1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Denne proposisjonen bidrar til å realisere Soria Moria-erklæringen og kompletterer Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov om straff (straffeloven), som ble vedtatt som lov 20. mai 2005 nr. 28, og Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet), som ble vedtatt som lov 7. mars 2008 nr. 4. Til sammen utgjør de den alminnelige og den spesielle delen i straffeloven 2005. I tillegg inneholder denne siste proposisjonen endringer som tilpasser annen lovgivning til straffeloven 2005.

Proposisjonen inneholder forslag til kapitler i loven om vern av informasjon og informasjonsutveksling (kapittel 21), om uriktig forklaring og anklage (kapittel 22), om vern av folkehelsen og det ytre miljø (kapittel 23), vern av den personlige frihet og fred (kapittel 24), voldslovbrudd (kapittel 25), seksuallovbrudd (kapittel 26), vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten (kapittel 27), skadeverk og fremkalling av fare for allmennheten (kapittel 28), vern av tilliten til penger og visse dokumenter (kapittel 29), bedrageri, skattesvik og liknende økonomisk kriminalitet (kapittel 30) og kreditorvern (kapittel 31). Nedenfor gis det en kortfattet oversikt over innholdet i disse kapitlene. Proposisjonen inneholder også et kapittel om tilpasning av annen lovgivning og et kapittel om økonomiske og administrative konsekvenser.

Det er gjort rede for høringen av Straffelovkommisjonens delutredning VII, som ligger til grunn for den alminnelige delen og de fleste kapitlene i den spesielle delen, i Ot.prp. 90 (2003-2004) side 39 flg. Høringsuttalelsene som knytter seg til forslagene som følges opp i denne proposisjonen, går frem av det enkelte kapittel nedenfor. Kapittel 21 om vern av informasjon og informasjonsutveksling og kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred bygger helt eller delvis på supplerende forslag og høringer. Det er gjort rede for disse i merknadene til kapitlene.

Forslaget til kapittel 21 i straffeloven 2005 inneholder forslag til bestemmelser om vern av informasjon og informasjonsutveksling. Bestemmelsene verner om flere interesser, men har det til felles at de verner om informasjon og kommunikasjon. Departementet har i hovedsak lagt til grunn Straffelovkommisjonens skisse til kapittelinndeling. Det betyr at kapitlet ikke bare omhandler typisk «datakriminelle» handlinger, men også handlinger som generelt truer informasjon og informasjonsutveksling selv om de skjer uten bruk av teknologiske virkemidler og heller ikke retter seg mot datasystemer eller elektroniske kommunikasjonsnett. Lovforslaget bygger på Straffelovkommisjonens utkast, jf. delutredning VII side 318 flg., og Datakrimutvalgets delutredning II (NOU 2007: 2 Lovtiltak mot datakriminalitet).

Kapittel 21 viderefører i hovedsak gjeldende rett. Det gjelder blant annet forslaget til bestemmelser om uberettiget tilgang til fjernsynssignaler, innbrudd i datasystem, krenkelse av retten til privat kommunikasjon og avlytting og opptak av samtaler. Også bestemmelsene om krenkelse av forretningshemmelighet og brudd på taushetsplikt viderefører i all hovedsak gjeldende rett.

Enkelte av forslagene videreutvikler gjeldende bestemmelser for å fange opp flere straffverdige handlinger, som for eksempel forslaget til bestemmelse om fare for driftshindring og om uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv. Sistnevnte bestemmelse utvider straffansvaret til også å gjelde uberettiget befatning med dataprogram eller annet som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger som retter seg mot databasert informasjon eller datasystem. Forslaget innebærer at Norges reservasjon med hensyn til datakrimkonvensjonen artikkel 6 nr. 1 kan trekkes tilbake. I motsetning til Datakrimutvalget har ikke departementet funnet grunn til å ta i bruk straff mot elektronisk kartlegging av datasystemer eller mot den som ulovlig anbringer utstyr som kan påvirke databehandling.

