Ot.prp. nr. 22 (2008-2009)

Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning)

Til innholdsfortegnelse

4 Vern av folkehelsen og det ytre miljø

4.1 Innledning

Departementets forslag til kapittel 23 i straffeloven 2005 avløser straffeloven 1902 kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser, og inneholder bestemmelser om narkotikaovertredelser, dopingovertredelser, smitteoverføring, allmennfarlig forgiftning og alvorlig miljøkriminalitet.

Bestemmelsene verner flere ulike interesser - især vern av helse og miljø. Kapitlet svarer til Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 25 om vern av helse og miljø, men det er gjort en rekke endringer. Departementet følger blant annet i hovedsak ikke opp kommisjonens forslag til endring av straffebestemmelsene om narkotikaovertredelser. Det samme gjelder kommisjonens forslag om å overføre vegtrafikklovens regler om kjøring i påvirket tilstand og etterfølgende inntak av rusmidler til straffeloven, jf. delutredning VII side 329 og 333 - 335. Derimot foreslår departementet som kommisjonen at alkoholloven § 10-1 tredje ledd overføres til straffeloven. Kommisjonens forslag til regler om ulovlig befatning med ulike farlige materialer eller gjenstander (plutonium og uran, bakteriologiske våpen og kjemiske våpen), er allerede vedtatt av Stortinget og inntatt i straffeloven 2005 kapittel 18 som § 142.

Kapittel 23 inneholder også en bestemmelse som viderefører straffeloven 1902 § 382 om grove voldsskildringer.

4.2 Narkotikaovertredelse

4.2.1 Innledning

Straffelovkommisjonen gikk langt i å foreslå endringer av de gjeldende straffebestemmelsene mot narkotikaovertredelser. I sum ville kommisjonens forslag medføre en kraftig omlegging i mildere retning gjennom avkriminalisering og nedkriminalisering. I tråd med Soria-Moria-erklæringen, som knesetter en streng ruspolitikk, foreslår departementet på sin side å videreføre hovedtrekkene i dagens rettstilstand. Samtidig går departementet inn for at menneskelige hensyn, og da særlig hensynet til langvarige rusmisbrukere, skal varetas bedre enn i dag ved at det i større grad skal reageres med behandling og samfunnsstraff mot mindre alvorlige narkotikaovertredelser.

Nedenfor behandles først forslaget om å avkriminalisere bruk av narkotika og erverv og besittelse til eget bruk. Dernest behandles en rekke andre spørsmål, især om valg av strafferammer og justeringer i straffenivået for narkotikaovertredelser.

4.2.2 Avkriminalisering av bruk av narkotika og erverv og besittelse til eget bruk?

4.2.2.1 Gjeldende rett. Internasjonale forpliktelser. Fremmed rett

Legemiddelloven (lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv.) setter straff for besittelse eller bruk av narkotika uten lovlig adkomst, jf. § 24 annet ledd jf. § 31 annet ledd. Straffen er bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler, men normalt vil straffreaksjonen være bot (ved forelegg). Straffeloven 1902 § 162 første ledd setter straff for blant annet erverv, oppbevaring, omsetning mv. av narkotika. Kortvarig besittelse av mindre kvanta narkotika til eget bruk straffes etter legemiddelloven, mens besittelse ut over dette er oppbevaring og straffes etter straffeloven. Straffen er bot eller fengsel inntil 2 år, men normalt er straffereaksjonen bot som avgjøres ved at det vedtas et forelegg. I Rt. 1999 side 33 og i senere avgjørelser er det presisert at befatning med narkotika til eget bruk straffes mildere enn annen befatning med narkotika.

De folkerettslige forpliktelser som påhviler Norge når det gjelder kriminalisering av besittelse og bruk av narkotika, følger først og fremst av FN-konvensjonene om narkotika som Norge har sluttet seg til. Dette gjelder først og fremst FN-konvensjonen 25. mars 1961 om narkotiske stoffer (heretter FN-konvensjonen 1961), FN-konvensjonen 21. februar 1971 om psykotrope stoffer (heretter FN-konvensjonen 1971) og FN-konvensjonen 20. desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer (heretter FN-konvensjonen 1988).

FN-konvensjonen 1961 forplikter partene til å ta de lovmessige og administrative forholdsregler som er nødvendige for å begrense bruk og besittelse av narkotika utelukkende til medisinske og vitenskapelige formål, jf. artikkel 4 nr. 1 bokstav c. I artikkel 33 heter det at statene ikke skal tillate besittelse av narkotika uten at det skjer med hjemmel i lov. Artikkel 36 nr. 1 bokstav a oppstiller krav om at blant annet forsettlig besittelse («possession») av narkotika gjøres straffbar. Bruk er ikke nevnt i denne forbindelse.

Ifølge FN-konvensjonen 1971 artikkel 7 bokstav a forplikter statene seg til å forby all bruk av nærmere opplistede stoffer, unntatt for vitenskapelige eller svært begrensede medisinske formål.

FN-konvensjonen 1988 er i første rekke ment å hindre ulovlig handel med narkotika, jf. artikkel 2 nr. 1. Av artikkel 3 nr. 2 jf. nr. 1, fremgår at statene har en plikt til å sette straff for forsettlig anskaffelse, besittelse, kjøp og salg av narkotiske stoffer til personlig bruk når stoffet stammer fra ulovlig handel. Konvensjonen stiller ikke krav om at selve bruken av stoffet skal gjøres straffbar.

Narkotikakonvensjonene forplikter dermed ikke statene til å rettsforfølge og straffe bruk av narkotika, bortsett fra psykotrope stoffer som faller innenfor FN-konvensjonen 1971. Statene har imidlertid forpliktet seg til å begrense bruken av alle ulovlige narkotiske stoffer bortsett fra til vitenskapelige og medisinske formål.

«Possession» av narkotika til personlig bruk skal ifølge FN-konvensjonen 1961 artikkel 36 nr. 1 bokstav a gjøres straffbar. Det kan være tvil om «possession» her henspeiler på besittelse for personlig bruk eller besittelse for salg (det siste svarer mer til «oppbevaring» i norsk strafferettslig terminologi). Formuleringen kan gi en viss støtte for at bestemmelsen bare rammer narkotikahandel og ikke besittelse av et mindre kvantum narkotika til personlig bruk, all den tid «possession» fremkommer som ledd i en oppregning av langt mer alvorlige handlinger enn besittelse til eget bruk. Dessuten forutsetter bruk nødvendigvis en forutgående besittelse. Ettersom statene ikke er forpliktet til å gjøre bruk av narkotiske stoffer straffbar, kan det ligge nær å legge det samme til grunn for den forutgående besittelsen.

FN-konvensjonen 1988 statuerer imidlertid som nevnt en plikt for statene til å sette straff for besittelse til personlig bruk, jf. artikkel 3 nr. 2 jf. nr. 1 bokstav a (iii).

I en rekke europeiske land er besittelse eller bruk av narkotika straffbar. Dette gjelder for eksempel Danmark, Tyskland, Frankrike, Østerrike, Finland, Sverige og Storbritannia.

I Finland og Sverige er straffereaksjonen som regel bot. I Danmark ble det ved en lovendring 9. juni 2004 fastslått at det i alminnelighet skal anvendes bøter i slike tilfeller. Forut for lovendringen var det vanlig at det ble gitt en advarsel. Ved en ny endringslov 6. juni 2007 nr. 526 er bøtestraffene ved besittelse av narkotika til egen bruk betydelig skjerpet (firedoblet). Endringene trådte i kraft 1. juli 2007. Ved utmålingen skal en legge vekt på skadevirkningene av det aktuelle stoffet. Samtidig legges det opp til at det i slike saker i større grad enn i dag skal kunne anvendes advarsel, dersom vedkommendes misbruk av narkotika skyldes en sterk avhengighet.

I enkelte land reageres det i stedet med administrative sanksjoner, for eksempel i Spania og Italia. I Portugal ble bruk av narkotika avkriminalisert i 2001, men brukere vil kunne ilegges administrative bøter. I Nederland er mindre kvanta av cannabis-produkter for eget bruk i praksis unntatt fra strafforfølgning.

I EUs rammebeslutning 25. oktober 2004 (2004/757/RIA) om fastsetting av minsteregler for gjerningsinnholdet i straffbare handlinger og strafferammene i forbindelse med ulovlig narkotikahandel, er det i artikkel 2 punkt 2 fastsatt at minstereglene ikke omfatter personlig bruk. I ingressen til rammebeslutningen om ulovlig narkotikahandel er det imidlertid presisert at det forhold at visse former for atferd med hensyn til personlig forbruk faller utenfor rammebeslutningens virkeområde, ikke representerer retningslinjer for hvordan medlemsstatene skal behandle disse sakene i sin nasjonale lovgivning.

4.2.2.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen har delt seg i et flertall og mindretall i spørsmålet om avkriminalisering av bruk av narkotika. Flertallet i kommisjonen (Coward, Hauge og Sulland) går inn for å avkriminalisere bruk av narkotika, og erverv og besittelse av narkotika til eget bruk, se delutredning VII side 330 - 331. Forslaget til flertallet innebærer at legemiddelloven § 24 første ledd første handlingsalternativ om besittelse og bruk av narkotika oppheves, og at videreføringen av straffeloven 1902 § 162 første ledd ikke omfatter erverv og besittelse av narkotika til eget bruk, jf. § 25-1. Sammenfatningsvis gir flertallet følgende begrunnelse for sitt standpunkt (side 330 - 331): For det første vises det til at skadefølgeprinsippet tilsier en avkriminalisering, idet de direkte skadevirkningene ved bruk av narkotiske stoffer utelukkende rammer brukerne. Dernest fremholder flertallet at på samme måte som ved bruk av alkohol, tobakk, sniffestoffer mv., bør også bruk av narkotika være straffritt. Slik bruk bør bekjempes med andre midler enn strafferettslige sanksjoner. For det tredje vises det til at overfor langtkomne misbrukere taler rent menneskelige hensyn for en avkriminalisering. Her vil en strafforfølgning være lite formålstjenlig og virke urimelig. Videre vises det til at på tross av et lavt straffenivå, vil strafforfølgningen ha en stigmatiserende effekt sosialt sett. Det pekes også på at kriminaliseringen ikke først og fremst er begrunnet i ønsket om å straffe brukerne, men at den gir hjemmel for ulike politimetoder som uavhengig av kriminalisering av bruken vil kunne benyttes i vid utstrekning. Endelig anføres at å hindre utbredelsen av narkotiske stoffer er en oppgave av helsepolitisk og sosialpolitisk art, hvor andre midler enn strafferettslige tiltak må benyttes.

Mindretallet i kommisjonen (lederen Høgetveit og Fossgard) går imot en avkriminalisering, og begrunner dette med at det dreier seg om rusmidler som det er sterkt ønskelig å hindre utbredelsen av. Videre vises det til at avkriminalisering vil være et uheldig signal overfor unge personer i en valgsituasjon. Mindretallet peker også på at det forhold at besittelse og bruk av visse rusmidler er tillatt, for eksempel alkohol, taler snarere mot enn for å tillate flere skadelige stoffer.

4.2.2.3 Sanksjonsutvalgets forslag - forenklet forelegg

I NOU 2003: 15 Fra bot til bedring side 268-269 går Sanksjonsutvalget ikke inn for en avkriminalisering. Utvalget anser befatning med narkotika som en så alvorlig overtredelse at kvalifikasjonskravet for å ta i bruk straff er oppfylt. I stedet går utvalget inn for at boten skal kunne ilegges ved forenklet forelegg, idet det dreier seg om befatning med små kvanta narkotika til eget bruk. Forslaget var på høring i 2003-2004, og departementet tar sikte på å behandle spørsmålet om overføring til forenklet forelegg i en proposisjon knyttet til hurtigere straffesaksavvikling.

4.2.2.4 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstanser går imot forslaget fra flertallet i Straffelovkommisjonen om å avkriminalisere bruk av narkotika. Dette gjelder riksadvokaten, Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt, Agder politidistrikt, Oslo politidistrikt, Troms politidistrikt, Politiets Fellesforbund, Advokatforeningen, Forsvarets overkommando, Generaladvokaten, Folkehelseinstituttet og Forbundet Mot Rusgift. På den annen side støtter Norsk forening for kriminalreform (KROM), Norsk Organisasjon for Reform av Marihuana (NORMAL) og Straffedes organisasjon i Norge (SON) forslaget om avkriminalisering.

De høringsinstansene som er negative til en avkriminalisering, har i hovedtrekk uttalt følgende: Kriminalisering er viktig for å markere grenser for ungdom som ennå ikke er stivnet i et misbruksmønster. En avkriminalisering vil gi et uheldig signal til unge mennesker i en valgsituasjon. Det bør også tas hensyn til de indirekte skadevirkningene for familie, vedkommendes sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Strafferettslige tiltak er normalt de eneste mulige tiltak som kan sette grenser på et tidlig nok stadium i en begynnende stoffbrukerkarriere.

For eksempel påpeker riksadvokaten at selv om politiet ikke vil lete opp slitne narkomane for å arrestere dem for bruk av narkotika, er et grensesettende forbud viktig for ungdom som ennå ikke er fanget av sitt misbruk. Oslo politidistrikt mener at det er viktig å opprettholde kriminaliseringen, som ledd i det forebyggende arbeid blant ungdom. Asker og Bærum politidistrikt uttaler at en kriminalisering av bruk ikke utelukker å gi den behandling og oppfølging som tunge rusmisbrukere trenger. Agder politidistrikt er også imot legalisering, og etterlyser en mer dyptgående analyse fra flertallets side når det gjelder hvilke negative samfunnskonsekvenser som kan bli resultatet av en avkriminalisering. Troms politidistrikt uttaler at det også må tas hensyn til de indirekte skadevirkningene for familie og samfunnet. Videre fremheves at det særlig for unge mennesker som er i en valgsituasjon og kanskje er utsatt for påvirkning og press fra jevnaldrende, kan være lettere å gjøre et riktig valg og dermed stå imot press under henvisning til det straffbare aspekt. Politidirektoratet slutter seg til disse uttalelsene, og peker dessuten på at det har vært en økning i beslag av narkotiske stoffer gjennom hele 1990-tallet. Et økende antall unge har brukt ulike narkotiske stoffer de siste årene, noe som gir grunn til å frykte at det kan bli flere som rekrutteres til tyngre misbruk. Åpne narkotikascener skaper også utrygghet i samfunnet.

Advokatforeningen uttaler at en avkriminalisering vil være svært uheldig for unge lovbrytere. Det pekes på at de letteste narkotiske stoffene er svært vanedannende og ofte inngangsporten til alvorlig misbruk av tunge narkotiske stoffer. Selv om tilgjengeligheten er stor uansett, mener Advokatforeningen at en avkriminalisering ikke vil gjøre narkotiske stoffer mer tilgjengelige. Også Politiets Fellesforbund fremhever at kriminaliseringen klargjør grenser for det store flertall, særlig av unge mennesker, som av den grunn unnlater å eksperimentere med narkotiske midler. Klare grenser gjør oppdragelse og forebyggende arbeid enklere. Det vises også til at det i praksis ofte er vanskelig å bevise forskjellen mellom besittelse og salg av narkotika. Straffrihet kan også gjøre samfunnet enda mer likegyldig overfor narkomanes situasjon. Gjennom kontakten med politiet ivaretas, på individbasert initiativ, et visst minimum av respekt og hjelp overfor narkomane.

Forbundet Mot Rusgift uttaler blant annet at flertallet i kommisjonen undervurderer de skader som avhengighetsutvikling hos en enkeltperson påfører kjernefamilien, vedkommende persons sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Samfunnets behov for beskyttelse mot en akselererende narkotikatrafikk og medfølgende sosiale problemer, kriminalitet og utrygghet, må være de viktigste grunnene til en fortsatt kriminalisering. Det fremheves også at selv om enkelte av de illegale narkotiske stoffene isolert sett kan sammenlignes med alkohol i individuell farlighetsgrad, står de likevel i en annen historisk og kulturell stilling. Hovedbegrunnelsen for en fortsatt kriminalisering må ifølge forbundet være at en fortsatt ønsker å forebygge enhver eksperimentering, bruk og omsetning av illegale stoffer. Videre uttales det at uavhengig av kriminalisering vil en relativt stor andel av brukerne uansett utvikle et rusgiftpreget og avvikende atferdsmønster, og derigjennom likevel bli stigmatisert. Endelig fremheves at verken sosialtjenesteloven eller barnevernloven gir tvangshjemler til inngrep på et tidlig stadium i en stoffbrukerkarriere. Strafferettslige tiltak er derfor vanligvis de eneste som kan sette grenser på et tidlig nok tidspunkt.

De høringsinstanser som er positive til avkriminalisering - Norsk forening for kriminalreform (KROM), Norsk Organisasjon for Reform av Marihuana (NORMAL) og Straffedes organisasjon i Norge (SON) - har i hovedtrekk uttalt at det er en skjevhet i straffessystemet at de som i praksis pågripes og straffes for bruk mv. av narkotika, er tunge, utslitte misbrukerne. Disse høringsinstansene gjør videre gjeldende at den allmennpreventive virkningen av kriminaliseringen overfor unge er betydelig mindre enn det som tidligere er antatt. De fremhever også at det er moralsk uakseptabelt å - reelt sett - straffe tunge misbrukere i den hensikt å avholde andre fra å bruke stoff. Det er selvsagt sterkt ønskelig å hindre utbredelsen av narkotiske stoffer, men dette er en oppgave av helsepolitisk og sosialpolitisk art.

For øvrig uttaler Norsk Organisasjon for Reform av Marihuana Lovgivningen (NORMAL) blant annet at kriminaliseringen av cannabis også svekker tiltroen til andre mer velbegrunnede forbud. Forbudet i seg selv skaper et marked der brukerne lettere kommer i kontakt med hardere stoffer. Det pekes videre på at utviklingen i de fleste europeiske land går i retning av å fjerne straffen for bruk eller besittelse av cannabis til eget bruk.

4.2.2.5 Departementets vurdering

Ved vurderingen av om bruk av narkotika og erverv og besittelse av narkotika til eget bruk bør avkriminaliseres, er det naturlig å ta utgangspunkt i de prinsipper for kriminalisering i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kap. 7 side 82 - 93, som Stortinget sluttet seg til i Innst. O.nr. 72 (2004-2005). Hovedretningslinjen er en tilbakeholden bruk av straff. Hensynene som kan tale mot kriminalisering gjør seg imidlertid sterkest gjeldende når det er tale om nykriminalisering, jf. proposisjonen side 89.

Straffelovkommisjonens flertall mener at skadefølgeprinsippet tilsier avkriminalisering av bruk av narkotika mv. Etter departementets vurdering anlegges det imidlertid en for snever forståelse av skadefølgeprinsippet når det kun ses hen til de «direkte skadevirkningene» overfor brukerne. Som flere høringsinstanser peker på, er det en rekke indirekte skadevirkninger av narkotikabruk: For det første de virkninger en avhengighetsutvikling har overfor brukerens familie og vedkommendes sosiale miljø. For det annet de virkninger narkotikabruk har for samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred, blant annet økt narkotikatrafikk og vinningskriminalitet for å finansiere misbruk. Departementet er enig med Forbundet Mot Rusgift i at samfunnets behov for beskyttelse mot en stadig større narkotikatrafikk, medfølgende sosiale problemer, vinningskriminalitet og uttrygghet, med styrke taler for fortsatt å oppstille straff. Departementet viser også til at Sanksjonsutvalget i NOU 2003: 15 side 268 - 269 legger til grunn at befatning med narkotika - bruk og besittelse - er en så alvorlig overtredelse at kvalifikasjonskravet for å ta i bruk straff er oppfylt. Slik departementet ser det, er derfor grunnvilkåret for kriminalisering - skadefølgeprinsippet - oppfylt.

Flertallet i Straffelovkommisjonen fremholder at siden bruk av alkohol og tobakk er straffri, bør også bruk av narkotika være straffri. Departementet deler ikke dette synet. Som mindretallet i Straffelovkommisjonen mener departementet at selv om bruk av visse typer rusmidler er tillatt, er dette noe som snarere taler mot enn for å tillate flere skadelige stoffer. De narkotiske stoffer står også i en annen historisk og kulturell stilling.

Departementet legger også betydelig vekt på at avkriminalisering vil gi et uheldig signal overfor unge personer i en valgsituasjon. En avkriminalisering kan oppfattes slik at narkotikabruk ikke lenger anses som skadelig eller farlig, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 89. Et slikt signal er uheldig når handlingen fortsatt anses som uønsket. En rekke høringsinstanser har nettopp fremhevet slike negative virkninger ved en eventuell avkriminalisering.

Synspunktet om at det er moralsk uakseptabelt å - reelt sett - straffe tunge misbrukere i den hensikt å holde andre fra å bruke stoff, er etter departementets vurdering lite treffende. Kjernen i allmennprevensjonen er nettopp at en ved å straffe den enkelte samtidig avholder mange fra å gjøre de tilsvarende handlinger. Det er ikke bare tale om straffens avskrekkende funksjon. Kriminaliseringen av narkotikabruk er etter departementets oppfatning også viktig for å markere grunnleggende verdier i samfunnet. Straffen utgjør slik sett et viktig element i den pedagogiske påvirkning som samfunnet ellers står for, for eksempel i hjem og skole. Departementet er imidlertid langt på vei enig i at det overfor langvarige, tunge misbrukere i liten grad vil være hensiktsmessig med straff. Men i praksis er politiet tilbakeholdende med å pågripe og strafforfølge denne gruppen av narkotikamisbrukere. Departementet har merket seg at riksadvokaten i sin høringsuttalelse gir uttrykk for en slik linje overfor langvarige, tunge misbrukere.

Vinningskriminalitet som har sammenheng med narkotikamisbruk, utgjør et stort samfunnsproblem. Selv om befatning med narkotika til eget bruk bør straffes mildere enn annen befatning med narkotika, vil det i enkelte tilfelle være nødvendig å reagere med samfunnsstraff, eventuelt narkotikaprogram. Departementet er enig med de høringsinstanser som fremhever at det må anlegges et helhetssyn på narkotika, hvor helsepolitiske, sosialpolitiske og strafferettslige tiltak må samvirke. Narkotikaprogram med domstolskontroll er et eksempel på det. Prøveordningen trådte i kraft fra 1. januar 2006 (lov 2005 17. juni nr. 92), se Ot.prp. nr. 81 (2004-2005). Narkotikaprogrammet er et individuelt tilpasset rehabiliteringsopplegg og ledd i en strafferettslig reaksjon. Retten kan fastsette at domfelte gjennomfører programmet som vilkår for å utsette straffegjennomføring i fengsel. Programmet kan inneholde behandlingsopplegg, individuelt tilpassede skole- og arbeidstiltak, booppfølging, fritidsopplegg og tiltak som er viktig for den enkeltes rehabilitering og integrering i samfunnet. Prøveordningen er et ledd i tiltak som kan hjelpe den domfelte til å få kontroll med sitt misbruk, noe som vil være til nytte både for samfunnet og for den domfelte selv. Spesielt tungt belastede rusmiddelmisbrukere, som begår gjentatte narkotikarelaterte lovbrudd, skaper store utfordringer ikke bare for strafferettssystemet, men også for behandlingsapparatet og samfunnet for øvrig.

Departementet er ikke enig med Straffelovkommisjonens flertall i at bare helse- og sosialpolitiske virkemidler bør brukes til å hindre utbredelsen av narkotiske stoffer. Et slikt synspunkt har i liten grad fått gjennomslag ellers i Europa. Departementet viser for eksempel til at samtlige nordiske land setter straff bruk og besittelse av narkotika. I Danmark er loven skjerpet i 2004 og 2007, blant annet i form av et forhøyet bøtenivå.

Departementet kan heller ikke se at andre reaksjoner eller sanksjoner vil være tilstrekkelige. Tvangshjemlene i sosialtjenesteloven og barnevernloven vil ikke være aktuelle overfor den som er i en begynnerfase med narkotikabruk. Ett av hovedformålene med kriminaliseringen er nettopp å hindre at ungdommer i en valgsituasjon tyr til narkotika. Slik departementet ser det, vil strafferettslige tiltak være nødvendige for å sette grenser på et tilstrekkelig tidlig stadium. Også sosialpolitiske tiltak må tas i bruk, ikke minst overfor grupper som bruker det milde narkotiske stoffet khat, og som står overfor integreringsutfordringer.

På denne bakgrunnen mener departementet at forslaget om å avkriminalisere bruk mv. av narkotika ikke bør følges opp.

4.2.3 Strafferammer og straffutmåling

4.2.3.1 Gjeldende rett. Utenlandsk rett

Straffeloven 1902 § 162 setter straff for ulike former for ulovlig befatning med narkotika. Bestemmelsen ble tilføyd straffeloven ved lov 14. juni 1968 nr. 4. Strafferammene ble hevet i 1972 (inntil 10 år), 1981 (inntil 15 år) og 1984 (inntil 21 år). Ved lov 8. juni 1984 nr. 57 ble bestemmelsen totalrevidert, jf. NOU 1982: 25 Første del side 7-44, Ot.prp. nr. 23 (1983-84) Del B side 5-31 og Innst. O. nr. 55 (1983-84) kap. II side 1-4.

Første ledd er grunndeliktet, og rammer den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som med hjemmel i lov er ansett som narkotika, jf. legemiddelloven § 22 og forskrift 30. juni 1978 nr. 8 om narkotika mv. (narkotikalisten). Strafferammen er bot eller fengsel inntil 2 år. I § 162 annet og tredje ledd forhøyes strafferammen ved skjerpende omstendigheter.

Annet ledd angir når narkotikaovertredelsen er å anse som grov. Dette beror på en totalvurdering, og det skal særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 10 år. Tredje ledd gjelder særlig graverende tilfeller. Etter tredje ledd første punktum heves strafferammen til fengsel fra 3 inntil 15 år, dersom overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum. Stoffets art har betydning for hvor mye som kreves for at kvantumet skal være meget betydelig. Dersom det foreligger «særdeles skjerpende omstendigheter», forhøyes den øvre strafferammen til fengsel inntil 21 år, jf. tredje ledd annet punktum og til illustrasjon Rt. 1995 side 238. Alternativet tar særlig sikte på de virkelig store bakmennene, jf. Ot.prp. nr. 23 (1983 - 84) Del B side 29. Etter § 162 fjerde ledd straffes uaktsom narkotikaovertredelse med bot eller fengsel inntil 2 år. Medvirkning er straffbar, jf. femte ledd.

Straffenivået for narkotikaovertredelser har jevnt over vært høyt, men er i senere år justert noe ned og antallet straffutmålingsanker har sunket, se for eksempel Rt. 2000 side 828 og Rt. 2004 side 759. Det skyldes nok at straffenivået, og da særlig for de mest alvorlige overtredelsene, var blitt uforholdsmessig høyt. Samtidig har kvantumet i de mest alvorlige sakene stadig økt, slik at en ønskelig gradering av straffenivået talte for en viss reduksjon. Når det gjelder heroin, er det eksempler på straffer på fengsel i 18 år (se Rt. 1995 side 471), 16 år (se Rt. 2006 side 964), 15 og 12 år (se Rt. 1998 side 2001). Ved amfetamin er det eksempler på straffer på fengsel i 12 år (se Rt. 2002 side 160) og 11 år (se Rt. 2000 side 2072). Ved cannabis er det eksempler på straffer på fengsel i 10 år (se Rt. 1995 side 1975) og 8 år og seks måneder (se Rt. 2001 side 1408).

Narkotikaprekursorer - stoffer som kan brukes til fremstilling av narkotika - er regulert i forskrift 17. februar 2006 nr. 262 (om gjennomføring av forordning (EF) nr. 273/2004 11 februar 2004 om narkotikaprekursorer) og forskrift 17. februar 2006 nr. 263 om stoffer som kan brukes ved ulovlig fremstilling av narkotika mv. Forskriftene er gitt med hjemmel i legemiddelloven § 25 a, se Ot.prp. nr. 24 (1997 - 98) om bakgrunnen for bestemmelsen. I forskrift 17. februar 2006 nr. 263 § 15 annet ledd er bestemmelsene om straffansvar i legemiddelloven gitt tilsvarende anvendelse.

