3 Avskrivningssatser

3.1 Bakgrunn

Som følge av budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene for 2001, vedtok Stortinget å redusere en rekke av avskrivningssatsene i saldosystemet med virkning fra og med inntektsåret 2000. På bakgrunn av Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 50 (2000-2001) ble det imidlertid vedtatt å øke avskrivningssatsen for driftsbygninger i landbruket tilbake til 4 prosent.

I Dokument nr. 8:54 (2000-2001) fremhevet representantene Per Kristian Foss, Børge Brende og Jan Petersen blant annet at endringene ble gjort uten at det var gjennomført noen forutgående utredning om konsekvensene av vedtaket. På denne bakgrunn foreslo de å be Regjeringen:

«snarest mulig legge frem forslag til revurderte saldoavskrivningsatser, basert på tilsvarende satser i andre land og beregninger og dokumentasjon av driftsmidlers økonomiske levetid.»

I brev av 6. mars 2001 vedrørende forslaget uttalte Finansdepartementet blant annet:

«I det gjeldende skattesystemet er det en målsetning å bringe det reelle selskapsoverskuddet til beskatning etter hvert som det oppstår, noe som bl.a. krever at en fastsetter alle inntekter og kostnader riktig i hver periode. For driftsmidler som gir inntekter over flere år, er det derfor nødvendig å fastsette avskrivningene slik at de gjenspeiler det reelle økonomiske verdifallet. Dersom skattemessige avskrivninger avviker fra faktisk økonomisk verdifall, kan en få både et investeringsnivå og en sammensetning av investeringene som avviker fra det som er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt.

Ved innføringen av skattereformen i 1992 ble det lagt til grunn at avskrivningssatsene på driftsmidler i prinsippet skal gjenspeile reelt økonomisk verdifall. Etter departementets vurdering skal dette fortsatt være det bærende prinsipp for fastsettelse av avskrivningssatsene.

Finansdepartementet har satt i gang en generell vurdering av det økonomiske verdifallet på ulike driftsmidler med sikte på å vurdere om enkelte avskrivningssatser bør justeres. (...) I dette arbeidet vil det bl.a. også bli innhentet opplysninger om avskrivningsreglene i andre land.»

I Innst. S. nr. 210 (2000-2001) konkluderte flertallet i finanskomiteen, alle utenom medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, med at:

«(...) ein heilskapleg vurdering av saldoavskrivningssatsa ne må vera ein del av den varsla reformen av skattesystemet som skal fremjast som eiga melding til hausten.»

Etter Regjeringens syn bør det sentrale prinsippet for fastsettelsen av avskrivningssatsene fortsatt være at de i størst mulig grad skal samsvare med faktisk økonomisk verdifall. En har ikke funnet det ønskelig å vente med denne presentasjonen og de konkrete forslag til fremleggelsen av den kommende stortingsmeldingen om skattereform senere i høst. Det er behov for rask avklaring og iverksetting av forslagene om nye avskrivningssatser allerede fra og med inntektsåret 2002. Departementets vurdering og forslag til nye avskrivningssatser presenteres nedenfor.

3.2 Prinsipper for fastsettelse av avskrivningssatser

Utgifter til investeringer i driftsmidler er fradragsberettiget, og slike fradrag gis etter én av de tre følgende metoder:

• Direkte utgiftsføring. Dersom driftsmidlet har en kostpris under 15 000 eller varighet mindre enn 3 år, utgiftsføres hele investeringen i investeringsåret.

• Årlige avskrivninger. For varige og betydelige driftsmidler, hvor bruk og elde i seg selv antas å medføre verdifall, fordeles fradragene over flere år. De fleste driftsmidler avskrives etter saldometoden. Særskilte driftsmidler i kraftanlegg og tidsbegrensede rettigheter avskrives lineært.

• Aktivering uten avskrivning, der investeringskostnaden først kommer til fradrag ved en eventuell realisasjon. Dette gjelder tomter og andre driftsmidler, der bruken av driftsmidlet ikke antas å forringe driftsmidlets verdi.

