22 Prosessreglene
22.1 Gjeldende rett
22.1.1 Anvendelsesområdet for arbeidsmiljølovens særlige prosessregler
Arbeidsmiljøloven §§ 61 til 61 D regulerer behandlingsmåten ved tvist om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold. Her inngår også de særlige regler om behandlingsmåten ved innbringelse av slike saker for domstolene, det vil si de særlige prosessregler.
Anvendelsesområdet for disse reglene er særskilt angitt i § 61 nr. 1 og er som hovedregel begrenset til «søksmål om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold». Fastsettelses- og fullbyrdelsessøksmål om andre krav som gjøres gjeldende i et bestående arbeidsforhold skal behandles etter de alminnelige prosessregler i tvistemålsloven og domstolsloven. Slike krav vil bare kunne trekkes inn i en sak etter arbeidsmiljølovens prosessregler i henhold til kumulasjonsbestemmelsene i lovens § 61 nr. 1 andre punktum og § 61 A første ledd som sier at retten i forbindelse med stillingsvernsaker også kan behandle visse andre tvister. Dette vil for eksempel gjelde tvister om utestående lønn.
Søksmålsadgangen etter § 61 nr. 1 gjelder uavhengig av om det er arbeidsgiver eller arbeidstaker som har gått til oppsigelse og uavhengig av hvem som reiser søksmål, jf. Ot. prp. 50 (1993-94) og Rt. 2003 s. 981. Søksmål «om et arbeidsforhold består» er ment å omfatte alle saker hvor det gjøres gjeldende at det har foreligget eller foreligger et arbeidsforhold som er brakt til opphør eller søkt brakt til opphør. Dette omfatter blant annet tvister om arbeidsgivers oppsigelse eller avskjedigelse av en arbeidstaker, og tilfeller der arbeidstaker har sagt opp etter press fra arbeidsgiver. Reglene omfatter også tilfeller hvor det ikke er gitt formell oppsigelse, men hvor tvisten gjelder spørsmålet om innholdet i arbeidet er endret så vesentlig at det i realiteten foreligger en oppsigelse fra en stilling med tilbud om jobb i annen stilling. Slike tilfeller omtales gjerne som endringsoppsigelse. De samme reglene er gjort gjeldende også i andre tvister, blant annet tvister om midlertidig ansettelse er lovlig.
22.1.2 Kort om de særlige prosessregler
Stillingsvernsaker hører inn under de alminnelig domstoler, men skal behandles av særskilt utpekte tingretter i hvert fylke, jf. § 61 B første ledd.
Under hovedforhandling i ting- og lagmannsrett settes retten med meddommere fra et særskilt arbeidslivskyndig utvalg, med mindre partene og retten er enige i at meddommere er unødvendig, jf. § 61 C. Blant det særskilte arbeidslivskyndige utvalg skal minst to femdeler være arbeidsgivere og minst to femdeler være arbeidstakere. Minst en femdel skal oppnevnes etter forslag fra LO og minst en femdel skal oppnevnes etter forslag fra NHO.
Retten skal påskynde behandlingen av saken mest mulig og om mulig skal saken berammes utenom tur, jf. § 61 C.
22.1.3 Fristregler
Arbeidsmiljøloven har egne fristregler for stillingsvernssakene. Arbeidstaker kan kreve forhandlinger med arbeidsgiveren, og må i så fallskriftlig underrette arbeidsgiveren om dette senest innen to uker etter at oppsigelsen er mottatt, jf. § 61 nr. 2. Ved påstått ulovlig midlertidig ansettelse eller innleie gjelder tilsvarende to ukers frist for å kreve forhandlinger. Fristen regnes i disse tilfellene fra det faktiske fratredelsestidspunktet, jf. § 58 A nr. 4 og § 55 K nr. 3.
Arbeidsmiljøloven har særskilte søksmålsfrister for disse sakene. Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger, eller er forhandlinger ikke holdt, kan arbeidstakeren reise søksmål innen åtte uker fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted. Hvis arbeidstaker bare krever erstatning er søksmålsfristen seks måneder. Dette følger av arbeidsmiljøloven § 61 nr. 3 og § 55 K nr. 3. I tvister om det har foreligget lovlig midlertidig ansettelse gjelder en søksmålsfrist på ett år, men hvis arbeidstaker bare krever erstatning gjelder ingen særskilt søksmålsfrist, jf. § 58 A nr. 4 tredje ledd femte punktum. I tvister om det foreligger lovlig innleie eller midlertidig ansettelse i et løpende kontraktsforhold, gjelder ingen søksmålsfrist.
