5 Nye saksbehandlingsregler for domstolene - enklere å sette i gang og gjennomføre en sak

5.1 Forenklet stevning/tilsvar

5.1.1 Utvalgets forslag

Terskelen for å reise sak for domstolene er høy for de fleste foreldre. Dette kan skyldes manglende kunnskap om fremgangsmåte, kostnadene ved å reise sak og følelsen av at man forsterker konflikten ved å gå til domstolene. Forslagene om nye virkemidler i barnefordelingssaker jf. § 62 har bl.a. som målsetting å dempe konfliktene og partenes økonomiske kostnader. I denne sammenheng foreslår utvalget også at det skal bli enklere å bringe en sak inn for domstolene ved at stevning og tilsvar i en sak kan inngis på godkjent skjema og kravene til hva som skal med reduseres noe, jf. utkastet § 59 første og andre ledd. Bestemmelsen er først og fremst begrunnet i at partene også uten advokat skal kunne sette i gang en sak om de spørsmål som forholdet til barna reiser. Forslaget må også sees på bakgrunn av at utvalget foreslår å avvikle fylkesmannsbehandlingen av barnefordelingssaker.

5.1.2 Høringsinstansenes syn

19 høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om dette forslaget, og flertallet av disse støtter forslaget.

Den Norske Advokatforening går i mot forslaget og har følgende begrunnelse for dette:

«Den veiledningsplikt domstolene har i dag til å bistå parter i tilknytning til domstolsbehandling, blir i liten grad benyttet. En utvidelse av eksisterende ordning via forenklet stevning og tilsvar på skjema, vil både være ressurskrevende og upraktisk for domstolene. Partene selv vil ha lite oversikt over hvilke opplysninger som må og bør komme frem i stevning/tilsvar. Forslaget synes upraktisk og lite gjennomtenkt. Både domstolene, og i sær partene, vil nok være mer tjent med å benytte seg av advokat, som tidligere, til å utarbeide stevning/tilsvar...»

Den norske Dommerforening, Trondheim tingrett, Orkdal tingrett, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland synes usikre på nytten av forslaget.

Orkdal tingrett uttaler følgende:

«...Forenklet stevning kan nok være til nytte i noen tilfelle, men jeg tror at det fortsatt vil være i unntakstilfelle at slike saker reises uten advokatbistand. For de aller fleste vil det å reise sak være et så alvorlig skritt at de ikke setter den i gang helt på egen hånd. Usikkerhet om hva som kreves og hvordan prosessen er videre vil også gjøre at de selvprosederende heller bruker adgangen til å få nedtegnet en muntlig stevning på rettens kontor. Den økonomiske risikoen vil heller ikke være eliminert ved å være selvprosederende, verken i forhold til sideutgifter ved domstolen eller motpartens omkostningskrav.

Det kan også spørres hvor gunstig det er å få mange slike saker med selvprosederende parter. Hensett til sakens betydning, er det viktig med bistand og ikke minst ressursmessig balanse mellom partene i prosessen. Jeg viser også til det utvalget har nevnt om advokatens spesielle rolle i disse sakene, jf. pkt. 7.4...»

Oslo tingrett, Fylkesmennene i Finnmark, Oppland, Vestfold, Nordland og Hedmark, Familievernkontoret i Ålesund, Sortland Overformynderi, Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK), Offentlige familievernkontorers organisasjon (OFO), Barneombudet, Hordaland fylkeskommune og Justisdepartementet gir sin uttrykkelige støtte til forslaget.

Departementet gjengir i den forbindelse Oslo tingretts uttalelse:

«...Oslo byrett har ingen innsigelser mot dette, selv om det åpenbart kan føre til at retten i første omgang vil få vesentlig mindre opplysninger om faktum og tvistepunktene i saken, enn det som er tilfellet i dag. I dag kan problemet imidlertid ofte være det motsatte, nemlig at advokater skriver alt for lange og til dels prosederende stevninger/tilsvar og prosesskriv. Den betydelige subjektivitet som eksisterer hos partene i slike saker, borger ikke for at omfattende innlegg fra partenes prosessfullmektiger bringer retten nærmere sakens faktum og hva som er til barnets beste. En negativ følge av mange og lange prosesskriv fra partene er åpenbart at samarbeidsklimaet påvirkes i negativ retning...»

