6 Hvilke former for tap av førerett bør omfattes av en ny ordning?

6.1 Generelle utgangspunkter

6.1.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at en kompetanseoverføring bare bør gjelde for reaksjoner som er en følge av en straffbar handling. Med dette som utgangspunkt drøftet departementet hvilke reaksjoner som bør omfattes av en reform. Disse drøftelsene vil bli gjengitt i tilknytning til omtalen av hver enkelt type reaksjon senere i kapitlet.

Beslag av førerkort etter vegtrafikkloven § 33 nr. 5 i påvente av straffesaken også er en følge av en straffbar handling, men er en midlertidig reaksjon som allerede etter gjeldende rett kan overprøves av tingretten, jf. punkt 8.3.1.

6.1.2 Høringsinstansenes syn

I avsnittet her gjengis høringsinstansenes mer generelle synspunkter på hvilke grunnlag for tap av føreretten som forslaget bør omfatte. Synspunktene må sees i sammenheng med uttalelsene som refereres i tilknytning til drøftelsen av den enkelte type reaksjon senere i kapitlet.

Borgarting og Agder lagmannsretter, Vardø tingrett, riksadvokaten, Politidirektoratet, Asker og Bærum og Østfold politidistrikter, UP, Vegdirektoratet (med tilslutning av Samferdselsdepartementet), Buskerud og Sogn og Fjordane vegkontorer, Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund, Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Norges Lastebileier-Forbund, Yrkestrafikkforbundet og Sanksjonsutvalget sier seg uttrykkelig enig i at kompetanseoverføringen bare bør gjelde for rettighetstap som ilegges som følge av en straffbar handling.

Sanksjonsutvalget går inn for at det sondres tydelig mellom rettighetstap som sanksjon og nektelse eller tilbakekall av offentlige tillatelser, jf. om begrepsbruken i punkt 2.4 foran. Denne hovedsondringen bør etter utvalgets oppfatning reflekteres ved at de ulike typer vedtak reguleres av forskjellige bestemmelser, og at sanksjoner bør fastsettes av domstolene (når det er reist straffesak). Kompetansen til å treffe vedtak om tap av retten til å føre motorvogn på annet grunnlag (for eksempel som følge av sviktende vandel, helse eller edruelighet) må etter utvalgets oppfatning fortsatt ligge hos forvaltningen. Med dette som utgangspunkt drøfter Sanksjonsutvalget nærmere hvilke rettslige grunnlag for tap av føreretten som må regnes som sanksjoner og dermed omfattes av nyordningen:

«I utvalgets terminologi vil inndragning av førerkort etter § 33 nr. 1 annet ledd første punktum (typisk fartsovertredelser og uaktsom kjøring), § 33 nr. 1 første ledd (inndragning etter prikkbelastning), § 33 nr. 2 og nr. 4 første ledd bokstav a (promillekjøring og etterfølgende alkoholnytelse) og annet ledd (brudd på hjelpeplikten) være sanksjoner. Grunnvilkåret for inndragning er i disse tilfeller at førerkortinnehaveren er ilagt straff eller domfelt for en straffbar handling. Det er således nær sammenheng mellom overtredelsen og førerkortreaksjonen. Selv om det også er et formål med bestemmelsen å «luke ut» fra trafikken personer som er uskikket til å kjøre motorvogn, jf tilleggsvilkåret i § 33 nr. 1 om at enten hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever at førerkortet inndras, fremstår sanksjonsformålet som vesentlig. Ved vurderingen av hvor sentralt sanksjonsformålet er sammenliknet med trafikksikkerhetsformålet, legger utvalget ved inndragning etter § 33 nr. 1 også vekt på at hensynet til trafikksikkerheten neppe kan ivaretas i særlig grad ved en kortvarig inndragning uten rekvalifiserende tiltak.

Der grunnlaget for forvaltningens vedtak ikke er en overtredelse, er det innlysende at man ikke står overfor en sanksjon. Dette illustreres godt av bestemmelsene i vegtrafikkloven § 34 (førerkortinnehaveren oppfyller ikke lenger kravene til helse, trafikkunnskap eller kjøreferdighet). Her inneholder loven ingen kopling til et lovbrudd, og følgelig er det heller ikke noe sanksjonsformål.