Forslaget til § 202 om identitetskrenkelse er i hovedsak ny. Bestemmelsen gjør det straffbart å sette seg i besittelse av en annen persons identitetsbevis, eller opptre med en annens identitet eller med en identitet som er lett å forveksle med en annens. Handlingen er bare straffbar dersom målet er å oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen, eller å påføre en annen ulempe eller tap. Strafferammen er bot eller fengsel inntil to år.

Forslaget til kapittel 22 avløser straffeloven 1902 kapittel 15 om falsk forklaring og kapittel 16 om falsk anklage. Reglene retter seg primært mot den som gir uriktige opplysninger til offentlige myndigheter. Hovedformålet med slike regler er å sikre at myndighetene kan treffe beslutninger på et korrekt faktisk grunnlag, samt å beskytte den som rammes av anklagen. Lovforslaget svarer i stor utstrekning til Straffelovkommisjonens utkast, jf. delutredning VII side 326 flg., og viderefører i hovedsak gjeldende rett.

Forslaget til kapittel 23 i straffeloven 2005 inneholder forslag til bestemmelser om vern av folkehelsen og det ytre miljø. Kapitlet omhandler i hovedsak forslag til straffebestemmelser som avløser flere av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser. Dette gjelder bestemmelser om narkotikaovertredelser, dopingovertredelser, smitteoverføring, allmennfarlig forgiftning og alvorlig miljøkriminalitet.

Generelt kan det sies at bestemmelsene verner om flere ulike interesser - især vern av helse og miljø. Kapitlet svarer til Straffelovkommisjonens kapittel 25 om vern av helse og miljø, men det er gjort en rekke endringer i forhold til kommisjonens lovskisse. Departementet følger blant annet ikke opp kommisjonens forslag om å overføre vegtrafikklovens regler om kjøring i påvirket tilstand og etterfølgende inntak av rusmidler til straffeloven, jf. delutredning VII side 329 og 333-335. Departementet foreslår at gjeldende regulering i vegtrafikkloven beholdes.

I hovedsak videreføres gjeldende rett om straff for narkotikaovertredelser. Departementet fremmer ikke forslag om legalisering av bruk, erverv og besittelse av narkotika til eget bruk. Et flertall i Straffelovkommisjonen fremmet et slikt forslag. Departementet følger heller ikke opp kommisjonens forslag om vesentlig lavere strafferammer og straffutmåling ved narkotikaovertredelser.

Flere endringsforslag i tilknytning til vegtrafikkloven behandles. Viktigst er at departementet ikke følger opp Straffelovkommisjonens forslag om å heve promillegrensen fra 0,2 til 0,5.

Forslaget til bestemmelser om dopingovertredelser viderefører i hovedsak gjeldende rett. Departementet fremmer ikke forslag om kriminalisering av bruk, erverv og besittelse av doping. En eventuell kriminalisering her bør gjennomføres i spesiallovgivningen, for eksempel legemiddelloven slik løsningen er for narkotika.

I kapitlet foreslås også bestemmelser som viderefører bestemmelser om straff for smitteoverføring, forgiftning mv. av gjenstander til alminnelig bruk og alvorlig miljøkriminalitet. Departementet foreslår at samtykke skal kunne frita for straffansvar for smitteoverføring i ekteskap og ekteskapslignende parforhold.

Departementets forslag til kapittel 24 i straffeloven 2005 viderefører en rekke straffebestemmelser fra straffeloven 1902 kapittel 20 om forbrytelser i familieforhold, kapittel 21 om forbrytelser mot den personlige frihet, samt de fleste bestemmelsene om redaktøransvar i kapittel 43 om forseelser i trykt skrift.

