8 Vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten

8.1 Oversikt

Forslaget til kapittel 27 omhandler vern av sentrale formuesgoder og -rettigheter, og er i hovedsak forslag til straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 24 om underslag, tyveri og ulovlig bruk, kapittel 25 om utpresning og ran, og kapittel 31 om heleri. I tillegg tar kapitlet opp i seg flere av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 40 om «Forseelser mot Formuesrettigheder».

Kapitlet inneholder ingen fullstendig regulering av vernet om formuesgoder og -rettigheter. Disse interessene vernes også særlig av kapittel 28 om skadeverk og fremkalling av fare for allmennheten, kapittel 30 om bedrageri, skattesvik og liknende økonomisk kriminalitet, og kapittel 31 om kreditorvern.

Kapitlet svarer til Straffelovkommisjonens forslag til kapittel 30 om tyveri, underslag, ran, utpressing mv. og til §§ 21-9 til 21-12 om heleri og hvitvasking. Departementet har valgt ikke å følge opp kommisjonens forslag om et eget kapittel med generelle bestemmelser som skal forebygge at andre straffbare handlinger blir begått, der kommisjonen foreslo å plassere bestemmelsene om heleri og hvitvasking. Departementet foreslår i stedet å ta disse bestemmelsene inn i et generelt kapittel om vern av formuesgoder og -rettigheter.

Departementets lovforslag viderefører i hovedsak gjeldende rett, men med språklige og lovtekniske moderniseringer, særlig som følge av endringer i den alminnelige delen i straffeloven 2005. En realitetsendring ligger i at departementet foreslår å erstatte kravet til vinnings hensikt med et krav om vinnings forsett.

Kapitlet omhandler lovbrudd som ofte kan inndeles i vanlig, grov og liten overtredelse. De lovbruddene som det er naturlig å gradere slik, er tatt inn i loven i denne rekkefølgen, og da slik at gjerningsbeskrivelsen fremgår av paragrafen som regulerer det ordinære lovbruddet, eksempelvis tyveri. I samsvar med departementets vurdering i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 57-59 er de sentrale momentene som gjør lovbruddet enten lite eller grovt, tatt inn i selve loven. Sammenlignet med gjeldende rett er noen momenter sløyfet, mens andre er kommet til. Som hovedregel innebærer ikke dette noe forslag om realitetsendringer. Om et lovbrudd er grovt, skal fortsatt som hovedregel bero på en helhetsvurdering. Hvorvidt et tyveri, underslag, heleri eller en hvitvaskingshandling er mindre straffverdig, skal bero på en skjønnsmessig vurdering.

Departementet foreslår å justere mange av strafferammene for lovbrudd til vern om formuesgoder og -rettigheter. Formålet er at strafferammene skal fremstå som mer realistiske ut fra det straffenivå som er etablert gjennom rettspraksis. Departementet foreslår for eksempel å nedjustere den øvre strafferammen fra tre til to års fengsel for ordinært tyveri, underslag, bilbrukstyveri og for vanlig heleri og hvitvasking. Også strafferammen for grov ulovlig bruk foreslås nedjustert på samme måte. Dette medfører at slike lovbrudd foreldes etter fem år, jf. straffeloven 2005 § 86 første ledd bokstav b. Det er den samme foreldelsesfristen som etter straffeloven 1902 § 67. Det foreslås videre at den øvre strafferammen for grovt ran på fengsel i inntil 12 år beholdes, og det samme gjelder den særlige maksimumsstraffen på 21 års fengsel for grovt ran med død eller betydelig skade på kropp til følge. For de sistnevnte tilfellene foreslår departementet å avvike fra bestemmelsen i straffeloven 2005 § 24 ved at også følger som skyldes lettere uaktsomhet (culpa levissima) i forhold til følgen, jf. straffeloven 1902 § 43, skal utløse den høyere strafferammen.

I tillegg foreslår departementet å justere strafferammene for enkelte av bestemmelsene som avløser de tidligere straffebudene om forseelser mot formuesrettigheter i straffeloven 1902 kapittel 40, blant annet for lite tyveri (naskeri), lite underslag, lite heleri og liten hvitvasking. Forslagene bygger på prinsippene for fastsetting av de alminnelige strafferammer som fremgår av Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 129 flg.

Nedenfor drøftes de ulike vinningslovbruddene for seg. Aller først behandler departementet forslaget fra Straffelovkommisjonen om å fjerne vilkåret om at det må være hensikten med lovbruddet å tilegne seg eller andre en uberettiget vinning. Dette vilkåret går igjen i blant annet bestemmelsene om underslag, tyveri, utpressing, ran og bedrageri.

8.2 Bør vilkåret om vinnings hensikt erstattes med forsett om vinning?

8.2.1 Gjeldende rett

Krav om vinnings hensikt er en del av skyldkravet i en rekke bestemmelser i straffeloven 1902, som bestemmelsene om tyveri (§ 257), underslag (§ 255), utpressing (§ 266), ran (§ 267), bedrageri (§ 270), økonomisk utroskap (§ 275) og befatning med dekodingsinnretning (§ 262 første ledd bokstav a og b). Skyldkravet gjenfinnes også i straffeloven 1902 § 143 annet ledd om fjerning av lik m.v.

I § 121 om brudd på taushetsplikt, § 123 om misbruk av stilling i offentlig tjeneste, § 145 om brevbrudd og § 245 om svangerskapsbrudd øker strafferammen dersom forbrytelsen er begått i hensikt å skaffe noen en uberettiget vinning.

Kravet om vinnings hensikt er et krav om et såkalt «subjektivt overskudd»: I tillegg til at lovbruddet må være begått forsettlig - «normalkravet» - kreves en bestemt hensikt, nærmere bestemt at gjerningspersonen i gjerningsøyeblikket har hatt til hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Dersom en person borttar noe av økonomisk verdi - penger eller annet - kun i den hensikt å ergre den rette eier eller besitter, kan han etter gjeldende rett ikke dømmes for tyveri, men derimot for besittelseskrenkelse.

I Danmark har tyveribestemmelsen omtrent samme utforming som i Norge (dansk straffelov § 276), men det er likevel antatt at det bare kreves vinnings forsett. I Sverige og Finland kreves kun tilegnelsesforsett (Brottsbalken 8 kap. 1 § og finsk straffelov 28 kap. 1 §).

8.2.2 Straffelovkommisjonens forslag, høringsinstansenes syn

Spørsmålet om å fjerne kravet til vinnings hensikt ble drøftet av Straffelovkommisjonen allerede i delutredning I, se side 150. Etter kommisjonens mening ville det være tilstrekkelig å kreve tilegnelsesforsett. Drøftelsen knyttet seg særlig til tyveribestemmelsen, og det ble fremholdt at kravet om vinnings hensikt ikke var nødvendig for at handlingen skulle beholde sin karakter av tyveri. Det ble også vist til at svensk og dansk rett bare krever tilegnelsesforsett.

Kommisjonen har i delutredning VII side 170-173 gjentatt forslaget om å fjerne vilkåret om vinnings hensikt og erstatte det med et vilkår om vinnings forsett. Den peker på at en slik endring vil føre til en viss nykriminalisering, særlig for handlinger som er begått i rus eller hvor gjerningspersonen har handlet i rettsuvitenhet. For handlinger som er begått i selvforskyldt rus, antar kommisjonen likevel at endringen neppe vil få noen større betydning, idet man også i dag ofte domfeller i slike tilfeller. Hva gjelder handlinger begått i rettsuvitenhet, peker kommisjonen på at fjerningen av kravet om vinnings hensikt som utgangspunkt vil kunne medføre en viss nykriminalisering, men at domstolene vil ha en viss mulighet til å frifinne for uaktsom rettsuvitenhet.

I høringen har Advokatforeningen, Dommerforeningen og Agder lagmannsrett støttet kommisjonens forslag om å erstatte kravet om vinnings hensikt med et krav om vinnings forsett. ØKOKRIM har generelt sluttet seg til kommisjonens utkast til nytt kapittel 30.

8.2.3 Departementets vurdering

Straffelovkommisjonens forslag om å erstatte kravet til vinnings hensikt med et krav om vinnings forsett fikk liten oppmerksomhet under høringen. Noen få instanser støttet uttrykkelig forslaget, ingen gikk imot. Det er naturlig å oppfatte dette slik at forslaget er lite kontroversielt, og at høringsinstansene har liten eller ingen motvilje mot det. Departementet finner likevel grunn til å drøfte forslaget noe nærmere, ettersom det vil innebære en - i hvert fall på det teoretiske plan - endring av et sentralt vilkår for domfellelse for vinningslovbrudd.

Departementet ser flere gode grunner til å fjerne kravet om vinnings hensikt. En slik endring vil innebære både en lovteknisk forenkling og en forenkling av bevistemaet under skyldspørsmålet for de aktuelle lovovertredelsene. Som oftest er det klart at tyvens hensikt nettopp var å skaffe seg penger eller gjenstander til eget bruk eller for videresalg. Like fullt krever kravet om vinnings hensikt en - i hvert fall i prinsippet - mer presis vurdering av hva gjerningspersonen tenkte i handlingsøyeblikket. Retten nøyer seg imidlertid ofte med å konstatere i dommen at vinnings hensikt finnes bevist, uten nærmere drøftelse. Det siste vitner om at skyldkravet ofte er uproblematisk, men er nok innimellom også utslag av at kravet er vanskelig å håndtere og drøfte fordi man har få holdepunkter å drøfte ut fra.

Å sløyfe kravet til vinnings hensikt for vinningsforbrytelsene fratar ikke handlingene deres straffverdighet. Et tyveri eller et underslag er like samfunnsskadelig og har de samme følger for den fornærmede uansett hvilken hensikt gjerningspersonen hadde. Det er særlig selve tilegnelsen som karakteriserer vinningslovbrudd som krenker eiendomsretten, og ikke om det kreves forsett eller hensikt mht. tilegnelsen. Departementet mener på denne bakgrunn at en sløyfing av kravet til vinnings hensikt i kapitlet om vinningslovbrudd ikke står i strid med en videreføring av kravet til en bestemt hensikt i enkelte andre bestemmelser hvor hensikten har betydning for hvor straffverdig handlingen er. Dette gjelder for eksempel i definisjonen av terrorhandlinger, jf. straffeloven 2005 § 131.

Som Straffelovkommisjonen påpeker, vil en sløyfing av kravet om vinnings hensikt kunne medføre en viss nykriminalisering av handlinger begått i selvforskyldt rus. Dette skyldes at ved selvforskyldt rus fingeres forsett, jf. straffeloven 1902 § 45, men derimot ikke vinnings hensikt. Det samme vil være tilfellet etter straffeloven 2005 § 25 tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 231-33 og 429. Dette innebærer at mens lovbryteren i forhold til forsettsvilkåret vurderes som om han eller hun var edru, beror spørsmålet om hvorvidt vedkommende hadde vinnings hensikt på hva personen i ruset/beruset tilstand faktisk tenkte om formålet med handlingen. En beruset person som fyller gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 § 257 vil altså bare kunne dømmes for tyveri dersom vedkommende faktisk hadde vinnings hensikt.

Som kommisjonen legger departementet til grunn at det her er tale om en marginal nykriminalisering, idet vinnings hensikt som regel finnes bevist også for vinningsforbrytelser som blir begått i selvforskyldt rus. Et eksempel på dette finnes i dom avsagt av Agder lagmannsrett 17. februar 2006, hvor retten ut fra en vurdering av påvirkningsgraden og de nærmere trekk ved gjerningspersonens handling kom til at vinnings hensikt forelå. Fravær av vinnings hensikt er for øvrig heller ikke etter gjeldende rett ensbetydende med frifinnelse. Retten plikter etter straffeprosessloven § 38 annet ledd å vurdere om handlingen rammes av andre bestemmelser som ikke krever vinnings hensikt, eksempelvis straffeloven 1902 § 392 om besittelseskrenkelse eller § 393 om ulovlig bruk. Et eksempel på at brudd på denne plikten gjorde at byrettens frifinnende dom for tiltale om grovt tyveri ble opphevet, finnes i Rt. 1989 side 640.

Kommisjonen har gitt uttrykk for at endringen av vinningskravet kan føre til en viss nykriminalisering for handlinger som er begått uten at gjerningspersonen var klar over at handlingen er ulovlig, jf. straffeloven 1902 § 57 og straffeloven 2005 § 26. Rettsuvitenhet, eller rettsvillfarelse, har sjelden ført til frifinnelse etter straffeloven 1902 § 57. Visse former for rettsvillfarelse, såkalt situasjonsvillfarelse, har imidlertid blitt bedømt på samme måte som faktisk villfarelse, jf. straffeloven 1902 § 42, og har oftere ført til frifinnelse.

Etter straffeloven 2005 skal alle former for rettsuvitenhet bedømmes etter samme bestemmelse, § 26. Rettsuvitenhet kan straffes når uvitenheten er uaktsom. Aktsomhetskravet skal imidlertid praktiseres relativt; hvor streng aktsomhetsnormen er, avhenger av den konkrete situasjon. Det er uttrykkelig forutsatt i forarbeidene at situasjonsvillfarelse generelt ikke skal bedømmes strengere etter § 26 enn etter straffeloven 1902 § 42, riktignok slik at departementet har latt det være opp til domstolene å vurdere en justering av grensene (se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 238). I tillegg er domstolene i straffeloven 2005 § 61 gitt hjemmel til å frafalle utmåling av straff også ved uaktsom rettsuvitenhet dersom helt særlige grunner tilsier det.

Departementet antar på denne bakgrunn at den mulige nykriminaliseringen som fjerning av kravet om vinnings hensikt vil føre til i tilfeller av rettsuvitenhet, vil være så vidt marginal at dette ikke er noe vektig argument mot kommisjonens forslag. Straffeloven 2005 § 61 om straffutmålingsfrafall muliggjør dessuten et rimelig resultat i tilfeller hvor endringen fører til domfellelse for tidligere straffrie handlinger, men hvor helt særlige grunner tilsier at straff ikke utmåles. Til dette kommer at rettsutvitenhet vil være upraktisk for en rekke vinningslovbrudd, ikke minst gjelder dette tyveri.

Departementet er enig med kommisjonen i at en nykriminalisering av enkelte medvirkningshandlinger begått uten vinnings hensikt vil være en ønskelig følge av endringen. En person som medvirker til et tyveri eller underslag uten selv å ha vinnings hensikt, men som utviser forsett i forhold til at hovedmannen oppnår vinning, bør kunne straffes for medvirkning til tyveri, jf. Rt. 2001 side 476.

En endring fra vinnings hensikt til vinnings forsett vil bidra til at forskjellene i utformingen av de nordiske landenes tyveribestemmelser blir mindre. Den danske tyveribestemmelsen (dansk straffelov § 276) stiller bare krav om vinnings forsett, mens den svenske brottsbalken 8 kap. 1 § om stöld ikke har noe vinningskrav overhodet. Det siste gjelder også for den finske strafflagen 28 kap. 1 §. Det er et traktatfestet mål å oppnå større grad av harmonisering av nordisk rett på strafferettens område, blant annet fordi dette forenkler samarbeidet landene imellom og gjør det lettere å anerkjenne og bygge på andre nordiske lands rettsavgjørelser. Hensynet til større grad av nordisk rettsenhet tilsier derfor en endring fra vinnings hensikt til vinnings forsett.

Alt i alt ser departementet noen fordeler, men få ulemper, med å endre kravet om vinnings hensikt til et krav om vinnings forsett. Departementet foreslår derfor endringer i de enkelte bestemmelsene som i dag krever vinnings hensikt, i samsvar med denne vurderingen.

