6 Voldslovbrudd

6.1 Innledning

Departementets forslag til kapittel 25 i straffeloven 2005 viderefører i hovedsak bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Bestemmelsene i kapittel 25 har det til felles at de er ment å verne individets fysiske integritet mot alvorlige krenkelser. Departementet følger i hovedsak opp Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 27 om vern av liv og legeme.

De mest markante endringsforslagene følger opp Soria Moria-erklæringen om skjerpet straff for vold i nære relasjoner, kjønnslemlestelse, grov vold og drap. I hovedtrekk foreslås det at straffene skjerpes med rundt en tredjedel.

I bestemmelsene om legemskrenkelser foreslår departementet flere terminologiske og strukturelle endringer. Det som tidligere har vært omtalt som legemsfornærmelse erstattes i forslaget med kroppskrenkelse, og legemsbeskadigelse erstattes med kroppsskade. Det foreslås også en betydelig forenkling og reduksjon av straffalternativene for voldslovbrudd. Straffeloven 1902 oppstiller 16 straffalternativer for legemskrenkelser. Etter forslaget her er antallet redusert til fem. Det foreslås et grunndelikt for henholdsvis kroppskrenkelse og kroppsskade, og en egen bestemmelse for grov overtredelse. Bestemmelsen om grov kroppsskade inneholder imidlertid to straffalternativer fordi de mest alvorlige kroppsskadene etter departementets syn bør gis en egen forhøyet strafferamme.

Departementet ønsker som nevnt en betydelig skjerping av straffen for voldslovbrudd. For å illustrere typetilfeller av voldsutøvelse det ønskes skjerpet straff for, tas utgangspunkt i enkeltavgjørelser. Det karakteristiske ved den vold departementet særlig ønsker å ramme med strengere straff, er at den er uprovosert, ofte utøvet i ruspåvirket tilstand, mot tilfeldige personer som oppholder seg i det offentlige rom. Den uprovoserte gatevolden er altså i kjernen av den voldsutøvelse det foreslås skjerpet straff for.

Departementet foreslår en videreføring av straffeloven 1902 § 233 om drap. Bestemmelsen forenkles ved at det utelates et eget ledd med sidestrafferamme. Minimumsstraffen foreslås hevet til 8 år. På samme måte som for voldskriminalitet foreslås det en merkbar skjerping av straffen for drap. Drap begått uten at det foreligger spesielle formildende eller skjerpende omstendigheter straffes i dag med fengsel rundt 10 år. Departementet går inn for at straffen for tilsvarende drap ikke bør settes under fengsel i 12 år. En tilsvarende skjerping av straffen foreslås for drap under særdeles skjerpende omstendigheter.

Særbestemmelser om betydningen av samtykke fra fornærmede eller medvirkning til selvmord eller til selvpåført betydelig skade, videreføres i det vesentlige uten realitetsendringer. Departementet følger også opp kommisjonens forslag om å skille medlidenhetsdrap ut i en egen bestemmelse. En tilsvarende videreføring gjelder for straffansvaret for forbund om å begå drap eller volde betydelig skade.

Departementet følger ikke opp Straffelovkommisjonens forslag om å heve skyldkravet fra vanlig uaktsomhet for uaktsom forvoldelse av betydelig skade og uaktsomt forvoldelse av annens død til grov uaktsomhet. Begrunnelsen for dette er i hovedsak at departementet er mer tilbøyelig til å akseptere vanlig uaktsomhet som skyldform ved handlinger med svært alvorlige konsekvenser. I tillegg mener departementet den urimelighet som har vært anført til støtte for å heve skyldkravet, ikke lenger er like fremtredende som følge av at aktsomhetsnormen har blitt justert de senere år.

I tillegg til de generelle bestemmelsene om voldslovbrudd, inneholder kapitlet også bestemmelser som retter seg mot mer spesielle tilfeller av fysisk integritetskrenkelse. Departementet foreslår egne bestemmelser om mishandling i nære relasjoner og kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelsesloven foreslås dermed overført til straffeloven, uten realitetsendringer. Strafferammene foreslås imidlertid vesentlig hevet. I tillegg til at disse bestemmelsene nå foreslås videreført og plassert i kapitlet om voldslovbrudd mv., foreslår departementet en ny bestemmelse som gir et eget strafferettslig vern mot vold for enkelte særskilt utsatte yrkesgrupper. Bestemmelsen viderefører det vern enkelte yrkesgrupper hadde etter straffeloven 1902 § 127, men som de mistet som følge av en snevrere videreføring av denne bestemmelsen i straffeloven 2005 § 155. Forslaget innebærer også en utvidelse av vernet til å omfatte nye grupper.

Endelig inneholder kapitlet bestemmelser som viderefører bestemmelser som setter straff for forsømmelse av hjelpeplikt og hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.

6.2 Terminologi og straffalternativer for voldslovbrudd

6.2.1 Straffelovkommisjonens skisse

Straffelovkommisjonen foreslår som kapitteloverskrift «Vern av liv og legeme» uten at «helbred» eller «helse» nevnes uttrykkelig. Bakgrunnen er at kommisjonen foreslår et eget kapittel om vern av helse og miljø, og at man således ønsker å unngå samme uttrykk i flere kapitteloverskrifter, jf. delutredning VII side 345.

Straffelovkommisjonen foreslår videre å modernisere språket ved at «legemsfornærmelse» og «legemsbeskadigelse» erstattes med «legemskrenkelse» og «legemsskade». Som fellesbetegnelse for legemskrenkelse og legemsskade foreslås «legemsovertredelse» jf. delutredning VII side 345.

Straffelovkommisjonen foreslår dessuten forenklinger i oppbygningen og utformingen av bestemmelsene om legemskrenkelser. Etter kommisjonens oppfatning er det unødvendig med så detaljert gradering av likeartede overtredelser som i dagens bestemmelser. Kommisjonen vurderte å benytte en tredeling i vanlig, grov, og liten overtredelse. Et slikt system vil by på utfordringer med tanke på hvilken bestemmelse som skal anvendes på de uforsettlige følgene av legemskrenkelser. Derfor valgte kommisjonen å dele legemsovertredelsene inn i henholdsvis vanlig og grov legemskrenkelse og vanlig og grov legemsskade. Bestemmelsene om grove overtredelser ble foreslått utformet etter samme mønster som andre bestemmelser om grove overtredelser, jf. delutredning VII side 345. Straffeloven 1902 § 231 foreslo kommisjonen skilt ut som et eget straffalternativ i bestemmelsen om grov legemsskade.

6.2.2 Høringsinstansenes syn

Bare Agder lagmannsrett har uttalt seg om Straffelovkommisjonens forslag til omstrukturering og oppbygning av bestemmelsene om legemskrenkelser:

«Skissen til bestemmelser om legemskrenkelser innebærer en forenkling i forhold til straffelovens uforholdsmessig nyanserte system. Vi påpeker at det burde være rom for en ytterligere forenkling, spesielt ved at man slår sammen reglene om legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse. I dag brukes det uforholdsmessig mye energi på å avgjøre om det foreligger skadeforsett ved en legemskrenkelse, uten at det har noen betydning for straffutmålingen om forholdet subsumeres under straffeloven § 228 annet ledd om legemsfornærmelse med skadefølge eller § 229 første straffalternativ om forsettlig legemsbeskadigelse. Etter utkastet vil forskjellen mellom § 27-2 om grov legemskrenkelse og § 27-3 om legemsskade bli enda mindre, idet det etter § 3-11 vil bli krevet vanlig uaktsomhet - ikke culpa levissima - i forhold til skadefølgen. Strafferammen i § 27-2 og § 27-3 foreslås i begge tilfeller å være fengsel inntil tre år.

Det ville være en betydelig forenkling å sløyfe forsettlig legemsbeskadigelse som en egen kategori, men bruke en regel om grov legemskrenkelse i de hyppig forekommende sakene om alminnelig vold. Graden av skyld vil da bli et straffutmålingsmoment. Dette vil også bidra til større realisme i strafferetten, idet mange som i dag dømmes etter § 229 ikke har handlet med noe aktuelt skadeforsett, men dømmes etter fingering av forsett for rushandling.

Det er behov for strengere siderammer hvis en forsettlig legemskrenkelse har hatt særlig alvorlige følger, som betydelig skade eller død. Utkastet legger for stor vekt på om disse følgene er resultat av en forsettlig legemskrenkelse eller legemsskade (henholdsvis 3 og 6 år, se side 360). Når strafferammen for grov legemskrenkelse med dødsfølge blir nedsatt fra 5 til 3 år, er det lite forenlig med dagens skjerpede syn på voldsforbrytelser versus f. eks. formuesforbrytelser. Dessuten blir det mindre god sammenheng mellom strafferammen for forsettlig legemskrenkelse med dødsfølge (3 år) og strafferammen for uaktsomt drap i § 27-12 (6 år iht. s. 360 sp. 2). Nå er alminnelig oppfatning at reglene om forsettlige legemskrenkelser med dødsfølge skal brukes fremfor § 239.»

6.2.3 Departementets vurdering

6.2.3.1 Endringer i terminologi

Departementet har vurdert kommisjonens forslag til kapitteloverskrift, men har kommet til at «Voldslovbrudd mv.» er en mer dekkende betegnelse for hva bestemmelsene omhandler. I tråd med departementets målsetning om å gi den nye straffeloven en mer moderne språkdrakt, foreslås det å erstatte «legeme» med «kropp». Selv om denne begrepsforandringen umiddelbart fremstår som uvant ut fra tradisjonell juridisk terminologi, er «kropp» en mer tidsmessig betegnelse på hva det siktes til med «legeme». Når «legeme» foreslås erstattet med «kropp», er departementet enig med kommisjonen i at «legemsfornærmelse» bør erstattes med «kroppskrenkelse» og at «legemsbeskadigelse» erstattes med «kroppsskade». Departementet foreslår imidlertid «voldslovbrudd» som fellesbetegnelse for kroppskrenkelse og kroppsskade i stedet for «legemsovertredelse». Departementet kan ikke se at forslaget om å bringe strafferettslig terminologi mer i overensstemmelse med alminnelig språkbruk kan føre til misforståelser.

6.2.3.2 Straffalternativer for voldslovbrudd

Tradisjonelt deler man kroppskrenkelsene og kroppsskadene inn etter hvor alvorlige overtredelsene er. Straffeloven 1902 §§ 228, 229 og 231 har til sammen åtte straffalternativer. Siden strafferammen i hvert enkelt tilfelle kan heves i medhold av § 232, øker antall straffalternativer til 16. Flere har den samme eller nesten lik strafferamme.

Gjeldende bestemmelser i straffeloven 1902 åpner for overlappende gradering av temmelig likeartede overtredelser, hvilket er unødvendig. Departementet er derfor enig i at det er grunn til å forenkle graderingen i straffalternativene for voldslovbrudd.

Departementet har vurdert Agder lagmannsretts forslag om å slå sammen kroppskrenkelser og kroppsskade i én bestemmelse. Departementet er langt på vei enig i begrunnelsen for forslaget, men er av den oppfatning at det er mest hensiktsmessig å opprettholde skillet mellom kroppskrenkelser og kroppsskade for å markere en forskjell i straffverdighet mellom voldslovbrudd med forsettlige og uforsettlige skadefølger.

Det foreslås derfor å dele voldslovbruddene inn i vanlig og grov kroppskrenkelse (§§ 271 og 272) og vanlig og grov kroppsskade (§§ 273 og 274). Forslaget tar opp i seg straffeloven 1902 § 232 om en høyere øvre strafferamme dersom lovovertredelsen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

Straffeloven 1902 § 231 foreslås i tråd med Straffelovkommisjonens skisse videreført som annet ledd i bestemmelsen om grov kroppsskade. Når departementet foreslår å gradere kroppskrenkelse og kroppsskade i vanlig og grov overtredelse, er det strengt tatt ikke nødvendig å videreføre straffeloven 1902 § 231 i et eget ledd med en egen øvre strafferamme. Når departementet likevel velger å gjøre dette, skyldes det et ønske om å unngå å plassere overtredelser med stor forskjell i straffverdighet innenfor samme strafferamme.

Departementets forslag til straffalternativer for voldslovbrudd innebærer at det samlede antall straffalternativer reduseres fra 16 til fem.

6.3 Kroppskrenkelse

6.3.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 228 setter straff for å øve vold mot en person eller på annen måte fornærme en person på legemet. Det er altså to alternative forøvelsesmåter, hvor vold er det alternativet som oftest kommer til anvendelse.

Det beror på en totalvurdering hva som forstås med vold. Omstendigheter rundt handlingen, særlig graden av voldsomhet og handlingens krenkende karakter, står sentralt ved vurderingen. Typiske eksempler på vold er å slå, klype, sparke og skalle. Det kreves imidlertid ikke at gjerningspersonen ved sin kraftanvendelse er i fysisk kontakt med fornærmede. Voldsbegrepet omfatter også å kaste stein på en annen person eller kjøre på vedkommende med sykkel. Det kreves heller ikke at volden medfører smerte eller etterlater seg merke på kroppen.

Den andre alternative forøvelsesmåten er beskrevet ved at gjerningspersonen på annen måte fornærmer noen på legemet. Dette alternativet favner videre enn voldsbegrepet, og er ment å fange opp de mer subtile formene for legemsfornærmelse. Det beror på en konkret vurdering hva det vil si å fornærme noen på legeme. Det kan være handlinger som har en fysisk innvirkning på fornærmede ved at vedkommende får i seg brekkmiddel eller handlinger som har sterk innvirkning på sansene, som for eksempel svært høy lyd, skarpt lys eller vond lukt. Det er også mulig at legemsfornærmelsen kan være av mer psykisk art, men handlingen må imidlertid ha virkning på legemet for at forholdet skal bedømmes som legemsfornærmelse. Sjelelige lidelser er ikke vernet etter dette alternativet.

Medvirkning er straffbar og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49. Skyldkravet er forsett, jf. § 40.

Straffeloven 1902 § 228 må avgrenses oppad mot straffeloven 1902 § 229 om legemsskade. Grensedragningen beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, der skadens art, varighet og omfang må tas i betraktning. I utgangspunktet omfattes ikke rene lesjoner eller blåmerker som leges av seg selv, av begrepet «skade», jf. for eksempel Rt. 2006 side 970.

For det tilfellet det foreligger en skade, beror det videre på gjerningsmannens forsett om handlingen skal subsumeres under § 228 eller § 229. Hvis skaden er voldt forsettlig, straffes handlingen etter § 229. Uforsettlige skadefølger straffes etter § 228 annet ledd.

Tredje ledd åpner for straffritak ved provokasjon og retorsjon. Det beror på rettens skjønn om disse straffritaksgrunnene skal gis anvendelse. Retorsjon er regulert i første punktum og åpner for straffritak hvor gjerningspersonen er blitt utsatt for en etterfølgende legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse. Provokasjon er regulert i annet punktum og åpner for straffritak på grunn av en forutgående legemsfornærmelse, legemsbeskadigelse eller ærekrenkelse.

Fjerde ledd regulerer påtalespørsmålet. I utgangspunktet er påtale betinget av fornærmedes begjæring. Påtalen er imidlertid ubetinget offentlig dersom forbrytelsen har hatt døden til følge, er forøvd mot den skyldiges tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, er forøvd mot den skyldiges barn eller barn til den skyldiges ektefelle eller samboer, er forøvd mot den skyldiges slektning i rett oppstigende linje eller allmenne hensyn krever påtale.

Straffen for overtredelse av første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Etter annet ledd kan fengsel inntil 3 år anvendes dersom en legemsfornærmelse har til følge skade på legeme eller helbred eller betydelig smerte. For det tilfellet at legemsfornærmelsen har døden til følge, eller skaden er betydelig, kan fengsel inntil 5 år anvendes. I tillegg heves den øvre strafferammen dersom legemsfornærmelsen er utført på en måte som beskrevet i straffeloven 1902 § 232.

Straffastsettelsen ved overtredelse av straffeloven 1902 § 228 første ledd varierer både når det gjelder reaksjonsvalget og utmålingen. Mye avhenger av de individuelle omstendigheter i den enkelte sak, ikke minst om voldshandlingen var fremkalt av en forutgående provokasjon, om gjerningspersonen tidligere er straffet for vold (§ 230), om handlingen var ekstraordinært farlig eller rå m.m. (§ 232) eller om vedkommende var under 18 år på gjerningstiden (§ 55).

Det er fra regjeringens side uttrykt at man ønsker en vesentlig skjerping av straffenivået ved grove voldslovbrudd. Departementet vil derfor ved beskrivelsen av det gjeldende nivå konsentrere seg om de grovere tilfellene innenfor hver kategori, fortrinnsvis de lovbrudd som er begått uten foranledning fra offerets side, eller hvor provokasjonen er så vidt beskjeden i forhold til voldshandlingen at det er berettiget å kalle den uprovosert.

Straffenivået ved de uprovoserte overtredelser av straffeloven 1902 § 228 første ledd vil nok variere mellom bot, betinget fengsel, samfunnsstraff og ubetinget fengsel. Generelt må likevel kunne sies at det i disse tilfellene skal lite til før det blir tale om en kort ubetinget fengselsstraff, forutsatt at lovbryteren er over 18 år. Det er gode grunner for å anta at straffenivået ved overtredelse av § 228 første ledd er blitt noe strengere i løpet av de siste 20 årene. Det foreligger her knapt noen retningsgivende avgjørelse fra Høyesterett, i alle fall når det gjelder den typiske overtredelse. Påtalemyndighetens praksis ved bøtelegging og underrettspraksis gir noen indikasjoner. Det hører her med i bildet at tidligere ble mange av disse overtredelsene av prosessuelle grunner subsumert under den dagjeldende løsgjengerlov § 17, som var en forseelse, og avgjort med en bot. Dette gjaldt for øvrig også grovere voldsforbrytelser, subsumert under § 228 annet ledd og endog § 229, jf. punkt 6.3.4.3.

Grensene mellom § 228 første ledd og annet ledd og § 229 første ledd kan undertiden være vanskelig å trekke. Dels er de objektive grenser noe flytende, og dels er det ulike skyldkrav med hensyn til skadefølgen. Utad kan overtredelsene fortone seg ganske like og likevel bli subsumert under forskjellige bestemmelser.

Paragraf 228 første ledd har en øvre grense både mot annet ledd og mot § 229 første ledd. Ved de groveste overtredelsene av § 228 første ledd kan straffen bli ganske streng. I Rt. 2006 side 970 er inntatt en avgjørelse som gjaldt et typisk tilfelle av voldsutøvelse i det offentlige rom, der lovbryteren var påvirket av alkohol. Fornærmede ble slått flere ganger med knyttet neve og sparket, noe som resulterte i åtte blåmerker, en viss hevelse og smerte i venstre kjeveledd. Fornærmede ble sykmeldt i noe under to uker. Det straffbare forhold ble ansett som et grensetilfelle mot straffeloven 1902 § 229. Straffen ble satt til 75 dagers ubetinget fengsel. Et temmelig parallelt saksforhold forelå i saken i Rt. 1991 side 361. Der ble voldsutøvelsen, som resulterte i brudd på neseskjelettet, subsumert under § 228 annet ledd. Uten at det var direkte uttalt i dommen, forelå klarligvis et tilfelle som grenset mot § 229. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 25 dager.

Voldsutøvelsen i de to sakene fremkom etter noe krangling, uten at denne synes å ha blitt tillagt noen vekt ved straffutmålingen. Volden må derfor karakteriseres som tilnærmet uprovosert. Den høyst ulike straffutmålingen bærer bud om at Høyesterett i dag behandler denne form for voldsutøvelse klart strengere enn for noen år siden.

Det er øvrig ikke mulig å si noe sikkert om straffenivået for typisk overtredelse av straffeloven 1902 § 228 annet ledd første straffalternativ. I praksis varierer nivået fra 20-30 dagers ubetinget fengsel, jf. for eksempel Rt. 1993 side 371, til 120 dagers ubetinget fengsel, avhengig av omstendighetene i den enkelte sak, derunder om § 230 og/eller § 232 kommer til anvendelse, jf. Rt. 1995 side 1128. Lagmannsrettspraksis fra de senere årene antyder imidlertid at straffenivået for de typiske overtredelsene av straffeloven § 228 annet ledd er fengsel i området 30 til 45 dager, jf. til illustrasjon LH-2006-157723 og LH-2007-61341.

6.3.2 Straffelovkommisjonens skisse

Straffelovkommisjonen skisserer en straffebestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 228 første ledd om legemsfornærmelse. Det fremheves at bestemmelsen, som i dag, bør omfatte både vold og andre krenkelser som fysisk rammer kroppen.

Når det gjelder adgangen til å gjøre kroppskrenkelsen straffri på grunn av retorsjon eller provokasjon, peker kommisjonen på at straffeloven 1902 § 228 tredje ledd har vært kritisert for å være noe vanskelig å finne ut av, siden den i en setning behandler spørsmålet om straffritak både for angriperen (retorsjon) og for den som svarte på angrepet (provokasjon). Kommisjonen mener at bestemmelsen bør bli redigert slik at den skiller klarere mellom de to tilfellene. Det bør tydeligere fremgå at straffrihet ved retorsjon kan innrømmes også når gjengjeldelseshandlingen var en legemsskade, og tilsvarende at straffrihet ved provokasjon kan innrømmes også når provokasjonshandlingen var en legemsskade. Dette vil bringe bestemmelsens ordlyd i overensstemmelse med den tolkning av straffeloven 1902 § 228 tredje ledd som er lagt til grunn i rettpraksis, og som egentlig er innlysende.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 228 annet ledd i en ny bestemmelse om grov legemskrenkelse. Bestemmelsen skisseres etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grov overtredelse. Kommisjonen fremhever at det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om bestemmelsen om grov legemskrenkelse kommer til anvendelse.

Etter kommisjonens syn er det ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, naturlig å ta utgangspunkt i de omstendigheter som er nevnt i straffeloven 1902 §§ 228 annet ledd og 232. I tillegg foreslås det å legge vekt på om handlingen ble begått på en særlig rå eller farlig måte. Dette alternativet er tenkt å dekke alternativene «Kniv eller andet særlig farlig Redskap», «udført paa en særlig smertevoldende Maade» og «om den har karakter av mishandling». Kommisjonen nevner at også andre forhold kan gjøre overtredelsen særlig rå, for eksempel planmessig utføring. Det foreslås å videreføre at det uttrykkelig skal fremgå i oppregningen om handlingen var rasistisk motivert. Kommisjonen ser derimot ikke grunn til la andre sterke diskriminerende holdninger fremkomme uttrykkelig i oppregningen. Dette begrunnes med at det skal foretas en helhetlig vurdering av overtredelsen, hvilket betyr at andre diskriminerende holdninger, for eksempel til homofili eller på grunn av politiske holdninger, vil kunne tas i betraktning i vurderingen av om overtredelsen er grov.

