12 Merknader til lovutkastet

12.1 Til lovforslaget del I - endringer i vegtrafikkloven

Til § 24 a annet ledd

Annet ledd første punktumer foreslått slik at kompetansen til å fastsette sperrefrist for utstedelse av førerkort etter vegtrafikkloven § 24 a annet ledd overføres fra politiet til domstolene, jf. punkt 6.7.4. Se for øvrig punkt 2.4.3 om endringer i terminologien. Reaksjonen skal kunne vedtas ved forelegg, jf. merknadene til endringene i straffeprosessloven § 255.

Uttrykket «ilagt straff eller domfelt» henspilte tidligere på et rettskraftig forelegg eller en rettskraftig straffedom i forkant av vedtaket om sperrefrist. Etter kompetanseoverføringen vil reaksjonen bli avgjort samtidig som straffreaksjonen for øvrig, og fremgå av samme domsslutning eller forelegg. Dette er presisert ved formuleringen «skal det i samme dom eller forelegg fastsettes...». Begrepet ilagt straff omfatter også «domfelt». Departementet foreslår derfor at «domfelt» ikke nevnes uttrykkelig i lovteksten. Ingen realitetsendring er tilsiktet på dette punktet.

Formuleringen «i eller i medhold av § 33» tar hensyn til at det vil bli gitt regler om utmålingen i forskrift, jf. merknadene til ny § 33 nr. 1 femte ledd. Henvisningen til § 33 innebærer også at forslaget til § 33 nr. 1 siste ledd om adgangen til å fravike lov- og forskriftsbestemte minstetider er gitt anvendelse, noe som er i samsvar med reglene vegtrafikkloven § 39 femte ledd slik bestemmelsen lyder før lovendringen.

Klageadgangen til Politidirektoratet vil ifølge forslaget bli avløst av de vanlige reglene om rettsmidler mot domstolenes avgjørelser. Politiet skal imidlertid ha kompetanse til å lempe på tapsperioden på grunn av etterfølgende forhold, jf. forslaget til ny § 40 annet ledd.

Også i annet ledd annet punktumer det gjort språklige endringer som følge av endringer i terminologien, jf. punkt 2.4.3. Henvisningen til § 33 er justert på bakgrunn av endringene i denne bestemmelsen.

Til § 33

I overskriften er det gjort språklige endringer som følge av endringer i terminologien, jf. punkt 2.4.3.

Etter nr. 1 første ledder det nå domstolene, og ikke lenger politiet, som avgjør om noen skal tape retten til å føre førerkortpliktig motorvogn på grunn av en straffbar handling, jf. nærmere punkt 6.2.4. Se også punkt 2.4.3 om endringer i terminologien. Reaksjonen skal kunne vedtas ved forelegg, jf. merknadene til endringene i straffeprosessloven § 255. Bestemmelsen viderefører regelen i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd første punktum. Om uttrykket «ilagt straff», se merknadene til endringene i § 24 a annet ledd første punktum.

Den nåværende bestemmelsen i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum har ikke på samme måte tilknytning til noen straffbar handling. Som følge av at tap av føreretten på grunn av andre forhold enn straffbare handlinger fortsatt skal være en forvaltningsavgjørelse, jf. punkt 6.2.4, er bestemmelsen innarbeidet i forslaget til ny § 34 femte ledd.

Etter gjeldende rett kan politiets inndragningsvedtak etter § 33 fristfritt påklages til Politidirektoratet, jf. forvaltningsloven §§ 28 flg. og vegtrafikkloven § 39 første ledd. I tillegg kan politiet etter dagens regler på eget initiativ forkorte inndragningstiden, jf. forvaltningsloven § 35 og særreglene i vegtrafikkloven § 39 tredje og fjerde ledd. Se nærmere om dette under punkt 3.4. Departementet foreslår at klageadgangen avløses av de vanlige reglene om rettsmidler mot rettsavgjørelser. Politiet skal imidlertid etter forslaget fortsatt ha kompetanse til å forkorte tapet på grunn av etterfølgende forhold, jf. forslaget til ny § 40 første ledd.

Nr. 1 annet ledd viderefører regelen i vegtrafikkloven § 33 nr. 2. Det er foretatt en lovteknisk justering ved at det henvises til § 22 og ikke lenger til § 22 første og annet ledd. Bakgrunnen er at § 22 i dag ikke har mer enn to ledd. Videre er det foreslått en terminologisk justering ved at uttrykket «[f]ørerkort eller mopedførerbevis skal inndras ...» er erstattet med «[t]apet av førerett skal være ...», jf. punkt 2.4.3.