22.1.4 Andre prosessuelle regler i loven
Arbeidsmiljøloven har flere prosessregler som er spredt rundt i loven og som er inntatt i ulike materielle bestemmelser. Det gjelder blant annet bestemmelsene i
§ 55 K nr. 3 og 4 om behandling av tvist om lovlig innleie,
§ 57 nr. 2 tredje ledd første punktum om søksmålsfrister ved formuriktig oppsigelse,
§ 58 A nr. 4 og 5 om behandling av tvist om midlertidig ansettelse,
§ 63 femte ledd om behandling av tvist om oppsigelse i prøvetid,
§ 64 nr. 4 og nr. 5 om behandling av tvist om oppsigelse ved sykdom,
§ 65 nr. 3 om behandling av tvist om oppsigelse ved svangerskap og fødsel,
§ 65 A nr. 3 om behandling av tvist om oppsigelse ved militærtjeneste mv.,
§ 67 nr. 6 om behandling av tvist om fortrinnsrett ved ny ansettelse, og
§ 73 C nr. 3 om behandling av tvist om oppsigelse og avskjed i forbindelse med virksomhetsoverdragelse.
22.2 Arbeidslivslovutvalgets innstilling
Arbeidslivslovutvalget foreslår at virkeområdet for lovens prosessregler skal utvides. Forslaget innebærer at reglene om arbeidslivskyndige meddommere og rettens plikt til å påskynde disse sakene skal omfatte alle tvister om plikter eller rettigheter etter arbeidsmiljøloven. Utvalget foreslår videre at alle tingretter skal kunne behandle tvister etter loven, og ikke bare særskilt utpekte tingretter som i dag. I denne sammenheng foreslår utvalget også at det ved behov skal kunne oppnevnes flere meddommerutvalg i et fylke. Arbeidslivslovutvalget foreslår å samle prosessreglene i et nytt kapittel. De foreslåtte endringene i de enkelte bestemmelsene er først og fremst lovtekniske forenklinger.
Utvalget foreslår å videreføre gjeldende frister i tvister om oppsigelse og avskjed, det vil si at det skal være en frist på to uker til å kreve forhandlinger og en søksmålsfrist på åtte uker. Hvis arbeidstaker bare krever erstatning skal søksmålsfristen være seks måneder. I tvister om det foreligger ulovlig midlertidig ansettelse eller innleie, foreslår utvalget at det som i dag ikke skal gjelde frister. I tvister om det har foreligget ulovlig midlertidig ansettelse eller innleie, foreslår utvalget at det skal gjelde samme frister som ved oppsigelser. Når det gjelder spørsmålet om søksmålsfrister ved krav om erstatning i tvist om det har foreligget lovlig midlertidig ansettelse, deler utvalget seg i et flertall og et mindretall (medlemmene Andreassen, Bjergene, Haaland, Sundnes og Sverdrup Svendsen). Flertallet foreslår at det skal gjelde en seks måneders frist også i disse tilfellene. Mindretallet foreslår at alminnelige foreldelsesregler skal gjelde i stedet.
Ved tvister etter de nye reglene om suspensjon, foreslår utvalget at det skal gjelde samme prosessregler (inkludert regler om forhandlinger og frister) som for tvister om midlertidig ansettelse eller innleie.
22.3 Høringsuttalelsene
De fleste høringsinstansene støtter enten forslaget eller har ingen merknader.
LO støtter mindretallets forslag om at alminnelige foreldelsesfrister skal gjelde ved krav om erstatning i tvist om det har foreligget lovlig midlertidig ansettelse.
