1 Proposisjonens hovedinnhold

Lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) og forskrifter 23. februar 1979 nr. 4 om førerkort og førerprøve m.v. (førerkortforskriften) åpner for at myndighetene på nærmere vilkår kan beslutte ulike former for førerkortreaksjoner. For eksempel kan det være aktuelt å nekte en person å erverve førerkort, å fastsette en sperrefrist for utstedelse av førerkortet eller å inndra førerkortet for en bestemt tid eller for alltid. Reaksjonen kan være begrunnet i at personen ikke lenger oppfyller de nødvendige kravene til helse eller edruelighet, men den vanligste grunnen er at vedkommende har begått en straffbar handling. Vedtakene treffes i dag administrativt av politiet og veitrafikkmyndighetene. Vedtakene kan påklages administrativt og/eller bringes inn for domstolene ved sivilt søksmål.

Justisdepartementet foreslår i proposisjonen her at kompetansen til å frata noen retten til å føre motorvogn på grunn av straffbare forhold, skal overføres til domstolene og at avgjørelsen skal treffes i forbindelse med straffesaken, jf. punkt 5.1 nedenfor. Departementet legger i sin vurdering særlig vekt på behovet for en hurtigere og samlet fastsettelse av konsekvensene av den straffbare handlingen, den økte preventive effekten ved raskere avgjørelser, og på ønsket om å ivareta rettssikkerhetshensyn best mulig. Det pekes også på at forslaget er i bedre samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), selv om det ikke er grunnlag for å hevde at dagens ordning er i strid med denne konvensjonen.

Departementet går inn for at overføringen av kompetanse bare skal gjelde for førerkortreaksjoner som er begrunnet i straffbare forhold, og drøfter nærmere hvilke reaksjoner som bør omfattes, jf. kapittel 6. Forslaget omfatter følgende reaksjoner: tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn (til nå kalt inndragning av førerkort), sperrefrist for utstedelse av førerkort, forbud mot kjøring av førerkortfri motorvogn og tap av retten til kjøreseddel.

Et spørsmål for seg er om tap av retten til å føre motorvogn bør gjøres til straff, jf. punkt 5.2. Departementet konkluderer her med at tap av føreretten ikke bør gjøres til straff. Departementet legger særlig vekt på at det ikke er holdepunkter for at etterlevelsen av trafikkreglene vil bli bedre om tap av føreretten gjøres til straff.

Departementet drøfter særskilt om det er behov for å videreføre dagens ordning som gir politiet etter søknad mulighet til å redusere reaksjonens varighet dersom etterfølgende forhold tilsier det, jf. kapittel 7 nedenfor. Departementet mener at det også etter en overføring av kompetansen til å beslutte tap av retten til å føre motorvogn bør være en slik adgang, og at kompetansen her fortsatt bør ligge til politiet. Departementet understreker at forholdet mellom domstolene og forvaltningen tilsier at varigheten av tapet av føreretten bare skal kunne forkortes på grunn av forhold som ikke forelå på domstidspunktet.

I forlengelsen av forslaget om å overføre kompetansen til domstolene, behandler departementet også en del mindre prosessuelle spørsmål i, jf. kapittel 8. Blant annet for å begrense merbelastningen for domstolene foreslås det at tap av føreretten skal kunne tas med i et forelegg, jf. punkt 8.2.

Politiets praktisering av reglene om inndragning av førerkort er basert på en egen instruks. Av hensyn til trafikksikkerheten har det vært sentralt for departementet å sikre at dagens praksis videreføres selv om det er domstolene og ikke politiet som skal avgjøre spørsmålet om føreretten skal tapes. Departementet foreslår at de viktigste utmålingsreglene nedfelles direkte i loven, men går inn for at mer detaljpregede utmålingsbestemmelser i håndhevingsinstruksen fastsettes i en egen forskrift.

Departementet vurderer i proposisjonen om det også bør gjøres enkelte endringer i reglene om beslag av førerkort, men konkluderer med at de nye reglene bør få virke noen tid før reglene om beslag eventuelt endres, jf. punkt 8.3. Departementet foreslår likevel noen mindre endringer som klargjør kompetansespørsmål i politiets behandling av beslagssaken. Departementet foreslår at det går klart frem av loven at en polititjenestemann kan foreta beslag på landeveien (såkalt midlertidig beslag), og foreslår videre en klar regel om at en politijurist må treffe avgjørelsen om å opprettholde beslaget. Forslaget er foranlediget av avgjørelsen i Rt. 2001 side 1699.

Proposisjonen inneholder også et lovforslag som ikke har noen tilknytning til forslaget om at domstolene bør avgjøre spørsmålet om tap av føreretten. Ved lov 15. juni 2001 nr. 63 ble reglene om gjenopptakelse av straffesaker endret. Blant annet ble det besluttet å opprette en egen kommisjon for å avgjøre om en straffesak skal gjenopptas. Begjæringer om å få gjenopptatt et vedtatt forelegg skal imidlertid fortsatt avgjøres av domstolene. Reglene for kommisjonens saksbehandling passer ikke så godt for domstolenes behandling av dette gjenopptakelsespørsmålet, og det er derfor behov for egne saksbehandlingsregler for domstolene. Departementet foreslår at reglene tas inn i straffeprosessloven § 261. Forslaget er behandlet i kapittel 10 nedenfor.