10 Vern av tillit til penger og visse dokumenter

10.1 Innledning

10.1.1 Hva kapitlet omhandler

I kapitlet her foreslås straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 17 om pengefalsk, forfalsking av verdipapirer og tilhørende utbyttebevis, kapittel 18 om dokumentfalsk, flytting av grensemerker, bruk av uriktige erklæringer mv.) og deler av kapittel 37 om forseelser mot den alminnelige tillit. Reglene retter seg i første rekke mot den som i rettsstridig øyemed forfalsker penger eller dokumenter, og den som bruker dem. Hovedformålet med slike regler er å sikre at folk kan ha tillit til betalingsmidler og til informasjon som benyttes som bevis i enhver sammenheng.

Straffelovkommisjonen foreslår å samle bestemmelser om pengefalsk, dokumentfalsk og overtredelser som tradisjonelt har vært sett i sammenheng med dokumentfalsk, i kapittel 31, jf. delutredning VII side 374 flg. Departementets forslag til nye lovbestemmelser i straffeloven 2005 kapittel 29 tilsvarer i stor utstrekning Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 31, og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett - men med en betydelig forenkling og tilpasning til vår tid. For dokumentfalsk foreslår departementet at både straffbar forberedelse (forfalsking) og etterfølgende bruk kan straffes i samme sak (konkurrens), mens bruk etter gjeldende rett bare kan straffes når lovovertrederen ikke også kan straffes for forfalskingen. Det samme foreslås for pengefalsk.

Departementet foreslår å inndele bestemmelsen om dokumentfalsk i to kategorier - vanlig overtredelse og overtredelse av mindre straffverdighet, mens bestemmelsene om pengefalsk er foreslått inndelt i vanlig og grov overtredelse. Som nevnt i kapittel 27 om vinningslovbrudd, og i samsvar med departementets vurdering i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 58-59 er de sentrale momentene som det særlig skal legges vekt på ved kategori-inndelingen, tatt inn i selve loven.

Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen å justere strafferammene for disse lovbruddene. Formålet er at strafferammene skal fremstå som mer realistiske ut fra det straffenivået som er etablert gjennom rettspraksis, se også omtalen av dette i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 121. Departementet foreslår for eksempel å senke den øvre strafferammen for grov forfalsking av penger, som i dag er på fengsel i 15 år, til fengsel i 10 år uten at det fastsettes en særskilt minstestraff (minstestraff i dag er fengsel i 3 år). For vanlig pengefalsk foreslår departementet å senke den øvre strafferammen fra fengsel i 6, 8 eller 10 år til fengsel i 3 år. I bestemmelsene om dokumentfalsk og pengefalsk mv. er det også nødvendig å tilpasse strafferammene den teknologiske utviklingen, blant annet for å hindre for strenge strafferammer for bestemmelser som har tapt mye av sin aktualitet. De strenge strafferammene fra straffeloven 1902 blir heller ikke benyttet fullt ut i rettspraksis.

10.1.2 «Falsk» som straffbarhetsvilkår

Et falskt dokument kan benyttes til å begå forskjellige forbrytelser, men det kan også benyttes til å skaffe seg noe man i utgangspunket har krav på. En person forfalsker for eksempel en tilgodelapp som hun har mistet, og bruker den falske lappen til å få ut varer hun hadde tenkt å skaffe seg med den ekte. Dokumentfalsk er imidlertid gjort til en selvstendig forbrytelse, uavhengig av om man benytter det forfalskede dokumentet til å oppnå rett eller gjøre galt. Hovedgrunnen til dette er at det er nødvendig for samfunnet å kunne stole på dokumenters pålitelighet. Det samme gjelder for penger. Dette gjenspeiles i Straffelovkommisjonens forslag til ny tittel på kapitlet som skal inneholde disse bestemmelsene, som i hovedsak foreslås videreført av departementet («Vern av tilliten til penger og visse dokumenter»).

I bestemmelsene om «falsk» inngår at et dokument er ettergjort, det vil si at det aldri har vært ekte, og at det er forfalsket, det vil si når deler av (eller hele) innholdet er endret i et originaldokument. Bestemmelsene i straffeloven 1902 § 180 og § 181 utfyller bildet av hva som skal regnes som dokumentfalsk. I tillegg finnes det egne bestemmelser om visse typer uriktige erklæringer, som blant annet straffer å skrive ut eller benytte uriktige legeerklæringer (§ 189 og § 190). Utgangspunktet for grensen mellom falskt og uriktig dokument kan trekkes slik, jf. Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, 3. utgave (Oslo 1996) side 287:

«Falskt er dokumentet når det ikke skriver seg fra den som angivelig er utsteder, eller dette bare delvis er tilfellet. Uriktig er dokumentet når det er usant av innhold.»

For falsk forklaring og falsk anklage foreslår departementet å endre terminologien fra falsk til uriktig. Når det gjelder dokumenter og penger foreslår departementet imidlertid å beholde begrepet falsk. Det gir liten mening å endre begrepet til «uriktig» for penger, og for dokumenter har det selvstendig betydning med straffebestemmelser som også rammer falske dokumenter. Kapitlet viderefører dessuten enkelte særbestemmelser som også rammer uriktige erklæringer nedfelt i ekte dokumenter.

10.1.3 Forfalsking av andre betalingsmidler enn kontanter

Straffelovkommisjonen har vurdert om det er behov for nye bestemmelser rettet mot forfalsking av andre betalingsmidler enn kontanter, så som bank-, betalings- og kredittkort, giroblanketter og lignende, men foreslår ingen slike bestemmelser under henvisning til at forfalsking av bank- og kredittkort mv. vil kunne straffes som dokumentfalsk, eventuelt i konkurrens med bedrageri.

Finansnæringens Hovedorganisasjon mener prinsipalt at det er behov for særskilte straffebud mot forfalsking av andre betalingsmidler, men viser også til at kommisjonen legger til grunn at forfalsking av bank-, betalings- og kredittkort og giroblanketter samt elektroniske betalingssystemer allerede vil kunne straffes som dokumentfalsk og eventuelt bedrageri dersom betalingsinstrumentet benyttes.

Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er nødvendig med egne straffebud som rammer forfalsking av andre betalingsmidler enn penger, ettersom dette vil kunne straffes som dokumentfalsk, og eventuelt i konkurrens med bedrageri.

10.2 Vern av tilliten til dokumenter

10.2.1 Hva regnes som et dokument?

10.2.1.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 179 definerer dokument til å være «enhver Gjenstand, som i Skrift eller paa anden Maade indeholder et Tilkjendegivende, der enten er af betydning som Bevis for en Ret, en Forpligtelse eller en Befrielse fra en saadan eller fremtræder som bestemt til at tjene som bevis». Dokument omfatter også merker av ulike slag, skilt og elektronisk lagret informasjon, men ikke reelle bevismidler (blodprøver og lignende).

Straffeloven 1902 inneholder ingen definisjon av begrepet falskt dokument. Et falskt dokument kan være ettergjort eller forfalsket. Bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 180 og 181 nevner uttrykkelig at enkelte tilfeller skal regnes som dokumentfalsk, blant annet uberettiget utfylling av et underskrevet papir eller opprettelse av et dokument med bruk av ekte stempel eller segl.

10.2.1.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn en bestemmelse som definerer både dokument og falskt dokument, jf. delutredning VII side 375. Kommisjonen peker på at den ikke er kjent med noe behov for å utvide eller innskrenke arten av bevismidler som beskyttes gjennom dagens bestemmelser om dokumentfalsk, men stiller spørsmål om man skal beholde kravet om at et dokument skal være en «gjenstand». Etter kommisjonens oppfatning bør det tydeliggjøres i definisjonen av dokument at elektronisk lagret informasjon omfattes dersom de øvrige vilkårene er tilstede. Kommisjonen mener også at det ikke er innlysende at begrepet «dokument» skal videreføres, ettersom det anvendes også om bevismidler som er fjernt fra ordets betydning i alminnelig språkbruk.

Kommisjonen nevner også at ved konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet artikkel 7 har Norge forpliktet seg til å ha et straffebud rettet mot forfalsking av data, som omfatter det å uberettiget tilføye, endre, slette eller skjule datalagret informasjon, med hensikt om at den dermed oppståtte, uautentiske informasjonen vil bli vurdert eller bygget på i rettslig sammenheng. Dette skal gjelde uten hensyn til om informasjonen er direkte lesbar og forståelig. Ved den nærmere utformingen av lovteksten til en ny dokumentdefinisjon bør det påses at den tilfredsstiller konvensjonens krav.

Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn i definisjonen en definisjon av begrepet «falsk dokument», og at definisjonen bør omfatte de tilfellene som er nevnt i straffeloven 1902 §§ 180 og 181 som ikke ville ha blitt ansett som falske dokumenter. De eksemplene som er unødvendige fordi tilfellene ville anses som falske dokumenter også uten denne særskilte lovfestingen, foreslås ikke nevnt særskilt i definisjonen.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.

10.2.1.3 Datakrimutvalgets forslag og høringen

I NOU 2007: 2 Lovtiltak mot datakriminalitet, delutredning II, Datakrim, foreslår Datakrimutvalget egne definisjoner i dokumentfalskkapitlet for å sikre at elektroniske forfalskinger er straffbart. Utvalget foreslår at betegnelsen «dokument» skal utgå, og at det som skal være straffbart, er å forfalske såkalte bevisbærere. Med bevisbærer menes skriftlig dokument, trykt skrift, merke, data eller annet som etter sin art er beregnet på eller egnet til å tjene som bevis. Utvalget foreslår også at det tas inn en særregel for elektroniske signaturer, slik at når elektronisk signatur er benyttet, anses objektet alltid som bevisbærer. Elektronisk signatur som uberettiget er påført av uvedkommende, skal etter forslaget alltid regnes som falsk bevisbærer.

Under høringen har flere instanser innvendinger mot utvalgets forslag om særregel for elektroniske signaturer. Det gjelder Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Moss tingrett, Datatilsynet og Post- og teletilsynet.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet mener at omtalen av elektroniske signaturer er basert på en misforståelse:

«Utvalgets omtale av elektroniske signaturer synes å bygge på antakelsen om at elektroniske signaturer kun kan realiseres ved PKI (asymmetrisk kryptografi). Dette er ikke riktig, jf også e-signaturlovens definisjonsparagraf. Videre mener utvalget at elektroniske sertifikater/signaturer (basert på PKI) kan "forfalskes" - dette er heller ikke riktig (i sin alminnelighet - ved langvarig bruk av tunge regneressurser kan kanskje svakere asymmetriske algoritmer brytes); det som imidlertid kan skje er at en elektronisk signatur basert på PKI kan bli utlevert til feil eier - da foreligger det mulighet for at den som har fått signaturen urettmessig kan signere på vegne av den rettmessige eieren. Om dette kan kalles for "dokumentfalsk" eller urettmessig bruk av elektronisk identitet, vil være et diskusjonstema.»

Nærings- og handelsdepartementet viser til at begrepet elektronisk signatur er definert i esignaturloven 15. juni 2001 nr. 81 § 3 nr. 1 som «data i elektronisk form som er knyttet til andre elektroniske data og som brukes som autentiseringsmetode», og at det omfatter mange forskjellige typer elektroniske signaturer - med varierende grad av sikkerhet. Nærings- og handelsdepartementet mener dermed at det vil være uheldig at en elektronisk signatur som er uberettiget påført, alltid skal regnes som falsk bevisbærer.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har også innvendinger mot begrepet «bevisbærer». Fornyings- og handelsdepartementet mener at begrepet er spesielt og bør unngås, og viser til at annet regelverk som omtaler elektronisk dokumentasjon benytter begrepet «elektronisk dokument». Nærings- og handelsdepartementet synes det er uheldig å lansere ny systematikk og nye begreper så fremt det ikke er absolutt nødvendig, og ber om at heller bestemmelsene om dokumentfalsk i straffeloven revideres for å sikre at de også omfatter elektroniske dokumenter.

10.2.1.4 Departementets vurderinger

Forslagene om en definisjon fra Straffelovkommisjonen og fra Datakrimutvalget er svært forskjellige i sin tilnærming og utforming, men begge utredningene peker på behovet for en definisjonsbestemmelse som er tilpasset den teknologien som er tilgjengelig i dag - og som heller ikke vil bli foreldet med det aller første. Når det skal tas stilling til hvilken tilnærming som er den mest hensiktsmessige, er det nødvendig å vurdere flere forhold. Forslaget om å utarbeide en definisjonsbestemmelse - både av dokument og av falskt dokument - som er så vid at den også tar opp i seg særbestemmelsene om dokumentfalsk i straffeloven 1902 § 180 og § 181, kan føre til at bestemmelsen blir vanskelig tilgjengelig. Da er hensikten med en slik bestemmelse ikke oppnådd.

Begrepet «bevisbærer» fremstår umiddelbart som et noe fremmed begrep i norsk rettsspråk. Etter Datakrimutvalgets forslag skal det omfatte skriftlig dokument, trykt skrift, merke, data eller annet som etter sin art er beregnet på eller egnet til å tjene som bevis. Begrepet er likevel ikke helt uten forankring i lovverket. I straffeloven 2005 § 76 benyttes begrepet «informasjonsbærer», som defineres som «trykt skrift eller annet som formidler en skriftlig, visuell, auditiv eller elektronisk lagret informasjon». Her omfattes for eksempel bøker, bilder, filmer, cd-er og harddisker.

Men selv om begrepet «bevisbærer» kanskje virker noe fremmed, er det et forsøk på å lage en syntese av de bærende elementene i dokumentfalskbestemmelsene i dag, utvidet til også å gjelde elektroniske dokumenter. Bestemmelsene i dokumentfalskkapitlet retter seg mot dokumenter som er bestemt til å brukes som bevis. Når begrepet «informasjonsbærer» allerede er innført i straffeloven 2005, kan det ikke være noe i veien for å innføre et slikt nytt begrep i straffeloven. Men man må naturligvis vurdere om ordbruken i tilstrekkelig grad gir informasjon til alminnelige brukere av loven om hva som er straffbart.

Straffelovkommisjonen er usikker på om begrepet «dokument» bør videreføres. Kapitlet «Vern av tilliten til dokumenter og penger» omfatter nå også en bestemmelse om flytting av grensemerker. Her ville kanskje uttrykket «bevisbærer» passet bedre. På den annen side er det flere begreper som i rettslig sammenheng har et innhold som ikke fullt ut er i samsvar med det innhold begrepet har i alminnelig bruk.

Straffelovkommisjonen peker på at definisjonen må tilfredsstille kravene i datakrimkonvensjonen artikkel 7. Bestemmelsen lyder slik i norsk oversettelse:

«Hver part skal vedta de lover og andre tiltak som eventuelt er nødvendige for å fastslå som straffbare handlinger etter nasjonal rett, forsettlig, urettmessig tilførsel, endring, sletting eller fjerning av elektroniske data som fører til ugyldige data, i den hensikt at de skal anses som eller brukes i rettslig sammenheng som om de var ekte, enten de er direkte lesbare og forståelige eller ikke. En part kan stille som vilkår at det må foreligge svikaktig eller annen uredelig hensikt før straffansvar pådras.»

I Ot.prp. nr. 40 (2004-2005) om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven og om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon 8. november 2001 om bekjempelse av kriminalitet som knytter seg til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (lovtiltak mot datakriminalitet) punkt 3.1 er det lagt til grunn at konvensjonen artikkel 7 er gjennomført i straffeloven 1902 § 182. Denne bestemmelsen omtaler generelt bruk av ettergjort eller forfalsket dokument. Etter departementets syn er det derfor på det rene at «dokument» også omfatter elektronisk dokument.

Departementet foreslår etter en samlet vurdering å videreføre begrepet «dokument», selv om det i rettslig forstand omfatter mer enn det mange tenker på som dokument. Departementet anser det likevel mer brukervennlig enn begrepet bevisbærer, og har lagt vekt på å utarbeide en definisjon hvor det rettslige innholdet kommer tydelig frem. Departementet foreslår ikke en egen definisjonsbestemmelse av falsk dokument, men i stedet en kasuistisk oppregning av hvilke handlinger som er omfattet av bestemmelsen om falsk dokument. Dette er også systemet etter straffeloven 1902, men departementet foreslår en enklere struktur slik at oppregningen ikke omfatter eksempler som overlapper hverandre. Departementet foreslår på bakgrunn av høringsinstansenes uttalelser ingen særregel for elektronisk signatur.

Se for øvrig forslaget til § 361 og merknaden til bestemmelsen.

10.2.2 Kravet om rettsstrid

10.2.2.1 Gjeldende rett

De fleste av bestemmelsene mot dokumentfalsk i straffeloven 1902 inneholder et rettsstridsvilkår, men med ulik form og betydning.

