13 Merknader til de enkelte bestemmelsene

13.1 Merknader til endringer i helsepersonelloven

Til endringene i § 15

I bestemmelsens første ledd gjøres en teknisk endring i bestemmelsens første, andre og siste punktum, slik at begrepet « legeerklæring» erstattes med begrepet « erklæring». I samsvar med dette endres også bestemmelsens tittel tilsvarende. Endringen innebærer ingen realitetsendring.

Endringen i bestemmelsens første ledd andre punktum slik at någjeldende ord «korrekte» endres til «korrekt» er en rent språklig endring som heller ikke skal innebære noen realitetsendring.

Bestemmelsen i første ledd tredje punktum er nytt og det vises til proposisjonens punkt 6.5.4.

I bestemmelsen presiseres det at helsepersonell i sine attester/erklæringer skal medta opplysninger som de bør forstå er av betydning for mottageren av attesten/erklæringen og for formålet med attesten/erklæringen.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke opplysninger helsepersonellet « bør forstå» er av betydning for aktuelle mottagere og attesten/erklæringens formål, må det foretas en konkret og til en viss grad skjønnsmessig vurdering.

Vurderingen vil dermed kunne variere ut fra omstendighetene og de faktiske forutsetninger det enkelte helsepersonell hadde på tidspunktet for utstedelse av attesten/erklæringen. Sentralt ved en slik vurdering vil blant annet være hva slags attest/erklæring det er snakk om, hva slags formål denne skal fylle, hvilke opplysninger helsepersonellet har hatt om aktuell bruk/formål, hvordan mottageren eller pasienten har beskrevet bruken/formålet osv. Det vil dermed ikke utelukkende være helsepersonellet som skal «bære risikoen» for at relevante opplysninger fremkommer.

Begrepet « bør forstå» indikerer også at bestemmelsen ikke pålegger helsepersonellet en plikt til å undersøke alle tenkelige eventualiteter som muligens kan ha betydning for hvilke opplysninger helsepersonellet bør medta i attesten/erklæringen. Også her vil det måtte foretas en konkret vurdering for å avklare om helsepersonellet har oppfylt sin undersøkelsesplikt i så måte. Helsepersonellet vil således ikke være pålagt et «objektivt ansvar» for å redegjøre for enhver opplysning som kan tenkes å være relevant.

Plikten til å utlevere opplysninger etter bestemmelsen må også sees i sammenheng med helsepersonellovens taushetspliktbestemmelser og eventuelt samtykke fra pasienten. Dersom helsepersonellet utleverer flere opplysninger enn strengt tatt nødvendig, vil dette kunne medføre brudd på helsepersonellets taushetsplikt.

Også bestemmelsen i første ledd fjerde punktum er ny og det vises også her til proposisjonens punkt 6.5.4.

I bestemmelsen presiseres det at helsepersonell har en opplysningsplikt dersom de i sine attester/erklæringer kun bygger på en begrenset del av de relevante opplysninger helsepersonellet har. En slik opplysningsplikt vil kunne si noe om grunnlaget for attesten/erklæringen og gjøre det mulig for mottakeren/oppdragsgiveren å ta stilling til hvilken vekt attesten/erklæringen kan tillegges, og da nærmere bestemt om man kan basere seg utelukkende på denne eller om man må vurdere å innhente supplerende opplysninger eller be om en ny attest/erklæring.

Sett i sammenheng med de øvrige bestemmelser i helsepersonelloven § 15, og da særlig første ledds andre punktum om at attester/erklæringer skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet, vil opplysningsplikten etter nytt fjerde punktum bare gjelde i forhold til opplysninger som i den konkrete saken ville vært relevante for attesten/erklæringens formål. Opplysninger som slik sett ikke vil være relevante, vil ikke omfattes av opplysningsplikten etter den nye bestemmelsen. Mer konkret vil det dermed ikke være nødvendig å opplyse om at attesten/erklæringen bygger på en begrenset del av de opplysninger helsepersonellet er kjent med, såfremt disse opplysningene er irrelevante i forhold til den attest/erklæring som helsepersonellet utsteder og dennes formål.