Bestemmelsene i kapittel 24 har som samlende trekk at de verner individers frihet eller fred. Dels dreier det seg om beskyttelse av den fysiske integritet, for eksempel gjennom forbudene mot frihetsberøvelse, menneskehandel og slaveri, dels vernes den psykiske integritet, for eksempel gjennom straffebestemmelsene om trusler, hensynsløs atferd og vern av privatlivets fred. Enkelte av bestemmelsene i kapitlet verner både den psykiske og fysiske integritet, for eksempel forbudet mot tvang.

Som kommisjonen går departementet inn for ikke å utvide anvendelsesområdet til forbudet mot unndragelse av umyndige fra omsorg, slik at omsorgsunndragelser som rammer en samværsberettiget eller en med delt omsorg, heller ikke etter den nye straffeloven skal rammes av straffansvar. Departementet foreslår imidlertid å heve terskelen for når straff utløses, slik at dette begrenses til alvorlige eller gjentatte omsorgsunndragelser. Dette bidrar til å avdempe det enkelte i dag oppfatter som en urimelig strafferettslig forskjellsbehandling av bostedsforeldre og foreldre med samværsrett. Grov omsorgsunndragelse, typisk «barnebortføringssaker» er en økende utfordring for norske myndigheter og skal kunne straffes med fengsel inntil seks år, mot inntil tre år i dag.

Departementet foreslår også å videreføre forbudet mot flergifte og inngåelse av ekteskap med noen under 16 år.

Videre har departementet ikke funnet grunn til å videreføre straffansvar for ærekrenkelser, og går heller ikke inn for å beholde mortifikasjonsordningen. Erstatning og oppreisning blir etter forslaget de lovfestede reaksjoner mot krenkelser av ære og omdømme. I lys av dette foreslås det en ny bestemmelse i skadeserstatningsloven som gir bedre veiledning om rettstilstanden enn dagens bestemmelse.

Departementet foreslår også å gi særlig utsatte yrkesgrupper et særskilt vern mot trusler, forulemping og hindring av yrkesutøvelsen. De gruppene departementet på denne måten tilgodeser, blant annet konduktører og helsepersonell som gir medisinsk begrunnet helsehjelp, faller utenfor begrepet «offentlig tjenestemann» slik straffeloven 2005 er utformet.

Forslaget til kapittel 25 i straffeloven 2005 inneholder forslag til bestemmelser om voldslovbrudd mv. Bestemmelsene har til felles at de er ment å verne individets fysiske integritet mot alvorlige krenkelser. Kapitlet viderefører i hovedsak bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred, og følger i det vesentlige opp Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 27 om vern av liv og legeme.

De mest markante endringsforslagene følger opp Soria Moria-erklæringen om skjerpet straff for vold i nære relasjoner, kjønnslemlestelse, grov vold og drap. På bakgrunn av en empirisk undersøkelse av straffenivået, foreslås det, illustrert ved typetilfeller, en konkret skjerpelse av straffen for voldslovbrudd, med hovedvekt på uprovosert vold. I hovedtrekk foreslås det at straffene skjerpes med rundt en tredjedel. For drap foreslås i tillegg minstestraffen hevet til fengsel i 8 år.

I de generelle bestemmelsene om vold foreslås det flere terminologiske og strukturelle endringer. Straffeloven 1902 oppstiller 16 straffalternativer for legemskrenkelser. Etter forslaget her er antallet redusert til fem. Det foreslås et grunndelikt for henholdsvis kroppskrenkelse og kroppsskade, og en egen bestemmelse for grov overtredelse. Bestemmelsen om grov kroppsskade inneholder imidlertid to straffalternativer fordi de mest alvorlige kroppsskadene etter departementets syn bør gis en egen forhøyet strafferamme. Departementet foreslår også en forenkling av bestemmelsen som setter straff for drap ved å utelate sidestrafferammer for bestemte omstendigheter.

Særbestemmelser om betydningen av samtykke fra fornærmede eller medvirkning til selvmord eller til selvpåført betydelig skade, videreføres i det vesentlige uten realitetsendringer. Departementet følger også opp kommisjonens forslag om å skille medlidenhetsdrap ut i en egen bestemmelse.