Med den ordning kommisjonen går inn for, blir det unødvendig å nevne samlealternativet «andre særdeles skjerpende omstendigheter», jf. straffeloven 1902 § 232 første punktum. Om kravet til skyld for momentene i grovhetsvurderingen, legger kommisjonen til grunn at gjerningspersonen må ha utvist uaktsomhet om en uforsettlig følge av legemskrenkelsen for at den skal kunne tas i betraktning, mens de andre straffskjerpende momentene må være omfattet av forsettet.

Endelig foreslås det å videreføre adgangen til å innrømme straffritak ved provokasjon og retorsjon også for grov legemskrenkelse.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Redd Barna mener det bør nevnes eksplisitt som et moment i vurderingen av om handlingen er grov, at voldsutøvelsen er rettet mot barn. Samtidig bes det om at det fremmes forslag om at vold mot barn skal være straffskjerpende.

Senter mot etnisk diskriminering støtter Straffelovkommisjonens forslag om at «rasistisk motivert» fortsatt uttrykkelig skal «nevnes som et av de momenter som kan utgjøre straffskjerpende moment ved vold». Det påpekes at særlig «fordi hensynet til menings- og ytringsfriheten begrunner vidt spillerom for rasistiske meninger og ytringer, er det etter vårt syn særlig viktig at loven gir et klart signal om straffverdigheten av rasistisk motiverte voldshandlinger».

6.3.4 Departementets vurderinger

6.3.4.1 Videreføring av gjerningsbeskrivelsene i gjeldende rett

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 228 første og annet ledd. Første ledd foreslås videreført i forslaget § 271 om kroppskrenkelse og annet ledd i forslaget § 272 om grov kroppskrenkelse. Til tross for terminologiske og redaksjonelle endringer, er forslaget ikke ment å innebære realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen.

Adgangen til å innrømme straffritak på grunn av provokasjon og retorsjon videreføres både for kroppskrenkelse og for grov kroppskrenkelse. Til tross for enkelte redaksjonelle endringer for å gjøre bestemmelsen mer tilgjengelig, og bringe den i overensstemmelse med etablert forståelse, tilsiktes ingen vesentlige realitetsendinger. En viss endring har imidlertid vært nødvendig som følge av at departementet foreslår ikke å videreføre bestemmelsene om ærekrenkelse. Selv om straffbarheten av ærekrenkelser ikke foreslås videreført, mener departementet begrunnelsen for å innrømme straffritak for en forutgående ærekrenkelse fortsatt gjør seg gjeldende. Departementet foreslår derfor å videreføre en adgang til å innrømme straffritak for «særlig provoserende ytringer». Begrepet er etter sin ordlyd noe mer vidtrekkende enn hva som har blitt forstått med ærekrenkelse, men forslaget tilsikter i hovedsak å videreføre adgangen til å innrømme straffritak for provoserende verbale ytringer som etter straffeloven 1902 § 228 tredje ledd. Det vises for øvrig til merknadene til § 271.

Straffeloven 1902 § 228 fjerde ledd videreføres ikke som følge av den nye påtaleordningen, jf. straffeprosessloven § 62 a.

6.3.4.2 Særlig om kroppslig refselse av barn

Avgjørelsen inntatt i Rt. 2005 side 1567 ga grunnlag for en diskusjon om kroppslig refselse av barn i oppdragelsesøyemed. Saken gjaldt en stefar, som i oppdragelsen av to gutter på henholdsvis seks og ni år, hadde slått guttene på baken med flat hånd. Refselsene ble gjennomført på den måten at domfelte hadde tatt barna med seg på deres rom, lagt dem over sine lår/knær og gitt dem tre kraftige slag på baken med flat hånd. Guttene hadde buksene på, og ingen av slagene ga synlige merker. Guttene oppfattet imidlertid handlingene som ydmykende og reagerte med sinne og kraftig gråt.

Høyesterett uttalte at handlingene klart faller innenfor gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 § 228 første ledd. Spørsmålet Høyesterett måtte ta stilling til var om domfelte skulle frifinnes fordi handlingene ble utført i oppdragelsesøyemed - altså et spørsmål om å tolke bestemmelsen innskrenkende på grunn av at det gjaldt en unntakssituasjon straffebudet ikke tar sikte på å ramme.

Høyesterett viste til at i forarbeidene til en endring av barneloven, hvor det het at til tross for at foreldrenes kroppslige refselsesrett er opphevd, «vil det ikke rammes i straffeloven 1902 § 228 første ledd om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps». Og videre at «[v]ed avgjørelsen av hva som kan tillates, må det legges vekt på kraftanstrengelsens styrke, grad av spontanitet og preg av krenkelse». I den konkrete saken kom en enstemmig Høyesterett til at de «kroppslige refselser som er gjennomført i dette tilfellet, overstiger klart det som kan aksepteres i oppdragelsesøyemed».

Uttalelsene i forarbeidene som Høyesterett på generelt grunnlag fremhevet i sin avgjørelse, førte til at Barneombudet og Redd Barna i brev til Justisdepartementet hevdet at avgjørelsen etterlot en uklar rettstilstand om adgangen til fysisk irettesettelse av barn. Familie- og kulturkomiteen fremmet, på bakgrunn av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Odd Einar Dørum, Gunvald Ludviksen og André N. Skjelstad, jf. Dokument nr. 8: 31 (2007-2008), forslag om avklaring av rettstilstanden, jf. Innst. O. nr. 30 (2007-2008). Anmodningsvedtaket lyder:

«Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme for Stortinget forslag om endring i barneloven § 30 i tråd med intensjonen i Dokument nr. 8: 31 (2007-2008) - representantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Odd Einar Dørum, Gunvald Ludvigsen og André N. Skjelstad.

Regjeringen bes samtidig vurdere om det er behov for å klargjøre og eventuelt forsterke barns vern mot fysisk avstraffelse i straffeloven. Regjeringen bes legge frem lovforslag i løpet av høsten 2008/ våren 2009.», jf. Stortingsforhandlinger nr. 22, 12.-14 mars, sesjon 2007-2008 side 2553, jf. side 2538.

Etter lov 20. juni 1891 nr. 1 hadde foreldre adgang til «måteholden legemlig refselse» av sine barn. Denne refselsesretten ble opphevet i 1972 (jf. lov 25. februar 1972 nr.). For å gjøre det klart at barn ikke skal utsettes for vold, ble det i 1987 gitt et nytt tredje ledd i barneloven § 30 som uttrykkelig fastslår at «[b]arnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare». Barne- og likestillingsdepartementet arbeider nå med et forslag om å tilføye et nytt annet og tredje punktum i tredje ledd hvor det uttrykkelig sies at all form for vold, både fysisk og psykisk, er forbudt selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen.

Justisdepartementet har vurdert om dagens rettstilstand gjør det nødvendig å klargjøre barns strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse. Etter departementets oppfatning er det som følge av opphevelsen av refselsesretten i 1972, etterfølgende lovendringer, samt internasjonale forpliktelser om vern av barn, ingen tvil om at barn nyter det samme strafferettslige vern mot fysiske kroppskrenkelser som voksne. Departementet har overveiet å ta inn i straffeloven en bestemmelse som uttrykkelig fastslår dette, men har i lys av den forestående tilføyelse i barneloven, ikke funnet dette nødvendig. I tillegg kommer at en lovregulering av barns vern mot foreldres bruk av refselse i oppdragelsesøyemed, riktigst bør plasseres i barneloven.

Nå kunne kanskje forarbeidsuttalelsene det er vist til i Høyesteretts kjennelse fra 2005 gjøre det ønskelig med en uttrykkelig presisering i straffeloven at det ikke er tillatt å refse barn i oppdragelsesøyemed. Ideelt sett burde dette være overflødig, og for øvrig vil en slik presisering stride mot straffelovens oppbygning og innhold. Departementet vil imidlertid understreke at uttalelsene ikke var nødvendige for å begrunne det resultat Høyesterett kom frem til. Departementet ser det slik at gjeldende rett er slik å forstå at foreldrenes refsende maktanvendelse overfor barn i dag er uberettiget og straffbar, uansett om den skjer spontant og i oppdragelsesøyemed.

Departementet finner likevel grunn til å understreke at straffansvaret for kroppskrenkelse må avgrenses mot det man kan omtale som maktanvendelse i avvergelses- eller omsorgsøyemed. Med dette siktes det til handlinger som er ment å forhindre at barnet eller andre personer eller gjenstander blir skadet som følge av barnets spontane atferd, for eksempel når barnet er i ferd med å rive ned gjenstander fra et bord eller å brenne seg på levende lys. Med andre ord må det overfor barn skilles mellom handlinger som har karakter av umiddelbar eller etterfølgende avstraffelse av barnet, som klart er straffbart, og handlinger som består i å gripe inn for å verne barnet mot skade eller lignende.

6.3.4.3 Skjerping av straffen for kroppskrenkelse og grov kroppskrenkelse

Generelt om skjerping av straffen for voldslovbrudd

Vold anses i dag som et markant samfunnsproblem. Kriminalstatistikken viser at det har funnet sted en betydelig økning i antall reaksjoner mot voldslovbrudd. Det hefter imidlertid visse svakheter ved kriminalstatistikken når det gjelder spørsmålet om utviklingen har gått i retning av mer rå og brutal vold. Inndelingene i voldslovbrudd er for lite nyansert til at de kan underbygge en slik konklusjon, og for kroppskrenkelsene fremgår det ikke noe om de uforsettlige følgene. Det generelle inntrykket er imidlertid at utviklingen har gått i retning av stadig råere og mer brutal vold.

Både for fornærmede og pårørende, men også for samfunnet ellers, har disse voldslovbruddene store konsekvenser. For fornærmede vil det ofte være snakk om store helsemessige virkninger, både av somatisk og psykisk karakter, men også økonomiske konsekvenser i form av for eksempel tapt arbeidsinntekt og behov for materielle tilpasninger i hverdagen. For samfunnet som sådant bidrar voldslovbruddene til økt utrygghetsfølelse i befolkningen, og til redusert livsutfoldelse og livskvalitet. Bekjempelse av vold er derfor en prioritert oppgave for regjeringen.

I Soria Moria-erklæringen (side 69) uttaler regjeringen at den som ledd i kriminalitetsbekjempelsen har som målsetning å skjerpe straffenivået for bestemte typer lovbrudd. Grov vold er en av disse. Dette er også uttalt i forslaget til første del av spesiell del i straffeloven 2005, jf. Ot. prp. nr. 8 (2007-2008) side 24.

Grov vold er et vidtfavnende begrep. Svært mange, og til dels ulike, forøvelsesmåter og skadefølger omfattes av det som i dagligtale omtales som grov vold. Spørsmålet om skjerpet straff for grov vold er særlig aktuelt for den uprovoserte volden som er utøvd i det offentlige rom. Den typiske gatevolden som utspilles i tilknytning til opphold på utesteder eller i taxikøer, og hvor det ikke eller i svært begrenset grad foreligger et hendelsesforløp som forklarer råskapen, befinner seg i kjerneområdet for den voldsutøvelse det ønskes skjerpet straff for.

Den forståelse av grov vold som her er antydet, har vært styrende for departementets utvalg av rettspraksis for å illustrere typetilfeller av voldsutøvelse det ønskes skjerpet straff for. Det er imidlertid vanskelig å utlede noe med sikkerhet om det alminnelige straffenivået fra rettspraksis. Konkrete omstendigheter av objektiv og individuell karakter påvirker straffastsettelsen i den enkelte sak, og Høyesterett uttaler seg sjeldent om hva som bør være det alminnelige straffenivået. Departementet har derfor valgt å antyde den ønskede straffskjerpingen dels på bakgrunn av uttalelser fra Høyesterett om hva som antas å være det alminnelige straffenivået for enkelte voldshandlinger, og dels gjennom enkeltsaker for å illustrere typetilfeller av voldsutøvelse som straffen bør skjerpes for. Bestemmelsene om voldslovbrudd dekker imidlertid et betydelig antall forøvelsesmåter og skadefølger, og departementet må begrense seg til å antyde den ønskede straffskjerpingen for de mest typiske forøvelsesmåtene. En slik angivelse av ønsket straffenivå er imidlertid ikke ment å gjøre straffutmålingen mer statisk og detaljregulert. Straffastsettelsen vil som før bero på en konkret vurdering, hvor både skjerpende og formildende omstendigheter må tas i betraktning, hvilket innebærer at det i det enkelte tilfelle kan begrunnes å sette straffen under eller over det som angis som utgangspunkt for straffastsettelsen. Departementets angivelse av straffenivå er heller ikke ment å begrense utviklingen i straffenivået. Straffastsettelsen skal gjenspeile den til enhver tid rådende oppfatning om hva som er riktig straff. Forslaget er derfor ikke ment å rokke ved straffutmålingens dynamiske og utviklende karakter. Tilsvarende gjelder også for de øvrige angivelsene av ønsket straffskjerping i forslaget her.

Straffutmålingspraksis kan variere noe mellom Høyesterett og underinstansene. Departementet legger imidlertid til grunn at i den grad Høyesterett har gitt en anvisning, så følger underinstansene denne. Departementet har derfor i hovedsak begrenset utvalget av rettspraksis til avgjørelser av Høyesterett. Selv om forslaget her knytter seg til straffeloven 2005, gjør departementets oppfatninger om behov for skjerping av straffen seg tilsvarende gjeldende for utmåling av straff innenfor de strafferammer som følger av straffeloven 1902. Departementet ønsker derfor at lovgiverens signaler om straffskjerping i forslaget her følges opp før straffeloven 2005 har trådt i kraft, og eventuelt slik at det skjer en gradvis oppjustering. Tilsvarende gjelder for de øvrige forslag om straffskjerping i forslaget her.

Før departementet går nærmere inn på dagens straffenivåer, finner en grunn til å bemerke at enkelte påtalemessige- og prosessuelle forhold nok kan antas å ha påvirket hvilken bestemmelse et lovbrudd har blitt pådømt etter, noe som har hatt betydning både for straffenivået og for den statistiske bedømmelsen av voldskriminalitetens omfang og alvor.

Et forhold som gjør det vanskelig å få fullstendig oversikt over straffenivået ved enkelte straffebestemmelser, er at bestemmelsene nok ikke er blitt anvendt i alle tilfeller hvor det har vært anledning til det. I stedet er lovbruddet av prosessuelle grunner blitt subsumert under mildere bestemmelser. Et vel kjent eksempel er at til dels alvorlige voldslovbrudd som legemsfornærmelse med skadefølge og legemsbeskadigelse, er blitt avgjort som forseelse med bot etter løsgjengerloven § 17 (jf. Helge Røstad, Utvalgte emner i strafferetten og straffeprosessen side 216).

Videre er det av betydning for vurderingen av rettspraksis at før to-instansordningen ble opphevet i 1995, kunne det hende at straffbare forhold som kunne vært pådømt etter straffeloven 1902 § 229 annet straffalternativ om arbeidsudyktighet over 2 uker, ble nedsubsumert til § 229 første straffalternativ for å unngå at saken måtte gå direkte for lagmannsretten med lagrette.

En tilsvarende tilbøyelighet til påtalemessig nedsubsumering har i noen grad skjedd fra straffeloven 1902 § 229 til § 228. I de senere år er imidlertid «behovet» for nedsubsumering blitt mindre fordi politiet har fått betydelig utvidet påtalekompetanse.

En påtalemessig praksis som her beskrevet, har en kriminalstatistisk betydning ved at relativt grove overtredelser er blitt pådømt etter mildere bestemmelser. Dette har i noen grad bidratt til å skjule både omfanget av den alvorlige voldskriminaliteten, og har medført mangelfulle beskrivelser av straffenivået ved voldslovbrudd. Dette noe nyanserte bildet av voldskriminalitetens strafferettslige bedømmelse, danner en del av den bakgrunnen som departementet anser som nødvendig for angi straffenivået etter de nye bestemmelser som foreslås.

Selv om nedsubsumering neppe er like aktuelt i dag som følge av at løsgjengerloven § 17 og to-instansordningen er opphevet, at straffeloven 2005 ikke inneholder sidestrafferammer og at fornærmede har fått utvidede rettigheter som vil gjøre det mulig å påse at forholdet pådømmes etter de straffebestemmelser som bør anvendes, mener departementet det fortsatt er et behov for skjerping av straffen for voldslovbrudd. Dette gjelder selv om straffenivået ved voldslovbrudd er blitt høyere i løpet av de siste 20 årene.

Betraktningene ovenfor om hva departementet anser som grov vold, og de forhold som er påpekt i tilknytning til utvalget av rettspraksis og kriminalstatistiske svakheter ved denne, gjør seg på tilsvarende måte gjeldende i departementets drøftelse av skjerpet straff for kroppsskade og grov kroppsskade.

Heving av den øvre strafferammen for voldslovbrudd

Straffeloven 1902 § 232 hever den øvre strafferammen for overtredelser av straffeloven 1902 § 228 til 231 for det tilfellet at lovbruddet er utført under særdeles skjerpende omstendigheter. For overtredelse av § 228 første ledd forhøyes straffen med inntil 6 måneder, mens i øvrige tilfeller forhøyes straffen med inntil 3 år. For overtredelse av § 231 kan fengsel inntil 21 år anvendes.

Departementet går inn for å redusere antall straffalternativer for voldslovbrudd, jf. punkt 6.2.3.2. For at det etter forslaget her skal gjelde en tilstrekkelig øvre strafferamme som for det tilfellet voldslovbruddet pådømmes i medhold av straffeloven 1902 §§ 228-231, jf. § 232, er det nødvendig å heve den øvre strafferammen i forslaget her. Departementets forslag om å redusere antall øvre strafferammer til totalt åtte, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 231, innebærer at de øvre strafferammene for enkelte voldslovbrudd etter forslaget blir høyere enn etter straffeloven 1902. Den øvre strafferammen for de ulike voldslovbruddene foreslås å være: kroppskrenkelse (§ 271) bot eller fengsel inntil 1 år, grov kroppskrenkelse (§ 272) fengsel inntil 6 år, kroppsskade (§ 273) fengsel inntil 6 år, grov kroppsskade (§ 274 første ledd) fengsel inntil 10 år og grov kroppsskade hvor det voldes betydelig skade på en annens kropp (§ 274 annet ledd) fengsel inntil 15 år. Adgangen til å idømme fengsel inntil 21 år ved forvoldelse av betydelig skade på en annens kropp under særdeles skjerpende omstendigheter har departementet ikke ansett nødvendig å videreføre da fengsel inntil 15 år anses å være en tilstrekkelig øvre strafferamme.

Lovforslaget § 271

For overtredelser av forslaget til § 271 mener departementet at den tradisjon og praksis som er etablert om fastsettelse av reaksjonens art og omfang i hovedsak er tilfredsstillende og bør videreføres med reservasjon for de kroppskrenkelser som ligger i grenseområdet mot kroppsskade.

For de sistnevnte tilfeller, for eksempel slag og spark som ikke fører til skade, men sterk smerte og omfattende blåmerker - se til illustrasjon Rt. 2006 side 970 - er departementet av den oppfatning at straffenivået i dagens rettspraksis er for lavt. Som vist i redegjørelsen for gjeldende rett, punkt 6.3.1, ligger straffenivået opp mot ubetinget fengsel i 75 dager for disse voldslovbruddene. Departementet mener straffen for relativt uprovoserte kroppskrenkelser som ligger i grenseområdet mot kroppsskade normalt ikke bør ligge under 90 dager ubetinget fengsel.

Lovforslaget § 272

Det er vanskelig å si noe sikkert om straffenivået for typisk overtredelse av straffeloven 1902 § 228 annet ledd første straffalternativ. I praksis varierer nivået fra 20-30 dagers ubetinget fengsel, jf. for eksempel Rt. 1993 side 371, til 120 dagers ubetinget fengsel, avhengig av omstendighetene i den enkelte sak, derunder om § 230 og/eller § 232 kommer til anvendelse, jf. Rt. 1995 side 1128. Lagmannsrettspraksis fra de senere årene antyder imidlertid at straffenivået for de typiske overtredelsene av straffeloven § 228 annet ledd første straffalternativ er fengsel i området 30 til 45 dager, jf. til illustrasjon LH-2006-157723 og LH-2007-61341. Departementet mener straffenivået for overtredelse av § 272 bør justeres opp slik at grove kroppskrenkelser som tidligere ble straffet i området 30 til 45 dager ubetinget fengsel, etter forslaget her ikke bør ligge under 60 dager ubetinget fengsel.

6.4 Kroppsskade

6.4.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 229 setter straff for de mer alvorlige legemskrenkelsene, de såkalte legemsbeskadigelsene. De mest alvorlige legemsbeskadigelsene er skilt ut i en egen bestemmelse om grov legemsbeskadigelse, jf. straffeloven 1902 § 231.

Gjerningsbeskrivelsen i § 229 inneholder to alternative forøvelsesmåter. Hovedalternativet knytter seg til den som skader en annen på legeme eller helbred. Det andre alternativet retter seg mot den som hensetter noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand.

Det er etablert praksis at skadebegrepet ikke forstås slik at enhver forstyrrelse av legemets anatomiske eller fysiologiske tilstand anses som skade på legeme. Mindre skader som småsår og risp og endog markerte blåmerker subsumeres under § 228 første ledd. Grensen for hva som faller innenfor skadebegrepet må trekkes skjønnsmessig. En rekke momenter vil gjøre seg gjeldende ved denne vurderingen, særlig skadens varighet og omfang.

Med skade på «Helbred» siktes det til varig forringelse av sunnhetstilstanden. Forbigående kvalme og svimmelhet er for eksempel ikke nok. Alternativet om skade på helbred har liten selvstendig betydning ved siden av skade på legeme, men det kan ha selvstendig betydning hvor skaden er av rent psykisk art.

Annet alternativ om å hensette noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand retter seg for eksempel mot de tilfeller hvor noen tar kvelertak på fornærmede eller slår ham bevisstløs. Gjerningsbeskrivelsen kan også være fullbyrdet om man lurer noen til å ta sterke smertestillende medikamenter eller annen narkotika.

