4 Innsidehandel

4.1 Gjeldende rett

Hovedregelen i det nåværende forbudet mot innsidehandel er at kjøp og salg av verdipapirer som er gjenstand for organisert omsetning ikke må foretas av noen som har presise og fortrolige opplysninger om verdipapirene, utstederen av disse eller andre forhold som er egnet til å påvirke kursen på verdipapirene vesentlig. Dette følger av vphl. § 1-8 første ledd første punktum. Tidligere § 6 ble flyttet til § 1-8 ved den forrige endringen av verdipapirhandelloven, jf. lovvedtak 7. juni 1996 basert på Ot. prp. nr. 15 (1995-96).

Verdipapirer er definert i vphl. § 1-1. Finansdepartementet har tidligere lagt til grunn at det kun er verdipapirer notert på Oslo Børs som kan sies å være gjenstand for organisert omsetning i Norge.

Ved vurderingen av om opplysningene er egnet til å påvirke kursen vesentlig, må det tas utgangspunkt i en konkret skjønnsmessig vurdering, som bl.a. vil avhenge av hva slags kurssvingninger som er normale for denne type verdipapirer, jf. Ot.prp. nr. 72 (1990-91) s. 67.

Dagens regler inneholder i tillegg bestemmelser om undersøkelses- og klareringsplikt for såkalte primærinnsidere. Styremedlem, medlem av kontrollkomité, revisor eller ledende ansatt hos utsteder av verdipapirer kan ikke kjøpe eller selge verdipapirer som foretaket har utstedt uten først å ha undersøkt om det foreligger presise og fortrolige opplysninger om foretaket som er egnet til å påvirke kursen vesentlig, jf. vphl. § 1-8 første ledd annet punktum. Kjøpet eller salget skal på forhånd klareres av foretakets øverste administrative leder. Foretakets administrative leder skal for eget vedkommende innhente klarering fra sin foresatte (styreleder). Kongen kan gi nærmere regler om fremgangsmåten ved klarering. Kongens myndighet er delegert til Finansdepartementet.

Dersom kjøp eller salg som nevnt forsettlig ikke på forhånd er klarert som angitt og det ikke på annen måte er sannsynliggjort at vedkommende ikke hadde opplysninger som nevnt, skal det legges til grunn at vedkommende hadde opplysninger om utsteder som nevnt i § 1-8 første ledd første punktum, jf. § 1-8 annet ledd.

For handel med opsjoner og terminer gjelder vphl. § 1-8 første ledd annet punktum tilsvarende for den som har tilknytning som angitt til det foretak som har utstedt verdipapirene avtalen gjelder, jf. § 1-8 tredje ledd annet punktum.

Departementet har fastsatt forskrift 23. desember 1992 om fremgangsmåte ved klarering av verdipapirhandel. Forskriften inneholder nærmere regler om anmodning om klarering og behandling av slike anmodninger. Det følger av forskriften § 4 at den som skal gi klarering, uten ugrunnet opphold må gjennomføre forsvarlige undersøkelser for å bringe på det rene hvorvidt klarering kan gis. I forbindelse med fastsettelsen av forskriften anbefalte Finansdepartementet i brev av 23. desember 1992 at det enkelte foretak utarbeider en skriftlig oversikt over hvilke personer det anser omfattet av klareringsplikten. Foretaket bør ifølge departementet sørge for at oversikten til enhver tid er ajour, samt oversende oversikt og oppdateringer til Oslo Børs.

Det er videre et forbud mot å gi innsideinformasjon til andre. Det følger av vphl. § 1-9 første ledd (tidligere § 6a) at styremedlem, medlem av kontrollkomité, revisor eller ledende ansatt hos utsteder av verdipapirer som er gjenstand for organisert omsetning, ikke må gi presise og fortrolige opplysninger om verdipapirene eller utstederen av disse som er egnet til å påvirke kursen på verdipapirene vesentlig til uvedkommende. Etter bestemmelsens annet ledd gjelder reglene om taushetsplikt tilsvarende for personer som på grunn av sin eierandel i utstederforetaket eller på grunn av arbeid eller oppdrag for utsteder har kjennskap til presise og fortrolige opplysninger om verdipapirene eller utstederen av disse. Personer som har taushetsplikt etter § 1-9 første og annet ledd kan ikke gi råd om handel med verdipapirer som de har taushetsbelagte opplysninger om, jf. bestemmelsens tredje ledd.

Det er også et handleforbud i visse perioder. Styremedlem, medlem av kontrollkomité, revisor eller ledende ansatt hos utsteder av verdipapirer må ikke kjøpe eller selge verdipapirer som er utstedt av denne utstederen og som er gjenstand for organisert omsetning, i tidsrommet to måneder før offentliggjøring av styrets forslag til utsteders årsoppgjør, eller to måneder før foreløpig årsoppgjør dersom dette offentliggjøres tidligere, og en måned før offentliggjøring av utsteders delårsrapport, jf. vphl. § 1-10 første ledd (tidligere § 6b). Tilsvarende gjelder for opsjoner og terminer til slike verdipapirer. Børsstyret kan i særlige tilfelle tillate kjøp eller salg i de aktuelle tidsrom.

Handelsforbudet gjelder ikke for salg av tegningsretter i forbindelse med kapitalforhøyelse, eller kjøp eller salg som utsteder eller innehaver av opsjon eller termin foretar i samsvar med og ved utløpet av tidligere inngått opsjon- eller terminkontrakt, jf. § 1-10 annet ledd.

Forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 1-8 første ledd første og annet punktum er straffebelagt med bøter eller fengsel inntil seks år, eller begge deler, jf. § 9-1 første ledd første punktum. På samme måte straffes den som har gitt uriktig klarering som nevnt i § 1-8 første ledd tredje og fjerde punktum, jf. § 9-1 første ledd annet punktum. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av §§ 1-9 og 1-10 straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, jf. § 9-1 annet ledd nr. 1.

4.2 Endringsforslag

4.2.1 Forbudet mot innsidehandel

4.2.1.1 Generelt om videreføring av forbudet mot innsidehandel

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at den generelle bestemmelsen om forbud mot innsidehandel i § 1-8 første ledd første punktum videreføres.

Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1996:2 s. 55):

«Utvalget legger til grunn at bestemmelser for å motvirke innsidehandel er sentrale for markedets integritet og bør opprettholdes. Etter utvalgets syn er et forbud mot innsidehandel nødvendig for å opprettholde markedsaktørenes tillit til et ordnet og effektivt verdipapirmarked. Beslutninger om kjøp og salg baseres på informasjon om selskapsspesifikke forhold og den generelle økonomiske utvikling. Det er derfor viktig at investorene får lik og samtidig tilgang til relevant informasjon for å vurdere salg eller kjøp av verdipapiret. Dersom enkelte har tilgang på mer informasjon, eventuelt mottar informasjon på et tidligere tidspunkt, enn øvrige aktører og utnytter dette, vil vedkommende kunne skaffe seg en ekstraordinær gevinst eller unngå et ekstraordinært tap. Dette vil kunne føre til at aktører som ikke har samme informasjonstilgang ikke finner det formålstjenelig å plassere sine midler i det norske verdipapirmarkedet. Dårlig fungerende verdipapirmarked kan gjøre det vanskeligere og dyrere for selskapene å reise kapital. Forbud mot innsidehandel, andre forebyggende bestemmelser samt en effektiv håndhevelse, styrker derfor markedets evne til å tiltrekke investorer og bidrar således til økt likviditet. Utvalget viser til at ugyldighetsregelen i avtalelovens § 33 og bedrageriregelen i straffeloven § 270 vil kunne ramme enkelte tilfeller av innsidehandel, men at disse bestemmelsen i praksis ikke kan anses tilstrekkelige eller tilfredsstillende. Blant annet på grunn av de strenge skyldkravene i straffeloven og på grunn av den anonymitet som ofte er knyttet til handler i det organiserte verdipapirmarkedet, er det etter utvalgets syn i tillegg nødvendig med egne bestemmelser om innsidehandel.»

Videre uttaler utvalget:

«Utvalget har etter en samlet vurdering ikke funnet grunn til å foreslå at forbudet mot innsidehandel modifiseres vesentlig. I denne forbindelse legger utvalget utslagsgivende vekt på at det sentrale formål bak forbudet mot innsidehandel er å bevare tilliten til at omsetningen i norske verdipapirmarked skjer på en ordnet måte, der ingen aktører utnytter en uheldig informasjonsfordel på andres bekostning. Det legges i denne forbindelse vekt på at det er av særlig betydning for et lite land at de sentrale rammebetingelser oppfattes som rettferdige, og også velkjente. Endelig viser utvalget til at EU/EØS-retten fordrer at Norge som andre stater i avtaleområdet har forbud mot innsidehandel. På denne bakgrunn vil utvalget i det følgende gå inn for at hovedtrekkene i gjeldende rett videreføres, men med enkelte presiseringer og endringer.»

Om forholdet til de gjeldende innsidereglene uttales bl.a.:

«Til tross for at innsidereglene enten er forholdsvis nye eller nylig endret, har utvalget på denne bakgrunn valgt å foreslå enkelte endringer og presiseringer med sikte på et mer hensiktsmessig og letter tilgjengelig regelverk med bedre balanse mellom reglen rettet mot primær- og sekundærinnsidene. I vurderingen har utvalget lagt vekt på den samlede virkningen av regelsettet knyttet til innsidebestemmelsene. I denne sammenheng inngår også de øvrige bestemmelser i vphl. som tildels har til formål å forebygge innsidehandel, jf. meldepliktsreglene i § 8 og § 7 om opplysningsplikt for foretak. Dersom disse regelsettene virker etter sin hensikt, vil muligheten for innsidehandel rent faktisk være redusert.»

Utvalget foreslår for øvrig en særskilt bestemmelse om opplysningsplikt overfor Kredittilsynet i saker som gjelder innsidehandel og kursmanipulering. Dette forslaget er nærmere omtalt i punkt 13.2.2.

Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at forbudet mot innsidehandel opprettholdes.

Departementets vurdering

Departementet er enig i utvalgets generelle vurderinger av innsidehandelforbudet. Et forbud mot innsidehandel anses nødvendig for å opprettholde markedsaktørenes tillit til et ordnet og effektivt verdipapirmarked. Forbud mot innsidehandel, og en effektiv håndhevelse av forbudet, kan som påpekt av utvalget bidra til å styrke markedets evne til å tiltrekke investorer og således bidra til økt likviditet. På denne bakgrunn støtter departementet utvalgets forslag om at den sentrale bestemmelsen i § 1-8 første ledd første punktum opprettholdes.

Departementets og høringsinstansenes merknader til de enkelte delene av bestemmelsen fremgår under omtalen av de enkelte punktene nedenfor. På bakgrunn av den tvil som har oppstått om tolkningen av enkelte sider av bestemmelsen, har departementet funnet det hensiktsmessig å gjennomgå enkelte sentrale deler av den gjeldende bestemmelsen som ikke er direkte omtalt i bestemmelsens forarbeider. Under pkt. 4.2.1.2 redegjøres det for sentrale trekk ved innsideinformasjon. Deretter drøftes hvilke transaksjoner innsideforbudet omfatter, jf. pkt. 4.2.1.3. Personkretsen som kan straffes for innsidehandel omtales i pkt. 4.2.1.4.

4.2.1.2 Kravet til innsideinformasjon

Lovutvalgets forslag

Forbudet mot kjøp og salg av verdipapirer i vphl. § 1-8 omfatter enhver som har presise og fortrolige opplysninger om verdipapirene, utstederne av disse eller andre forhold som er egnet til å påvirke kursen vesentlig. Bestemmelsen omfatter altså i tillegg til opplysninger om verdipapirene eller utstederne også opplysninger om andre forhold. Utvalget viser til at forbudet således gjelder all informasjon som er kursrelevant i lovens forstand. Det stilles ikke krav til informasjonens tilknytning til utsteder.

Ved vurderingen av hvilken informasjonen som omfattes av § 1-8 viser utvalget til at det er opplysningenes karakter og hvorvidt den er egnet til å påvirke kursen vesentlig som er avgjørende. Når det gjelder opplysningenes karakter uttaler utvalget bl.a:

«Det stilles for det første krav til at opplysningene skal være «presise». Det fremgår av forarbeidene fra 1991 at kriteriet «presis», som er i samsvar med innsidehandeldirektivets begrepsbruk, er ment å avgrense mot spekulasjoner og rykter. Kravet til presise opplysninger betyr ikke at det må være detaljerte eller dokumenterte opplysninger. Er informasjonen i seg selv kurssensetiv, må forbudet komme til anvendelse, med mindre den objektivt fremstår som rene rykter og spekulasjoner.»

Utvalget peker videre på at informasjonen må være «fortrolig», og at hensikten med dette uttrykket er å avgrense mot opplysninger som er allment kjente eller tilgjengelige. Det uttales videre:

«Utvalget peker på den ene siden på at f.eks. informasjon som kun foreligger innad i et konsern må anses som fortrolig. På den annen side bør opplysninger som gis aksjonærer på en generalforsamling i et utstederforetak med et ikke ubetydelig antall aksjonærer, neppe anses fortrolige selv om de ikke er alminnelig kjent. Selskapsspesifikk informasjon av vesentlig betydning for kursen bør imidlertid ikke anses alminnelig kjent før informasjonen er offentliggjort i samsvar med de krav som følger av børsregelverket. Det vises i denne forbindelse til at slike opplysninger er underlagt taushetsplikt, se punkt 4.5.1. Det vises også til at selskapet har opplysningsplikt forsåvidt gjelder kursrelevant informasjon.

Ved annen kursrelevant informasjon enn den som er knyttet til utstederforetaket, vil det ikke kunne stilles samme krav til offentliggjøring. Slik informasjon kan utfra de konkrete forhold, anses alminnelig tilgjengelig på annen måte.»

Utvalget drøfter særskilt problemet om når opplysningene skal anses offentliggjort i forhold til markedet, jf. NOU 1996:2 punkt 4.4.2.2. Utvalget viser til at den alminnelige investor må kunne handle når det verdipapirutstedende foretaket har offentliggjort den aktuelle informasjonen. Etter utvalgets syn kan imidlertid gode grunner tale for at personer som har fått kjennskap til informasjon som følge av sin direkte eller indirekte tilknytning til utsteder, ikke tillates å handle før informasjonen er absorbert i markedet. Det er vist til at informasjonen fra f.eks. selskapene ofte vil være omfattende og kompliserte slik at det vil ta litt tid før aktørene får tolket innholdet. Utvalget antar imidlertid at «...slike problemer bør løses gjennom børsregelverket og må dessuten vurderes i forhold til bestemmelsene om god forretningsskikk og forbudet mot urimelige forretningsmetoder».

Utvalget peker på at den fortrolige og presise informasjonen må være egnet til å påvirke kursen vesentlig. Utvalget antar at det avgjørende for om opplysningene «er egnet til å påvirke kursen», vil være om det foreligger slike opplysninger som, dersom de inngår i beslutningsgrunnlaget for en rasjonell investor, vil være egnet til å påvirke vedkommendes oppfatning eller vurdering av verdien på papirene. Selv om opplysningene er av betydning for investeringsbeslutningen, trenger de etter utvalgets syn likevel ikke å være egnet til å påvirke kursen på verdipapirene vesentlig. Vesentlighetskravet er nærmere omtalt av utvalget i NOU 1996:2 s. 57 andre spalte.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynet foreslår å fjerne uttrykket «presis» i lovteksten. Det vises til at uttrykket etter en naturlig forståelse lett vil oppfattes som et krav om at opplysningen skal være eksakt i forhold til den kurssensitive omstendighet. Kredittilsynet uttaler videre:

«Det vises her til at man er inne på strafferettens område, og den betydning dette har for lovtolkningen. Etter vår oppfatning vil allerede kravet til at kjøpet eller salget må være «misbruk» avgrense mot rykter og spekulasjoner. Videre kan det reises spørsmål om slik informasjon er «opplysninger» i lovens forstand. Under enhver omstendighet er det ingenting i veien for å gi bestemmelsen en noe snevrere tolkning enn det som følger av ordlyden når reelle hensyn tilsier dette. Det vises også til at bestemmelsen etter svensk og dansk rett ikke har en slik avgrensing.»