NHO mener at kun spørsmål om opphør av arbeidsforhold bør omfattes av kravet til raskere behandling ved domstolene og bruk av fagkyndige meddommere. Dersom særreglene om prioritet og meddommere også skal anvendes på andre tvister etter loven, vil det lett medføre at saksgangen går tregere, og det vil bli vanskeligere å få tak i meddommere til den enkelte sak. NHO mener at det er viktig å fastsette søksmålsfrister for alle tvister som kan oppstå i arbeidsforholdet. Sakene må komme opp mens bevisene er ferske og det er viktig for arbeidsmiljøet at tvister blir avgjort innen rimelig tid. Når det gjelder diskrimineringssakene gjelder hensynene bak fristreglene i enda sterkere grad fordi det er innført delt bevisbyrde og objektivt ansvar for arbeidsgiver. Det bør også innføres regler om varslingsplikt for arbeidstaker i disse sakene. Det er viktig at arbeidsgiver gjøres oppmerksom på forholdet så tidlig som mulig, slik at eventuell diskriminering eller trakassering kan stoppes. NHO foreslår at tvist om en suspensjons gyldighet ikke skal kunne fremmes før suspensjonen har vart i tre måneder. Et søksmål mot gyldigheten av suspensjonen i løpet av de første dager vil forstyrre prosessen, og skape unødvendig merarbeid og kostnader for partene og domstolene. NHO mener at det må være tilstrekkelig at lagmannsretten kan settes med to meddommere. Fire meddommere er etter NHOs oppfatning unødvendig bruk av en knapp ressurs.
KS foreslår varslings- og forhandlingsplikt i tvister om diskriminering og trakassering.
HSH mener at de særlige prosessreglene fortsatt bør reserveres for stillingsvernssakene. HSH antar at det vil kunne medføre økte prosesskostnader og vansker med raske berammelser, dersom slike saker skulle bli omfattet av de særlige prosessreglene om arbeidslivskyndige meddommere. HSH mener det er viktig at det fastsettes søksmålsfrister for alle typer krav som er relatert til arbeidslivet, fordi det er nødvendig med forutsigbarhet. HSH foreslår også at det innføres en varslingsplikt for arbeidstaker som vil framføre at han/hun har blitt trakassert eller diskriminert i arbeidsforholdet. Etter HSHs vurdering er det også nødvendig at det innføres særlige regler om søksmålsfrist og forhandlingsplikt i diskrimineringstvister. HSH mener videre at det må være tilstrekkelig å kunne kreve erstatning for uberettiget suspensjon. At arbeidstaker skal kunne stevne arbeidsgiver med påstand om at suspensjonen er ugyldig mens suspensjonen løper, kan være uheldig for de undersøkelser og bevissikringer som skal foretas i suspensjonstiden. HSH foreslår subsidiært at det bare er suspensjon som varer utover tre måneder som eventuelt kan gi rett til søksmål om suspensjonens gyldighet.
Justisdepartementet (JD)mener at opphevelse av ordningen med særskilte domstoler vil kunne bidra til at prioriteringsregelen får en sterkere effekt. JD mener at behovet for at alle saker etter loven skal påskyndes ikke er godt nok vurdert. Effekten av å oppheve ordningen med særskilte stillingsvernsdomstoler vil sannsynligvis reduseres noe idet flere saker enn før vil omfattes av de særlige prosessreglene.
Regjeringsadvokaten (RA) peker på at domstolene behandler mange saker av stor betydning for private parter. RA mener at skillet mellom stillingsvernssaker og andre tvister er godt begrunnet, og at systemet med forhandlinger/søksmålsfrister og at saken skal påskyndes i retten, bør forbeholdes disse sakene. Også når det gjelder bruken av arbeidslivskyndige meddommere kan det ifølge RA være grunn til å være varsom med å øke belastningen på utvalgene. I saker hvor det er behov for meddommere vil tvistemålslovens generelle regler kunne anvendes. RA antar at det likevel vil være hensiktsmessig å ha hjemmel for å oppnevne flere utvalg i et fylke der det er behov for dette. Etter RAs oppfatning er det ingen reelle grunner til at det ikke skal gjelde søksmålsfrister ved tvist om det har foreligget midlertidig ansettelse. Det kan også være grunn til å innføre regler om rett til forhandlinger og søksmålsfrister i tvister der arbeidstaker hevder å være utsatt for trakassering og diskriminering.
22.4 Departementets vurderinger og forslag
22.4.1 Nytt prosesskapittel - struktur
Departementet foreslår å samle alle regler om fremgangsmåten ved behandling av tvister etter loven i et eget kapittel. Dette omfatter gjeldende bestemmelser i arbeidsmiljøloven §§ 61 - 61 D, samt andre prosessuelle regler som i dag er spredt i loven. Det foreslås også en noe annen inndeling av bestemmelsene.
