9 Informasjonssamfunnstjenester

9.1 Høringsnotatet

Det mest sentrale begrepet i direktivet er informasjonssamfunnstjenester, på engelsk «information society services». Begrepet er blitt valgt fordi det allerede er benyttet i to direktiver: europaparlaments- og rådsdirektiv 98/34/EF av 22. juni 1998 om en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter (med endringer etter direktiv 98/48/EF), og europaparlaments- og rådsdirektiv 98/84/EF av 20. november 1998 om rettsleg vern av tilgangskontrollerte og tilgangskontrollerande tenester.

I artikkel 2 bokstav a i direktivet om elektronisk handel står det at informasjonssamfunnstjenester skal tolkes slik det er definert i direktiv 98/34/EF, som er endret ved direktiv 98/48/EF. Ifølge dette direktivet er begrepet tjeneste definert på følgende måte: «[en tjeneste] som vanligvis ytes mot vederlag, over avstand, og som formidles elektronisk og på individuell anmodning fra en mottaker av tjenester».

På bakgrunn av at det stilles krav om individuell forespørsel er kringkastningssendinger i henhold til disse direktiver unntatt fra definisjonen av informasjonssamfunnstjenester. Unntaket omfatter så vel fjernsyns- som radiosendinger, og dermed også «near Video On Demand» 1. Derimot vil for eksempel en Video On Demand tjeneste være omfattet. 2

Med distanse menes at partene ikke er tilstede samtidig på samme sted. Det betyr at spillehaller som tilbyr dataspill for brukere på stedet, ikke er omfattet, mens den som gjør dataspillene tilgjengelig on-line til spillehaller vil være omfattet.

Til definisjonen stilles også krav om bruk av elektroniske midler for behandling og lagring av data. Dette betyr at nedlastning av dataprogrammer eller annen digital informasjon omfattes, mens salg av digital informasjon på f.eks. et CD-ROM vil falle utenfor. Reklame over telefaks eller internettelefoni omfattes heller ikke av definisjonen.

Informasjonssamfunnstjenester omfatter også tjenester som består i å overføre informasjon over et kommunikasjonsnett, å skaffe tilgang til et kommunikasjonsnett eller å være vert for informasjon gitt av en tjenestemottaker. De som kun tilbyr verktøy slik at man kan søke, få tilgang til og laste ned informasjon på for eksempel Internett, vil også omfattes av dette begrepet.

Informasjonssamfunnstjenester er nærmere omtalt i punktene 17 og 18 i fortalen til direktivet. I punkt 17 står det bl.a. at «definisjonen omfatter enhver tjeneste som ytes, vanligvis mot vederlag, over avstand ved bruk av elektronisk utstyr for behandling (herunder digital komprimering) og lagring av data, på individuell anmodning fra en tjenestemottaker».

Når direktivet omtaler informasjonssamfunnstjenester som tjenester som skjer over avstand ved bruk av elektronisk utstyr hensettes tanken på at det er «noe» som skal overføres ved hjelp av elektronisk utstyr. Det er ikke ubetinget naturlig å innfortolke at også overføringen er en informasjonssamfunnstjeneste. At også den tekniske overføringen er dekket av begrepet er imidlertid klart.

Lov 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon teleloven omfatter all telekommunikasjonsvirksomhet som ikke er kringkasting. Med telekommunikasjonsvirksomhet menes «overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av lys, radiosignaler eller andre elektromagnetiske signaler i et kommunikasjonssystem for signalbefordring», jf. teleloven § 1-6 bokstav a. Sammenlignes denne definisjonen med begrepet informasjonssamfunnstjeneste kan vi få en overlapping av begreper for så vidt gjelder selve overføringen. Det er derfor særlig viktig å klargjøre dennes virkeområde så langt som mulig, slik at tolkningstvil og motstrid mellom dette lovforslaget og teleloven kan unngås.

