11 Definisjoner

11.1 Tjenesteyter

11.1.1 Høringsnotatet

I direktivet artikkel 2 bokstav b defineres tjenesteyter som enhver fysisk eller juridisk person som yter en informasjonssamfunnstjeneste.

11.1.2 Departementets vurderinger

Høringsinstansene har ikke hatt noen kommentarer til dette. Departementet finner derfor ikke noen grunn til å endre definisjonen av tjenesteyter.

11.2 Etableringssted

11.2.1 Høringsnotatet

I direktivet om elektronisk handel artikkel 2 bokstav c defineres etablert tjenesteyter som en tjenesteyter som faktisk utøver økonomisk virksomhet ved bruk av et fast forretningssted på ubestemt tid. En tjenesteyter kan imidlertid også være etablert selv om etableringen kun er for en begrenset periode, jf. direktivets fortale punkt 19.

Tilstedeværelsen og bruken av teknisk utrustning for å kunne tilby den aktuelle tjenesten vil ikke i seg selv påvirke vurderingen av hvor tjenesteyter er etablert. Etableringsstedet for en tjenesteyter, som tilbyr tjenester over Internett, vil f.eks. ikke bestemmes ved å se hvor systemstøtten av web-siden skjer eller hvor serveren for web-siden er plassert. Det avgjørende er isteden fra hvilket sted selve næringsvirksomheten (den økonomiske virksomheten) for den aktuelle tjenesten skjer. I situasjoner der det kan være vanskelig å bestemme hvor tjenesteyteren er etablert, dersom han f.eks. har virksomhet på flere steder, vil etableringssted være det sted som regnes for å være sentrum for den bestemte aktiviteten. Den nærmere grensedragingen må finne sted i praksis, basert på tolkning av dette og andre relevante direktiver.

11.2.2 Høringsinstansenes syn

Det er flere høringsinstanser som ønsker at begrepet etableringssted blir nærmere presisert i lovteksten og i forarbeidene, bl.a. eforum, NetCom og Advokatforeningen. Flere ønsker at det avklares hvordan etableringssted skal utpekes dersom tjenesteyteren er etablert i flere land.

I sin høringsuttalelse skriver eforum bl.a. følgende:

«I lovforslaget er uttrykket næringsvirksomhet brukt for å beskrive den økonomiske aktiviteten som må foreligge og det stilles ikke nærmere krav til innhold eller karakteristikk [av] virksomheten...Lovforslaget legger til grunn at etableringsstedet er det stedet hvor tjenesteyteren driver virksomheten fra, uavhengig av hvor nettjener eller annet teknisk utstyr er levert. Lovforslaget synes her å være i overensstemmelse med direktivet hva angår fysisk lokalisering av utstyr. Begrepet «stedet hvor tjenesteyteren driver virksomheten fra» gir et noe unyansert bilde. Man kan ikke bare se hen til [hvor vedkommende tjenesteyter fysisk sett oppholder seg eller hvor forretningskontoret er plassert.]»

11.2.3 Departementets vurdering

I fortalen punkt 19 presiseres hvordan etableringssted skal fastslås:

«Bestemmelsen av en tjenesteyters etableringssted bør skje i samsvar med Domstolens rettspraksis, der det framgår at begrepet etablering innebærer faktisk utøvelse av økonomisk virksomhet gjennom et fast forretningssted på ubestemt tid. Dette kravet er også oppfylt når et selskap er stiftet for et gitt tidsrom. Etableringsstedet for et selskap som yter tjenester via et nettsted i Internett er verken det stedet der de tekniske midler som tjener som støtte for nettstedet befinner seg, eller det stedet der det er tilgang til nettstedet, men det stedet der selskapet utøver sin økonomiske virksomhet. I tilfeller der en tjenesteyter har flere etableringssteder, er det viktig å fastslå fra hvilket etableringssted den aktuelle tjenesten ytes. I tilfeller der det er vanskelig å fastslå hvilket av flere etableringssteder en gitt tjeneste ytes fra, er etableringsstedet det stedet der tjenesteyteren har senteret for de former for virksomhet som er knyttet til denne særlige tjenesten.»

