12 Særdomstol eller annet særskilt avgjørelsesorgan for barnefordelingssaker?

12.1 Utvalgets forslag

Når det gjelder spørsmålet om det bør opprettes en særdomstol eller et annet organ for behandlingen av barnefordelingssakene (herunder overføring til fylkesnemndene for sosiale saker), mener flertallet i Barnefordelingsprosessutvalget at det ikke vil være noe vunnet mht. saksbehandlingstid eller rettssikkerhet ved dette, og at de særlige hensynene i disse sakene kan ivaretas ved de alminnelige domstoler. Dette også sett på bakgrunn av de nye saksbehandlingsreglene som foreslås og som tar sikte på å fremme avtaleløsninger, korte ned saksbehandlingstiden, bedre rettssikkerheten og målrette bruken av sakkyndige bedre.

Flertallet ser det imidlertid som en klar fordel dersom barnefordelingssakene fordeles til dommere med særlig interesse for fagfeltet innen den enkelte domstol, noe som kan gjøres uten endringer i gjeldende rett.

Et mindretall i utvalget foreslår at de eksisterende fylkesnemndene for sosiale saker gjøres om til fylkesvise særdomstoler, med kompetanse til å behandle både barnefordelingssakene og barnevernsakene. Mindretallet peker på at barnevernsaker og barnefordelingssaker har flere fellestrekk, og at det er behov for dommere og sakkyndige som har spesiell interesse for og kompetanse på fagfeltet. Etter mindretallets syn vil også fylkesnemndenes ledige kapasitet bedre kunne utnyttes på denne måten.

Departementet viser til NOU 1998: 17 s. 64 flg. for en nærmere omtale av spørsmålene.

12.2 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall av høringsinstansene er negative til opprettelse av en særdomstol eller annet særskilt avgjørelsesorgan for barnefordelingssakene (49 av 60). Dette gjelder bl.a. domstolene, Den norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening, flertallet av fylkesmennene som har uttalt seg, Likestillingsombudet, Barneombudet, Redd Barna, Foreningen 2 Foreldre (F2F), Aleneforeldreforeningen (AFFO), Den norske lægeforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), familievernorganisasjonene og Justisdepartementet.

Mange av høringsinstansene som er negative til særdomstol/annet særskilt avgjørelsesorgan fremhever at vår rettstradisjon bygger på et alminnelig domstolsvesen, og at dette gir den beste garanti for dyktige og allsidige dommere, herunder med erfaring i å mekle. Flere uttaler også at de ikke kan se at det skulle være noe å vinne i forhold til saksbehandlingstid ved å overføre barnefordelingssakene til et annet avgjørelsesorgan. Mange mener at forslagene til nye saksbehandlingsregler er viktige for å ivareta de særlige hensynene i barnefordelingssaker. Flere av høringsinstansene uttaler at sakstypen og vurderingstemaet i barnevernsaker og barnefordelingssaker er så forskjellig at dette taler i mot at sakene skal behandles av samme instans (fylkesnemndene).

Den norske Dommerforeningfremhever bl.a. at de muligheter som ligger i de foreslåtte reformer best kan ivaretas av dommere som har en trygg forankring i den alminnelige prosess og juridisk metode. Livserfaring og evne til kommunikasjon, slik at partene opplever å bli forstått og hørt, antas videre å være viktigere egenskaper for dommere i barnefordelingssaker enn særskilt barnefaglig innsikt. Dommeren i de alminnelige domstoler kan også skaffe seg innsikt i barns behov og i konfliktløsning i barnefordelingssaker gjennom ulike utdanningstiltak. Dommerforeningen påpeker også at en særdomstol må omfatte større geografiske enheter, noe som vil undergrave målsettingen i det foreslåtte regelverket om lettere tilgjengelighet til domstolene. Videre fremheves at de alminnelige domstoler har en tradisjon for å prioritere barnefordelingssaker. Dommerforeningen anser det tvilsomt at en særdomstol av den grunn at den bare skal behandle saker som angår barn, vil bli mer effektiv enn de alminnelige domstoler. Det vil uansett være et spørsmål om ressurstilgang enten tvisteløsningen skal skje i særdomstol eller i de alminnelige domstoler.

