9 Skadeverk

9.1 Hva kapitlet omhandler

Departementet foreslår et kapittel om vern mot skadeverk, som avløser bestemmelsene om skadeverk i straffeloven 1902 kapittel 28 og 40 og bestemmelsene om brannstiftelse mv. i §§ 148, 149, 151 og 159 i straffeloven 1902 kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser.

De to regelsettene gir begge et vern mot skadegjørende handlinger, men ivaretar til dels ulike interesser. Hovedformålet med de alminnelige skadeverksbestemmelsene er å verne den private økonomiske og ideelle interesse i at gjenstander ikke utsettes for skade fra utenforstående. Straffansvaret for alminnelig skadeverk er derfor knyttet til at noen skader eller ødelegger en gjenstand som tilhører en annen.

De nevnte straffebestemmelsene i kapitlet om allmennfarlige forbrytelser i straffeloven 1902, som «mordbrannparagrafen» i § 148, rammer derimot skadeverk og forvoldelse av ulykker som på grunn av sitt omfang og alvor utgjør en fare for allmennheten. Det er derfor et vilkår for straffansvar at brannstiftelsen eller en av de ulykkene bestemmelsen nevner, medfører en nærliggende fare for tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom. Det er ikke noe vilkår for straff at faren for allmennheten er fremkalt ved skadeverk, men i praksis vil det som regel være slik, typisk ved at gjerningspersonen setter fyr på et bygningskompleks.

Bakgrunnen for å samle regelsettene i ett kapittel, er at straffeloven 1902 kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser ikke foreslås videreført som et eget kapittel i straffeloven 2005. Kapitlets bestemmelser om brannstiftelse mv. må derfor overføres til et annet kapittel i straffeloven 2005. Valget har stått mellom kapitlet om skadeverk, kapitlet om voldslovbrudd, eller kapitlet om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet.

Ved valget av plassering har departementet lagt avgjørende vekt på at bestemmelsene om brannstiftelse mv. i praksis som regel blir overtrådt ved at gjerningspersonen begår skadevoldende handlinger som fremkaller fare for allmennheten. Riktignok har bestemmelsene om brannstiftelse mv. også en side til forbrytelsene mot liv og kropp, ettersom de rammer visse handlinger som utløser fare for tap av menneskeliv, men denne faren er praktisk sett som oftest betinget av at det først er begått en form for skadeverk. I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet derfor at bestemmelsene har en nærmere tilknytning til skadeverksbestemmelsene enn til straffebudene som verner liv og kropp, jf. delutredning VII side 366 - 367.

Bestemmelsene kunne også ha blitt plassert i kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet, men kapittel 20 inneholder primært bestemmelser som retter seg mot handlinger som begås i det offentlige rom. Bestemmelsene om straff for brannstiftelse mv. bygger ikke på noen slik forutsetning og passer derfor bedre i kapittel 28.

Forslaget bygger på Straffelovkommisjonens skisse til nytt kapittel 28 om vern mot tingskade, jf. delutredning VII side 366 flg., men det er gjort enkelte endringer.

I motsetning til kommisjonen går departementet inn for å videreføre begrepet skadeverk i kapitlets overskrift. Dette ble også foreslått av Agder lagmannsrett under høringen. Grunnen er at bestemmelsene om forledelse til formuestap (lovforslaget § 354) og mindre skadeverk (lovforslaget § 353) kan få anvendelse selv om det ikke oppstår tingskade. Etter departementets oppfatning er det dessuten uheldig å ta i bruk begrepet «ting» her, ettersom legaldefinisjonen av begrepet «gjenstand» - som i dag benyttes i skadeverksbestemmelsene - er videreført i straffeloven 2005 § 12.

9.2 Skadeverk

9.2.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 rammer alminnelig (§ 291), mindre (§ 391 første og annet ledd) og grovt (§ 292 og § 391 tredje ledd) skadeverk, samt visse andre skadevoldende handlinger (§ 294). Skyldkravet er forsett, men grovt skadeverk er straffbart også ved uaktsomhet, jf. § 391 tredje ledd. Medvirkere straffes på samme måte.

Straffbart skadeverk oppstår når noen «rettsstridig ødelegger, skader, gjør ubrukelig eller forspiller en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen», jf. straffeloven 1902 § 291. Med «gjenstand» menes ethvert fysisk objekt, som løsøre og fast eiendom. Elektronisk lagret informasjon (data) er ikke en gjenstand, men endring og sletting av den vil som regel likevel være straffbart, fordi handlingene er skadeverk mot lagringsmediet, jf. Rt. 2004 side 1619. I uttrykket «tilhører en annen» ligger det at skade på gjerningspersonens egne gjenstander eller eierløse gjenstander ikke kan straffes som skadeverk.

Alternativene «skader» og «ødelegger» forutsetter at gjenstanden får en fysisk skade, mens en gjenstand kan være «ubrukeliggjort» uten at den blir utsatt for fysisk påvirkning, for eksempel ved at en nødvendig del av en maskin fjernes slik at den ikke kan brukes, jf. Rt. 1930 side 1005. «Forspiller» rammer for eksempel at dyr slippes løs og går tapt eller at elektrisitet ledes bort og går til spille.