I Sverige er narkotikalovbrudd regulert i narkotikastrafflagen (1968:64). Bestemmelser om ulovlig innførsel og utførsel av narkotika er regulert i lag 2000:1225 om straff for smugling. I narkotikastrafflagen er grunndeliktet 1 §, som omhandler ulike former for forsettlig befatning med narkotika. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år. I 2 § reguleres liten narkotikaovertredelse, og strafferammen er her bot eller fengsel inntil 6 måneder. Kriteriet er om overtredelsen er å anse som liten («ringa») med hensyn til arten og mengden narkotika samt øvrige omstendigheter. Grov narkotikaovertredelse straffes med fengsel fra 2 inntil 10 år, jf. 3 §. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det særlig ses hen til om den har utgjort et ledd i en virksomhet som har foregått i større omfang eller yrkesmessig, om den gjelder en særlig stor mengde narkotika eller ellers har vært av særlig farlig eller hensynsløs art. Grov uaktsom befatning med narkotika straffes etter 3 a § med bot eller fengsel inntil 1 år. Etter loven om smugling 6 § er straffen for innførsel eller utførsel av narkotika henholdsvis fengsel inntil 3 år (vanlig), bot eller fengsel inntil 6 måneder (liten) eller fengsel i 2 til 10 år (grov).

I Danmark har man et dobbeltsporet system. Det er lov 21. juli 1968 nr. 391 om euforiserende stoffer som setter straff for ulike former for befatning med narkotika. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 2 år. De alvorligste tilfellene av forhold som er straffbare etter denne loven, er skilt ut til strengere behandling i dansk straffelov § 191. Etter § 191 stk. 1 første straffalternativ er den øvre strafferammen fengsel inntil 10 år for den som i strid med loven om euforiserende stoffer overdrar narkotika til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende omstendigheter. Paragraf 191 stk. 1 annet straffalternativ forhøyer strafferammen til fengsel inntil 16 år, dersom overdragelsen gjelder en betydelig mengde særlig farlig stoff, eller overdragelsen av et slikt stoff for øvrig har hatt en særlig farlig karakter. Etter § 191 stk. 2 straffes på samme måte øvrige befatninger med narkotika, slik som for eksempel innførsel, utførsel, kjøp, fremstilling, bearbeiding, besittelse mv. Før 2004 var maksimumsstraffen fengsel inntil 10 år, men ved en endring i 2004 ble den forhøyet til 16 år. For øvrig vil konkurrensregler kunne medføre en heving av de øvre strafferammene i både Sverige og Danmark.

I Finland reguleres ulike former for befatning med narkotika i den finske strafflagen 50 kap. Etter 50 kap. 1 § er strafferammen for vanlig narkotikaovertredelse bot eller fengsel inntil 2 år. Liten narkotikaovertredelse har en strafferamme på bot eller fengsel inntil 6 måneder, jf. 50 kap. 2 a § (i kraft 2007). Grov narkotikaovertredelse har en strafferamme på fengsel fra 1 inntil 10 år, jf. 50 kap. 2 §. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det blant annet legges vekt på om det dreier seg om «synnerligen farlig narkotika» eller en stor mengde narkotika.

EUs rammebeslutning 25. oktober 2004 (2004/757/RIA) setter som nevnt minimumsregler for gjerningsinnholdet i straffbare handlinger knyttet til ulovlig narkotikahandel og krav til strafferammer. Rammebeslutningen inneholder bestemmelser om definisjoner (artikkel 1), straffbare handlinger i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og prekursorer (artikkel 2), anstiftelse, medvirkning og forsøk (artikkel 3) og sanksjoner (artikkel 4). Det er også bestemmelser om blant annet visse formildende omstendigheter (artikkel 5), ansvar og sanksjoner overfor juridiske personer (artikkel 6 og 7) samt straffemyndighet og rettsforfølging (artikkel 8). I artikkel 2 og 4 fastsettes blant annet følgende:

«Artikel 2

Strafbare handlinger i forbindelse med ulovlig handel med narkotika og prækursorer

1. Hver medlemsstat træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at følgende forsætlige handlinger er strafbare, når de begås uden tilladelse:

  1. produktion, fremstilling, udvinding, tilberedning, tilbud, udbud til salg, distribution, salg, levering på hvilke som helst betingelser, mæglervirksomhed, forsendelse, transitforsendelse, transport, import eller eksport af narkotika

  2. dyrkning af opiumsvalmue, kokabusk eller cannabisplante

  3. besiddelse eller køb af narkotika med henblik på udøvelse af en af de i litra a) anførte former for virksomhed

  4. fremstilling, transport og distribution af prækursorer med

    viden om, at de skal anvendes i forbindelse med eller til ulovlig produktion eller fremstilling af narkotika.

2. De handlinger, der er omhandlet i stk. 1, er ikke omfattet af denne rammeafgørelses anvendelsesområde, hvis gerningsmændene har begået dem udelukkende med henblik på personlig forbrug som defineret i national lovgivning.

Artikel 4

Sanktioner

1. Hver medlemsstat træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at de i artikel 2 og 3 omhandlede strafbare handlinger kan straffes med strafferetlige sanktioner, der er effektive, står i et rimeligt forhold til overtrædelsen og har en afskrækkende virkning.

Hver medlemsstat træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at de i artikel 2 omhandlede strafbare handlinger kan straffes med fængsel af en maksimal varighed på mindst 1-3 år.

2. Hver medlemsstat træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at de i artikel 2, stk. 1, litra a), b) og c), omhandlede strafbare handlinger kan straffes med fængsel af en maksimal varighed på mindst 5-10 år i hvert af følgende tilfælde:

  1. den strafbare handling vedrører store mængder narkotika

  2. den strafbare handling enten vedrører de typer narkotika, der er blandt de mest sundhedsskadelige, eller har medført store skader for flere personers sundhed.

3. Hver medlemsstat træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at de i stk. 2 omhandlede strafbare handlinger kan straffes med fængsel af en maksimal varighed på mindst 10 år, når de er begået inden for rammerne af en kriminel organisation som defineret i fælles aktion 98/733/RIA af 21. december 1998 om at gøre det strafbart at deltage i en kriminel organisation i Den Europæiske Unions medlemsstater (1).

4. Hver medlemsstat træffer de nødvendige foranstaltninger for at sikre, at de i artikel 2, stk. 1, litra d), omhandlede strafbare handlinger kan straffes med fængsel af en maksimal varighed på mindst 5-10 år, når den strafbare handling er begået inden for rammerne af en kriminel organisation som defineret i fælles aktion 98/733/RIA, og prækursorerne er bestemt til at skulle anvendes i forbindelse med eller til produktion eller fremstilling af narkotika, i de i stk. 2, litra a) eller b), omhandlede tilfælde.

5. ...[konfiskation]»

Rammebeslutningen er ikke bindende for Norge, men det er naturlig å se hen til den ved utformingen av tilsvarende regler i her i landet.

4.2.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen peker på at straffenivået i Norge når det gjelder ulovlig innførsel mv. av narkotika er blitt karakterisert som et av de strengeste i verden, se delutredning VII side 337. Kommisjonen foreslår en vesentlig reduksjon i maksimumsstraff og dermed også i straffenivået. Generelt begrunner kommisjonen forslaget med følgende:

For det første vises det til at strafferammene i Norge står i en særstilling sammenlignet med de øvrige nordiske land, hvor maksimumsstraffen er fengsel inntil 10 år (Sverige og Finland). Departementet innskyter at etter lovendringen i 2004 er maksimumsstraffen i Danmark 16 år, jf. ovenfor. For det annet mener kommisjonen at det er et misforhold mellom narkotikastraffene og for eksempel straffene for alvorlige legemskrenkelser, drap, voldtekter og sedelighetsforbrytelser mot barn, se side 337 i utredningen. Straffutmålingen i alvorlige narkotikasaker bør etter kommisjonens syn bringes i samsvar med de straffutmålingstradisjonene som preger vårt rettssystem på de fleste andre områder, og mer på linje med rettstilstanden i våre naboland. For det tredje peker kommisjonen på at de allmennpreventive virkningene av de ulike strafferammer eller straffutmåling på de nivåene som det her er tale om, unndrar seg prøving. Den suksessive hevingen av de øvre strafferammene fra 2 inntil 6 år (1968) og deretter i flere omganger til 21 års øvre strafferamme i 1984 har ikke hatt påviselig effekt på narkotikaomsetningen. Den senking av strafferammene som foreslås, vil etter kommisjonens vurdering ikke føre til økt narkotikakriminalitet.

Konkret foreslår kommisjonen at straffebudene mot narkotika samles i tre bestemmelser: se skissene til § 25-1 om narkotikaovertredelse, § 25-2 om grov narkotikaovertredelse og § 25-3 om grovt uaktsom narkotikaovertredelse. Det foreslås en øvre strafferamme på 10 år for grov narkotikaovertredelse, jf. side 337. Minstestraffen på fengsel i 2 år foreslås ikke videreført. For (vanlig) narkotikaovertredelse foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år, mens det for grovt uaktsom narkotikaovertredelse foreslås en strafferamme på bot eller fengsel inntil 2 år.

Kommisjonen foreslår at grov narkotikaovertredelse bare skal ramme ulovlig befatning med et meget betydelig kvantum av et særlig farlig stoff, se utredningen side 331. Det vises til Straffelovrådets vurderinger i NOU 1982: 25 om at det er en vesensforskjell i farlighet mellom cannabisstoffene og de harde stoffene som for eksempel heroin, kokain og amfetamin. Kommisjonen viser til at selv om ulovlig befatning med cannabis ikke vil rammes som grov overtredelse, vil en slik befatning likevel kunne straffes med flere års fengsel (inntil 6 år).

Endelig foreslår kommisjonen at kun grovt uaktsom overtredelse av skissen til §§ 25-1 og 25-2 skal være straffbar, se skissen til § 25-3. I forhold til straffeloven 1902 § 162 fjerde ledd, der simpel uaktsomhet er tilstrekkelig, innebærer forslaget en innskrenkning av området for det straffbare, se utredningen side 332 og generelt side 87 - 88.

4.2.3.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Norsk forening for kriminalreform (KROM), Norsk Organisasjon for Reform av Marihuana (NORMAL) og Straffedes organisasjon i Norge (SON) støtter kommisjonens forslag om å redusere strafferammene. NORMAL uttaler at straffutmålingen må stå i forhold til den faktiske skade som er skjedd, og i forhold til andre straffbare handlinger med et tilsvarende skadepotensial. NORMAL slutter seg også til forslaget om at kun grov uaktsomhet - og ikke simpel uaktsomhet - skal rammes. KROM støtter også forslaget om å redusere strafferammene, og viser særlig til misforholdet mellom narkotikastraffene og straffene for øvrige lovbrudd som det er naturlig å sammenlikne med, og at de allmennpreventive virkningene av ulike strafferammer vanskelig lar seg undersøke.

Riksadvokaten går imot forslaget. Det vises til at i praksis har straffene for narkotikalovbrudd gått ned de senere år. Sett i lys av den økende internasjonale kriminaliteten på dette området, uttaler riksadvokaten at det er grunn til å beholde det spillerom man har etter dagens strafferammer. Under enhver omstendighet synes en maksimumsstraff på 10 års fengsel for de mest alvorlige narkotikalovbruddene å gi et galt signal. Politidirektoratet går også imot forslaget om en vesentlig reduksjon i strafferammene, og uttaler at en slik reduksjon vil ha en negativ signaleffekt. Dette hensynet må veie tyngre enn ønsket om en harmonisering. Under henvisning til uttalelsen fra Oslo politidistrikt fremheves at de foreslåtte reduksjoner av den øvre strafferammen (opp mot en halvering) kan synes drastiske.

4.2.3.4 Departementets vurdering

Kommisjonens forslag reiser flere spørsmål. Ett er hvilke øvre strafferammer som skal gjelde, og i forlengelsen av dette hvilket nivå straffutmålingspraksis bør legges på - om det bør skje en videreføring av gjeldende praksis eller en vesentlig oppmyking. Et annet spørsmål er hvordan den nærmere inndelingen av straffebudet eller straffebudene bør være. Videre er det spørsmål om strafferammen for grov narkotikaovertredelse bare skal omfatte ulovlig befatning med en betydelig mengde narkotika av særlig farlig karakter. I praksis vil det innebære at overtredelser knyttet til stoffer som cannabis mv. ikke vil kunne rammes som grov narkotikaovertredelse, selv om det skulle gjelde svært store mengder. Et særskilt spørsmål er om uaktsomhetsansvaret bare skal ramme grov uaktsomhet. Departementet behandler spørsmålene i denne rekkefølgen, selv om problemstillingene har en viss tilknytning til hverandre.

Kommisjonens forslag om en sterk reduksjon i strafferammene og straffutmålingspraksis innebærer etter departementets vurdering et vesentlig endret syn på den strafferettslige vurderingen av narkotikaovertredelser. Forslaget om en øvre strafferamme på fengsel inntil 10 år innebærer mer enn en halvering av gjeldende øvre strafferamme (21 år). Som en konsekvens av forslaget til endringene i strafferammene skal også straffutmålingspraksis justeres vesentlig ned. Samtidig innebærer forslaget om at grove narkotikaovertredelser bare skal omfatte et meget betydelig kvantum av et særlig farlig stoff, at den øvre strafferammen for praktisk viktige stoffer som cannabisstoffene (hasj og marihuana) blir redusert - ytterligere - fra gjeldende 21 år til 6 år.

Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen (side 67) fastslått at den skal føre en restriktiv ruspolitikk. Det må anlegges et helhetsperspektiv på ruspolitikken og på bekjempelsen av narkotika. Straffebestemmelsene mot narkotikaovertredelser er ett av flere viktige virkemidler i bekjempelsen av narkotika. Slik departementet ser det, er det på denne bakgrunn ikke ønskelig med en generell nedjustering verken av de øvre strafferammene eller straffutmålingspraksis. Departementet viser til at flere høringsinstanser nettopp har fremhevet at endringene som kommisjonen foreslår, er for drastiske.

Strafferammene i ny straffelov skal gjenspeile et realistisk nivå i forhold til gjeldende straffutmålingspraksis, se Ot.prp. nr. 8 (2007 - 08) side 23 - 25. Det bør også være en indre, logisk sammenheng mellom de ulike strafferammer og alvorlighetsgraden det er tale om. Straffenivået ved narkotikaovertredelser har vært høyt. I nordisk sammenheng er Norge strengest. I Sverige og Finland er lengstestraffen fengsel inntil 10 år ved de grove overtredelsene, men slik at reglene om straffutmåling når flere forbrytelser begås samtidig (konkurrensreglene) kan medføre høyere straff.

I Danmark har en etter lovendringen i 2004 en øvre strafferamme på fengsel inntil 10 år (grov) og 16 år (særlig grov). Lengstestraffen på fengsel inntil 16 år i Danmark gjelder bare for ulovlig befatning med en betydelig mengde med særlig farlig eller skadelig stoff, eller for tilfelle der befatningen med et slikt stoff for øvrig har hatt en særlig farlig karakter, jf. dansk straffelov § 191 stk. 1 annet punktum. Hasj omfattes ikke av dette, og har en maksimumsramme på fengsel i 10 år. Før endringene i 2004 var de øvre strafferammene henholdsvis fengsel i inntil hhv. 6 og 10 år. I forarbeidene er det vist til at en heving av strafferammene i høyere grad vil avspeile straffverdigheten av disse overtredelsene. Det er uttalt at hevingen alene er begrunnet i å gi mulighet for en større gradering av straffutmålingen i de groveste tilfellene, se Straffelovrådets betænkning nr. 1424 (2002), om straffastsættelse og strafferammer II, side 654 (flertallet).

Departementet peker på at straffenivået over tid er blitt noe nedjustert i norsk rettspraksis. Især er det tilfelle for befatning med små kvanta narkotika til eget bruk. Slike tilfelle skal straffes mildere en annen befatning med narkotika, se særlig Rt. 1999 side 33. Er det tale om større kvanta tillegges dette momentet mindre vekt, se Rt. 2002 side 872 og Rt. 2003 side 118.

Det har imidlertid blitt foretatt en nedjustering utover dette, se for eksempel Rt. 2004 side 759 (ca. 8 kg. hasj). Dette dreier seg i første rekke om saker hvor kvantumet er nokså stort, men ikke svært stort. Denne nedjusteringen er nok et uttrykk for at en i praksis har ønsket et nødvendig spenn i bruk av strafferammene ettersom de aktuelle kvanta har økt i de større beslagene. For saker med et utpreget profesjonelt preg, har det ikke funnet sted en tilsvarende nedjustering i straffenivået. Her har praksis i stor grad vektlagt allmennpreventive hensyn, se til illustrasjon Rt. 2005 side 923 (92 kg hasj).

Samlet sett står en her overfor overtredelser hvor det i betydelig grad er blitt foretatt en gradering av utmålt straff innenfor strafferammene. For eksempel er det flere eksempler på saker der fengselsstraffen har vært i det øvre sjikt, se Rt. 1995 side 471 (18 år), Rt. 2006 side 964 (16 år) og Rt. 2007 side 399 (16 år). I de senere år har også Høyesterett i mindre grad tillatt straffutmålingsanker, idet en nå i stor grad har fått et festnet straffenivå.

Departementet har vurdert om det i lys av dette er tilstrekkelig med en 15-årsramme, men er blitt stående ved å foreslå en videreføring av den gjeldende 21-årsramme. Slik departementet ser det, er dette nødvendig for generelt å videreføre den veletablerte straffutmålingspraksis som har festnet seg. Bestemmelsen i straffeloven 2005 § 79 vil innenfor sitt virkeområde (flere lovbrudd, gjentakelse og organisert kriminalitet) medføre at den øvre strafferammen vil kunne forhøyes med 6 år til 21 års fengsel. For de groveste overtredelsene vil straffeloven 2005 § 79 ofte komme til anvendelse. Den ønskede graderingen i straffutmålingen kan dermed oppnås. Departementet mener likevel at 21-årsrammen bør videreføres - den er nødvendig i tilfelle hvor man kommer over de virkelig store bakmennene, jf. Ot.prp. nr. 23 (1983 - 84) side 29. Etter departementets syn kan det gjeldende straffenivået vanskelig opprettholdes dersom maksimumsstraffen settes til fengsel inntil 15 år. Departementet ser det som ønskelig med størst mulig ensartethet i strafferammene mellom de nordiske land, men finner ikke å kunne tillegge dette avgjørende betydning.

Straffelovkommisjonen viser også til at det er et misforhold mellom narkotikastraffene og for eksempel straffene for alvorlige legemskrenkelser, drap, voldtekter og sedelighetsforbrytelser mot barn. Etter departementets syn er en slik sammenlikning som Straffelovkommisjonen foretar, krevende, ettersom de verdier som straffebudene skal verne, er av en så ulik karakter. Som departementet fremhever i Ot.prp. nr. 8 (2007 - 08) side 24 - 25, er det imidlertid ønskelig å rette opp skjevheter i strafferammer og straffenivået mellom ulike kategorier av kriminalitet (ekvivalensvurderingen). Det må kunne konstateres at enkelte grovere narkotikalovbrudd, i hvert fall frem til straffenivået ble justert noe ned i praksis, ble straffet uforholdsmessig strengt sammenliknet med for eksempel drap, grove legemskrenkelser og voldtekt. Grove narkotikaovertredelser vil på den annen side være av særlig allmennfarlig karakter, og skadepotensialet vil kunne være betydelig. Særlig ved omfattende salg av farlige stoffer settes mange menneskers liv og helse på spill. Ofte vil slike narkotikaovertredelser ha et større preg av profesjonalitet, der mer rasjonelle overveielser og risikobetraktninger gjør seg gjeldende. Hittil har nedslagsfeltet for bekjempelse av organisert kriminalitet vært tydeligst nettopp i forhold til narkotikaovertredelser, som ofte finansierer virksomhet som involverer grove krenkelser av liv, kropp og frihet. Riktignok kan straffverdigheten for gjerningspersonen variere med hensyn til hvilken rolle vedkommende har hatt i narkotikaovertredelsen, men dette vil være et sentralt straffutmålingsmoment, se for eksempel Rt. 1998 side 1673. Departementet foreslår dessuten en merkbar oppjustering av straffenivået for flere av de kategorier overtredelser som kommisjonen viser til, som for eksempel vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep, grov vold samt forsettlig drap. Sammenholder en denne ønskede oppjusteringen med den nedjustering i straffenivået som har skjedd ved enkelte former for narkotikalovbrudd, mener departementet at lovforslaget i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til ekvivalens mellom de ulike kategorier av alvorlige straffbare forhold selv om straffenivået for grove narkotikalovbrudd opprettholdes.

På denne bakgrunn foreslår departementet at de gjeldende strafferammene i straffeloven 1902 § 162 videreføres. Det bør på samme måte som i dag gis strenge straffer for de profesjonelt pregede, alvorlige narkotikasakene. Samtidig er departementet enig i den varsomme nedjusteringen som over tid har funnet sted i straffenivået, særlig hva gjelder saker som omhandler narkotikaovertredelse knyttet til eget bruk. Slike tilfeller har en klart lavere straffverdighet enn befatning med narkotika som tar sikte på videresalg av større mengder narkotika. Samlet sett foreslår derfor departementet at den straffutmålingspraksis som nå etter hvert har festnet seg, videreføres, likevel slik at annen straff enn ubetinget fengsel i større grad bør anvendes i saker om videresalg av en liten mengde narkotika for å finansiere eget rusmisbruk.

Departementet har videre vurdert om man - som kommisjonen foreslår - bør nøye seg med en inndeling i kun vanlig og grov narkotikaovertredelse, se kommisjonens skisse til § 25-1 (bot eller fengsel inntil 6 år) og § 25-2 (fengsel inntil 10 år). Departementet foreslår imidlertid å videreføre den gjeldende inndeling. Strafferammen for vanlig narkotikaovertredelse bør som nå være bot eller fengsel inntil 2 år. Grov narkotikaovertredelse foreslås også inndelt slik som nå, med inntil 10, 15 og 21 års fengsel som ulike alternativer. Departementet viser her blant annet til at 10-årsrammen er hensiktsmessig ved tilståelsessaker, jf. straffeprosessloven § 248. Minstestraffen i straffeloven § 162 tredje ledd foreslås videreført, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 138.

Departementet følger heller ikke opp Straffelovkommisjonens forslag om at grov narkotikaovertredelse bare skal omfatte tilfeller med betydelig kvantum av særlig farlig stoff. Reelt sett er det her spørsmål om hvilket straffenivå en skal videreføre for narkotika som etter kommisjonens forslag ikke er «særlig farlige». Det mest praktiske eksempel er trolig cannabisstoffene. Også for slike stoffer er det i rettspraksis blitt idømt betydelige fengselsstraffer, se blant annet Rt. 1995 side 1975 (10 år), Rt. 2001 side 1408 (8 år og 6 måneder) og LB-2004-75062 (14 år - anke til Høyesterett nektet fremmet). Departementet ønsker også her å videreføre den linje rettspraksis har lagt seg på. Høyesterett har uttalt at det ikke er grunnlag for å nedjustere straffenivået i saker om profesjonell innførsel av større mengder cannabis, jf. Rt. 2005 s. 923 og sak 2008-09-19 («Wonderboy»). En oppfølging av kommisjonens forslag på dette punkt ville ha medført en kraftig nedpenalisering av de alvorligste former for befatning med cannabis, noe det ikke er grunn til. Skadepotensialet ved slike overtredelser er av en slik art at det tilsier en streng reaksjon. Til illustrasjon kan det vises til at en i Danmark har hatt tilfeller med ulovlig innførsel av cirka 12 tonn hasj, jf. Ugeskrift for retsvæsen (UfR) 2001 side 2059. Departementet understreker at det etter forslaget - som etter gjeldende praksis - vil være slik at hvilket omfang som kreves etter de ulike straffalternativer vil avhenge av typen stoff.

Departementet følger ikke opp kommisjonens forslag om at bare grov uaktsomhet skal være straffbart. Det vises generelt om dette spørsmålet til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 114-115. Slik departementet ser det, er det på dette feltet viktig av effektivitetshensyn at også vanlig uaktsomhet rammes. Det dreier seg om handlinger som kan ha alvorlige konsekvenser, og hvor det i praksis ofte vil være vanskelig å motbevise den siktedes anførsel om at han ikke visste at det var narkotika han var i befatning med. Det kan også ofte være tale om såkalt «skjult forsett», og et krav om grov uaktsomhet vil kunne vanskeliggjøre strafforfølgingen.

For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget §§ 231 og 232.

4.3 Grov overtredelse av alkohollovgivningen

4.3.1 Gjeldende rett

Lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkoholloven) § 10-1 tredje ledd setter straff for ulike overtredelser av loven når disse er knyttet til «et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk». Paragraf 10-1 tredje ledd regulerer de groveste tilfellene, og har en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år. Etter § 10-1 første ledd - som omhandler vanlig overtredelse - er strafferammen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, mens § 10-1 annet ledd, som regulerer grov overtredelse, har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil 2 år.

Straffskjerpelsen i § 10-1 tredje ledd som følge av at overtredelsen av de nærmere angitte bestemmelsene gjelder et meget betydelig kvantum, er aktuell ved følgende bestemmelser: § 2-1 om retten til innførsel av alkoholholdig drikk, § 3-1 om retten til salg av alkoholholdig drikk, § 8-1 om forbud mot tilvirking og omdestillering av brennevin, § 8-2 om ulovlig forvaring og lagring av alkoholholdig drikk og § 8-3 om tilvirkning, oppbevaring og omsetning av gjærende eller gjæret udestillert væske. Paragraf 10-1 tredje ledd ble vedtatt ved lov 15. mars 1991 nr. 5, se Ot.prp. nr. 56 (1989 - 90) og Innst. O. nr 25 (1990 - 91). Om bakgrunnen for bestemmelsen og økningen i strafferammen vises det til Ot.prp. nr. 56 (1989 - 90) side 40 - 43 og Innst. O. nr. 25 (1990 - 91) side 7. Begrunnelsen for 10-1 tredje ledd ble særlig forankret i avgiftspolitiske hensyn og de sosial- og helsemessige skadevirkninger av ulovlig omsetning. Bestemmelsens kjerneområde er organisert spritsmugling med betydelig profittmotiv.

4.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår at straffebestemmelsen i alkoholloven § 10-1 tredje ledd overføres til straffeloven, se skissen til § 25-4 og delutredning VII side 332 og 436. Forslaget begrunnes i hovedsak med at overtredelsen er så straffverdig at straffetrusselen bør plasseres i straffeloven. Videre vises det til at denne type overtredelser har stor likhet med narkotika- og dopingovertredelser. Denne saklige sammenhengen bør tillegges vekt ved plasseringen av straffebudet, se utredningen side 436. Innholdsmessig er Straffelovkommisjonens skisse til 25-4 om alvorlig alkoholovertredelse i hovedsak i samsvar med alkoholloven § 10-1 tredje ledd.

Straffelovkommisjonen foreslår imidlertid å endre skyldkravet fra simpel uaktsomhet til grov uaktsomhet, og viser til at det samme foreslås for narkotikaovertredelser, se utredningen side 332. Strafferammen på fengsel inntil 6 år foreslås videreført for forsettlige overtredelser, se utredningen side 332 og 338. Kommisjonen foreslår at strafferammen for grovt uaktsomme overtredelser bør være markert lavere enn ved forsettlig overtredelse - dvs. bot eller fengsel inntil 2 år. Kommisjonen fremhever videre at forslaget om overføring av alkoholloven § 10-1 tredje ledd til straffeloven reiser spørsmål om det er behov for endringer i strafferammene i § 10-1 første og annet ledd, se side 338, og den fremholder at strafferammene for uaktsomme overtredelser i alkoholloven ikke synes veloverveide. Alkoholloven § 10-1 annet ledd gir en strafferamme på 2 år for uaktsomme overtredelser, en strafferamme som er lik den Straffelovkommisjonen foreslår for grovt uaktsomme overtredelser som gjelder et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk, jf. § 25-4. Kommisjonen peker på at strafferammen for uaktsom narkotikaovertredelse er fengsel inntil 2 år uansett stoffmengde eller stofftype.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har merknader til kommisjonens skisse.