Alle investeringskostnader kommer med andre ord til fradrag i skattepliktig inntekt før eller siden, men periodiseringen av fradragene varierer for ulike typer driftsmidler.

Departementet ser ingen grunn til å endre systemet for fradrag etter direkte utgiftsføring og fradrag ved realisasjon, og drøfter ikke nærmere disse formene for fradragsføring her. I det følgende vurderes derimot prinsippene for årlige avskrivninger.

Departementet viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) Skattereformen 1992 for en nærmere vurdering av de prinsippene som avskrivningsreglene bygger på. Disse bygde igjen i stor grad på vurderingene i Aarbakkegruppens innstilling (NOU 1989: 14), hvor det på side 238 er uttalt:

«En forutsetning for at skattesystemet skal virke nøytralt på investeringsbeslutningene, er at de skattemessige avskrivningene følger det økonomiske verdifallet til driftsmidlene.»

Dette innebærer med andre ord at de årlige skattemessige avskrivningene av driftsmidler bør være i samsvar med den årlige verdiforringelsen av driftsmidlene. Dersom skattereglene åpner for avskrivninger som ligger over det faktiske verdifallet, vil det føre til at det blir bedriftsøkonomisk lønnsomt å investere mer i slike driftsmidler enn det som er ønskelig fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Dersom skattereglene derimot bare tillater avskrivninger som er lavere enn det faktiske verdifallet på driftsmidlene, får man samfunnsøkonomisk sett for lave investeringer i slike driftsmidler.

I Ot.prp. nr. 35 (1990-1991), side 112, heter det:

«Departementet har ved utforming av forslag til nye saldogrupper med tilhørende avskrivningssatser lagt til grunn at avskrivningene i så stor utstrekning som mulig skal avspeile det reelle verdifallet på driftsmidlene, slik at avskrivningsreglene ikke gir muligheter for oppbygging av skattekreditter av betydning.»

Dette er også i tråd med hva finanskomiteen la til grunn til Innst. S. nr. 5 (1990-91), side 36.

Forholdet til regnskapslovgivningen ble også vurdert av Aarbakkegruppen, som slo fast at det ikke vil være tilfredsstillende å sette skattemessige avskrivninger lik de regnskapsmessige avskrivningene. I Aarbakkegruppens innstilling side 238, heter det:

«Regnskapsreglene skal først og fremst hindre at avskrivningene blir for små, mens en i skattesammenheng må unngå at avskrivningene for enkelte driftsmidler eller i enkelte næringer blir større enn det reelle verdifallet. En bør derfor opprettholde systemet med egne skatteregler som regulerer den skattemessige avskrivningsretten.»

I det norske skattesystemet har en fra og med 1982 i hovedsak lagt til grunn saldoavskrivninger, selv om særskilte driftsmidler i kraftanlegg og tidsbegrensede rettigheter som nevnt avskrives lineært (det vil si med et fast beløp hvert år). Saldoavskrivninger innebærer at man hvert år kan skrive av en viss prosentandel av investeringskostnaden som ikke er avskrevet tidligere, dvs. en geometrisk avskrivningsprofil. Det medfører at avskrivningene er størst når driftsmidlene er relativt nye og at de så faller fra år til år. Et slikt system er ligningsadministrativt enklere enn for eksempel lineære avskrivninger, ettersom man kan plassere ulike driftsmidler med samme avskrivningssats på en felles avskrivningskonto (saldogrupper) og foreta en gruppevis beregning av de skattemessige avskrivningene. Aarbakkegruppen vurderte om man burde gå over til lineære avskrivninger. I NOU 1989: 14, side 238, heter det:

«Regnskapsmessig benyttes det lineære avskrivningssystem mest. Dette kan være et argument for å bruke samme avskrivningsprinsipp skattemessig. Lineære avskrivninger gir imidlertid ikke gjennomgående noe mer realistisk uttrykk for faktisk verdifall på driftsmidlene enn f.eks. degressive avskrivninger (saldoavskrivninger).

