8 Bevæpningspraksis og erfaringer i andre relevante land

8.1 Innledning

Bevæpningsutvalget skal ifølge sitt mandat «se hen til bevæpningspraksis og erfaring i andre relevante land». For å kunne sette norsk politis bevæpningsordning i perspektiv, er det viktig å se mot land som Norge kan sammenligne seg med. Norge er et av få land i verden som har et politi som ikke bærer våpen i ordinær tjeneste. Slik er det også for politiet i England, Skottland, New Zealand og Island. Ordningene mellom disse landene varierer noe.

I dette kapittelet vil det sees til bevæpningsordningene i to av landene med et ordinært ubevæpnet politi; Storbritannia og New Zealand, samt til tre av våre naboland; Sverige, Danmark og Finland, som alle har generell bevæpning av politiet.

Som en del av kunnskapsinnhentingen har utvalget vært på studiereise til Sverige, England og Skottland. Kapittelet bygger på erfaringer og kunnskap innhentet fra disse besøkene, samt på tilgjengelig litteratur og kilder fra internett.

Det har vært varierende tilgang til informasjon fra de ulike landene, noe som kan gjenspeiles i den videre fremstillingen.

I det følgende redegjøres det nærmere for de utvalgte landene, deres organisering av politiet, og deres bevæpningsordninger.

8.2 Sverige

Sverige grenser til Norge i øst. Landet har like over 10 millioner innbyggere (Statistics Sweden, 2017). Det er høy levestandard og landet har et omfattende velferdssystem. Sverige har vært medlem av EU siden 1995. Det meste av Sveriges befolkning er konsentrert til byer og tettsteder, særlig gjelder dette de sørlige og midtre delene av landet (SNL, 2017).

8.2.1 Organiseringen av det svenske politiet

Det svenske politiets organisering ligner på mange måter organiseringen av norsk politi, særlig etter nærpolitireformen i Norge1. Polismyndigheten i Sverige ledes av en rikspolitisjef som med sitt kanselli (tilsvarer det norske Politidirektoratet) har det faglige ansvaret for politiet. Et sentralt skille mellom norsk og svensk politi er at Sverige har politi og påtalemyndighet adskilt, i motsetning til i Norge (se punkt 5.1.6).

Sverige har syv politiregioner hvor hver region har ansvar for sitt geografiske område. Dette ansvaret omfatter etterforsking, forebyggende tjeneste og ordenstjeneste/publikumsservice. Hver region ledes av en regionspolitisjef. Dette tilsvarer den norske organiseringen med ulike distrikter og politimestre. Sveriges politimyndighet har ca. 28 500 ansatte. Dette inkluderer både polititjenestepersoner og sivilt ansatte (Polisen, 2017).

8.2.2 Opplæring og utdanning

Grunnopplæringen av svensk politi foregår som oppdragsbasert utdanning hos tre ulike universiteter; Södertörns högskola, Umeå universitetet og Linnéuniversitetet i Växjö. Alle de tre universitetene tilbyr grunnutdanning, mens kun Polishögskolan i Sörentorp tilbyr videreutdanninger. Grunnutdanningen er delt inn i fem terminer, hvor studentene er seks måneder i praksis i de siste to terminene. Etter avlagt eksamen er studentene kvalifiserte til å søke stilling som politi. Svenske myndigheter startet i 2015 arbeidet med å utrede om den svenske Polishögskolan skal kunne tilby fremtidige polititjenestepersoner en grunnutdanning på høgskolenivå.

I utdanningen inngår fag som jus, kriminologi, adferds- og sosialvitenskap, kunnskap om sosialt arbeid og statsvitenskap. Innholdet i utdanningen er blant annet etterforsking, avhørs- og intervjumetoder, kriminalteknikk og forebyggende arbeid. I tillegg undervises det i konflikthåndtering. Dette omfatter også polititaktikk, selvforsvar og våpentjeneste. Studentene får opplæring i praktiske gjøremål som bruk av politiets data- og sambandssystemer, trafikksikkerhetsarbeid, utrykningskjøring og ordenstjeneste.

Utdanningen tar opp sentrale spørsmål om menneskerettigheter, etikk, verdier og opptreden ovenfor publikum. Dette skal bidra til bevissthet om sentrale normer og etiske vurderinger og gjøre studentene i stand til å kunne foreta veloverveide beslutninger i ulike situasjoner (Polisen, 2017).

8.2.3 Politiets maktmidler og beredskap

Svensk ordenspoliti er i daglig tjeneste utrustet med håndjern, teleskopbatong og OC-pepperspray. De er i tillegg generelt bevæpnet med enhåndsvåpen (pistol) som de bærer på seg til enhver tid. Opplæring i bruk av tohåndsvåpen (maskinpistol) gis ikke i den grunnleggende utdanningen. De som uteksamineres fra Polishögskolan og gjør tjeneste i ordenspolitiet utgjør grunnberedskapen i det svenske politiet. Neste nivå av innsatspersonell er de regionale innsatsstyrkene. Disse var tidligere kalt Piketen og fantes i de store byene Stockholm, Göteborg og Malmö. Fra og med 2017 skal alle politiregioner i Sverige ha slike innsatsstyrker for å kunne håndtere mer alvorlig kriminalitet og terror.2 Tjenestepersoner i denne styrken har mer innsatstrening enn de ordinære polititjenestepersonene.

Det høyeste nivået innenfor den svenske politiberedskapen er den Nationella Innsatsstyrkan (NI) som har et nasjonalt bistandsansvar. NI har tilhold i Stockholm og er organisert under Nationella Operativa Avdelningen. NI tilsvarer den norske Beredskapstroppen (se punkt 5.2.2). Blant NIs oppgaver, er gisselsituasjoner, kidnappinger, oppdrag hvor motparten er bevæpnet, samt innsats ved grove ran. NI utfører også dykkeoppdrag, de har ansvar for beredskap ved statsbesøk og de driver forhandlinger i krisesituasjoner (Nationella insatsstyrkan, 2017).

De regionale innsatsstyrkene skal trene sammen med den Nationella Innsatsstyrkan. I tillegg skal de regionale innsatsstyrkene kunne bistå hverandre på tvers av regioner.

8.2.4 Regulering av maktmidler

Det svenske politiets bruk av makt reguleres i den svenske politilovens § 10 om voldsbruk. Alminnelige prinsipper for politiets inngripen finnes i § 8. I tillegg benyttes ulike former for pedagogiske fremstillinger for å forklare hvordan maktmidler skal anvendes.

Reguleringer av våpenbruk finnes i det som kalles «skjutkungörelsen», som tilsvarer den norske våpeninstruksen (Kungörelse (1969:84) om polisens användning av skjutvapen). I § 9 i denne instruksen defineres skytevåpen som pistol og eventuelle forsterkningsvåpen.

Politiet kan i følge denne instruksen, avfyre tjenestevåpen i nødverge eller der det er lovregulert (§§ 1-3). Paragraf 3 i skjutkungörelsen gir også politiet en mulighet til å benytte skytevåpen i andre tilfeller enn de som er beskrevet i § 2 i 24 kapittel i brottsbalken og § 10 i den svenske politiloven.