Departementet følger ikke opp Straffelovkommisjonens forslag om å heve skyldkravet fra vanlig uaktsomhet for uaktsom forvoldelse av betydelig skade og uaktsom forvoldelse av annens død til grov uaktsomhet. Begrunnelsen for dette er i hovedsak at departementet er mer tilbøyelig til å akseptere vanlig uaktsomhet som skyldform ved handlinger med svært alvorlige konsekvenser. I tillegg mener departementet den urimelighet som har vært anført til støtte for å heve skyldkravet, ikke lenger er like fremtredende som følge av at aktsomhetsnormen har blitt justert de senere år.

Kapitlet inneholder også bestemmelser om mishandling i nære relasjoner og kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelsesloven foreslås dermed overført til straffeloven, uten realitetsendringer. Strafferammene foreslås imidlertid vesentlig hevet. I tillegg til at disse bestemmelsene nå foreslås videreført og plassert i kapitlet om voldslovbrudd mv., foreslår departementet en ny bestemmelse om vold mot enkelte utsatte yrkesgrupper. Bestemmelsen viderefører det vernet enkelte yrkesgrupper hadde etter straffeloven 1902 § 127, men som de mistet som følge av en snevrere videreføring av denne bestemmelsen i straffeloven 2005 § 155. Forslaget innebærer også en utvidelse av vernet til å omfatte nye grupper.

Endelig inneholder kapitlet bestemmelser som viderefører bestemmelser som setter straff for forsømmelse av hjelpeplikt og hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.

Forslaget til kapittel 26 i straffeloven 2005 omhandler seksuallovbrudd og avløser straffeloven 1902 kapittel 19 om forbrytelser mot sedeligheten. Bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 38 om forseelser mot sedeligheten er ikke videreført som en del av seksuallovbruddskapitlet i straffeloven 2005. Disse bestemmelsene er i stedet flyttet til kapittel 25 om voldslovbrudd.

Det foreslås endringer i kapitlets systematikk slik at overgrep mot mindreårige som hovedregel er regulert i egne bestemmelser, atskilt fra bestemmelser som gjelder voksne.

Utformingen av forslaget til bestemmelser om seksuelle overgrep mot mindreårige har også tatt hensyn til forpliktelsene i Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Dette har ført til enkelte nye bestemmelser, som for eksempel straff for den som skaffer seg seksuell omgang ved å utnytte en person under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon, og en bestemmelse som rammer den som overværer fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn. I tillegg er anvendelsesområdet for straffebestemmelsene om å avtale møte med barn under 16 år med forsett om å begå seksuelt overgrep og befatning med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn, utvidet sammenliknet med de tilsvarende bestemmelsene etter straffeloven 1902.

For å understreke alvoret i seksuelle overgrep mot barn og styrke barns beskyttelse mot overgrep, foreslås det at all seksuell omgang (for eksempel samleie, masturbasjon, slikking av kjønnsorganer, innføring av fingre i skjede- eller endetarmsåpning) og de mest kvalifiserte seksuelle handlingene (for eksempel berøring av nakne kjønnsorganer) med barn under 14 år anses som voldtekt, uavhengig av hvordan den seksuelle omgangen eller handlingen er oppnådd.

For å oppfylle regjeringens målsetting i Soria Moria-erklæringen om å heve straffenivået for voldtekt og andre seksuallovbrudd, foreslår departementet å heve minstestraffen for visse former for voldtekt (av voksne og barn) til fengsel i tre år. Departementet tar også til orde for en vesentlig skjerpelse av straffenivået gjennom angivelse av retningslinjer for normalstraffenivå i voldtektssaker og i saker om seksuelle overgrep mot barn.

Departementet mener det å få noen til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang, gjennomgående bør likestilles med det å ha eller skaffe seg seksuell omgang med en annen. Departementet foreslår derfor at alle bestemmelsene om seksuell omgang i straffeloven 2005 gis tillegg som viser at de også rammer det å få en annen til å utføre handlinger med seg selv svarende til seksuell omgang, på de vilkår som bestemmelsene ellers setter.