Se merknadene til § 3 bokstav d for en nærmere presisering av innholdet i bestemmelsen.

For å unngå å ha definert to forskjellige tjenesteytere i lovteksten (tjenesteytere og etablerte tjenesteytere) har departementet valgt å innføre begrepet etableringssted isteden for etablerte tjenesteytere. Dette medfører imidlertid ikke noen realitetsendring i forhold til direktivet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette.

For å klargjøre innholde til begrepet «etableringssted» har departementet endret ordlyden i definisjonen noe i forhold til det som ble sendt på høring, bl.a. er det nå eksplisitt angitt at begrepet tar utgangspunkt i den økonomiske virksomheten og ikke kun hvor virksomheten drives fra. Disse justeringene medfører ingen realitetsendringer.

11.3 Tjenestemottaker

11.3.1 Høringsnotatet

Tjenestemottaker er i direktivet artikkel 2 bokstav d definert som enhver fysisk eller juridisk person som, uansett om det er i næringsvirksomhet eller i privat bruk, benytter en informasjonssamfunnstjeneste, bl.a. for å søke informasjon eller gjøre informasjon tilgjengelig.

11.3.2 Høringsinstansenes syn

eforumønsker at definisjonen presiserer at den omfatter både de som søker informasjon for privat bruk (forbrukere), og de som søker informasjon i næringsvirksomhet.

11.3.3 Departementets vurdering

Definisjonen i lovforslaget dekker både private og næringsdrivende. Begrepet «benytte informasjonssamfunnstjeneste» omfatter også det å søke etter informasjon eller gjøre informasjon tilgjengelig. Dette går klart frem av definisjonen av informasjonssamfunnstjenester, jf. kapittel 9. Det skal videre bemerkes at en og samme person kan være både tjenestemottaker og tjenesteyter. For eksempel den som har en egen hjemmeside som lagres av en annen (en nettvert) vil være tjenestemottaker i forhold til nettverten. Samtidig vil eieren av hjemmesiden være tjenesteyter overfor de som søker informasjon på Internett.

Departementet ser ingen grunn til å gjøre noen ytterligere presiseringer i lovteksten vedrørende denne definisjonen.

11.4 Forbruker

11.4.1 Høringsnotatet

I direktivet artikkel 2 bokstav e defineres forbruker som en fysisk person som handler utenfor sin næringsvirksomhet eller sitt yrke. Departementet finner ikke grunn til å definere begrepet forbruker.

11.4.2 Høringsinstansenes syn

eforum har i sin høringsuttalelse fremmet et ønske om at departementet presiserer at det er den gjeldende definisjonen i f.eks. kjøpsloven eller praksis etter markedsføringsloven som legges til grunn.

11.4.3 Departementets vurdering

I norsk rett har en hittil ikke hatt et enhetlig forbrukerbegrep. I forbindelse med gjennomføringen av direktivet om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier (direktiv 99/44/EF), har Justisdepartementet gjennomgått forbrukerbegrepet i ulike lover. Siktemålet har bl.a. vært å innføre et mer enhetlig forbrukerbegrep i norsk lovgivning. Resultatet av dette arbeidet er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd. Her defineres en forbruker som «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Loven trådte i kraft 1. juli 2002.

Forbrukerbegrepet i denne lov skal forstås likt med forbrukerbegrepet i forbrukerkjøpsloven. Forbrukerkjøpslovens forarbeider og praksis knyttet til forbrukerkjøpsloven vil dermed også være av relevans for tolkningen av forbrukerbegrepet i ehandelsloven. Idet «forbruker» er et sentralt begrep i loven har departementet valgt å innta definisjonen av begrepet i lovforslagets § 3 e.