Polisstyrelsen gir, med hjemmel i skjutkungörelsen, nærmere retningslinjer om politiets maktmidler, som OC-pepperspray, batong og distraksjonsgranater i Föreskrifter och almänna råd om Polisens särskilda hjälpmedel vid voldsanvänding (FAP 933-1). Dette er en samleforskrift som i tillegg viser til hvor nærmere bestemmelser om bruk av andre maktmidler finnes (blant annet FAP 104-2 som omhandler skytevåpen, og FAP 104-4 som omhandler OC-pepperspray).

Svensk politi har vært bevæpnet siden 1965 og fra da gikk tjenestepersonene med halvladd3 våpen. I 2012 ble det innførte en ordning med bæring av ladd våpen. Dette ble innført for å redusere risikoen for vådeskudd i skarpe situasjoner, men det har ikke ført til økning i antall avfyrte skudd. I følge korrespondanse med poliskommissarie Martin Lundin i den svenske Polisstyrelsen, opplever svensk politi at det er uvanlig at politiet blir forsøkt fratatt sine våpen og forklarer dette med sikkerhetshylstrene som brukes.

Forsterkningvåpen (tohåndsvåpen – MP5) kan medbringes av opplært personell på lavere nivå, på beslutning fra det som tilsvarer politimesternivå eller operasjonsleder i Norge.4 Den samme beslutningsmyndigheten er tildelt innsatsledere i Nationella Innsatsstyrkan og de regionale innsatsstyrkene. Der hvor tohåndsvåpen medbringes, skal beslutningen dokumenteres. I Rikspolisstyrelsens forskrifter og råd om det svenske politiets skytevåpen som trådte i kraft i 2016 understrekes det at dette skal sikre at kun politi med kompetanse og kunnskap om bruk av tohåndsvåpen får tildelt dette. Bevæpningsutvalget er kjent med at det ved et forhøyet trusselbilde (terrorberedskap) i Sverige, vil denne ordningen kunne medføre at svensk politi må sette sammen dedikerte patruljer som medbringer tohåndsvåpen.

Svensk politi har ikke låsbare skrin/kasser til tohåndsvåpen i kjøretøyene, slik tilfellet er i Norge, ettersom de normalt ikke medbringer slike våpen. En patrulje som medbringer slike våpen må derfor bestå av tre tjenestepersoner, slik at én tjenesteperson blir igjen ved kjøretøyet for å passe på våpnene. Det pågår for tiden et forsøk med fastmonterte låsbare holdere/stativ for tohåndsvåpen i noen av de svenske politikjøretøyene, slik at det ved behov blir raskere tilgang til slike våpen. Svensk politi har heller ingen fast ordning der skuddbeskyttende skjold eller tungt verneutstyr medbringes i patruljekjøretøy.

8.2.5 Bruk av skytevåpen

Svensk politi avfyrer mellom 20 og 30 skudd hvert år. Dette omfatter både rettede skudd mot person og kjøretøy, samt varselsskudd. De siste 20 årene har i gjennomsnitt én person omkommet hvert år som følge av å ha blitt skutt av politiet. Siden 2013 har dette tallet økt til et gjennomsnitt på mellom to og tre drepte personer hvert år.

Svensk politi definerer en handling som å true med skytevåpen dersom politiet har påvirket noen med våpenet. Det er ikke et krav at politiet må ha siktet på personen, men de må ha vist frem våpenet og for eksempel beordret vedkommende til å legge seg ned på bakken. Slike trusler finner sted omlag 200 ganger i året.

8.2.6 Nyere endringer i taktikk og maktmidler

I 2004 innførte det svenske politiet et konsept i sin trening kalt Nationell bastaktikk. Bakgrunnen for innføringen var erfaringer fra jakten på politidrapsmennene i Malexander i 1999 (også omtalt under punkt 7.9.3)5, erfaringer fra demonstrasjonene i forbindelse med EU-toppmøtet i Göteborg i 2001, samt erfaringer fra rømninger fra svenske anstalter. Politiet erfarte at de i forbindelse med større politioperasjoner, manglet grunnleggende taktiske ferdigheter og god taktisk metodikk. I 2011 ble dette konseptet justert ytterligere av Rikspolisstyrelsen. Justeringen ble kalt Taktisk konflikthåndtering og var basert på erfaringene fra skoleskytinger i Finland og Tyskland. Hendelsene i Norge 22. juli 2011 aktualiserte også dette.

Organiseringen av Sveriges polititrening kommer blant annet fra et prosjekt som gikk fra 2011 til 2013. Prosjektets navn var Utveckling av utbildning i polisiär konflikthantering (Polkon). Prosjektet hadde tre formål: Å sørge for at politiet kunne være selvforsynte med instruktører i polititaktikk, dernest å skape et system som muliggjorde å formidle ny kunnskap ut i organisasjonen og i økende grad integrere emnene i polititaktikken hos innsatspersonellet.

Resultatet ble en ny organisasjon med instruktører i to nivåer og felles utdanningsmateriell i taktikk. Hensikten var å knytte utdanningen så tett opp mot den operative virksomheten som mulig. Utdanning i det svenske politiet er derfor i stor grad innrettet mot kunnskap og prinsipper, og ikke mot fastlagte metoder og situasjonsspesifikke instruksjoner. Et eksempel på dette er tenkningen rundt situasjoner hvor politiet møter en motpart som har kniv. Det svenske politiet oppfatter det som feil å instruksfeste våpenbruk i slike situasjoner, på tross av at en kniv kan være et dødelig våpen. Tanken er at situasjonene kan løses ved å se på motpartens adferd, og om mulig bør situasjonen løses ved bruk av OC-pepperspray og/eller kommunikasjon (Polismyndigheten, 2016).

Elektrosjokkvåpen har flere ganger vært vurdert i Sverige. I 2005 ga Rikspolitistyrelsens etiske råd anbefaling om at et prøveprosjekt, som var vedtatt iverksatt, ikke burde gjennomføres og at elektrosjokkvåpen ikke burde innføres. Begrunnelsen var manglende beslutningsgrunnlag, samt at rådet oppfattet det som ikke tilstrekkelig avklart om slike våpen kunne forårsake skader. Rådet påpekte også at et politi som bærer elektrosjokkvåpen kan gi allmennheten et inntrykk av at politiets første alternativ er inngripen med makt. Rådet stilte også spørsmål ved om tilgang til flere maktmidler kunne gjøre det vanskeligere for den enkelte tjenesteperson å velge riktig maktmiddel i en akutt situasjon.

På bakgrunn av rådets vurderinger, besluttet Rikspolisstyrelsen å utrede politiets utrustning med maktmidler. Utredningen ble fremlagt våren 2007 og den konkluderte med at svensk politi ikke burde utrustes med elektrosjokkvåpen ettersom dette ikke ville redusere behovet for skytevåpen i visse situasjoner. Sett opp mot kostnadene en eventuell innføring ville medføre, anbefalte utredningen at politiet i Sverige ikke skulle utrustes med elektrosjokkvåpen; en anbefaling Rikspolisstyrelsen fulgte (Politihøgskolen, 2016).