Endringen er ikke til hinder for at domstolene kan legge vekt på en eventuell vinnings hensikt i skjerpende retning ved straffutmålingen. Men siden det som oftest vil foreligge vinnings hensikt ved vinningslovbrudd, antar departementet at det vil være lite aktuelt å vektlegge vinningshensikt i «normaltilfellene.» Det vil først og fremst være riktig å legge vekt på vinnings hensikt ved straffutmålingen der slik hensikt hittil har vært uttalt i loven som en skjerpende omstendighet, og i andre tilfeller hvor vinningshensikten gjør lovbruddet særlig alvorlig.

8.3 Tyveri

8.3.1 Gjeldende rett

For tyveri etter straffeloven 1902 § 257 straffes den som «borttar» en «gjenstand» som «helt eller delvis tilhører en annen,» dersom hensikten er å skaffe seg selv eller andre en «uberettiget vinning» ved «tilegnelsen» av gjenstanden.

Uttrykket «gjenstand» omfatter ikke ethvert formuesgode. Penger er eksempelvis en gjenstand, mens immaterielle rettigheter ikke er det. I vilkåret om at gjenstanden i hvert fall delvis må tilhøre en annen, ligger at det ikke rammes av § 257 om noen borttar eierløse gjenstander. Slike handlinger kan imidlertid bli å straffe etter andre bestemmelser, som § 407 om krenkelse av jakt- og fiskerettigheter og ved etterfølgende tilegnelseshensikt § 255 om underslag. Vilkåret om tilegnelseshensikt skiller tyveriet fra ulovlig bruk, som kan rammes av § 260 om bilbrukstyveri, § 393 om ulovlig bruk av løsøre, og § 396 om ulovlig bruk av fast eiendom.

Strafferammen for tyveri er bøter eller fengsel inntil 3 år.

Grovt tyveri straffes etter straffeloven 1902 § 258 første ledd med bøter eller fengsel inntil 6 år. Hvorvidt et tyveri er grovt, beror på en helhetsvurdering, men annet ledd angir momenter som det skal legges vekt på ved vurderingen. Det skal «særlig» legges vekt på om tyveriet er utført ved innbrudd eller fra person på offentlig sted, om gjerningspersonen har vært forsynt med våpen, sprengstoff eller lignende, om tyveriet gjelder en betydelig verdi, eller om gjerningen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art. I rettspraksis er det særlig innbruddstyveri som er blitt ansett som grovt.

Mindre tyveri betegnes i dag som naskeri, som er en straffbar forseelse etter straffeloven 1902 § 391 a. Et tyveri anses som naskeri «når straffskylden må regnes for liten på grunn av de tilvendte gjenstanders ubetydelige verdier og forholdene for øvrig.» Både det at verdien er ubetydelig, og at straffskylden liten, er ufravikelige vilkår for å kunne pådømme et tyveri som naskeri. Strafferammen for naskeri er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.

Skyldkravet for både tyveri, grovt tyveri og naskeri er forsett og vinnings hensikt. Forsøk på tyveri og grovt tyveri er straffbart, mens forsøk på naskeri ikke er straffbart. Medvirkning er straffbar, men forutsetter at også medvirkeren har hatt vinnings hensikt.

Straffeloven 1902 § 399 inneholder en egen strafferamme for underslag, tyveri og naskeri av enkelte naturprodukter i skog, mark eller eng ( nr. 1), og tang, ville østers eller skjell i vann, fjære eller strand ( nr. 2). Overtredelser som rammes av § 399 er forseelser ettersom straffebudet er plassert i kapittel 40 om forseelser mot formuesrettigheter. Ettersom det må foreligge en handling som er straffbar etter §§ 255, 257 og 391 a, er skyldkravet forsett og vinnings hensikt.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Annet ledd forhøyer strafferammen til fengsel inntil 6 måneder hvor gjenstandens verdi er «mere betydelig». Forsøk på forseelse er ikke straffbart. Medvirkning straffes som følge av henvisningen til §§ 255, 257 og 391 a, som alle har medvirkningstillegg.

I tillegg til at § 399 inneholder en lavere strafferamme for visse former for befatning med naturprodukter, må straffebudet i samsvar med uttalelser i forarbeider og juridisk teori tolkes noe innskrenkende. Blant annet må det være tillatt for den som ferdes i utmark å bruke tørre kvister, som for eieren er tilnærmet verdiløse, til brensel, og å ta med seg noen steiner hjem.

8.3.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen går i delutredning VII side 370-371 inn for å videreføre tyveribestemmelsen i straffeloven 1902 § 257, men slik at kravet om vinnings hensikt erstattes med et krav om vinnings forsett, eventuelt kun forsett om å tilegne seg gjenstanden.

Grovt tyveri foreslås utformet på tilsvarende måte som andre bestemmelser om grove overtredelser: Det skal angis veiledende momenter som vil være typiske, eller i hvert fall nokså vanlige, for grovt tyveri, men slik at subsumsjonen fortsatt skal bero på en helhetsvurdering. Ved opplistingen av momenter tar kommisjonen utgangspunkt i straffeloven 1902 § 258 annet ledd, men slik at alternativet «fra person på offentlig sted» foreslås sløyfet. I tillegg mener kommisjonen at innbrudd, eller inntrengning, jf. utkastet til § 26-11, ikke alltid bør føre til at tyveriet anses som grovt.

Bestemmelsen om lite tyveri foreslås utformet etter samme mønster som andre bestemmelser om liten overtredelse: Hvorvidt tyveriet er lite, skal bero på en helhetsvurdering. At straffskylden er liten, skal ikke lenger være et ufravikelig vilkår, jf. delutredning VII side 148. Kommisjonen foreslår å fortsatt betegne lite tyveri som naskeri.

Straffelovkommisjonen foreslår at strafferammen for tyveri settes ned til bot eller fengsel i 2 år. For grovt tyveri foreslås strafferammen på bot eller fengsel i inntil 6 år videreført. For naskeri mener kommisjonen det bør være tilstrekkelig å kunne reagere med bot.

Hva gjelder straffeloven 1902 § 399, viser kommisjonen til at slike overtredelser fortsatt vil være straffbare etter de vanlige bestemmelsene om tyveri m.fl., som alle vil ha egne bestemmelser om liten overtredelse. Kommisjonen mener derfor at paragrafen er overflødig.

I høringen er det bare Advokatforeningen som har uttalt seg spesielt om forslaget til tyveribestemmelser. Advokatforeningen fremholder at ethvert innbruddstyveri fortsatt normalt bør regnes som grovt, uavhengig av hvor innbruddet skjer. Den har videre sagt seg enig i en øvre strafferamme på to år for tyveri. ØKOKRIM har på generell basis sluttet seg til kommisjonens utkast til nytt kapittel 30. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om kommisjonens forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 399.

8.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre tyveribestemmelsens materielle innhold med den endring at kravet om vinnings hensikt erstattes med et krav om vinnings forsett, se punkt 8.2.

Departementet har vurdert om gjerningsbeskrivelsen bør endres vesentlig. Paragraf 257 første ledd består av en lang setning, og kan for uinnvidde umiddelbart fremstå som noe vanskelig tilgjengelig. På den annen side er gjerningsbeskrivelsen godt innarbeidet i praksis. Normalt byr det ikke på større problemer å avgjøre om en handling rammes av gjerningsbeskrivelsen. Innholdet i de enkelte delene av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 § 257 er presisert i juridisk teori og gjennom lang tids rettspraksis og dette bidrar til å skille tyveriet fra beslektede lovbrudd.

Departementet har ikke funnet frem til noen fullstendig ny formulering som både er mer opplysende og samtidig tilstrekkelig presis, og foreslår derfor bare mindre språklige endringer. Medvirkningsalternativet utelates, ettersom det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Hvorvidt et tyveri er grovt, bør fortsatt bero på en helhetsvurdering, men departementet foreslår i likhet med kommisjonen enkelte endringer i oppregningen av sentrale momenter i forslaget til § 322. Departementet er enig med kommisjonen i at «fra person på offentlig sted» bør fjernes fra ordlyden. Momentet ble føyd til i 1951, og ble i Ot.prp. nr. 75 (1948) side 26 begrunnet med at slike tyverier

«ofte tyder på profesjonisme. Det trenges atskillig øvelse og frekkhet for å kunne gjennomføre lommetyverier, og ofte arbeider flere sammen om dem.»

Momentet har ført til at lommetyverier fra personer på offentlig sted som hovedregel er blitt ansett som grove tyverier. Disse tyveriene gjelder imidlertid ofte mindre verdier, og kan ha et nokså tilfeldig og mindre alvorlig preg. Departementet foreslår isteden å innføre som moment om tyveriet har et profesjonelt preg. Dette vil fange opp lommetyverier som til tross for at det er tale om mindre verdier, likevel har en slik karakter at de bør anses som grove. Dette momentet gir en mer dekkende beskrivelse av det som gjør enkelte lommetyverier særlig straffverdige. Veskenappinger vil derimot ofte ha et element av overfall eller legemskrenkelser som gjør at de må anses som grovt tyveri, eventuelt ran, jf. Rt. 2000 side 1611.

Momentet profesjonelt preg vil også fange opp de særlig straffverdige tyveriene begått etter planlegging, både av selve tyveriet og den etterfølgende disponering av tyvgodset, ofte i samarbeid mellom flere. Eksempler på slike tyverier i rettspraksis finnes i Rt. 2000 side 1750, Rt. 2000 side 2030, og Rt. 1996 side 271. Slike tyverier vil uansett gjerne bli ansett som grove fordi de gjelder betydelige verdier og fordi de er av særlig samfunnsskadelig art. På den annen side vil profesjonalitetsmomentet også fange opp andre mindre tyverier, så som enkelte lommetyverier, og det vil bedre enn «person på offentlig sted» beskrive hvorfor enkelte tyverier er mer straffverdige, jf. uttalelsen i Rt. 1952 side 1059:

«Når loven oppstiller grovt tyveri som en særlig forbrytelseskategori, er det for å gi anvisning på særlig streng behandling av tyverier som gjennom den måte de er utført på har et profesjonelt preg eller gir uttrykk for en utpreget forbrytersk eller asosial innstilling hos gjerningspersonen.»

Departementet er videre enig med kommisjonen i at innbrudd generelt ikke lenger bør nevnes i ordlyden som et moment som gjør et tyveri grovt. Ikke alle innbrudd er av en slik karakter at tyveriet av den grunn blir særlig straffverdig - kommisjonen nevner som eksempler innbrudd i kiosker og boder med beskjedent utbytte. Det er særlig boliginnbrudd, i permanente boliger og i fritidshus, som for eksempel hytte og stedfast campingvogn, som normalt bør anses som grove. I tillegg til selve vinningslovbruddet innebærer slike tyverier en krenkelse av privatlivets fred, som bidrar til å skape utrygghet både hos dem som utsettes for tyveriene, og andre som hører om dem.

Hvorvidt gjerningspersonen har tatt seg inn i boligen ved innbrudd eller på annen måte, bør imidlertid ikke være avgjørende for om det er grovt eller ikke. Eksempelvis bør et tyveri begått etter at gjerningspersonen har tatt seg inn gjennom et åpent soveromsvindu eller en åpen verandadør mens beboerne sov, normalt anses som grovt. Departementet foreslår derfor at det ved vurderingen av om innbruddet er grovt, skal legges særlig vekt på om gjerningspersonen har tatt seg inn i bolig eller fritidshus.

Også i andre nordiske land blir det lagt vekt på om tyveriet skjer ved inntrengning i bolig når det skal avgjøres om det er grovt.

Den endrede ordlyden på dette punkt utelukker ikke at også tyverier begått ved innbrudd i andre bygninger, fortsatt skal kunne anses som grove. Dette må imidlertid heretter vurderes mer inngående og konkret i hvert enkelt tilfelle.

Om gjerningspersonen har vært forsynt med våpen, foreslås ikke videreført i oppregningen i lovforslaget § 322. Utelatelsen er ikke ment å endre realiteten. Tyverier hvor våpen har vært involvert, vil fortsatt som regel bli å anse som grove, idet slike tyverier typisk vil være av særlig farlig eller samfunnsskadelig art. Bruk av våpen ved tyverier vil også fanges opp av den generelle bestemmelsen i § 78 om skjerpende omstendigheter i straffutmålingen. I rettspraksis synes det imidlertid å være slik at tyverier som begås ved hjelp av våpen, vanligvis anses som ran. Den manglende praktiske betydningen i tyveritilfellene er bakgrunnen for at departementet ikke foreslår å videreføre våpen som et eget moment i § 322. I tilfeller der gjerningspersonen sørger for å vise at han har med seg et våpen, men der dette ikke kan oppfattes som en trussel som gjør handlingen til et ran, vil det å ta med seg våpenet på samme måte som i dag lede i retning av at tyveriet er grovt.

Departementet foreslår at et mindre tyveri betegnes som dette, siden det er hensiktsmessig å ha samme slags betegnelse på alle mindre alvorlige lovbrudd av ulik art. Departementet foreslår å videreføre at et tyveri skal anses som mindre når straffskylden er liten på grunn av gjenstandenes ubetydelige verdi og omstendighetene omkring handlingen for øvrig. Departementet ser det slik at resultatet av en vurdering av om et tyveri - eller et underslag, et heleri eller en hvitvaskingshandling - er mindre, nettopp vil være at straffskylden er liten. Denne målestokken kan da med fordel fremgå av ordlyden. Forslaget har likheter med ordlyden i dansk straffelov § 287, som blant annet gjelder tyveri «af mindre strafværdighed», jf. også den svenske brottsbalken 8. kapittel 2 § »brott ... att anse som ringa». En tilsvarende løsning er valgt i Finland.

En av målsettingene for arbeidet med ny straffelov er å gjøre loven mer informativ. Av denne grunn og fordi tilegnelse av visse naturprodukter nok er praktisk i forbindelse med utøvelse av allemannsretten til ferdsel og opphold, jf. friluftsloven §§ 2 til 9, mener departementet at bestemmelsen om mindre tyveri bør avgrenses: Tilegnelse av naturprodukter som steiner, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi, skal ikke være straffbar, forutsatt at tilegnelsen skjer under utøvelse av lovlig allemannsrett, se lovforslaget § 323 annet ledd. Unntaket er ment som en videreføring og lovfesting av rettsstridsreservasjonen som er innfortolket i straffeloven 1902 § 399 første ledd, se ovenfor om gjeldende rett.

Påtalen for mindre tyveri vil ikke lenger være betinget av fornærmedes begjæring eller allmenne hensyn, men påtale kan unnlates hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Departementet foreslår som kommisjonen at strafferammen for vanlig tyveri settes til bot eller fengsel i inntil to år. Straffeloven § 79 om forhøyet straff blant annet ved flere lovovertredelser og gjentakelse vil også gjelde her.

Departementet har lagt vekt på at lovens strafferamme for vanlig tyveri bør samsvare bedre med straffenivået etter rettspraksis enn tilfellet er i dag. Departementet mener videre at det viktigste for å bekjempe vanlige tyverier, ikke er en høy strafferamme, men å legge til rette for at tyverier kan bli oppklart. Per i dag er oppklaringsprosenten for rapportert vinningskriminalitet svært lav. Økt bruk av DNA-analyser i strafferettspleien kan bidra til at langt flere tyverier oppklares, jf. Ot.prp. nr. 19 (2006-2007) Om lov om endringer i straffeprosessloven (utvidelse av DNA-registeret). Departementet fremholder i den nevnte proposisjonen (på side 13) at bruk av DNA og et utvidet DNA-register vil være av vesentlig betydning for oppklaring av såkalt hverdagskriminalitet.