11.5 Markedsføring / kommersiell meddelelse

11.5.1 Høringsnotatet

I direktivet artikkel 2 bokstav f defineres kommersiell meddelelse som enhver form for meddelelse beregnet på å fremme, direkte eller indirekte, varene eller tjenestene til, eller bildet av, et foretak, en organisasjon eller en person som driver forretnings-, industri- eller håndverksvirksomhet eller utøver et lovregulert yrke.

Ifølge direktivet omfatter begrepet ikke informasjon som muliggjør direkte tilgang til foretakets, organisasjonens eller personens virksomhet, særlig et domenenavn eller en elektronisk postadresse, eller meddelelser om foretakets, organisasjonens eller personens varer, tjenester eller image som er utarbeidet uavhengig av denne, særlig dersom dette ytes uten finansielt vederlag.

11.5.2 Høringsinstansenes syn

eforum og Forbrukerombudet er usikker på om begrepet «komersiell meddelelse», slik det er definert i direktivet art 2 bokstav f, er sammenfallende med det norske begrepet markedsføring i markedsføringslovens forstand.

11.5.3 Departementets vurdering

Begrepet «markedsføring» er ikke definert i markedsføringsloven. En veiledning finnes i ordlyden i markedsføringsloven § 2 første ledd:

«...fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser».

Hva som ligger i begrepet følger av omfattende praksis. Markedsrådet har uttalt at all virksomhet som den næringsdrivende foretar i forhold til kunden i utgangspunktet er markedsføring, jf. Markedsrådets sak nr. 18/1996. Det er således en vid forståelse av begrepet som er lagt til grunn. Den næringsdrivendes rent indre foranstaltninger er derimot ikke omfattet.

Siden det er vanskelig å konkretisere markedsføringsbegrepet etter markedsføringsloven, er det uklart om de spesifikke unntakene som er oppregnet i direktivets definisjon alltid vil falle utenfor. Det er mulig direktivets definisjon av «kommersiell meddelelse» etter omstendighetene kan være snevrere enn markedsføringsbegrepet etter markedsføringsloven. Det tradisjonelle norske markedsføringsbegrepet er i alle fall vidt nok til å omfatte direktivets begrep. Departementet kan ikke se at det er i strid med direktivet om det norske markedsføringsbegrepet brukes for å gjennomføre direktivets markedsføringsbestemmelser, dvs. artikkel 6 og 7. Det er dessuten en fordel å kunne bruke et begrep som er innarbeidet i praksis.

Departementet legger etter dette til grunn at begrepet «markedsføring» i lovutkastet skal forstås på samme måte som markedsføringsbegrepet etter markedsføringsloven. Departementet ser da ikke behov for å innta en definisjon av markedsføringsbegrepet i ehandelsloven.

11.6 Lovregulert yrkesvirksomhet

11.6.1 Høringsnotatet

I direktivet artikkel 2 bokstav g defineres lovregulert yrkesvirksomhet.

Ifølge direktivet skal begrepet defineres slikt det er definert i artikkel 1 bokstav d i direktiv 89/48/EØF (Rådsdirektiv av 21. desember 1988 om en generell ordning for godkjenning av diplomer for høyere yrkeskompetansegivende utdanning av minst tre års varighet) og i artikkel 1 bokstav f direktiv 92/51/EØF (Rådsdirektiv av 18. juni 1992 om annen generell ordning for godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning som supplement til direktiv 89/48/EØF) 1.

Begrepet «lovregulert yrkesvirksomhet» er i de to ovennevnte direktivene definert på følgende måte:

«Yrkesvirksomhet der adgang eller utøvelse, eller en form for utøvelse i en medlemsstat, direkte eller indirekte ved lover og forskrifter er betinget av at vedkommende er innehaver av et diplom, et utdanningsbevis eller kompetansebevis. Følgende skal særlig anses som en form for lovregulert yrkesvirksomhet:

• utøvelse av en virksomhet under en yrkestittel, dersom anvendelsen av denne tittel er forbeholdt innehavere av et diplom, et utdanningsbevis eller et kompetansebevis som kreves i henhold til lover og forskrifter, eller

• utøvelse av en yrkesvirksomhet innen helsesektoren, i den utstrekning godtgjørelse og/eller refusjon for denne virksomhet i henhold til nasjonale trygdeordninger er betinget av at vedkommende er innehaver av et diplom, et utdanningsbevis eller et kompetansebevis.»