Det første handlingsalternativet som i straffeloven 1902 § 180 er likestilt med dokumentfalsk, retter seg mot «uberettiget» utfylling av et dokument. Bestemmelsen inneholder altså en rettsstridsreservasjon, slik at det fremgår direkte av ordlyden at det ikke er meningen å ramme alle de tilfeller som ellers ville gå inn under beskrivelsen i straffebudet. Men også når det ikke er lovfestet noen slik begrensning i straffebudene, må straffebud ofte gjennom tolking gis en snevrere ramme enn ordlyden ellers skulle tilsi. Dette prinsippet blir ofte kalt den alminnelige rettsstridsreservasjonen, se for eksempel Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 212.

Straffeloven 1902 §§ 182, 184, 187, 188 og 371 krever at overtredelsen er begått «i rettsstridig Hensigt». Ettersom rettsstridsvilkåret i disse bestemmelsene er knyttet til det subjektive kravet om hensikt, er dette i utgangspunktet ingen vanlig rettsstridsreservasjon (som gjelder de objektive vilkår for straff). Til straffeloven § 187 (fragå sin underskrift) og § 188 første ledd (flytting av grensemerker) er det uttalt i forarbeidene (S.K.M. 1888 side 74) at uttrykket ble valgt fordi det omfattet mer enn det tidligere uttrykket «bedragersk Hensigt» og kravet om skadehensikt i flere utenlandske straffelover. Uttrykket omfatter ikke bare den hensikt å tilvende seg en uberettiget fordel eller tilføye skade, «men ogsaa at berøve Modparten hans Bevis, selv om det er for et ubeføiet Krav». I juridisk teori heter det at et vilkår om rettsstridig hensikt innebærer at man må ønske å oppnå et rettslig relevant resultat. I Bratholm/Matningsdal (red): Straffeloven med kommentarer, Anden del (Oslo 1995) side 410 er det antatt at bestemmelsene ville fått samme rekkevidde om «retsstridig» hadde vært med som en alminnelig, objektiv rettsstridsreservasjon, selv om kravet om rettsstrid etter ordlyden knytter seg til gjerningspersonens subjektive forhold.

10.2.2.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen mener at en avgrensning av et straffebuds rekkevidde bør skje etter objektive kriterier, det vil si om det foreligger særlige omstendigheter (som ulovfestede straffrihetsgrunner eller sterke reelle hensyn som taler mot straffansvar), og foreslår at kravet om rettsstridig hensikt bør utgå. Kommisjonen foreslo i stedet å lovfeste et prinsipp om innskrenkende tolking, se delutredning VII side 173 flg., slik at det heller ikke er behov for å nevne rettsstridsreservasjonen i de enkelte straffebud. I kommisjonens skisse til bestemmelser om dokumentfalsk er det i tillegg foreslått at disse skal ramme forfalsking av dokument når det foreligger forsett om at det falske dokumentet vil bli brukt som ekte. Etter kommisjonens syn vil dette kravet om forsett om bruk medføre straffrihet i de fleste eksempler i juridisk litteratur på tilfeller hvor det ikke foreligger «rettsstridig hensikt», se delutredningen side 175 og skissen til § 31-2 (dokumentfalsk) og § 31-3 (lite dokumentfalsk).

10.2.2.3 Departementets generelle syn på bruken av rettsstridsreservasjoner

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov om straff (straffeloven) side 214 konkluderte departementet med at ulempene med å lovfeste en alminnelig rettsstridsreservasjon er større enn fordelene, og departementet fremmet altså ikke forslag om en slik bestemmelse. I Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 21 er det gjort nærmere rede for bruken av rettsstridsreservasjoner i det enkelte straffebud i straffeloven 2005. Her fremgår det at ordet «rettsstridig» brukes for å markere at det er spesielt nærliggende å tolke straffebestemmelsen innskrenkende fordi straffansvaret ellers kan rekke lenger enn lovgiverne tilsiktet, for eksempel fordi det gjør seg gjeldende tungtveiende reelle hensyn som etter omstendighetene tilsier at en handling ikke bør rammes av straff, enda handlingen dekkes av lovens ord. Dersom gjerningsbeskrivelsen må inneholde en henvisning til andre lover eller forskrifter, slik at det bare er handlinger som er i strid med disse som rammes av straffansvar, nyttes reservasjonen «ulovlig». Der det er behov for å la straffansvaret kun gjelde for handlinger som er i strid med privatrettslige avtaler eller instrukser, eller andre normer enn rettsregler for å vise hva som er akseptabel atferd på et bestemt livsområde, brukes reservasjonene «uberettiget» eller «urettmessig».

10.2.2.4 Bruken av rettsstridsreservasjoner i forslaget til kapittel 29

Kommisjonens forslag om å lovfeste et prinsipp om innskrenkende tolking hadde betydning for flere av forslagene til lovbestemmelser i kapitlet om vern av tilliten til dokumenter og penger, ettersom mange av disse bestemmelsene i straffeloven 1902 inneholder en rettsstridsreservasjon. Etter kommisjonens forslag ville det da ikke være behov for å ta inn rettsstridsreservasjoner i de enkelte straffebud.

Departementet foreslår imidlertid å avgrense området for hva som er straffbart i enkelte av bestemmelsene i dette kapitlet ved bruk av rettsstridsreservasjoner. Det understrekes imidlertid at den alminnelige (ulovfestede) rettsstridsreservasjonen kommer i tillegg til slik bruk av lovfestede rettsstridsreservasjoner. Departementet foreslår en lovfestet rettsstridsreservasjon i bestemmelsene om bruk av falske dokumenter, dokumentødeleggelse, borttaking av grensemerke, misbruk av identifikasjonsbevis (se forslag til §§ 361 første ledd bokstav b, 363, 364, 366). I bestemmelsen om bruk av forfalsket eller ettergjort dokument foreslås det at ordet «rettsstridig» benyttes. I de øvrige (med unntak av § 366) foreslås det at ordet «uberettiget» nyttes som rettsstridsreservasjon, ettersom det for denne typen handlinger særlig er behov for å la straffansvaret gjelde for handlinger som er i strid med privatrettslige avtaler eller instrukser.

Kommisjonen foreslår altså å fjerne vilkåret om «rettstridig hensikt», og erstatte dette med en generell bestemmelse i den alminnelige delen om innskrenkende tolking. I tillegg foreslår kommisjonen et vilkår om «forsett om bruk» i bestemmelsen om å forfalske eller ettergjøre et dokument. Det må derfor vurderes om det i bestemmelsen om dokumentfalsk er nødvendig med både en særskilt rettsstridsreservasjon, som ikke er knyttet til det subjektive kravet om hensikt, og krav om subjektivt overskudd ved at det foreslås innført et krav om forsett om bruk.

I kapittel 27 om vinningslovbrudd viderefører departementet forslaget om å erstatte krav om vinnings hensikt med et krav om vinnings forsett. Som det fremgår der, medfører dette at bevisbedømmelsen ved skyldspørsmålet blir enklere, selv om dette kan innebære en viss nykriminalisering. Departementet er enig med kommisjonen i at et vilkår om forsett om bruk vil medføre straffrihet i de fleste tilfeller hvor det ikke ville ha foreligget rettsstridig hensikt. I tillegg til den alminnelige ulovfestede rettsstridsreservasjonen anser departementet det derfor unødvendig å ta inn en lovfestet rettsstridsreservasjon i bestemmelsen om å forfalske eller ettergjøre et dokument når den inneholder et vilkår om forsett om bruk.

10.2.3 Utforming av straffebestemmelsene som verner tilliten til dokumenter

10.2.3.1 Gjeldende rett

Dokumentfalsk

Straffebudene mot bruk av falske dokumenter (straffeloven 1902 § 182 og § 183) utgjør kjernen i dokumentfalskkapitlet. Bestemmelsene om bruk er strengere enn bestemmelsene om å forfalske dokumenter eller anskaffe slike dokumenter. Straffeloven 1902 § 182 retter seg mot den som benytter som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket dokument. Bestemmelsen oppstiller tre objektive vilkår: Det må dreie seg om et dokument, dokumentet må være ettergjort eller forfalsket, og dokumentet må være benyttet som ekte eller uforfalsket. Dersom man har brukt som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket dokument som middel til å begå en forbrytelse, rammes det av § 183. Straffeloven 1902 § 184 setter mildere straff dersom det dokumentet som er benyttet som uforfalsket, er et frimerke, adgangstegn eller en reisebillett mv.

