1 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF av 8. juni 2000 om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel, i det indre marked («Direktivet om elektronisk handel»)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR -

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 47 nr. 2 og artikkel 55 og 95,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen, 1

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, 2

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251 3 og

ut fra følg ende betraktninger:

1. Den europeiske unions mål er å skape en stadig nærmere sammenslutning mellom de europeiske stater og folk og å sikre økonomisk og sosial framgang. I samsvar med traktatens artikkel 14 nr. 2 utgjør det indre marked et område uten indre grenser, der fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester samt etableringsadgang er sikret. Utviklingen av informasjonssamfunnstjenester i et område uten indre grenser er et viktig virkemiddel for å fjerne de skrankene som skiller de europeiske folk.

2. Utviklingen av elektronisk handel i informasjonssamfunnet gir betydelige sysselsettingsmuligheter i Fellesskapet, særlig i små og mellomstore bedrifter, og kan bidra til å stimulere både den økonomiske veksten i europeiske foretak og deres investeringer i nyskaping, samt styrke europeisk industris konkurranseevne, forutsatt at alle får tilgang til Internett.

3. Fellesskapsretten og særtrekkene ved Fellesskapets rettsorden er en vesentlig fordel for at europeiske borgere og operatører fullt ut skal kunne dra nytte av de mulighetene elektronisk handel byr på uten å måtte ta hensyn til grenser. Dette direktiv har derfor som mål å sikre et høyt fellesskapsrettslig integrasjonsnivå med sikte på å opprette et reelt område uten indre grenser for informasjonssamfunnstjenester.

4. Det er viktig å sørge for at den elektroniske handel kan dra full nytte av det indre marked og at det dermed, på samme måte som for rådsdirektiv 89/552/EØF av 3. oktober 1989 om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, 4 kan oppnås et høyt rettslig integrasjonsnivå i Fellesskapet.

5. Utviklingen av informasjonssamfunnstjenester i Fellesskapet hemmes av mange rettslige hindringer for det indre markeds gode virkemåte som gjør det mindre attraktivt å utøve etableringsadgang og adgang til fri tjenesteyting. Disse hindringene består i ulikheter i lovgivningene og usikkerhet med hensyn til hvilke nasjonale regler som skal anvendes på disse tjenestene. I mangel av samordning og tilpasning av lovgivningene på de berørte områder, kan disse hindringene begrunnes ut fra EF-domstolens rettspraksis. Det råder rettslig usikkerhet om i hvilken grad medlemsstatene kan kontrollere tjenester som har sitt opphav i en annen medlemsstat.

6. I henhold til Fellesskapets mål, traktatens artikkel 43 og 49 og den avledede fellesskapsretten bør disse hindringene fjernes gjennom en samordning av visse nasjonale lovgivninger og en klargjøring av visse rettslige begreper på fellesskapsplan, i den utstrekning dette er nødvendig av hensyn til det indre markeds gode virkemåte. Siden dette direktiv bare berører visse spørsmål som skaper problemer for det indre marked, er det fullt ut i samsvar med kravet i traktatens artikkel 5 om samsvar med nærhetsprinsippet.

7. For å sikre rettssikkerheten og forbrukernes tillit må det i dette direktiv fastsettes en klar generell ramme for visse rettslige aspekter ved elektronisk handel i det indre marked.

8. Formålet med dette direktiv er å skape en rettslig ramme som sikrer fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester mellom medlemsstatene, ikke å harmonisere strafferettsområdet som sådant.

9. I mange tilfeller kan fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester være et konkret fellesskapsrettslig uttrykk for et mer generelt prinsipp, nemlig ytringsfriheten, som hjemlet i artikkel 10 nr. 1 i Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, som samtlige medlemsstater har ratifisert. På denne bakgrunn må direktivene som omhandler yting av informasjonssamfunnstjenester sikre at slik virksomhet kan utøves fritt etter nevnte artikkel, med forbehold bare for de restriksjoner som er fastsatt i nr. 2 i nevnte artikkel og i traktatens artikkel 46 nr. 1. Hensikten med dette direktiv er ikke å påvirke grunnleggende nasjonale regler og prinsipper med hensyn til ytringsfriheten.

10. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet begrenser tiltakene fastsatt i dette direktiv seg strengt til det som er nødvendig for å oppnå et indre marked som virker godt. Der det er nødvendig med tiltak på fellesskapsplan, og for å sikre et område virkelig uten indre grenser med hensyn til elektronisk handel, må direktivet sikre et høyt vernenivå for de mål som er av allmenn interesse, særlig beskyttelse av mindreårige og av menneskeverdet, forbrukervernet og vernet av folkehelsen. I henhold til traktatens artikkel 152 er vern av folkehelsen en grunnleggende del av Fellesskapets politikk på andre områder.

11. Dette direktiv berører ikke det eksisterende vernenivå, særlig med hensyn til vern av folkehelsen og forbrukerinteressene, og som er fastsatt ved fellesskapsdokumenter. Blant annet utgjør rådsdirektiv 93/13/EØF av 5. april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler 5 og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF av 20. mai 1997 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler 6 et grunnleggende element for forbrukervernet i kontraktsforhold. Disse direktivene kommer i sin helhet til anvendelse også på informasjonssamfunnstjenester. Samme gjeldende fellesskapsrett som får anvendelse i sin helhet på informasjonssamfunnstjenester, omfatter i tillegg særlig rådsdirektiv 84/450/EØF av 10. september 1984 om villedende og sammenlignende reklame, 7 rådsdirektiv 87/102/EØF av 22. desember 1986 om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om forbrukerkreditt, 8 rådsdirektiv 93/22/EØF av 10. mai 1993 om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer, 9 rådsdirektiv 90/314/EØF av 13. juni 1990 om pakkereiser, herunder pakkeferier og pakketurer, 10 europaparlaments- og rådsdirektiv 98/6/EF av 16. februar 1998 om forbrukarvern ved opplysning av prisar på forbruksvarer, 11 rådsdirektiv 92/59/EØF av 29. juni 1992 om alminnelig produktsikkerhet, 12 europaparlaments- og rådsdirektiv 94/47/EF av 26. oktober 1994 om beskyttelse av kjøperen i forbindelse med visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom (timeshare-avtaler), 13 europaparlaments- og rådsdirektiv 98/27/EF av 19. mai 1998 om nedlegging av forbod med omsyn til vern av forbrukarinteresser, 14 rådsdirektiv 85/374/EØF av 25. juli 1985 om produktansvar, 15 europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier, 16 det framtidige europaparlaments- og rådsdirektivet om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere og rådsdirektiv 92/28/EØF av 31. mars 1992 om reklame for legemidler til mennesker. 17 Dette direktiv bør ikke berøre europaparlaments- og rådsdirektiv 98/43/EF av 6. juli 1998 om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om reklame og sponsing til fordel for tobakksvarer, 18 som er vedtatt innenfor rammen av det indre marked, eller direktiver om vern av folkehelsen. Dette direktiv utfyller informasjonskravene fastsatt i de nevnte direktiver, særlig direktiv 97/7/EF.

12. Visse former for virksomhet må utelukkes fra dette direktivs virkeområde, da adgangen til å yte tjenester på disse områdene på det nåværende stadium ikke kan garanteres etter traktaten eller gjeldende avledet regelverk. Denne utelukkelsen berører ikke dokumenter som kan vise seg å være nødvendige for det indre markeds gode virkemåte. Beskatning, særlig merverdiavgift, som pålegges mange av tjenestene omfattet av dette direktiv, må utelukkes fra direktivets virkeområde.

13. Dette direktiv har ikke som mål å fastsette regler om skatte- og avgiftsplikt, og berører heller ikke utarbeidingen av fellesskapsdokumenter om skatte- og avgiftsmessige sider ved elektronisk handel.

14. Vernet av fysiske personer i forbindelse med edb-behandling av personopplysninger reguleres utelukkende av europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger, 19 og av europaparlaments- og rådsdirektiv 97/66/EF av 15. desember 1997 om behandling av personopplysninger og vern av privatlivets fred innen telekommunikasjonssektoren, 20 som i sin helhet får anvendelse på informasjonssamfunnstjenester. Med disse direktivene er det allerede fastsatt en fellesskapsrettslig ramme på området persondata, og det er derfor ikke nødvendig å behandle dette spørsmålet i dette direktiv for å sikre at det indre marked virker godt, særlig fri bevegelse for personopplysninger mellom medlemsstatene. Dette direktiv bør gjennomføres og anvendes i fullt samsvar med prinsippene for beskyttelse av personopplysninger, særlig med hensyn til uønskede kommersielle meddelelser og mellommanns ansvar. Dette direktiv kan ikke hindre anonym bruk av åpne nett som Internett.