Ny nr. 1 tredje ledd første punktumviderefører vegtrafikkloven § 33 nr. 4 første ledd første punktum bokstav a i noe forenklet utforming. Annet punktum viderefører i hovedsak § 33 nr. 4 første ledd annet punktum, men fastsetter ikke lenger en minstetid for det tilfellet at den nye overtredelsen gjelder overtredelse av § 31 annet ledd bokstav a. § 33 nr. 4 første ledd tredje punktum oppheves fordi regelen bør plasseres i en forskrift, jf. punkt 9.4 og forslaget til § 33 nr. 1 femte ledd.

Ny nr. 1 fjerde ledd viderefører vegtrafikkloven § 33 nr. 4 annet ledd med en terminologisk justering, jf. punkt 2.4.3. Uttrykket «ilagt straff» omfatter både vedtakelse av forelegg og domfellelse.

Forskriftshjemmelen i ny nr. 1 femte ledd er nødvendig for å sikre at dagens inndragningspraksis, jf. håndhevingsinstruksen, blir videreført selv om reaksjonen heretter skal fastsettes av domstolene. Departementet mener også at hvorvidt tapets varighet skal medføre krav om ny førerprøve bør fremgå direkte av forskriften og ikke i individuelle avgjørelser.

De lov- eller forskriftsbestemte minstefristene kan i enkelte tilfeller få så urimelige følger at det bør være mulig å fravike dem allerede ved fastsettelsen av reaksjonen, jf. punkt 9.4. Ny nr. 1 siste ledd er ment å virke som en sikkerhetsventil i slike tilfelle. Bestemmelsen er generelt utformet, men viderefører i hovedsak vegtrafikkloven § 39 tredje og fjerde ledd (som også regulerer adgangen til å vektlegge etterfølgende forhold, jf. merknadene til ny § 40). Adgangen til å gå under de lov- og forskriftsbestemte minstetidene er meget snever, og departementet forutsetter at adgangen kun anvendes helt unntaksvis.

Nr. 2 tilsvarer vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd, som ble tilføyd § 33 ved lov 21. juni 2002 nr. 40. Ordningen med prikkbelastning er ikke satt i drift ennå, blant annet fordi det først må utarbeides en forskrift.

Nr. 3 viderefører gjeldende § 33 nr. 5 første og annet punktum om beslag av førerkort. § 33 nr. 5 tredje punktum foreslås opphevet, jf. punkt 2.2.

I nr. 3 første punktum er det foreslått en terminologisk justering, jf. punkt 2.4.3. Videre presiseres det at en polititjenestemann har kompetanse til å beslaglegge førerkortet «på landeveien». Etter annet punktum skal imidlertid spørsmålet om å opprettholde beslaget snarest mulig forelegges for en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 55. Bestemmelsen lovfester i hovedsak regelen i håndhevingsinstruksen punkt 3.8.1 annet punktum. Dersom tjenestemannen som hører til påtalemyndigheten finner at beslaget bør opprettholdes, bestemmer tredje punktumat han skal utferdige en skriftlig beslutning, jf. straffeprosessloven § 179. I skriftlighetskravet ligger også at det skal fremgå når beslutningen er fattet. Det stilles derimot ikke særskilte krav til beslutningens innhold, og det er tilstrekkelig at beslutningen bare gir uttrykk for at beslaget opprettholdes. Formålet med bestemmelsen er å sikre at en politijurist har vurdert beslaget og tatt stilling til om vilkårene for beslag er oppfylt og om adgangen skal benyttes. Videre vil tidspunktet for politijuristens vurdering nå fremgå på etterviselig måte, slik at det i ettertid kan konstateres om lovens krav var oppfylt. Det vises ellers til punkt 8.3.4. Ettersom det er viktig å sikre notoritet også i de tilfellene der det midlertidige beslaget ikke blir opprettholdt, er kravet til skriftlighet utformet slik at det også omfatter disse tilfellene.