Medvirkning og forsøk er straffbart. Skyldkravet er forsett. Verken provokasjon eller retorsjon kan frita for straff etter straffeloven § 229.

Straffeloven 1902 § 231 setter straff for å forvolde betydelig skade. Straffeloven 1902 § 9 inneholder en definisjon av «betydelig skade». Oppregningen må anses å være uttømmende. Skyldkravet er forsett, hvilket betyr at gjerningspersonen må ha forsett om at volden vil medføre «betydelig skade», jf. § 9.

Straffeloven 1902 § 229 oppstiller tre alternative øvre strafferammer. Første straffalternativ er fengsel inntil 3 år, men dersom legemsbeskadigelsen medfører sykdom eller arbeidsudyktighet som varer utover 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade, kan fengsel inntil 6 år anvendes. Dersom legemsbeskadigelsen medfører betydelig skade på legeme eller helbred eller død, kan fengsel inntil 8 år anvendes. For det tilfellet overtredelsen subsumeres under straffeloven 1902 § 231 om betydelig skade, er minstestraffen to år. Dersom gjerningspersonen har handlet med overlegg, kan fengsel inntil 21 år anvendes dersom overtredelsen fører til at fornærmede dør.

De ulike straffalternativene i straffeloven 1902 §§ 229 og 231 omfatter et stort antall forskjellige handlingsalternativer og skadefølger. I tillegg kommer at straffen kan skjerpes i medhold av straffeloven 1902 § 232 om vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt. Dette gjør det vanskelig å ha en sikker oppfatning om straffenivået. Enkelte uttalelser fra Høyesterett gjør det imidlertid mulig å få et visst inntrykk av hva som den alminnelige straffen for enkelte typer legemsbeskadigelser.

Høyesterettspraksis viser at det har skjedd en ganske betydelig skjerping av straffenivået for overtredelser subsumert under straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ.

Avgjørelsen inntatt i Rt. 1986 side 746 gjaldt straffutmåling for en dørvakt på en restaurant som med knyttet neve hadde slått fornærmede i ansiktet slik at fornærmede brakk underkjeven. Byretten satte straffen for overtredelse av straffeloven 1902 § 229 første ledd første straffalternativ, jf. § 230 til 30 dager betinget fengsel. Høyesterett fastsatte straffen til 60 dager ubetinget fengsel. I en avgjørelse fra 1992, Rt. 1992 side 920, ble straffen satt til ubetinget fengsel i 90 dager for to kroppsskader hvor begge fornærmede hadde blitt tildelt knyttneveslag i ansiktet med den følge at den ene fikk en tann slått løs, og den andre brudd på nesebenet. Begge handlingene skjedde helt uprovosert.

Straffen ble også i Rt. 2000 side 1 satt til fengsel i 90 dager for uprovosert å ha slått gjentatte ganger mot fornærmedes ansikt med den følge at fornærmede ble påført brudd i kinnbenet og i neseskilleveggen. Høyesterett karakteriserte forholdet som grovt og nært opp til annet straffalternativ i § 229.

Rt. 2004 side 1016 gjaldt voldsutøvelse som Høyesterett betegnet som «eigentleg ganske typisk». Etter å ha inntatt store mengder alkohol hadde domfelte utenfor en pub uprovosert og umotivert gått bort til en han trodde hadde «bølla» med ham tidligere på kvelden, og slått fornærmede i ansiktet med knyttet neve. Fornærmede fikk slått ut to fremtenner i overmunnen. Om straffastsettelsen etter første straffalternativ uttaler Høyesterett at «[t]il vanleg vil straffa i eit tilfelle som dette måtte liggje i området 90 til 120 dager».

Avgjørelsen inntatt i Rt. 2007 side 37 gjaldt et forhold som nok ligger i det øvre sjiktet for pådømmelse etter straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ. Domfelte hadde i den aktuelle saken grepet fast i fornærmede og holdt ham fast med den ene hånda, og samtidig tildelt ham et kraftig knyttneveslag med den andre hånda. Som følge av slaget slo fornærmede hodet hardt mot en stolpe, og begynte å blø fra munnen. Domfelte og fornærmede ble skilt fra hverandre av utestedets vakt. Etter en stund fulgte så domfelte etter fornærmede til toalettet hvor sistnevnte sto bøyd over vasken for å vaske bort blodet. Uten foranledning tildelte domfelte fornærmede et nytt slag mot ansiktet med knyttet hånd og stor kraft. Fornærmede mistet bevisstheten som følge av slaget og falt i gulvet der han ble liggende i bevisstløs tilstand.

Høyesterett betegner domfeltes atferd som «en alvorlig voldshandling». Særlig trekkes det frem at volden skjedde etter kun en kort replikkveksling, at fornærmede ikke kunne sette seg til motverge og at fornærmede ble påført to harde slag i ansiktet - det siste så kraftig at det i seg selv førte til at fornærmede mistet bevisstheten. Videre fremheves det som spesielt alvorlig at «domfelte, etter det første slaget, og etter å ha hatt god anledning til å tenke seg om, forfulgte den synlig blødende og hjelpetrengende fornærmede inn på toalettet og i denne situasjonen ga ham et ytterligere hardt slag». Som et utgangspunkt for straffastsettelsen antar Høyesterett straffen i slike tilfeller normalt bør være fengsel i 120 dager i saker hvor det dreier seg om flere og harde slag med knyttet hånd mot en persons hode. Det ble også straffen i denne saken.

Også straffenivået for overtredelse av straffeloven 1902 § 229 annet straffalternativ synes å ha blitt skjerpet de siste 20 årene. Rt. 1986 side 743 gjaldt straffastsettelse for en person som hadde tildelt fornærmede flere slag i ansiktet. Dette resulterte i tre brudd i underkjeven, 14 dagers sykehusopphold og ytterligere to måneders sykemelding. Høyesterett omgjorde lagmannsrettens dom på 36 dager betinget fengsel til ubetinget fengsel.

I en avgjørelse fra begynnelsen av 1990-tallet, inntatt i Rt. 1992 side 920, ble straffen satt til ubetinget fengsel i 75 dager. Domfelte hadde gjort seg skyldig i «grov voldsbruk». Under en fest for medlemmene i en fotballklubb hadde domfelte sparket en av deltakerne i ansiktet med den følge at sistnevnte ble påført brudd i underkjeven, nær kjeveleddet, på begge sider. Skadelidte ble arbeidsudyktig i ca. en måned. Videre slo domfelte en annen festdeltaker i ansiktet med knyttet hånd. Angrepet på de to fornærmede ble karakterisert som uprovosert - til tross for at domfeltes voldshandlinger sto i en viss sammenheng med bråk og voldsbruk som hadde oppstått tidligere under festen.

I avgjørelsen inntatt i Rt. 2007 side 1052 gir Høyesterett en generell uttalelse om det alminnelige straffenivået for et knyttneveslag som førte til brudd i nesen og ansiktsskjelettet samt hjernerystelse. Høyesterett uttaler her at «[k]nyttneveslaget som domfelte ga fornærmede, og som er henført under straffelovens § 229 annet straffalternativ, skulle normalt ha medført en ubetinget fengselsstraff i området 90-120 dager».

Det er vanskelig å danne seg et entydig bilde av straffenivået for overtredelse av straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ, som favner svært mange grader av voldsutøvelse og skadefølger. I tillegg kommer at det knapt finnes avgjørelser av Høyesterett som omhandler den type vold departementet ønsker skjerpet straff for. Departementet har derfor blant annet funnet det hensiktsmessig også å vise til en avgjørelse fra Borgarting langmannsrett for å illustrere den type vold det ønskes skjerpet straff for.

En avgjørelse fra Borgarting langmannsrett (LB-2007-152868) gjaldt to gutter som uten foranledning bestemte seg for «å ta» fornærmede. De fulgte etter ham, og uten forvarsel tildelte den ene domfelte fornærmede et hardt slag i ansiktet. Den andre domfelte sparket så fornærmede - trolig mot hodet. De domfelte forlot så fornærmede, men kom tilbake til ham etter at fornærmede hadde ropt til dem: «Dere vet ikke hvem dere kødder med!». Fornærmede ble så angrepet på nytt, ved først å bli sparket, og mens han lå nede satte den ene domfelte over brystet hans og tildelte ham en rekke kraftige slag mot hodet. Deretter forlot de fornærmede livløs.

Voldsutøvelsen førte til en relativt alvorlig hjerneskade, og en rekke andre somatiske og psykiske lidelser som på ulike måter har redusert fornærmedes livskvalitet. Under henvisning til de betydelige skadene, at voldsutøvelsen startet helt uprovosert og Høyesteretts veiledning i Rt. 2007 side 1465, uttalte lagmannsretten at straffen i utgangspunktet bør være fengsel i ca. tre og et halvt år.

Høyesterettsavgjørelsen lagmannsretten viser til, Rt. 2007 side 1465, gjaldt det Høyesterett betegner som «to tilfeller av uprovosert, ekstremt brutal og uforståelig vold». De domfelte hadde overfalt en ukjent mann som kom gående mot dem. Da fornærmede var få meter fra å passere de domfelte, sprang den ene domfelte fram og sparket fornærmede. Mens fornærmede lå nede, sparket og trampet de domfelte gjentatte ganger på fornærmedes hode. Høyesterett fremhevet at de domfelte hadde utført voldshandlingen «i godt humør, og fornøyde med seg selv hadde de forlatt den fornærmede liggende hjelpeløs og bevisstløs på gaten», som førstvoterende uttrykker det.

Tre kvarter senere utøvet de domfelte på nytt grov vold ved at de etter noe munnhuggeri løp og innhentet en annen, for så å tildele ham minst to harde slag med knyttet neve i munnpartiet. Mens fornærmede lå nede sparket og trampet den ene domfelte på fornærmedes hode og overkropp en rekke ganger. De domfelte forlot også denne fornærmede hjelpeløs og bevissløs på gaten, mens de selv «beholdt sitt gode humør», som det heter i avgjørelsen.

Begge de fornærmede ble meget hardt skadet, og skadene har gitt dem en vesentlig og varig reduksjon i livskvaliteten.

Av betydning for straffastsettelsen uttaler Høyesterett at det dreier seg om meget alvorlig vold, som var uprovosert og begått mot forsvarsløse personer. Videre ble det fremhevet at det var snakk om svært rå og brutal vold som ble begått av to i fellesskap, og at de forlot de fornærmede i hjelpeløs tilstand. Straffeloven § 232 ble gitt anvendelse.

Når det gjelder straffenivået for vold av en slik karakter, uttaler Høyesterett at det er vanskelig å finne rettspraksis som er så parallell at det kan gi særlig veiledning om hva som er riktig straffenivå. Men som et utgangspunkt mente Høyesterett at straffen bør ligge på ca. 6 år for den som utøvet den groveste volden, og ca. 5 og et halvt år for den andre. I saken ble straffen satt lavere for begge blant annet fordi saken hadde tatt meget lang tid.

Straffeloven 1902 § 231 setter straff for grov legemsbeskadigelse, det vil si påføring av «betydelig skade», jf. § 9. Også for denne bestemmelsen er det vanskelig å si noe entydig om straffenivået. Igjen har man å gjøre med et straffebud som setter straff for voldshandlinger av til dels ulik grad av straffverdighet. Enkelte avgjørelser kan imidlertid tjene som eksempel på voldslovbrudd departementet ønsker skjerpet straff for.

Avgjørelsen inntatt i Rt. 1997 side 1003 gjaldt såkalt kraftig, stump ytre vold. Hendelsesforløpet startet da den fornærmede og den domfelte sto i samme busskø. Det kom til krangling mellom dem da domfelte spurte om penger til bussbilletten. Det utspant seg også uenighet inne på bussen. Den domfelte som egentlig skulle videre med bussen, gikk av på samme holdeplass som fornærmede og sa han nå kunne ta ham siden de var alene. Den fornærmede prøvde å komme seg unna, men den domfelte løp etter, nådde ham igjen og slo ham med knyttet neve i ansiktet. Fornærmede falt og fikk knusningsskader på venstre side av hodet, og store skader på høyre side av og inne i hodet. Fornærmede ble forlatt bevisstløs på fortauet. Domfelte fant lommeboken hans, stjal kr. 6000, og løp bort. Den fornærmede var livstruende skadet, og ville antakelig ha omkommet om han ikke omgående var tatt under behandling. Konsekvensene er blitt meget alvorlige (varig invalidisert). Balanseevnen er svekket, følsomheten på høyre side nedsatt, han har epileptiske anfall og en rekke psykiske plager. Hans intellektuelle funksjoner, aktivitetsutfoldelse og livskvalitet er betydelig redusert.

Høyesteretts flertall fant at omstendighetene i saken ikke bør karakteriseres som særdeles skjerpende, jf. straffeloven 1902 § 232, og mente straffen passende kunne settes til fengsel i 3 år og 3 måneder.

I det øvre sjiktet av voldslovbrudd pådømt etter straffeloven 1902 § 231 finner man sakene som ligger nær opp til forsettlig drap. For et voldslovbrudd som etter Høyesteretts syn lå i dette området, ble straffen satt til fengsel i 7 år, jf. Rt. 1990 side 654. Saken gjaldt et grovt tilfelle av meningsløs, uprovosert vold, som var rettet mot en gammel kvinne, etter at domfelte hadde brutt seg inn i hennes hjem. Den fornærmede ble funnet bevisstløs, og døde fire uker senere uten å ha gjenvunnet bevisstheten.

6.4.2 Straffelovkommisjonens skisse

Straffelovkommisjonen skisserer en todelt løsning med en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 229 første alternativ, og en egen bestemmelse om grov kroppsskade. Bestemmelsen om grov kroppsskade er ment å ta opp i seg alle straffalternativene som i dag følger av straffeloven 1902 § 229 annet og tredje straffalternativ, sammenholdt med straffeloven § 232, samt § 231 sammenholdt med § 232. Denne bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser, og det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om kroppsskaden er grov.

Bestemmelsen om grov kroppsskade tar opp i seg forøvelsesmåter og skadefølger som varierer betydelig i straffverdighet. Kommisjonen mener derfor de mest alvorlige kroppsskadene, som i dag subsumeres under straffeloven 1902 § 231, bør skilles ut i et eget ledd med egen strafferamme. Også anvendelsen av dette leddet beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, men det kreves at det foreligger forsett om tilføyelsen av betydelig skade på legeme og helse.

Straffelovkommisjonen mener det ikke er behov for å videreføre straffeloven 1902 § 231 annet punktum om forhøyet strafferamme når gjerningspersonen har handlet med overlegg og når fornærmede dør som følge av handlingen.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Redd Barna mener det bør nevnes eksplisitt som et moment i vurderingen av om handlingen er grov, at voldsutøvelsen er rettet mot barn. Samtidig bes det om at det fremmes forslag om at vold mot barn skal være straffskjerpende. Senter mot etnisk diskriminering støtter Straffelovkommisjonens forslag om at «rasistisk motivert» fortsatt uttrykkelig skal «nevnes som et av de momenter som kan utgjøre straffskjerpende moment ved vold». Det påpekes at særlig «fordi hensynet til mening- og ytringsfriheten begrunner vidt spillerom for rasistiske meninger og ytringer, er det etter vårt syn særlig viktig at loven gir et klart signal om straffverdigheten av rasistisk motiverte voldshandlinger».

6.4.4 Departementets vurderinger

6.4.4.1 Videreføring av gjerningsbeskrivelsene i gjeldende rett

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ om kroppsskade. Bestemmelsen foreslås videreført uten realitetsendringer i forslaget § 273. Den øvre strafferammen foreslås hevet til 6 år. Bakgrunnen for dette er at ved pådømmelse etter straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ, jf. § 232, kan straffen forhøyes med inntil 3 år, altså inntil 6 år. Departementet kommer i punkt 6.4.4.2 tilbake til skjerping av straffnivået for kroppsskader.

Departementet foreslår dessuten å videreføre straffeloven 1902 §§ 229 annet og tredje straffalternativ og 231 i en ny bestemmelse om grov kroppsskade. Straffeloven 1902 § 229 første ledd annet og tredje straffalternativ foreslås videreført i lovforslaget § 274 første ledd, mens straffeloven 1902 § 231 foreslås videreført i lovforslaget § 274 annet ledd. Bestemmelsen foreslås gitt to ledd for å unngå at kroppsskader med betydelig forskjell i alvorlighet, plasseres innenfor samme strafferamme. Strafferammene for grov kroppsskade foreslås hevet til henholdsvis inntil 10 år for overtredelse av første ledd og 15 år for overtredelse av annet ledd. Begrunnelsen er den samme som for hevingen av den øvre strafferammen i lovforslaget § 273.

6.4.4.2 Skjerping av straffen for kroppsskade og grov kroppsskade

Lovforslaget § 273

Straffen for mer ordinære overtredelsene av straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ, som for eksempel uprovoserte knyttneveslag mot fornærmedes ansikt, ligger i dag i området fengsel i 90 til 120 dager, jf. til illustrasjon Rt. 2004 side 1016. For tilsvarende voldshandlinger som skal pådømmes etter lovforslaget § 273, bør straffen i utgangspunktet ikke ligge under 5 måneder ubetinget fengsel.

Lovforslaget § 274 første ledd

Bestemmelsen tar opp i seg straffeloven 1902 §§ 229 annet og tredje straffalternativ og 231, jf 232, hvilket gjør det vanskelig å angi generelt hva straffen bør være. Det må ses hen til typetilfeller for å antyde en gradering av straffenivået. Et utgangspunkt for denne graderingen kan være straffutmålingspraksis knyttet til de ulike straffalternativene i straffeloven 1902 §§ 229 og 231.

Gjennomgangen av straffutmålingspraksis under gjeldende rett, viser at straffen for en ordinær overtredelse av straffeloven 1902 § 229 annet straffalternativ ligger i området fengsel i 90 til 120 dager for uprovosert vold i form av knyttneveslag mot fornærmedes hode, jf, punkt 6.4.1. Dette er etter departementets oppfatning for lavt, og bør etter lovforslaget § 274 i utgangspunktet ikke ligge under 6 måneder ubetinget fengsel.

Det er særlig vanskelig å angi et generelt straffenivå for overtredelser av straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ, da dette alternativet spenner svært vidt og det knapt finnes avgjørelser av Høyesterett om den type voldsutøvelse departementet ønsker skjerpet straff for. Departementet har derfor funnet det mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i to avgjørelser for å antyde ønsket straffskjerping. Et tilfelle av helt uprovosert vold hvor fornærmede påføres betydelige skader slik som illustrert ved avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett (LB-2007-152868), jf. punkt 6.4.1, er etter departementets oppfatning så alvorlig at straffen i utgangspunktet bør være ubetinget fengsel i 5 år.

For det tilfellet man har å gjøre med meget grove overtredelser av straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ, slik som illustrert ved saksforholdet i Rt. 2007 side 1465, bør straffen etter departementets syn i utgangspunktet være ubetinget fengsel i 8 år for den groveste volden og 7 år for den andre som deltok i voldslovbruddet.

Lovforslaget § 274 annet ledd

Ved forsettlig betydelig skadeforvoldelse, slik som for eksempel illustrert med avgjørelsen inntatt i Rt. 1997 side 1003, jf. punkt 6.4.1, bør straffen etter departementets oppfatning i utgangspunktet være 6 år ubetinget fengsel.

Straffeloven 1902 § 231 omfatter også de voldshandlinger som ligger nært opp til forsettlig drap. Ved straffastsettelse for et slikt tilfelle, for eksempel illustrert ved hendelsesforløpet i Rt. 1990 side 654, bør straffen etter departementets syn i utgangspunktet ligge i området 8 til 9 år ubetinget fengsel.

6.5 Drap og forbund om drap eller forvoldelse av betydelig kroppsskade

6.5.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 233 første ledd setter straff for den som forvolder en annens død. Et menneskes liv er det høyeste individuelle rettsgodet vår rettsorden beskytter. Tapet av et menneskeliv er uerstattelig, og det har ofte store konsekvenser for pårørende. Drap er derfor den alvorligste integritetskrenkelsen.

Gjerningsbeskrivelsen i § 233 retter seg mot den som «forvolder» en annens død. I dette ligger ingen begrensninger i utførelsesmåten, men det oppstilles et krav om årsakssammenheng mellom handlingen og fornærmedes død. Videre er det et vilkår at man har forvoldt «en annens» død. Forsøk på selvmord faller derfor utenfor. Det samme gjør medvirkning til at en annen person tar sitt eget liv. Dette rammes imidlertid av straffeloven 1902 §§ 235 og 236.

Medvirkning er særlig nevnt, og dermed straffbar. Forsøk er også straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 1902 § 40.

Den nedre strafferammen er fengsel i minst 6 år og den øvre er i utgangspunktet 15 år, jf. straffeloven 1902 § 17 første ledd bokstav a. I medhold av annet ledd heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 21 år når drapet er begått med overlegg, når drapet er begått for å lette eller skjule en annen forbrytelse, hvis gjerningsmannen ved drapet prøver å unndra seg straffen for en annen forbrytelse, dersom det dreier seg om et gjentakelsestilfelle eller hvis det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Straffene for forsettlig drap er skjerpet siden begynnelsen av 1990-tallet. Det alminnelige straffenivået lå rundt år 1990 i området 7 til 8 år, jf. til illustrasjon Rt. 1989 side 783 (8 år), Rt. 1993 side 803 (8 år) og Rt. 1994 side 690 (7 år). Selv om det ikke foreligger noen høyesterettsavgjørelser som klart indikerer det, er det grunn til å anta at straffenivået lå noe høyere rundt år 2000. Skjerpingen av straffenivået for forsettlig drap har fortsatt også utover 2000-tallet, jf. Rt. 2004 side 787 og Rt. 2005 side 1782. I sistnevnte avgjørelse uttaler Høyesterett at «[v]ed utmålingen av straff nevner jeg først at Høyesterett i senere år har skjerpet straffene for forsettlige drap, jf. Rt. 2004 side 787 avsnitt 14. Utmålingen av straff i flere saker om drap underbygger dette».