22.4.2 Opphevelse av ordningen med særskilte stillingsvernsdomstoler
Departementet foreslår å oppheve ordningen med at stillingsvernssaker kun skal behandles ved særskilt utpekte domstoler. Dette innebærer at alle landets tingretter kan behandle disse sakene, og at den enkelte sak vil bli behandlet ved den domstol der den etter de alminnelige vernetingsregler hører hjemme. Foruten å sørge for rask saksavvikling var bakgrunnen for den nåværende ordningen med særskilte tingretter i stillingsvernssaker at domstolene skulle sikres en særlig ekspertise og kyndighet i behandling av arbeidsrettssaker. Disse sakene er etter departementets vurdering ikke så spesielle at det er behov for å la et mindre antall domstoler utvikle spesiell kompetanse på området. Etter departementets oppfatning vil behovet for særlig kompetanse ivaretas i tilstrekkelig grad ved de arbeidslivskyndige meddommernes deltakelse. Ved at ordningen med bruk av arbeidslivskyndige meddommere beholdes vil domstolene fortsatt tilføres særlig kunnskap og erfaring om de forhold, avveininger og interesser som gjør seg gjeldende i arbeidslivet.
22.4.3 Anvendelsen av arbeidslivskyndige meddommere
Departementet foreslår at alle tvister om plikter og rettigheter etter loven skal omfattes av reglene om arbeidslivskyndige meddommere. Eksempler på saker som vil bli omfattet av disse reglene vil etter dette være tvister om et arbeidsforhold består og om det foreligger diskriminering. Departementet mener at det også i andre tvister enn de som knytter seg til opphør av stilling kan være ønskelig at det tilføres særlig kunnskap og praktisk erfaring fra arbeidslivet. For eksempel kan det være behov for den særlige innsikt som legfolk representerer i hvordan arbeidslivet fungerer og organiseres når en påstand om diskriminering skal vurderes.
Utvidelsen betyr som nevnt at ordningen med arbeidslivskyndige meddommere skal gjelde i alle tvister som har sitt grunnlag i loven. Utgangspunktet bør etter departementets syn være at materielle regler som kan gjøres til gjenstand for krav skal omfattes av begrepet «rettigheter og plikter». Det gjelder for eksempel tvister i tilknytning til reglene om trekk i lønn, jf. forslaget til ny § 14-15. Det vil også kunne gjelde tvister om rettigheter og plikter etter reglene om permisjon jf. forslaget til nytt kapittel 12, rettigheter knyttet reglene om informasjon og drøfting, jf. forslaget til kapittel 8, og rettigheter i tilknytning til reglene om kontroll og overvåkning, jf. forslaget til kapittel 9. Departementet mener ikke med dette å gi noen uttømmende oversikt over hvilke typer krav som kan oppstå etter loven, og som vil bli omfattet av reglene.
Kjerneområdet for bestemmelsene vil være krav som har oppstått mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver. Det kan imidlertid ikke utelukkes at krav rettet mot andre, for eksempel at et søksmål rettet mot pålegg fra offentlig myndighet også skal omfattes av disse reglene.
Flere saker med meddommere vil kunne føre til et større press på medlemmene i meddommerutvalgene. Departementet viser i den forbindelse til forslaget om å gjøre det mulig å oppnevne flere meddommerutvalg i et fylke hvis det er behov for det, se nedenfor punkt 22.4.6.
22.4.4 Regelen om at retten skal påskynde saken
Arbeidslivslovutvalget foreslår at retten skal påskynde behandlingen av saken i alle tvister om rettigheter og plikter etter loven. I dag gjelder dette bare stillingsvernssaker.
Departementet mener at opphør av arbeidsforhold er et så vesentlig spørsmål for både arbeidsgiver og arbeidstaker at det er nødvendig med en hurtig avklaring ved domstolene. Disse sakenes karakter tilsier også en rask saksbehandling. Både arbeidsgiver og arbeidstaker vil ha et særlig behov for å få avklaring på tvisten. Det samme gjelder etter departementets vurdering tvister om ulovlig midlertidig ansettelse eller innleie, samt suspensjon.
