3 Utenlandsk rett
Barnefordelingsprosessutvalget har i vedlagte NOU kap. 6.8 redegjort for rettstilstanden vedrørende saksbehandlingsregler og særdomstol i de andre nordiske landene, England, New Zealand, Canada og Australia. Videre har utvalget i kap 6.9 en gjennomgang av sentrale konvensjoner. Departementet viser til utvalgets redegjørelser, men gjengir i det følgende utvalgets beskrivelse av nordisk rett med enkelte endringer/tilføyelser.
Sverige
Svensk lovgivning vedrørende foreldreansvar, barnets bosted og samvær ble endret ved lov 1. oktober 1998. Formålet med lovendringene var å «betona vikten av samförståndslösningar och underlätta för föräldrar att i så stor utsträckning som möjligt komma överens om hur frågor om vårdnad och umgänge m.m. skall lösas», jf. Regeringens proposition 1997/98:7 side 1.
Mekling mellom foreldrene i forbindelse med separasjon er ikke obligatorisk, men kommunen skal tilby foreldrene såkalt samarbeidssamtale og gi foreldrene hjelp til å sette opp avtale om barnets bosted, samværet og om vårdnaden for barnet (dvs. foreldreansvar og bostedsmyndighet), jf. Föräldrabalken kap. 6 § 12 a.
Avtaler mellom foreldrene om vårdnaden, hvor barnet skal bo og samværet må godkjennes av sosialnemnden for å være gyldige, jf. Föräldrabalken kap. 6 §§ 6, 14a, 15a og 17a. Når avtalen er godkjent, kan den tvangsgjennomføres som en dom, jf. lovens kap. 21 § 1.
For domstolene behandles barnefordelingssaker i hovedsak som andre saker. Det er imidlertid gitt adgang for domstolene til å avsi dom uten hovedforhandling når partene er enige om dette, jf. Föräldrabalken kap. 6 § 17.
Spørsmålet om å opprette familiedomstoler eller et system med familienemder har vært vurdert flere ganger. Det såkalte Vårdnadstvistutvalget anbefalte at det ble foretatt en vurdering av om det burde opprettes «om inte precis familjedomstolar - någon form för samordnad behandling av samtliga frågor som kan uppkomma vid skilsmässa eller separation» (SOU 1995:79 s. 128).
Høringsinstansene uttalte seg i hovedsak positivt til forslaget eller hadde ingen innvendinger.
Regjeringen konkluderte i sin proposisjon Vårdnad, boende och umgänge 1997/98:7 med at det ikke burde opprettes noen spesialdomstol. Dette ble begrunnet med bl.a. følgende momenter:
etter de nye forslag som regjeringen la fram i samme proposisjon legges økt vekt på avtaleløsninger i disse sakene,
om det likevel gjenstår en tvist mellom foreldrene mener regjeringen at en domstol er det organ som er best skikket til å løse tvisten,
et system med familiedomstoler passer dårlig inn i domstolsorganisasjonen og rettstradisjonen i Sverige. Riksdagen har i mange saker drøftet om det bør opprettes spesialdomstoler på ulike områder. Deres standpunkt har vært at antallet spesialdomstoler bør minskes, og at det bør tas vare på domstolenes brede saklige kompetanse med dommere med så godt overblikk over hele det juridiske feltet som mulig,
det er dog viktig at domstolene har tilgang til slik sakkyndighet som trengs i familiesaker. Det vises til at domstolene kan innhente opplysninger fra sosialnemndene, og også be om sakkyndige utredninger,
det er også viktig at dommerne har kompetanse og erfaring på saksområdet. Det vises til at det jevnlig holdes kurs og seminar i fagfeltet.
Regjeringen tar også opp spørsmålet om det burde innføres såkalte familienemnder eller barneråd. Disse skulle bestå av personer med juridisk, sosial, barnepsykologisk og økonomisk kompetanse, og skulle være et organ som foreldre kunne vende seg til for å få informasjon og råd i forbindelse med separasjonen. Regjeringen mener dette er en tiltalende tanke, men viser til forslaget om at kommunene skal være forpliktet til å tilby foreldrene samarbeidssamtaler og hjelp til å sette opp avtaler. Man antar at denne reformen bør gis tid til å virke før man vurderer ytterligere reformer.