Hvordan opplysningsplikten skal oppfylles vil måtte vurderes konkret. I de fleste tilfeller kan det være tilstrekkelig at det av attesten/erklæringen fremgår at den kun bygger på en begrenset del av de opplysninger helsepersonellet har. Andre ganger kan dette skje ved at oppdragsgiver eller mottager av attesten/erklæringen gjøres oppmerksom på dette ved en tilleggsuttalelse fra helsepersonellet eller ved at helsepersonellet opplyser om dette muntlig.

Det vil måtte vurderes konkret om helsepersonellet kan redegjøre nærmere for hva slags «tilleggsopplysninger» helsepersonellet er kjent med, men som attesten/erklæringen likevel ikke bygger på. I den grad det er snakk om taushetsbelagte opplysninger vil det måtte bli en vurdering av helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt hvorvidt helsepersonellet kan opplyse om hva disse opplysningene består av. I de tilfellene hvor helsepersonellet har utstedt en attest/erklæring basert på pasientens samtykke, vil det måtte bero på pasientens samtykke i hvilken grad man nærmere kan gå inn på hva slags opplysninger det er snakk om.

Nåværende tredje punktum blir nytt femte punktum.

Bestemmelsens andre ledd er nytt og gir hjemmel til i forskrift å fastsette bestemmelser om hvordan ulike attester, erklæringer o.l. skal utformes, og hva ulike attester, erklæringer o.l. kan eller skal inneholde.

Departementet er etter bestemmelsen gitt hjemmel til å fastsette slik forskrift.

Til ny § 21 a

Bestemmelsen fastslår at det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i helsepersonelloven § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift.

Bestemmelsen styrker vernet om taushetsbelagte opplysninger. Gjenstand for vernet er opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold helsepersonell får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i de tilfeller det foreligger særskilt hjemmel i lov eller forskrift for å kunne tilegne seg opplysningene.

Et typisk eksempel på hvor det vil foreligge lovhjemlet tilgang til helseopplysninger, er at det skal ytes helsehjelp, eventuelt administrasjon av slik hjelp til en pasient. Relevant lovhjemmel vil i slike tilfeller være helsepersonelloven § 25 og § 45.

Det følger av bestemmelsen at det ikke vil være tillatt å lese i journalen til en pasient man ikke har noe ansvar for å yte helsehjelp til, eventuelt skal administre slik hjelp til. Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke kan lese i journalen til en pasient de tidligere har hatt til behandling, hvis helsepersonellet ikke lenger har noe ansvar for helsehjelp til pasienten, med mindre slik lesing er hjemlet i lov eller forskrift. Pasientens samtykke kan være eksempel på en slik hjemmel, jf. helsepersonelloven § 22. Et annet eksempel kan være at virksomhetens ledelse har bestemt at tjenesten skal kvalitetssikres, og at det for dette formål er nødvendig å lese i journalen. Relevant hjemmel vil da være helsepersonelloven § 26 første ledd.

Forbudet mot å besitte opplysninger innebærer at dersom man mottar en feil forsendelse enten i elektronisk form, eller i papirform, så plikter man å tilbakelevere eller destruere opplysningene på betryggende måte. Ved klare feilsendinger bør man også gjøre avsender oppmerksom på at opplysningene er blitt sendt til feil person.

Det følger av helsepersonelloven § 67 at det kreves forsettlig eller grov uaktsom overtredelse av forbudet for å kunne straffes.

Til endringene i § 56

Endringen i første ledd medfører at Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter helsepersonelloven dersom pliktbruddet er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helsetjenesten. Tilleggsvilkåret egnet til «i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helsetjenesten» medfører at advarselsbestemmelsen gjenspeiler de tre likestilte formål som helsepersonelloven skal sikre, jf. § 1 hvor det fremgår at loven skal bidra til sikkerhet for pasienter, kvalitet i helsetjenesten og tillit til helsepersonell og helsetjeneste.