Handlinger som nevnt i straffeloven § 291 straffes som mindre skadeverk etter straffeloven § 391 første ledd når «den voldte skade er liten». I denne vurderingen står skadens fysiske og økonomiske omfang sentralt. For mindre skadeverk straffes også den som «tilsmusser eller besudler en gjenstand», jf. § 391 annet ledd. Det vil si handlinger som ikke er direkte skadevoldende, men som er frastøtende eller volder ubehag for den fornærmede. Et eksempel kan være tagging som lar seg fjerne på en enkel og rimelig måte, jf. Borgarting lagmannsretts dom 30. april 2002 (RG 2002 side 1054).

Hvorvidt et skadeverk er grovt, beror på en helhetsvurdering. Ordlyden i straffeloven 1902 § 292 angir noen momenter som særlig skal tillegges vekt, men de er ikke nødvendige for at overtredelsen skal kunne karakteriseres som grov.

Straffeloven 1902 § 294 setter i første ledd nr. 1 straff for den som ved å fremkalle eller styrke en villfarelse forleder noen til å foreta en handling som volder ham, eller noen som handler på vegne av ham, formuestap. Bortsett fra at det ikke kreves vinnings hensikt, er gjerningsinnholdet tilnærmet det samme som i bedrageribestemmelsen i straffeloven 1902 § 270. Etter § 294 første ledd nr. 2 og 3 straffes brudd på ulike typer bedriftshemmeligheter.

9.2.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen går i sin skisse til kapittel 29 om vern mot tingskade i det alt vesentlige inn for å videreføre reglene om skadeverk i straffeloven 1902 kapittel 28 §§ 291 og 292, samt § 391, se utredningen side 366.

Skissen til §§ 29-1 (skadeverk), 29-2 (forsettlig og grovt uaktsomt grovt skadeverk) og 29-3 (lite skadeverk) viderefører straffeloven §§ 291, 292 og 391 første, annet ledd og tredje ledd annet alternativ uten realitetsendringer. Kommisjonen foreslår en noe mer generell oppregning av momenter ved vurderingen av om et skadeverk er grovt. Skadeverk skal kunne straffes med hhv. fengsel inntil 1 år (skadeverk), fengsel inntil 6 år (grovt skadeverk), bot eller fengsel inntil 1 år (grovt uaktsomt grovt skadeverk) og bot (lite skadeverk).

Kommisjonen foreslår ikke å videreføre straffeloven § 391 tredje ledd første straffalternativ om simpelt uaktsomt grovt skadeverk. Begrunnelsen er at «[f]or skadeforvoldelse - og da den grove - bør det være tilstrekkelig å straffe den som har handlet særdeles klanderverdig, og handlingen gir grunnlag for sterk bebreidelse for mangel på aktsomhet, jf. utk § 3 - 10 andre ledd», se utredningen side 367.

Kommisjonen foreslår å videreføre straffeloven § 294 første ledd nr. 2 og 3 om brudd på bedriftshemmeligheter, men går inn for at bestemmelsene flyttes til kapittel 23 om vern av informasjon mv. Straffeloven § 294 første ledd nr. 1 foreslås ikke videreført, jf. utredningen side 412.

Under høringen har Agder lagmannsrett uttalt at bestemmelsene om skadeverk på elektronisk lagret informasjon (jf. kommisjonens skisse til §§ 23-11 til 23-13) bør inkorporeres i de vanlige skadeverksbestemmelsene. Advokatforeningen synes det virker kunstig at bestemmelsen om lite skadeverk også skal kunne ramme blasfemiske handlinger som rettes mot kirkebygg eller gjenstander av religiøs betydning, selv om handlingen ikke innebærer noen nevneverdig økonomisk skade.

9.2.3 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om og begrunnelse for å videreføre bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 28 §§ 291 (skadeverk) og 292 (forsettlig grovt skadeverk) uten realitetsendringer. Det samme gjelder § 391 første, annet og tredje ledd annet alternativ (mindre skadeverk, dvs. det kommisjonen kaller «lite skadeverk», og grovt uaktsomt grovt skadeverk). Departementet er enig med kommisjonen i at oppregningen av momenter i vurderingen av om skadeverket er grovt, kan gjøres noe mer generell i dag. Det vises til forslaget til § 352 og merknadene til bestemmelsen.

Departementet går som kommisjonen inn for å avkriminalisere simpel uaktsomt grovt skadeverk (straffeloven 1902 § 391 tredje ledd første straffalternativ), og slutter seg til kommisjonens begrunnelse om at det vil være tilstrekkelig å straffe grovt uaktsom skadeforvoldelse. Forslaget har støtte i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 115 om å stramme inn bruken av simpel uaktsomhet som skyldform. Videre fremgår det der at avkriminalisering særlig vil kunne være aktuelt på områder hvor andre sanksjoner er anvendelige. I dette tilfellet vil det sivilrettslige erstatningsansvaret for uaktsomme skadegjørende handlinger være en slik sanksjon. I tillegg til å ha en forebyggende effekt vil erstatningsansvaret dessuten kunne redusere skadefølgene ved å kompensere den fornærmedes økonomiske tap. Når dette ses i sammenheng med den relativt sett lave graden av bebreidelse som kan rettes mot gjerningspersonen for simpelt uaktsomme handlinger, foreligger det etter departementets oppfatning ikke sterk nok grunn til å videreføre straffansvaret i straffeloven 1902 § 391 tredje ledd første alternativ. Det samme gjelder særregelen i tredje ledd siste alternativ om straffskjerping for simpel uaktsomt skadeverk på grensemerke («grenseskjel») mot naborike.