I en senere rapport fremheves det at elektrosjokkvåpen har en potensielt stor verdi i situasjoner der politiet møter personer med skarpe gjenstander som øks eller kniv (Polismyndigheten, 2016). Det argumenteres med at tidlig bruk av elektrosjokkvåpen i slike situasjoner kan forhindre eskalering. Dette gjelder situasjoner hvor det synes ineffektivt eller svært risikabelt å benytte mildere makt og hvor skytevåpen vurderes som et for tungt maktmiddel.

På bakgrunn av denne rapporten besluttet Rikspolitisjefen i mai i 2016 å innføre et forsøk med elektrosjokkvåpen. Forsøket skal gjennomføres over en toårsperiode i 2018 og 2019. Umeå universitet er gitt ansvar for forsøket, som vil omfatte ca. 400 polititjenestepersoner. Etter forsøket vil det i 2021 avgjøres om svensk politi skal innføre elektrosjokkvåpen.

8.2.7 Kontroll med politiets maktbruk

Dersom det oppstår mistanke om at en ansatt i det svenske politiet har begått et lovbrudd, etterforskes dette av Polismyndighetens särskilda utredningar (SU), tidligere Interna utredningar (IU). SU er en frittstående avdeling i det svenske politiet. De har hovedkontor i Stockholm og driver sin virksomhet fra fem steder i landet; Stockholm, Göteborg, Malmö, Linköping og Västerås. I følge SU er såkalte tjenestefeil de vanligste overtredelsene de undersøker. SU etterforsker også lovbrudd som ansatte i det svenske politiet kan ha begått på sin fritid, og deres mandat er dermed videre enn mandatet til den norske Spesialenheten.

8.3 Danmark

Danmark er det sørligste av de nordiske landene. En tredjedel av landarealet er øyer, og landet har et folketall på like over 5 670 000 mennesker. Danmark har vært medlem av EU siden 1973 og landets beliggenhet gjør det til et bindeledd mellom kontinentet og Skandinavia. Danmark er sammen med Grønland og Færøyene en del av riksfellesskapet Det Danske Rige (SNL, 2017).

8.3.1 Organiseringen av det danske politiet

Dansk politi er innenfor Justisministerens ansvarsområde. Rigspolitiet er øverste myndighet og har overordnet fagmyndighet. Rikspolitiet har også som oppgave å utarbeide strategier, samt å støtte og koordinere politikretsenes arbeid. Politiet er inndelt i 12 politikretser i tillegg til Grønland og Færøyene.

Danmarks tolv politikretser har hver sin hovedstasjon som er døgnbetjent. I tillegg finnes det understasjoner. I mindre tett befolkede områder finnes det landbetjenter. I storbyene er det også nærpolitistasjoner for å styrke innsatsen i lokalområdene. Dette utgjør til sammen det danske nærpolitiet og ivaretar de fleste av de tradisjonelle politioppgavene. Politikretsene samarbeider med hverandre ved behov.

I Danmark er påtalemyndigheten i landet underlagt Justisministeren. Den består av Riksadvokaten, tre statsadvokatembeter med tilhørende politikretser, samt to politikretser for Færøyene og Grønland (Politiet Danmark, 2017).

Totalt var det ca. 14 000 ansatte i det danske politiet per januar 2017. Dette inkluderer jurister, polititjenestepersoner, kontoransatte, sivilt ansatte, samt politiskoleelever.

8.3.2 Opplæring og utdanning

Danmarks politibetjenter får sin utdannelse ved Politiskolen. Utdannelsen går over tre semester, hver av åtte måneder, som totalt utgjør to år. Dette leder frem til fast ansettelse som politibetjent.

I utdanningens første semester gis undervisning ved Politiskolen. Dette er et forberedende semester til studentenes praksisperiode i andre studieår. Det første semesteret inneholder blant annet emner som fag og profesjon, makt og autoritet, maktanvendelseog konflikthåndtering, jus og rapportskriving. I tillegg undervises det i praktiske emner som utrykningskjøring, våpentjeneste og førstehjelp. I utdanningens andre semester er studentene i praksis i en politikrets. Studentene skal i denne delen av utdanningsløpet praktisere ferdighetene fra første semester og danne erfaringer til videre bruk senere i utdanningsløpet. Fokuset i dette semesteret er beredskapsarbeid, patruljetjeneste og rapportskriving. De siste åtte månedene i utdannelsen er undervisning ved Politiskolen. I dette semesteret skal studentene reflektere over erfaringer fra praksisperioden. Blant utvalgte fagtema i tredje semester er håndtering av ulike kriminalitetstyper, maktanvendelse og konflikthåndtering, patruljetjeneste, kultur, etikk, samfunn, mangfold og relasjonsarbeid. I tillegg undervises det i jus og våpentjeneste (Rigspolitiet, 2016). Ordningen med skoleundervisning og praksis ligner utdanningssystemet i Norge, men er ett år kortere.

Studentene gis opplæring i regler for, og bruk av, skytevåpen. Skyteteknikk er et tverrgående fag i første semester av utdannelsen som skal gi studentene kompetanse til å håndtere politiets tjenestepistol og maskinpistol innenfor rammene av relevant lovgivning og profesjonsetikk (Rigspolitiet, 2016). I andre semester skal studentene delta i halvårlig skytetrening i politikretsen der de har praksis. I tredje semester gir studentenes deltagelse i skyteundervisningen status som gjennomføring av «den kundgørelsesbestemte vedligeholdelsesskydning» som tilsvarer den norske årlige godkjenningsskytingen.

I tillegg til opplæringen som skjer under utdanning, har dansk politi en rekke spesialiserte skyteutdannelser for reaksjonspatruljene6, samt de nevnte «kundgørelsesbestemte vedligeholdsskydninger» (Rigspolitiet, 2015).

Organiseringen av opplæring og videreutdanningen av politiets våpentjeneste er forankret tre forskjellige steder, på tvers av Rigspolitets områder. Det er Politiområdet (Nationalt Beredskabscenter7), som står for utvikling av taktiske konsepter. Konsernstyringsenheten i Rigspolitiet står for administrasjon av systemer for rapportering om bruk av skytevåpen. Det er Koncern HR, Politiskolen, som står for utdanning av skyteledere, vedlikehold av deres reglement, samt utdannelse på grunnleggende nivå.

En analyse av politiets skyteopplæring i Danmark fra 2015 viser til at politiet bruker mellom 4 og 18 timer på årlig vedlikeholdsskyting (Rigspolitiet, 2015). Det er ikke regulert hvor mye det skal skytes i løpet av denne treningstiden. I den nåværende skyteopplæringen, er det politikretsene som utarbeider skyteprogrammene som deretter godkjennes av Politiskolen. Det finnes ingen mål på hva politibetjenten skal kunne for å bestå vedlikeholdsskytingen og heller ingen nasjonal godkjenningsprøve (Rigspolitiet, 2015).