9.2 Høringsinstansenes syn

I sin høringsuttalelse skriver Toll- og avgiftsdirektoratet at begrepet informasjonssamfunnstjenester ikke rommer det samme på norsk som på engelsk. Etter direktoratets oppfatning henspeiler informasjonssamfunnstjenester seg mer på samfunnstjenester ytet på informasjonsområdet, med andre ord offentlig eller annen offentlig rettet informasjonstjeneste. Direktivets «Information society services» viser derimot til kommersielle tjenester ytet i informasjonssamfunnet: «the information society». Direktoratet mener at ordstillingen ikke er likegyldig i denne sammenheng, og at både oversettelsen av begrepet og definisjonen ellers bærer preg av direkte oversettelse fra engelsk.

eforum skriver i sin høringsuttalelse at det synes som at lovforslagets definisjon av informasjonssamfunnstjenester er snevrere enn direktivets definisjon uten at det klart fremgår at dette er tilsiktet. eforum mener videre at det må klart fremkomme om definisjonen skal dekke avtaler om «varer og tjenester» og avtaler som inngås ved hjelp av elektronisk kommunikasjon.

I sin høringsuttalelse legger Advokatforeningentil grunn at elektronisk avtaleinngåelse i seg selv er en «informasjonssamfunnstjeneste», på tross av at det er unaturlig å se på elektronisk avtaleinngåelse som en tjeneste det «normalt ytes vederlag for». Advokatforeningen mener at det i lovens definisjon bør klarere komme frem hvilke ulike aktiviteter, herunder elektronisk avtaleinngåelse som sådan, som omfattes av begrepet «informasjonssamfunnstjenester». Et alternativ er å eksemplifisere de viktigste kategoriene av «informasjonssamfunnstjenester», som overføring av informasjon online, avtaleinngåelse online, online markedsføring, webhotell med mer i lovteksten.

NetCom har i sin høringsuttalelse ytret ønske om klargjøring av virkeområdet i denne lovgivningen i forhold til telekommunikasjonslovgivningen og kringkastingslovgivningen.

Finansnæringens Hovedorganisasjonog Sparebankforeningen mener også at begrepene «informasjonssamfunnstjenester» og «det koordinerte regelområdet» må bli klarere definert. De ser bl.a. behov for at det nærmere presiseres hvorvidt informasjonssamfunnstjenester kun omfatter tjenester, eller også i noen deler varer.

Sosial- og helsedepartementet (SHD) har ønsket avklaring i hvilken grad telemedisinske tjenester vil omfattes av direktivet. SHD skriver bl.a. følgende:

«Telemedisinske tjenester kan ytes over avstand direkte av helsepersonell som en tjeneste basert på direkte kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell (med eller uten annet helsepersonell fysisk tilstede). Tjenestene reguleres av eget lov- og forskriftsverk på helseområdet, jf. rundskriv I-12/2001, Telemedisin og ansvarsforhold. Det er utformet spesielle takster for økonomisk oppgjør for telemedisinske tjenester i den offentlige helsetjenesten.

Det er ikke tjenester slik vi kjenner det i dag som ytes som åpne informasjonstjenester i et marked, men det vil kunne bli en fremtidig situasjon i overskuelig fremtid. Vi ser derfor behov for en nærmere vurdering av hvilke konsekvenser lovforslaget kan få for telemedisinske tjenester. Vi foreslår at det innføres en avgrensning for slike tjenester når dette utøves som ledd i en offentlig helsetjeneste som utløser egne takster for økonomisk oppgjør fra staten.

Vi forstår det slik at informasjonstjenester og elektroniske rådgivningstjenester rettet direkte mot pasienter som en betalt tjeneste i et elektronisk marked, omfattes ut fra [departementets] forslag til definisjon av lovregulert [yrkesvirksomhet]. Vi er usikker på hvordan dette kan avgrenses i forhold til telemedisinske tjenester.

Når det gjelder annen elektronisk samhandling, tolker vi høringsnotatet (bl.a. på bakgrunn av de bakenforliggende direktiver) slik at informasjons- og meldingsutveksling mellom partene i helsevesenet, med utgangspunkt i behandlingssituasjoner hvor pasienten møter frem hos en lege eller annet helsepersonell, ikke omfattes av direktivet. Dette gjelder selv om behandlingen, og den meldingsutvekslingen som følger av behandlingen, utløser et økonomisk oppgjør til legen eller annet helsepersonell. Vi anbefaler at en slik avgrensning kommer tydeligere frem i lovforslaget.»

