8 Noen prosessuelle spørsmål

8.1 Domstolsbehandling

8.1.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet s. 44 til grunn at domstolsbehandlingen ville foregå på følgende måte hvis reaksjonen ikke skulle anses som straff:

«Forslaget innebærer at domstolen skal avgjøre spørsmål om tap av retten til å føre motorvogn mv. når den har til behandling straffesaken som kan være grunnlag for førerkortreaksjonen. Saksbehandlingen må skje etter straffeprosesslovens regler, jf. utkastet til endring i lovens § 2. Avgjørelsen treffes i doms form sammen med avgjørelsen av straffekravet.

Hvis reaksjonen ikke skal regnes som straff, må påtalemyndigheten nevne i tiltalebeslutningen at det vil bli lagt ned påstand om slik reaksjon, jf. straffeprosessloven § 252 tredje ledd. Retten vil ikke være bundet av påtalemyndighetens påstand, jf. straffeprosessloven § 38 annet ledd.

Med mindre vilkårene for dom i forhørsrett [tilståelsesdom] er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 248, vil det være nødvendig med forutgående hovedforhandling.

Argumentet om at domstolsbehandling ivaretar rettssikkerhetsgarantier i større grad enn dagens administrative ordning, tilsier at domstolens fastsettelse av reaksjonen bør være gjenstand for anke.»

8.1.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har hatt innsigelser mot forslagene når det gjelder selve domstolsbehandlingen. Borgarting og Agder lagmannsretter har imidlertid påpekt at det bør gjøres en endring i straffeprosessloven § 321 om ankeprøving. Agder lagmannsrett forklarer dette slik:

«En aktuell problemstilling i tillegg vil oppstå ved lagmannsrettens innledende prøving av anken etter straffeprosessloven § 321. Vi forutsetter at tap av retten til å føre motorvogn anses på samme måte som inndragning, slik at anke i saker hvor denne reaksjonen er idømt sammen med bot bare kan fremmes med samtykke etter § 321 første ledd første punktum. I praksis vil bøteforseelser medføre inndragning av forholdsvis begrenset lengde. Mer langvarig inndragning kan forventes idømt i kombinasjon med fengselsstraff og vil i tilfelle bli prøvet etter regelen i straffeprosessloven § 321 annet ledd. Dette bør nok uttrykkelig fremgå av ordlyden i § 321, f. eks. slik at første ledd første punktum endres til å lyde:

«Anke til lagmannsretten om forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn, kan ikke fremmes uten rettens samtykke.»»

8.1.3 Departementets syn

Departementet viser til det som ble sagt i høringsnotatet, jf. foran, og understreker at avgjørelsen om å frata noen retten til å føre motorvogn som følge av straffbar handling vil bli truffet etter en ordinær hovedforhandling (med mindre vedkommende aksepterer tap av førerett gjennom forelegg eller vilkårene for tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248 er oppfylt).

Når det gjelder straffeprosessloven § 321 om ankeprøving, er departementet enig med Borgarting og Agder lagmannsretter i at anken bør kunne nektes fremmet etter første ledd dersom det ankes over forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått - og det heller ikke er idømt - annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn. For så vidt gjelder den sistnevnte reaksjon, innebærer dette en formell utvidelse av lagmannsrettens adgang til å nekte anken fremmet etter første ledd, hvoretter samtykke bare skal gis når særlige grunner taler for det. Endringen begrenser imidlertid ikke ankeadgangen i forhold til gjeldende rett, for i slike tilfeller vil § 321 første ledd komme til anvendelse også i dag.

8.2 Bruk av forelegg

8.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Som et alternativ til domstolsbehandling foreslo departementet at det skal være adgang til å avgjøre rettighetstapet ved forelegg, uansett om reaksjonen regnes som straff eller ikke, jf. høringsnotatet s. 44-45. Det ble vist til at samtlige offentlige utvalg og arbeidsgrupper som har foreslått domstolsbehandling, har ment at tap av retten til å føre motorvogn bør kunne avgjøres ved forelegg hvis straffekravet avgjøres på denne måten, jf. NOU 1981: 8 Justisdepartementet, funksjonsfordeling og administrasjonsordninger s. 56, NOU 1981: 13 Beslag og inndragning av førerkort s. 32, NOU 1984: 12 Førerkortreaksjoner s. 11 og s. 23, NOU 1987: 11 Promillekjøring s. 87 og NOU 1999: 22 Domstolene i første instans s. 63.

Departementet begrunnet forslaget med at de aktuelle sakene dermed kan avgjøres på en rask og kostnadseffektiv måte. Ordningen ble ansett som forsvarlig og i samsvar med domskravet i Grunnloven § 96 så lenge den siktede blir gjort kjent med konsekvensene når han tar standpunkt til om han skal vedta forelegget eller kreve saken behandlet i retten.