Helsepersonell og helsetjeneste er avhengig av tillit i befolkningen, hos den enkelte pasient og dennes pårørende, forvaltningen, domstolene og private selskaper, institusjoner m.v. Brudd på blant annet helsepersonelloven § 6 (krav til ressursbruk), § 9 (forbud mot gaver m.v. i tjenesten) og § 15 (krav til attester, erklæringer o.l.) vil kunne være av en slik karakter at de er egnet til å svekke tilliten til helsepersonell eller helsetjeneste. Om pliktbruddet faktisk er egnet til å svekke tilliten, må vurderes konkret og kan til en viss grad vurderes forskjellig i forhold til ulike personellgrupper. Det vises i den forbindelse til proposisjonens punkt 9.5 hvor det er redegjort nærmere for bestemmelsen.

Det er tilstrekkelig at pliktbruddet er «egnet til» å svekke tilliten. Det er med andre ord ikke et vilkår for å gi advarsel at det kan påvises at pliktbrudd faktisk har medført svekket tillit til helsepersonell eller helsetjeneste.

Det fremgår av ordlyden at ikke ethvert tillitsbrudd vil være tilstrekkelig til at det kan gis advarsel. Tillitsbruddet må være egnet til «i vesentlig grad» å svekke tilliten. Tillitsbruddet må med andre ord være av en viss alvorlighet. Pliktbrudd som bare er egnet til å svekke tilliten i mindre grad, vil det ikke kunne reageres mot i form av advarsel. Hvor grensen skal gå mellom alvorlige og mindre alvorlige tillitsbrudd vil måtte avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av hver enkelt sak.

Departementet viser også til at helsepersonelloven § 56 første ledd er en «kan-bestemmelse». Dette innebærer at ikke ethvert uaktsomt brudd på kravene i helsepersonelloven vil måtte føre til en advarsel til tross for at vilkårene for å gi advarsel er oppfylt. Statens helsetilsyn vil måtte foreta en konkret skjønnsmessig vurdering av om vilkårene for advarsel er oppfylt, og dernest om det bør gis advarsel eller ikke i den konkrete saken. Dette vil også bli tilfellet når det gjelder advarsel etter det foreslåtte nye alternativet i helsepersonelloven § 56 første ledd.

Bestemmelsen skal kunne komme til anvendelse i saker hvor pliktbruddet medfører en svekkelse av tilliten til enten «helsepersonell eller helsetjenesten». I mange tilfeller vil imidlertid et pliktbrudd kunne være egnet til å svekke tilliten til både helsepersonell og helsetjeneste. Når det gjelder «helsepersonell» siktes det i denne sammenheng både til helsepersonell generelt og til enkelte helsepersonellgrupper spesielt, jf. for øvrig helsepersonelloven § 3 første ledd hvor helsepersonell er definert. Med «helsetjenesten» siktes det til den virksomhet som reguleres av helselovgivningen, jf. spesielt lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.

I likhet med hva som gjelder slik helsepersonelloven § 56 lyder før lovendringen, vil en tildelt advarsel etter det nye alternativet kunne få betydning ved senere vurdering av tilbakekall av helsepersonellets autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 57 andre ledd som sier at autorisasjon kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav.

Etter nytt annet ledd kan det gis advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe. I motsetning til bestemmelsen i første ledd, vil det her typisk være snakk om forhold utenfor yrkesutøvelsen og ikke brudd på plikter etter helsepersonelloven. I proposisjonens punkt 9.5 er det redegjort nærmere for bestemmelsen.

Bestemmelsen gjør det mulig å ilegge helsepersonell en administrativ reaksjon i form av advarsel i de situasjoner hvor helsepersonells atferd er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til yrkesgruppen, samtidig som forholdet ikke nødvendigvis er så alvorlig at det foreligger grunnlag for en så inngripende reaksjon som tilbakekall av autorisasjonen.

Sterkt kritikkverdig atferd utenfor yrkesutøvelsen må kunne forventes å påvirke pasienters og andres tillit til vedkommendes yrkesgruppe på en negativ måte. I slike alvorlige tilfeller skal derfor tilsynsmyndigheten ha mulighet til å vurdere administrativ reaksjon i form av advarsel. Som eksempel på type saker hvor det etter en konkret vurdering bør være mulig for tilsynsmyndighetene å vurdere advarsel, viser departementet til saker om voldsbruk, tyveri fra pasienter, brudd på narkotikalovgivningen, vold mot offentlig tjenestemann m.v. Etter bestemmelsen stilles det ikke krav om at helsepersonellet skal ha erkjent slike forhold eller at det foreligger domfellelse for forholdene. Avgjørende vil være hva tilsynsmyndigheten finner å kunne legge til grunn som dokumentert.

