9 Standardisering av reaksjonene

9.1 Gjeldende rett

Ved inndragning av førerkort etter vegtrafikkloven § 33 nr. 2 til 4 er minsteinndragningstider inntatt i loven, jf. punkt 6.2.1. Etter den generelle bestemmelsen i § 33 nr. 1 annet ledd er det derimot overlatt til politiets skjønn å fastsette inndragningstiden. Inndragningstiden fastsettes likevel relativt skjematisk og er basert på langvarig praksis etter håndhevingsinstruksen.

9.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet s. 43 ble det understreket at en forutsetning for en eventuell reform er å videreføre dagens praksis om hvor lenge retten til å føre motorvogn skal være tapt. Retningslinjene i håndhevingsinstruksen vil imidlertid ikke være bindende for domstolene. Departementet ønsket derfor høringsinstansenes synspunkter på hvordan dette best lar seg gjøre med den nye ordningen, men gikk primært inn for at det fastsettes bindende forskrifter som bygger på reglene i håndhevingsinstruksen:

«En mulighet er å utforme forarbeidene til en lovendring slik at det vises til håndhevingsinstruksen som mønster for fastsettelsen av hvor lenge retten skal tapes, eller å angi i forarbeidene standard inndragningstid på grunnlag av det som i dag følger av håndhevingsinstruksen. Departementet mener imidlertid det vil være mest ryddig å fastsette forskrifter som bygger på reglene i håndhevingsinstruksen. Bruk av foreleggsinstituttet forutsetter også relativt klare retningslinjer for politiet, og de samme reglene om fastsettelse av rettighetstapets varighet bør gjelde for politiet og domstolene. Uansett er det en fordel om hovedretningslinjene for utmålingen fremgår av loven, jf. lovutkastet § 33 nr. 2. Hvorvidt rettighetstapets varighet skal medføre krav om ny førerprøve, bør fremgå direkte av forskriften og ikke i individuelle avgjørelser.»

9.3 Høringsinstansenes syn

Blant høringsinstansene er det delte oppfatninger om dagens praksis bør videreføres, men de fleste som har uttalt seg om dette, synes å støtte departementets linje.

Agder lagmannsrett, Politidirektoratet, Vegdirektoratet, Buskerud vegkontor, UP og Trygg Trafikk er enig i at det er behov for å videreføre den standardisering av reaksjonene som i dag bygger på håndhevingsinstruksen, og at dette mest hensiktsmessig kan skje ved forskrifter. I begrunnelsene vises det til rettssikkerhetshensyn og trafikksikkerhetshensyn. Politidirektoratet peker på at rettspraksis ellers vil kunne «få en dreining mot å legge stor vekt på de uheldige konsekvensene inndragningen vil få for den enkelte».

Også Samferdselsdepartementet og Hordaland statsadvokatembeter understreker betydningen av å videreføre dagens praksis, men tar ikke uttrykkelig stilling til om dette bør skje ved forskrift. Samferdselsdepartementet uttaler imidlertid at myndighetene fortsatt må ha mulighet til «å foreta bindende endringer i praktiseringen for å oppnå størst mulig trafikksikkerhetsmessig effekt». Hordaland statsadvokatembeter mener at det fremstår som noe uklart hva som menes med at domstolene ved en felles behandling vil få bedre muligheter til å fastsette en samordnet og rimelig reaksjon:

«I den grad den utmålte straff i dag har betydning for førerkortinndragning, er det først og fremst som følge av at den kaster lys over forholdets grovhet. Dess strengere straff, dess lengre inndragning. Formuleringene i høringsnotatet kan derimot tyde på at det nå legges opp til en helhetlig vurdering der en trafikksynder for eksempel får lengre fengselsstraff eller høyere bot, mot at inndragningstiden blir forholdsmessig redusert. Dette vil i så fall være en ikke ubetydelig kursendring som vil kunne føre til vesentlig merarbeid for domstolene, og gir neppe et positivt bidrag til en tryggere trafikk.»

Heller ikke Vardø tingrett uttaler seg om behovet for en forskrift, men tingretten legger til grunn at domstolsbehandlingen lettere vil fange opp tilfeller der det foreligger særlige grunner for å fravike den relativt skjematiske praksisen, og antar at det store antallet saker vil føre til at den ensartede praksisen i stor grad vil bli opprettholdt. Tingretten viser også til at mediedekning og publisering av rettsavgjørelser vil bidra til dette.

Solør og Heggen og Frøland tingretter ser helst at man unngår å gi domstolene retningslinjer. Solør tingrett antar at den allmennpreventive effekten av en konsekvent og standardisert praksis er meget sterk, og at dette er den viktigste grunnen til dagens praksis. Tingretten legger til grunn at denne praksisen må videreføres for at den allmennpreventive effekten skal være like sterk i fremtiden, men håper at dette kan skje uten at det er nødvendig med lovregulering:

«Hvor streng inndragningspraksis man vil ha er et politisk spørsmål ut fra hvor effektiv man vil at regelen skal være. Men vil man ha en like effektiv regel som i dag og vil man at domstolene skal behandle inndragning, må man via ordinære rettskilder sørge for at praksis kan videreføres. I motsetning til den instruksjonsmulighet man har i et forvaltningsregime finnes ikke andre muligheter å påvirke domstolenes avgjørelser på.

Det er i utgangspunkt ikke ønskelig at loven gir lite spillerom for individuell straffutmåling. Spørsmålet er - uansett om man ser inndragning som straff eller en sivilrettslig reaksjon - om man her likevel, som for fengsel- og bøtestraff for promillekjøring, burde la reaksjonsnivåene i noen grad komme til uttrykk i lovteksten. Vi er av den oppfatning at man bør prøve å unngå det, men om praksis skulle vise at et slik behov er til stede, bør man ikke - av hensyn til trafikksikkerheten - vente lang tid med å få inn slike bestemmelser.»