Videre ble det uttalt at dersom tap av førerett tas med i forelegget, må den siktede vedta både straffen og førerkortreaksjonen. Det ble ikke åpnet for bare å kunne vedta det straffbare forholdet og ikke tapet av retten til å føre motorvogn.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Av høringsinstansene er det bare Troms politidistrikt som har motforestillinger mot en adgang til å vedta tap av retten til å føre motorvogn ved forelegg. Troms politidistrikt tror at færre vil vedta forelegget dersom førerkortreaksjonen tas med i samme forelegg som straffekravet:

«Førerkortinnehaverne er ofte betydelig mindre opptatt av straffens størrelse enn inndragningstidens lengde. Ved at innehaveren får en veiledning om inndragningstid og at dette avgjøres etter at forelegget er vedtatt antas at mange vedtar forelegget og avventer inndragningsspørsmålet. Ved en annen ordning - vedtakelse av straff og inndragning - tror vi at atskillig færre vil godta forelegget og heller kreve domstolsbehandling. Avgjørelsen vil deretter bli gjort til ankegrunn litt avhengig av hvilken modell som blir valgt. Dette vil medføre merarbeid både for påtalemyndigheten og domstolene.»

For øvrig gir høringsinstansene uttrykkelig eller underforstått støtte til at reaksjonene skal kunne vedtas ved forelegg, riktignok slik at Vestfold politidistrikt slutter seg til forslaget «under forutsetning av at førerkortreaksjonen skal anses som straff», mens Buskerud vegkontor tar forbehold om at det «ikke vil bli anledning til å vedta bare det straffbare forhold og ikke for eksempel tapet av retten til å føre motorvogn». Ellers uttrykker Oslo politidistrikt skepsis til ordningen:

«Når man i dag kan vedta bøtestraff og inndragning ved forelegg, kan en ikke se noen grunn for at tap/inndragning av førerretten bør komme i noen annen stilling. Det er imidlertid en fare for at langt færre vil vedta forelegg dersom vedtagelsen også omfatter inndragningsspørsmålet.

I dag avgjøres først straffesaken, og deretter kan en komme med uforholdsmessighetsinnsigelser i forhold til inndragningsspørsmålet. Slike innsigelser vil fra tid til annen føre frem, og denne «ventilen» gjør at langt flere vedtar forelegg enn det som kan bli tilfelle ved samtidig avgjørelse.

En overføring til domstolene vil således kunne forsinke avviklingen av straffesaker, og deler av saksbehandlingen vil bli flyttet fra forvaltningsavdelingen til Retts- og påtaleseksjonen, noe som vil legge større press på de som forestår avviklingen av straffesaker. Dette er uheldig da arbeidsbelastningen vil øke nettopp på det ledd som i dag ofte utgjør flaskehalsen i straffesakskjeden.»

Hordaland statsadvokatembeter savner en nærmere redegjørelse for hvordan ikke vedtatte forelegg skal håndteres og uttaler videre:

«Det vil neppe være en upraktisk problemstilling at man erkjenner straffeskyld, men er uenig i reaksjonen. I slike tilfeller er det grunnlag for pådømmelse i forhørsrett (tilståelsesdom fra. 1.1.2003). Foreleggene bør av den grunn utformes slik at det kommer frem om det er utmålingen (herunder inndragning) som medfører at forelegget ikke vedtas, eller om dette skyldes at straffeskyld ikke erkjennes.»

8.2.3 Departementets syn

Forslaget om at også tap av føreretten skal kunne vedtas ved forelegg, har fått bred støtte i høringsrunden. Departementet holder på denne bakgrunn fast ved at det bør innføres en adgang til å avgjøre spørsmålet om tap av førerett ved forelegg. I motsatt fall vil domstolene kunne få en betydelig merbelastning i slike saker.

Departementet ser få betenkeligheter med en foreleggsordning. Vanligvis vil det dreie seg om kurante avgjørelser basert på forskrifter som angir standardiserte perioder for tapet av førerett, jf. punkt 9.4, slik at vedkommende ikke vil ha noen fordel av på å bringe saken inn for domstolene.

Synspunktene fra Oslo og Troms politidistrikter om at færre vil vedta forelegget dersom førerkortreaksjonen tas med i samme forelegg som straffekravet, slik at resultatet vil bli merarbeid både for påtalemyndigheten og domstolene, må ses i sammenheng med at disse politidistriktene går inn for å beholde dagens ordning med administrativ avgjørelse om tap av retten til å føre motorvogn, jf. punkt 5.1.2. Når departementet med flertallet av høringsinstansene går inn for den motsatte løsningen, kan det ikke være tvilsomt at det er en manglende adgang til å anvende forelegg som vil gi domstolene den største belastningen. Departementet deler ikke Oslo og Troms politidistrikters frykt for at atskillig færre vil godta forelegget dersom det også fastsetter reaksjonen, jf. det som er sagt foran om standardiserte reaksjoner. Men departementet ser ikke bort fra at manglende vedtakelse av forelegg antakelig vil forekomme i noe større utstrekning enn i dag. Når kompetansen forutsettes overført til domstolene, er imidlertid det reelle alternativet at domstolsbehandling vil være påkrevet i alle slike saker.

Departementet er i og for seg enig med Hordaland statsadvokatembeter i at det er nyttig å ha kjennskap til om grunnlaget for å nekte å akseptere et forelegg skyldes uenighet i straffutmålingen eller i skyldspørsmålet. Slik er det imidlertid også i dag, og departementet ser ikke behov for å regulere dette i lovs form. Det bør fortsatt overlates til påtalemyndigheten å finne praktiske løsninger for å avklare om vilkårene for tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248 er oppfylt eller ikke.