Kredittilsynet foreslår videre at kriteriet «fortrolig» endres til «fortrolig eller andre ikke offentliggjorte opplysninger». Det uttales bl.a at :

«...uttrykket fortrolig språklig ikke dekker det som er meningen med kriteriet. Språklig gir uttrykket etter vår oppfatning anvisning på om opplysningen er gjort fortrolig av utsteder eller av andre som har opplysningen. Dette vil ofte være tilfelle, men bør ikke være avgjørende i forhold til innsidehandelforbudet. I sammenheng med utvalgets forslag om å foreta en utvidelse av taushetspliktens anvendelsesområde finner Kredittilsynet det naturlig å endre kriteriet til fortrolige eller andre ikke offentliggjorte opplysninger».

Oslo Børs viser til at selskapsspesifikk informasjon som har vesentlig betydning for kursen, anses fortrolig inntil den er offentliggjort i samsvar med børsregelverket, og uttaler:

«Etter børsforskriften § 23-2 er en nyhet offentliggjort i det øyeblikk den er distribuert i børsens informasjonssystem. Det er med andre ord (som hovedregel) ikke nødvendig at opplysningen blir absorbert. En presisering som nevnt i § 2-1 vil ikke gjøre noen endring på dette punkt. Utvalget har imidlertid som det fremgår under pkt. 4.4.2.2 vurdert om ikke det skal stilles krav til absorbasjon i markedet i relasjon til innsidehandel, men antar at dette hører under børsregelverket. Oslo Børs er enig i dette, og antar dessuten at grov utnyttelse av et overaskelsesmoment vil kunne være straffbar urimelig forretningsmetode, jf. § 2-3.»

Departementets vurdering

Departementet ser i likhet med hva som følger av lovutvalgets forslag ikke at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fjerne uttrykket «presise» fra lovteksten. Uttrykket kom inn i loven ved lovendringen i 1991, etter at flere av høringsinstansene hadde etterlyst et kriterium i lovteksten om at opplysningene måtte avgrenses mot f. eks rykter. Det ble vist til at uttrykket «presis» tilsvarer uttrykket som benyttes i innsidehandeldirektivet, se Ot. prp. nr. 72 (1990-91) s. 29.

Departementet vil imidlertid understreke at uttrykket har til hensikt å avgrense mot rykter, spekulasjoner og andre markedsforventninger. Kravet til «presise» opplysninger innebærer ikke et krav om eksakte opplysninger. Dersom eksempelvis en finansdirektør i et børsnotert selskap opplyser at resultatet i bedriften vil bli bedre enn det markedet forventer, vil dette være en presis angivelse av kurssensetiv informasjon, selv om opplysningen ikke er eksakt mht hvor godt resultatet vil bli.

Når det gjelder de tolkingsspørsmål Kredittilsynet reiser i forbindelse med uttrykket «fortrolige opplysninger», vil departementet bemerke at opplysninger kan være alminnelig kjent, og dermed ikke fortrolige, uten at de er offentliggjort. I tråd med gjeldende rett bør det i utgangspunktet være adgang til å bruke slike opplysninger ved verdipapirhandel, jf. Ot.prp. nr.72 (1990-91) s. 29 og s. 67 og utvalgets merknader i NOU 1996:2 s. 57 første spalte. Vurderingen av om det foreligger opplysninger som er til hinder for handel i finansielle instrumenter bør etter departementets syn fortsatt knyttes til i hvilken grad opplysningene er alment kjent eller tilgjengelig, uavhengig av hvordan opplysningene er gjort kjent.

Utvalget peker særlig på de problemene som kan oppstå i forbindelse med markedets såkalte absorbering av informasjon etter offentliggjøring. Det er departementets oppfatning at problemene som i denne sammenheng oppstår i forhold til innsidehandelforbudet, neppe kan løses fullt ut gjennom børsregelverket slik utvalget og Oslo Børs synes å legge til grunn. Børsen vil imidlertid i en viss grad kunne tilrettelegge forholdene i forbindelse med offentliggjøring av informasjon fra de børsnoterte selskapene. Etter departementets syn vil det ikke være hverken mulig eller ønskelig med en regulering av informasjonstilgangen som sikrer at alle markedsaktører har absorbert den aktuelle informasjon, før handel kan foretas uten å komme i strid med innsidehandelforbudet. Departementet utelukker imidlertid ikke at reglene om god forretningsskikk og forbudet mot urimelige forretningsmetoder vil kunne regulere «urimelig utnyttelse av overaskelsesmomentet» som omtalt av Oslo Børs. Dette kan f.eks tenkes der en primærinnsider med selskapsspesifikk informasjon som er egnet til å påvirke kursen vesentlig, handler i selskapets aksjer i samme øyeblikk eller kort tid etter at informasjonen offentliggjøres i henhold til børsreglene.

Som utvalget peker på, må etter gjeldende rett den fortrolige og presise informasjonen være egnet til å påvirke kursen vesentlig. I likhet med utvalget vil departementet foreslå at dette kravet til informasjonens art videreføres.

4.2.1.3 Transaksjoner som omfattes av forbudet

Lovutvalgets forslag

Etter gjeldende rett omfatter § 1-8 (tidligere § 6) innsidehandel i verdipapirer. Utvalget foreslår at innsidehandelforbudet i stedet skal knyttes til begrepet finansielle instrumenter, for i størst mulig grad ha lik begrepsbruk i loven. Det vises til utvalgets vurdering i NOU 1996:2 s. 44. Utvalget foreslår videre at innsidehandelforbudet skal gis anvendelse på børsnoterte finansielle instrumenter. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. I likhet med det som er lagt til grunn i Rdir 89/592/EØF (innsidehandeldirektivet), er det utvalgets syn at forbudet mot innsidehandel også bør gjelde for finansielle instrumenter som omsettes i annet regulert marked enn børs. Dersom det skulle opprettes slike andre regulerte markeder i Norge, vil det med hjemmel i utkastets § 1-7 kunne fastsettes i forskrift at innsidereglene skal gjelde tilsvarende for finansielle instrumenter som omsettes i disse.

Forbudet i § 1-8 første ledd første punktum rammer kjøp og salg. Utvalget går inn for å videreføre denne regelen. Utvalget legger til grunn at kjøp eller salg er foretatt først når avtale er sluttet. Utvalget mener at innleggelse av en ordre i seg selv ikke vil være å anse som et kjøp eller salg. Videre er det utvalgets syn at forbudet ikke kommer til anvendelse der en ordre blir trukket tilbake, slik at man unnlater å foreta det kjøpet eller salget ordren gjaldt. Utvalget antar videre at det vil foreligge en plikt til å avbryte et oppdrag hos et meglerforetak, i tilfelle hvor den som har lagt inn ordren får kursrelevante opplysninger. Det vises forøvrig til utvalgets omtale i NOU 1996:2 s. 58-59.

Utvalget legger til grunn at kjøp/salg omfattes uavhengig av vederlagets art. Også byttehandel vil derfor omfattes av forbudet mot innsidehandel. Rene gavetransaksjoner vil etter utvalgets syn ikke omfattes.

Utvalget foreslår at også tilskyndelse til kjøp og salg skal omfattes av innsideforbudet. Utvalget uttrykker tvil om medvirkningsansvaret etter gjeldende rett vil omfatte de tilfeller der kjøper/selger f.eks ikke har kjennskap til den fortrolige informasjonen. Utvalget antar at medvirkningsansvaret forutsetter at den handling det medvirkes til er en overtredelse av straffebudet. Det er imidlertid vist til at tilfellet vil kunne rammes som forsøk på medvirkning.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at tilskyndelse til kjøp og salg skal omfattes av innsidehandelforbudet. Utvalget uttaler i den forbindelse (NOU 1996:2 s. 60-61):

«Medvirkning til en tredjemanns innsidehandel likestilles dermed med egen innsidehandel. I tillegg foreligger det en selvstendig straffbar handling, dersom vedkommende med innsideinformasjon oppfordrer en tredjemann til å handle, uten at tredjemann selv har, eller får, kjennskap til innsideinformasjonen. Både forsettelig og uaktsom medvirkning rammes, men tilsvarende som for egen innsidehandel må det antas at faktisk kunnskap om den relevante informasjonen er en betingelse for uaktsom overtredelse, se pkt.4.4.3.

Utvalget vil likevel opprettholde rådgivningsforbudet i § 6a tredje ledd for å fange opp innsidebaserte råd om ikke å kjøpe eller selge verdipapirer, se pkt.4.4.5.

Det har vært reist spørsmål om vedkommende styremedlem i et utstederforetak har en særskilt plikt til å forhindre at foretaket hvor han er ansatt handler verdipapirer i perioder hvor det foreligger fortrolig informasjon. Utvalget legger til grunn at det ikke foreligger en slik aktivitetsplikt, etter § 6 første ledd første punktum. Det vises imidlertid til at foretaket ved å etablere betryggende informasjonssperrer (Chinese walls) vil kunne redusere mistanke om innsidehandel. Enkelte foretak velger også å avstå fra å handle det aktuelle verdipapir i perioder hvor det foreligger fortrolig informasjon hos en eller flere i foretakets ledelse. En plikt til å motvirke transaksjonsbeslutningen vil også kunne reise problemer i forhold til taushetsplikten.»

Utvalget foreslår at tegning av finansielle instrumenter i samsvar med gjeldende rett ikke skal omfattes av innsidereglene. Det er vist til at ved misbruk av innsideinformasjon ved tegning, vil bl.a. § 1-4 (tidligere § 5) om forbud mot urimelige forretningsmetoder, som foreslås videreført, avtalel. § 33 og straffel. § 270, kunne komme til anvendelse. Utvalget uttaler videre (NOU 1996:2 s. 59):

«Gode grunner kan tale for at tegning ikke bør omfattes. Behovet vil ikke være like stort i førstehåndsmarkedet som i annenhåndsmarkedet. Ved en emisjon vil tegningsinnbydelsen/prospektet inneholde den nødvendige informasjon i samsvar med vphl. § 9, se lovutkast § 5-4 første og siste ledd. Prospektet innebærer således en beskyttelse mot at utsteder holder tilbake relevante opplysninger. I denne beskyttelsen ligger også en forutsetning om at det ikke skal foreligge innsideinformasjon hos selskapet i forbindelse med tegningsinnbydelsen. Det vises videre til utvalgets forslag om at børsforskriftens bestemmelser om tillegg til prospekt tas inn i loven, jf. lovutkastet § 5-4 annet ledd. Det følger av bestemmelsen at «enhver ny omstendighet og enhver vesentlig unøyaktighet som kan få betydning for vurderingen av verdipapirene, som fremkommer eller oppdages mellom tidspunktet for offentliggjøring av prospektet og tidspunktet for tegningsperiodens endelige utløp skal nevnes eller rettes i et tillegg til prospektet.

Utnyttelse av innsideinformasjon vil imidlertid kunne forekomme også ved tegning, f.eks. når en person på tegningstidspunktet vet at et oppkjøpstilbud vil komme og utnytter dette ved tegning. Det kan stilles spørsmål ved om personer med innsideinformasjon skal kunne tegne seg ved en emisjon når de samtidig ikke kan handle tilsvarende verdipapirer i annenhåndsmarkedet.

Innsidehandeldirektivet må antas å rette seg mot annenhåndsmarkedet, jf. følgende uttalelse i fortalen: «Annenhåndsmarkedet for verdipapirer spiller en viktig rolle for kapitaltilgangen til næringslivet. For at dette markedet skal kunne virke på en effektiv måte, må alle nødvendige tiltak treffes for å sikre at det fungerer tilfredsstillende.

Utvalget viser også til at ved en emisjon vil hensynet til en motpart ikke gjør seg gjeldende i samme grad. Selskapet er her motpart og normalt vil den som tegner ikke ha selskapsspesifikk innsideinformasjon som selskapet selv ikke har.»

Utvalget foreslår at kjøp og salg av omsettelige tegningsretter i samsvar med gjeldende rett skal omfattes av innsidehandelforbudet.

Utvalget viser til at inngåelse og/eller overdragelse av ikke-standardiserte opsjoner faller utenfor innsidehandelforbudet etter gjeldende regler. Etter utvalgets syn «...må dette karakteriseres som en betydelig svakhet ved gjeldende bestemmelse. Reelle hensyn taler for at også inngåelse og/eller overdragelse av ikke-standardiserte -opsjoner med børsnoterte verdipapirer som underliggende, bør omfattes.», jf. NOU 1996:2 s. 58. På denne bakgrunn foreslår utvalget at forbudet gjøres gjeldende for inngåelse og overdragelse av opsjons- og terminkontrakter basert på børsnoterte finansielle instrumenter, uavhengig av om de aktuelle derivater er standardiserte. Det er vist til at bestemmelsen vil omfatte opsjoner og terminer selv om det er avtalt differanseavregning og ikke naturaloppfyllelse. Utvalget foreslår å opprettholde unntaket etter gjeldende regler for normal utøvelse av allerede inngåtte opsjons- og terminkontrakter i samsvar med og ved utløpet av kontrakten. Det vises til nærmere omtale i NOU 1996:2 s. 58.

Utvalget viser til at straffebestemmelser generelt må leses med en «rettsstridsreservasjon» (misbruksreservasjon). Overskriften til gjeldende § 1-8 presiserer at det eksisterer en slik reservasjon i forhold til innsidehandelforbudet. Dette innebærer i følge utvalget at tilfeller som faller inn under ordlyden ikke vil rammes dersom det ikke foreligger misbruk av innsideinformasjon. Når det gjelder ikke-rettsstridig handel på grunnlag av fortrolig informasjon, uttaler utvalget bl.a. (NOU 1996:2 s. 61):

«Utvalget viser til pkt.4.2.2.3 over når det gjelder eksempler på innsidehandel som ikke er å anse som misbruk. I tillegg viser utvalget til at også de tilfeller der det foreligger en lovbestemt plikt for handelen, f.eks. plikt til salg iht. konsesjonslovgivningen, plikt til realisasjon av pant og sikkerheter, ikke vil fremstå som misbruk. Panthaver vil imidlertid normalt ikke ha en slik plikt, men kan ved mislighold velge når pantet skal realiseres. I slike tilfelle er det utvalgets syn at realisering må likestilles med salg, slik at beslutningen om realisering foretatt av noen med innsideinformasjon omfattes av forbudet. For finansinstitusjoner, som har betydelige panterettigheter, vil derfor organisering og interne rutiner for å hindre informasjonsflyt mellom de ulike virksomhetsområdene (informasjonssperrer/Chinese walls), kunne løse slike problemer.

Utvalget antar videre at informasjon om egne planer (f.eks en investors planer om å gjennomføre handel med en større post) ikke vil omfattes av forbudet, selv om offentliggjøring av planene faktisk er egnet til å påvirke kursen vesentlig. Dersom utstederselskapet får adgang til å eie egne aksjer oppstår særlige problemer, se utvalgets drøftelse i NOU 1996:2 s.56 annen spalte.