Trondheim tingrettpåpeker at avgjørelsene uansett vil måtte bygge på et skjønn, og at det ikke er mulig å etablere et system hvor alle avgjørelser er «riktige». Forbedringer mht. domstolenes tidsforbruk kan oppnås ved at domstolene legger større vekt på å prioritere slike saker, og for eksempel ved at det i større grad benyttes saksforberedende møter og ved at frister kortes ned. Når det gjelder å vurdere fylkesnemndene som alternativt behandlingsorgan i disse sakene, påpeker tingretten at det ikke lar seg gjøre å sammenligne saksbehandlingstiden i de to instansene da barnevernsakene har vært gjenstand for en omfattende behandling før den blir bragt inn for nemnda. Trondheim tingrett mener også at de alminnelige domstoler vil rekruttere dyktigere jurister. Videre minnes det om at dagens fylkesnemndsledere ikke har rom for å forhandle frem forliksløsninger, og følgelig ikke har erfaring med mer alternative konfliktløsningsmetoder. Dommerne i de alminnelige domstoler har derimot erfaring med forliksforhandlinger i ulike sakstyper, herunder gjennom forsøksordningen med rettsmekling.

Den Norske Advokatforeninguttaler oppsummeringsvis:

«Ved gjennomføring av forslagets § 62, vil vi i praksis få en domstol som i særlig grad har forutsetninger for å løse en uenighet mellom foreldrene med barnet i fokus, og som et resultat til beste for barnet. Det vil således ikke være behov for en særdomstol. Videre vises til norske rettstradisjoner som har sitt utgangspunkt i et alminnelig domstolsvesen. Spesialisering i for stor grad kan medføre at avgjørelsene vil kunne få et rutinemessig preg, noe som også blir påpekt i forslaget. Endelig er utvalget enig i at det lett kan oppstå vernetings/kompetanseproblemer.»

Fra en litt annen synsvinkel uttaler Likestillingsombudetbl.a. følgende:

«Det er vanskelig å hevde at valget av løsning har noen spesiell betydning når det gjelder hensynet til å ivareta likestilling mellom kjønnene i slike saker. Etter mitt syn er det imidlertid grunn til å advare mot synspunkter om at barnefordelingssaker er så spesielle at de krever egne avgjørelsesorganer, all den stund samlivsbrudd og konflikter om fordeling av barn er svært vanlig i vårt samfunn og berører helt grunnleggende menneskelige forhold.

Når det gjelder mindretallets argumenter om likhetene mellom barnevernsaker og barnefordelingssaker, finner jeg grunn til å påpeke en vesentlig forskjell. I barnevernsaker er det spørsmål om foreldrene overhodet er egnet til å ta seg av barn som står i fokus, mens konflikten i barnefordelingssaker svært ofte står mellom to foreldre som begge er høyst kompetente omsorgspersoner. Dersom de samme spesialinstanser skal behandle så forskjellige saker, vil det etter mitt syn være en fare for at barnevernsakenes fokus på foreldrene som problem overføres til barnefordelingssakene. Dette vil være uheldig fordi man normalt har å gjøre med to foreldre som begge utgjør en ressurs for barnet.

Uansett hvilken ordning man bestemmer seg for kan det være grunn til å vurdere å innføre regler som ivaretar likestillingshensyn i sammensetningen av domstolen...»

FOgir uttrykk for følgende synspunkter:

«FO mener at de endringene som foreslås i saksbehandlingsreglene og mer fleksibel bruk av sakkyndige vil kunne bidra til at sakene blir avgjort langt raskere enn det som er tilfellet i dag. FO kan se flere fordeler knyttet til oppretting av en særdomstol, men mener at de momenter mindretallet har lagt vekt på, ikke er tungtveiende nok til at vi vil anbefale at systemet endres så radikalt. Selv om lovkriteriet barnets besteer felles i barnefordelingssaker og barnevernsaker, er vurderingstemaet likevel forskjellig. Det er annerledes å bestemme bosted og samværsordning når det står mellom to egnede foreldre enn å vurdere om det offentlige skal beslutte tvangsinngrep etter barnevernloven og foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn skal ha samvær. Det er viktig at dommerne har særlig kompetanse i saker som angår barns interesser, men dette vil også kunne ivaretas gjennom særskilt skolering innenfor dagens ordning. Et hovedmål må være å unngå at barnefordelingssaker havner i retten.»