For øvrig nevnes at det i Sverige foreligger et nytt kommittédirektiv om «vårdnad, boende og omgänge» (2002:89).
Danmark
Lov om forældremyndighet og samvær (lov nr. 387 av 14. juni 1995) trådte i kraft 1. januar 1996. Mekling er ikke obligatorisk. Statsamtet skal tilby foreldre og barn «børnesagkyndig rådgivning» ved uenighet om foreldremyndighet og samvær, med mindre dette finnes unødvendig eller uhensiktsmessig, jf. lovens § 28. Formålet med rådgivningen er å forsøke å få foreldrene til å komme til en avtale «under hensyn til, hvad der er bedst for barnet». Rådgivningen er ikke betinget av at begge foreldrene ønsker å delta, det er tilstrekkelig at en av foreldrene eller barnet ber om slik rådgivning.
Rådgivningen foretas av psykolog, psykiater eller sosialrådgiver. Også statsamtets jurist kan delta. Rådgivningen foretas av en eller flere barnesakkyndige samtidig eller etter hverandre, og den gjennomsnittlige tidsbruken er 3-4 timer per foreldrepar/barn.
Avtaler mellom foreldrene om felles foreldremyndighet må meldes til statsamtet for å være gyldige. Dersom avtalen går ut på at en av foreldrene skal ha foreldremyndigheten alene, må den godkjennes av statsamtet for å være gyldig. Godkjennelse kan først skje etter at foreldrene har vært i møte med statsamtet og fått orientering om rettsvirkningene av en slik avtale. Hvis foreldrene ikke blir enige om fordelingen av foreldremyndigheten, eller deres avtale ikke godkjennes, avgjør retten hvem av foreldrene som skal ha foreldremyndigheten alene.
Statsamtet fastsetter omfanget av samværsretten når foreldrene ikke kan bli enige om dette. Domstolene har ikke kompetanse til å fatte avgjørelse om dette. Samværsordningen fastsettes uavhengig av hva som er bestemt med hensyn til foreldreansvaret.
Saker om foreldremyndighet anlegges ved de alminnelige domstoler. Retsplejeloven inneholder et særskilt kapittel om rettergangsmåten, som på en rekke punkter avviker fra de alminnelige rettspleieregler. For eksempel er domstolen ikke bundet av partenes påstander og kan på eget initiativ oppfordre en part til å føre bevis. Domstolen vil også kunne bestemme at den ene eller begge parter ikke får overvære en ev. samtale med barnet. Rettsmøtene foregår for lukkede dører.
Dommer og avtaler som er godkjent av statsamtet kan tvangsfullbyrdes. Om fullbyrdelsesmåten heter det i Retsplejeloven § 536:
«Bestemmelser om forældremyndighed og udøvelse av samværsret kan fuldbyrdes ved anvendelse av tvangsbøder eller ved umiddelbar magtanvendelse. Fogedretten er ikke ved valget av fuldbyrdelsesmåten bundet av rekvirentens anmodning. Fuldbyrdelse kan ikke ske, hvis barnets sjælelige eller legemlige sundhed derved udsættes for alvorlig fare. I tvivlstilfælde kan fogedretten udsætte fuldbyrdelsen på indhentelse af en sagkyndig vurdering.»
Finland
Reglene om foreldreansvar og samvær fins i Lag angående vårdnad om barn och umgängesrätt nr. 361 av 1983 som trådt i kraft 1. januar 1984. Regler om mekling ved konflikter mellom ektefeller er nedfelt i Äktenskapslagen nr. 234 av 1929. Regler om iverksettelse av bosteds- og samværsavgjørelser fins i lagen om verkställighet av beslut beträffande vårdnad om barn och umgängesrätt nr. 619 av 1996.