Flere høringsinstanser, blant annet Regjeringsadvokaten og Justisdepartementet er uenig i at kravet om at retten skal påskynde saken mest mulig og om nødvendig beramme saken utenom tur, utvides til å gjelde alle søksmål etter arbeidsmiljøloven. Departementet er enig i at ikke alle tvister etter loven bør prioriteres ved domstolene. Dersom særregelen om prioritet også skal anvendes på andre tvister etter loven, kan det medføre at saksgangen går tregere for andre saker. At noen saker skal prioriteres må nødvendigvis gå på bekostning av øvrige saker som står for domstolene. Departementet kan ikke se at saker etter arbeidsmiljøloven generelt står i noen særstilling i forhold til saker på andre livsområder. Departementet er derfor kommet til at regelen om at retten skal påskynde saken, fortsatt bør forbeholdes stillingsvernssaker, inkludert saker om suspensjon, midlertidige ansettelser og innleie. Etter departementets syn gir dette god sammenheng i loven, jf. at det er slike saker som omfattes av arbeidsmiljølovens fristregler når det gjelder krav om forhandlinger og å reise søksmål.
22.4.5 Kumulasjonsregler
Departementet foreslår å videreføre gjeldende kumulasjonsregler i § 61 nr. 1 andre punktum og § 61 A første ledd, se forslaget til § 17-1 andre ledd. Det foreslås imidlertid noen forenklinger i lovteksten. Departementet foreslår at kumulasjonsreglene slås sammen. Regelen i § 61 A første ledd må forstås som en presisering av det som allerede følger av § 61 andre punktum («krav som står i sammenheng med»). Departementet mener at presiseringen er overflødig og kan tas ut. Forslagene til endringer i kumulasjonsregelen innebærer ikke endringer i gjeldende rett.
Arbeidsmiljøloven § 61 A andre ledd regulerer de tilfeller der en oppsagt arbeidstaker eller arbeidsgiveren vil reise krav om erstatning overfor virksomhetens øvrige arbeidstakere eller en arbeidstakerorganisasjon som disse er tilsluttet, fordi det hevdes at oppsigelsen skyldes press fra disse. Departementet legger til grunn at bestemmelsen har svært liten praktisk betydning og er kommet til at det ikke er nødvendig å videreføre den. Arbeidstaker og arbeidsgiver vil fremdeles ha adgang til å reise sak etter alminnelige prosessregler.
22.4.6 Meddommerutvalg
Etter gjeldende rett skal det utnevnes ett særskilt arbeidslivskyndig meddommerutvalg i hvert fylke, jf. § 61 B andre ledd. I lagmannsrettssaker tas meddommere fra de utvalg som er oppnevnt innenfor lagsognets grenser, jf. § 61 C andre ledd. Det er i alt seks lagretter som igjen er delt i lagsogn.
I enkelte fylker er det i dag flere tingretter med kompetanse til å behandle stillingsvernssaker. Det kan føre til et sterkt press på det ene meddommerutvalget som blir oppnevnt i hvert fylke. I fylker som har to lagsogn, kan det også oppstå problemer ved utpeking av meddommere til lagmannsrettssaker. Det kan bli vanskelig for partene i tvisten å få de meddommere de har pekt ut fra listen fordi de kan være opptatte ved den andre lagmannsretten. Forslaget om at alle tingretter skal behandle stillingsvernssaker, samtidig som flere typer saker skal behandles med utpekte meddommere vil naturlig nok øke disse problemene.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at regelen endres slik at det kan oppnevnes flere arbeidslivskyndige meddommerutvalg i et fylke der det er behov for det. Departementet foreslår samtidig at loven ikke bestemmer antallet medlemmer i hvert meddommerutvalg, men at det kan oppnevnes det antall meddommere som er passende ut fra saksmengde og presset på de enkelte meddommere. Dette er det samme som gjelder etter tvistemålsloven § 72 der domstolsadministrasjonen bestemmer hvor mange meddommere det skal være i det enkelte sakkyndige utvalg.
Etter dagens regler skal et bestemt antall av de arbeidslivskyndige meddommerne oppnevnes etter forslag fra LO og NHO, jf. § 61 B andre ledd. I Kommunal- og regionaldepartementets brev av 21. februar 2000 ble fylkesmennene bedt om å også henvende seg til andre arbeidslivsorganisasjoner med sikte på å oppnevne medlemmer også fra andre organisasjoner enn LO og NHO. Etter departementets syn bør kun prinsippet om at medlemmene skal oppnevnes etter forslag fra organisasjoner på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden lovfestes. Det foreslås derfor at minst to femdeler oppnevnes etter forslag fra arbeidstakerorganisasjoner og minst to femdeler oppnevnes etter forslag fra arbeidsgiverorganisasjoner.