Agder lagmannsrett uttaler at alkoholloven § 10-1 ikke bør splittes opp. Dersom dette gjøres, bør antakelig mer av forbudet flyttes over til straffeloven, slik at man får en mer allmenn regulering der. Det vises til at en slik løsning har kommisjonen foreslått for skattesvik, jf. §§ 32-4 til 32-6. Også Politidirektoratet går imot en overføring av alkoholloven § 10-1 tredje ledd til straffeloven. Det fremheves at bestemmelsen hører saklig hjemme i alkoholloven, uavhengig av kvantumet. Det vises til at den samme problemstillingen kan oppstå i tilknytning til nedsubsumering ved overtredelser av alkoholloven som ved overtredelser av utlendingsloven. Asker og Bærum politidistrikt er også negative til overføringsforslaget. Dommerforeningen uttaler at det er praktisk uheldig å splitte reglene om alkohollovbrudd slik at de groveste bestemmelsene finnes i straffeloven og de mildere i alkoholloven. Dommerforeningen fremhever på generelt grunnlag at samtlige bestemmelser innen en særlovs område bør finnes i særloven og ikke deles mellom straffeloven og særloven.

Advokatforeningen slutter seg på generelt grunnlag til forslaget.

4.3.4 Departementets vurdering

Departementet vil først vurdere spørsmålet om alkoholloven § 10-1 tredje ledd bør flyttes til straffeloven.

Departementet har i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 51-55 lagt til grunn at det kreves særlige argumenter for skille saklig likeartede overtredelser, slik at de grove overtredelser reguleres i straffeloven, mens de mindre alvorlige overtredelser reguleres i spesiallovgivningen. Etter departementets syn er det imidlertid gode grunner for å overføre alkoholloven § 10-1 tredje ledd til straffeloven. Viktigst er at det er tale om meget alvorlige overtredelser, med en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år, se til illustrasjon Rt. 2003 side 736. At overtredelser av mer ordinær karakter rammes av spesiallovgivningen og de mer alvorlige overtredelser rammes av straffeloven, er velkjent også i gjeldende straffelovgivning. Det kan her for eksempel vises til at narkotikaovertredelser dels rammes av legemiddelloven og dels av straffeloven, og denne ordningen foreslås videreført. Ved en slik lovteknisk løsning oppnås dessuten at de mest alvorlige overtredelser mot lovgivning om narkotika, doping og alkohol samles. Departementet slutter seg derfor til Straffelovkommisjonens forslag om å overføre alkoholloven § 10-1 tredje ledd til straffeloven, se lovforslaget § 233. Det bør i forlengelsen av dette inntas en henvisning i alkoholloven § 10-1 til lovforslaget § 233.

Lovforslaget § 233 om alvorlig overtredelse av alkoholloven svarer innholdsmessig i hovedsak til gjeldende alkohollov § 10-1 tredje ledd. Etter departementets vurdering bør strafferammen på fengsel inntil 6 år videreføres for de forsettlige overtredelser, i tråd med kommisjonens forslag.

Kommisjonen har som nevnt foreslått at bare grov uaktsomhet skal rammes, og ikke alminnelig (simpel) uaktsomhet. Forslaget innebærer en nedkriminalisering sammenlignet med gjeldende rett. Departementet deler ikke kommisjonens syn på dette punkt, og foreslår å videreføre skyldkravet simpel uaktsomhet. Dels er dette begrunnet i effektivitetshensyn, men samtidig står en her overfor handlinger som kan ha alvorlige konsekvenser. Det vises også til at en tilsvarende løsning foreslås for narkotika- og dopingovertredelsene.

Departementet viser videre til at i dag er det en lengstestraff på fengsel inntil 6 år for uaktsomme overtredelser etter § 10-1 tredje ledd, og en øvre strafferamme på 2 år for uaktsomme overtredelser av § 10-1 annet ledd. Kommisjonen foreslår at den øvre strafferammen for grovt uaktsom alvorlig alkoholovertredelse bør være på 2 år, jf. § 25-4 og delutredning VII side 332 og 337 - 338. Departementet er enig med kommisjonen i at uaktsomme grove alkoholovertredelser gjennomgående bør bedømmes mildere strafferettslig enn forsettlige overtredelser. Det foreslås derfor en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år for uaktsomme grove alkoholovertredelser, jf. lovforslaget § 233 annet ledd. Departementet foreslår ikke endringer i strafferammen i alkoholloven § 10-1 annet ledd. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å endre skyldkravet i alkoholloven § 10-1. Effektivitetshensyn tilsier at også vanlig uaktsomhet bør rammes, jf. også ovenfor. Departementet foreslår imidlertid at det i alkoholloven § 10-1 tredje ledd inntas en henvisning til lovforslaget § 233 i straffeloven. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 233 og endringsforslaget til alkoholloven § 10-1.

4.4 Dopingovertredelse

4.4.1 Oversikt

Her behandler departementet for det første spørsmålet om kriminalisering av bruk, erverv og besittelse av visse dopingmidler, jf. punkt 4.4.2. Videre behandles spørsmål i tilknytning til videreføring av straffeloven 1902 § 162 b.

4.4.2 Kriminalisering av bruk, erverv og besittelse av dopingmidler?

4.4.2.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 162 b første ledd om dopingforbrytelser rammer «[d]en som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar ... dopingmiddel». Formålet med å innføre bestemmelsen i 1992 var å kunne ramme mer effektivt den som fremskaffer og omsetter dopingmidler. Gjerningsbeskrivelsen er langt på vei parallell med bestemmelsen om narkotikaforbrytelser i straffeloven 1902 § 162 første ledd. Forskjellen er at § 162 b første ledd ikke rammer erverv av dopingmiddel, mens erverv av narkotika rammes av § 162 første ledd. Videre er besittelse og bruk av narkotika straffbar etter legemiddelloven § 24 annet ledd jf. § 31 annet ledd. Besittelse og bruk av dopingmidler er derimot ikke straffbar.

Ved forberedelsen av straffeloven 1902 § 162 b ble det vurdert å sette straff også for erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Straffelovrådet gikk i NOU 1990: 30 Straffereaksjoner i tilknytning til doping inn for å kriminalisere erverv, besittelse og bruk av «syntetiske androgener og anabole steroider», jf. utredningen side 39 - 40. Men flere høringsinstanser tok avstand fra forslaget. Justisdepartementet sluttet seg til disse høringsinstansene, jf. Ot.prp. nr. 46 (1991 - 92) side 11 - 13. I sin begrunnelse for å ikke kriminalisere bruk mv. av dopingmidler uttalte departementet følgende (side 13):

«På dette området bør man overlate til idretten å foreta de nødvendige kontroller og å sette i verk sanksjoner. Regler om erverv, bruk og besittelse vil i første rekke rette seg mot den enkelte idrettsutøver. Det sanksjonssystemet idretten selv rår over, har trolig en vel så god preventiv virkning overfor idrettsutøvere som en eventuell straffebestemmelse i den alminnelige lovgivningen. Bruk av dopingmidler er dessuten i større grad idrettens problem alene og i mindre grad et samfunnsproblem enn andre former for befatning med dopingmidler. Videre ville det være praktisk vanskelig om politiet og påtalemyndigheten skulle etterforske og påtale bruk av dopingmidler. Spesielt vil det kunne oppstå vanskelige rettssikkerhetsproblemer i tilknytning til prøvetaking og analyse, se nærmere Straffelovrådets utredning s 43. Kriminalisering av bruk m.v ville dessuten kreve relativt store ressurser på bekostning av andre og viktige oppgaver politiet og påtalemyndigheten har.

Et annet moment som taler imot å kriminalisere bruk av dopingmidler, er at en på grunn av bevisbyrdereglene i idrettens eget regelverk vil kunne oppleve at en idrettsutøver dømmes av idrettens egne organer, men frifinnes av en alminnelig domstol. Dette vil kunne gi en negativ signaleffekt. Slike problemer vil ikke oppstå for andre former for befatning med dopingmidler, fordi reglene om omvendt bevisbyrde bare gjelder ved bruk.»

Heller ikke Stortinget gikk i 1992 inn for å kriminalisere erverv, besittelse (til eget bruk) og bruk av dopingmidler.

Da straffeloven § 162 b ble etterkontrollert i 1998, ble spørsmålet om å kriminalisere erverv, besittelse og bruk av dopingmidler reist på ny. Riksadvokaten tok uttrykkelig avstand fra forslaget. Justisdepartementet sluttet seg til dette og viste til begrunnelsen fra 1992, jf. Ot.prp. nr. 8 (1998 - 99) om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv (inndragning av utbytte) side 62 - 63.

Det finnes heller ingen andre straffebestemmelser som uttrykkelig rammer erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Unntaksvis kan slik befatning med dopingmidler være straffbar etter andre bestemmelser, for eksempel hvis midlet også er et narkotikum (som for eksempel amfetamin).

«Narkotikalisten» og «dopinglisten», jf. henholdsvis forskrift 30. juni 1978 nr. 8 om narkotika mv. (narkotikalisten) og forskrift 30. april 1993 nr. 318, regulerer hva som skal anses som henholdsvis narkotika og dopingmidler i straffelovens forstand. Hvilke stoffer som etter straffelovgivningen regnes som henholdsvis narkotika og dopingmidler, korresponderer ikke med hva som innen idretten regnes som dopingmidler. For det første er en rekke stoffer på NIFs dopingliste i strafferettslig sammenheng klassifisert som narkotika (ved at de er oppført på narkotikalisten). For det andre faller en rekke av «dopingmidlene» på NIFs dopingliste utenfor både narkotikalisten og dopinglisten.

Medvirkning til dopingforbrytelse er straffbar etter § 162 b fjerde ledd. Paragraf 162 b fjerde ledd rammer dessuten medvirkning til «bruk av dopingmiddel». Hovedgrunnen til at medvirkning til bruk av dopingmidler er kriminalisert selv om bruken er lovlig, er at det anses som særlig alvorlig dersom trenere, ledere, helsepersonell eller andre i støtteapparatet rundt idrettsutøvere råder utøverne til å dope seg.

4.4.2.2 Rettstilstanden i andre nordiske land

I Sverige er ulike former for befatning med visse dopingmidler forbudt ved en egen lov - lagen om förbud mot vissa dopningsmedel - som trådte i kraft i 1992. Loven gjelder syntetiske anabole steroider, testosteron og derivater av disse stoffene samt veksthormoner. Dessuten gjelder loven kjemiske substanser som øker kroppens egen produksjon, og frigjøringen av veksthormoner eller testosteron og derivater av testosteron. Opprinnelig var bare overdragelse, tilvirkning, oppbevaring og besittelse av slike stoffer, samt det å by dem ut for salg, straffbart. Etter en lovendring som trådte i kraft i 1999, er også ulovlig bruk av disse stoffene straffbar.

Etter samme modell som den svenske har Danmark en egen dopinglov - lov 21. april 1999 nr. 232 om forbud mod visse dopingmidler. Loven rammer noen flere stoffer enn den svenske dopingloven, hovedsakelig erytropoietin (EPO) og midler med lignende virkning. Ulovlig salg, annen overdragelse eller spredning, tilvirkning, innførsel, utførsel, og besittelse av slike stoffer er straffbar. Til forskjell fra Sverige er bruk av dopingmidler ikke straffbar. Ved lov 22. desember 2004 nr. 1438 om fremme af dopingfri idræt har kulturministeren fått myndighet til å kunne gi nærmere regler om avgrensningen av doping. Denne loven etablerer også Anti Doping Danmark som en permanent offentlig institusjon med ansvar for blant annet kontroll, opplysning, forskning og internasjonalt samarbeid.

Finland har ikke noen egen dopinglov. Men de fleste dopingmidlene er legemidler som faller inn under bestemmelsene i den finske legemiddelloven - läkemedelslagen 10. april 1987 (395/1987). Etter 96 § er ulovlig lagerhold, salg eller annen overdragelse, tilvirkning og import av slike legemidler straffbar. Innførsel av dopingmidler kan også rammes av den finske strafflagen 19. desember 1889 (39/1889) 44 kap, se proposisjon RP nr. 17/2001 om endringer i blant annet den finske straffeloven 44 kap. I 6 § er det gitt regler om vanlig dopingovertredelse, i 7 § om grov dopingovertredelse og i 8 § om de minst alvorlige dopingovertredelsene (lindrig dopningsbrott). Strafferammene er henholdsvis bot eller fengsel inntil 2 år (6 §), fengsel i minst 4 måneder og høyst 4 år (7 §) og bøter (8 §). Fremstilling, innførsel og spredning av dopingmiddel er kriminalisert gjennom bestemmelsene i den finske strafflagen. Som i Danmark er bruk av dopingmidler ikke straffbar. Besittelse er kriminalisert i de tilfeller hvor det sannsynlige formålet er ulovlig spredning av dopingmidlet.

4.4.2.3 Høringsnotat 10. oktober 2001. Høringsinstansenes syn

Justisdepartementet foreslo i høringsbrev 10. oktober 2001 å kriminalisere erverv, besittelse og bruk av anabole steroider/testosteron (AAS) og preparater som inneholder slike stoffer. Etter forslaget skulle overtredelser straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. De nye reglene ble foreslått inntatt i legemiddelloven. Om begrunnelsen for forslaget uttalte departementet (høringsbrevet side 20):

«Det er ingen tvil om at bruk av dopingmidler er uønsket atferd som bør bekjempes - av offentlige myndigheter og av idrettens egne organer. Spørsmålet er om trussel om straff er et egnet virkemiddel. Spørsmålet står i en noe annen stilling enn da det ble vurdert i 1992, først og fremst ved at fokus er sterkere på dopingbruken til unge mennesker utenfor det organiserte idrettsmiljøet. Argumentet om at idrettens egne organer best kan bekjempe bruk av dopingmidler, kan derfor ikke tillegges så stor vekt som før. Den uorganiserte gruppen av brukere kan dessuten være vanskeligere å nå med andre virkemidler, som for eksempel informasjon og holdningsskapende arbeid. Selv om det ikke foreligger fullgod vitenskapelig dokumentasjon, må det også tas på alvor at det kan være en sammenheng mellom bruk av anabole steroider og utøvelse av vold. Særlig de alvorlige konsekvensene av vold og særlig aggressiv vold - gjerne i kombinasjon med alkohol- eller narkotikapåvirkning - gjør at det ut fra en føre-var tankegang er mer nærliggende enn før å kriminalisere bruk av enkelte dopingmidler. Bruk av dopingmidler er også et problem for brukeren selv, selv om helseskadelig livsførsel normalt ikke er straffverdig.»

Den bærende begrunnelse for forslaget var den mulige sammenhengen mellom bruk av dopingmidler og utøvelse av vold.

Høringsinstansene var delt i synet på forslaget om å kriminalisere bruk mv. av dopingmidler. Kultur- og kirkedepartementet, Politidirektoratet, Oslo statsadvokatembeter, Politiets Fellesforbund, Advokatforeningen, Den norske lægeforening, Barneombudet, LO, NIF, Aker universitetssykehus HF - Seksjon for dopinganalyse, stilte seg alle positive til kriminaliseringen. Derimot var riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Kripos, Statens rettstoksikologiske institutt, Norsk forening for Helhetsmedisin og Fritt Helsevalg (FHV), negative til å kriminalisere bruk mv. av doping.

Kultur- og kirkedepartementet viste til at det gjennom en årrekke er utrettet et vesentlig arbeid for å bekjempe doping innenfor den organiserte idretten, slik at dopingbruk innenfor den organiserte idretten neppe har betydelig omfang. Videre ble det vist til arbeidet som Kontaktutvalget for antidopingarbeid i Norge har nedlagt, og at erfaringen var at dopingproblemet i all hovedsak er knyttet til miljøer utenfor den organiserte idretten. Kontaktutvalget anbefalte også at erverv og besittelse av dopingmidler kriminaliseres, og at det dessuten burde vurderes om bruk skal kriminaliseres. Kultur- og kirkedepartementet sluttet seg til beskrivelsen i høringsbrevet av den mulige sammenhengen mellom doping og vold, og pekte på at den praktiske erfaringen som fagmiljøer og offentlige instanser hadde innhentet fra arbeid med miljøer der denne type stoffer misbrukes, måtte tillegges betydelig vekt.

Politidirektoratet sluttet seg også til forslaget om kriminalisering, og viste særlig til at slik straffeloven § 162 b har vært praktisert, har politiet ofte støtt på problemer med å skille hva som er straffri besittelse til eget bruk og hva som er straffbar oppbevaring. Forslaget om kriminalisering av besittelse mv. ville medføre en klargjøring her. Oslo statsadvokatembeter var enig i dette, og uttalte videre at det kan synes åpenbart at dopingbruk gir økt aggressivitet og dermed avler vold, og at alene denne muligheten burde være et hovedargument for kriminalisering. Uavhengig av dette understreket man at politiet regelmessig beslaglegger dopingmidler hos personer mistenkt for kriminelle forhold - også vold. Selv om en skulle anta at dopingbruk ikke fører til vold eller økt aggressivitet, så bør ikke personer - som bevislig begår voldelige handlinger - gjøres mer fysisk rustet til voldsutøvelse gjennom legalt å kunne bruke og besitte dopingmidler.

Politiets Fellesforbund støttet også forslaget om kriminalisering, og uttalte blant annet at det er ingen tvil om at det blir utøvet vold av dopingsmisbrukere i en uakseptabel grad. En straffetrussel vil markere at samfunnet fordømmer slikt misbruk. Det er nødvendig for å skape den nødvendige respekt for forbudet, og en effektiv oppfølging av det at det stilles tilstrekkelige midler til disposisjon for politiet i dette arbeidet. Barneombudet var også positiv, og pekte blant annet på at en kriminalisering vil skjerme ungdom mot fristelsen til bruk av dopingmidler og gi et klart signal fra samfunnets side om at dette er uønsket. Aker universitetssykehus HF - Seksjon for dopinganalyser sluttet seg til forslaget, og uttaler at selv om det mangler gode, kontrollerte kliniske studier av sammenhengen mellom doping og voldsutøvelse, kan bruk av anabole steroider/testosteron gjøre brukerne aggressive og mer voldelige. Det ble også fremhevet at de nødvendige analysemetodene er etablert.

Av høringsinstansene som var positive til kriminalisering, var det ingen som har innvendinger mot at straffetrusselen plasseres i legemiddelloven.

Riksadvokaten støttet ikke forslaget. Det ble fremhevet at en bør være varsom med nykriminaliseringer uten at det er solid dokumentert om, og i hvilket omfang, den handling som det vurderes å gjøre straffbar, er skadelig. Riksadvokaten kunne ikke se at det er dokumentert slike skadevirkninger knyttet til bruk av dopingmidler, og heller ikke godtgjort at kriminalisering vil være en effektiv måte å bekjempe dopingbruk på. Riksadvokaten fremhevet særlig at bruk av dopingmidler skader brukerens helse, men for at selvbeskadigende atferd i seg selv skal være tilstrekkelig grunn til kriminalisering, burde det i alle fall påvises at bruk av dopingmidler er vesentlig mer skadelig enn annen risikoatferd - som for eksempel alkoholmisbruk og røyking. For det annet understreket riksadvokaten at det ikke er holdepunkter for å legge til grunn en sammenheng mellom bruk av dopingmidler og narkotikamisbruk, blant annet i form av nyrekruttering til narkotikabruk. Dopingmidler er i motsetning til narkotika ikke et rusmiddel, og den sosiale kontekst stoffene brukes i er formodentlig forskjellig. Det er derfor grunn til å anta at det i motsetning til narkotika ikke foreligger en betydelig spredningsfare. For det tredje mente riksadvokaten at det ikke fantes belegg for at kriminalisering med noen grad av sannsynlighet vil hindre voldshandlinger som ellers ville bli begått. For det fjerde ble det vist til at bruk av doping tilsynelatende er mindre utbredt i Norge enn i andre sammenlignbare land, og at det er ikke dokumentert at bruken øker. Internasjonalt er det også uvanlig å kriminalisere bruk mv. av dopingmidler. For det femte mente riksadvokaten at håndhevingen av et eventuelt straffebud åpenbart ville bli vanskelig, ettersom politiet bare ved å oppsøke et treningsstudio kan etablere skjellig grunn til mistanke mot noen av de tilstedeværende og således foreta ransaking eller ta blodprøve.

Hordaland statsadvokatembeter uttalte at bruk av dopingmidler klart nok er uønsket atferd, men at dette ikke burde kriminaliseres. Det ble ansett som utelukket at kostbare etterforskningsskritt som blod- og urinprøver med etterfølgende analyser ville bli anvendt ved mistanke om doping dersom dette skulle bli kriminalisert. Kripos gikk også imot forslaget, blant annet fordi bruk av anabole-androgene steroider fremstår som et marginalt problem i dagens samfunn. Også Kripos var skeptisk til at det skulle være noen sammenheng mellom bruk av doping og vold. Statens Rettstoksikologiske Institutt gikk imot forslaget om kriminalisering fordi kunnskapen i dag bare synes å indikere en viss risiko for egne helseskader ved ekstrem bruk. SRI pekte på flere praktiske problemer knyttet til muligheten for å oppdage og effektivt forfølge bruk av dopingmidler. Et forbud ville også kunne ha uheldige virkninger for de pasienter som av medisinske grunner vil benytte de aktuelle stoffene.

4.4.2.4 Høringsbrev 12. februar 2004. Høringsinstansenes syn

Høringen i 2001 avdekket en uenighet om det er noen sammenheng mellom misbruk av anabole steroider/testosteron (AAS) og risiko for økt aggresjon og voldelig atferd. Departementet oppnevnte derfor en arbeidsgruppe for å innhente faglige vurderinger og få dette spørsmålet belyst best mulig. Arbeidsgruppen besto av den daværende formannen i Rettsmedisinsk kommisjon, professor Bjørnar Olaisen (leder), professor Egil Haug, Hormonlaboratoriet ved Aker universitetssykehus, og professor Jørg Mørland, Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning ved Statens institutt for folkehelse. Seniorforsker Kurt I. Myhre, Senter for medisinsk metodevurdering, var sekretær for gruppen. Arbeidsgruppen fikk i mandat å innhente de viktigste forskningsresultatene som berører spørsmålet om en eventuell sammenheng mellom misbruk av anabole steroider/testosteron (AAS) og økt risiko for aggresjon og voldelig atferd hos misbrukeren, og å gi en samlet bedømmelse av hva forskningen på området tillater av slutninger av om og eventuelt i hvilken grad det foreligger en slik sammenheng. Rapporten ble avgitt til departementet 8. januar 2004. Departementet sendte rapporten på høring 12. februar 2004.

Arbeidsgruppen gjorde en omfattende evaluering av den viktigste forskningslitteraturen på området. Arbeidsgruppens medlemmer var enige om følgende konklusjoner:

  • Det kan anses som vel dokumentert at anabole steroider i doser opp til lave dopingdoser innebærer liten eller ingen påvirkning av personens aggresjonsnivå.

  • Det er ikke dokumentert at det er årsaksmessig sammenheng mellom noe moderate doser anabole steroider og aggressivitet.

  • Det er ikke gjort forsøk med bruk av flere ulike anabole steroider samtidig, og heller ikke med gjentatte, langvarige kurer. De dosene man har benyttet eksperimentelt, er ikke i nærheten av de høyeste som trolig er benyttet i dopingsammenheng. Man har derfor ikke eksperimentelt basert kunnskap om hvilke effekter slike doser har.

  • Den samlede informasjon fra de kontrollerte kliniske forsøkene der det er benyttet de høyeste dosene, gir indikasjon på at bruk av anabole steroider i store doser hos noen, kanskje spesielt disponerte individer, kan utløse psykiske tilstander som er betegnet som mani/hypomani, dvs. tilstander som også kan innebære økt aggressivitet.

  • I befolkningsundersøkelser er det en assosiasjon mellom bruk av anabole steroider og aggressiv adferd og voldsutøvelse (både som forøver og som offer). Om og i hvilken grad denne assosiasjonen avspeiler en årsaksmessig sammenheng, er ikke klarlagt. Det er godt vitenskapelig belegg for at også andre faktorer enn bruken av anabole steroider kan bidra. De miljøer som bruker anabole steroider, er også gjerne preget av bruk av legale og illegale rusmidler, av annen risikoadferd og av andre terskler for voldelig atferd.

I en sammenfattende konklusjon fastslo arbeidsgruppen at det ikke fantes tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for å kunne si at det foreligger en årsaksmessig sammenheng mellom bruk av AAS og aggresjon/vold. På den annen side kunne man på bakgrunn av den samlede faglitteratur ikke utelukke en slik årsakssammenheng, særlig ved bruk av høye doser og/eller kombinasjon av ulike stoffer hos følsomme individer.

I høringsbrevet 12. februar 2004 ba departementet om høringsinstansenes merknader til rapporten, og høringsinstansene ble spurt om rapporten påvirket deres vurdering av om bruk mv. av dopingmidler burde gjøres straffbar. Også ved denne høringen er høringsinstansene delt i synet på å kriminalisere bruk mv. av dopingmidler.

Helsedepartementet støtter forslaget om kriminalisering, og påpekte at det kan være vanskelig å designe en forskningsstudie som vitenskapelig beviser en sammenheng mellom bruk av visse dopingmidler og vold. På bakgrunn av kunnskap fra deskriptive studier og erfaringer fra sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatrien om årsaker til bruk av alvorlig vold, anbefalte man kriminalisering. Kultur- og kirkedepartementet opprettholdt sitt standpunkt fra 2001 og støttet forslaget om kriminalisering. Særlig ble det vist til at arbeidsgruppens store vektlegging av eksperimentelle studier medfører at rapporten kun i begrenset grad kan si noe om sammenhengen mellom dopingbruk og aggresjon/vold. Det bør i stedet satses mer på ulike typer observasjonsstudier. Tilbakemeldinger fra misbrukermiljøene og pårørende til misbrukere har også synliggjort at de involverte parter i mange tilfeller opplever en klar sammenheng mellom misbruk av dopingmidler og aggresjon/vold. Ved kriminaliseringsspørsmålet bør det tas utgangspunkt i at det foreligger en potensiell økt risiko for voldelig adferd hos dem som misbruker dopingmidler. Om effekten av et lovforbud uttales at det i første rekke er allmennpreventive hensyn som taler for et forbud - det vil være en viktig signaleffekt spesielt overfor dem som befinner seg utenfor de organiserte idrettsmiljøene, hvor det i dag ikke eksisterer sanksjonsmuligheter. Å unnlate kriminalisering med den begrunnelse at idrettens eget kontroll- og sanksjonssystem virker tilstrekkelig preventivt og effektivt, ble sett på som problematisk idet idrettens sanksjonssystem ikke har preventiv effekt utenfor den organiserte idretten. Kultur- og kirkedepartementet var positiv til en kriminalisering av bare besittelse, men pekte på at kriminalisering av henholdsvis besittelse, erverv og bruk må ses i sammenheng.