Det kommer frem av de ovennevnte direktivene at en yrkesvirksomhet skal likestilles med en lovregulert yrkesvirksomhet når den utøves av medlemmer av et organ eller en organisasjon som har som særlig formål å fremme og opprettholde et høyt nivå på det aktuelle yrkesområdet, og som med sikte på å virkeliggjøre dette målet i en særskilt form er godkjent av en medlemsstat, og:

• utsteder et diplom eller et utdanningsbevis til sine medlemmer,

• påser at medlemmene overholder de regler for yrkesmessig opptreden som den fastsetter, og

• gir dem rett til å anvende en tittel eller forkortelse, eller oppnå en status som svarer til dette diplomet eller utdanningsbeviset.

De to ovennevnte generelle direktivene får kun anvendelse på yrker som ikke er særlig regulert i sektordirektiver. Det finnes syv sektordirektiver som regulerer henholdsvis farmasøyter, veterinærer, leger, tannleger, sykepleiere, advokater, arkitekter og jordmødre. Departementet kan ikke se at det er behov for å innskrenke virkeområdet til direktivet om elektronisk handel på denne måten, og foreslo derfor at direktivet ble innføret i norsk rett uten denne begrensningen. Departementet ba om høringsinstansenes uttalelser vedrørende denne utvidelsen.

11.6.2 Høringsinstansenes syn

eforummente i sitt høringssvar at departementet ikke burde utvide lovforslaget i forhold til direktivet. Forbrukerombudet og Advokatforeningen støttet departementets vurdering om ikke å unnta yrkesgrupper regulert i sektordirektivene.

11.6.3 Departementets vurdering

Departementet har etter at lovforslaget ble sendt på høring kommet frem til at henvisningen til de to generelle direktivene i definisjonen ikke skal tolkes dithen at sektordirektivene ikke er omfattet. Det vil således ikke være en utvidelse av direktivet å inkludere disse sektordirektivene i definisjonen.

Begrunnelsen for dette er at direktivet om elektronisk handel kun viser til artikkel 1 bokstav d i direktivet 89/48/EØF og ikke til artikkel 2. I artikkel 1 bokstav d finnes en definisjon av lovregulert yrkesvirksomhet. I artikkel 2 i direktiv 89/48/EØF gjøres en begrensning av direktivets anvendelsesområde ved å eksplisitt nevne at direktivet ikke kommer til anvendelse på yrker som omfattes av et særskilt direktiv. Således, ved at direktivet om elektronisk handel kun viser til artikkel 1 bokstav d, vil også yrker regulert i sektordirektivet omfattes av definisjonen «regulert yrkesvirksomhet». Tilsvarende gjelder ved henvisningen til artikkel 1 bokstav f i direktiv 92/51/EØF.

Dette får til følge at definisjonen omfatter all yrkesvirksomhet der adgang eller utøvelse, eller en form for utøvelse i en medlemsstat, direkte eller indirekte ved lover og forskrifter er betinget av at vedkommende er innehaver av et diplom, et utdanningsbevis eller kompetansebevis.

Ifølge artikkel 8 nr. 4 får direktivet om elektronisk handel anvendelse i tillegg til fellesskapsdirektiver om adgang til å starte og utøve virksomhet innen lovregulerte yrker.

Regulert yrkesvirksomhet defineres i lovforslaget § 8 annet ledd.

11.7 Det koordinerte regelområdet

11.7.1 Definisjonen

For å klargjøre at begrepet omhandler regelverk, og ikke et geografisk område, har departementet besluttet å endre begrepet det koordinerte området til det koordinerte regelområdet.

Departementet brukte begrepet «det koordinert området» i sitt høringsforslag. For å gjøre lesningen enklere har teksten blitt justert slik at begrepet det koordinerte regelområdet brukes gjennomgående.

