3 Oversikt over gjeldende rett

3.1 Innledning

De gjeldende bestemmelsene om og retningslinjer for bruk av motorvogn og førerkort finnes først og fremst i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven), forskrift 23. februar 1979 nr. 4 om førerkort og førerprøve m.v. (førerkortforskriften) og rundskriv G-102/2000, fastsatt av Justisdepartementet (håndhevingsinstruksen).

3.2 Krav om førerkort

Den som skal føre motorvogn, må som hovedregel ha gyldig førerkort for den aktuelle motorvogngruppen, jf. vegtrafikkloven § 24 og førerkortforskriften § 1. For å få førerkort må en rekke betingelser være oppfylt. Blant annet stilles det krav til alder, helse og førlighet (vegtrafikkloven § 24 tredje ledd og fjerde ledd annet punktum og førerkortforskriften §§ 8 og 9), til avlagt og godkjent førerprøve (vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd annet punktum og førerkortforskriften kapittel 2), samt normalt til uttalelser fra politiet om at søkeren er godkjent med hensyn til edruelighet og vandel (vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første punktum og førerkortforskriften § 25 bokstav c).

Den som er over 16 år må ha mopedførerbevis for å føre to-hjuls moped. To-hjuls moped mv. er nå gjort til egen førerkortklasse, jf. førerkortforskriften § 3, men forskriften vil bli endret slik at denne førerkortklassen ikke trer i kraft før Samferdselsdepartementet bestemmer det. Det er derfor fortsatt nødvendig å sondre mellom mopedførerbevis og førerkort.

Ved persontransport mot vederlag må føreren av drosje, rutevogn mv. i tillegg ha kjøreseddel, jf. førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav a. Den som skal få utstedt kjøreseddel, må ha fylt 20 år, ha slik vandel at politiet ikke finner ham uskikket til å virke som fører ved persontransport mot vederlag, og oppfylle de nødvendige helsekrav (førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav c og d). Kjøreseddelen gjelder for 10 år (bokstav f).

Kompetansen til å utstede førerkort er lagt til den trafikkstasjonen ved Statens Vegvesen (tidligere kalt biltilsynet) der søkeren avla førerprøven, jf. førerkortforskriften § 29, jf. § 28. Kjøreseddel utstedes av politimesteren på vedkommendes bosted, jf. førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav b. Utstedelse av førerkort/kjøreseddel er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Førerkort som er utstedt i en annen stat innenfor EØS-området, gjelder i utgangspunktet for kjøring i Norge, jf. vegtrafikkloven § 30 og førerkortforskriften §§ 34 a og 34 b. For førerkort utstedt utenfor EØS-området, gir førerkortforskriften § 35 nærmere regler om når førerkortet er gyldig i Norge.

3.3 Tap og nektelse eller tilbakekall av retten til å føre motorvogn mv.

3.3.1 Innledning

Tap og nektelse/tilbakekall av retten til å føre motorvogn er i hovedsak knyttet til det man tradisjonelt betegner som førerkortreaksjoner. I juridisk teori har man inndelt førerkortreaksjonene i de fire hovedkategoriene nektelse, sperrefrist, beslag og inndragning. Forbudet mot å kjøre førerkortfri motorvogn, jf. vegtrafikkloven § 35, har mange likhetstrekk med førerkortreaksjonene. Det samme gjelder forbud mot bruk av motorvogn etter vegtrafikkloven § 36 nr. 2 og 4. Som følge av endret terminologi, jf. punkt 2.4.3, har ikke sondringen mellom førerkortreaksjoner og andre reaksjoner samme interesse.

Derimot vil det i det følgende bli sondret mellom tap og nektelse/tilbakekall av retten til å føre motorvogn, jf. også punkt 2.4.3. Til den første gruppen hører de reaksjonene som er en følge av (straffbare) regelovertredelser (eller mistanke om slike handlinger). Det er dette Sanksjonsutvalget betegner som sanksjoner, jf. punkt 2.4.2. Til den andre gruppen hører de reaksjonene som har sin bakgrunn i at vedkommende mangler de nødvendige egenskapene eller anses uskikket til å få eller beholde retten til å føre motorvogn mv. Dette er utpregede forvaltningsakter på linje med nektelse eller tilbakekall av andre bevillinger, tillatelser og autorisasjoner.

