6 Generelle avklaringer

6.1 Hva er elektronisk handel og forretningsdrift?

I St.meld. nr 41 (1998-99) Om elektronisk handel og forretningsdrift defineres disse begrepene på følgende måte:

«Med elektronisk handel og forretningsdrift menes alle former for kommersielle transaksjoner og forretningsvirksomhet over elektroniske nett. Transaksjonene kan være knyttet til bestilling, betaling [...], men kan også omfatte overføring av digitaliserte varer og tilgang til tjenester.»

I eNorge 2005 er definisjonen endret til:

«Elektronisk forretningsdrift er forretningsprosesser utført i digitale nettverk - innen en virksomhet eller integrert i verdikjeden mellom flere virksomheter».

Endring i definisjonen gjenspeiler en utvikling som går i retning av at elektronisk handel og forretningsdrift i stadig større grad innveves i bedriftenes strategier og ulike forretningsprosesser, samt i samspill mellom ulike aktører i markedet.

Elektronisk handel og forretningsdrift inndeles ofte i tre segmenter:

Å ta i bruk og anvende elektronisk handel og forretningsdrift er viktig for å kunne opprettholde konkurranseevne og verdiskaping for norsk næringsliv i den nye globale økonomien. Elektronisk handel og forretningsdrift vil bl.a. kunne medføre økonomiske og administrative gevinster, samt nye markedsmuligheter og utvikling av nye forretningsområder.

Elektronisk handel endrer i fundamental grad forretningsprosessene. Det vokser fram nye relasjoner både til kundene og mellom bedriftene. Virksomheter kan eksempelvis på en annen måte enn tidligere analysere kundedata og forbruksmønstre, og siden anvende dette i markedsføring og salg mot forbrukerne. Forholdet mellom kjøper og selger endres, noe som gir legale utfordringer og stiller spørsmål ved bl.a. personvern. Implementering av informasjonsteknologi i forretningsprosesser vil kunne medføre behov for organisatoriske endringer i virksomheten slik at effektiviseringspotensialene kan utnyttes fullt ut.

Elektronisk forretningsdrift åpner for mer global handel. Ved markedsføring og salg over Internett er det for en forbruker i Norge like enkelt å bestille et produkt fra en leverandør i Portugal som fra en leverandør som er etablert i Norge. På bakgrunn av dette vil det være aktuelt å gi forbrukerne et sett med minimumsregler som ivaretar deres interesser og gir dem nødvendig beskyttelse. Dette kan bl.a. dreie seg om behov for opplysning om selger, produktets totale pris og hvordan elektroniske avtaler inngås. Disse behovene har man til dels ønsket å få dekket i direktivet om elektronisk handel.

Offentlig sektor har et effektiviserings- og økonomisk innsparingspotensial ved bruk av elektronisk handel i offentlig innkjøp. I følge Arbeids- og administrasjons-departementets program for elektronisk handel i offentlig sektor 1 skal bruk av elektronisk handel i offentlige innkjøp bidra til at kostnadene ved anskaffelser synker og at kvaliteten i de offentlige anskaffelsesprosesser heves. Dette slik at offentlige virksomheter får frigjort ressurser til å konsentrere seg om sine primæroppgaver. I tillegg er det et mål at anvendelse av elektronisk handel og forretningsdrift i offentlig sektor skal være en pådriver for utviklingen av elektronisk handel og forretningsdrift i samfunnet generelt.

6.2 Tekniske spørsmål

Direktivet om elektronisk handel regulerer tre forskjellige typer av mellommenn, eller funksjoner slike mellommenn kan ha. Dette skillet har i hovedsak betydning i tilknytning til bestemmelsene om ansvarsfrihet ved videreformidling av informasjon fra informasjonstilbyder til informasjonsmottaker på Internett. Som allerede nevnt vil direktivets bestemmelser om ansvarsfrihet for mellommenn bli gjennomført ved et senere tidspunkt.

6.2.1 Ren videreformidling (mere conduit)

Tjenesten «ren videreformidling» består i å tilby teknologiske fasiliteter slik at data kan sendes over nettverk, for eksempel Internett, og å gjennomføre denne oversendelsen. Under oversendelse av informasjon i et nettverk skjer det rent teknisk utallige reproduksjoner av den aktuelle informasjonen. Denne reproduksjonen skjer ved en prosess som består i at data som blir oversendt i nettverket blir splittet opp i små deler kalt «packets». Datapakkene blir lest av datamaskiner i nettverkets knutepunkter, kjent som «rutere», og blir deretter dirigert i riktig retning. En e-postmelding for eksempel kan fordeles i ulike pakker som passerer ulike rutere og servere på sin vei til sluttdestinasjonen. Den informasjonen som transporteres over Internett kommer derfor, i deler eller i sin helhet, til automatisk å bli mellomlagret på andres servere og rutere. Slik mellomlagring er nødvendig for at overføringen skal kunne gjennomføres.

6.2.2 Mellomlagring (caching)

Tjenesten «caching» innebærer tilfeldig mellomlagring og kan anvendes i ulike sammenhenger. Det finnes i prinsippet tre ulike typer av caching; servercaching, klientcaching og minnescaching. De to sistnevnte formene er av mindre betydning i denne sammenheng. Ved klientcaching sparer den såkalte webleseren (et dataprogram for henting og visning av informasjon via world wide web) de seneste åpnede sidene på brukerens harddisk (sekundærminnet), slik at disse sidene raskt kan hentes opp når brukeren trykker på «tilbakeknappen». Minnescachingen innebærer at sidene lagres i primærminnet istedenfor på harddisken. Disse to typene av caching kalles i blant til sammen for browser-caching, og reguleres ikke i lovforslaget.

Servercaching, eller proxycaching, innebærer at en tjenesteyter lagrer sidene og materialet på sine lokale servere (proxyservere). Forenklet beskrevet fungerer dette slik at populære nettsider som har mange besøkende lagres på en server nærmere kunden. På denne måten skapes flere kopier av same nettside, såkalte cachekopier. De som besøker nettsiden behøver da ikke styres til den opprinnelige sidens server, men kan i stedet styres til de cachekopier som ligger nærmest. Dette minsker belastningen på nettet, og det går fortere og er mer effektivt. Under forutsetningen av at bl.a. oppdateringen av informasjonen skjer i samme takt på cachekopien som på den opprinnelige siden, vil brukeren ikke merke forskjell på om han sendes til den ene eller den andre siden. Mellomlagring skjer normalt automatisk, men det kan legges inn begrensninger av den som har lagt materialet ut. For eksempel er det ikke ønskelig at en kundes kommunikasjon med sin bank over Internett (nettbank) mellomlagres, da dette vil kunne påvirke sikkerheten rundt bruken av nettbanken. Mellomlagringskapasiteten vil ofte variere, og varigheten av lagringen vil variere med hvor mye trafikk som går over den aktuelle serveren.

6.2.3 Lagring - nettvert (hosting)

«Hosting» er en tjeneste som innebærer utleie av lagringsplass. Den som vil legge en nettside ut på Internett, men som ikke har en egen webbserver med permanent Internettoppkobling, kan leie en slik lagringsplass. Slike tjenester tilbys av mange teleoperatører og av portaler, som for eksempel Nextra og Tele 2.

Det vil også kunne være en hosttjeneste å tilby elektronisk anslagstavle. Dette er en Internettjeneste som tilbyr brukerne å ta del i det materiale andre her har lagt ut, eller brukeren kan selv legge ut eget materiale. På denne måten kan man for eksempel bytte dataprogrammer, bilder og musikkfiler eller foreta skriftlige dialoger i realtid over Internett («chatte»).