Etter ekteskapsloven skal konflikter mellom ektefeller så langt som mulig søkes løst gjennom mekling og avtaler. Mekling er ikke obligatorisk, men familien kan ved konflikter begjære hjelp fra en mekler. Sosialnemndene i kommunene besørger meklingen, men også organisasjoner som er gitt tillatelse til det kan foreta slik rådgivning og mekling.
Avtaler om foreldreansvar og samvær skal inngås skriftlig og forelegges for sosialnemnden til godkjennelse. Ved avgjørelsen av om avtalen skal godkjennes, skal det tas utgangspunkt i barnets beste og barnets egne ønsker. Når avtalen er godkjent, har den samme virkning som en dom. Avtaler mellom foreldrene kan også legges fram for domstolen til godkjennelse.
Dersom foreldrene ikke blir enige, behandler domstolen saker om foreldreansvar, samvær, bosted og underholdsbidrag. Barnefordelingssakene behandles av de alminnelige domstolene, i hovedsak etter de alminnelige prosessreglene.
I saker om foreldreansvar og omsorg skal retten innhente utredning fra sosialnemden med mindre det er åpenbart at det ikke er behov for dette. Dersom det under utredningen viser seg at det er grunnlag for å inngå en avtale mellom foreldrene, skal sosialnemden gi bistand til dette, og domstolsbehandlingen avsluttes da.
Begjæring om iverksettelse av avgjørelse om bosted og avgjørelse om samværsrett skal behandles av tingsretten, som gir en mekler i oppdrag å ordne mekling i saken. Mekleren skal fullføre sitt oppdrag på fire uker. Domstolen kan for iverksettingen av avgjørelsen fastsette bøter eller bestemme at barnet skal hentes.
Island
Den islandske barneloven (nr. 20/1992) trådte i kraft i juli 1992, men ble endret ved lov 23/1995 og 18/2001.
Avtaler mellom foreldrene om foreldremyndigheten må godkjennes av sysselmannen for å være gyldige. Sysselmannen kan nekte godkjenning dersom avtalen strider mot barnets beste.
Justisministeriet eller domstolene kan treffe avgjørelser i saker om foreldremyndighet. Tidligere var det bare Justisministeriet som hadde kompetanse til å treffe avgjørelse i disse sakene, men i 1992 ble kompetansen flyttet til domstolene. Justisministeriet kan imidlertid treffe avgjørelse i tvisten hvis foreldrene er enige om å bringe saken inn for ministeriet til avgjørelse.
Felles foreldremyndighet blir ikke bestemt av domstol eller justisministeriet, med mindre begge foreldre er enige om en slik ordning.
Sakene behandles av de alminnelige domstolene og, med enkelte viktige unntak, i hovedsak etter de generelle prosessuelle regler som gjelder i sivile saker. Om mekling under saksforberedelsen heter det i § 59:
«Dommeren forsøker å forlike saker om foreldremyndighet. Dommeren kan beslutte at institusjonell barne- og familiesakkyndig rådgivning helt eller delvis kommer i stedet for forliksforsøk etter str. 1.»
Etter lovendringen i 2001 skal foreldrene tilbys familiesakkyndig rådgivning hvis de er uenige om foreldremyndigheten.
Dommeren har selvstendig ansvar for opplysning av saken og kan om nødvendig selv fremskaffe bevismateriale.
Avgjørelser om omfanget og utøvelsen av samværsretten kan bare fastsettes av Sysselmannen. Han kan også endre en avtale mellom foreldrene dersom barnets beste tilsier dette. Domstolene har ikke kompetanse til å treffe avgjørelser om samværsretten. Også i saker om samværsretten skal foreldrene tilbys familiesakkyndige rådgivning.
«Familieretsudvalget» har, etter bemyndigelse av justisministeren, utferdiget et forslag til ny barnelov, som sannsynligvis blir forelagt Altinget høsten 2002.
Barnefordelingsprosessutvalget vurderte ikke endringer i barneloven § 31 om høring av barn i barnefordelingssaker. Nedenfor presenteres derfor rettstilstanden vedrørende høring av barn i en del andre land.