Uberettiget utfylling av et papir eller en annen gjenstand som noen har skrevet navnet sitt på, eventuelt at man skaffer en underskrift ved en villfarelse, rammes av straffeloven 1902 § 180. Men villfarelsen må føre til at underskriften gis på et annet dokument eller et dokument av et annet innhold enn tilsiktet. Dersom et dokument blir til ved at et ekte segl, stempel eller merke uberettiget er benyttet, rammes det også av straffeloven 1902 § 180. Ytterligere bestemmelser som utvider dokumentfalskbegrepet finnes i straffeloven 1902 § 181, som blant annet gjelder den som utsteder et dokument i en ikke tilstedeværende persons navn, eller utstederen uriktig tillegger seg en stilling som er av vesentlig betydning for dokumentets beviskraft. Det samme gjelder den som endrer innholdet i et dokument ved å fjerne en del av teksten.

Til straffansvar kreves det forsett, det vil si at lovovertrederen må være klar over at dokumentet er ettergjort eller forfalsket, og at det er benyttet som om det var ekte eller uforfalsket. I tillegg kreves «rettsstridig hensikt». Det må vurderes om lovovertrederen har ønsket å oppnå et rettslig relevant resultat. Ved kravet om rettsstridig hensikt «utelukkes sådanne tilfelle, hvor bevis søkes falskelig tilveiebrakt for et faktum uten rettslig betydning», jf. S.K.M. 1896 side 173.

Påtalen er ubetinget offentlig.

Ettergjøring og forfalsking mv.

Straffeloven § 185 gjør visse handlinger, som ellers kunne blitt sett på som straffri forberedelse til dokumentfalsk, til en selvstendig forbrytelse. Forfalsking av en offentlig protokoll straffes på samme måte som benyttelse av et falskt dokument. Anskaffelse av et dokument som en annen har ettergjort eller forfalsket, er også straffbart.

Dersom disse handlingene etterfølges av bruk av det ettergjorte eller forfalskede dokumentet, kan man ikke straffes for overtredelse av straffeloven 1902 § 185 i tillegg til § 182 eller § 183, jf. § 185 tredje ledd.

Straffeloven § 186 rammer visse forberedelseshandlinger til forfalskingen - for eksempel ved at man anskaffer falske segl, stempler, merker eller andre gjenstander som er bestemt til å benyttes til ettergjørelse eller forfalsking av dokumenter.

Andre bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 18

Straffeloven 1902 § 187 setter straff for den som i rettsstridig hensikt fragår sin underskrift, eller den som «tilintetgjør, forstikker eller ubrugbargjør» et dokument. Å forstikke et dokument rammer for eksempel det å gjemme dokumentet, eller nekte for å ha det. Flytting av grensemerker i rettsstridig hensikt rammes av § 188. Bestemmelsene i §§ 189 og 190 rammer utferdigelse og bruk av enkelte dokumenter av uriktig innhold, for eksempel legeerklæringer hvis innhold ikke er sant - selv om dokumentet i og for seg er ekte. Det er omtvistet i teorien om «legeattest» også omfatter attest fra tannlege og dyrlege. Paragrafene 189 og 190 gjelder offentlige dokumenter og bøker, eller legeattester utstedt av privatpraktiserende eller offentlige leger. Den uriktige erklæringen må gjelde en begivenhet eller omstendighet som erklæringen er bestemt til å tjene som bevis for. Også den som forårsaker at en uriktig erklæring blir avgitt, for eksempel ved å gi usanne opplysninger, kan straffes etter § 189.

Bestemmelser i ligningsloven

Ligningsloven 13. juni 1980 nr. 24 § 12-1 nr. 1 bokstav b setter straff for forsettlig eller grovt uaktsom utferdigelse av uriktig dokument når vedkommende forstår eller bør forstå at dokumentet er egnet som legitimasjon for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Om innholdet i denne bestemmelsen heter det i Ot.prp. nr. 21 (1991 - 92) Endringer i skatteloven m.fl. side 83:

«Dette gjelder utferdigelse av uriktig dokument som ikke primært skal gi ligningsmyndighetene informasjon, men som ligningsmyndighetene kan hente opplysninger fra. Opplysningene er da egnet til å gi legitimasjon for å oppnå uberettigede skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Bestemmelsen vil eksempelvis kunne komme til anvendelse hvor uriktige notaer eller kjøpekontrakter gjør det mulig for en kjøper eller selger å oppnå skattemessige fordeler som vedkommende ikke har krav på. Det vil i utgangspunktet være tilstrekkelig for å anvende bestemmelsen at et dokument skal tjene som regnskapsbilag.»

Vilkåret «forstår eller bør forstå» innebærer blant annet at skattyteren vil kunne straffes i tilfeller hvor han har vært usikker med hensyn til skattepliktens omfang, men valgt å gi de uriktige opplysningene uten reservasjoner, jf. Rt. 1999 side 223.

Med «skatt» menes formues- og inntektsskatt, herunder tilleggsskatt, og tonnasjeskatt etter skatteloven, jf. ligningsloven § 1-1. Med «avgift» siktes til trygdeavgift etter folketrygdloven, jf. ligningsloven § 1-1 bokstav b, og arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven §§ 24-4 femte ledd. Ligningsloven § 12-3 bestemmer at adgangen til å reise straffesak eller avsi straffedom for overtredelse av § 12-1 faller bort etter 10 år.

Bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 37

Straffeloven 1902 § 368 rammer den som uten tillatelse lager eller fremstiller offentlige segl, stempel eller merke, stempelpapir, stempelmerke eller postfrimerke. Straffeloven 1902 § 369 setter straff for den som blant allmennheten «udspreder» gjenstander som er så like mynter, pengesedler, stempelmerker, postfrimerker eller verdipapirer etter straffeloven § 178 at forveksling lett kan finne sted. Det er ikke noe vilkår for straff at lovovertrederen har til hensikt å forlede noen. Bestemmelsen i § 370 setter straff for villedende markedsføring og å gi varer uriktig utseende av at de har industrielt rettsvern. Straffeloven 1902 § 371 rammer den som i rettsstridig hensikt utgir eller på annen måte benytter som ekte eller uforvansket en ettergjort eller forvansket skriftlig eller trykt uttalelse som fremtrer som umiddelbart «hidrørende» fra en bestemt person. Paragraf 372 første ledd rammer det å utstede en skriftlig bevitnelse som inneholder usannhet, i hensikt å føre andre bak lyset om omstendigheter av betydning for rettsforhold eller foretakelsen av rettshandler. I annet ledd oppstilles straff for den som ved bruk av et identifikasjonsbevis løgnaktig utgir seg eller andre for å være den papiret er utstedt til, og tredje ledd setter straff for den som overlater til andre et identifikasjonsbevis som er utstedt til ham selv, når dokumentet vil bli brukt uberettiget.

10.2.3.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Straffelovkommisjonen går inn for at straffebudene mot dokumentfalsk først og fremst skal rette seg mot forfalskingen, og at bruk bare gjøres straffbart der brukeren ikke kan straffes for forfalsking eller anskaffelse. Dette samsvarer med løsninger i svensk og finsk rett. Kommisjonen skisserer et straffebud som rammer «vanlig» dokumentfalsk, og et som rammer «lite» dokumentfalsk - som skal videreføre bestemmelsen i straffeloven 1902 § 184 uten å være begrenset til spesielle typer dokumenter. Bestemmelsen som skal ramme vanlig dokumentfalsk, er ment å videreføre § 182 om benyttelse av falskt dokument, § 185 første ledd om forfalsking av offentlig protokoll og § 185 annet ledd om forfalsking eller anskaffelse av falskt dokument, og skal ramme det å forfalske et dokument eller å anskaffe et falskt dokument med forsett om enten å bruke det som ekte eller uforfalsket, eller å la det fremstå som ekte eller uforfalsket. Kommisjonen foreslår visse endringer i gjeldende rett: Fordi bestemmelsen utformes generelt, vil krav om forsett med hensyn til bruk også gjelde for forfalsking av offentlig protokoll, i motsetning til ved brudd på § 185 første ledd. Dette er en viss innskrenking av straffansvaret for forfalsking av offentlige protokoller. Alternativet «la det fremstå» innebærer at man gjør dokumentet tilgjengelig for bruk, og dette gjelder etter straffeloven 1902 bare for offentlige protokoller. Dermed innebærer dette en utvidelse av straffansvaret for straffbar forfalsking av dokumenter generelt. Kommisjonen foreslår å ikke beholde den kvalifiserte skyldformen hensikt som følger av § 185 annet ledd, men mener at forsett om bruk er tilstrekkelig. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre kravet om rettsstridig hensikt i bestemmelsen om bruk av falske dokumenter.