Nr. 4 gir politiet hjemmel til å frata noen retten til å føre motorvogn dersom vedkommende har blitt ilagt straff i utlandet for en overtredelse som ville ha medført tap av førerett for en viss minstetid eller for alltid i en sak for norske domstoler. Forutsetningen er at vedtaket kommer i direkte tilknytning til den utenlandske strafforfølgningen, jf. den absolutte tidsfristen på 6 måneder etter at straffen som er ilagt i utlandet ble rettskraftig. Med ilagt straff siktes det både til en rettskraftig dom og til andre måter å ilegge straff på, som for eksempel utenlandske foreleggsordninger. Se for øvrig punkt 6.2.4 om bakgrunnen for regelen. Bestemmelsene i vegtrafikkloven § 33 nr. 4 slik den lyder i dag er dels opphevet og dels videreført i § 33 nr. 1.

Bestemmelsen i den gjeldende vegtrafikkloven § 33 nr. 6 er videreført i nr. 5, med enkelte språklige tilpasninger. Politiet vil fortsatt være rett instans for håndhevingen på dette punkt. Det er ingen grunn til andre regler selv om plikten i noen tilfeller inntrer som følge av en rettskraftig straffedom, jf. straffeprosessloven § 455.

Nr. 6 fastsetter en uttrykkelig regel om at reglene i nr. 1 til 5 gjelder tilsvarende for mopedførerbevis. Bestemmelsen innebærer ikke noen realitetsendring.

Til § 34

Om endringen i overskriften, se merknadene til endringen i overskriften til § 33.

I annet ledd annet punktum er henvisningen justert som følge av endringene i § 33. Endringen er av rent lovteknisk art.

Femte ledd viderefører vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum, jf. merknadene til endringene i § 33 nr. 1 annet ledd. Kompetansen til å beslutte tap av føreretten på annet grunnlag enn en straffbar handling skal i følge forslaget fortsatt ligge til politiet, jf. punkt 6.2.4.

Til § 35

Endringen i første ledd innebærer at kompetansen til å forby noen å føre førerkortfri motorvogn mv. overføres fra politiet til domstolene, i de tilfellene der reaksjonen inntrer som følge av straffbar handling, jf. punkt 6.8.4. Se også punkt 2.4.3 om endringer i terminologien. Også tapet av slik førerett skal kunne vedtas ved forelegg, jf. merknadene til endringene i straffeprosessloven § 255. Bestemmelsen viderefører ellers vegtrafikkloven § 35 første ledd bokstav a, for så vidt gjelder henvisningen til § 33, og bokstav b. Men departementet har ikke funnet grunn til å opprettholde vilkåret om at tapet skal være tidsbegrenset, når domstolene beslutter det. Om uttrykket «ilagt straff», se merknadene til endringene i § 24 a annet ledd første punktum.

Etter gjeldende rett kan politiets inndragningsvedtak etter § 33 fristfritt påklages til Politidirektoratet, jf. forvaltningsloven §§ 28 flg. og vegtrafikkloven § 39 første ledd slik den lyder før lovendringen. I tillegg kan politiet på eget initiativ nedsette inndragningstiden, jf. forvaltningsloven § 35 og særreglene i den gjeldende vegtrafikkloven § 39 tredje og fjerde ledd. Se nærmere om dette under punkt 3.4. Klageadgangen foreslås avløst av de vanlige reglene om rettsmidler mot domstolenes avgjørelser. Politiet skal imidlertid fortsatt ha kompetanse til å forkorte varigheten på grunn av etterfølgende forhold, jf. forslaget til ny § 40 første ledd.

Annet ledd viderefører reglene i vegtrafikkloven § 35 første ledd bokstav c og d, men bestemmelsene er slått sammen og noe omformulert. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring.

Til § 39

Første ledd viderefører og lovfester en fristfri klageadgang over politiets vedtak etter §§ 34 og 35 annet ledd. Se nærmere punkt 3.4. Særregelen om klage i § 39 første ledd bortfaller i forhold til § 33, siden kompetansen til å beslutte tap av føreretten på grunnlag av straffbare handlinger er overført til domstolene, jf. punkt 6.2.4.

Politiet vil fortsatt kunne omgjøre egne vedtak i medhold av forvaltningsloven § 35. Politiets adgang til å forkorte varigheten på et tap av førerett som er ilagt sammen med straff, foreslås derimot regulert i en ny § 40 i vegtrafikkloven. Anvendelsesområdet for § 39 er presisert i overskriften og lovteksten for øvrig. Se for øvrig punkt 2.4.3 om endringer i terminologien.