Den norske lægeforeningmener at barnets rettsikkerhet vil være best ivaretatt ved at barnefordelingssakene fortsatt behandles av de alminnelige domstolene, men fremhever at det er viktig at det stilles krav til hevet kompetanse hos advokater og dommere. Legeforeningen fremhever videre at fylkesnemnda har stor arbeidsbelastning slik det er, og at det dessuten ikke er riktig å blande sosiale saker og alminnelige familietvister.

Følgende høringsinstanser er positive til at barnefordelingssakene overføres til et annet avgjørelsesorgan enn de alminnelige domstoler: Fylkesnemndene for sosiale saker (fellesuttalelse), Fylkesmennene i Aust-Agder og i Møre- og Romsdal, Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK), Organisasjonen Voksne for barn, Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre, Krisesentersekretariatet, Høgskolene i Agder og Bodø, Østfold fylkeskommuneog Familievernkontoret i Molde.

Fylkesmannen i Aust-Agdermener at fylkesnemnda som forvaltningsorgan ligger nærmest det prinsipale med ordningen, at foreldrene selv skal bli enige om en ordning til barnets beste. For øvrig støtter de andre høringsinstansene mindretallets forslag om at fylkesnemndene omgjøres til fylkesvise særdomstoler.

Hovedargumentene til de instansene som ønsker en overføring av barnefordelingssakene er at fylkesnemndene anses å ha opparbeidet seg/kunne opparbeide seg størst barnefaglig kompetanse, og at temaene i barnevernsaker og barnefordelingssaker til dels er de samme.

Fra Fylkesnemndene for sosiale sakersin fellesuttalelse gjengis følgende:

«Fylkesnemndene slutter seg i hovedsak til mindretallets forslag og begrunnelse for å legge barnefordelingssakene til fylkesnemndene slik de er gjengitt på s. 72 og 73, men vil i tillegg fremheve følgende:

1. Fylkesnemndene er godt etablerte og har en saksbehandlingstid på mellom 1 og 2 måneder. Den enkelte nemnd (12 i alt) dekker et eller to fylker, og vil gjennom antall saker hurtig tilegne seg nødvendige erfaring med den nye sakstypen og den foreslåtte mekling.

2. Nemndene har i enkeltsaker en god sammensetning (jurist, to sakkyndige og to alminnelige medlemmer) som generelt har god kompetanse til å vurdere barns omsorgssituasjon og fremtidige forhold med barnets beste for øye. Med denne sammensetningen vil det normalt heller ikke være behov for eksterne sakkyndige utredninger, som ofte forsinker sakene i dag.

3. Samme organ vil behandle saker både etter barneloven og barneverntjenesteloven, slik at en unngår unødige forsinkelser i de saker som innbefatter begge lover.

4. Nemndene har egne utvalg med erfarne sakkyndige, som kan bistå ved mekling mv.

5. Fylkesnemndene er selvstendige og uavhengige forvaltningsorganer som arbeider etter samme grunnregler som domstolene. De kan derfor lett omgjøres til særdomstoler/familiedomstoler.»

Fylkesmannen i Møre og Romsdaluttaler:

«...Fylkesnemnda har gjennom sitt arbeid med barnevernsaker opparbeidet seg stor kunnskap og kompetanse om barn. Vidare har fylkesnemnda erfaring når det gjeld bruk av sakkunnige i saker som rører ved barn sin omsorgssituasjon. Det er mykje som talar for at saker etter lov om barneverntjenester og saker etter barnelova bør handsamast av samme organ. I begge desse lovene har vi som oftast med familiar i krise å gjere og der det er naudsynt å vurdere framtida til barna.»