15. Telekommunikasjonsfortroligheten er sikret i artikkel 5 i direktiv 97/66/EF. I henhold til nevnte direktiv skal medlemsstatene forby enhver form for inngripen i eller overvåking av slik kommunikasjon av andre enn avsenderen og mottakeren, unntatt dersom dette er tillatt i henhold til lov.

16. Utelukkelsen av pengespillvirksomhet fra dette direktivs virkeområde omfatter bare hasardspill, lotterier og veddemål som innebærer at det satses penger. Utelukkelsen omfatter ikke konkurranser eller spill som har som mål å fremme salg av varer eller tjenester, der eventuell betaling bare brukes til å anskaffe de varer eller tjenester som disse konkurransene eller spillene skal fremme salget av.

17. Definisjonen av informasjonssamfunnstjenester finnes allerede i fellesskapsretten, i europaparlaments- og rådsdirektiv 98/34/EF av 22. juni 1998 om en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter samt regler for informasjonssamfunnstjenester, 21 og i europaparlaments- og rådsdirektiv 98/84/EF av 20. november 1998 om rettsleg vern av tilgangskontrollerte og tilgangskontrollerande tenester. 22 Denne definisjonen omfatter enhver tjeneste som ytes, vanligvis mot vederlag, over avstand ved bruk av elektronisk utstyr for behandling (herunder digital komprimering) og lagring av data, på individuell anmodning fra en tjenestemottaker. Tjenestene som er nevnt i den veiledende listen gjengitt i vedlegg V til direktiv 98/34/EF, men som ikke omfatter behandling og lagring av data, omfattes ikke av denne definisjonen.

18. Informasjonssamfunnstjenester omfatter en lang rekke former for økonomisk virksomhet som foregår direktekoplet. Slik virksomhet kan særlig bestå i direktekoplet salg av varer. Virksomhet som varelevering som sådan eller frakoplet tjenesteyting er ikke omfattet. Informasjonssamfunnstjenester er ikke begrenset utelukkende til tjenester som fører til direktekoplet kontraktsinngåelse, men i den grad de utgjør en form for økonomisk virksomhet omfatter de også tjenester der vederlaget ikke ytes av dem som mottar dem, f.eks. tjenester som går ut på å tilby direktekoplet informasjon eller direktekoplede kommersielle meddelelser, eller som leverer verktøy for søking etter, tilgang til og gjenfinning av data. Informasjonssamfunnstjenester omfatter også tjenester som består i å overføre informasjon over et kommunikasjonsnett, å skaffe tilgang til et kommunikasjonsnett eller å være vert for informasjon gitt av en tjenestemottaker. Fjernsynstjenester i henhold til direktiv 89/552/EØF og radiokringkastingstjenester er ikke informasjonssamfunnstjenester, da de ikke ytes på individuell anmodning. Derimot er tjenester som overføres fra punkt til punkt, som video på bestilling eller levering av kommersielle meddelelser med elektronisk post informasjonssamfunnstjenester. Fysiske personers bruk av elektronisk post eller tilsvarende individuelle kommunikasjonsmidler som ikke er et ledd i deres forretnings- eller yrkesmessige virksomhet, herunder bruk i forbindelse med kontraktsinngåelse mellom slike personer, er ikke en informasjonssamfunnstjeneste. Det avtalemessige forhold mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver er ikke en informasjonssamfunnstjeneste. Former for virksomhet som ikke kan utøves over avstand med elektroniske midler, som lovfestet revisjon av et foretaks regnskap eller en legekonsultasjon som krever en fysisk undersøkelse av pasienten, er ikke informasjonssamfunnstjenester.