I dag er det fylkesmannsembetene som etter delegasjon fra departementet oppnevner meddommerutvalgene. Dette er en oppgave som faller mer naturlig under domstolsadministrasjonens virksomhet. Departementet foreslår derfor at oppnevningen legges til domstolsadministrasjonen. Dette er det samme som gjelder ved oppnevning av meddommere etter tvistemålsloven.
22.4.7 Tvister om suspensjon
Departementet foreslår å lovfeste regler om suspensjon. Dette reiser enkelte prosessuelle spørsmål.
Krav om ugyldighet
Flere av høringsinstansene hevder at det er uhensiktsmessig at arbeidstaker skal kunne angripe suspensjonens gyldighet, særlig i suspensjonsperioden, og at det derfor bare bør være adgang til å kreve erstatning, eventuelt at søksmål om suspensjonens gyldighet i suspensjonstiden ikke skal kunne fremmes før etter en viss tid.
Departementet er enig i at et søksmål om suspensjonens gyldighet i de fleste tilfeller ikke vil være særlig praktisk, og at de aller fleste tvister om suspensjon vil komme opp for domstolene som et krav i etterkant om erstatning på grunn av urettmessig suspensjon. Det kan imidlertid ikke utelukkes at arbeidstaker i enkelte tilfeller kan ha en selvstendig interesse i å få en dom på at suspensjonen er eller var ulovlig. Hvorvidt en slik sak skal kunne fremmes for domstolene bør ikke avskjæres, men avhenge av om arbeidstakeren har rettslig interesse. Departementet mener derfor at arbeidstaker bør kunne angripe suspensjonens ugyldighet, at dette kan gjøres også i suspensjonsperioden og uavhengig av et erstatningskrav.
Forhandlingsrett
Departementet foreslår at arbeidstaker skal ha forhandlingsrett ved tvister om suspensjon. Departementet legger til grunn at arbeidstaker vil ha det samme behovet for å forhandle med arbeidsgiver i suspensjonssaker som i stillingsvernssaker.
22.4.8 Fristregler
Særlige søksmålsfrister i stillingsvernssaker
I høringsrunden har NHO og HSH tatt til orde for det bør fastsettes søksmålsfrister i alle tvister etter loven, og viser særlig til diskriminerings- og trakasseringssaker. Det hevdes at hensynene bak fristreglene gjelder i enda sterkere grad i disse sakene fordi det er innført delt bevisbyrde og objektivt ansvar for arbeidsgiver.
Etter departementets syn foreligger det ikke tungtveiende argumenter for å innføre særlige søksmålsfrister i andre tvister etter loven enn i stillingsvernssakene (inkludert tvister om det har foreligget lovlig suspensjon, midlertidig ansettelse eller innleie). I tvister som gjelder påstått diskriminering eller trakassering vil det være vanskelig å fastslå når fristen skal begynne å løpe fordi det gjerne vil være tale om en rekke enkeltstående handlinger over et lengre tidsrom, som eventuelt bare til sammen vil være diskriminering eller trakassering i lovens forstand. I tillegg vil det ofte være belastende for arbeidstaker å ta opp saken mens han eller hun er midt oppe i situasjonen. Etter departementets vurdering bør hensynet til at det skal være mulig for arbeidstaker å reise søksmål veie tungt. Departementet presiserer at selv om det ikke skal gjelde særskilte frister i disse sakene, så vil de alminnelige foreldelsesfrister gjelde. Arbeidstaker kan dermed ikke vente med å reise søksmål i ubegrenset tid etter at diskrimineringen/ trakasseringen har skjedd eller at arbeidstakeren eventuelt har fratrådt stillingen.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at arbeidsmiljøloven kun skal ha særlige søksmålsfrister i stillingsvernssaker, det vil si at gjeldende regler videreføres.
Tvister om det har foreligget lovlig midlertidig ansettelse eller innleie
Departementet er enig med Arbeidslivslovutvalget i at det bør gjelde en søksmålsfrist på åtte uker ved tvist om det har foreligget ulovlig midlertidig ansettelse eller innleie. Når det gjelder søksmålsfristen i tilfeller hvor det bare kreves erstatning deler departementet utvalgsflertallets syn om at det bør gjelde en søksmålsfrist på seks måneder.