(...)

I valget mellom de mest aktuelle avskrivningsformene, lineære og degressive avskrivninger, har utredningsgruppen lagt avgjørende vekt på at saldosystemet nå er rimelig godt innarbeidet i næringslivet og i ligningsetaten. En overgang til et helt nytt avskrivningssystem bør ikke foretas uten at fordelene ved dette er betydelige. Gruppen finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner for å gå tilbake til et lineært avskrivningssystem. Saldosystemet gjør det dessuten enkelt å operere med felles avskrivningskonti for grupper av driftsmidler som skal avskrives med samme sats. Dette er administrativt en stor fordel.»

Etter departementets vurdering bør en stå fast ved disse prinsippene for fastsettelse av avskrivningssatsene. Det innebærer at avskrivingssatser i størst mulig grad bør gjenspeile faktisk økonomisk verdifall, og at en holder fast ved et saldoavskrivningssystem med relativt få saldogrupper.

3.3 Foreslåtte og vedtatte avskrivningssatser

Tabell 3.1 viser gjeldende saldogrupper og utviklingen i avskrivningssatsene fra Aarbakkegruppens forslag og frem til gjeldende avskrivningssatser.

Som det fremgår av tabellen var departementets forslag i Ot.prp. nr. 35 (1990-91), med noen få unntak, i samsvar med Aarbakkegruppens forslag. Den viktigste forskjellen var at departementet foreslo en høyere avskrivningssats for skip, rigger og fly enn det faktisk økonomisk verdifall isolert sett tilsier. Departementet foreslo en lavere avskrivningssats for maskiner, inventar og personbiler enn Aarbakkegruppen, da dette ble anslått å være bedre i samsvar med faktisk økonomisk verdifall. I begrunnelsen for de øvrige avskrivningssatsene viste departementet til analysene av faktisk økonomisk verdifall i appendiks 8.1 i NOU 1989: 14.

Stortinget fulgte i hovedsak opp departementets anbefalinger med to unntak. Stortinget vedtok en avskrivningssats på 20 prosent for skip, rigger mv., og flertallet i finanskomiteen begrunnet dette med at det var nødvendig å ta hensyn til skipsfartsnæringens internasjonale karakter, særegne lokaliseringsforhold og det etablerte internasjonale skatteregime for næringen. Stortinget fastsatte videre avskrivningssatsen for maskiner og inventar til 20 prosent.

Som følge av budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet om statsbudsjettet for 2000, ble avskrivningssatsen for saldogruppe g (bygg og anlegg mv. samt elektroteknisk utrustning) satt ned fra 5 (10) til 4 (8) prosent og avskrivningssatsen i saldogruppe h (forretningsbygg) ble redusert fra 2 (4) til 1 (2) prosent.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2001 ble det foretatt ytterligere satsreduksjoner i de fleste saldogruppene med virkning fra og med inntektsåret 2000, jf. tabell 3.1. Forslaget om å redusere avskrivningssatsen for saldogruppe b (ervervet forretningsverdi) ble fremmet i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001), mens de øvrige endringene ble vedtatt som en følge av budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene.

3.4 Analyser av økonomisk verdifall

Som påpekt foran, bør det sentrale prinsippet for fastsettelsen av avskrivningssatsene etter Regjeringens syn fortsatt være at de i størst mulig grad skal samsvare med faktisk økonomisk verdifall. Nedenfor gir derfor departementet en kortfattet oversikt over kunnskapsstatus når det gjelder driftsmidlers økonomiske verdifall over tid.