Sverige
I svensk föräldrebalken 6 kap., 2 b § fremgår det at ved avgjørelsene skal «hänsyn tas till barnets vilja med beaktande av barnets ålder och mognad». Barnets rettsstilling under foreldrenes rettssaker utledes av denne materielle regelen. Domstolen skal sørge for at barnefordelingsspørsmålene blir forsvarlig utredet. Hvis det trengs, kan domstolen be «socialnemnden» sørge for at noen utreder saken. Den som setter i verk utredningen skal, om det ikke er «olempligt», søke å klarlegge barnets innstilling og redegjøre for denne for domstolen.
Danmark
Etter den danske forældremyndighedslov § 29 skal det finne sted en samtale med barnet før det treffes avgjørelse i en sak om foreldreansvar eller samvær dersom barnet har fylt 12 år. Samtalen kan unnlates hvis det må antas å være til skade for barnet eller uten noen betydning for saken. Hvis barnet er under 12 år skal det finne sted en samtale dersom barnets modenhet og sakens omstendigheter tilsier det. I tilfeller hvor det er, eller oppnås, enighet mellom foreldrene om barnets fremtid, skal barna ikke høres.
Dansk lov har i tillegg en rådgivningsregel i forældremyndighesloven § 28, stk. 1, hvor det framgår at «statsamtet skal tilbyde ... børn børnesagkyndig rådgivning ved uenighed om forældremyndighed og samvær». Det er ingen aldersgrense for når barn skal ha tilbudet. De selvstendige tilbudene er innskrenket til tilfeller hvor det skal føres samtale med barnet etter lovens § 29.
Finland
Finsk lov om vårdnad og umgängesrett har i 11 § en bestemmelse om at barnets ønsker og mening skal «utredas i den utsträcning som det med beaktande av barnets ålder och utvecling er möjligt... Barnets åsikt skall utredas på et hänsynsfullt sätt och med beaktande av barnets utveclingsstadium samt så at förhållandet mellan barnet och föräldrane inte blir lidande därav.»
Island
Den islandske barnelov avsnitt F «Uenighet om foreldremyndigheten» § 34 fjerde ledd svarer til den danske bestemmelse om at det skal finne sted en samtale med barnet hvis det er fylt 12 år. Det tilføyes at «Det finnes også rigtigt at have samtale med mindre barn, hvis det har tilstrekkelig alder og modenhet. Retten eller Justisministeriet kan få børne- og familiesagkyndig til at undersøge barnets standpunkt og afgive erklæring herom.»
Etter et forslag til ny barnelov, som sannsynligvis blir forelagt Altinget i løpet av 2002, er aldersgrensen på 12 år foreslått opphevet. Den aktuelle artikkel om barnets rett til å uttale seg i lovutkastet § 43 stk. 1 har følgende ordlyd:
«Et barn skal, når det har udviklet sig og opnået tilstrækkelig modenhed, gives lejlighed til at udtale sig i en sag, med mindre det skønnes at dette kan indebære skade for barnet eller er uden betydning for sagens udfald. Dommeren kan give den opgave til en sagkyndig at gøre sig bekendt med barnets indstilling og aflægge erklæring herom, jf bestemmelserne i § 42. Hvis en sagkyndig ikke er blevet udpeget af retten kan dommeren bede en specialist at gøre sig bekendt med barnets holdning og afgive rapport herom.»
England
Domstolens plikt til å trekke barna inn i prosessen utledes av den materielle regelen i den engelske Children Act 1989 section 1 (3) (a) om at det skal tas hensyn til «the ascertainable wishes and feelings of a child considered in the light of his age and understanding».
Australia
I den australske Family Law Act 1975 part VII section 68 F annet ledd framgår det:
«(2) The court may inform itself of wishes expressed by a child:
(a) by having regard to anything contained in a report given to the court under subsection 62 G (2); or
(b) subject to the applicable Rules of Court by such other means as the court thinks appropriate.»