Kommisjonen foreslår også å beholde straffeloven 1902 § 187 annet handlingsalternativ (tilintetgjøre dokumenter) og §§ 188 til 190 (flytting av grensemerker, utferdigelse og bruk av dokumenter av uriktig innhold) i kapitlet, og å gi ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav b helt generell rekkevidde, slik at den gjelder for enhver form for skatte- og avgiftsmessig fordel, eksempelvis også redusert merverdiavgift, og å overføre den til straffeloven. Kommisjonen foreslår også at skyldkravet i den sistnevnte bestemmelsen om simpel uaktsomhet for om handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler, endres til grov uaktsomhet. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre særregelen om 10-års foreldelsesfrist for denne overtredelsen, se delutredningen side 433.

Fra straffeloven kapittel 37 om forseelser mot den alminnelige tillit foreslår kommisjonen å ta inn straffeloven 1902 § 372 annet ledd (straff for den som ved bruk av et legitimasjonspapir løgnaktig utgir seg eller andre for å være den papiret er utstedt til) og tredje ledd (straff for den som overlater til andre et legitimasjonspapir som er utstedt til ham selv, når dokumentet vil bli brukt uberettiget).

Straffeloven 1902 § 183, som er en strengere bestemmelse for bruk av falskt dokument som middel til å forøve en forbrytelse som kan medføre fengsel i 2 år eller mer, foreslås ikke videreført. Dersom bruken av dokumentet er et middel til forøvelsen av en annen straffbar handling, vil det aktuelle straffebudet komme til anvendelse ved siden av bestemmelsen om dokumentfalsk. Bruk av det forfalskede dokumentet vil også være et straffskjerpende moment. Heller ikke § 186 (lage eller anskaffe utstyr bestemt til forfalsking og ettergjøring) og § 187 første handlingsalternativ (fragå sin underskrift) foreslås videreført.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre flere av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 37 om forseelser mot den alminnelige tillit, se delutredning VII side 422-423. Dette gjelder § 368 (fremstille offentlige segl, stempel eller frimerke uten tillatelse). Alternativene «stempelpapir» og «stempelmerke» er foreldet, og kommisjonen mener det er unødvendig å straffe fremstilling av segl eller stempel. Utgivelse av frimerker rammes av postloven 29. november 1996 nr. 73 § 7, jf. § 24, og forfalsking av frimerker rammes av de alminnelige straffebudene mot dokumentfalsk. Å spre gjenstander som er så like mynter, pengesedler, postfrimerker mv. at de lett kan forveksles med slike (§ 369), foreslås ikke videreført. Det er opplyst at bruk av pengeimitasjoner spredt i reklameøyemed ikke er noe problem i praksis. Dersom det viser seg at spredning av frimerkeimitasjoner skulle utgjøre et problem av en slik størrelsesorden at kriminalisering er nødvendig, mener kommisjonen at et forbud bør tas inn i spesiallovgivningen (postloven). Forbudet mot villedende markedsføring i straffeloven 1902 § 370 anses overflødig ved siden av markedsføringsloven 16. juni 1972 nr. 47 § 17, jf. § 2. Kommisjonen foreslår heller at forbudet i § 370 andre punktum første alternativ (å gi varer uriktig utseende av at de har industrielt rettsvern) i tilfelle bør videreføres i spesiallovgivningen. Straffeloven 1902 § 371 (forbud mot i rettsstridig hensikt å utgi eller på annen måte benytte som ekte eller uforvansket en ettergjort eller forvansket skriftlig eller trykt uttalelse som fremtrer som «hidrørende» fra en bestemt person») foreslås ikke videreført. Dersom utsagnet er et dokument i lovens forstand, vil overtredelsen kunne straffes som dokumentfalsk. Bestemmelsen i § 372 første ledd (å utstede en skriftlig bevitnelse som inneholder usannhet, i den hensikt å føre andre bak lyset om omstendigheter av betydning for rettsforhold eller rettshandler) foreslås ikke videreført. Kommisjonen viser til at hvis en usann skriftlig bevitnelse brukes til å utføre handlinger som er straffbare, er de aktuelle straffebudene tilstrekkelige, og i andre tilfeller ser ikke kommisjonen behov for bestemmelsen.

Finansdepartementet og Skattedirektoratet har innsigelser mot forslaget om å endre skyldkravet fra simpel uaktsomhet til grov uaktsomhet om at dokumentet må være egnet til å oppnå en skatte- eller avgiftsmessig fordel i forslaget til bestemmelsen som skal videreføre ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav b. Skattedirektoratet antar at en slik endring av skyldkravet medfører at det skal mer til for å kunne reagere mot medvirkeren, som risikerer straff, enn mot gjerningspersonen, som ilegges tilleggsstraff. Direktoratet mener dette er uheldig fordi medvirkeren kan ha opptrådt like klanderverdig som skattyteren. Finansdepartementet og Skattedirektoratet er også kritiske til ikke å videreføre den særskilte foreldelsesregelen på 10 år, og viser til at fristen for å endre ligningen er 10 år. Dersom foreldelsesfristen settes ned fra 10 til 5 år vil dette begrense adgangen til å straffeforfølge forhold som avdekkes under ligningsbehandlingen.

10.2.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre kommisjonens skisse til bestemmelser om dokumentfalsk og forhold som tradisjonelt har vært behandlet sammen med dokumentfalsk. Med de foreslåtte tilpasningene vil bestemmelsene i tilstrekkelig grad verne tilliten til tradisjonelle dokumenter, elektroniske dokumenter og andre merker mv., som er bestemt til bruk som bevis. Departementet er imidlertid ikke enig i at bruk av et falskt eller ettergjort dokument bare skal straffes når lovovertrederen ikke kan straffes for selve forfalskingen eller ettergjøringen. Forslaget medfører en utvidelse av straffansvaret sammenlignet med gjeldende rett, men departementet er kommet til at både den straffbare forberedelsen og etterfølgende bruk bør rammes av straff, også når handlingene begås av samme person. Det vises særlig til at disse handlingene verner ulike interesser, som det er naturlig å gi beskyttelse. Til forskjell fra kommisjonen har departementet videreført særskilte rettsstridsreservasjoner i enkelte straffebud, hvor det antas særlig begrunnet. Det er ikke foreslått lovfestet noen alminnelig regel om innskrenkende tolking.

Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at en inndeling av dokumentfalsk i bestemmelser om vanlig overtredelse og overtredelse av mindre straffverdighet, gir tilstrekkelig strafferettslig vern, og at det ikke er behov for et straffebud mot grov overtredelse. Dersom de forfalskede dokumenter brukes til å forlede noen, vil det ikke sjelden foreligge overtredelser av straffebestemmelser om bedrageri, som vil kunne anvendes samtidig (i konkurrens). Departementet mener også at den beskjedne nykriminaliseringen ved å sette straff for å gjøre et falskt dokument tilgjengelig, ved for eksempel å etterlate det i en offentlig tilgjengelig database, har gode grunner for seg. En slik handling skaper risiko for at andre legger dokumentet til grunn for sine handlinger. Departementet er mer i tvil om forslaget om å sløyfe den særlige beskyttelsen som ligger i at forfalsking av offentlige protokoller er straffbar i seg selv, uten krav om hensikt eller forsett om bruk. Men så lenge vilkåret om forsett etter forslaget kan omfatte det å la dokumentet fremstå som ekte og uforfalsket, og det med dette siktes til å tilgjengeliggjøre det forfalskede dokumentet, er departementet blitt stående ved at Straffelovkommisjonens forslag gir tilstrekkelig strafferettslig vern mot forfalsking av offentlige protokoller.

Departementet slutter seg til forslaget om å endre kravet til skyld fra hensikt om å bruke dokumentet på en bestemt måte til forsett.

Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å ta inn bestemmelsene i straffeloven 1902 § 372 annet og tredje ledd (misbruk av legitimasjonspapirer) i dette kapitlet, men begrenset til å gjelde den som overlater et slikt papir som er utferdiget til ham, til en annen. Departementet går dessuten inn for å bruke uttrykket «identifikasjonsbevis», slik at det går klarere frem at også elektroniske identiteter er vernet. Den som selv misbruker andres identifikasjonsbevis, vil rammes av forslaget til straffebestemmelsen om identitetskrenkelse.

Departement foreslår også å overføre bestemmelsen i ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav b til dette kapitlet, men departementet er ikke enig med kommisjonen i at det er behov for å skjerpe skyldkravet fra simpel til grov uaktsomhet for det elementet at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Bakgrunnen for departementets ønske om å opprettholde kravet om simpel uaktsomhet er først og fremst bevis- og håndhevingshensyn, på samme måte som for skyldkravet ved skatte- og avgiftssvik. Siden skattepliktens omfang ikke alltid er like klar, kan et straffvilkår om grov uaktsomhet medføre vanskelige bevisspørsmål. Departementet går derfor inn for å beholde formuleringen «forstår eller bør forstå» i forslaget til § 365 annet ledd. Begrunnelsen bør etter departementets syn gjelde selv om bestemmelsen nå utvides til å omfatte også andre avgifter enn avgiftene som er omfattet av ligningsloven. Øvrige straffebestemmelser i ligningsloven foreslås tatt inn i kapittel 30 om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk kriminalitet.