Pornografibestemmelsen foreslås videreført uten endringer, men er foreslått supplert av et utstillingsforbud som skal verne allmennheten mot uforvarende og ufrivillig å bli utsatt for bilder av kjønnsorganer eller seksualiserte skildringer på offentlig sted eller et sted som lett kan iakttas fra offentlig sted eller på utsalgssted.

For øvrig svarer forslaget i stor grad til gjeldende rett og Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 28.

Forslaget til kapittel 27 i straffeloven 2005 omhandler vern av sentrale formuesgoder og -rettigheter, og er i hovedsak forslag til straffebestemmelser til avløsning av straffeloven 1902 kapittel 24 om underslag, tyveri og ulovlig bruk, kapittel 25 om utpresning og ran, og kapittel 31 om heleri. I tillegg tar kapittel 27 opp i seg flere av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 40 om forseelser mot formuesrettigheder. Nytt i forhold til gjeldende rett og Straffelovkommisjonens skisse er egne bestemmelser om hvitvasking.

Kapittel 27 inneholder ingen fullstendig regulering av vernet om formuesgoder og -rettigheter. Disse interessene vernes også særlig av lovens kapittel 28 om skadeverk og fremkalling av fare for allmennheten, kapittel 30 om bedrageri, skattesvik og liknende økonomisk kriminalitet, og kapittel 31 om kreditorvern. Straffeloven 1902 § 262 (ulovlig befatning med dekoderinnretning) videreføres i kapittel 21. Det foreslås i liten grad realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsene, men vilkåret om vinnings hensikt er i samsvar med skissen fra Straffelovkommisjonen gjennomgående erstattet med et krav om vinnings forsett.

Kapitlet svarer til Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 30 - Tyveri, underslag, ran, utpressing mv. - og til skissene om heleri og hvitvasking. Departementet følger ikke opp kommisjonens skisse til eget kapittel med generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger, se NOU 2002: 4 side 489. Departementet foreslår i stedet å plassere bestemmelser om heleri og hvitvasking i kapittel 27.

Departementet foreslår å nedjustere strafferammene for vinningsforbrytelser som ikke er grove, så som ordinært tyveri, underslag, bilbrukstyveri og for vanlig heleri og hvitvasking. Også den øvre strafferammen for grov ulovlig bruk foreslås nedjustert, fra tre til to års fengsel. Den øvre strafferammen for grovt ran på fengsel i inntil 12 år foreslås videreført. Det samme gjelder den særlige øvre strafferammen på 21 års fengsel for grovt ran med død eller betydelig skade til følge, også for tilfeller hvor det kun er utvist lettere uaktsomhet i forhold til følgen. For narkotikaheleri under særdeles skjerpende omstendigheter foreslås den øvre strafferammen senket fra fengsel inntil 21 år til fengsel inntil 15 år. Det er nytt at denne øvre strafferammen også skal gjelde for narkotikaheleri av et meget betydelig kvantum og for heleri av utbytte fra menneskehandel. I tillegg foreslås justeringer av strafferammene i enkelte av bestemmelsene som avløser straffebudene om forseelser mot formuesrettigheter i straffeloven 1902 kapittel 40, herunder for mindre tyveri, underslag, heleri og hvitvasking. Begrunnelsen er at strafferammene i større grad enn i dag skal gjenspeile det eksisterende straffenivået for disse lovbruddene og representere en realistisk ramme for straff. Endringene i strafferammen er ikke ment å lede til en mildere bedømmelse av lovbruddene det gjelder.

Forslaget til kapittel 28 i straffeloven 2005 avløser straffeloven 1902 kapittel 28 og § 391 om skadeverk og §§ 148, 149, 151 og 159 om brannstiftelse mv. De to regelsettene ivaretar til dels ulike interesser, men har i praksis til felles at det blir begått en form for skadeverk.