5.1.3 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering bør forslaget, som har som mål å senke terskelen for å gå til domstolene i barnefordelingssaker og spare tid og ressurser i de enkleste sakene, følges opp. Departementet viser til lovutkastet § 58.

Bruk av forenklet stevning/tilsvar vil etter departementets oppfatning være særlig aktuelt i de enkleste av sakene som etter gjeldende rett behandles av fylkesmannen og hvor det heller ikke i dag benyttes advokat. Forslaget til ny § 58 må også sees i sammenheng med forslagene til nye virkemidler under saksforberedelsen og muligheten for å avsi dom uten hovedforhandling, noe som gjør at det heller ikke ellers i prosessen behøver å være behov for advokat i en del av sakene.

I dag vet ikke folk flest hva som rettslig bør med i en stevning/et tilsvar. Dette vil bli annerledes med standardiserte skjemaer, forutsatt at disse har en god utforming. Skjemaene kan ev. suppleres med domstolenes eksisterende veiledningsplikt. Etter departementets oppfatning vil det være ressursbesparende også for domstolene at partene, før de ev. ber om domstolenes bistand, har sett/forsøkt å fylle ut skjemaet.

Departementet kan for øvrig ikke se at de noe forenklede kravene og tilgang til skjemaer for stevning og tilsvar vil gjøre advokater overflødige, og går ut i fra at partene vurderer sitt behov for advokat ut fra en helhetsvurdering.

5.1.3.1 Spesielt om «nærare utgreiing» i utvalgets utk. til § 59 tredje ledd

Utvalget har foreslått følgende regel i utk. § 59 tredje ledd:

«Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.»

Justisdepartementet bemerker i sin høringsuttalelse at det kan virke uklart om regelen om «nærare utgreiing» i utkastet § 59 tredje ledd fortrenger reglene om faktisk redegjørelse i tvistemålsloven §§ 306 tredje ledd og 317 andre ledd.

Formålet med bestemmelsene i tvml. §§ 306 tredje ledd og 317 andre ledd, som er gitt anvendelse både ved muntlig saksforberedelse og skriftlig saksbehandling, er å forberede hovedforhandlingen ved at det på forhånd bringes klarhet i hvor de faktiske tvistepunkter ligger og ved at det samtidig skapes et bedre grunnlag for deltakerne til å beholde oversikten i kompliserte saker jf. Ot.prp. nr. 47 (1985-86) s. 114 andre spalte. Det følger av ordlyden i bestemmelsene at anvendelse av disse forutsetter at partene bistås av advokat. Dette vilkåret foreslås f.ø. opphevet i Tvistemålsutvalgets forslag til § 9-9 (4)) jf. NOU 2001: 32.

Utk. § 59 tredje ledd er i følge utvalget ment å gi retten hjemmel til å be partene om å skaffe de nødvendige opplysninger for å få saken tilstrekkelig opplyst. Bestemmelsen må sees på bakgrunn av rettens plikt til å sørge for sakens opplysning der partene ikke har fri rådighet, og at det ikke stilles særlig strenge krav til innholdet i stevning og tilsvar. Departementet viser til merknadene til bestemmelsen i vedlagte NOU 1998: 17 s. 98 og 99.

Etter departementets oppfatning følger det av ovennevnte at utk. § 59 tredje ledd ikke har tilstrekkelig overlappende anvendelsesområde med ovennevnte regler i tvistemålsloven til at den kan sies å komme i stedet for disse. Departementet foreslår at utvalgets forslag følges opp jf. lovutkastet § 58 tredje ledd. Departementet mener at det, på bakgrunn av barnefordelingssakenes særskilte karakter sammenholdt med forslaget om forenklet stevning/tilsvar, er behov for regelen. Det vises til utvalgets begrunnelse gjengitt ovenfor.

5.2 Dom uten hovedforhandling

5.2.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår følgende regel i utk. § 62 nr. 8:

«Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til dette og retten finn det forsvarleg.»

På side 11 i NOU 1998: 17 omtales forslaget som en utvidet mulighet til å avsi dom uten hovedforhandling. Forslaget må i følge utvalget sees på bakgrunn av at adgangen til å få saker om barnefordelingsspørsmål avgjort av fylkesmannen foreslås fjernet og er ment å kunne være et alternativ til denne. Videre uttales på s. 48 flg. at regelen har paralleller til reglene om forenklet rettergang i tvistemålsloven, men er noe enklere enn disse. Det kreves for eksempel ikke skriftlig avtale mellom partene for at retten skal kunne avsi dom uten hovedforhandling.

