11 Økonomiske og administrative konsekvenser

11.1 Innledning

De foreslåtte endringene antas i første rekke å berøre domstolene, politiet og påtalemyndigheten. I tillegg vil en nyordning føre til et visst merarbeid for de berørte departementene, Politidirektoratet (POD) og Vegdirektoratet, som må utarbeide forskriftsbestemmelser, rundskriv og sette i verk administrative tiltak.

Forut for utarbeidelsen av høringsnotatet innhentet departementet statistiske oppgaver og andre opplysninger for å kunne vurdere hvilke administrative og økonomiske konsekvenser forslagene vil få dersom de blir vedtatt som lov og forskrift. Dette grunnlagsmaterialet gjengis under punkt 11.2.

Se også punkt 5.1.2, hvor høringsinstansenes synspunkter på mulige merbelastninger for politi og domstoler er trukket inn i vurderingen av om det bør foreslås noen lovendring. Her er det både gjengitt uttalelser som er avgitt som ledd i argumentasjonen for eller imot en overføring av kompetansen, og uttalelser som er avgitt i tilknytning til høringsnotatet kapittel 6 om økonomiske og administrative konsekvenser. For enkelhets skyld er det ikke referert ytterligere til høringsinstansenes synspunkter i konsekvensgjennomgåelsen nedenfor.

Departementet vil se nærmere på lovendringenes konsekvenser etter at de har fått virke en stund.

11.2 Statistikk mv.

Den innhentede statistikken er noe ufullstendig. Det er noe uvisst hvor mange tap av føreretten som er en følge av en straffbar handling, og hvor mange som bygger på en straffedom eller et vedtatt forelegg. Videre er det ikke mulig å fastslå med sikkerhet hvilken rolle andre førerkortreaksjoner enn tap av retten til å føre motorvogn (og beslag av førerkort) spiller i praksis. Den innhentede statistikken over PODs klagesaker om inndragning av førerkort og tilbakekall av kjøresedler som følge av straffbare forhold etter vegtrafikkloven § 33 første ledd (fartsovertredelser, uaktsom kjøring mv.) og § 33 nr. 2 og 4 (promillekjøring) for 2001, samt opplysninger fra STRASAK, bøte- og strafferegisteret og Vegdirektoratets sentrale førerkort- og motorvognregister (AUTOSYS), gir likevel grunnlag for nærmere vurderinger av forslagenes konsekvenser for politiets og domstolenes arbeidsbyrde og ressursbruk.

I 2001 behandlet POD totalt 583 klager over førerkortinndragningsvedtak og 17 klager over vedtak om tilbakekall av kjøreseddel.

Omtrent 12 % av klagene ble tatt til følge, i den forstand at tilbakekallstiden ble noe redusert.

Vegdirektoratet har opplyst at det ble registrert totalt 13.529 inndratte førerkort i AUTOSYS i 2001. Det antas at antallet ikke bare omfatter førerkortinndragninger etter vegtrafikkloven § 33 nr. 1, 2 og 4, men også inndragninger på annet grunnlag, for eksempel etter § 34. Til sammenligning ble det registrert totalt 7.642 førerkortinndragninger i 1998, jf. NOU 1999: 22 Domstolene i første instans s. 62.

Ifølge STRASAK ble 6.489 overtredelser av vegtrafikkloven § 22 første ledd og 91 overtredelser av § 22 annet ledd avgjort ved rettskraftig dom i 2001.

Statistikken viser videre at det ble beslaglagt 10.040 førerkort i 2001, 5.518 på grunn av hastighetsoverskridelse og 3.101 på grunn av promillekjøring. Det ble beslaglagt 1.421 førerkort på annet grunnlag, for eksempel som følge av uaktsom kjøring, jf. vegtrafikkloven § 3.

Det er på denne bakgrunnen grunn til å tro at ca. 10.000 førerkort ble inndratt i 2001 som følge av straffbare handlinger, ettersom de aller fleste førerkortbeslag munner ut i et vedtak om tap av retten til å føre motorvogn (slik forutsetningen også er). I Ot.prp. nr. 71 (2001-2002) s. 4 uttales det at omtrent 11.000 førerkort inndras årlig etter overtredelser av vegtrafikklovgivningen.