I og med at bestemmelsen åpner for en adgang til å gi advarsel til helsepersonell for atferd utenfor yrkesutøvelsen, bør ikke ethvert forhold være relevant ved spørsmål om administrativ reaksjon. Det fremgår derfor av bestemmelsen at det bare i tilfeller hvor aktuelle atferd er egnet til «i vesentlig grad» å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe, bør kunne reageres med advarsel. Atferd som bare er egnet til å svekke tilliten i mindre grad, vil det ikke kunne reageres mot i form av advarsel. Hvor grensen skal gå mellom alvorlig og mindre alvorlig atferd vil måtte avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av hver enkelt sak.

Bestemmelsen skal tolkes strengt. Departementet viser i den forbindelse til uttalelser i Ot.prp. nr. 13 (1998–99) side 178 om at tilsynsmyndighetene kun i svært alvorlige tilfeller bør kunne gripe inn med tilbakekall av autorisasjon overfor kritikkverdig atferd som ikke har noe med yrkesutøvelsen å gjøre. I tråd med dette bør advarsel med en slik begrunnelse være forbeholdt de svært alvorlige sakene. Bestemmelsen bør derfor i hovedsak kunne komme til anvendelse i tilsynssaker hvor Statens helsetilsyn etter en konkret vurdering kommer til at vilkårene for tilbakekall av autorisasjon ikke er oppfylt, samtidig som forholdet vurderes til å være av en slik alvorlighet at tilsynsmyndighetene bør ha mulighet for å reagere med en formell reaksjon.

Departementet viser også til at bestemmelsen er en «kan-bestemmelse». Dette innebærer at Statens helsetilsyn vil måtte foreta en konkret skjønnsmessig vurdering av om vilkårene for advarsel er oppfylt, og dernest om det bør gis advarsel eller ikke i den konkrete saken.

Det er tilstrekkelig at den utviste atferd er «egnet til» å svekke tilliten. Det er med andre ord ikke et vilkår for å gi advarsel at det kan påvises at atferden faktisk har medført svekket tillit til vedkommende yrkesgruppe.

Ved vurderingen av om helsepersonellets atferd vil være egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten, må det foretas en vurdering opp mot den helsepersonellgruppe vedkommende selv tilhører. I hvilken grad helsepersonell må sies å ha allmenn tillit, vil til en viss grad kunne avhenge av hvilken yrkesgruppe det er snakk om og hvilken funksjon vedkommende har. Dette må igjen ses i sammenheng med hva slags kritikkverdig atferd det er snakk om. Statens helsetilsyn vil derfor måtte foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og begrunne hvorfor forholdet er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe. Det vil således ikke være tilstrekkelig å konkludere med at vedkommendes atferd er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell generelt eller helsetjenesten som sådan.

I likhet med hva som gjelder slik helsepersonelloven § 56 lyder før lovendringen, vil en tildelt advarsel etter nytt andre ledd kunne få betydning ved senere vurdering av tilbakekall av helsepersonellets autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 57 andre ledd som sier at autorisasjon kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav.

Bestemmelsens tredje ledd tilsvarer gjeldende andre ledd.

Til endringene i § 59 tredje og fjerde ledd

Bestemmelsens tredje ledd foreslås som en konsekvens av forslaget til ny helsepersonellov § 59 a, jf. nedenfor hvor det redegjøres for sistnevnte bestemmelse. Av hensyn til sammenheng i regelverket presiseres det at også når det gjelder begrenset autorisasjon etter helsepersonelloven § 59, altså der hvor vilkårene for fullt tilbakekall av autorisasjon er oppfylt, så kan det enkelte helsepersonell selv søke om å få begrensningen opphevet når personellet mener å kunne dokumentere at det er grunnlag for å inneha full autorisasjon. For øvrig vises det til de spesielle merknadene til andre ledd i ny helsepersonellov § 59 a

Av endringen i fjerde ledd fremgår at også avslag på søknad om opphevelse av begrensninger, er å anse for enkeltvedtak. Dette innebærer at slikt vedtak kan påklages til Statens helsepersonellnemnd, jf. helsepersonelloven § 68 andre ledd.