Den foreslåtte utvidelsen av foreleggskompetansen gjør det nødvendig å endre straffeprosessloven §§ 255 og 256, jf. punkt 12.2 nedenfor.

8.3 Endringer i reglene om beslag av førerkort

8.3.1 Gjeldende rett

Etter vegtrafikkloven § 33 nr. 5 kan førerkortet beslaglegges som en midlertidig reaksjon. Dette skyldes at det kan gå en viss tid mellom den overtredelsen som kan føre til at førerkortet inndras, og selve beslutningen om tap av retten til å føre motorvogn. I realiteten er beslaget en suspensjon av retten til å føre motorvogn.

Vilkåret for beslag er at det er sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har begått en straffbar handling som senere kan medføre tap av retten til å føre motorvogn, jf. «skjellig grunn til mistanke» og Rt. 1997 s. 1904.

Beslag er ingen obligatorisk reaksjon. Selv om beslagsvilkåret er oppfylt, må det foretas et hensiktsmessighetsskjønn, og beslaget må ikke være et uforholdsmessig inngrep jf. prinsippet i straffeprosessloven § 170 a.

I 2001 ble til sammen 10.040 førerkort beslaglagt (mot 13.335 i 1997). I all hovedsak utgjorde farts- og rusovertredelser grunnlaget for beslagene.

Kompetansen til å beslaglegge førerkortet etter § 33 nr. 5 er lagt til «politimesteren eller den han gir myndighet» som forvaltningsmyndighet. I praksis besluttes beslaget i første hånd normalt av en polititjenestemann «på landeveien», jf. uttrykket «finner politiet». Men beslagsspørsmålet må snarest forelegges en politiembetsmann, jf. Rt. 2001 side 1699, jf. også håndhevingsinstruksen punkt 3.8.1.

Politiet kan ikke beholde førerkortet i mer enn tre uker uten samtykke av førerkortinnhaveren eller retten, jf. § 33 nr. 5 annet punktum. Dersom innehaveren ikke samtykker eller samtykket trekkes tilbake, må begjæring om fortsatt beslag senest være sendt tingretten innen tre uker fra beslagstidspunktet/tilbaketrekkingen av samtykket.

Finner tingretten at beslaget kan opprettholdes, treffer den kjennelse der det normalt samtykkes i beslag «inntil saken er endelig avgjort». Uttrykket antas etter fast praksis å sikte til avgjørelsen i førerkortsaken (og ikke bare til avgjørelsen av straffesaken), jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.8.11. Tingretten kan etter fast høyesterettspraksis prøve alle sider av saken, også hensiktsmessighetsskjønnet.

Kjennelsen kan av begge parter påkjæres til lagmannsrett og videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg etter reglene i straffeprosessloven kapittel 26.

Se for øvrig punkt 3.4 om klageadgang mv.

8.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Når den siktede ikke samtykker i beslag, og senere ikke vedtar forelegg, vil tingretten etter den nye ordningen måtte behandle førerkortsaken i to omganger: Først må den ta stilling til om beslaget skal opprettholdes, og deretter må den behandle straffesaken. For departementet har det vært viktig å utforme reglene slik at reformen ikke svekker domstolenes forutsetninger for å foreta en hurtigere straffesaksbehandling. Departementet ba på denne bakgrunn høringsinstansene om å komme med innspill til hvordan man kan gjøre tingrettens behandling av beslagsspørsmålet mindre ressurskrevende, jf. høringsnotatet s. 48. Departementet lanserte selv tre mulige løsninger, men var åpen for alternative forslag:

«En mulighet er at tre-ukers fristen for å oversende en begjæring om fortsatt beslag forlenges noe, for eksempel til seks uker. Målsettingen vil da være at politiet innen denne fristen tar stilling til påtalespørsmålet, enten ved å utstede et forelegg, ved å ta ut tiltale eller ved å henlegge saken. I den grad saken blir pådømt innen (den utvidete) fristen løper ut, vil tingretten få befatning med saken bare en gang. En slik utvidet frist vil kunne påvirke påtalemyndigheten (og tingretten) til rask behandling. Vi ber om høringsinstansenes synspunkter, også på om fristen bør utvides ytterligere.

Et alternativ kan være å utforme reglene slik at den siktede ikke kan kreve domstolsprøving av beslaget dersom påtalemyndigheten innen 3-ukersfristen (evt. en lengre frist) tar ut tiltale eller begjærer pådømmelse i forhørsrett som inkluderer inndragning av førerkortet.

En tredje mulighet er å gå bort fra obligatorisk domstolsprøving av om beslaget skal opprettholdes, slik at tingretten bare behandler beslagsspørsmålet dersom føreren ber om det. Slik er reglene i bl.a. Sverige. Departementet er i tvil om en slik løsning i nevneverdig grad vil avlaste tingretten. Samtidig ser departementet klare betenkeligheter. En mulighet for å få prøvet beslaget for forhørsretten vil være en viktig rettssikkerhetsgaranti, særlig der beslagstiden kan bli langvarig. Departementet ber om høringsinstansenes synspunkter også på dette spørsmålet.»

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Meningene er delt blant de høringsinstansene som har uttalt seg om hvorvidt beslagsreglene bør endres.