Til den første gruppen hører for eksempel til inndragning av førerkort etter § 33 nr. 1 (unntatt annet ledd annet punktum), tilbakekall av kjøreseddel, jf. førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav h annet punktum og fastsetting av sperrefrist etter § 24 a annet ledd. Reaksjonen er i noen tilfeller helt eller delvis lovbundet, jf. for eksempel vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd, mens det i andre tilfeller kan være opp til politiets skjønn om vedtaket skal treffes eller ikke, jf. § 33 nr. 1 annet ledd første punktum.

Som nektelse eller tilbakekall av retten til å føre motorvogn regnes for eksempel nektelse av førerkort som ikke står i sammenheng med straffbare handlinger, jf. § 24 fjerde ledd og inndragning av førerkort etter § 34.

Nedenfor gis det først en oversikt over ulike former for tap av føreretten, jf. punkt 3.3.2. Dernest gis det en oversikt over ulike former for nektelse eller tilbakekall av retten til å føre motorvogn (kjøretillatelse), jf. punkt 3.3.3. Som departementet kommer tilbake til senere, står noen av reaksjonen i en mellomstilling mellom de to kategoriene, uten at dette problematiseres i denne omgang. Presentasjonen er gjort kortfattet, fordi det gjøres mer omfattende rede for gjeldende rett i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget, jf. særlig kapittel 6.

Som det vil gå frem av oversikten, er midlertidige reaksjoner som ledd i etterforskningen, holdt utenfor, siden disse kommer i en mellomstilling. Dette gjelder blant annet § 24 a tredje ledd om midlertidig sperrefrist og § 33 nr. 5 om beslag, jf. også førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav i om tilsvarende reaksjoner når det gjelder kjøreseddel.

3.3.2 Ulike former for tap av føreretten

Vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd gir hjemmel for en prikkbelastningsordning som foreløpig ikke er satt i verk. Ordningen vil i korte trekk gå ut på at den som blir ilagt straff eller domfelt for nærmere angitte vegtrafikkovertredelser, vil bli registrert med inntil to prikker, jf. Ot.prp. nr. 71 (2001-2002) Om lov om endring i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (prikkbelastning av førerkort) s. 2. Dersom det registreres minst 8 prikker i løpet av en treårsperiode, skal førerkortet som hovedregel inndras i seks måneder. Se nærmere om dette i punkt 6.3.1.

Vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd er den mest alminnelige og mest omfattende hjemmel for inndragning av førerkort. Bestemmelsens første punktum gir politiet hjemmel til å treffe vedtak om slik inndragning dersom innehaveren blir ilagt straff eller domfelt for en straffbar handling, og hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det. Inndragningen kan gjelde for en nærmere fastsatt tid eller for alltid. Se nærmere om dette i punkt 6.2.1.

Vegtrafikkloven § 33 nr. 2 og nr. 4 første ledd (med unntak av bokstav b og fjerde punktum) hjemler en plikt for politiet til å inndra førerkortet for nærmere bestemte minimumsperioder dersom føreren er ilagt straff eller domfelt for overtredelse av § 22 om promillekjøring og etterfølgende alkoholnytelse.

Vegtrafikkloven § 33 nr. 4 annet ledd fastsetter at førerkortet skal inndras for alltid dersom innehaveren ved bruk av motorvogn har voldt eller medvirket til trafikkuhell, og vedkommende blir ilagt straff eller domfelt for å ha unnlatt å overholde hjelpeplikten etter § 12.

Vegtrafikkloven § 24 a annet ledd om sperrefrist for utstedelse av førerkort innebærer at det må gå en viss tid før den det gjelder, kan få førerkort og dermed rett til å føre motorvogn. Politiet plikter å fastsette sperrefrist dersom vedkommende blir ilagt straff eller domfelt for overtredelse som ville ha ført til inndragning av førerkort for en viss minstetid eller for alltid etter tvingende regler i § 33. Sperrefristen skal ikke settes kortere enn den inndragningstiden som i tilfelle skulle ha vært fastsatt etter vedkommende bestemmelse i § 33 nr. 2 til 4. Se nærmere om dette i punkt 6.7.1.

Førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav h annet punktum gir politiet hjemmel til å tilbakekalle kjøreseddelen dersom føreren er ilagt straff for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av samferdselsloven, pliktavholdsloven eller vegtrafikkloven, og allmenne hensyn tilsier en slik reaksjon. Tilbakekallingen kan gjelde for begrenset tid eller for alltid. Se nærmere om dette i punkt 6.9.1.

Førerkortforskriften § 39 gir politiet hjemmel for at det overfor innehavere av utenlandsk førerkort kan nedlegges kjøreforbud og at førerkortet kan tas i forvaring. I den utstrekning dette skjer som følge av en straffbar handling, er dette å betegne som tap av førerett, men ikke ellers. Se nærmere om dette i punkt 6.6.1.

3.3.3 Ulike former for nektelse/tilbakekall

Vegtrafikkloven § 24 (tredje og) fjerde ledd, jf. førerkortforskriften §§ 8 og 9 fastsetter vilkårene for å kunne erverve førerkort, og setter blant annet krav til helse, vandel og edruelighet. Dersom vilkårene ikke er oppfylt, vil vedkommende bli nektet førerkort. Se nærmere om dette i punkt 6.5.1.

Vegtrafikkloven § 24 a første leddfastsetter en automatisk sperrefrist for utstedelse av førerkort til dem som kjører motorvogn uten gyldig førerkort. Grunnlaget for sperrefristen er også her et straffbart forhold, og reaksjonen har derfor et element av sanksjon ved seg. Etter departementets oppfatning er det imidlertid vel så nærliggende å rubrisere den som et grunnlag for nektelse. Se nærmere om reaksjonen i punkt 6.7.1.

Vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktumog § 34 gir politiet hjemmel til å inndra førerkortet dersom førerens vandel eller edruelighet er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn. Begrepene skal forstås på samme måte som i § 24, jf. foran. Se nærmere om dette i punkt 6.2.1.

Førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav c gir politiet hjemmel til å nekte å utferdige kjøreseddel dersom vedkommendes vandel gjør ham uskikket til å drive personbefordring mot vederlag. Se nærmere om dette i punkt 6.9.1.

Førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav h første punktum gir politiet hjemmel til å tilbakekalle en kjøreseddel hvis innehaveren ikke er skikket til å drive personbefordring mot vederlag. Se nærmere om dette i punkt 6.9.1.

Førerkortforskriften § 39 om kjøreforbud og forvaring av utenlandske førerkort hører med under opplistingen her, i den utstrekning kjøreforbudet ikke nedlegges som følge av en straffbar handling, jf. punkt 3.3.2. Se nærmere om dette i punkt 6.6.1.

3.4 Klageadgang mv.

Politiets vedtak om førerkortreaksjoner er enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. Dette innebærer at vedtaket skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24. Rettighetshaveren må normalt også gis forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16 og håndhevingsinstruksen punkt 2.2.4.

For beslag av førerkort og kjøreseddel, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 5 og førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav i, gjelder imidlertid særlige regler, siden dette er vedtak av midlertidig karakter som treffes under etterforskningen i en straffesak, jf. punkt 6.9.1 og 8.3.1. For eksempel kan normalt forhåndsvarsel unnlates, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav a og håndhevingsinstruksen punkt 2.2.2.

Vedtak om førerkortreaksjoner kan videre påklages etter reglene i forvaltningsloven §§ 28 flg. Klagefristen er som hovedregel 3 uker, jf. § 29 første ledd. Politidirektoratet er klageinstans for vedtak som treffes av politiet, mens Vegdirektoratet er klageinstans for vedtak som treffes av vegkontorene, jf. førerkortforskriften § 40 nr. 2. Vegdirektoratet er også klageinstans når det gjelder vedtak om bruksforbud etter vegtrafikkloven § 36 nr. 2 bokstav a og b, jf. § 39 sjette ledd.