Dersom det ikke fastsettes en særregel om foreldelse for denne bestemmelsen, slik det følger av ligningsloven, vil overtredelser være foreldet etter 5 år, jf. straffeloven 2005 § 86 første ledd bokstav b. Som Finansdepartementet og Skattedirektoratet har pekt på under høringen, vil dette medføre ulik foreldelsesfrist for straffansvaret og den administrative endringsadgangen. Departementet er enig med disse høringsinstansene i at et slikt skille er uheldig, og viser til Finansdepartementets uttalelser i Ot. prp. nr. 21 (1991-92) på side 44:

«Departementet legger vekt på at ligningskontrollen kan avdekke overtredelser mange år bakover, og at ligningen kan endres inntil 10 år bakover. Straffeansvar for overtredelse av ligningsloven bør ikke bortfalle fordi om overtrederen har greid å holde overtredelsen skjult i 5 år før den oppdages. Ofte vil en avdekking også gjelde likeartede overtredelser som er dels under, dels over 5 år gamle, og det er da ønskelig å kunne strafforfølge hele serien av overtredelser.»

Begrunnelsen for en særskilt foreldelsesfrist er særlig knyttet til ligningskontrollen og til endringsadgangen for ligningen. Bestemmelsen får nå et videre virkefelt, ved at den gjelder alle skatte- og avgiftsmessige fordeler, begrenset til de avgifter som årlig fastsettes av Stortinget etter Grunnloven § 75 bokstav a, men departementet er kommet til at det er grunn til å videreføre ligningslovens foreldelsesregler også i slike tilfeller.

Departementet foreslår at straffeloven 1902 § 370 annet punktum første alternativ (forbud i straffeloven mot å gi varer uriktig utseende av å ha industrielt rettsvern) ikke videreføres. Formålet med bestemmelsen var å gi en produsent en form for beskyttelse som det neppe er behov for i dag, og bestemmelsen passer under ingen omstendighet inn i kapitlet her.

Departementet deler i hovedsak kommisjonens syn på hvilke bestemmelser i straffeloven 1902 som ikke bør videreføres. Fra kapittel 18 om dokumentfalsk gjelder dette § 183, § 186 (anskaffe seg falske segl, stempel, merke eller andre gjenstander til dokumentfalsk) og § 187 første handlingsalternativ (rettsstridig fragå sin underskrift). Straffeloven 1902 § 188 annet ledd foreslås ikke videreført, ettersom den foreslåtte reduksjonen i strafferammen gjør at det ikke er nødvendig med lavere strafferamme i selvtektssituasjoner. Trykte verdipapirer lydende på ihendehaveren og tilhørende utbyttebeviser er vernet i straffeloven 1902 § 178 (fra kapitlet om pengefalsk), men forfalsking av slike dokumenter vil etter forslaget anses som en overtredelse av utkastet til bestemmelse om dokumentfalsk. Fra straffeloven 1902 kapittel 37 om forseelser mot den alminnelige tillit foreslås §§ 368-371 og § 372 første ledd ikke videreført. Dersom spredning av frimerkeimitasjoner skulle vise seg å bli et problem i praksis, vil det på nytt bli vurdert om det er nødvendig å foreslå et forbud mot dette i spesiallovgivningen.

Det vises til forslaget til §§ 362-367 og § 370 og merknadene til bestemmelsene.

10.2.4 Strafferammer og straffutmåling

Etter gjeldende rett er den øvre strafferammen for dokumentfalsk og forfalsking av offentlig protokoll bot eller fengsel inntil 2 år, men inntil 4 år hvis dokumentet er et offentlig dokument. Dersom man benytter et forfalsket dokument for å skaffe bevis for et berettiget krav eller for å beskytte seg mot et uberettiget krav, er strafferammen bot eller fengsel inntil 1 år. For dokumentfalsk som middel til å forøve en forbrytelse som kan medføre fengsel i mer enn 2 år (§ 183) er strafferammen bot eller fengsel inntil 5 år. For bruk av forfalskede merker og tegn (§ 184) er strafferammen bot eller fengsel inntil 6 måneder. Visse forberedelseshandlinger til forfalskingen (§ 186) straffes med bot eller fengsel inntil 3 år. Den som forspiller dokumentbevis (§ 187) straffes enten med bot eller fengsel inntil 2 år, inntil 4 år hvis det dreier seg om et offentlig bevis, eller inntil 5 år dersom det er gjort som middel til forøvelse av en forbrytelse. Flytting av grensemerker (§ 188) straffes med fengsel inntil 5 år, eller med bot eller fengsel inntil 1 år dersom handlingen har funnet sted for å skaffe bevis for et berettiget krav eller beskytte mot et uberettiget krav. Avgivelse av eller bruk av uriktige erklæringer straffes med bot eller fengsel inntil 1 år, men 3 år hvis hensikten har vært å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller skade noen. Skattesvik (brudd på ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav b) straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelser om vanlig dokumentfalsk og «dokumentunndragelse» får strafferammer på bot eller fengsel inntil 2 år, og at de andre straffebudene som omhandler ulike former for dokumentfalsk og bruk av uriktige erklæringer, bare gir hjemmel for bot («lite dokumentfalsk», borttaking av grensemerke mv., uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis og misbruk av legitimasjonspapirer). Kommisjonen ser ingen grunn til å beholde straffeloven § 182 første ledd annet straffalternativ som skjerper straffen til fengsel i 4 år når man i rettsstridig hensikt har brukt et ettergjort eller forfalsket innenlandsk eller utenlandsk offentlig dokument. Heller ikke straffeloven § 185 første ledd andre straffalternativ, som skjerper strafferammen til fengsel inntil 5 år dersom forfalskingen av en offentlig protokoll er skjedd som middel til å forøve en forbrytelse, er foreslått videreført.

Det er bare Skattedirektoratet som under høringen har hatt innsigelser mot de foreslåtte strafferammene, og disse er knyttet til forslaget om å redusere strafferammene for skattesvik til bøter. Skattedirektoratet mener at bestemmelsen rammer alvorlige overtredelser av ligningsloven, og at sanksjonsnivået bør være det samme som ved andre brudd på ligningsloven. Det pekes også på at når først straffesporet er valgt som reaksjon,vil eneste sanksjon være bøter. Direktoratet mener det er tvilsomt om bestemmelsen vil ha tilstrekkelig preventiv effekt med dagens bøtenivå.

Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag. Bortfallet av de særlige straffskjerpelsene i straffeloven 1902 § 182 første ledd annet straffalternativ og § 185 første ledd annet straffalternativ vil i praksis ikke medføre lavere straff, og følger opp departementets mål om å redusere antallet strafferammer i straffeloven 2005. Det synes passende at straffebudene om dokumentfalsk av mindre straffverdighet og misbruk av identifikasjonsbevis får bot som eneste straffalternativ. Departementet er i tvil om bot skal være eneste straffalternativ for flytting av grensemerker. Flytting av grensemerker straffes etter gjeldende rett med fengsel inntil 5 år. Departementet foreslår at strafferammen skal være bot eller fengsel i 1 år.

Departementet er ikke enig i at bot skal være eneste straffalternativ for uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis. Gjeldende strafferamme for dette straffebudet er bot eller fengsel inntil 1 år, men 3 år hvis hensikten har vært å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller skade noen. Overtredelse av den tilsvarende bestemmelsen i ligningsloven straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Hensynet til å beskytte dokumenters troverdighet i samfunnslivet taler etter departementets mening for at strafferammen for slike overtredelser settes til bot eller fengsel i 2 år.Departementet går ikke inn for å endre dagens straffutmålingspraksis.

10.3 Vern av tilliten til penger

10.3.1 Gjeldende rett

Pengefalsk rammes av forbudene i straffeloven 1902 §§ 174-177. Bestemmelsen i § 174 beskytter gangbare penger fra inn- eller utland, det vil si pengene må være i bruk som betalingsmiddel. Den straffbare handling er enten å ettergjøre inn- eller utenlandske gangbare penger i hensikt å utgi dem, eller i samme hensikt å anskaffe ettergjorte penger. Utgivelseshensikt innebærer at man vil forsøke å få de ettergjorte pengene over i en annens besittelse, som godtatt betalingsmiddel. Kravet om hensikt er et krav om et såkalt «subjektivt overskudd»: I tillegg til at lovbruddet må være begått forsettlig - «normalkravet» - kreves en bestemt hensikt, nærmere bestemt at gjerningspersonen i gjerningsøyeblikket har hatt til hensikt å utgi pengene, det vil si få de ettergjorte pengene over i en annens besittelse.

