13 Andre forslag

13.1 Endringer i maritim straffelovgivning

13.1.1 Hovedinnholdet i forslaget

Straffebudene i den maritime lovgivningen har først og fremst vært nedfelt i kapittel 30 og kapittel 42 i straffeloven 1902, som bare i liten grad har vært endret siden 1963. Ved innføringen av skipssikkerhetsloven i 2007 ble det inntatt et eget kapittel 10 med straffetrusler for brudd på loven. Ellers inneholder den maritime spesiallovgivningen bare spredte bestemmelser om straff.

Gjennom forslagene i dette kapitlet foreslås det å videreføre enkelte av straffetruslene i straffeloven 1902 kapittel 30 og 42. De fleste overtredelser av sjømannsloven som i dag er sanksjonert med straff, foreslås opphevet. Reaksjoner fra arbeidsgiver/rederi anses som bedre egnet enn straff. Bestemmelser om straff for overtredelser av sjøloven foreslås derimot i all hovedsak videreført. I de fleste straffetruslene foreslås innført et vesentlighetskriterium for å markere at det kun er for grovere overtredelser det skal reageres med straff. Dessuten foreslås det at kun forsettlige og grovt uaktsomme handlinger rammes av straffebudene. Samlet sett innebærer lovforslagene at terskelen for straffbare handlinger heves og at det foretas en avkriminalisering på området i en ikke ubetydelig skala. De straffetrusler som foreslås videreført, er imidlertid gitt en mer moderne form og er bedre tilpasset behovet i dagens skipsfart.

13.1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

Bakgrunnen for de foreslåtte endringene i den maritime lovgivningen skyldes i all hovedsak utarbeidelse av nye bestemmelser i spesiallovgivningen. I den forbindelse fremstår det ikke naturlig at den nye straffeloven inneholder egne kapitler om straff i sjøfartsforhold. Straffebudene er derfor foreslått inntatt i særlover som sjøloven, sjømannsloven mv. Imidlertid inneholder også straffeloven 2005 straffetrusler som vil ramme de mest alvorlige overtredelser begått om bord på skip.

13.1.3 Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

13.1.3.1 Høringsbrevet

Innholdet i høringsbrevet fremgår nedenfor i tilknytning til endringsforslagene i de enkelte lovene.

13.1.3.2 Høringsinstanser

Nærings- og handelsdepartementet sendte den 3. september 2008 ut et høringsbrev med frist for kommentarer 15. oktober 2008. Høringsbrevet ble sendt til følgende instanser:

Departementene

Agder statsadvokatembeter

Datatilsynet

Det Norske Veritas

Direktoratet for Arbeidstilsynet

Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap

Direktoratet for naturforvaltning

Domstoladministrasjonen

Fiskeridirektoratet

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Forsvarsstaben/Forsvarets forskningsinstitutt

Hedmark og Oppland statsadvokatembeter

Hovedredningssentralen

Høgskolen i Stord/Haugesund

Høgskolen i Tromsø

Høgskolen i Vestfold

Høgskolen i Ålesund

Høyesterett

Kredittilsynet

Kystdirektoratet

Kystvaktstaben

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Luftfartstilsynet

Mattilsynet

Møre- og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter

Nasjonalt Folkehelseinstitutt

Nordisk institutt for Sjørett

Nordland statsadvokatembeter

Oljedirektoratet

Oslo statsadvokatembeter

Petroleumstilsynet

Politidirektoratet

Politiets sikkerhetstjeneste

Post- og teletilsynet

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Rogaland statsadvokatembeter

Rogaland Politidistrikt

Sjøfartsdirektoratet

Skipsregistrene

Sosial- og helsedirektoratet

Statens forurensingstilsyn

Statens Kartverk

Statens Havarikommisjon for transport

Statsadvokatenes forening

Sysselmannen på Svalbard

Toll- og avgiftsdirektoratet

Troms og Finnmark statsadvokatembeter

Trøndelag statsadvokatembeter

Universitetet i Oslo, institutt for offentlig rett

Universitetet i Bergen, juridisk fakultet

Universitetet i Tromsø, juridisk fakultet

Gulating lagmannsrett

Hålogaland lagmannsrett

Borgarting lagmannsrett

Oslo tingrett

Bergen tingrett

Trondheim tingrett

Økokrim

AECO

Den norske advokatforening

Det norske maskinistforbund

Finansnæringens Hovedorganisasjon

Forbundet Kysten

Forsvarergruppen 1977

Hurtigbåtenes Rederiforening

KS - Kommunenes Sentralforbund

KNBF - Kongelig Norsk Båtforbund

Landsorganisasjonen i Norge - LO

Natur og Ungdom

Norges Fiskarlag

Norges Naturvernforbund

Norges Rederiforbund

Norsk Forening for Sjøfartsmedisin

Norsk Havneforbund

Norsk Petroleumsinstitutt

Norsk Sjømannsforbund

Norsk Sjøoffisersforbund

Norsk Skipsmeglerforbund

Norges juristforbund

Norsk forening for kriminalreform (KROM)

Norsk Losforbund

NHO

Oljeindustriens Landsforening

Politiets Fellesforbund

Politiembetsmennenes Landsforening

Rederienes Landsforening

Redninsselskapet

SAFE

Sjøassurandørernes Centralforening (CEFOR)

Sjømannsforeningens Landsforbund

Sjøtrygdgruppen Gjensidige

Stiftelsen Skagerrak

Teknologibedriftenes Landsforening

WWF-Norge

Color Line ASA

DFDS Seaways

Fraktefartøyenes Rederiforening

Gard Services AS

Hurtigruten Group ASA

Intertanko

Leif Höegh & Co AS

Maritimt Forum

Nordisk Skibsrederforening

Stena Line Norge AS

Telenor Networks

Wilh.Wilhelmsen ASA

13.1.3.3 Høringsinstansenes syn

Følgende instanser har gitt realitetsmerknader til høringsbrevets forslag:

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i sin høringsuttalelse kommentert forslaget om å innta en ny § 55 c i sjømannsloven om ansettelse på vesentlig dårligere vilkår enn hva som følger av lov og tariff.

«AID gjør for det første oppmerksom på at det ikke finnes noen tilsvarende straffetrussel i arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven § 14-5 krever at det skal inngås skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold og § 14-6 stiller formelle minimumskrav til hva (hvilke temaer) avtalen skal regulere. Bestemmelsene er straffesanksjonert etter lovens kapittel 19. Reglene om skriftlig arbeidsavtale, og derved også straffeansvaret, strekker seg imidlertid bare til det formelle - dvs. å se til at f.eks. lønn er regulert av avtalen, ikke hvilke vilkår som tilbys. Arbeidsgiver kan således ikke straffes etter arbeidsmiljøloven dersom det i arbeidsavtalen f.eks. er fastsatt lavere lønn enn hva arbeidsgiver er tariffmessig forpliktet til å tilby. Arbeidsgiver kan heller ikke straffes etter arbeidsmiljøloven for manglende oppfyllelse av avtalen (med mindre manglende oppfyllelse i seg selv er ulovlig, f.eks. ved å la være å betale minst 40 % overtidstillegg, jf. arbeidsmiljøloven § 10-6). Manglende utbetaling av lønn kan imidlertid straffes etter straffeloven § 412 annet ledd (bestemmelsen er lite brukt i praksis). Videre kan arbeidsgiver straffes for brudd på allmenngjøringsforskrift etter lov om allmenngjøring av tariffavtaler (men da er det altså et forskrifts- og ikke tariffavtalebrudd som er straffebelagt).

Fremstillingen i siste avsnitt på s. 13 i vedlegg 1 til høringsbrevet kan videre indikere at § 54 C er ment å være en videreføring av straffeloven § 414, for så vidt gjelder hyrekontrakt. Vi vil imidlertid påpeke at straffeansvaret utvides betydelig ved at arbeidsgiver etter forslaget også kan straffes for å la være å tilby vilkår i henhold til tariffavtale. Etter gjeldende bestemmelse er det så vidt vi kan se bare brudd mot lov- og forskriftsbestemmelser om hyrekontrakt som kan straffes.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet mener videre at det bør klargjøres om forslaget til ny § 54 C kun regulerer det formelle innholdet i avtalen («..lar en sjømann være ansatt på andre vilkår enn..») eller om det også er ment å ramme manglende oppfyllelse av avtalen.

Etter vår oppfatning kan det også være grunn til å se på den språklige oppbygging av bestemmelsen. Etter forslaget skal «..den som forsettlig eller grovt uaktsomt vesentlig lar en sjømann være ansatt på andre vilkår enn...» kunne straffes. Språklig vil det vel være bedre å knytte vesentlighetskriteriet direkte til avtalevilkårene («..den som forsettlig eller grovt uaktsomt lar en sjømann være ansatt på vesentlig andre vilkår enn...»), jf. også NHDs beskrivelse av regelen på s. 14 i vedlegg 1.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Den avkriminalisering som departementets lovforslag samlet sett innebærer, er svært positiv. Det dreier seg i stor utstrekning om oppheving av bestemmelser som ikke lenger har aktualitet, og av bestemmelser som det hensiktsmessig kan reageres overfor på annen måte enn ved straff. Jeg ser det også som positivt at skyldkravet generelt er foreslått satt til forsett eller grov uaktsomhet, og at det ikke er foreslått blankettstraffebud.

For øvrig gir de enkelte forslag som er fremsatt ikke grunn til særlige bemerkninger fra min eller lagmannsretten side.»

Mattilsynet uttaler:

«Mattilsynet forvalter bl.a. lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) og lov om dyrevern. Ift Mattilsynets forvaltningsområde vil det i denne sammenheng være fare for forurensning som følge av ulykker til sjøs og dennes mulige innvirkning på mattrygghet for fisk og sjømat samt fiskevelferd med mer, og videre eventuelt skipsførers plikter ift å ivareta forsvarlig dokumenthåndtering av nødvendige sertifikater og dokumenter for transport av varer ift landing og import, som kan være berørt av høringen. Begge de over nevnte lover inneholder straffebestemmelser, men regelverket som sådan retter seg i utgangspunktet mot andre aktører enn de som er aktuelle ansvarlige ift hendelser til sjøs.

Hvorvidt ansvar for forurensning ift mattrygghet og fiskevelferd med mer er aktuelt for regulering innenfor denne gjennomgangen av straffebudene på det maritime området, eventuelt skipsførers ansvar for dokumenter om bord tilsvarende, går vi ikke inn på her, i det vi nøyer oss med å peke på at her kan være en problemstilling.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Oslo statsadvokatembeter har i utgangspunktet få bemerkninger til de foreslåtte lovendringer. Man er imidlertid av den oppfatning at politimesteren bør ha påtalekompetanse for overtredelse av skipssikkerhetsloven, hensett til at det antas å ville gi mulighet for en mer helhetlig reaksjonsmulighet og samlet håndheving av regelverket.

Til forslag til ny § 506 i sjøloven bemerkes at det i bokstav a) og b) i første ledd, samt 5. og 6. ledd til vesentlighetskravet i tillegg også bør vurderes å innta "eller gjentatt" for å markere at det ved gjentagelsestilfeller ønskes å reagere mot flere men enkeltvis mindre alvorlige overtredelser av regelverket og at det ved gjentagelsestilfeller legges en noe annen vurderingsnorm til grunn enn ved mer graverende enkelttilfeller. Gjentagelseselementet antas i mindre grad å være aktuelt ved de tilfeller som rammes av bestemmelsens 2. og 4. ledd.»

Politidirektoratet uttaler:

«Straffeloven inneholder i dag to kapitler om forbrytelser og forseelser i sjøfartsforhold. Vi har merket oss at det er foreslått at ny straffelov ikke skal inneholder egne kapitler om sjøfartsforhold da de ikke har en generell karakter som gjør det naturlig å plassere dem i straffeloven. De bestemmelsene man ønsker å videreføre vil derfor inntas i den maritime lovgivningen. Hordaland politidistrikt uttaler følgende:

"Politimesteren vil gi sin tilslutning til de foreslåtte endringene. Lovendringene medfører både en moderniserende gjennomgang av gjeldende straffelovgivning på det maritime området, og en betydelig avkriminalisering, ved at en rekke uaktuelle og lite brukte straffebestemmelser faller bort."

Politidirektoratet slutter seg til politidistriktets uttalelse. Når det gjelder vurderingen av hvilke forhold som bør videreføres og hvilke forhold som kan avkriminaliseres, har vi ikke spesielle merknader til dette. Vi er enig med Hordaland politidistrikt i at den foreslåtte lovtekst i sjøloven § 506 synes dekkende for formålet.»

Riksadvokaten slutter seg i hovedsak til de foreslåtte lovendringene. Når det gjelder spørsmålet om påtalekompetanse uttaler Riksadvokaten:

«Riksadvokaten vil i denne omgang ikke foreslå endringer i straffeprosessloven § 67 med sikte på å utvide politiets påtalekompetanse ved overtredelse av skipssikkerhetsloven, eventuelt for enkelte straffebud i skipssikkerhetsloven med strafferamme på mer enn l års fengsel. I en fase preget av omlegging fra den tidligere ordning der etterforsking og påtalemessig innstilling i stor grad ble foretatt av de tidligere sjøfartsinspektører, til nåværende der politiet har overtatt ansvaret for utførelse av etterforsking, kan det være grunn til at statsadvokatene påtaleavgjør de relativt få saker det her vil bli tale om.»

Når det gjelder spørsmålet om straffetrusselen i nåværende § 313 om en skipsfører som oppgir eller forlater skipet uten at det er nødvendig, uttaler Riksadvokaten:

«Riksadvokaten er enig i at det fortsatt bør være straffesanksjonert for en skipsfører å oppgi eller forlate et skip i havsnød uten at dette var nødvendig, og at straffebudet også rammer andre som tjenestegjør på skipet så lenge skipsføreren er om bord. En har i og for seg ikke innvendinger til at det i utkast til § 506 i sjøloven formuleres et vesentlighetskrav i forhold til plikten om å iverksette alle nødvendige tiltak ved havsnød. Imidlertid reagerer en negativt på formuleringen "på vesentlig måte forlater skipet i havsnød eller annen fare" med bakgrunn i et ønske om å heve terskelen for kriminalisering. Formodentlig kan terskelen her heves - noe en ikke har innvendinger mot - ved å angi et mer egnet kriterium, f eks "uten tilstrekkelig grunn", "uten tungveiende grunn" el. likn.»

Riksadvokaten er ikke enig i at annet straffalternativ i nåværende § 314 om brudd på hjelpeplikten ikke videreføres i spesiallovgivningen og uttaler i den forbindelse:

«En er enig i at straffesanksjonen i § 314 mot brudd på hjelpeplikten videreføres i spesiallovgivningen (sjøloven). En er ikke enig i at det bør innføres et vesentlighetskriterium i bestemmelsen. Som anført i høringsnotatet vil unnlatelse av å hjelpe andre sjøfarende lett kunne føre til at liv går tapt. Strafferammen er i dag 3 års fengsel, men 6 år dersom forbrytelsen har hatt døden eller betydelig skade på legeme eller helse til følge. En er videre uenig i at straffeskjerpelsesalternativet ikke videreføres i sjøloven, og viser i den forbindelse til at Høyesterett så sent som i Rt. 2004 side 819 ila fem års fengsel etter straffeloven § 314 første ledd annet straffalternativ. En kan neppe legge til grunn at behovet for en strengere reaksjon enn 3 års fengsel ivaretas gjennom Straffelovkommisjonens utkast til bestemmelser i ny straffelov om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse eller grovt uaktsomt drap.»

Til forslaget om å innta en ny § 55 c i sjømannsloven om ansettelse på vesentlig dårligere vilkår enn hva som følger av lov og tariff, uttaler Riksadvokaten:

«Riksadvokaten har ikke innvendinger til at bestemmelsen i hovedsak ikke videreføres i spesiallovgivningen, dog slik at det som et ledd i arbeidet mot å motvirke sosial dumping tas inn en straffebestemmelse i sjøloven § 55c. Etter omstendighetene har en heller ikke innvendinger til at det innføres et vesentlighetskriterium. Ordet "vesentlig" bør flyttes slik at den straffesanksjonerte norm blir "forsettlig eller grovt uaktsomt lar en sjømann være ansatt på vesentlig andre vilkår" osv i stedet for "forsettlig eller grovt uaktsomt vesentlig lar en sjømann være ansatt" osv.»

Til forslaget om å innta en straffetrussel i sjøloven som viderefører nåværende § 419 nr. 1 og 2 vedrørende registrering, merking eller forsikring, uttaler Riksadvokaten:

«Straffeloven § 419 første ledd nr. 1 rammer ikke å iaktta det som i eller i medhold av norsk lov er fastsatt om registrering eller merking av skip eller annet fartøy eller om plikt til å ha forsikring eller om forbud mot bruk av fartøy som ikke er registrert, merket eller forsikret. Riksadvokaten har merket seg departementets vurdering av at det er behov for å videreføre bestemmelsen i spesiallovgivningen, hvilket ikke er overraskende. En har, som for øvrig ved videreføring av alle bestemmelser i straffeloven kapittel 42, ikke innvendinger til at det stilles krav om forsett eller grov uaktsomhet. Når straffebudet foreslås videreført i sjøloven er en imidlertid skeptisk til å innføre et krav om at overtredelsen må være vesentlig. Et vesenlighetskrav er riktignok alt innført i straffebestemmelser i skipssikkerhetsloven, men her er det innført en adgang for tilsynsmyndigheten til å ilegge administrativ sanksjon (overtredelsesgebyr) som alternativ til (anmeldelse og) straff etter de kriterier som er trukket opp i skipssikkerhetsloven § 56, herunder hvor alvorlig overtredelsen er. En reiser spørsmålet om ikke straffebudet kan videreføres i skipssikkerhetsloven i stedet for i sjøloven, med den adgang det innebærer til å reagere med administrative sanksjoner ved overtredelser som fagmyndigheten ikke anser tilstrekkelig grove.

Straffeloven § 419 første ledd nr. 2 retter seg mot den som uberettiget anbringer, fjerner, endrer eller skjuler nasjonalitets- eller registreringsmerker på et registrert skip. Vesentlig overtredelse av bestemmelsen foreslås videreført i sjøloven. En viser til riksadvokatens bemerkninger til § 419 første ledd nr. 1.»

Skipsregistrene uttaler:

«Lovforslaget som gjelder for Skipsregistrenes (SR) vedkommende er i all hovedsak strl. § 419 nr. 1, som blir foreslått videreført i sjøloven, med et vesentlighetskriterium.

Det presiseres bl.a. i departementets vedlegg 1 (s. 19, 3. avsnitt) at unnlatelse av å registrere skipet overhodet normalt bør måtte ansees som en vesentlig overtredelse. Videre at unnlatelse av å melde overdragelse innen lovpålagt frist, lett vil ansees som en vesentlig overtredelse.

SR har vært svært tilbakeholdende med å anmelde overtredelser som nevnt, ettersom registreringsplikten særlig for eiere av mindre fartøyers vedkommende åpenbart har vært lite kjent. Anmeldelse av alle overtredelser ville i praksis ikke vært mulig. Videre har vi opplevd at selv tilfeller av unnlatt registrering etter gjentatte purringer, blir henlagt av politiet av kapasitetshensyn.