Politidirektoratet opprettholder også sitt standpunkt fra 2001, og gikk inn for kriminalisering. Med de etiske begrensninger som ligger til grunn for gjennomføring av studier av sammenhengen mellom bruk av AAS og voldsutøvelse, kombinert med strenge vitenskapelige krav for å konkludere med en sammenheng, mente direktoratet det neppe er mulig å komme nærmere en konklusjon om årsaksmessig sammenheng mellom bruk av AAS og aggresjon/vold enn arbeidsgruppen har gjort i sin rapport. Etter Politidirektoratets mening vil kriminalisering gi harmoni i lovverket og bidra til enklere håndheving, samtidig som det vil gi en god signaleffekt. Om muligheten for bare å kriminalisere besittelse, mente man at hensynet til enkel rettshåndhevelse og signaleffekten tilsier at også erverv og bruk bør kriminaliseres. Oslo politidistrikt fastholder sin anbefaling om å kriminalisere dopingbruk. Politidistriktets erfaringsgrunnlag om misbruk av AAS hos enkelte voldsutøvere tilsier at det må ha påvirket vedkommendes handlemønster i negativ retning. Politimesteren i Rogaland går også inn for kriminalisering, og uttalte blant annet at arbeidsgruppens rapport ikke fanger opp den målgruppen som politiet og helsevesen kommer i befatning med ved uprovosert vold og annen kriminell virksomhet der bruk av AAS står sentralt. Også Politimestrene i Sunnmøre, Sør-Trøndelag og Troms samt Politihøgskolen støtter forslaget. Barneombudet gikk fortsatt inn for kriminalisering, fordi det hersker en tilstrekkelig usikkerhet i vurderingen av sammenhengen mellom vold og bruk av AAS til at bruk, erverv og besittelse bør være forbudt.

Stiftelsen Antidoping Norge (ADN) - etablert 3. juni 2003 - støtter forslaget om kriminalisering. Om arbeidsgruppens rapport påpekte man det at den la mest vekt på studier med høyt evidensnivå som har mindre betydning for problemstillingen. På den annen side ble observasjonsstudier med lavt evidensnivå - som har stor betydning for problemstillingen - tillagt begrenset vekt. ADN mente derfor at spørsmålet om kriminalisering burde vurderes slik at praktisk erfaring fra misbrukermiljøer tillegges vekt.

Riksadvokaten opprettholder sitt standpunkt fra 2001, og går imot en kriminalisering av bruk mv. av dopingmidler. Den rette tilnærmingsmåten ved spørsmål om nykriminalisering er etter riksadvokatens syn å forsøke å danne seg en kvalifisert mening om hvor samfunnsskadelig forholdet er. Riksadvokaten kunne vanskelig se at arbeidsgruppens rapport ga støtte for en kriminalisering. Skal det kunne forsvares å kriminalisere bruk mv. av dopingmidler, bør det vært påvist i alle fall en like klar sammenheng mellom bruk av slike midler og vold som mellom bruk av alkohol og vold. Også Hordaland statsadvokatembeter går imot kriminalisering - som i 2001.

Kripos fastholder at bruk mv. av dopingmidler ikke bør kriminaliseres. Det ble uttalt at arbeidsgruppens rapport har underbygget og forsterket den kunnskapen medisinsk viten tidligere har presentert på området - at det ikke er påvist noen sikker årsakssammenheng mellom bruk av AAS og aggressiv adferd.

Advokatforeningen viser til arbeidsgruppens konklusjon om at det kun er ved bruk av anabole steroider i store doser hos noen, kanskje spesielt disponerte individer, at det kan utløses psykiske tilstander som kan innebære økt aggressivitet. På denne bakgrunn mener foreningen at det ikke er grunn til å sette straff for kriminalisering av bruk mv. av dopingmidler - og Advokatforeningen inntok dermed motsatt standpunkt enn under 2001-høringen.

4.4.2.5 Straffelovkommisjonens forslag. Høringsinstansenes syn

I delutredning VII side 333 viste Straffelovkommisjonen til høringsbrevet 10. oktober 2001 og forslagene om å kriminalisere bruk, erverv og besittelse av dopingmidler. Kommisjonens standpunkt var at bruk av dopingsmidler ikke bør være straffbar. Det vises til at hovedformålet med et forbud om bruk av dopingmidler synes å være å unngå skade på brukeren. Etter kommisjonens syn bør straff først og fremst brukes for å motvirke handlinger som skader andre enn gjerningspersonen selv.

Av høringsinstansene er det bare Generaladvokaten og Forsvarets overkommando som har uttalt seg om kommisjonens forslag. Begge fremhevet at det innenfor en militær avdeling er meget uheldig dersom dopingmidler anvendes - dette er handlinger som kan berøre for eksempel dømmekraft eller selvkontroll. Begge høringsinstanser gikk inn for kriminalisering, og subsidiært ble det anmodet om at slik bruk gjøres straffbar for Forsvarets personell.

4.4.2.6 Representantforslag i Stortinget

I Dokument nr. 8:104 (1997 - 98) foreslo stortingsrepresentantene Grethe Fossli, Vidar Bjørnstad og Jon Olav Alstad å utvide straffeloven § 162 b til også å omfatte bruk av dopingmidler. I sin uttalelse til justiskomiteen, inntatt som vedlegg til Innst. S. nr. 220 (1997 - 98), viste Justisdepartementet til at Kontaktutvalget for anti-dopingarbeid, som ble oppnevnt av kulturministeren 24. november 1997, skulle se nærmere på hvilke spørsmål som måtte utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler burde kriminaliseres. Departementet mente utvalgets arbeid burde avventes før kriminalisering av dopingbruk ble vurdert på ny. Justiskomiteen bemerket i Innst. S. nr. 220 (1997 - 98) at det også burde vurderes å kriminalisere erverv og besittelse av dopingmidler. I Stortingets vedtak 15. juni 1998 ble Regjeringen bedt om å utrede og eventuelt foreslå å utvide straffeloven § 162 b om doping til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler.

I Dokument 8:84 (2003-2004) foreslo stortingsrepresentantene Ola D. Gløtvold og Eli Sollied Øveraas å utvide straffeloven 1902 § 162 b til også å omfatte erverv, bruk og besittelse av dopingmidler. I Dokument 8: 89 (2003-2004) foreslo stortingsrepresentantene Magnar Lund Bergo, May Hansen, Sigbjørn Molvik og Siri Hall Arnøy tiltak for å begrense bruken av dopingmidler blant barn og unge - herunder et lovforbud mot besittelse og bruk av enkelte dopingmidler. Stortingets justiskomité behandlet forslagene samlet i Innst. S. nr. 64 (2004-2005), og ba om at det i det pågående arbeidet med ny spesiell del i straffeloven spesielt vurderes om det bør innføres et forbud mot bruk av dopingmidler. Komiteens flertall viste også til rapporten fra arbeidsgruppen avgitt 8. januar 2004, og ba om at synspunktene fremkommet under denne høringen av dem blir tatt i betraktning i det videre arbeidet.

Det vises også til Dokument 8:75 (2005-2006) med forslag fra stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Olemic Thommessen, Gunnar Gundersen og Elisabeth Aspaker blant annet om å etablere en ordning med frivillige dopingskontroller i uorganiserte idrettsmiljøer og antidopinglov etter mønster av den danske lov 22. desember 2004 om fremme av dopingfri idrett. I Innst. S. nr. 39 (2006-2007) viser flertallet i Stortingets familie- og kulturkomité til at Personvernnemnda ved vedtak 14. september 2006 omgjorde Datatilsynets vedtak om stans av de frivillige dopingkontrollene på treningssentre. Flertallet uttaler at det må legges til rette for at denne ordningen videreføres. Om forslaget til en egen antidopinglov etter mønster fra den danske antidopingloven, viser flertallet til det pågående arbeidet med straffelovens spesiell del og vurderingene av om bruk, erverv og besittelse bør kriminaliseres. I tillegg vises det til behandlingen i Innst. S. nr. 64 (2004-2005). I Stortingets vedtak 16. november 2006 blir regjeringen bedt om å intensivere antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten, og i denne sammenheng sørge for at frivillige dopingkontroller kan videreføres.

4.4.2.7 Departementets vurdering

I Soria Moria-erklæringen er det uttalt at regjeringen vil intensivere antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten. Bekjempelse av doping er et prioritert område for regjeringen, blant annet ved å legge større vekt på forebyggende tiltak. I proposisjonen her er spørsmålet om en i tillegg bør kriminalisere bruk, erverv og besittelse av dopingmidler, og dermed gjøre det til en oppgave for strafferettsapparatet å håndtere et forbud.

Departementet har ved vurdering av spørsmålet om bruk, erverv og besittelse bør kriminaliseres, tatt utgangspunkt i prinsippene for bruk av straff som er behandlet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 82 - 93, og som Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av forslaget. Departementet vil innledningsvis presisere at det uten tvil fortsatt er behov for kriminalisering av ulovlig innførsel, tilvirkning, oppbevaring mv. av dopingsmidler, jf. straffeloven 1902 § 162 b, som blir foreslått videreført i lovforslaget §§ 234 - 235. Spørsmålet er om det er behov for i tillegg å sette straff for bruk, erverv og besittelse av dopingmidler. Det vil bety en nykriminalisering som bør ha vektige grunner for seg, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 89. Vurderingen blir derfor noe annerledes enn avkriminaliseringsspørsmålet for narkotika, jf. ovenfor punkt 4.2.2.

Skadefølgeprinsippet er utgangspunktet og grunnvilkåret for å strafflegge uønsket atferd. Utgangspunktet er at straff bare skal brukes mot atferd som medfører en skade på personer eller verdier. Som hovedregel bør straff ikke brukes på handlinger som utelukkende eller i det alt vesentlige er skadelige for gjerningspersonen selv, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 91. På denne bakgrunn vil det ikke være grunn til å kriminalisere av bruk av dopingmidler dersom det bare har til formål å beskytte brukerens helse. Skader kan imidlertid være både direkte og indirekte. De direkte skader vil kun gjelde brukeren selv, mens de indirekte skader blant annet kan være smittevirkninger og nyrekruttering av brukere.

Et sentralt premiss er om det er tilstrekkelig underbygd at bruk av visse dopingmidler øker risikoen for vold. Departementet viser til arbeidsgruppens rapport om sammenhengen mellom bruk av visse dopingmidler og vold, omtalt under punkt 4.4.2.4 foran. I sin sammenfattende konklusjon fastslår arbeidsgruppen at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for å kunne si at det foreligger en årsaksmessig sammenheng mellom bruk av visse dopingmidler (ASS) og aggresjon/vold. Samtidig kan en slik sammenheng ikke utelukkes, særlig ved bruk av høye doser og/eller kombinasjon av ulike stoffer hos følsomme individer. Departementet kan vanskelig se at det på denne bakgrunn kan fastslås med noen tilstrekkelig grad av sikkerhet at det er en sammenheng mellom bruk av dopingmidler og aggresjon/vold. Departementet er for så vidt enig i de synspunkter som blant annet riksadvokaten her gjør gjeldende. På den annen side må det også tas i betraktning, slik også arbeidsgruppen fremhever, at enkelte brukere av ASS nytter så store doser at tilgjengelig forskning gir begrenset veiledning. Det kan derfor ikke utelukkes at spesielt store doser i større grad enn små doser disponerer for aggressiv og voldelig atferd.

Høringsinstansene er delt i synet på kriminalisering - så vel under 2001-høringen som 2004-høringen. Høringsinstanser som er positive til kriminalisering, understreker særlig at en i større grad bør vektlegge kunnskap fra deskriptive undersøkelser og erfaringer fra psykiatrien. Dette kan ha gode grunner for seg, men slike undersøkelser finnes ikke i dag.

I noen grad taler likhetstrekk mellom for eksempel bruk av narkotika og bruk av dopingmidler for at den samme løsningen må legges til grunn for så vidt gjelder spørsmålet om å ta i bruk straff, selv om en ved narkotikabruk i tillegg har faren for overgang til sterkere stoffer.

Det vil være flere praktiske problemer med å oppdage og effektivt forfølge bruk av dopingmidler. Departementet viser særlig til høringsuttalelsene fra riksadvokaten og Statens Rettstoksikologiske Institutt. Noen mulighet for stikkprøvekontroller utenfor den organiserte idretten foreligger ikke. Som riksadvokaten påpeker, kan det for eksempel vanskelig tenkes at politiet bare ved å oppsøke et treningsstudio kan etablere begrunnet mistanke mot noen av de tilstedeværende og således kunne gå videre med ransaking eller blodprøve. Det er mulig å bygge opp nokså store muskler og utvise høy energi uten bruk av dopingmidler.

I lys av den politiske målsettingen som er nedfelt i Soria Moria-erklæringen om å bekjempe bruk av dopingmidler mer effektivt enn i dag, blant annet ved å påvirke folks holdninger, vil ikke departementet utelukke at det kan være aktuelt å foreslå å oppstille straff også for bruk, erverv og besittelse av enkelte dopingmidler. Et eventuelt forbud hører hjemme i legemiddelloven. Per i dag foreligger det imidlertid ikke et tilstrekkelig godt grunnlag til å slå fast at det foreligger en så klar årsakssammenheng mellom bruk av testosteron og anabole steroider og vold og aggressiv atferd at det kan begrunne en kriminalisering. Regjeringen går derfor inn for å vurdere å innta et forbud i legemiddelloven, og vil komme tilbake til spørsmålet ved en passende anledning.

4.4.3 Nærmere om alvorlige dopingovertredelser - straffeloven 1902 § 162 b

Straffeloven 1902 § 162 b rammer ulike former for ulovlig befatning med dopingmidler. Bestemmelsen kom inn i straffeloven ved lov 19. juni 1992 nr. 55, se NOU 1990: 30, Ot.prp. nr 46 (1991 - 92) og Innst. O. nr. 64 (1991 - 92). Hoveddeliktet er § 162 b første ledd - hvoretter den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar dopingmidler straffes. Som nevnt rammes ikke bruk, besittelse og erverv. Om grensen mellom straffri besittelse og straffbar oppbevaring av dopingmidler vises det særlig til Rt. 2002 side 1184, hvor det er presisert at fastsettelsen av kvantum, som vil være bestemmende for om det foreligger straffri besittelse med sikte på eget bruk, må foretas ut fra objektive vurderinger av hva som ligger i begrepet «eget bruk». Straffen er bot eller fengsel inntil 2 år. I § 162 b annet ledd reguleres grov dopingovertredelse, og den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, mengden og overtredelsens karakter, se blant annet Rt. 1996 side 218. Etter § 162 b tredje ledd straffes uaktsom dopingsovertredelse med bot eller fengsel inntil 2 år. Fjerde ledd fastslår at medvirkning til dopingovertredelse eller til bruk av dopingmiddel som nevnt i første ledd, er straffbar.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven § 162 b med noen mindre realitetsendringer, se delutredning VII side 332-333. I skissen til § 25-5 foreslås det en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 162 b første ledd, mens det i § 25-6 om grov dopingovertredelse foreslås en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 162 b annet ledd. Det foreslås ingen endringer i det objektive gjerningsinnholdet. I skissen til § 25-7 foreslås tatt inn en bestemmelse som rammer grovt uaktsom overtredelse av §§ 25-5 og 25-6. Forslaget innebærer en endring av skyldformen fra simpel uaktsomhet til grov uaktsomhet, og må ses i sammenheng med kommisjonens tilsvarende forslag for narkotikaovertredelser. Utover dette videreføres bestemmelsen i straffeloven 1902 § 162 b tredje ledd.

Straffelovkommisjonen foreslår å nedjustere strafferammene for dopingovertredelser, se delutredning VII side 338. Konkret foreslås en strafferamme i det lavere sjikt (fengsel inntil 1 år) for overtredelse av skissen til § 25-5. Gjeldende strafferamme er her bot eller fengsel inntil 2 år. For grov dopingovertredelse foreslås en strafferamme på bot eller fengsel inntil 2 år, mens gjeldende strafferamme er fengsel inntil 6 år. Kommisjonen gir ingen nærmere begrunnelse for forslaget til nedjustering i strafferammene, men forslaget må ses i sammenheng med tilsvarende forslag om reduksjon i strafferammene for narkotikabestemmelsene. For grovt uaktsom dopingovertredelse foreslås en strafferamme tilsvarende som for § 25-5 (det lavere sjiktet). Begrunnelsen for at en her bør ha samme strafferamme, er at bestemmelsen også skal fange opp grovt uaktsomme grove dopingovertredelser.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens vurderinger eller forslag på dette punkt.

Departementet kan i hovedsak slutte seg til kommisjonens vurderinger og forslag når det gjelder videreføringen av det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven 1902 § 162 b, men foreslår å videreføre vanlig uaktsomhet som skyldkrav. Slik departementet ser det, tilsier effektivitetshensyn at også simpel uaktsomhet rammes.

Det følger av straffeloven 2005 § 15 at medvirkning vil være straffbar. Departementet foreslår i tillegg at medvirkning til bruk av dopingmidler skal være straffbar, selv om bruken ikke er straffbar i seg selv. De grunner som førte til at det ble satt straff for medvirkning til bruk (straffeloven 1902 § 162 b fjerde ledd), gjør seg etter departementets mening fortsatt gjeldende. Regelen ble foreslått av Stortingets justiskomité, jf. Innst. O. nr. 64 (1991 - 92) side 4. Den er særlig begrunnet i det ansvar ledere, trenere og andre i støtteapparatet rundt utøveren har - og at oppfordringer og råd fra disse om å dope seg kan få en betydelig innflytelse. Departementet foreslår derfor å videreføre bestemmelsen, se lovforslaget § 234 annet ledd.

Departementet peker videre på at det i Soria Moria-erklæringen er presisert at regjeringen vil styrke antidopingarbeidet. Blant annet på denne bakgrunn har departementet et annet syn enn Straffelovkommisjonen på hvilke strafferammer som bør gjelde for dopingovertredelsene. Departementet går inn for å videreføre gjeldende strafferammer for de forsettlige overtredelser, og følger dermed ikke opp kommisjonens forslag om nedjusteringer av strafferammene. Departementet kan ikke se at det er et behov for en slik nedjustering av strafferammene, og legger til grunn at de gjeldende strafferammer er ønskelige også for å kunne oppnå en hensiktsmessig gradering i straffutmålingen, se til illustrasjon Borgarting lagmannsretts avgjørelse i LB-2007-146767 hvor straffen ble satt til fengsel i 3 år og 6 måneder. For uaktsomme overtredelser foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 1 år ved vanlig dopingovertredelse (lovforslaget § 234 tredje ledd), mens det foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år ved uaktsom grov dopingovertredelse (lovforslaget § 235 annet ledd). Departementets forslag på dette punkt må også ses i sammenheng med at departementet foreslår å videreføre de gjeldende strafferammene - i motsetning til kommisjonen - for narkotikaovertredelser. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget §§ 234 og 235.

4.5 Kjøring i påvirket tilstand

4.5.1 Oversikt

Lov 18. juni 1965 nr. 4 § 22 første ledd (vegtrafikkloven) jf. § 31, setter straff for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand. Bestemmelsen omfatter både alkoholpåvirket kjøring og påvirkning av «annet berusende og bedøvende middel». Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet, jf. § 31. Straffen er bøter eller fengsel inntil 1 år, jf. også den særlige straffutmålingsbestemmelsen i § 31 annet ledd.

Paragraf 22 annet ledd rammer etterfølgende inntak av rusmidler. Også her er strafferammen bot eller fengsel inntil 1 år. Straffelovkommisjonen foreslår å flytte vegtrafikkloven § 22 første og annet ledd til straffeloven, jf. §§ 25-8 og 25-9. Dette spørsmålet behandles under punkt 4.5.2. Straffelovkommisjonens forslag om å heve promillegrensen til 0,5 behandles i punkt 4.5.3. Spørsmål knyttet til faste grenser for påvirkning av andre rusmidler enn alkohol, behandles i punkt 4.5.4. Spørsmål om hvilket skyldkrav som bør gjelde, om medvirkning bør rammes og hvilke strafferammer en bør ha, behandles i henholdsvis punkt 4.5.5 - 4.5.7.

4.5.2 Overføring av vegtrafikkloven § 22 til straffeloven?

Straffelovkommisjonen foreslår som nevnt å flytte vegtrafikkloven § 22 første og annet ledd til straffeloven, jf. §§ 25-8 og 25-9 og delutredning VII side 329 og 333 - 335. Kommisjonen signaliserte en slik overflytting allerede i delutredning I side 77. Flere høringsinstanser var negative til dette, hovedsakelig under henvisning til at en slik overflytting ville forrykke sammenhengen i regelverket. Straffelovkommisjonen er enig i at hensynet til saklig sammenheng må tillegges betydelig vekt, men peker på at det ikke er noe nytt ved at en handling kan utløse ansvar etter ulike lover, jf. delutredning VII side 435 - 436. Det bærende argument for kommisjonens forslag er imidlertid at det her er tale om bestemmelser som gjennomgående praktiseres relativt strengt. Det presiseres at overføringsforslaget ikke innebærer noen innskrenkning i anvendelsesområdet til vegtrafikkloven §§ 3 og 21. Kommisjonen har vurdert om de tilsvarende regler for ferdsel til sjøs og luftfart bør overføres til straffeloven, men har ikke fremmet forslag om dette, se delutredning VII side 435.

Flere høringsinstanser går imot forslaget om å overføre vegtrafikkloven § 22 til straffeloven. Samferdselsdepartementet kan ikke se fordeler med å skille de aktuelle bestemmelsene fra de øvrige bestemmelser i vegtrafikklovgivningen som omhandler overtredelser med alvorlig trafikksikkerhetsrisiko. Et helhetlig regelverk, forvaltet av ett departement, gir etter Samferdselsdepartementets syn best mulighet til å avveie bruken av ulike tiltak i forhold til hverandre i trafikksikkerhetsarbeidet. Samferdselsdepartementet mener at det også fremover bør ha ansvaret for forvaltningen av bestemmelsene om ruspåvirket kjøring, siden det har det overordnede ansvaret for trafikksikkerhetspolitikken.

Agder lagmannsrett støtter ikke forslaget om å flytte vegtrafikkloven § 22 til straffeloven. Det pekes på at vegtrafikkloven er etablert som en spesiell straffelov for sitt område - selv om den har funksjoner utover dette - og fremdeles vil flere praktisk viktige alvorlige lovbrudd som grove fartsoverskridelser og uforsvarlig kjøring bli rammet av vegtrafikkloven. Agder lagmannsrett mener at hensynet til saklig sammenheng her veier tyngre enn at det er tale om bestemmelser som praktiseres relativt strengt, hvilket Straffelovkommisjonen fremhever som sitt mest tungtveiende argument.

Vegdirektoratet går også imot forslaget, og peker blant annet på at bestemmelsen allerede i dag av folk flest oppfattes som en bestemmelse som det er alvorlig å overtre. Direktoratet gir også uttrykk for bekymring over at en overføring kan medføre at de gjenværende bestemmelser i vegtrafikkloven anses mindre alvorlige å overtre.

Politidirektoratet anser heller ikke en overføring som hensiktsmessig. Det pekes på at vegtrafikkloven § 22 ofte anvendes sammen med andre bestemmelser i vegtrafikkloven, og at bestemmelsen derfor saklig hører hjemme der. Når Straffelovkommisjonen viser til at vegtrafikkloven § 3 ofte anvendes i konkurrens med straffeloven 1902 § 239 om uaktsomt drap, bemerker Politidirektoratet at vegtrafikkloven § 22 svært ofte brukes i konkurrens med vegtrafikkloven § 3, men at det bare er et lite antall saker der straffeloven 1902 § 239 benyttes i konkurrens med vegtrafikkloven § 3. Videre uttales at det er naturlig å trekke sammenligninger med kjøring i påvirket tilstand til sjøs med småbåter, som også er regulert i særlovgivningen. Også Asker og Bærum politidistrikt er negative til å overføre vegtrafikkloven § 22 til straffeloven, særlig fordi det vil bryte systematikken og det bør legges vekt på at lovverket på særlovgivningens områder bør være oversiktlig.

Advokatforeningen uttaler at det kan reises spørsmål ved om det ikke ville være mest hensiktsmessig å beholde vegtrafikkloven § 22 i vegtrafikkloven. Men under henvisning til at bestemmelsene praktiseres forholdsvis strengt, er man enig om at det kan være naturlig å innta bestemmelsen i straffeloven.

Departementet viser innledningsvis til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 51 - 55. Det er der lagt til grunn at det kreves særlige grunner for å skille saklig likeartede overtredelser slik at de grove overtredelsene reguleres i straffeloven, mens de mindre alvorlige overtredelsene reguleres i spesiallovgivningen. Departementet er enig i at hensynet til saklig sammenheng i lovverket må tillegges betydelig vekt. Men dette er ikke noe avgjørende argument, idet den lovtekniske løsningen at en handling vil kunne utløse ansvar etter ulike lover, også i dag er brukt flere steder. Departementet ser imidlertid noe annerledes enn Straffelovkommisjonen på betydningen av strafferammen og straffutmålingspraksis knyttet til vegtrafikkloven § 22. Strafferammen er fengsel inntil 1 år. Riktignok har straffutmålingspraksis vært relativt streng, men samtidig har det skjedd en utvikling med økende bruk av samfunnsstraff og betinget fengselsstraff på vilkår av promilleprogram. Departementet peker videre på at spesiallovgivningen har en rekke straffebestemmelser med strafferammer på fengsel inntil 2 eller 3 år, som ikke foreslås flyttet til straffeloven. Til sammenligning foreslår departementet at alkoholloven § 10-1 tredje ledd flyttes til straffeloven, men her er den øvre strafferammen fengsel inntil 6 år. Departementet kan heller ikke se at bestemmelsen bør flyttes til straffeloven fordi den ofte anvendes sammen (i konkurrens) med andre straffebud der. I langt de fleste saker vil det være tale om at vegtrafikkloven § 22 anvendes i konkurrens med vegtrafikkloven 3, og i færre tilfeller med for eksempel straffeloven 1902 §§ 238 eller 239. Et helhetsperspektiv på den samlede strafferettslige regulering på området taler for å beholde vegtrafikkloven § 22 i vegtrafikkloven. Det er denne lovtekniske løsningen som er valgt på andre transportområder, jf. for eksempel sjøloven § 143, fritids- og småbåtloven § 33 jf. § 37 og luftfartsloven § 6-11 jf. §§ 14-12 og 14-31. Fritids- og småbåtloven § 33 er også en allmenn bestemmelse, med strafferamme på fengsel inntil 1 år (§ 37). Denne lovtekniske løsningen er også valgt i Sverige og Danmark. Det er heller ikke nødvendig å overføre vegtrafikkloven § 22 til straffeloven for å understreke alvorligheten av lovbruddet. På denne bakgrunn er departementet kommet til at det ikke vil følge opp Straffelovkommisjonens forslag om å flytte vegtrafikkloven § 22 til straffeloven.

4.5.3 Heving av promillegrensen?

4.5.3.1 Gjeldende rett. Rettstilstanden i andre nordiske land

Vegtrafikkloven § 22 første ledd setter forbud mot kjøring av motorvogn i påvirket tilstand. Bestemmelsen omfatter både alkoholpåvirket kjøring og påvirkning av «annet berusende og bedøvende middel». For alkoholpåvirkning oppstiller bestemmelsen en absolutt grense, mens det ikke finnes noen tilsvarende legalgrense for andre stoffer, se imidlertid punkt 4.5.4. Grensen for alkoholkonsentrasjon i henholdsvis blod og utåndingsluft ble ved lov 22. september 2000 nr. 79 senket fra 0,5 til 0,2 promille og fra 0,25 til 0,1 milligram pr. liter luft. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2001. Formålet med lovendringen var økt sikkerhet for trafikantene og færre drepte og skadde i trafikken, se Ot.prp. nr. 26 (1999-2000) side 5. Straffehjemmelen er inntatt i vegtrafikkloven § 31 annet ledd, som har en detaljert regulering av straffutmålingen.

I Sverige er promillegrensen 0,2 (fra 1990), mens den i Danmark og Finland er på 0,5. I EU for øvrig er det per i dag ikke noe harmonisert regelverk om ruspåvirket kjøring og promillegrenser, og sanksjonene overfor slik kjøring varierer betydelig mellom medlemslandene.