Annet ledd første og annet punktum viderefører regelen i vegtrafikkloven § 39 annet ledd, men bestemmelsen skal nå bare gjelde for forvaltningsavgjørelser. Departementet skal ikke lenger kunne forlenge tap av førerett som følge av straffbare handlinger, ettersom kompetansen til å fastsette slike reaksjoner er overført fra politiet til domstolene, jf. for eksempel § 33 nr. 1 første ledd. På denne bakgrunn har også reglene i vegtrafikkloven § 39 tredje til femte ledd mistet sin betydning, og er foreslått opphevet i likhet med sjette ledd første punktum. Reglene i vegtrafikkloven § 39 sjette ledd annet og tredje punktum er derimot videreført i annet ledd tredje og fjerde punktum.

Til ny § 40

Første ledd første punktum viderefører en adgang for politiet til å forkorte varigheten av tapet av retten til å føre motorvogn mv., jf. nærmere punkt 7.1, enten dette er fastsatt i dom eller ved forelegg.

Vilkåret om at det må foreligge «særlige grunner» tar sikte på etterfølgende forhold, jf. punkt 7.4.

Departementet ønsker å videreføre dagens praksis når det gjelder vektlegging av etterfølgende forhold. Vilkåret skal derfor tolkes i overensstemmelse med retningslinjene i håndhevingsinstruksen punkt 2.9.2.

Perioden for tap av førerett mv. skal som den altoverveiende hovedregel bare kunne forkortes etter at lov- og forskriftsbestemte minstetider er utløpt. Etter forslaget skal det gjelde et unntak fra dette bare dersom meget tungtveiende grunner tilsier det, jf. annet punktum. Siden det er etterfølgende forhold som tillegges vekt i vurderingen, jf. foran, er bare regelen i vegtrafikkloven § 39 tredje ledd annet punktum videreført.

Avgjørelsen vil være et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningslovens regler.

Etter annet leddgjelder reglene i første ledd tilsvarende for de øvrige reaksjonene som omfattes av forslaget om domstolsbehandling, jf. kapittel 6. Ettersom det ikke er fastsatt noen minstetid i forhold til forbud etter § 35 første ledd, får første ledd annet punktum bare betydning i forhold til tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn, jf. § 33, og i forhold til fastsatt sperrefrist, jf. § 24 a annet ledd. Dette er i samsvar med dagens rettstilstand, jf. vegtrafikkloven § 39 tredje og femte ledd.

12.2 Til lovforslaget del II - endringer i straffeprosessloven

Til § 2 nr. 3 og ny nr. 4:

Selv om tap av retten til å føre motorvogn mv. ikke er straff, jf. punkt 5.2.3, er det en forutsetning for reformen at avgjørelsen skal tas i samband med straffesaken, jf. punkt 8.1. Dette krever en tilføyelse i straffeprosessloven § 2. Departementet understreker at sak om tap av retten til å føre motorvogn mv. bare kan fremmes i forbindelse med en vanlig straffesak, i motsetning til de øvrige saker som er nevnt i § 2.

Til § 255 nytt annet punktum:

Departementet foreslår at domstolenes kompetanse til å beslutte tap av retten til å føre motorvogn mv. etter straffeprosesslovens regler skal korrespondere med en adgang for rettighetshaveren til å vedta reaksjonen ved forelegg, jf. punkt 8.2.3.

Til § 256 første ledd nr. 4:

Bestemmelsen er tilpasset forslaget om å utvide adgangen til å benytte forelegg, jf. merknadene til endringene i § 255.

Til § 261

Straffeprosessloven § 261 første punktum gir i dag kapittel 27 tilsvarende anvendelse så langt det passer for behandlingen av begjæringer om gjenopptakelse av vedtatte forelegg. Saksbehandlingsreglene for gjenopptakelseskommisjonen (som ble vedtatt ved lov 15. juni 2001 nr. 63) er imidlertid ikke så godt egnet til å regulere domstolenes behandling av begjæringer om gjenopptakelse etter § 261, og domstolene skal fortsatt avgjøre slike begjæringer etter at kommisjonen er satt i kraft. Henvisningen til kapittel 27 foreslås derfor i stor utstrekning erstattet av uttrykkelige regler om saksbehandlingen som skal gjelde for domstolenes behandling av begjæringer om gjenopptakelse av forelegg. Forslaget til endringer i § 261 er i det vesentlige basert på saksbehandlingsreglene i kapittel 27 slik de lyder før lovendringen 15. juni 2001 nr. 63 er satt i kraft. Hvis ikke annet ser sagt, knytter henvisningene nedenfor seg til kapittel 27 slik det lyder før lovendringen i 2001. Se nærmere om bakgrunnen for lovendringen i kapittel 10.