I en avgjørelse fra 2007, Rt. 2007 side 1253, var Høyesterett mer konkret i angivelsen av det alminnelige straffenivået for et «ordinært» drap - altså et drap hvor det ikke foreligger særskilte formildende eller skjerpende omstendigheter. Saken gjaldt straffastsettelse for drap av samboer og hennes datter, jf. straffeloven 1902 § 233 første ledd. Hendelsesforløpet var i korte trekk at det i flere år hadde det vært et konfliktfylt forhold mellom domfelte og samboerens datter. Da domfelte og samboeren kom hjem, etter å ha drukket noe alkohol, satt samboerens datter foran TV-en. Datteren brukte kjeft på domfelte hver gang han passerte mellom henne og TV-en. Han ble mer og mer ergerlig på henne. Det kom så til uenighet om hvor domfelte skulle sove. Datteren foreslo at han kunne sove på en feltseng i vindfanget - hvor temperaturen var nærmere frysepunktet. Domfelte ble rasende over forslaget. Han fant frem en revolver han hadde liggende, ferdig ladet med fem skudd, og skjøt to skudd mot henne i vilt raseri. Begge skuddene var umiddelbart dødelige. Samboeren hørte skuddene, og kom fra et tilstøtende rom. Domfelte skjøt da to skudd mot henne. Hun døde umiddelbart av skuddskadene i hodet.

I forbindelse med straffastsettelsen uttaler Høyesterett:

«Med unntak for domfeltes tilståelse, som jeg kommer tilbake til, kan jeg ikke se at de i denne saken er særlige forhold - verken av formildende eller skjerpende karakter - som bør påvirke straffutmålingen. Dersom domfelte ved anledningen bare hadde tatt livet av en av de omkomne, antar jeg at straffen ville blitt utmålt til omkring 10 års fengsel.»

Straffen ble satt til fengsel i 15 år. Lagmannsrettspraksis illustrerer også at straffen for drap i dag ligger i området 10 år ubetinget fengsel, jf. LH-2006-50819 og LB-2007-24257.

I medhold av straffeloven 1902 § 233 annet ledd heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 21 år i nærmere bestemte tilfeller, jf. ovenfor. På grunn av store variasjoner mellom de enkelte sakene, særlig på grunn av individuelle forhold, er det vanskelig å anslå et alminnelig straffenivå for overtredelse av straffeloven 1902 § 233 annet ledd utover å antyde at det ligger i området fengsel inntil 14 til 18 år, jf. til illustrasjon Rt. 2004 side 750 og Rt. 2005 side 1782.

Straffeloven 1902 § 233 a setter straff for å inngå forbund om å begå en handling som nevnt i straffeloven 1902 § 231 eller § 233. Bestemmelsen oppstiller altså et straffansvar for å inngå avtale om å påføre noen forsettlig betydelig skade eller ta livet av en person. Også den som inngår avtale om å medvirke til at andre begår grov legemsbeskadigelse eller drap, rammes av bestemmelsen siden § 231 og § 233 også rammer medvirkning. Skyldkravet er forsett, jf straffeloven 1902 § 40, og straffen er fengsel inntil 10 år.

6.5.2 Straffelovkommisjonens skisse

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 233 første ledd om drap. Kommisjonens flertall ønsker å beholde dagens minstestraff på 6 år, mens kommisjonens mindretall ikke ønsker å videreføre en minstestraff. En samlet kommisjon foreslår å videreføre en øvre strafferamme på 15 år.

Straffelovkommisjonen foreslår en egen bestemmelse om grovt drap. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet om grov overtredelse kommer til anvendelse.

Etter kommisjonens syn er det ved opplistingen av momenter i lovteksten som det særlig skal legges vekt på, naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i straffeloven 1902 § 233 annet ledd, med unntak av skyldformen overlegg, som kommisjonen ikke går inn for å beholde, jf. delutredning VII side 177. Skyldgraden vil uansett kunne komme inn som et moment i den konkrete helhetsvurderingen som skal gjøres av om drapet er grovt. Kommisjonen mener i stedet det bør tas inn i lovteksten som et moment om overtredelsen var planmessig utført, siden dette momentet også er sentralt ved vurderingen av om det foreligger overlegg.

Kommisjonen foreslår at det ikke tas med som et moment at det er snakk om gjentakelse, men at dette momentet heller kan tas hensyn til ved utmåling av straff innenfor strafferammen.

Til tross for at gjerningspersonens motiv generelt kan være et moment ved vurderingen av om overtredelsen er grov, foreslår kommisjonen likevel at det uttrykkelig fremgår at handlingen er begått for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller for å unndra seg straff for en forbrytelse. Kravet om hensikt foreslås opprettholdt.

Den øvre strafferammen for overtredelse av bestemmelsen om grovt drap foreslås satt til 21 års fengsel.

Straffelovkommisjonen foreslår dessuten videreført en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 233 a om forbund om å begå drap eller påføre noen betydelig kroppsskade. Avgrensningen nedad mot straffeloven 1902 § 231 foreslås beholdt.

Kommisjonen mener strafferammen for avtale om drap og betydelig skadeforvoldelse bør være lavere enn strafferammen for fullbyrdet forbrytelse. Kommisjonen foreslår å senke den øvre strafferammen fra fengsel i 10 til 6 år for at den skal være i samsvar med strafferammene for andre kriminaliserte forberedelseshandlinger av tilnærmet samme alvorlighetsgrad.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Menighetsfakultetet støtter Straffelovkommisjonen i at det er behov for et straffebud som retter seg mot avtale om drap eller betydelig skade på legeme eller helse.

6.5.4 Departementets vurdering

6.5.4.1 Videreføring av gjeldende rett i én bestemmelse om drap

Departementet foreslår én bestemmelse som setter straff for drap. Drap er en så brutal handling, og har en så definitiv følge, at det er lite naturlig å gå langt i å la loven gradere ulike former for drap. De nye reglene om krigsforbrytelser og terrorhandlinger utpeker visse drap som særlig straffverdige, og oppstiller en straff på fengsel inntil 30 år. Departementet ønsker ikke å gå enda lenger i å gradere en straffbar handling som, sett fra de etterlattes side, har den samme følge. I tillegg har departementet lagt vekt på at det straffutmålingsmessig bør være én øvre strafferamme for drap. Tatt i betraktning at straffen for et «ordinært» drap ikke skal være under 12 år fengsel, jf. punkt 6.5.4.2, vil kommisjonens forslag om øvre strafferammen på 15 år ikke gi det nødvendige rom for å utmåle riktig straff uten at man kan være nødt til å subsumere drapet som grovt. En todeling av strafferammene for drap kan med andre ord tvinge frem et uheldig og vanskelig skille straffutmålingsmessig. For øvrig bidrar én bestemmelse og én øvre strafferamme til en straffeprosessuell forenkling, og for å underbygge departementets syn om at det ikke bør etterlates inntrykk av ulike grader av integritetskrenkelse ved drap, bør det også være bare én foreldelsesfrist for drap som utgjør en terrorhandling eller krigsforbrytelse mv., og denne bør være 25 år, jf. straffeloven § 86.

Når det gjelder strafferammene for drap, foreslår departementet at den nedre strafferammen heves til 8 år. Bakgrunnen for dette er at justiskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i forbindelse med behandlingen av forslaget til alminnelig del til straffeloven 2005 ba regjeringen komme med forslag om å heve minstestraffen for blant annet forsettlig drap til 8 år, jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) punkt 10.5.2. Bakgrunnen for anmodningen er et ønske om strengere straff for forsettlig drap, og de aktuelle komitémedlemmene mener denne skjerpingen kan gjøres lovteknisk mest ryddig ved å heve minstestraffen. Den øvre strafferammen på 21 år videreføres.

Straffeloven 1902 § 233 a foreslås videreført uten realitetsendringer i forslaget § 279. På bakgrunn av den gjeldende strafferamme og den foreslåtte strafferamme i andre bestemmelser som setter straff for avtale om et lovbrudd, for eksempel § 241 om miljøkriminalitet, mener departementet den øvre strafferammen fortsatt bør være fengsel inntil 10 år.

6.5.4.2 Skjerping av straffen for drap

Til tross for at straffen for forsettlig drap de siste 20 årene er skjerpet, foreslår departementet, i tråd med målsetningen i Soria Moria-erklæringen om økt straff for drap, at straffenivået skjerpes ytterligere.

Straffen for drap begått uten at det gjør seg gjeldende særlig formildende eller skjerpende omstendigheter, ligger i dag på fengsel i rundt 10 år, jf. Rt. 2007 side 1253. Dette mener departementet er for lavt når man ser hen til at drap er det mest alvorlige voldslovbruddet, og at straffen for andre grove voldslovbrudd bør skjerpes betydelig. Etter departementets oppfatning bør straffen for «ordinære» drap i utgangspunktet ikke settes under 12 år.

For drap hvor det gjør seg gjeldende straffskjerpende omstendigheter, vil det bero på en konkret vurdering i hvilken grad skjerpende omstendigheter skal påvirke straffastsettelsen. Sentral momenter for denne vurderingen vil blant annet være om drapet er begått på en graverende måte, var planmessig utført, ble begått for å lette eller skjule et annet lovbrudd, eller ble begått for å unndra seg straff for et annet lovbrudd. Ved straffastsettelse for drap hvor det gjør seg gjeldende straffskjerpende omstendigheter, vil straffutmålingspraksis knyttet til straffeloven 1902 § 233 første og annet ledd gjøre seg gjeldende. Dette straffenivået sammenholdt med en tilsvarende straffskjerping som for «ordinære» drap, vil danne et utgangspunkt for straffastsettelsen. En tilsvarende tilnærming kan legges til grunn ved straffastsettelse hvor formildende omstendigheter gjør seg gjeldende.

6.6 Samtykke fra fornærmede

6.6.1 Samtykke fra fornærmede - kroppskrenkelser og kroppsskader

Etter straffeloven 1902 § 235 første ledd fritar et samtykke fra fornærmede gjerningspersonen for straff ved overtredelser av straffeloven 1902 §§ 228 og 229. Dermed gir et samtykke straffrihet så vel for legemsfornærmelser som legemsbeskadigelser. Dette gjelder også når handlingen fører til anvendelse av § 232 og når den får uforsettlige følger som nevnt i straffeloven 1902 §§ 228 annet ledd og 229 annet og tredje straffalternativ. Hvorvidt samtykket har virkning dersom gjerningsmannens forsett også omfatter følger som nevnt i § 229 annet straffalternativ, er uavklart, jf. Rt. 1993 side 117. Inngrep i behandlingsøyemed omfattes ikke av begrensningene i straffeloven 1902 § 235 - her vil spørsmålet måtte løses ut fra hva som er legeetisk forsvarlig. Visse medisinske inngrep er også lovregulert, for eksempel sterilisering og transplantasjon.

Samtykket må foreligge i gjerningsøyeblikket, og det oppstilles ingen formkrav, se til illustrasjon Rt. 1985 side 607 og Rt. 1993 side 117. Det er full adgang til å tilbakekalle samtykket, se blant annet Rt. 1975 side 1176. Det gjelder heller ingen spesifiserte habilitetskrav til vedkommende som samtykker i gjerningen. Samtykket kan for eksempel være gyldig selv om personen er mindreårig, se Rt. 2004 side 849. Det kreves imidlertid at vedkommende forstår rekkevidden av handlingen og kan vurdere konsekvensene av denne. Her vil inngrepets art og omfang ha stor betydning. Samtykket må videre gis personlig av den som handlingen rettes mot, og det må ikke foreligge noen ugyldighetsgrunn, se for eksempel Rt. 1984 side 22.

Etter straffeloven 1902 § 235 annet ledd fritar ikke samtykke til «betydelig skade på legeme eller helbred» for straff.

Straffelovkommisjonen foreslår at straffeloven 1902 § 235 første ledd videreføres, jf. skissen til § 27-8 og delutredning VII side 349. For det første foreslås at samtykke stadig skal frita for straff ved legemsfornærmelser. Hva gjelder spørsmålet om samtykkets virkning ved legemsbeskadigelser, vises det til at den tidligere Straffelovkommisjonen foreslo at straffriheten ved legemsbeskadigelse bør begrenses til tilfeller hvor handlingen har et berettiget formål - typisk ved handlinger som er vanlig akseptert innenfor tillatte former for sport og idrett (amatørboksing mv.), se NOU 1983: 57 side 140 og 142. Det ble her blant annet vist til at en i dansk og svensk rett ikke lar samtykke ha straffriende virkning ved like alvorlige overtredelser som etter § 235 første ledd, og at det i forarbeidene til straffeloven 1902 ble uttrykt tvil om samtykket bør gi straffritak ved legemsbeskadigelser. I delutredning VII side 349 går imidlertid den nye Straffelovkommisjonen som nevnt inn for å videreføre gjeldende rett. Kommisjonen presiserer at skissen til § 27-8 også bør gjelde for handlinger som subsumeres som grov legemsskade, jf. skissen til NOU § 27- 4 første ledd. For betydelig skade på legeme og helse foreslår kommisjonen at samtykke som i dag ikke skal frita for straff. Kommisjonen presiserer at de foreslåtte reglene om samtykkets betydning ved vanlig og grov legemsskade ikke er ment å endre adgangen til å foreta operative inngrep i behandlingsøyemed.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om kommisjonens forslag på dette punkt.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om å videreføre gjeldende rett, jf. lovforslaget § 276 første ledd.

Straffeloven 1902 § 235 annet ledd om grov legemsbeskadigelse - påføring av betydelig skade på kropp eller helse, jf. lovforslaget § 274 annet ledd - foreslås også videreført. Behovet for en slik regel er mindre, idet minstestraffen for slike overtredelser ikke foreslås videreført. Imidlertid mener departementet at det etter omstendighetene kan være behov for at en i slike tilfeller kan sette straffen til en mildere straffart, og på denne bakgrunn videreføres regelen.

Departementet har vurdert en regel hvor det som vilkår for at samtykke skal frita for straff ved kroppsskader stilles et krav om «berettiget formål», jf. den tidligere Straffelovkommisjonens forslag. Slik departementet ser det, vil selve vurderingstemaet «berettiget formål» være utfordrende å håndtere i praksis. Departementet peker videre på at en i praksis ofte vil komme til de samme resultatene, men da igjennom en tolkning av samtykkets rekkevidde. I det vesentligste videreføres dermed gjeldende rett på dette punkt. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 276 første ledd.

6.6.2 Samtykke fra fornærmede - drap

6.6.2.1 Gjeldende rett. Fremmed rett

Samtykke til drap eller medlidenhetsdrap fritar ikke for straff. Etter straffeloven 1902 § 235 annet ledd kan straffen imidlertid nedsettes under det ellers bestemte lavmål og til en mildere straffart. Påtaleunnlatelse kan også være aktuelt. Om medlidenhetsdrap vises det ellers til punkt 6.8.

Det er vanlig å sondre mellom aktiv og passiv dødshjelp. Med passiv dødshjelp siktes normalt til de tilfeller hvor en lar sykdommen gå sin gang uten å sette inn medisinsk behandling som kunne utsatt døden en kortere tid, og hvor pasienten ofte ber om å få slippe behandling. Dette er som hovedregel akseptert, men blant annet straffeloven 1902 § 387 setter skranker for hvor langt en kan gå i å respektere den enkeltes ønske om å dø. Med aktiv dødshjelp menes tilfeller hvor hjelperen bevisst avslutter pasientens liv, for eksempel med en dødelig sprøyte. Aktiv dødshjelp er ikke tillatt etter gjeldende rett. Grensedragningen mellom aktiv og passiv dødshjelp er ikke skarp, og det vil være glidende overganger. Antagelig må det for eksempel være adgang til i livets avslutningsfase å gi sterke smertestillende medisiner, selv om dette vil forkorte levetiden noe. Se for en inngående analyse Erling Johannes Husabø, Rett til sjølvvalt livsavslutning?, Bergen 1994.

I en sak fra 1948 hadde en eldre mann tatt livet av sin sinnssyke datter. Han orket ikke tanken på hvordan datteren ville få det når han falt fra. Påtalemyndigheten fant at overveiende grunner tilsa å ikke påtale handlingen, og påtaleunnlatelse ble gitt av Kongen i statsråd, jf. straffeprosessloven § 64. I Husebø-saken fra 1993 var en ung mann uhelbredelig kreftsyk. Pasienten ønsket å dø, og legen gav etter lengre tids overveielse pasienten en dødelig injeksjon. I sin innstilling slo riksadvokaten fast at legens handlemåte ikke var rettmessig. Dette ville bryte for sterkt med vår kulturelle oppfatning av menneskets ukrenkelighet. Det var imidlertid mange tungtveiende og ekstraordinære omstendigheter i saken, slik at det offentliges interesser var tilstrekkelig tilgodesett ved at man fikk fastslått det straffbare i legens handlemåte. Riksadvokaten innstilte derfor på påtaleunnlatelse, som ble gitt av Kongen i statsråd. I Rt. 2000 side 646 (Sandsdalen-saken) hadde en 82 år gammel lege etter anmodning om hjelp til å dø fra en uhelbredelig syk kvinne, injisert dødelige mengder med morfin og ketogan. Forsvareren anførte at straffeloven 1902 § 233 ikke kom til anvendelse, idet handlingen ikke var rettsstridig (den alminnelige rettstridsreservasjonen) og at straffeloven 1902 § 47 om nødrett uansett tilsa straffritak. Høyesterett besvarte dette benektende, og uttalte blant annet (side 652 - 653):

«Etter min oppfatning er det ikke holdepunkt for å tolke drapsbestemmelsen i straffeloven § 233 slik at noen av de alminnelige straffrihetsgrunner som forsvareren her påberoper, kan føre til at As handling blir straffri. Forsvareren har anført at § 235 annet ledd, som lagmannsretten har gitt anvendelse, bare er en straffutmålingsregel. Jeg mener at bestemmelsen må forstås slik at lovgiveren her har tatt uttrykkelig stilling til hvorledes drap med samtykke og drap forøvet av medlidenhet overfor den håpløst syke skal bedømmes strafferettslig. Loven åpner for en nedsettelse av straffen under den minstestraff som ellers gjelder etter § 233, og også for anvendelse av en annen straffereaksjon enn fengselsstraff. Men det åpnes ikke for straffrihet, slik § 235 første ledd gjør for legemskrenkelser etter § 228 og § 229 mot noen som har samtykket i dette.

Jeg oppfatter for min del også forarbeidene til de aktuelle bestemmelser i straffeloven slik at lovgiveren ikke har ansett en bestemmelse om straffrihet aktuell i forhold til en drapshandling av den karakter som A er funnet skyldig i. Om dette viser jeg særlig til straffelovkommisjonens Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge, 1896, side 218 spalte 2. Det fremgår her at man under lovforberedelsen så hen til enkelte andre lands lovbestemmelser om straffen for drap som var begått etter begjæring av den drepte. Det ble særskilt vurdert om en tilsvarende bestemmelse om straffnedsettelse burde gjelde for barmhjertighetsdrap overfor håpløst syke. En slik bestemmelse ble så utformet i § 235 annet ledd, som åpner for en betydelig straffnedsettelse. Noen bestemmelse om straffrihet for medlidenhetsdrap av den håpløst syke synes ikke å ha vært i lovgiverens tanker, heller ikke på nødrettsgrunnlag.

Jeg ser det slik at lovgiveren ved å innføre bestemmelsen i § 235 annet ledd i straffeloven, har truffet det bevisste valg at det for en drapshandling som foretas for å befri en håpløst syk fra hans eller hennes lidelser, og som eventuelt også skjer med den dreptes samtykke, kan idømmes en lavere straff enn den som ellers gjelder for drap, men ikke at handlingen skal være straffri. As handling da han ga B de dødbringende sprøytene, ligger etter mitt syn klart innenfor området for de situasjoner lovgiveren har hatt i tankene. Noe holdepunkt for å tolke § 233 slik at handlingen ikke rammes av forbudet mot å volde en annens død, kan jeg ikke se at loven eller dens forarbeider gir. Heller ikke på nødrettsgrunnlag gir loven adgang til å anse den handling A foretok, som rettmessig.

Den lovforståelse jeg her bygger på, støttes etter det jeg kan se av en på det nærmeste samstemmig juridisk litteratur, og den synes også å ha bred støtte innenfor det medisinske fagmiljø.»

Høyesterett slo dermed i denne saken fast at straffeloven 1902 § 235 annet ledd utømmende regulerer slike tilfeller, og at det ikke er grunnlag for bruk av nødrettsbestemmelsen her. Foranlediget av forsvarerens anførsler, presiserte Høyesterett videre at den tiltaltes handling skiller seg fra tilfeller hvor leger i samsvar med legeloven behandler uhelbredelig syke og døende pasienter for sterke smerter, og videre at en slik behandling har til formål å lindre smerte, ikke avslutte livet. Dette var ikke tilfellet i den aktuelle sak, hvor dosene ikke ble tilpasset med det for øye å lindre smerte. Legen ble funnet skyldig, og reaksjonen ble domsutsettelse med en prøvetid på 2 år.

I nordisk rett for øvrig er også drap med samtykke straffbart. I Danmark og Finland har en særregler om lavere straff i slike tilfelle, se for eksempel dansk straffelov § 239. Nederland har ved lov om avbrytning av liv etter anmodning og om assistert selvmord (fra 2001), fått en positiv regulering av når aktiv dødshjelp kan ytes. Dersom en har fulgt vilkårene i loven, kan en ikke straffes.

6.6.2.2 Straffelovkommisjonens skisse

Straffelovkommisjonen går samlet inn for å videreføre bestemmelsen i straffeloven 1902 § 235 annet ledd om at straffen for drap kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart når den drepte samtykket i handlingen, se skissen til § 27-8 og delutredning VII side 352. Kommisjonen mener at det ikke bør være utelukket med anvendelse av nødrettsbestemmelsen i tilfeller av drap med samtykke. Det kan forekomme ekstreme nødsituasjoner hvor nødrettsbestemmelsen bør kunne benyttes, se delutredning VII side 351.

Et flertall i kommisjonen - lederen Høgetveit og medlemmene Coward og Fossgard - foreslår at bestemmelsen ikke suppleres med noen adgang til straffritak. Som begrunnelse vises generelt til behandlingen og argumentasjonen i delutredningen VII side 350 - 352. Flertallet mener at for eksempel lovendringsforslaget til professorene Johs. Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted inntatt i LoR 1993 side 144 - 146 - hvor straff etter straffeloven 1902 § 235 annet ledd kan falle helt bort når handlingen er foretatt for å etterkomme en bestemt og veloverveid anmodning - rekker for langt. Det vises også til de etiske regler for legegjerningen, og til at aktiv dødshjelp etter manges oppfatning er i strid med selve legegjerningen. Det pekes videre på at det hersker delte meninger om en utvidet, men likevel begrenset adgang til dødshjelp kan føre til utglidninger på dette området. Flertallet trekker især frem at dersom en ga en regel om straffritak kan det ikke utelukkes at enkelte vil kunne ta sitt valg om å anmode om å bli drept på bakgrunn av et virkelig eller innbilt press fra omgivelsene.