Til ny § 59 a

Bestemmelsens første ledd gir i de tilfellene hvor vilkårene for tilbakekall av autorisasjon etter helsepersonelloven § 57 ikke er oppfylt, Statens helsetilsyn adgang til å begrense helsepersonellets autorisasjon, jf. bestemmelsens første punktum. Vilkåret er i så fall at det foreligger så vidt alvorlige forhold at advarsel etter helsepersonelloven § 56 ikke fremstår som tilstrekkelig for å oppnå lovens formål.

Bestemmelsen er drøftet nærmere i proposisjonens punkt 10.5.

Helsepersonellovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter, kvalitet i helsetjenesten og tillit til helsepersonell og helsetjeneste, jf. helsepersonelloven § 1. Vedtak om begrenset autorisasjon vil kunne bidra til å opprettholde pasientsikkerhet, for eksempel ved at helsepersonell får begrensninger som gjør at de ikke lenger kan utføre nærmere bestemte inngrep hvor personellet tidligere har opptrådt uforsvarlig. Vedtak om begrenset autorisasjon vil også kunne bidra til å sikre kvalitet i helsetjenesten, for eksempel ved at det som vilkår for fortsatt autorisasjon stilles krav om faglig oppdatering. Endelig vil vedtak om begrenset autorisasjon kunne bidra til å opprettholde tillit, for eksempel hvor helsepersonellets autorisasjon begrenses ved at helsepersonellet på grunn av overtredelser av helsepersonelloven § 15 mister retten til å utstede nærmere bestemte typer attester/erklæringer eller mister retten til å utstede attester/erklæringer overfor bestemte etater eller mottakere.

Begrensning av helsepersonellets autorisasjon uten at vilkårene for «fullt» tilbakekall er til stede, vil i seg selv være en inngripende reaksjon. I tillegg vil slike begrensninger oppleves som inngripende fordi man ilegges en administrativ reaksjon basert på antagelser om fremtidig utvikling dersom helsepersonellet får fortsette uten noen begrensninger i sin autorisasjon. Ved vurdering av administrativ reaksjon etter bestemmelsen, kreves det et kvalifisert grunnlag for å mene noe om den fremtidige utviklingen dersom helsepersonellet får fortsette uten noen begrensninger i sin autorisasjon. I så måte vil det ofte være nødvendig å se hen til sakens forhistorie, for eksempel om det foreligger lignende tilsynssaker mot helsepersonellet fra tidligere, om helsepersonellet tidligere er gitt advarsel for lignende forhold, om det er snakk om gjentatte pliktbrudd eller gjentatte tilfeller av kritikkverdig opptreden, om helsepersonellet har unnlatt å overholde tidligere inngåtte avtaler med arbeidsgiver om endring av yrkesutøvelsen osv. Som hovedregel vil det derfor måtte tas utgangspunkt i kritikkverdige hendelser som allerede har funnet sted, et rusmisbruk som allerede er etablert eller en svekket fysisk eller psykisk helsetilstand som allerede er dokumentert osv.

Av ovennevnte grunner skal den foreslåtte bestemmelse praktiseres strengt. Ved vurderingen av om det skal være adgang til å begrense autorisasjonen må det foretas en avveining mellom på den ene side sakens alvorlighet, herunder blant annet risiko for pasientsikkerhet eller -skade dersom autorisasjonen ikke begrenses, og på den annen side hvor tyngende eller inngripende aktuelle begrensninger vil være for helsepersonellet. Bestemmelsen bør i praksis bare være anvendelig i et fåtall alvorlige eller spesielle saker hvor vilkårene for tilbakekall ikke er oppfylt, samtidig som en eventuell advarsel ikke vil være tilstrekkelig for å sikre lovens formål. Det vil uansett ikke være adgang til å begrense autorisasjonen etter bestemmelsen med mindre saken er av en slik alvorlighet at vilkårene for å gi advarsel er oppfylt. I de fleste tilsynssaker av en slik alvorlighet at det anses nødvendig med formell reaksjon fra tilsynsmyndighetenes side, vil sannsynligvis advarsel være tilstrekelig reaksjon for å oppnå lovens formål. I strenghet eller alvorlighet vil sanksjonsbestemmelsen dermed bli å plassere et sted mellom advarsel etter helsepersonelloven § 56 og begrensning av autorisasjon etter helsepersonelloven § 59.