Det er etter departementets vurdering ikke grunn til at det skal være andre søksmålsfrister i disse sakene enn ved tvister om oppsigelse. I forhold til midlertidige ansettelser kan det hevdes at arbeidstaker ikke vil motta informasjon om adgangen til å reise søksmål og de frister som gjelder. Dette er nettopp bakgrunnen for regelen i arbeidsmiljøloven som sier at det ikke gjelder søksmålsfrist hvis oppsigelsen ikke oppfyller formkravene. Arbeidsgiver vil imidlertid ikke ha noen foranledning til å gi en oppsigelse som tilfredsstiller lovens formkrav. Her må det etter departementets syn ses hen til at begge parter vil være klar over at det er inngått en midlertidig arbeidskontrakt, at opphørstidspunktet vil framgå av arbeidsavtalen, og at arbeidstaker som har vært ansatt i mer enn ett år har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratreden senest en måned før fratredelsestidspunktet. Reelle grunner tilsier også at et eventuelt søksmål reises raskt etter at arbeidstaker har fratrådt. Arbeidstakere som mener at vilkårene for midlertidig ansettelse ikke er til stede, vil uansett ha anledning til å reise søksmålet så lenge arbeidsforholdet løper.
Tvister om suspensjon
Departementet foreslår at det ikke skal løpe frist for å kreve forhandlinger eller søksmålsfrister i suspensjonsperioden. Dette henger først og fremst sammen med at vilkårene for lovlig suspensjon vil avhenge av suspensjonens varighet. På det tidspunkt arbeidstaker suspenderes, vil det ofte ikke være klart hvor lenge suspensjonen kommer til å vare. Det følger av departementets forslag om vilkårene for suspensjon at en suspensjon som opprinnelig var lovlig vil kunne bli ulovlig hvis den opprettholdes.
Etter departementets syn blir situasjonen en annen når suspensjonen er opphørt. I slike tilfeller bør det løpe søksmålsfrist og departementet foreslår at søksmålsfristen ved tvister om det har foreligget lovlig suspensjon settes til åtte uker ved tvister om suspensjonen er ugyldig, og seks måneder hvis det bare kreves erstatning. Dette er samme regler som gjelder ved oppsigelser og andre stillingsvernsaker. Det foreslås at fristen begynner å løpe fra suspensjonens opphør. Også når det gjelder krav om forhandlinger foreslår departementet samme frist som i øvrige stillingsvernsaker, det vil si to uker.
Krav om å fortsette i stillingen under sakens behandling
Arbeidstaker har rett til å fortsette i stillingen etter reglene i arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4 hvis det reises søksmål innen utløpet av oppsigelsesfristen, og innen åtte uker fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted. Det samme gjelder hvis arbeidstaker skriftlig underetter arbeidsgiver om at søksmål vil bli reist innen åtte uker. Det følger ikke av lovteksten hva som blir løsningen hvis det ikke er gitt en formriktig oppsigelse. I disse tilfellene gjelder ingen søksmålsfrist, jf. § 57 nr. 2 tredje ledd. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i Rt. 1999 s. 1874 og Rt. 2000 s. 1689 lagt til grunn at regelen i § 57 nr. 2 tredje ledd om at søksmål som reises innen fire måneder ved formuriktig oppsigelse som hovedregel skal medføre ugyldighet, skal gjelde tilsvarende for krav om å fortsette i stilling mens saken verserer. I Rt. 1999 s. 1874 er dette uttrykt slik:
«Lagmannsretten kan ikke se av lovens bestemmelser at lovgiver har tatt stilling til hvilke konsekvenser overtredelse av formreglene i arbeidsmiljøloven § 57 skal gis mht retten til å fortsette i stilling etter § 61 nr 4 og fristberegning i denne sammenheng. Idet en formløs oppsigelse, eventuelt en oppsigelse med formalfeil normalt skal kjennes ugyldig, vil det gi dårlig samsvar i reglene om det i et tilfelle der oppsigelse i det hele tatt ikke er gitt, etter § 61 nr 4 annet ledd skal inntre rettighetstap åtte uker etter at «oppsigelsen» fant sted, eventuelt tidligere ved utløp av en ikke gitt oppsigelsesfrist.»