Mindretallet i kommisjonen - Sulland og Hauge - foreslår å supplere regelen i straffeloven 1902 § 235 annet ledd med en bestemmelse om at det også kan fritas for straff dersom drapet ble foretatt etter en «bestemt og veloverveid anmodning». Bestemmelsen vil gi en diskresjonær adgang til straffritak. Regelen bør også ha som vilkår at personen er terminalt syk, eller at døden av andre grunner er nær forestående, se nærmere delutredning VII side 325.

6.6.2.3 Høringsinstansenes syn

Av de høringsinstanser som har uttalt seg støtter riksadvokaten, Advokatforeningen, Menneskeverd, Menighetsfakultetet og Kirkerådet, flertallsforslaget om å videreføre gjeldende rett på området. Human-Etisk Forbund etterlyser en vurdering på bredere basis - på tvers av ulike fagmiljøer og interessenter. Ingen høringsinstanser støtter mindretallsforslaget om en diskresjonær adgang til straffritak.

6.6.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i det vesentligste til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag, jf. lovforslaget § 276 annet ledd. Bestemmelsen viderefører rettstilstanden etter straffeloven 1902 § 235 annet ledd om drap ved samtykke. Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2000 side 646 gir dermed uttrykk for rettstilstanden også etter lovforslaget § 276 annet ledd. Dermed vil det også etter straffeloven 2005 i slike tilfelle kunne gis en straff under minstestraffen eller at straffen settes til en mildere straffart enn det som følger av lovforslaget § 275 om drap. Avgjørelsen i Rt. 2000 side 646 la til grunn at det ikke er rom for anvendelse av nødrettsbestemmelsen i slike tilfeller. Lovforslaget § 276 annet ledd - og lovforslaget § 278 om medlidenhetsdrap - gir dermed en uttømmende regulering for tilfeller av aktiv dødshjelp og medlidenhetsdrap. Dette ble også lagt til grunn i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 204 ved behandlingen av straffeloven 2005 § 17 om nødrett.

Departementet er enig med kommisjonens flertall i at det ikke bør gis en diskresjonær regel om adgang til straffritak. Departementet viser her til at Justiskomiteen i Innst. O. nr. 72 (2004-2005) punkt 8.2 klart la til grunn - så vel flertallet og mindretallet - at aktiv dødshjelp og/eller medlidenhetsdrap ikke er rettmessig. På denne bakgrunn finner departementet at det nå ikke er grunnlag for å nærmere vurdere en diskresjonær regel om straffritak i slike tilfeller. Dette gjelder også ved medlidenhetsdrap, jf. punkt 6.8 nedenfor.

For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 276 annet ledd.

6.7 Medvirkning til selvmord mv.

Forsøk på selvmord er ikke straffbart etter straffeloven 1902. Straffeloven 1902 § 236 første ledd strafflegger imidlertid medvirkning til selvmord. Etter bestemmelsen skal medvirkning til selvmord straffes på samme måte som drap av en samtykkende, jf. § 235 annet ledd - slik at straffen kan settes under minstestraffen eller til en mildere straffart. Det kan være liten forskjell mellom drap av en samtykkende og medvirkning til selvmord, og dette er også den sentrale begrunnelsen for regelen i straffeloven 1902 § 236. Det kan nærmest gå ut på ett om en selv setter sprøyten på en som har samtykket (drap med samtykke), eller om en gir sprøyten til vedkommende som selv setter sprøyten (medvirkning til selvmord). Så vel psykisk og fysisk medvirkning rammes. Se for øvrig Erling Johannes Husabø, Rett til sjølvalt livsavslutning?, Bergen 1994, side 143-178 og 271-342.

Straffeloven 1902 § 236 første ledd rammer også den som medvirker til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse. Medvirkningen er straffbar, men straffen kan settes under minstestraffen eller til en mildere straffart. Medvirkning til at noen påfører seg en mindre skade, er derimot straffri.

Etter straffeloven 1902 § 236 annet ledd kommer ikke straff til anvendelse overfor medvirkeren, dersom resultatet - døden eller betydelig skade på kropp eller helse - ikke inntrer.

Straffelovkommisjonen går samlet inn for å videreføre straffeloven 1902 § 236 første ledd hva gjelder regelen om at det er straffbart å medvirke til at noen påfører seg selv en betydelig skade på kropp eller helse, jf. delutredning VII side 352-353 og skissen til § 27-9.

En samlet kommisjon går inn for videreføring av regelen om medvirkning til selvmord. Kommisjonen foreslår dermed at medvirkning til selvmord gis de samme strafferammene som for drap, men med mulighet for å sette straffen lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart. Kommisjonen mener dessuten at det heller ikke for medvirkning til selvmord bør være prinsipielt sett utelukket med straffrihet etter nødrettsbestemmelsen.

Et flertall i kommisjonen - lederen Høgetveit og medlemmene Coward og Fossgard - foreslår at regelen om straffnedsettelse for medvirkning til selvmord ikke bør suppleres med noen diskresjonær adgang til straffritak. Flertallet viser til sin begrunnelse knyttet til drap med samtykke på dette punkt. Et mindretall i kommisjonen - medlemmene Hauge og Sulland - foreslår at regelen suppleres med en adgang til straffritak, på vilkår som er tilnærmet identiske med mindretallets forslag til straffritak for drap med samtykke.

En samlet kommisjon foreslår at straffeloven 1902 § 236 annet ledd videreføres.

Av høringsinstansene slutter riksadvokaten, Advokatforeningen, Menneskeverd, Menighetsfakultetet og Kirkerådet seg til forslaget om videreføring av § straffeloven 1902 § 236 og kommisjonsflertallets forslag om ikke å supplere bestemmelsen med noen diskresjonær adgang til straffritak. Ingen høringsinstanser støtter mindretallets forslag på dette punkt.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 236, jf. lovforslaget § 277. Lovgrunnlaget for bestemmelsen står like sterkt i dag, som ved innføringen av bestemmelsen i straffeloven 1902. Bestemmelsen slår fast at medvirkning til selvmord ikke er rettmessig. Samtidig åpner den for at straffen kan settes under minstestraffen for drap eller til en mildere straffart.

Også rettstilstanden for medvirkning til selvpåført betydelig skade på kropp eller helse, foreslås videreført. Riktignok vil denne regelen antagelig ha liten praktisk betydning. Minstestraffen er her ikke foreslått videreført, jf. punkt 6.6.6.2, men departementet mener at en bør ha en regel som åpner for at en i slike tilfeller kan settes straffen til en mildere straffart.

Departementet slutter seg også til kommisjonsflertallets vurderinger og forslag om å ikke gi noen diskresjonær regel om straffritak. Departementet viser her til behandlingen av dette spørsmålet i tilknytning til drap med samtykke.

For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 277.

6.8 Medlidenhetsdrap

I straffeloven 1902 § 235 annet ledd er det likestilt med samtykke at man «av medlidenhet berøver en håpløs syk livet eller medvirker hertil». Her kreves - i motsetning til drap med samtykke - intet samtykke for at det kan gis straffnedsettelse. Det loven krever er at drapet er begått av «medlidenhet» og gjelder en «håpløs syk». Motivet må dermed være å spare den syke for videre lidelser. Det er alminnelig antatt at det med «håpløs syk» kreves at sykdommen i ikke for fjern fremtid vil føre til døden. Trolig vil bestemmelsen også omfatte tilfeller hvor sykdommen ikke er dødelig, men særlig alvorlig og av en slik karakter at den ikke vil gå over. Sykdomsbegrepet er ikke avgrenset til sykdommer i tradisjonell forstand.

Straffelovkommisjon foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 235 annet ledd om at straffen for medlidenhetsdrap kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart, se skissen til § 27-10 og delutredning VII side 354. Kommisjonen mener at det heller ikke for medlidenhetsdrap bør være prinsipielt sett utelukket med anvendelse av den generelle nødrettsbestemmelsen. Vilkåret om at drapet må ha skjedd av medlidenhet, foreslås videreført. Det nåværende vilkåret om at personen må være «håpløs syk» foreslås videreført, men slik at en ved utformingen bør ta utgangspunkt i mindretallets forslag til utforming av regelen om straffritak for drap med samtykke - «terminalt syk eller at døden av andre grunner var nært forestående». Kommisjonen har vurdert om et mislykket forsøk på medlidenhetsdrap bør være straffritt, slik som ved medvirkning til et mislykket forsøk på selvmord, men mener at en slik regel vil rekke for langt, se delutredningen side 355.

Et flertall i kommisjonen - lederen Høgetveit og medlemmene Coward, Fossgard og Sulland - mener at regelen om adgang til nedsettelse av straffen for medlidenhetsdrap ikke bør suppleres med noen adgang til straffritak. Det vises til at det dreier seg om tilfeller hvor håpløst syke personer ikke er i stand til å gi uttrykk for noe ønske om å få, eller ikke få, aktiv dødshjelp. Konsekvensen av dette er at gjerningspersonens subjektive oppfatning av hva slags liv som er verd å leve, og hva som ikke er det, kan bli avgjørende.

Et mindretall i kommisjonen - medlemmet Hauge - foreslår at det også ved medlidenhetsdrap bør være en adgang til straffritak. Han presiserer at forutsetningen må være at det var klare holdepunkter for å kunne anta som sikkert at den drepte selv ønsket at en slik handling skulle foretas. I tillegg må det kreves at vedkommende var terminalt syk eller at døden av andre grunner var nært forestående. Ved en slik regel unngår man å måtte falle tilbake på uklare nødrettsbetraktninger for å frifinne den som ved ulykker eller katastrofer forkorter en annens lidelser, der hvor livet likevel ikke kan reddes.

Av høringsinstansene slutter riksadvokaten, Advokatforeningen, Menneskeverd, Menighetsfakultetet og Kirkerådet seg til kommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 annet ledd på dette punkt og kommisjonsflertallets forslag om ikke å gi noen diskresjonær regel om straffritak. Ingen høringsinstanser slutter seg til mindretallets forslag.

Departementet slutter seg i det vesentligste til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag, jf. lovforslaget § 278. Departementet foreslår som kommisjonen at straffeloven 1902 § 235 annet ledd om at straffen ved medlidenhetsdrap kan settes lavere enn minstestraffen for drap eller til en mildere straffart enn det som følger av lovforslaget § 275 om drap. Forslaget er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men med en mindre realitetsendring. Kriteriet «håpløs syk» foreslås erstattet med «dødssyk, eller av andre grunner er nær ved å dø». Dette innebærer en viss innsnevring, idet for eksempel tilfeller av medlidenhetsdrap på sterkt sinnslidende eller overfor barn med sterke misdannelser ikke lenger vil omfattes av bestemmelsen. I juridisk teori er det antatt at slike tilfeller vil kunne falle inn under kriteriet «håpløst syk» i straffeloven 1902 § 235 annet ledd. Departementet foreslår at vilkåret «av medlidenhet» videreføres.

Departementet er enig med kommisjonens flertall i at det ikke bør gis en regel om diskresjonær adgang til straffritak. Departementet viser her til behandlingen av dette spørsmålet i punkt 6.6.2.4 om drap med samtykke.

For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 278.

6.9 Uaktsom forvoldelse av annens død

6.9.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 239 rammer den som uaktsomt forvolder en annens død. I kravet om å «forvolde» ligger det ingen begrensning i utførelsesmåten, men det oppstilles et krav om årsakssammenheng mellom handlingen og fornærmedes død.

Medvirkning er ikke uttrykkelig nevnt, men handlinger man naturlig vil karakterisere som medvirkningshandlinger kan pådømmes dersom handlingen bedømmes som forvoldelse av en annens død. Se til illustrasjon Rt. 1936 side 612, som riktignok gjaldt straffeloven 1902 § 237, men hvor domfelte hadde overlatt kjøringen til en ukyndig fører som kjørte på og skadet en fotgjenger.

Forsøk er ikke straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49. Men ofte vil en forsøkshandling være straffbar etter andre bestemmelser, for eksempel vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 § 3.

Etter ordlyden er det tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet. De siste 20 årene har det vært et stadig tilbakevendende spørsmål hvor streng aktsomhetsnormen skal være. Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at aktsomhetsnormen er den samme i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven 1902 § 239, for eksempel jf. Rt. 1963 og Rt. 2000 side 1788.

Før 1988 hadde det imidlertid utviklet seg en viss tilbakeholdenhet med å ta ut påtale for overtredelse av straffeloven 1902 § 239. Det er grunn til å anta at dette hang sammen med at saker om uaktsomt drap på den tiden skulle pådømmes i lagmannsretten med lagrette, og at det erfaringsmessig måtte dreie seg om relativt alvorlige forhold for at lagretten skulle svare ja på skyldspørsmålet. Av den grunn unnlot trolig påtalemyndigheten i en del saker å ta ut tiltale for uaktsomt drap, og nøyde seg i stedet med å ta ut tiltale for uaktsom kjøring, jf. Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 55-56.

Justisdepartementet fant denne påtalepraksis lite tilfredsstillende. For å klart signalisere til påtalemyndigheten at dødsulykker i trafikken oftere skulle lede til tiltale for uaktsomt drap, foreslo Justisdepartementet å gjøre det utrykkelig klart i i straffebestemmelsen om uaktsomt drap (§ 239) at uaktsomt drap ved bruk av motorvogn var omfattet, jf. Ot.prp. nr. 66 (1987-1988). Ved lov 8. juli 1988 nr. 70 ble forslaget vedtatt. Lovendringen hadde imidlertid ingen direkte juridisk betydning. Uaktsomt drap ved bruk av motorvogn var omfattet også før lovendringen. Tilføyelsen i lovteksten var utelukkende begrunnet med et behov for å signalisere at påtalemyndigheten skulle påtale flere dødsulykker i trafikken som uaktsomt drap.

Justisdepartementets signaler ble fulgt opp i form av en betydelig økning i antall domfellelser for uaktsomt drap ved dødsulykker i trafikken. Etter en tid mente imidlertid mange at praksis var blitt for streng. Avgjørelsen i Rt. 1990 side 1021 illustrerer dette. En mann ble dømt for uaktsomt drap til ubetinget fengsel i 60 dager for en «trafikkulykke [som] skyldtes en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten mellom trafikkenhetene». Feilfordelingen besto i at han under køkjøring hadde festet for mye oppmerksomhet på en motorsyklist som kom inn fra en tilførselsvei slik at domfelte ikke i tide ble oppmerksom på oppbremsingen i køen foran. Han kjørte inn i bilen foran med den følge at en av passasjerene i denne bilen omkom.

I løpet av få år ble det fra flere hold uttalt at lovendringen hadde medført en for streng praksis, jf. Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 56-57. Departementet behandlet derfor på nytt spørsmålet om hvor streng aktsomhetsnormen i straffeloven 1902 § 239 skal være, jf. lovendring 15. juni 2001 nr. 64 der ordene «ved våpen» ble tilføyd i § 239 og gav departementet anledning til å uttale seg om justering av aktsomhetsnormen:

«Etter departementets mening lar det seg ikke gjøre å beskrive aktsomhetskravet helt presist i loven. Jo lenger loven går i å angi aktsomhetskravet eksakt, desto mer avskjærer man domstolene fra å foreta en samlet bedømmelse i lys av de foreliggende konkrete forhold i saken. Avgjørelsen av om føreren har handlet tilstrekkelig aktsomt, må etter departementets syn foretas ut fra alle de relevante konkrete omstendigheter i saken. [...] Departementet antar at saken i Rt-1990-1021 om feilfordeling av oppmerksomhet, neppe ville ha ført til domfellelse i dag. [...] Departementet er enig med riksadvokaten i at man ikke bør «belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Ikke enhver uaktsomhet bør være straffbar. [...] Ikke en hvilken som helst overtredelse av trafikkreglene kan derfor gi grunnlag for straff etter § 239, selv om den har medført et annet menneskes død. [...] Et øyeblikks uoppmerksomhet bør etter departementets mening ikke uten videre føre til domfellelse for uaktsomt bildrap. En bilfører må f.eks. kunne skru på bilens varmeapparat uten at det i seg selv regnes som uaktsomt. [...] Tas oppmerksomheten kortvarig bort fra trafikken, bør føreren på forhånd forsikre seg om at dette er forsvarlig i lys av trafikk- og kjøreforholdene og den hastighet bilen holder og oversikt som føreren har. [...] Departementet er av den oppfatning at påtalemyndighetens praktisering av aktsomhetsnormen i § 239, slik det er redegjort for den innledningsvis under punkt 9.6, er hensiktsmessig. Et påtaledirektiv om dette, og med Stortingets tilslutning på grunnlag av proposisjonen her, vil reelt sett bli bestemmende for rettstilstanden.», jf. Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 65-68.

Retningslinjene for påtalepraksis det vises til skriver seg fra et brev fra riksadvokaten til Justisdepartementet 29. mars 2000, hvor det fremgår at tiltale etter straffeloven 1902 §§ 238 og 239 regelmessig vil gjelde saker hvor:

• «Fører har vært alkoholpåvirket eller sovnet ved rattet.

• Fører har holdt en markant for høy hastighet ut fra de rådende kjøreforhold.

• Fører har vist mangel på aktsomhet i situasjoner som påkaller en særlig aktpågivenhet som for eksempel passering av fotgjengerfelt, buss som har stanset på holdeplass, små barn i vegbanen m.v.

• Det gis ingen forklaring på hvorfor fører ikke i tide er blitt oppmerksom på eller har innrettet seg på åpenbare faremomenter (markant ubevisst uaktsomhet).

• Fører har bevisst tatt en sjanse.

• Fører har konsentrert sin oppmerksomhet om forhold som er føringen uvedkommende», jf. Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) punkt side 58.

Etter lovendringen i 2001 har Høyesterett behandlet en rekke saker hvor aktsomhetsnormen i straffeloven 1902 § 239 har vært vurdert. Den første av dem, og som i stor grad har vært førende for de etterfølgende avgjørelsene, er inntatt i Rt. 2002 side 190. Saksforholdet gjaldt i korte trekk en kaptein i den norske KFOR-styrken som hadde misforstått trafikkbildet og kjørt mot kjøreretningen. Fire personer i det motkommende kjøretøyet mistet livet. Høyesterett kom til at kapteinen hadde handlet uaktsomt. Om forståelsen av aktsomhetsnormen uttaler Høyesterett:

«Det fremgår av de lovforarbeider som her er gjengitt, at meningen har vært å lempe noe på bindingen mellom aktsomhetsnormen i straffeloven § 239 og aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3. Denne endring er imidlertid ikke kommet til uttrykk i den nye lovteksten, og lovendringen kan - isolert betraktet - vanskelig oppfattes som en presisering i den retning som forarbeidene gir uttrykk for. Siden det imidlertid her er tale om å foreta en lemping av aktsomhetsnormen i forhold til tidligere praksis og dette også har fått tilslutning fra en enstemmig justiskomite, finner jeg at de forutsetninger som er lagt til grunn i forarbeidene må bli retningsgivende for rettspraksis. Det fremstår likevel som uklart hvor langt lovendringen har ment å lempe på aktsomhetskravet i § 239, ut over henvisningen til riksadvokatens påtalepraksis og en mer generell avgrensing mot uaktsomhet « av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Meningen må særlig antas å være å avgrense mot saksforhold av den type som er omtalt i Rt-1990-1021 og Rt-1991-216.»

Og videre:

«Selv om skiltingen burde ha vært bedre, og det er opplyst at andre har feiltolket trafikkbildet på samme måte som A gjorde, finner jeg at hans kjøring ikke var i den lave uaktsomhetskategori lovendringen er tenkt å omfatte. Det dreier seg ikke om et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten, som erfaringsmessig er noe alle bilister kan gjøre seg skyldig i, men om en vedvarende feilvurdering av trafikkbildet i en situasjon der han hadde både tid og mulighet til å handle annerledes.»

Høyesterett fremhever altså at det har vært uklart i hvor stor grad det har vært meningen å lempe aktsomhetsnormen, men kommer frem til at man må utelukke den lave uaktsomhetskategori som blant annet omfatter «et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten».

I avgjørelsen inntatt i Rt. 2002 side 1139 tok Høyesterett stilling til om lagmannsretten hadde lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm ved kollisjon mellom en bil og en mopedist. Mopedisten hadde ikke respektert vikeplikten, og bilisten hadde til tross for at han var oppmerksom på en moped som kom kjørende mot ham, og som hadde vikeplikt for ham, unnlatt å redusere farten. Lagmannsretten la i sin vurdering av om bilisten hadde opptrådt uaktsomt «særskilt vekt på at tiltalte fortsatte frem mot krysset med en hastighet vesentlig over fartsgrensen, på tross av at han var oppmerksom på fornærmede». Lagmannsretten mente det var klart «tiltalte burde overveiet og innsett muligheten for at fornærmede etter omstendighetene kunne komme til å feilbedømme bilens hastighet, med den følge at han ville kjøre inn i krysset foran tiltalte, slik han også gjorde». Sammenstøtet med den følge at mopedisten omkom mente lagmannsretten bilisten «burde ha regnet med».

Om lagmannsrettens vurdering av aktsomhetsnormen uttaler Høyesterett:

«Jeg er - under noen tvil - kommet til at dette er uttrykk for en for streng aktsomhetsnorm. [...] Selv om kjøring over fartsgrensen klart øker risikoen generelt, og dermed i seg selv krever skjerpet aktsomhet, må det etter mitt syn kreves noe mer kritikkverdigved kjøringen ut over fartsovertredelsen for at forholdet skal kunne rammes av § 239».

I Rt. 2005 side 586 tok Høyesterett på ny stilling til forståelsen av aktsomhetsnormen i straffeloven 1902 § 239 etter lovendringen i 2001. Saken gjaldt en trikkefører som hadde kjørt på og drept en syklist. Høyesterett viser her til tingrettens vurdering av trikkeførerens uaktsomhet, hvor tingretten hadde uttalt at trikkeføreren hadde utvist en uaktsomhet som var «markant men ikke grov», og videre at det da ikke kunne være tale om «et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten».

Høyesterett opprettholdt altså tingrettens vurdering av aktsomhetsnormen når det var avgrenset mot et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten, og at det var tilstrekkelig til å pådra ansvar at man hadde handlet markant uaktsomt. Det kreves imidlertid ikke at uaktsomheten var grov for at det kunne settes straff for handlingen.