Indre Follo og Vardø tingretter, Agder lagmannsrett, riksadvokaten, Oslo, Vestfold og Østfold politidistrikter, Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund og Yrkestrafikkforbundet gir i ulik grad støtte til ett eller flere av forslagene om å endre beslagsreglene.

Vardø tingrett går inn for en utvidelse av den nåværende 3-ukers fristen, men uttaler seg ikke om hvor lang den nye fristen bør være:

«Det er gode grunner for å gjennomføre endringer i reglene om forhørsrettens prøving av førerkortbeslag slik at domstolene slipper dobbeltbehandling av sakene. Det beste alternativ synes å være at dagens treukersfrist utvides noe om påtalemyndigheten har behov for lenger tid for å avgjøre påtalespørsmålet. Sakskomplekset vil da kunne sendes samlet over til retten innen en nærmere angitt frist.»

Indre Follo tingrett går inn for at 3-ukersfristen utvides til 8 uker, fordi dette i betydelig grad vil avverge en «dobbeltbehandling» av saken:

«Innen åtte uker bør svært mange trafikksaker kunne bli pådømt i forhørsrett eller tingrett. En åtteukersfrist medfører riktignok en viss svekkelse av siktedes rettssikkerhet. Det forutsettes derfor at politiet nøye vurderer forholdsmessigheten av å opprettholde et beslag forut for rettskraftig dom.»

Tingretten påpeker at førerkortsakene

«... utgjør en betydelig del av forhørsrettssakene, og belaster domstolen i betydelig grad. Sakene behandles som hastesaker. Dagens treukersfrist medfører at sakene ofte er mangelfullt forberedt fra politiets side (vitneavhør mangler, blodprøveresultat foreligger ikke).»

Indre Follo tingrett uttaler også at det ofte er problematisk å få stevnet den siktede til rettsmøtet, og at håndhevingsinstruksen punkt 3.8.5 om utlevering av førerkortet ved forsinket kjennelse er en lite heldig regel, siden enkelte siktede kan «gå i ly» for forkynnelse og kreve førerkortet utlevert etter ca. 4 uker.

Også Østfold politidistrikt går inn for en 8-ukers frist:

«Man vil da i større grad enn i dag kan ha mulighet til å få etterforsket saken ferdig og ta en påtalemessig avgjørelse innen fristen. Dersom dette skal ha effekt utover de saker hvor politiet henlegger saken eller utferdiger forelegg som vedtas, bør fristen være minimum åtte uker. Dette for at det skal være en reell mulighet for å få en rettsavgjørelse innen fristen, mest praktisk er da en forhørsrettspådømmelse. Det er imidlertid tvilsomt om man rekker å få berammet og gjennomført en hovedforhandling innen en frist på åtte uker. Også andre grunner tilsier at fristen bør være minimum åtte uker, og det vises da spesielt til de saker hvor man må avvente en vurdering fra andre etater, f.eks en sakkyndighetsvurdering fra Statens rettstoksikologiske institutt i saker vedrørende kjøring i påvirket tilstand, en egnethetsvurdering med tanke på promilleprogram fra Kriminalomsorgen mv.»

Vestfold politidistrikt fremhever at treukersfristen i § 33 nr 5 «ved en rekke anledninger har vist seg å være svært snau, særlig i de tilfeller da saken har nødvendiggjort innhenting av sakkyndige uttalelser», og forslår en forlenget frist på 6 uker «som utløser muligheten for å kreve domstolsprøving dersom påtalespørsmålet ikke er avgjort innen den tid». Politidistriktet mener at dette vil

«... gi påtalemyndigheten (og domstolen) et betydelig insitament til å få saken avgjort innen (den forlengede) fristen, og da eventuelt med kun ett rettsmøte. Erfaringsmessig er det relativt sjelden forhørsretten går imot politiets velbegrunnede beslagsbegjæringer og det antas at de rettssikkerhetsmessige motforestillingene mot å forlenge fristen, blir overskygget av fordelene ved å få sakene raskt avgjort. Det kan også bygges inn ytterligere en frist i loven, for eksempel på tre måneder, jfr. reglene om inndragning av kjøresedler, med en ubetinget plikt for påtalemyndigheten til å forelegge spørsmålet for retten dersom straffesaken ikke er rettskraftig avgjort innen denne fristen.»

Østfold politidistrikt uttrykker derimot skepsis til en slik løsning, og viser til at forslaget trolig vil svekke den siktedes rettssikkerhet:

«Politidistriktet er noe i tvil om reglene bør utformes slik at prøving av et midlertidig beslag avskjæres i de tilfelle hvor tiltale er tatt ut, uten at det er knyttet noen frist til hvor langt frem i tid hovedforhandling skal være avholdt og dom foreligge. Når et av formålene med å endre dagen regelverk er å styrke siktedes rettssikkerhet vil en slik løsning ikke være i overensstemmelse med dette.»

Oslo politidistrikt peker på at det også fra påtalemyndighetens side er ønskelig at fristen forlenges dersom en velger den løsningen at retten ikke skal behøve å prøve spørsmålet om beslag når tiltale eller begjæring om tilståelsesdom er tatt ut innen fristen, og foreslår at fristen settes til 4 uker.