På bakgrunn av statistikken over de ulike beslagsgrunnlagene, anslår departementet at omtrent 70 % av førerkortinndragningene (ca. 7.000) var hjemlet i vegtrafikkloven § 33 nr. 1, mens omtrent 30 % av inndragningene var hjemlet i § 33 nr. 2 og 4 (ca. 3.000 inndragninger). Dette er på linje med Strukturutvalgets oppfatning, jf. NOU 1999: 22 Domstolene i første instans s. 63, der det uttales at de fleste inndragninger gjelder fartsovertredelser.

Tall fra STRASAK tyder på at ca. 60 % av promillesakene ble avgjort i forhørsretten, mens resten av sakene ble avgjort i tingretten. POD har videre lagt til grunn at forholdet mellom forhørsrettspådømmelse (nå tilståelsesdom) og dom i tingretten for så vidt gjelder promillesakene (henholdsvis 60 % og 40 %), er tilsvarende for de øvrige sakene som avgjøres ved dom, slik som fartsovertredelser, uaktsom kjøring mv.

Departementet har ingen sikre opplysninger om hvor mange av de ca. 10.000 inndragningene som var følger av henholdsvis en straffedom og et vedtatt forelegg. Ut fra PODs klagesaker er forholdet ca. 80 % (straffedom) og 20 % (forelegg). Det er imidlertid grunn til å tro at mange kortvarige inndragninger på bakgrunn av hastighetsoverskridelser, uaktsom kjøring mv. som bygger på et vedtatt forelegg, ikke blir påklaget til POD. Det vises i den forbindelse til NOU 1999: 22 s. 63 Domstolene i første instans der Strukturutvalget uttaler at inndragninger som gjelder fartsovertredelser «i de fleste tilfeller [blir] avgjort ved forelegg».

De klart fleste av de nevnte 3.000 inndragningene i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr. 2 og 4 bygger derimot på forhold som blir avgjort ved dom. Inndragningshjemlene i § 33 nr. 3 og nr. 4 første punktum bokstav b og fjerde punktum er lite benyttet i praksis.

Oppsummeringsvis tyder de innhentede tallene på at antallet førerkortinndragninger per år på grunnlag av straffedommer (i forhørsrett eller tingsrett) utgjør ca. 4.000 - 5.000 (40 - 50 %) og at de øvrige inndragninger, ca. 5.000 - 6.000 (50 - 60 %), er foretatt på grunnlag av vedtatte forelegg.

11.3 Konsekvenser for domstolene

De foreslåtte lovendringene vil medføre noe merarbeid for tingrettene, som må ta stilling til et eventuelt tap av retten til å føre motorvogn i tillegg til straffekravet. Departementet vil følge nøye med på hvor stor merbelastningen blir.

Hovedforhandlingen vil neppe ta særlig lengre tid enn i dag, ettersom de opplysningene som er avgjørende for å avgjøre tap av førerett, stort sett vil være kommet frem av hensyn til straffutmålingen. Det kan imidlertid ikke utelukkes at den siktede vil ønske å fokusere mer på enkelte aspekter enn han ville gjort dersom forholdet utelukkende hadde betydning for straffutmålingen. Departementet er trygg på at domstolene vil sørge for at hovedforhandlingen ikke blir unødig vidløftig.

Det er dessuten grunn til å tro at de fleste domstolsavgjørelsene på dette området vil bli truffet som tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248, hvor det neppe blir bevisførsel utover den siktedes forklaring. Det er likevel et noe åpent spørsmål i hvilken utstrekning en ellers uforbeholden tilståelse vil bli holdt tilbake, eventuelt at den siktede ikke samtykker i tilståelsesdom, fordi retten også skal ta stilling til tap av førerett. Det antas likevel ikke å bli tale om særlig mange slike saker, jf. NOU 1987: 11 s. 98.