4.5.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår at promillegrensen heves fra 0,2 til 0,5 promille og fra 0,1 til 0,25 milligram pr. liter luft i henholdsvis blod og utåndingsluft. Dette begrunnes hovedsakelig med at det ikke er empirisk eller vitenskapelig belegg for at en alkoholpåvirkning i området 0,2 - 0,4 promille påvirker evnen til å føre motorvogn i en slik grad at det representerer noen økt trafikksikkerhetsrisiko. Kommisjonen viser til riksadvokatens høringsuttalelse i Ot.prp. nr. 26 (1999-2000) side 20. For det annet peker kommisjonen på enkelte utenlandske undersøkelser (fra 1964 og 1995) som gir indikasjoner på at ulykkesrisikoen er mindre ved promille opp mot ca. 0,4 enn uten promille. Endelig fremheves at senkingen av promillegrensen til 0,2 kan virke mot sin hensikt, og i stedet redusere den avskrekkende virkningen av gjeldende promillelovgivning - et synspunkt om at «befolkningen forstår ikke hvorfor dette er straffbart».

4.5.3.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om kommisjonens forslag om å heve promillegrensen. Politimesteren i Troms og Advokatforeningen støtter forslaget, mens Samferdselsdepartementet, Motorførernes Avholdsforbund og Forbundet Mot Rusgift går imot forslaget.

Advokatforeningen mener at skadefølgeprinsippet ikke kan begrunne bruk av straff på en promillepåvirkning under 0,5.

Samferdselsdepartementet går imot forslaget, og viser til at endringen motsatt vei, fra 0,5 til 0,2, relativt nylig ble vedtatt av Stortinget. Som det fremgår av Ot.prp. nr. 26 (1999-2000) var formålet med lovendringen å slå klart fast at alkohol og bilkjøring ikke hører sammen. Som det også fremgår av proposisjonen, tyder erfaringer fra Australia og USA på at en senket promillegrense skaper økt bevissthet om og et sterkere sosialt press for ikke å kjøre bil når man har drukket alkohol. Det vises til TØI Rapport 530/2001 Lavere promillegrense - mindre promillekjøring, hvor det blant annet fremgår at det etter senkingen av promillegrensen har skjedd en innstramming av de sosiale normene når det gjelder kjøring med forholdsvis lav promille. Videre fremheves den stadig sterkere bevisstheten i internasjonalt trafikksikkerhetsarbeid om viktigheten av å innføre og håndheve strenge grenser for bruk av alkohol og andre rusmidler hos motorvognførere. Stadig flere land senker nå grensen for eksempelvis tillatt alkoholinnhold i blod og utåndingsluft. Motorførernes Avholdsforbund viser blant annet til at det er en stor aksept hos folk flest for en promillegrense på 0,2. Denne grensen har i hovedsak fjernet «grensedrikkingen». Forbundet Mot Rusgift advarer blant annet mot den signaleffekt en heving av promillegrensen vil gi.

4.5.3.4 Departementets vurdering

Departementet kan ikke se at det er kommet til noen vesentlige nye momenter etter lovendringen i 2001. Dette er nok også en årsak til at få høringsinstanser har uttalt seg om dette prinsipielle spørsmålet.

Departementet er enig med justiskomiteen som i Innst. O. nr. 69 (1999-2000) uttalte følgende:

«Fleirtalet er opptekne av at ingen skal spekulere i 0,5-grensa og ønskjer med dette å tydeliggjere at alkohol og bilkøyring ikkje høyrer saman. Med å redusere promillegrensa signaliserar styresmaktene tydeleg prinsippet om at førar av motorvogn ikkje skal nyte alkohol før køyring.»

Flertallet i komiteen sluttet seg også til de høringsinstanser som anså senkingen av promillegrensen som et gunstig bidrag til å påvirke befolkningens holdning til at alkohol og bilkjøring ikke hører sammen - og at endringen ville redusere tilfellene av kalkulert alkoholinntak før bilkjøring. Departementet viser også til Ot.prp. nr. 26 (1999-2000) side 5, hvor det fremheves at endringen er et ledd i den totale trafikksikkerhetssatsingen, og i tråd med nullvisjonen om at ingen skal bli drept eller skadd i trafikken.

Slik departementet ser det, tilsier skadefølgeprinsippet at promillegrensen på 0,2 opprettholdes. Reelt sett var dette hovedbegrunnelsen for senkingen av grensen i 2001. For øvrig peker departementet på at de motargumenter som ble fremholdt i forbindelse med lovendringen i 2001, tilsynelatende ikke har slått til. Tvert imot tyder mye på at 0,2-grensen har hatt en normskapende effekt og blitt akseptert av folk flest. Den bekymring som enkelte høringsinstanser uttrykte om at senkingen av promillegrensen ville virke mot sin hensikt, synes ikke å ha slått til. Å reversere rettsutviklingen kort tid etter at promillegrensen ble senket, vil etter departementets vurdering uansett være et uheldig signal å sende ut.

En heving av promillegrensen ville dessuten stå i kontrast til den gjennomgående rettsutviklingen i Europa for øvrig, hvor stadig flere land senker sin promillegrense. En 0,2-grense er allerede gjeldende promillegrense i Sverige, Portugal, Estland og Polen. I blant annet Tsjekkia, Ungarn, Slovakia og Romania er det sogar en grense på 0,0 promille (det må antas at det også i disse landene i realiteten anvendes en form for sikkerhetsmargin). Resterende land i Europa har stort sett en grense på 0,5, bortsett fra Storbritannia, Irland og Luxembourg, som har 0,8. I trafikksikkerhetsarbeidet i EØS-området søkes det imidlertid å bekjempe ruspåvirket kjøring, og Europakommisjonen har som ledd i dette arbeidet fremmet en anbefaling om maksimumsgrense i EU/EØS-området på 0,5 promille. Kommisjonen har for øvrig signalisert at en ser for seg at grensen på sikt skal senkes til 0,2 promille.

På denne bakgrunn følger departementet ikke opp Straffelovkommisjonens forslag om å heve promillegrensen.

4.5.4 Om faste grenser for påvirkning av andre rusmidler enn alkohol

Straffelovkommisjonen fremmet ingen forslag om faste grenser for påvirkning av andre rusmidler enn alkohol, jf. delutredning VII side 334.

I mai 2007 nedsatte Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet en arbeidsgruppe med mandat å utrede behov for endringer i vegtrafikkloven når det gjelder kjøring under påvirkning av andre stoffer enn alkohol. Arbeidsgruppen var en oppfølging av tilrådinger i rapporten "Forslag til tiltak mot kjøring av motorvogn under påvirkning av andre rusmiddel enn alkohol" og av St.prp. nr. 1 (2006-2007) kap. 5.5. Foruten Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet var politi, påtalemyndighet og Nasjonalt folkehelseinstitutt representert i arbeidsgruppen.

Arbeidsgruppen foreslår flere regelendringer, blant annet innføring av lovhjemmel for kontroll av fører, eventuelt ved bruk av "narkometer" eller lignende, uten krav til forutgående mistanke om påvirkning, innføring av nullgrense og/eller faste grenser for påvirkning av enkelte slike stoff, endringer i straffutmålingsreglene for kjøring under påvirkning av alkohol og andre stoff, samt bedring av politiets fullmakter til å gjøre seg bruk av administrative reaksjoner til å hindre ruspåvirket kjøring. Rapporten vil, etter å ha vært på høring, bli fulgt opp av Samferdselsdepartementet.

4.5.5 Skyldkrav

Straffelovkommisjonen har vurdert om skyldkravet i vegtrafikkloven § 22 første ledd bør heves til grov uaktsomhet, se delutredning VII side 334. Under henvisning til blant annet Rt. 1985 side 380 og Rt. 1980 side 44 uttaler kommisjonen at ansvaret i noen tilfeller har blitt strukket vel langt. Kommisjonen foreslår likevel ikke å heve skyldkravet til grov uaktsomhet. Generelt vises det til at bilkjøring, ikke minst under påvirkning av rusmidler, har et svært høyt skadepotensial, og dette bør gjenspeiles ved at de aktuelle straffebestemmelsene angir lovens strengeste skyldform. En heving av skyldkravet vil også lett kunne bli feiltolket i retning av at en nå ser mindre alvorlig på slike overtredelser. Av høringsinstansene slutter Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet seg til kommisjonens vurderinger på dette punkt. Departementet slutter seg også til dette, og foreslår ikke å heve skyldkravet i vegtrafikkloven § 22 første ledd til grov uaktsomhet.

4.5.6 Medvirkning og forsøk

Etter vegtrafikkloven § 22 er medvirkning til promillekjøring ikke straffbar, med unntak av særregelen i vegtrafikkloven § 17 annet ledd. Straffelovkommisjonen foreslår ikke at medvirkning til overtredelse av vegtrafikkloven § 22 skal unntas fra den generelle medvirkningsbestemmelsen i ny straffelov, se delutredning VII side 334 - 335. Kommisjonen viser til at spørsmålet om å ta inn et eget medvirkningstillegg ble vurdert i Ot.prp. nr. 77 (1958) side 26 og Ot.prp. nr. 23 (1964 - 65). Den gang ønsket departementet at medvirkning ikke skulle gjøres straffbar og vektla særlig hensynet til å få flest mulig promillesaker oppklart. Det ble blant annet vist til behovet for vitneforklaringer. Straffelovkommisjonen fremhever at behovet for vitneforklaringer ikke stiller seg prinsipielt annerledes på dette området enn for andre overtredelser. Det pekes videre på at det ikke er gjort unntak fra medvirkningsansvaret i de øvrige nordiske land. Kommisjonen fremhever at for medvirkningshandlinger som i dag ikke allerede rammes av vegtrafikkloven § 17 annet ledd om overlatelsesmedvirkning eller § 26 femte ledd om læringsmedvirkning, vil forslaget om å la den generelle medvirkningsbestemmelsen komme til anvendelse innebære en viss nykriminalisering.

Ingen av høringsinstansene har gått imot kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg til forslaget, slik at den generelle medvirkningsregelen i straffeloven 2005 § 15 vil gjelde for kjøring i påvirket tilstand. Eksempelvis vil den som oppfordrer en påvirket person til å kjøre, kunne rammes som medvirker til promillekjøring. Det vises til endringsforslagene til vegtrafikkloven §§ 22 og 31, og merknadene til disse endringsforslagene.

Etter vegtrafikkloven § 22 første ledd er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse. Straffelovkommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Forsøk vil derfor i utgangspunktet rammes av den generelle forsøksregelen i ny straffelov. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget. Departementet vil peke på at spørsmålet må ses i sammenheng med tilpasningen av vegtrafikkloven til den alminnelige delen i 2005, og går i samråd med Samferdselsdepartementet inn for at vegtrafikklovens alminnelige straffbestemmelse (§ 31) endres slik at forsøk på overtredelse normalt ikke straffes. Fra denne hovedregelen må det så gjøres unntak i vegtrafikkloven § 22, slik at forsøk likevel straffes, men med den endring fra i dag at straffri tilbaketreden vil være mulig.

4.5.7 Strafferammer

Straffelovkommisjonen foreslår ikke noen endring i strafferammen på bot eller fengsel inntil 1 år. Imidlertid foreslår kommisjonen at de detaljerte straffeutmålingsreglene i vegtrafikkloven § 31 annet til fjerde ledd oppheves, se delutredning VII side 338 og 457. Detaljreguleringen ble tatt inn i vegtrafikkloven § 31 ved lov 8. juli 1988 nr. 70, se Ot.prp. nr. 65 (1987 - 88) side 25 flg., og ble ansett nødvendig for å få gjennomført endringer i praksisen på området. Av høringsinstansene peker Samferdselsdepartementet på at riksadvokaten tok opp spørsmålet om forenkling av disse reglene i sin høringsuttalelse under høringen av forslaget om senking av promillegrensen, se Ot.prp. nr. 26 (1999-2000) side 21. Riksadvokaten foreslo da en deling henholdsvis over og under 1,0 promille, og viste til at en slik forenkling av regelverket ville være i samsvar med Straffelovkommisjonens vurdering. I Ot.prp. nr. 26 (1999-2000) sluttet Samferdselsdepartementet seg til intensjonen i riksadvokatens forslag og signaliserte fremleggelse av et forslag på et senere tidspunkt. Under høringen av delutredning VII opprettholder Samferdselsdepartementet dette standpunktet.

Departementet peker innledningsvis på at Straffelovkommisjonens forslag på dette punkt må ses i sammenheng med forslaget om å overføre vegtrafikkloven § 22 til straffeloven. Departementet finner ikke grunn til nå å komme med et slikt forslag, men ser at det kan ha gode grunner for seg. Samferdselsdepartementet vil følge opp behandlingen av dette forslaget.

4.6 Etterfølgende inntak av rusmidler

4.6.1 Gjeldende rett

Vegtrafikkloven § 22 annet ledd rammer inntak av rusmidler de første seks timer etter kjøringen, når føreren «forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning pågrunn av kjøringen». Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år, jf. vegtrafikkloven § 31 første ledd. Det følger av vegtrafikkloven § 31 første ledd at både forsettlig og uaktsom overtredelse er straffbar. Imidlertid oppstilles det et særskilt skyldkrav i vegtrafikkloven § 22 annet ledd hva gjelder spørsmålet om det kan bli politietterforskning, jf. «forstår eller må forstå». Det kreves her ikke forsett, jf. Rt. 1960 side 1409. Simpel uaktsomhet er på den annen side ikke tilstrekkelig. I rettspraksis er det lagt til grunn at det kreves «kvalifisert uaktsomhet», jf. Rt. 1960 side 1409 og Rt. 1981 side 939, se også Bjørn Engstrøm (red), Vegtrafikkloven og trafikkreglene kommentarutgave (4. utg., Oslo 2004), side 299 flg. og Innst. O. IX (1959) side 15. Reelt vil nok kravet om «kvalifisert uaktsomhet» langt på vei svare til grov uaktsomhet.

4.6.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår at det skal være et vilkår for straff at det er utvist grov uaktsomhet for alle momenter i gjerningsbeskrivelsen. Kommisjonen viser til sitt grunnleggende syn om at skyldkravet simpel uaktsomhet krever en særskilt begrunnelse, se delutredning VII side 335. Konkret vises det til at det er tale om en handling som utelukkende er strafflagt for å unngå bevisproblemer når det skal fastslås om den forutgående kjøringen skjedde under påvirkning av rusmidler. Kommisjonen foreslår heller ikke unntak fra den alminnelige medvirkningsregelen. Imidlertid foreslås det unntak fra forsøksbestemmelsen, idet det åpenbart ikke er behov for å ramme forsøk på etterfølgende inntak av rusmidler.

Av høringsinstansene er det bare Samferdselsdepartementet som har merknader. Samferdselsdepartementet ser ikke behov for å endre skyldkravet i vtrl. § 22 annet ledd, og uttaler at det ikke foreligger tungtveiende grunner til å senke skyldkravet til grov uaktsomhet.

4.6.3 Departementets vurdering

Departementet viser innledningsvis til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 115 hvor departementet slutter seg til kommisjonens prinsipielle utgangspunkt om at grov uaktsomhet bør være skyldkravet når uaktsomhet skal kunne medføre straff. Samtidig signaliseres det at departementet er mer åpen for å bruke simpel uaktsomhet enn det kommisjonen gir uttrykk for - særlig ved brudd på straffebud i spesiallovgivningen. Vegtrafikkloven § 22 annet ledd har som nevnt simpel uaktsomhet som skyldkrav, jf. vegtrafikkloven § 31, med unntak for spørsmålet om det kan bli politietterforskning, jf. «må forstå». Departementet kan ikke se noen tungtveiende grunner for å endre skyldkravene i vegtrafikkloven § 22 annet ledd. Blant annet er det gode grunner for å bare kreve simpel uaktsomhet når det gjelder tidsfristkriteriet. Hva gjelder det særlige skyldkravet «må forstå» at det kan bli politietterforskning, foreslås dette endret til «eller utviser grov uaktsomhet i så måte». Denne endringen er i virkeligheten av mer redaksjonell karakter, idet gjeldende rett oppstiller et krav om kvalifisert uaktsomhet. Hva som skal regnes som grov uaktsomhet, går frem av straffeloven 2005 § 23.

Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke bør gjøres unntak fra den generelle medvirkningsregelen, jf. straffeloven 2005 § 15. Departementet foreslår i tråd med kommisjonen at det gjøres unntak fra forsøksansvaret etter straffeloven 2005 § 16. Det vises til endringsforslaget til vegtrafikkloven § 31 og merknadene til dette.

4.7 Ulovlig utbredelse av grove voldsskildringer

Ved lov 11. juni 1982 nr. 50 ble bestemmelsen om grove voldsskildringer gjeninnført i straffeloven, jf. straffeloven 1902 § 382. Bestemmelsen setter straff for ulike former for befatning med film, videogram eller liknende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer. Etter en lovendring i 1998 omfatter den alle medier som kan formidle levende bilder, typisk film, videogram, fjernsynssendinger og dataspill. Enkeltbilder omfattes derimot ikke.

Straffeloven 1902 § 382 rammer blant annet utgivelse, spredning gjennom salg og utleie og offentlig fremvisning, også fjernsynssending. Etter en lovendring i 2004 (lov 18. juni 2004 nr. 38) omfatter ikke forbudet fremvisning av film og videogram til personer over 18 år når dette skjer i regi av en ikke-kommersiell filmklubb, eller når fremvisningen skjer utenfor næring og etter tillatelse fra stedlig politi, jf. § 382 fjerde ledd annet punktum. Forbudet rammer heller ikke istandbringelser av private fremvisninger eller det å kjøpe, besitte eller innføre grove voldsskildringer til eget bruk. Det rammer heller ikke den som bare har deltatt i den tekniske tilrettelegging av fjernsynssending.

Bare «grove» voldsskildringer rammes av forbudet. Både kravet om utilbørlig bruk og kriteriet «underholdningsøyemed» viser at det legges avgjørende vekt på sammenhengen voldsskildringen fremtrer i og formålet med å bruke den, og ikke på dens grovhet i seg selv. Det er primært den spekulative utnyttelse av interessen for vold som underholdning som rammes som «utilbørlig bruk». Voldsskildringer knyttet til for eksempel krigsreportasjer, vitenskap og historie faller således utenfor forbudet. Det gjør også fremstillingene av voldshandlinger som en organisk del av handlinger i film, for eksempel en krigsfilm. Det må foretas en helhetsvurdering av bruken, der det primære er om det er et mål i seg selv å underholde tilskuer med grov vold.

Forbudet omfatter ikke film eller videogram som er forhåndskontrollert og deretter godkjent av Medietilsynet for fremvisning og omsetning i næring. Filmtilsynets kontroll med sikte på voldsskildringer skjer ut fra kriteriene i straffeloven 1902 § 382, jf. lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram § 4 annet ledd.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen med enkelte endringer, se utredningen side 307. Kommisjonen mener at det er tilstrekkelig at bestemmelsen rammer grov uaktsomhet. Videre foreslås det at kriteriet «underholdningsøyemed» gis en annen utforming, se utredningen side 307, jf. side 176.

Ingen høringsinstanser går imot kommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 382. Men Redaktørforeningen advarer mot at slike inngrep generelt begrunnes i at disse skildringene virker «støtende, menneskelig nedverdigende eller forrående», og viser til kommisjonens uttalelser i utredningen side 364 (§ 28-17 Pornografi). Redaktørforeningen mener at straffsanksjonerte innstramminger bør begrunnes på en annen og mer objektiv måte enn ved å vise til gruppers eller personers sårede følelser.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag. Bestemmelsen har som formål å beskytte barn og ungdom. Det er tilnærmet enighet om at grove voldskildringer kan ha skadelige virkninger på disse gruppene. Som det ble fremhevet i Ot.prp. nr. 54 (1981-1982) om straffebestemmelse mot grove voldskildringer i film eller videogram eller på fjernsyn side 10, er allerede muligheten for slike skadevirkninger et tungtveiende argument for en slik bestemmelse. Hovedformålet med bestemmelsen er å ha en mulighet til å gripe inn mot virkelig grove og spekulative voldsskildringer. Bestemmelsen antas også å ha en preventiv og normskapende virkning. Departementet kan derfor ikke slutte seg til innvendingene fra Redaktørforeningen. Departementet vil imidlertid på et senere tidspunkt vurdere om forvaltningssanksjoner bør være tilstrekkelig, blant annet under henvisning til at bestemmelsen antas å være lite brukt. Kontrollen er også lagt til ulike forvalningsorganer, hvilket kan tilsi at det primært bør være forvaltningssanksjoner som bør anvendes på de aktuelle forholdene.

Ytringsfrihetskommisjonen uttaler at forbudet i straffeloven 1902 § 382 ikke utgjør noe stort ytringsfrihetsproblem i praksis. Det fremgår av behandlingen av forslaget til ny Grunnloven § 100 om ytringsfriheten at bestemmelsen kan videreføres i uendret form, se NOU 1999: 27 side 161 og St.meld. nr. 26 (2003-2004) side 81. Inngrepet i ytringsfriheten lar seg forsvare så lenge det er begrenset til skildringer brukt som underholdning. På denne bakgrunn kan ikke departementet se at forholdet til ytringsfriheten tilsier at straffeloven 1902 § 382 ikke bør videreføres, noe som også ble lagt til grunn i 2004, se Ot.prp. nr 32 (2003-2004) og Innst. O. nr. 62 (2003-2004). Ved innføringen av disse begrensede unntakene på området blir informasjonsfriheten utvidet, blant annet for å ivareta behovet for debatt om grensene for hva som fritt bør kunne vises offentlig. På denne bakgrunn foreslår departementet i all hovedsak å videreføre straffeloven 1902 § 382, jf. lovforslaget § 236.

Departementet er samtidig enig med kommisjonen i at det bør være tilstrekkelig å kreve grov uaktsomhet for at straff skal være aktuelt, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 114-115 og straffeloven 2005 § 23.

Departementet foreslår videre at kriteriet «brukt som underholdning» erstatter kriteriet «i underholdningsøyemed», og viser til kommisjonens vurderinger i delutredning VII side 176. Endringen gjør det klart at bestemmelsen ikke krever hensikt om underholdning. Det er stadig primært den spekulative utnytting av interessen for vold som underholdning som rammes. Voldsskildringer knyttet til for eksempel krigsreportasjer, vitenskap eller historie faller stadig utenfor forbudet.

For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 236.

4.8 Smitteoverføring

4.8.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 155 setter straff for den som har skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, og som forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år for forsettlig overtredelse, og 3 år ved uaktsom overtredelse.

Smittevernloven § 1-3 har en definisjon av «allmennfarlig smittsom sykdom», som er rettledende også for straffeloven 1902 § 155. Innholdet i begrepet kan endre seg over tid, ut fra blant annet behandlingsmulighetene for ulike sykdommer og mulighetene for å hindre smitteoverføring. Per i dag anses eksempelvis hepatitt A - E -virusinfeksjoner, clamydia, tuberkulose og HIV for allmennfarlige smittsomme sykdommer. Smittevernloven har ingen egen straffebestemmelse. Men § 8-1 fastslår at med unntak av overtredelse av plikter etter § 5-1 (plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig sykdom) og plikter som omfattes av helsepersonellovgivningen, straffes overtredelse av loven eller forskrifter gitt i medhold av loven etter straffeloven 1902 §§ 156 eller 357.

Straffeloven 1902 § 155 rammer først og fremst ulike måter å overføre smitte på. Det er ikke noe vilkår for domfellelse at man faktisk påfører en annen person smitte; bestemmelsen rammer risikoatferd i seg selv.

Bestemmelsen har vært del av straffeloven siden vedtakelsen i 1902. En endring i 1994 hadde sammenheng med vedtakelsen av smittevernloven, jf. lov 5. august 1994 nr. 55 og Ot.prp. nr. 91 (1991 - 92), som opphevet alle særregler for enkeltsykdommer - kjønnssykdommer, tuberkulose osv. - og førte til at også straffeloven 1902 § 155 ble omformulert til å gjelde allmennfarlige sykdommer generelt, uavhengig av overføringsmåten for smitten. Frem til dette rammet bestemmelsen bare overføring av smittsomme kjønnssykdommer ved legemlig omgang eller utuktig forhold. At bestemmelsen ble beholdt i straffeloven, var ment å understreke den store vekten man mente burde legges på smittevernet, og en erkjennelse av hvilken fare alvorlige smittsomme sykdommer kan være for folkehelsen. Ved lov 4. juli 2003 nr. 76 ble strafferammen for forsettlig overtredelse skjerpet fra fengsel inntil 3 år til inntil 6 år, etter at Høyesterett i Rt. 2000 side 195 (se side 198) hadde reist spørsmål ved om den øvre strafferammen var vel overveid fra lovgivernes side, «særlig med sikte på overføring av HIV-infeksjon», se Ot.prp. nr. 51 (2002-2003) side 38 - 43 og 49. Paragraf 155 har i de senere tiår i praksis vært anvendt ved overføring av eller fare for overføring av HIV-smitte, se for eksempel Rt. 2006 side 1246, Rt. 2002 side 606, Rt. 2000 side 195 og Rt. 1992 side 1076.

Det er tilstrekkelig for å kunne dømmes etter § 155 at gjerningspersonen innser muligheten for at han er smittet av en allmennfarlig sykdom og holder denne muligheten for å være forholdsvis nærliggende. I dette ligger at gjerningspersonen i hvert fall må ha hatt mistanke om at han eller hun er smittet. For eksempel ved HIV: Å ha hatt seksuell omgang med en tilfeldig person uten å teste seg etterpå, er i utgangspunktet ikke nok. Det må foreligge spesielle omstendigheter som gir grunn til mistanke for at straffansvar kan være aktuelt. På den annen side er det altså ikke nødvendig for straff at gjerningspersonen vet, eller legger til grunn som mest sannsynlig, at han eller hun har en allmennfarlig smittsom sykdom, eller at han har utvist forsett i form av eventuelt forsett (jf. straffeloven 2005 § 22).

For selve handlingen - å utsette en annen for smittefare - er det tilstrekkelig at gjerningspersonen handler uaktsomt. Dette betyr at det er tilstrekkelig for straffansvar at gjerningspersonen burde innse muligheten for at den andre kan bli smittet. Det er for eksempel ikke uaktsomt, og følgelig ikke straffbart, for en HIV-positiv å ha seksuell omgang dersom han eller hun tar effektive forholdsregler mot overføring av HIV-smitte. I praksis vil dette si forsvarlig bruk av kondom.

Samtykke fra den som utsettes for smitten, fritar ikke for straff. Begrunnelsen for dette er at § 155 skal verne den offentlige interessen i å beskytte befolkningen mot spredning av allmennfarlige sykdommer. Samtykke fra den som utsettes for smitte, kan imidlertid ha betydning for straffutmålingen. Dersom den som smittes eller utsettes for fare for å bli smittet, er en av den skyldiges nærmeste, er offentlig påtale betinget av påtalebegjæring eller allmenne hensyn, jf. § 155 siste punktum.

4.8.2 Rettstilstanden i de øvrige nordiske land

Dansk straffelov § 192 første ledd rammer det å volde fare for at smittsom sykdom vinner inngang eller utbredelse blant mennesker, ved å overtre regler i særlovgivningen med tilhørende forskrifter som er gitt til forebygging av slik sykdom. Strafferammen er fengsel inntil 3 år. Paragraf 192 annet ledd omhandler kvalifisert overtredelse, og strafferammen er her fengsel inntil 6 år. Fjerde ledd rammer uaktsomme overtredelser, og her er strafferammen bot eller fengsel inntil 6 måneder. Dansk straffelov § 252 annet ledd har videre en særregel om forvoldelse av smittefare som gjelder smitte med en livstruende eller uhelbredelig sykdom. Strafferammen er fengsel inntil 8 år. Denne bestemmelsen er blant annet anvendt ved HIV-smitte. Smittefaren må, for å rammes, forvoldes på en hensynsløs måte. For HIV er det lagt til grunn at dersom den HIV-smittede opplyser om sin helbredstilstand, og den annen likevel ønsker å medvirke til det ubeskyttede samleie, har atferden ikke vært hensynsløs. Det stilles krav til samtykket.