Agder lagmannsrett kan i utgangspunktet ikke se at forslaget til nye regler om tap av retten til å føre motorvogn utgjør noe argument av betydning for å endre dagens regler om beslag:

«I og for seg kan vi ikke se at forslaget til nye regler om inndragning utgjør noe argument av betydning for å endre dagens regler om beslag. For beslagsadgangen og saksbehandlingsreglene ved beslag, synes det å være av underordnet betydning om det endelige vedtaket om inndragning/rettighetstap treffes av domstolene eller politiet. Det kan likevel være en naturlig foranledning til å vurdere ønskelige endringer også av beslagsordningen.»

Lagmannsretten finner en utvidelse av 3-ukers fristen «lite ønskelig ... hensett til de alvorlige virkninger et beslag kan ha for siktede». Retten har på den annen side sympati for forslaget om å legge avgjørelsesmyndigheten til politiet med klageadgang til tingretten, og tar til orde for at straffeprosessloven § 208 kan danne mønster for en eventuell ny regel:

«Ved straffeprosessuelle tvangsmidler ellers er det iallfall langt på vei et hensiktsmessighetsspørsmål om primærkompetansen legges til politiet/påtalemyndigheten med klageadgang til domstolene, som f. eks. ved beslag etter straffeprosessloven kapittel 16, eller om primærkompetansen legges til domstolene. Som bemerket av departementet kan det riktignok være noe tvilsomt om en slik løsning vil avlaste domstolene nevneverdig, men man kan ikke se bort fra at en del personer vil unnlate å klage uten positivt å ville samtykke til beslag av førerkortet. Vi deler ikke departementets «klare betenkeligheter» i høringsbrevet side 48. Siktede vil ved klage kunne kreve beslaget overprøvet av forhørsretten når han måtte ønske. Det er ikke nødvendig å oppstille noen tidsfrist. Det har man heller ikke ved klage over beslag etter straffeprosessloven § 208, som kan tjene som mønster for en eventuell ny regel.»

Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund støtter forslaget om at beslaget som hovedregel bare skal bringes inn for tingretten om føreren ber om det. Dersom saksbehandlingen tar uforholdsmessig lang tid, og det ikke er tatt ut tiltale eller utferdiget forelegg innen (for eksempel) 3 måneder, går forbundet inn for at beslaget i alle tilfelle må fremmes for domstolen.

Etter riksadvokatens oppfatning kan en kombinasjon av departementets forslag være en hensiktsmessig løsning:

«Det overveiende antall saker hvor tilbakekall av førerretten vil være aktuelt, krever meget lite etterforsking. Normalt tas bare et forholdsvis kort (telefon-) avhør av mistenkte. Med hensiktsmessige rutiner burde derfor et flertall av sakene kunne være avgjort innen 30 dager (4 uker). Tar en hensyn til at reformen innebærer at den samme prosessform skal anvendes både for straff og førerkortreaksjon kan en tenke seg følgende regulering:

1. Politiets adgang til å holde førerkortet beslaglagt utvides til 30 dager/4 uker.

2. Skal førerkortet holdes beslaglagt ut over 30 dager/4 uker må

   1. mistenkte positivt ha samtykket, eller

   2. påtalemyndigheten må innen fristen ha avgjort saken med forelegg, begjæring om pådømmelse i medhold av straffeprosessloven § 248 eller med tiltale for tingretten.

3. Når saken er avgjort med positiv påtaleavgjørelse som nevnt i punkt 2b, er det siktede som i tilfelle må be om tingrettens prøvelse av fortsatt beslag. Antakelig bør det settes en frist for hvor raskt retten i tilfelle må behandle en slik begjæring. Hvis ikke fristen settes alt for kort (for eksempel 4 uker), vil det i mange tilfeller være hensiktsmessig om tingretten i stedet for en isolert behandling av beslagspørsmålet, tar standpunkt til realiteten i det ikke vedtatte forelegg, i siktelsen eller i tiltalen.

En slik regel som foreslått vil utvilsomt ha den generelle effekt at denne type saker vil bli behandlet raskere, hvilket i seg selv er et gode.»

Yrkestrafikkforbundet på sin side går inn for å skjerpe fristen, ved at det i stedet kreves at tingrettens kjennelse må foreligge innen 3 uker etter at beslaget ble foretatt eller samtykket ble trukket tilbake:

«YTF ser det som særdeles viktig at dagens regelverk vedrørende adgangen til domstolsprøving av førerkortbeslag ikke blir svekket av hensyn til sjåførenes rettsikkerhet. YTF etterlyser istedenfor en styrking, slik at forhørsrettens kjennelse må foreligge innen tre uker fra beslaget ble foretatt/samtykke trukket tilbake. Det tar ofte urimelig lang tid fra en hendelse inntreffer til et forelegg blir utferdiget og det vil være helt urimelig om en yrkessjåfør skulle være avskåret fra å prøve sin sak i dette tidsrom. I praksis vil tap av førerkort ofte medføre tap av levebrød. Videre medfører tre-ukers-fristen at politiet må fremskynde etterforskningen.»