Vanskeligere er det der loven inneholder et krav om god vandel eller allmenn tillit og grunnlaget i det enkelte tilfelle for å konstatere at kravet ikke er oppfylt, er at innehaveren har begått en eller flere overtredelser. Som regel har tilbakekall i slike tilfeller et dobbelt formål. Dels er formålet å beskytte samfunnet eller andre borgere eller foretak ved å hindre at personer / foretak som ikke oppfyller vandels- eller tillitskravet, får fortsette å utøve en virksomhet de ikke anses kvalifisert til, dels er formålet pønalt. Bestemmelsen i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum (vandelsalternativet) kan sies å være i denne kategorien.

Utvalget ser det generelt slik at dersom loven - i tillegg til eller som del av det generelle tillits- eller vandelskravet - også oppstiller som vilkår for rettighetstap/tilbakekall at det er begått et lovbrudd, taler de beste grunner for å anse vedtaket som en sanksjon (dvs som et rettighetstap i utvalgets terminologi). Når vedtaket alltid er betinget av et lovbrudd, er koblingen mellom lovbruddet og rettighetstapet så klar at det pønale formål normalt vil være tilstrekkelig fremtredende. Og omvendt - der loven kun angir krav om god vandel eller allmenn tillit, slik som i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum - vil vedtaket normalt ikke være en sanksjon. Her kan manglende oppfyllelse av kravet også skyldes annet enn lovbrudd, og utvalget anser da det pønale formål som så vidt lite vesentlig at det i utvalgets terminologi dreier seg om et tilbakekall, som er et annet forvaltningstiltak. Dette må gjelde selv om grunnlaget for å konstatere sviktende vandel i den enkelte sak er at det er begått en straffbar handling. Ved førerkort kommer dette spørsmålet for øvrig ikke på spissen, fordi det - som også fremholdt i høringsnotatet på side 34 - er naturlig å anvende inndragningshjemmelen i § 33 nr. 1 annet ledd første punktum (som er en sanksjon) også der den utløsende straffbare handling ikke er en trafikkovertredelse.

Det finnes også bestemmelser som oppstiller krav om tillit, vandel eller skikkethet, samtidig som lovovertredelser angis som ett av flere alternative grunnlag for å konstaterer at kravet ikke (lenger) er oppfylt. Etter utvalgets syn vil slike bestemmelser normalt stå i samme stilling som bestemmelser som nøyer seg med et generelt krav om tillit, vandel eller skikkethet, jf. avsnittet ovenfor. Det er ikke grunn til å bedømme situasjonen forskjellig avhengig av om lovbrudd er uttrykkelig nevnt i loven som eksempel eller ikke. Vegtrafikkloven § 35 (§ 35 annet ledd i utkastet) er et eksempel på en slik bestemmelse.

I tvilstilfeller kan det også være grunn til å legge vekt på om rettighetstapet/tilbakekallet er tidsbegrenset eller har skjedd for alltid. Det pønale element fremtrer tydeligere ved tidsbegrensede vedtak, særlig dersom det heller ikke stilles krav om rekvalifiserende tiltak før tillatelsen gis tilbake. Tilsvarende taler gode grunner for at man ikke står overfor en sanksjon dersom vedtaket i prinsippet er tidsubegrenset, men det likevel kan søkes om ny tillatelse så snart en kan dokumentere at kvalifikasjonskravet igjen er oppfylt.

Det finnes bestemmelser om rettighetstap/tilbakekall på mange forvaltningsområder. Ikke sjelden omfatter bestemmelsene flere grunnlag for tilbakekall uten at disse holdes fra hverandre. Det kan derfor ofte være vanskelig å ta stilling til om man står overfor en sanksjon eller et annet forvaltningstiltak, slik utvalget bruker disse begrepene. Tilbakekall kan i praksis også skje ved at forvaltningen bruker sin (lovfestede eller ulovfestede) rett til å omgjøre det tidligere vedtak om å gi tillatelsen.