19. Bestemmelsen av en tjenesteyters etableringssted bør skje i samsvar med Domstolens rettspraksis, der det framgår at begrepet etablering innebærer faktisk utøvelse av økonomisk virksomhet gjennom et fast forretningssted på ubestemt tid. Dette kravet er også oppfylt når et selskap er stiftet for et gitt tidsrom. Etableringsstedet for et selskap som yter tjenester via et nettsted i Internett er verken det stedet der de tekniske midler som tjener som støtte for nettstedet befinner seg, eller det stedet der det er tilgang til nettstedet, men det stedet der selskapet utøver sin økonomiske virksomhet. I tilfeller der en tjenesteyter har flere etableringssteder, er det viktig å fastslå fra hvilket etableringssted den aktuelle tjenesten ytes. I tilfeller der det er vanskelig å fastslå hvilket av flere etableringssteder en gitt tjeneste ytes fra, er etableringsstedet det stedet der tjenesteyteren har senteret for de former for virksomhet som er knyttet til denne særlige tjenesten.

20. Definisjonen av tjenestemottaker omfatter alle former for bruk av informasjonssamfunnstjenester, enten brukeren er en person som leverer informasjon i åpne nett som Internett eller en person som søker etter informasjon i Internett av private eller yrkesmessige grunner.

21. Omfanget av det samordnede området berører ikke en framtidig fellesskapsharmonisering med hensyn til informasjonssamfunnstjenester og framtidig lovgivning vedtatt på nasjonalt plan i samsvar med fellesskapsretten. Det samordnede området omfatter bare krav til direktekoplet virksomhet som direktekoplet informasjon, direktekoplet reklame, direktekoplet kjøp og direktekoplet kontraktsinngåelse, og berører ikke medlemsstatenes lovfestede krav med hensyn til varer, som sikkerhetsstandarder, merkeplikt eller produktansvar, eller medlemsstatenes krav med hensyn til levering eller transport av varer, herunder distribusjon av legemidler. Det samordnede området omfatter ikke offentlige myndigheters utøvelse av forkjøpsrett for visse varer, som kunstverker.

22. Tilsynet med informasjonssamfunnstjenester bør føres ved virksomhetens opprinnelsessted for å sikre et effektivt vern av mål som er av allmenn interesse. For dette formål må det garanteres at vedkommende myndighet sikrer dette vernet ikke bare for sin egen stats borgere, men for alle borgere i Fellesskapet. For å bedre den gjensidige tillit mellom medlemsstatene er det grunnleggende nødvendig å presisere at dette er ansvaret til den stat der tjenestene har sin opprinnelse. For å sikre reell adgang til tjenesteyting og rettssikkerheten for tjenesteytere og tjenestemottakere, bør disse informasjonssamfunnstjenestene i prinsippet være underlagt lovgivningen i medlemsstaten der tjenesteyteren er etablert.

23. Dette direktiv har ikke som formål å etablere tilleggsregler innen internasjonal privatrett i forbindelse med lovkonflikter eller å berøre domstolenes kompetanse. Bestemmelsene i den lovgivning som gis anvendelse etter reglene for internasjonal privatrett, må ikke innskrenke adgangen til å yte informasjonssamfunnstjenester som fastsatt i dette direktiv.

24. I forbindelse med dette direktiv er det uten hensyn til prinsippet om tilsyn ved informasjonssamfunnstjenestenes opprinnelsessted tillatt for medlemsstater, på vilkårene fastsatt i dette direktiv, å treffe tiltak for å begrense den frie bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester.

25. Nasjonale domstoler, herunder de alminnelige domstoler, kan ved behandling av privatrettslige tvister treffe tiltak med sikte på å avvike fra adgangen til å yte informasjonssamfunnstjenester i samsvar med vilkårene fastsatt i dette direktiv.

26. Medlemsstatene kan, i samsvar med vilkårene fastsatt i dette direktiv, anvende sine nasjonale strafferettsregler og sin nasjonale straffeprosess med sikte på å iverksette alle etterforskningstiltak og andre tiltak som måtte være nødvendige for å oppklare og forfølge straffbare forhold, uten å måtte underrette Kommisjonen om disse tiltakene.

27. Dette direktiv bidrar sammen med det framtidige europaparlaments- og rådsdirektivet om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere til at det skapes en rettslig ramme for direktekoplet yting av finansielle tjenester. Dette direktiv foregriper ikke framtidige initiativer på området finansielle tjenester, særlig når det gjelder harmonisering av atferdsreglene på dette området. Den mulighet medlemsstatene har etter dette direktiv til under bestemte omstendigheter å innskrenke adgangen til å yte informasjonssamfunnstjenester for å verne forbrukerne, omfatter også tiltak på området finansielle tjenester, særlig tiltak med henblikk på å verne investorer.