8.3.3 Regulering av maktmidler

Reglene om politiets maktanvendelse fremgår av den danske politiloven av 2004. Politilovens §§ 15 og 16 omhandler betingelser for politiets maktbruk. På samme måte som i den norske politiloven står det at maktbruken skal være nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig. Politilovens §§ 17-21 gir også særlige bestemmelser om enkelte maktmidler, herunder skytevåpen, batong/kølle, hund og gass. Nærmere bestemmelser om bruk av disse midlene er beskrevet i Bekendtgørelse om politiets anvendelse af visse magtmidler (Maktbekendtgørelsen, 2004).

8.3.4 Beredskap og maktmidler

Det er de politiutdannede tjenestepersonene som utgjør grunnberedskapen i dansk politi. Blant disse finnes reaksjonspatruljer, som tilsvarer norsk innsatspersonell i kategori 3. Beredskapen utgjøres også av Aktionsstyrken (AKS), som tilsvarer den norske Beredskapstroppen. AKS er underlagt det danske Politiets Etterretningstjeneste (PET) og består av spesialutdannede tjenestepersoner som har som oppgave å opprettholde den operative antiterrorberedskapen. De skal i tillegg medvirke til å bekjempe terror og grov organisert kriminalitet (Politiets Efterretningstjeneste, 2017).

Politiet i Danmark har vært bevæpnet siden 1965. Innføringen av generell bevæpning fant sted nærmest umiddelbart etter at fire politibetjenter ble drept av en person som hadde begått innbrudd og forsøkte å unndra seg politiet.

Dansk politi er generelt bevæpnet med enhåndsvåpen og de bærer pistolen ladd. Politiet har i tillegg MP5 tilgjengelig ved behov8. Politiets hundeførere forholder seg til politilovens § 19 og Maktbekendtgørelsens bestemmelser (§§ 15-20) når hunden brukes som maktmiddel. Politiet har også med seg OC-pepperspray, batong og håndjern. Dansk politi er ikke bevæpnet med elektrosjokkvåpen. Politiet i Danmark er heller ikke satt opp med skuddbeskyttende vernevest som grunnutrustning.

Mellom 1996 og 2006 truet dansk politi med bruk av skytevåpen over tre ganger så ofte som norsk politi. (Hendy, 2014). Etter dette ble prinsippet «Stopp og tenk» innført. I mange tilfeller der skudd avfyres, går det svært kort tid fra situasjonen oppstår til avfyringen. Derfor fokuserer det danske politiets trening på å vurdere alternative løsninger og strategier som kan iverksettes før skudd avfyres. Hensikten med «stopp og tenk» er å trene på å unngå at våpen må trekkes (Politiets Fellesforbund, 2011).

8.3.5 Kontroll med politiet og deres maktbruk

Den danske motsatsen til den norske Spesialenheten er Den Uafhængige Politiklagemyndighed (Politiklagemyndigheden). Myndigheten ledes av Politiklagerådet og en direktør. Politiklagemyndigheden er uavhengig av politiet og av påtalemyndigheten. Deres oppgave er å etterforske straffbare forhold begått av politiansatte i tjeneste. I tillegg etterforsker de saker der personer er blitt alvorlig skadd eller har dødd som følge av politiets inngripen eller politiets varetekt. Politiklagemyndigheden har også som oppgave å behandle og treffe avgjørelse i saker hvor det er klaget på polititjenestepersoners adferd.

8.4 Finland

Finland ligger lengst nordøst i Norden. Landet grenser til Norge i nord, til Sverige i nordvest og til Russland i øst. Finland er medlem av EU og landet hadde i 2015 et folketall på like under 5,5 millioner mennesker. Finsk og svensk er de offisielle språkene (SNL, 2017).

8.4.1 Organiseringen av det finske politiet

Det er det finske statsrådet som styrer politiets virksomhet. Innenriksdepartementet har ansvar for styring og tilsyn med politiets ansvarsområde. Politiorganisasjonen har to nivåer. Det øverste nivået er Polisstyrelsen som svarer overfor Innenriksdepartementet og som styrer og leder den operative delen av politiets virksomhet. Under Polisstyrelsen finnes såkalte polisinrättingar og riksomfattande enheter, som er Centralkriminalpolisen og Polisyrkeshögskolan. Politiet består av elleve lokale politiorganisasjoner. Disse består av hovedpolitistasjon, politistasjoner, servicesteder, kontor med videre (Polisen Finland, 2017).

8.4.2 Opplæring og utdanning

Politiutdanningen foregår ved Polisyrkeshögskolan i Tammerfors. Studietiden er på tre år og eksamen omfatter 180 studiepoeng. Grunnleggende studier utgjør 19 studiepoeng, yrkesstudier utgjør 18 studiepoeng, praksis utgjør 55 studiepoeng, en avsluttende oppgave er vektet til 15 studiepoeng og valgfag utgjør 10 studiepoeng. Studentene er først ved skolen i et og et halvt år, og deretter har de en praksisperiode hvor de gjør politiarbeid under veiledning av en erfaren politibetjent. Praksisdelen av utdanningen er lønnet.

I 1997 ble det gjennomført en grunnleggende reform om opplæringen i bruken av maktmidler, og særlig bruken av skytevåpen. Hensikten med denne reformen var fremfor alt å få en mer restriktiv bruk av skytevåpen, og hovedtyngden i opplæringen var rettet mot hvordan politiet kunne unngå bruken av de kraftigste maktmidlene (Åminne et.al, 2005, s. 67–68). I følge Carl-Gustav Åminne og Jyrki Lounaskorpis beskrivelse av det det finske politiets bruk av skytevåpen fra 2005, er det etter reformen uvanlig at noen dør som følge av politiets våpenbruk. Det skyldes blant annet at politiet, der det er mulig, forsøker å få helsevesenet på plass i forkant av en hendelse. I Finland finnes det ulike spesialutdannede medisinske team for ulike situasjoner, bestående av leger og helsepersonell som ikke tilhører politiet, såkalte TEMS-grupper9 (2005, s.72).

Finstad (2015, s. 20) viser til at Finland kommer positivt ut når våpenbruken i de nordiske landene sammenliknes:

«Finland likner mer på Norge enn på Sverige og Danmark til tross for at det finske politiet er permanent bevæpnet, noe som kanskje er overraskende. Dette positive resultatet for Finlands del forklares med den finske reformen i 1997, der målsettingen var en mer restriktiv bruk av skytevåpen. Det er denne omleggingen i restriktiv retning som utpekes som selve suksessfaktoren».

8.4.3 Bevæpningsordning og maktmidler

Politiet i Finland har vært bevæpnet siden 1918. Studentene ved Polisyrkeshögskolan får sin grunnleggende opplæring i fem forskjellige pistoltyper i løpet av utdanningen. Det finske politiet har også tohånds støttevåpen i MP5. Alle studentene får 36 timers opplæring i sitt personlige tjenestevåpen (pistol) og 24 timers opplæring i tohåndsvåpenet. Øvrige maktmidler i politiet er elektrosjokkvåpen, hund, OC-pepperspray, OC-granater, batong og kølle. Politiet er også normalt utstyrt med håndjern og strips. Alle politibetjentene er godkjent for bruk av ledsagerutstyr for transport av arrestanter. Videre finnes det spesialvåpen som skarpskytterrifle og haglegevær. I tillegg til den ordinære politistyrken har finsk politi en antiterrorgruppe kalt Beredskapsenheten, eller Karhu-ryhmä.