Rettspraksis viser at en strafferamme på ett år normalt ville vært tilstrekkelig for enkeltstående, vanlige tyverier. Til illustrasjon kan nevnes dommen i Rt. 2004 side 1495, som gjaldt tyveri av konvolutter inneholdende i alt 44 620 kroner fra et kontor i en dagligvareforretning. Straffen for mannen som var domfelt 16 ganger tidligere, hvorav også de to siste dommene omfattet tyveri, ble satt til fengsel i 45 dager. Illustrerende for straffenivået i tyverisaker er også Rt. 1999 side 1509 som gjaldt domfellelse for åtte vanlige tyverier, ett naskeri og tre overtredelser av legemiddelloven begått i prøvetiden for en betinget dom som blant annet omfattet ni vanlige tyverier. Straffen ble satt til fengsel i ett år og to måneder, men da som fellesstraff med den betingede dommen på syv måneders fengsel.

Når departementet likevel foreslår en mer begrenset nedjustering av strafferammen til to års fengsel, skyldes dette særlig en frykt for at en større nedjustering lett ville kunne bli oppfattet som et signal om å senke straffenivået, noe som ville være uheldig. Det antas videre å være en fordel at forskjellen i strafferammen for vanlig og for grov overtredelse ikke blir for stor. Hvorvidt et tyveri er grovt, skal fortsatt bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering, og det vil da være uheldig om utfallet av denne vurderingen får svært stor betydning for strafferammen. Departementet har også sett hen til at en øvre strafferamme på ett års fengsel ville gitt en noe kort foreldelsesfrist (to år, mot fem år med en øvre strafferamme på to års fengsel, jf. straffeloven 2005 § 86).

En maksimumsstraff på fengsel inntil to år vil bringe norsk rett mer på linje med rettstilstanden i de andre nordiske landene. Både Danmark, Finland og Sverige har en øvre strafferamme for enkeltstående tyverier på omtrent samme nivå (hhv. 1,5 år, 1,5 år og 2 år), riktignok slik at strafferammen forhøyes i mindre grad ved konkurrens enn etter norske regler. I henhold til den svenske brottsbalken 26. kap. 3 § er det for eksempel slik at økt maksimumsstraff ved gjentakelse forutsetter idømt fengsel i minst 2 år for den første handlingen, og at den andre handlingen kan straffes med fengsel inntil 6 år.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at den øvre strafferammen på fengsel inntil 6 år for grovt tyveri bør videreføres. Det er behov for en så vidt høy strafferamme for de alvorligste tyveriene, særlig dem som omhandler betydelige verdier.

Departementet er videre enig med kommisjonen i at et grovt tyveri fortsatt skal kunne straffes utelukkende med en bot når det er grunnlag for det. Det generelle bøtealternativet ble tilføyd ved lov 16. juni 1989 nr. 64. Bakgrunnen var særlig et ønske om økt bruk av bot på bekostning av påtaleunnlatelse og betingete reaksjoner, fordi disse ofte ikke ble ansett å virke tilstrekkelig preventivt, jf. Innst. O. nr. 49 (1988-89) side 6. Endringen var et resultat av et initiativ fra riksadvokaten, som justiskomiteen fulgte opp i form av et brev til Justisdepartementet, som så vurderte spørsmålet. Forslaget fra riksadvokaten hadde tidligere vært på høring, men var ikke blitt fulgt opp av departementet fordi man fryktet at forslaget ville virke sosialt diskriminerende og forutsette et mer effektivt bøtesystem. Departementet sluttet seg imidlertid i svarbrevet til komiteen til forslaget om å foreslå bot som sideordnet straffalternativ for innbrudd, dokumentfalsk, underslag, tyveri, grovt tyveri og bilbrukstyveri. Departementet legger til grunn at bøtealternativet fortsatt har gode grunner for seg, for eksempel i saker der strafforfølgningen har tatt uforholdsmessig lang tid uten at den tiltalte kan klandres for dette.

Kommisjonen har foreslått å nedjustere strafferammen for naskeri til bot. Departementet er enig i at bot normalt vil være en tilstrekkelig reaksjon mot slike straffbare forhold. Dersom tyveriet omfatter flere gjenstander av hver for seg lav verdi, eller dersom det er tale om flere tyverier som må anses som en fortsatt forbrytelse, vil man fortsatt måtte bedømme forholdet som vanlig tyveri etter lovforslaget § 321.

Strafferammen for naskeri etter straffeloven 1902 ble endret ved lov 28. juni 2002 nr. 55, slik at bot og fengselsstraff kan idømmes samtidig. Hensikten med lovendringen, som innebar at den øvre strafferammen ble høyere enn fengsel i seks måneder, var å utvide privatpersoners adgang til å pågripe naskere, jf. straffeprosessloven § 171 jf. § 176 første ledd annet punktum. Departementet mener det ikke er grunn til å reversere privatpersoners adgang til å pågripe naskere, og viser til drøftelsen av spørsmålet i Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) kapittel 18, side 126-127. En nedsettelse av strafferammen for naskeri vil imidlertid, uten endringer i straffeprosesslovens regler om pågripelse, føre til at straffeprosessloven ikke lenger vil hjemle adgang til pågripelse som nevnt. Departementet mener dette bør løses ved å endre straffeprosesslovens pågripelsesbestemmelse, ved å føye til et nytt annet ledd som hjemler pågripelse også ved mistanke om overtredelse av straffeloven 2005 § 323, se forslaget til endring av straffeprosessloven § 171, 1. ledd.

8.4 Underslag

8.4.1 Gjeldende rett, Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Underslag straffes etter straffeloven 1902 § 255. Paragrafen beskriver to ulike måter å begå underslag på: Ved tilegnelse av gjenstander som gjerningspersonen besitter, men som tilhører en annen, og ved disponering av penger som er innfordret for en annen eller på annen måte betrodd gjerningspersonen.

Straffbarhetsvilkårene etter det første alternativet samsvarer langt på vei med dem som gjelder for tyveri. Forskjellen er at ved underslag er det gjerningspersonen selv som besitter gjenstanden; gjenstanden borttas ikke. Det straffbare ligger i disponeringen over gjenstanden (tilegnelseshensikten). Annet alternativ gjelder kun disponering av penger som er betrodd gjerningspersonen. Også dette vil ofte rammes av det første alternativet, men ikke alltid, ettersom det her ikke kreves en tilegnelseshandling. Årsaken til at underslag av penger er særlig regulert, er at eiendomsrettens overgang for penger har budt på tvilsomme spørsmål. Annet alternativ gjør at penger i prinsippet kan underslås selv om gjerningspersonen må anses som eier, men straffvilkåret om vinnings hensikt gjør at en slik anvendelse av bestemmelsen har begrenset praktisk betydning.

Det er i annet ledd sagt uttrykkelig at en handling ikke straffes som underslag dersom den rammes av straffeloven 1902 § 277, som rammer visse former for kontraktsbrudd, eller straffeloven 1902 § 278, som rammer ulovlige disposisjoner over en løsøregjenstand som er beheftet med salgspant.

Strafferammen for underslag er bøter eller fengsel inntil 3 år.

Grovt underslag straffes etter straffeloven 1902 § 256 første ledd med fengsel inntil 6 år. Om et underslag er grovt, beror på en helhetsvurdering. Paragrafens annet ledd angir momenter som det skal legges vekt på ved vurderingen. Det skal «særlig» legges vekt på om verdien av det underslåtte er betydelig, om underslaget er begått av en offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling eller virksomhet, om regnskaper er uriktig ført, eller om den skyldige vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helse.

Mindre underslag betegnes i dag som naskeri, som er en straffbar forseelse etter straffeloven 1902 § 391 a. Vilkårene for å anse et underslag som naskeri er som for tyveri i form av naskeri. Strafferammen for underslag i form av naskeri er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.

Skyldkravet for både vanlig og grovt underslag og for naskeri er forsett og vinnings hensikt. Forsøk på vanlig og grovt underslag er straffbart. Forsøk på naskeri er ikke straffbart. Medvirkning er straffbar.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak tilsvarer straffeloven 1902 § 255, se delutredning VII side 371. Det foreslås nevnt uttrykkelig at pengefordringer er likestilt med penger, slik at også overføringer fra en konto gjerningspersonen har disposisjonsrett til, rammes direkte av ordlyden. Bestemmelsene om grovt og lite underslag bør etter kommisjonens syn utformes som andre tilsvarende bestemmelser ved at det angis momenter det særlig skal legges vekt på, blant annet gjenstandens verdi ved lite underslag. Avgjørelsen av om underslaget er lite eller grovt, skal likevel bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Vilkåret om vinnings hensikt er også her foreslått fjernet. I tillegg er det særskilte skyldkravet «vitende» i straffeloven 1902 § 256 annet ledd foreslått erstattet med et forsettskrav. Kommisjonen foreslår en strafferamme for vanlig underslag på bot eller fengsel i to år, for grovt underslag fengsel inntil 6 år, og for lite underslag bot.

I høringen har Agder lagmannsrett foreslått at underslag slås sammen med tyveribestemmelsen, fordi besittelseskriteriet er av større teoretisk enn praktisk interesse. Advokatforeningen støtter kommisjonens forslag om å presisere at underslagsbestemmelsen også rammer overføring av pengefordringer fra en konto. ØKOKRIM har på generell basis sluttet seg til kommisjonens utkast til kapittel 30.

8.4.2 Departementets vurdering

Departementet mener at underslag fortsatt bør reguleres i en særskilt lovbestemmelse. Underslag kjennetegnes av at handlingen som oftest innebærer et tillitsbrudd, noe som fortsatt bør synliggjøres i gjerningsbeskrivelsen. Det taler også for å videreføre en egen bestemmelse om underslag at den er med på å oppfylle FN-konvensjonen 31. oktober 2003 mot korrupsjon artikkel 17. En egen bestemmelse tydeliggjør oppfyllelsen av konvensjonsforpliktelsen.

Departementets forslag viderefører i det alt vesentlige gjeldende rett. Departementet foreslår at det i lovforslaget § 324 første ledd tilføyes at tilegnelse av midler man får i sin besittelse ved at beløp kommer inn på en konto man har disposisjonsrett over, rammes av bestemmelsen. Med henvisning til Høyesteretts dissensavgjørelser i Rt. 1997 side 1760 og Rt. 2003 side 1243 synes det å være behov for å endre ordlyden her. I lys av flertallets votum i Rt. 2003 side 1243 må imidlertid tilføyelsen regnes som en presisering av gjeldende rett. Penger er en løsøregjenstand som omfattes av ordlyden i første straffalternativ. I og med at penger først og fremst er et betalingsmiddel mer enn en gjenstand i seg selv, taler reelle hensyn for at disponeringen av midler i form av pengefordringer, så som overføring av innestående fra en konto man disponerer, også rammes av underslagsbestemmelsen.

Det synes ikke å være samme behov for en presisering av at «penger» i første ledd bokstav b (i dag § 255 første ledd annet straffalternativ) også omfatter pengefordringer.

Kravet til vinnings hensikt foreslås også her erstattet med et krav om vinnings forsett, jf. punkt 8.2.

Hvorvidt et underslag er grovt, bør fortsatt bero på en helhetsvurdering. Ved denne vurderingen bør underslagets økonomiske omfang fortsatt stå sentralt. Utover dette foreslås enkelte endringer i oppregningen av sentrale momenter i lovforslaget § 325 annet ledd.

Departementet foreslår at momentet «om den skyldige vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred» ikke videreføres i oppregningen av momenter som kan gjøre underslaget grovt. Dette momentet har hatt liten praktisk betydning, og å sløyfe det er derfor i samsvar med kommisjonens tilråding om at bare typiske eller vanlige veiledende momenter for grovhetsvurderingen bør angis i lovteksten, jf. delutredning VII 149 flg. og Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 59, der departementet slutter seg til at det er de sentrale momenter for grovhetsvurderingen som skal angis i lovteksten. Selv om alternativet sløyfes i ordlyden, kan det imidlertid likevel være relevant for grovhetsvurderingen om et underslag har medført velferdstap eller fare for liv eller helbred.

Departementet foreslår å tilføye som moment i grovhetsvurderingen om underslaget har pågått over lengre tid. Underslaget vil i så fall gjerne være et grovere tillitsbrudd enn hvor det er tale om en enkeltstående handling, og dette bør kunne vektlegges uavhengig av det samlede beløpets størrelse. I rettspraksis er det lagt vekt på hvor lenge underslaget har pågått, jf. Rt. 2006 side 853. Tilføyelsen vil derfor ikke endre rettstilstanden.

De øvrige momentene i straffeloven 1902 § 256 annet ledd foreslås videreført, men med en noe annen språklig utforming etter mønster av den svenske brottsbalken 10 kap. 3 §.

For så vidt gjelder mindre underslag, foreslår departementet at dette skal være betinget av at straffskylden er liten, med angivelse av enkelte momenter som er av sentral betydning i denne vurderingen. Lovforslaget 326 er utformet på samme måte som bestemmelsen om mindre tyveri. Påtalen for mindre underslag vil ikke lenger være betinget av fornærmedes begjæring eller allmenne hensyn, men saken kan henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Med henvisningen til drøftelsen ovenfor om strafferammen for vanlig tyveri, jf. punkt. 8.3.3, foreslår departementet en strafferamme for vanlig underslag på bot eller fengsel inntil to år. For grovt underslag foreslås den øvre strafferammen på fengsel inntil 6 år videreført. Ved mindre underslag synes det å være tilstrekkelig å kunne reagere med en bot.

8.5 Ran og grovt ran

8.5.1 Gjeldende rett, straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Ran og grovt ran rammes i dag av straffeloven 1902 § 267 jf. § 268 første ledd, og § 268 annet ledd.

Den alminnelige ransbestemmelsen i § 267 setter i første ledd straff for den som «bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for noens person.»

Annet ledd setter straff for den som «tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for» ved bruk av de samme tvangsmidler som etter første ledd. Mens det etter første ledd er gjerningspersonen selv som borttar gjenstanden, er det etter annet ledd den fornærmede som tvinges til å foreta handlingen som fører til tap eller fare for tap. Ran skiller seg fra utpressing ved at tvangsmidlet ved ran er mer alvorlig.

I § 268 annet ledd er angitt momenter det særlig skal legges vekt på ved avgjørelsen av om ranet er grovt: Om det er brukt grov vold, om det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt, foretatt overfor en forsvarsløs person eller gjelder en betydelig verdi.

Skyldkravet er forsett og vinnings hensikt. For at den høyere strafferammen for grovt ran med død eller betydelig skade til følge skal kunne anvendes, er det tilstrekkelig at gjerningspersonen har utvist lett uaktsomhet i forhold til følgen, jf. straffeloven 1902 § 43. Forsøk og medvirkning er straffbart.

Strafferammen er fengsel inntil 5 år. For grovt ran er strafferammen fengsel inntil 12 år, men inntil 21 år dersom ranet har hatt til følge død eller betydelig skade på legeme eller helse.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 267, men slik at kravet om vinnings hensikt også her foreslås erstattet med et krav om vinnings forsett. Bestemmelsen om grovt ran forelås utformet etter samme mønster som andre grove overtredelser, og slik at det ved opplistingen av momenter tas utgangspunkt i straffeloven 1902 § 268 annet ledd. For ran og grovt ran foreslår kommisjonen strafferammer på henholdsvis bot eller fengsel i 3 år og fengsel i 10 år. Strafferammen på 21 års fengsel for grovt ran med død eller betydelig skade til følge foreslås videreført.

I høringen spør Agder lagmannsrett om ikke ran og utpressing bør skilles ut i et eget kapittel.

Advokatforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon sier seg enig med kommisjonen i at det bør være en høyere strafferamme for grovt ran med død eller betydelig legemsskade til følge.

ØKOKRIM har på generell basis sluttet seg til kommisjonens utkast til nytt kapittel 30.