Utvalget har vurdert hvorvidt lovens ordning med rettsstridsreservasjon i bestemmelsens overskrift, bør videreføres, eller om rettsstridsreservasjonen bør inntas i lovteksten. Utvalget foreslår ingen endring på dette punkt. Det vises til at overskriften slik den er i dag virker opplysende og har betydning som rettskildefaktor.

Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene hadde merknader til forslaget om å knytte innsidehandelforbudet til finansielle instrumenter som omsettes på børs.

Når det gjelder kjøp og salg av finansielle instrumenter, viser Økokrim til at innleggelse av ordre om kjøp eller salg etter omstendighetene vil kunne representere et straffbart forsøk.

Aksjesparerforeningen støtter i likhet med Kredittilsynet forslaget om at forbudet mot kjøp og salg utvides til også å gjelde tilskyndelse til kjøp og salg. Bankforeningen støtter også dette forslaget, men foreslår at tilskyndelse til kjøp og salg tas ut som en selvstendig bestemmelse som straffesanksjoneres på linje med rådgivningsforbudet, dvs. med en strafferamme på 1 år. Bankforeningen uttaler i denne forbindelse:

«Bestemmelsen vil kunne komplisere meglerrollen i verdipapirforetakene. Til tross for at en i disse foretakene skal ha fysiske sperrer og rutiner for å hindre at innsideinformasjon spres i foretaket, vil størrelsen på de norske foretakene tilsi at også meglere i enkelte saker vil sitte inne med innsideinformasjon. På henvendelse fra kunder kan det i slike tilfeller være svært vanskelig å bedømme hva som er korrekt fremgangsmåte i valget mellom tilskyndelse til handel, rådgivning og taushetsplikt. Det å ikke kunne forholde seg til de verdipapirer kunden ønsker å handle/diskutere kan gi kunden tilnærmet samme informasjon som om innsideinformasjonen ble gitt direkte. Foretakene må som sagt bygge opp rutiner som søker å hindre slike konflikter, men et utilsiktet brudd på disse bestemmelsene bør ikke medføre at megleren risikerer å bli tiltalt for brudd på hovedregelen om innsidehandel med en strafferamme på 6 års fengsel, når det faktiske regelbruddet burde subsumeres som et brudd på de interne rutinene i foretaket.

I tillegg kommer at utvalget ikke har definert noe skille mellom «tilskyndelse» og «rådgivning». Utvalget uttaler at tilskyndelse typisk vil omfatte rådgiving, men at det likevel er behov for et forbud mot rådgiving i tillegg til forbudet mot tilskyndelse. Rådgivningsforbudet rammer også råd om å avstå fra en handel, mens tilskyndelse kun rammer tilskyndelse til å kjøpe eller selge. De foreslåtte reglene får derfor den noe underlige konsekvens at råd om å kjøpe eller selge, som bygger på innsideinformasjon og karakteriseres som tilskyndelse og således subsumeres under § 2-1 første ledd, vil omfatte enhver og ha en strafferamme på seks år, mens råd om ikke å kjøpe eller selge, som bygger på innsideinformasjon og gis av en primærinnsider, vil subsumeres under § 2-2 tredje ledd og ha en strafferamme på 1 år. Det er vanskelig å se begrunnelsen for forskjellen i reaksjon på de to regelbruddene.»

Fondsmeglerforbundet og Kredittilsynet er enig i utvalgets vurderinger om at tegning av finansielle instrumenter ikke bør omfattes av innsideforbudet. Oslo Børs går imidlertid imot utvalgets forslag om at tegning av finansielle instrumenter ikke skal omfattes av innsidehandelforbudet. Det uttales i den forbindelse:

«Etter Oslo Børs» vurdering bør det vurderes om ikke også tegning bør omfattes - iallefall enkelte særlige former for tegning. Det vises til at et stort antall emisjoner foretas uten at prospekt er nødvendig. Innsideinformasjon omfatter også informasjon som ikke behøver å være kjent for selskapet. Tilliten til markedet og hensynet til likebehandling av aksjonærene tilsier at også tegning bør omfattes av forbudet.»

Kredittilsynet er videre enig i at handel i derivater bør omfattes av bestemmelsen. Kredittilsynet slutter seg til at inngåelse av opsjons- eller terminkontrakter skal omfattes, men foreslår at uttrykket «overdragelse» i forslagets § 2-1, 1. ledd 2. punktum endres. Det vises til at uttrykket dels er for snevert ved at det ikke fanger opp kjøp i annenhånd av de derivatene som er nevnt i bestemmelsen, og at uttrykket dels er for vidt i det det også fanger opp ensidige disposisjoner, f.eks opsjoner som gis som gaver til ansatte. På denne bakgrunn foreslås å erstatte uttrykket «overdragelse» med «kjøp eller salg». Ingen av de øvrige høringsinstansene har særlige merknader til dette punktet.

Oslo Børs og Norges Fondsmeglerforbund reiser spørsmål ved innsidehandelforbudets anvendelse ved lån av verdipapirer. Oslo Børs viser til at det er åpnet for etablering av låneordninger for verdipapirer etter den nylig vedtatte endringen i verdipapirhandelloven (lov 7. juni 1996 nr. 25). Oslo Børs uttrykker i sin uttalelse et ønske om en avklaring av i hvilken grad lån og utlån anses eller bør anses som «kjøp og salg» i relasjon til innsidehandelforbudet. Det vises til NOU 1995:1 om investeringsforetak s. 91, hvor det uttales at slike låneordninger vil måtte fremstå som et salg med tilbakekjøpsrett i relasjon til VPS-systemet. Børsen uttaler videre:

«Etter Børsens syn er det mye som tyder på at ordningen ikke bare i relasjon til VPS-systemet, men også i sin alminnelighet, er et salg all den stund det forutsettes at innlåner kan selge papirene videre og det tilbakeleveringskrav utlåner da har, bare gjelder identiske, men ikke de samme papirer som de som ble lånt ut. På denne bakgrunn kan det hevdes at innsidebestemmelsene får direkte anvendelse på låneordninger.»

Børsen uttaler videre:

«Om man skulle mene at låneordninger etter ordlyden ikke faller inn under de transaksjonstyper § 2-1 omhandler, slår imidlertid hensynet bak innsideforbudet til overfor utlåner. Man kan tenke seg at det foreligger en situasjon hvor en aksjonær har innsideinformasjon som gjør at aksjene i markedet (nærmest) er verdiløse. Aksjonæren låner da ut aksjene mot en rentegodtgjørelse som han ikke ville fått om markedet var kjent med innsideopplysningene. Etter Børsens syn er det ønskelig å forby en slik transaksjon. I såfall bør dette presiseres i lovteksten.

På den annen side må det åpnes for organisering av verdipapirlån som medfører at innsidereglene ikke får anvendelse på utlåner. En mulighet er å innføre standardavtaler eller utlånspool hvor megler må kjøpe verdipapirene tilbake innen forfall.»

Norges Fondsmeglerforbund mener at det bør fremgå av bestemmelsen at lån av verdipapirer ikke regnes som salg etter innsidebestemmelsen. Forbundet uttaler bl.a.:

«Norges Fondsmeglerforbund mener at det bør fremgå av omtalen av innsidebestemmelsen i proposisjonen at lån av verdipapirer som ofte fremstår rent teknisk som salg med tilbakekjøp, ikke regnes som salg etter § 2-1. En låneordning vil bli organisert slik at utlånere stiller verdipapirer til disposisjon enten via en organisert pool eller via standardisert avtale med et verdipapirforetak. Det vil kunne skape meget uheldige markedsmessige og oppgjørstekniske problemer dersom en utlåner som kommer i innsideposisjon må trekke tilbake sitt utlånstilsagn. Utlåner vil ved deltagelse i en organisert utlånspool eller ved inngåelse av standard utlånskontrakt være bundet til å låne ut sine verdipapirer i et gitt tidsrom. Å trekke seg fra sine kontraktsmessige forpliktelser vil nødvendigvis kreve en begrunnelse. Det vil derfor bli kjent i markedet at en utlåner har måttet trekke seg fra sine kontraktsmessige forpliktelser fordi vedkommende har fått innsideinformasjon. Dette vil opplagt skape spekulasjon i markedet. Videre vil verdipapirforetak som har handlet i tillit til den kontrakt som er inngått kunne komme i oppgjørsproblemer noe som igjen kan skape ringvirkninger i oppgjørene hos andre verdipapirforetak. De ulempene som man skaper ved eventuelt å la verdipapirutlån (som teknisk arrangeres som salg med tilbakekjøp) bli regnet som salg etter § 2-1 er langt verre enn at utlåneren skulle få en renteinntekt ved utlånet. Noe realisasjonsgevinst vil det jo ikke bli ved utlån.»

Kredittilsynet støtter utvalgets forslag om å beholde misbruksreservasjonen i overskriften, og knytter endel generelle kommentarer til misbruksreservasjonen. Videre gjør Kredittilsynet rede for sitt syn på enkelte konkrete tolkingsspørsmål. Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til misbruksreservasjonen.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at forbudet mot innsidehandel skal gjelde finansielle instrumenter notert på norsk børs. Forslaget innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Dersom det opprettes andre regulerte markeder enn børs i Norge, vil det med hjemmel i lovforslagets § 1-7 kunne fastsettes i forskrift at innsidereglene skal gjelde tilsvarende for finansielle instrumenter som omsettes i disse. Departementet vil foreslå å utvide innsidehandelforbudet til også å omfatte tegning, jf. nedenfor. Av denne grunn foreslår departementet at handel i finansielle instrumenter som søkes børsnotert skal omfattes av bestemmelsen. Utvidelsen vil ikke bare ha betydning i tegningssituasjonen, men også ved andre disposisjoner som omfattes av innsidehandelforbudet.

Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at kjøp og salg av finansielle instrumenter i forhold til innsidehandelforbudet er foretatt når avtale er sluttet. Departementet viser til at innleggelse av en kjøps-/salgsordre på et tidspunkt man innehar innsideinformasjon, vil kunne representere et straffbart forsøk, jf. straffelovens § 49 første ledd og § 1, samt lovutkastets § 13-3. Departementet antar at grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk i et hvert tilfelle vil overtres i det man innlegger kjøps- eller salgsordren. Dersom vedkommende trekker tilbake kjøps- eller salgsordren før denne er utført, vil eventuelt straffritak måtte vurderes i forhold til straffelovens regler om tilbaketreden fra fullendt forsøk. Dersom innsideinformasjon mottas etter at kjøps- eller salgsordren er inngitt, antar departementet i likhet med utvalget at plikten til å trekke tilbake ordren må vurderes i forhold til om ordren gjelder kjøp eller salg og hvilken vei den aktuelle informasjonen er egnet til å påvirke kursen. Dersom det ikke er mulig å tilbakekalle ordren, og kjøpet/salget gjennomføres, antar departementet at straffrihet eventuelt vil kunne følge av at kravet til skyld som vilkår for straff ikke anses oppfylt. Departementet antar imidlertid at unnlatelse av å foreta et kjøp/salg på bakgrunn av innsideinformasjon ikke vil omfattes av forbudet. Som påpekt av utvalget, ville en slik regel medføre store bevismessige problemer, og være svært vanskelig å håndheve.

Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at kjøp/salg av finansielle instrumenter omfattes uavhengig av vederlagets art. Etter dette vil også byttehandel omfattes av forbudet. Departementet vil imidlertid foreslå at dette fremgår direkte av lovteksten. Rene gavetransaksjoner vil falle utenfor.

Departementet vil i likhet med utvalget forslå at tilskyndelse til kjøp og salg skal omfattes av innsidehandelforbudet. Når den som handler ikke selv har innsideinformasjon, vil den som tilskynder til handel, og som innehar innsideinformasjon, etter gjeldende rett kunne straffes for forsøk på medvirkning. Strafferammen for medvirkning er den samme som for kjøp og salg. Forsøk på slike forbrytelser skal imidlertid straffes mildere enn den fullbyrdede forbrytelse, jf. straffelovens § 51 første ledd. Man kan på denne bakgrunn reise spørsmål om det er behov for særskilt regulering av tilskyndelse ut over det som følger av gjeldende rett. Departementet antar at en særskilt regulering av medvirkningsformen tilskyndelse, vil kunne bidra til å skape større klarhet mht straffbarheten av slik virksomhet for aktørene i markedet. Videre vil en ved å gjøre tilskyndelse til en selvstendig forbrytelse, åpne for uaktsomhetsstraff for tilskynderen der den som handler ikke selv har innsideinformasjon. I dag omfattes dette av forsøk på medvirkning, og forsøksstraff forutsetter forsett. Departementet antar forøvrig at andre medvirkningsformer enn tilskyndelse, som f. eks finansiering, vil kunne straffes som medvirkning etter utkastets § 13-3 tredje ledd.

Når det gjelder Bankforeningens innvendinger mot strafferammen for tilskyndelse, viser departementet til at tilskyndelse til å kjøpe eller selge etter omstendighetene må antas å ville kunne være like straffverdig og skadelig for markedet, som det å kjøpe eller selge. Forøvrig antas at skyldgraden og handlingens objektive grovhet på vanlig måte vil være av vesentlig betydning ved straffeutmålingen. Bankforeningen hevder videre at det uansett er inkonsekvent at strafferammen for tilskyndelse er 6 år, mens det å gi råd fra en primærinnsider om ikke å kjøpe eller selge bare kan medføre fengsel i 1 år, jf. utkastets § 2-2 tredje ledd og § 13-3 andre ledd. Til dette vil departementet bemerke at medvirkning normalt har samme strafferamme som hovedforbrytelsen. Kjøp og salg har en strafferamme på 6 år, jf. utkastets § 13-3 første ledd. Dette tilsier at tilskyndelse også kan straffes med inntil 6 år. Rådgivningsforbudet i utkastets § 2-2 tredje ledd vil kun få selvstendig betydning der rådet går ut på å unnlate å kjøpe eller selge. Unnlatelse av å kjøpe eller selge er ikke i seg selv straffbart, selv om avgjørelsen treffes på bakgrunn av innsideinformasjon. Dette tilsier etter departementets syn en lavere strafferamme for rådgivning om å ikke kjøpe eller selge, enn i tilskyndelsestilfellene.

I motsetning til utvalget vil departementet foreslå at ervervsformen tegning skal omfattes av innsidehandelforbudet. Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett. I sin begrunnelse for at tegning ikke skal omfattes, legger utvalget stor vekt på at kurssensitiv informasjon om foretaket vil fremgå av prospektet, jf. lovutkastet kapittel 5. I likhet med Oslo Børs, viser departementet til at kurssensitiv informasjon om verdipapirene eller andre forhold ikke vil fremgå av prospektet. Dette vil bl.a. kunne være informasjon om et forestående oppkjøpstilbud, jf. ovenfor pkt 4.2.1.2. Departementet anser at handel i finansielle instrumenter basert på slik informasjon bør omfattes av innsidehandelforbudet, uavhengig av om ervervet skjer ved kjøp eller tegning. Departementet anser ikke at bestemmelsene i straffeloven og avtaleloven er tilstrekkelige i denne sammenheng.

Departementet legger til grunn at kjøp og salg av omsettelige tegningsrettigheter skal omfattes av innsidehandelforbudet. Dette innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett.