Aarbakkegruppen gikk gjennom det som den gang var tilgjengelig empirisk materiale omkring driftsmidlers verdifall. De la stor vekt på det empiriske arbeidet som ble publisert av de amerikanske økonomene Charles R. Hulten og Frank C. Wykoff i 1981. 1 I tabell 3.2 gjengis depresieringssatsene som Hulten og Wykoff beregnet supplert med depresieringsrater beregnet av D. W. Jorgenson og M. A. Sullivan. 2

I den vitenskapelige litteraturen fremheves fortsatt Hulten og Wykoffs arbeid som den mest sentrale og omfattende empiriske studien av driftsmidlers økonomiske verdifall. De empiriske studiene som er blitt publisert etter 1981 som departementet kjenner til, har kun tatt for seg enkelte typer driftsmidler. Skattemyndighetene i USA (U.S. Department of the Treasury) har nylig vurdert sitt system for skattemessige avskrivninger og skriver i den forbindelse blant annet følgende: 3

«An empirical evaluation of the current cost recovery system requires estimates of economic deprecation against which to compare the statutorily provided tax deductions. The geometric depreciation rates estimated by Hulten and Wykoff (1981) and expanded by Jorgenson and Sullivan (1981) are widely used in empirical papers dealing with capital income taxation. (...) Literature reviews have favorably evaluated the Hulten-Wykoff depreciation rates. (...)

However, the Hulten-Wykoff estimates have a number of serious weaknesses, not the least of which is that the evolution of the economy over the past 20 years may have rendered them obsolete. Another serious problem is that most of the Hulten-Wykoff depreciation rates are based on extrapolations rather than on explicit statistical estimates derived from data on used asset prices. Furthermore, these estimates are averages that relate to the activity in which the asset is employed. In addition, any estimate of depreciation is necessarily backward looking, and so may not be relevant for future (perhaps expected) changes in asset values.

These problems notwithstanding, the Hulten-Wykoff rates may be the best available estimates of economic depreciation, and we use them in this study.»

Mest sentralt av nyere empiriske arbeider er en studie relatert til industrimaskiner av Stephen D. Oliner. 4 Mens Hulten og Wykoff anslo verdifallet for denne typen driftsmidler til 12,2 prosent pr. år, var Stephen D. Oliners anslag i utgangspunktet 9,5 prosent. Oliner peker på at forskjellen mellom disse to estimatene henger sammen med noe ulike beregningsmetoder. Estimatene avhenger blant annet av hva slags forutsetninger som gjøres om hvor stor andel av maskinene som vrakes på ulike alderstrinn. Med to andre forutsetninger om disse andelene, kommer Oliner frem til henholdsvis 10,6 og 13,6 prosent årlig verdifall. Alt i alt kan man derfor konkludere med at Oliners studie i hovedsak bekrefter Hulten og Wykoffs anslag på industrimaskiners faktiske verdifall.

Stephen D. Oliner har også publisert en studie av økonomisk verdifall for datamaskiner. 5 Oliners studie er imidlertid begrenset til stormaskiner (mainframe computers). Oliner estimerte verdifallet på denne typen datamaskiner til 30 prosent pr. år. Ettersom det ikke foreligger tilsvarende studier for verdifallet på personlige datamaskiner, har man i nasjonalregnskapet i USA lagt Oliners estimat for stormaskiner til grunn for alle typer datamaskiner.

For øvrig er det publisert få arbeider om driftsmidlers faktiske verdifall etter at Aarbakkegruppen la frem sin innstilling i 1989. Den begrensede forskningsaktiviteteten på dette feltet reflekterer trolig at det er vanskelig å komme frem til sikre resultater. Prisene i første- og annenhåndsmarkedene for driftsmidler er utgangspunktet for å måle driftsmidlers verdifall. Pålitelige data på dette feltet er bare i begrenset grad tilgjengelig. Det er også gjort enkelte studier i Norge på dette området. En artikkel av Erik Biørn, Erling Holmøy og Øystein Olsen basert på norske data, drøfter ulike avskrivningsprofiler og forskjellige mål på driftsmidlenes verdi og verdifall 6. Dette er også tema i en nyere artikkel av Erik Biørn 7.