I 2007 tok Høyesterett på ny stilling til aktsomhetsnormen i straffeloven 1902 § 239. Rt. 2007 side 1211 gjaldt en opphevelse av lagmannsrettens dom fordi det var lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm. I korte trekk gjaldt saken en dødsulykke ved kjøring av snøscooter utenfor oppkjørt trasé i mørket. En beruset mann hadde overlatt kjøringen til en bekjent som var svært beruset og han var selv med som passasjer. Høyesterett la til grunn at det måtte foretas en konkret vurdering av om føreren var skikket til å føre snøscooteren på forsvarlig vis. Det kunne da ikke utelukkende ses hen til beruselse, men også forhold som snøscooterens kraftige motorytelse, at dens toppfart på 200 km i timen ga et betydelig farepotensial, kjøring utenfor trasé i mørket, at snøscooteren var registrert bare for én person og det at kjøringen ble overlatt midtvinters til en person som ikke hadde ytterklær - hvilket var med på å gi kjøringen et inntrykk av å være hasardiøs.

Lagmannsretten hadde frifunnet tiltalte for overtredelse av straffeloven 1902 § 239, men Høyesterett mente at:

«Samlet sett var risikoen, også i forhold til dødsfølgen, så fremtredendeat straffeloven § 239 må anses overtrådt. Lagmannsrettens bestemmende mindretall har da anvendt en for mild aktsomhetsnorm.»

I Rt. 2007 side 1790 kom Høyesterett til at domfelte hadde utvist uaktsom kjøring, og opprettholdt lagmannsrettens straffutmåling til ubetinget fengsel i 30 dager. Saken gjaldt en påkjørsel i et gangfelt. Høyesterett la til grunn at det må gjelde en streng aktsomhetsnorm ved kryssing av gangfelt. Etter Høyesteretts syn var det ikke «tale om en type uoppmerksomhet som enhver bilist kan gjøre seg skyldig i fra tid til annen», da domfelte klart hadde overtrådt vikeplikten for gående som befinner seg i et forgjengerfelt og det generelle krav til aktsomhet ved kryssing av gangfelt.

Avgjørelsen bekrefter altså tidligere avgjørelser om at aktsomhetsnormen er lempet i noen grad slik at uoppmerksomhet som enhver bilist gjør seg skyldig i fra tid til annen, ikke lenger utløser straffansvar etter straffeloven 1902 § 239.

I Rt. 2008 side 620 opphevet Høyesterett lagmannsrettens frifinnelse for overtredelse av straffeloven 1902 § 239 fordi det var lagt til grunn feil aktsomhetsnorm. Saken gjaldt en trailersjåfør som hadde stoppet i venstre fil, ca. 5 meter forbi stopplinje. Hans plan var å svinge til venstre, hvilket han signaliserte med blinklys. Han ombestemte seg og svingte i stedet til høyre. Ettersom trafikklyset viste grønt i en lengre periode for dem som skulle til høyre, ventet han til høyre felt ble tømt før han begynte å svinge. Trafikklyset viste da fremdeles rødt lys for trafikk til venstre. Ved å svinge til høyre kjørte han over en syklist som hadde plassert seg helt eller delvis skjult i blindsonen på traileren.

Lagmannsretten konkluderte med at trailersjåføren hadde overtrådt veitrafikkloven § 3, men uaktsomheten - feilvurderingen av situasjonen rundt bilen - var kortvarig og av en slik karakter at de ikke fant å bebreide sjåføren for dødsfølgen. Dette ble begrunnet med at sjåføren tross alt hadde sjekket forholdene rundt traileren da han reiste seg for å få utsyn, og oppmerksomhetens hans var rettet mot den totale trafikksituasjonen mens traileren sto i ro, ikke mot uvedkommende ting. Det ble av lagmannsretten lagt til grunn at hans uaktsomhet ikke var mer klanderverdig enn den som ble utvist av bilførerene i Rt. 1990 side 1021 og Rt. 1991 side 216.

Høyesterett var ikke enig i denne vurderingen på bakgrunn av en sammenlikning av forholdene i saken fra 2008 og de to fra begynnelsen av 90-tallet ved at det i saken fra 2008 ikke var snakk om «at trafikkulykken skyldes en kortvarig feilfordeling av oppmerksomhet mellom trafikkenheter» og at det ikke var snakk om uoppmerksomhet i «et ganske kort øyeblikk».

Høyesteretts sammenligning med forholdene i Rt. 1990 side 1021 og 1991 side 216 etterlater inntrykk av at aktsomhetsnormen kun er lempet for forhold som beskrevet i de to nevnte avgjørelser.

Den 29. september 2008 (HR-2008-1665-A) opphevet Høyesterett lagmannsrettens frifinnelse for overtredelse av straffeloven 1902 § 239. Saksforholdet gjaldt en 10 år gammel gutt på sykkel som ble overkjørt og drep av en betongbil som krysset en gang- og sykkelvei på vei ut fra et anleggsområde.

Om aktsomhetsnormen hadde lagmannsretten lagt til grunn at det «har vært lovgivers intensjon å avgrense mot uaktsomhet av en slik karakter som alle førere må erkjenne at de gjør seg skyldig i fra tid til annen, og hvor førerens forhold alt i alt er så vidt unnskyldelig at det strider mot allmennhetens formodede rettsfølelse å dømme vedkommende etter en bestemmelse i straffeloven som vanlig betegnes ved uttrykket uaktsomt drap [...]». Høyesterett bemerker til dette at «straffeloven § 239 fortsatt vil være overtrådt i tilfeller hvor føreren har vist mangel på aktsomhet i, som for eksempel passering av forgjengerfelt, buss som har stanset på holdeplass, små barn i vegbanen mv.», og la til grunn at man i den aktuelle saken sto overfor en slik situasjon.

Dette ble begrunnet med at kjøretøyet var langt og tungt, med stor skadeevne. Det hadde, rett før den fatale utkjøringen, stoppet på tvers av en gang- og sykkelsti - et område som i utgangspunktet er forbeholdt myke trafikanter. Kjøretøyet var plassert slik at det for føreren var krevende å holde oversikt over gang- og sykkelstien på kjøretøyets høyre side og samtidig holde øye med trafikken på bilveien. I tillegg foregikk kjøringen på en tid og et sted hvor man måtte forvente at det kom myke trafikanter, som barn på vei hjem fra skolen. På denne bakgrunn kom Høyesterett til at lagmannsretten hadde lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm, og bemerket for øvrig at dersom man står overfor en situasjon som påkaller en særlig aktpågivenhet, kan ikke en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten anses som tilstrekkelig aktsom.

6.9.2 Straffelovkommisjonens skisse

Straffelovkommisjonen skisserer en bestemmelse som i det vesentlige svarer til straffeloven 1902 § 239, men uten differensierte straffalternativer.

Kommisjonen går imidlertid inn for å endre skyldkravet til grov uaktsomhet. Det vises til at i utgangspunktet bør skyldkravet i strafferetten være forsett, og at det bør kreves en særlig grunn for å belegge uaktsomme handlinger med straff. Videre vises det til at for de tilfellene man fraviker forsettskravet ved å kreve uaktsomhet, bør man nøye seg med å kreve grov uaktsomhet. Dessuten fremhever kommisjonen følgende begrunnelse for å heve skyldkravet til grov uaktsomhet:

«Begrunnelsen for hevingen av skyldkravet i utk §§ 27-11 og 27-12 ligger på en noe annen kant. Disse bestemmelsene krever at en uaktsom atferd har fått de mest alvorlige følger, det vil si døden eller betydelig skade på legeme og helse. Behovet for å verne den enkelte mot slike følger gir i utgangspunktet tilstrekkelig grunn til å belegge uaktsomme handlinger med straff. Det er både nødvendig og rimelig å kreve at det utvises en særlig aktsomhet på livsområder hvor feil eller uforsiktighet kan medføre at noen omkommer eller får betydelig skade på legeme og helse.

Samtidig er det på det rene at en domfellelse for uaktsomt drap setter et svært alvorlig stempel på gjerningspersonens handlemåte. Antakelig kjører alle bilførere fra tid til annen på en måte som kan karakteriseres som uaktsom, og som under uheldige omstendigheter kan føre til trafikkulykker hvor noen omkommer. De fleste av disse overtredelsene, for eksempel der hvor en bilfører utviser et øyeblikks konsentrasjonssvikt eller uoppmerksomhet uten at dette fører til noen ulykke, blir verken oppdaget eller forfulgt strafferettslig. De omstendighetene som avgjør om en uaktsom bilist går fri eller forårsaker en ulykke med påfølgende domfellelse for uaktsomt drap, vil i alle fall ved lavere grader av uaktsomhet ofte kunne sies å ligge utenfor vedkommendes kontroll.

I tilfeller hvor uaktsom bilkjøring har forårsaket dødsfall eller betydelig skade på legeme og helse, er det på denne bakgrunn rimelig å nøye seg med straff for simpelt uaktsom trafikkatferd, jf vtrl § 3, jf § 31. Som nevnt følger det av rettspraksis at aktsomhetsnormen her er den samme som i strl §§ 238 og 239 før lovendringen 15. juli 2001 nr 64. En heving av skyldkravet i utk §§ 27-11 og 27-12 til grov uaktsomhet vil derfor ikke bety noe for straffbarheten av selve kjøringen i saker hvor uaktsom bilkjøring har forårsaket ulykker med dødsfall eller alvorlig personskade. Derimot vil gjerningspersonen slippe å bli belastet med et stempel som « drapsmann «.

En heving av skyldkravet i utk §§ 27-11 og 27-12 til grov uaktsomhet vil ikke bare få betydning i forhold til vegtrafikken, men også på alle andre livsområder. På de erfaringsmessig mest relevante livsområdene er simpelt uaktsom atferd imidlertid strafflagt i særlovgivningen. Uaktsom atferd på disse livsområdene vil derfor uansett stort sett trekke et straffansvar etter seg, når den har fått følger som gir rettsapparatet grunn til å reagere. I avsnitt 4.3 foran gis det riktignok uttrykk for at bruken av skyldkravet simpel uaktsomhet i særlovgivningen etter kommisjonens mening ofte ikke har vært tilstrekkelig gjennomtenkt. Synspunktet gjelder likevel ikke når det foreligger en særlig grunn for å strafflegge simpel uaktsomme handlinger. Som nevnt foran vil det jevnt over foreligge en slik særlig grunn på livsområder hvor feil eller uforsiktighet erfaringsmessig kan føre til at noen omkommer eller påføres betydelig skade på legeme og helse.

Kommisjonen har gjennomgått de sakene om strl §§ 237 til 239 som har vært oppe for Høyesterett i etterkrigstiden. Den massivt største andelen av sakene gjaldt uaktsomt drap eller legemsbeskadigelse i forbindelse med bilkjøring. I rettspraksis finner man også tilfeller, senest Rt-2000-1978, av uaktsomme drap og legemsbeskadigelser ved bruk av skytevåpen. Her vil strl § 352 første ledd, jf utk § 20-7 om uforsvarlig omgang med skytevåpen, sprengstoff eller ammunisjon, være anvendelig. Videre har man i rettspraksis en del tilfeller hvor uaktsomme legemsbeskadigelser og drap er begått i forbindelse med andre voldelige aktiviteter. Her vil andre deler av det samme forholdet ofte kunne rammes av andre bestemmelser i straffeloven, særlig utk §§ 27-1 og 27-2 om vanlig og grov legemskrenkelse og §§ 27-3 og 27-4 om vanlig og grov legemsskade. I slike tilfeller vil det etter kommisjonens forslag gjelde et krav om simpel uaktsomhet for å ta uforsettlige følger av slike handlinger i betraktning når det tas stilling til om overtredelsen var grov. I forhold til uaktsom ildspåsettelse og enkelte andre alvorlige ulykker vil man kunne anvende strl § 151, jf utk § 29-7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse. Et fåtall saker i rettspraksis gjelder ulike former for feilbehandling mv i helsevesenet. Riksadvokaten viser i sitt brev til helsepersonelloven 2. juli 1999 nr 64 § 67, jf § 4, som krever grov uaktsomhet, og uttaler at det « med hensyn til sammenhengen i regelverket, og påtalepraksis gjennom mange år, er ... utenkelig at påtalemyndigheten i dag vil reise tiltale mot helsepersonell etter gjeldende straffeloven § 239 selv om det kan konstateres at dødsfallet skyldes simpel uaktsomhet fra lege eller sykepleier «. For ulykker i arbeidslivet vil arbeidsmiljøloven 4. februar 1977 nr 4 §§ 85 og 86 kunne anvendes. I begge bestemmelser er det gjort til en særlig skjerpende omstendighet at overtredelsen kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, jf §§ 85 andre ledd og 86 tredje ledd. Endelig vil fritids- og småbåtloven 26. juni 1998 nr 47 § 37, jf §§ 31 til 35, ramme kjøring med småbåter når føreren er alkoholpåvirket eller på annen måte uskikket. Uaktsom småbåtkjøring i sin alminnelighet er ikke straffbar, men kommisjonen er ikke kjent med saker om uaktsomt drap eller legemsbeskadigelser ved småbåtkjøring hvor båtføreren ikke var påvirket av alkohol.

I rettspraksis har kommisjonen bare funnet to saker om uaktsomme legemsbeskadigelser i forbindelse med aktiviteter som ikke omfattes av særlovgivning som stiller krav om simpel uaktsomhet. Dette gjaldt slalåmkjøring, jf Rt-1989-1372, og uforsvarlig sikring av byggeplass i et tilfelle som antakelig ikke var omfattet av arbeidsmiljøloven, jf Rt-1989-505 og aml § 2 nr 1. Kommisjonen tar ikke stilling til hvor sterk grad av uaktsomhet som forelå i disse sakene. Etter forslaget vil imidlertid straffansvar i slike tilfeller bare være aktuelt når det er utvist grov uaktsomhet. Rimeligvis vil det også kunne dukke opp saker på andre livsområder hvor det ikke finnes særlovgivning som strafflegger simpelt uaktsom atferd. I forhold til slike livsområder kan det nåværende kravet om simpel uaktsomhet i strl §§ 238 og 239 sies å ivareta hensynet til rettsharmoni, som ble påpekt av departementet i Ot.prp.nr.46 (2000-2001) s 67, ved at overtredelsesmåten ikke har betydning for om simpelt uaktsom atferd skal straffes, når atferden resulterer i dødsfall eller betydelig skade på legeme og helse. Dette dreier seg imidlertid bare om en meget liten del av den totale mengden saker om uaktsomme drap og legemsbeskadigelser, og hensynet til rettsharmoni får derfor liten vekt.

I Ot.prp.nr.46 (2000-2001) s 67 ble det som nevnt også pekt på hensynet til allmennprevensjonen. Kommisjonen er ikke enig i proposisjonens til dels sterke synspunkter på allmennprevensjonens betydning i saker om uaktsomt drap i trafikken. Det at bilister ikke kjører mer uforsvarlig enn de gjør, skyldes antakelig først og fremst et ønske om å unngå å forårsake ulykker, bli tatt i fartskontroll mv. Det er ikke grunn til å tro at ønsket om å unngå domfellelse for uaktsomt drap har noen særlig betydning for kjøreatferden. En heving av skyldkravet til grov uaktsomhet vil, som påvist, heller ikke føre til at man står uten strafferettslige reaksjoner mot simpelt uaktsom kjøring. Det virker derfor lite sannsynlig at en heving av skyldkravet til grov uaktsomhet skulle kunne påvirke kjøreatferden i negativ retning og resultere i flere ulykker. Hensynet til trafikksikkerheten ivaretas antakelig bedre ved hyppige kontroller, enn ved at man leilighetsvis domfeller for uaktsomt drap.»

Når det gjelder utformingen av bestemmelsen om uaktsomt drap, mener kommisjonen at passusen «herunder ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte» bør fjernes. Begrunnelsen er at dette er tillegg som er innført for å gi signaler til rettsapparatet om anvendelsen og forståelsen av bestemmelsen, uten at tillegget har hatt rettslig betydning for hvilke handlinger som omfattes av den objektive gjerningsbeskrivelsen.

Kommisjonen viser til at medvirkning til uaktsomt drap vil bli bedømt etter den generelle bestemmelsen om medvirkning.

6.9.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten, Agder lagmannsrett og Norges Automobil-Forbund støtter Straffelovkommisjonens forslag om å heve skyldkravet for uaktsomhet drap til grov uaktsomhet. Advokatforeningen er enig i at nåværende bestemmelser (straffeloven 1902 §§ 238 og 239) er stigmatiserende.

6.9.4 Departementets vurdering

6.9.4.1 Videreføring av gjerningsbeskrivelsen i gjeldende rett

Departementet går inn for å videreføre straffeloven 1902 § 239 uten realitetsendringer i forslaget til § 281. Det foreslås heller ingen endring i den øvre strafferammen, og departementet tiltrer Straffelovkommisjonens forslag om å utelate passusen «ved bruk av våpen eller motorvogn eller på annen måte».

6.9.4.2 Skyldkravet bør ikke heves til grov uaktsomhet

Departementet har vurdert kommisjonens forslag om å heve skyldkravet til grov uaktsomhet, men har ikke funnet grunn til å følge opp forslaget.

Straffelovkommisjonen viser i sin begrunnelse for å heve skyldkravet til at i utgangspunktet bør skyldkravet være forsett, og for det tilfellet man finner en særlig grunn til å fravike dette, bør uaktsomhetsansvaret begrenses til grov uaktsomhet. Disse generelle utgangspunkter er departementet enig i, og har fulgt dette opp i forbindelse med alminnelig del straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 113-114. I motsetning til kommisjonen er imidlertid departementet mer åpen for vanlig uaktsomhet som skyldkrav enn Straffelovkommisjonen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 115. Som departementet har redegjort for i forbindelse med forslaget til alminnelig del til straffeloven 2005, vil det kunne være særlig aktuelt å sette skyldkravet til vanlig uaktsomhet for lovovertredelser som kan ha alvorlige konsekvenser og hvor det er praktisk at normen overtres uforsettlig, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 115.

Etter departementets oppfatning står man overfor et slikt tilfelle når det gjelder straffeloven 1902 § 239. Bestemmelsen gjelder over et stort spektrum av livsområder hvor mange overtredelser har svært alvorlige konsekvenser. Dette taler etter departementets oppfatning sterkt for at skyldkravet ikke bør heves til grov uaktsomhet.

Departementet oppfatter kommisjonen dithen at ønsket om å unngå urimelige domfellelser taler for å heve skyldkravet til grov uaktsomhet når det uttales at:

«De fleste av disse overtredelsene, for eksempel der hvor en bilfører utviser et øyeblikks konsentrasjonssvikt eller uoppmerksomhet uten at dette fører til noen ulykke, blir verken oppdaget eller forfulgt strafferettslig. De omstendighetene som avgjør om en uaktsom bilist går fri eller forårsaker en ulykke med påfølgende domfellelse for uaktsomt drap, vil i alle fall ved lavere grader av uaktsomhet ofte kunne sies å ligge utenfor vedkommendes kontroll.»

Departementet er enig i at det bør søkes å unngå at skyldkravet settes slik at det vil føre til urimelige domfellelser eller domfellelser som stride mot allmennhetens antatte rettsfølelse. Ønsket om å unngå dette var også noe av bakgrunnen for at Stortinget i 2001 endret straffeloven 1902 § 239 med det siktemål å lempe noe den strenge aktsomhetsnormen som hadde etablert seg, jf. redegjørelsen ovenfor i punkt 6.9.1. Som departementet kommer nærmere tilbake til nedenfor, har lovendringen i 2001 medført at aktsomhetsnormen er lempet slik at det kommisjonen omtaler som «et øyeblikks konsentrasjonssvikt eller uoppmerksomhet» i de fleste tilfeller ikke lenger vil være tilstrekkelig til å utløse straffansvar etter straffeloven 1902 § 239. I tillegg kommer at det har etablert seg en påtalepraksis hvor det i all hovedsak er de mer graverende tilfellene som påtales etter straffeloven 1902 § 239. Departementet er derfor av den oppfatning at det ikke lenger er det samme behov for å heve skyldkravet for å unngå slike urimelige domfellelser som kommisjonen viser til.

I Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 66 og 67 uttaler departementet til støtte for å ikke heve skyldkravet til grov uaktsomhet at en «slik endring vil utvilsomt bli oppfattet som et signal fra lovgiver om et mildere syn på uaktsom atferd som kan føre til død eller til alvorlig skade på personer. [...] Etter departementets vurdering er det en viss fare for at en slik «justering» vil kunne sende signaler som påvirker kjøreatferden i negativ retning og resultere i ulykker».

Kommisjonen er ikke enig i departementets vurdering på dette punkt, og uttaler:

«En heving av skyldkravet til grov uaktsomhet vil, som påvist, heller ikke føre til at man står uten strafferettslige reaksjoner mot simpel uaktsom skjøring. Det virker derfor lite sannsynlig at en heving av skyldkravet til grov uaktsomhet vil skulle kunne påvirke kjøreatferden i negativ retning og resultere i flere ulykker. Hensynet til trafikksikkerheten ivaretas antakelig bedre ved hyppigere kontroller, enn ved at man leilighetsvis domfeller for uaktsomt drap», jf. delutredning VII side 358.

Departementet er enig med kommisjonen i at man ikke skal ha en overdreven tro på den negative effekten for den generelle kjøreatferden dersom skyldkravet heves til grov uaktsomhet. Likevel mener departementet det er viktig å ikke gi slipp på hevdvunne synspunkter om at det gjelder en streng aktsomhetsnorm for atferd som typisk begås uforsettlig og har alvorlige konsekvenser. Derfor vil det etter departementets syn gi uheldige signaler om man begrenser straffansvaret til å gjelde handlinger som er «svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse», jf. straffeloven 2005 § 23 annet ledd. Et alternativ er å oppstille en aktsomhetsnorm som stiller noe strengere krav til forsvarlig atferd, men dette vil i så fall resultere i at man opererer med to ulike normer for grov uaktsomhet. Dette er etter departementets syn uheldig.

Som redegjørelsen under punkt 6.9.1 viser, varierer anvendelsen av aktsomhetsnormen for uaktsomt drap innenfor de ulike livsområdene. Dette gjør det vanskelig å ha en helt sikker oppfatning om hvor streng aktsomhetsnormen er i praksis, men rettspraksis fra tiden etter lovendringen i 2001 synes å ha etablert en aktsomhetsnorm som er tilfredsstillende.