Kjæremålsutvalget fant at lagmannsretten hadde gitt uttrykk for en riktig tolkning av arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4. Etter departementets syn omhandles ikke spørsmålet om det i disse tilfellene gjelder en endelig frist for arbeidstakers krav om å fortsette i stilling. Bestemmelsen i § 57 nr. 2 tredje ledd må forstås slik at arbeidstaker kan gå til søksmål med påstand om å få beholde stillingen (ugyldighet) også etter at det har gått fire måneder, se Ot. prp. nr. 41 (1975-76) s. 70. Bestemmelsen om rett til å forsette i stillingen har nær sammenheng med ugyldighetsvirkningen. Det å avskjære arbeidstakeren rett til å fortsette i stillingen etter en viss tid samtidig som loven åpner for mulighet til å gå til søksmål med påstand om ugyldighet, er etter departementets vurdering urimelig og gir dårlig sammenheng i regelverket. Dette er i samsvar med lagmannsrettens bemerkninger i Rt. 1999 s. 1874. For å klargjøre rettsstillingen foreslås det en presisering av at det ikke gjelder frister for å fremsette krav om å fortsette i stillingen hvis det ikke foreligger en oppsigelse som oppfyller lovens formkrav.
Krav om gjeninntreden etter utestengning
Bestemmelsen i § 61 nr. 4 tredje ledd gir utestengte arbeidstakere mulighet til å få rettens kjennelse for sin rett til å gjeninntre i stillingen hvis det fremsettes krav om det innen fire uker fra utestengningen.
Regelen gjelder ved brudd på arbeidstakeres rett til å stå i stilling under behandling av saken. Regelen får ikke anvendelse ved utestengelse under arbeidsforholdet, eventuelt innen utløpet av oppsigelsestiden. I disse tilfellene gjelder de alminnelige reglene om midlertidig forføyning i tvangsfullbyrdelsesloven.
Etter ordlyden gjelder regelen i § 61 nr. 4 de tilfeller der arbeidstaker er oppsagt, jf. uttrykket «utestengt ... etter oppsigelsesfristens utløp». Bruken av dette uttrykket er begrunnet med at det dreier seg om å sikre arbeidstakers rett til å stå i stillingen, jf. Ot.prp. nr. 50 (1993 - 94) s. 199 og s. 238. Bruken av dette uttrykket kan reise tolkningsproblemer. Forarbeidene og lovens system tilsier at regelen er ment å innebære en rett for alle arbeidstakere som faktisk har oppfylt vilkårene for å stå i stilling til å gjøre krav om gjeninntreden gjeldende etter § 61 nr. 4 tredje ledd. Henvisningen til oppsigelsesfristen kan imidlertid oppfattes slik at retten bare gjelder ved oppsigelser og ikke ved midlertidig ansettelse, avskjed eller prøvetidsansettelse. Dette til tross for at en arbeidstaker i medhold av rettens kjennelse kan ha rett til å stå i stilling også i slike tilfeller og følgelig også bør ha rett til å kreve gjeninntreden.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen endres for å få tydeligere fram at regelen gjelder alle tilfeller der arbeidstaker har rett til å kreve å fortsette i stillingen på grunnlag av urettmessig utestengning. Det bør likeledes fremgå av ordlyden at regelen gjelder de tilfeller der arbeidsutførelsen bygger på den prosessuelle retten til å stå i stilling inntil det foreligger rettskraftig dom. Forslaget innebærer ingen endringer i gjeldende rett.
22.4.9 Andre bestemmelser
Departementet foreslår at reglene i § 61 nr. 3 andre ledd om at det ved stevningen skal legges ved bekreftet avskrift av protokollen fra forhandlingene og § 61 A fjerde ledd om at retten skal utsette sin behandling av saken til eventuelle forhandlinger er avsluttet, oppheves. Bestemmelsene anses som unødvendige. Protokoller fra forhandlingene vil uansett bli lagt fram for retten av partene i saken som en del av bevisføringen hvis de inneholder opplysninger av betydning for tvisten. Bakgrunnen for bestemmelsen om utsettelse er at en del arbeidstakere går til det skritt å stevne arbeidsgiver for retten uten at forhandlinger er holdt eller når det fremstår som uklart om forhandlingene er avsluttet (for å være på den sikre siden med hensyn til søksmålsfristen). Retten har mulighet til å utsette saksbehandlingen når den finner det nødvendig etter den alminnelige regelen i tvistemålsloven § 96 og departementet mener at denne bestemmelsen er tilstrekkelig.