Ettersom departementet går inn for at en ren ødeleggelse av materielle verdier nå skal rammes som skadeverk, og ikke av bestemmelsen om fremkalling av fare for allmennheten (jf. straffeloven 1902 § 148 og forslaget til § 355), foreslår departementet en egen bestemmelse om særlig grovt skadeverk med en øvre strafferamme på fengsel inntil 15 år, se § 352 annet ledd.

Departementet er også enig med kommisjonen i at det er behov for å videreføre straffansvaret for grovt uaktsomt grovt skadeverk. Som eksempel på behovet for straffansvar kan nevnes en dom fra Agder lagmannsrett 13. februar 2003, der en 19 år gammel mann ble dømt for grovt uaktsomt grovt skadeverk for å ha satt fyr på papir i en søppelkasse festet til veggen på en skolebygning, noe som medførte at deler av skolen brant ned og ble påført brannskader for minst 6 millioner kroner. Slike handlinger bør fortsatt kunne straffes, jf. forslaget til § 352 tredje ledd.

Departementet går som kommisjonen inn for å videreføre straffeloven 1902 § 294 første ledd nr. 2 og 3 om urettmessig bruk av bedriftshemmeligheter, og flytte dem til straffeloven 2005 kapittel 23 om vern av informasjon og informasjonsutveksling, jf. utredningen side 323. Overtredelser av disse bestemmelsene har en annen karakter enn de øvrige handlingene som rammes av departementets forslag til straffebestemmelser i kapitlet om vern mot skadeverk: Etter straffeloven 1902 § 294 første ledd nr. 2 og 3 er det ikke et vilkår for straff at informasjonen endres, manipuleres, slettes, forspilles eller på annen måte skades - det er den urettmessige bruken eller spredningen av informasjonen som gjør handlingen straffbar. Slik sett har handlingen også en tilknytning til straffebestemmelsene om vern av informasjon. Departementet legger imidlertid avgjørende vekt på likheten med skadeverk, og foreslår at det føyes til et annet ledd i § 351 som presiserer at også den som uberettiget endrer, gjør tilføyelser til, ødelegger sletter eller skjuler andres data, kan straffes for skadeverk.

Kommisjonen har under tvil foreslått ikke å videreføre straffeloven 1902 § 294 første ledd nr. 1, jf. utredningen side 412. Bestemmelsen rammer den som fremkaller eller styrker en villfarelse hos noen slik at vedkommende forledes til å foreta en handling som fører til formuestap for denne eller noen han handler på vegne av. I sin språklige utforming er bestemmelsen tilnærmet lik bedrageribestemmelsen, med to unntak: Det er ikke et krav om vinnings hensikt, og utnyttelse av en villfarelse rammes ikke. Som begrunnelse for å ikke videreføre bestemmelsen, viser kommisjonen til at kravet til vinningshensikt i bedrageribestemmelsen foreslås erstattet med et krav om forsett om vinning, jf. skissen til § 32 - 1.

Departementet mener på sin side at det fortsatt er behov for å kunne straffe handlinger som kun utføres med forsett om å påføre fornærmede tap, og uten forsett om noen økonomisk fordel. Dette gjelder for eksempel hvis en gjerningsperson gir bevisst uriktige råd om investering i finansielle instrumenter, boligkjøp eller annet, som den fornærmede handler i tillit til, og lider formuestap. Situasjonen er ikke helt upraktisk. I Borgarting lagmannsretts dom 4. januar 2005 (RG 2005 side 773) var en mann tiltalt etter straffeloven § 294 første ledd nr. 1 for å ha lagt inn bud og inngått avtale om kjøp av bolig uten å opplyse selgeren om manglende evne og vilje til å gjennomføre handelen, med den følge at selgeren ble påført et økonomisk tap på fire millioner kroner. Den tiltalte ble frifunnet, idet tilstrekkelig bevis for skyld ikke forelå, men retten uttalte at slike handlinger etter omstendighetene vil kunne straffes etter straffeloven § 294 første ledd nr. 1. Departementet er enig i det.

Etter departementets syn er det ikke holdepunkter for å si at gjerningspersonens forsett og handlingens potensielle skadefølger i slike saker skiller seg fra tradisjonelle skadeverk. Å forlede noen til formuestap er straffverdig, og å videreføre straffansvaret på dette punkt er i samsvar med prinsippene for bruk av straff i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kapittel 7. Å forlede noen til formuestap vil ikke rammes av bedrageribestemmelsen i straffeloven 2005 selv om dagens hensiktskrav erstattes med et vilkår om vinningsforsett, og det er behov for et særskilt straffebud som rammer slike handlinger. Departementet går derfor inn for en bestemmelse om (forsettlig) forledelse til formuestap i straffeloven 2005 § 354 som svarer til straffeloven 1902 § 294 første ledd nr. 1. Strafferammen på bot eller fengsel inntil seks måneder er foreslått endret til bot eller fengsel inntil ett år. Med dette menes ikke å legge føringer for en strengere straffutmålingspraksis. Endringen er begrunnet utelukkende av sammenhengen med bestemmelsen om grovt uaktsomt bedrageri. Departementet ser ikke grunn til å ha forskjellige strafferammer i disse to bestemmelsene.