Borgarting lagmannsrett, Solør tingrett, LO, Lastebileiernes Forening, NAF og Norges Lastebileier-Forbund går imot endringer i dagens beslagsregler. Borgarting lagmannsrett og LO viser til at beslag er like inngripende for den enkelte fører som tap av retten til å ha førerkort, og at det skjer på et dårligere fundert grunnlag. Lastebileiernes Forening fremhever de særlige problemene en yrkessjåfør får som følge av et beslag, og peker på at en utvidelse av fristen også vil være uheldig fordi erfaringer tilsier «at det i enkelte tilfeller tar helt opp til fire uker før beslagssaker er behandlet av domstolene». Merbelastninger på domstolene for å sikre den enkeltes rettssikkerhet må etter foreningens oppfatning i stedet finne sin løsning gjennom politiske beslutninger og offentlige bevilgninger. NAF begrunner sitt standpunkt med at forbudet ikke har noen tro på at en utvidelse av fristen vil påvirke påtalemyndigheten og tingretten til raskere saksbehandling:

«Den samme argumentasjonen ble så vidt vi erindrer, brukt da man endret regelen for førerkortbeslag fra at saken måtte være innkommet retten innen den 21. dag til at det var tilstrekkelig at den var avsendt fra politiet innen den 21. dag. All erfaring viser at denne spådommen ikke slo til og at saker gjennomgående oversendes domstolene på grensen til fristutløpsdagen.»

Norsk Transportarbeiderforbund synes heller ikke å gå inn for endringer, men gir uttrykk for at deres erfaring er at førerkort ofte beslaglegges av politiet uten at det er foretatt en tilstrekkelig vurdering av saken, og at de fleste beslagene som foretas overfor medlemmer i forbundet, har endt med at førerkortet har blitt levert tilbake lenge før saken når noen rettsinstans. Forbundet oppfordrer derfor til en mer forsiktig bruk av dette virkemidlet.

Norges Lastebileier-Forbund foreslår å endre vegtrafikkloven § 33 nr. 5, slik at beslagsadgangen begrenses til grovt hensynsløse overtredelser av vegtrafikkloven. Bakgrunnen for forslaget er erfaringer med den nåværende ordningen:

«Etter dagens praksis, beslaglegger politiet i mange tilfeller førerkortet rutinemessig, uten å vurdere på forhånd om alle vilkårene for beslag av førerkort er oppfylt. For en yrkessjåfør får dette ofte store økonomiske konsekvenser. Etter dagens regelverk, må det foreligge en kjennelse fra forhørsretten innen 4 uker etter at beslaget er foretatt. Vi erfarer også at forhørsretten til tider legger til grunn en feilaktig lovforståelse. Dette innebærer at førerkortet blir tilbakelevert først etter at lagmannsretten har tatt stilling til spørsmålet, dvs etter 6-8 uker.»

Forbundet viser ellers til at en slik endring ville bringe rettstilstanden mer på linje med «våre nordiske og europeiske naboer».

8.3.4 Departementets syn

Departementet har i lys av høringsuttalelsene vurdert om det er grunn til å endre saksbehandlingsreglene for beslag av førerkort. Både fordelene for den siktede med en hurtig saksbehandling og hensynet til påtalemyndighetens og domstolenes arbeidsbelastning tilsier at beslagsreglene utformes slik at man så langt råd søker å unngå dobbeltbehandling ved først domstolsprøving av beslag og senere behandling av tap av føreretten. Samtidig er domstolsprøving av beslaget en viktig rettssikkerhetsgaranti for den beslaget retter seg mot, når han eller hun ikke samtykker i politiets beslag og saken eventuelt trekker ut i tid.

Departementet har på denne bakgrunn nøye vurdert forslaget som riksadvokaten har satt frem under høringen, men finner det ikke ønskelig å endre sakbehandlingsreglene for beslag av førerkort i denne omgang. I stedet mener departementet at forholdet til reglene om beslag bør vurderes på nytt etter at de nye reglene har fått virke en stund. Departementet vil likevel understreke hvor viktig det er at politiet og domstolene legger til rette for at spørsmålet om straff og tap av førerett behandles så raskt at det ikke blir aktuelt for retten å vurdere beslag i den grad det er mulig innenfor dagens tre-ukers frist.

Departementet foreslår likevel en mindre endring i vegtrafikkloven § 33 nr. 5 som bl.a. tar sikte på å klargjøre kompetansespørsmål knyttet til politiets behandling av beslagssaken. Det innebærer ikke noen større realitetsendring: Forslaget er foranlediget av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 19. desember 2001 (Rt. 2001 s. 1699).

Etter vegtrafikkloven § 33 nr. 5 er det «politimesteren eller den han gir myndighet» som kan treffe vedtak om beslag av førerkort. At beslag kan foretas av en polititjenestemann på landeveien (såkalt midlertidig beslag), er likevel lagt til grunn i håndhevingsinstruksen (jf. punkt 3.8.1 første punktum) og i Rt. 1999 s. 1. Forutsetningen er at beslagsspørsmålet «snarest mulig forelegges en politiembetsmann (herunder politiadjutant eller politifullmektig) til vurdering», jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.8.1 annet punktum. Etter det departementet kjenner til, utferdiges det normalt ikke noe nytt dokument før saken eventuelt forelegges for tingretten. Departementet ønsker å videreføre ordningen der en polititjenestemann foretar det midlertidige beslaget av førerkortet «på landeveien». Det bør likevel foretas en lovteknisk justering i § 33 nr. 5 slik at det går klart frem av lovteksten at polititjenestemannen har en slik kompetanse. Det vises til forslaget om å endre vegtrafikkloven § 33 nr. 5.