Departementet mener i likhet med utvalget at innsidehandelforbudet bør gjelde for inngåelse av terminer og opsjoner basert på børsnoterte finansielle instrumenter, uavhengig av om de aktuelle derivatene er standardiserte. Når det gjelder utvalgets forslag om forbud mot «overdragelse» av opsjons- og terminkontrakter, foreslår departementet i tråd med Kredittilsynets høringsuttalelse å endre dette til forbud mot «kjøp eller salg» av slike kontrakter. Etter departementets syn gjør de hensyn som ligger bak innsidehandelforbudet seg gjeldende ved inngåelse og kjøp /salg av slike derivatkontrakter. Når det gjelder utøvelse av opsjonsavtaler som ble inngått før rettighetshaver til kjøps-/salgsrettigheten fikk innsideinformasjon, foreslår departementet å videreføre gjeldende unntak fra innsidehandelforbudet. Unntaket gjelder bare der utøvelsen av opsjonen skjer i samsvar med og ved utløpet av kontrakten. I disse tilfellene vil normalt ikke innsideinformasjonen kunne påvirke opsjonsinnehavers utøvelse av kjøps-/salgsrettighetene.

Et spørsmål Norges Fondsmeglerforbund og Oslo Børs reiser, er hvorvidt inngåelse av avtale om utlån og innlån av finansielle innstrumenter vil omfattes av forbudet. Departementet viser til at det ved endringer i verdipapirhandelloven (vedtatt ved lov 7. juni 1996), åpnes for en utvidelse i bruken av slike låneordninger. Etter departementets syn vil lån og utlån av finansielle instrumenter i utgangspunktet falle utenfor innsidehandelforbudets virkeområde. Hvorvidt det dreier seg om et lån/utlån, eller om det foreligger en realisasjon (kjøp/salg) av de aktuelle finansielle instrumenter, må etter departementets syn bero på en konkret vurdering av det underliggende privatrettslige forholdet mellom partene. En forutsetning for slike låneordninger vil normalt være at innlåneren skal kunne selge de finansielle instrumentene videre til tredjemenn. Dette kan tale for å vurdere forholdet som et kjøp/salg, siden dette er en rettighet som normalt tilkommer eier. På den annen side kan den enkelte avtale ha detaljerte bestemmelser om godtgjørelse til utlåner for mottatt dividende, utbytte og andre fordeler knyttet til det aktuelle instrument. Dette kan tilsi at ordningen i realiteten er et utlån, og at innsidehandelforbudet ikke kommer til anvendelse. Et annet moment i den konkrete vurderingen kan være hvorvidt risikoen for kurssvingninger i utlånsperioden går over på innlåneren, eller om den fortsatt ligger hos utlåner.

Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at rettsstridsreservasjonen i gjeldende rett videreføres. Departmentet viser til at det ikke er mulig å uttømmende angi de typetilfeller som p.g.a rettsstridsreservasjonen ikke vil omfattes av innsidehandelforbudet. Avgjørelsen av om det foreligger en misbrukssituasjon vil avhenge av et konkret skjønn i det enkelte tilfellet. Utvalget foreslår at rettsstridsreservasjonen bare skal fremgå av bestemmelsens overskrift. Departementet vil imidlertid foreslå at dette straffbarhetsvilkåret fremgår direkte av lovteksten.

4.2.1.4 Hvilke personer som omfattes av forbudet

Lovutvalgets forslag

Utvalget går inn for at det generelle forbudet mot innsidehandel skal videreføres, og uttaler:

«Forbudet i § 6 omfatter enhver som foretar en transaksjon på bakgrunn av innsideinformasjon, i motsetning til innsidehandeldirektivet som har et noe snevrere anvendelsesområde ved at det der kreves at bare en nærmer angitt personkrets omfattes, se punkt 4.3.1.»

Utvalget viser til at forbudet omfatter enhver som foretar kjøp eller salg av verdipapirer for egen regning, og uttaler:

«Dette gjelder uavhengig av om handelen foretas i eget eller fremmed navn. I utgangspunktet rammes også handel i eget navn, men for fremmed regning, med unntak av de tilfeller der megler kun passivt utfører ordre på konkret initiativ fra kunden, se punkt 4.2.2.1. Utvalget viser til at denne forståelsen også er lagt til grunn i fortalen til innsidehandeldirektivet, der det fremgår at det i seg selv ikke kan betraktes som innsidehandel at fondsmeglere med innsideinformasjon utfører oppdrag. Situasjonen kan imidertid medføre problemer i forhold til rådgivningsforbudet, og forbudet mot tilskyndelse til kjøp og salg som er drøftet under.»

Utvalget drøfter særlig om personer som driver såkalt market making skal omfattes av innsidehandelforbudet. Slik virksomhet går i korthet ut på å stille forpliktende kjøps- og salgskurser på bestemte verdipapirer. Se nærmere omtale i NOU 1995:1 om investeringsforetak. Utvalget legger til grunn at market maker på samme måte som fondsmegler må kunne kjøpe og selge verdipapirer på initiativ fra kunden. Utvalget viser til at dersom market maker måtte trekke seg som market maker i det aktuelle papiret i slike tilfeller, ville det kunne oppfattes som en indikasjon på at det foreligger innsideinformasjon. Utvalget uttaler videre (NOU 1996:2 s. 60):

«Market maker vil imidlertid kunne utnytte innsideinformasjon i sin prissetting, f.eks. ved å sette priser som vil øke eller minske market makers beholdning i det aktuelle papiret i gunstig retning. Innenfor et organisert og velfungerende market maker system er imidlertid mulighetene for misbruk av innsideinformasjon mindre enn det som er tilfellet i mer tilfeldig organiserte system. I organiserte systemer vil market maker ha en plikt til hele tiden å stille toveis kurser og ofte er det gitt en maksimal grense for forskjellen mellom kjøps- og salgskurs («spread»). Det er derfor utvalgets syn at kun i et fungerende marked med et organisert market making system, bør slik virksomhet være unntatt fra forbudet. Med dette forstås et system som er forpliktende og hvor det opptrer flere market makere i samme papir. At systemet er forpliktende innebærer en reell kontraktsrettslig forpliktelse til løpende, toveis kursstillelse og ofte med krav om maksimal grense for forskjellen mellom kjøps- og salgskurs. Videre må forpliktelsen gjelde overfor en tredjemann, f.eks. Norges Bank, børsen eller utsteder. I det norske markedet i dag eksisterer det ikke et slikt system når det gjelder market making i aksjer. Utvalget viser til at verdipapirforetak som driver ulike typer virksomhet, herunder market making, skal ha interne retningslinjer for å hindre informasjonsflyt mellom de ulike virksomhetsområder. Market maker skal derfor normalt ikke ha tilgang til innsideinformasjon.»

Utvalget foreslår å videreføre forbudet i gjeldende rett for handel i fremmed navn for fremmed regning. Det vises til nærmere omtale i NOU 1996:2 s. 60.

Etter gjeldende rett er sentralbankens kjøp eller salg av verdipapirer unntatt fra innsidehandelforbudet. Dette følger av den generelle misbruksreservasjonen, se Ot. prp. nr. 72 (1990-91) s. 31. Utvalget viser til at Rdir 89/592/EØF (innsidehandeldirektivet) ikke gjelder transaksjoner som foretas av en suveren stat, dens sentralbank, eller en annen instans utpekt av staten i denne forbindelse, eller enhver person som handler på deres vegne, som følge av penge-, valuta-, og gjeldsforvaltningspolitikk. Utvalget foreslår at et slikt unntak bør fremgå uttrykkelig av loven. Når det gjelder statens kjøp og salg av aksjer, viser utvalget til at det i utgangspunktet gjelder de samme kjøreregler for staten som aksjonær som for øvrige aksjonærer. Utvalget antar at staten som juridisk person er underlagt samme bestemmelser som andre juridiske personer, og at de personer som forestår handel på vegne av staten, vil være omfattet av bl.a. forbudet mot innsidehandel.

Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at forbudet mot innsidehandel i samsvar med gjeldende rett skal gjelde enhver, uavhengig av f. eks tilknytning til utstederforetaket.

Kredittilsynet ber departementet vurdere om det bør gjøres et unntak fra innsidehandelforbudet «ved bruk av forvaltere under konsesjon». Det uttales i denne forbindelse bl.a.:

«Sett fra investors side kan det være svært praktisk å sette bort forvaltningen til en forvalter hvis han dermed går klar av innsidehandelforbudet og andre bestemmelser av forebyggende karakter (klarering av «røde perioder»). Dette vil særlig være praktisk når investoren er aktiv i styrer i mange børsnoterte selskap.

Når det gjelder spørsmålet om den representerte kan sies å ha foretatt kjøpet eller salget må det etter Kredittilsynets oppfatning svares bekreftende på dette dersom forvalteren holder seg til sine instrukser. Det er den representerte hvis regning det handles for, og en annen løsning vil i for stor grad kunne føre til meget store håndhevingsvansker for myndighetene. Også forvalteren må kunne sies å ha foretatt den samme handelen i relasjon til innsidehandelforbudet.

Imidlertid er det mindre betenkelig å åpne for en slik forvaltningsordning dersom denne er innrettet betryggende. En forutsetning her må etter vårt syn være at forvalteren er underlagt tilsyn slik at det kan føres en viss kontroll og gi generelle retningslinjer om utførelsen av oppdraget, eksempelvis at forvalteren må føre en logg på kontakt mellom han og kunden. For så vidt gjelder uttrykket «foretar» er det vanskelig å la en tolkning av denne bero på om forholdet mellom forvalteren og den representerte er betryggende.»

Departementets vurdering

Departementet er enig i at det generelle forbudet mot innsidehandel også i fremtiden bør omfatte enhver som foretar kjøp eller salg av finansielle instrumenter.

Departementet ser ikke bort fra at organisert market maker virksomhet, dvs. virksomhet som består i å stille bindende priser og forplikte seg til å kjøpe og selge verdipapirer til disse prisene, vil kunne falle utenfor innsidehandelforbudet, som følge av den alminnelige misbruksreservasjonen som er nærmere omtalt under pkt. 4.2.1.3. Det fremgår ikke klart om det er en slik tolkning utvalget legger til grunn for sin vurdering, eller om utvalget mener det bør gjøres direkte unntak fra forbudet mot innsidehandel for market makere. Utvalget synes uansett å legge til grunn at det ikke finnes market maker virksomhet for aksjer i Norge som kan gi grunnlag for noe slikt unntak. Departementet mener det må foretas en konkret vurdering av fremtidige market maker systemer i forhold til misbruksreservasjonen. Departementet antar at sentrale momenter i en slik vurdering vil være hvorvidt systemet er forpliktende, og om det opptrer flere market makere i samme finansielle instrument. Forøvrig vil departementet peke på at market makere normalt ikke skal ha tilgang til innsideinformasjon, grunnet de interne retningslinjer slike foretak skal ha for å unngå flyt av fortrolig informasjon internt i virksomheten, jf. vphl. § 5-1.

Når det gjelder spørsmålene knyttet til aktiv forvaltningsservice, vil departementet vise til at innsideforbudet er ansett å komme til anvendelse der oppdragsgiveren har innsideinformasjon selv om forvalteren utfører den aktuelle transaksjonen. Oppdragsgiveren handler i fremmed navn, men for egen regning. Vedkommende vil således anses å ha «foretatt» handelen i relasjon til innsidehandelforbudet, med mindre forvalteren går utenfor sine instrukser. En annen regel ville føre til vesentlige bevis- og håndhevingsproblemer. Departementet vil ikke foreslå å gjøre unntak fra dette. Riktignok vil slik virksomhet være konsesjonspliktig og underlagt Kredittilsynets tilsyn, jfr. vphl. § 3-1 første ledd nr. 3, men dette vil vanskelig kunne forhindre misbruk av innsideinformasjon i enkelttilfeller. Departementet finner grunn til å fremheve at en slik regel ikke innebærer at en person med innsideinformasjon vil være avskåret fra å benytte seg av aktiv forvaltningsservice. Vedkommende kan f. eks unnta de aktuelle instrumenter fra den porteføljen forvalteren kan handle i.

Forøvrig er departementet enig i utvalgets forslag om å lovfeste unntaket for kjøp og salg i forbindelse med statens penge-, valuta-, og gjeldsforvaltningspolitikk. Departementet viser til at slike transaksjoner allerede er unntatt fra innsidehandelforbudet som følge av den generelle misbruksreservasjonen, jf. Ot. prp. nr. 72 (1990-91) s. 31.

4.2.2 Primærinnsidere

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i samsvar med gjeldende regelverk at såkalte primærinnsidere skal være pålagt en særlig aktsomhetsnorm ved handel i selskapets verdipapirer, meldeplikt knyttet til slik handel, taushetsplikt og rådgivningsforbud. Etter utvalgets syn er det behov for en nærmere presisering og samordning av hvilke personer som er å regne som primærinnsidere etter de ulike regler. Utvalget legger til grunn at personkretsen som skal omfattes av aktsomhetsplikten og meldeplikten, bør være identisk. Utvalget viser imidlertid til drøftelsen i kapitlet om meldeplikt når det gjelder særlige forhold vedrørende personkretsavgrensningen i meldepliktsbestemmelsen. Videre viser utvalget til at avgrensningen har mindre betydning for taushetsplikten og rådgivningsforbudet, som også omfatter andre enn de man tradisjonelt har omtalt som primærinnsidere.

Etter utvalgets syn er det vanskelig å foreta en uttømmende oppregning av hvilke personer som skal omfattes av de særskilte reglene som foreslås om aktsomhetsplikt og meldeplikt for personer med en særskilt tilknytning til utstederforetaket. Det vil alltid kunne oppstå avgrensningsproblemer. Dette kan etter utvalgets syn tilsi et behov for en forskriftshjemmel for den nærmere avgrensning. Utvalget legger imidlertid til grunn at forskriftshjemler bør benyttes i minst mulig grad og at personkretsen bør fremgå direkte av loven.

Utvalget foreslår at styremedlemmer i samsvar med gjeldende rett skal anses som primærinnsidere.

Utvalget foreslår at varamedlemmer og observatører til styret skal omfattes av de samme regler som styremedlemmene i den grad de har tilgang til den samme informasjon som styremedlemmene. Det uttales i denne forbindelse (NOU 1996:2 s. 67-68):

«Det er reist spørsmål om også varamedlemmer og observatører omfattes av de samme regler som styremedlemmer. Varamedlemmer og observatører er i dag omfattet av reglene om meldeplikt, se asl. § 8-6, § 1 fjerde ledd. I Næringslivets Aksjemarkedsutvalgs klareringsreglement er også varamedlemmer og observatører omfattet. I den grad disse har tilgang til den samme informasjon som styremedlemmer, taler reelle hensyn for at de bør omfattes. Fordi bestemmelsene er straffesanksjonert er det hensiktsmessig at det fremgår klart av loven at varamedlemmer og observatører omfattes. Utvalget foreslår en slik endring. Som det fremgår i pkt. 5.4.7 om meldeplikt foreslår utvalget at det børsnoterte selskapet skal sende oversikt til børsen over de personer som faller inn under definisjonen av meldepliktige. Det vil i utgangspunktet derfor være opp til selskapet å vurdere om varamedlemmer og observatører på bakgrunn av selskapets organisering og praktiske rutiner må anses å ha tilsvarende tilgang til informasjon som medlemmene av styret. Med «tilsvarende tilgang til informasjon» mener utvalget at tilgangen skal være av samme karakter, men ikke nødvendigvis av samme omfang.»