Uaktsomme handlinger vil fremdeles ikke rammes. Tapskompensasjon vil i slike tilfeller måtte søkes gjennom det ulovfestede erstatningsansvaret for uaktsomme skadevoldende handlinger.

Om den nærmere forståelsen av bestemmelsen viser departementet til merknadene til § 354.

9.3 Fremkalling av fare for allmennheten ved å volde visse former for skadeverk eller ulykker

9.3.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 148 er plassert i kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser, og retter seg mot den som forårsaker særskilte former for skadeverk eller ulykker som leder til at menneskeliv lett kan gå tapt, eller som lett kan forårsake utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom.

Uttrykket allmennfarlig sikter til at skadeverket eller ulykken etter sin art utsetter en videre, ubestemt krets av personer for fare eller medfører risiko for svært omfattende skade på fremmed eiendom. Straffen er fengsel fra 2 til 21 år, men minst 5 år dersom noen omkommer eller det oppstår skade på person som følge av ulykken. Uaktsomme handlinger rammes av § 151. Forsøk kan straffes likt som ved fullbyrdet forbrytelse, jf. § 148 tredje ledd.

Straffeloven § 148 er først og fremst anvendt ved brannstiftelser («ildebrann»), som vil si at det er anlagt en ild som er i stand til å utvikle seg på egen hånd. Typetilfellet er at noen setter fyr på en bygning der personer oppholder seg, derav tilnavnet «mordbrannparagrafen».

Alternativet «sammenstyrtning» vil kunne være aktuelt hvis noen handler slik at en bygning eller tribune faller sammen. Ras rammes også av dette alternativet.

«Sprengning» sikter først og fremst til skade på eller ødeleggelse av en gjenstand ved hjelp av sprengstoff.

En «oversvømmelse» kan for eksempel inntre etter ødeleggelse av en demning, slik at vannet renner over bredden.

«Sjøskade» vil si skade på skip eller annen innretning på sjøen. Med «jernbaneulykke» menes ting- eller personskade som oppstår i forbindelse med bruk av et skinnegående transportmiddel. Det går ikke klart frem om også andre skinnegående innretninger faller innenfor virkeområdet til bestemmelsen. Det foreligger en «luftfartsulykke» når det på bakken eller i luften skjer en ulykke som involverer et luftfartøy som er i drift.

Vilkåret om at ulykken «lett» må kunne medføre tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom, innebærer at skadefølgen på gjerningstiden må ha fremstått som et nokså nærliggende resultat av ulykken. Det kreves ikke at det er sannsynlig at følgen vil inntreffe.

Om en ødeleggelse av fremmed eiendom er «utstrakt», beror på en skjønnspreget helhetsvurdering, der særlig ødeleggelsens fysiske (rommelige) og økonomiske omfang står sentralt. Vurderingen er nærmere omtalt i merknadene til § 355 nedenfor.

En ulykke vil normalt også være en «skade» etter straffeloven 1902 § 291, slik at forholdet kan straffes som skadeverk når ulykken ikke har det skadepotensialet § 148 krever. Fra dette gjelder to unntak: For det første rammer § 291 ikke ulykker på egen eiendom. Volder noen en ulykke ved å sette ild på sitt eget hus, kan ikke § 291 anvendes. Skjer det derimot skade på både egen og fremmed eiendom, eller bare på fremmed eiendom, vil § 148 og § 291 jf. § 292 kunne anvendes samtidig (i konkurrens). For det andre vil en ulykke kunne være straffbar etter § 148, men ikke etter § 291, når den faktisk ikke medfører skader, for eksempel ved utløsning av sprengladning på en åpen plass uten at noen gjenstander komme til skade.

Straffeloven §§ 148 og 151 suppleres av § 149, som setter straff for den som «under saadan Ulykke som i § 148 omhandlet eller vidende om, at en saadan truer, ved Ødeleggelse, Beskadigelse eller Fjernelse af Redskaper eller paa anden Maade søger at hindre dens Forebyggelse eller Bekjempelse, eller som medvirker hertil.» Bestemmelsen rammer blant annet den som hindrer at hjelpemannskaper kommer frem til ulykkesstedet. Det er ikke et krav om at ulykken har inntruffet; det er nok at ulykken «truer», men i en slik situasjon må gjerningspersonen ha positiv kunnskap (viten) om dette. Sannsynlighetsforsett, jf. straffeloven 2005 § 22 første ledd bokstav b annet alternativ, er ikke tilstrekkelig.

I formuleringen «søger at hindre» ligger at forsøk på å hindre en ulykke som nevnt i § 148, regnes som fullbyrdet forbrytelse. Straffeloven § 50 om tilbaketreden fra forsøk vil derfor ikke komme til anvendelse.

Straffen for overtredelse av § 149 er fengsel fra ett til 15 år.