8.5.2 Departementets vurdering

Ran bør fortsatt reguleres i egne straffebestemmelser, og departementet foreslår å videreføre realiteten i gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 § 267. Spørsmålet om hvor reglene bør plasseres, har voldt noe tvil. Ran har elementer av vold og tvang i seg. Ettersom det ofte er disse sidene ved det straffbare forholdet som virkelig gjør det alvorlig, kunne det være aktuelt plassere bestemmelsene i kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, eller i kapittel 25 om vern av liv og kropp. Departementet har likevel valgt å legge avgjørende vekt på vinningsaspektet som binder bestemmelsen sammen, og finner det hensiktsmessig å plassere paragrafene i kapitlet om vinningslovbrudd.

Straffeloven 1902 § 267 har stort sett en hensiktsmessig utforming, og departementet finner ikke grunn til å foreslå annet enn enkelte språklige justeringer. Hva gjelder skyldkravet, foreslår departementet også for ran at kravet om vinnings hensikt erstattes med et krav om vinnings forsett. Dette medfører en realitetsendring, se punkt 8.2.

Departementet foreslår også å videreføre en egen bestemmelse om grovt ran. Om et ran er grovt, skal bero på en helhetsvurdering, med en angivelse i loven av enkelte typiske og sentrale momenter som det skal legges særlig vekt på. De momenter som er angitt i straffeloven 1902 § 268 annet ledd, bør etter departementets vurdering alle videreføres i oppregningen i lovforslaget § 328.

Ran er, uavhengig av de nærmere omstendighetene, en så alvorlig handling at det ikke er rom for en egen bestemmelse om lite ran. Noen tilgrensende, mindre alvorlige handlinger vil kunne rammes som grovt tyveri eller utpressing.

Ran er en vesentlig mer alvorlig handling enn de fleste andre vinningslovbrudd, ettersom ranshandlingen innebærer legemskrenkelser og/eller trusler i tillegg til selve vinningsforbrytelsen. Dette bør fortsatt gjenspeiles i strafferammene. Departementet er likevel enig med kommisjonen i at det for ordinære ran er tilstrekkelig med en strafferamme på fengsel i 3 år. Departementet legger da vekt på det eksisterende straffenivået i rettspraksis og ønsket om at strafferammene skal fremstå som realistiske. Fra nyere høyesterettspraksis om straffutmålingen for ordinært ran kan det vises til Rt. 2003 side 556, hvor det for fem simple ran av personer ved bruk av en pistollignende gjenstand ble idømt en straff av fengsel i to år og tre måneder. Ranene lå på grensen mot grove ran. Videre vises det til Rt. 2005 side 573, som gjaldt simpelt ran av bensinstasjon «i det øvre grenseområdet av simpelt ran opp mot grovt ran.» Ett år og tre måneders fengsel ble ansett som riktig straffenivå, riktignok etter at det i formildende retning var tatt i betraktning at det forelå en tilståelse av prosessøkonomisk betydning.

Når en handling først bedømmes som et ran, bør bot alene ikke være en aktuell reaksjon. Kommisjonens forslag om å kunne reagere med bot alene, som ville innebære en endring i forhold til straffeloven 1902, følges derfor ikke opp.

Også for grove ran foreslår departementet en viss nedjustering av den ordinære strafferammen i selve ransbestemmelsen. Dette må dels ses i sammenheng med de alminnelige regler om forhøyede strafferammer, dels med straffenivået i rettspraksis. I motsetning til kommisjonens skisse foreslår departementet en øvre strafferamme på fengsel inntil 12 år, den samme som i dag. Rettspraksis viser at det er først ved grove ran med døden til følge at man har nærmet seg et slikt straffenivå. Det vises til Rt. 1985 side 124 og dom avsagt av Hålogaland lagmannsrett 3. november 2003, hvor det for fire av fem domfelte ble idømt fengsel i ni år for ran med døden til følge. Et unntak er de utmålte straffer etter NOKAS-ranet i Stavanger i april 2004. Den øvre strafferammen må imidlertid være høy nok til å sikre at det kan utmåles en tilstrekkelig høy straff for eventuelle NOKAS-lignende ran i fremtiden.

I mange ranssaker vil uansett regelen i straffeloven 2005 § 79 om forhøyd strafferamme ved konkurrens, gjentakelse og organisert kriminalitet komme til anvendelse. Dessuten går departementet i likhet med kommisjonen inn for å beholde en egen strafferamme på fengsel inntil 21 år for grovt ran som har medført død eller betydelig skade på kropp eller helse.

8.5.2.1 Skyldkrav og strafferamme for grovt ran med død eller betydelig skade til følge

Straffeloven 2005 § 24 innebærer at den særskilte regelen om culpa levissima (lettere uaktsomhet) som lempeligere skyldkrav for uforsettlige følger blir opphevet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 120. Etter straffeloven 2005 § 24 er det bare uaktsomme følger av en forsettlig handling som skal inngå i vurderingen av om et lovbrudd er grovt. Følger som gjerningspersonen kunne ha innsett muligheten for, men ikke burde ha innsett, skal heretter ikke kunne føre til forhøyd strafferamme. Slike følger skal bare kunne tillegges vekt innenfor den ordinære strafferammen. Endringen i skyldkravet for uforsettlige følger er begrunnet med at det ofte kan være urimelig å straffe gjerningspersonen for følger som han eller hun knapt kan bebreides for, men som vedkommende kunne ha innsett muligheten for. I tillegg ble det i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 120 lagt vekt på at det kunne skape dårlig sammenheng i reglene om subjektiv skyld dersom man i større grad krever forsett eller grov uaktsomhet for selve den straffbare handlingen, men beholder adgangen til å skjerpe strafferammen for uforsettlige følger.

Departementet er likevel kommet til at den som begår grovt ran som resulterer i død eller betydelig personskade, bør ha et mer vidtrekkende skyldansvar for følger enn det som følger av straffeloven 2005 § 24. Begrunnelsen for å oppheve lettere uaktsomhet som skyldkrav gjør seg etter departementets vurdering ikke gjeldende i disse tilfellene. Et ran skaper en særlig farlig og presset situasjon som kan utvikle seg i et utall ulike retninger som gjerningspersonen vanskelig kan overskue. Dette er like fullt en situasjon ranspersonen selv forsettlig har skapt. Dette forholdet tilsier at en aktsomhetsvurdering må bli streng, men ikke streng nok til at det dekker det straffverdige aspektet ved handlingen på en tilfredsstillende måte. Det fremstår som rimelig at den som begår ran ved hjelp av skytevåpen, ikke bare skal kunne straffes for alvorlige følger han burde ha innsett at ranet kunne føre med seg, men også de følger vedkommende kunne ha innsett muligheten for. Har man først innlatt seg på en så alvorlig handling som et ran er, må gjerningspersonen(e) få et vidtrekkende og strafferettslig tyngende ansvar for det hendelsesforløp vedkommende setter i gang.

At det er rimelig å la den økte strafferammen også komme til anvendelse for ranere som bare har utvist lett uaktsomhet i forhold til følgen, illustreres av NOKAS-saken, jf. Gulating lagmannsretts dom 15. februar 2007 og Høyesteretts dom 28. juni 2007 (Rt. 2007 s. 1056). Minst 15 personer var involvert i ranet av Norsk Kontantservice AS i Stavanger. Elleve av dem var til stede på ransstedet, og flere av disse var tungt bevæpnet. Både lagmannsretten og Høyesterett la til grunn at ranerne ved å utstyre seg med våpen, ammunisjon og verneutstyr, hadde forberedt seg på at de «ville kunne bli beskutt og for å sikre en retrett». De var også beredt til å true ansatte i tellesentralen med våpen eller ta dem som gisler dersom det var nødvendig for å få hånd om penger som var låst inne. Ranerne avfyrte en rekke skudd under ranet, og utsatte både politifolk, publikum og ansatte hos NOKAS for stor fare, i tillegg til at en politimann ble drept. Høyesterett la stor vekt på dødsfølgen ved straffutmålingen for de av ranerne som kunne ha innsett muligheten for den. Departementet mener det fortsatt er riktig at ranere som kunne ha innsett mulighet for at noen ville bli drept eller påført betydelig skade under ranet, ikke bare får skjerpet straffen innenfor den ordinære strafferammen, men får straffen utmålt innenfor en høyere strafferamme.

Høyesteretts straffutmåling i NOKAS-saken lå for alle ranerne som ble dømt for dødsfølgen, med unntak for hovedmannen, innenfor strafferammen for grovt ran begått som ledd i organisert kriminalitet. Det kan imidlertid også være behov for en forhøyd strafferamme i andre tilfeller, eksempelvis for grove ran med dødsfølge begått av færre enn tre personer, sml. straffeloven 2005 § 79 bokstav c.

Departementet foreslår å opprettholde dagens øvre strafferamme på 21 års fengsel for ran med død eller betydelig skade på kropp eller helse til følge. Strafferammen vil gjelde så fremt følgen er uforsettlig, forutsatt at det minst er utvist lettere uaktsomhet. I disse sakene vil det følgelig ikke være aktuelt å benytte straffebudene om grovt uaktsom kroppsskade og grovt uaktsomt drap sammen med ransbestemmelsen.

8.5.3 Forbund om ran

Straffeloven 1902 § 269 nr. 1 gjør det straffbart å inngå forbund med noen om å begå ran. Straffeloven 1902 § 269 nr. 2 setter straff for den som «i Hensigt at forøve Ran udruster eller paabegynder Udrustning af noget Skib.»

Bestemmelsen er en av få i straffeloven 1902 som rammer forberedelseshandlinger, det vil si handlinger som i tid ligger forut for forsøkshandlinger. Overtredelse av § 269 nr. 1 er fullbyrdet når forbund er inngått, noe som innebærer at man ikke straffritt kan tre tilbake ved senere å oppgi planen. Overtredelse av nr. 2 er fullbyrdet når visse forberedelseshandlinger er påbegynt.

Skyldkravet er forsett, og hensikt om å begå ran hva gjelder nr. 2. Medvirkning og forsøk på overtredelse er straffbart. Strafferammen er fengsel inntil 3 år.

Straffelovkommisjonen mener det fortsatt bør være straffbart å inngå forbund om ran. For å kunne straffe forbund om de groveste ranene tilstrekkelig strengt, foreslås samme strafferamme som for fullbyrdet vanlig ran. Straffeloven 1902 § 269 nr. 2 foreslås ikke videreført.

Departementet drøftet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 104-105 i hvilken grad forberedelseshandlinger bør kriminaliseres. I tråd med de retningslinjene som ble trukket opp der, mener departementet at inngåelse av forbund om ran fortsatt skal være straffbart, jf. lovforslaget § 329. Ran er særlig samfunnsskadelig kriminalitet med et stort skadepotensial. Det tilsier at visse former for forberedelse til slike lovbrudd bør være straffbare. Et straffebud om forbund om ran rammer en konkret forberedelseshandling som ikke kan forveksles med lovlige gjøremål, og gjør bruk av straff mindre betenkelig.

Departementet foreslår etter dette bare en språklig modernisering av straffeloven 1902 § 269 nr. 1. Strafferammen på 3 år foreslås videreført.

Paragraf 269 nr. 2 om utrustning av skip med sikte på sjørøveri har liten eller ingen praktisk betydning i dag i norske farvann, og vil under enhver omstendighet utgjøre et ransforbund. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført.

8.6 Utpressing og grov utpressing

8.6.1 Gjeldende rett, Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffeloven 1902 § 266 om utpressing setter i første ledd straff for den som i vinnings hensikt «ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.» Annet ledd gir første ledd tilsvarende anvendelse for den som i vinnings hensikt «rettstridig tvinger noen til å foreta en slik handling ved å true med anklage eller anmeldelse for noe straffbart, eller med framsettelse av ærekrenkende beskyldning eller skadelig opplysning.» «Handling» omfatter også unnlatelser. Dette følger uttrykkelig av straffeloven 1902 § 4, og er vel innarbeidet.

Forskjellen mellom første og annet ledd er at etter første ledd fremtvinges handlingen ved en i seg selv rettsstridig atferd eller trussel om dette, mens handlingen etter annet ledd fremtvinges gjennom trusler om i og for seg lovlige handlinger. Trussel om skadeverk, jf. straffeloven 1902 § 291, rammes av første ledd, mens en trussel om å anmelde et underslag eller skatteunndragelse som faktisk er begått, rammes av annet ledd. I annet ledd er det sagt uttrykkelig at trusselen om bruk av opplysninger for å oppnå vinning som gjerningspersonen sitter inne med, må være rettsstridig. Hvorvidt det er tilfellet, beror som ellers på en vurdering av handlingen og dens straffverdighet i det enkelte tilfellet.

For domfellelse er det både etter første og annet ledd et vilkår at gjerningspersonen handler i vinnings hensikt, og at det oppstår tap eller fare for tap for den som rammes.

Skyldkravet er forsett i tillegg til vinnings hensikt. Medvirkning er straffbar, forutseatt at også medvirkeren har hatt vinnings hensikt. Forsøk er straffbart. Strafferammen er fengsel inntil 5 år, eventuelt med tillegg av bot. Ved overtredelse av annet ledd kan straffen settes til kun bøter.

Straffeloven 1902 har ingen egen bestemmelse om grov utpressing.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 266 første og annet ledd. Kravet om vinnings hensikt foreslås erstattet med et krav om vinnings forsett. Kommisjonen har til utkastet til ny bestemmelse om tvang, jf. straffeloven 1902 § 222, stilt spørsmål ved om det bør klargjøres nærmere hvilke handlinger som rammes, noe som i så fall også får betydning for utformingen av utpressingsbestemmelsen. Strafferammen for utpressing foreslås satt til bot eller fengsel i 2 år.

Kommisjonen foreslår i tillegg en egen bestemmelse om grov utpressing etter mønster av andre bestemmelser om grove vinningslovbrudd. Ved opplistingen er det tatt utgangspunkt i momentene for grovt ran. Strafferammen for grov utpressing er av kommisjonen satt til 6 års fengsel.

I høringen spør Agder lagmannsrett om ikke ran og utpressing bør skilles ut i et eget kapittel. For øvrig har ingen av høringsinstansene har hatt særskilte bemerkninger til kommisjonens forslag til nye bestemmelser om utpressing og grov utpressing. ØKOKRIM har på generell basis sluttet seg til kommisjonens utkast til nytt kapittel 30.

8.6.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen om utpressing med noen mindre endringer. De typiske utpressingstilfellene har en annen karakter enn typiske ran, samtidig som utpressing også skiller seg fra andre vinningsforbrytelser ved at disse lovbruddene, i likhet med ran, har et element av integritetskrenkelse ved seg.

Departementet foreslår at det i lovforslaget § 330 om utpressing inntas en uttrykkelig henvisning til og avgrensning mot handlinger som rammes av ransbestemmelsen, på samme måte som i dansk straffelov § 281 og den svenske brottsbalken 9 kap. 4 §. Det er en glidende overgang mellom handlinger som er å anse som utpressing og de som er å anse som ran, og en uttrykkelig henvisning vil synliggjøre dette.

Videre foreslår departementet å utforme utpressingsbestemmelsen slik at det blir tydeligere hva som skiller vurderingene etter de to hovedalternativene. Første ledd bokstav a i departementets forslag (som avløser straffeloven 1902 § 266 første ledd) omhandler utpressing ved hjelp av handlinger som er ulovlige i seg selv, som for eksempel vold og trusler. Etter første ledd bokstav b (jf. straffeloven 1902 § 266 annet ledd) er det derimot bruken av truslene som ut fra en konkret vurdering anses som rettsstridig, eller - som Høyesterett uttrykte det i Rt. 1986 side 468 - utilbørlig, selv om de handlinger det trues med i og for seg er lovlige. Utilbørlighetskriteriet er uttrykkelig lovfestet i den danske straffeloven § 281 nr. 2 og i den svenske brottsbalken 4 kap. 4 §.