Når det gjelder ledende ansatte uttaler utvalget (NOU 1996:2 s. 68):

«Med ledende ansatt forstås i utgangspunktet en person som har en høy formell stilling i foretaket. Men det viktige må være å sikre at de som normalt får tilgang til fortrolig informasjon omfattes av bestemmelsene. Grensedragningen mellom ledende ansatt og andre ansatte er vanskelig. Flere ansatte som ikke er å betrakte som ledende ansatt i tradisjonell forstand kan likevel ha jevnlig tilgang til innsideinformasjon. F.eks. vil sjefens sekretær kunne ha tilgang til innsideinformasjon i større grad enn f.eks. personaldirektøren. Utvalget legger til grunn at avgrensningen både bør være reell og formell. Det er naturlig med en formell avgrensning slik at de som har innflytelse på selskapets disposisjoner omfattes. Det er imidlertid ikke behov for at personer med en høy formell stilling, men som likevel normalt ikke har tilgang til fortrolig innsideinformasjon skal omfattes. Utvalget foreslår derfor at ledende ansatte som normalt kan antas å få adgang til slik informasjon skal omfattes av bestemmelsene rettet mot primærinnsidere. Utvalget er klar over at ved en slik avgrensning vil ikke alle som har innsideinformasjon på et gitt tidspunkt fanges opp. De regelsett som utvalget foreslår skal rettes mot primærinnsidere har som formål å sikre en særlig aktsomhet ved kjøp og salg av verdipapirer utstedt av selskapet samt en meldeplikt ved slike transaksjoner. For en hensiktsmessig praktisering av disse tilfeller er det behov for en statisk avgrensning. Utvalget viser til at andre ansatte med tilgang til innsideinformasjon, f.eks. en forsker som utvikler et nytt og viktig patent for selskapet, sjefens sekretær mv., vil være underlagt taushetsplikt og rådgivningsforbud, se pkt.4.4.5, samt det generelle forbudet mot innsidehandel.»

Utvalget foreslår at det gis en hjemmel for Kredittilsynet til i tvilstilfelle å avgjøre hvem som skal anses som ledende ansatt.

Utvalget viser til at det i en rekke tilfeller er naturlig at også ledende ansatte og styremedlemmer i datterselskap omfattes. Dersom f.eks. administrerende direktør i datterselskapet møter i konsernets ledergruppe eller mottar informasjon om konsernet på annen måte eller informasjonen om datterselskapet har vesentlig betydnig for aksjekursen, er det ikke grunn til å unnta disse fra primærinnsidernes plikter. På denne bakgrunn foreslår utvalget at tilknytningskriteriet for disse bør være konsernet, men at vilkåret skal være at vedkommende kan antas å normalt få adgang til innsideinformasjon.

Medlemmer av kontrollkomiteen omfattes i dag av undersøkelses- og klareringsplikten. Utvalget finner det hensiktsmessig at slike personer i tillegg pålegges meldeplikt. På denne bakgrunn foreslås at medlemmer av kontrollkomiteen regnes som primærinnsidere i relasjon til de nevnte bestemmelser. I samsvar med gjeldende rett foreslås dessuten at selskapets revisor bør omfattes av denne personkretsen, jf. NOU 1996:2 s. 68.

Høringsuttalelsene

Bankforeningen støtter forslaget om at personkretsen som skal omfattes av aktsomhetsplikten og meldeplikten, bør være identiske. Når det gjelder forslaget om at Kredittilsynet i tvilstilfeller skal kunne avgjøre hvem som skal anses som «ledende ansatt», antar Bankforeningen at en vil ha krav på slik uttalelse på forespørsel.

Kredittilsynet foreslår å endre persongruppen «ledende ansatte» til «ansatte». Kredittilsynet kan ikke se at det er noen grunn til å unnta personer som normalt har innsideinformasjon fra aktsomhetsplikten, selv om de ikke har en høy formell stilling.

Når det gjelder hvem som skal regnes som «ledende ansatt», mener Næringslivets Hovedorganisasjon det er hensiktsmessig å bygge på foretakenes egne vurderinger av hvilke personer det gjelder.

Oslo Børs viser til bestemmelsen om at Kredittilsynet skal kunne avgjøre hvem som er «ledende ansatt», og uttaler:

«Oslo Børs legger til grunn at bestemmelsen skal forstås slik at en eventuell straffesanksjonering vil bero på en objektiv fortolkning av «ledende ansatt» ut fra alminnelige fortolkningsprinsipper når Kredittilsynet ikke tidligere har truffet vedtak som nevnt. Har Kredittilsynet tidligere truffet gyldig vedtak må dette være avgjørende.»

NSRF anser det noe uheldig at revisor nevnes i bestemmelsen som etablerer meldeplikt ved erverv eller salg av aksjer fordi dette implisitt kan oppfattes som en tillatelse for revisor til slik handel. Det er vist til aksjelovens og revisorlovens forbud mot at revisor kan eie aksjer i det selskap som revideres.

Departementets vurdering

Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at såkalte primærinnsidere fortsatt skal pålegges særlige plikter ved handel i finansielle instrumenter utstedt av foretaket de er tilknyttet. Som det fremgår i pkt. 4.2.3, 4.2.4 og 5.2 foreslår departementet enkelte endringer i de særlige pliktene for primærinnsidere i forhold til gjeldende rett. Etter departementets forslag vil primærinnsiderne være pålagt å foreta en forsvarlig undersøkelse (se nedenfor pkt. 4.2.3), samt å melde fra overfor børsen (se kapittel 5). Videre foreslår departementet å videreføre gjeldende regler om handleforbud for primærinnsidere i visse perioder (se pkt. 4.2.4.) Disse pliktene er straffesanksjonerte. Det bør således legges vekt på å få en mest mulig klar avgrensning av hvem som skal anses som primærinnsidere i relasjon til de aktuelle bestemmelsene.

Etter gjeldende rett vil styremedlemmer både ha undersøkelses- og klareringsplikt, og foretaket plikter å melde deres handel i verdipapirer utstedt av selskapet til børsen. Departementet foreslår i likhet med utvalget at styremedlemmer fortsatt skal regnes som primærinnsidere i forhold til regler som nevnt under pkt. 4.2.3 og kapittel 5.

Utvalget foreslår at varamedlemmer og observatører til styret skal omfattes av de samme regler som styremedlemmene, i den grad de har tilgang til tilsvarende informasjon som styremedlemmene. Etter departementets syn bør man i den grad det er mulig - unngå at lovteksten lar det bero på et skjønn om en person skal anses som primærinnsider eller ikke. På denne bakgrunn vil departementet foreslå at observatører og varamedlemmer til styret skal regnes som primærinnsidere, uavhengig av en vurdering av hva slags informasjon de har tilgang til.

I likhet med utvalget går departementet inn for at medlemmer av kontrollkomitéen og foretakets revisor skal regnes som primærinnsidere. Når det gjelder revisor, viser departementet til at personer som eier aksjer i det selskap som revideres, ikke kan velges til revisor, jf. aksjeloven § 10-6 og revisjonsloven § 5 første ledd nr. 1. Dersom revisor på tross av dette handler i selskapet, vil de særlige reglene for primærinnsidere få anvendelse.

Departemenet går i likhet med utvalget, og i samsvar med gjeldende rett, inn for at «ledende ansatt» skal omfattes av primærinnsiderbegrepet. Den nærmere avgrensningen av «ledende ansatte» vil variere fra foretak til foretak, bl.a avhengig av hvordan virksomheten er organsiert. Vurderingen vil etter departementets syn særlig bero på to forhold. For det første må vedkommende være i posisjon til å kunne påvirke slike disposisjoner selskapet foretar som kan være av kurssensitiv art. Det bør være personens reelle innflytelse som er avgjørende. Stillingsbetegnelse og tittel vil imidlertid kunne være momenter av betydning. Det bør ikke være avgjørende hvorvidt vedkommende har lederoppgaver overfor andre ansatte. Den nærmere avgrensningen må imidlertid foretas konkret på bakgrunn av de reelle forhold. For det andre bør den ledende ansatte ha en stilling som gir ham eller henne regelmessig tilgang på informasjon som kvalitativt, men ikke nødvendigvis kvantitativt, er på linje med den administrerende direktør, mottar. I større foretak hvor administrerende direktør har en egen ledergruppe (gruppe opprettet med det formål å drøfte vesentlige beslutninger i foretaket), bør det være tilstrekkelig at vedkommende regelmessig mottar informasjon av samme kvalitet som minst ett av medlemmene i denne. Hensynet til en hensiktsmessig avgrensning av meldeplikten vil også tilsi en viss begrensing i personkretsen som omfattes. De nevnte forhold tilsier en slik avgrensning mot øvrige ansatte som departementet foreslår. Det understrekes at øvrige ansatte som får tilgang til innsideinformasjon i tillegg til det alminnelige forbudet mot innsidehandel vil være underlagt taushetsplikt og rådgivningsforbud, jf. pkt. 4.2.4.

Departementet viser til at foretakene etter utkastets § 3-1 fjerde ledd plikter å sende inn lister til børsen over sine primærinnsidere, herunder de «ledende ansatte». Bestemmelsen er nærmere omtalt i pkt. 5.2.5. Slike lister vil ikke være avgjørende for hvem som skal anses som «ledende ansatte» i forhold til meldeplikten og undersøkelsesplikten. I en eventuell straffesak må dette bero på en konkret tolking. Dersom selskapet selv har vurdert vedkommende som ledende ansatt, vil dette imidlertid kunne være et moment av betydning.

Departementet vil ikke gå inn for at Kredittilsynet med bindende virkning for en eventuell senere straffesak skal kunne avgjøre hvem som er «ledende ansatte». Etter departementets syn foreligger ikke tilstrekkelig grunn til å fravike prinsippet om at tolking og subsumsjon i slike tilfeller avgjøres av domstolene. Kredittilsynet vil imidlertid kunne gi foretakene veiledende uttalelser om hvem man anser som «ledende ansatte». Departementet anser det for lite praktisk at det vil oppstå rettstvist om forståelsen av «ledende ansatte» i tilfeller der en ansatt har opptrådt i samsvar med en veiledende uttalelse fra Kredittilsynet.

Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at ledende ansatte og styremedlemmer i selskaper i samme konsern i en viss utstrekning regnes som primærinnsidere. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. De samme hensyn gjør seg etter departementets syn gjeldende for disse i den utstrekning de normalt har tilgang på innsideinformasjon om datterselskapet eller konsernet som sådan.

4.2.3 Undersøkelses- og klareringsplikt

Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår å erstatte dagens undersøkelses- og klareringsplikt med en særlig aktsomhetsplikt. Det uttales i denne forbindelse bl.a. (NOU 1996:2 s. 62-63):

«Utvalget legger til grunn at det er viktig med bestemmelser som effektiviserer forbudet mot innsidehandel og som søker å lette de håndhevingsmessige problemer forbundet med forbudet. Det har imidlertid vist seg å være en rekke ulemper knyttet til bestemmelsen om undersøkelses- og klareringsplikt. Bestemmelsene er noe uklare, særlig når det gjelder forholdet mellom undersøkelsesplikten og klareringsplikten, samt om overtredelse av klareringsplikten i seg selv er omfattet av straffebestemmelsen. Ett spørsmål er om undersøkelsesplikten automatisk er oppfylt dersom klarering er foretatt. Som nevnt ovenfor la Finanskomitéen til grunn at klareringsplikten skulle konkretisere undersøkelsesplikten. I Kredittilsynets rundskriv nr. 20/93 er det lagt til grunn at undersøkelsesplikten er generell og i gitte situasjoner kan tenkes å favne videre enn reglene om klareringsplikt, selv om den normalt vil være oppfylt ved å foreta klarering. Det gis imidlertid ingen nærmere retningslinjer for hvilke tiltak en slik videre undersøkelsesplikt innebærer. I den Høyesterettsdommen som er omtalt under pkt.4.2.3, ble det lagt til grunn at undersøkelsesplikten kan gå lenger enn til kun oppfyllelse av klareringsplikten. Videre la retten til grunn at selv om klareringsplikten på bakgrunn av uttalelsene under komitebehandlingen må være å anse som en del av aktsomhetsnormen, så foreligger det ikke tilstrekkelig hjemmel for å anse overtredelse av klareringsplikten som straffbar i seg selv.

Det synes videre på det rene at gjeldende bestemmelse er tyngende for styremedlemmer og ledende ansatte, og for administrerende direktør i et større foretak vil ordningen kunne fremstå som både vanskelig og tidkrevende. At en eventuell uriktig klarering er straffesanksjonert, kan medføre at administrerende direktør pga. egen risikoaversjon vil avstå fra å gi klarering. Ordningen vil videre kunne bidra til ytterligere å styrke administrerende direktørs og ledelsens posisjon i forhold til aksjonærenes, jf. omtale av kontrollproblematikken under pkt.4.4.4. Det kan tenkes uheldige utslag av reglene ved at administrerende direktør rent faktisk kan blokkere eierskifter ved å nekte å klarere kjøp eller salg av selskapets aksjer som ønskes gjennomført av aksjonærer som er representert i styret, selv om slik oppførsel vil være rettsstridig og kan lede til erstatningsansvar.

Det kan også reises spørsmål om det er hensiktsmessig at man i praksis får en egen type saker som utgjør brudd på klareringsplikt, løsrevet fra innsidehandelforbudet. I tilfeller der det er på det rene at det ikke foreligger innsideinformasjon og derfor ikke et handleforbud etter § 6, kan det fremstå som unødvendig at det offentlige griper inn, f.eks. ved å reise straffesak. Utvalget viser i denne forbindelse til at primærinnsiderne, som ofte har innsideinformasjon, trolig vil være forsiktig med å handle verdipapirer. Det må videre antas at selskapet selv ønsker å beskytte seg mot uheldige transaksjoner som kan medføre fokus mot og negativ omtale av selskapet og dets primærinnsidere ved å innføre egne handleforbud. Denne formen for selvregulering gir grunnlag for å stille spørsmål ved om dagens regelverk er mer omfattende enn nødvendig i forhold til primærinnsidere.»

Når det gjelder innholdet av den særskilte aktsomhetsplikten uttaler utvalget bl.a.:

«Med en særlig aktsomhetsplikt mener utvalget at primærinnsiderne aktivt må påse at det ikke foreligger innsideinformasjon, dvs. at de handler under et strengere regime enn andre «innsidere». Denne omlegging tar sikte på å hindre at det handles på et tidspunkt hvor det foreligger fortrolig informasjon om foretaket. Overtredelse av aktsomhetsplikten vil typisk kunne foreligge i de tilfelle vedkommende overtrer de plikter som følger av tilknytningsforholdet, f.eks. plikten til å sette seg inn i saker som skal behandles og plikt til etterlevelse av de rutiner som gjelder for det organ man sitter i. Ved tvil kan det være rimelig å rette en henvendelse til foretaket.

....

Når det gjelder primærinnsideres handel i foretakets verdipapirer, bør det være i selskapets interesse at denne foregår tilfredsstillende. Foretakene vil derfor kunne utarbeide interne rutiner for slik handel. For å markere viktigheten av slike rutiner foreslår utvalget også en bestemmelse hvor det fremgår at det ved vurderingen av om aktsomhetsplikten er overholdt, skal legges vekt på om det er foretatt undersøkelse og /eller forestått frivillig klarering, dvs å rette en forespørsel til selskapet. Utvalget vektlegger for det første at foretakene nå har innrettet seg så godt som mulig til gjeldende regelverk, slik at regler om undersøkelses- og klareringsplikt evt. kan videreføres i interne rutiner, men da tilpasset foretakenes konkrete og praktiske situasjon og behov. For det andre er det også betryggende for vedkommende som handler å ha klarert handelen, og særlig nyttig i en situasjon hvor det kort tid etter handelen offentliggjøres informasjon om foretaket som påvirker kursen. Dersom klarering er foretatt, vil vedkommende stå sterkere i en eventuell sak. Klarering kan altså bidra til å forhindre mistanke om innsidehandel og til å sikre at man unngår kritikk. Som nevnt over har Næringslivets Aksjemarkedsutvalg utarbeidet standardreglement for børsnoterte selskap om medarbeideres egenhandel med verdipapirer utstedt av selskapet samt klarering av slik handel.»

