10 Endringer i straffeprosessloven § 261 - gjenopptakelse av saker som er avgjort ved forelegg
10.1 Innledning
Straffeprosessloven § 261 gir kapittel 27 (§§ 389 flg.) om gjenopptakelse tilsvarende anvendelse ved gjenopptakelse av saker som er avgjort ved vedtatt forelegg, så langt de generelle reglene passer, jf. første punktum. Begjæringen må imidlertid settes frem for lagmannsretten, mens en eventuell ny behandling av saken foretas ved tingretten, jf. annet punktum.
Bestemmelsen ble revidert ved lov 15. juni 2001 nr. 63. Lovendringen trer i kraft samtidig med de øvrige lovendringene om gjenopptakelse av straffesaker. Begjæringer om gjenopptakelse av forelegg skal etter ikrafttredelsen ikke lenger settes frem for lagmannsretten, men for tingretten. Siden vedkommende tingrett ikke tidligere har tatt stilling til saken, fant man ikke tilstrekkelig grunn til å legge også slike avgjørelser til kommisjonen, jf. Ot.prp. nr. 70 (2000 - 2001) side 72.
10.2 Brev 20. desember 2001 fra dommer Tor Langbach
Dommer Tor Langbach ved daværende Trondheim byrett har i brev 20. desember 2001 til departementet tatt til orde for at er hensiktsmessig å endre straffeprosessloven § 261 før ordningen med gjenopptakelseskommisjon trer i kraft:
«Ved lov av 15. juni 2001 nr. 63 er vedtatt nye regler om gjenopptakelse. I denne forbindelse er det foretatt endring av straffeprosessloven § 261, hvoretter gjenopptakelse av vedtatte forelegg nå legges til tingrettene i stedet for til lagmannsretten, slik regelen er pr. i dag. For lagmannsrettens behandling gjelder kap. 27 via en henvisning i § 261 første punktum. Dette er i dag uproblematisk, fordi kap. 27 nettopp regulerer domstolers behandling av gjenopptakelsessaker.
Når det gjelder hvordan tingrettene skal behandle disse sakene, har man opprettholdt lovens gjeldende henvisningsregel om at «reglene i kap. 27» gjelder «tilsvarende så langt de passer». Dette blir problematisk, fordi kap. 27 vil nå inneholde regler om gjenopptakelseskommisjonens saksbehandling, og det er ikke lett å se at disse reglene lar seg anvende på tingrettene.
Problemet oppstår allerede når det gjelder rettens sammensetning. Etter domstolloven § 21 andre ledd er utgangspunktet at tingretten settes med én dommer, hvor ikke annet er bestemt i prosesslovene. For straffesaker gjelder den særbestemmelse at det skal være en fagdommer og to lekdommere ved hovedforhandling, jf. § 276 første ledd. Spørsmålet om gjenopptakelse av vedtatte forelegg skal ikke behandles i hovedforhandling. Det er ikke lett å finne noen løsning på dette i den nye utformingen kap. 27 har fått, i og med at kommisjonen avgjør dette ved deltakelse av fem medlemmer, jf. ny § 399. Også andre regler i kap. 27 - f.eks. § 398a - er vanskelig å tilpasse tingrettenes behandling.
Det kan være hensiktsmessig at dette avklares før reglene iverksettes.»
10.3 Departementets vurderinger
Departementet er enig i at henvisningen til straffeprosessloven kapittel 27 ikke gir den beste løsningen ettersom de generelle saksbehandlingsreglene der er tilpasset ordningen med en egen kommisjon som skal ta stilling til gjenopptakelsesbegjæringer. Selv lest i lys av reservasjonen om at reglene bare gjelder så langt de passer, er saksbehandlingsreglene for kommisjonen ikke godt egnet for domstolenes behandling av en begjæring om gjenopptakelse av et forelegg. Etter departementets oppfatning vil det være mer hensiktsmessig at saksbehandlingen etter § 261 følger de nåværende reglene i kapittel 27 om domstolenesbehandling av begjæringer om gjenopptakelse, så langt disse reglene passer. Departementet foreslår derfor for at et utvalg av saksbehandlingsreglene i kapittel 27 innarbeides i § 261.
Forslaget berører bare saksbehandlingsreglene som knytter seg til behandlingen av spørsmålet om saken skal gjenopptas, siden det bare er dette kommisjonen skal ta stilling til (se straffeprosessloven §§ 394 til 399, slik bestemmelsene skal lyde etter at lovendringen 15. juni 2001 nr. 63 blir satt i kraft). Reglene om behandlingen av saker som er besluttet gjenopptatt må fortsatt gjelde så langt de passer i foreleggssakene. En annen sak er at reglene i § 400 om at saken skal behandles ved en sideordnet domstol ikke får anvendelse fullt ut, jf. særregelen i § 261 annet punktum i.f. om at ny behandling av saken foretas ved tingretten. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at ingen domstol har realitetsbehandlet saken tidligere. Dette samsvarer med den nåværende ordningen og berøres ikke av de nye reglene om en gjenopptakelseskommisjon. Utover dette må straffeprosessloven § 400 komme supplerende til anvendelse så langt den passer.
Henvisningen til kapittel 27 må på tilsvarende måte videreføres for så vidt gjelder de materielle vilkårene for gjenopptakelse. Dette innebærer at §§ 389 til 393 fortsatt må gis anvendelse så langt de passer.
Noen av bestemmelsene i kapittel 27 får ikke anvendelse på domstolenes behandling av begjæring om gjenopptakelse av vedtatte forelegg, og behøver verken å henvises til eller å innarbeides direkte i bestemmelsen. Dette gjelder §§ 394 og 395 og § 401. Paragraf 399 er ved lovendringen i 2001 innarbeidet i ny § 400 og vil derfor fortsatt gjelde etter at lovendringen fra 2001 er satt i kraft, jf. foran.
Etter domstolloven § 21 annet ledd skal tingretten som hovedregel settes med én dommer, men ved hovedforhandling i straffesaker skal det alltid være én fagdommer og to meddommere, jf. straffeprosessloven § 276 første ledd. Spørsmålet om gjenopptakelse av vedtatte forelegg skal imidlertid ikke behandles i hovedforhandling. Ettersom ikke annet er særskilt bestemt, vil begjæringen da bli avgjort av én fagdommer alene.
De bestemmelsene det gjenstår å ta stilling til i kapittel 27, slik det lyder før lovendringen i 2001 blir satt i kraft, er §§ 396 til 398. Dette er saksbehandlingsregler som gjelder ved behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene innarbeides i § 261. Særreglene om en betinget rett til forsvarer i forbindelse med bevisopptak og muntlige forhandlinger, jf. § 397 annet ledd tredje punktum og § 398 tredje ledd, vil antakelig bare være aktuelle ved en eventuell ankebehandling. Dette skyldes § 96 annet ledd nr. 2, som fastslår at den siktede under hovedforhandling ved tingretten ikke har krav på forsvarer i saker som fremmes etter reglene i § 268 om forelegg. Men retten kan oppnevne forsvarer når særlige grunner taler for det, også ved behandlingen i tingretten, jf. § 100 annet ledd og Rt. 1986 side 845.
Se for øvrig punkt 12.3 om departementets merknader til forslaget, som ikke antas å ha noen nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.