5 Direktivet om elektronisk handel

Dette lovforslag gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF av 8. juni 2000 om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, herunder særlig elektronisk handel, på det indre marked («Direktivet om elektronisk handel»).

Direktivet om elektronisk handel ble vedtatt 8. juni 2000. Direktivet ble deretter publisert i EF-tidende 17. juli 2000, med en implementeringfrist 17. januar 2002. Direktivet er EØS-relevant. Som et ledd i samarbeidet innenfor EØS vedtok EØS-komiteen 27. oktober 2000, ved beslutning 2000/91, å endre EØS-avtalens vedlegg XI (Telekommunikasjonstjenester). EØS-avtalen omfatter etter dette også direktivet om elektronisk handel, jf. St. prp. nr. 55 (2000-2001).

Formålet med direktivet er å bidra til det indre markeds virkemåte ved at det sikres fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester mellom medlemsstatene. Med informasjonssamfunnstjeneste menes enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag og som formidles elektronisk, over avstand og på individuell anmodning fra en tjenestemottaker, eller som består i å overføre informasjon over et elektronisk kommunikasjonsnett, å gi tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett eller å være nettvert for data som leveres av tjenestemottakeren. De som tilbyr disse tjenestene benevnes tjenesteytere.

Direktivet skal komplettere allerede eksisterende EU-regulering innenfor dette området, jf. artikkel 1 nr. 3.

Direktivet omhandler følgende områder:

Etableringslandsprinsippet: Det følger av artikkel 3 at direktivet bygger på et prinsipp om hjemlandskontroll og gjensidig anerkjennelse. En tjenesteyter skal innenfor det koordinerte regelområdet følge den rettslige reguleringen i det land der denne er etablert, og overvåkes av myndighetene i dette landet. Med det koordinerte regelområdet menes nasjonale regler som stiller krav til informasjonssamfunnstjenester og til tjenesteyter når det gjelder etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester. Med etableringssted menes et fast forretningssted der den økonomiske virksomheten for den aktuelle informasjonssamfunnstjenesten faktisk utøves. Som en følge av denne bestemmelsen har en tjenesteyter med etableringssted i annen stat innenfor EØS rett til å tilby informasjonssamfunnstjenester til tjenestemottakere i Norge, uten hinder av norske regler innenfor det koordinerte regelområdet. Dette gjelder uansett om tjenesten helt eller delvis retter seg mot tjenestemottakere i Norge. I vedlegget til direktivet oppstilles generelle unntak fra denne hovedregel, og i artikkel 3 nr. 4 åpner direktivet for at statene kan stanse en bestemt tjeneste for bl.a. å beskytte folkehelsen, offentlig sikkerhet eller for å opprettholde den alminnelige rettsorden.

Opplysnings- og informasjonsplikt: Artikkel 5 fastsetter at medlemsstatene skal påse at tjenesteyteren gir enkel, direkte og permanent tilgang til opplysninger om tjenesteyterens navn, adresse og e-post, samt det selskapsregister hvor tjenesteyteren er registrert, tjenesteyterens organisasjonsnummer og om virksomheten er merverdiavgiftspliktig. I forbindelse med elektronisk markedsføring (via for eksempel elektronisk post eller SMS) følger det av artikkel 6 at det klart skal fremgå at det dreier seg om markedsføring. Dersom pris angis skal disse angis klart og utvetydig, og det skal opplyses hvorvidt de omfatter skatter, avgifter og leveringskostnader.

Uanmodet e-postreklame:Det følger av artikkel 7 at tjenesteytere som uanmodet sender markedsføringshenvendelser via elektronisk post skal konsulterer nasjonale reservasjonsregistre der fysiske personer kan registrere seg dersom de ikke ønsker å motta denne form for kommersielle meldinger.

Elektronisk avtaleinngåelse:Direktivets artikkel 9 fastsetter at det skal være mulig å inngå avtaler elektronisk, og at medlemsstatene særlig skal påse at de rettslige betingelsene som gjelder for inngåelse av avtaler ikke fører til at slike avtaler mister sin rettsvirkning og gyldighet fordi de er inngått elektronisk. Direktivet gjør imidlertid unntak for bl.a. formkrav ved kjøp av fast eiendom, visse typer av sikkerhetsavtaler og avtaler innenfor familie- og arveretten.

I direktivets artikkel 10 nr. 1 oppstilles krav om opplysninger som må gis før avtale inngås. Tjenesteyteren må bl.a. opplyse om de tekniske ledd i avtaleinngåelsen, om de tekniske midlene for å finne og rette inntastingsfeil før bestilling skjer, og på hvilket språk avtalen kan inngås. Disse opplysninger skal gis på en klar, forståelig og entydig måte. Bestemmelsen får ikke anvendelse dersom dette er avtalt mellom parter som ikke er forbrukere, og heller ikke overfor avtaler som er inngått ved individuell kommunikasjon, herunder elektronisk post.

I artikkel 11 nr. 1 stilles det krav om at selger etter å ha mottatt en bestilling av kjøper skal sende en bekreftelse på at bestilling er mottatt.

Formidlers ansvarsfrihet: I forbindelse med elektronisk handel og kommunikasjon vil det finnes tjenesteytere som kun overfører eller lagrer opplysninger på andres vegne, for eksempel ved at de gir adgang for annen til å legge ut en hjemmeside på sin server, jf. kapittel 6.2. Denne typen av tjenester omfattes av begrepet informasjonssamfunnstjenester, jf. direktivets fortale nr. 18. I artiklene 12-14 reguleres på hvilke vilkår disse tjenesteyterne vil kunne unngå strafferettslig og erstatningsrettslig ansvar i forhold til materialets innhold. Direktivet inneholder ikke regler som ilegger tjenesteytere ansvar, dette reguleres i de enkelte lands lovgivning, i bl.a. straffeloven og åndsverkloven. Etter artikkel 15 kan ikke disse tjenesteytere pålegges en generell plikt til å overvåke innholdet i det materialet som de overfører eller lagrer. Departementet har skilt ut denne delen av direktivet. Disse bestemmelsene vil bli implementert gjennom en endringsproposisjon til ehandelsloven.

Selvregulering: Foretaks-, yrkes- og forbrukerorganisasjoner skal oppmuntres til å utarbeide retningslinjer ved selvregulering mv. for å legge til rette for elektronisk handel, jf. artikkel 16.

Kontaktpunkter: Medlemsstatene skal samarbeide med de andre medlemsstatene. For dette formål skal statene utpeke ett eller flere kontaktpunkter, jf. artikkel 19 nr. 2. Medlemsstatene skal dessuten opprette kontaktpunkter som tjenestemottakere og tjenesteytere kan henvende seg til for bl.a. å få generelle opplysninger om kontraktsmessige rettigheter og forpliktelser, samt opplysninger om myndigheter, sammenslutninger og organisasjoner som kan gi ytterligere informasjon og praktisk bistand, jf. artikkel 19 nr. 4.