Straffeloven § 150 setter straff med fengsel inntil 6 år for den som ved en av de nærmere oppregnede handlinger eller unnlatelser forsettlig eller uaktsomt volder fare for en ulykke som omhandlet i § 148. Etter annet ledd gjelder et skjerpet straffansvar - fengsel inntil 12 år - dersom overtredelsen fører til en slik ulykke. Forsøk kan straffes som fullbyrdet forbrytelse, jf. tredje ledd. Er overtredelsen uaktsom og ikke forsettlig, er straffen etter fjerde ledd bot eller fengsel inntil ett år.

Etter § 159 straffes den som inngår forbund (avtale) med noen i hensikt å begå eller medvirke til en forbrytelse som nevnt i § 148 m.fl.

9.3.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

I skissen til § 29 - 4 foreslår kommisjonen en bestemmelse om forsettlig brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse som svarer til straffeloven 1902 § 148 første ledd første straffalternativ. Straffelovkommisjonen foreslår videre i skissen til § 29 - 5 en bestemmelse om grov brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse etter mønster av straffeloven § 148 første ledd annet alternativ. Det skal - som ved de andre bestemmelsene om grov overtredelse i kommisjonens lovskisse - bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering om overtredelsen er grov. Ved opplistingen i loven av momenter som særlig skal tillegges vekt, foreslår kommisjonen at det tas utgangspunkt i de forhold som gjør at straffeloven 1902 § 148 første ledd annet alternativ kommer til anvendelse, det vil si om noen har omkommet eller fått betydelig skade på kropp eller helse. Av andre momenter nevner kommisjonen at det har gått tapt store materielle verdier, eller at forøvelsesmåten var særlig farlig.

I § 29 - 6 skisserer kommisjonen et straffebud om avtale om brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse som skal avløse straffeloven 1902 § 159, jf. § 148. På dette punktet medfører skissen en utvidelse av straffansvaret, idet vilkåret i § 159 om at gjerningspersonen med avtaleinngåelsen må ha til hensikt å bevirke eller medvirke til en forbrytelse mot § 148, utgår til fordel for et ordinært forsettskrav. En viss utvidelse av straffansvaret følger også av den alminnelige medvirkningsregelen i utkastet til § 3 - 2 (som ble vedtatt som straffeloven 2005 § 15).

Skissen til § 29 - 7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse svarer til straffeloven 1902 § 151. Også her utvider den alminnelige medvirkningsbestemmelsen straffansvaret.

Straffeloven 1902 § 149 om å hindre avverging av brannstiftelse mv. foreslås videreført i skissen til § 29 - 8 med to materielle endringer. Det særlige forsettskravet «vidende om» (en ulykke som truer) i bestemmelsens annet straffalternativ foreslås erstattet med et ordinært forsettskrav. Dernest går kommisjonen inn for at forsøk ikke lenger bør anses som fullbyrdet overtredelse av bestemmelsen, jf. utredningen side 369.

Kommisjonen går ikke inn for å videreføre straffeloven 1902 § 150 om å volde fare for en ulykke som § 148 nevner, med unntak av bokstav e som foreslås inntatt i straffeloven 2005 kapittel 20 § 20 - 10 om trafikksabotasje, se begrunnelsen i utredningen side 400.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om innholdet i kommisjonens skisse på dette punktet. Advokatforeningen spør imidlertid om bestemmelsen som viderefører straffeloven 1902 § 148 heller bør plasseres i et kapittel om vern av liv og legeme, og viser til at bestemmelsen ofte omtales som «mordbrannparagrafen».

9.3.3 Departementets vurdering

9.3.3.1 Innledning

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at de allmennfarlige forbrytelsene i straffeloven 1902 kapittel 14 § 148 og § 151 om forsettlig og uaktsom brannstiftelse mv., § 149 om å hindre forebygging eller bekjempelse av brannstiftelse mv. og § 159 om å inngå forbund med noen om å anlegge en brann mv., bør videreføres i straffeloven 2005 kapittel 28 sammen med bestemmelsene om skadeverk. Det vises til punkt 9.1.

Bestemmelsene foreslås videreført i straffeloven 2005 § 355 om fremkalling av fare for allmennheten, § 356 om uaktsom overtredelse av § 355, § 357 om forbund og § 358 om straff for å hindre forebygging av en allmennfarlig ulykke eller avverging av følgene av den.

9.3.3.2 Fremkalling av fare for allmennheten

Departementet følger ikke opp Straffelovkommisjonens forslag om å dele straffeloven 1902 § 148 første ledd i to bestemmelser om hhv. ordinær og grov overtredelse. Slik departementet ser det, er én bestemmelse tilstrekkelig. Dette henger sammen med at departementet går inn for å utforme bestemmelsen slik at rene materielle ødeleggelser nå skal rammes som særlig grovt skadeverk, uansett hvor store verdier som går tapt, jf. § 352 annet ledd.

Departementet går inn for å bruke overskriften «fremkalling av fare for allmennheten». Dette gjenspeiler at det er fremkalling av slik fare som er grunnvilkåret for straff, i form av fare for tap av menneskeliv. Alternativt kunne man nyttet overskriften «allmennfarlig skadeverk eller ulykke». En slik overskrift understreker sterkere tilknytningen til de øvrige bestemmelsene i kapittel 28 om skadeverk, men får ikke like godt frem at det er fremkallingen av fare for allmennheten som er kjernen i bestemmelsen. Slik forslaget er utformet, er det dessuten ikke noe grunnvilkår at det er begått skadeverk - også farefremkalling ved ødeleggelse av egne verdier kan rammes. Departementet har derfor ikke valgt dette alternativet.