Vegtrafikkloven § 39 oppstiller enkelte særregler. Ifølge første, jf. femte ledd, gjelder det ingen klagefrist i saker om inndragning av førerkort etter § 33 eller om sperrefrist etter § 24 a annet ledd. Etter praksis nedfelt i håndhevingsinstruksen punkt 2.8.2 gjelder det heller ikke noen klagefrist for vedtak etter § 34 om inndragning mv. av særlige grunner eller etter § 35 om forbud mot å kjøre førerkortfri motorvogn.

For beslag av førerkort og kjøreseddel gjelder det også særregler, jf. foran. Ettersom lovens ordning er at tingretten prøver vedtaket, jf. punkt 6.9.1 og 8.3.1, er det antatt at klage til Politidirektoratet er utelukket i de tre ukene som politiet har rett til å holde førerkortet/kjøreseddelen beslaglagt uten innehaverens samtykke. Etter gjeldende rett er det noe usikkert i hvilken grad det er klageadgang til Politidirektoratet etter at tingretten har gitt sitt samtykke til fortsatt beslag.

Forvaltningsvedtaket som fastsetter en førerkortreaksjon, kan på vanlig måte også angripes ved å prøve lovligheten av det for domstolene. Departementets inntrykk er at denne muligheten sjelden benyttes i praksis. Hvorvidt en førerkortreaksjon blir ilagt, beror da også for en stor del på avveininger som ikke kan prøves av domstolene. Domstolene kan uansett ikke overprøve politiets eller direktoratets vurdering av hva som er en hensiktsmessig avgjørelse innenfor lovens rammer, det vil si det såkalte forvaltningsskjønnet, jf. Ot.prp. nr. 52 (1967-68) Om lov om endring i vegtrafikklov av 18. juni 1965 s. 10. Vedtaket kan også klages inn for Sivilombudsmannen.

Forvaltningens omgjøringsadgang reguleres i utgangspunktet av forvaltningsloven § 35, men også her har vegtrafikkloven § 39 særregler. Paragraf 39 annet ledd gir klageinstansen (det vil si Politidirektoratet, jf. foran) hjemmel til å gripe inn av eget tiltak og forlenge den fastsatte inndragningstiden. Det samme gjelder i forhold til en vedtatt sperrefrist etter § 24 a annet ledd, jf. § 39 femte ledd. Som hovedregel må melding om forlengelsen være sendt vedkommende innen 3 måneder etter at det opprinnelige vedtaket ble fattet.

Forvaltningen har på den annen side også hjemmel for omgjøring til gunstfor den vedtaket går ut over, jf. punkt 7.1 om etterfølgende forhold.

3.5 Forholdet til den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)

Høyesterett avsa 11. oktober 2002 dom i en sak der hovedspørsmålet var om et vedtak om inndragning av førerkort for motorvogn etter straffedom for etterfølgende alkoholnytelse, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 2, var ugyldig som stridende mot forbudet mot dobbeltstraff i artikkel 4 nr. 1 i Protokoll 7 til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Dommen er inntatt i Rt. 2002 s. 1216.

På bakgrunn av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fant Høyesterett at inndragningen måtte regnes som straff i forhold til Protokoll 7 artikkel 4 nr 1 til EMK. Ettersom inndragningen ble sett på som en del av reaksjonsfastsettelsen i straffesaken, var det imidlertid ikke i strid med forbudet mot dobbeltstraff at reaksjonsfastsettelsen først ble fullført etter at domfellelsen var rettskraftig.

Høyesterett la til grunn at den etterfølgende sanksjonen (inndragningen) må være alminnelig kjent og bli gjennomført i rimelig tid etter domfellelsen, for ikke å være i strid med forbudet mot dobbeltstraff.

Hvorvidt tilsvarende konklusjoner må legges til grunn for etterfølgende vedtak om inndragning av førerkort som bygger på et annet grunnlag enn vegtrafikkloven § 33 nr. 2, tok Høyesterett ikke nærmere stilling til.