For å tydeliggjøre at bestemmelsen skal tolkes strengt, samt også for å presisere tilsynsmyndighetenes vurderingskriterier i henhold til bestemmelsen, fremgår det at det ved vurderingen av om det skal fattes vedtak om begrensninger, særlig skal legges vekt på om det er grunn til å tro at helsepersonellet av årsaker som nevnt i helsepersonelloven § 57 kan bli uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig dersom autorisasjonen ikke begrenses, jf. bestemmelsens andre punktum. Etter § 57 første ledd kan autorisasjon tilbakekalles dersom helsepersonellet er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig som følge av blant annet rusmisbruk, fysisk eller psykisk svekkelse, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet eller grove pliktbrudd. Etter § 57 andre ledd kan autorisasjon tilbakekalles dersom helsepersonellet til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav. Begrepet « grunn til å tro» indikerer at det ikke kreves sikker kunnskap om at helsepersonellet kan bli uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig dersom autorisasjonen ikke begrenses. Samtidig indikerer begrepet at det vil kreves mer enn en mistanke om eller en teoretisk mulighet for at helsepersonellet kan bli uegnet dersom begrensninger ikke fastsettes.

Etter bestemmelsen kan Statens helsetilsyn begrense helsepersonellets autorisasjon til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. Hva slags begrensninger det kan fattes vedtak om vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak. Det sentrale vil være hva som er nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til den aktuelle saks alvorlighet.

Begrensninger kan blant annet skje i form av at personellets yrkesutøvelse begrenses til nærmere bestemte arbeidsoppgaver, for eksempel begrensninger i form av at helsepersonellet ikke får utføre bestemte former for behandling eller behandlingsprosedyrer. Begrensninger vil også kunne skje i form av begrensninger når det gjelder helsepersonellets arbeidssted, blant annet ved at det stilles krav om at helsepersonellet arbeider et sted hvor det er bedre muligheter for kontroll eller kollegial støtte og veiledning, for eksempel at helsepersonellet må arbeide på sykehus fremfor selvstendig privatpraksis.

Begrensninger kan videre skje i form av «tap» av rettigheter som helsepersonellet etter helsepersonelloven vil ha i kraft av sin autorisasjon, blant annet ved at helsepersonellet mister retten til å utstede nærmere bestemte typer attester/erklæringer eller mister retten til å utstede attester/erklæringer overfor bestemte etater eller mottakere, for eksempel overfor trygden eller utlendingsmyndighetene, jf. helsepersonelloven § 15.

Begrensninger kan også skje i form av at det fastsettes nærmere vilkår som helsepersonellet må overholde i sin videre yrkesutøvelse. Eksempler på slike vilkår kan være krav om faglig oppdatering eller videreutdanning, veiledning fra overordnet eller at helsepersonellet gjennomgår behandling eller forplikter seg til å delta i kontrollopplegg i regi av arbeidsgiver, for eksempel i form av blod- eller urinprøvetaking.

Begrensninger kan variere i tid. Hensikten med å fatte vedtak om begrensninger i helsepersonellets autorisasjon er som nevnt å sikre ivaretakelse av lovens formål. Hensikten er imidlertid også at helsepersonellet gjennom slik begrenset autorisasjon blant annet skal gis en anledning til å dokumentere skikkethet, at tidligere problemer er overvunnet eller at fagkompetanse er oppdatert. Hvor lang tid begrensninger skal gjelde for vil derfor måtte vurderes konkret. Også her vil det måtte ses hen til hva som anses som nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til sakens alvorlighet.