28. Medlemsstatenes forpliktelse til ikke å kreve forhåndstillatelse for adgang til å utøve virksomhet som yter av informasjonssamfunnstjenester, gjelder ikke for de posttjenester som er omfattet av europaparlaments- og rådsdirektiv 97/67/EF av 15. desember 1997 om felles regler for utviklingen av et indre marked for posttjenester i Fellesskapet og forbedring av tjenestenes kvalitet, 23 og som består i fysisk overlevering av en utskrift av en e-postmelding, og berører ikke ordningene med frivillig akkreditering, særlig for ytere av sertifiseringstjenester for elektroniske signaturer.

29. Kommersielle meddelelser er av avgjørende betydning for finansieringen av informasjonssamfunnstjenester og for utviklingen av en lang og variert rekke av nye gratistjenester. Av hensyn til forbrukervernet og god forretningsskikk må kommersielle meddelelser, herunder meddelelser om rabatter og salgsfremmende tilbud, konkurranser og spill tilfredsstille en rekke krav til oversiktlighet. Disse kravene berører ikke direktiv 97/7/EF. Dette direktiv bør ikke få noen virkning for eksisterende direktiver om kommersielle meddelelser, særlig direktiv 98/43/EF.

30. Sending av uønskede kommersielle meddelelser med elektronisk post kan være irriterende for forbrukerne og for yterne av informasjonssamfunnstjenester, og kan også føre til at interaktive nett ikke virker på en tilfredsstillende måte. Spørsmålet om mottakers samtykke for visse former for uønskede kommersielle meddelelser behandles ikke i dette direktiv, men har allerede vært behandlet, særlig i direktiv 97/7/EF og i direktiv 97/66/EF. I de medlemsstater som tillater sending av uønskede kommersielle meddelelser med elektronisk post, bør foretakenes installering av hensiktsmessige filtreringssystemer stimuleres og lettes. Dessuten må under enhver omstendighet uønskede kommersielle meddelelser klart kunne identifiseres som sådanne for å bedre oversiktligheten og fremme funksjonsevnen til slike systemer som er installert av foretakene. Sending av uønskede kommersielle meddelelser med elektronisk post bør ikke føre til tilleggskostnader for mottakeren.

31. De medlemsstater som tillater at tjenesteytere etablert på deres territorium sender uønskede kommersielle meddelelser med elektronisk post uten at mottakeren på forhånd har gitt sitt samtykke, må påse at tjenesteyterne jevnlig konsulterer reservasjonsregistrene der fysiske personer som ikke ønsker å motta denne form for kommersielle meddelelser, kan registrere seg, og at de respekterer disse personers ønske.

32. For å fjerne hindringer for utviklingen av tjenester over landegrensene i Fellesskapet som utøvere av lovregulerte yrker kan tilby i Internett, er det nødvendig å sikre at de regler for utøvelse av yrket som er fastsatt særlig for å verne forbrukerne eller folkehelsen, overholdes på fellesskapsplan. Atferdsregler på fellesskapsplan er det beste virkemiddel for å fastsette de yrkesetiske reglene som skal anvendes på kommersielle meddelelser. Det bør oppmuntres til utarbeiding og eventuelt tilpasning av slike atferdsregler, uten at dette går ut over selvstendigheten til bransjeorganer og -sammenslutninger.

33. Dette direktiv utfyller fellesskapsretten og nasjonal lovgivning med hensyn til lovregulerte yrker, slik at det opprettholdes et sammenhengende sett av regler på dette område.

34. Hver medlemsstat må tilpasse de deler av sin lovgivning som inneholder krav, særlig formkrav, som kan hindre bruken av elektronisk inngåtte kontrakter. Det må foretas en systematisk gjennomgåelse av den lovgivning som krever slik tilpasning, og gjennomgåelsen må omfatte alle nødvendige faser og ledd i kontraktsprosessen, herunder arkivering av kontrakten. Resultatet av denne tilpasningen skal være å muliggjøre elektronisk inngåelse av kontrakter. Rettsvirkningen av elektroniske signaturer behandles i europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/93/EF av 13. desember 1999 om en fellesskapsramme for elektroniske signaturer. 24 Mottakskvitteringen fra tjenesteyteren kan bestå i direktekoplet yting av den betalte tjenesten.