Imidlertid har SR etter innføring av plikt også for selger til å melde salg, generelt på hjemmeside og i annet informasjonsmateriell, samt som vedlegg i forbindelse med eierregistrering, informert om registreringsplikten, som derfor nå må antas å være bedre kjent etter hvert.

Vi antar at de anførte føringer for hva som skal legges i vesentlighetsvurderingen, hvor det bør ses hen til omfanget og virkningen av overtredelsen og i hvilken grad samfunnets eller en tredjeparts økonomiske interesser er satt i fare, tilsier at antall anmeldelser ikke skal øke vesentlig.

Vi sier oss ellers enig i departementets vurdering vedr. § 419 nr. 3, hvoretter det må ansees som en tilstrekkelig reaksjon å nekte skipet registrert i tilfeller av manglende oppnevning av bestyrende reder.»

Sjøfartsdirektoratet uttaler:

«Sjøfartsdirektoratet har sett gjennom gjennomgangen av straffebudene på det maritime området med forslag til endringer og støtter seg i hovedsak til de vurderingene som er gjort av departementet. Begrunnelsene som er gitt i dokumentet fremstår som godt gjennomtenkte og samkjører de straffebudene som videreføres med prinsippene som er gitt i skipssikkerhetsloven. Ved denne gjennomgangen har Sjøfartsdirektoratet sett noen endringer som det må knyttes noen bemerkninger til.

I den nåværende straffelovs kapittel 30 har vi en kommentar til § 301 om "uberettiget adgang/blindpassasjer". Høringsdokumentet viser til at ny straffelov §§ 26-11 og 32-15 vil fange opp gjerningsbeskrivelsen som er gitt i nåværende § 301. Ettersom straffebudene kun er beskrevet i NOU 2002:4 uten at disse paragrafene har fått en endelig utforming, forutsetter vi at intensjonene i NOU'en blir videreført. Det er viktig at mulige uklarheter rundt innholdet i disse nye paragrafene blir avklart og at bestemmelsene også fanger opp de som har berettiget grunn til å være om bord og som prøver å komme seg med fartøyet.

Til endringene i skipssikkerhetsloven viser Sjøfartsdirektoratet til vårt brev datert 1. juni d.å. og vi er positive til de endringene som departementet har foreslått.

En nærmere gjennomgang av henvisninger i Sjøfartsdirektoratets forskrifter til bestemmelser i straffeloven vil gjennomføres på et senere tidspunkt når den spesielle delen til den nye straffeloven er utarbeidet.»

Sjøassurandørernes Centralforening (CEFOR) uttaler:

«Vi tiltrer forslagene til endringer i straffeloven og skipssikkerhetsloven. Som anført av departementet, finnes det langt bedre virkemidler enn straff for å fremme godt sjømannskap. Vi vil i den sammenheng peke på bedre maritim utdannelse og større fokus på sikkerhetsstyringssystemer.»

Norsk Losforbund uttaler:

«Norsk Losforbund ser det som positivt at en ønsker å samordne lov og regelverk som griper inn i hverandre. Dette vil føre til en forenkling, samt at en får fjernet sovende paragrafer. At en samtidig får modernisert lovverket er også på sin plass, mange lover og paragrafer som ble vedtatt tidlig på 1900 tallet vil i dag mer være som et kuriosum enn anvendelige regler i retten.

Norsk Losforbund er også positiv til at et politidistrikt (Rogaland) har fått et kompetanseansvar for overtredelse av den maritime lovgivningen. Dette er noe som vil styrke rettssikkerheten ved at en får spesialister på området til å vurdere disse ofte kompliserte sakene. Det har dessverre ved en del saker blitt fattet beslutninger som næringen ikke helt ut har forstått, eller godtatt. Det kan også være behov for at påtalekompetansen overføres til samme distrikt for å få en mer enhetlig lovanvendelse på området, men som departementet sier at en er åpen for å vurdere dette ved behov.

At lovgiver også ønsker å ansvarliggjøre, samt utvide sanksjoneringsmuligheten til også å gjelde andre enn skipsføreren, ser vi også positivt på. Videre mener vi at en heving av terskelen for de straffbare handlingene, samt avkriminalisering av en rekke handlinger som i dag er underlagt straffesanksjon som helt på sin plass.»

Norges Rederiforbund uttaler:

«Norges Rederiforbund støtter departementets forslag om avkriminalisering og harmonisering av straffebudene.»

Rederienes Landsforening uttaler:

«Gjennomgangen inneholder vurderinger om behovet for straffebudet, nivå for straffeutmålingen og hvor i lovverket budet bør plasseres.

Som det fremgår av gjennomgangen, er en rekke av budene foreldet og/eller sjeldent anvendt. Videre er det klart at i flere tilfeller vil andre reaksjoner som f eks erstatning og arbeidsgivers advarsler være mer effektfulle enn straff.

Gjennomgangen er grundig og forslagene er velbegrunnede. Vi støtter departementets vurderinger og forslag til endringer.»

Sjømannsorganisasjonenes fellessekretariat uttaler:

«Norsk Sjøoffisersforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjømannsforbund har besluttet å avgi en felles uttalelse i saken.

Forbundene har vurdert høringsbrevet. De samme forbund var representert i Skipssikkerhetslovutvalget og sluttet seg til de prinsippene som der ble nedfelt i relasjon til straff for brudd på sikkerhetsbestemmelsene. Høringsnotatet fra departementet følger de samme retningslinjene og vi kan i det alt vesentligste tiltre forslaget.

Forbundene er enige i de generelle føringer med hensyn til kravet til subjektiv skyld, forsøk og medvirkning.

Når det gjelder forslag til straffetrusler i sjømannsloven er vi enige i at generelt er straff for overtredelse av sjømannsloven ikke egnet virkemiddel. Vi slutter oss til departementets forslag om å innta en trussel om straff for å motvirke sosial dumping.

I tillegg bemerkes at arbeidsmiljøloven har hatt trussel om straff for arbeidsgiver som ikke utbetaler lønn slik som pålagt i loven. Ved den nye arbeidsmiljøloven av 2005 synes denne straffetrussel videreført. Vi viser til bestemmelsene i §§ 14-15 og 19-1. Slik vi ser det bør det her ikke være forskjell på sjømannsloven og arbeidsmiljøloven. Vi foreslår at tilsvarende regler relatert til lønnsbetaling innføres i sjømannsloven.»

Professor Erik Røsæg er generelt positiv til høringsutkastet, men savner en grundig omtale av det internasjonale virkeområdet for foretaksstraff i rederivirksomhet og administrative sanksjoner. Røsæg viser også til at hjelpeplikten til sjøs ikke har vært overholdt også utenom kollisjonstilfellene, og ber departementet vurdere om slike tilfeller bør være sanksjonert med straff.

13.1.4 Departementets generelle merknader

13.1.4.1 Vurdering av straffeloven 1902 kapittel 30 og 42

Innledning

Straffeloven 1902 inneholder to kapitler om forbrytelser (kapittel 30) og forseelser (kapittel 42) i sjøfartsforhold. Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 2002: 4 side 442 at den nye straffeloven ikke burde inneholde egne kapitler om sjøfartsforhold ettersom de ikke har en generell karakter som gjør det naturlig å plassere dem i straffeloven. Justisdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har sluttet seg til kommisjonens vurdering. De deler av kapittel 30 og 42 som det er ønskelig å videreføre, vil derfor overføres til den maritime lovgivningen.

Kapittel 30 og 42 ble gjenstand for en fullstendig revisjon i 1963 etter en forutgående innstilling fra Sjømannslovkomiteen og Straffelovrådet, se Ot.prp. nr. 40 (1961-62). I forbindelse med vedtakelsen av skipssikkerhetsloven ble det foretatt en delvis gjennomgang av kapittel 30 og 42. De straffebud som gjaldt sikkerhet og miljø, ble inntatt i revidert form som kapittel 10 i loven. Straffelovens bestemmelser om sikkerhet og miljø ble samtidig opphevet. Fortsatt gjenstår ca. 20 straffebud i de to kapitlene. Med unntak av endringene som skjedde i 2007, har kapittel 30 og 42 bare i mindre grad blitt endret i løpet av de 45 årene som er gått siden revisjonen i 1963. Nærings- og handelsdepartementet har foretatt en vurdering av behovet for å videreføre hvert enkelt straffebud, og i så fall i hvilken form og i hvilken lov.

Tilstøtende og overlappende spesiallovgivning

Selv om Straffelovkommisjonen ikke foreslo et eget kapittel om sjøfartsforhold, berører likevel flere av kommisjonens utkast til straffebestemmelser sjøfartsforhold, for eksempel utkast til § 29-4 og § 29-7 om henholdsvis forsettlig og uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse. Bestemmelsene tilsvarer straffeloven §§ 148, 149 og 151, som har kommet til anvendelse ved enkelte alvorlige sjøulykker (se bl.a. Rt.1993 s. 605 ( Sea Cat) og RG 2004 s. 304 ( Sleipner)). Videre inneholder straffeloven 2005, etter endringene ved lov 7. mars 2008 nr. 4 (jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008), i kapittel 18 bestemmelser om terrorvirksomhet og andre alvorlige straffbare handlinger knyttet til skip. Paragraf 137 inneholder en trussel om straff for den som transporterer, skjuler eller på annen måte medvirker til at personer som har begått terrorliknende handlinger unndrar seg strafforfølgning. Paragraf 139 gjelder kapring av luftfartøy og skip, § 140 gjelder forstyrrelse av den sikre drift av luftfartøy og skip, mens § 141 om utslipp av farlig stoff fra skip tar sikte på å ramme alvorlig miljøkriminalitet. Kapittel 18 gjennomfører bl.a. konvensjonen 10. mars 1988 til bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart (Convention for the Suppression of Unlawful Acts Against the Safety of Maritime Navigation), forkortet SUA konvensjonen, med endringer fra 2005. I tillegg vil en rekke andre straffebestemmelser i straffelovens spesielle del etter omstendighetene kunne komme til anvendelse i sjøfartsforhold.

Ved gjennomgangen av kapittel 30 og 42 er det sett hen til straffeloven 2005 med senere endringer, og de øvrige forslagene som fremmes ellers i denne proposisjonen. Videre er straffetrusler i andre deler av spesiallovgivningen tatt hensyn til i gjennomgangen, for eksempel skipssikkerhetslovens straffetrusler, havne- og farvannsloven mv. Flere av straffebudene i de to kapitlene ble i høringsbrevet ikke foreslått videreført fordi de enten er eller vil bli omfattet av straffeloven 2005, eller fordi de rammes av gjeldende straffebud i spesiallovgivningen. Bestemmelser som ikke ble foreslått videreført på grunn av overlappende bestemmelser, er bl.a. §§ 301, 310, 311, 418 og 425 a.

Generell vurdering av kapitlene

I høringsbrevet ga Nærings- og handelsdepartementet uttrykk for at det generelt vurderte mange av de gjenstående straffebudene som umoderne i formen, og som nevnt ovenfor omfattet av andre straffetrusler. En gjennomgang av rettspraksis viser at de fleste straffebudene i beskjeden utstrekning har blitt anvendt siden revisjonen i 1963, noe som også indikerer at behovet for straffetrusler på området er mindre.

En rekke av straffebudene i straffeloven 1902 kapittel 30 og 42 ble ikke foreslått videreført i spesiallovgivningen fordi overtredelsens karakter etter departementets syn ikke er av en slik alvorlighet at samfunnet bør reagere med straff. Se for eksempel §§ 307, 415, 421 og 426. De straffebudene som ikke ble foreslått videreført med denne begrunnelse, gjelder i hovedsak overtredelser av sjømannsloven. Selv om disse straffebudene nok har hatt en viss preventiv effekt for å opprettholde disiplin og orden om bord, vil i dag den mest effektive sanksjonsformen være arbeidsrettslige reaksjoner fra rederi/arbeidsgiver, eventuelt i kombinasjon med erstatning for tap som følge av feil eller forsømmelse. Slike reaksjoner må også anses som adekvate i dag slik at det ikke i tillegg skulle være sterke grunner til også å ilegge straff.

En del av straffebudene i de to kapitlene skal ivareta viktige samfunnshensyn, for eksempel straffetrusler for brudd på bestemmelser om registrering og merking av skip, pliktige forsikringsordninger, og undersøkelse av sjøulykker. Se for eksempel § 414 annet ledd, § 419 og § 423 annet ledd. Disse bestemmelsene foreslo departementet å videreføre i den maritime lovgivningen.

Kapitlenes bestemmelser inneholder en rekke trusler om straff for unnlatelser fra skipsfører, vakthavende styrmann eller mannskapet for øvrig. Flere av disse straffebudene ble ikke foreslått videreført, men departementet foreslo likevel at grove unnlatelser og overtredelse av plikter i nødssituasjon som setter liv og helse i fare, videreføres i spesiallovgivningen, bl.a. §§ 313 og 314.

Strafferamme

Strafferammene i kapittel 30 og 42 varierer fra bøter til fengsel i inntil seks år. Strafferammene i skipssikkerhetsloven er bøter eller fengsel inntil ett eller to år. Med to unntak foreslås det at strafferammene i den øvrige maritime lovgivningen er bøter eller fengsel inntil seks måneder. De to bestemmelsene hvor en høyere strafferamme ble foreslått, gjelder en skipsfører som unnlater å yte hjelp i forbindelse med sammenstøt av skip, og en skipsfører som i havsnød eller annen fare forlater eller oppgir skipet uten at det er nødvendig, og hvor han eller hun er sterkt å bebreide for handlingen, jf. §§ 313 og 314.

Plassering i spesiallovgivningen

De bestemmelsene som foreslås videreført, bør inntas i den loven overtredelsen rammer. Det har ikke bydd på vanskeligheter å identifisere i hvilken lov straffebudene bør plasseres. I noen tilfeller er det også sagt uttrykkelig i det enkelte straffebud, for eksempel i § 414 annet ledd og § 419.

Vurdering av de øvrige straffebudene i den maritime lovgivningen

Ettersom straffeloven 1902 inneholdt straffetrusler om sjøfartsforhold, inneholder den gjeldende maritime lovgivningen i liten grad straffetrusler. Unntaket er skipssikkerhetsloven. I tillegg finnes det spredte straffetrusler, bl.a. i sjøloven kapittel 6 A om føring av skip i alkoholpåvirket tilstand eller liknende og pliktmessig avhold fra alkohol. Tilsvarende bestemmelser finnes også i fritids- og småbåtloven. Videre inneholder NIS-loven § 11 en straffetrussel, samt enkelte andre mindre særlover. Som redegjort for nedenfor foreslås noen endringer i skipssikkerhetsloven og NIS-loven. I de øvrige lovene vil det kun bli konsekvensjusteringer i form av henvisninger etc.

13.1.4.2 Den lovtekniske utformingen av lovforslagene

Straffebestemmelsene foreslås så langt som mulig oppbygget etter samme systematikk som skipssikkerhetsloven kapittel 10. Systematikken går ut på å vise til hvilken lovbestemmelse som er overtrådt, med en kort gjengivelse av innholdet i bestemmelsen. Videre foreslås det at også brudd på forskrifter gitt i medhold av den enkelte lovbestemmelse sanksjoneres. Det er ikke gitt utfyllende forskrifter til alle lovbestemmelser som foreslås sanksjonert, og i disse straffebudene er heller ikke overtredelse av forskrift nevnt. Angivelsen av forskrifter i straffebudene innebærer ingen tilsiktet nykriminalisering siden mange av bestemmelsene i kapittel 30 og 42 etter sin ordlyd også rammer brudd på forskrifter, for eksempel § 419. Dessuten har enkelte forskrifter inneholdt straffetrusler, men disse vil bli opphevet når brudd på forskrifter sanksjoneres i lovteksten.

Ettersom det er foreslått inntatt et vesenlighetskriterium i de fleste lovbestemmelsene, oppstår det også et behov for å angi nærmere hvilke momenter det skal ses hen til i vesentlighetsvurderingen. I lovene hvor det foreslås inntatt en straffetrussel, foreslås det derfor inntatt en bestemmelse om vesentlighetskriteriet som har samme ordlyd som skipssikkerhetsloven § 69 første ledd.

13.1.5 Overtredelse av sjømannsloven

13.1.5.1 Behandling av medfarende. Diskriminering

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 306 setter straff for den som etterlater en medfarende uten skjellig grunn. Selv om straffebudet retter seg mot enhver, vil det i praksis først og fremst være aktuelt overfor skipsføreren eller personer i rederiadministrasjonen. «Medfarende» omfatter mannskap så vel som passasjerer. «Uten skjellig grunn» vil det kunne være om skipet forlater havn uten særlige grunner før et oppsatt avreisetidspunkt som den «medfarende» var informert om. Påtale er betinget av den fornærmedes begjæring, med mindre allmenne hensyn krever påtale (jf. § 316), men straffebudet har knapt vært anvendt i praksis.

Straffeloven 1902 § 307 setter trussel om straff overfor et skips fører eller andre som nekter en medfarende hva han eller hun «som sådan» har krav på, eller som på annen måte hindrer at vedkommende får oppfylt sin rett. Straffelovens kapittel 30 og 42 benytter både uttrykket «skipsfører», «et skips fører» og «fører av skip». Førstnevnte uttrykk retter seg mot den som har stillingsbetegnelsen skipsfører, mens de to øvrige uttrykkene også rammer den vakthavende styrmannen.

Hva en passasjer «har krav på» fremgår først og fremst av den avtale som er inngått mellom passasjer og bortfrakter, og reguleres nærmere av sjølovens bestemmelser og avtalerettslige regler. Når det gjelder sjøfolk, er det sjømannsloven, tariffavtaler og ansettelsesavtalen som fastsetter hva sjømannen har krav på. Påtale er betinget av den fornærmedes begjæring, med mindre allmenne hensyn krever påtale (jf. § 316), men straffebudet har vært lite anvendt i praksis.

Straffeloven 1902 § 308 rammer fører av skip eller annen foresatt som nekter en medfarende å henvende seg til konsul eller annen offentlig myndighet, eller som behandler en medfarende på utilbørlig måte eller unnlater å hindre utilbørlig behandling. «Konsul» sikter primært til norsk utenriksstasjon. Paragraf 308 annet ledd rammer medlem av disiplinnemnd som handler mot bedre viten. Også ved overtredelse av § 308 er påtale betinget av den fornærmedes begjæring, med mindre allmenne hensyn krever påtale (jf. § 316). Heller ikke dette straffebudet har vært særlig anvendt i praksis.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble det ikke foreslått å videreføre bestemmelsene i §§ 306, 307 og 308 ut fra en avveining om at andre reaksjonsmidler ble ansett som bedre egnet. Imidlertid ble det drøftet om sjømannslovens forbud mot diskriminering og trakassering på grunnlag av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming eller alder i § 33 første og annet ledd, burde vært sanksjonert med straff. Etter en helhetsvurdering ble det ikke foreslått å innta en slik straffetrussel i høringsbrevet.