Den samme formuleringen foreslås i den norske bestemmelsen. Avgjørende for om en trussel er utilbørlig, er gjerne om trusselen kan forsvares ut fra det forhold som har foranlediget den. Endringen er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Det avgjørende skal fortsatt være resultatet av en konkret vurdering av handlingens straffverdighet.

Departementet er enig med kommisjonen i at den nye straffeloven bør inneholde en egen bestemmelse om grov utpressing, etter samme mønster som andre vinningslovbrudd. Det vises til lovforslaget § 331. Ulike tilfeller av utpressing kan ha svært ulik karakter og alvorlighetsgrad, og straffverdigheten kan dermed variere sterkt. Til illustrasjon kan det vises til Rt. 1986 side 468 og dom avsagt av Agder lagmannsrett 16. desember 2002. Den første dommen gjaldt en mor hvis datter i løpet av en enkelt dag hadde vært utsatt for seksuelle tilnærmelser fra den fornærmede. Den fornærmede ble så truet av moren med at hun ville fortelle om tilnærmelsene til den fornærmedes kone dersom han ikke betalte henne kr 3000. Straffen ble betinget fengsel i 30 dager og en bot på kr 1000. Agder lagmannsretts dom gjaldt gjentatt utpressing over flere år ved bruk av trusler om å drepe, skade og bortføre den fornærmede og hans familie. Utpressingen førte til at fornærmede betalte ut mer enn 15 millioner kroner. Straffen for dette og for grovt bedrageri ble satt til fengsel i fem år.

Departementet foreslår at § 331 utformes som andre bestemmelser om grove lovovertredelser: Hvorvidt utpressingen er grov skal bero på en helhetsvurdering, men loven angir enkelte sentrale momenter som det skal legges særlig vekt på ved avgjørelsen. Som ved vurderingen av om et ran er grovt, bør det legges vekt på om utpressingen er foretatt overfor en forsvarsløs person, om den er nøye planlagt, og om den gjelder en betydelig verdi. For øvrig foreslår departementet å nevne som momenter om utpressingen har foregått over lengre tid, om utpressingen har medført særlig store påkjenninger for den tvungne, eller om gjerningen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art. Med det siste tenker departementet eksempelvis på utpressing som bærer preg av mafiavirksomhet. De øvrige momentene i bestemmelsen om grovt ran, om det er brukt grov vold eller truet med skytevåpen el., passer ikke inn i en bestemmelse om grov utpressing.

Departementet går inn for en øvre en strafferamme på bot eller fengsel inntil tre år for vanlig utpressing, og fengsel inntil seks år for grov utpressing. En øvre strafferamme på fengsel inntil tre år vil stort sett være på linje med strafferammene i andre nordiske land.

Gjeldende tredje ledd annet punktum om at bot kan anvendes sammen med fengselsstraff, er overflødig, fordi straffeloven 2005 § 32 bestemmer at bot alltid kan idømmes sammen med fengselsstraff. Fjerning av bøtealternativet fører for øvrig til at en anke ikke skal behandles av en jury.

8.7 Heleri og hvitvasking

8.7.1 Straffelovkommisjonens forslag, høringsinstansenes syn og endringen av straffeloven 1902 § 317 ved lov 30. juni 2006 nr. 49

Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning VII å ta inn straffebestemmelsene mot heleri og hvitvasking i et nytt kapittel om generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger. I utredningen side 307 flg. ble det videre foreslått felles bestemmelser for heleri og hvitvasking, men slik at grovt heleri og hvitvasking, lite heleri og hvitvasking og uaktsomt heleri og hvitvasking skulle skilles ut som egne bestemmelser. Det gjeldende unntaket for enkelte hverdagslige handlinger ble foreslått formulert som et unntak fra regelen om når det foreligger heleri. Den grove bestemmelsen ble foreslått formulert som andre grove bestemmelser. Bestemmelsen om liten overtredelse ble utformet som andre tilsvarende bestemmelser: Det skulle bero på en helhetsvurdering om straffebudet mot liten overtredelse skulle komme til anvendelse, men slik at gjenstandens verdi skulle være et sentralt moment.

Kommisjonens leder påpekte spesielt at det burde vurderes å sette straff for å hvitvaske utbyttet av egne straffbare handlinger.

Kommisjonen foreslo å senke den ordinære strafferammen til bot eller fengsel inntil 2 år for vanlig heleri. Den øvre strafferammen på 6 års fengsel for grovt heleri ble foreslått opprettholdt. Kommisjonen foreslo under tvil å videreføre en særlig strafferamme for utbytte av narkotikaovertredelse, men bare for grove narkotikaforbrytelser. I samsvar med forslaget til strafferamme for grov narkotikaovertredelse ble den særlige strafferammen foreslått satt til 10 års fengsel. Den øvre strafferammen på to års fengsel for uaktsom overtredelse ble videreført. For lite heleri og hvitvasking ble det foreslått en strafferamme i det lavere sjiktet.

I høringen ga Agder lagmannsrett uttrykk for at reglene om heleri og hvitvasking systematisk bør plasseres sammen med formuesforbrytelsene. Finansnæringens Hovedorganisasjon sluttet seg til synspunktet om at det burde vurderes å kriminalisere hvitvasking av utbytte fra egne straffbare handlinger.

Ved lov 30. juni 2006 nr. 49, forberedt og vedtatt i etterkant av Straffelovkommisjonens utredning og høringen til denne, ble straffeloven 1902 § 317 endret. Lovendringen trådte i kraft straks. Bakgrunnen fremgår av Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) om lov om endringer i straffeloven 1902 og utleveringsloven (gjennomføring av FN-konvensjonen mot korrupsjon). Hovedformålet med lovendringen var å legge til rette for ratifikasjon av FN-konvensjonen mot korrupsjon, som blant annet forplikter medlemsstatene til å kriminalisere hvitvasking av utbytte fra egne straffbare handlinger.

I høringen forut for lovendringen ba riksadvokaten departementet vurdere om den forhøyde strafferammen på 21 års fengsel for heleri og hvitvasking av utbytte av en narkotikaforbrytelse, også burde gjelde for annen samfunnsskadelig kriminalitet som for eksempel menneskehandel. Departementet ga i Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) uttrykk for at det ville ta med seg innspillet i arbeidet med ny straffelov.

8.7.2 Gjeldende rett etter endringsloven 30. juni 2006 nr. 49

Straffeloven 1902 § 317 første ledd første punktum setter straff for den som «mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling (heleri), eller som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen (hvitvasking).» Bestemmelsen er generelt formet og rammer befatning med utbytte av alle slags straffbare handlinger, både forbrytelser og forseelser i straffeloven og overtredelser av straffebestemmelser i spesiallovgivningen. Mens heleri kjennetegnes av mottak eller anskaffelse av utbytte av straffbare handlinger, er hvitvasking et samlebegrep for handlinger som er ment å bidra til at utbytte av straffbare handlinger fremstår som om det er ervervet ved lovlig aktivitet.

Paragraf 317 forutsetter at det er begått en primærforbrytelse, for eksempel et tyveri eller et underslag. Det er imidlertid ikke nødvendig for domfellelse for heleri eller hvitvasking at utbyttet kan føres tilbake til en bestemt straffbar handling. Det kreves altså ikke at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet som har vært objekt for heleri eller hvitvasking, stammer fra, men det må kunne utelukkes at midlene stammer fra lovlige kilder, jf. Rt. 2006 side 466.

Første ledd annet punktum er en ikke uttømmende eksemplifisering av hva slags handlinger som regnes som yting av bistand.

Annet ledd setter straff for hvitvasking av utbytte fra egen straffbar handling. Bestemmelsen skal brukes sammen med straffebestemmelsen som rammer primærlovbruddet hvis vilkårene er oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) side 36. En ren besittelse av utbytte fra en handling man selv har begått, rammes normalt ikke. Derimot rammes salg av delene fra en bil man selv har stjålet, og kjøp av et pengekrav med kontanter som stammer fra en straffbar handling.

Strafferammen for overtredelse av første og annet ledd er bøter eller fengsel inntil tre år.

Tredje ledd fastslår at en heler og hvitvasker kan straffes selv om den som har begått primærforbrytelsen ikke kan straffes på grunn av utilregnelighet, eller fordi vedkommende var under den kriminelle lavalder på gjerningstidspunktet.

Fjerde ledd setter straffen for grov overtredelse til fengsel inntil 6 år, og angir hvilke momenter det særlig skal legges vekt på ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov: Hva slags handling utbyttet stammer fra, verdien av utbyttet, størrelsen på den eventuelle fordelen gjerningspersonen har mottatt eller skaffet seg eller andre, og om den skyldige har drevet heleri eller hvitvasking sedvanemessig.

Femte ledd fastsetter en egen strafferamme på 21 år for overtredelse som gjelder utbytte av en narkotikaforbrytelse dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Sidestrafferammen gjelder i tillegg til de generelle sidestrafferammene i straffeloven 1902 § 60 a (organisert kriminalitet), § 61 (gjentakelse), og § 62 (sammenstøt av lovbrudd).

Sjette ledd gjør uaktsomme overtredelser straffbare. Strafferammen er her bøter eller fengsel inntil 2 år.

Syvende ledd unntar fra straff enkelte dagligdagse handlinger som rammes av ordlyden i første og annet ledd.

Lite heleri straffes i dag etter naskeriparagrafen i straffeloven 1902 § 391 a tredje ledd jf. første ledd. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.

Forsøk på heleri og grovt heleri er straffbart, mens forsøk på heleri i form av naskeri ikke straffes. Paragraf 317 har ikke noe eget medvirkningstillegg, men gjerningsinnholdet er til dels beskrevet som en bistands- eller medvirkningshandling. Ordlyden kan også ramme medvirkning til primærforbrytelsen, men slik medvirkning straffes ikke etter § 317, jf. Rt. 2006 side 862. I § 391 a tredje ledd er medvirkning til heleri i form av naskeri uttrykkelig gjort straffbart.

8.7.3 Departementets vurdering

8.7.3.1 Innledning: Oversikt over forslaget til heleri og hvitvaskingsbestemmelser

Departementet foreslår å videreføre straffansvaret for både forsettlig og uaktsomt heleri og hvitvasking, men er kommet til at det er hensiktsmessig å regulere heleri og hvitvasking i ulike bestemmelser, henholdsvis i lovforslaget § 332 om heleri og § 337 om hvitvasking. Særskilte bestemmelser vil forenkle hver av dem og bidra til å klargjøre hva som kjennetegner henholdsvis heleri og hvitvasking. Unntaket i straffeloven 1902 § 317 syvende ledd foreslås ikke videreført i hvitvaskingsbestemmelsen, se punkt 8.7.3.2.

Departementet foreslår egne straffebestemmelser for uaktsomme, grove og mindre alvorlige overtredelser i lovforslaget § 335 (uaktsomt heleri) og § 340 (uaktsom hvitvasking), § 333 (grovt heleri) og § 338 (grov hvitvasking), og § 334 (mindre heleri) og § 339 (mindre hvitvasking). Departementet foreslår å videreføre de momentene ved grovhetsvurderingen som er angitt i straffeloven 1902 § 317 fjerde ledd annet punktum.

Hvorvidt et heleri eller en hvitvasking er mindre, skal bero på om straffskylden er liten. I denne vurderingen er det sentralt hva slags handling utbyttet stammer fra, størrelsen på den eventuelle fordelen som er mottatt eller skaffet (ved heleri) og verdien av utbyttet hvitvaskeren har hatt befatning med (ved hvitvasking), og omstendighetene omkring handlingen for øvrig. Etter straffeprosessloven § 62 a vil påtalen for mindre heleri og mindre hvitvasking være offentlig, men saken kan henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, sml. straffeloven 1902 § 408 første ledd og annet ledd.

Straffeloven 2005 § 15 inneholder en ny generell medvirkningsbestemmelse, mens straffeloven 1902 § 317 som nevnt ikke har noe medvirkningstillegg. Bakgrunnen er at det har vært antatt å ikke være behov for et slikt tillegg, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992-93) om lov om endringer i straffeloven mv. (hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger) side 27. Departementet viste her til at selve gjerningsbeskrivelsen i § 317 dels er utformet som en medvirkningshandling.

Det kan likevel tenkes tilfeller hvor befatning med utbytte verken kan anses som heleri eller hvitvasking, men hvor befatningen likevel kan være medvirkning til overtredelse av en av bestemmelsene. Som eksempel kan nevnes en bilmekaniker som reparerer en stjålet bil, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992-93) side 26. Straffeloven 2005 § 15 om medvirkning vil i disse tilfellene innebære en mindre nykriminalisering. Det antas imidlertid at området for det straffbare i all hovedsak vil være som i dag, og departementet finner derfor ikke grunn til å gjøre unntak fra den generelle medvirkningsbestemmelsen.

8.7.3.2 Behovet for å videreføre alminnelig uaktsomhet som skyldkrav for heleri og hvitvasking

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 111-115 ga departementet uttrykk for at straffeloven 2005 som hovedregel bør begrense seg til å kriminalisere forsettlige handlinger. Skal uaktsomme handlinger straffes, bør det normalt kreves at uaktsomheten er grov. Et forslag om fortsatt kriminalisering av heleri og hvitvasking som begås med alminnelig uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 23, må derfor begrunnes nærmere.

Heleribestemmelsen i straffeloven 1902 rammet opprinnelig bare forsettlige handlinger. For å effektivisere straffebudet ble det ved lov 1. juni 1973 nr. 29 fastsatt at det var tilstrekkelig at det var utvist grov uaktsomhet mht. at gjenstanden var fravendt noen ved en forbrytelse. Ved lov 15. mars 1991 nr. 5 ble skyldkravet på dette punktet redusert til vanlig uaktsomhet.

Ved lov 11. juni 1993 nr. 76 ble det innført en generell heleribestemmelse som også skulle omfatte narkotikaheleri etter den nå opphevede straffeloven 1902 § 162 a og alle viktige former for hvitvasking av utbytte. Uaktsomhetskravet ble da gjort gjeldende for alle vilkårene i gjerningsbeskrivelsen. Endringen skjedde blant annet som ledd i arbeidet med å effektivisere innsatsen mot økonomisk kriminalitet, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992-93) side 3. Departementet begrunnet skyldkravet slik (side 16):

«Hvis ikke uaktsomhet omfattes, vil bestemmelsen miste mye av sin tiltenkte effekt. Ofte er det vanskelig å føre bevis for forsett i de situasjoner bestemmelsen gjelder. For eksempel viser de som deltar i organisert kriminalitet, ofte stor oppfinnsomhet for å unngå å bli oppdaget.»

Departementet mener at både uaktsomt heleri og uaktsom hvitvasking i seg selv er straffverdige handlinger. Men først og fremst synes en videreføring av vanlig uaktsomhet som skyldkrav nødvendig for at bestemmelsene skal være tilstrekkelig effektive mot heleri og hvitvasking. Mange av handlingene begås i samarbeid eller forståelse mellom flere lovbrytere i kriminelle miljøer, og uhildete vitner finnes ofte ikke. En heving av skyldkravet vil etter departementets vurdering være et skritt i feil retning i bekjempelsen av særlig økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet generelt.

8.7.3.3 Nærmere om utformingen av heleri- og hvitvaskingsbestemmelsene

Straffeloven 1902 § 317 første ledd foreslås videreført ved at første straffalternativ blir til straffeloven 2005 § 332 om heleri, mens annet straffalternativ blir til straffeloven 2005 § 337 om hvitvasking.

Departementet foreslår også å videreføre straffeloven 1902 § 317 annet ledd om hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling man selv har begått i lovforslaget § 337 første ledd bokstav b. Det vises særlig til at bestemmelsen tjener til å oppfylle Norges plikt til å kriminalisere slike handlinger etter FN-konvensjonen om korrupsjon artikkel 23.

Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 317 tredje ledd om at heleren og hvitvaskeren kan straffes selv om den som begikk den opprinnelige forbrytelsen var mindreårig eller utilregnelig, foreslås også videreført. Begrunnelsen er at heleri og hvitvasking er straffverdig i seg selv, uavhengig av om den opprinnelige gjerningspersonen kan straffes.

Departementet mener det fortsatt bør gjøres uttrykkelig unntak i heleribestemmelsen for slikt mottak av utbytte som er nevnt i straffeloven 1902 § 317 syvende ledd (underhold og vanlige vederlag). Mottak av slikt utbytte ville ellers vært straffbart som heleri etter § 317 første ledd første straffalternativ. Departementet fastholder begrunnelsen som ble gitt da nå opphevede § 162 a om narkotikaheleri ble innført (jf. Ot.prp. nr. 45 (1987-88) side 14 og 15). Det ble her vist til at den som ved salg i ordinær butikkdrift, for eksempel dagligvarehandel, mottar betaling som stammer fra narkotikavirksomhet, ikke bør kunne straffes, og at en narkotikaforbryters 16 år gamle barn som mottar underhold som barnet vet at stammer fra narkotikaforbrytelser, ikke bør måtte flytte hjemmefra for å unngå straff. Det antas ikke å være behov for tilsvarende unntak i hvitvaskingsbestemmelsen.

8.7.3.4 Strafferammer og sidestrafferammer for heleri og hvitvasking

Strafferammene for heleri og hvitvasking bør fortsatt være like. Departementet foreslår at straffen for vanlig heleri og hvitvasking settes til bot eller fengsel inntil to år. Det vises til drøftelsen ovenfor under punkt 8.3.3 av strafferammen for vanlig tyveri.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at den øvre strafferammen på seks års fengsel for grovt heleri og grov hvitvasking bør videreføres. Ved lite heleri og liten hvitvasking synes det tilstrekkelig å kunne reagere med bot.

For uaktsomt heleri og uaktsom hvitvasking foreslår departementet at strafferammen på bot eller fengsel inntil to år videreføres. Begrunnelsen for å sette denne strafferammen lik rammen for en vanlig forsettlig overtredelse, er at denne strafferammen også skal favne grove, uaktsomme overtredelser.

Straffeloven 1902 § 317 femte ledd inneholder en forhøyd sidestrafferamme på 21 års fengsel for heleri og hvitvasking av utbytte av en narkotikaforbrytelse under særdeles skjerpende omstendigheter. Siden innføringen av den nå opphevede § 162 a om utbytteheleri ved narkotikaforbrytelse, har det vært en slik egen strafferamme for særlig alvorlige narkotikahelerier. I Ot.prp. nr. 45 (1987-88) side 18 ble innføringen av samme maksimumsstraff for narkotikaheleri som for narkotikaforbrytelser etter § 162 og medvirkning til slike, begrunnet med at særlig det å sikre utbyttet av en narkotikaforbrytelse kunne ses som en form for utvidet medvirkeransvar for den forutgående narkotikaforbrytelsen, og at det var tale om handlinger som var nødvendige for gjennomføringen av organisert narkotikavirksomhet i noe større skala. Særregelen ble opprettholdt da narkotikaheleriene ble innlemmet i den alminnelige heleribestemmelsen i straffeloven 1902 § 317.

Departementet er kommet til at det er grunn til å beholde en særskilt strafferamme for enkelte typer helerier og hvitvaskingshandlinger. Rammen bør imidlertid ikke lenger bare gjelde narkotikarelatert heleri og hvitvasking. Departementet mener det er like stor grunn til at også heleri og hvitvasking i forbindelse med enkelte andre særlig alvorlige forbrytelser skal ha en egen og strengere strafferamme. Argumentene for å innføre sidestrafferammen for utbytteheleri for narkotikaforbrytelser kan også anføres i andre tilfeller: Den som befatter seg med utbytte i form av heleri eller hvitvasking, vil kunne ha en sentral rolle i forlengelsen av primærforbrytelsen. Vissheten om at noen er villige til å ta imot utbyttet eller hvitvaske det, vil lette gjennomføringen og styrke motivasjonen hos den som begår det opprinnelige lovbruddet. Hvis en heler er klar over at det utbyttet han mottar eller hvitvasker stammer fra for eksempel menneskehandel, bør vedkommende risikere samme straff som den som har brakt et menneske til landet som ledd i slik handel.

Departementet har vurdert om den særlige strafferammen generelt bør knyttes opp mot straffbare handlinger som har medført et utbytte, og som kan straffes med fengsel i 10 år eller mer. En øvre strafferamme på fengsel i 10 år eller mer indikerer at vi har å gjøre med en alvorlig straffbar handling. Det er imidlertid så få straffbare forhold som kan straffes så strengt, og som samtidig medfører et økonomisk utbytte, at en slik regel vil ha lite for seg. En mer kasuistisk og målrettet utvelgelse er derfor å foretrekke. Departementet foreslår at særlige strafferammer skal gjelde foruten for narkotikaheleri også for heleri av utbytte fra grovt ran og menneskehandel. Slike handlinger er profittmotiverte og innebærer i tillegg vold, trusler eller frihetsberøvelse. For heleri av utbytte fra grovt ran og grov menneskehandel skal heleriet straffes med inntil henholdsvis 12 og 15 års fengsel, samme øvre strafferammer som for disse primærhandlingene. For befatning med utbytte som stammer fra et særlig grovt narkotikalovbrudd, foreslår departementet at den gjeldende strafferammen på 21 års fengsel justeres ned til fengsel inntil 15 år, som må anses som tilstrekkelig. Straffen i det enkelte tilfellet må på vanlig måte utmåles ut fra en konkret vurdering av hvor streng straff handlingen fortjener, og ved denne vurderingen er det av betydning hvilken rolle heleren eller hvitvaskeren har hatt i det store bildet.

8.7.4 Forbund om heleri og hvitvasking

Straffeloven 1902 § 318 gjør det straffbart å inngå forbund med noen om å begå heleri og hvitvasking. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov 30. juni 2006 nr. 49 for å muliggjøre ratifikasjon av FN-konvensjonen mot korrupsjon, og den bidrar til å oppfylle Norges forpliktelse etter artikkel 23 til å kriminalisere en sammensvergelse om å begå hvitvasking.

Bestemmelsen hører til de få bestemmelser i straffeloven 1902 som rammer forberedelseshandlinger, det vil si handlinger som ligger i tid forut for forsøkshandlinger. Overtredelse er fullbyrdet når avtale er inngått, noe som innebærer at man ikke straffritt kan tre tilbake.

Skyldkravet er forsett. Forsøk er straffbart, og kan for eksempel være aktuelt i situasjoner der den annen part ikke forstår at forslaget om avtale er alvorlig ment. Medvirkning er straffbar såfremt medvirkningshandlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen. Strafferammen er fengsel inntil 3 år.

Straffelovkommisjonen foreslo ikke noen bestemmelse om straff for å inngå forbund om heleri og hvitvasking, og ingen av høringsinstansene uttalte seg om en slik bestemmelse under høringen av delutredning VII. I høringen forut for lovendringen 30. juni 2006 nr. 49 støttet Utenriksdepartementet, ØKOKRIM, Politiets sikkerhetstjeneste, Advokatforeningen og Kommunenes Sentralforbund en slik bestemmelse, jf. Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) side 22, mens ingen hadde innvendinger mot den.

Departementet foreslår å videreføre straffebudet i straffeloven 1902 § 318, og viser særlig til at bestemmelsen bidrar til å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter FN-konvensjonen mot korrupsjon, som ble ratifisert 29. juni 2006. Siden vedtakelsen er det ikke avdekket noe behov for materielle endringer.

Også her foreslås at avtale om henholdsvis heleri og hvitvasking reguleres i separate bestemmelser, jf. lovforslaget § 336 og § 341.

Inngåelse av forbund om å begå en kriminell handling bør generelt straffes mildere enn forsøk på og fullbyrdet overtredelse. For forbund om ran foreslås likevel samme strafferamme som for vanlig ran, noe som begrunnes med behovet for å kunne straffe forbund om grove ran tilstrekkelig strengt. Tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende ved heleri og hvitvasking. Departementet er derfor kommet til at strafferammen for forbund om heleri og hvitvasking bør settes til bot eller fengsel inntil to år for å sikre at enkelte avtaler om grove overtredelser kan straffes tilstrekkelig strengt.

8.8 Brukstyveri av motorvogn

Straffeloven 1902 § 260 setter straff for brukstyveri av motorvogn. Bestemmelsen rammer den som «rettsstridig tar en motorvogn og bruker eller forføyer over den.» Motorvognen må både ha vært borttatt og brukt, men disse vilkårene vil normalt være oppfylt samtidig. At bruken må være rettsstridig, avgrenser blant annet mot tillatt bruk. Personer som har et bestemt forhold til den som har rett til å bruke kjøretøyet - personer i den «berettigedes husstand» og i vedkommendes «tjeneste» - kan ikke domfelles for bilbrukstyveri. Disse personenes ikke tillatte bruk kan eventuelt rammes av §§ 392 og 393.

Annet ledd definerer «motorvogn» som «ethvert kjøretøy (herunder sykkel) som har kraftmaskin til framdrift.» Femte ledd bestemmer at brukstyveri av fartøy som har kraftmaskin til framdrift, og av luftfartøy, straffes på samme måte.

Skyldkravet er forsett. I forhold til følger av handlingen som øker strafferammen er det tilstrekkelig at gjerningspersonen har utvist lett uaktsomhet, jf. straffeloven 1902 § 43. Medvirkning og forsøk er straffbart.

Straffen er bøter eller fengsel inntil tre år, jf. tredje ledd. Den øvre strafferammen er likevel fem års fengsel dersom bruken har hatt til følge «betydelig skade på person eller formue,» jf. fjerde ledd.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII side 372-373 en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 260. Fjerde ledd om forhøyd straff ved enkelte følgeskader, foreslås fjernet. Strafferammen foreslås satt til bøter eller fengsel i 2 år.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesielt om forslaget til ny bestemmelse om bilbrukstyveri. ØKOKRIM har generelt sluttet seg til kommisjonens utkast til kapittel 30.

Departementet foreslår i likhet med kommisjonen å videreføre en egen bestemmelse om brukstyveri av motorvogn, se lovforslaget § 342. Bilbrukstyveri er en besittelseskrenkelse kombinert med ulovlig bruk som forekommer ofte, og som typisk er mer alvorlig og medfører større uleilighet for den som utsettes for den enn hva som ellers er vanlig for besittelseskrenkelser og ulovlig bruk. Riktignok foreslår departementet nå en egen bestemmelse om grov ulovlig bruk av løsøregjenstand, se lovforslaget § 344, men hyppigheten av bilbrukstyveri i kombinasjon med et ønske om at loven skal være informativ, tilsier likevel en videreføring av straffeloven 1902 § 342.

Straffelovkommisjonen har foreslått en øvre strafferamme for bilbrukstyveri på fengsel inntil 2 år, som for vanlig tyveri, underslag, utpressing og grov ulovlig bruk av løsøregjenstand.

Ut fra rettspraksis er det vanskelig å påvise et etablert straffenivå for bilbrukstyveri isolert sett, idet bilbrukstyveri gjerne pådømmes sammen med andre lovbrudd som ofte er mer alvorlige. Borgarting lagmannsretts dom 12. september 2006 er i så måte et unntak: En tidligere ustraffet mann ble dømt for ett tilfelle av bilbrukstyveri til betinget fengsel i 21 dager og en bot på kr 5000.

Departementet har, selv ved brukstyveri av veteranbiler av kulturhistorisk betydning eller spesielt kostbare doninger, vanskelig for å se for seg tilfeller av enkeltstående bilbrukstyveri som tilsier en straff på opp mot 2 års fengsel. Et slikt nivå kan tenkes for gjentatte og/eller flere bilbrukstyverier, men i disse tilfellene vil straffeloven 2005 § 79 om fastsetting av straff ut over lengstestraffen normalt innebære en fordobling av strafferammen. Departementet følger likevel opp kommisjonens forslag om en strafferamme på 2 års fengsel for bilbrukstyveri, også her blant annet av frykt for at en større nedjustering av strafferammen lett ville kunne oppfattes som et signal om å senke straffenivået, jf. drøftelsen ovenfor under punkt 8.3.3 om strafferammen for tyveri.

Departementet foreslår å ikke videreføre den særlige strafferammen i straffeloven 1902 § 260 fjerde ledd for bilbrukstyverier som har hatt til følge betydelig skade på person eller formue. Skyldformen lett uaktsomhet, som er et vilkår for at den forhøyede strafferammen i gjeldende fjerde ledd skal kunne anvendes, er ikke videreført i den alminnelige delen i straffeloven 2005 (men skal fortsatt gjelde for ran med døden eller betydelig skade til følge, se punkt 8.5.2). Slike følger skal heretter ikke lede til økt strafferamme, men de kan vektlegges innenfor den ordinære strafferammen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 120. Uforsettlige følger av bilbrukstyveri, som personskader og skadeverk, vil for øvrig i mange tilfelle kunne straffes som grovt uaktsomt grovt skadeverk eller som grovt uaktsom betydelig skade på kropp og helse, og i hvert fall som overtredelse av vegtrafikkloven § 3.

8.9 Ulovlig bruk av løsøregjenstand

Straffeloven 1902 § 393 setter straff for rettstridig bruk eller forføyning over løsøregjenstand som tilhører en annen. Forføyningsalternativet rammer blant annet det å gjemme en gjenstand for eieren. Overtredelse er en forseelse. For å kunne straffe er det et vilkår at bruken eller forføyningen fører til tap eller uleilighet for den berettigede. Det er ikke noe vilkår at bruken innebærer en besittelseskrenkelse: Gjerningspersonen kan domfelles om han har rett til å besitte gjenstanden, dersom vedkommende for eksempel bruker den over lengre tid eller på annen måte enn det er gitt tillatelse til. Det følger av rettsstridsreservasjonen at bruk det er samtykket til, ikke rammes.

Straffeloven 1902 § 261 rammer grovere tilfeller av ulovlig bruk. Bestemmelsen ble vedtatt i 1987 primært med sikte på å ramme datakriminalitet, men virkeområdet er ikke begrenset til slike lovbrudd. Vilkårene for å straffe er de samme som i § 393, med ett vesentlig unntak: Mens § 393 krever at bruken har medført tap eller uleilighet, krever § 261 at bruken har skaffet gjerningspersonen eller andre betydelig vinning eller påført den berettigede betydelig tap.

Skyldkravet etter begge bestemmelser er forsett. Forsøk på overtredelse av § 261 er straffbart. Forsøk på overtredelse av § 393 straffes ikke. Medvirkning er straffbar i begge tilfeller.

Straffen for overtredelse av straffeloven 1902 § 393 er bøter. For overtredelse av straffeloven 1902 § 261 er den øvre strafferammen fengsel inntil tre år, men bøter kan anvendes under særdeles formildende omstendigheter.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII side 373 en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 393 og en bestemmelse om grov ulovlig bruk etter samme mønster som andre grove overtredelser, og hvor det tas utgangspunkt i straffeloven 1902 § 261 første ledd. Med henvisning til Rt. 1998 side 1971 stiller kommisjonen spørsmål ved hvor grensen for ulovlig bruk bør gå og om loven bør endres (se nærmere om dommen nedenfor). Straffen foreslås satt til bøter for ulovlig bruk, og bøter eller fengsel i inntil 2 år for grov ulovlig bruk.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg til forslaget, men ØKOKRIM har generelt sluttet seg til kommisjonens utkast til kapittel 30.