Departementet har vurdert om det er behov for mer omfattende endringer enn dem kommisjonen skisserer. Straffeloven 1902 § 148 er preget av samfunnsforholdene på slutten av 1800-tallet, og rettet seg i praksis særlig mot faren for omfattende branner i datidens tette trehusbebyggelse i byer og forsteder. Departementet har blant annet vurdert om straffansvaret bør bygges ut, slik at det generelt retter seg mot den som forårsaker en nærliggende fare for tap av menneskeliv. I dagens samfunn kan det være noe tilfeldig om slik fare voldes ved en de særskilt nevnte formene for skadeverk eller ulykke, eller på annen måte, som for eksempel ved bruk av skytevåpen eller motorvogn. En mer generelt utformet bestemmelse rettet mot fare for tap av menneskeliv uansett hvordan faren er fremkalt, ville imidlertid i for stor grad overlappe andre straffebestemmelser, selv om en del av dem ikke har en øvre strafferamme som fullt ut gjenspeiler straffverdigheten. Det bør derfor fortsatt stilles krav om at faren for allmennheten er fremkalt på nærmere bestemte måter i form av brann, oversvømmelse osv.

Sammenlignet med kommisjonens skisse går departementet inn for ytterligere to endringer, hhv. en innsnevring og en utvidelse av straffansvaret i bestemmelsene som erstatter straffeloven 1902 § 148.

Departementet går inn for å etablere et klarere skille mellom handlinger som rammes som grovt skadeverk, og handlinger som rammes av bestemmelsen om å fremkalle fare for allmennheten. Straffeloven 1902 § 148 rammer rene materielle ødeleggelser, bare de er omfattende nok. Etter rettspraksis synes det som om den nedre grensen for anvendelse av bestemmelsen på brannstiftelse på bygninger ligger på rundt 1000 kvadratmeter, og det kreves at millionverdier kunne gått tapt. Hvis de materielle ødeleggelsene er i denne størrelsesordenen, er det ikke noe vilkår for straff etter straffeloven 1902 § 148 at det voldes fare for menneskeliv. På tidspunktet for vedtakelsen av loven var det nok vanskeligere å tenke seg utstrakt materiell ødeleggelse uten fare for liv enn det er i dag, med mindre bruk av trematerialer og større mulighet til å avgrense en brann til en enkelt bygning. I motsetning til ved brann i datidens sammenhengende trehusbebyggelse, er det ikke lenger noen klar presumsjon for at tap av store verdier også truer liv. I takt med at utviklingen har gjort det mer praktisk at store verdier går tapt, men uten at det voldes fare for liv, har straffeloven 1902 § 148 fått en større grenseflate mot og overlapping av bestemmelsen om grovt skadeverk enn det lovgiverne så for seg ved vedtakelsen av loven. Departementet ønsker å bringe bestemmelsen tilbake til det virkeområdet den opprinnelig var tiltenkt, og går inn for at en ren ødeleggelse av andres verdier skal, uansett hvor store verdiene er, etter forslaget bedømmes som (særlig) grovt skadeverk. En lignende begrensning er innfortolket i de til straffeloven 1902 § 148 svarende straffebestemmelsene i svensk og dansk rett.

Departementet foreslår videre å supplere begrepene «sjøskade», «luftfartsulykke» og «jernbaneulykke» i straffeloven 1902 § 148 med det mer generelle «lignende ulykke». Endringen utvider straffansvaret, og rammer ulykker med tilsvarende transportmidler og lignende innretninger som ikke regnes som «sjøskade», «flyulykke» eller «jernbaneulykke» i straffeloven 1902 § 148. Dette vil blant annet kunne omfatte bussulykker. Busstransport, særlig i kollektivtrafikk, kan sammenlignes med trikk, som regnes som jernbane etter straffeloven 1902 § 148, både med hensyn til passasjerantall og materielt skadepotensial. Risikoen for at en person- eller tingskade vil oppstå ved en eventuell ulykke, er også sammenlignbar.

Kommisjonen vurderte om begrepene «sjøskade», «flyulykke» og «jernbaneulykke» burde erstattes med begrepet «trafikkulykke», men kom til at en slik generalisering ville medføre at straffansvaret blir for vidt, idet motorvognulykker dermed også ville omfattes, jf. utredningen side 368. Departementet ser denne innvendingen, og har derfor utformet lovteksten slik at kun transportulykker som kan sammenlignes med jernbaneulykker mv. omfattes, jf. uttrykket «lignende ulykke». I praksis vil det normalt være ulykker med buss som bestemmelsen får anvendelse på. Som før vil straffbare forhold ved ulykker med motorvogner flest kunne rammes av vegtrafikklovens bestemmelser og straffelovens alminnelige bestemmelser om skadeverk og vern av liv og helse. Helt spesielle tilfeller, der særskilt mange biler er involvert i en fremkalt ulykke, kan imidlertid også rammes av § 355. Dette forutsetter at skadepotensialet er like stort som ved en jernbaneulykke eller luftfartsulykke, men ettersom også småflyulykker omfattes, skal det ikke svært meget til.