Videre foreslår departementet at det tas inn i loven en klar regel om at en politiembetsmann må treffe avgjørelse om å opprettholde beslaget, etter mønster av straffeprosessloven § 179. Forslaget lovfester i hovedsak regelen i håndhevingsinstruksen punkt 3.8.1 annet punktum, samtidig som det stilles krav til etterviselighet gjennom en uttrykkelig og skriftlig beslutning fra politiembetsmannens side, for eksempel ved en påtegning. I skriftlighetskravet ligger også at det skal fremgå når beslutningen er fattet. Det foreslås ikke innført særskilte krav til beslutningens innhold, og det er tilstrekkelig at beslutningen kun gir uttrykk for at beslaget opprettholdes.

Forslaget sikrer at en politijurist har vurdert beslaget og tatt stilling til dets rettmessighet. Videre vil tidspunktet for politijuristens vurdering da gå klart frem, slik at det i ettertid kan konstanteres hvorvidt kravet om at beslagsspørsmålet «snarest mulig» er forelagt en politiembetsmann er oppfylt.

8.4 Rett til forsvarer

8.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Et spørsmål som reiser seg ved overføring av saker til domstolene, er om den siktede skal ha krav på forsvarer under rettssaken. Departementet drøftet i høringsnotatet om det er behov for å utvide retten til offentlig oppnevnt forsvarer, men kom til at de nåværende reglene er tilstrekkelige, jf. høringsnotatet s. 45-46:

«Under hovedforhandlingen har den tiltalte normalt krav på offentlig oppnevnt forsvarer, jf. straffeprosessloven §§ 96 og 99, begges første ledd. Dette gjelder imidlertid ikke unntaksfritt, jf. § 96 annet ledd. Ved førsteinstansbehandling er det blant annet gjort unntak i saker etter vegtrafikkloven § 22 om alkoholpåvirkning av motorvognfører og § 24 første ledd om kjøring uten førerkort, jf. den felles straffetrusselen i § 31. Både saksforhold og jus er i slike saker vanligvis så lite komplisert at det er ubetenkelig at den tiltalte ikke har forsvarer. Hvis denne forutsetningen ikke slår til, finnes det en sikkerhetsventil i straffeprosessloven § 100 annet ledd, som i alle tilfeller gir retten anledning til å oppnevne forsvarer «når særlige grunner taler for det».

Sammenhengen i rettssystemet tilsier etter departementets oppfatning at den tiltalte ikke bør få noe større krav på forsvarer, selv om domstolen i tillegg skal ta stilling til om den promilletiltalte skal fradømmes retten til å kjøre motorvogn mv. En domstolsbehandling av førerkortreaksjonen tar sikte på å styrke den tiltaltes rettssikkerhet i forhold til de nåværende saksbehandlingsreglene. Det er ikke påvist noe behov for en slik ytterligere skjerpelse av rettssikkerheten som et krav på forsvarer vil innebære. Promillesaker vil i sjelden grad by på så sterk tvil at det fremstår som mer nødvendig med forsvarer hvis det er aktuelt med en førerkortreaksjon.

Domstolene har i straffesaker et selvstendig ansvar for å få saken opplyst, jf. straffeprosessloven § 294. De har derfor ikke bare en rett til å oppnevne forsvarer etter § 100 annet ledd, men også en plikt til dette, dersom det fremstår som nødvendig for å få skaffet til veie all relevant informasjon i saken. I de sakene hvor det etter gjeldende rett er tvil om oppnevnelse etter § 100 annet ledd skal gjennomføres, vil det ekstra element i saken som en førerkortreaksjon innebærer, etter omstendighetene kunne være det som skal til for å oppfylle kravet til «særlig grunn». Tilsvarende må gjelde når en slik reaksjon kan være usedvanlig inngripende, slik at det er spesielt viktig å få frem forhold som gjør seg gjeldende i den tiltaltes favør.

Straffeprosessloven § 96 annet ledd gjør også unntak for retten til forsvarer i saker som fremmes på bakgrunn av ikke vedtatte forelegg, jf. § 268. Departementet foreslår at det skal være adgang til å vedta tap av retten til å føre motorvogn mv. i forelegg, jf. 5.7.3 ovenfor. Dermed vil heller ikke den siktede i slike saker som hovedregel ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer, med unntak for den skjønnsmessige regelen i § 100 annet ledd. I de saker hvor påtalemyndigheten for retten nedlegger påstand om fengselsstraff, vil forsvarer likevel vanligvis måtte oppnevnes etter § 100 annet ledd - selv om saken startet som en foreleggssak, jf. avgjørelsen i Rt. 1993 s. 1101. Med en slik forutsetning fremstår § 100 som en tilstrekkelig sikkerhetsventil.

I andre veitrafikksaker vil den siktede ha krav på offentlig forsvarer under hovedforhandlingen. For eksempel gjelder det i alvorlige saker om uaktsom kjøring, jf. vegtrafikkloven § 3, eventuelt straffeloven §§ 238 eller 239, hvor forelegg er uaktuelt. I slike saker vil forsvareroppnevnelsen også gjelde førerkortreaksjonen. Det gjelder uavhengig av om reaksjonen regnes som straff eller ikke.