12.3 Departementets vurderinger

Norsk rettstradisjon er forankret i et alminnelig domstolsvesen som behandler alle typer saker. I St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden, som hadde som formål å gi Stortinget anledning til å drøfte prinsipielle spørsmål knyttet til førsteinstansdomstolenes arbeidsområde, organisasjon mv., har Justisdepartementet fremhevet at det ikke bør opprettes særdomstoler uten at det foreligger tungtveiende grunner for dette. Departementet siterer fra side 49 i meldingen:

«Dømmende oppgaver bør som hovedregel legges til de alminnelige domstolene. Dette vil sikre at ulike rettsområder blir sett i sammenheng, og at den enkelte sak får en allsidig og bred vurdering. Dersom det ved avgjørelsen av en sak eller saker av en bestemt type er behov for sakkyndighet, vil dette behovet kunne ivaretas ved mer omfattende bruk av eksterne sakkyndige, og/eller ved at retten oftere settes med fagkyndige meddommere. Det må også, om ønskelig, kunne skje en viss grad av spesialisering innenfor de større domstolene».

I Innst. S. nr. 242 (2000-2001) sier justiskomitèen seg enig i at det ikke bør opprettes særdomstoler uten at det foreligger tungtveiende grunner for dette, og at de dømmende oppgaver i utgangspunktet bør legges til de alminnelige domstoler for å sikre at de ulike rettsområder blir sett i sammenheng.

I samme innst. s. 2 gir komitèen på mer generelt grunnlag uttrykk for at dagens ordning der de alminnelige domstolene behandler alle typer saker, best sikrer at domstolene i fremtiden forblir samfunnets mest sentrale tvisteløsningsorgan, og komitèen legger vekt på at den enkelte dommer skal være generalist. Komitèen støtter videre Justisdepartementets syn med hensyn til at det viktigste ved utøvelsen av domstolenes virksomhet er at de sikrer borgerne den nødvendige trygghet og ivaretar den enkeltes rettssikkerhet på en betryggende måte. Komitèen mener at domstolene må være tilgjengelige, at de må ha den nødvendige tillit i befolkningen, og at sakene må bli avgjort innenfor rimelige og fastsatte tidsrammer.

Overordnende krav til fremtidens førsteinstansdomstoler slik de går fram ovenfor, synes etter Barne- og familiedepartementets syn å være godt i overensstemmelse med de krav som må stilles til behandlingen av barnefordelingssaker.

Departementet kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for at barnefordelingssakene skal flyttes ut av de alminnelige domstolene. Verken rettssikkerhetshensyn eller hensynet til kortere saksbehandlingstid taler etter departementets oppfatning klart for en slik løsning.

Ved de alminnelige domstolene vil barnefordelingssakene bli behandlet av dommere med erfaring fra mange forskjellige typer saker, men også fra sakstyper av familierettslig karakter som ligger barnefordelingssakene nær, f.eks. ekteskapssaker, felleseieskifter og arvesaker. Det er gode grunner for at disse sakene bør behandles av samme instans. Ved en ev. innføring av nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker, som legger vekt på at foreldrene skal komme fram til en avtaleløsning, er det også en stor fordel at dommerne i de alminnelige domstolene har erfaring med å lede forliksforhandlinger, herunder gjennom forsøksordningen med rettsmekling.

Departementet ser at det kan være en fordel for behandlingsmåte og resultat at barnefordelingssakene behandles av dommere med tilstrekkelig kunnskap og erfaring med denne spesifikke sakstypen. Etter vår oppfatning er det imidlertid verken nødvendig eller ønskelig at det opprettes spesialdomstoler e.l. for å imøtekomme dette behovet. Utviklingen går nå i retning av færre og større førsteinstansdomstoler med flere dommere, jf. den tidligere omtalte St.meld. nr. 23 med tilhørende innstilling. Dette vil i større grad gi rom for en viss spesialisering internt ved domstolen, jf. eget punkt nedenfor. Sammen med en kompetanseheving ved kurs vil dette gjøre dommerne godt rustet i barnefordelingssakene.

Behovet for sakkyndig (barnefaglig) bistand må også anses ivaretatt ved de alminnelige domstolene. Det vises til de nye saksbehandlingsreglene som gir mulighet til å benytte sakkyndige på en ny og mer målrettet måte tidlig i prosessen. Adgangen til å benytte sakkyndige på tradisjonelt vis, hvor det utarbeides utredning og den sakkyndige er til stede ved ev. senere rettsforhandling, opprettholdes og kan benyttes i tilfeller der det er behov for dette. Videre er det mulighet for å sette retten med fagkyndige meddommere.