Kategorien «lignende ulykke» kan etter omstendighetene også ramme straffbare forhold ved ulykker med tau- og kabelbaner med persontransportformål. Det siktes i første rekke til baner som er åpne for allmennheten. Et eksempel er småkabinbaner (passasjeren sitter i en liten kabin 10-30 meter over bakken), som i økende grad erstatter tradisjonelle skiheiser i alpinanlegg. Enkelte småkabinbaner har i dag kapasitet til å frakte opp til ca. 800 passasjerer samtidig i luften. Forårsakes det brudd på ståltauet kabinene henger i, eller brekkes en av mastene som støtter tauet, er skadepotensialet stort. Det samme gjelder mer tradisjonelle stolheiser (passasjeren sitter i en stol 10-15 meter over bakken), som kan frakte opptil ca. 400 passasjerer samtidig i luften, kabelbaner (passasjeren står eller sitter i en større vogn som trekkes på en skinnegang oppover) som kan frakte opp til 200 passasjerer samtidig (Fløibanen i Bergen faller i denne kategorien) og totausbaner (passasjeren står i en større kabin 10-30 meter over bakken). Totausbaner brukes blant annet til å frakte personer opp til fjelltopper, og har i dag kapasitet til å frakte opptil 100 passasjerer samtidig (Ulriksbanen i Bergen er et eksempel på det). Som taubane med persontransportformål regnes også skitau (passasjeren står på bakken/snøen - frakter opptil ca. 40 passasjerer samtidig) og skitrekk (passasjeren står på bakken/snøen - frakter opptil 200 passasjerer samtidig), jf. taubaneloven § 1, jf. forskrift 3. mai 2002 nr. 446 om bygging og drift av taubaner og kabelbaner § 2 og forskrift 3. mai 2002 nr. 452 om tekniske krav til taubaneanlegg inkludert kabelanlegg til persontransport. Departementet antar likevel at det skal spesielle omstendigheter til for at ulykker ved den sistnevnte typen baner vil ha et så stort allmennfarlig skadepotensial at det vil rammes av § 355 å forårsake dem.

Kategorien «lignende ulykke» kan også dekke forvoldelse av ulykker ved sporbundne (jernbane)-, tau- og kabelbaner som ikke har persontransportformål, men som etter sin art har et tilnærmet likt skadepotensial. Alternativet supplerer uttrykket «jernbaneulykke», som er avgrenset i tråd med jernbanebegrepet i jernbaneloven § 1, jf. Ot.prp. nr. 63 (1992-19) side 21-22. Det nye straffalternativet omfatter blant annet ulykker ved museumsjernbaner, berg- og dalbaner og andre tau- og sporbundne baner i leke- og fornøyelsesparker, samt gruvebaner og andre sporbundne baner innenfor avgrensede bedriftsområder. Eksempler er baner som benyttes av Forsvaret på militært område, og baner som brukes ved vedlikeholdsarbeid i kraftgater og telefonsentraler.

Dessuten inngår andre likeartede innretninger med samme allmennfarlige skadepotensial, for eksempel store berg- og dalbaner og lignende innretninger i leke- og fornøyelsesparker. Forutsetningen for at det å forårsake en ulykke ved slike innretninger skal kunne straffes etter denne bestemmelsen, er at ulykken har en allmennfarlig karakter. Om den nærmere grensedragningen vises det til merknadene til forslaget til § 355.

Straffeloven 1902 § 148 annet ledd videreføres ikke fordi forsøk vil kunne straffes som fullbyrdet forbrytelse etter straffeloven 2005 § 80.

Et flertall i Straffelovkommisjonen gikk inn for ikke å videreføre minstestraffen i § 148, mens ett medlem (Fossgard) ønsket en minstestraff på fengsel i 2 år, se delutredning VII side 369. I dag gjelder det en minstestraff på fengsel i 2 år for ordinære overtredelser av § 148 første ledd, men dersom noen på grunn av lovbruddet omkommer eller får betydelig skade på liv eller helbred, skal fengsel i minst 5 år idømmes.

Departementet ga i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) uttrykk for en generell skepsis mot bruk av minstestraffer, men pekte ut enkelte som i utgangspunktet burde videreføres i den nye straffeloven, jf. proposisjonen side 136 flg. Minstestraff for grov brannstiftelse mv. var blant dem, og departementet ga uttrykk for at en minstestraff på 2 år - også når liv går tapt, der minstestraffen i dag er 5 år - ville være passende. Det ble særlig lagt vekt på at denne typen lovbrudd innebærer et så alvorlig angrep på liv og helse at det kan berettige bruk av en slik minstestraff. Et stort flertall i justiskomiteen ga sin tilslutning til dette, jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 29, og departementet vurderer ikke spørsmålet annerledes nå. Brudd på § 355 bør kunne straffes med fengsel fra 2 til 21 år.