Hovedformålet med de rene skadeverksbestemmelsene er å verne den økonomiske interesse i at gjenstander ikke utsettes for skade fra utenforstående. Reglene om brannstiftelse mv. har derimot til formål å verne offentlige interesser i at ingen fremkaller fare for allmennheten ved å begå visse former for skadeverk eller ved å volde visse typer ulykker. Med fare for allmennheten menes at gjerningspersonen utsetter en større, ubestemt krets av personer for fare for tap av menneskeliv.

Lovforslaget er i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett, og svarer i stor utstrekning til Straffelovkommisjonens skisse. Bestemmelsene om skadeverk i straffeloven 1902 foreslås videreført i bestemmelser om skadeverk, grovt skadeverk og mindre skadeverk, men straffansvaret for simpelt uaktsomt grovt skadeverk utgår. Grovt uaktsomt grovt skadeverk vil etter forslaget fremdeles være straffbart med en øvre strafferamme på bot eller fengsel inntil ett år.

Til forskjell fra kommisjonen foreslår departementet å videreføre straff for den som ved å utnytte en villfarelse forleder noen til å foreta en handling som volder vedkommende formuestap. Brudd på bestemmelsen kan straffes med bot eller fengsel inntil ett år. I likhet med kommisjonen går departementet imidlertid inn for å flytte bestemmelsene om krenkelse av bedriftshemmeligheter til kapittel 21 om vern av informasjon og informasjonsutveksling.

Den sentrale bestemmelsen om brannstiftelse mv. i straffeloven 1902 § 148 videreføres i forslaget til bestemmelser om straff for fremkalling av fare for allmennheten. Strafferammen er fengsel fra to inntil 21 år. Sammenliknet med kommisjonens skisse og gjeldende rett er det foreslått flere endringer. Straffansvaret er utvidet noe ved at transportulykkene «sjøskade», «jernbaneulykke» og «luftfartsulykke» er supplert med det mer generelle «liknende ulykke». Formålet er å fange opp enkelte ulykker som faller utenfor disse tre kategoriene, men som ut fra sin art og sitt allmennfarlige skadepotensial bør behandles strafferettslig på samme måte. For det andre er straffansvaret noe innsnevret. Mens straffeloven 1902 § 148 også rammer rene ødeleggelser av materielle verdier, bare bygningene og verdiene er store nok, får den nye, tilsvarende bestemmelsen bare anvendelse dersom ødeleggelsen kunne medført fare for liv. Ren ødeleggelse av store verdier bør utelukkende rammes av bestemmelsen om (særlig grovt) skadeverk. Straffansvaret for uaktsom brannstiftelse mv. foreslås videreført med en strafferamme på bot eller fengsel inntil tre år.

Forslaget viderefører straffansvaret for å hindre forebygging eller bekjempelse av allmennfarlige ulykker og straff for å inngå forbund om å fremkalle fare for allmennheten. Straffen er i begge tilfeller fengsel inntil seks år.

I kapittel 29 foreslår departementet regler om vern av tilliten til penger og visse dokumenter, det vil si regler som retter seg mot forfalsking og ettergjøring av dokumenter og penger. Reglene viderefører i hovedsak gjeldende rett, men med forenklinger og en tilpasning av reglene til vår tid. Det foreslås også materielle endringer ved at bestemmelser som i straffeloven 1902 inneholder krav om «rettsstridig hensikt» i stedet enten skal inneholde en objektiv rettsstridsreservasjon eller et krav om forsett. Krav om hensikt om en spesiell type bruk foreslås erstattet med krav om forsett om slik bruk. Straffansvaret for dokumentfalsk foreslås utvidet slik at både forfalsking/ettergjøring av et dokument og etterfølgende bruk av dokumentet kan straffes samtidig (i konkurrens).