Etter utvalgets syn er det her behov for en opprydning. Utvalget anbefaler derfor at man så langt det lar seg gjøre plasserer tilbakekall som er sanksjoner og tilbakekall som ikke er sanksjoner i ulike bestemmelser. Blant annet av hensyn til EMKs forbud mot dobbeltstraff (Tilleggsprotokoll nr. 7 artikkel 4, jf. Høyesteretts dom av 11. oktober 2002), er det behov for å sondre tydelig mellom disse to gruppene. Også hensynet til den personelle kompetanse - at både straff og sanksjoner som ikke er straff bør fastsettes av domstolene når det er reist straffesak, jf. nedenfor, mens forvaltningen skal beholde kompetansen til å treffe vedtak om tilbakekall som ikke er sanksjon selv om det også verserer en straffesak - tilsier at det må være tydelig hva slags rettighetstap/tilbakekall man står overfor i det enkelte tilfelle. Utvalget slutter seg således til forslaget i høringsnotatet om å flytte bestemmelsen i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum (om inndragning på grunn av sviktende edruelighet eller vandel) til § 34. Lovens § 33 bør være en bestemmelse om tap av retten til å føre motorvogn som sanksjon, mens lovens § 34 regulerer tilbakekall som ikke er sanksjon.»

Agder lagmannsrett gir uforbeholden støtte til departementets forslag til hvilke reaksjoner som bør legges til domstolene. Borgarting lagmannsrett mener at domstolene ikke bør behandle krav om tap av retten til å føre motorvogn på grunnlag av nektelse av å ta blodprøve, nektelse av førerkort etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første punktum, sperrefrist og bruksforbud. LO nøyer seg med å gi særlig tilslutning til at tap av retten til å føre motorvogn undergis domstolsbehandling. UP og FNH er enige i forslagene om å overføre kompetansen til beslutte tap av retten til å føre motorvogn, kjøreforbud og forvaring av utenlandske førerkort etter førerkortforskriften § 39, sperrefrist etter vegtrafikkloven § 24 a, forbud mot å kjøre førerkortfri motorvogn etter vegtrafikkloven § 35 og tilbakekalling av kjøreseddel, jf. førerkortforskriften § 7 nr. 7, når reaksjonen skyldes straffbar handling.

Der grunnlaget for reaksjonen står i en mellomstilling, mener Vardø tingrett at domstolen bør avgjøre spørsmålet - «særlig der hjemmelen er den samme, som etter vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd».

Når det gjelder vegtrafikkloven § 33 nr. 5 om midlertidig beslag, sier UP seg enig i at politiet fortsatt skal ta hånd om denne type reaksjonsfastsettelse i første hånd. Norges Lastebileier-Forbund oppfatter beslag av førerkort som en midlertidig straff, som derfor burde være gjenstand for domstolsbehandling, men erkjenner «at det kan være behov for, og dessuten at folk flest har akseptert, at promillekjøreren og den grovt uaktsomme råkjøreren i de fleste tilfellene bør kunne tas ut av trafikken umiddelbart».

6.1.3 Departementets syn

Departementet holder fast ved at kompetanseoverføringen bare bør gjelde sanksjoner som er en følge av en straffbar handling. Dette har fått bred støtte under høringen. Departementet viser særlig til uttalelsen fra Sanksjonsutvalget, som sondrer mellom på den ene side rettighetstap som sanksjon og på den annen side nektelser eller tilbakekall av kjøretillatelser, og som går inn for at denne sondringen legges til grunn for avgrensningen av domstolenes kompetanse. Med dette som utgangspunkt vil departementet nedenfor behandle hver enkelt rettslig grunnlag for seg.

Forslagene om å overføre kompetansen til domstolene må leses med det forbehold at departementet går inn for at det skal være adgang til å vedta denne type rettighetstap ved forelegg, jf. punkt 8.2.3.