I vedtak etter bestemmelsen er det ikke krav om at det skal fastsettes en bestemt tidslengde for begrensningene eller at begrensningene skal knyttes opp mot et bestemt fremtidig tidspunkt. I mange saker vil det imidlertid være naturlig at dette gjøres, for eksempel at det i saker om rusmisbruk fastsettes en tidsperiode hvor helsepersonellet må dokumentere rusfrihet gjennom et kontrollopplegg med blod- eller urinprøvetaking. I andre saker vil det imidlertid være slik at begrensningene bør gjelde inntil helsepersonellet igjen kan dokumentere at det ikke er behov for begrensninger, men uten at det på vedtakstidspunktet er mulig å fastsette noe bestemt tidspunkt for dette, for eksempel i saker hvor autorisasjonsbegrensningen består i krav om faglig oppdatering.

Det enkelte helsepersonell må selv sørge for å iverksette tiltak som anses nødvendige for å oppfylle de vilkår som tilsynsmyndighetene setter for den begrensede autorisasjonen, for eksempel tiltak i form av nødvendig videreutdanning eller behandling. I mange tilfeller vil dette forutsette at helsepersonellet inngår avtale med sin arbeidsgiver slik at det kan legges til rette for videre arbeid med de begrensninger som følger av tilsynsmyndighetenes vedtak. Helsepersonellet må også selv bekoste slike tiltak.

Tilsynsmyndighetene fører kontroll med at fastsatte begrensninger/vilkår overholdes eller følges opp. Hvilke forholdsregler som skal tas fra tilsynsmyndighetens side i så måte, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Det kan for eksempel stilles andre krav til kontroll der hvor det settes som vilkår at helsepersonellet gjennomgår videreutdanning for å få nødvendige kunnskaper, enn der hvor det settes som vilkår at vedkommende jobber under veiledning fra overordnet. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig eller nødvendig at det inngås avtale mellom tilsynsmyndighetene, helsepersonellet og personellets arbeidsgiver om oppfølging og kontroll i henhold til vedtaket om begrenset autorisasjon.

Andre ledd fastslår at Statens helsetilsyn kan oppheve begrensninger etter bestemmelsens første ledd.

Det enkelte helsepersonell kan søke om å få begrensningen opphevet når personellet mener det er grunnlag for å inneha full autorisasjon. For at tilsynet skal kunne oppheve begrensninger må helsepersonellet selv godtgjøre at han eller hun nå er skikket til å inneha autorisasjon uten begrensninger, dvs. at det ikke lenger er grunnlag for begrensninger eller at de vilkår som ble stilt for begrenset autorisasjon nå er oppfylt.

Tredje ledd fastslår at vedtak om begrensning av helsepersonells autorisasjon uten at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, er å anse for enkeltvedtak. Også avslag på søknad om opphevelse av begrensninger, er å anse for enkeltvedtak. Dette innebærer at begge typer vedtak kan påklages til Statens helsepersonellnemnd, jf. helsepersonelloven § 68 andre ledd.

Til endringene i § 68 andre ledd

I § 68 andre ledd gjøres en teknisk endring for å presisere at Statens helsepersonellnemnd også er klageorgan for vedtak om begrenset autorisasjon etter § 59 a.

Likedan gjøres en teknisk endring som følge av forslag i Ot.prp. nr. 26 (2007–2008) Om lov om endringer i helsepersonelloven og alternativ behandlingsloven (gjennomføring av direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for helsepersonell). I nevnte proposisjon foreslås en ny helsepersonellov § 65 a om reaksjoner overfor midlertidige yrkesutøvere. Slike reaksjoner skal kunne påklages til Statens helsepersonellnemnd og det foreslås i den forbindelse en teknisk endring av helsepersonelloven § 68 andre ledd for å presisere dette. Idet det er uavklart i hvilken rekkefølge nevnte proposisjon og herværende proposisjon vil bli behandlet, foreslås derfor slik teknisk endring av helsepersonelloven § 68 andre ledd også i herværende proposisjon. Tilsvarende teknisk endring gjøres også i Ot.prp. nr. 26 (2007–2008).

Til endringene i § 71 første ledd

I § 71 første ledd gjøres en teknisk endring for å presisere at vedtak i Statens helsepersonellnemnd etter § 59 a også kan bringes inn for retten. Retten kan prøve alle sider av saken.