Departementets vurdering

Etter departementets oppfatning er det å etterlate en medfarende uten skjellig grunn ikke en type handling som er av en slik karakter at samfunnet bør reagere med straff. Etterlates en passasjer eller en sjømann uten skjellig grunn vil erstatningsrettslige regler regulere nærmere hvilken økonomisk kompensasjon vedkommende har krav på. Rederi/arbeidsgiver vil på sin side etter omstendighetene kunne kreve erstatning fra skipsføreren for feil eller forsømmelse i tjenesten eller ta arbeidsrettslige virkemidler i bruk overfor vedkommende.

Departementets mener heller ikke at straff er et egnet virkemiddel overfor skipets fører eller andre som nekter å oppfylle medfarendes rettigheter, jf. straffetrusselen i § 307. Er det en av mannskapet som ikke får det vedkommende har krav på, vil rederiet/arbeidsgiver være ansvarlig for å oppfylle rettighetene, og straffesanksjon overfor skipsføreren må i dag betraktes som en lite formålstjenlig sanksjon i tillegg. Når det gjelder passasjerers økonomiske rettigheter, vil bortfrakteren være ansvarlig for å oppfylle om ikke skipsføreren sørger for at de etterkommes.

I forlengelsen av uttrykket «å skaffe noen medfarende hva vedkommende som sådan har krav på» kan det reises spørsmål om skipsførerens brudd på plikten til å sørge for legehjelp og medisiner overfor en sjømann som er syk eller skadet (jf. sjømannsloven § 27) burde vært sanksjonert med straff. Spørsmålet ble drøftet i forbindelse med utarbeidelsen av skipssikkerhetsloven, hvor departementet sluttet seg til Skipssikkerhetslovutvalget som viste til at skipssikkerhetsloven § 27 annet ledd er en kompetanseregel og ikke en pliktregel, og derfor ikke burde være sanksjonert med straff. Se Ot.prp. nr. 87 (2005-006) side 83. Selv om sjømannsloven § 27 er utformet som en pliktregel, er departementet under tvil kommet til ikke å foreslå inntatt et straffebud i spesiallovgivningen som rammer brudd på omsorgsplikten overfor syke og skadede sjøfolk.

Gjerningsbeskrivelsen i § 308 første ledd nr. 1 om å nekte en medfarende å henvende seg til «norsk konsul», må anses å være lite praktisk i dagens skipsfart og ikke grunn til lenger å være sanksjonert med straff.

Sjømannsloven § 43 slår fast at enhver skal behandle sine «medarbeidere» på en «sømmelig måte», mens bestemmelsen i § 308 første ledd nr. 2 setter trussel om straff for «utilbørlig» behandling av «medfarende», noe som også omfatter behandling av passasjerer. I straffeloven 1902 § 426 nr. 7 er det en egen straffetrussel for en underordnets usømmelig opptreden overfor en overordnet. En «utilbørlig» atferd vil være grovere enn en «usømmelig» opptreden, og som regel være integritetskrenkende. Utformingen av de nevnte lovbestemmelsene må kunne sies å være umoderne i dag. I takt med samfunnsutviklingen har også lovgivningen de senere år oppstilt en rekke spesialbestemmelser til vern mot de overordnede hensynene som sjømannsloven § 43 og § 308 annet ledd nr. 2 ivaretar. Ikke minst gjelder det vern mot ulike former for diskriminering og trakassering, som også er fulgt opp med straffetrusler, samt straff mot å fremsette hatefulle eller diskriminerende ytringer.

Sjømannsloven oppstiller i § 33 første og annet ledd et forbud mot diskriminering og trakassering på grunnlag av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming eller alder. Sjømannsloven har ingen straffetrussel for overtredelse av bestemmelsene. Likestillingsloven gjelder ved diskriminering mellom kjønn, men inneholder på sin side ingen straffetrussel. Ved diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn gjelder lov 3. juni 2005 nr. 33 om diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven), som har en straffetrussel i § 15. Lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonshemming gjelder delvis også for skip, men inneholder ingen straffetrussel. Loven trer i kraft 1. januar 2009. Straffeloven 1902 § 135 a har en straffetrussel mot fremsettelse av diskriminerende eller hatefull ytring, som er videreført i straffeloven 2005 med visse endringer, jf. § 185.

Det kan reises spørsmål om det burde inntas en straffetrussel for overtredelse av forbudet i sjømannsloven § 33 første og annet ledd om diskriminering eller trakassering som utøves på grunnlag av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming eller alder. Overtredelse av tilsvarende bestemmelse i arbeidsmiljøloven vil kunne rammes av straffebestemmelsene i lovens kapittel 19.

Sjømannsloven § 33 gir den som har vært utsatt for diskriminering eller trakassering, rett til oppreisning uten hensyn til rederiets skyld. I tillegg vil vedkommende kunne kreve erstatning for økonomisk tap etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Videre vil rederiet/arbeidsgiver kunne gå til arbeidsrettslige skritt overfor den som har utøvd diskrimineringen eller trakasseringen.

Det er all grunn til å se alvorlig på overtredelse av forbudet i sjømannsloven § 33, og departementet har vurdert å innta en straffetrussel i sjømannsloven ved grove eller gjentatte overtredelser som er utøvd i forsettlig fellesskap mellom flere personer, jf. straffetrusselen i diskrimineringsloven § 15. Når departementet likevel ikke foreslår en straffetrussel i denne omgang, er det for det første begrunnet med at rasistisk motivert diskriminering må anses som grovere integritetskrenkelser enn de som er nevnt i sjømannsloven § 33 første ledd. For det annet er oppreisning den primære reaksjonen ved brudd på sjømannsloven kapittel II A. For det tredje er bestemmelsene i sjømannsloven relativt nye (inntatt i 2005), og det foreligger ingen rettspraksis knyttet til kapitlet som departementet er kjent med, slik at det er vanskelig å evaluere den fulle effekten av bestemmelsene på det nåværende tidspunkt.

Straffetrusselen i § 308 annet ledd må anses overflødig etter at ordningen med disiplinnemnd ble opphevet ved endring av sjømannsloven i 1985.

13.1.5.2 Lydighet i tjenesten

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 310 setter trussel om straff dersom en underordnet ved å unnlate å vise lydighet i tjenesten setter menneskeliv eller skipet i fare. Lydighetsnekt som ikke fremkaller fare er således ikke straffbart etter bestemmelsen, men er en forseelse som rammes av straffeloven 1902 § 426 nr. 6. Medvirkning omfattes også av straffebudet og rammer i prinsippet også passasjerer, jf. uttrykket «enhver». Sjømannsloven § 39 første ledd slår fast at sjøfolk skal rette seg etter ordrer som mottas i tjenesten, og at sjømannen skal vise omsorg for skip og last.

Straffeloven § 311 setter trussel om straff hvor flere av mannskapet etter avtale unnlater å vise lydighet i tjenesten på en slik måte at menneskeliv eller skipet settes i fare. Medvirkning rammes også av straffebudet. I motsetning til straffetrusselen i § 310 kreves det kollektiv opptreden, noe som gjør at handlingen får en mer alvorlig karakter enn de tilfeller som rammes av § 310, og som gjenspeiles i strafferammen på 4 år. Bestemmelsen gjelder unnlatelser, i praksis en kollektiv enighet om ordrenekt eller å unnlate å utføre arbeidsoppgaver, følge etablerte prosedyrer eller rutiner. Også en ulovlig streik vil kunne rammes av straffebudet dersom liv eller skip settes i fare. Når det gjelder mytteri, hvor noen ved aktiv handling ulovlig tiltvinger seg kontrollen over skipet, vil overtredelsen rammes av straffeloven 2005 § 139 om kapring av luftfartøy og skip mv.

Skipssikkerhetsloven inneholder bestemmelser som setter trussel om straff for den som har sitt arbeid om bord som ved sine handlinger eller unnlatelser overtrer plikter om å medvirke til at sentrale sikkerhetsbestemmelser følges, slik de fremgår av kapittel 10, jf. pliktbestemmelsene i det enkelte kapittel. Den mest sentrale bestemmelsen er § 61. Av særlig relevans er § 61 tredje ledd bokstav a som setter trussel om straff for den som overtrer sin plikt til å medvirke til at driften av skipet skjer på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, jf. § 20 første ledd bokstav a.

Straffeloven 1902 § 417 nr. 3 setter trussel om straff overfor en skipsfører som unnlater å rette seg etter en endelig eller foreløpig avgjørelse i en tvist med en underordnet. Bestemmelsen tar særlig sikte på overtredelse av sjømannsloven § 50.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble bestemmelsene i §§ 310 og 311 ikke foreslått videreført. Det fremgikk imidlertid av høringsbrevet at Nærings- og handelsdepartementet vurderte å innta en egen bestemmelse i skipssikkerhetsloven som viderefører bestemmelsen i § 311, eller innta et nytt ledd i § 61. Departementet valgte likevel ikke å fremsette et slikt forslag. Straffetrusselen i § 417 nr. 3 ble heller ikke foreslått videreført.

Departementets vurdering

Selv om skipssikkerhetsloven ikke oppstiller en lydighetsplikt på samme måte som sjømannsloven § 39, vil ordrenekt eller unnlatelse av å utføre arbeidsoppgaver, følge etablerte prosedyrer eller rutiner også kunne rammes av § 61, til tross for at gjerningsbeskrivelsen er langt mer generell enn i § 311. Medvirkningsplikten i skipssikkerhetsloven er ikke generell, men gjelder så langt det følger av «vedkommendes stilling», slik at ikke enhver lydighetsnekt vil rammes av skipssikkerhetslovens straffetrusler.

En eldre dom, jf. Rt. 1910 s. 474, gjaldt overtredelse av § 311, men departementet er ikke kjent med at det foreligger rettspraksis etter lovendringen i 1963. Likevel taler gode grunner for å videreføre innholdet i straffebudet. Sikker drift av skip under ordinære så vel som ekstraordinære forhold, krever samhandling og disiplin mellom skipsledelsen og mannskapet for å unngå at det oppstår fare for liv, helse, miljø eller materielle verdier. En kollektiv avtale fra mannskapets side om å unnlate å utføre sine arbeidsoppgaver eller å følge direkte ordre fra skipsføreren, kan under gitte omstendigheter lett være egnet til å fremkalle en faresituasjon.

Som redegjort for i kommentarene til § 310 vil straffetrusselen kunne rammes av skipssikkerhetsloven kapittel 10. Departementet har vurdert å innta en egen bestemmelse i skipssikkerhetsloven som viderefører bestemmelsen, eller innta et nytt ledd i § 61. Det ville ha den fordel at alvorligheten ved den kollektive opptreden på en bedre måte ville blitt synliggjort i gjerningsbeskrivelsen. Departementet anser likevel ikke dette hensynet som et avgjørende moment, og forutsetter heller at domstolene ved utmåling av straff legger seg i det øvre sjiktet av strafferammen når lydighetsnekten er kollektiv. Videre har departementet vurdert om strafferammen burde vært forhøyet ettersom den nåværende strafferammen er på fire år, mens skipssikkerhetsloven § 61 tredje ledd har en strafferamme på ett år. Imidlertid vil strafferammen kunne forhøyes ved at bestemmelsen etter omstendighetene kan anvendes i konkurrens med andre bestemmelser i kapittel 25 om voldslovbrudd.

Straffetrusselen i § 417 nr. 3 ble allerede ved lovrevisjonen i 1963 vurdert opphevet av Justisdepartementet. Dersom skipsføreren i en tvistesak ikke retter seg etter avgjørelser truffet av offentlig myndighet, først og fremst norsk utenriksstasjon, vil sivilrettslige virkemidler være en effektiv måte å tvinge frem en etterlevelse på. Det forutsettes at rederiet/arbeidsgiver i slike tilfeller ved å benytte sin styrings- og instruksjonsrett griper inn overfor skipsføreren og sørger for at den offentlige avgjørelsen respekteres. Departementet mener imidlertid ikke den type overtredelser som nr. 3 gjelder, er av en slik karakter at samfunnet bør reagere med straff.

13.1.5.3 Øvrige disiplinærbrudd

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 421 setter trussel om straff overfor den som ikke tiltrer, eller forlater eller unnlater å vende tilbake til tjeneste i rett tid. Sjømannsloven § 39 annet ledd slår fast at en sjømann som er forhindret fra å komme om bord, uten opphold skal underrette skipsføreren. Første ledd omhandler det man tidligere betegnet som «simpel rømning». Annet ledd gjelder «kvalifisert rømning», det vil si tilfeller hvor vedkommende burde forstå at betydelig formuestap ville bli voldt ved fraværet. Strafferammen er i slike tilfeller forhøyet til seks måneder. Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffetrusselen i § 426 nr. 2 som er rettet mot en sjømann som forsømmer å melde forfall som hindrer ham i å komme om bord til rett tid.

Straffeloven 1902 § 426 retter seg mot «underordnet» på norske skip, det vil si hele mannskapet bortsett fra skipsføreren. Straffetruslene i nr. 1-8 tilsvarer overtredelser som etter sjømannsloven tidligere kunne straffes med disiplinærbot. Sjømannsloven ble i 1985 endret slik at ordningen med disiplinærbot ble avviklet.

Bestemmelsene i § 426 nr. 1 og 2 omhandler tematisk sett de samme forhold som nevnt i § 421, men ble ved lovrevisjonen i 1963 plassert i § 426 for å harmonisere med den daværende disiplinærbotbestemmelsen i sjømannsloven 1953, § 63. Ifølge forarbeidene til bestemmelsen i nr. 1 gjelder straffebudet tilfeller hvor en sjømann ikke er klar over at fraværet vil kunne bringe ansettelsesforholdet til opphør. Fra rettspraksis vises til Rt. 1955 s. 910 og Rt. 1966 s. 1295.

Bestemmelsen i nr. 3 gjelder forsømmelser som får skadefølger, mens bestemmelsen i nr. 4 rammer en sjømann som «ødsler proviant» mv.

Bestemmelsen i nr. 5 setter trussel om straff for den som skjuler en blindpassasjerer om bord, eller hindrer at uvedkommende får adgang om bord. «Uvedkommende» behøver ikke nødvendigvis å være en blindpassasjer, og rammer en sjømann som lar enhver som ikke har lovlig ærend på skipet, komme om bord. Bestemmelsen rammer mindre alvorlige overtredelser ettersom § 301 annet ledd, som har en strafferamme på ett år, gjelder for en sjømann som medvirker til at blindpassasjerer kommer om bord eller holder seg skjult. Paragraf 301 er særlig aktuell når sjømannen mottar vederlag for sin medvirkning, mens nr. 5 først og fremst gjelder tjenesteforsømmelse som ikke er økonomisk motivert.

Bestemmelsen i nr. 6 rammer overtredelse av sjømannsloven § 45 tredje ledd, som setter forbud mot å ta om bord sterke drikker.

Bestemmelsene i nr. 7 og 8 setter trussel om straff for usømmelig opptreden mot overordnet, ordrenekt, slagsmål og brudd på ordensbestemmelser om bord. Den rammer overtredelse av sjømannsloven § 39 første ledd og § 43 første ledd. I motsetning til § 310 rammer bestemmelsen i nr. 7 også ordrenekt som ikke fremkaller en faresituasjon.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

Verken § 421 eller § 426 ble foreslått videreført i høringsbrevet, noe som først og fremst ble begrunnet med at andre sanksjonsformer ble ansett som mer adekvate.

Departementets vurdering

Tidligere var det et større problem at sjøfolk ikke møtte om bord til riktig tid, noe som også påførte rederiene økonomiske tap, men dette problemet er nå vesentlig redusert. Både på denne bakgrunn, samt at handlingens karakter etter departementets oppfatning ikke er av en slik art at samfunnet bør reagere med straff, foreslås det ikke å videreføre straffetrusselen i § 421 i spesiallovgivningen. Dersom en sjømann ikke møter til tjenesten til avtalt tid, vil reaksjoner fra rederi/arbeidsgiver være en mer effektiv og adekvat sanksjonsform enn straff. Tap som påføres rederiet som følge av forsømmelsen, vil også kunne danne grunnlag for et erstatningsrettslig krav overfor sjømannen.

Som nevnt mener departementet det ikke lenger er grunn til å sette trussel om straff for de forhold som § 426 nr. 1 og 2 omhandler, og at reaksjoner fra rederi/arbeidsgiver er mer egnede sanksjonsformer.

Straffetrusselen i nr. 3 er etter departementets syn overflødig etter vedtakelsen av skipssikkerhetsloven § 61.

Straffetrusselen i nr. 4 er etter departementets syn åpenbart ikke lenger nødvendig å videreføre. Reaksjoner fra rederi/arbeidsgiver vil være tilstrekkelig sanksjon også for denne type handlinger.

Som nevnt vil bestemmelsen omfattes av bestemmelsene i ny straffelov som setter straff for ulovlig inntrengning eller opphold. Medvirkningsparagrafen i straffeloven 2005 § 15 vil ramme en sjømann eller andre som medvirker til at blindpassasjerer eller andre uberettiget får adgang til skipet eller oppholder seg om bord. For øvrig inneholder straffeloven 2005 § 137 en trussel om straff for den som transporterer, skjuler eller på annen måte medvirker til at personer som har begått terrorliknende handlinger unndrar seg strafforfølgning. Etter departementets syn dekker § 15 og § 137 behovet for straffetrusler slik at det ikke er nødvendig med en selvstendig trussel om straff for den type overtredelse som rammes av nr. 5.

Straffetrusselen i nr. 6 mot å ta om bord sterke drikker er etter departementets syn ikke lenger nødvendig å sanksjonere med straff, og reaksjoner fra rederiet/arbeidsgiver vil være en effektiv og adekvat sanksjonsform. Den som fører, eller forsøker å føre, et skip i alkoholpåvirket tilstand eller som overtrer påbudet om pliktmessig avhold fra alkohol, vil kunne straffes etter sjøloven §§ 143 og 144. Også fritids- og småbåtloven § 33 inneholder straffetrussel for føring av fartøy i alkoholpåvirket tilstand e.l.

Ordrenekt eller unnlatelse av å følge prosedyrer vil kunne rammes av skipssikkerhetsloven § 61 tredje ledd bokstav a om brudd på plikten til å medvirke til sikker drift av skipet. Etter departementets oppfatning vil denne straffetrusselen være tilstrekkelig sanksjonshjemmel for ordrenekt ol. Ordrenekt som ikke er relatert til sikker drift av skipet, vil således ikke være straffbart.

Det vises til merknadene til bestemmelsen om «usømmelig» opptreden. Som redegjort for der vil en del former for diskriminering rammes av gjeldende straffetrusler, og departementet ser ikke behov for å straffesanksjonere opptreden som må karakteriseres som «usømmelig» utover disse. «Slagsmål» vil etter sin natur gjerne innebære kroppskrenkelse eller kroppsskade, som vil rammes av straffelovens bestemmelser. Både når det gjelder ordrenekt, usømmelig opptreden overfor en overordnet og øvrige brudd på ordensreglementet om bord, vil adekvate tiltak fra rederi/arbeidsgiver være en effektiv og adekvat reaksjonsform.