Medvirkning er nevnt særskilt i § 174, forsøk er straffbart, jf. § 49, og skyldkravet er forsett. Det kreves også utgivelseshensikt, men ikke vinnings hensikt.

Dersom man forminsker gangbar mynt i verdi, enten ved å file eller beklippe dem, eller å gi gangbare mynter utseende av å ha en høyere verdi enn den virkelige, rammes det av § 175. Det samme gjelder hvis man gir ikke gangbare mynter utseende av å være gangbare.

Den som utgir som ekte eller uforfalsket penger som er omtalt i §§ 174 eller 175, straffes etter § 176. Medvirkning er også straffbar.

Bestemmelsen i § 177 straffer det å lage eller skaffe seg gjenstander som er bestemt til ettergjørelse eller forfalsking, det vil si handlinger til forberedelse av ettergjørelse eller forfalsking av penger. Formålet (hensikten) med handlingen må være å forberede egen eller annens forbrytelse mot § 174 eller § 175. Medvirkning er særskilt nevnt. Skyldkravet er forsett, og i tillegg kreves det at hensikten var å forberede egen eller annens forbrytelse mot §§ 174 eller 175.

Straffeloven 1902 § 178 gir på nærmere vilkår trykte verdipapirer og tilhørende utbyttebeviser det samme vern som penger etter §§ 174-177.

Straffeloven 1902 § 367 strafflegger ren ettergjøring av penger, uten at de er ment å bli brukt som betalingsmiddel.

10.3.2 Internasjonale regelverk

10.3.2.1 EU-rett

I EU er det vedtatt to rammebeslutninger om pengefalsk, se Rådets rammebeslutning 29. mai 2000 om styrkelse af beskyttelsen mod falskmøntneri, ved hjælp af strafferetlige og andre sanktioner, i forbindelse med indførelsen af euroen (2000/383/RIA), og rammebeslutning 2001/888/RIA om ændring af rammeafgørelse 2000/83/RIA om styrkelse af beskyttelsen mod falskmøntneri, ved hjælp af strafferetlige og andre sanktioner, i forbindelse med indførelsen af euroen. EUs rammebeslutninger er ikke en del av Schengenregelverket, og dermed ikke bindende for Norge. Det er likevel naturlig å se hen til rammebeslutningene ved utformingen av norske straffebestemmelser som retter seg mot pengefalsk, se også Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 158 og St.meld. nr. 23 (2005-2006) om gjennomføring av europapolitikken.

Artikkel 3 i rammebeslutning 2000/383/RIA nevner hvilke handlinger medlemsstatene må gjøre straffbare:

«3. 1. Hver medlemsstat træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at følgende adfærd er strafbar:

1. enhver fremstilling eller forandring af penge i bedragerisk hensigt, uanset hvilke midler der anvendes.

2. udgivelse af falske penge i bedragerisk hensigt

3. indførsel, udførsel, transport, modtagelse eller anskaffelse af falske penge med henblik på udgivelse, vel vidende at de er falske

4. fremstilling, modtagelse, anskaffelse eller besiddelse, i bedragerisk hensigt, af:

   • redskaber, genstande, edb-programmer og alle andre midler, som ifølge deres natur er bestemt til fremstilling eller forandring af penge, eller

   • hologrammer eller andre sikkerhedselementer til beskyttelse af penge mod forfalsking.

3. 2. Hver medlemsstat træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at deltagelse i og anstiftelse af den adfærd, der er nævnt i stk. 1, samt forsøg på den adfærd, der er nævnt i stk. 1, litra a), b) og c), er strafbart.»

Etter artikkel 4 må hver medlemsstat også treffe de nødvendige tiltak for å sikre at atferd som nevnt i artikkel 3 er straffbar «også med hensyn til pengesedler eller mønter, der fremstilles eller er blevet fremstillet under anvendelse af lovlige faciliteter eller materialer, men ved krænkelse af de kompetente myndigheders rettigheder til at udstede penge eller betingelserne herfor, uden disse myndigheders tilladelse».

10.3.2.2 Overenskomst 20. april 1929 om falskmynteri

Norge er folkerettslig forpliktet til å straffe pengefalsk etter den alminnelige straffelov, jf. internasjonal overenskomst 20. april 1929 om falskmynteri. Konvensjonen stiller i artikkel 3 krav om at følgende handlinger skal straffes etter det enkelte lands alminnelige straffelov: 1. svikaktig tilvirkning eller forandring av penger, 2. svikaktig utgivelse av falske penger, 3. innførsel til landet, mottakelse eller anskaffelse av falske penger i den hensikt å utgi dem, med kunnskap om at de er falske, 4. forsøk på og forsettlig medvirkning til disse handlinger, 5. svikaktig tilvirkning, mottagelse eller anskaffelse av redskaper eller andre redskaper som etter sin art er bestemt til ettergjøring eller forandring av penger.

10.3.3 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Straffelovkommisjonen foreslår i det alt vesentlige å videreføre straffebudene i straffeloven 1902 §§ 174-177, men med forenklinger og endringer, jf. delutredning VII side 375.

I bestemmelsen om pengefalsk foreslås skyldkravet endret fra hensikt om utgivelse til forsett om utgivelse, se også delutredningen side 176. Dette innebærer en viss utvidelse av straffansvaret, men kommisjonen anfører at straffverdigheten neppe er lavere ved forsett enn ved hensikt. I tillegg foreslås bestemmelsen utvidet til også å omfatte innførsel og mottakelse av forfalskede penger, jf. konvensjonen om falskmynteri artikkel 3 nr. 3.

Kommisjonen foreslår at det tas inn en bestemmelse om grov pengefalsk, og at straffeloven 1902 § 177 om forberedelse til pengefalsk videreføres i en egen bestemmelse. Bestemmelsen foreslås videreført av hensyn til Norges forpliktelser etter konvensjonen om falskmynteri artikkel 2 nr. 5, men kommisjonen gir likevel uttrykk for tvil om det er behov for et slikt straffebud, både tvil knyttet til om pengefalsk er en så alvorlig handling at forberedelseshandlinger fortjener kriminalisering, og om den tekniske utviklingen har løpt fra bestemmelsen ved at de gjenstandene som nå benyttes til forfalsking av penger, som regel ikke tilkjennegir seg som bestemt til slikt formål.

Straffeloven 1902 § 178, som på nærmere angitte vilkår gir trykte verdipapirer og utbyttebevis det samme vern som penger, foreslås ikke videreført som en egen bestemmelse. Slike overtredelser vil kunne straffes som dokumentfalsk. Kommisjonen foreslår heller ikke å videreføre straffeloven 1902 § 367, som strafflegger ren ettergjøring av penger, uten at de er ment å bli brukt som betalingsmiddel. Kommisjonen uttaler at den viker tilbake for å kriminalisere handlinger som nær sagt enhver kan foreta ved å eksperimentere med pc og skanner i hjemmet, og hvor produksjonen ikke er ment å komme utenfor husets fire vegger. Dersom de falske pengene blir brukt, legges det til grunn at de foreslåtte bestemmelsene om pengefalsk gir tilstrekkelig vern. Kommisjonen foreslår heller ikke å videreføre straffeloven 1902 § 175 første handlingsalternativ og § 176 tredje ledd om å forminske mynters verdi ved filing, beklipping eller på annen måte, og utgi slike mynter, siden myntene ikke lenger inneholder metaller som sølv og gull.

Under høringen slutter Norges Bank seg til den foreslåtte forenklingen og moderniseringen ved å samle de ulike handlingene om pengefalsk (forfalsking, utstedelse, bruk mv.) i ett straffebud, inndelt etter straffverdighet i pengefalsk og grov pengefalsk. Norges Bank slutter seg også til forslaget om endret skyldkrav. Under forutsetning av at forslaget til en ny og generell medvirkningsbestemmelse i straffeloven også omfatter den som medvirker til at falske penger kommer i omløp, når de underliggende forhold tilsier det, har ikke Norges Bank merknader til at straffeloven 1902 § 367 ikke videreføres i straffeloven 2005.

10.3.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens skisse. Å samle bestemmelsene som i dag er regulert i straffeloven 1902 §§ 174 til 176, i én bestemmelse, synes fornuftig.