Det finske politiet har personlige vernevester, samt tilgang til taktiske vernevester, ulike typer hjelmer, skuddsikre skjold, vernemasker, beskyttelsesbriller og hørselvern.

Åminne og Lounaskorpi (2005) skriver at den finske politiloven (493/1995) ble reformert i 1995 og gav hjemmel til en ny våpenforskrift i 1996. Dette var første gang en forvaltningsnorm om politiets bruk av våpen ble utarbeidet. Våpenforskriften ble revidert flere ganger, senest i år 2000, etter politiets erfaringer med bruken av den. Den mest betydningsfulle endringen i våpenforskriften var innføringen av kravet om at alle tjenestepersoner skulle gjennomgå en godkjenningsprøve (Åminne et.al, 2005, s. 62–63).

I 2004 utarbeidet Innenriksminesteriet10 i Finland en forordning om bruk av maktmidler (979/2004). I denne forordningen finnes bestemmelser om politiets valg av, og bruk av, maktmidler, herunder også skytevåpen. Forordningen gir også bestemmelser om utdanning i bruk av maktmidler, øving og kontroll mv. Den bestemmer også hvem i politiet som har rett til å bære og bruke skytevåpen, hvordan politiets skytevåpen skal oppbevares, og den gir retningslinjer for tilsynet med bruken av maktmidler (979/2004).

Det er Statsrådets förordning om polisen som med hjemmel i den finske politiloven beskriver hvilke maktmidler, herunder skytevåpen, politiet rår over (Förordning om polisen, 2013). Den enkelte polititjenesteperson har kun anledning til å bære de maktmidler som han/hun har fått opplæring i og er godkjent for.

Det er den finske politiskolen som har ansvar for grunnleggende opplæring av politiet og utdannelse av instruktører. Politiet selv er ansvarlig for utdanning som gir opplæring i maktbruk og vedlikehold av kompetanse. Sjefen for den enkelte enheten i politiet har ansvar for praktisk gjennomføring av øvelser og trening. De tjenestepersonene som skal gjennomføre opplæring og vedlikeholde kompetanse i bruk av skytevåpen, har plikt til å delta i opplæring og øvelser, og de må bestå en årlig prøve. Politiet plikter å holde oversikt over bevæpning, trening og øvelser i samsvar med nærmere retningslinjer fra politiledelsen (Förordning om polisens användning av maktmedel, 2004).

Det finske politiets maktbruk er nå regulert i den finske politiloven (2011/872). Politiloven § 1911 bestemmer når skytevåpen kan anvendes. Politiloven (§ 20) bestemmer også når håndjern kan benyttes.

Med bruk av skytevåpen regnes det å gi varsel om bruk, trusler om bruk og avfyring av skudd. Det betraktes ikke som bruk å ta frem skytevåpenet og avsikre dette.

Deler av den finske politistyrken er utstyrt med elektrosjokkvåpen. Politihøgskolens arbeidsgruppe som utredet elektrosjokkvåpen på oppdrag for Politidirektoratet, beskriver at:

«Elektrosjokkvåpen ble introdusert i Finland i 2005 som et prøveprosjekt i tre politidistrikter. Etter gjennomført prøveprosjektperiode, ble det i 2006 besluttet at finsk politi skulle ha tilgang til elektrosjokkvåpen. Dette gjelder imidlertid ikke hele politistyrken. Opplæring i bruk av elektrosjokkvåpen gis til ferdig utdannet personell som har vist seg spesielt godt skikket i tjenesten. Per 2015 har om lag 3 000 av 7 000 polititjenestepersoner gjennomført opplæring i elektrosjokkvåpen. Dette gir en dekningsgrad på i underkant av 43 prosent.

Tjenestepersonell som har fått opplæring i elektrosjokkvåpen kan bære våpenet i beltet til enhver tid dersom de har tilgang til det. På grunn av ressursmangel har ikke alle tjenestepersoner som har fått opplæring, fått tilgang til elektrosjokkvåpen. Alle politienheter skal imidlertid ha elektrosjokkvåpen tilgjengelig»

Kilde: Politihøgskolen, 2016, s. 32.

Når en tjenesteperson har brukt et maktmiddel skal dette umiddelbart rapporteres skriftlig til en overordnet. Det samme gjelder ved utilsiktede avfyringer av skytevåpen. Dette gjøres gjennom Nødcentralsystemet. Også ved annen bruk av makt skal det rapporteres, dersom maktbruken har forårsaket skade på eiendom eller dersom det har oppstått skade på person av et ikke mindre omfang (979/2004). Rapporteringen går til Polisyrkeshögskolans forskningsenhet, som skal følge opp rapportene og melde videre til Polisstyrelsen. Politiets øverste ledelse skal i følge fördningen (979/2004) følge med på politiets maktbruk og styre og utvikle politiets utdanning.

8.4.4 Kontroll med politiets maktbruk

Den finske Laglighetsövervakningens har ansvar for å overvåke politiets virksomhet, lovmessige forhold, forvaltning og maktbruk. De fører også tilsyn med politiets toppledelse, organisering, lovligheten av overvåkning og de tilser at politioperasjoner er lovlige. De fører også tilsyn på eget initiativ og har påtalemyndighet. Laglighetsövervakningen avgir også rapporter til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (Polisens årsberättelse, 2015).

8.5 Storbritannia

Storbritannia er et kongedømme som består av England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Storbritannia regnes som en politisk, økonomisk og kulturell stormakt. Landet består av fjellrike områder i nord og lavland i sør og øst. Det har et folketall på over 65 millioner innbyggere (tall fra 2015). London er Storbritannias største by og regnes som en metropol i verdenssammenheng (SNL, 2017).

8.5.1 Organiseringen av det britiske politiet

Politiet i Storbritannia er normalt ikke bevæpnet. Unntakene er politiet i Nord-Irland, hvor alle politistyrker, på grunn av konflikten, rutinemessig er bevæpnet på grunn av egensikkerhet. Politiet ved flyplasser og atominstallasjoner er også bevæpnet i tillegg til noen spesielle tjenester som bærer våpen regelmessig.12 I den følgende fremstillingen vektlegges England og Skottland. De britiske bobbyene, det ordinære ordenspolitiet, er altså ubevæpnet.

Det lokale politiet (heretter benevnt politidistriktene) omtales også som Home Office. Det er fordi de formelt er underlagt det britiske innenriksdepartementet, Home Office, samt lokale styresmakter. Politidistriktene er selvstendige og ledes av en Police and Crime Commissioner, som er folkevalgt for en fireårs periode. Dette gjelder derimot ikke i London, hvor Police and Crime Commissioner er fast ansatt. Distriktene rapporterer ikke til en nasjonal politisjef, men lokalt via sin Police and Crime Commissioner, til ordføreren i de forskjellige distriktene – og til Home Office direkte, hvor en egen politiminister er kontaktpunkt.