Utvalget foreslår at aktsomhetsplikten skal ha tilsvarende anvendelsesområde som gjeldende regler om undersøkelses- og klareringsplikt. Tilsvarende det som gjelder for forbudet mot innsidehandel, foreslår imidlertid utvalget at også tilskyndelse til kjøp og salg skal være omfattet av aktsomhetsplikten.

Overtredelse av aktsomhetsplikten foreslås å skulle kunne straffes både ved forsettlig og uaktsom overtredelse, men med en lavere strafferamme enn ved overtredelse av forbudet mot innsidehandel. Utvalget viser til at i tilfeller der det foreligger innsideinformasjon i foretaket på det tidspunktet vedkommende handler og han ikke var aktsom nok, vil han kunne straffes for overtredelse av aktsomhetsplikten. Etter utvalgets syn unngår man ved en slik regel at det «reises straffesak i tilfeller hvor det er på det rene at det ikke forelå innsideinformasjon på handletidspunktet».

Høringsuttalelsene

Aksjesparerforeningen støtter forslaget om at reglene om undersøkelses- og klareringsplikt erstattes av en særskilt aktsomhetsnorm. Det er vist til at reglene om innsidehandel ikke bør utformes slik at de hindrer deltakelse i markedet som ikke er basert på innsideinformasjon.

Kredittilsynet er i likhet med utvalget av den oppfatning at dagens bestemmelser om undersøkelser og klarering av uhensiktsmessige. Kredittilsynet støtter forslaget om istedet å innføre en særskilt aktsomhetsplikt. Videre understreker Kredittilsynet betydningen av at selskapet selv utarbeider interne regler om undersøkelse og klarering. Det vises til at utstederselskapet selv vil være best i stand til å utvikle rutiner som gjør primærinnsidernes aktsomhetsplikt effektiv, og at medvirkning fra selskapet vil være nødvendig for å bringe til den handlendes kunnskap at det foreligger innsideinformasjon i selskapet. Videre uttaler Kredittilsynet:

«Dersom det skulle vise seg at utstederforetakenes interne rutiner ikke er tilstrekkelig vil Kredittilsynet se det hensiktsmessig å ha en lovhjemmel til å pålegge utstederselskapene å utarbeide og følge betryggende rutiner for å forebygge handel som nevnt over. I «betryggende» legger Kredittilsynet bl.a. at det foreligger formaliserte rutiner basert på skriftlighet og tidfesting, samt handlefrister.»

Kredittilsynet foreslår videre at foretak som overtrer plikten til å utarbeide betryggende rutiner straffes med bøter.

Norges Fondsmeglerforbund støtter forslaget om å erstatte undersøkelsesplikten og klareringsplikten med en særlig aktsomhetsplikt. Det vises til at den nåværende bestemmelsen bidrar til å redusere eiernes incitament til å følge opp sitt eieransvar ved å påta seg styreverv. Videre uttales:

«Undersøkelses- og klareringsplikten har dessuten den virkning at administrerende direktør gis en direkte mulighet til å blokkere endringer i eierforholdene i selskapet gjennom å nekte klarering av styremedlemmenes kjøp og salg selv om det ikke er grunnlag for det. Årsaken til dette kan være enten en overforsiktig linje fra administrerende direktør grunnet konsekvensene av eventuelle feilaktige klareringer, eller motvilje mot endringer i eierforholdene.»

Norges Forsikringsforbund foreslår at bestemmelsen om at det ved vurderingen av om aktsomhetsplikten er oppfylt skal legges vekt på om undersøkelse er foretatt eller handelen er klarert, tas ut. Forbundet frykter ellers at det i praksis vil være undersøkelse og klarering som er kriterier for om aktsomhetsnormen er oppfylt, noe som etter forbundets syn ikke vil være i samsvar med Verdipapirhandellovutvalgets intensjon.

Norske Finansanalytikeres Forening stiller seg positive til at undersøkelses- og klareringsplikten erstattes av en særskilt aktsomhetsplikt.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) stiller seg positive til endringsforslagene, men etterlyser en klarere avgrensning av gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsen.

Sparebankforeningen støtter utvalgets forslag og uttaler bl.a.:

«Vår erfaring er at klareringsplikten ikke har ført til store praktiske vanskeligheter i grunnfondsbevissparebankene. Klarering er «en håndfast» og relativt enkel måte å dokumentere at undersøkelse er foretatt fra primærinnsiderens side. Utkastet til lovtekst understreker da også at klarering er en naturlig og betryggende måte primærinnsideren kan klarere en handel på. Vi tror således at utvalgets forslag i praksis ikke nødvendigvis vil innebære store reelle endringer i det som er gjengse rutiner i børsnoterte selskaper i dag. Imidlertid gir lovutkastet mulighet for mer fleksible løsninger. Det er etter vårt skjønn ikke vesentlige betenkeligheter ved å åpne for dette.»

Bankforeningen foreslår imidlertid å beholde en regel om undersøkelsesplikt og uttaler:

«Bankforeningen ser behovet for å understreke at primærinnsidere bør opptre aktsomt. Imidlertid kan det være ønskelig å gi denne aktsomhetsplikten et noe mer konkret innhold og Bankforeningen vil derfor foreslå å beholde en regel om undersøkelsesplikt, men da uten de tyngende reglene om klarering. Undersøkelsesplikten kan sies å være innarbeidet og kjent begrep, og det er vanskelig å se ut fra utvalgets utredning hva aktsomhetsbegrepet skal inneholde annet enn en undersøkelsesplikt. I begrepet «undersøkelse» ligger det dessuten en sterkere oppfordring til en handling som senere skal kunne dokumenteres enn i begrepet «aktsomhet».

Etter ØKOKRIMs syn er det visse uklarheter mellom utkastets § 2-1 første (innsidehandelforbudet) og annet ledd (særskilt aktsomhetsplikt). Videre uttaler Økokrim følgende om forslaget til en særskilt aktsomhetsplikt:

«Økokrim vil for sin del framholde at en skjønnsmessig bestemmelse om aktsomhetsplikt vil være vanskelig å håndtere bevismessig i en straffesak. Aktsomhetsplikten vil derfor lett bli et slag i luften, fordi en effektiv straffesanksjonering av brudd ikke lar seg gjennomføre.

Økokrim mener derfor den form for objektiviserende regler som dagens undersøkelses- og klareringsplikt innebærer, er langt å foretrekke for å motvirke misbruk av innsideinformasjon. Imidlertid bør også disse reglene gjøres til gjenstand for visse endringer som uklarheter i praksis har skapt behov for, jf bl a Høyesteretts kjennelse i Rt 1995 s 1447.»

Departementets vurdering

I saker vedrørende overtredelse av forbudet mot innsidehandel har det i praksis vist seg vanskelig å bevise at en person faktisk har innehatt innsideinformasjon. For å lette et eventuelt bevistema på dette punktet foreslo Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 72 (1990-91) å innføre regler om omvendt bevisbyrde for en viss personkrets med en særlig tilknytning til selskapet. Ved behandlingen av lovforslaget i Finanskomitéen gikk flertallet mot forslaget. På bakgrunn av forslag fra Oslo Børs fremmet under komitébehandlingen foreslo komitéens flertall istedet regler om undersøkelses- og klareringsplikt. Fra Komitéens innstilling siteres (Innst. O. nr. 5 (1991-92) s. 11):

«Flertallet legger til grunn at en undersøkelsesplikt for en avgrenset gruppe personer forut for kjøp og salg av verdipapirer utstedt av et selskap de har en særlig tilknytning til vil måtte innebære at sentrale tillitsmenn og ansatte må forhåndsklarere sin handel med selskapets verdipapirer med selskapets øverste ledelse.

En slik regel vil gi en forutberegnelighet samtidig som forslaget må antas å ha en preventiv effekt for den gruppen personer som pålegges undersøkelsesplikt. Bevisproblemer ved eventuelle brudd på undersøkelsesplikten vil bli vesentlig redusert ved at klareringen av handelen skal skje skriftlig og ved at det gis hjemmel for å gi forskrifter om det nærmere innholdet av slike klareringer.»

Som det fremgår over mener Verdipapirhandellovutvalget og en rekke av høringsinstansene at gjeldene bestemmelser om undersøkelses- og klareringsplikt ikke er hensiktsmessige.

Departementet støtter utvalgets forslag om å fjerne klareringsplikten i sin nåværende form, men vil forslå å videreføre dagens undersøkelsesplikt for såkalte primærinnsidere.

Departementet vil understreke betydningen av slike forebyggende tiltak mot innsidehandel som undersøkelses- og klareringsplikten har representert. Departementet antar imidlertid at undersøkelsesplikt, kombinert med en utvidet meldeplikt, vil gi et mer effektivt og hensiktsmessig vern mot innsidehandel enn dagens system hvor også klareringsplikt inngår som virkemiddel.

Både utvalget og flere av høringsinstansene har vist til at dagens klareringsplikt oppleves som uforholdsmessig tyngende for ledelsen i de berørte foretak. At uriktig klarering er straffesanksjonert, kan medføre at administrerende direktør er tilbakeholden med å gi klarering, selv om det kan anses tvilsomt om det foreligger opplysninger som gir grunn til å nekte. Utvalget samt endel høringsinstanser har også pekt på at ordningen kan gi administrerende direktør uforholdsmessig stor makt i det han kan nekte styremedlemmer å kjøpe og selge aksjer p.g.a motvilje mot endringer i eierforholdene. Departementet vil på bakgrunn av lovutvalgets drøftelse og forslag samt de innsigelsene som er fremkommet i høringen foreslå å oppheve klareringsplikten i sin nåværende form. Som det vil fremgå nedenfor, vil imidlertid en viss form for klarering kunne være nødvendig for å skape notoritet rundt primærinnsiderens undersøkelser.

Departementet vil foreslå at undersøkelsesplikten for primærinnsidere i det alt vesentlige videreføres. Undersøkelsen må foretas på en forsvarlig måte. Et krav om forsvarlig undersøkelse vil etter departementets skjønn gi en mer presis angivelse av gjerningsinnholdet enn en generell aktsomhetsplikt. Dette vil være til fordel for både primærinnsiderne og for de myndigheter som skal håndheve forbudet. Dessuten er begrepet «undersøkelsesplikt» et innarbeidet og kjent begrep. Departementet antar imidlertid at forslaget om en undersøkelsesplikt ikke vil innebære en vesentlig realitetsforskjell i forhold til utvalgets forslag om en særskilt aktsomhetsplikt.

Undersøkelsesplikten vil innebære at primærinnsiderne før de handler med finansielle instrumenter utstedt av selskapet, aktivt må undersøke hvorvidt det foreligger innsideinformasjon i foretaket. Undersøkelsesplikten vil etter departementets forslag ikke være begrenset til informasjon om foretaket, slik det synes å være forutsatt i utvalgets forslag. Også informasjon om de finansielle instrumentene bør etter departementets syn være omfattet av undersøkelsesplikten. Dette vil f. eks omfatte informasjon om et forestående oppkjøpstilbud av selskapets aksjer. Informasjon om andre forhold som er egnet til å påvirke kursen, som f. eks planer om endringer i de rammebetingelsene myndighetene påvirker for utstederforetaket vil etter forslaget falle utenfor undersøkelsesplikten. Det vises til at undersøkelsesplikten etter forslaget omfatter informasjon i foretaket, en avgrensning mot informasjon enkeltpersoner måtte inneha om «andre forhold» av kurssensetiv art, og som ikke kan anses mottatt av noen på vegne av selskapet som sådan.

Straffeansvar for brudd på undersøkelsesplikten vil etter departementets forslag være betinget av at det faktisk forelå innsideinformasjon i foretaket. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Med en slik regel vil departementet unngå at det reises straffesak i tilfeller hvor det er på det rene at det ikke forelå innsideinformasjon på handletidspunktet.

Spørsmålet om hva som er en forsvarlig undersøkelse vil bero på en skjønnsmessig vurdering, der vedkommendes tilknytningsforhold til foretaket, og den forestående transaksjonens art og størrelse, vil være momenter av betydning. Unnlatelse av å foreta forsvarlig undersøkelse må eksempelvis normalt anses å foreligge i de tilfellene vedkommende overtrer de pliktene som følger av tilknytningsforholdet, f.eks. plikten til å sette seg inn i saker som skal behandles og plikten å etterleve de rutiner som gjelder for det organ vedkommende sitter i.

Undersøkelsesplikten for primærinnsidere fremstår som en selvstendig, straffesanksjonert plikt i forhold til innsideforbudet i første ledd. Dette gjenspeiles i forskjellen i strafferammer, jf. utkastets § 13-3. Etter departementets syn tar de to bestemmelsene sikte på å regulere forskjellige sider ved innsidehandlerens straffbare forhold. På denne bakgrunn antar departementet at bestemmelsene vil kunne anvendes ved siden av hverandre, dersom det objektive gjerningsinnholdet for den enkelte bestemmelsen og den tilstrekkelige skyld er utvist.

Departementet vil understreke betydningen av gode interne rutiner i utstederforetakene og peker på at overtredelse av eventuelle interne rutiner om undersøkelse vil kunne være et relevant og vektig moment ved vurderingen av om forsvarlig undersøkelse er foretatt. Gode interne rutiner vil således kunne tillegges betydning ved fastleggelsen av undersøkelsespliktens konkrete innhold. Kredittilsynet la i sin høringsuttalelse vekt på at interne rutiner må baseres på skriftlighet, tidfesting og handlefrister. Departementet slutter seg til at det vil kunne være hensiktsmessig. Departementet vil imidlertid ikke foreslå en forskriftshjemmel for å regulere slike rutiner. Som utvalget peker på, vil det være i foretakenes interesse å utarbeide slike rutiner. Departementet legger til grunn at i de foretak en ønsker at primærinnsiderne skal kunne handle i selskapets aksjer uten å risikere straffeansvar p.g.a misligholdt undersøkelsesplikt, vil ledelsen sørge for å utarbeide slike rutiner. Ved å la foretakene selv utarbeide rutiner vil en på en mer effektiv måte kunne fange opp ulike informasjonsstrømmer i de ulike foretak på en bedre måte enn ved generelle forskrifter. Departementet antar at det ved utarbeidelse av interne rutiner vil kunne være vanskelig å unngå en eller annen form for klarering for å sikre notoritet, dvs. at den aktuelle primærinnsideren kan dokumentere eller på annen måte vise at undersøkelsen er foretatt. En slik intern klareringsordning vil imidlertid ikke medføre straffeansvar ved uriktig klarering. Klarering vil heller ikke være et vilkår for å kunne handle, dersom primærinnsideren på annen måte kan skaffe tilstrekkelig notoritet rundt den foretatte undersøkelse. Dette vil etter departementets syn gi en slik eventuell klarering et annet og mer hensiktsmessig innhold enn dagens klareringsplikt.

4.2.4 Handleforbudet

Lovutvalgets forslag

Lovutvalget foreslår å oppheve forbudet mot at tillitsvalgte og ledende ansatte handler verdipapirer utstedt av selskapet i visse perioder. Utvalget peker på at dagens handleforbud er begrunnet i den tidlige tilgang primærinnsiderne normalt vil ha til fortrolig selskapsinformasjon. Primærinnsideres handel i tiden forut for offentliggjøring av slike tall kan føre til mistanke om innsidehandel, og et objektivt handleforbud antas derfor å ha betydning for tilliten til markedet.