9.3 Departementets vurdering

Begrepet informasjonssamfunnstjenester er allerede et innarbeidet norsk begrep innenfor dette område. Begrepet brukes i de ovenfor nevnte direktivene 98/34/EF (endret ved 98/48/EF) og 98/84/EF. I den offisielle oversettelsen av direktivet om elektronisk handel oversettes «information society services» til «informasjonssamfunnstjenester». Begrepet vil på lik linje med det engelske begrepet «information services» omfatte kommersielle tjenester. Departementet kan ikke se at begrepet kan tolkes til å kun omfatte offentlige tjenester. Dessuten brukes lignende begrep i de øvrige nordiske lands gjennomføringslover. Departementet mener på bakgrunn av dette at det ville være uheldig å ta i bruk et annet begrep.

For at en tjeneste skal være en informasjonssamfunnstjeneste må den ytes på individuell anmodning fra en tjenestemottaker. Gjennom dette kravet avgrenses loven fra kringkastningstjenester. Se merknadene til lovforslagets § 1 for en nærmere redegjørelse av dette vilkåret, og forholdet til kringkastningsloven.

I hovedsak vil det heller ikke være kollisjon mellom ehandelsloven og teleloven. De to lovene regulerer i all hovedsak ulike forhold - ehandelsloven regulerer innhold mens teleloven omhandler den tekniske reguleringen. Departementet ser imidlertid at det er overlapp mellom de to regelverkene når det gjelder tjenester som består i å overføre informasjon over et elektronisk kommunikasjonsnett. En slik tjeneste vil både være en informasjonssamfunnstjeneste og vil falle inn under telelovens definisjon av telekommunikasjon. Etter departementets vurdering er det kun opplysningspliktsbestemmelsen i lovforslagets § 8 som vil kunne overlappe bestemmelser i teleloven. Denne mulige lovkollisjonen omtales under merknaden til § 8.

Departementet er enig med Sosial- og helsedepartementet at en legeundersøkelse som krever fysisk undersøkelse av pasienten ikke er en informasjonssamfunnstjeneste, jf. fortale til direktivet punkt 18. Melding fra lege for å få oppgjør for allerede utført undersøkelse mv. omfattes dermed ikke av direktivets virkeområde. Her vil kravet om at tjenesten «vanligvis ytes mot vederlag» ikke være oppfylt, jf. nedenfor. En lege som f.eks. tilbyr rådgivning over Internett vil derimot være en tjenesteyter av informasjonssamfunnstjenester og omfattes av loven.

I fortale til direktivet punkt 18 presiseres nærmere hva som skal omfattes av begrepet informasjonssamfunnstjenester. Det går her frem at begrepet informasjonssamfunnstjenester også omfatter tjenester som ytes uten vederlag for mottakeren så fremt tjenesten utgjør en form for økonomisk virksomhet. Det er således på det rene at elektronisk avtaleinngåelse faller innenfor definisjonens området, og departementet ser ikke behov for at dette ytterligere presiseres i lovteksten. I denne sammenheng kan det også nevnes at markedsføring over f.eks. Internett er en informasjonssamfunnstjeneste. Vederlagskravet er her oppfylt ved at det er forbrukerkollektivet som betaler for markedsføringen ved kjøp av den aktuelle varen eller tjenesten.

Se merknaden til § 1 for en nærmere redegjørelse av de enkelte vilkårene i definisjonen av informasjonssamfunnstjenester.

Ordlyden i definisjonen av «informasjonssamfunnstjenester» er endret i forhold til forslaget presentert i høringsnotatet. Begrunnelsen til dette er at departementet ønsker å legge seg nærmere ordlyden i direktiv 98/34/EF, endret ved 98/48/EF. Dette innebærer ingen realitetsendring.