Ved vurderingen av om det bør opprettes særdomstoler eller lignende for barnefordelingssaker, er det også en ulempe at vernetingsområdene vil bli større enn ved de alminnelige domstolene. Dette er negativt sett i forhold til de nye saksbehandlingsreglene som fordrer at partene er i en viss geografisk nærhet til domstolen. Det vil ellers bli vanskelig å legge opp til hyppig kontakt med partene, flere saksforberedende møter mv.

Utvalgsflertallet viser i sin redegjørelse til at de generelle erfaringer fra særdomstoler og domstolsliknende organer er at saksbehandlingstiden ikke er vesentlig kortere enn ved de alminnelige førsteinstansdomstoler.

Undersøkelser foretatt av utvalget viser for øvrig at det er oppnevnelse av sakkyndige som er den faktor som i størst grad forlenger saksbehandlingstiden ved de alminnelige domstoler, men også f.eks. kapasiteten til prosessfullmektigene. De nye saksbehandlingsreglene fokuserer på at barnefordelingssakene skal prioriteres av alle aktører, og legger opp til ny bruk av sakkyndige hvor målet er avtaleløsninger. Dette kan etter departementets oppfatning bidra til å korte ned saksbehandlingstiden. Tilsvarende virkning kan forslagene om forenklet stevning og dom uten hovedforhandling få. I kap. 6.3.2 har departementet også pekt på at det synes å være et forbedringspotensiale både med hensyn til effektiv og målrettet styring av saken og med hensyn til tidsbruk ved tradisjonelle sakkyndigerklæringer.

Departementet vil i det følgende spesielt vurdere mindretallets forslag om å omgjøre fylkesnemndene til særdomstoler.

Det er fra utvalgets mindretall, og de høringsinstansene som støtter disse, fremhevet at barnefordelingssakene og sakene for fylkesnemnda har klare fellestrekk. Departementet ser at innsikt i barns situasjon og behov står sentralt både i barnevernsaker og barnefordelingssaker. Vurderingstemaet i den typiske barnefordelingssak, hvor begge foreldre er egnet, er imidlertid forskjellig fra vurderingstemaet i den typiske barnevernsak der spørsmålet er om foreldrene har tilstrekkelig omsorgsevne. De nye saksbehandlingsreglene som foreslås i denne proposisjonen er spesialtilpasset førstnevnte sakstype og egner seg ikke for barnevernsakene, hvor det ikke er aktuelt å inngå forlik. Dette sier samtidig noe om forskjellen på en privatrettslig tvist mellom foreldrene og offentligrettslige saker om tvangsinngrep overfor privatpersoner som er fylkesnemndenes saksområde i dag. Nemndene har ikke erfaring med å behandle tvister mellom privatpersoner, og mekling er ikke en del av nemndas behandlingsform.

Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for saker behandlet av nemndene var i 2001 på 66 dager fra sakene innkom nemnda til vedtakene ble sendt kommunen, noe som ligger klart under saksbehandlingstiden for domstolene. Departementet kan imidlertid ikke se at det har noen hensikt å sammenlikne domstolenes og fylkesnemndenes saksbehandlingstid. Sakstypene er forskjellige og i fylkesnemndsakene er sakene normalt grundig utredet, herunder med ev. sakkyndig utredning, før saken kommer til nemnda. Dette i motsetning til hva som er tilfellet for domstolsbehandlingen av barnefordelingssaker. Videre kan statistikkføringen være forskjellig for de to behandlingsinstansene.

Når det gjelder fylkesnemndenes kapasitet, anfører mindretallet i utvalget at enkelte nemnder/nemndsledere i perioder har ledig kapasitet som kan utnyttes. Det vises bl.a. til at sakstilgangen varierer og at saker blir trukket.

I dag kan imidlertid ikke fylkesnemndene anses å ha ledig kapasitet på landsbasis som ev. kan utnyttes til behandling av barnefordelingssaker. I flere nemnder har sakstilgangen økt sterkt med årene. For å avhjelpe periodevis stor sakstilgang i disse nemndene, utnyttes ev. ledig kapasitet i andre nemnder. Departementet vil også tilføye at fylkesnemndenes saksområde i dag gjør det nødvendig at nemndene har kapasitet til å behandle hastesaker (akuttvedtak mv.). Fylkesnemndene kan derfor ikke beramme saker så tett at det ikke er mulig å innpasse slike hastesaker innimellom.