35. Dette direktiv berører ikke medlemsstatenes mulighet til å opprettholde eller fastsette generelle eller spesifikke lovfestede krav til kontrakter som kan oppfylles med elektroniske midler, særlig krav til sikkerhet med hensyn til elektroniske signaturer.

36. Medlemsstatene kan opprettholde restriksjoner på bruk av elektroniske kontrakter når det gjelder kontrakter der loven krever medvirkning av domstoler, offentlige myndigheter eller yrker der det utøves offentlig myndighet. Denne muligheten omfatter også kontrakter der det kreves medvirkning av domstoler, offentlige myndigheter eller yrker der det utøves offentlig myndighet for at de skal ha rettsvirkning overfor tredjemann, samt kontrakter der loven krever bekreftelse eller attestasjon av notarius publicus.

37. Medlemsstatenes forpliktelse til å fjerne hindringer for bruken av elektroniske kontrakter omfatter bare hindringer som følger av lovfestede krav, og ikke hindringer av praktisk art som skyldes at det i visse tilfeller ikke er mulig å bruke elektroniske midler.

38. Medlemsstatenes forpliktelse til å fjerne hindringer for bruken av elektroniske kontrakter skal gjennomføres i samsvar med de lovfestede krav til kontrakter som er uttrykt i fellesskapsretten.

39. Unntak fra bestemmelsene om kontrakter inngått utelukkende ved bruk av elektronisk post eller tilsvarende individuelle meddelelser som fastsatt i dette direktiv, må med hensyn til de opplysninger som skal gis og det å foreta bestilling, ikke føre til at disse bestemmelser omgås av yterne av informasjonssamfunnstjenester.

40. Både eksisterende og nye forskjeller mellom medlemsstatenes lovgivning og rettspraksis med hensyn til tjenesteyternes ansvar når de opptrer som mellommenn, er til hinder for det indre markeds virkemåte, særlig ved at de vanskeliggjør utviklingen av tjenester over landegrensene og skaper konkurransevridning. Tjenesteyterne har i visse tilfeller plikt til å handle for å forhindre ulovlig virksomhet eller bringe den til opphør. Dette direktiv bør danne et hensiktsmessig grunnlag for utarbeiding av raske og sikre framgangsmåter for fjerning av ulovlig informasjon og sperring av tilgangen til den. Slike framgangsmåter bør utarbeides på grunnlag av frivillige avtaler framforhandlet mellom alle berørte parter og oppmuntres til av medlemsstatene. Alle parter som deltar i ytingen av informasjonssamfunnstjenester har interesse av at slike framgangsmåter vedtas og anvendes. Bestemmelsene i dette direktiv om ansvar bør ikke hindre de forskjellige berørte parters utvikling og faktiske bruk av tekniske beskyttelses- og identifikasjonssystemer samt overvåkingsverktøy som er muliggjort ved digital teknologi, samtidig som begrensningene fastsatt i direktiv 95/46/EF og 97/66/EF overholdes.

41. Ved dette direktiv skapes det balanse mellom de forskjellige berørte interesser og fastsettes det prinsipper som kan tjene som utgangspunkt for standarder og avtaler innen bransjen.

42. Ansvarsfritakene fastsatt i dette direktiv gjelder bare for tilfeller der informasjonssamfunnstjenesteyterens virksomhet er begrenset til den tekniske prosessen med å drive og gi tilgang til et kommunikasjonsnett der informasjon som er gjort tilgjengelig av tredjemann, overføres eller lagres midlertidig, utelukkende med det formål å øke overføringseffektiviteten. Denne virksomheten er av rent teknisk, automatisk og passiv art, noe som betyr at yteren av informasjonssamfunnstjenester verken har kunnskap om eller kontroll over den informasjon som overføres eller lagres.

43. En tjenesteyter kan gis ansvarsfritak ved ren formidling og mellomlagring dersom vedkommende ikke har noen befatning med den informasjon som overføres. Dette forutsetter blant annet at han ikke foretar noen endringer i den informasjon han overfører. Dette kravet omfatter ikke tekniske inngrep som foretas under overføringen, da de ikke endrer den overførte informasjons integritet.

44. En tjenesteyter som bevisst samarbeider med en mottaker av sine tjenester i den hensikt å begå ulovlige handlinger, går utover grensen for ren formidling eller mellomlagring, og omfattes derfor ikke av de former for ansvarsfritak som er fastsatt for denne type virksomhet.