I tabell 3.2 gjengis også de depresieringssatsene som Statistisk sentralbyrå legger til grunn i det norske nasjonalregnskapet. Også disse depresieringsratene skal reflektere reelt økonomisk verdifall på driftsmidlene. Ifølge Statistisk sentralbyrå er de satsene som benyttes om lag tilsvarende de satsene som benyttes i nasjonalregnskapet i andre land. I den grad satsene avviker fra det som er vanlig i andre land, er det begrunnet i særnorske forhold. Som det fremgår av tabell 3.2, er avskrivningssatsene i nasjonalregnskapet også i rimelig overensstemmelse med estimatene til Hulten og Wykoff. Nasjonalregnskapets depreseringssatser varierer imidlertid noe mer mellom næringer.

I et nominelt basert skattesystem som det norske, skal avskrivningssatsene gjenspeile driftsmidlenes nominelle økonomiske verdifall. I en situasjon med inflasjon vil nominelt verdifall være lavere enn reelt verdifall. Det innebærer at de faktiske saldoavskrivningssatsene som gir skattemessig nøytralitet må settes noe lavere enn anslagene på reell økonomisk depresiering i tabell 3.2. Ved vurdering av hva saldoavskrivningssatsene bør settes til for å tilsvare faktisk økonomisk verdifall, må en med andre ord legge til grunn at de relevante satsene skal være noe lavere enn det som fremgår av tabellen. I perioder med lav inflasjon er det imidlertid en relativt liten forskjell mellom reell depresiering og faktisk økonomisk verdifall.

3.5 Om avskrivningssatsene i andre land

Som tidligere nevnt legger departementet til grunn at prinsippet for fastsettelse av avskrivningssatsene for driftsmidler, er at de skal gjenspeile faktisk økonomisk verdifall. Etter departementets vurdering er det derfor ingen grunn til at avskrivningssatser i andre land skal påvirke fastsettelsen av slike satser i Norge. Dersom en ønsker å redusere beskatningen av bedrifter som driver virksomhet i Norge, bør en etter departementets vurdering gjøre dette gjennom å redusere skattesatsene fremfor å uthule skattegrunnlaget ved å ha avskrivningssatser som er høyere enn faktisk økonomisk verdifall. Avskrivningssatser som er høyere enn faktisk økonomisk verdifall på driftsmidlene, vil føre til overinvestering i slike driftsmidler uansett om også andre land har for høye avskrivningssatser.

Mange land har gjennomført skatteomlegginger som har medført bredere skattegrunnlag og lavere skattesatser, og også i den nylig vedtatte skatteomleggingen i Tyskland ble avskrivningssatsene redusert samtidig som man vedtok å redusere skattesatsene på selskapsoverskudd. Mange land har likevel fortsatt høyere avskrivningssatser enn i Norge. I de fleste av disse landene (inklusive Tyskland) er imidlertid også skattesatsene for næringsinntekter fortsatt høyere enn i Norge.

Avskrivningssatsene varierer for øvrig en god del mellom land og i tillegg er det systemforskjeller som gjør sammenligninger vanskelige. Men noen hovedtrekk i avskrivningsreglene i noen utvalgte land er som følger:

• Etter den nevnte reformen kan man i Tyskland avskrive maskiner mv. med en sats på 20 prosent og bygninger med en sats på 3 prosent, begge deler etter saldometoden.

• I Storbritannia kan maskiner mv. avskrives med en saldosats på 25 prosent. Bygninger kan som hovedregel avskrives lineært over 25 år, dvs. med 4 prosent av det investerte beløpet hvert år.

• Frankrike har lineære avskrivninger. Maskiner mv. kan avskrives med 10-20 prosent av investeringssummen hvert år, mens satsen for bygninger er 2-5 prosent.

• I Danmark kan maskiner mv. avskrives etter en saldosats på opp til 25 prosent, mens bygninger normalt avskrives lineært med i størrelsesorden 5 prosent av investeringsbeløpet årlig.

• I Finland kan maskiner mv. normalt avskrives med en saldosats på 25 prosent, mens bygninger normalt avskrives med saldosatser i størrelsesorden 4-7 prosent.

• I Sverige kan maskiner mv. avskrives med en saldosats på inntil 30 prosent, eller lineært med om lag 20 prosent. av investeringsbeløpet årlig. Bygninger kan i Sverige normalt avskrives lineært med 2-5 prosent.