Politidistriktene består av tre deler: Det uniformerte politiet (Uniformed Branch), kriminalpolitiet (Criminal Investigation Department) og overvåkingspolitiet (Special Branch). De lokale styrkene i England dekker ett eller flere counties13, og i Wales dekker de ulike geografiske hovedområder. Skottland har én styrke som dekker hele landet, og Nord-Irland har også én politistyrke.

Hvert politidistrikt har en våpenstyrke (firearms unit). Denne enheten består av tjenestepersonell som er godkjent for å kunne bevæpne seg og bruke våpen. Disse opererer i såkalte Armed Responce Vehicles (ARV). I Metropolitan Police Service er en ARV et kjøretøy med tre tjenestepersoner; en sjåfør, en operatør og en navigatør. Tjenestepersonene i ARVen bærer skuddbeskyttende utstyrsvest og de er utstyrt med pistol og elektrosjokkvåpen. I hver ARV finnes det to MP5 maskinpistoler og to G3614 lett tilgjengelig. Tjenestebilene er utstyrt med det aller meste av utstyr for å kunne håndtere væpnede oppdrag. I London brukes ARVer utelukkende til bevæpnede oppdrag og til å styrke terrorberedskap. I de i øvrige deler av England ivaretar ARVene også mer ordinære politioppgaver.

Bakgrunnen for økningen i antall ARV-enheter i London det siste året er begrunnet med en økt beredskap mot komplekse terrorangrep, og ikke et økt behov for væpnede politipatruljer som kan håndtere ordinære/andre politioppgaver som krever bevæpning.

I Londons Metropolitan Police Service finnes også Specialist Firearms Command/SCO19. Enheten har utviklet flere spissede operasjonskonsept:

• Trojan Proactive Unit (TPU) som støtter politiet i områder og bydeler med våpenrelatert og alvorlig voldskriminalitet. TPU er dedikert til å arbeide med andre spesialenheter i politiet og de nevnte områdene.

• Tactical Support Teams (TST) gir skjult, men aktiv støtte til spesialenheter og operasjoner i områder og bydeler. TST bistår særlig i planlagte aksjoner.

• Counter Terrorist Specialist Firearms Officers (CTSFOs tilsvarer den norske Beredskapstroppen). De håndterer bevæpnede oppdrag for Metropolitan Police Service og ivaretar større nasjonale væpnede operasjoner. De gir i tillegg støtte til bydeler/områder og andre spesialenheter (Elite UK forces, 2017).

Det nasjonale politiet har sitt håndhevelsesområde innenfor virkefeltet hvor de har spesialkompetanse:

British Transport Police (BTP) har ansvaret for jernbanen i Storbritannia og for Londons undergrunnsbane mm.

Civil Nuclear Constabulary (CNC) har ansvaret for sivile kjernefysiske anlegg i Storbritannia. CNC-tjenestepersoner er bevæpnet.

Ministry of Defence Police (MDP) er en sivil politistyrke. De har ansvaret for sikkerheten på forsvarsinstallasjoner i Storbritannia. Alle tjenestepersoner i MDP er opplært i bruk av skytevåpen og over halvparten av styrken bærer våpen til enhver tid.

National Crime Agency (NCA) er en ny britisk myndighet som ble etablert i 2013. Den er inndelt i enheter med ulike ansvarsområder, og arbeider i hovedsak med organisert kriminalitet, men har også ansvar for grenseoverskridende kriminalitet, økonomisk kriminalitet og internettkriminalitet. NCAs hovedoppgave er å lede større operasjoner, gi støtte og bistand til politiregionene og koordinere i tilfeller hvor flere politistyrker er involvert. De samarbeider med politidistriktene gjennom ROCU (Regional Organized Crime Units). Dette er et samarbeid om grenseoverskridende kriminalitet mellom politidistriktene, men også i tilknytning til de ytre landegrensene.

The National Police Chiefs’ Council (NPCC) er et relativt nytt nasjonalt organ som skal være en koordinerende enhet for de mest alvorlige kriminalitetstruslene og ha fokus på blant annet økonomi og teknologi. De arbeider tett opp mot The College of Policing, som utarbeider utdanningsstandarder for britisk politi.

8.5.2 Opplæring og utdanning

Storbritannia har ingen politiutdanningsinstitusjon som er sammenlignbar med Norge. Utdanning skjer lokalt og tilbys av godkjente college15 en rekke steder over hele landet. Søkeren må være 18 år, oppfylle vandels- og helsekrav og ha en nasjonal tilknytning, men det er ikke krav om britisk statsborgerskap. I søknadsprosessen gjennomgår kandidatene flere intervjuer og tester og hele rekrutteringsprosessen tar 6–9 måneder. College of Policing har utarbeidet standardutdanningsprogrammer for politistyrkene (College of Policing, 2017). Opplæringen innebærer kurs og trening, samt en prøvetid på to år. Når opplæringen er gjennomført, kan det eventuelt søkes om ytterligere spesialisering, for eksempel for å bli en del av de væpnede politistyrkene. Storbritannia har en kortere grunnutdanning enn norsk politi, og utdanningen inkluderer ingen teori om eller praktisk bruk av våpen.

For å kunne bli en del av de væpnede politienhetene kreves derfor tilleggsutdanning. Da må kandidatene kunne dokumentere teoretisk kunnskap, herunder kunnskap om regelverk, forholdsmessig bruk av makt og om kommunikasjon. De gis praktisk opplæring tilpasset den politistyrken som vedkommende skal praktisere i, som for eksempel ARV-tjeneste (ARV Officer) eller livvaktstjeneste (Close Protection Officer).

I tillegg til å kunne utdanne seg til disse væpnede politistyrkene, er det mulig å ta en rekke spesialutdanninger innenfor etterforsking og annet politifaglig arbeid.

8.5.3 Bevæpningsordning og -praksis

Standardutstyret for vanlige tjenestepersoner er håndjern og en uttrekkbar batong. I de aller fleste regionale styrker har de i tillegg med seg CS-spray (tåregass). Det finnes ulike former for vernevester tilgjengelig for politiet.

Alle politistyrker i England og Wales har elektrosjokkvåpen tilgjengelig, men ikke alle tjenestepersoner bærer slikt utstyr. Home Office ser ikke nødvendigheten av at alle tjenestepersoner har tilgang til elektrosjokkvåpen. De mener videre at det ville ført til militarisering av politiet, og det anses å bryte med britisk politis tradisjon, og vektleggingen av policing by consent (se kapittel 3). Det engelske politiforbundet Police Federation ønsker at alle tjenestepersoner skal bære elektrosjokkvåpen. Home Office har overfor utvalget uttrykt at det alltid skal være mulig for politiet å få bistand av patruljer som har med seg dette maktmiddelet.

Britisk politi foretar omlag 2 000 avfyringer med elektrosjokkvåpen hvert år. Den hyppigste bruken av maktmiddelet er likevel såkalt red dotting, hvor politiet lyser på en motstander med laserstrålen fra våpenet, men uten å avfyre (se også punkt 9.17.2). Politiet i England har ikke hatt alvorlige hendelser i forbindelse med bruk av elektrosjokkvåpen, ei heller dødsfall som direkte kan årsaksforklares med bruk av elektrosjokkvåpen.