Som eksempler på tilfeller som kan falle inn under bestemmelsens anvendelsesområde, nevnes saker hvor faktum er så godt opplyst etter meklingsmøter mv. at både partene og retten anser det unødvendig med hovedforhandling og saker hvor tvisten bare dreier seg om en justering av en samværsavtale.

5.2.2 Høringsinstansenes syn

Fylkesmennene i Oppland, Finnmark, Buskerud, Vestfold og Telemark, Orkdal tingrett, Den Norske Advokatforening, OFOog JURKstøtter dette forslaget mer spesifikt.

Advokatforeningenhar avgitt følgende uttalelse:

«I det tidligere fylkesmannsbehandling av barnelovsaker foreslås fjernet, og i de tilfeller der saken faktisk er godt belyst, er utvalget enig i at dom avsies uten hovedforhandling. Det forutsettes, som vanlig, at det i premissene for dommen kommer frem hvilke opplysninger som er lagt til grunn. I det partene må være enige i at dom gis uten hovedforhandling, er det heller ikke av rettssikkerhetsgrunner betenkeligheter med en slik løsning.»

Fra JURK'shøringsuttalelse siteres:

«JURK er positiv til dette forslaget dersom dette vil føre til at saksbehandlingstiden blir kortere og advokatutgiftene blir mindre.»

Søre Sunnmøre tingrett og Orkdal tingrettpåpeker manglende avklaring i forhold til sammenlignbare bestemmelser i tvistemålsloven.

Fra Søre Sunnmøre tingrettsuttalelse siteres:

«...Jeg har ingen merknader til forslaget til § 62 nr. 8. Lovteknisk bør det avklares om forslaget til § 62 1. ledd nr. 8 er ment å være en spesialregel i forhold til tvml. § 305 2. ledd som pr. i dag kan medføre dom i saken selv om begge partene motsetter seg dette. Etter § 305 2. ledd kan retten, selv om partene motsetter seg det, avholde hovedforhandling i forbindelse med et saksforberedende rettsmøte og deretter avsi dom. I barnefordelingssaker skal det nok likevel mye til før retten mot partenes vilje gjennomfører dette.

Som påpekt ovenfor i kommentarene til 7.7.6 gir tvml. §§ 314 og 317 4. ledd i dag anledning til å avsi dom på grunnlag av partenes enighet under saksforberedelsen. Hvis forslaget til § 62 nr. 8 blir vedtatt, vil disse bestemmelsene miste sin aktualitet i barnefordelingssaker...»

Orkdal tingretthar bemerket følgende:

«...Når det gjelder dom uten hovedforhandling, bemerker jeg at det allerede i dag foreligger hjemmel for dette i tvml. § 305 første ledd, 314 og 317 fjerde ledd. Disse bestemmelsene forutsetter imidlertid at partene har kommet til enighet, mens det etter utvalgets forslag også skal kunne avsies dom hvis de er uenige.

Dersom det holdes saksforberedende møte, gir § 305 annet ledd mulighet til å gå direkte over til hovedforhandling. Men dette forutsetter at saken allerede er tilstrekkelig opplyst, noe den ofte ikke vil være. Siden partene ikke har fri rådighet over tvistegjenstanden, har retten et særlig ansvar for opplysningen av saken.

Jeg ser utvalgets forslag som et greit alternativ, for eksempel hvor det er behov for noen supplerende opplysninger i etterkant av et saksforberedende møte, men hvor saken ellers er så oversiktlig at en full hovedforhandling ikke vil bringe noe nytt. Men det er ikke grunn til å tro eller ønske at den nye hjemmelen vil bli brukt i særlig mange saker...»

5.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet støtter utvalgets utkast til ny § 62 nr. 8, jf. § 61 nr. 8 i lovutkastet, da det er behov for en slik regel i barnefordelingssaker. Dette også sett på bakgrunn av at fylkesmannsbehandlingen nå foreslås opphevet. Departementet kan ikke se at det hefter rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved forslaget om dom uten hovedforhandling. Vilkårene for å anvende bestemmelsen er at partene samtykker til slik behandling og at retten finner det forsvarlig. Forutsatt at disse vilkårene er til stede, vil en forenklet fremgangsmåte ha den fordel for partene at den er rask, skånsom og rimelig.

Departementet vil i det følgende søke å klargjøre regelens innhold og anvendelsesområde nærmere.