På denne bakgrunn er det departementets utgangspunkt at det ikke er nødvendig med en utvidelse av reglene om den tiltaltes krav på offentlig oppnevnt forsvarer, jf. straffeprosessloven kapittel 9. Høringsinstansene oppfordres imidlertid særskilt om å uttale seg om spørsmålet.»

8.4.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er enig med departementet i at det ikke er grunn til å utvide reglene om den siktedes rett til offentlig oppnevnt forsvarer. Dette gjelder Borgarting og Agder lagmannsretter, Indre Follo, Solør og Vardø tingretter, riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Asker og Bærum, Vestfold og Østfold politidistrikter.

Solør tingrett antar at oppnevning av forsvarer vil bli mer aktuelt, i alle fall hvis det legges opp til betydelig bruk av skjønn i vurderingene, men at dette kan ivaretas innenfor grensene av straffeprosessloven § 100. Også riksadvokaten mener at denne adgangen må være tilstrekkelig, særlig siden det etter hans oppfatning vil være tale om en begrenset skjønnsutøvelse:

«I langt de fleste tilfeller (promillekjøring og hastighetsovertredelser) vil ikke straffekravet utløse noen rett til forsvarer, jf. straffeprosessloven § 96 annet ledd nr. 1 og 2. Med det begrensede (stivnede) skjønn som vil prege tilbakekall av førerretten, på grunn av langvarig og fast praksis basert på sentrale direktiver, kan det heller ikke være noen grunn til å gi siktede krav på forsvarer alene av den grunn at førerkortreaksjonen nå skal avgjøres i straffeprosessuelle former. For de tilfeller hvor saken måtte reise helt særskilte spørsmål eller det er forhold ved siktede som gjør forsvarer påkrevd, antas den vanlige hjemmel i straffeprosessloven § 100 annet ledd å være tilstrekkelig.»

Også Indre Follo tingrett, Politidirektoratet og Asker og Bærum politidistrikt peker på § 100 som en sikkerhetsventil. Asker og Bærum politidistrikt fremhever dessuten at domstolen har et selvstendig ansvar for å opplyse saken og at varigheten av rettighetstapet i slike saker vil være relativt skjematisk, slik at rettssikkerheten til den siktede må anses ivaretatt. Østfold politidistrikt mener at den siktedes rettsikkerhetsgarantier er tilstrekkelig ivaretatt ved at domstolene avgjør spørsmålet, og ved at vedkommende har anledning til å møte og uttale seg. Politidistriktet viser også til reglene om tilståelsesdom, der den siktede ikke har krav på forsvarer før det er nedlagt påstand om å idømme fengsel i mer enn seks måneder.

Norges Turbileierforbund er delvis enig med departementet, men tar til orde for å sondre mellom privatpersoner og yrkessjåfører:

«Vi er enige ... sålenge det gjelder privatpersoner. Men når det gjelder tilfeller der også en kjøreseddel kan bli inndratt, stiller dette seg helt annerledes. En yrkessjåfør risikerer faktisk å miste hele sitt livsgrunnlag ettersom svært mange arbeidsgivere tvinges til å si opp vedkommende, og da har straffen konsekvenser som rettsapparatet må ta realistisk høyde for og som derfor helt klart må gi «offeret» rett til forsvarer.»

Yrkestrafikkforbundet har «ingen store betenkeligheter med at denne ordningen ikke utvides idet den samlede reaksjonen overfor den dømte ikke vil endre seg», men understreker at de generelt sett er positive til en utvidelse av retten til å få offentlig oppnevnt forsvarer.

NAF mener at retten til forsvarer i disse sakene må utvides. Subsidiært går forbundet inn for at sikkerhetsventilen i § 100 utnyttes i større utstrekning enn det som følger av dagens praksis:

««For [vegtrafikksaker] finnes det relativt mange eksempler på behovet for forsvarer. Vi tenker her særlig på usikre fartsmålinger hvor myndighetene så langt ikke har funnet det opportunt å investere i tilleggsutsyr som ville høynet rettsikkerheten og saker som er tuftet på skjønnsmessige vurderinger.

Vi er derfor av den prinsipielle oppfatning at det bør oppnevnes forsvarer i disse sakene både ut fra en rettssikkerhetstanke og ut fra de betydelige konsekvenser en inndragningsstraff vil kunne få for den enkelte.

Skulle ikke departementet dele dette syn, vil vi hevde at domstolene etter dagens praksis har en særs restriktiv holdning til å benytte sikkerhetsventilen i § 100 annet ledd og da særlig i veitrafikksaker. For dette tilfellet tør vi da be om at det gis signaler i lovforarbeidene til domstolene at man viser en noe mer «liberal» holdning til § 100 annet ledd og oppnevner forsvarer i større grad enn det som gjøres i dag.»

8.4.3 Departementets syn

Høringsrunden har styrket departementets oppfatning om at det ikke er grunn til å utvide den siktedes rett til offentlig oppnevnt forsvarer. Domstolene vil ved behov kunne oppnevne forsvarer i medhold av straffeprosessloven § 100 annet ledd. At det er nedlagt påstand om tap av retten til å føre motorvogn, vil etter omstendighetene kunne være utslagsgivende i den vurderingen. Noen lovendring er imidlertid ikke nødvendig.