Likedan gjøres en teknisk endring som følge av forslag i Ot.prp. nr. 26 (2007 – 2008) Om lov om endringer i helsepersonelloven og alternativ behandlingsloven (gjennomføring av direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for helsepersonell). I nevnte proposisjon foreslås en ny helsepersonellov § 65 a om reaksjoner overfor midlertidige yrkesutøvere. Slike reaksjoner skal kunne påklages til Statens helsepersonellnemnd og nemndas vedtak skal kunne bringes inn for retten. Det foreslås i den forbindelse en teknisk endring av helsepersonelloven § 71 første ledd for å presisere dette. Idet det er uavklart i hvilken rekkefølge nevnte proposisjon og herværende proposisjon vil bli behandlet, foreslås derfor slik teknisk endring av helsepersonelloven § 71 første ledd også i herværende proposisjon. Tilsvarende teknisk endring gjøres også i Ot.prp. nr. 26 (2007–2008).

13.2 Merknader til endringer i helseregisterloven

Til ny § 13 a

Bestemmelsen fastslår at det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte helseopplysninger som behandles etter loven uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller er særskilt hjemlet i lov eller forskrift.

Bestemmelsen styrker vernet om taushetsbelagte opplysninger. Gjenstand for vernet er opplysninger som er taushetsbelagt etter helsepersonelloven § 21, og andre opplysninger og vurderinger om helseforhold eller av betydning for helseforhold, som kan knyttes til en enkeltperson, jf. definisjonen av helseopplysninger i helseregisterloven § 2 nr. 1.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i de tilfeller det foreligger særskilt hjemmel i lov eller forskrift for å kunne tilegne seg opplysningene.

Et typisk eksempel på hvor det vil foreligge lovhjemlet tilgang til helseopplysningene, er at det skal ytes helsehjelp til en pasient, eventuelt administrasjon av slik hjelp. Relevant lovhjemmel vil i slike tilfeller være helsepersonelloven § 25 og § 45.

Samtykke fra den som har krav på taushet kan også være et aktuelt hjemmelsgrunnlag, jf. helsepersonelloven § 22, med mindre det fremgår noe annet av lov eller forskrift, jf. for eksempel bioteknologiloven § 5–8 og enkelte forskrifter hjemlet i helseregisterloven § 8.

Det følger av bestemmelsen at det ikke vil være tillatt å lese i journalen til en pasient man ikke har noe ansvar for å yte helsehjelp til, eventuelt administrere slik hjelp til. Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke kan lese i journalen til en pasient de tidligere har hatt til behandling, hvis helsepersonellet ikke lenger har noe ansvar for helsehjelp til pasienten, med mindre slik lesing er hjemlet i lov eller forskrift. Pasientens samtykke kan være eksempel på en slik hjemmel, jf. ovenfor. Et annet eksempel kan være at virksomhetens ledelse har bestemt at tjenesten skal kvalitetssikres, og at det for dette formål er nødvendig å lese i journalen. Relevant hjemmel vil da være helsepersonelloven § 26 første ledd.

Forbudet mot å besitte opplysninger innebærer at dersom man mottar en feil forsendelse enten i elektronisk form, eller i papirform dersom opplysningene skal inngå i et register, så plikter man å tilbakelevere eller destruere opplysningene på betryggende måte. Ved klare feilsendinger bør man også gjøre avsender oppmerksom på at opplysningene er blitt sendt til feil person.

Forbudet mot urettmessig tilegnelse av helseopplysninger fra helseregistre gjelder uavhengig av registerform.

Tilgang som har særskilt hjemmel i lov eller forskrift er som nevnt ovenfor ikke i strid med ny § 13 a. For helseregistre som har hjemmelsgrunnlag i forskrift etter helseregisterloven §§ 7 og 8 gir forskriftene bestemmelser om utlevering av opplysninger fra registeret. For registre som har hjemmelsgrunnlag i konsesjon, vil konsesjonen regulere dette.

Til endringen i § 34 første ledd

Endringen medfører at overtredelse av den foreslåtte § 13 a kan straffesanksjoneres.