Utvalget har ved sin omtale av regelen vist til at den er ment å kunne være et alternativ til fylkesmannsbehandlingen, som foreslås opphevet. Fylkesmannsbehandlingen foregår skriftlig etter forvaltningsloven, men det avholdes ofte møter med partene. Oppnevning av sakkyndige skjer «når det trengst», og barnet har rett til å bli hørt etter barneloven § 31. Videre har utvalget vist til at bestemmelsen har paralleller til reglene om forenklet rettergang i tvistemålsloven. Etter disse reglene kan saken avgjøres på grunnlag av rent skriftlig behandling, men partene kan kreve ett rettsmøte. Det er en videre adgang til bruk av skriftlige erklæringer enn ellers, i det slike kan brukes når retten finner det ubetenkelig. Avhør av parter, vitner, og sakkyndige kan imidlertid bare skje i rettsmøter som partene innkalles til. Hvis partene ikke krever rettsmøte, og retten heller ikke finner det nødvendig av eget tiltak, blir dommen avsagt etter skriftlig behandling. Dommen kan utformes på en enklere måte enn i vanlige saker.

Utvalgets henvisning til ovennevnte viser at utvalget ved anvendelsen av sitt forslag til § 62 nr. 8 tenker seg en enklest mulig behandling der dette er forsvarlig. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at det ikke er foreslått noen særlige saksbehandlingsregler for saksforberedelsen eller unntak fra kravet til hva en dom skal inneholde. Departementet oppfatter imidlertid forslaget slik at det går lengre enn tvistemålsloven § 305 andre ledd i den forstand at det ikke stilles noe krav om at saksforberedelsesmøtet skal gå over til hovedforhandling. Sammenligningsvis viser departementet til barneloven § 25. Departementet antar imidlertid at direkte overgang til hovedforhandling i samme saksforberedelsesmøte ofte kan være den naturlige fremgangsmåten, men at dette i så fall fortsatt vurderes direkte etter tvml. § 305 andre ledd.

Utvalgets henvisning til den svenske regelen i Föreldrebalken 17 siste ledd (NOU'en s. 49 første spalte), som gjelder der partene er enige om hvordan barnefordelingsspørsmålene skal løses, trekker i retning av at utvalget har ment at disse tilfellene også skal omfattes av bestemmelsen. Utvalget har imidlertid ikke i sin nærmere redegjørelse for bestemmelsen nevnt at denne også skal gjelde der partene er enige om resultatet. Hvis det hadde vært meningen å skape en ny rettstilstand ved å gi domstolene mulighet til å behandle barnefordelingssaker der partene i utgangspunktet er enige, men bare ønsker et tvangsgrunnlag for avtalen, antar departementet at dette hadde vært nærmere omtalt. Også dersom bestemmelsen hadde ment å overlappe den mulighet som i dag fins til å avsi dom dersom partene blir enige underveis, hadde det vært naturlig å nevnte dette eksplisitt. Eksemplene som er nevnt av utvalget gjelder bare saker der det fortsatt er tvist mellom partene.

Departementet legger til grunn at den nye bestemmelsen i lovutkastet § 61 nr. 8 ikke får anvendelse i saker der foreldrene er eller blir enige om spørsmålene i saken, og at reglene i tvistemålsloven fortsatt skal legges til grunn for så vidt gjelder vurderingen av disse spørsmålene.

Regelen om dom uten hovedforhandling bør etter departementets oppfatning kunne anvendes både i tilfeller der tvisten i utgangspunktet er enkel og oversiktlig, og der saken har blitt svært godt opplyst gjennom ett eller flere tiltak i medhold av ny § 61. Forutsetningen må imidlertid være at retten finner at saken faktisk er godt opplyst, og at hovedforhandling ikke vil bringe noe nytt. Dette også sett på bakgrunn av rettens særlige ansvar i denne sakstypen. Videre antar departementet at det, selv i de enkleste/mest oversiktlige barnefordelingssakene, bør avholdes i hvert fall ett saksforberedende møte etter § 61. Muligheten for forlik vil som regel være til stede, og dersom regelen i nr. 8 vurderes anvendt, bør retten uansett være trygg på at fremgangsmåten er forsvarlig gjennom et personlig møte med partene. Det vil også være mest praktisk at partenes ev. samtykke til dom uten hovedforhandling gis skriftlig i et saksforberedende møte.