3.6 Departementets vurderinger og forslag

Departementet legger som tidligere nevnt til grunn de samme overordnede prinsippene for utforming av avskrivningssatsene som i Ot.prp. nr. 35 (1990-91). På bakgrunn av disse prinsippene og ulike empiriske undersøkelser av faktisk økonomisk verdifall, foreslår departementet å øke enkelte avskrivningssatser, jf. tabell 3.3.

Nedenfor følger enkelte merknader til hver av gruppene.

Gruppe a (kontormaskiner o.l.): En betydelig andel av innkjøpte kontormaskiner kan trolig utgiftsføres direkte, siden innkjøpspris ligger under 15 000 kroner. En noe høyere avskrivningssats enn i dag vil redusere forskjellen mellom kontormaskiner som kan utgiftsføres direkte og de som må aktiveres. I tillegg kan empiriske undersøkelser tyde på at en avskrivningssats på 30 prosent er om lag i samsvar med kontormaskiners faktiske økonomiske verdifall. Departementet foreslår derfor å øke avskrivningssatsen på kontormaskiner til 30 prosent.

Gruppe b (ervervet forretningsverdi): Avskrivningssatsen i denne gruppen ble høsten 2000 foreslått redusert til 20 prosent både av hensyn til faktisk økonomisk verdifall og for å begrense skattetilpasning, jf. departementets begrunnelse i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001), side 21. Departementet ser ingen momenter som taler for å endre denne avskrivningssatsen.

Gruppe c (vogntog, lastebiler, busser, varebiler mv.): En avskrivningssats på 20 prosent er i samsvar med det som legges til grunn ved beregning av kapitalslit for denne typen realkapital i det norske nasjonalregnskapet. Ifølge Vegdirektoratet er gjennomsnittsalderen for vrakede varebiler 14 år, noe som isolert sett tilsier en saldoavskrivningssats på 15 prosent. Gjennomsnittlig levetid for vogntog, busser og lastebiler kan imidlertid være noe lengre. Departementet foreslår derfor at en opprettholder en sats på 20 prosent.

Gruppe d (personbiler, maskiner, inventar mv.):En avskrivningssats på 15 prosent for maskiner og inventar er om lag i samsvar med det som legges til grunn i nasjonalregnskapet og de empiriske undersøkelsene som er gjennomført. Det er heller ikke noe empirisk belegg for at levetidene er kortere i dag enn for 20 år siden, snarere tvert imot. Gjennomsnittsalderen på norske personbiler ved vraking er nå 17 år, noe som også kan tyde på at en avskrivningssats på 15 prosent ikke er for lavt i forhold til faktisk økonomisk verdifall. I Nasjonalregnskapet benyttes imidlertid en noe høyere sats for personbiler. Samlet sett taler disse forholdene for å beholde en avskrivningssats på 15 prosent for alle driftsmidler i denne saldogruppen.

Gruppe e (skip, fartøyer, rigger mv.): En avskrivingssats på 14 prosent for denne gruppen er i samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 35 (1990-91), selv om empiriske undersøkelser gir grunnlag for å hevde at det faktiske verdifallet er godt under 10 prosent. Den høyere avskrivningssatsen ble begrunnet med utgangspunkt i skipsfartens internasjonale karakter. Norge har siden innført særlige skatteregler for skip i utenriksfart, slik at dette argumentet for å opprettholde en høy sats dermed er blitt svakere. Likevel er det fortsatt mange skip som ikke går inn under disse særreglene, og som derfor avskrives etter vanlig sats. Departementet har derfor kommet til at avskrivningssatsen kan opprettholdes på 14 prosent.

Gruppe f (fly, helikopter): Den gjeldende avskrivningssatsen på 12 prosent er den samme som ble foreslått i Ot.prp. nr. 35 (1990-91), men noe høyere enn foreslått av Aarbakkegruppen. Departementet foreslår ingen endringer i denne avskrivningssatsen, selv om departementet har innhentet opplysninger som tyder på at levetiden for fly er vesentlig lengre enn en avskrivningssats på 12 prosent tilsier.