Slik departementet oppfatter utviklingen i rettspraksis, og etablert påtalepraksis, må det sondres mellom situasjoner som krever særlig aktpågivenhet, som for eksempel ved rygging eller kryssing av forgjengerfelt eller gang- og sykkelsti, og situasjoner hvor det ikke kan stilles krav utover alminnelig aktsomhet. For de førstnevnte tilfeller gjelder det fortsatt et strengt krav til aktsomhet. Men når det gjelder de sistnevnte tilfellene, synes aktsomhetsnormen å være lempet i tråd med målsetningen for lovendringen i 2001. Departementet oppfatter rettspraksis dithen at aktsomhetsnormen er lempet noe ved at det må kreves en mer kritikkverdig atferd enn det en hver bilist gjør seg skyldig i fra tid til annen ved et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling oppmerksomheten. Den praktisering av aktsomhetsnormen som har utviklet seg for disse to typetilfellene, er tilfredsstillende og videreføres etter forslaget her.

6.9.4.3 Særlig om uaktsom forvoldelse av nærståendes død

Det vil normalt føles ekstra belastende å dømmes for uaktsom forvoldelse av nærståendes død, som for eksempel hvor foreldre ikke utviser tilstrekkelig grad av aktsomhet og kjører over sine barn. I tillegg til den ekstra belasting straff medfører i tilfeller som dette, er departementet av den oppfatning at straffens tilsiktede individualpreventive- og allmennpreventive virkninger ikke gjør seg gjeldende på samme måte som ellers. Etter departementets oppfatning kan det derfor for påtalemyndigheten være grunn til å vurdere om forholdet skal avgjøres ved påtaleunnlatelse, jf. straffeprosessloven § 69. Dersom forholdet likevel bringes inn for domstolene, vil det kunne være aktuelt å vurdere straffutmålingsfrafall, straffeloven 2005 § 61. I tråd med Justiskomiteens flertall, kan straffutmålingsfrafall være aktuelt hvor «gjerningspersonen ved et øyeblikks uoppmerksomhet har rygget over og drept sitt barn», jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 31. Men som komiteen påpeker, tilsier hensynet til allmennprevensjon og hensynet til den sosiale ro, at det reageres med straff for det tilfellet gjerningspersonen er påvirket av alkohol eller andre narkotiske stoffer ved forvoldelse av den nærståendes død. Tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende i vurderingen av om forholdet skal avgjøres ved påtaleunnlatelse.

6.10 Uaktsom forvoldelse av betydelig skade på kropp eller helse

6.10.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 238 setter straff for uaktsom betydelig legemsbeskadigelse. Bestemmelsen korresponderer med straffeloven 1902 § 231 om kravet til skadens omfang. Det vises til punkt 6.4.4.

Skyldkravet er uaktsomhet og således identisk med skyldkravet i straffeloven 1902 § 239. Det vises derfor til punkt 6.9.1. Straffen er fengsel inntil 3 år.

6.10.2 Straffelovkommisjonens skisse

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 238. Etter kommisjonens syn bør et uaktsomhetsansvar bare inntre ved skader av et større omfang. I vurderingen av hvor terskelen for uaktsomhetsansvar bør ligge, mener kommisjonen det er få av de momentene som inngår i vurderingen av om en forsettlig legemsskade er grov, som egner seg ved uaktsomhetsansvar. Uaktsomhetsansvar etter bestemmelsen som foreslås å videreføre straffeloven 1902 § 238, bør derfor etter kommisjonens oppfatning bare omfatte innholdet i bestemmelsen (§ 274 i forslaget her) som viderefører straffeloven 1902 § 231.

Kommisjonen foreslår videre å heve skyldkravet til grov uaktsomhet, og at bruk av våpen og motorvogn ikke lenger nevnes i bestemmelsen.

6.10.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 238 uten realitetsendringer i forslaget til § 280. Skyldkravet foreslås imidlertid ikke hevet til grov uaktsomhet. Det vises til punkt 6.9.4.2 om begrunnelsen for dette.

6.11 Mishandling i nære relasjoner

Straffeloven 1902 § 219 retter seg mot mishandling i nære relasjoner. Bestemmelsen ble vesentlig endret ved lov 21. desember 2005 nr. 131 - dels ved en videreføring av deler av tidligere § 219 og dels ved en utvidelse av anvendelsesområdet. Bestemmelsen ble også betydelig modernisert og omredigert. Lovendringen fulgte opp Kvinnevoldsutvalgets forslag om et eget straffebud mot vold i nære relasjoner, jf. NOU 2003: 31 og Ot.prp. nr. 113 (2004-2005). Det karakteristiske ved handlinger som rammes av bestemmelsen, er at de gjerne er av en lengre varighet, og består av volds- og trusselhandlinger som har en sammenhengende og vedvarende karakter, og at de begås i hjemmet mot nærstående personer - familie eller andre man bor sammen med. Et særtrekk er dermed den psykologiske bindingen mellom gjerningspersonen og offeret, for eksempel mellom far og barn.

Første ledd første punktum angir hvilke handlingsmåter som rammes av bestemmelsen. Fire handlingsalternativer nevnes særskilt - «true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot». Disse alternativene dekker handlinger som omfattes av bestemmelser i straffeloven 1902 om legemskrenkelser, tvang, trusler og frihetsberøvelse. I tillegg rammes den som på «annen måte krenker», typisk trusler som ikke rammes av straffeloven 1902 § 227 eller psykisk terror som ikke rammes av straffeloven 1902 §§ 228-231, se Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 45. Handlingene rammes kun dersom de utføres «grovt eller gjentatt». Som nevnt vil det typiske være mishandling som strekker seg over tid, men bestemmelsen rammer også en enkelt handling dersom denne er «grov», se Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 45-46.

Første ledd bokstav a til e angir nærmere hvilken personkrets som beskyttes av straffebudet - herunder ektefelle, samboer, partner, barn, noen i husstanden eller noen gjerningspersonen har i «sin omsorg». Ved lovendringen i 2005 ble kretsen utvidet til også å omfatte tidligere ektefelle mv. Det er ikke lenger noe vilkår at den beskyttede personkrets må være ute av stand til å hjelpe seg selv, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 46.

Den øvre strafferammen for overtredelse av første ledd er fengsel inntil 3 år. Før lovendringen i 2005 var den øvre strafferamme her fengsel inntil 2 år. Den øvre strafferammen øker til fengsel inntil 6 år dersom handlingen(e) har til følge død eller betydelig skade på legeme eller helse eller ved grov mishandling, jf. annet ledd første punktum. Annet ledd annet punktum angir som momenter i grovhetsvurderingen om mishandlingen har vart over lang tid, og om det forligger forhold som nevnt i straffeloven 1902 § 232.

På bakgrunn av at de handlinger som rammes av straffeloven § 219 kan ha høyst ulik karakter og kompleksitet, lar det seg vanskelig si noe generelt om straffnivået. Det er også få saker som er pådømt på grunnlag av bestemmelsen slik den lyder etter lovendringen i 2005. Til illustrasjon vises det til Rt. 1991 side 274 (10 måneder ubetinget fengsel), Rt. 2004 side 595 (120 dager ubetinget fengsel), Rt. 2004 side 844 (2 år og 3 måneder ubetinget fengsel), Rt. 2005 side 929 (1 år ubetinget fengsel), Rt. 2005 side 938 (5 måneder ubetinget fengsel) og Rt. 2007 side 1537 (1 år ubetinget fengsel). Sentralt ved straffutmålingen ved mishandling i nære relasjoner er hvor grove voldshandlingene er, mishandlingens varighet, den psykologiske bindingen mellom gjerningspersonen og offeret og det at mishandlingen skjer i skjul, på et sted det bør være trygt (ofte i hjemmet), jf. prinsipputtalelsen i Rt. 2004 side 844 (avsnitt 13). I denne avgjørelsen er det også vist til at frykten for vold, og følelsen av å leve i et trusselregime, kan oppleves som langt verre enn de enkelte voldshandlinger (avsnitt 13).

Medvirkning rammes av straffeloven 1902 § 219 tredje ledd. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 1902 § 40.

I Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) er det lagt til grunn at straffeloven § 219 skal være den primære bestemmelsen i saker om mishandling i nære relasjoner, slik at den i mindre grad skal anvendes i konkurrens med straffeloven 1902 §§ 228 - 229 og 232. Imidlertid skal straffeloven 1902 § 219 stadig kunne anvendes i konkurrens med § 231, se Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 46.

Som nevnt fikk straffeloven 1902 § 219 sin nåværende form etter vesentlige endringer ved lov 21. desember 2005 nr. 131. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2006. Lovendringen fulgte ikke opp Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve § 219, se delutredning VII side 407 - 408, med unntak av at daværende første straffalternativ i § 219 - om unndragelse av forsørgelsesplikt - ikke ble videreført. Lovendringen i 2005 var en oppfølgning av Kvinnevoldsutvalgets forslag om et eget straffebud mot vold i nære relasjoner, jf. NOU 2003: 31 og omtalen i Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 34 - 35. Om enkelthetene i lovendringen og høringsinstansenes syn vises det til Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 35 - 42 og 45 - 47.

På bakgrunn av den nylige revisjonen foreslår departementet kun enkelte mindre endringer i bestemmelsen. Bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner foreslås inndelt i en ordinær og en grov bestemmelse i tråd med graderingsmåten ellers i ny straffelov, se generelt Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 58 og Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 13. Lovforslaget § 282 viderefører straffeloven 1902 § 219 første ledd, mens lovforslaget § 283 om grov mishandling i nære relasjoner viderefører § 219 annet ledd.

I straffeloven 1902 § 219 er de øvre strafferammene henholdsvis fengsel inntil 3 år (ordinær) og 6 år (grov). Departementet legger til grunn at lovforslaget §§ 282 og 283 skal være de primære bestemmelser ved mishandling i nære relasjoner. Dette ble også lagt til grunn i Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 46, men strafferammene ble like fullt ikke tilpasset voldslovbruddsbestemmelsene. Departementet foreslår nå å øke strafferammene til henholdsvis fengsel inntil 6 år ved mishandling og fengsel inntil 15 år ved grov mishandling. Strafferammene for mishandlingsbestemmelsene blir dermed tilpasset strafferammene for grove kroppskrenkelser og kroppsskader.

Straffenivået foreslås skjerpet på samme måte som for voldslovbruddene. Dette er i samsvar med målsetningen i Soria Moria-erklæringen og uttalelser om skjerping av straffenivået for bestemte lovbrudd, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 125, Innst. O.nr. 72 (2004-2005) side 29 og Ot.prp. nr. 8 (2007-2008). Som nevnt er det vanskelig å konstatere et særskilt straffenivå etter gjeldende rett, idet det foreligger få saker hvor straffeloven 1902 § 219 slik den lyder etter lovendringen i 2005, er anvendt (eller alternativt at det i praksis ofte er pådømt § 219-tilfeller i konkurrens med straffeloven §§ 228 - 229 og 231). Departementet legger til grunn at straffenivået for mishandling i nære relasjoner generelt bør ligge noe over straffenivået for sammenlignbare voldslovbrudd. Det er som oftest tale om krenkelser som foregår over lengre tid, og den psykologiske bindingen mellom gjerningspersonen og offeret kan gi lovbruddet en særlig alvorlig karakter. I tillegg vil frykten for vold og følelsen av å leve i et trusselregime, kunne oppleves som verre enn de enkelte voldshandlinger. Utover de konkrete fysiske eller psykiske skade vil også den generelle risikoen for langtidsskadevirkninger måtte tillegges vekt ved straffutmålingen, jf. Rt. 2004 side 844. Ofte vil også barn ha vært til stede ved mishandlingen, og dette skal tillegges skjerpende vekt i straffutmålingen, se forslaget til § 77 bokstav k. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget §§ 282 og 283.

6.12 Kjønnslemlestelse

6.12.1 Gjeldende rett. Fremmed rett. Om ulike tiltak mot kjønnslemlestelse

Lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse (kjønnslemlestelsesloven) setter straff for omskjæring av kvinner og supplerer straffeloven 1902 § 229 om legemsbeskadigelse. Kjønnslemlestelse er definert som å «utføre[r] et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer», jf. kjønnslemlestelsesloven § 1 første ledd første punktum og den nærmere omtalen i Ot. prp. nr. 50 (1994-1995) side 5. Etter § 1 annet ledd rammes rekonstruksjon av kjønnslemlestelse også. Paragraf 1 tredje ledd angir at samtykke ikke fritar for straff. Regelen representerer delvis et unntak fra reglene om virkningen av samtykke til legemskrenkelse, jf. straffeloven 1902 § 235. Skyldformen er forsett, jf. § 1 første ledd første punktum. Medvirkning er straffbar, jf. § 1 første ledd tredje punktum. Den øvre strafferamme er fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år dersom inngrepet har som følge «sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt». Fengsel inntil 8 år kan idømmes dersom inngrepet har som følge «død eller betydelig skade på legeme eller helbred», jf. § 1 første ledd annet punktum. Pr. desember 2008 foreligger det ingen rettsavgjørelser etter denne bestemmelsen.

Ved lov 28. mai 2004 nr. 33 ble det tilføyd en ny § 2 i kjønnslemlestelsesloven. Første punktum knesetter en avvergingsplikt - ved anmeldelse eller på annen måte - og gjelder for yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn. I tillegg gjelder plikten for forstandere og religiøse ledere i trossamfunn, jf. § 2 annet punktum. Avvergingsplikten gjelder forhold som yrkesutøveren eller den ansatte får kjennskap til gjennom yrkesutøvelsen eller arbeidet sitt, se nærmere Ot.prp. nr. 21 (2003-2004) side 37. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt, jf. § 2 tredje punktum. Paragraf 2 fjerde punktum bestemmer at unnlatelse ikke er straffbar hvis kjønnslemlestelsen ikke kommer til fullbyrdelse eller straffbart forsøk. Skyldformen er forsett, jf. § 2 første punktum. Straffen er bøter eller fengsel inntil 1 år.

I fremmed rett har for eksempel Sverige en egen lov om kjønnslemlestelse, jf. lag 1982: 316. I dansk rett er straffebudet om kjønnslemlestelse inntatt i den danske straffeloven § 245 a. Det kan også nevnes at en rekke afrikanske land har eksplisitte lovforbud mot kjønnslemlestelse, se oversikten i Ot.prp. nr. 21 (2003-2004) side 15.

FNs konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) krever at staten skal verne barn mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse av foreldre eller andre omsorgspersoner. Etter artikkel 24 har barn krav på å få best mulig medisinsk behandling og rehabilitering. Etter artikkel 24 tredje ledd skal statene sette i verk effektive og velegnede tiltak med sikte på å avskaffe tradisjonsbestemte skikker som er skadelige for helsen til barn. Det er internasjonal enighet om at kjønnslemlestelse omfattes av artikkel 24. Ved lov 1. august 2003 nr. 86 ble barnekonvensjonen en del av menneskerettsloven, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 4. FNs kvinnekonvensjon 18. desember 1979 artikkel 12 omhandler kvinner sin rett til helse. Tilsynsorganet for kvinnekonvensjonen, CEDAW-komiteen, har i flere rekommandasjoner uttalt at kjønnslemlestelse er i strid med artikkel 12.

6.12.2 Straffelovkommisjonens skisse og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår at kjønnslemlestelsesloven overføres til straffeloven, jf. delutredning VII side 349 og 436. Kommisjonen viser til at de generelle bestemmelsene om legemsskade (skissene til §§ 27-3 og 27-4) vil ramme omskjæring av kvinner, slik at det er unødvendig å beholde en egen lov om kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelsesloven § 1 tredje ledd - som angir at samtykke fra kvinnen ikke fritar for straff - foreslås videreført som eget ledd i skissen til § 27-8 om samtykke fra den fornærmede, jf. delutredning VII side 349 og 437.

Av høringsinstansene gikk det daværende Barne- og familiedepartementet imot kommisjonens forslag om å oppheve kjønnslemlestelsesloven. Det ble pekt på at kjønnslemlestelsesloven er en forholdsvis ny lov, og gir en sterk signaleffekt som selvstendig lov. I det omfattende informasjonsarbeidet knyttet til kjønnslemlestelse, er loven sentral. Human-Etisk Forbund stilte seg tvilende til om tiden er moden for å oppheve kjønnslemlestelsesloven og overføre den til straffeloven. Det kan fortsatt være behov for en særlig markering av det uakseptable ved denne type overgrep i form av egen lovgivning.

6.12.3 Departementets vurdering

6.12.3.1 Bakgrunn. Oversikt over regjeringens tiltak mot kjønnslemlestelse

Lovtiltak alene er ikke nok til å bekjempe kjønnslemlestelse, men må suppleres med andre tiltak. I 2008 lanserte regjeringen Stoltenberg II en ny tverrdepartemental handlingsplan mot kjønnslemlestelse for perioden 2008-2011. Målsettingene er å hindre at jenter blir kjønnslemlestet, styrke og koordinere samarbeidet innen offentlig sektor, herunder helsetjenesten, barnevernet, politiet og utlendingsmyndighetene, og myndighetenes samarbeid med frivillige organisasjoner og religiøse ledere i ulike trossamfunn og nettverk. Videre er målet å sørge for at kjønnslemlestede jenter og kvinner gis nødvendig helsehjelp og oppfølging, samt fortsette det internasjonale arbeidet mot kjønnslemlestelse. Sju departementer følger opp tiltakene i handlingsplanen i samarbeid med sine fagetater, frivilllige organisasjoner og andre berørte miljøer.

Blant annet er ny Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse utarbeidet for å skape klarhet om hvordan regelverket er å forstå når barnevernet, helsetjenesten, barnehager, skoler, politi eller andre kommer i kontakt med jenter som står i fare for å bli eller er blitt utsatt for kjønnslemlestelse.

Spørsmålet om obligatorisk underlivsundersøkelse har vakt særlig debatt. Ved behandling av St.meld. nr 49 (2004-2005) Mangfold gjennom inkludering og deltagelse - ansvar og frihet, fattet flertallet i Stortinget følgende anmodningsvedtak for å forebygge kjønnslemlestelse:

«Stortinget ber regjeringen utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer ved dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller og om de skal være obligatoriske.»

Helsedirektoratet utredet spørsmålet i 2006, og tilrådde ikke å gjøre slike undersøkelser obligatoriske (tvungne) i dagens helsekontroller. Høsten 2007 foretok Institutt for samfunnsforskning (ISF) en kartlegging av omfanget av kjønnslemlestelse i Norge. Det ble også gitt forslag til tiltak for å forhindre kjønnslemlestelse, og det var skepsis til om innføring av obligatoriske underlivsundersøkelser ville være et treffende tiltak. ISF anbefalte i stedet å utvikle rutiner for tilbud om helsehjelp til kvinner som er kjønnslemlestet, samt å innføre forebyggende samtaler i skolehelsetjenesten. ISF støttet også hypotesen om at denne praksisen er på retur i Norge. Videre fikk Senter for menneskerettigheter i oppdrag å foreta en studie av rettslige problemstillinger knyttet til obligatoriske underlivsundersøkelser. Studien ble fremlagt i mai 2008, og konkluderer med at tvungne underlivsundersøkelser som et tiltak mot kjønnslemlestelse - både for alle jenter og for jenter i risikogrupper - anses for å være en rettsstridig krenkelse av retten til privatliv i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og diskrimineringsforbudet i FNs barnekonvensjon.

På bakgrunn av disse utredningene har regjeringen besluttet at obligatoriske (tvungne) underlivsundersøkelser av alle jenter og jenter i risikogrupper ikke er aktuelt. Den nye handlingsplanen mot kjønnslemlestelse (2008-2011) inneholder en rekke tiltak som skal bidra til at jenter ikke utsettes for kjønnslemlestelse, og at jenter og kvinner som er kjønnslemlestet sikres god helsemessig oppfølging. Videre skal jenter og kvinner som kommer fra områder der kjønnslemlestelse praktiseres, tilbys samtale og frivillige underlivsundersøkelser som en del av helseundersøkelsen etter ankomst til Norge. Det skal også innføres tilbud om samtale og frivillige underlivsundersøkelser til aktuelle jentegrupper ved skolestart som en del av den ordinære helsekontrollen ved helsestasjonen, samt tilbud om samtale, informasjon og frivillig underlivsundersøkelse til berørte jenter i 5. klassetrinn og i 10. klassetrinn. En eventuell underlivsundersøkelse foretas av legespesialist. Denne ordningen fases inn i 2009 i de kommunene som har flest innbyggere fra berørte grupper.

6.12.3.2 Nærmere om lovforslaget her

Slik departementet ser det, reiser det seg her to hovedspørsmål: For det første om en skal videreføre gjeldende særlov om kjønnslemlestelse, og dernest - dersom reglene skal overføres til straffeloven - hvordan reglene skal utformes.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at lov om kjønnslemlestelse ikke bør videreføres, men har en noe annen begrunnelse. Departementet viser til at kjønnslemlestelsesloven § 1 har tre ulike straffalternativer hvor den øvre strafferamme er henholdsvis fengsel inntil 3, 6 og 8 år. Når handlingen kan straffes så strengt, tilsier dette at straffebudet bør plasseres i straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 54.

I motsetning til Straffelovkommisjonen foreslår departementet at reglene om kjønnslemlestelse i sin helhet overføres til straffeloven, jf. lovforslaget §§ 284 og 285. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at de generelle reglene om kroppskrenkelse og kroppsskade i det vesentligste vil ramme de handlinger som må karakteriseres som kjønnslemlestelse. Imidlertid mener departementet at en her er på et livsområde hvor det er viktig å ha egne bestemmelser som ivaretar et opplysningsbehov og samtidig gir en klarere markering av samfunnets fordømmelse av omskjæring av kvinner. Egne straffebud om kjønnslemlestelse vil i større grad klargjøre hvilke handlinger som er straffbare, og signalisere til allmennheten at slike krenkelser ikke aksepteres. Dette vil sannsynligvis også ha en forsterket preventiv effekt. I forarbeidene til kjønnslemlestelsesloven blir dette fremhevet - se Ot.prp. nr. 50 (1994 - 95) side 1 og 5 og Innst.O. nr. 9 (1995 - 96) side 2 - 3 - og det har etter departementets mening stadig gyldighet. Ved innføringen av avvergingsplikten i kjønnslemlestelsesloven § 2 i 2004, ble det også klart forutsatt at dette ikke var til hinder for en eventuell senere overføring av kjønnslemlestelsesloven til straffeloven, se Ot.prp. nr. 21 (2003-2004) side 5. Egne regler om kjønnslemlestelse i straffeloven bidrar også til at oppfyllelsen av de internasjonale forpliktelser på området blir synliggjort, og vil også kunne lette internasjonalt rettslig samarbeid i slike saker.