Utvalget viser imidlertid til at det har fremkommet kritikk av bestemmelsen, og uttaler i denne forbindelse (NOU 1996:2 s. 63-64):

«Det har imidlertid fremkommet kritikk av bestemmelsen i de tre årene den har vært i kraft. Det er hevdet at handleforbudet vanskeliggjør investorers mulighet til å være aktive eiere og tilsvarende hindrer at ledelsen i et selskap kan eie verdipapirer selskapet har utstedt. Det er også vist til at den informasjonen som fremkommer i regnskaper ofte samsvarer med markedets forventninger og derfor ikke påvirker kursen. I tillegg har enkelte pekt på at primærinnsideres handel også representerer informasjon til markedet som bidrar til prisdannelsen.

I store børsnoterte selskap som ofte kjennetegnes av at eierskapet er spredt på mange og forholdsvis små aksjonærer, vil den daglige styring og forvaltning av verdiene være tillagt en ledelse som er ansatt av et styre valgt av aksjonærene. For eierne er målet at ledelsen tar beslutninger om investeringsprosjekter mv. som maksimerer verdien av egenkapitalen og dermed også bidrar til å maksimere verdien av aksjonærenes samlede formue. I enkelte situasjoner vil det være i ledelsens interesse å fatte beslutninger der det ikke utelukkende tas slike hensyn. Dette påfører aksjonæren et styrings- og kontrollproblem. Ulike former for kontrollmekanismer kan derfor være viktige for å sikre en effektiv ressursforvaltning i selskaper generelt og er særlig relevant i børsnoterte selskaper. Normalt foregår kontrollen gjennom selskapets styrende organer. Begrensninger i omsetningsadgangen, bl.a gjennom perioder med handleforbud for tillitsmenn, kan tenkes å medføre at aksjonærer vegrer seg for å påta seg styreverv fordi de i minst fem måneder i året vil være avskåret fra å kjøpe og selge aksjer. Bestemmelsen kan dermed bidra til å svekke den kontroll som aktive eiere utøver.

Etter utvalgets syn bør det være en målsetting at de børsnoterte selskapene har aktive eiere. Det bør også være en målsetting at større aksjonærer øver innflytelse i styret heller enn utenfor styret. I den grad store aksjonærer måtte velge å øve innflytelse utenfor styret vil dette være negativt for bedriftsdemokratiet som bygger på ansattes styrerepresentasjon.

Videre er det hevdet at bestemmelsen diskriminerer private investorer. Institusjonelle investorer som er representert i styret til et utstederselskap kan likevel handle dersom de har tilfredsstillende rutiner som sikrer at investeringsbeslutninger og fortrolig informasjon holdes adskilt, se pkt.4.4.2.»

Utvalget viser for øvrig til at bestemmelsen er av objektiv karakter og har som formål å sette klare grenser, men at det likevel har vært reist enkelte tolkningsspørsmål i forbindelse med praktiseringen av bestemmelsen. Blant annet er det etter utvalgets syn noe uklart hva som fyller kravene til et foreløpig årsoppgjør. Det er vist til at børsnoterte selskap ofte fremlegger foreløpige regnskapstall og at det verken i lovteksten eller i forarbeidene fremgår hvilke krav som må oppfylles for at disse skal kunne anses som foreløpig årsoppgjør. Oslo Børs har imidlertid i sitt hefte; Regnskapsspørsmål 1995, antatt at dersom et selskap presenterer foreløpige regnskapstall som tilfredsstiller nærmere angitte krav, vil perioden med handleforbud bestemmes ut fra det tidspunktet selskapet presenterer disse.

Når det gjelder årsoppgjør og delårsrapporters kursrelevans uttaler utvalget bl.a. (NOU 1996:2 s. 64):

«Som nevnt vil fremleggelse av årsoppgjør eller delårsrapport ikke gi særlig store utslag på kursen på verdipapirene med mindre resultatet avviker fra markedets forventninger. Utvalget viser til at andre forhold vil kunne ha vel så stor betydning for kursen på verdipapirene, som f.eks. inngåelse av store kontrakter, fusjoner, oppkjøpstilbud mv. Dette er omstendigheter som selskapene på lik linje med regnskapsinformasjon må offentliggjøre i tråd med børsregelverket og som også vil kunne være omfattet av forbudet mot innsidehandel i § 6 første ledd første punktum. Videre antar utvalget at primærinnsidere som ønsker å foreta ulovlig innsidehandel neppe vil gjøre dette i eget navn. Handleforbudet i § 6b vil derfor heller ikke kunne erstatte en effektiv håndhevelse av forbudet mot innsidehandel.»

Utvalget har vurdert å erstatte handleforbudet med en bestemmelse om utvidet opplysningsplikt for foretakene, men viser til at foretakene har opplysningsplikt overfor børsen om kurssensitive opplysninger, jf. børsforskriften § 5-2. På denne bakgrunn antas det å være overflødig med en særskilt opplysningsplikt om at resultatet vil fravike mye fra tidligere resultat eller fra markedets forventninger.

Videre uttaler utvalget:

«Videre har det for utvalget vært en forutsetning for å foreslå og oppheve handleforbudet at primærinnsidere skal opplyse om sin handel med verdipapirer utstedt av selskapet de er tilknyttet. Godt utbygde og effektive meldepliktsregler gjør behovet for handleforbudsperioder mindre. Det vises i denne sammenheng til kap. 5 og de endringer i meldepliktsregler som der foreslås, bl.a. at den meldepliktige selv skal melde handelen til børsen umiddelbart.»

Høringsuttalelsene

Aksjesparerforeningen, Bankforeningen, og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon støtter forslaget om at handleforbudet i visse perioder oppheves.

Også Kredittilsynet slutter seg til utvalgets forslag. Kredittilsynet antar at de forhold handleforbudet knytter seg til best kan ivaretas innenfor den aktsomhetsnormen utvalget har foreslått. Kredittilsynet peker imidlertid på at offentliggjøring av regnskapstall «... ikke sjeldent påvirker kursen på verdipapiret vesentlig». Kredittilsynet antar videre at overholdelse av børsregelverket neppe er avgjørende for om de periodiske regnskapstall har kurspåvirkningspotensiale ved offentliggjøring.

Norges Bank støtter utvalgets forslag og uttaler bl.a.:

«Norges Bank er enig med utvalget i at dagens handleforbud begrenser investors mulighet til å være aktiv eier. Generelt vil det være i alle aksjonærers interesser at eierinteressene er sterkt representert i selskapets styre. Det gjelder i like stor grad for små og mellomstore bedrifter som for de største bedriftene. Norges Bank mener at selv om oppheving av handleforbudet for primærinnsidere innebærer at de kan handle aksjer i eget selskap i større deler av året, vil utvalgets forslag ikke innebære en liberalisering av innsidehandel. Det vil fortsatt være handleforbud når det foreligger innsideinformasjon. Meldeplikten foreslås skjerpet og sanksjonsmulighetene for Kredittilsynet foreslås utvidet. Spesielt vil forslaget til skjerping og effektivisering av meldeplikten, bidra til en mer fullstendig informasjon til markedet slik at markedsaktørene gis vesentlig bedre mulighet til løpende å føre tilsyn med hverandre. Utvalgets forslag vil derfor legge forholdene bedre til rette for aktive og langsiktige eiere i norske bedrifter.»

Norges Fondsmeglerforbund støtter forslaget om å oppheve handleforbudet og uttaler:

«De objektive handleforbudsreglene kan neppe sies å være godt begrunnet sett ut fra dagens praksis for de børsnoterte selskapene. Felles for disse er at selskapene blir løpende analysert av markedsaktørene som verdipapirforetak og investorer. Med den informasjonsplikt selskapene har til markedet, er det sjeldent at det offentliggjorte årsregnskap eller delårsregnskap avviker fra markedets forventninger slik at det blir store kursutslag ved offentliggjøringen. Dersom selskapets ledelse ved sin løpende interne regnskapsføring ser at kommende delårsoppgjør eller årsoppgjør vil avvike vesentlig fra de forventninger som aksjekursen reflekterer, vil informasjonen bli offentliggjort i.h.t børsforskriftens § 5-2. Inntil informasjonen er offentliggjort vil enhver med kjennskap til informasjonen være forhindret fra å handle foretakets verdipapirer.»

Norske Finansanalytikeres forening støtter forslaget om å oppheve handleforbudet. Det vises til at dagens regler er forbundet med uheldige sidevirkninger, uten at de samme bestemmelsene i vesentlig grad bidrar til å forhindre innsidehandel.

Oslo Børs gir sin fulle tilslutning til utvalgets forslag. Tilpasningen synes etter børsens oppfatning å forenkle aktørenes plikter uten at det kan antas å gå på bekostning av tilliten til markedsplassen.

Sparebankforeningen er enig i utvalgets forslag. Det vises til at handleforbudet innebærer en sterk begrensning i omsetningsadgangen til en viktig aksjonærgruppe, uten at forbudet har den tilsiktede virkning.

Økokrim er enig i at reglene om handleforbud kan oppheves. Opphevelse av disse «objektiviserende reglene», gjør det etter Økokrims syn desto viktigere å beholde undersøkelses- og klareringsplikten.

Norges Statsautoriserte Revisorers Forening er den eneste høringsinstans som setter spørsmål ved utvalgets forslag. NSRF tar ikke stilling til om handleforbudet bør oppheves, men har bl.a. følgende merknader til utvalgets vurdering av regnskapets innvirkning på aksjekursen:

«Det pekes i utredningen på at et argument for å fjerne reglene om handleforbud er at den informasjon som fremkommer i regnskaper, ofte samsvarer med markedets forventninger og derfor ikke påvirker kursen. Etter vår oppfatning er dette et noe forenklet resonnement.»

NSRF viser til en rekke forskningsresultater som indikerer at regnskapsinformasjon både kan medføre vesentlige kursendringer og økt omsetningsvolum.

Departementets vurdering

Etter en samlet vurdering vil departementet foreslå at handleforbudet for primærinnsidere i visse perioder videreføres.

Departementet legger i likhet med NSRF og Kredittilsynet til grunn at regnskapsinformasjon vil kunne ha vesentlig innvirkning på aksjekursen. Primærinnsidere i utstederforetaket vil regelmessig ha tilgang til slik informasjon. Markedet vil normalt ikke ha slik informasjon. Av hensyn til å opprettholde tilliten i markedet bør derfor primærinnsidere i visse perioder fortsatt være avskåret fra å handle i finansielle instrumenter utstedt av foretaket de er tilknyttet. Bevishensyn tilsier også at en opprettholder straffesanksjonerte plikter som kontrollmyndighetene enkelt kan kontrollere om er overholdt.

Når det gjelder handleforbudets betydning for aktivt eierskap i børsnoterte selskaper, viser departementet til at handleforbudet ikke vil avskjære primærinnsidere med langsiktige eierinteresser fra å kjøpe eller selge aksjer i eget selskap.

Departementet viser forøvrig til at en i Sverige nylig har vedtatt endringer i Insiderlagen (SFS 1990:1342), som bl.a. omfatter innføring av forbud mot at visse primærinnsidere foretar korttidsforretninger i aksjer utstedt av foretaket de er tilknyttet. Det vises også til at London Stock Exchange i sitt regelverk bl.a. har regler som tilsvarer det gjeldende handleforbudet i Norge.

4.2.5 Taushetsplikt og rådgivningsforbud

Lovutvalgets forslag

Utvalget viser innledningsvis til at taushetsplikten etter vphl. § 1-9 (tidligere § 6a) omfatter de såkalte primærinnsidere, samt andre som på grunn av sin eierandel, oppdrag eller arbeid for utsteder har kjennskap til innsideinformasjon.

Utvalget understreker sammenhengen mellom taushetsplikten og rådgivningsforbudet. Utvalget foreslår at taushetsplikten og rådgivningsforbudet i fremtiden skal gjelde alle ansatte i utstederforetakene. På bakgrunn av EØS-reglene som gjennomfører Rdir 89/592/EØF (innsidehandeldirektivet), foreslår utvalget å endre taushetspliktsbestemmelsen, slik at det ikke stilles krav om tilknytning til utsteder. Det vises til utvalgets vurderinger i NOU 1996:2 s. 65.

Utvalget foreslår videre at taushetsplikten skal omfatte tilsvarende opplysninger som innsidehandelforbudet, dvs. presise og fortrolige opplysninger om verdipapirene, utstederen av disse eller andre forhold som er egnet til å påvirke kursen på verdipapirene vesentlig. Dette innebærer en utvidelse av taushetsplikten i gjeldende § 1-9 annet ledd (tidligere § 6a annet ledd). Etter dagens regler omfattes ikke «andre forhold» av taushetsplikten. Utvalget foreslår at rådgivningsforbudet skal ha samme anvendelsesområde som taushetspliktbestemmelsen.

Utvalget understreker betydningen av å ha interne rutiner for informasjonsflyt i verdipapirforetakene og uttaler i denne forbindelse (NOU 1996:2 s. 65):

«Utvalget har foreslått å utvide det generelle forbudet mot innsidehandel til også å omfatte tilskyndelse til kjøp og salg, se pkt.4.4.2.3. Tilskyndelse vil typisk omfatte rådgivning. Ettersom det bare er tilskyndelse til kjøp og salg som omfattes av innsideregelen, vil et selvstendig forbud mot rådgivning i tillegg ha betydning der det gis råd om å avstå fra en handel. Forbudet mot tilskyndelse og rådgivningsforbudet vil særlig kunne få betydning for verdipapirforetak som opptrer både som tilretteleggere og rådgivere for utstederforetak og driver investeringsrådgivning. Som nevnt under pkt.4.4.2.4 kan en megler med innsideinformasjon kun drive passiv megling. Enkelte problemer kan i denne sammenheng oppstå. Dersom en megler ikke gir råd, så kan dette indikere for kunden at det foreligger innsideinformasjon. Denne problematikken understreker hvor viktig det er at verdipapirforetakene har interne rutiner som sikrer at informasjonen ikke flyter fra den del av foretaket som driver rådgivning/tilrettelegging til den delen som driver megling og investeringsrådgivning.»

I tillegg til de endringene utvalget foreslår, knytter utvalget enkelte kommentarer til taushetspliktbestemmelsens rekkevidde og særlig tolkningen av uttrykket «uvedkommende». Det vises til utvalgets drøftelse av begrepet «uvedkommende» i NOU 1996:2 s. 65-66.

Høringsuttalelsene

Bankforeningener kritiske til personkretsinndelingen i utkastets § 2-2 første ledd (taushetsplikt om fortrolige opplysninger), og uttaler:

«Det ville være mer oversiktlig om man i første ledd inntok den samme personkretsen som i aktsomhets- og meldepliktsreglene, dvs. primærinnsiderne jf. § 2-1 andre ledd. I § 2-2 andre ledd kan man utvide personkretsen for taushetsplikten og rådgivningsforbudet til også å omfatte de aktuelle sekundærinnsidere.»

Kredittilsynet mener at taushetsplikten og rådgivningsforbudet også bør omfatte personer som ikke er tilknyttet foretaket når disse får innsideinformasjon på grunn av sitt tillitsverv. Kredittilsynet viser dessuten til at personkretsen i bestemmelsen synes snevrere enn den personkrets som omfattes av aktsomhetsplikten, og at dette synes ubegrunnet. Videre knytter Kredittilsynet visse kommentarer til begrepet «uvedkommende». Når det gjelder innholdet i taushetsplikten, bør det etter Kredittilsynets syn kreves at enhver i sin behandling av fortrolig informasjon viser tilbørlig aktsomhet, slik at informasjonen ikke blir kjent for uvedkommende. Kredittilsynet uttaler i denne forbindelse:

«Avhengig av omstendighet vil det i denne plikten bl.a. kunne ligge en plikt til å bevare informasjonen betryggende (låse skuffer, data, osv.), gjøre mottager av informasjonen uttrykkelig oppmerksom på at opplysningene er kurssensitive gjennom å innhente taushetserklæringer fra den som mottar innsideinformasjon, samt evt. å avholde møter på slik måte at det utøves diskresjon. En slik plikt har fondsmeglere allerede i dag med bakgrunn i plikten til å ivareta kundens tarv, og plikten til å utvise god meglerskikk. Det samme gjelder formentlig i forhold til andre grupper underlagt yrkesmessige normer, eksempelvis advokater og revisorer. For slike grupper vil en uttrykkelig bestemmelse være en presisering av allerede eksisterende normer, og en påminnelse om viktigheten av å behandle kurssensitiv informasjon på en forsvarlig måte. Imidlertid finnes det grupper som ikke er underlagt slike normer f.eks. utstederselskapets ansatte, kreditorer, kontraktspartnere osv. Bestemmelsen hører naturlig sammen med taushetsplikten og det er derfor hensiktsmessig å plassere den i samme bestemmelse. For så vidt gjelder strafferamme bør den plasseres på samme nivå som taushetsplikten.»