Heggen og Frøland tingrett mener at en videreføring av dagens skjematiske praksis ikke er i samsvar med domstolenes frie stilling, og at en forskrift neppe løser dette prinsipielle problemet. Agder politidistrikt anfører at en mindre ensartet praksis er en følge av reformen som man må «ta med på kjøpet».

Troms politidistrikt ønsker å signalisere «en betydelig skepsis til om domstolene lar seg instruere slik høringsnotatet legger opp til», og frykter at praksis vil bli liberalisert, blant annet fordi domstolene etter deres oppfatning ofte «leter» etter formildende omstendigheter i saken. Politidistriktet antar at det er lettere å instruere politiet om praksis, enn å rokke ved domstolens frie stilling til å foreta en samlet vurdering av tap av retten til å føre motorvogn og straff. Det understrekes at det er uheldig at politiet «fremlegger tilbud om vedtakelse og inndragning i noen saker, mens domstolen fastsetter inndragningstiden i andre saker», jf. også punkt 5.1.2, hvor det fremgår at politidistriktet går imot forslaget om å overføre kompetansen til å fastsette tap av retten til å føre motorvogn mv. til domstolene.

Norges Lastebileier-Forbund tar sterkt avstand fra at dagens praksis videreføres. Heller ikke Norges Taxiforbund eller Norges Turbileierforbund støtter en videreføring av de nåværende retningslinjene.

Norges Lastebileier-Forbund begrunner sitt standpunkt med at det har «gått inflasjon i» å inndra førerkort, og at selv den ubetydelige uaktsomhet ofte fører til at førerkortet beslaglegges eller inndras av politiet. Forbundet går derfor inn for at domstolene på fritt grunnlag skal få ta stilling til bruken av denne reaksjonen. Norges Taxiforbund mener at domstolene bør stilles relativt fritt, og begrunner dette med at dagens retningslinjer praktiseres «vel rigorøst», uten at det tas tilstrekkelig hensyn til de konkrete omstendighetene ved overtredelsen. Norges Turbileierforbund viser til den ekstra belastningen en førerkortreaksjon får for yrkessjåfører, og tar til orde for at det i slike tilfeller bør være mulig å kunne «forhandle seg frem til dom på bot og/eller fengsel så langt det ikke dreier seg om stadige gjentagelser og svært alvorlige overtredelser».

I høringsuttalelsen fra Vestfold politidistrikt tas det til orde for at det bør være fastlagt ved lov eller forskrift når ny førerprøve skal avlegges, og hvilket omfang denne skal ha.

9.4 Departementets syn

Fra departementets side har det vært en forutsetning for en reform at dagens praksis videreføres selv om det er domstolene og ikke politiet som avgjør om føreretten skal tapes. Det er ikke noe nytt at lovgivningen går langt i å detaljregulere det nærmere innholdet i en reaksjon, reglene om utmåling av straff for promillekjøring er et eksempel på det. Et overordnet hensyn som ligger til grunn for reglene om tap av føreretten, er hensynet til trafikksikkerheten. Dette hensynet varetas etter departementets mening best når potensielle lovovertredere er kjent med at det er lite rom for skjønn ved reaksjonsfastsettelsen. En slik løsning vil også - i hvert fall på lengre sikt - bidra til å redusere arbeidsbelastningen til domstolene, selv om det ikke har vært noe sentralt argument i departementets vurdering av dette spørsmålet. Som det fremgår av punkt 9.3, synes et flertall av høringsinstansene å støtte departementets linje.

De mest sentrale utmålingsreglene bør fortsatt komme til uttrykk direkte i vegtrafikkloven, jf. utkastet til § 33 nr. 1 annet til femte ledd, som svarer til § 33 nr. 2 og nr. 4 første ledd første punktum bokstav a mv. De særskilte utmålingsreglene i § 33 nr. 3 og nr. 4 første ledd første punktum bokstav b, jf. fjerde punktum, foreslås derimot opphevet, jf. punkt 6.4.4. Ettersom de nærmere reglene om fastsetting av tap av førerett er temmelig omfattende, går departementet inn for at disse reglene blir fastsatt i forskrift. Dersom departementets forslag blir vedtatt, vil departementet påbegynne arbeidet med å utforme en forskrift slik at denne kan settes i kraft samtidig med lovendringene. Det vil fortsatt være behov for en instruks som retter seg mot politiet, men denne vil bli mindre omfangsrik enn dagens instruks.

Departementet foreslo i høringsbrevet at det skal være en viss adgang for domstolene til å gå under de lov- og forskriftsbestemte minstetidene, et forslag departementet viderefører i forslaget til § 33 nr. 1 siste ledd, jf. merknadene til bestemmelsen i punkt 12.1. Bakgrunnen for forslaget er at et skjematisk regelverk har den ulempe at det kan fremstå som urimelig firkantet i enkelttilfeller, jf. høringsuttalelsene fra yrkessjåførorganisasjonene. Det vil gi lite mening om politiet skal ha kompetanse til å fravike minstetidene på grunn av etterfølgende forhold, jf. punkt 7.4, hvis ikke også domstolene skal ha slik kompetanse der tilsvarende omstendigheter foreligger allerede på domstidspunktet. Med en slik sikkerhetsventil er departementet ikke enig med de høringsinstansene som mener at det er betenkelig å videreføre dagens praksis.