11.7.2 Høringsnotatet

Det koordinerte regelområdet omfatter de krav som stilles overfor en tjenesteyter angående etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester. Dette vil i hovedsak knytte seg til offentligrettslig lovgivning, typisk ulike påbud overfor tjenesteyter uansett om bestemmelsene er generelle eller særlig tilpasset for aktuelle tilbydere eller tjenester. Eksempler på slike påbud følger av direktivets bestemmelser, men også gjennomføringen i norsk rett av andre direktiver knyttet til etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester vil omfattes. Uttrykket «krav» omfatter ikke krav eller avtale mellom to private parter.

Det koordinerte regelområdet omfatter ikke krav til varer i seg selv, krav ved levering av varer eller krav i forhold til tjenester som ikke leveres elektronisk, jf. direktivet artikkel 2 bokstavene h og i. Begrepet påvirker ikke en stats krav til produktsikkerhet, merking av produkter og produktansvar.

Det koordinerte regelområdet dekker således bare krav vedrørende on-line aktiviteter som for eksempel informasjon som overføres on-line, markedsføring on-line, on-line shopping og inngåelse av avtale on-line.

11.7.3 Høringsinstansenes syn

NetCom, eforumog Toll- og avgiftsdirektoratet har kommet med uttalelser vedrørende definisjonen av det koordinerte regelområdet. Flere av disse ønsker at definisjonen av begrepet flyttes til definisjonskatalogen i § 3, og videre at departementet i lovteksten og i proposisjonen nærmere presiserer hvilke regler som omfattes av det koordinerte regelområdet. De ønsker også at departementet regner opp de ulike aktiviteter som typisk faller inn under det koordinerte regelområdet.

11.7.4 Departementets vurdering

Det koordinerte regelområdet relaterer seg til direktivets etableringslandsprinsipp, se kapittel 12.1. Prinsippet om hjemlandskontroll og gjensidig anerkjennelse vil dermed kun få anvendelse for de krav som faller inn under dette regelområdet.

Ifølge direktivets artikkel 2 bokstav h defineres det koordinerte regelområdet som krav fastsatt i medlemsstatenes rettsorden som får anvendelse på ytere av informasjonssamfunnstjenester eller på informasjonssamfunnstjenester, enten kravene er av generell art eller fastsatt særlig for dem. Området omfatter krav som tjenesteytere må oppfylle med hensyn til:

• adgangen til å starte virksomhet innenfor en informasjonssamfunnstjeneste, f.eks. krav som gjelder kvalifikasjoner, tillatelse eller melding, og

• utøvelsen av virksomhet innen en informasjonssamfunnstjeneste, f.eks. krav som gjelder tjenesteyterens atferd og tjenestens kvalitet eller innhold, herunder spørsmål vedrørende reklame, kontraktsmessige spørsmål eller spørsmål vedrørende tjenesteyterens ansvar.

Ifølge direktivets fortale punkt 21 berører det koordinerte regelområdet ikke fremtidig felleskapsharmonisering av informasjonssamfunnstjenester.

Det koordinerte regelområdet omfatter bare krav til on-line («direktekoplet») virksomhet, som on-line informasjon, on-line reklame, on-line kjøp og inngåelse av avtale on-line.

I direktivet presiseres det at det koordinerte regelområdet ikke omfatter krav som gjelder varer som sådanne, og ikke levering av varer og tjenester som ikke ytes med elektroniske midler.I fortalen punkt 21 står også at regelområdet ikke berører lovfestet krav med hensyn til varer, som sikkerhetsstandarder, merkeplikt eller produktansvar, eller medlemsstatenes krav med hensyn til levering eller transport av varer, herunder distribusjon av legemidler. Det koordinerte regelområdet omfatter heller ikke offentlige myndigheters utøvelse av forkjøpsrett for visse varer, som f.eks. kunstverk.