I Sverige er det i brottsbalken 13 kap. 7 § - i kapitlet om allmennfarlige forbrytelser - en fellesbestemmelse for «spridande av gift eller smitta». For smittealternativet kreves det at det fremkalles allmenn fare for menneskers liv eller helse gjennom å overføre eller spre en alvorlig sykdom. Strafferammen er fengsel inntil 6 år. Grov overtredelse rammes med fengsel fra 4 til 10 år, eller livstid. Ved vurderingen av om det foreligger grov overtredelse, skal det særlig tas hensyn til om overtredelsen er skjedd «med uppsått att skada annan till liv eller hälsa eller om många människor utsatts för fara». For HIV-smitte mv. nevnes særskilt at smittskyddslagen (2004:168) ikke inneholder noen straffebestemmelser. I 1985 ble den tidligere straffebestemmelsen her opphevet. I proposisjonen (Prop. 1985/86:13) ble det fremholdt at dette ikke innebar at det ikke lenger kunne være straffbart med kjønnslig omgang ved veneriske sykdommer. Det ble særlig vist til bestemmelsene i brottsbalken om «misshandel» i 3. kap. 5 §, «vållande till kroppsskada eller sjukdom» i 8 §, «framkallande av fara för annan» i 9 §, «spridande av gift eller smitta» i nevnte 13 kap. 7 § og «vårdsløshet med gift eller smittämme» i 13 kap. 9 §. Spørsmålet om den strafferettslige vurderingen av tilfeller som innebærer overføring eller fare for overføring av HIV-smitte er blitt behandlet av Högsta Domstolen (HD) i noen saker. Særlig kan nevnes NJA 2004 side 176 som gjaldt fare for overføring av HIV-virus. Tiltalte hadde kunnskap om sin egen HIV-infeksjon, og hadde i cirka 200 tilfeller hatt ubeskyttet sex med ti ulike personer. HD fant at dette ikke kunne bedømmes som forsøk på «misshandel» på grunn av at den tiltalte manglet forsett i denne relasjon. I stedet ble vedkommende domfelt etter bestemmelsen om «framkallande av fara för annan».

I Finland rammes spredning av alvorlig sykdom som «äventyrande av andras hälsa» etter den finske straffeloven 34-4 §, jf. nr. 2 «sprider en allvarlig sjukdom». Det er et vilkår at «gärningen är ägnad att förorsaka allmän fara för liv eller hälsa». Strafferammen er fra 4 måneder til 4 års fengsel. Grov overtredelse rammes av 34-5 §. Kriteriet for grov overtredelse er at en stor mengde mennesker er blitt utsatt for alvorlig fare for liv eller helse, og at handlingen etter en helhetsvurdering vurderes som grov. Strafferammen er fengsel fra 2 inntil 10 år. Det kan også vises til 34-7 og 34-8 §§ om «vållande av allmän fara» og «grovt vållande av allmän fara», som omhandler forsettlig eller uaktsom overtredelse av blant annet nevnte 34-4 §, men slik at faren som er angitt i 34-4 § »beror på gärningsmannens oaktsamhet».

4.8.3 Straffelovkommisjonens skisse

Kommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 155 med enkelte endringer. Det foreslås en oppdeling i vanlig, grov og grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte, se skissene til §§ 25-10 til 25-12 og delutredning VII side 335 - 336.

For det første mener kommisjonen at det ikke er behov for å opprettholde noe krav om at gjerningspersonen selv må være smittet, se side 335. Men dette vil nok stadig være den mest praktiske måten overtredelsen skjer på. Som en konsekvens av forslaget faller det avvikende skyldkravet om «skjellig grunn til å tro» bort, se nærmere side 169.

For det annet foreslår kommisjonen å videreføre vilkåret om allmenne hensyn for å reise påtale etter skissen i § 25-10 når gjerningspersonen er en av den fornærmedes nærmeste. Begrunnelsen er at en regel om ubetinget påtale vil kunne lede til støtende rettsforfølgninger mellom nærstående.

Etter kommisjonens forslag vil det bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om overtredelsen er grov, jf. skissen til § 25-11. Kommisjonen foreslår at særlig følgende momenter bør inngå i helhetsvurderingen: om smitteoverføringen har medført allmenn fare for utbredelsen av sykdommen eller om allmenn utbredelse har blitt følgen, om noen omkommer som følge av handlingen eller påføres betydelig skade på kropp eller helse. Det dreier seg her om ansvar for uaktsomme følger. Straffeloven 1902 § 154 foreslås ikke videreført, men virkeområdet for § 154 vil falle inn under et av de momentene som gjør overtredelsen av 25-10 grov.

Kommisjonen foreslår en egen bestemmelse som rammer grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte, se skissen til § 25-12. Dette innskrenker straffeansvaret sammenlignet med gjeldende rett, som også rammer vanlig uaktsomhet.

Kommisjonen foreslår at vanlig (forsettlig) påføring av smitte eller fare for smitte (§ 25-10) skal ha en øvre strafferamme på inntil 3 år fengsel, se side 338. Videre foreslås bot videreført som selvstendig straffalternativ. Tilsvarende strafferamme foreslås for grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte, jf. § 25-12. Kommisjonen viser til at bestemmelsen også skal fange opp grovt uaktsomme grove overtredelser. For grov påføring av smitte eller fare for smitte forslås en strafferamme på inntil 10 år fengsel.

4.8.4 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om kommisjonens skisse. Helse- og omsorgsdepartementet er enig i at det ikke bør være et vilkår at man selv skal være smittet for å kunne straffes for å utsette andre for fare for å bli smittet. Som eksemplifisering vises det til at kjøletårn har vist seg å kunne spre legionella-bakterier.

Kirkerådet er enig med kommisjonen i at det er svært straffverdig dersom en person utsetter noen for en alvorlig eller livstruende smitte, eksempelvis HIV. Kirkerådet mener imidlertid at man ved utformingen av bestemmelsene i tilstrekkelig grad må ivareta hensynet til svake parter som allerede er stigmatisert. Det vises til at HIV-diagnosen er spesielt stigmatiserende, sammenlignet med andre sykdommer. Det er svært alvorlig å smitte andre med HIV. Samtidig kan det være vanskelig, sensitivt og komplisert å avgjøre skyldspørsmålet i en straffesak om smitte. Dette er viktige hensyn å ta i betraktning ved utformingen av nye straffebestemmelser om påføring av smitte eller fare for smitte.

Under høringen ved lovendringen i straffeloven 1902 § 155 i 2003 (lov 4. juli 2003 nr. 76) - som konkret omhandlet forslag til heving av strafferammen i straffeloven 1902 § 155 - tok enkelte høringsinstanser til orde for å oppheve bestemmelsen. Departementet viste til at en ytterligere revisjon ville bli vurdert i forbindelse med arbeidet med ny straffelov, jf. Ot.prp. nr. 51 (2002-2003) side 41. PLUSS - Landsforeningen mot aids, gjengitt i Ot.prp. nr. 51 (2002-2003) side 40 - 42, fremhever følgende forhold som taler for at en ikke viderefører § 155: For det første at bestemmelsen i praksis kun retter seg mot HIV-positive. Det er uheldig med en straffebestemmelse som bare retter seg mot en pasientgruppe. Det strider mot en vanlig rettsoppfatning om at diskriminering av personer eller grupper av personer ikke skal finne sted, noe som er eksemplifisert både i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven. For det annet vises det til at den medisinske utviklingen skjer raskt, slik at HIV ikke lenger automatisk kan betegnes som en dødelig sykdom. Dermed vil farlighetsgraden ved HIV minskes. For det tredje er det vist til at man i Sverige tilsynelatende har greid seg uten en slik bestemmelse. Det uttales at man ikke er prinsipielt imot at det skal være straffbart å smitte andre med HIV. Strafforfølging bør imidlertid skje etter de ordinære straffebestemmelsene. Endelig fremheves at en sterk fokusering på straff vil kunne føre til at mange i mindre grad ønsker å teste seg.

4.8.5 Departementets vurdering

4.8.5.1 Bør straffeloven 2005 ha bestemmelser om smitteoverføring?

Det første spørsmålet er om straffeloven 2005 bør ha en egen generell straffebestemmelse som retter seg mot spredning av allmennfarlige smittsomme sykdommer. Departementet har vurdert om straffelovens øvrige straffebud - særlig bestemmelsene om kroppskrenkelser - i tilstrekkelig grad vil ramme disse tilfellene. I Sverige har man valgt en slik tilnærming til lovreguleringen på dette området, jf. 4.8.2 ovenfor.

Slik departementet ser det, dekker straffeloven 1902 § 155 andre sider av forholdet enn for eksempel bestemmelsene om kroppsskade gjør. Smittevernbestemmelsen er i hovedsak begrunnet i samfunnsmessige interesser - beskyttelsen av folkehelsen, mens bestemmelsene om kroppsskade tar sikte på å verne enkeltpersoners legemlige integritet. Etter gjeldende rett vil også disse bestemmelsene kunne anvendes samtidig på det samme forholdet (i idealkonkurrens), fordi de varetar ulike interesser.

En forutsetning for å anvende kroppsskade ved fremkalling av smittefare mv. er at vedkommende faktisk pådrar seg en allmennfarlig smittsom sykdom. Etter straffeloven 1902 § 155 er det som nevnt tilstrekkelig at det skapes en fare for smitte av en allmennfarlig sykdom. Departementet anser det ønskelig at denne risikoatferden stadig er kriminalisert. I tillegg peker departementet på at skyldkravet i bestemmelsene om kroppsskade ofte ikke vil være oppfylt i smittetilfeller, slik at handlingen ikke rammes. For eksempel vil straffeloven 1902 § 229 om legemsbeskadigelse - som departementet foreslår å videreføre - kreve at gjerningspersonen regner det som overveiende sannsynlig at smitte overføres ved handlingen, noe som antakelig sjelden vil være tilfellet.

Departementet viser også til at man i Sverige ikke har henført i HIV-smittetilfellene under kroppsskade, men under den generelle bestemmelsen om å fremkalle fare for andre, jf. brottsbalken 3 kap. 9 § (se overfor). En slik bestemmelse har ikke straffeloven 1902, og foreslås heller ikke i straffeloven 2005. Den løsning som enkelte høringsinstanser har tatt til orde for - å la de generelle bestemmelsene om kroppsskade ivareta kriminaliseringsspørsmålet på området - er således ingen fullgod løsning.

Enkelte høringsinstanser har fremhevet - særlig knyttet til HIV-smittede - at straffeloven 1902 § 155 unødig stigmatiserer denne gruppen, og at bestemmelsen indirekte kan medføre at færre personer velger å teste seg selv. Det er særlig vist til at straffeloven 1902 § 155 i de seneste tiår i praksis har vært anvendt på tilfeller med overføring av HIV-smitte eller fare for slik smitte.

Departementet vil til dette bemerke at smittevernbestemmelsen er generell, og omfatter spredning av alle typer allmennfarlige smittsomme sykdommer. Den har de siste tiårene blitt anvendt ved HIV-smitte, men bestemmelsen rammer altså en rekke tilfeller ut over dette. Smittevernbestemmelsen har en allmennpreventiv virkning, og er med det med på å hindre forekomsten og utbredelsen av allmennfarlige sykdommer. At bestemmelsen innenfor en viss tidsperiode kan ha et særskilt nedslagsfelt overfor visse allmennfarlige sykdommer, og at dette for de aktuelle grupper kan oppleves som stigmatiserende, gir ikke tilstrekkelig grunn til å la være å videreføre smittevernbestemmelsen. At straffebestemmelsen oppleves som stigmatiserende for enkelte grupper, er primært en følge av fordommer i samfunnet. Det må tas på alvor at enkelte grupper kjenner seg stigmatisert, og fordommene bør motvirkes med egnede virkemidler.

Departementet ser det heller ikke som ønskelig å overføre straffeloven 1902 § 155 til smittevernloven. Riktignok foreslår departementet å overføre straffeloven 1902 § 156 til smittevernloven, men den bestemmelsen er allerede knyttet til smittevernloven gjennom henvisningen i dennes § 8-1. Avgjørende for at departementet mener straffeloven 1902 § 155 ikke bør overføres til smittevernloven, er at bestemmelsene om overføring av smitte omfatter meget alvorlige overtredelser som bør stå i straffeloven. Det vises til lovforslaget § 238 hvor det foreslås en øvre strafferamme på inntil 6 års fengsel, se nedenfor.

4.8.5.2 Nærmere om utforming og innhold av straffebestemmelsene

Departementet er enig med kommisjonen i at det foretas en oppdeling i særskilte bestemmelser om vanlig og grov overføring av smitte. Videre slutter departementet seg til kommisjonens vurderinger og forslag om at det avvikende skyldkravet «skjellig grunn til å tro» bør falle bort. Som kommisjonen ser ikke departementet noen grunn til å opprettholde et krav om gjerningspersonen selv må være smittet. Et slikt krav vil i noen tilfeller gjøre at straffverdige handlinger faller utenfor bestemmelsens virkeområde, som Helsedepartementets eksempel om kjøletårn og spredning av legionella-bakterier kan vise.

Departementet slutter seg også til kommisjonens vurdering og forslag til hvilke momenter som det særlig skal legges vekt på ved spørsmålet om overtredelsen er grov, se delutredning VII side 335.

Departementet foreslår videre at uaktsomhetsansvaret knyttes til - som nå - tilfeller hvor det er utvist vanlig uaktsomhet. Kommisjonen foreslår - i tråd med sitt generelle standpunkt - som nevnt at uaktsomhetsansvaret bare skal omfatte grov uaktsomhet, jf. 25-12. Etter departementets vurdering er det innenfor smittevernområdet og det vern som gis mot overføring og utbredelse av allmennfarlige sykdommer, nødvendig av effektivitetshensyn at også vanlig uaktsomhet rammes. Dette er den løsning som loven i dag har, og det er den løsningen som departementet foreslår videreført for øvrige allmennfarlige lovbrudd, jf. blant annet bestemmelsen om forgiftning. Forslaget bygger på en grunntanke om at for de mest alvorlige allmennfarlige lovbruddene, bør være tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet. Departementet foreslår at vanlig uaktsomhet - som nå - likestilles med forsett i grunndeliktet om smitteoverføring. Avgjørelsen av om det foreligger forsett eller uaktsomhet, vil dermed prosessuelt være en del av straffespørsmålet.

Når det gjelder innholdet i uaktsomhetsansvaret, er det ikke tilstrekkelig for å bedømmes som uaktsom at man har hatt ubeskyttet sex uten å teste seg. For at man skal kunne bli bedømt som uaktsom, må man ha hatt en konkret foranledning som gjør at det fremstår som klanderverdig ikke å teste seg.

Når det gjelder strafferammer, går departementet i lovforslaget til § 237 om vanlig overføring av smitte eller fare for smitte inn for en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år for forsettlige overtredelser. Det foreslås å videreføre en øvre strafferamme på fengsel inntil 1 år for uaktsomme overtredelser.

For grov forsettlig overtredelse foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år, jf. lovforslaget § 238 første ledd. Dette viderefører den øvre strafferammen i straffeloven 1902 § 155, og er tilstrekkelig etter departementets oppfatning. Trusselbildet i dag tilsier ikke at det er behov for strengere straff. Spørsmålet bør imidlertid vurderes på nytt dersom Norge i fremtiden blir truet av så alvorlig smittefare at det er behov for en høyere maksimumsstraff. I en del tilfeller vil dessuten samtidig anvendelse av andre straffebud heve straffen (konkurrens).

Det er lagt til grunn i rettspraksis at lovendringen i 2003 ikke tok sikte på å heve det generelle straffenivået, jf. Rt. 2006 side 1246 (dissens 3 - 2). Flertallet la til grunn at en ved lovendringen kun tok sikte på å oppnå strengere straffer for de groveste tilfellene, mens mindretallet la til grunn at det var tale om en generell heving av straffenivået. For de aller groveste tilfellene som vil falle inn under lovforslaget § 238, mener departementet at den øvre strafferammen bør anvendes fullt ut, for eksempel der overføring av smitte har skjedd i så stor skala at det har medført allmenn utbredelse av sykdommen. Samtidig medfører lovforslaget ingen endring av det straffenivå som er etablert for de typetilfeller om har vært oppe i praksis, for eksempel nevnte avgjørelse i Rt. 2006 side 1246. Det vises også til at virkeområdet for straffeloven 1902 § 154 - som ikke foreslås videreført som selvstendig straffebud - i praksis vil innebære at overtredelsen vil anses som grov etter lovforslaget § 238. For uaktsom grov smitteoverføring foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år.

Som nevnt har straffeloven 1902 § 155 annet punktum en særskilt regel om at dersom den fornærmede er gjerningspersonens nærmeste, blir det bare tatt ut offentlig påtale dersom fornærmede begjærer det og ikke allmenne hensyn krever påtale. Kommisjonen har foreslått å videreføre vilkåret om allmenne hensyn for å reise påtale i slike saker, fordi den mener at en regel om ubetinget påtale vil kunne lede til støtende rettsforfølgninger mellom nærstående.

Departementet viser generelt til behandlingen av spørsmålet om påtalebegjæring i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 59-64 og 486-467. Departementet fulgte opp kommisjonens forslag om at straffbare handlinger er undergitt ubetinget offentlig påtale med mindre annet er bestemt i lov, jf. straffeprosessloven ny § 62 a første ledd (jf. lov 20. mai 2005 nr. 28). I § 62 a annet ledd er det gitt en regel om at påtalemyndigheten kan henlegge en sak med en øvre strafferamme på fengsel inntil 2 år hvis ikke allmenne hensyn taler imot det. Henleggelsen krever en særlig begrunnelse. Ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede er dermed forlatt, slik at også straffeloven 1902 §§ 78 - 82 ble opphevet ved straffeloven 2005 (straffeprosessloven § 62 a foreslås å tre i kraft samtidig med ny straffelov). Departementet kan heller ikke se at et særskilt unntak fra regelen om ubetinget offentlig påtale i tilstrekkelig grad varetar ønsket om ikke å utsette en ektefelle, registrert partner eller samboer for strafforfølgning dersom den som har blitt smittet eller utsatt for slik fare selv ikke ønsker dette. Departementet går derfor ikke inn for en slik påtaleregel, men foreslår i stedet at straff ikke kommer til anvendelse dersom den som har blitt smittet av en seksuelt overførbar sykdom eller utsatt for slik smittefare er en ektefelle, registrert partner eller samboer, og vedkommende har samtykket i å bli utsatt for smitte eller smittefare, se forslaget til § 237 annet ledd og merknadene til dette.

Departementet går derimot ikke inn for en generell regel om at straff ikke kommer til anvendelse dersom samtykke foreligger (straffbarhetsvilkåret). Reelt sett har dansk rett en slik regel gjennom kriteriet «hensynsløs måde» i dansk straffelov § 252 annet ledd. Dersom vedkommende frivillig for eksempel ønsker å medvirke til ubeskyttet samleie, har ikke atferden vært hensynsløs. Departementet er også kjent med at ulike FN-organer - blant annet UNAIDS - gjennom sine retningslinjer har anbefalt slike løsninger når det gjelder kriminalisering av HIV-smitte. Avgjørende for departementets standpunkt er at smittevernbestemmelsene skal tjene å verne den offentlige interessen i å beskytte samfunnet mot spredningen av allmennfarlige sykdommer. Om den enkelte «fornærmede» har samtykket eller ikke, bør da ikke være avgjørende for om overføringen av smitte er straffbart eller ikke. Det vil også kunne oppstå vanskelige bevisspørsmål, således om det er gitt et - «informert» - samtykke eller ikke. I en del tilfeller vil samtykke-spørsmålet, utenfor faste parforhold, gjøre seg gjeldende i situasjoner som ikke legger til rette for veloverveide avgjørelser. Departementet foreslår derfor ikke noen generell regel om at samtykke fritar for straff.

Når det gjelder kjærestelignende parforhold som ikke omfattes av forslaget til samtykkeregel, vil straffeprosessloven § 62 a kunne anvendes slik at det ikke tas ut tiltale når den ene part har utvist uaktsomhet, og strafforfølgning av vedkommende ville fremstå som urimelig.

4.9 Allmennfarlig forgiftning

4.9.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 153 setter straff for den som volder allmenn forgiftning eller fare for slik forgiftning.

Paragraf 153 første ledd har to alternative gjerningsbeskrivelser. Det første alternativet rammer den som tilsetter gift eller stoffer med tilsvarende virkning i næringsmidler eller andre gjenstander bestemt til allmenn bruk og derigjennom skaper en fare for død eller ødeleggelse av helbreden. Det avgjørende er ikke arten av det tilsatte stoffet, men hvorvidt stoffet har de helseskadelige virkninger som loven foreskriver. Kriteriet «tilsætter» forutsetter at det på et eller annet tidspunkt må skje en tilføring av gift eller et giftlignende stoff i gjenstanden. Bestemmelsen oppstiller også krav om at stoffet tilsettes gjenstander som er til alminnelig «brug eller forhandling». Formuleringen er svært vid og tar sikte på å omfatte alle ting, uansett form, som er tilgjengelig for publikum generelt, uavhengig av hva slags distribusjon det dreier seg om, og om denne skjer mot vederlag, se til illustrasjon Rt. 1985 side 475. Det er antatt i denne avgjørelsen at det må kreves en nærliggende fare for de virkninger som oppstilles. Alternativet «ødelægge Helbreden» krever antagelig en helseskade av varighet og et visst omfang.

Første ledd annet alternativ er å volde at «iøvrigt Forgiftning, der medfører almindelig Fare for Liv eller Helbred, finder Sted». Etter dette alternativ kreves det ingen tilsettingshandling. Bestemmelsen er taus om hvordan forgiftningen må skje, ut over at det må være årsakssammenheng mellom den foretatte handlingen og forgiftningen. Etter dette alternativet er det tilstrekkelig med fare for liv eller helbred. I Rt. 2006 side 480 hadde domfelte videresolgt rundt 50.000 liter metanolholdig sprit. Flere personer som hadde drukket spriten, døde eller ble betydelig skadet. Selve metanoltilsettingen ble foretatt i Portugal av hans leverandør, slik at første ledd første alternativ ikke kom til anvendelse. Domfelte hadde utvist grov uaktsomhet, slik at det etter § 153 femte ledd, jf. nedenfor, var en strafferamme på fengsel inntil 1 år. Domfelte ble imidlertid også dømt for overtredelse av straffeloven 1902 § 239 (uaktsomt drap), og straffen ble satt til fengsel i 8 år. I Rt. 2007 side 1366 ble det i en lignende sak for forsettlig overtredelse av § 153 første ledd annet straffalternativ idømt en straff på fengsel i 9 år. I denne saken hadde to personer dødd og fem personer fått betydelig helseskade som følge av inntak av den metanolholdige spriten.

Paragraf 153 annet ledd rammer utbredelse og distribuering av gjenstander som er tilsatt gift eller farlig stoff. Annet ledd viser bare til første ledd første straffalternativ, slik at det kreves at gjenstanden ikke kan brukes etter sin bestemmelse uten å volde død eller ødelegge helsen. I tillegg kreves det at gjerningsmannen holder helsefaren skjult, jf. «Fordølgelse». Lovbruddet er fullbyrdet allerede ved forsøk på utbredelse, jf. «søger at».

Skyldkravet etter første og annet ledd er forsett, men etter femte ledd straffes uaktsom overtredelse av første ledd med bøter eller fengsel inntil 1 år, se f.eks. Rt. 2006 side 480.

Straffen for overtredelse av første og annet ledd er fengsel inntil 21 år. Etter tredje ledd er minstestraffen fengsel i 1 år når en overtredelse av første eller annet ledd har medført noens død eller betydelig skade på kropp eller helse.

Paragraf 153 fjerde ledd rammer også en rekke utbredelseshandlinger. De handlinger som omfattes, ligger nær opp til dem som omfattes av annet ledd, men med følgende forskjeller: Fjerde ledd oppstiller ikke noe tilsettingskrav, slik at også sunnhetsskadelighet som skyldes en naturlig prosess rammes (typisk forråtnelse). Det kreves bare sunnhetsskade, og det er tilstrekkelig at gjenstandene er egnet til å forårsake slik skade. Etter fjerde ledd må også det sunnhetsskadelige holdes skjult. Skyldkravet er forsett. Straffen er fengsel inntil 5 år.

4.9.2 Rettstilstanden i de øvrige nordiske land

I svensk rett reguleres forgiftning av gjenstander mv. ment til allmenn bruk av brottsbalken 13 kap. 7 §. Bestemmelsen er vesentlig enklere utformet enn straffeloven 1902 § 153, og rammer den som «framkallar allmän fara för manniskors liv eller hälsa genom att förgifta eller infektera livsmedel, vatten eller annat, på annat sätt sprida gift eller dylikt [...]». Handlingsbeskrivelsen er meget generelt utformet, og straffansvaret begrenses særlig ved at det må være en allmenn fare for liv eller helse. Strafferammen er fengsel inntil 6 år for vanlig overtredelse. Ved grov overtredelse er straffen «lägst fyra och högst tio år, eller på livstid».

Også finsk rett har en lignende bestemmelse med et vidt virkefelt. Den finske strafflagen 34 kap. 4 § lyder:

«Den som

  1. förgiftar livsmedel eller något annat ämne som är avsett förtäras eller användas av människor eller på något annat sätt gör det hälsovådligt eller håller et sådant hälsovådligt ämne tillgängligt för andra [...] så at gärningen är ägnad att orsaka allmän fara för liv eller hälsa, skall f$028r äventyrande av andras hälsa dömas till fängelse i minst fyra månader och högst fyra år.»

Dansk straffelov § 187 er en generalklausul om forgiftning mv. av gjenstander bestemt til allmenn bruk. Gjerningsbeskrivelsen ligger relativt nær opp til reguleringen i straffeloven 1902 § 153. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 10 år for forsettlige overtredelser, mens uaktsomme overtredelser straffes med bøter eller under skjerpende omstendigheter med fengsel inntil 1 år.

4.9.3 Straffelovkommisjonens forslag. Høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 153 første, annet og femte ledd, jf. § 25-13 og delutredning VII side 336. Det vises til at sammenlignbare straffebud finnes i samtlige nordiske land. Under henvisning til bestemmelsene i svensk og finsk rett, antyder kommisjonen at bestemmelsen må kunne forenkles noe. Særregelen i straffeloven 1902 § 153 annet ledd om at overtredelsen allerede er fullbyrdet ved forsøk på utbredelse av den forgiftede gjenstanden, foreslås ikke videreført. Kommisjonen foreslår at uaktsomhetsansvaret bare skal ramme grov uaktsomhet, men slik at skyldkravet skal være grov uaktsomhet etter alle alternativene. For straffeloven 153 annet ledd innebærer dette en nykriminalisering, mens det for § 153 første ledd medfører at en avkriminalisering av (vanlig) uaktsomme overtredelser. Kommisjonen foreslår en strafferamme på fengsel inntil 10 år for forsettlig overtredelse, og en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år for grovt uaktsom overtredelse, se delutredning VII side 338.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre straffeloven 1902 § 153 fjerde ledd, jf. delutredning VII side 401. Det vises til at spesiallovgivningen allerede gir et tilstrekkelig vern i de situasjoner som faller inn under § 153 fjerde ledd. Heller ikke straffutmålingsregelen i tredje ledd foreslås videreført, jf. delutredning VII side 338.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag.

4.9.4 Departementets vurdering

Departementet er i hovedsak enig i kommisjonens forslag om videreføring av straffeloven 1902 § 153 første og annet ledd. Som kommisjonen mener departementet at § 153 er nokså vanskelig tilgjengelig, og departementet har i forslaget til § 239 søkt å forenkle bestemmelsen. Departementet har særlig sett hen til lovreguleringen i Sverige og Finland.