Departementet foreslår at reglene i kjønnslemlestelsesloven §§ 1 og 2 videreføres uten at det foretas realitetsendringer i det objektive gjerningsinnholdet. Lovteknisk foreslås en inndeling i vanlig og grov kjønnslemlestelse, jf. lovforslaget §§ 284 og 285. Departementet legger til grunn at lovforslaget §§ 284 og 285 tar opp i seg alle de straffverdige aspektene ved kjønnslemlestelse. Bestemmelsene om kjønnslemlestelse bør anvendes når vilkårene her er oppfylt. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at lovforslaget §§ 284 og 285 ikke bør anvendes i konkurrens med bestemmelsene om kroppskrenkelse og kroppsskade. I nær tilknytning til dette foreslår departementet at den øvre strafferammen for kjønnslemlestelse og grov kjønnslemlestelse heves til fengsel inntil henholdsvis 6 og 15 år, tilsvarende de foreslåtte øvre strafferammer for kroppsskade. Det gir liten mening i å operere med en lavere strafferamme for når en kjønnslemlestelse har hatt døden til følge som når en grov kroppsskade har hatt døden til følge, jf. lovforslaget § 274 om grov kroppsskade med en øvre strafferamme på fengsel inntil 15 år. Hva gjelder straffenivået, foreslår departementet at dette økes tilsvarende som ved de foreslåtte endringer i straffenivået for kroppskrenkelser og kroppsskader, se nærmere i punkt 6.3.4.3 og 6.4.4.2. Straffenivået for avvergingsplikten etter lovforslaget § 284 tredje ledd forelås ikke endret. Som nevnt foreligger det ingen avgjørelser om kjønnslemlestelse ennå, slik at det ikke er mulig å vise til konkrete avgjørelser om hvordan straffenivået i slike typetilfeller skal være etter lovforslaget §§ 284 og 285. Departementet mener imidlertid at en grov kjønnslemlestelse bør straffes noe strengere enn tilsvarende grov kroppsskade. Lovbruddets karakter og de ytre omstendigheter som normalt sett antas å være knyttet til slike lovbrudd - typisk ved at det er tale om yngre jenter i en kulturell pressituasjon - tilsier at straffreaksjonen bør være særlig streng. Kjønnslemlestelse vil dessuten ofte ha karakter av å være fysiske overgrep mot barn. Det er da viktig med et straffenivå som gjenspeiler behovet for et særskilt vern i slike situasjoner. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget §§ 284 - 285.

6.13 Vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper

Straffeloven 1902 § 127 setter straff for den som ved vold søker å få en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en handling. Departementet har videreført straffeloven 1902 § 127 i straffeloven 2005 § 155, men slik at en snevrere personkrets nyter vern etter den nye bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 210-212. Innsnevringen betyr at blant annet ansatte innen offentlig transport, lærere og helsepersonell faller utenfor begrepet «offentlig tjenestemann» i straffeloven 2005 § 155.

I forbindelse med videreføringen av straffeloven 1902 § 127, fremhevet departementet at også enkelte andre utsatte yrkesgrupper enn dem som er å anse som offentlige tjenestemenn har behov for et særskilt strafferettslig vern. Departementet foreslo derfor at de yrkesgrupper som nøt vern etter straffeloven 1902 § 127, men som ikke gjør det etter straffeloven 2005 § 155, skal gis et vern utover det som følger av de alminnelige bestemmelsene om voldslovbrudd, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 211. Spørsmålet departementet lot stå åpent i forbindelse med forslaget til straffeloven 2005 § 155, var hvordan disse yrkesgruppene skulle gis et særskilt strafferettslig vern.

En mulig løsning som ble skissert var å la det inngå som et skjerpende straffutmålingsmoment i den alminnelige bestemmelsen i straffeloven 2005 § 78 at volden er øvet mot personer som i sin yrkesutøvelse er særlig utsatt for slik atferd. Departementet anså ikke dette for å være en fullgod løsning, og skisserte derfor to andre alternative løsninger. Den ene var å lovfeste som et moment i vurderingen av om et voldslovbrudd er grovt, at handlingen var rettet mot en særlig utsatt yrkesgruppe. På den måten blir dette ikke et moment av betydning for straffastsettelsen innenfor den ordinære strafferammen, men et moment av betydning for om det skal gjelde en strengere strafferamme. Den andre skisserte løsningen gikk ut på å gi en straffebestemmelse om vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper. Hovedargumentene for denne løsningen var at man da opprettholder den særskilt strenge strafferammen, samtidig som man viderefører den lavere terskelen for vold som var lagt til grunn i straffeloven 1902 § 127.

Om valget av løsning uttalte departementet at dette ville bli fulgt opp i den siste proposisjonen om straffelovens spesielle del, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 211. Departementet bemerket samtidig at det avgjørende for valg av løsning vil være hvilket reelt behov det er for et særskilt vern for de ulike yrkesgrupper.

Tilsvarende spørsmål har vært tema i relasjon til straffeloven 1902 § 128. I dette tilfellet har departementet valgt å gi et eget straffebud om vern av enkelte utsatte yrkesgrupper, jf. forslaget til § 265.

Departementet mener samme løsning bør velges for tilfeller hvor det utøves vold mot særlig utsatte yrkesgrupper. Om begrunnelsen for dette vises det til begrunnelsen for forslaget § 265 om trusler mot særskilt utsatte yrkesgrupper. Samme personkrets som i forslaget § 265 vil nyte et særskilt strafferettslig vern mot vold etter forslaget her, og vold skal forstås på samme måte i straffeloven 1902 § 127 og straffeloven 2005 § 155.

6.14 Forsømmelse av hjelpeplikt

Straffeloven 1902 § 387 knesetter en generell hjelpeplikt i tilfeller hvor det foreligger en klar fare for tap av menneskeliv. Hjelpeplikten gjelder såfremt hjelp kan ytes uten «særlig fare eller oppofrelse» for hjelperen eller andre. Kjernen i dette vilkåret er at det ikke må være urimelig å forlange at det settes i gang redningsforsøk. Etter § 387 første ledd nr. 1 er den straffbare handlingen å unnlate etter evne å hjelpe en som er i øyensynlig eller overhengende livsfare. Her kreves det at det må fremtre som klart at det er fare for liv. Etter første ledd nr. 2 er den straffbare handlingen å unnlate ved anmeldelse eller på annen måte etter evne å avverge brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke som medfører fare for menneskeliv. Straffen er bot eller fengsel inntil 3 måneder. Skyldkravet er forsett, selv om straffeloven 1902 § 40 annet ledd tilsier at uaktsomhet er tilstrekkelig, jf. Rt. 1951 side 110. Etter § 387 annet ledd forhøyes strafferammen til fengsel inntil 6 måneder dersom noen omkommer på grunn av unnlatelsen.

Straffeloven 1902 § 327 statuerer en alminnelig hjelpeplikt ved oppfordring om bistand fra en offentlig tjenestemann. Det er et vilkår at bistanden kan gis uten særlig fare eller oppofrelse. Den straffbare handlingen angis i tre alternativer; å unnlate å hjelpe, når hjelp er nødvendig for å avverge en forbrytelse eller ulykke (første ledd), å hindre en annen i å gi slik bistand som anmodet fra offentlig tjenestemann (første ledd) og ellers uberettiget nekte en offentlig tjenestemann bistand (annet ledd). Bestemmelsen er antatt å være uten praktisk betydning, og det foreligger ingen høyesterettsavgjørelser om den. Straffen er bot eller hefte eller fengsel inntil 4 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 387 første ledd, se skissen til § 27-13. Bestemmelsen foreslår som nå å ramme den som unnlater å hjelpe noen som er i livsfare. Kommisjonen foreslår at bestemmelsen også skal ramme den som unnlater å hjelpe noen som står i fare for å bli påført en betydelig skade på legeme og helse, se delutredning VII side 359. Paragraf 387 annet ledd foreslås ikke videreført, idet det vises til kumulasjonsmuligheten med skissene til § 27-11 om grovt uaktsom betydelig skade på kropp eller helse eller § 27-12 om grovt uaktsomt drap. Strafferammen foreslås å ligge i det lavere sjiktet, se delutredning VII side 360.

Kommisjonens forslag om å utvide straffebudet til også å omfatte den som unnlater å hjelpe noen som står i fare for å bli påført en betydelig skade på kropp eller helse, må ses i sammenheng med forslaget om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 327, se delutredning VII side 359 og 413. Kommisjonen viser til at det i en rekke tilfeller foreligger en handle- eller hjelpeplikt etter andre straffesanksjonerte bestemmelser, se nærmere side 413. I tillegg pekes det på at straffeloven 1902 § 327 i praksis ikke har vært benyttet.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag til bestemmelsen om forsømmelse av hjelpeplikt og forslaget om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 327.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag. Lovforslaget § 287 etablerer en generell regel om hjelpeplikt hvor det er åpenbar fare for liv eller betydelig skade på kropp eller helse. Selv om det finnes flere straffesanksjonerte bestemmelser i spesiallovgivningen som etablerer en hjelpeplikt - som i flere tilfeller går lenger i å pålegge hjelpeplikt - mener departementet at det også i en ny straffelov bør gis en generell regel om hjelpeplikt. Departementet er også enig i at hjelpeplikten utvides til å omfatte tilfeller hvor det er en klar fare for betydelig skade på kropp eller helse. Departementet er også enig i at straffeloven 1902 § 327 ikke videreføres. For øvrig vises det til merknadene til § 287.

6.15 Hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.

Straffeloven 1902 § 242 første ledd rammer den som hensetter en annen i hjelpeløs tilstand. Det kreves en positiv handling som fremkaller den hjelpeløse tilstanden, jf. «hensetter». Det behøver ikke å være noe pliktforhold mellom personene. Med «hjelpeløs tilstand» menes at situasjonen volder fare for liv, kropp eller helse, se til illustrasjon Rt. 1948 side 246, Rt. 1954 side 674 og Rt. 1969 side 941. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 1902 § 40. Medvirkning er særskilt nevnt og dermed straffbar. Den øvre strafferamme er fengsel inntil 3 år.

Straffeloven 1902 § 242 annet ledd rammer den som forlater noen i hjelpeløs tilstand eller lar noen forbli i hjelpeløs tilstand når han plikter å dra omsorg for vedkommende. Her kreves det altså i motsetning til første ledd ikke at vedkommende selv har forårsaket den hjelpeløse tilstanden - annet ledd rammer unnlatelse av å oppfylle en handleplikt. Unnlatelsen må være «rettsstridig», slik at det kreves en eller annen form for pliktforhold mellom personene. Plikten til å «dra omsorg» kan følge av lov, avtale, offentlig stilling eller være begrunnet i alminnelige rettsgrunnsetninger. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 1902 § 40. Kun medvirkning som består i forledelse eller tilskyndelse rammes her. Den øvre strafferammen er også etter annet ledd fengsel inntil 3 år.

Etter straffeloven 1902 § 242 tredje ledd forhøyes den øvre strafferammen til fengsel inntil 6 år dersom lovbruddet har hatt døden eller betydelig skade på legeme og helse til følge. Offentlig påtale krever påtalebegjæring eller at offentlig påtale er påkrevd av allmenne hensyn, jf. fjerde ledd.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 242 første og annet ledd, jf. skissen til § 27-14 og delutredning VII side 359. Straffeloven 1902 § 242 tredje ledd foreslås ikke videreført, idet skissene til § 27-11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse eller § 27-12 om grovt uaktsomt drap vil kunne anvendes ved slike uforsettlige følger. Det foreslås at strafferammen skal være bot eller fengsel inntil 3 år, se delutredning VII side 360.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag, se lovforslaget § 288. Lovforslaget har fått en noe annen utforming enn den gjeldende bestemmelse, men er en videreføring av straffeloven 1902 § 142 første og annet ledd. Departementet er enig med kommisjonen i at straffeloven 1902 § 142 tredje og fjerde ledd ikke bør videreføres. Som kommisjonen foreslår departementet at strafferammen skal være fengsel inntil 3 år. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 288.

6.16 Bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 22 som ikke videreføres

6.16.1 De enkelte bestemmelsene

6.16.1.1 Straffeloven 1902 § 234

Straffeloven 1902 § 234 setter en lavere straff for drap enn det som følger av straffeloven § 233 for den mor som har drept sitt barn under fødselen eller innen ett døgn etter denne. Straffen er fengsel fra 1 til 8 år, men under særdeles skjerpende omstendigheter er straffen fengsel inntil 12 år. I tredje ledd åpnes det for å gjøre forsøk straffritt når barnet ikke er tilføyd betydelig skade på legemet eller helbred.

Barne- og familiedepartementet er opptatt av at de hensyn som er ivaretatt i straffeloven 1902 § 234, også blir ivaretatt dersom denne bestemmelsen ikke videreføres.

Straffelovkommisjonen viser til at under nåtidens sosiale forhold er overtredelser som dette sjeldne. Kommisjonen er bare kjent med et fåtall tilfeller som har vært forfulgt strafferettslig i nyere tid. I et tilfelle ble moren gitt påtaleunnlatelse, mens et annet ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Kommisjonen mener det ikke er behov for en særregel som dette når det er adgang i særlige tilfeller til å fastsette straff under minstestraff eller til en mildere straffart, jf. delutredning VII side 419.

Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag. Ettersom departementet ikke har fulgt opp kommisjonens forslag om en generell bestemmelse som adgang til nedsatt straff ved særdeles formildende omstendigheter, viser departementet til at det vil kunne være aktuelt å avgjøre forholdet ved påtaleunnlatelse, jf. straffeprosessloven § 69 eller ved straffutmålingsfrafall, jf. straffeloven 2005 § 61.

6.16.1.2 Straffeloven 1902 § 237

Straffeloven 1902 § 237 rammer uaktsom legemsbeskadigelse når skaden består i sykdom, arbeidsudyktighet som varer utover 2 uker eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade som nevnt i straffeloven 1902 § 229. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Straffelovkommisjonen mener det i tilfeller som dette er en tilstrekkelig reaksjon at gjerningspersonen dømmes til å erstatte skaden. Det vises i tillegg til at det på mange områder er adgang til å straffe uaktsomme normbrudd, som for eksempel i veitrafikken. Straffeloven § 237 har heller ikke vært mye brukt i praksis. Kommisjonen har vurdert om skyldkravet bør endres til grov uaktsomhet, men har kommet til at vernet mot forsettlige kroppsskader må være tilstrekkelig. Til støtte for å ikke videreføre straffeloven § 237, viser kommisjonen til at straffansvaret for uforsettlige legemskrenkelser bør innskrenkes til de tilfellene hvor skaden er betydelig, jf. delutredning VII side 410.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag og vurdering.

6.16.1.3 Straffeloven 1902 § 240

Straffeloven 1902 § 240 setter straff for den som unndrar seg fra å yte rimelig hjelp og støtte til en kvinne som er gravid eller nedkommer med hans barn, når dette fører til at hun hensettes i en nødlidende eller hjelpeløs tilstand. Straffen er bøter eller fengsel inntil 2 år. Straffen er fengsel inntil 3 år dersom hun forøver en forbrytelse rettet mot fosterets eller barnets liv, eller på denne måten utsetter dets liv for fare.

Straffelovkommisjonen antar det ikke er behov for en bestemmelse som straffeloven 1902 § 240 i dagens samfunn, med blant annet bedre sosialt støtteapparat, økt kunnskap om prevensjonsmiddler, adgang til abort mv. Også synet på ugifte kvinner er et annet i dag enn da straffeloven ble vedtatt i 1902. Kommisjonen foreslår på denne bakgrunn ikke å videreføre straffeloven 1902 § 240, jf. delutredning VII side 410.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag og vurderinger.

6.16.1.4 Straffeloven 1902 § 241

Straffeloven 1902 § 241 rammer den som kjenner til at en kvinne han har besvangret, planlegger å begå en forbrytelse mot fosterets eller barnets liv, og som unnlater å foreta seg noe for å forhindre dette. Straffen er fengsel inntil 3 år.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre bestemmelsen. Kommisjonen antar det ikke er behov for en slik bestemmelse i dag så lenge det for kvinnen selv ikke er straffbart å avbryte svangerskapet. Den som ikke forebygger en planlagt forbrytelse mot et født barns liv, vil etter omstendighetene kunne rammes av bestemmelsen om brudd på avvergingsplikt, jf. delutredning VII side 410.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag og vurderinger.

6.16.1.5 Straffeloven 1902 § 243

Straffeloven 1902 § 243 setter strengere straff for overtredelse av straffeloven 1902 § 242 når denne har fremkalt en «øiensynlig» fare for liv eller helbred. Straffen er fengsel inntil 3 år, men minst 3 år dersom forbrytelsen har døden eller betydelig skade på legeme eller helbred til følge.

Straffelovkommisjonen mener det ikke er behov for å fravike den strafferamme som foreslås i bestemmelsen som setter straff for å hensette noen i hjelpeløs tilstand, og foreslår således ikke å videreføre straffeloven 1902 § 243, jf. delutredning VII side 410.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag og vurderinger.

6.16.1.6 Straffeloven 1902 § 244

Straffeloven 1902 § 244 første ledd setter en lavere strafferamme for overtredelse av straffeloven 1902 §§ 242 eller 243 dersom en mor innen ett døgn etter fødselen hensetter barnet i hjelpeløs tilstand, eventuelt med den følge at barnet omkommer. Straffen er fengsel inntil 8 år. Annet ledd gir adgang til å innrømme moren straffrihet dersom barnet har overlevd uten betydelig skade på legeme eller helbred.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre bestemmelsen ut fra at det ikke lite behov for en slik bestemmelse i dag, jf. delutredning VII side 411.

Departementet støtter straffelovkommisjonens forslag og vurdering.

6.17 Bestemmelser som foreslås overført til spesiallovgivningen

6.17.1 Straffeloven 1902 § 245

Straffeloven 1902 § 245 setter straff for den som avbryter eller medvirker til å avbryte et svangerskap uten lovlig å ha adgang til det. Straffen er fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år dersom handlingen er utført i vinningshensikt eller under særdeles skjerpende omstendigheter. Har gjerningspersonen handlet uten kvinnens samtykke, kan fengsel inntil 15 år anvendes, og inntil 21 år dersom kvinnen omkommer som følge av lovbruddet. Straff etter denne bestemmelsen kommer imidlertid ikke til anvendelse for kvinner som selv avbryter sitt svangerskap eller medvirker til dette.

Straffelovkommisjonen viser til at de overtredelsene som rammes av straffeloven § 245, også er omfattet av ordlyden i abortloven § 13, men at det av forarbeidene til abortloven fremgår at § 13 bare regulerer mindre grov brudd på abortloven. Kommisjonen viser til at det ved den nærmere avgrensning mellom straffeloven § 245 og abortloven § 13 er en del spørsmål som står uavklart. Dette skyldes særlig at det har vært foretatt endringer i abortloven uten at straffeloven § 245 samtidig har blitt oppdatert. Kommisjonen viser videre til at det også tidligere har vært foreslått å overføre straffeloven § 245 til abortloven, jf. Ot.prp. nr. 15 (1959-1960) side 44-45. Departementet anførte den gang at sterke rettstekniske hensyn talte for en slik overføring. Straffelovkommisjonen er enig i dette standpunktet ut fra hensynet til saklig sammenheng i regelverket, jf. delutredning VII side 162. Kommisjonen viser til at en overføring av straffeloven § 245 til abortloven kan skje uten endring i abortloven § 13, da gjerningsinnholdet etter ordlyden omfatter alle brudd på reglene i loven eller forskrift gitt i medhold av loven. I tillegg vil svangerskapsavbrudd uten kvinnens samtykke rammes av bestemmelsen om grov kroppsskade. Det er derfor ikke behov for at slike handlinger også omfattes av abortloven.

Strafferammen i straffeloven § 245 første ledd første punktum er fengsel inntil 3 år, mot bot eller fengsel inntil 3 måneder i abortloven § 13. Svangerskapsavbrudd uten at de materielle vilkårene i abortloven er oppfylt, er klart mer straffverdig enn hvis det har skjedd brudd på andre bestemmelser i abortloven. Kommisjonen mener derfor det bør vurderes å heve strafferammen i abortloven § 13, eventuelt i et eget straffalternativ, jf. delutredning VII side 438.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å flytte straffeloven 1902 § 245 til abortloven § 13. Etter departementets syn bør straffetrusselen for ulovlig svangerskapsavbrudd plasseres i en logisk og saklig tilknytning til bestemmelsene det settes straff for overtredelse av, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 54-55 om departementets generelle vurderinger av om en straffetrussel bør stå i straffeloven eller spesiallovgivningen. Ved å samle både bestemmelsene om svangerskapsavbrudd og straffetrusselen for overtredelse av disse i én lov, vil regelverket fremstå som mer oversiktlig og helhetlig, og dermed bidra til å forhindre usikkerhet om avgrensing og anvendelsen av regelverket.

Departementet har vurdert om flytting av straffeloven § 245 til abortloven § 13 vil medføre et redusert strafferettslig vern for mor og foster, men har kommet til at straffansvaret i abortloven § 13 etter sin ordlyd er sammenfallende med straffeloven § 245. Abortloven § 13 setter straff for brudd på alle bestemmelser i loven eller forskrifter gitt i medhold av denne. Paragraf 13 inkluderer da etter sin ordlyd også de mer alvorlige overtredelsene hvor de materielle vilkårene for svangerskapsavbrudd ikke er oppfylt. Etter departementets oppfatning påkrever en flytting dermed ingen endring av ordlyden i abortloven § 13, men for at det skal være adgang til å idømme straff innenfor en tilsvarende realistisk strafferamme som etter straffeloven § 245, mener departementet den øvre strafferammen i abortloven § 13 bør hevs til fengsel inntil 2 år. I straffeloven § 245 heves den øvre strafferammen til henholdsvis inntil 6, 15 og 21 år ved nærmere bestemte omstendigheter. Departementet har kommet til at det ikke er behov for en videreføring av slike sidestrafferammer når de alminnelige bestemmelsene om voldslovbrudd og drap vil kunne anvendes i konkurrens med abortloven § 13. Det vises for øvrig til merknadene til abortloven § 13, jf. punkt 6.19.