Første ledd første punktum slår fast at begjæring om gjenopptakelse av sak som er avgjort ved forelegg, settes frem for tingretten. Bestemmelsen viderefører på dette punkt den tilsvarende regelen i § 261 annet punktum, slik den lyder i dag. Spørsmål om gjenopptakelse av sak som er avgjort ved forelegg, skal ikke behandles av gjenopptakelseskommisjonen. Annet punktum i utkastet svarer til § 396 første ledd om hva begjæringen må inneholde. Tredje punktum viderefører henvisningen til de generelle gjenopptakelsesreglene, jf. § 261 første punktum, men bare for så vidt gjelder §§ 389 til 393. Det foreslås ingen endringer i de materielle vilkårene for gjenopptakelse.

Annet ledd første punktum viderefører § 396 annet ledd første punktum om at grunnløse begjæringer forkastes. Ordlyden er forenklet, men dette er ikke ment å innebære realitetsendringer. Med «grunnløs» siktes det til så vel manglende faktisk grunnlag som manglende rettslig grunnlag. Annet punktum innledes med «ellers», en formulering som svarer til «blir begjæringen ikke forkastet etter § 396» i § 397 første ledd. Som etter gjeldende rett, skal begjæringen i så fall forelegges motparten til uttalelse.

Tredje og fjerde punktum svarer til § 397 annet ledd første til tredje punktum (slik bestemmelsene lyder før lovendringen i 2001 er satt i kraft) om rettens adgang til å innhente opplysninger og beslutte bevisopptak. Med henvisningen til § 270 er det ment å gi uttrykk for at bevisopptaket skal holdes etter reglene for bevisopptak utenfor hovedforhandling, jf. § 397 annet ledd annet punktum. Videre skal partene fortsatt gis anledning til å uttale seg om innhentede opplysninger, jf. femte punktum, som svarer til § 397 tredje ledd.

Tredje ledd viderefører reglene i § 398 annet og tredje ledd om adgang til muntlige forhandlinger dersom særlige grunner tilsier det. Særregelen om rett til forsvarer er omformulert i tråd med den forståelsen av bestemmelsen som er lagt til grunn i juridisk teori, jf. Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven II (2. utg., Oslo 1996) s. 952 om at den bør få tilsvarende anvendelse dersom siktede hadde fått oppnevnt offentlig forsvarer etter § 99 ved eventuell ny behandling i tingretten. Formuleringen «ny fullstendig behandling» svarer til begrepsbruken i § 400.

Fjerde ledd første og annet punktum svarer til § 398 første ledd, som blant annet bestemmer at retten avgjør ved kjennelse om gjenopptakelse skal tillates. I tredje punktum slås det fast at det er tingretten som skal realitetsbehandle en sak som blir gjenopptatt. Denne delen av bestemmelsen viderefører avslutningen av § 261 annet punktum. Fjerde punktum gir (ny) § 400 tilsvarende anvendelse så langt den passer. Dette følger etter gjeldende rett av henvisningen i § 261 første punktum. Det foreslås ingen endringer i saksbehandlingsreglene etter at det er truffet beslutning om gjenopptakelse.

Til § 321 første ledd:

Bestemmelsens første ledd første punktum foreslås utvidet til også å gjelde de tilfellene der det er idømt tap av retten til å føre motorvogn, jf. § 2 ny nr. 4. Se om bakgrunnen for forslaget under punkt 8.1.3.

12.3 Til lovforslaget del III - ikraftsetting

Før endringene i lovforslaget del I og II kan settes i kraft, er det nødvendig å utarbeide forskrift med nærmere regler om fastsetting av tap av førerett. Det kan også være et behov for å koordinere ikraftsettingen med andre regelendringer på dette området, som for eksempel reglene om prikkbelastning. Departementet foreslår derfor at forslaget til lovendringer i del I og II settes i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer, jf. første ledd. Endringene straffeprosessloven § 261 i lovforslaget del II settes likevel i kraft til samme tid som reglene som etablerer en kommisjon for å avgjøre begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker, jf. annet ledd og lovendringene i del II i lov 15. juni 2001 nr. 63.