45. De ansvarsbegrensninger som er fastsatt for tjenesteytende mellommenn i dette direktiv, er ikke til hinder for at det gis forskjellige former for pålegg. Disse påleggene kan blant annet ha form av en beslutning fra en domstol eller forvaltningsmyndighet med krav om at overtredelser bringes til opphør eller forhindres, herunder ved fjerning av den ulovlige informasjonen eller ved at tilgangen til den sperres.

46. For å omfattes av en ansvarsbegrensning må en yter av en informasjonssamfunnstjeneste som består i å lagre informasjon, så snart vedkommende faktisk har fått kjennskap til eller er blitt klar over ulovlig virksomhet, umiddelbart treffe tiltak med sikte på å fjerne den aktuelle informasjonen eller sperre tilgangen til den. Når den fjernes eller tilgangen til den sperres, skal det skje under overholdelse av prinsippet om ytringsfrihet og de framgangsmåter som er fastsatt for dette formål på nasjonalt plan. Dette direktiv berører ikke medlemsstatenes mulighet til å fastsette spesifikke krav som skal være oppfylt så snart som mulig før informasjonen fjernes eller tilgangen til den sperres.

47. Det er bare med hensyn til generelle forpliktelser medlemsstatene er forhindret fra å pålegge tjenesteytere overvåkingsplikt. Dette omfatter ikke overvåkingsplikt i særskilte tilfeller, og berører særlig ikke avgjørelser truffet av nasjonale myndigheter i samsvar med nasjonal lovgivning.

48. Medlemsstatenes mulighet til å kreve av tjenesteytere som er verter for informasjon fra sine tjenestemottakere at de handler med den varsomhet som med rimelighet må kunne ventes av dem, og som er nærmere angitt i den nasjonale lovgivning, med sikte på å avdekke og forhindre visse typer ulovlig virksomhet.

49. Medlemsstatene og Kommisjonen bør oppmuntre til utarbeiding av atferdsregler. Dette berører ikke disse reglenes frivillige karakter og de berørte parters mulighet til fritt å bestemme om de vil følge disse reglene.

50. Det er viktig at det foreslåtte direktivet om harmonisering av visse aspekter ved opphavsretten og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet og dette direktiv trer i kraft til samme tid, slik at det etableres klare rammeregler for tredjemanns ansvar ved krenkelse av opphavsretten og beslektede rettigheter på fellesskapsplan.

51. I tilfeller der det er nødvendig, bør hver medlemsstat ha plikt til å endre enhver lovgivning som kan hemme bruken av utenrettslig elektronisk tvisteløsning. Resultatet av en slik endring bør være at slike ordninger effektivt og faktisk gis mulighet til å virke i lovverket og i praksis, også over landegrensene.

52. For at det indre markeds friheter virkelig skal kunne utøves, må skadelidte sikres reell adgang til tvisteløsningsordninger. De skader som kan oppstå i forbindelse med informasjonssamfunnstjenester, kjennetegnes både ved sitt høye tempo og ved sin geografiske utstrekning. På bakgrunn av dette kjennetegnet og nødvendigheten av å påse at nasjonale myndigheter ikke setter den gjensidige tillit de bør ha til hverandre i fare, oppfordres i dette direktiv medlemsstatene til å sørge for at hensiktsmessige former for klageadgang er tilgjengelige. Medlemsstatene bør vurdere behovet for å gi adgang til domstolsbehandling med egnede elektroniske midler.

53. I direktiv 98/27/EF, som kommer til anvendelse på informasjonssamfunnstjenester, er det fastsatt en forbudsordning med sikte på vern av forbrukernes kollektive interesser. Denne ordningen vil bidra til fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester ved å sikre et høyt vernenivå for forbrukerne.

54. Sanksjonene fastsatt innenfor rammen av dette direktiv berører ikke eventuelle andre former for sanksjoner eller klageadgang fastsatt i nasjonal lovgivning. Medlemsstatene plikter ikke å fastsette strafferettslige sanksjoner for overtredelse av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til dette direktiv.

55. Dette direktiv berører ikke den lovgivning som får anvendelse for kontraktsmessige forpliktelser i forbindelse med forbrukeravtaler. Dette direktiv kan følgelig ikke føre til at forbrukerne fratas et vern de har i kraft av de ufravikelige reglene med hensyn til kontraktsmessige forpliktelser som er fastsatt i lovgivningen til den medlemsstat der vedkommende forbruker har sitt vanlige bosted.