Gruppe g (anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak):I Ot.prp. nr. 23 (1995-96) foreslo departementet at særlige driftsmidler i nettvirksomhet (linjer, kabler, master, transformatorer, koblingsanlegg mv. ) og tilsvarende driftsmidler i kraftproduksjon skal avskrives på saldo og med en sats på 5 prosent, jf. punkt 12.5.3 og 6.6.4. Dette ble ansett rimelig i samsvar med faktisk økonomisk verdifall. Det vises i den forbindelse til følgende merknader i proposisjonen til endring av skatteloven 1911 §§ 44-2 og 44-5 bokstav g som ble vedtatt 28. juni 1996:

«Driftsmidler som inngår i anlegg for overføring og distribusjon av kraft vil normalt være «anlegg» etter skatteloven § 44-2 bokstav g, og saldoavskrives med 5 pst., jf. § 44 A-5. Departementet anser det hensiktsmessig at det lovfestes i § 44 A-2, jf. § 44-5 at linjer, kabler, transformatorer, koblingsanlegg og lignende elektroteknisk utrustning (unntatt generatorer) i kraftforetak skal saldoavskrives med denne satsen.»

Departementet har ikke fått nye opplysninger som gir grunnlag for å endre den konklusjon som ble lagt til grunn ved kraftskattereformen. Det foreslås derfor å øke avskrivningssatsen for de driftsmidler som var omfattet av ovennevnte lovendring til 5 prosent. Det foreslås opprettet en egen saldogruppe for disse.

Gruppe h (bygg og anlegg, hoteller mv.): Etter gjeldende regler er avskrivningssatsen for bygg og anlegg 2 prosent, bortsett fra for driftsbygninger i landbruket der avskrivningssatsen er 4 prosent. Avhengig av næring avskrives bygg og anlegg i nasjonalregnskapet med 4 og 3,3 prosent, og andre empiriske undersøkelser kan tyde på at det økonomiske verdifallet er i størrelsesorden 4 pst. Departementet foreslår derfor å øke avskrivningssatsen for bygg og anlegg generelt til 4 prosent og til 8 prosent for bygg med spesielt kort levetid. Avskrivningssatsen for driftsbygninger i landbruket videreføres med 4 prosent.

Gruppe i (forretningsbygg):Etter gjeldende regler er det ikke anledning til å avskrive verdifall på forretningsbygg i sentrale strøk, mens det er satt en sats på 1 prosent for forretningsbygg i distriktene. I henhold til de omtalte prinsippene for fastsettelse av avskrivningssatser, er det ingen grunn til å ha ulike avskrivningssatser i sentrale strøk og distriktene. Empiriske undersøkelser tyder dessuten på at en avskrivningssats på 2 prosent er godt i samsvar med økonomisk verdifall, og departementet foreslår derfor å øke satsen til 2 prosent for alle forretningsbygg. Det innebærer at avskrivningssatsen for bygg i distriktene øker fra 1 prosent til 2 prosent, mens den øker fra 0 til 2 prosent i sentrale strøk.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven §§ 14-41, 14-43, 14-44, 14-45 og 18-6.

3.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet anslår at de foreslåtte endringene i avskrivningssatsene vil gi et provenytap på om lag 1,5 mrd. kroner påløpt i 2002, og om lag 80 mill. kroner bokført. Tabell 3.4 viser hvordan provenyet fordeler seg på de ulike saldogruppene. Anslagene er basert på Statistisk sentralbyrås saldostatistikk for 1999. I de tilfellene der det ikke finnes saldostatistikk, er regnskapsstatistikk lagt til grunn. Det er tatt hensyn til at ikke alle aksjeselskaper og næringsdrivende er i skatteposisjon.

Departementet antar at det ikke vil være vesentlige ligningsadministrative problemer knyttet til å splitte opp gjeldende saldogruppe g i to saldogrupper.