Departementet mener at det fortsatt bør være straff for ulovlig bruk av løsøregjenstander, og at gjerningsinnholdet i straffeloven 1902 § 393 og § 261 i all hovedsak bør videreføres som lovforslaget § 343 om ulovlig bruk og § 344 om grov ulovlig bruk. Dette begrunnes særlig med skadefølgeprinsippet, i tillegg til at det ofte vil være lite praktisk å forfølge slike krenkelser av en annens rett i den sivile rettspleien, særlig hvis krenkelsen har voldt ulemper uten nevneverdig økonomisk tap. Både straffeloven 1902 § 393 og § 261 setter som vilkår at bruken må ha hatt visse følger, enten for den berettigede i form av tap eller ulempe, eller at bruken har ført til en betydelig vinning for gjerningspersonen.

Straffelovkommisjonen har stilt spørsmål om ikke grensen for hva som rammes av bestemmelsene om ulovlig bruk bør justeres. Den viser til dommen i Rt. 1998 side 1971 og peker på at en kartlegging av portene i et fremmed datasystem står sentralt ved forberedelse av datainnbrudd og som regel vil gjøre det nødvendig for offeret å foreta nærmere undersøkelser.

Dommen i Rt. 1998 side 1971 gjaldt en dataingeniør og et dataselskaps oppkobling mot datamaskiner ved Universitetet i Oslo, som forberedelse til et NRK-program om sikkerhetsproblemer ved bruk av internett. Høyesteretts flertall på tre dommere tok ikke stilling til om det å forespørre en datamaskin som er tilkoblet internett om hvilke opplysninger den har å tilby, var bruk av en løsøregjenstand. Flertallet fant at det uansett ikke var tale om uberettiget bruk, og begrunnet dette som følger:

«Etter min oppfatning må den som har koblet sin datamaskin til Internett, og har valgt å la den svare på forespørsler, anses å ha gjort maskinen til en del av det informasjonssystem som Internett representerer. Ved å koble maskinen til Internett har datamaskineieren akseptert at det blir rettet forespørsler til maskinen om hvilken informasjon den har å tilby, og den aktivitet som skjer når maskinen svarer på slike forespørsler, kan da etter mitt syn ikke anses som uberettiget bruk av maskinen.

Det A har gjort, er å undersøke hvilke porter som var tilgjengelige, og om maskinene stod åpne for brukere uten konto («guest» eller «anonymous»). Universitetet hadde valgt å la maskinene besvare forespørsler om hvilke porter som var tilgjengelige, men hadde ikke åpnet mulighet for brukere uten konto å komme inn på maskinene. Etter min mening må de undersøkelser som A har foretatt, ligge innenfor det som er berettiget å gjøre av henvendelser til datamaskiner som er tilkoblet Internett.»

Mindretallet på to dommere fant derimot at As handlinger ble rammet av straffeloven 1902 § 393 som rettsstridig bruk av løsøregjenstand.

Departementet ser ikke noe avgjørende behov for å utvide området for det straffbare i en så generell bestemmelse som det her er tale om. Om det er behov for en mer målrettet bestemmelse for spesielt å komme datakriminalitet til livs, er behandlet i kapitlet om vern av informasjon og kommunikasjon av informasjon.

Departementet foreslår at straffen for ulovlig bruk etter lovforslaget § 343 settes til bot, som etter straffeloven 1902 § 393. For grov ulovlig bruk, jf. forslaget § 344, foreslår departementet en nedjustering til fengsel inntil 2 år, i tillegg til at bot foreslås innført som alternativ straff. Det siste fører til at § 261 første ledd tredje punktum om at bot (bare) kan anvendes under særdeles formildende omstendigheter, ikke blir videreført.

Påtalen for ulovlig bruk av løsøre vil følge den generelle regelen i straffeprosessloven § 62 a og vil ikke lenger være betinget av at det foreligger påtalebegjæring og allmenne hensyn, se straffeloven 1902 § 408 tredje ledd.

8.10 Krenkelse av besittelsen av løsøre

Straffeloven 1902 § 392 første ledd setter straff for besittelseskrenkelse av løsøre. Skyldkravet er forsett. Forsøk er som følge av den lave strafferammen ikke straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49 annet ledd. Medvirkning straffes.

Straffen for overtredelse av straffeloven 1902 § 392 er i utgangspunktet bøter, men likevel bøter eller fengsel i inntil 3 måneder dersom gjenstandens verdi overstiger 10 kroner. Dersom besittelseskrenkelsen er utøvelse av ulovlig selvtekt, kan straffen bare settes til bot. Ved selvtekt kan straffen også helt bortfalle dersom det foreligger særdeles formildende omstendigheter. Det følger i dag av ulovfestet rett når en selvtektshandling er rettmessig og dermed ikke straffbar.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII side 373 en felles bestemmelse som rammer besittelseskrenkelse både med hensyn til løsøre og fast eiendom. Det gjeldende annet ledd om selvtektshandlinger foreslås fjernet under henvisning til de foreslåtte generelle bestemmelsene om straff for selvtekt. Straffen skal være bot.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg uttrykkelig om dette forslaget. ØKOKRIM har generelt sluttet seg til kommisjonens utkast til nytt kapittel 30.

Departementet mener det fortsatt er grunn til å ha et straffebud mot besittelseskrenkelser av løsøre, med samme begrunnelse som for fortsatt kriminalisering av ulovlig bruk av fast eiendom i annens besittelse. Departementet foreslår imidlertid at de handlingene som hittil har vært omfattet av straffeloven 1902 § 395 første ledd om krenkelse av besittelsen av fast eiendom, skal rammes av et utvidet straffebud om ulovlig bruk av fast eiendom, se punkt 8.11 nedenfor og lovforslaget § 346.

Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 § 392 første ledd foreslås videreført uten realitetsendringer i lovforslaget § 345, men med språklige og lovtekniske justeringer. Det synes tilstrekkelig at straffen begrenses til bot. Den gjeldende tikronersgrensen for adgangen til å idømme fengsel og reduksjonen i strafferammen ved selvtekt har allerede mistet sin betydning, i den forstand at det er vanskelig å tenke seg at noen overtrer første straffalternativ (verdi under ti kroner).

Departementet er enig i at det ikke lenger er grunn til å ha en egen regel om selvtekt i straffebudet mot besittelseskrenkelser av løsøre. Betydningen av selvtekt bør også i disse tilfellene reguleres av de alminnelige bestemmelsene i straffeloven 2005 § 19, § 80 bokstav d nr. 3 og § 81 bokstav b nr. 3. Paragraf 392 annet ledd videreføres derfor ikke.

Påtalen for besittelseskrenkelse av løsøre vil ikke lenger være betinget av begjæring fra fornærmede og av at det finnes påkrevd av allmenne hensyn, sml. straffeloven 1902 § 408 tredje ledd. Saken vil imidlertid kunne henlegges dersom ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

8.11 Ulovlig bruk mv. av fast eiendom

Straffeloven 1902 § 395 første ledd straffer krenkelser av besittelsen av fast eiendom. Bestemmelsen kan ramme både den som er helt uten juridisk tilknytning til den faste eiendommen, og eierens krenkelse av besittelsen til eiendom som er leid ut. Skyldkravet er forsett. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Straffen er likevel begrenset til bøter dersom besittelseskrenkelsen er utøvelse av selvtekt, jf. annet ledd. Ved selvtekt kan straffen også helt bortfalle dersom det foreligger særdeles formildende omstendigheter. Overtredelse av § 395 er forseelse, og forsøk er derfor ikke straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49 annet ledd. Medvirkning er straffbar.

Uberettiget inntrengning eller opphold som ikke innebærer at besittelsen overtas, vil kunne rammes av straffeloven 1902 §§ 147 eller 355. Uberettiget bruk rammes av § 396, jf. nedenfor. Overskridelse i forhold til medberettigede av retten til å utøve rådighet over fast eiendom kan rammes av straffeloven 1902 § 397 (som ikke foreslås videreført, se nedenfor under punkt 8.14.)

Straffeloven 1902 § 396 første ledd setter straff for uberettiget bruk av fast eiendom. Første alternativ rammer bestemte former for bruk av grunnen: Bygging, graving, sprenging, såing, planting og legging av vei eller gangsti eller å drive husdyr inn på grunnen. Annet alternativ rammer andre typer av rådighetsutøving, herunder bruk av bygninger på grunnen. Straff etter annet alternativer er betinget av at handlingen er til skade for den berettigede eller i strid med dennes forbud. Etter begge alternativer er det et vilkår at eiendommen er i en annens besittelse. Eiendommen behøver derimot ikke å være i en annens eie. Straff er betinget av at bruken er uberettiget eller rettsstridig.

Skyldkravet er forsett. Forsøk på overtredelse er ikke straffbart, men medvirkning straffes. Straffen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder, men inntil 6 måneder dersom handlingen har utslettet et grensemerke, jf. annet ledd.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII side 373 en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 396 første ledd. Straffen skal være bøter. Annet ledd om forhøyd straff ved utsletting av grensemerke foreslås fjernet, idet det vises til forslaget om at også forsettlig borttaking av grensemerke bare skal straffes med bøter. Kommisjonen foreslår i tillegg en felles bestemmelse for besittelseskrenkelser både med hensyn til løsøre og fast eiendom, jf. delutredning VII side 373.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget, men ØKOKRIM har generelt sluttet seg til kommisjonens utkast til kapittel 30.

Departementet foreslår en ny og utvidet bestemmelse om ulovlig bruk av fast eiendom som også skal ramme handlinger som hittil har vært omfattet av straffeloven 1902 § 395 første ledd og § 396 første ledd, se lovforslaget § 346. Skillet mellom besittelseskrenkelser og ulovlig bruk bidrar etter departementets vurdering til unødig å komplisere straffebudene om krenkelser av andres faste eiendom. Oppregningen av straffbare handlinger i § 396 første ledd første alternativ fremstår dessuten som utidsmessig.

Lovforslaget § 346 rammer den som bruker eller rår over fast eiendom. Bruksalternativet er ment å ramme disposisjoner som hittil har vært straffbare etter straffeloven 1902 § 395 første ledd som besittelseskrenkelse, herunder bruksovertakelse som fortrenger den berettigede. I tillegg rammes bruk som ikke fortrenger den berettigede og som hittil har vært straffbar etter straffeloven 1902 § 396. Rent opphold som ikke fortrenger den berettigede er ikke ment å rammes av lovforslaget § 346, men kan rammes av bestemmelsen om ulovlig inntrenging eller opphold. Alternativet «rår over» omfatter de handlinger som er oppregnet i straffeloven 1902 § 396 første ledd første alternativ og andre typer rådighetsutøvelse som hittil har vært omfattet av § 396 første ledd annet alternativ.

Det er et vilkår for straff at bruken eller rådigheten er i strid med rettighetene til eieren eller en annen som rettmessig rår over eiendommen. Rettmessig rådighet har for eksempel den som leier en bygning eller fester grunn. Bestemmelsen vil imidlertid også kunne ramme den som handler i strid med rettighetene til den som har mer begrenset bruks- eller råderett over eiendommen, for eksempel beiterett eller hogstrett.

Det vil ikke lenger være nødvendig å ta stilling til hvem som er i besittelse av eiendommen. Departementet antar at dette vil forenkle praktiseringen av bestemmelsen, ettersom spørsmålet om hvem som har besittelsen av fast eiendom i enkelte tilfeller har budt på tvil.

Straff for overtredelse av lovforslaget § 346 foreslås gjort betinget av at bruken eller rådigheten har medført tap eller ulempe for den berettigede. I tråd med skadefølgeprinsippet, jf. Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) side 88 flg., bør den uberettigede bruken eller rådigheten i noen grad ha hatt en konsekvens for den berettigede for å kunne straffes. Fysiske inngrep på eiendommen, for eksempel handlinger nevnt i straffeloven 1902 § 396 første ledd første alternativ, vil som den store hovedregel innebære ulempe, ofte også tap. Heller ikke ved andre disposisjoner skal det særlig mye til for at vilkåret om påført ulempe skal være oppfylt.

Vilkåret om tap eller ulempe innebærer formelt en heving av terskelen for straff for handlinger som hittil er blitt vurdert som besittelseskrenkelser av fast eiendom, jf. straffeloven 1902 § 395 første ledd. Da det ikke skal mye til før kravet til ulempe er oppfylt, og ettersom slike handlinger typisk vil medføre ulempe for den berettigede, er det imidlertid tale om en marginal avkriminalisering.

Fortsatt bruk av straff for denne typen krenkelser av annen manns rett til fast eiendom begrunnes med skadefølgeprinsippet, og med at det ofte er mindre praktisk å forfølge slike krenkelser i den sivile rettspleien. Det siste gjelder imidlertid ikke i samme grad for alle krenkelser som rammes av straffeloven 1902 §§ 395 og 396. Det bør etter departementets vurdering gjøres unntak fra straffansvaret for den som handler som beskrevet i første ledd og som er part i avtale med den berettigede om bruken av eiendommen, se lovforslaget § 346 annet ledd. For krenkelser i kontraktsforhold er sivilrettslige sanksjoner et alternativ til straff, noe som tilsier tilbakeholdenhet med bruk av straff, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 92. Husleieloven, tomtefesteloven og servituttloven er eksempler på reguleringer av forholdet mellom eier og rettighetshaver til fast eiendom som også gir regler om følgene av mislighold.

Forslaget innebærer en avkriminalisering av eksempelvis eierens krenkelse av en leietakers bruksrett til en bolig i henhold til avtale med eieren. Dette er ikke ment som noen legitimering av krenkelser av rettigheter til fast eiendom som er regulert i kontrakt mellom partene, men skyldes et noe endret syn både på terskelen for og hensiktsmessigheten av bruk av straff. Departementet antar at både politimessig etterforskning og videre oppfølgning i strafferettsapparatet ofte vil være mindre hensiktsmessig ved denne typen krenkelser i kontraktsforhold. Tvisteloven kapittel 10 om småkravprosess gjør dessuten at det for fremtiden vil være noe enklere å forfølge slike krenkelser sivilrettslig. Konfliktrådsmegling er også tilgjengelig for partene i sivile tvister, jf. lov 15. mars 1991 nr. 3 kapittel I.

Departementet foreslår at straffen for krenkelser som fortsatt skal være omfattet av straffebestemmelsen mot ulovlig bruk av fast eiendom mv. settes til bot. Ettersom departementet i likhet med kommisjonen foreslår at forsettlig borttaking av grensemerke ikke skal kunne straffes med annet enn bot, foreslås det ikke å videreføre straffeloven 1902 § 396 annet ledd. Forsettlig borttaking av grensemerke kan imidlertid etter omstendighetene straffes som forsøk på bedrageri.

Påtalen vil ikke være betinget av begjæring fra fornærmede, sml. straffeloven 1902 § 408 første ledd, men saken vil kunne henlegges dersom ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

8.12 Bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 40 som foreslås overført til særlovgivningen

8.12.1 Ulovlig tilegnelse av hittegods

Straffeloven 1902 § 394 rammer visse former for befatning med hittegods. Hittegods er definert i hittegodsloven § 1 som «lausøyre som har kome bort for innehavaren utan at han ville det, og som nokon har funne og teke hand um.»

Første ledd rammer det å ulovlig tilegne seg hittegods, eksempelvis ved forbruk eller avhending av gjenstanden. Annet ledd rammer en som har funnet hittegods og ulovlig unnlater å melde fra om funnet eller innlevere det til politi eller andre som etter bestemmelse i lov skal ta vare på det.

Høyesterett har tolket annet ledd slik at gjenstanden er funnet først når gjerningspersonen har satt seg i besittelse av den eller tatt den til seg, jf. Rt. 1931 side 506 og definisjonen i hittegodsloven § 1. Det er ikke straffbart å finne hittegods uten å ta vare på det; man har da verken tilegnet seg gjenstanden eller satt seg i besittelse av den. Men har man satt seg i besittelse av gjenstanden, plikter man å melde fra. Høyesteretts kjæremålsutvalg la i Rt. 1990 side 388 til grunn at domfellelse etter § 394 annet ledd forutsetter at domfelte har hatt rimelig tid til å melde fra om gjenstandene.