56. Når det gjelder unntaket fastsatt i dette direktiv for kontraktsmessige forpliktelser i forbindelse med forbrukeravtaler, bør disse forpliktelser forstås som å omfatte opplysninger om vesentlige deler av kontraktens innhold, herunder forbrukerens rettigheter, som har avgjørende innflytelse på beslutningen om å inngå kontrakten.

57. I samsvar med konsekvent rettspraksis i De europeiske fellesskaps domstol beholder en medlemsstat retten til å treffe tiltak mot en tjenesteyter som er etablert i en annen medlemsstat, men hvis virksomhet helt eller hovedsakelig er rettet mot førstnevnte medlemsstats territorium, dersom valget av etableringssted er gjort med henblikk på å unndra seg de reglene som ville komme til anvendelse på tjenesteyteren dersom denne var etablert på territoriet til førstnevnte medlemsstat.

58. Dette direktiv bør ikke få anvendelse på tjenester levert av ytere etablert i en tredjestat. Med tanke på den elektroniske handels verdensomspennende dimensjon bør det likevel sikres at fellesskapsbestemmelsene er i samsvar med de internasjonale regler. Dette direktiv berører ikke resultatene av pågående drøftinger om rettslige spørsmål i internasjonale organisasjoner (WTO, OECD, Uncitral (Den internasjonale voldgiftsdomstolen)).

59. Til tross for den elektroniske kommunikasjons verdensomspennende karakter er det nødvendig å samordne nasjonale lovgivningsmessige tiltak på EU-plan for å hindre at det indre marked stykkes opp og for å fastsette egnede europeiske rammeregler. Denne samordningen bør også bidra til å skape en sterk felles forhandlingsposisjon i internasjonale fora.

60. For å muliggjøre en uhindret utvikling av elektronisk handel må den rettslige rammen være klar og enkel, forutsigbar og i samsvar med reglene som kommer til anvendelse på internasjonalt plan, slik at den ikke får skadevirkninger for europeisk industris konkurranseevne og ikke er til hinder for nyskapingen i denne sektor.

61. Dersom markedet faktisk skal virke ved hjelp av elektroniske midler i et globalisert miljø, må Den europeiske union og de viktigste områdene utenfor Europa arbeide sammen med sikte på en gjensidig tilpasning av lovgivning og framgangsmåter.

62. Samarbeidet med tredjestater på området elektronisk handel bør styrkes, særlig med søkerstatene, utviklingslandene og Den europeiske unions øvrige handelspartnere.

63. Vedtakelsen av dette direktiv hindrer ikke medlemsstatene i å ta hensyn til de virkninger framveksten av informasjonssamsfunnet får på det sosiale, samfunnsmessige og kulturelle plan. Særlig bør den ikke hindre tiltak beregnet på å nå sosiale, kulturelle og demokratiske mål som medlemsstatene måtte vedta i samsvar med fellesskapsretten og under hensyntagen til sitt språklige mangfold, sine nasjonale og regionale særtrekk og sin kulturelle arv, og på å sikre og opprettholde allmennhetens tilgang til et bredest mulig tilbud av informasjonssamfunnstjenester. Utviklingen av informasjonssamfunnet må uansett sikre borgerne i Fellesskapet tilgang til den europeiske kulturarv formidlet i et digitalt miljø.

64. Med elektronisk kommunikasjon råder medlemsstatene over et ypperlig middel for yting av offentlige tjenester på det kulturelle, utdanningsmessige og språklige området.

65. I sin resolusjon av 19. januar 1999 om forbrukerdimensjonen i informasjonssamfunnet 25 understreket Rådet at forbrukervernet fortjener særlig oppmerksomhet på dette området. Kommisjonen skal undersøke i hvilken utstrekning gjeldende forbrukervernbestemmelser gir et utilstrekkelig vern i forbindelse med informasjonssamfunnet, og vil der dette er nødvendig identifisere manglene i denne delen av regelverket og de aspekter som eventuelt krever ytterligere tiltak. Ved behov bør Kommisjonen utarbeide særskilte tilleggsforslag med sikte på å avhjelpe de mangler den måtte ha oppdaget -

VEDTATT DETTE DIREKTIV:

Kapittel I