Gjennomgangen ovenfor viser at det etter departements syn ikke er nødvendig å videreføre noen av straffetruslene i § 426. Selv om straffebudet nok har hatt en viss preventiv effekt for å opprettholde disiplin og orden om bord, vil i dag d en mest effektive sanksjonsformen for de tjenestebruddene som er oppramset i bestemmelsen, være arbeidsrettslige reaksjoner fra rederi/arbeidsgiver, eventuelt i kombinasjon med erstatning for tap som følge av feil eller forsømmelse. Slike reaksjoner må også anses som adekvate i dag slik at det ikke i tillegg skulle være sterke grunner til også å ilegge straff.

13.1.5.4 Skipsførerens plikter når lovbrudd begås om bord

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 417 nr. 1 setter trussel om straff overfor fører av skip som unnlater å følge fastsatte regler for hva som skal gjøres når en medfarende begår en forbrytelse.

Sjømannsloven § 49 oppstiller en plikt for skipsføreren til å foreta undersøkelser, sikre bevis og ta opp forklaring dersom det begås alvorlige forbrytelser om bord. Han kan også anvende maktmidler for å sørge for at den mistenkte ikke kommer seg på frifot. Forskrift 1. mars 2005 nr. 235 gir utfyllende regler til lovbestemmelsen. Bestemmelsen i nr. 1 setter trussel om straff for en skipsfører som unnlater å oppfylle plikten i sjømannsloven § 49 eller forskriften.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

Bestemmelsen ble ikke foreslått videreført i høringsbrevet.

Departementets vurdering

Departementet er ikke kjent med at det foreligger rettspraksis i tilknytning til bestemmelsen og har heller ikke inntrykk av at det har vært et problem at skipsførere unnlater å utføre sine plikter når alvorlige forbrytelser begås om bord. Etter departementets oppfatning er ikke den type overtredelser som rammes av § 417 nr. 1 av en slik karakter at straff er et egnet sanksjonsmiddel.

13.1.5.5 Skipsførerens plikt til å ta om bord personer den norske stat plikter å dra omsorg for

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 417 nr. 2 setter trussel om straff overfor fører av skip som unnlater å ta ombord personer som den norske stat plikter å dra omsorg for. Slike personer kan være fanger, pasienter eller sjømenn som det påhviler norsk utenriksstasjon å sørge for blir sendt hjem, jf. sjøloven § 142.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

Bestemmelsen ble ikke foreslått videreført i høringsbrevet.

Departementets vurdering

Departementet er ikke kjent med at straffebudet har vært anvendt eller at det i praksis har vært problemer knyttet til nektelse av transport av slike personer. Etter departementets oppfatning er det ikke lenger hensiktsmessig å sette trussel om straff for den type forhold som § 417 nr. 2 gjelder.

13.1.5.6 Ansettelsesavtale, frammøte, bevisopptak mv.

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 414 første ledd setter straff for den som overtrer bestemmelser om hyrekontrakt, avregningsbok, anmeldelse, frammøte, bevisopptak, eller forskrifter gitt i medhold av loven, samt overtredelse av bestemmelser om legeundersøkelse og mønstring. Bestemmelser om legeundersøkelse og mønstring er gitt i medhold av skipssikkerhetsloven §§ 16 og 17. Sjømannsloven § 3 gir bestemmelser om ansettelsesavtaler, mens § 21 gir regler om beregning av hyren, herunder rett til en skriftlig oppgave over hyrens størrelse. Sjømannsloven §§ 20 og 50 gir regler om bevisopptak og plikt til fremmøte i forbindelse med tvister. Nærmere bestemmelser er gitt i forskrift 25. april 2002 nr. 424 om tvistebehandling på norske skip. For øvrig inneholder sjømannsloven § 53 en plikt for skipsføreren til på anmodning å møte opp på norsk utenriksstasjon dersom skipet ligger ved havn i en by hvor det er en slik stasjon.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

Bestemmelsen ble foreslått videreført i en modifisert form hvor overtredelser av hyrekontrakt fortsatt ble straffesanksjonert dersom en sjømann ansettes på vesentlig andre vilkår enn hva vedkommende har krav på.

Departementets vurdering

Etter departementets oppfatning er i utgangspunktet sivilrettslige virkemidler og forvaltningstiltak de best egnede reaksjonsformer ved overtredelse av sjømannsloven med tilhørende forskrifter. Den svært begrensede anvendelsen av straffebudene som sanksjonerer brudd på sjømannsloven indikerer også dette. Ved Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) har regjeringen dessuten foreslått en rekke lovendringer i sjømannsloven som blant annet innebærer at tilsynsmyndigheten kan iverksette forvaltningstiltak ved overtredelse av loven. Lovforslagene er foreløpig ikke behandlet av Stortinget.

Som et ledd i arbeidet med å motvirke sosial dumping foreslås det imidlertid at overtredelse av bestemmelser om hyrekontrakt fortsatt sanksjoneres med straff i spesiallovgivningen.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet påpeker i sin høringsuttalelse at arbeidsmiljøloven kapittel 19 setter trussel om straff dersom ansettelsesavtalen ikke inneholder formelle minimumskrav til hva avtalen skal regulere. Arbeidsgiver vil imidlertid ikke kunne straffes etter arbeidsmiljøloven dersom det i arbeidsavtalen f.eks. er fastsatt lavere lønn enn hva arbeidsgiver er tariffmessig forpliktet til å tilby og heller ikke for manglende oppfyllelse av avtalen (med mindre manglende oppfyllelse i seg selv er ulovlig, f.eks. ved å la være å betale minst 40 % overtidstillegg, jf. arbeidsmiljøloven § 10-6). Manglende utbetaling av lønn kan imidlertid straffes etter straffeloven § 412 annet ledd, som på sin side er lite benyttet i praksis.

Nærings- og handelsdepartementet mener straffetrusselen i sjømannsloven for det første bør utformes slik at den rammer mangler ved ansettelsesavtalen som sådan, herunder fravær av avtale overhodet. For det andre bør straffetrusselen ramme ansettelsesavtaler som oppstiller kontraktsvilkår, herunder lønnsbetingelser, som er i strid med lov, forskrift og tariffbestemmelser som gjelder for vedkommende sjømann. Selv om brudd på tariffbestemmelse trolig ikke omfattes av dagens straffetrussel slik Arbeids- og inkluderingsdepartementet påpeker, vil tariffbestemmelsene i realiteten være helt sentrale for sjømannens rettigheter. Skulle straffetrusselen ikke omfatte slike, ville straffetrusselen langt på vei bli innholdsløs.

Når det gjelder manglende oppfyllelse av lønn og andre ytelser, kan det reises spørsmål om gjerningsbeskrivelsen også burde ramme denne type forhold, slik straffeloven 1902 § 412 annet ledd gjør for landbasert virksomhet. Sjømannsorganisasjonene etterlyser at straffetrusselen også skal omfatte manglende oppfyllelse av ansettelsesavtalen. Dersom sjømannen er ansatt på vesentlig andre vilkår enn hva vedkommende har krav på, og i tillegg ikke får utbetalt lønn, godtgjørelser mv., vil forholdet rammes av straffebudet slik det var utformet i høringsbrevet. Det er således de situasjoner hvor ansettelsesavtalen er i henhold til lov, forskrift og tariffavtale, men hvor rederi/arbeidsgiver likevel ikke oppfyller avtalen, som ville rammes av en eventuell utvidelse av gjerningsbeskrivelsen.

Oppfyllelse av lønn, godtgjørelser mv. som følger av ansettelsesavtalen er naturligvis av avgjørende betydning for den enkelte sjømann. Departementet mener likevel ikke denne type forhold bør sanksjoneres med straff. For det første vil en sjømann som ikke får utbetalt hyre eller annen godtgjørelse, ha sjøpanterett i skipet (jf. sjøloven § 51 første ledd), samtidig som det finnes lønnsgarantiordninger ved arbeidsgivers insolvens også for sjøfolk på norske skip som ikke er trygdet i Norge, som i sum medfører at sjømannen har effektive sanksjonsmidler både for sikring og oppfyllelse av sine krav. Forslagene i Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) styrker sjøfolks rettigheter ytterligere i så måte. For det andre vil det kunne fremstå som urimelig å strafforfølge rederiet/arbeidsgiveren i de tilfeller hvor lønnen uteblir på grunn av manglende betalingsevne. Departementet fastholder derfor innholdet i straffebudet slik det ble fremsatt i høringsbrevet.

Når det gjelder terskelen for den straffbare handlingen, bør det etter departementets oppfatning innføres et vesentlighetskriterium for å markere at ikke ethvert avvik i ansettelsesavtalen fra lov, forskrift eller tariff skal være straffbart. For at straff skal komme til anvendelse, bør det foreligge grov tilsidesettelse av lov- eller tariffbestemmelser om ansettelsesforhold som innebærer at en sjømann er ansatt på vesentlig andre vilkår enn vedkommende har krav på. Det vil særlig være grunn til å reagere med straff dersom overtredelsen gjelder flere sjøfolk, om proforma avtaler er inngått for å dekke over de reelle kontraktsvilkårene, eller graden av utvist skyld ellers må karakteriseres som grov. Bestemmelsen vil ramme både overtredelser ved inngåelse av ansettelsesavtalen, så vel som ved senere endringer av den.

Skyldkravet foreslås satt til forsettlig eller grov uaktsom overtredelse. Det foreslås en strafferamme med bøter eller fengsel inntil seks måneder. Som redegjort for i høringsbrevet er straffebestemmelsene foreslått oppbygget etter samme systematikk som skipssikkerhetsloven kapittel 10 ved å vise til pliktbestemmelsene som er overtrådt. Departementet har imidlertid funnet systematikken vanskelig slik sjømannsloven er utformet, og foreslår i stedet en mer tradisjonell beskrivelse av gjerningsinnholdet.

Både Arbeids- og inkluderingsdepartementet og riksadvokaten har påpekt at den språklige oppbyggingen av bestemmelsen kunne vært bedre, og lovutkastet er omarbeidet i tråd med deres forslag.

Bestemmelsen foreslås inntatt under kapittel V Forskjellige bestemmelser. I lovutkastet i Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) er det foreslått endringer i kapitlet, blant annet en ny § 55 B. Straffetrusselen foreslås derfor inntatt som ny § 54 C.

13.1.6 Overtredelse av sjøloven

13.1.6.1 Registrering, merking og føring av flagg

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 419 gjelder bl.a. overtredelse av bestemmelser om registrering og merking. Nærmere regler om disse forholdene følger i all hovedsak av sjøloven med tilhørende forskrifter. Straffebudet rammer i utgangspunktet enhver, men vil i praksis være rettet mot personer i rederiet eller skipsføreren. Straffen for overtredelse er bøter.

Bestemmelsen i § 419 nr. 1 gjelder overtredelse av bestemmelser om registrering eller merking av skip. Slike regler er fastsatt i sjøloven kapittel 2. Også boreplattformer og liknende flyttbare innretninger omfattes av registreringsbestemmelsene, jf. § 507. NIS-loven inneholder visse særbestemmelser for skip som skal innføres i NIS. Nærmere regler om registrering og merking av fiskefartøy følger av lov 5. desember 1917 nr. 1 regler om registrering og merking av fiskefartøy og lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fangst eller fiske (deltakerloven). Etter sistnevnte lov kreves som hovedregel at skipet er innført i merkeregisteret og skipsregistrene før konsesjon til fiske kan gis.

Dernest rammer straffebudet i nr. 1 bruk av skip som ikke er registrert eller merket. Skip som etter sjøloven skal anses som norsk er registreringspliktige over en viss størrelse og det følger forutsetningsvis av lovens bestemmelser at det ikke er tillatt å benytte et uregistrert skip. Noe uttrykkelig forbud mot bruk er imidlertid ikke oppstilt i sjøloven.

Bestemmelsen i § 419 nr. 2 setter trussel om straff for den som uberettiget anbringer, fjerner, endrer eller skjuler nasjonalitets- eller registreringsmerker på et registrert skip. Regler om merking av skip følger av sjøloven kapittel 1 avsnitt II. «Registreringsmerke» vil si kjenningssignal, IMO-nummer eller fiskerimerke.

Uttrykket «nasjonalitetsmerke» benyttes ikke i sjøloven eller forskriftene. Imidlertid skal skipets hjemsted være påført på skroget og vil på den måten indikere skipets nasjonalitet, jf. § 10 i forskrift 27. juni 2002 nr. 754. Ellers vil nasjonaliteten fremgå av nasjonalitetsbeviset, men det kan ikke betraktes som et nasjonalitetsmerke.

Straffetrusselen i § 419 nr. 2 rammer overtredelse av forskrifter. Straffetrusselen i nr. 1 omfatter i prinsippet også straffetrusselen i nr. 2, men presiserer for det første gjerningsbeskrivelsen og rammer for det andre kun merkingen av registrerte skip.

Paragraf 423 annet ledd rammer en fører av skip som uberettiget fører norsk flagg eller nasjonalitetsmerke. Overtredelsen kan straffesanksjoneres også utenfor norsk territorialfarvann. Sjøloven § 5 første ledd slår fast at norske skip har rett til å føre norsk flagg. Kongen har ikke gitt forskrifter som tillater andre skip enn norske å føre norsk flagg eller nærmere bestemmelser om flaggføring.

Paragraf 423 annet ledd gjelder også uberettiget bruk av hvilket som helst flagg eller nasjonalitetsmerke innenfor «norsk farvann», noe som må forstås som norsk territorialfarvann. Straffetrusselen rammer både et norsk eller utenlandsk skip som fører en annen stats flagg eller nasjonalitetsmerke uten å ha rett til det.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble bestemmelsene i § 419 nr. 1 og 2 samt § 423 annet ledd foreslått videreført i sjøloven, med visse lovtekniske modifikasjoner.

Departementets vurdering

Departementet mener det er behov for å videreføre straffetrusselen i § 419 nr. 1 og 2 i spesiallovgivningen. Bestemmelsene om registrering og merking skal ivareta viktige allmenne hensyn og kreditorinteresser, og både myndigheter, finansinstitusjoner, oppdragsgivere, andre aktører i skipsfarten og allmennheten for øvrig er avhengig av at registreringsforhold er i orden. Er de ikke det, kan konsekvensene for tredjepart eller samfunnet bli betydelige økonomisk sett. Samtidig vil skip som er unndratt fra registrering, også medføre at det offentlige ikke uten videre vil være oppmerksomme på dets eksistens og offentlig tilsyn ikke bli utført, noe som igjen vil kunne true liv, helse og miljø.

Når det gjelder hvor bestemmelsen bør plasseres i regelverket, vil sjøloven være mest naturlig. NIS-loven har en straffetrussel i § 11 som sanksjonerer brudd på § 4 om fartsområder, og § 9 annet ledd, som anses som tilstrekkelig for brudd på loven. I NIS-loven foreslås det for øvrig å innføre et vesentlighetskriterium samt at skyldkravet også rammer grov uaktsomhet for å oppnå en mer effektiv sanksjonering av straffebudet. Deltakerloven har også en straffetrussel i § 31 som departementet legger til grunn vil dekke behovet for straffesanksjonering ved brudd på regler om registrering og merking av fiskefartøy.

Departementet mener det bør innføres et vesentlighetskriterium i den nye bestemmelsen for å markere at ikke ethvert brudd på for eksempel regler om registrering av skip er straffbart. Riksadvokaten har tatt til orde for at det ikke bør innføres et vesentlighetskrav for brudd på bestemmelser om registrering og merking. Etter departementets oppfatning bør et slikt kriterium innføres på bakgrunn av de svært detaljerte kravene som foreligger på området, og som uten et vesentlighetskriterium kan medføre at et uforholdsmessig stort antall saker hvor det ikke er grunn til å reagere med straff, vil kunne blitt straffbart.

I vesentlighetsvurderingen bør det ses hen til omfanget og virkningen av overtredelsen som er begått, og i hvilken grad samfunnets eller en tredjeparts økonomiske interesser er satt i fare. Unnlatelse av å registrere skipet overhodet eller ta et registreringspliktig skip i bruk bør normalt måtte anses som en vesentlig overtredelse. Likeledes vil unnlatelse av å melde fra om eierskifte innen fristen i § 13 annet ledd lett anses som en vesentlig overtredelse.

Etter departementets oppfatning er det gode grunner for å videreføre straffetrusselen i § 423 annet ledd. Å seile under falsk flagg gjøres som regel for å føre myndigheter, kreditorer eller andre panthavere bak lyset, for på den måten å unndra seg kontroll, oppbringelse, arrest eller liknende, og gjerne for å skjule skipets virkelige identitet. Særlig i forbindelse med ulovlig fiske har denne type overtredelser funnet sted.

I sjøloven § 506 foreslås et nytt første ledd bokstav a og b som setter trussel om straff for henholdsvis vesentlig overtredelse av sjøloven § 9 om kjenningssignal og merking, samt kapittel 2 om registrering og forskrifter gitt i medhold av bestemmelsene. Overtredelse av § 9 vil innebære at den som uberettiget anbringer, fjerner, endrer eller skjuler registreringsmerke vil rammes av straffetrusselen. Ved at bestemmelsen plasseres i sjøloven vil overtredelse av bestemmelser om merking av fiskefartøy ikke omfattes, men slike overtredelser vil kunne rammes av straffetrusselen i deltakerloven § 31.

I sjøloven § 506 foreslås inntatt et nytt første ledd bokstav c som viderefører det materielle innhold i § 423 annet ledd. Som redegjort for i høringsbrevet, er straffebestemmelsene foreslått oppbygget etter samme systematikk som skipssikkerhetsloven kapittel 10 ved å vise til pliktbestemmelsene som er overtrådt. Departementet har imidlertid funnet systematikken vanskelig ved denne bestemmelsen på grunn av fravær av utfyllende regler om flaggføring, ikke minst for utenlandske skip i norsk territorialfarvann. Paragraf 423 annet ledd foreslås derfor videreført med sitt nåværende innhold. Uttrykket «nasjonalitetsmerke» foreslås imidlertid erstattet med «på annen måte utgir skipet for å være norsk» eller som «på annen måte utgir skipet for å ha en annen enn sin virkelige nasjonalitet».

Det foreslås at forsettlige eller grovt uaktsomme handlinger rammes av straffebudet. Videre foreslås det at straffebudet retter seg mot enhver, men det vil i praksis rettes mot personer i rederiet, eieren eller skipsføreren. Mens overtredelse av straffeloven § 419 nr. 1 og 2 kun kan straffes med bøter, er det et års strafferamme for brudd på § 423 annet ledd. Departementet foreslår en strafferamme for hele første ledd på inntil seks måneder. Bøter overfor foretaket må i de fleste tilfellene være den mest effektive sanksjonsformen, men boten bør være såpass høy at den har en preventiv effekt, noe som kan innebære en heving av bøtenivået i dag.

13.1.6.2 Oppnevnelse av bestyrende reder

Gjeldende rett

Straffeloven § 419 nr. 3 setter trussel om straff for den som ikke etterkommer departementets pålegg om å oppnevne bestyrende reder som nevnt i sjøloven § 3. Denne bestemmelsen slår fast at når eieren av norsk skip er en enkeltperson som ikke har bopel i Norge, skal vedkommende oppnevne en representant som oppfyller vilkårene for å være bestyrende reder, jf. sjøloven § 103.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

Bestemmelsen ble ikke foreslått videreført i høringsbrevet.