I forbindelse med bevæpnet innsats er det opp til såkalte Authorised Firearms Officers (AFOs) å analysere og avgjøre hvordan en hendelse kan løses. Når en Authorised Firearms Officer, på bakgrunn av informasjon og etterretning, mener det er nødvendig å autorisere maktbruk, herunder skytevåpen eller mindre dødelige alternativ, er det en forutsetning at beslutningene og disponeringen av politistyrken skal kommuniseres ut på en tydelig måte. Dette ligner den norske måten å gi beslutning om bevæpning på, hvor ordre skal kommuniseres klart fra ledende nivå, slik at alle involverte tjenestepersoner får den samme situasjonsforståelsen.

8.5.4 Regulering av og tilgang på maktmidler

Hjemmel for politiets bruk av skytevåpen er forankret i The Police and Criminal Evidence Act av1984 og Human Rights Act av 1998. Ytterligere retningslinjer for bruk av skytevåpen er gitt i en rekke såkalte Code of Practice, blant annet Code of Practice on Police use of Firearms and Less Lethal Weapons, the Manual of Guidance on Police Use of Firearms og gjennom sedvane og Common Law.

I Code of Practice on Police use of Firearms and Less Lethal Weapons (2003) punkt 1.4 fremgår det at politiet i England og Wales i hovedsak skal være ubevæpnet.

Britisk lov tillater bruk av rimelig makt (reasonable force). Dette innebærer at politiet kan benytte en rimelig eller forholdsmessig bruk av makt eller tvang. Politiet kan bruke slik makt for å gjennomføre en arrestasjon, forebygge en kriminell handling eller for å beskytte tjenestepersonen selv (The Criminal Law Act, 1967).

For å utlede om maktbruk er akseptabel eller forholdsmessig, vurderes det om makten er lovlig, om graden av maktbruken er proporsjonal i forhold til omstendighetene, om andre mildere alternativer har vært vurdert, hvorfor slike eventuelt ikke har blitt forsøkt brukt, og til sist vurderes det om de metodene som har blitt benyttet er i overenstemmelse med prosedyrer og trening.

Politiet kan ikke bruke mer makt enn nødvendig. Dette fremgår av the Police and Criminal Evidence Act, 1984 art. 117:

Power of constable to use reasonable force.

Where any provision of this Act -

(a) confers a power on a constable; and

(b) does not provide that the power may only be exercised with the consent of some person, other than a police officer, the officer may use reasonable force, if necessary, in the exercise of the power.

Britisk politi er altså forpliktet til å handle slik at det oppstår minst mulig skade i forbindelse med maktbruken. I bestemmelsen fremheves de viktige prinsippene om respekt for liv, proporsjonalitet og forholdsmessighet.

Dette fremgår av Code of Practice on Police use of Firearms and Less Lethal Weapon art. 1.4.4:

Whenever the use of force is necessary police officers will:

a) respect human life, and minimise damage and injury;

b) exercise restraint in such use and ensure that their responses are proportionate and appropriate in the circumstances and consistent with the legitimate objective to be achieved; and

c) ensure that assistance and medical aid are rendered to any injured or affected

persons at the earliest practicable moment.

College of Policing har beskrevet hvordan makt eventuelt skal kunne brukes av bevæpnet politi, også bruk av mindre dødelige våpen (College of Policing, 2017). Menneskerettighetene ligger til grunn for de generelle prinsippene om politiets bruk av makt.

I Storbritannia regnes skytevåpen som benyttet når ett av tre kriterier er oppfylt: Politiet har pekt eller siktet på en annen person med våpenet, politiet har skutt mot en annen person, eller politiet har avfyrt våpenet i annen forbindelse, herunder såkalt utilsiktet avfyring (vådeskudd).

8.5.5 Kontroll med politiets maktbruk

Independent Police Complaints Comission (IPCC) er klageorgan for politiet i Storbritannia. Blant deres oppgaver er å sette og overvåke standardene for politiets håndtering av klageordningen. De skal også etterforske alvorlige og sensitive saker, foreta grundig og uavhengig granskning av klager, samt identifisere læringspunkter for å bedre praksis.

8.6 New Zealand

New Zealand er en øystat i Oseania, som ligger i det sørvestlige Stillehavet, sørøst for Australia. Hovedstad og administrasjonssenter er Wellington. New Zealand er på størrelse med Storbritannia og har store områder med lite befolkning og store avstander.

Det bor i overkant av 4,6 millioner mennesker på New Zealand (2015). Statsformen er konstitusjonelt monarki med Storbritannias Elizabeth II som statsoverhode. Det snakkes engelsk og maori i landet, som har vært selvstendig siden 1907 (SNL, 2017).

8.6.1 Organiseringen av New Zealands politi

New Zealand police (NZP) har 12 500 ansatte, hvorav omlag 9 000 med politimyndighet og omlag 3 500 sivile. Politidekningen er på 1,9 tjenestepersoner per 1 000 innbyggere. Landet er inndelt i tolv politidistrikter som dekkes av tre operasjonssentraler. Landet består av 43 regioner og det finnes 371 politistasjoner/tjenestesteder. Politiet har sitt eget fagdirektorat og er underlagt politisk kontroll via en egen politiminister. Politiet på New Zealand er, i likhet med politiet i Norge, ett av få politikorps i verden som er ubevæpnet i den daglige tjenesten.

8.6.2 Opplæring og utdanning

Politiskolen (Royal New Zealand Police College) er lokalisert like nord for Wellington. Utdanningen har mellom fem og syv opptak i året, avhengig av hvilket behov det er for politipersonell. Hvert opptak er på mellom 50 og 80 studenter. Utdanningen innebærer et forstudie utenfor politiskolen, samt to perioder med utdanning ved politiskolen. Deler av utdanningen retter seg mot politivitenskap, kunnskaper og ferdigheter om politiarbeid. Det legges også vekt på forsvarsteknikker i et slags selvforsvarskurs hvor studentene lærer å bruke håndjern, batong, elektrosjokkvåpen og OC-pepperspray. I tillegg tar kurset opp teknikker for å dempe situasjoner. Etter denne delen av utdanningen blir studentene utstasjonert i politiet i to år (Post-police College Workplace Training). Da er studentene konstabler på prøve (probationary constables).

Studentene får våpentrening i løpet av utdanningen, og de får opplæring i å bruke pistol og rifle. Studentene får også opplæring i regler og beslutningstaking ved maktbruk, samt polititaktikk (New Zealand Police, 2017).

Etter de to praksisårene i politiet avsluttes utdanningen med et to uker langt kvalifiseringskurs. Når dette er bestått, blir studentene politikonstabler (General Duties Constable) og de får status som innsatspersonell i kategori 4, tilsvarende den norske modellen. Deretter har de mulighet til videreutdanning.

Blant etter- og videreutdanningstilbudene gis det mulighet for opptak til kurs for å inngå i Armed Offenders Squad (AOS) som tilsvarer norsk innsatspersonell i kategori 3. Det finnes totalt 17 AOS-avdelinger over hele landet. AOS vektlegger viktigheten og nytten av forhandlinger fremfor bruk av tvangsmakt. De har derfor med seg et team av forhandlere i sine operasjoner. De ansatte i AOS gjør tjeneste i avdelingen som et deltidsengasjement og de jobber ellers i ordinær patruljetjeneste, som etterforskere eller lignende.