Departementet foreslår å justere strafferammene for disse lovbruddene. Formålet er at strafferammene skal fremstå som mer realistiske ut fra det straffenivået som er etablert gjennom rettspraksis.

Bestemmelsene om dokumentfalsk foreslås videreført i straffeloven 2005. Det samme gjelder straff for uberettiget dokumentødeleggelse mv., og borttaking av grensemerke mv. Straffansvaret for pengefalsk foreslås utvidet slik at både forfalsking/ettergjøring av penger og etterfølgende bruk av pengene kan straffes i konkurrens. Det foreslås et uaktsomhetsansvar for den som forfalsker penger uten forsett om utgivelse, dersom pengene likevel blir utgitt.

Forslaget til kapittel 30 supplerer kapittel 27 om vern mot vinningslovbrudd, og inneholder bestemmelser om andre økonomiske lovbrudd. Kapitlet svarer stort sett til Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 32 om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet, og avløser i hovedsak straffeloven 1902 kapittel 26 om bedrageri og forsikringsbedrageri, villedende og uriktig selskapsinformasjon, ulovlig dobbeltsalg og krenkelse av sikkerhetsrett, samt bestemmelsene om skatte- og avgiftssvik. Dessuten går departementet inn for at bestemmelser om straff for økonomisk utroskap, korrupsjon og påvirkningshandel og bestemmelser om straff for regnskapsovertredelser tas med i dette kapitlet, ettersom departementet ikke følger opp Straffelovkommisjonens skisse til et generelt kapittel om vern av tillit.

Departementet foreslår en viss nedjustering av strafferammene. Begrunnelsen er at strafferammene skal gjenspeile det eksisterende straffenivået for disse lovbruddene og representere en realistisk ramme for straff. Nedjusteringen er også gjort ut fra et ønske om å harmonisere strafferammene med strafferammene i kapitlet om vinningslovbrudd. Endringene i strafferammene er ikke ment å lede til en mildere bedømmelse av denne typen lovbrudd.

Som i kapittel 27 om vinningslovbrudd, foreslås det at kravet om vinnings hensikt erstattes med et krav om vinnings forsett. De fleste bestemmelsene er dessuten gitt en noe annen språklig utforming enn i dag, men dette skyldes i all hovedsak lovtekniske hensyn og et ønske om å modernisere lovteksten slik at den blir lettere tilgjengelig. Det foreslås i liten grad realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsene.

I forlengelsen av bedrageribestemmelsene foreslås det bestemmelser som retter seg mot bedrageriliknende handlinger, som for eksempel forsikringsbedrageri og skattesvik. I det alt vesentlige videreføres gjeldende rett.

Forslaget til bestemmelser om korrupsjon og påvirkningshandel viderefører fullt ut straffeloven 1902. Både aktiv og passiv korrupsjon i så vel offentlig som privat sektor er belagt med straff. Også forslaget til bestemmelser om økonomisk utroskap viderefører i det alt vesentlige reglene i straffeloven 1902. Forslaget til loven kapittel 31 omhandler vern av kreditorers økonomiske interesser, og avløser straffeloven 1902 kapittel 27. Nytt er at det foreslås egne bestemmelser om grove og grovt uaktsomme formues- og boforringelser. Det foreslås også at eksekusjonshindring skilles ut i en egen bestemmelse og at straffebudet mot grov regnskapsovertredelse plasseres i loven kapittel 30.

Oppbyggingen av kapittel 31 svarer i hovedsak til Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 33. Etter at kommisjonen fremla sin utredning, ble straffeloven 1902 kapittel 27 revidert i 2004. I forhold til gjeldende rett etter lovrevisjonen foreslås ikke materielle endringer utover en nedjustering av maksimumsstraffen for formues- og boforringelser som ikke er grove, og for grovt uaktsomme formues- og boforringelser. Begrunnelsen er først og fremst at straffebestemmelsene til vern om kreditorenes interesser bør ha strafferammer som tilsvarer dem som gjelder for vinningslovbruddene.