Departementets vurdering

Etter sjøloven § 3 kan Nærings- og handelsdepartementet sette en frist for oppnevnelse av bestyrende reder og om nødvendig bestemme at skipet ikke skal anses som norsk dersom oppnevnelsen ikke skjer innen fristen. Om representantens fullmakt senere bringes til opphør uten at eieren oppnevner en ny representant innen fristen i sjøloven § 13 annet ledd, er det tvilsomt om forholdet rammes av nr. 3 ettersom et «pålegg» fra departementet ikke vil være gitt. Forholdet vil i så fall kunne betraktes som en overtredelse av registreringsbestemmelsene. Unnlatelse av å melde fra om endring vedrørende hvem som er bestyrende reder innen fristen i § 13 annet ledd vil for øvrig kunne medføre at skipet slettes fra skipsregistrene, jf. sjøloven § 28.

Dersom eieren ikke oppnevner en bestyrende reder innen fristen, er det etter departementets oppfatning tilstrekkelig reaksjon å nekte at skipet blir registrert. Det er ikke i tillegg behov for å sanksjonere overtredelsen med straff, og bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført.

13.1.6.3 Lovpålagte forsikringer

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 419 nr. 1 rammer også brudd på plikten til å ha forsikring. Regler om forsikringsplikt fremgår av sjøloven § 197 for skade som kan oppstå i forbindelse med oljesøl fra skip. Utfyllende regler er gitt i forskrift 24. mai 1996 nr. 514 om forsikring og annen sikkerhet for oljesølansvar for skip. Ved endringslov 21. desember 2007 nr. 128 er det vedtatt en ny § 186 i sjøloven som oppstiller en forsikringsplikt for skade som kan oppstå i forbindelse med utslipp av bunkersolje. Bestemmelsen er en del av gjennomføringen av Bunkerskonvensjonen og trådte i kraft 21. november 2008. Det pågår for øvrig et arbeid om gjennomføring av ulike IMOkonvensjoner om plikt til å ha forsikring for passasjerskader, vrakfjerning og skader som oppstår i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer. Disse bestemmelsene vil bli gjennomført i sjøloven. Frivillige forsikringsordninger omfattes naturligvis ikke av straffebudet.

Straffetrusselen rammer også bruk av skip som ikke er registrert eller merket forsikret. Når det gjelder brudd på plikten til å ha gyldig sertifikat utstedt etter Ansvarskonvensjonen, oppstiller imidlertid lovgivningen et forbud mot å føre norsk flagg, jf. sjøloven § 197 første ledd tredje punktum. Et tilsvarende forbud er oppstilt i sjøloven § 186 (i kraft fra 21. november 2008).

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

De deler av § 419 nr. 1 som gjelder brudd på bestemmelser om lovpålagt forsikring, jf. sjøloven §§ 186 og 197, ble foreslått videreført som et nytt femte ledd i sjøloven § 506. Det ble ikke foreslått innført et vesentlighetskriterium.

Departementets vurdering

Departementet mener de deler av § 419 nr. 1 og 2 som gjelder brudd på bestemmelser om lovpålagt forsikring, bør videreføres i spesiallovgivningen. Forsikringsplikten skal sikre at det foreligger økonomisk sikkerhetsstillelse for skader som oppstår etter forurensning inntil et visst nivå, og skal således ivareta viktige samfunnshensyn. Utgiftene ved for eksempel oljesøl vil kunne bli enorme, og tegning av forsikring er et viktig element i fordelingen av den økonomiske risikoen.

Det innføres ikke noe vesentlighetskriterium for straffbarhet ved overtredelse av lovpålagt forsikringsplikt etter sjøloven §§ 186 eller 197 eller forskrifter gitt i medhold av loven. Overtredelsens grovhet vil bli et moment i straffutmålingen. I straffeprosessloven § 62 a er utgangspunktet ubetinget offentlig påtale av straffbare handlinger. Det følger imidlertid av straffeprosessloven § 62 a annet ledd at for overtredelse av straffebud med en strafferamme på to år eller lavere kan påtale unnlates hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale. Av annet ledd annet punktum fremgår det at ved vurderingen av om allmenne hensyn foreligger, legges det blant annet vekt på overtredelsens grovhet, hensynet til den alminnelige lovlydighet og om fornærmede, en annen som har lidt skade ved overtredelsen eller vedkommende berørte myndighet ønsker påtale. Departementet legger etter dette til grunn at overtredelsens grovhet og bruk av eventuelle forvaltningsmessige tiltak, som tilbakehold i havn, vil være relevante momenter ved vurderingen av om påtale kan unnlates.

13.1.6.4 Skipsdokumenter

Gjeldende rett

Paragraf 419 annet ledd setter straff for den som i henhold til sjømannsloven eller sjøloven unnlater å ha om bord nødvendige skipsdokumenter eller kopier av de nevnte lovene, forskrifter eller tariffavtaler.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

Bestemmelsen ble ikke foreslått videreført i høringsbrevet.

Departementets vurdering

Uttrykket «skipspapirer» som i dag utstedes i medhold av sjøloven, gjelder først og fremst sertifikater i henhold til Bunkerskonvensjonen 2001 (jf. sjøloven § 186), Ansvarskonvensjonen 1992 (jf. sjøloven § 197) og nasjonalitetsbevis (jf. sjøloven § 5). Et skip som ikke har gyldig sertifikat i henhold til Ansvarskonvensjonen 1992, og som heller ikke har forsikring eller annen sikkerhet, kan holdes tilbake av Sjøfartsdirektoratet eller nektes adgang til havn, jf. sjøloven § 199. Unnlatelse av å ha nasjonalitetsbevis om bord gir ikke tilsynet tilsvarende rett til å gripe inn.

Det utstedes ingen «skipspapirer» etter sjømannsloven i dag som er pliktige å ha om bord, men regjeringen har i Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) foreslått inntatt en bestemmelse i § 55 om at skip over en viss størrelse skal ha et sertifikat for arbeids- og levevilkår om bord. Ingen straffetrussel er knyttet opp til verken denne eller de øvrige lovforslagene i proposisjonen, men et skip som ikke har slikt sertifikat, kan holdes tilbake i havn. Sertifikatet vil imidlertid også være utstedt i medhold av skipssikkerhetsloven slik at dens straffetrusler i kapittel 10 kan anvendes for skip som ikke har gyldig sertifikat for arbeids- og levevilkår. For nærmere omtale av sertifikatet, se Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) side 30.

De aller fleste skipsdokumenter som utstedes av det offentlige eller som føres om bord, skjer nå i medhold av skipssikkerhetsloven. Som eksempel kan nevnes målebrev, fartssertifikat, bemanningsoppgave, sikkerhetsstyringssertifikat, helseerklæring, personlige sertifikater, ulike skipsdagbøker mv. Unnlatelse av ha gyldige sertifikater om bord kan rammes av skipssikkerhetslovens straffetrusler i kapittel 10, og er som nevnt grunnlag for å holde skipet tilbake i havn etter § 52.

Det er viktig at skipsdokumenter så som sertifikater, nasjonalitetsbevis m.v. oppbevares om bord for å effektivisere tilsynet av skipet, samt kunne dokumentere at forhold er i orden overfor andre interessenter i skipet. Departementet foreslår en delvis videreføring av annet ledd, men foreslår å innskrenke straffetrusselen til å gjelde brudd på plikten til å ha gyldige sertifikater utstedt i medhold av §§ 186 og 197. Straffetrusselen foreslås inntatt i sjøloven § 506 femte ledd sammen med straffetrusselen for manglende forsikringer.

Departementet har vurdert å innta en straffetrussel for overtredelse av § 5 om nasjonalitetsbevis, men har foreløpig ikke funnet det nødvendig. Nasjonalitetsbeviset viser tilknytningen til riket og er et svært viktig dokument knyttet til skipet. Imidlertid vil fravær av nasjonalitetsbevis som regel også være kombinert med fravær av andre sertifikater som skal utstedes i medhold av skipssikkerhetsloven ettersom nasjonalitetsbeviset er et av dokumentasjonsgrunnlagene for utstedelse av disse. Straffetrusselen i skipssikkerhetsloven § 59 bokstav c kommer til anvendelse om skipet ikke har gyldige sertifikater om bord.

Om nasjonalitetsbevis overhodet ikke er utstedt vil skipet heller ikke være registrert slik at overtredelsen vil rammes av straffetrusselen i § 419 nr. 1, som foreslås videreført som nytt første ledd bokstav b i sjøloven § 506.

Selv om det er viktig at skipet har tilgang til relevante internasjonale konvensjoner så vel som nasjonalt regelverk og tariffavtaler, ser ikke departementet at det i dag er behov for at samfunnet skal reagere med straff overfor et skip som ikke har relevant regelverk om bord.

13.1.6.5 Meldeplikt ved sjøulykke mv.

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 414 annet ledd setter straff for den som unnlater å melde fra om sjøulykker, gi informasjon til undersøkelsesmyndigheten (Statens havarikommisjon for transport) eller fjerner vrakrester uten samtykke fra undersøkelsesmyndigheten eller politiet. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 7. januar 2005 nr. 2 om endringer i sjøloven og trådte i kraft 1. juli 2008. De materielle regler om meldeplikt, undersøkelse av sjøulykker mv. følger av sjøloven kapittel 18 avsnitt II, som ble vedtatt samtidig med det reviderte annet ledd i § 414.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble bestemmelsen foreslått videreført ved å innta et nytt sjette ledd i § 506 i sjøloven, men med et vesentlighetskriterium.

Departementets vurdering

Umiddelbar melding om sjøulykker er av avgjørende betydning for at myndighetene kan iverksette redningsaksjoner og andre tiltak for å komme havaristen til unnsetning og begrense eventuell forurensning. Departementet mener bestemmelsen av allmennpreventive hensyn bør videreføres i den maritime lovgivningen. Når det gjelder brudd på meldeplikten og de øvrige bestemmelsene i kapittel 18 som er straffesanksjonert i dag, foreligger det ikke alternative sanksjonsmuligheter i form av forvaltningstiltak. Straff er således eneste sanksjonsmiddel ved brudd på meldeplikten etter sjøloven § 475 første ledd. Departementet mener derfor at det likevel ikke bør innføres et vesentlighetskriterium i bestemmelsen. Det må anses som en alvorlig overtredelse av straffebudet dersom unnlatelsen av å varsle vesentlig forsinker en redningsaksjon eller medvirker til at det inntrer betydelig skade på liv, helse, miljø eller materielle verdier, eller overhengende fare for at slik skade oppstår. Det foreslås en endring ved at også brudd på forskrifter gitt i medhold av sjøloven § 475 første ledd gjøres straffbart. Utfyllende regler er gitt i forskrift 27. juni 2008 nr. 744 om melde- og rapporteringsplikt ved sjøulykker og andre hendelser til sjøs. Overtredelse av den etterfølgende rapporteringsplikten er ikke straffbar.

Når det gjelder brudd på informasjonsplikten i § 477 annet ledd og tiltaksplikten i § 479 første ledd, bør straff som utgangspunkt kun komme til anvendelse når undersøkelsesmyndighetens arbeid direkte motarbeides på en slik måte at undersøkelsens formål eller effektivitet på vesentlig måte trues. Overtredelse av forbudet i § 478 mot å fjerne vrakrester uten samtykke fra undersøkelsesmyndigheten eller politiet, vil særlig være egnet til å straffesanksjoneres dersom det er grunn til å tro at fjerningen er skjedd for å vanskeliggjøre undersøkelsen.

13.1.6.6 Hjelpe- og opplysningsplikt ved sammenstøt og nødssituasjoner

Gjeldende rett

Straffeloven § 314 første ledd setter straff for en fører av skip eller vakthavende styrmann når det ved sammenstøt eller manøvrering fremkalles en faresituasjon, og som i det etterfølgende unnlater å yte hjelp. Sjøloven § 135 tredje ledd oppstiller en plikt for en skipsfører til å yte hjelp til personer i havsnød eller som trues av en fare til sjøs, mens § 164 første punktum ved sammenstøt pålegger enhver av skipsførerne som er involvert, å yte hjelp til det andre skipet og dets ombordværende, så fremt det kan skje uten å sette sitt eget skip i særlig fare. Straffebudet i § 314 setter trussel om straff for skipsfører eller vakthavende styrmann som ikke oppfyller hjelpeplikten i sjøloven § 164 første punktum, når det enten har vært et sammenstøt eller en manøver som medfører at en faresituasjon fremkalles. Paragraf 314 annet ledd inneholder en selvstendig straffetrussel dersom det er inntrådt skade på ting i forbindelse med et sammenstøt.

Straffeloven § 415 rammer en skipsfører som i forbindelse med sammenstøt eller manøvrering unnlater å gi opplysninger om skipets navn, hjemsted, bestemmelsessted mv. Sjøloven § 164 annet punktum oppstiller en plikt for skipsførere som er involvert i sammenstøt, til å oppgi opplysninger om eget skip, blant annet hvor det kommer fra og hvor det skal til. Paragraf 415 setter straff for overtredelse av denne bestemmelsen.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble det foreslått å videreføre straffetrusselen i § 314. Det var bare første straffalternativ som ble foreslått videreført i høringsbrevet ut fra at annet straffalternativ («såfremt forbrytelsen har hatt døden eller betydelig skade på legeme eller helse til følge») vil rammes av andre bestemmelser i kapittel 25 om voldslovbrudd. Straffetrusselen i § 415 ble ikke foreslått videreført.

Departementets vurdering

Etter departementets oppfatning er det nødvendig å videreføre straffetrusselen i § 314. Det er et eldgammelt prinsipp til sjøs at sjøfarende skal hjelpe andre sjøfarende som er i en nødssituasjon. I mange tilfeller vil det kun være skip i nærheten som vil være i stand til å kunne gi effektiv hjelp ved sjøulykker. Unnlatelse av å gi slik hjelp vil naturligvis lett kunne føre til at liv går tapt. Se blant annet Rt. 2004 s. 819 hvor en vakthavende styrmann på et kjemikalietankskip rente i senk et fransk fiskefartøy som sank etter kort tid. I stedet for å stanse og yte hjelp til havaristen, fortsatte han seilasen mot Norge. Fem personer omkom, hvorav minst én kunne vært reddet om bistand hadde blitt gitt, og styrmannen ble dømt til fem års fengsel. I straffskjerpende retning ble det lagt vekt på at styrmannens motiv for å fortsette seilasen var å komme seg unna sin del av ansvaret for sammenstøtet. I en tingrettsdom fra 2007 ble en fører av en fritidsbåt dømt for overtredelse av § 314.

Straffeloven 2005 § 287 om forsømmelse av hjelpeplikten vil kunne ramme de overtredelser som § 314 gjelder, men § 314 vil ha en mer presis gjerningsbeskrivelse. Departementet mener derfor straffebudet bør videreføres i den maritime lovgivningen.

Det ble i høringsbrevet foreslått at kun vesentlige overtredelser straffes, men riksadvokaten har tatt til orde for ikke å innføre et slikt kriterium i denne bestemmelsen. Departementet har hatt et ønske om å heve terskelen for de straffbare handlingene i alle straffebudene, men kan samtidig se at innføring av et vesentlighetskriterium ved brudd på hjelpeplikten kan vanskeliggjøre sanksjon for unnlatelser hvor straff fremstår som en adekvat reaksjon. Det foreslås på denne bakgrunn ikke å innføre et vesentlighetskriterium i bestemmelsen.

Straffelovkommisjonen mente at strafferammen på seks år er for høy og påpekte at strafferammen i stedet kan forhøyes ved at bestemmelsen etter omstendighetene vil kunne anvendes i konkurrens med Straffekommisjonens utkast til ny straffelov § 27-11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse eller § 27-12 om grovt uaktsomt drap. I høringsutkastet ble annet straffalternativ ikke foreslått videreført i den maritime lovgivningen, men riksadvokaten har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at den bør opprettholdes.

Departementet er enig med riksadvokaten i at annet straffalternativ bør videreføres for på den måten å tydeliggjøre det straffskjerpende elementet som foreligger når følgen er døden eller betydelig skade på kropp eller helse.

Departementet foreslår straffetrusselen inntatt i sjøloven § 506 som nytt fjerde ledd i et nytt avsnitt II i kapittel 20. Det foreslås en redaksjonell tilpasning ved å benytte terminologien «skipsfører» i stedet for «Fører av skip» for å harmonisere med begrepsbruken i sjøloven § 164. Vakthavende styrmann blir også ansvarssubjekt slik som i dag. Som redegjort for i høringsbrevet, foreslås straffebestemmelsene oppbygget etter samme systematikk som skipssikkerhetsloven kapittel 10 ved å vise til pliktbestemmelsene som er overtrådt. Det foreslås ikke å videreføre § 314 annet ledd som en selvstendig overtredelse, men slik lovforslaget er utformet, vil også fare eller skade på ting kunne rammes av straffetrusselen.

Når det gjelder hjelpeplikten i § 135 tredje ledd overfor enhver som er i havsnød eller annen faresituasjon til sjøs, har departementet vurdert å foreslå en straffetrussel også i slike situasjoner, noe professor Erik Røsæg har tatt til orde for i sin høringsuttalelse. Departementet kan imidlertid ikke se tungtveiende argumenter for å foreta en nykriminalisering på dette området og har heller ikke inntrykk av at det er en utvikling i retning av stadig flere brudd på hjelpeplikten med norske skip. Dessuten vil brudd på § 135 tredje ledd kunne rammes av straffeloven § 287 om forsømmelse av hjelpeplikt.

Etter departementets syn er de overtredelser som straffesanksjoneres gjennom § 415 ikke av en så alvorlig karakter at straff bør komme til anvendelse i fremtiden. Til tross for at sammenstøt til sjøs skjer relativt hyppig, er heller ikke departementet kjent med at straffebudet har vært anvendt i særlig grad i praksis, og i de få sakene hvor det har vært anvendt, har det gjerne vært i forbindelse med mer alvorlige overtredelser av sjøveisreglene. Se bl.a. Rt. 1998 s. 738. Innføring av moderne navigasjonshjelpemiddel som AIS, kombinert med trafikkovervåking, trafikksentraler og Safe Sea Net, gir dessuten detaljerte opplysninger om skip på en helt annen måte enn tidligere.

13.1.6.7 Oppgivelse av skipet i havsnød

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 313 setter straff for et skips fører som i havsnød eller annen fare oppgir eller forlater skipet selv om hans nærvær fortsatt er påkrevd, samt mannskap som forlater skipet uten tillatelse så lenge skipsføreren er om bord.

Første ledd rammer skipsfører så vel som vakthavende styrmann. Sjøloven § 135 første ledd krever at skipsføreren gjør alt som står i hans makt for å berge ombordværende, skipet og lasten når skipet er i havsnød. Videre følger det av § 135 annet ledd at han ikke kan forlate skipet med mindre det er betydelig fare for hans eget liv eller det ikke er rimelige utsikter til å berge skipet. Bestemmelsen i § 313 første ledd setter trussel om straff for de forhold som er omhandlet i sjøloven § 135 annet ledd.