Lovforslaget er bygget opp som et rent faredelikt, og faren kvalifiseres gjennom at den må være allmenn. Lovforslaget § 239 første ledd første punktum første gjerningsalternativ viderefører i det vesentligste straffeloven 1902 § 153 første ledd første gjerningsalternativ («tilsettingsalternativet»). Lovforslaget § 239 første ledd første punktum annet straffalternativ er ment i hovedsak å videreføre straffeloven 1902 § 153 annet ledd. Lovforslaget § 239 første ledd annet punktum viderefører straffeloven 1902 § 153 første ledd annet gjerningsalternativ. Siden lovforslaget § 239 er nevnt i straffeloven 2005 § 131 om terrorhandling, vil den øvre strafferammen være fengsel inntil 21 år dersom det foreligger terrorhensikt. Departementet mener det her er mest hensiktsmessig med én bestemmelse fremfor å inndele bestemmelsen i vanlig og grov overtredelse, men viser til merknadene til paragrafen om forhold som kan tilsi bruk av straff i det øvre sjikt av strafferammen.

Som kommisjonen mener departementet at det er unødvendig å videreføre særregelen i straffeloven 1902 § 153 annet ledd om at overtredelsen allerede er fullbyrdet ved forsøk på utbredelsen av den forgiftede gjenstanden. Straffeloven 2005 § 16 om forsøk vil kunne ivareta behovet for å reagere med straff og gjøre det mulig med tilbaketreden fra forsøk. Departementet er enig med kommisjonen at regelen om minstestraff i straffeloven 1902 § 153 tredje ledd ikke videreføres, jf. de generelle drøftelsene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 132-139.

Departementet foreslår - i motsetning til kommisjonen - at uaktsomhetsansvaret også skal omfatte vanlig uaktsomhet, jf. lovforslaget § 239 annet ledd. Det dreier seg om et allmennfarlig lovbrudd, og tilsvarende skyldkrav foreslås for eksempel ved smitteoverføring.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 153 fjerde ledd. Slike forhold er tilstrekkelig straffesanksjonert i spesiallovgivningen, se blant annet lov 11. juni 1976 nr. 79 (produktkontrolloven) §§ 3 jf. 12, forbudet mot villedende forretningsmetoder i lov 16. juni 1972 nr. 47 (markedsføringsloven) §§ 2 jf. 17, lov 19. desember 2003 nr. 124 (matloven) § 28 og lov 21. desember 2005 nr. 126 (kosmetikkloven) § 21.

Departementet foreslår en øvre strafferamme på fengsel inntil 15 år for forsettlige overtredelser. Dette er en nedjustering av gjeldende øvre strafferamme på 21 år, men departementet tar ikke sikte på å endre straffenivået, jf. Rt. 2007 side 1366. Departementet mener kommisjonens forslag om en øvre strafferamme på fengsel inntil 10 år er for lav for de allmennfarlige tilfellene som kan tenkes å oppstå i praksis. For uaktsomme overtredelser foreslår departementet en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år. Dette er en vesentlig heving av gjeldende strafferamme på fengsel inntil 1 år i straffeloven 1902 § 153 femte ledd, men departementet mener at det er nødvendig med en slik strafferamme for å kunne oppnå den ønskede gradering i straffutmålingen i de aller groveste tilfellene.

For øvrig vises det til lovforslaget § 239.

Departementet foreslår videre en bestemmelse om forbund om spredning av gift mv., jf. lovforslaget § 241. Straffelovkommisjonen har ikke foreslått en tilsvarende bestemmelse, men har tilsynelatende heller ikke tatt stilling til om straffeloven 1902 § 159 jf. § 153 bør videreføres eller ikke. Departementet mener det er gode grunner for å videreføre gjeldende rett her, men foreslår imidlertid en strafferamme på fengsel inntil 6 år. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 241. Forslaget tar også opp i seg forbund om å begå alvorlig miljøkriminalitet.

4.10 Alvorlig miljøkriminalitet

4.10.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 152 b ble tilføyd ved lov 11. juni 1993 nr. 81. Bestemmelsen setter straff for de alvorligste formene for miljøkriminalitet, og innebærer en vesentlig straffskjerping for slike lovbrudd. Generalklausulen om miljøkriminalitet er et supplement til straffebestemmelser i spesiallovgivningen, og signaliserer en opprioritering av innsatsen mot miljøkriminalitet.

Straffeloven 1902 § 152 b har et vidt virkeområde. Første ledd første alternativ setter straff for forurensning av luft, vann eller grunn slik at livsmiljøet i et område påføres betydelig skade eller trues av slik skade. Første ledd annet alternativ gjør det straffbart å lagre, etterlate eller tømme avfall eller andre stoffer med nærliggende fare for følge som nevnt i første alternativ. Annet ledd første alternativ gjør det straffbart å minske en naturlig bestand av fredede levende organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse. Annet alternativ setter straff for forvoldelse av betydelig skade på nærmere angitte fredede områder. Kulturminnekriminalitet straffes etter tredje alternativ. Den straffbare handlingen består i å påføre betydelig skade på kulturminner eller kulturmiljøer av særlig nasjonal eller internasjonal betydning. Medvirkning til alle alternativene er straffbar etter tredje ledd. Den øvre strafferammen for overtredelse av første ledd er fengsel inntil 10 år ved forsettlig eller grov uaktsom overtredelse, men fengsel inntil 15 år kan anvendes dersom følgen av handlingen er at noen dør eller blir påført betydelig skade på kropp eller helbred. Straffen i annet ledd er fengsel inntil 6 år ved forsettlig eller grov uaktsom overtredelse.

4.10.2 Internasjonale forpliktelser og EU-initiativ til beskyttelse av miljøet gjennom straffelovgivningen

4.10.2.1 Annen tilleggsprotokoll 1999 til Haagkonvensjonen om vern av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt

Norge ratifiserte i 1961 Haagkonvensjonen 14. mai 1954 om vern av kulturverdier i tilfellet av væpnet konflikt, jf. St.prp. nr. 114 (1958) og Innst. S. nr. 256 (1958). Annen tilleggsprotokoll (tilleggsprotokollen) ble vedtatt 26. mars 1999 for å styrke vernet av kulturverdier i forbindelse med væpnet konflikt. Tilleggsprotokollen gjelder også i interne væpnede konflikter, hvor konvensjonen bare har begrenset anvendelse.

Tilleggsprotokollen pålegger partene å vedta straffebestemmelser for brudd på tilleggsprotokollen med bestemmelser om universell jurisdiksjon for overtredelse av de mest alvorlige overtredelsene. Kravet om universell jurisdiksjon er dekket i norsk rett, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 93-94. Når det gjelder kriminaliseringsforpliktelsen, stiller tilleggsprotokollen artikkel 15 krav om at følgende handlinger skal være straffbare:

  1. angrep på kulturverdier under forsterket beskyttelse,

  2. bruk av kulturverdier under forsterket beskyttelse eller de umiddelbare omgivelsene som støtte for militære handlinger,

  3. omfattende ødeleggelse eller tilegnelse av kulturverdier som er beskyttet av konvensjonen og annen tilleggsprotokoll,

  4. angrep på kulturverdier som er beskyttet av konvensjonen og annen tileggsprotokoll,

  5. tyveri, plyndring eller utrettmessig tilegnelse av og all vandalisme rettet mot kulturverdier som er beskyttet av konvensjonen.

Gjeldende straffelovgivning oppfyller ikke kravene som følger av tilleggsprotokollen artikkel 15. Ratifikasjon av tilleggsprotokollen krever derfor endringer i straffelovgivningen. Slike endringer har Justisdepartementet i samråd med Miljødepartementet besluttet å foreslå i forbindelse med arbeidet med ny straffelov.

I Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 93-94 gikk departementet inn for «at forpliktelsene etter tilleggsprotokollen skal dekkes delvis i kapittel 16 om krigsforbrytelser og delvis i andre deler av straffeloven». Det ble uttalt at forpliktelsene etter tilleggsprotokollen skulle dekkes i norsk rett ved at tilleggsprotokollen artikkel 15 nr. 1 bokstav a og d omfattes av straffeloven 2005 § 106 første ledd bokstav f, som fastsetter at det er en krigsforbrytelse å «rette et angrep mot bygninger som er viet til religion, utdanning, kunst, vitenskap eller velgjørende formål, mot historiske minnesmerker, kulturminner, sykehus og samlingssteder for syke og sårede eller mot annen sivil gjenstand som ikke utgjør militære mål». Videre ble det uttalt at tilleggsprotokollen artikkel 15 nr. 1 bokstav c delvis vil dekkes av straffeloven 2005 § 104 første ledd bokstav b. Departementet tok videre sikte på at bokstav c skal gjennomføres i norsk rett ved bestemmelsen som skal videreføre straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 3, som retter seg mot den som «påfører betydelig skade på kulturminner eller kulturmiljøer av særlig nasjonal eller internasjonal betydning». Når det gjelder tilegnelsesalternativet i bokstav c, ble det lagt til grunn at dette for de mest omfattende tilfellene vil dekkes av bestemmelsen om plyndring som krigsforbrytelse i straffeloven 2005 § 104 bokstav a, og ellers dekkes av straffebud om tyveri. Departementet så det også slik at artikkel 15 nr. 1 bokstav e på samme måte vil kunne omfattes av forslaget til § 104 bokstav a som gjelder plyndring, og ellers av bestemmelsene om tyveri og skadeverk.

Når det gjelder artikkel 15 nr. 1 bokstav b, la departementet til grunn at denne forpliktelsen ikke er dekket etter gjeldende rett eller i forslaget til nytt kapittel 16 i straffeloven 2005. Departementet uttalte at man tok sikte på å gjennomføre artikkel 15 nr. 1 bokstav b i bestemmelsen som skal avløse straffeloven 1902 § 152 b.

Når departementet nedenfor foreslår en egen straffebestemmelse om kulturminnekriminalitet, bør forpliktelsene etter tilleggsprotokollen artikkel 15 nr. 1 bokstav b gjennomføres i denne bestemmelsen.

4.10.2.2 Europarådets konvensjon 4. november 1998 om beskyttelse av miljøet gjennom straffelovgivningen

Europarådets konvensjon om beskyttelse av miljøet gjennom straffelovgivningen (Convention on the Protection of the Environment through Criminal Law) ble vedtatt 4. november 1998 (CETS no 172).

Konvensjonens bestemmelser forplikter konvensjonsstatene til å sette straff for forsettlig eller uaktsom forurensning (herunder ioniserende stråling) som volder noens død eller alvorlig helseskade, eller betydelig fare for dette. Dessuten skal ulovlig forurensning (herunder ioniserende stråling og deponering av spesialavfall) og ulovlige driftsforstyrrelser i miljøfarlig industri være straffbar når det foreligger en overtredelse av konvensjonsstatens interne rett, og det er sannsynlig at den volder noens død eller helseskade, eller betydelig skade på luft, vann, jord, planter eller dyr. Den enkelte stat kan ved undertegning eller ratifikasjon av konvensjonen begrense denne kriminaliseringsforpliktelsen i uaktsomhetstilfellene til å gjelde tilfeller av grov uaktsomhet. I tillegg skal konvensjonsstatene innføre strafferettslige eller forvaltningssanksjoner mot overtredelser av lovgivningen om forurensning (medregnet støy og avfallsbehandling), driftsforstyrrelser i industriell virksomhet, overtredelse av lovgivingen om radioaktive stoffer og farlige kjemikalier, naturødeleggelser i verneområder og ulovlig fangst, ødeleggelse eller handel med planter og dyr som er vernet. Konvensjonen medfører også forpliktelser for statene til å ha jurisdiksjon over egne statsborgere for straffbare handlinger som de har begått utenfor statens territorium. En konvensjonsstat skal også kunne pådømme straffbare handlinger begått av en statsborger i en annen konvensjonsstat, hvis vedkommende oppholder seg på den først nevnte statens territorium og ikke blir utlevert. Ved alvorlige miljøkrenkelser skal straffesanksjonene omfatte bøter og fengselsstraff, og eventuelt inndragning og gjenoppretting av miljøet. Selskaper og andre juridiske personer skal kunne straffes (eller ilegges forvaltningssanksjoner) for overtredelser foretatt av noen i deres tjeneste. Konvensjonen åpner for at miljøorganisasjoner kan opptre i straffesaker i samsvar med nasjonal rett, og oppfordrer konvensjonsstatene til å yte hverandre bistand ved etterforskning og iretteføring av miljøkrenkelser som går inn under konvensjonen.

Konvensjonen trer i kraft når den er ratifisert av tre stater. Der er foreløpig ratifisert av én stat (Italia) og undertegnet av 13 stater, deriblant Danmark, Finland og Sverige. Konvensjonen er derfor hittil ikke trådt i kraft. Når konvensjonen ikke har vunnet større tilslutning, kan det blant annet skyldes at mange stater mener det trengs et bedre beskyttelsesnivå. EU har derfor satt i gang andre tiltak for å harmonisere nasjonal straffelovgivning for å øke beskyttelsen av miljøet. De bestemmelser som foreslås her i proposisjonen, sammen med lovgivningen for øvrig, vil gjøre det mulig for Norge å vurdere å slutte seg til europakonvensjonen. Det kan særlig bli aktuelt dersom det kan ventes at konvensjonen vil få tilstrekkelig tilslutning til å tre i kraft.

4.10.2.3 EU-initiativer til vern av miljøet gjennom straffelovgivningen

I 2001 fremmet Kommisjonen et forslag til direktiv om beskyttelse av miljøet gjennom straffelovgivningen, som i 2002 ble endret på bakgrunn av behandlingen i Europaparlamentet. Direktivforslaget hadde til formål å gi mer effektive fellesskapsrettslige regler om miljøvern ved å oppstille minimumsregler for hva som er straffbar atferd. Rådet drøftet ikke Kommisjonens forslag, men vedtok i stedet den 27. januar 2003 en rammebeslutning om strafferettslig beskyttelse av miljøet (2003/80/JHA). Siktemålet var å oppnå økt etterlevelse av miljølovgivningen gjennom strafferettslige sanksjoner for brudd på reglene. EU-domstolen avgjorde imidlertid i en dom 13. september 2005 (sak C-176/03) at Rådet ikke hadde rettslig adgang til å vedta denne rammebeslutningen under tredje søyle.

Etter EU-domstolens dom 13. september 2005 fremmet Kommisjonen den 9. februar 2007 et nytt forslag til direktiv om vern av miljøet gjennom straffelovgivningen (KOM(2007) 51). Direktivet erstatter rammebeslutningen (2003/80/JHA) og Kommisjonens direktivforslag fra 2001.

I korte trekk inneholder direktivforslaget en angivelse av hva som spesifikt skal anses som grove miljøovertredelser, og at det bør settes effektive, proporsjonale og avskrekkende strafferettslige reaksjoner for disse overtredelsene. I tillegg foreslås et minimumsnivå for de maksimale sanksjonene for både fysiske og juridiske personer.

Direktivforslaget er ikke Schengen-relevant eller EØS-relevant, og vil ved en eventuell vedtakelse ikke være bindende for Norge. Likevel har departementet funnet grunn til å ta direktivforslaget i betraktning i arbeidet med ny bestemmelse om alvorlig miljøkriminalitet, fordi det vil gi uheldige signaler om norsk lovgiving ikke har en minst like streng regulering på dette området.

4.10.3 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse om alvorlig miljøkriminalitet som svarer til straffeloven 1902 § 152 b første og annet ledd. Kommisjonen foreslår å ikke videreføre det straffskjerpende alternativ i § 152 b annet ledd. Strafferammen for ikke-forsettlig overtredelse bør etter Straffelovkommisjonens syn være bot eller fengsel inntil 2 år jf. delutredning VII side 336 og 338.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

4.10.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 152 b første og annet ledd. Som departementet redegjør for nedenfor, foreslås det imidlertid at kulturminnekriminalitet tas ut av generalklausulen om miljøkriminalitet og i stedet reguleres i en egen straffebestemmelse.

Når det gjelder de deler av straffeloven 1902 § 152 b som videreføres i lovforslaget § 240, foreslår departementet at gjerningsbeskrivelsen utformes etter samme mønster som straffeloven 1902 § 152 b og uten realitetsendringer.

Departementet foreslår også at skyldkravet videreføres. For i størst mulig grad å oppnå formålet med bestemmelsen, er det etter departementets oppfatning nødvendig også å ramme uaktsomme overtredelser. I tråd med departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 114-115 om at det bare unntaksvis bør oppstilles straff for vanlig uaktsomme handlinger, og tatt i betraktning den høye strafferammen, mener departementet at uaktsomhetsansvaret bør begrenses til grov uaktsomhet. Også på dette punkt innebærer lovforslaget en videreføring av gjeldende rett.

Straffeloven 1902 § 152 b fjerde ledd videreføres ikke som følge av at straffeloven 2005 inneholder en generell bestemmelse om medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Departementet foreslår å heve den øvre strafferammen for overtredelse av lovforslaget § 240 første ledd fra fengsel inntil 10 år til fengsel inntil 15 år. Begrunnelsen er todelt: For det første kan det i enkelte tilfeller være behov for en høyere strafferamme for å kunne utmåle en riktig straff for de mest alvorlige overtredelsene. Selv om det ofte vil være mulig å pådømme overtredelse av bestemmelsen om alvorlig miljøkriminalitet sammen (i konkurrens) med andre straffebud, vil det kunne være tilfeller hvor dette ikke er mulig, og som er så grove at en riktig straff ikke lar seg utmåle innenfor en strafferamme på fengsel inntil 10 år. For det andre peker departementet på at særlig alvorlige miljøskader kan oppstå som en følge av at det i dagens moderne samfunn utøves aktiviteter som kan ha uoverskuelige følger for miljøet. Derfor mener departementet at strafferammene for alvorlig miljøkriminalitet bør være så vide at det lar seg gjøre å utmåle en straff som gir et riktig uttrykk for handlingens straffverdighet. Departementets forslag medfører i seg selv at det gjeldende straffskjerpende alternativ blir overflødig (fengsel inntil 15 år) når handlingen har til følge noen død eller betydelig skade på kropp eller helbred (straffeloven 1902 § 152 b annet ledd).

Departementet har ikke funnet grunn til å gi en egen og lavere strafferamme for de grovt uaktsomme overtredelsene, slik Straffelovkommisjonen foreslår. Straffen for de grovt uaktsomme overtredelsene vil i hovedsak bli utmålt innenfor strafferammens nedre del, men det er ikke nødvendig å foreslå en egen strafferamme for å sikre at disse overtredelsene straffes mildere enn de forsettlige overtredelsene. Graden av utvist skyld vil her som ellers være et moment å ta i betraktning ved utmåling av straff.

Departementet foreslår videre en bestemmelse om forbund om alvorlig miljøkriminalitet, jf. lovforslaget § 241. Straffeloven 1902 har ingen tilsvarende forbundsbestemmelse. Departementet mener det er gode grunner for å ha en forbundsbestemmelse på dette området. Særlig antas det at bestemmelsen vil kunne ha et nedslagsfelt ved ulike former for alvorlig faunakriminalitet. Det foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 241.

4.11 Kulturminnekriminalitet

4.11.1 Egen straffebestemmelse om kulturminnekriminalitet

Ved forberedelsen av straffeloven 1902 § 152 b la departementet til grunn at en generalklausul om miljøkriminalitet også bør omfatte kulturminnekriminalitet, jf. Ot.prp. nr. 92 (1992 - 93) side 10-14, jf. side 7. Departementet foreslår imidlertid at kulturminnekriminalitet flyttes fra generalklausulen om alvorlig miljøkriminalitet, og i stedet reguleres i et eget straffebud. Det er særlig hensynet til gjennomføring av internasjonale forpliktelser og lovtekniske hensyn som begrunner departementets forslag.

4.11.2 Nærmere om utformingen av bestemmelsen

Når det gjelder utformingen av et straffebud om alvorlig kulturminnekriminalitet, foreslår departementet at straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 3 videreføres som første ledd i forslaget til ny bestemmelse om kulturminnekriminalitet. Flyttingen fra generalklausulen om miljøkriminalitet innebærer ingen realitetsendringer.

Departementet foreslår videre at forpliktelsen i annen tilleggsprotokoll til Haagkonvensjonen om vern av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt, artikkel 15 nr. 1 bokstav b, gjennomføres ved å ta inn i forslaget til § 242 et annet ledd som gjør det straffbart i tilfelle av væpnet konflikt forsettlig eller grovt uaktsomt å bruke kulturminner eller kulturmiljøer av særlig nasjonal eller internasjonal betydning som støtte for militære handlinger.

Tilleggsprotokollen er ment å beskytte kulturverdier i tilfellet av væpnet konflikt. Departementets forslag om straff for bruk av kulturminner til støtte for militære handlinger er derfor begrenset til å gjelde i en væpnet konfliktsituasjon. Departementet drøftet i forbindelse med forslaget til kapittel 16 om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten forståelsen av begrepet «væpnet konflikt», jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 89-90, og legger til grunn at begrepet skal forstås på samme måte i forslaget til § 242 annet ledd.

I tilleggsprotokollen brukes begrepet «kulturverdier». Begrepet er nærmere definert i Haagkonvensjonen 14. mai 1954 om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt artikkel 1, hvor det heter at

«[f]or denne konvensjonens formål skal betegnelsen «kulturverdier», uten hensyn til opprinnelse eller eiendomsrett, omfatte: a) Fast eller rørlig eiendom av stor betydning for ethvert folks kulturarv [..], b) Bygninger hvis hovedformål er å tjene som oppbevarings- og utstillingssted for rørlige kulturgjenstander av den art som er definert i punkt a) ovenfor, og som faktisk tjener dette formål, [..] c) Sentre som rommer et anselig antall av slike kulturgjenstander som er beskrevet i punktene a) og b) ovenfor og som i det følgende kalles «sentre for kulturminnesmerker».

I straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 3 er begrepet «kulturminner eller kulturmiljøer» brukt. I forarbeidene til denne bestemmelsen uttales det at «[u]ttrykket kulturminner er hentet fra kulturminneloven § 2 første ledd, og skal normalt anvendes i samme betydning etter lovforslaget her», jf. Ot.prp. nr. 92 (1992 - 93) side 20. I kulturminneloven § 2 første ledd fremgår det at med kulturminner «menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til». Etter departementets oppfatning dekker definisjonen av kulturminner fullt ut Haagkonvensjonens definisjon av kulturverdier. Når begrepet «kulturminner» allerede er anvendt og innarbeidet i nasjonal lovgivning, mener departementet ut fra hensynet til konsekvent språkbruk at begrepet «kulturminner» bør brukes i bestemmelsen som gjennomfører forpliktelsene etter tilleggskonvensjonen.

I tilleggprotokollen beskrives den straffbare handlingen som å bruke «kulturverdier under forsterket beskyttelse» til støtte for militære handlinger. Hva som forstås med at et kulturminne har «forsterket beskyttelse», og hvilke krav som må være oppfylt for at kulturverdier skal oppnå en slik status, er regulert i tilleggsprotokollen kapittel 3. Enkelte kulturverdier er av så stor betydning for menneskeheten ved sin enestående kulturelle eller historiske verdi at de bør nyte et særlig høyt beskyttelsesnivå. Hver medlemsstat til tilleggsprotokollen oppfordres derfor til å sende inn til Komiteen for beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt - som er nedsatt i medhold av konvensjonen - en liste over kulturverdier som parten ønsker å be om forsterket beskyttelse for. Komiteen beslutter på grunnlag av kriteriene oppregnet i tilleggsprotokollen artikkel 10 om forsterket beskyttelse skal innvilges eller nektes.

Departementet foreslår imidlertid ikke at straffebestemmelsen begrenses til å gjelde kulturminner med forsterket beskyttelse etter konvensjonen. Selv om det er en viss tradisjon i norsk rett for å la straffansvarets rekkevidde bero på om en gjenstand har en spesiell posisjon eller status (som for eksempel straffansvar for doping hvor ansvarets rekkevidde beror på om preparatet er tatt inn på den såkalte dopinglisten eller ikke), mener departementet det for kulturminner er mest hensiktsmessig at straffansvarets rekkevidde fastsettes i lovgivningen. Selv om nasjonale myndigheter indirekte vil ha kontroll med hvilke kulturminner som eventuelt vil oppnå forsterket beskyttelse ved å søke om denne beskyttelsen, vil prosessen ikke være underlagt samme nasjonale myndigheter eller samme demokratisk kontroll som når straffansvarets rekkevidde fastsettes av lovgiverne. Videre har departementet til støtte for å utelate et krav om at kulturminnet må være under forsterket beskyttelse, lagt vekt på at det er tale om en utvidelse av straffansvaret bare i tilfelle av væpnet konflikt. Denne utvidelsen av straffansvaret vil ha begrenset aktualitet og er forenlig med uttalte kriminaliseringsprinsipper, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 82-93. Departementet har videre lagt vekt på lovtekniske hensyn. Ordningen med forsterket beskyttelse av kulturverdier, slik dette er regulert i tilleggsprotokollen, gjør det vanskelig å utforme et oversiktlig straffebud om bruk av kulturminner til støtte for militære handlinger. Endelig har departementet lagt vekt på at kulturminner under forsterket beskyttelse trolig vil befinne seg i kjerneområdet for forslaget til § 242, og forpliktelsen etter tilleggsprotokollen artikkel 15 nr. 1 bokstav b vil således være oppfylt.

Tilleggsprotokollen oppstiller et krav om at straffansvaret også skal omfatte bruk av de «umiddelbare omgivelsene» til støtte for militære handlinger. Departementet anser forpliktelsen om å gi straffansvaret denne rekkevidden som oppfylt ved at det også er straffbart å bruke et «kulturmiljø», slik dette er definert i kulturminneloven § 2, til støtte for militære handlinger.

Bruken av kulturminner må være til støtte for «militære handlinger». Om forståelsen av dette begrepet vises til merknadene til bestemmelsen.

Annen tilleggsprotokoll til Haagkonvensjonen bokstav b taler generelt om bruk av kulturminne til støtte for militære handlinger. Selv om det her er tale om handlinger utført i en væpnet konfliktsituasjon til støtte for militære handlinger, mener departementet det må avgrenses mot bruk som ikke representerer en fare for skade eller ødeleggelse. Kriminaliseringsforpliktelsen etter annen tilleggsprotokoll artikkel 15 retter seg mot personer som handler i strid med Haagkonvensjonen. Det følger av Haagkonvensjonen artikkel 4 at plikten til å respektere kulturminner knytter seg til bruk som vil kunne utsette kulturminner for skade eller ødeleggelse i tilfelle av væpnet konflikt. Etter departementets oppfatning gjelder kriminaliseringsplikten etter annen tilleggsprotokoll artikkel 15 bokstav b bruk av kulturminner som utgjøre en fare for at kulturminnet skal blir skadet eller ødelagt. Straffansvaret er derfor avgrenset mot bruk som på ingen måte representerer en fare for skade eller ødeleggelse.

Straffansvar etter tilleggsprotokollen artikkel 15 er bare aktuelt dersom gjerningspersonen har handlet i strid med Haagkonvensjonen om beskyttelse av kulturminner i tilfelle av væpnet konflikt eller tilleggsprotokollen til konvensjonen. Konvensjonsstatenes plikt til å sikre respekt for kulturminner er slått fast i Haagkonvensjonen artikkel 4 nr. 1. Denne plikten viker imidlertid dersom det militært er helt nødvendighet. For å avgrense straffansvaret mot slike tilfeller, foreslår departementet at straff for bruk av kulturminner eller kulturmiljøer til støtte for militære handlinger ikke skal komme til anvendelse dersom tvingende militær nødvendighet krever at det handles på denne måten. Det vises til merknadene når det gjelder rekkevidden av denne begrensningen i straffansvaret.