Avslutningsvis vil departementet oppsummere med at de særlige hensyn som gjør seg gjeldende i barnefordelingssaker kan ivaretas på en god måte i de alminnelige domstoler. Det finnes i dag forbedringspunkter som i stor grad kan imøtekommes ved de foreslåtte endringene i saksbehandlingsreglene kombinert med en hensiktsmessig arbeidsfordeling innen den enkelte domstol, jf. nedenfor. De nye saksbehandlingsreglene vil kunne bedre barnets rettssikkerhet ved økt/mer målrettet bruk av sakkyndige, og bidra til å fremme avtaleløsninger og korte ned saksbehandlingstiden der dette er forsvarlig. Forslagene må kombineres med nærmere retningslinjer og kompetanseheving hos de berørte aktører.

12.3.1 Kanalisering av barnefordelingssaker til spesielt interesserte/kompetente dommere ved den enkelte domstol

Utvalgsflertallet ser det i NOU 1998: 17 s. 71 andre spalte som en stor fordel at barnefordelingssakene fordeles til dommere med særlig interesse for og erfaring fra dette spesielle rettsområdet. Flertallet fremhever det som maktpåliggende å redusere saksbehandlingstiden ved de domstoler som i dag bruker for lang tid på barnefordelingssakene. Dette særlig av hensyn til de negative virkninger som selve konfliktsituasjonen kan ha på barnet og foreldrene. Utvalget mener at en slik fordeling ikke vil være i strid med det såkalte tilfeldighetsprinsippet, og at den kan gjennomføres uten endringer i gjeldende rett. Det vises også til NOU 1998: 17 s. 67 andre spalte, hvor utvalget påpeker at dommerne bør skoleres i de elementer som er spesielle i barnefordelingssaker gjennom ulike utdannelsestiltak.

Forholdsvis få høringsinstanser har uttalt seg om behovet for spesialisering, og synspunktene spriker noe. Disse er imidlertid i hovedsak knyttet til om dette anses hensiktsmessig ut fra domstolenes størrelse/antall saker. Samtlige påpeker at barnefordelingssakene forutsetter en viss erfaring mv. Noen høringsinstanser mener at barnefordelingssakene sjelden vil være egnet for behandling av dommerfullmektiger. Mange høringsinstanser fremhever behovet for opplæringstiltak, alene eller i kombinasjon med en viss spesialisering.

Slik utvalget påpeker, kan en fordeling av barnefordelingssakene til en gruppe dommere ved domstolene være tidsbesparende. Etter departementets oppfatning er imidlertid det viktigste proargumentet at forslagene til nye saksbehandlingsregler gir spesielle utfordringer i dommerrollen. Slik utvalget uttaler på s. 67 andre spalte, er det viktig at dommerne har innsikt i barns behov, hvilke faktorer som virker på parter i disse konfliktene og hvorledes man kan hjelpe partene til å komme fram til en samarbeidsløsning om barna. Dersom den enkelte dommer behandler et tilstrekkelig antall saker til å opparbeide seg erfaring og holde sine kunnskaper ved like, vil dette etter departementets oppfatning også kunne fremme mer lik og kompetent behandling av sakene.

Departementet antar at hensiktsmessigheten av en spesialisering vil være avhengig av domstolenes størrelse mv., men at dette kan bli mer aktuelt når man nå går i retning av færre og større førsteinstansdomstoler. En spesialisering behøver heller ikke være statisk i den forstand at bare det samme utvalg dommere behandler denne sakstypen over flere år. Departementet er usikker på om det forhold at man er dommerfullmektig i seg selv bør være diskvalifiserende for å behandle denne sakstypen da dommerfullmektiger kan ha ulik alder, yrkes- og livserfaring. En kanalisering til spesielt interesserte dommere bør etter departementets oppfatning kombineres med at disse deltar på kurs mv.

Departementet vil ta initiativ til at det i forbindelse med ikrafttredelse av nytt regelverk sendes ut en anbefaling til domstolene om å kanalisere barnefordelingssaker til spesielt interesserte dommere. Anbefalingen bør kombineres med et tilbud om et kurs som vil gi aktuelle dommere opplæring i håndtering av barnefordelingssaker etter de nye reglene.