Annet ledd rammer øvrige styrmenn og mannskapet om de forlater skipet uten tillatelse så lenge skipsføreren er om bord.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble det foreslått å videreføre straffetrusselen i § 313 i en modifisert form. Forslaget ble begrunnet med at skipsførerens tilstedeværelse vil være særlig påkrevd ved nødssituasjoner. Imidlertid ble det foreslått å innta et vesentlighetskriterium i bestemmelsen, samt utvide den noe til også å straffesanksjonere unnlatelse av å iverksette nødvendige tiltak, jf. sjøloven § 135 første ledd.

Departementets vurdering

Etter departementets oppfatning er det behov for å videreføre straffetrusselen i § 313. Skipsførerens erfaring, kompetanse og myndighet vil være særlig påkrevd i en nødssituasjon. Om en skipsfører oppgir eller forlater et skip og eventuelt ombordværende som det fortsatt er mulig å berge, kan liv, helse, miljø og materielle verdier lett settes i ytterligere fare. Bestemmelsen bør etter departementets oppfatning likevel anvendes med varsomhet og først og fremst komme til anvendelse i tilfeller hvor det oppstår tap av menneskeliv, betydelig skade på menneskeliv eller materielle verdier eller det var umiddelbar fare for at slik skade kunne inntreffe. Skipsførerens opptreden bør være svært klanderverdig og sterkt å bebreide før straffebudet kommer til anvendelse.

Departementet gikk i høringen inn for å innføre et vesentlighetskriterium i bestemmelsen slik at terskelen for den straffbare handlingen heves. Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse ikke innvendinger mot dette, men påpeker at lovforslaget burde hatt en annen ordlyd. Departementet er enig med riksadvokaten i at et vesentlighetskriterium ikke bør innføres, og foreslår i stedet at det inntas en formulering om «uten særlig grunn» forlate eller oppgi skipet.

Overtredelse av plikten i § 135 første ledd om at skipsføreren skal gjøre alt som står i hans makt for å redde skipet og de ombordværende er ikke er en selvstendig grunn for å ilegge straff slik § 313 er utformet, men i vurderingen av om det var «nødvendig» å forlate eller oppgi skipet vil det kunne tas i betraktning hvilke tiltak som eventuelt kunne vært satt i verk før skipsføreren gikk fra borde. Etter departementets oppfatning vil unnlatelse av å iverksette nødvendige tiltak som skipsføreren rår over i nødssituasjonen være en vel så god grunn til å sanksjonere med straff som å forlate skipet uten at det nødvendig. Det foreslås derfor å presisere at også overtredelse av § 135 første ledd er sanksjonert med straff.

Nåværende § 313 annet ledd rammer øvrige styrmenn og mannskapet om de forlater skipet uten tillatelse så lenge skipsføreren er om bord. Også denne delen av straffebudet mener departementet det er nødvendig å opprettholde ettersom mannskapets medvirkning og innsats i en nødssituasjon kan være av avgjørende betydning for om skipet kan berges eller ikke. På samme måte som for skipsføreren bør det også overfor mannskapet utvises varsomhet med å la straffebudet komme til anvendelse. Mange av momentene som er nevnt i helhetsvurderingen ovenfor, vil også passe for mannskapets del. I tillegg bør det blant annet ses hen til om det forelå uttrykkelige ordrer eller prosedyrer ved nødssituasjoner og om disse i så fall ble fulgt, samt hvilke funksjoner vedkommende var tiltenkt å ha i en nødssituasjon, og hvilken bistand vedkommende kunne ha ytet om han eller hun hadde blitt værende om bord.

Bestemmelsen i § 313 foreslås videreført i sjøloven som nytt annet og tredje ledd i § 506 under et nytt avsnitt II i kapittel 20. Det foreslås en redaksjonell tilpasning ved å benytte terminologien «skipsfører» i stedet for «Et skips fører» for å harmonisere med begrepsbruken i sjøloven § 135. Som redegjort for i høringsbrevet, foreslås straffebestemmelsene oppbygget etter samme systematikk som skipssikkerhetsloven kapittel 10 ved å vise til pliktbestemmelsene som er overtrådt. I den nye bestemmelsen foreslås det å vise til overtredelser av sjøloven § 135 første ledd eller annet ledd. Nåværende § 313 benytter uttrykket havsnød «eller annen fare», mens sjøloven § 135 første ledd kun gjelder «havsnød». For å videreføre gjerningsbeskrivelsen i § 313 fullt ut foreslås det derfor i de nye bestemmelsene i sjøloven § 506 annet og tredje ledd også å benytte uttrykket «eller annen fare».

13.1.6.8 Passasjerers lydighetsplikt

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 310 setter trussel om straff dersom en underordnet ved å unnlate å vise lydighet i tjenesten setter menneskeliv eller skipet i fare. Medvirkning omfattes også av straffebudet og rammer i prinsippet også passasjerer, jf. uttrykket «enhver». Lydighetsnekt som ikke fremkaller fare, er således ikke straffbar etter bestemmelsen.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble bestemmelsene i § 310 ikke foreslått videreført fordi straffeloven 2005 inneholder tilstrekkelige straffetrusler.

Departementets vurdering

Sjøloven § 408 oppstiller en plikt for passasjerer til å rette seg etter «forskrifter om orden og sikkerhet om bord», men bestemmelsen er ikke uttrykkelig straffesanksjonert i kapittel 30 eller 42, selv om også passasjerer som «bevirker eller medvirker til slik adferd» (lydighetsnekt) kan rammes av straffeloven § 310. Luftfartsloven § 14-11 inneholder en trussel om straff i inntil seks måneder for passasjerer som ikke retter seg etter ordre fra fartøyssjefen, og har en forhøyet strafferamme på tre år dersom det fremkalles en faresituasjon ved lydighetsnekten. Straffeloven 2005 inneholder i § 140 en straffetrussel for den som ved vold, materiell ødeleggelse, meddelelse av feilaktig informasjon «eller på annen måte forstyrrer den sikre drift av [...]skip og derved volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø». Uttrykket «forstyrrelse» i § 140 må i prinsippet forstås slik at det også omfatter en passasjer som ikke etterkommer ordre eller anvisning fra skipsledelsens side, og ved sin handlemåte fremkaller en faresituasjon. Departementet har vurdert å foreslå en straffetrussel i sjøloven overfor passasjerer som nekter å etterkomme ordre eller som ikke retter seg etter ordens- og sikkerhetsbestemmelser som gjelder om bord, for å få et straffebud med en mer presis gjerningsbeskrivelse. Departementet har foreløpig vurdert straffeloven § 140 som dekkende også for denne typen atferd. Lydighetsnekt og liknende fra passasjerer som ikke fremkaller en faresituasjon, vil dermed ikke være straffbart.

13.1.7 Overtredelse av skipssikkerhetsloven

Gjeldende rett

Lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) inneholder straffetrusler i kapittel 10.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble det foreslått noen mindre konsekvensjusteringer i noen av straffetruslene i kapittel 10, samt noen mindre endringer i bestemmelsene om overtredelsesgebyr.

Departementets vurdering

Departementet ser ikke behov for å foreta noen større justeringer i skipssikkerhetsloven. Det foreslås to konsekvensjusteringer i §§ 68 og 70, samt en tilføyelse av ordene « påse og» i § 59 bokstav e som ved en inkurie falt ut under utarbeidelse av bestemmelsen. Straffebudet rammer personer i rederiet som overtrer § 16 om kvalifikasjonskrav, som både er en «påse» og «sørge for»-plikt for rederiet, og det blir dermed ufullstendig bare å vise til «sørge for»-plikten slik som i dag.

Sjøfartsdirektoratet har i brev 1. juni 2008 til departementet tatt til orde for å utvide overtredelser som etter § 55 tredje ledd kan ilegges andre som har sitt arbeid om bord. Direktoratet peker særlig på at det er uheldig at overtredelser av sjøveisreglene og vaktholdsforskriften hvor det er vakthavende styrmann som har kommandoen over skipet, ikke kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr slik det kan om det var skipsføreren som hadde kommandoen. Sikker navigering og vakthold er en «sørge for»-plikt for skipsføreren og en medvirkningsplikt for andre som har sitt arbeid om bord, jf. §§ 19 og 20.

Departementet er enig med direktoratet i at det bør foretas en tilføyelse i § 55 som også henviser til § 14 og § 15 annet ledd. Ved feil eller unnlatelse ved navigering og vakthold er det gode grunner til å likestille vakthavende styrmann og skipsføreren. Fravær av adgang til å anvende overtredelsesgebyr i slike tilfeller vil kunne medføre en lavere terskel for å anvende straffebudene for disse overtredelsene som rammer andre som har sitt arbeid om bord, jf. § 61 første og annet ledd, noe som ville være en uheldig utvikling. Det foreslås på denne bakgrunn å tilføye § 14 og § 15 annet ledd i oppramsingen i § 55 tredje ledd.

I § 55 annet ledd foreslås også at det kan gis overtredelsesgebyr for overtredelse av § 16, jf. medvirkningsplikten i § 20 første ledd bokstav e, om å medvirke til å være behørig kvalifisert. En vakthavende styrmann kan ilegges overtredelsesgebyr om vedkommende for eksempel fører et skip med utgått dekksoffiserssertifikat, jf. henvisningen til § 16 i § 55 tredje ledd. Det fremstår som lite konsekvent om ikke også en skipsfører kan ilegges overtredelsesgebyr for den samme type overtredelse. De mer alvorlige overtredelsene vil kunne ilegges med straff, for eksempel om en skipsfører over lengre tid har ført et skip uten gyldig personlig sertifikat.

I § 55 annet ledd foreslås at ordene «og» mellom § 12 og § 14, samt mellom § 22 og § 24, erstattes med et komma. Det er ikke hensikten at begge bestemmelsene skal være overtrådt for å ilegge overtredelsesgebyr, og av informasjonshensyn foreslås dette presisert.

Skipssikkerhetsloven § 48 annet ledd bestemmer at når Statens innkrevingssentral er pålagt å inndrive gebyr som nevnt i første ledd, kan den inndrive gebyr ved trekk i lønn og andre liknende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive gebyr ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten får rettsvern ved registrering i et register, eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd. For overtredelsesgebyr er det fastsatt i § 57 at ved inndrivelse gjelder bestemmelsen i § 48 annet ledd tilsvarende.

For tvangsmulkt, jf. skipssikkerhetsloven § 50, er det ingen tilsvarende bestemmelse som gir Statens innkrevingssentral fullmakt til å inndrive slik mulkt, eller bestemmelser om tvangsgrunnlag og inndrivning slik det er i § 48 annet ledd. Etter departementets oppfatning tilsier sterke effektivitetshensyn at den nevnte bestemmelsen i § 48 annet ledd også får anvendelse ved inndriving av tvangsmulkt. Det foreslås derfor inntatt en henvisning til § 48 annet ledd i § 50 fjerde ledd. Ettersom tilsynsmyndigheten også kan utøve tilsyn og gi pålegg med etterfølgende vedtak om tvangsmulkt for fritidsbåter, foreslås det også inntatt en identisk bestemmelse som § 48 annet ledd i fritids- og småbåtloven § 41 a femte ledd.

Lovforslaget har ikke vært på høring, men etter departementets oppfatning må høring anses som åpenbart unødvendig, jf. utredningsinstruksen punkt 5.4 bokstav c. Om det er staten ved Sjøfartsdirektoratet eller Statens innkrevingssentral som inndriver kravet, vil være uten materiell betydning for den enkelte. Departementet vil for øvrig legge til at det ikke kom noen innvendinger ved høringen av skipssikkerhetsloven om at Statens innkrevingssentral kunne kreve inn ordinære gebyrer så vel som overtredelsesgebyr.

13.1.8 Overtredelse av NIS-loven

Gjeldende rett

Lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister (NIS-loven) inneholder en straffetrussel i § 11 for overtredelse av lovens §§ 4 og 5.

Straffeloven 1902 § 423 første ledd setter trussel om straff for fører av skip som uberettiget driver fraktfart. «Uberettiget» vil forholdet være om det utøves befordring selv om offentlige vilkår for å drive fraktfart ikke er oppfylt, eller forbud mot befordring er overtrådt. Det er brudd på regler om fraktfart som sådan som rammes av straffebudet, og ikke brudd på andre bestemmelser som medfører at skipet ikke har rett til å seile, eksempelvis den som fører et skip uten gyldige sertifikater eller går til sjøs med et tilbakeholdt skip. Slike brudd rammes av skipssikkerhetsloven § 59 bokstav c og § 67.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

Straffeloven § 423 første ledd ble foreslått ikke videreført fordi den er overflødig. I NIS-loven § 11 ble det foreslått innført et vesentlighetskriterium, samt at også grov uaktsomhet omfattes.

Departementets vurdering

Det foreslås innført et vesentlighetskriterium i NIS-loven § 11 slik at det også i denne loven settes en viss terskel for å ilegge straff. Det er særlig grove brudd på fartsområdebestemmelsene som vil være egnet til å sanksjoneres med straff. Av hensyn til effektivitet ved sanksjonering av brudd på bestemmelsen og harmonisering med straffebudene i den øvrige maritime lovgivningen, foreslås at vilkåret for den subjektive skyld er forsett eller grov uaktsomhet. Skyldkravet er i dag forsett.

I likhet med de fleste andre straffebudene som følger av lovforslaget, foreslås det at brudd på forskrift også rammes av bestemmelsen, og at det inntas i ordlyden. Gjennom forskrift 30. juni 1987 nr. 579 og forskrift 11. august 1989 nr. 802 er brudd på forskriftene sanksjonert med straff, se henholdsvis §§ 4 og 5. Forskriftsbestemmelsene vil samtidig bli opphevet. Strafferammen for overtredelse av loven er bøter. Departementet foreslår ingen endringer i strafferammen.

Straffeloven § 423 første ledd rammer uberettiget fraktfart. Mens regelmessig frakt av passasjerer i Norge som hovedregel krever konsesjon etter lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportloven) § 7, er det ikke noe krav til konsesjon for frakt av gods til sjøs. NIS-loven oppstiller et forbud for skip som er registrert i registeret til å føre last eller passasjerer mellom norske havner eller å gå i fast rute med passasjerer mellom norsk og utenlandsk havn, jf. § 4. Når det gjelder konsesjon for å drive fiske reguleres dette av deltakerloven, som inneholder en straffetrussel i § 31.

Yrkestransportloven inneholder en bestemmelse om straff i § 41 som departementet legger til grunn dekker behovet for straffetrussel overfor den som frakter passasjerer uten konsesjon. NIS-loven inneholder på sin side en straffetrussel i § 11 overfor den som ikke overholder fartsområdebestemmelsene i § 4. Det er på denne bakgrunn vanskelig å se behovet for å opprettholde straffetrusselen i § 423 første ledd, og straffetrusselen foreslås ikke videreført.

13.1.9 Øvrige straffetrusler

13.1.9.1 Overtredelse av sikkerhetsbestemmelser i norsk territorialfarvann og ulovlig inntreden i sikkerhetssone i petroleumsvirksomhet

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 418 setter trussel om straff for forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskrifter gitt av Kongen om sjøfarten i norsk territorialfarvann. Også forskrifter gitt etter bemyndigelse fra Kongen må anses å omfattes av straffebudet. I forbindelse med vedtakelsen av skipssikkerhetsloven i 2007 ble straffebudet vesentlig endret. Gjeldende forskrifter om «sjøfarten i norsk territorialfarvann» er i all hovedsak gitt i medhold av skipsikkerhetsloven, havne- og farvannsloven og losloven, og til dels også i medhold av sjøloven og forurensingsloven.

Straffeloven 1902 § 425 a setter trussel om straff overfor den som urettmessig fører et fartøy inn i sikkerhetssonen til en offshoreinstallasjon. Bestemmelsen rammer norske så vel som utenlandske skip.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

Bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 418 og 425 a ble ikke foreslått videreført fordi de allerede er omfattet av andre straffetrusler.

Departementets vurdering

Når det gjelder § 418, inneholder de nevnte lover om territorialfarvannet og til dels også forskriftene gitt i medhold av lovene, en rekke straffetrusler: Skipssikkerhetsloven §§ 60 og 61 straffesanksjoner uaktsom navigering, herunder brudd på sjøveisreglene. Havne- og farvannsloven inneholder en straffetrussel i § 28 for brudd på loven, mens losloven § 22 også har en straffetrussel for overtredelse av loven. Allerede ved revisjonen av bestemmelsen i 1977, jf. Ot.prp. nr. 50 (1976-77), ble det stilt spørsmål om det var behov for å opprettholde den delen av § 418 som i dag gjenstår. Etter departementets oppfatning dekker straffetruslene i de nevnte lover og forskrifter behovet for straffesanksjoner på dette området i tilstrekkelig grad, og straffetrusselen foreslås ikke videreført.

Med hensyn til § 425 a oppstiller petroleumsloven § 9-4 et forbud mot at uvedkommende fartøy går inn i en sikkerhetssone uten tillatelse. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven er straffesanksjonert i § 10-17. «Urettmessig» vil forholdet i prinsippet være om man går inn i sikkerhetssonen uten tillatelse fra vedkommende offshoreinstallasjon. Videre inneholder skipssikkerhetsloven §§ 60 og 61 trussel om straff for uaktsom navigering, noe det etter omstendighetene vil kunne være dersom man går inn i sikkerhetssonen uten klarering. For mindre alvorlige overtredelser av bestemmelsen vil overtredelsesgebyr være et egnet sanksjonsmiddel overfor skipsføreren, jf. § 55 annet ledd.

Etter departementets syn er straffetrusselen i § 425 a overflødig etter vedtakelsen av petroleumsloven og skipssikkerhetsloven og den foreslås ikke videreført.

13.1.9.2 Handlinger som medfører oppbringelse og tilbakehold av skipet

Gjeldende rett

Paragraf 425 første ledd rammer en skipsfører som uten skjellig grunn foretar eller påvirker andre til en handling som gjør at et skip eller last blir oppbrakt eller beslaglagt. «Oppbrakt eller beslaglagt» tar sikte på oppbringelse av kystvakten, tilbakehold eller arrest. Som eksempel kan tenkes at unnlatelse av å følge ordre fra kystvakten medfører at skipet blir oppbrakt, eller at nektelse av havnestatskontroll medfører tilbakehold i havn. Likeledes vil unnlatelse fra skipsførerens side til å utbetale fordringer som han har fått ansvar for, og som medfører arrest i skipet eller tilbakehold, etter omstendighetene også kunne rammes av første ledd.

Annet ledd rammer enhver medfarende, herunder passasjerer, som uten tillatelse fra skipets fører foretar en handling som nevnt i første ledd. «Uten tillatelse» vil etter omstendighetene kunne omfatte brudd på prosedyrer så vel som unnlatelse av å følge direkte ordre fra skipsføreren. Tillatelsen kan være gitt stilltiende.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble bestemmelsene ikke foreslått videreført. Departementet begrunnet forslaget med at straff ikke anses som en hensiktsmessig reaksjon i slike tilfeller.