Departementet foreslår som kommisjonen å videreføre straffansvaret for uaktsomme brannstiftelser mv. i straffeloven 1902 § 151, jf. forslaget til § 356 om uaktsom fremkalling av fare for allmennheten. Departementet har lagt avgjørende vekt på det skadepotensial slike forbrytelser har både på gjenstander, personer og samfunnsinteresser. Som kommisjonen mener departementet at brudd på bestemmelsen bør kunne straffes med bot eller fengsel inntil 3 år, se utredningen side 369.

9.3.3.3 Forbund om fremkalling av fare for allmennheten

Departementet slutter seg til kommisjonens skisse til § 29 - 6 som skal avløse straffeloven 1902 § 159 om å inngå forbund om å anstifte en brann mv. Sammenlignet med gjeldende rett innebærer dette at det ikke lenger kreves at gjerningspersonen må ha hatt til hensikt å anstifte brann mv. Det skal i stedet gjelde et ordinært forsettskrav, jf. lovforslaget § 357 og straffeloven 2005 §§ 21 og 22. Brudd på bestemmelsen skal kunne straffes med fengsel inntil 6 år.

9.3.3.4 Straff for å hindre forebygging av en allmennfarlig ulykke eller avverging av følgene av den

I forslaget til § 358 foreslår departementet en bestemmelse som viderefører straffeloven 1902 § 149 om straff for å hindre forebygging og bekjempelse av ulykker som nevnt i § 148 eller følgene av dem. I motsetning til kommisjonen går departementet inn for at forsøk fremdeles skal utgjøre et fullbyrdet lovbrudd. Slike forsøkshandlinger har et alvorlig skadepotensial som gjerningspersonen i mange tilfeller har liten kontroll over: Kobler noen fra en brannslange som er i bruk i slukkingsarbeid, har vedkommende fullbyrdet en handling som uten ytterligere innsats fra hans side, vil kunne hindre bekjempelse av brannen. Det som gjenstår, om hindring oppnås, er som regel utenfor gjerningspersonens kontroll. Ombestemmer gjerningspersonen seg, er det heller ikke sikkert at han greier å koble slangen til igjen.

Departementet foreslår én realitetsendring. Selv om ordlyden indikerer det motsatte, er straffeloven 1902 § 149 forstått slik at gjerningspersonen kan dømmes for fullbyrdet forbrytelse selv om han eller hun ikke fullt og helt har gjennomført en av de i bestemmelsen nevnte måtene å hindre forebyggingen eller bekjempelsen av ulykken på. Straffansvaret har dermed ikke noe forsøksstadium, som igjen betyr at gjerningspersonen ikke i noen tilfelle kan tre straffritt tilbake fra forsøk etter straffeloven 1902 § 50. I eksemplet ovenfor vil gjerningspersonen derfor ikke kunne gå straffri ved å avbryte forsøket på å koble fra vannslangen.

Etter departementets oppfatning bør straffansvaret for fullbyrdet lovbrudd ikke lenger strekkes så langt tilbake i hendelsesforløpet. Det er ikke skapt noen klar risiko for skadefølger før handlingen som kan hindre avvergingen av en ulykke, eller redusere følgene av den, er gjennomført. Frem til da vil det dessuten kunne gjenstå så mye både på det psykologiske og det faktiske plan at muligheten til å kunne tre straffritt tilbake kan virke preventivt.

Departementet går derfor inn for at straff for fullbyrdet lovbrudd bare skal kunne ilegges når gjerningspersonen har fullført handlingen som kan hindre forebygging eller bekjempelse av en ulykke, altså når gjerningspersonen i eksemplet foran har koblet fra vannslangen. Frem til da bør gjerningspersonen kunne tre straffritt tilbake fra forsøk etter straffeloven 2005 § 16 annet ledd.

Brudd på § 358 bør kunne straffes like strengt som forbund om fremkalling av fare for allmennheten, det vil si med fengsel inntil 6 år.

9.3.3.5 Bestemmelser som ikke videreføres

Kommisjonen foreslår som nevnt ovenfor, ikke å videreføre straffeloven 1902 § 150 (med unntak av bokstav e som foreslås overført i § 21-10 om trafikksabotasje), se utredningen side 366 og 400. Begrunnelsen for å ikke videreføre § 150 bokstav b til d er at flere av handlingsnormene der vil bli dekket av de foreslåtte bestemmelsene om trafikksabotasje og kapring, samt «etter omstendighetene» av mordbrannbestemmelsen». Bokstav f kan sløyfes fordi den er overflødig ved den av den alminnelige medvirkningsbestemmelsen, se straffeloven 2005 § 15. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

Departementet slutter seg til kommisjonen. Forslaget om å overføre bestemmelsen som viderefører bokstav e er godt fordi den rammer en rekke handlinger som ikke har karakter av skadeverk. Departementet går inn for at straffansvaret etter bokstav e videreføres i kapittel 18 om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger, jf. § 140 om straff for den som forstyrrer den sikre drift av luftfartøy og skip mv., og i § 194 om straff for forstyrrelse av den sikre drift av jernbane og buss. Handlingene i bokstav a til d vil i tilstrekkelig grad bli fanget opp av andre bestemmelser i straffeloven 2005, enten som alminnelig skadeverk etter §§ 351-352, eller som kapring av skip, plattform eller luftfartøy, se § 139. Også spesiallovgivningen inneholder i dag en rekke straffebestemmelser som retter seg mot farevoldende atferd.