For tjeneste i Special Tactics Group (STG), som tilsvarer den norske Beredskapstroppen, må man først ha tjenestegjort i AOS. Seleksjonen til STG varer i fire dager før man deltar på et tre ukers kvalifiseringskurs. STG er fulltidsjobb.

8.6.3 Bevæpningsordning

Politiet på New Zealand har en bevæpningsordning som er svært lik den norske og som da den ble innført i 2011, ble betegnet som The Norwegian Model. Patruljekjøretøyene har fremskutt lagring av pistoler (Glock 17) som er låst ned i skap i kjøretøyet. Tjenestepersonene medbringer også en halvautomatisk rifle (Bushmaster M4) i bagasjerommet. Våpnene er plombert i kjøretøyene og hvis tjenestepersonene bryter plomberingen, må det nedskrives hvem som har gjort dette mm.

I forbindelse med oppdrag med høy risiko, leses det ut en såkalt «F61 – General warning». Operasjonssentralen ber i disse tilfellene patruljen selv å vurdere å ta med våpen ut av kjøretøyet og til oppdraget. F61 er såkalte «engasjementsregler» som kan sammenlignes med den norske våpeninstruksen § 4-3 og § 4-2. Ved utlesning av F61 må patruljene bekrefte at de har mottatt og forstått engasjementsreglene før de kan bevæpne seg og bruke skytevåpen. På denne måten kommuniserer operasjonelt og taktisk nivå i oppdragsløsningen.

Tjenestepersonene er utstyrt med batong, OC-pepperspray og håndjern. I tillegg bærer en av tjenestepersonene i patruljen med seg elektrosjokkvåpen, en Taser X2. New Zealands politi har uttrykt stor tiltro til elektrosjokkvåpen som et bedre og mer effektivt maktmiddel enn skytevåpen i de aller fleste situasjoner. Det er opp til den enkelte tjenesteperson å vurdere bruken av elektrosjokkvåpen, basert på oppdragets art og taktiske retningslinjer.

8.6.4 Maktbruk og kommunikasjon

Politiet på New Zealand fremhever behovet for og nytten av, nærhet og tillit mellom politi og publikum. Kommunikasjon er det fremste virkemiddelet i samhandlingen med publikum. Politiet benytter en metodikk de beskriver som Tactical Options Framework. Dette tilsvarer den norske maktpyramiden, men er en sirkel som beskriver hvordan politiet skal agere på en motparts oppførsel, sammenholdt med en risikovurdering/nødvendighetsvurdering. Sirkelen forutsetter og bidrar til styrt deeskalering eller eskalering.

Kommunikasjon er, i følge politiet på New Zealand, ansett som det klart mest vesentlige og virkningsfulle virkemiddel og tiltak for å oppnå riktig oppdragsløsning. Dette gjenspeiles også i maktsirkelen hvor elementet kommunikasjon ikke på noe stadium kan fjernes, men er noe som skal brukes i alle faser i forbindelse med maktbruk.

8.6.5 Bevæpningsdebatten på New Zealand

Bevæpningsutvalget er kjent med at fagforeningen i politiet på New Zealand argumenterer nokså likt som Politiets fellesforbund i Norge i bevæpningsspørsmålet. Det er store likhetstrekk i retorikken, men ikke samme intensitet i debatten om permanent bevæpning av politiet. Debatten på New Zealand utfordres i langt større grad enn i Norge av vitenskapelig og forskningsbasert tilnærming til behovet for en annen ordning enn framskutt lagring. Analyser foretatt av forskningsavdelingen hos politimyndighetene på New Zealand har ikke funnet en negativ utvikling som skulle tilsi et økt behov for bevæpning.

8.7 Utvalgets kommentarer

Utvalget har i dette kapittelet sett til fem relevante land; Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia og New Zealand. Det er vist til politiets organisering, opplæring, regelverk, bevæpningsordning og praksis i disse landene.

Det Finstad beskriver om våre naboland at «Hovedregelen i Norge, Sverige, Danmark og Finland er at politiet skal gripe inn på den måten som situasjonen krever, og likhetene er store når det gjelder politiets rett til å bruke nødvendig makt» (2015, s. 227–228), preger også ordningene i Storbritannia og New Zealand.

Alle landene det her er sett på legger vekt på legalitet og lovregulering av politiets maktbruk. Det klare målet for politiet i alle disse landene, er at de i det lengste skal unngå å bruke skytevåpen.

Norsk politi har en omfattende grunnleggende opplæring av politiet, og tjenestepersoner på lavere nivå trener mer enn hva tilsvarende nivåer gjør i de øvrige nordiske landene, samt i England og New Zealand. Nivåinndelingen, organiseringen og beslutningsnivåene i det norske politiet er også en vesentlig bidragsyter til at den norske ordningen med et ubevæpnet politi fungerer godt.

Våre naboland har endret noe av sin praksis med årene. Sveriges Polkon-prosjekt oppfattes som en god tilnærming i forbindelse med hendelser som blant annet involverer motpart med kniv. Det svenske politiets utgangspunkt er at våpenmakt ikke skal instruksfestes i slike situasjoner, men at det er situasjonen som avgjør fremgangsmåte. I Danmark er «stopp-og-tenk»-paradigmet innført. Dette peker mot at den norske ordningen, der framskutt lagring innebærer en liten tenkepause, forsøkes innbakt i Danmark og også i Finland, fordi det å tenke seg om er viktig for å håndtere en skarp hendelse best mulig.

Landene som har lang tradisjon for et synlig ubevæpnet politi, England og New Zealand, holder fast ved denne ubevæpnede hovedmodellen. Storbritannia har også en ulik beredskap med sitt ubevæpnede politi. Der er neste nivå opp fra bobbyene – Armed Response Vehicles (ARV) som er godt trent og bevæpnet, men som ikke utgjør det samme omfanget av beredskap som en ordinær norsk IP4-patrulje med grunnleggende våpenopplæring. De norske IP4-patruljene deltar i regulær ordenstjeneste og får på denne måten jevnlig trening på oppdragsløsning, noe for eksempel ARV-personellet i London ikke får, i samme omfang.

De norske IP3-patruljene kan trekkes frem som en god ordning. De finnes tilsvarende i New Zealand med sine Armed Offenders Squads. Gjennom en organisering slik Norge og New Zealand har med sitt ordinært ubevæpnede politi, vil politiet raskt kunne bevæpne seg ved behov, men de vil ha en ubevæpnet tilnærming i de fleste oppdrag.

Beredskapstroppens store fortrinn i Norge kontra de andre landene, er den regelmessige samhandlingen med det ordinære politiet. I flere av de omhandlede landene har de ulike nivåene i politiet den samme grunnleggende utdannelsen. Det er et verdifullt særtrekk ved vår ordning at spesialistene (i form av IP1) kan samhandle sømløst og direkte med generalistene ettersom de også utfører ordinær patruljetjeneste.