Departementets vurdering

Etter departementets syn er ikke straff en egnet reaksjon mot de handlinger som bestemmelsen i § 425 gjelder. Rederi/arbeidsgiver vil kunne gå til arbeidsrettslige skritt overfor en skipsfører eller mannskapet eller kreve erstatning for tap som oppstår som følge av feilen eller tjenesteforsømmelsen. Tap som påføres som følge av handlinger av en passasjer, jf. annet ledd, vil også kunne kreves erstattet etter erstatningsrettlige regler. Departementet er heller ikke kjent med at straffebudet har vært anvendt i praksis, eller at denne type handlinger representerer et problem i praksis som tilsier at straffebudet bør videreføres i spesiallovgivningen. Straffetrusselen i § 425 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.

13.1.9.3 Blindpassasjerer

Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 301 første ledd inneholder en straffetrussel overfor blindpassasjer som kommer om bord eller som skjuler seg der i den hensikt «uberettiget» å følge med skipet til/fra utenlandsk havn eller fangstfelt utenfor riket. Det kreves ikke at blindpassasjeren lykkes i å komme seg med skipet; også den som oppdages om bord før avgang, rammes av gjerningsbeskrivelsen, men det er likevel et vilkår at det kan påvises at vedkommende hadde til hensikt å følge med skipet. Likeledes vil den som er med på en rundreise, omfattes av bestemmelsen. Straffebudet rammer også en person som berettiget er kommet om bord, for eksempel en lossearbeider, men som vil være uberettiget til å følge med skipet. Bestemmelsen rammer for øvrig også blindpassasjerer som skjuler seg om bord på andre skip enn passasjerskip.

Medvirkning er straffbart etter annet ledd og setter en høyere straff for ansatte på skipet og andre som har tilgang til det. Påtale er betinget av den fornærmedes begjæring, med mindre allmenne hensyn krever påtale, jf. § 316. Se for øvrig § 426 nr. 5 som inneholder trussel om straff for en underordnet som lar uvedkommende holde seg skjult om bord eller gir uvedkommende adgang til skipet.

Forslaget i Nærings- og handelsdepartementets høringsbrev

I høringsbrevet ble det foreslått ikke å videreføre straffetrusselen i den maritime lovgivningen. Departementet begrunnet dette med at utkastet til straffebud i den spesielle delen av straffeloven vil dekke behovet for lovgivning på området.

Departementets vurdering

Selv om problemet med blindpassasjerer har vært avtagende med årene, representerer denne type kriminalitet fortsatt et visst problem for skipsfarten, særlig i visse deler av verden. I tillegg til at blindpassasjerer forsøker å unndra seg betaling for befordringen, vil slike passasjerer, særlig ved ankomst til en fremmed havn, representere et praktisk problem for skipet og dessuten kunne påføre rederiet økonomiske kostnader. På denne bakgrunn, og sett hen til at det heller ikke finnes noen andre sanksjonsformer enn straff for denne type handlinger, bør straffetrusselen videreføres i lovgivningen.

Straffelovkommisjonen har i NOU 2002: 4 side 445 lagt til grunn at utkastet til ny straffelov § 26-11 om ulovlig inntrenging eller opphold, jf. § 32-15 om bedrageriliknende overtredelser, vil være dekkende for de forhold som rammes av § 301, og at det derfor ikke er behov for å videreføre straffebudet i spesiallovgivningen. Departementet legger til grunn at utkastet § 26-11 er dekkende. Det forutsettes som tidligere at bestemmelsen ikke skal komme til anvendelse for blindpassasjerer som har kommet om bord av politiske grunner.

Når det gjelder medvirkning, fremgår det av § 15 i straffeloven 2005 at medvirkning er straffbart om ikke annet er bestemt. For øvrig inneholder straffeloven 2005 § 137 en trussel om straff for den som transporterer, skjuler eller på annen måte medvirker til at personer som har begått terrorliknende handlinger, unndrar seg strafforfølging.

13.2 Blasfemi

13.2.1 Gjeldende rett. Internasjonale forpliktelser. Fremmed rett

13.2.1.1 Gjeldende rett

Den alminnelige bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven § 100 gir vern for ytringsfriheten på det religiøse området. I tillegg bestemmer Grunnloven § 2 første ledd at «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse». Bestemmelsen er ikke ment å skulle forby ethvert inngrep i den religiøse ytringsfriheten. Det går klart frem både av forarbeidene og av rettspraksis at religionsfriheten må underlegges visse begrensninger.

Etter straffeloven 1902 § 142 («blasfemiparagrafen»), er det straffbart i ord eller handling offentlig å forhåne eller på en krenkende eller sårende måte å vise ringeakt for «nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse».

Med «trosbekjennelse» menes religiøse trossannheter og alt som anses religiøst hellig eller dyrebart innen det aktuelle religionssamfunn. Kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer som sådanne er beskyttet av den alminnelige ytringsfriheten.

Blasfemiparagrafen vernet opprinnelig bare statsreligionen. I 1934 ble den utvidet til å gjelde alle religioner som er lovlige i Norge. Ved en lovendring i 1973 ble påtalen etter straffeloven 1902 § 142 gjort betinget av at allmenne hensyn krever det, jf. § 142 annet ledd.

Blasfemi har i den vestlige verden utviklet seg fra å være en forbrytelse mot staten til å bli en krenkelse av den troende. Dette er særlig fremhevet av Ytringsfrihetskommisjonen, som anfører at blasfemiparagrafen, dersom den skulle komme til anvendelse, må anses kun å beskytte den enkeltes religiøse følelser, jf. NOU 1999: 27 side 133. Kommisjonen viser til at en slik forståelse ligger til grunn for EMDs anvendelse av EMK artikkel 10.

Denne endringen av blasfemiparagrafen har medført at den har fått et mer subjektivt preg enn tidligere. Dette har gjort det vanskeligere å avgjøre hva som skal anses som blasfemi. Det som noen kan oppleve som saklig kritikk eller uskyldig spøk, kan andre anse som forhånelse eller blasfemi.

Blasfemiparagrafen har vært omtalt som en «sovende» paragraf. Fra flere hold er det påpekt at bestemmelsen kan tenkes å få ny aktualitet. Dette henger blant annet sammen med fremveksten av et flerkulturelt Norge, og at bestemmelsen nå omfatter alle religionssamfunn.

Ved tolkningen av straffeloven 1902 § 142 må det i dag legges betydelig vekt på ytringsfriheten også på det religiøse området, se nedenfor om reformen av Grunnloven § 100 og forholdet til straffeloven 1902 § 142.

Også straffeloven 1902 § 135 a kan gi vern mot blasfemiske ytringer. Bestemmelsen gir blant annet et vern mot diskriminering på grunn av «religion eller livssyn». Forbudet retter seg mot ytringer som blir fremsatt offentlig, eller på annen måte spres for allmennheten. Det omfatter både «uttalelse» og «annen meddelelse» og rammer derfor både muntlige og skriftlige utsagn og andre uttrykksformer, for eksempel bruk av bilder.

Spørsmålet om hvilke grenser straffeloven § 135 a setter for adgangen til å utøve religionskritikk var fremme i Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1981 side 1305. Avgjørelsen kaster også lys over forholdet mellom straffeloven 1902 §§ 142 og 135 a. Organisasjonen «Mot skadelig innvandring i Norge» hadde distribuert et stort antall løpesedler med kraftige angrep på islam og på islamske fremmedarbeidere i Norge. Ifølge løpesedlene var blant annet «Islam og andre nødsprengende, barbariske religioner» selve årsaken til kaos og nød, narkotika og sultedød. Det ble videre sagt at «terror og tortur utøves etter Koranens bud», og at det ikke er synd etter Koranen å stjele fra den hvite rase. I tillegg kom en rekke andre beskyldninger, blant annet om at innvandrere var kriminelle. Høyesterett uttalte:

«Domfeltes utsagn er i første rekke rettet mot norske myndigheters innvandringspolitikk og religionen Islam. Jeg er enig med førstvoterende i at straffelovens § 135 a ikke er anvendelig på denne side av domfeltes utsagn, og kan i det vesentlige slutte meg til det førstvoterende uttaler om dette. Sitt syn på religion og politikk må domfelte ha adgang til å gi uttrykk for. I denne relasjon må hennes uttalelser ses som slike frimodige ytringer som grunnlovens § 100 beskytter, selv om uttalelsene er krasse og ensidig fordømmende og utvilsomt kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion. For så vidt angår angrepet på Islam som religion [... ville den] aktuelle bestemmelse [...] i tilfelle være straffelovens § 142.»

Når det gjaldt uttalelsene som var rettet mot den islamske innvandrergruppen i Norge, mente Høyesterett at det forelå et så massivt og ensidig fordømmende angrep på gruppen at det ikke kunne aksepteres. Ytringene fremsto som en organisert hetskampanje. Høyesterett mente på det grunnlaget at straffeloven 1902 § 135 a var overtrådt.

Mens straffeloven 1902 § 142 antas å beskytte den enkeltes religiøse følelser, beskytter straffeloven 1902 § 135 a en person eller en folkegruppe mot forhånelse mv. på grunn av deres trosbekjennelse. Det foreligger ingen avgjørende rettspraksis om grensen mellom bestemmelsenes virkefelt, og det kan reises spørsmål om straffeloven 1902 § 142 i dag i praksis går lenger i beskyttelsen enn det som følger av straffeloven 1902 § 135 a. Trolig vil straffeloven 1902 § 135 a langt på vei gi det samme vern som § 142, men det kan tenkes tilfeller hvor kun § 142 vil ramme forholdet.

Bestemmelsene i straffeloven 1902 om skadeverk og ordensforstyrrelser kan også ramme handlinger som er rettet mot kirkebygg og andre bygg av religiøs betydning. Ved avgjørelsen av om det foreligger grovt skadeverk, som har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil seks år, skal det særlig legges vekt på blant annet «om skaden er øvd på [...] gjenstander [...] som for almenheten eller en større krets har historisk, nasjonal eller religiøs verdi», jf. straffeloven 1902 § 292. I tillegg til den alminnelige bestemmelsen om straff for ordensforstyrrelse i straffeloven 1902 § 350 inneholder straffeloven 1902 i § 138 en særlig bestemmelse som setter straff for å hindre eller avbryte blant annet en offentlig religiøs sammenkomst eller kirkelig handling. Videre vil straffeloven 1902 § 140 om oppvigling kunne ramme tilfeller hvor forhånelsen eller krenkelsen av trosbekjennelsen også innbefatter oppfordring til straffbare handlinger.

13.2.1.2 Internasjonale forpliktelser

I forhold til EMK artikkel 10 om ytringsfrihet har EMD i to saker akseptert nasjonale bestemmelser om forbud mot blasfemiaske ytringer. Imidlertid har EMD stilt seg kritisk til slike blasfemibestemmelser.

Saken Otto-Preminger-Institut mot Østerrike (dom 20. september 1994) gjaldt en film som ble beslaglagt av myndighetene og senere forbudt fremvist. Filmen skildret blant annet Gud som impotent, senil og som en nær venn av Djevelen, Jesus som en lite intelligent mammadalt og Jomfru Maria som skruppelløs. Det er dessuten antydet seksuelle relasjoner mellom flere av dem. EMD fremhevet at religiøse mennesker må finne seg i kritikk, og de må tolerere og akseptere at andre forkaster og propaganderer mot deres tro. På den annen side innebærer ytringsfriheten også en plikt til å unngå å fremsette ytringer som krenker andre unødig, og som heller ikke bidrar til den offentlige debatt. EMD fastslo videre at det ikke var mulig å klarlegge en felles europeisk standard for hvilke inngrep i ytringsfriheten som er akseptable ut fra hensynet til andres religiøse følelser. Den enkelte stat har derfor en viss skjønnsmargin når det gjelder spørsmålet om et inngrep i ytringsfriheten er «nødvendig» eller ikke.

Disse prinsippene og retningslinjene ble videreført i saken Wingrove mot UK (dom 25. november 1996). Saken gjaldt et tilfelle der myndighetene hadde nektet å gi tillatelse til distribusjon av en video som ble ansett blasfemisk. Filmen skildret en kombinasjon av religiøs og seksuell ekstase. EMD uttalte at det kan anføres sterke reelle argumenter til fordel for en opphevelse av blasfemiregler, at denne typen bestemmelser stadig sjeldnere blir påberopt, og at flere europeiske stater har opphevet blasfemireglene. Slike regler finnes likevel fortsatt i mange europeiske land, og EMD kunne derfor ikke konkludere med at reglene i seg selv er unødvendige i et demokratisk samfunn. Det var med andre ord for tidlig å etablere en felleseuropeisk standard.

Etter SP artikkel 20 nr. 2 skal enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, forbys ved lov. Bestemmelsen markerer en yttergrense for hvor langt det av hensyn til ytringsfrihet er mulig å tolke straffeloven 1902 § 135 a innskrenkende. Departementet legger til grunn at straffeloven 1902 § 135 a oppfyller konvensjonens krav på dette punktet.

Ifølge EØS-avtalens fjernsynsdirektiv (direktiv 89/552/EØF artikkel 22 a) skal medlemsstatene «påse at sendinger ikke inneholder elementer som sporer til hat på grunnlag av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet». Forpliktelsen må anses oppfylt gjennom straffeloven 1902 § 135 a.

13.2.1.3 Fremmed rett

En rekke europeiske land har ikke blasfemibestemmelser, slik som for eksempel Sverige og Frankrike. I Sverige ble lov om blasfemi opphevet i 1949, og i 1970 ble den snevrere bestemmelsen om fornærmelse mot religion opphevet. USA har heller ingen slik bestemmelse. Blasfemiske lover har blitt slått ned på som stridende mot konstitusjonen i USA (1952).

Danmark har en blasfemibestemmelse, jf. dansk straffelov § 140. Kun riksadvokaten kan reise tiltale, og det har ikke blitt tatt ut tiltale siden 1971 (frifinnelse). Et privat lovforslag i 2005 om å oppheve bestemmelsen ble imidlertid ikke tatt til følge, særlig under henvisning til det symbolske vern bestemmelsen antas å gi.

England, Tyskland, Østerrike og Canada har også blasfemibestemmelser, men av et mer begrenset omfang enn den norske.

I kjølvannet av saken om Muhammed-tegningene ble spørsmålet om blasfemi behandlet i ulike fora i EU. Etter det opplyste legges det ikke opp til nye lovgivningsinitiativ, men heller støtte til andre tiltak - herunder dialog - samt støtte til arbeidet i andre internasjonale organisasjoner.

13.2.2 Straffelovkommisjonens skisse. Ytringsfrihetskommisjonens forslag. St.meld. nr. 26 (2003-2004) og Innst. O. nr. 270 (2003-2004)

Straffelovkommisjonen foreslår at straffeloven 1902 § 142 ikke videreføres, jf. NOU 2002: 4 side 399-400. Hovedbegrunnelsen er at bestemmelsen ikke blir brukt, samt at den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen har gjort en slik bestemmelse unødvendig. Straffelovkommisjonen påpeker at blasfemiske handlinger og ytringer riktignok kan virke krenkende på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende livsanskuelse. Men følelser som knytter seg til slike overbevisninger bør ikke ha noen egen strafferettslig beskyttelse. Straffelovkommisjonen viser også til Ytringsfrihetskommisjonens argumentasjon, se nedenfor. Videre fremhever Straffelovkommisjonen at grovere utslag av blasfemi fortsatt etter omstendighetene vil kunne rammes av andre straffebud som foreslås videreført. For eksempel innebærer forslaget om videreføring av straffeloven 1902 § 135 a, jf. NOU § 20-4 om hets, at det fortsatt blant annet vil være straffbart å utsette noen for hat eller forfølgelse på grunn av deres tro.

Spørsmålet om å oppheve straffeloven 1902 § 142 ble også vurdert ved reformen av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å oppheve blasfemibestemmelsen, se NOU 1999: 27 side 133-135. I sin begrunnelse viste Ytringsfrihetskommisjonen blant annet til at straffebestemmelser i vesteuropeiske stater om blasfemi enten er opphevet eller blitt tolket snevert og sjelden er blitt påberopt de siste årene, samt at blasfemiparagrafen i Norge har vært sovende. Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan lett bli oppfattet som forhånelse eller blasfemi av den annen part. Problemet kan under ingen omstendighet løses ved å gi definisjonsmakten til den parten som føler seg krenket ved blasfemien. Religionskritikk har vært «det kanskje mest sentrale og viktigste ved hele emansipasjonen idet religionen har vært brukt som den kanskje fremste autoritetslegitimasjon av dem med makt. Historisk sett har blasfemibeskyldninger i utstrakt grad blitt brukt i undertrykkende hensikt». Kommisjonen betrakter religionsfriheten i Norge som et hardt tilkjempet gode som er tilkjempet gjennom politisk strid innenfor en offentlighet basert på høy grad av ytringsfrihet. Prosessens resultat har vært en rimelig høy grad av respekt og toleranse. I et flerkulturelt samfunn med tegn til nyreligiøs oppblomstring blir vår toleranseevne satt på prøve. I en slik situasjon er det behov for en mer omfattende og opplyst religionskritikk. Kommisjonens syn er at slik kritikk ikke fremmes ved sterkere reaksjoner mot påstått blasfemi. Kommisjonen mener at blasfemiparagrafen er en levning fra et samfunn som ikke var flerkulturelt - iallfall så det seg ikke slik - og det var ikke tolerant i kommisjonens mening av begrepet. Endelig peker kommisjonen på at den alminnelige begrunnelse for ytringsfriheten i hensynet til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse, herunder behovet for en fri og åpen kultur- og religionskritikk, taler for å oppheve blasfemiparagrafen.

I St.meld. nr. 26 (2003-2004) inntok Bondevik II-regjeringen det motsatte standpunkt: En ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for å beholde straffeloven 1902 § 142, og bestemmelsen bør ikke oppheves. Det ble særlig vist til at blasfemiske ytringer ofte vil falle inn under det særlige vern for politiske ytringer. Men det kan både ved krenkelse av en gruppe eller person og ved angrep på religionen som sådan finnes ytringer som er så kvalifisert krenkende, og som kan ha slike negative virkninger for dem som rammes, at de bør kunne rammes med straff. Terskelen for å straffe bør ikke være lavere når angrepet direkte er rettet mot religionen som sådan i stedet for mot enkeltpersoner eller en gruppe personer. Det ble videre vist til bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser, og at disse begrunnelsene kan aktualiseres på grunn av fremveksten av nye religiøse grupper i det flerkulturelle Norge. Bestemmelsen kan gi et visst vern mot de mest forsimplende og forrående uttrykk og uttrykksformer i det offentlige rom.

I Innst. S. nr. 270 (2003-2004) sluttet medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i kontroll- og konstitusjonskomiteen seg til departementets konklusjoner. Medlemmene viste blant annet til at det ikke er en menneskerett å krenke eller håne andres religiøse følelsesliv. Enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Bestemmelsen gir troende av alle trosretninger en beskyttelse mot å bli tråkket på, og et slikt vern er det fortsatt behov for. Kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti støttet Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å oppheve blasfemibestemmelsen. Medlemmene viste blant annet til bestemmelsens historiske bakgrunn, herunder at bestemmelsen ikke sikrer personvern. Videre understrekte de hvilke avgrensningsproblemer man står overfor ved anvendelsen av bestemmelsen.