Skyldkravet etter første ledd er forsett, mens det etter annet ledd er tilstrekkelig at unnlatelsen er uaktsom, jf. straffeloven 1902 § 40 annet ledd. Medvirkning er ikke straffbar. Ettersom bestemmelsen står i forseelsesdelen i straffeloven 1902 er heller ikke forsøk straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49 annet ledd. Strafferammen etter første ledd er bøter eller fengsel i 6 måneder. Overtredelse av annet ledd straffes med bøter. Etter tredje ledd kan straff bortfalle under særdeles formildende omstendigheter.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII side 372 en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 394 første og annet ledd. I dette ligger også at uaktsomhetskravet i annet ledd videreføres. Tredje ledd om straffbortfall foreslås sløyfet. Kommisjonen foreslår for øvrig en strafferamme i det nedre sjiktet.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til videreføring av straffebudet mot ulovlig tilegnelse av hittegods. ØKOKRIM har på generell basis sluttet seg til kommisjonens utkast til nytt kapittel 30.

Departementet foreslår at forbudet mot tilegnelse av hittegods mv. videreføres, men at straffebestemmelsen overføres til hittegodsloven og blir ny § 12 der. Departementet peker særlig på at tilegnelse av hittegods er et mindre alvorlig lovbrudd som heretter hører hjemme i særlovgivningen. Definisjonen av hittegods og hva som er plikter og rettigheter ved befatning med hittegods, er regulert spesielt i en egen lov om hittegods. Hva som er ulovlig tilegnelse, avgjøres dermed av reglene i hittegodsloven. De beste grunner taler etter dette for å overføre straffebudet dit, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 54.

Departementet foreslår at straffeloven 1902 § 394 tredje ledd om bortfall av straff ved særdeles formildende omstendigheter, sløyfes som overflødig i tillegg til straffeloven 2005 § 61 om straffutmålingsfrafall. Departementet foreslår videre at Høyesteretts presisering i Rt. 1990 side 388 av at melde- og innleveringsplikten etter annet ledd må være oppfylt innen rimelig tid, nedfelles i lovteksten, se forslaget til § 12 i hittegodsloven.

8.12.2 Retten til å plukke ville bær mv. på uinnhegnet sted

Straffeloven 1902 § 400 første ledd unntar fra straff plukking på «uindhegnet Sted» av ville nøtter som fortæres på stedet, og plukking av ville bær, sopp, blomster og røtter av urter. Bestemmelsen hjemler en allemannsrett i form av en høstingsrett til plukking av nøtter mv.

Hva som ligger i begrepet «uindhegnet Sted» har vært diskutert fra før straffeloven 1902 ble vedtatt og er fortsatt noe uklart, se Bratholm/Matningsdal: Straffeloven kommentarutgave. Tredje del. Forseelser. Oslo 1998, side 273-74. Den rådende oppfatningen synes imidlertid å være at uinnhegnet sted kan likestilles med utmark, se Gunnar K. Eriksen: Retten til å plukke moltebær i Nord-Norge. Institutt for rettsvitenskaps skriftserie nr. 32, Tromsø 1996, side 5, og Thor Falkanger: Tingsrett. Oslo 1999, side 432, jf. også Ot.prp. nr. 17 (1969-70) side 1-2. I innmark gjelder følgelig ikke høstingsretten. Hvorvidt man i utmarken kan avskjære allmennhetens rett til bærplukking mv. i utmark ved inngjerding, er også omstridt, se Inge Lorange Backer: Allemannsretten i dag. Lov og Rett 2007 side 451-70, med videre henvisninger.

Annet ledd gjør unntak fra retten etter første ledd for så vidt gjelder plukking av multer på multebærland i Tromsø Stift, som i dag omfatter Nordland, Troms og Finnmark fylker. Plukking av multer i disse områdene kan dermed straffes etter straffeloven 1902 § 399. Plukkingen straffes likevel bare dersom den skjer mot eierens uttrykkelige forbud eller uten at bærene blir spist på stedet.

Straffelovkommisjonen mener at allemannsretten i første ledd bør overføres til særlovgivningen, for eksempel til friluftsloven. Også det geografiske unntaket fra allemannsretten som følger av annet ledd, bør eventuelt videreføres i særlovgivningen.

I høringen har Sametinget sagt seg enig med kommisjonen i at straffeloven 1902 § 400 første ledd bør flyttes til særlovgivningen, og viser til at bestemmelsen handler om fordeling av ressurser. Samtidig fremholder Sametinget at det er viktig at begrensningen i annet ledd videreføres.

Departementet er enig med kommisjonen og Sametinget i at innholdet i straffeloven 1902 § 400 hører hjemme i særlovgivingen, nærmere bestemt friluftsloven. Reguleringen av allemannsretten hører mest naturlig hjemme i særlovgivningen. Departementet har for øvrig valgt å ikke foreta noen vurdering av hvorvidt unntaket i annet ledd bør videreføres i denne proposisjonen. Forbudet mot plukking av multer på multebærland i våre tre nordligste fylker bør ses i sammenheng med allemannsretten og begrensningene i denne for øvrig. Vurderingen bør derfor heller foretas i forbindelse med en revisjon av friluftsloven. Departementet gjør oppmerksom på at den særskilte lov 6. mai 1970 nr. 25 om forbud mot plukking av moltekart ble opphevet ved lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven).

Bestemmelsen til erstatning for straffeloven 1902 § 400 foreslås plassert i friluftsloven kapittel 1 som ny § 10 a, i forlengelsen av reglene om ferdsels- og oppholdsretter for allmennheten. Departementet foreslår å la høstingsretten gjelde på uinnhegnet sted, se lovforslaget § 10 a første punktum. Annet punktum viderefører unntaket fra høstingsretten for plukking av multer på multebærland i Nordland, Troms og Finnmark uten realitetsendringer.

8.13 Krenkelse av jakt- og fiskerettigheter

Straffeloven 1902 § 407 rammer det å fiske, jakte og sette fangstredskaper, uavhengig av om man får fangst. Å fange eller drepe dyr rammes uavhengig av måten det skjer på, forutsatt at dyret er eierløst. Hvis dyret eies av noen, kan andre regler, så som bestemmelsene om tyveri og underslag, komme til anvendelse. Fisk og viltlevende dyr er normalt eierløse.

Det er et vilkår for domfellelse at handlingen krenker en annens rett. Dette kan være eierens rett til jakt og fiske som en del av eiendomsretten, eller bare den begrensede jakt- og fiskerett som en leietaker har. Bestemmelsen gjelder ikke brudd på bestemmelser i viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven.

Skyldkravet er forsett. Forsøk på forseelse er som utgangspunkt ikke straffbart, men ettersom det ved jakt, fiske og setting av fangsredskaper ikke er noe vilkår at man får noen fangst, rammes også enkelte typiske forsøkshandlinger, men da som fullbyrdet overtredelse av bestemmelsen. Bestemmelsen har ikke noe medvirkningstillegg, men ordlyden medfører at enkelte typiske medvirkningshandlinger likevel rammes. Straffen er bøter.

Etter Høyesteretts praksis bedømmes villfarelse i relasjon til § 407 om blant annet hvor grenser i terrenget går, og villfarelse om at man har en særrett, tillatelse eller allmenningsrett, etter reglene for faktisk uvitenhet. Slik villfarelse fører til at forsettskravet etter § 407 ikke er oppfylt. I juridisk teori er disse typene av villfarelse blitt beskrevet som uegentlig rettsvillfarelse eller situasjonsvillfarelse. Villfarelse om allemannsretten er derimot blitt bedømt som rettsuvitenhet etter straffeloven 1902 § 57, som bare leder til frifinnelse dersom villfarelsen har vært unnskyldelig.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 407, herunder at overtredelse fortsatt bare skal kunne bøtelegges, jf. delutredning VII side 373. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget, men ØKOKRIM har på generell basis sluttet seg til kommisjonens utkast til nytt kapittel 30.

Departementet foreslår at det materielle innholdet i straffeloven 1902 § 407 videreføres, men at straffebudet overføres til viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven. Både sammenhengen med øvrige bestemmelser i disse lovene og alvorligheten av krenkelser av jakt- og fiskeretter taler for regulering i særlovgivningen. Videreføring av straffansvaret er for øvrig også her begrunnet med skadefølgeprinsippet og med at det normalt fremstår som lite praktisk å forfølge slike krenkelser av annen manns rett i den sivile rettspleien.

Den delen av straffeloven 1902 § 407 som rammer å jakte, sette fangstredskaper for, og fange og drepe dyr, foreslås videreført i viltloven § 56 ved å tilføye et nytt annet ledd.

Viltloven § 56 første ledd straffer uaktsomme og forsettlige overtredelser av regler gitt i eller i medhold av loven, dersom forholdet ikke rammes av strengere straffebud. Straffen er som utgangspunkt bøter eller fengsel inntil 1 år, men strafferammen skjerpes til fengsel i inntil 2 år dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Forsøk og medvirkning straffes.

Departementet ser ikke noen grunn til å strafflegge også uaktsomme krenkelser av jaktrettigheter. Den lavere strafferammen i straffeloven 1902 § 407 bør også videreføres. Forskjellige skyldkrav og strafferammer i viltloven § 56 første ledd og forslaget til nytt annet ledd, begrunnes med at det er tale om vern av ulike interesser. Straffebestemmelsen i første ledd skal bidra til vern om naturens produktivitet og artsrikdom, jf. formålsbestemmelsen i viltloven § 1, mens det nye annet ledd skal verne en privatrettslig rettighet.

Departementet finner ikke grunn til å foreslå unntak fra viltlovens strafflegging av forsøk og medvirkning, selv om det vil innebære en mindre nykriminalisering sammenlignet med rettstilstanden etter straffeloven 1902.

Den delen av straffeloven 1902 § 407 som gjelder fiske, foreslås videreført i lakse- og innlandsfiskloven § 49 ved å tilføye et nytt tredje ledd.

Lakse- og innlandsfiskloven § 49 første ledd er i likhet med viltloven § 56 en generell straffebestemmelse som rammer forsettlig og uaktsom overtredelse og medvirkning til overtredelse av lovens bestemmelser og bestemmelser gitt i medhold av loven. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 1 år dersom forholdet ikke rammes av strengere straffebud, likevel fengsel inntil 2 år under særdeles skjerpende omstendigheter. Forsøk straffes etter fjerde ledd.

Departementet foreslår at straffebestemmelsen om krenkelser av en annens fiskerett fortsatt skal begrenses til de forsettlige overtredelsene og fortsatt bare skal kunne straffes med bøter. Det vises til begrunnelsen ovenfor om skillet mellom straff for krenkelser av andres jaktrett og overtredelser av viltloven for øvrig i forslaget til endring av viltloven. Heller ikke for krenkelser av andres fiskerett finner departementet grunn til å gjøre unntak fra lakse- og innlandsfisklovens strafflegging av medvirkning og forsøk.

Departementet har i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 235-238 gitt uttrykk for at situasjonsvillfarelse og annen rettsvillfarelse etter straffeloven 2005 skal behandles etter de samme bestemmelsene om rettsuvitenhet, jf. også merknaden til § 26 på side 429-430. Dette vil føre til at uvitenhet om hvor grenser i terrenget går, og om at man ikke har en særrett, tillatelse eller allmenningsrett, heretter vil bli bedømt som rettsuvitenhet som bare fører til frifinnelse dersom den er aktsom, jf. straffeloven 2005 § 26. Samtidig er aktsomhetskravet ved rettsuvitenhet lempet noe i den nye straffeloven. Ved aktsomhetsvurderingen etter den nye bestemmelsen om rettsuvitenhet kan det tas hensyn til graden av situasjonsvillfarelse, og da slik at aktsomhetsnormen justeres noe ned i disse tilfellene i forhold til i tilfeller av såkalt egentlig rettsvillfarelse. Situasjonsvillfarelse skal etter de nye reglene generelt sett ikke bedømmes strengere enn etter de gamle reglene, men det ligger til domstolene å vurdere om grensene bør justeres noe, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 238.

8.14 Bestemmelser i straffeloven 1902 kap. 25 og 40 som ikke foreslås videreført

Straffeloven § 397 setter straff for den som i forhold til medberettigede overskrider retten til å utøve rådighet over fast eiendom. Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke videreføres, og begrunner det med at denne typen tvister bør løses sivilrettslig.

Straffeloven 1902 § 401 setter straff for den som ved fremkalling av falske forestillinger, ved gaver eller lignende, i vinnings hensikt søker å avholde eller hindre andre fra å by ved offentlig kjøp eller salg. Straffelovkommisjonen ser ikke noe behov for å videreføre bestemmelsen.

Etter straffeloven 1902 § 404 straffes den som tross forbud sammenblander betrodde penger eller verdipapirer med egne midler eller på annen måte disponerer over dem i strid med gyldig fastsatte regler. Straffelovkommisjonen antar at bestemmelsen er lite brukt, og mener den går langt i å statuere straffansvar. Kommisjonen fremholder videre at dersom det er behov for å straffe slike overtredelser, bør dette løses i særlovgivningen.

Straffeloven 1902 § 405 første ledd rammer den som krever eller mottar mer enn den pris eller det vederlag som en offentlig myndighet gyldig har fastsatt for et arbeid eller en ytelse. Annet ledd rammer den som i en overenskomst betinger seg noen fordel som det er forbudt å avtale. Straffelovkommisjonen viser som begrunnelse for sitt forslag om ikke å videreføre første ledd til at overtredelser av bestemmelser om maksimalpriser straffes etter pristiltaksloven 11. juni 1993 nr. 66 § 4. Hva gjelder annet ledd, legger kommisjonen til grunn at bestemmelsen ikke har vært tatt i bruk, og at den i dag har en snever, men uklar, rekkevidde.

Straffeloven 1902 § 406 setter straff for, for så vidt ikke strengere straff er bestemt, den som søker å unndra seg eller andre offentlige skatter eller avgifter, forutsatt at handlingen er rettsstridig. Straffelovkommisjonen mener paragrafen ikke har noen plass i en moderne strafflov. Det vises til at hensikten med bestemmelsen opprinnelig var å sikre at skatte- og avgiftsunndragelser ikke i noe tilfelle skulle straffes som bedrageri, men etter mildere bestemmelser. Etter kommisjonens oppfatning er § 406 utslag av et foreldet syn på straffverdigheten av slike unndragelser. Det vises videre til kommisjonens forslag om nye generelle regler om skatte- og avgiftssvik.

Straffeloven 1902 § 408 inneholder påtalereglene for de fleste av straffebudene i kapittel 40. Påtalereglene er drøftet av straffelovkommisjonen i delutredning VII side 182 flg.

Ingen av høringsinstansene har kommentert noen av ovennevnte bestemmelser særskilt. Asker og Bærum politidistrikt støtter forslagene om å oppheve straffebud som ikke lenger er aktuelle på grunn av endrede samfunnsforhold eller fordi straffebudene konsumeres av nye og «moderniserte» straffebud. Advokatforeningen støtter også forslag om ikke å videreføre enkelte paragrafer i straffeloven. Human-Etisk Forbund finner generelt at kommisjonens begrunnelser for sanering av enkelte av straffelovens gjeldende straffebestemmelser er gode og fornuftige.

Departementet er enig med kommisjonen i at ovennevnte straffebud i straffeloven 1902 kapittel 40 ikke bør videreføres og viser til de begrunnelser kommisjonen har gitt. Når det gjelder påtalereglene i straffeloven § 408, erstattes disse av ny § 62 a i straffeprosessloven (se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 62-64).