Når det gjelder kravet til subjektiv skyld, krever tilleggsprotokollen artikkel 15 at overtredelsen av protokollen må være «intentionally». Departementet foreslår at skyldkravet skal være forsett eller grov uaktsomhet. For å oppnå formålet med bestemmelsen mest mulig er det etter departementets oppfatning nødvendig å ramme uaktsomme overtredelser. I tråd med departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 114-115 om at straff for uaktsomme handlinger i utgangspunktet bør begrenses til grov uaktsomhet, og fordi den øvre strafferammen er så høy, mener departementet at uaktsomhetsansvaret bør begrenses til grov uaktsomhet.

4.12 Ulovlig befatning med plutonium og uran, bakteriologiske og kjemiske våpen mv.

Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn i den nye straffeloven bestemmelser om ulovlig befatning med plutonium og uran, bakteriologiske og kjemiske våpen, se §§ 25-15 til 25-17, se delutredning VII side 336. Bestemmelsene skal videreføre straffeloven 1902 §§ 152 a første ledd og 153 a samt overføre lov 6. mai 1994 nr. 10 om gjennomføring av kjemivåpenkonvensjonen § 1 første ledd jf. § 5.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag.

Departementet viser til straffeloven 2005 § 142 om ulovlig befatning med farlig materiale mv. Bestemmelsen er en generalklausul om ulovlig befatning med farlig materiale mv., og tar opp i seg de nevnte bestemmelser som Straffelovkommisjonen foreslår inntatt egne bestemmelser i skissene til §§ 25-15 til 25-17.

Straffeloven 2005 § 142 erstatter straffeloven 1902 § 152 a første ledd om ulike former for ulovlig befatning med plutonium og uran, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 323. Også straffeloven 1902 § 153 a om ulike former for ulovlig befatning med bakteriologiske våpen, erstattes av straffeloven 2005 § 142, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 323.

Straffelovkommisjonen begrunnet sitt forslag om å overføre til straffeloven 2005 bestemmelsen om ulovlig befatning med kjemiske våpen med at handlingen er svært straffverdig og har mye til felles med straffeloven 1902 § 153 a. I Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 188 sluttet departementet seg til dette. Straffeloven 2005 § 142 rammer derfor også ulike former for ulovlig befatning med kjemiske våpen. Imidlertid dekker ikke straffeloven 2005 § 142 forpliktelsene i konvensjonen 13. januar 1993 om kjemiske våpen fullt ut. Departementet gikk derfor ikke inn for å oppheve lov om konvensjon om kjemiske våpen § 1 jf. § 5, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 189. Bestemmelsene vil derfor gjelde side om side, men slik at straffebestemmelsen i § 5 bare vil komme til anvendelse dersom ikke forholdet rammes av straffeloven § 142 eller en annen strengere bestemmelse, jf. endringsforslaget til lov om konvensjon om kjemiske våpen § 5. Det vises til omtalen i Ot.prp. nr. 8 (2008-2009) side 189 og 350.

Departementet følger på denne bakgrunn ikke opp kommisjonens skisse §§ 25-15 til 25-17.

4.13 Bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 14 som ikke videreføres

4.13.1 Oversikt

Kapittel 14 i straffeloven 1902 inneholder til sammen 25 paragrafer. Selv om lovforslaget til kapittel 23 viderefører mange av straffebestemmelsene, er det en rekke av bestemmelsene som foreslås ikke videreført. Disse bestemmelsene gjennomgås i det følgende.

4.13.2 De enkelte bestemmelsene

4.13.2.1 Straffeloven 1902 § 152

Bestemmelsen rammer det å tilsette «sundhedsskadelige Stoffe» til «Beholdninger eller Vandløp», hvorfra «Drikkevand til Mennesker eller Husdyr» tas.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen oppheves i det bestemmelsen om alvorlig miljøkriminalitet ivaretar behovet for strenge straffer i de alvorligste forurensningssakene godt nok.

Statens Forurensningstilsyn uttaler at «[s]elv om den maksimale strafferammen i § 152 er hele 21 års fengsel, er SFT enig i at straffeloven § 152 b, sammenholdt med forurensningsloven § 78, for alle praktiske formål vil kunne erstatte § 152. De aller mest alvorlige tilfellene av brudd på § 152 vil også kunne omfattes av bestemmelsen om drap. SFT har derfor ikke motforestillinger mot at § 152 oppheves».

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 152.

4.13.2.2 Straffeloven 1902 § 154

Paragrafen rammer det å bevirke eller medvirke til at en farlig smittsom sykdom finner inngang eller alminnelig utbredelse blant mennesker, husdyr eller vekster. Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffeloven 1902 §§ 154 a, 155, 156 og 357 og lov om vern mot smittsomme sykdommer 5. august 1994 nr. 55 (smittevernloven). Kravet om at sykdommen må være farlig smittsom, må antakelig forstås på samme måte med smittevernlovens begrep «allmennfarlig smittsom sykdom». Forsøk og medvirkning er straffbart. Skyldkravet er forsett, og forsettet må dermed også omfatte allmenn utbredelse. Dette har ført til at bestemmelsen har vært vanskelig å anvende i praksis. Straffen er fengsel inntil 10 år, men under særdeles formidlende omstendigheter kan det anvendes bøter. Paragraf 154 annet ledd gir en bestemmelse om straffskjerping ved visse følger, med en strafferamme på fengsel fra 5 til 21 år.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen oppheves, jf. delutredning VII side 336 og 401. Kommisjonen viser til at skissen til § 25-11 om grov påføring av smitte og fare for smitte verner mot alminnelig utbredelse av farlig sykdom for mennesker, se side 401 jf. side 336. Ut over denne bestemmelsen er det ikke behov for å videreføre straffeloven 1902 § 154 som vern mot allmennfarlige smittsomme sykdommer blant mennesker. Straffelovkommisjonen mener at vernet for husdyr og vekster i tilstrekkelig grad er ivaretatt gjennom særlovgivningen. Kommisjonen viser her til lov 8. juni 1962 nr. 4 § 19 (husdyrloven), lov 13. juni 1997 nr. 54 § 30 (fiskesykdomsloven) og lov 23. juni 2000 nr. 53 § 8 (plantehelseloven). Endelig påpeker kommisjonen at bestemmelsene om skadeverk også vil kunne være anvendelige ved spredning av smitte til husdyr eller vekster som tilhører andre, og det samme vil kunne gjelde for bestemmelsen om alvorlig miljøkriminalitet.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag om å ikke videreføre straffeloven 1902 § 154, men vil bemerke:

Vern mot allmennfarlige smittsomme sykdommer blant mennesker anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom lovforslaget §§ 237 - 238 om overføring av smitte eller fare for smitte. Som nevnt i punkt 4.8.5 vil virkeområdet for straffeloven 1902 § 154 her langt på vei falle sammen med virkeområdet til lovforslaget § 238 om grov overføring av smitte eller fare for smitte, se også merknaden til § 238 samt delutredning VII side 336. Lovforslaget § 238 rekker også videre enn straffeloven 1902 § 154 idet allerede allmenn fare for utbredelse inngår som kriterium for grov overtredelse.

Utbredelse av farlig smittsom sykdom blant dyr eller vekster ble tidligere regulert av en rekke særlover, jf. delutredning VII side 401. Ved lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) ble husdyrloven, fiskesykdomsloven og plantehelseloven opphevet. Det vises til Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) side 35-38. I matloven § 28 er det gitt en straffebestemmelse som rammer forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av matloven eller vedtak gitt i medhold av den. Straffen er bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 2 år rammes, se for øvrig Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) side 163-165. For dyr vises det særlig til bestemmelsen i § 19 om dyrehelse, som fastslår at enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av smittsom dyresykdom, jf. proposisjonen side 152-153. For planter vises det særlig til § 18 om plantehelse, som fastslår at enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av planteskadegjørere, jf. proposisjonen side 151-152. Straffelovkommisjonen peker på at strafferammene i særlovgivningen varierer, og bør revurderes. Departementet viser til at en ved å samle de aktuelle særlovene i matloven, nå har fått en felles strafferamme i matloven § 28, jf. overfor. Departementet mener at den øvre strafferammen på enten 1 år eller 2 år fengsel ved særdeles skjerpende omstendigheter, er hensiktsmessig i slike tilfeller. Matloven § 28 inntar også en reservasjon for det tilfelle at handlingen faller inn under en strengere straffebestemmelse (som - etter omstendighetene - bestemmelsene om skadeverk og lovforslaget § 240 om alvorlig miljøkriminalitet). På denne bakgrunn foreslås ikke straffeloven 1902 § 154 videreført.

4.13.2.3 Straffeloven 1902 § 154 a

Straffeloven 1902 § 154 a rammer forsettlig eller uaktsom spredning av uriktig eller villedende informasjon som i vesentlig grad kan motvirke gjennomføring av tiltak som er nødvendig for å hindre, stanse eller begrense alvorlige utbrudd av allmennfarlig sykdom. Bestemmelsen kom inn i straffeloven ved vedtakelsen av lov 5. august 1994 nr. 55 (smittevernloven), se NOU 1990: 2 side 101 og 274 og Ot.prp. nr 91 (1992-1993). Medvirkning og forsøk er straffbart. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 2 år.

Straffelovkommisjonen forslår at bestemmelsen ikke videreføres, se delutredning VII side 401-402. Begrunnelsen for regelen er at i kritiske situasjoner hvor folkehelsen er truet, vil uriktig eller villedende informasjon kunne få en viss grobunn og derigjennom hindre gjennomføring av aktuelle tiltak. For eksempel vil opprop om boikott av et påbud om vaksinering eller anbefaling av uvirksomme tiltak til fortrengsel for effektive tiltak kunne forekomme, se NOU 1990: 2 side 101. Straffelovkommisjonen mener denne bestemmelsen legger for sterke bånd på ytringsfriheten, jf. Grunnloven § 100. Kommisjonen peker også på at smittevernloven § 4-8 gir departementet eller Sosial- og helsedirektoratet hjemmel til å pålegge ethvert innenlandsk massemedium å ta inn meldinger til befolkningen, og på den måten kunne motvirke skadevirkninger og feilinformasjon, se utredningen side 402.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag, og departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 154 a.

4.13.2.4 Straffeloven 1902 § 157

Straffeloven 1902 § 157 setter straff for den som utsetter liv eller helse for fare på nærmere angitte måter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffeloven 1902 § 360, jf. punkt 4.13.2.6. Etter § 157 første ledd nr. 1 rammes den som forsøker å utbre blant allmennheten som legemidler eller forebyggelsesmidler mot sykdommer, gjenstander som «er blottede for de angivne Egenskaper». Etter første ledd nr. 2 rammes den som under legevirksomhet anvender en behandlingsmåte som ikke er egnet til å helbrede eller motvirke sykdommen. Medvirkning og forsøk er straffbart. Skyldkravet er forsett. Straffen er fengsel inntil 6 år, men skjerpes dersom handlingen medfører at noen omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse.

Straffelovkommisjonen foreslår at straffeloven 1902 § 157 ikke videreføres, idet de aktuelle tilfellene anses tilstrekkelig dekket i særlovgivningen, se delutredning VII side 402. Når det gjelder straffeloven 1902 § 157 første ledd nr. 1, viser kommisjonen til forbudet mot villedende forretningsmetoder i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) § 2 jf. § 17. Videre gir lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. (legemiddelloven) regler om både omsetning av og reklame for legemidler mv., som er straffesanksjonert ved legemiddelloven § 31. For straffeloven 1902 § 157 første ledd nr. 2 viser kommisjonen til lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven), særlig §§ 4 og 67 som setter straffesanksjonerte krav om forsvarlig yrkesutøvelse samt kapittel 11 om alternative sanksjoner.

Av høringsinstansene peker både Helsedepartementet - nå Helse- og omsorgsdepartementet - og Human-Etisk forbund på at det er viktig at særlovgivningen også gir adekvate straffetiltak mot alternativ behandling - herunder såkalte «kvakksalvere».

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 157. Departementet viser til at lov 27. juni 2003 nr. 63 om alternativ behandling av sykdom mv. - som samtidig opphevet lov 19. juni 1936 nr. 9 (kvakksalverloven) - har en straffebestemmelse i § 9, jf. Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) side 151-158 og 212-213. De innvendinger som høringsinstansene fremkommer med, er ivaretatt gjennom vedtakelsen av lov om alternativ behandling av sykdommer mv. For øvrig peker departementet på at etter omstendighetene vil bestemmelsene om grovt uaktsom betydelig skade på kropp og helse og om grovt uaktsomt drap kunne komme til anvendelse. Det samme gjelder bestemmelsene om vanlig og grov tvang. Også en rekke mer generelle bestemmelser i straffeloven vil kunne ramme de tilfeller som her omhandles, for eksempel bestemmelsen om bedrageri.

4.13.2.5 Straffeloven 1902 § 359

Straffeloven § 359 første ledd nr. 1 retter seg mot den som forsettlig eller uaktsomt «falholder» som næringsmidler for mennesker eller dyr eller som nytelsesmidler, gjenstander som på grunn av forfalskning, umodenhet, bedervethet, slett tilbredning eller oppbevaringsmåte eller av andre grunner er skadelig for sunnheten. Første ledd nr. 2 rammer den som «falholder» nærmere angitte gjenstander som inneholder stoffer som gjør dem skadelige for sunnheten. Andre ledd rammer den som «forfærdiger» eller frambringer slike gjenstander som ledd i næringsvirksomhet.

Straffelovkommisjonen peker på at det finnes en rekke særlover som regulerer de virksomheten det her er tale om, og ser derfor ikke et behov for å videreføre straffeloven § 359.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag, og departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 359.

4.13.2.6 Straffeloven 1902 § 360

Straffeloven 1902 § 360 rammer den som «falholder» eller avhender noe legemiddel som på grunn av «Bestanddelenes Slethed», uriktig tilvirkning eller liknende grunner er skadelig for sunnheten, eller som ikke i tilbørlig grad besitter «de for samme Lægemiddel eiendommelige Egenskaber». Straffen er bøter eller fengsel inntil 4 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke videreføres, se delutredning VII side 420. Bestemmelsen antas å være overflødig ved siden av særlovgivningen, jf. lov 4. desember 1992 nr. 132 (legemiddelloven) og lov 2. juni 2000 nr. 39 (apotekloven).

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag, og departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 360.

4.13.2.7 Straffeloven 1902 § 361

Straffeloven 1902 § 361 er et blankettstraffebud hvor handlingsnormene finnes i særlovgivningen. Bestemmelsen rammer overtredelser av «de her i Riget givne Forskrifter» om tilvirkning, forhandling eller oppbevaring av legemidler eller gift eller andre sunnhetsfarlige stoffer. Straffen er bøter.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke videreføres, se delutredning VII side 420. Det antas at bestemmelsen er overflødig ved siden av lov 4. desember 1992 nr. 132 (legemiddelloven) og lov 2. juni 2000 nr. 39 (apotekloven).

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag, og departementet slutter seg til det.

4.13.2.8 Straffeloven 1902 § 362

Straffeloven § 362 første alternativ rammer den som «falholder» som ekte eller uforfalsket noe næringsmiddel for mennesker eller dyr eller noe nytelsesmiddel som er ettergjort eller forringet i verdi «ved Borttagelse af det tilhørende eller Tilsætning af fremmede Stoffe». Annet alternativ rammer den som «forfærdiger» slikt nærings- eller nytelsesmiddel eller stoffer som er bestemt til «Forfærdigelse af samme», i hensikt å «falholde» eller la det «falholde» som ekte eller uforfalsket.

Straffelovkommisjonen antar at bestemmelsen er overflødig ved siden av den særlovgivning som gjelder for ulike næringsmidler, og foreslår at bestemmelsen ikke videreføres.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag, og departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 362.

4.13.2.9 Straffeloven 1902 § 363

Bestemmelsen rammer den som «falholder» kunstig tilberedte næringsmidler for mennesker eller dyr eller nytelsesmidler under andre benevnelser enn det som er vanlig i handel og vandel.

Straffelovkommisjonen antar at bestemmelsen vil være overflødig ved siden av særlovgivningen som gjelder for ulike næringsmidler, og foreslår at bestemmelsen ikke videreføres.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag, og departementet slutter seg til kommisjonens forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 363 og viser i tillegg til at markedsføringsloven vil kunne dekke slike behov som bestemmelsen skal ivareta.

4.13.2.10 Straffeloven 1902 § 364

Straffeloven 1902 § 364 setter straff for den som hensetter en annen - med dennes samtykke - i hypnotisk tilstand eller i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand. I annet ledd unntas vitenskapelige eksperimenter og sykdomsbehandling som utføres av en lege eller psykolog. De handlingene som er straffbare i medhold av straffeloven 1902 § 364, omfattes av definisjonen av legemskade i straffeloven 1902 § 229, men § 364 medfører at hypnose er forbudt selv om den fornærmede har samtykket i handlingen. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 3 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke videreføres, se delutredning VII side 421. Kommisjonen påpeker at synet på hypnose har endret seg betraktelig siden 1902. Det er liten grunn til å behandle hypnose annerledes enn andre legemskader som den fornærmede har samtykket til. Det vises til at etter skissen til § 27-8 om samtykke fra den fornærmede, vil hypnose mot en som samtykker, i stor utstrekning bli straffritt. Tilsvarende gjelder bevisstløshet, avmakt eller liknende tilstander.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag på dette punkt.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag, men vil tilføye:

Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 364 har vært lite anvendt i praksis, se imidlertid Rt. 1960 side 727. Etter det departementet er kjent med, har det vært inngitt flere anmeldelser om ulovlig hypnose, uten at dette har medført strafforfølgning. Departementet er også kjent med den utvikling som har vært i retning av at flere aktører tilbyr hypnose som middel til behandling av røykeavhengighet, fedme mv.

Flere bestemmelser i spesiallovgivningen kan etter omstendighetene ramme tilfeller hvor det gjøres bruk av hypnose: Lov 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonelloven) setter etter § 67 jf. § 4 straff for den som ikke utfører sitt arbeid med de krav til «faglig forsvarlighet» som stilles. Straffen er bot eller fengsel inntil 3 måneder, skyldkravet forsett eller grov uaktsomhet. Ved at straffeloven 1902 § 364 kun åpner for at lege eller psykolog kan benytte hypnose ved ytelse av helsehjelp, vil en oppheving av bestemmelsen ha som konsekvens at hypnose som helsehjelp kan tas i bruk av alt personell som omfattes av helsepersonelloven. Helsepersonelloven § 4, og den plikt som helsepersonell etter denne bestemmelsen har til å drive forsvarlig yrkesutøvelse og til å innrette virksomheten i samsvar med egen kompetanse, vil imidlertid innebære begrensninger i hvilke personellgrupper som kan nytte hypnose og i hvilke sykdommer eller lidelser som kan behandles på denne måten. I den grad hypnose utføres av helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd, vil det derfor etter omstendighetene kunne bli tale om et straffansvar dersom behandlingen får konsekvenser for liv og helse.

Lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. setter i § 9 første ledd straff for den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser i loven eller i medhold av den. Lovens virkeområde er definert i § 2, hvor det i § 2 tredje ledd heter at alternativ behandling menes «helserelatert behandling som utøves utenfor helsetjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell». I den grad hypnose utøves i helserelatert behandling av ikke autorisert helsepersonell, kan følgelig straffansvar etter omstendighetene være aktuelt etter lov om alternativ behandling av sykdom mv. Paragraf 9 gir i annet ledd en særlig straffebestemmelse for personer som ikke er helsepersonell, og hvor behandlingen forsettlig eller uaktsomt utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 3 måneder. Imidlertid ligger det som en begrensning i straffansvaret at det må dreie seg om «helserelatert behandling», jf. § 2 tredje ledd. I praksis ser en ikke sjelden at hypnose ikke direkte tilbys til behandling av sykdom, men for eksempel ved røyekutt, slanking, personlighetsutvikling ved økt selvtillit eller stressmestring etc. Slik virksomhet vil falle utenfor loven, og vil dermed heller ikke kunne straffes. Når det gjelder markedsføring av alternativ behandling, er dette regulert i loven § 8 og forskrift 11. desember 2003 nr. 1501 om markedsføring av alternativ behandling til sykdom.

Etter omstendighetene vil også lov 16. juni 1972 nr. 47 (markedsføringsloven) § 17 jf. § 2 om villedende forretningsmetoder, kunne medføre straffansvar. Strafferammen i § 17 er bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Slik departementet ser det, er det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for å videreføre straffeloven 1902 § 364. Innledningsvis peker departementet på - uten at det er avgjørende - at selve definisjonen av hva som skal anses som «hypnose», kan by på en rekke problemer. Viktigere er at bestemmelsen i praksis har hatt liten betydning. Departementet ser at dersom hypnose brukes feil eller av personer som ikke har tilstrekkelig kompetanse til å utøve hypnose på en forsvarlig måte, så vil dette kunne ha alvorlige bivirkninger eller konsekvenser. Som det fremgår ovenfor, er det imidlertid slik at flere straffebestemmelser i spesiallovgivningen etter omstendighetene vil kunne få anvendelse. Uansett bør en straffebestemmelse om hypnose ikke stå i den alminnelige straffelov. Strafferammen vil ligge i det nedre sjikt, og en eventuell straffebestemmelse om hypnose bør etter departements vurdering inntas i spesiallovgivningen. For ordens skyld vil departementet understreke at om noen påføres en alvorlig kroppsskade gjennom bruk av hypnose, vil dette kunne straffes etter bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 25. Et samtykke fra den som hypnotiseres kan ikke frita for straff i slike tilfeller. Straff etter andre, mindre strenge bestemmelser i kapittel 25 kan også være aktuelt selv om det formelt sett er gitt et samtykke, fordi samtykket må underkjennes fordi det ikke er gitt på et tilstrekkelig informert grunnlag.

På denne bakgrunn foreslår departementet at straffeloven 1902 § 364 ikke blir videreført. Departementet vil sammen med Helse- og omsorgsdepartementet følge utviklingen på området og vurdere lovtiltak dersom utviklingen tilsier et behov for en særskilt straffebestemmelse mot hypnose i spesiallovgivningen.

4.13.2.11 Straffeloven 1902 § 365

Straffeloven 1902 § 365 er et blankettstraffebud hvor handlingsnormene finnes i særlovgivningen. Bestemmelsen rammer overtredelse av bestemmelser gitt til «Betryggelse» av sunnheten eller sikkerheten i fabrikker, gruver, på jernbaner eller skip, i teatre, ved akrobatiske øvelser eller liknende, i gjestgiverier eller på andre samlingssteder. Straffen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke videreføres, idet den antas å være overflødig ved siden av gjeldende særlovgivning på området, se delutredning VII side 421. Kommisjonen viser særlig til arbeidsmiljøloven. Videre fremhever kommisjonen at eventuelle mangler i den strafferettslige særlovgivning ikke forsvarer et så vidt omfattende straffebud som straffeloven 1902 § 365.

Ingen høringsinstanser har merknader på dette punkt, og departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag.

4.14 Bestemmelser som foreslås overført til spesiallovgivningen

4.14.1 Straffeloven 1902 § 156

Straffeloven 1902 § 156 rammer den som overtrer lover, forskrifter eller enkeltvedtak gitt til forebygging eller motarbeiding av sykdom, vitende om at det skaper fare for at sykdommen finner inngang eller alminnelig utbredelse blant mennesker eller husdyr. Overtredelse av smittevernloven § 5-1 straffes ikke. Straffeloven 1902 § 156 må ses i sammenheng med straffeloven 1902 § 154 og § 357. De aktuelle særlovene er smittevernloven (mennesker) og matloven (husdyr). Ved det lovarbeidet som ledet frem til smittevernloven, ble straffebestemmelsene på dette området delvis revidert. Smittevernloven § 8-1 viser til straffeloven 1902 §§ 156 og 357. I Ot.prp. nr. 91 (1992 - 93) side 111 er det fremhevet at Helsedirektoratet mente at straffebestemmelser bør stå i straffeloven for å gjenspeile den vekt man bør legge på smittevernet, og erkjennelse av den fare farlige smittsomme sykdommer kan være for folkehelsen. Medvirkning og forsøk er straffbart. Skyldkravet er forsett. Straffen er bøter eller fengsel inntil 2 år, men strafferammen heves til fengsel inntil 4 år dersom noe menneske omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helbred.

Straffelovkommisjonen foreslår å utforme en ny straffebestemmelse i smittevernloven for de tilfellene som ikke faller inn under kommisjonens skisse til §§ 25-10 til 25-12 (påføring av smitte eller fare for smitte), se delutredning VII side 438. Prinsipielt er Straffelovkommisjonen enig i de utgangspunkter som er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 91 (1992 - 93). Imidlertid mener kommisjonen at forslagene i § 25-10 til § 25-12 (påføring av smitte eller fare for smitte), i tilstrekkelig grad ivaretar disse utgangspunktene. Paragraf 25-10 og § 25-12 rammer blant annet den som forsettlig eller grovt uaktsom utsetter en annen for fare for å bli smittet med en allmennfarlig sykdom. Andre overtredelser av konkrete handlingsnormer som følge av smittevernloven eller vedtak truffet i medhold av loven, bør rammes av en egen straffebestemmelse i smittevernloven. Kommisjonen viser til at en slik lovsystematikk også er fulgt for andre viktige livsområder som er undergitt særskilt regulering, for eksempel miljøovertredelser.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag. Departementet viser til lovforslaget §§ 237-238 om overføring av smitte eller fare for smitte. Disse bestemmelsene vil ivareta de mest alvorlige overtredelsene. Andre overtredelser av konkrete handlingsnormer som følger av smittevernloven eller vedtak truffet i medhold av loven, bør rammes av en egen straffebestemmelse i smittevernloven, se forslaget til ny § 8-1 i smittevernloven og merknadene til denne bestemmelsen. Departementet mener at skyldkravet bør være det samme som for straffeloven 2005 §§ 237-238, slik at det også her kreves forsett eller simpel uaktsomhet.

Straffelovkommisjonen har ikke vurdert hvilke strafferammer bestemmelsen i smittevernloven bør ha. Departementet legger for sin del til grunn at gjeldende strafferammer i straffeloven 1902 § 156 bør videreføres. Den ordinære strafferammen blir etter forslaget dermed bot eller fengsel inntil 2 år, men strafferammen skjerpes med fengsel inntil 4 år dersom noen omkommer som følge av handlingen eller får betydelig skade på kropp eller helse. Hva angår husdyr, viser departementet til strafferammen i matloven § 28.

4.14.2 Straffeloven 1902 § 357

Straffeloven 1902 § 357 er et blankettstraffebud hvor handlingsnormene finnes i særlovgivningen. De mer alvorlige overtredelsene rammes av straffeloven 1902 § 156, jf. punkt 4.14.1. Paragraf 357 første ledd rammer den som overtrer bestemmelser i lov eller forskrifter gitt til forebygging eller motarbeiding av smittsomme sykdommer eller til beskyttelse av «den alminnelige Sundhed». I annet ledd er det presisert at dette også gjelder den som overtrer vedtak truffet i medhold av smittevernloven, men slik at overtredelse av smittevernloven § 5-1 likevel ikke straffes. Straffen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke videreføres, idet bestemmelser i spesiallovgivningen anses tilstrekkelig omfattende, se delutredning VII side 447. For det første viser kommisjonen til behandlingen av smittevernloven i utredningen på side 438 (jf. overfor punkt 4.14.1). Dernest viser kommisjonen til en rekke andre særlover, for eksempel lov 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonelloven) og lov 13. mars 1981 nr. 6 (forurensningsloven). Generelt vurderer kommisjonen det slik at straffebestemmelsene i særlovgivningen i tilstrekkelig grad rammer de aktuelle forhold.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag om å la være å videreføre straffeloven 1902 § 357.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag, og viser også til at straffeloven 1902 § 156 foreslås overført til smittevernloven. Departementet peker videre på at lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. og lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven), innenfor sine virkeområder vil oppstille tilstrekkelig straff. På denne bakgrunn foreslås ikke straffeloven 1902 § 357 videreført, og samtidig foreslås det en ny straffebestemmelse i smittevernloven § 8-1.

Til forsiden