I Ot.prp. nr. 90 om lov om straff (2003-2004) ble det ikke tatt noe klart standpunkt til om blasfemibestemmelsen bør videreføres i straffelovens spesielle del. Det ble på den ene siden uttalt generelt at straff ikke bør brukes utelukkende for å verne religiøse normer, men samtidig understreket at straffebud som verner religioner kan avverge skadelige virkninger, jf. proposisjonen side 90:

«I forhold til angrep på religiøse normer kan det imidlertid noe lettere enn ved angrep på moralske normer inntre ulike former for skader som etter omstendighetene kan berettige bruk av straff. Religiøse normer er ofte et kjennetegn ved særskilte fellesskap og enkeltpersoner som er en del av disse fellesskapene. Grovere former for angrep på trossetninger og livssyn vil derfor for eksempel kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst gjennom å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Spørsmålet om å avkriminalisere blasfemi bør ses i et slikt perspektiv, jf. ytringsfrihetsmeldingen (St.meld. nr. 26 (2003-2004)) side 60-65. Straffebud som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge skadelige virkninger. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, som en følge av at nye religioner har blitt en del av det flerkulturelle Norge.

Dersom religiøse handlinger og sammenkomster blir avbrutt eller forstyrret, vil den enkelte deltakers muligheter til å praktisere sin religion i fred bli skadelidende. Dette er ikke primært tale om skader på religiøse normer, men på mer generelle verdier som møtefrihet og ytringsfrihet. Overfor slike følger kan det være i tråd med skadefølgeprinsippet å anvende straff.»

Under behandlingen i Stortinget sluttet medlemmene i justiskomiteen seg til skadefølgeprinsippet, men uttalte seg ikke særskilt om blasfemibestemmelsen bør videreføres, jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 19.

Endelig vises det til at stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og Siv Jensen fremmet et representantlovforslag om å oppheve straffeloven 1902 § 142, se Dokument nr. 8:25 (2006-2007). Et liknende forslag ble også fremmet i Dokument 8:29 (1988-1989), som ved vedtak i Odelstinget 9. mai 1989 ble oversendt regjeringen for en samlet vurdering i det pågående arbeidet med revisjon av straffeloven.

13.2.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har under høringen av NOU 2002: 4 realitetsmerknader til Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve straffeloven 1902 § 142. Idet disse høringsuttalelsene i det vesentligste svarer til - eller viser til - høringsuttalelser avgitt til NOU 1999: 27 Ytringsfrihed bør finde sted, gis det her en samlet oppsummering av høringsuttalelsene (se for øvrig behandlingen i St.meld. nr. 26 (2003-2004) side 63-64). Generelt er høringsinstansene delte i synet på forslaget om å oppheve blasfemibestemmelsen.

Kristelig Kringkastingslag går imot forslaget om å oppheve blasfemiparagrafen. Det samme gjør Det norske Baptistsamfunn, Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Norsk Søndagsskoleforbund som alle henviser til uttalelsen fra Kristelig kringkastingslag. Borg Bispedømme, Møre bispedømeråd og Møre biskop, Bjørgvin bispedøme, Nord-Hålogaland Biskop, Lindås kommune, Institutt for Kristen Oppseding, Norsk Luthersk Misjonssamband, Oslo Katolske Bispedømme og Kontaktutvalget for Pinsebevegelsen i Norge er også negative til å oppheve straffeloven § 142. Departementet understreker for ordens skyld at forslaget fra Straffelovkommisjonen også ble sendt på høring til andre trossamfunn, som blant annet Islamsk Råd Norge og Islamsk Kvinnegruppe Norge, uten at dette ledet til realitetsmerknader.

Disse høringsinstansene trekker særlig frem to begrunnelser - bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser. Enkelte instanser har i den forbindelse trukket frem at hensynet til religiøse minoriteter i det flerkulturelle Norge kan føre til at bestemmelsen gjenvinner sin betydning. En del høringsinstanser spør om ytringsfriheten skal være så grenseløs at det blir fritt frem for å hetse religiøse følelser. Mange anser dette som ytringer samfunnet godt kan være foruten, og som i alle fall ikke trenger noe grunnlovsvern. Det stilles også spørsmål ved om denne typen ytringer overhodet bidrar til prosessene som begrunner ytringsfriheten; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. Flere av høringsinstansene som går imot forslaget om opphevelse av blasfemibestemmelsen, ser også ut til å ønske en mer aktiv bruk av bestemmelsen. Mange trekker frem troen som en viktig del av den troendes identitet. Enkelte høringsinstanser mener blasfemibestemmelsen kan begrunnes i et generelt ønske om å verne det offentlige rom mot forsimplende eller forrående uttrykk og uttrykksformer. Videre uttaler enkelte høringsinstanser at en opphevelse vil være et signal om at det ikke lenger finnes noe vern omkring menneskers religiøse følelser. Det fremheves også at bestemmelsen har en preventiv og oppdragende effekt.

Tunsberg bispedømmeråd, Sør-Hålogaland Bispedømme, Oslo Biskop, Kirkerådet, Norsk Bibliotekforening, Norsk Forum for Ytringsfrihet, Den Norske Advokatforening, Politimesteren i Romerike og Human-Etisk Forbund støtter kommisjonens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen. Kirkerådet, Oslo Biskop og Tunsberg bispedømmeråd vektlegger behovet for at det foregår en offentlig samtale omkring disse spørsmålene ut fra ytringsfrihetens premisser. Kirkerådet fremhever at heller ikke religiøse syn bør være fritatt fra eller immuniseres mot denne samtalen. For øvrig legger flere av disse høringsinstansene blant annet vekt på de øvrige straffebestemmelser som vil kunne ramme blasfemiske ytringer, og at behovet for en egen blasfemibestemmelse derfor er lite.

13.2.4 Departementets vurdering

Ved vurderingen av om straffeloven 1902 § 142 bør videreføres, er det naturlig å ta utgangspunkt i de generelle prinsipper for kriminalisering som er behandlet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kap. 7 Prinsipper for kriminalisering - hvilke handlinger bør forbys og belegges med straff (side 82-93), som Stortinget har sluttet seg til. Skadefølgeprinsippet er utgangspunktet og grunnvilkåret for kriminalisering. Utgangspunktet er at straff normalt ikke bør brukes for å verne moralske eller religiøse normer. Men det åpnes for at grovere former for angrep på religion eller livssyn, etter omstendighetene kan tilsi bruk av straff.

Hensynet til ytringsfriheten tilsier isolert sett at man ikke viderefører en blasfemibestemmelse i straffeloven 2005. Det er et åpenbart behov for et offentlig ordskifte omkring slike spørsmål. Noen avgjørende innvending mot å videreføre et straffansvar for blasfemiske ytringer, utgjør likevel ytringsfriheten ikke. Som i dag må en eventuell straffebestemmelse som rammer blasfemi utformes og anvendes i lys av Grunnloven § 100 og de folkerettslige forpliktelser som pålegger Norge å gi ytringsfriheten et tilstrekkelig vidt spillerom.

Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern. Dette behovet varetas delvis av straffeloven 2005 § 185 om straff for hatefulle ytringer (straffeloven 1902 § 135 a), men ikke fullt ut.

Departementet vil i stedet, i forbindelse med den kommende ikraftsettingsproposisjonen, fremme forslag om å utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.

Departementet understreker at kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer under enhver omstendighet vil være beskyttet av ytringsfriheten. Et offentlig ordskifte om slike spørsmål er svært ønskelig, slik blant annet Kirkerådet peker på i sin høringsuttalelse. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. På denne bakgrunn inneholder proposisjonen her ikke et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer.

13.3 Andre kapitler i straffeloven 1902 som foreslås ikke videreført i straffeloven 2005

13.3.1 Kapittel 29 Aager og Lykkespill

Straffeloven 1902 § 295 første ledd rammer den som ved rettshandel utnytter noens nød, lettsinn, uforstand eller avhengighetsforhold til å oppnå eller betinge et vederlag, som etter de foreliggende omstendigheter står i et påtakelig misforhold til det som ytes (åger). Etter annet ledd straffes den som, etter å ha ervervet et krav som utspringer av rettshandelen med kjennskap til dennes beskaffenhet, gjør kravet gjeldende eller overdrar det til en annen. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år eller begge deler, jf. § 296 første ledd. Medvirkning er nevnt særskilt i § 295, forsøk er straffbart, jf. § 49, og skyldkravet er forsett.

Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve §§ 295 og 296, jf. delutredning VII side 412. Det vises til at prislovgivningen har medført at de mest har historisk interesse. Det straffesanksjonerte forbudet mot urimelige priser i pristiltaksloven 11. juni 1993 nr. 66 § 2, jf § 4, antas å gi tilstrekkelig vern mot de handlingene som i dag også er regulert som ågerforbrytelser i straffeloven.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg kommisjonens vurdering og forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 §§ 295 og 296 om åger. Hva gjelder § 295 annet ledd, bemerker departementet at de forhold denne bestemmelsen rammer, vil omfattes av lovforslaget § 332 om heleri.

Straffeloven 1902 § 298 første ledd rammer det å gjøre seg en «Næringsvei af Lykkespil, som ikke ved særskilt Lov er tilladt, eller af at forlede dertil». I § 299 gis definisjonen av lykkespill.

Paragraf 300 retter seg mot den som ved saksanlegg med videre søker å inndrive hos den annen part eller hos en tredjemann et ugyldig krav som vedkommende har ervervet «i vindesyg Hensigt» ved å misbruke en umyndig eller mindreårigs lettsinn eller uerfarenhet. Medvirkning er straffbar. Etter første punktum er straffen bøter. Fengsel inntil seks måneder kan idømmes om gjeldsbrev er utstedt eller «Tilsagn under Ed eller Æresord» er gitt, jf. annet punktum.

Paragraf 386 første ledd rammer det å foranstalte eller yte husrom til lykkespill på offentlig sted. Videre kan deltakere i lykkespill på slikt sted etter annet ledd straffes med bøter. Offentlig sted defineres i fjerde ledd.

I §§ 298 annet ledd og 386 tredje ledd gis domstolene særskilt grunnlag for å fastsette tilbakebetaling av vunnet utbytte i stedet for inndragning av beløpet.

Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve bestemmelsene i §§ 298, 299, 300 og 386, det vises til delutredning VII side 412-413 og 423. Paragraf 298 foreslås opphevet under henvisning til lotteriloven 24. februar 1995 nr. 11 § 17, jf. § 6 første ledd som rammer det å avholde lotteri uten tillatelse, og § 17, jf. § 16 som rammer pyramidespill og liknende. Videre rammes det å formidle pengespill uten hjemmel i lov av pengespilloven 28. august 1992 nr. 103 § 15, jf. § 2.

Kommisjonen antar at det å yte husrom til lykkespill vil bli ansett som medvirkning til overtredelse av lotteri- og pengespillovgivningen, og foreslår derfor ikke å videreføre § 386 første ledd. Paragraf 386 annet ledd om deltakelse i lykkespill på offentlig sted foreslås opphevet under henvisning til at alle straffebud på dette området bør plasseres i spesiallovgivningen.

Blant høringsinstansene er det bare Oslo politidistrikt som har kommentert kommisjonens forslag om å oppheve disse bestemmelsene. Oslo politidistrikt viser til at de har anvendt straffeloven 1902 § 298, og uttaler at strafferammen i spesiallovgivningen bør forhøyes dersom gjeldende bestemmelse i straffeloven 1902 ikke videreføres i straffeloven 2005.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 §§ 298, 299, 300 og 386. Departementet deler kommisjonens syn på at disse bestemmelsene hører hjemme i spesiallovgivningen.

Anvendelse av straffeloven 1902 § 300 forutsetter at et ugyldig krav er søkt inndrevet. Departementet mener at de sivilrettslige virkningene av ugyldighet er tilstrekkelige til å hindre den atferd bestemmelsen tar sikte på.

Straffeloven 1902 § 383 annet ledd rammer deltakelse i lykkespill på offentlig sted. Verken lotteriloven eller pengespilloven har straffebud som retter seg mot slik deltakelse. Paragraf 383 annet ledd er lite anvendt, og departementet ser ikke grunn til å videreføre straffansvar for deltakelse.

I straffesaker etter lotteri- og pengespillovgivningen kan domstolene beslutte inndragning til fordel for skadelidte, jf. straffeloven 2005 § 75 annet ledd. Domstolenes kompetanse etter straffeloven 1902 §§ 298 annet ledd og 386 tredje ledd vil dermed videreføres.

13.3.2 Kapittel 39 Forseelser om person

Kapitlet inneholder bestemmelser om «Forseelser mod person». Paragraf 384 rammer den som deltar i, eller medvirker til, slagsmål som har noens død eller betydelig skade på legeme eller helbred til følge. Etter bestemmelsens annet punktum er vedkommende likevel straffri dersom det gjøres sannsynlig at han ble dradd inn i slagsmålet mot sin vilje, blandet seg inn for å beskytte andre mot overlast eller for å få en avslutning på slagsmålet. Straffen er bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Paragraf 385 setter straff for den som under slagsmål griper til kniv eller annet farlig redskap. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder, eller begge deler.

Paragraf 387 rammer den som i nærmere bestemte situasjoner unnlater å yte ulike former for hjelp. Etter første ledd nr. 1 gjelder det situasjoner hvor noen er i «øiensynlig og overhængende Livsfare». Første ledd nr. 2 oppstiller plikt til betimelig anmeldelse eller avvergelse på annen måte av «Ildsvaade, Oversvømmelse, Sprængning eller lignende Ulykke, der medfører fare for Menneskeliv». Straffen etter første ledd er bøter eller fengsel inntil tre måneder. Etter annet ledd kan fengsel inntil seks måneder anvendes dersom noen omkommer på grunn av foreseelsen.

Paragraf 388 gjør det straffbart for foreldre, husbondsfolk og andre i liknende stilling å unnlate å yte nødvendig hjelp til en kvinne i deres husstand, under hennes svangerskap eller fødsel, og hvor unnlatelsen har til følge at hun «hensættes i en nødlidende eller hjelpeløs Tilstand, hvorunder hun forøver en Forbrytelse, rettet mot Fosterets eller Barnets Liv, eller ved hvilken dette udsættes for Fare». Straffen er bøter eller fengsel inntil tre måneder.

Paragraf 389 setter straff for personkretsen nevnt i § 388, som med kunnskap eller bestemt formodning om at en kvinne i deres husstand hemmeligholder sitt svangerskap, unnlater å henvende seg til henne om dette og derigjennom bidrar til at hun forøver forbrytelse som nevnt i § 388. Straffen er bøter eller fengsel inntil tre måneder.

Etter § 390 straffes den som «krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold». Bestemmelsens annet ledd henviser til §§ 240 og 254 om ærekrenkelser, som får tilsvarende anvendelse. Tredje ledd gir bestemmelse om inndragning dersom forseelsen er forøvet i trykt skrift. Fjerde ledd bestemmer at påtalebegjæring fra fornærmede er nødvendig, og at allmenne hensyn krever påtale. Straffen er bøter eller fengsel inntil tre måneder, jf. første ledd.

Paragraf 390 a setter straff for den som «ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred eller som medvirker hertil». Straffen er bøter eller fengsel inntil to år. Annet ledd inneholder en regel om at påtalebegjæring fra fornærmede er nødvendig for påtale, ved siden av at allmenne hensyn krever det.

Straffelovskommisjonen går inn for å oppheve bestemmelsene i kapitlet, med unntak av §§ 387, 390 og 390 a.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslagene.

Departementet er enig med kommisjonen i at det er ikke lenger er behov for bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 384, 388 og 389, og går inn for ikke å videreføre bestemmelsene i straffeloven 2005. Det vises til kommisjonens merknader i delutredning VII side 423-424.

Departementet går heller ikke inn for videreføring av § 385. Ved pådømmelse etter bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 25 om voldslovbrudd mv., vil det å ha grepet til kniv eller annet farlig redskap etter omstendighetene kunne medføre at kroppskrenkelsen eller kroppsskaden anses grov. Handlingen som nevnt vil også kunne utgjøre et straffskjerpende moment ved straffastsettelsen.

Straffeloven 1902 § 387 videreføres i bestemmelsen i straffeloven 2005 § 287 om straff for å unnlate å imøtekomme hjelpeplikten som oppstår i nærmere bestemte situasjoner. Paragrafene 390 og 390 a videreføres i straffeloven 2005 kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, jf. kapittel 5.

13.3.3 Kapittel 41 Forseelser med hensyn til privat tjenesteforhold

Kapitlet omhandler «Forseelser med Hensyn til privat Tjenesteforhold». Paragraf 409 første ledd setter straff for den som «uden lovlig eller antagelig Grund undlader at tiltrede eller forlader en Tjeneste hvortil han har forpligtet sig, eller som medvirker dertil». Straffen er bøter. Annet ledd skjerper straffen til fengsel inntil tre måneder dersom vedkommende har mottatt forskudd uten at det er opptjent eller tilbakebetalt, eller dersom det ellers foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Etter § 410 straffes med bøter den som rettsstridig nekter å motta noen i eller avskjediger noen fra sin tjeneste.

Paragraf 411 første ledd rammer det å nekte den som er antatt til tjenste, opptakelse i sitt hus eller å bortvise vedkommende fra huset og derved utsette vedkommende for fare eller særlig forlegenhet. Forholdet straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Etter annet ledd skal bøter anvendes hvor oppsigelsen var lovlig, men nektelsen av opptakelse eller bortvisningen måtte regnes som «utidig».

Paragraf 412 første ledd rammer en arbeidstakers overtredelse av sine tjenesteplikter. Annet ledd rammer arbeidsgivere som vegrer seg for til rett tid å utbetale lønn eller andre skyldige ytelser, eller for øvrig gjør seg skyldig i slett forhold overfor en tjenestepliktig som er tatt opp i vedkommendes husstand. Straffen er bøter, jf. første ledd.

Paragraf 413 inneholder en regel om at påtalebegjæring fra fornærmede er nødvendig for påtale.

Straffelovkommisjonen har gått inn for ikke å videreføre kapittel 41 i straffeloven 2005, til dels under henvisning til at kapitlet gjelder områder som reguleres i arbeidsmiljøloven 4. februar 1977 nr. 4 (nå ny lov 17. juni 2005 nr. 62). Kommisjonens oppfatning er at spørsmål vedrørende forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver bør løses sivilrettslig, og dersom det skulle være behov for å straffesanksjonere handlinger i denne forbindelse, bør det skje i særlovgivningen, jf. delutredning VII side 425.

Av høringsinstansene er det bare Arbeids- og administrasjonsdepartementet som har hatt merknader til kommisjonens forslag. Arbeids- og administrasjonsdepartementet er enig i at eventuell regulering bør skje i særlovgivningen, og vil vurdere om det er hensiktsmessig å videreføre straffebestemmelsene i det arbeidsrettslige regelverket.

Departementet er enig med straffelovkommisjonen om at det ikke er behov for å videreføre bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 41 i straffeloven 2005. Det vises til utvalgets uttalelser i delutredning VII side 425-426. Det bemerkes, slik også kommisjonen påpeker, at flere av de forhold bestemmelsene omhandler, er straffbare etter det arbeidsrettslige regelverket.