Ingen av de øvrige høringsinstansene hadde merknader til utvalgets forslag.

Departementets vurdering

Departementet vil i likhet med utvalget foreslå å videreføre reglene om taushetsplikt og rådgivningsforbud. Det foreslås imidlertid visse presiseringer i forhold til gjeldende regler.

Departementet viser til at innsidehandeldirektivets art. 3, jf. art. 2 nr. 1 har en vid angivelse av personkretsen som skal ha taushetsplikt m.v. Det kreves ingen spesiell tilknytning til det utstedende selskap for å omfattes og en kan derfor ikke begrense personkretsen til primærinnsiderne, jf. utkastets § 2-1 annet ledd. Eksempelvis vil en megler uten tilknytning til utstedende selskap være omfattet, dersom vedkommende under utførelsen av sitt arbeid får kjennskap til innsideinformasjon. Utvalget har tatt hensyn til dette i sitt utkast. Departementet mener imidlertid at lovteksten har blitt unødvendig komplisert utformet. Videre vil en person etter utvalgets forslag i visse tilfeller samtidig kunne falle inn under flere av de personkretser som er angitt i lovteksten. Dette er etter departementets syn lite hensiktsmessig.

Departementet foreslår at taushetsplikten m.v. skal omfatte alle som pga. sin eierandel i utstederforetaket, eller pga. sitt arbeid, oppdrag eller tillitsverv får kjennskap til innsideinformasjon. Dette vil stort sett omfatte de samme personkretser utvalget har nevnt i sitt utkast, og regelen vil etter departementets syn få en noe enklere utforming enn etter utvalgets forslag. Videre vil en slik generell angivelse av personkretsene anses å være i samsvar med innsidehandeldirektivets system.

Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at taushetsplikten m.v skal omfatte tilsvarende opplysninger som innsidehandelforbudet. Dette innebærer at opplysninger om andre forhold enn de finansielle instrumentene eller utstederen av disse vil omfattes, noe som innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende § 1-9 (tidligere § 6a). Det vises forøvrig til reglene i børsforskriften § 5-1om behandling av informasjon før offentliggjøring.

Taushetsplikten gjelder bare overfor uvedkommende. Taushetsplikten skal ikke hindre informasjonsutveksling til personer med et begrunnet behov for opplysningene. Utstederselskapet må eksempelvis kunne gi opplysninger internt som er nødvendig for vanlig saksbehandling i selskapet. Eksternt må en kunne gi opplysninger som er nødvendig for den ordinære drift av virksomheten. Hverken internt eller eksternt bør taushetsbelagte opplysninger videreformidles i større utstrekning enn det mottakeren har et naturlig og saklig behov for. Forøvrig vil departementet vise til utvalgets drøftelse av enkeltsituasjoner der spørsmålet er aktuelt i NOU 1996:2 s. 65-66.

Kredittilsynet foreslår en straffesanksjonert plikt til å behandle innsideopplysninger med tilbørlig aktsomhet. Departementet viser til at ordet «taushetsplikt» i forvaltningsretten normalt benyttes som en samlebetegnelse på plikten til å sørge for at opplysninger ikke kommer ut, hverken muntlig eller skriftlig (se Frihagen, Forvaltningsrett II 1992 s. 181 og Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett 1994 s.425). Departementet antar at denne forståelsen av begrepet «taushetsplikt» også bør legges til grunn i denne sammenheng. Også uaktsom overtredelse av taushetsplikten kan være straffbar. På denne bakgrunn mener departementet at de situasjoner Kredittilsynet peker på er tilstrekkelig ivaretatt, og at det ikke er nødvendig med en ytterligere regulering av dette.

Departementet foreslår å videreføre rådgivningsforbudet. Et slikt forbud er i samsvar med innsidehandeldirektivets art. 3. Departementet foreslår som nevnt også å utvide det alminnelige forbudet mot innsidehandel til også å omfatte tilskyndelse til kjøp og salg, se pkt.4.2.1.5. I mange tilfeller vil derfor rådgivning også rammes av innsidehandelforbudet. Dersom vilkårene for straff er oppfylt for begge straffebud, antar departementet at det kun kan ilegges straff for overtredelse av forbudet mot innsidehandel, dvs. at innsidehandelforbudet vil konsumere rådgivningsforbudet. Rådgivningsforbudet vil etter dette få særlig betydning der det gis råd om å avstå fra en handel.

4.2.6 Krav til rapportering av informasjonsmottagere

Lovutvalgets forslag

Lovutvalget foreslår en ny bestemmelse som pålegger børsnoterte foretak å føre lister over eksterne mottakere av fortrolige opplysninger. Om bakgrunnen for forslaget uttaler utvalget (NOU 1996:2 s. 66-67):

«En rekke av bestemmelsene relatert til innsidehandel er knyttet til primærinnsidere. For å lette håndheving av forbudet mot innsidehandel bør det etter utvalgets syn stilles krav til notoritet rundt hvem som har fått informasjon i det enkelte tilfelle. Dette vil trolig også kunne ha en preventiv effekt ved å bidra til at sekundærinnsidere opptrer forsiktig.»

Videre antar utvalget at krav om en slik rapportering kan bidra til økt bevissthet i utstederforetakene i forhold til hvem som får tilgang til innsideinformasjon. Det vises forøvrig til utvalgets vurderinger i NOU 1996:2 s. 66-67.

Utvalget foreslår at lister over eksterne mottakere av fortrolige opplysninger skal oppbevares i 10 år. Det vises til at foreldelsesfristen for innsidehandel er 10 år, jf. straffel § 67. Videre foreslår utvalget at foretakene i de tilfelle de har plikt til å offentliggjøre den aktuelle informasjonen etter børslov- og forskrift, pålegges å oversende disse listene til børsen samtidig med at informasjonen offentliggjøres eller børsen informeres iht. børsl. § 4-7 annet punktum, jf. børsforskriften § 5-1 annet ledd. Utvalget viser imidlertid til at lister også skal føres i tilfeller der det benyttes rådgivere med tanke på f.eks. en fusjon, men hvor forhandlingene ikke fører frem til noen fusjon og plikt til offentliggjøring dermed ikke utløses. Kredittilsynet og børsen vil i slike tilfelle kunne innhente listene etter behov.

Høringsuttalelsene

Etter Norges Banks syn vil forslaget til rapporteringsrutiner for sekundærinnsidene øke oppmerksomheten omkring innsideproblemene. Norges Bank anser forslaget som en velbegrunnet og viktig skjerpelse av gjeldende lovgivning.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets forslag om at de børsnoterte foretakene skal føre lister over eksterne mottagere av innsideopplysninger.

Departementet antar i likhet med utvalget at slik rapportering kan bidra til økt bevissthet i utstederforetakene om hvem som får tilgang til innsideinformasjon. Videre antas at slik rapportering vil ha en preventiv effekt, fordi eksterne personer med innsideinformasjon da må kunne forventes å opptre særlig varsomt. Det vises forøvrig til at notoritet, dvs. klarhet rundt hvem som har fått informasjon i det enkelte tilfelle, vil kunne få stor betydning i en eventuell senere rettsak.

I samsvar med utvalgets forslag foreslås det at liste over eksterne mottakere av innsideopplysninger skal sendes børsen samtidig med at de aktuelle opplysningene oversendes i samsvar med børsloven § 4-7. Børsen vil imidlertid kunne kreve listene fremlagt på et tidligere tidspunkt, eksempelvis der offentliggjøring utsettes i medhold av børsforskriften § 23-2 tredje ledd. Departementet antar at det at børsen får oversendt listen og kan vurdere faren for lekkasjer, vil kunne ha betydning for om det gis adgang til utsatt offentliggjøring, jf. børsforskriften § 5-1. Det vises forøvrig til at også Kredittilsynet kan innhente listene etter behov.

4.2.7 Stedlig virkeområde

Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at forbudet mot innsidehandel skal gjelde verdipapirer som omsettes på norsk børs, uavhengig av om handelen faktisk foretas i det norske markedet, og også uavhengig av utsteders, investorers eller megleres nasjonalitet. Utvalget viser til at dersom verdipapirene omsettes også i regulert marked i utlandet, bør bestemmelsen komme til anvendelse uavhengig av om handelen effektueres i det norske eller utenlandske markedet. Videre viser utvalget til utkastets § 1-7, hvoretter departementet kan fastsette at de av lovens regler som gjelder børsnoterte verdipapirer, også skal gjelde tilsvarende for verdipapirer som omsettes i regulert marked.

Når det gjelder verdipapirer som ikke er børsnotert i Norge, uttaler utvalget (NOU 1996:2 s. 69):

«Verdipapirer som ikke er børsnoterte i Norge, skal etter utvalgets syn ikke reguleres av norske regler. Dersom verdipapirene omsettes i regulert marked i annen EØS-stat, vil hensynet til investorene og markedet anses ivaretatt gjennom regelverket i det land markedet er regulert. Når det gjelder verdipapir omsatt i markeder utenfor EØS-området vises det til at de fleste velutviklede verdipapirmarkeder i dag har forbud mot innsidehandel.»

Når det gjelder de tilknyttede reglene viser utvalget til at både aktsomhetsplikten, taushetsplikten og rådgivningsforbudet gjelder en nærmere angitt personkrets. Bestemmelsene gjelder i hovedsak personer knyttet til et utstederforetak. Utvalget legger til grunn at disse bestemmelsene gjelder uavhengig av om personen er innlending eller utlending, sålenge vedkommende har den nødvendige tilknytning til et foretak notert på norsk børs.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynet anser forslaget for snevert i forhold til Norges EØS-forpliktelser, når innsideforbudet avgrenses til «handel i finansielle instrumenter notert på norsk børs». Det er vist til innsidehandeldirektivet art. 5 som lyder: «Hver medlemsstat skal som et minimum gjøre gjeldende forbudene ..... for handlinger som finner sted på vedkommende stats territorium, i den utstrekning de aktuelle verdipapirer omsettes på et marked i en medlemsstat.»

Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til forslaget til stedlig virkeområde.

Departementets vurdering

Som påpekt av Kredittilsynet kan utvalgets forslag til stedlig virkeområde synes noe snevert i forhold til EØS-reglene som svarer til innsidedirektivets art. 5. Etter utvalgets forslag vil reglene få anvendelse på handel i finansielle instrumenter notert på norsk børs. EØS-reglene som svarer til direktivet synes imidlertid å forutsette at innsidehandelforbudet, taushetsplikten og rådgivningsforbudet skal komme til anvendelse på handlinger foretatt i Norge, dersom de aktuelle verdipapirene er gjenstand for organisert omsetning på et marked i en annen EØS-stat. På denne bakgrunn vil departementet foreslå å utvide innsidehandelreglenes stedlige virkeområde.

Etter dette vil innsidehandelforbudet, taushetsplikten og rådgivningsforbudet få anvendelse på f. eks kjøp og salg foretatt i Norge, dersom de aktuelle instrumentene omsettes på et organisert marked i EØS-området. For finansielle instrumenter som er notert på norsk børs, vil samtlige regler knyttet til innsidehandel og meldeplikt få anvendelse selv om transaksjonen foretas i utlandet, og uavhengig av om utsteder og/eller investor er utenlandske.

4.2.8 Ugyldighet, sanksjoner og straff

Lovutvalgets forslag

Utvalget viser til at verdipapirhandelloven tidligere hadde en regel om privatrettslig ugyldighet. Bestemmelsen fastsatte at en avtale ikke kunne gjøres gjeldende, dersom det måtte antas at verdipapirer var kjøpt eller solgt i strid med forbudet i § 1-8 (tidligere § 6).

Ettersom det går klart frem av loven at de alminnelige ugyldighetsreglene gjelder også der handelen skjer gjennom mellommann, er det utvalgets syn at det ikke er behov for en særskilt ugyldighetsregel ved innsidehandel. Utvalget foreslår derfor ingen endring i regelverket på dette punkt.

Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå endringer i straffebestemmelsen med unntak av den nødvendige tilpasning som følge av de endringer som er foreslått i bestemmelsen om undersøkelses- og klareringsplikt. Forøvrig vises det til kap.13 angående tilsyn og sanksjoner hvor bl.a. behovet for sivilrettslige sanksjoner drøftes.

Høringsuttalelsene

Bankforeningen anser det som nødvendig å senke strafferammer for innsidehandel til samme nivå som det som er foreslått for kursmanipulasjon. Slik utvalget beskriver de handlinger som kan rammes av forbudet mot kursmanipulasjon, er disse etter Bankforeningens syn «kanskje en større trussel mot et fungerende verdipapirmarked enn de handlinger som vil rammes av forbudet mot innsidehandel».

Kredittilsyneter enig med utvalget i at man bør beholde dagens strafferamme på 6 år for forsettelig innsidehandel, men foreslår at strafferammen for uaktsomme overtredelser settes til ett år.

Økokrim ønsker en avklaring på hvorvidt faktisk kunnskap om de relevante innsideopplysningene er en betingelse for uaktsomhetsstraff.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag til straffesanksjonering.

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets vurdering av at det ikke bør gjeninnføres en særskilt regel om privatrettslig ugyldighet.

Departementets vurdering

Departementet vil i likhet med utvalget ikke foreslå en særkilt regel om privatrettslig ugyldighet. Det anses ikke å være behov for slik særregulering ved siden av de alminnelige ugyldighetsreglene.

Departemenet vil i likhet med utvalget heller ikke foreslå å endre strafferammene ved overtredelse av reglene i utkastets kapittel 2. Det vises forøvrig til drøftelsen av strafferammene for innsidehandel i Ot. prp. nr. 72 (1990-91) s. 36-37. Det vises videre til at departementet foreslår en strafferamme på 6 år også for overtredelse av forbudet mot kursmanipulering, jf. pkt. 6.2.3. Bankforeningens etterlysning av en samordning av straffesanksjonering av forbudet mot innsidehandel og forbudet mot kursmanipulering skulle således være ivaretatt. Selv om strafferammen er felles for forsettlig og uaktsom overtredelse, vil arten av overtredelse på vanlig måte kunne tillegges betydning for straffeutmålingen.

Departementet antar at kunnskap om de relevante innsideopplysningene er en betingelse for uaktsomhetsstraff etter utkastets § 14-3 første ledd, jf. § 2-1 første ledd første punktum. Kunnskap om presise og fortrolige opplysninger er en del av det objektive gjerningsinnhold i § 2-1 første ledd. Dette innebærer bl.a. at dersom man ikke forsto at informasjonen man hadde var innsideinformasjon, men man burde ha forstått dette, kan man rammes av uaktsomhetsansvaret. Departementet antar at hva som ligger i kravet til kunnskap i praksis vil bli et bevisspørsmål som må avgjøres av domstolene.