Dersom endringene fører til at færre vedtar forelegg, for eksempel fordi de er uenige i reaksjonens varighet, vil flere saker bli brakt inn for retten. Det er imidlertid vanskelig å si sikkert hvor mange som vil nekte å vedta forelegget av den grunn. Strukturutvalget mener at «det er liten grunn til å tro at færre vil vedta forelegg om forelegget også fastsetter inndragningstiden for førerkortet», jf. NOU 1999: 22 s. 63, mens andre har et annet syn på dette. Dersom hvert femte forelegg som i dag vedtas etter forslagene, vil bli nektet vedtatt, vil det årlig bli ført om lag 1.000 til 1.200 nye saker for domstolene. Flesteparten av disse sakene må imidlertid kunne forventes å danne grunnlag for tilståelsesdom. Departementet antar likevel at antallet slike saker blir atskillig lavere, jf. også NOU 1987: 11 Promillekjøring s. 98, særlig på bakgrunn av den foreslåtte videreføring av praksis gjennom relativt skjematiske retningslinjer for fastsettelsen av reaksjonene, jf. punkt 9.4 foran.

Tilsvarende spørsmål reiser seg med tanke på den ankeadgangen som nyordningen innebærer. Statistikken over antallet klagesaker i 2001 viser at 459 saker omhandlet inndragning av førerkort grunnet straffbare forhold avgjort ved dom. Det fremgår imidlertid ikke om dommen er avsagt i første instans eller etter anke.

Det er nok grunn til å anta at tallet på anker vil øke, dersom retten skal fastsette reaksjonens varighet. Den foreslåtte videreføring av praksis gjennom relativt skjematiske retningslinjer for fastsettingen av reaksjonene, vil imidlertid kunne bidra til at antallet anker blir begrenset. Også muligheten til å få tilbake førerkortet etter vedtak av politiet vil kunne redusere antallet anker. Forslagene vil medføre en viss merbelastning for lagmannsrettene i de tilfellene hvor det utelukkende ankes over fastsettelsen av reaksjonens varighet, ettersom retten må sette seg inn i saksforholdet for å kunne avgjøre ankene i den grad anken tillates fremmet til realitetsbehandling.

11.4 Konsekvenser for politi og påtalemyndighet

Som for domstolene må det påregnes noe merarbeid for påtalemyndigheten, ved at førerkortspørsmålet må prosederes under hovedforhandling i tingretten. Dette arbeidet antas likevel å bli oppveid av at politiet spares for den forvaltningsmessige behandlingen av førerkortspørsmålet etter at dom er avsagt. Strukturutvalget går i sin utredning enda et skritt videre og antar at den merbelastningen som forslagene vil kunne medføre for domstolene «vil bli oppveid av besparelser for politi og påtalemyndighet», jf. NOU 1999: 22 Domstolene i første instans s. 98.

Videre må det forventes at de fleste sakene vil danne grunnlag for tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248. Dersom forslagene fører til at mange siktede ser seg tjent med å møte med forsvarer, vil dette igjen kunne medføre at også påtalemyndigheten i større grad møter i domstolene, selv om det er tale om en forenklet domstolsbehandling etter § 248, jf. foran. Sett i sammenheng med at den siktedes rett til forsvarer ikke foreslås utvidet, beror spørsmålet om hvorvidt disse sakene vil representere et merarbeid for politi og påtalemyndighet i hovedsak på i hvilken utstrekning behandlingen av reaksjonene vil motivere de siktede til å møte med privat engasjert forsvarer. Departementet har ikke grunnlag for å anta i hvilken utstrekning dette kan bli tilfellet.

Hvis færre vil vedta forelegget fordi det også fastsetter reaksjonens varighet, vil flere saker komme inn for tingretten.

Politidirektoratet bruker i dag ca. 1 årsverk på å behandle klager i førerkortsaker. En rekke av disse klagene gjelder tap av retten til å føre motorvogn, som nå foreslås behandlet i straffeprosessuelle former. På dette punktet vil forslagene derfor spare politiet for arbeid.