Begrunnelsen for innføringen av begrepet det koordinerte regelområdet er å fastsette anvendelsesområdet til etableringslandsprinsippet. Etableringslandsprinsippet blir begrenset av vedlegget til direktivet. Etter departementets oppfatning kunne disse unntakene like gjerne omhandlet det koordinerte regleområdet. For å få en samlet redegjørelse av anvendelsesområdet til etableringslandsprinsippet har departementet valgt å behandle begrepet det koordinerte regelområdet i sammenheng med de sentrale unntakene gjort i vedlegget til direktivet. Sammenholdes disse unntakene med definisjonen av det koordinerte regelområdet omfatter etableringslandsprinsippet hovedsakelig:

krav knyttet til informasjonssamfunnstjenester og til tjenesteyter angående etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester unntatt:

• regler som omhandler kontraktsmessige forpliktelser i forbrukerkontrakter, og

• partenes frihet til å velge hvilken lovgivning som skal anvendes på deres kontrakt, jf. direktivets vedlegg strekpunktene 5 og 6.

Unntaket fastsatt i første strekpunkt innebærer at forbrukers rettigheter og forpliktelser etter en avtale ikke omfattes av etableringslandsprinsippet. Dette betyr at en forbruker kan forholde seg til sin egen nasjonale rett, og at en selger (næringsdrivende) aldri ved avtale kan frata forbrukeren den beskyttelsen som følger av ufravikelige regler i hans nasjonale rett. Etter fortalens punkt 56 skal alle opplysninger om vesentlige elementer i avtaleinnholdet anses for å være en del av forbrukeravtalen. Deler av markedsføringen vil således kunne anses for å være en del av avtalen. Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er markedsføring og hva som er kontraktsforpliktelser. Det er naturlig at også den markedsrettslige delen av kontraktsforpliktelsene unntas fra etableringslandsprinsippet i forbrukerforhold. En rimelig tolkning er etter departementets oppfatning derfor at f.eks. nasjonal avtalevilkårlovgivning som avtaleloven § 36 her ikke skal omfattes av lovforslaget §§ 4 og 5.

Begrensningen i andre strekpunkt omfatter partenes frihet til å velge hvilket lands lov som skal anvendes på deres kontrakt. For en slik avtale skal det lands lov gjelde som partene er blitt enige om. Dette er en konkretisering av prinsippet som fremkommer i direktivets fortale punkt 23: «Dette direktiv har ikke som formål å etablere tilleggsregler innen internasjonal privatrett i forbindelse med lovkonflikter (-)». Av denne grunn vil etter departementets oppfatning alle kontrakter hvor partene har lovvalgsadgang falle utenfor etableringslandsprinsippets anvendelsesområde, også i de tilfeller hvor denne adgangen ikke benyttes.

Se merknadene til § 6 vedrørende de øvrige unntakene til etableringslandsprinsippet, oppstilt i vedlegget til direktivet.

Ovennevnte begrensninger sammenholdt med definisjonen av det koordinerte regelområdet medfører at etableringslandsprinsippet hovedsakelig omfatter offentligrettslige regler. Etter departementets oppfatning taler også direktivets artikkel 1 punkt 4 for dette. Av denne bestemmelsen går det frem at direktivet «ikke innfører nye internasjonale privatrettslige regler». Skulle etableringslandsprinsippet også omfatte privatrettslige regler, ville prinsippet kunne komme i konflikt med internasjonal privatrett. Både ovennevnte bestemmelse og direktivets fortale punkt 23, som omhandler det samme, viser etter departementets oppfatning at direktivet ikke har hatt denne hensikten.

Etableringslandsprinsippet vil likevel kunne få anvendelse på privatrettslige forhold dersom en part i et avtaleforhold påberoper seg brudd på offentligrettslig lovgivning som en privatrettslig konsekvens overfor sin motpart, f.eks. dersom kjøper påberoper seg prisavslag som følge av selgers brudd på bestemmelser i markedsføringsloven. Idet det koordinerte regelområdet er et sentralt begrep i direktivet har departementet besluttet å flytte definisjonen av begrepet til definisjonskatalogen i § 3.