Departementet er ikke enig med Straffelovkommisjonen i at Norge ikke oppfyller sine internasjonale forpliktelser til å kriminalisere innførsel og mottakelse av forfalskede penger, jf. konvensjonen om falskmynteri artikkel 3 nr. 3. Straffeloven 1902 § 174 rammer også det å «anskaffe» falske penger, og dette begrepet er ikke begrenset til anskaffelse av «nasjonalt» forfalskede penger. Anskaffe innebærer å skaffe seg besittelsen av pengene, og det er uten betydning hvorfra og hvordan dette gjøres. Det er derfor etter departementets syn tilstrekkelig å videreføre ordlyden «anskaffe». Departementet er imidlertid ikke enig i at bruk av falsk eller ettergjorte penger bare skal straffes når lovovertrederen ikke kan straffes for selve forfalskingen eller ettergjøringen. Forslaget medfører en utvidelse av straffansvaret sammenlignet med gjeldende rett, men departementet er kommet til at både den straffbare forberedelsen og etterfølgende bruk bør rammes av straff, også når handlingene begås av samme person.

Departementet viderefører forslaget om å endre skyldkravet i pengefalskbestemmelsene fra hensikt til forsett, selv om dette kan medføre en viss nykriminalisering. Et tilsvarende spørsmål er drøftet i merknadene til kapittel 27 om vinningslovbrudd i forbindelse med forslaget om å erstatte krav om vinnings hensikt med krav om forsett om vinning. Departementet viser til drøftelsen der. Kravet om forsett om utgivelse kommer i tillegg til det alminnelige forsettskravet i straffeloven 2005 § 21.

Departementet slutter seg også til forslaget om å inndele pengefalsk i vanlig overtredelse og grov overtredelse, se om denne inndelingen av straffebudene i straffeloven 2005 i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 58 og i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 19.

Selv om kommisjonen har vært i tvil om det er behov for et særskilt straffebud som rammer visse forberedelseshandlinger til pengefalsk, finner departementet grunn til å videreføre forslaget om en slik bestemmelse. Det vises både til at det er en internasjonal forpliktelse å ha et slikt straffebud, og til at pengefalsk må regnes som en alvorlig lovovertredelse. Selv om forberedelseshandlinger etter omstendighetene vil kunne anses som straffbare forsøk på overtredelse av bestemmelsen om pengefalsk, kan det være nyttig med et særskilt straffebud som i alle tilfeller vil omfatte visse typer forberedelseshandlinger.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 178 om forfalsking av trykte verdipapirer. Forfalsking av slike dokumenter vil anses som en overtredelse av utkastet til § 362 om dokumentfalsk. Heller ikke straffeloven 1902 § 367, fra kapittel 37 om forseelser mot den alminnelige tillit, foreslås videreført. Etter departementets syn er det strengt å kriminalisere helt private «forfalskinger» av penger, som man ikke har tenkt at skal komme i omløp. Samtidig må det være klart at moderne utstyr gjør det stadig enklere å lage gode forfalskninger - og det vil alltid være en viss risiko for at disse kommer på avveie. Departementet foreslår derfor å oppstille et uaktsomhetsansvar for den som medvirker til utgivelse av falske penger, for å hindre at disse pengene kommer i omløp. Departementet har vurdert om det kun bør oppstilles et ansvar for grov uaktsomhet, men er kommet til at dette ikke vil gi et tilstrekkelig effektivt vern mot spredning av forfalskede eller ettergjorte penger.

Det vises til forslaget til §§ 367 til 369 og merknadene til bestemmelsene.

10.3.5 Strafferammer og straffutmåling

Etter gjeldende rett straffes forfalsking av penger etter straffeloven 1902 § 174 med fengsel fra 3 til 15 år. I Rt. 1995 side 475 ble det uttalt at ut fra en sammenlikning med andre forbrytelseskategorier «kan det imidlertid vanskelig bli tale om å basere straffutmålingen etter § 174 på ubetingede fengselsstraffer fra 3 år og oppover». Det ble i saken likevel understreket at fremstilling eller anskaffelse av falske penger i hensikt å utgi dem, representerer en trussel mot den alminnelige tillit til penger som betalingsmiddel, og det er grunn til å opprettholde et høyt straffenivå ved slike forbrytelser. Etter straffeloven 1902 § 174 annet ledd gjelder den ordinære minstestraffen på fengsel i 14 dager når enten bare enkelte mynter eller pengesedler er anskaffet, eller ettergjørelsen har skjedd uten dertil særlig egnede redskaper.

Det er fastsatt særskilte strafferammer på 6, 8 og 10 års fengsel i straffeloven 1902 §§ 175 og 176. Rettspraksis ligger i nedre sjikt av strafferammen. Medvirkning straffes med fengsel inntil 6 år. Dersom en utgiver mottar falske penger i god tro, straffes det med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Straffelovkommisjonen ønsker å oppheve minstestraffen og å senke strafferammen betydelig, og foreslår en øvre strafferamme på 6 års fengsel for grov pengefalsk, og bot eller fengsel i 2 år for vanlig overtredelse av bestemmelsen om pengefalsk. For forberedelseshandlinger foreslår kommisjonen en strafferamme på bot eller fengsel inntil 2 år, ettersom bestemmelsen også skal fange opp forbund om grov pengefalsk. Den foreslåtte reduksjonen i strafferammene gjør det unødvendig med et særskilt straffalternativ for de tilfellene som i dag er regulert i straffeloven § 176 annet ledd. Det er heller ikke behov for en regel tilsvarende § 174 annet ledd.

Under høringen uttrykker ØKOKRIM støtte til forslaget om å senke strafferammene for pengefalsk:

«Moderne teknikk har gjort mulighetene for forfalsking av sedler lett tilgjengelig for mange mennesker. Dette innebærer at man står overfor et større antall mindre graverende pengefalsksaker enn tidligere. Enkelte av dagens pengefalsksaker har mer karakter av å være «guttestreker» enn profesjonelle pengefalskforbrytelser.

På den annen side understreker vi viktigheten av strenge reaksjoner for pengefalskforbrytelser generelt. Moderne teknikk har i dagens samfunn muliggjort distribusjon og bruk av et stort antall falske sedler av svært god kvalitet. Dette undergraver tilliten til penger som betalingsmiddel og medfører risiko for at uskyldige mennesker kan bli mistenkt for alvorlige straffbare handlinger.»

Norges Bank peker på at Norge ikke bør ha lavere strafferammer enn Finland og Sverige. Den øvre strafferammen i Finland er 4 år ved vanlig pengefalsk og 10 år ved grov, mens Sverige har 6 måneder ved lite, 4 år for vanlig og 8 år ved grov. Begge landene har minstestraff på 2 år ved grove overtredelser. Banken fremhever at det bør begrunnes særskilt dersom Norge velger klart lavere strafferammer enn andre land i Norden.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag, men foreslår at den øvre strafferammen for pengefalsk settes til fengsel inntil 3 år, og for grov pengefalsk fengsel inntil 10 år. Pengeforfalsking kan være et område for internasjonal og organisert kriminalitet, og det kan være grunn til å se til våre naboland ved fastsettingen av strafferammene. Om bakgrunnen for ikke å videreføre en særskilt minstestraff, vises til drøftelsen i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 136, hvor det er fremhevet at minstestraffer bør forbeholdes alvorlige angrep på de mest beskyttelsesverdige interesser (livet, den seksuelle integriteten og rettsstaten). Som strafferamme for uaktsom utgivelse av forfalskede eller ettergjorte penger foreslås bot eller fengsel inntil 1 år.

10.4 Vern av tilliten til merkning av metaller

Straffeloven 1902 § 375 setter straff for den som gjør seg skylding i ulovlig stempling av varer av gull, sølv eller andre metaller, «eller som falholder ulovlig stemplede metallvarer»

Straffelovkommisjonen tar ikke uttrykkelig stililng til om straffeloven 1902 § 375 skal videreføres, men forutsetningsvis følger det av kommisjonens lovspeil at bestemmelsen foreslås ikke videreført.

Departementet er av den oppfatning at bestemmelsen kan ha en viss aktualitet. Stempling av edle metaller er regulert i lov 6. juni 1891 nr. 2 om Guld-, Sølv- og Platinavarers Finhed og Stempling m.v. Denne lover inneholder ingen straffetrussel for overtredelse av lovens bestemmelser. Departementet mener en straffetrussel for ulovlig stempling av metaller riktigst hører hjemme i denne loven, og foreslår tilføyd i § 9 at overtredelse av lovens bestemmelser straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder. For øvrig vil de alminnelige bestemmelsene om bedrageri og forsøk på bedrageri kunne komme til anvendelse ved uriktig stempling av metaller.