6.2 Tap av retten til å føre motorvogn (inndragning av førerkort)

6.2.1 Gjeldende rett

Den som skal føre motorvogn, plikter å ha gyldig førerkort, jf. punkt 3.2. Inndragning av førerkort innebærer derfor tap av retten til å føre motorvogn.

Førerkort kan hovedsakelig inndras av to grunner. For det første kan førerkortet inndras dersom innehaveren ikke lenger oppfyller de medisinske vilkårene for å inneha det eller kravene til trafikkunnskap eller kjøreferdigheter, jf. særlig vegtrafikkloven § 34. Dersom politiet har skjellig grunn til å tro at vilkårene etter § 34 ikke er oppfylt, kan det gis pålegg om legeundersøkelse eller helt eller delvis ny førerprøve. Hvis undersøkelsen eller førerprøven bekrefter mistanken, eller pålegget ikke etterkommes, kan førerkortet inndras. En lignende hjemmel har politiet i § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum, som gjelder når innehaveren «ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn». Det er ikke noe vilkår at innehaveren har begått noen straffbar handling.

For det annet kan inndragning finne sted dersom innehaveren blir ilagt straff eller domfelt for en straffbar handling, og hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers tilsier det, jf. § 33 nr. 1 annet ledd første punktum. Første ledd om prikkbelastningsordningen behandles for seg i punkt 6.3. Kravet om at førerkortinnehaveren skal være «ilagt straff eller domfelt» innebærer at han må ha vedtatt forelegg eller at det må foreligge en rettskraftig dom. I all hovedsak er det trafikkovertredelser som begrunner inndragning. Men etter bestemmelsen er det adgang til inndragning også når føring av motorvogn kan settes i tilstrekkelig klar sammenheng med annen kriminalitet, for eksempel voldtekt, ran eller narkotikaforbrytelser, jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.2.6.

I praksis utgjør inndragning som følge av promillekjøring og grove fartsovertredelser den vesentligste delen av inndragningstilfellene, jf. punkt 11.2. Vegtrafikkloven § 34 er av mindre praktisk betydning, noe som kan skyldes at det er vanskelig for politiet å avdekke slike forhold som bestemmelsen omhandler.

Inndragningen skal som regel gjelde for et bestemt tidsrom. Varigheten avhenger av hva som er grunnlaget for reaksjonen. Det er gitt bindende retningslinjer for inndragning etter bestemte straffbare forhold. Politiet har plikt til å inndra førerkortet for minst ett år dersom inndragningen skjer på grunn av promillekjøring (§ 22), med mindre det er tale om en alkoholkonsentrasjon på under 0,5 promille eller tilsvarende, jf. § 33 nr. 2. Ved gjentatt promilleovertredelse (i løpet av en femårsperiode) skal politiet etter særlige regler i § 33 nr. 4 som hovedregel inndra førerkortet «for alltid». Et tilsvarende vedtak skal treffes overfor den som har medvirket til trafikkuhell, dersom han er ilagt straff eller domfelt for ikke å ha overholdt hjelpeplikten etter § 12. Spørsmålet om å videreføre disse og lignende utmålingsregler behandles i kapittel 9.

På tilsvarende måte er det gitt bindende retningslinjer for hvor lenge førerkortet skal inndras dersom innehaveren nekter å medvirke til gjennomføringen av utåndingsprøve mv., jf. § 33 nr. 3 og nr. 4 første ledd første punktum bokstav b og fjerde punktum. Disse reglene behandles i punkt 6.4.

Retningslinjene kan fravikes i unntakstilfeller, jf. § 39 tredje og fjerde ledd, som omtales nærmere i punkt 7.1.

For øvrig må hver sak vurderes for seg, jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.2.1. Inndragningstiden fastsettes likevel relativt skjematisk, jf. punkt 9.1. Når vedtak er truffet, plikter innehaveren straks å levere førerkortet til politiet, jf. § 33 nr. 6.

Politiet kan bestemme at den som har fått førerkortet inndratt, ikke kan få førerkortet tilbake før han har avlagt og bestått hel eller delvis ny førerprøve, jf. førerkortforskriften § 38 fjerde ledd. I håndhevingsinstruksen er det bestemt at det som hovedregel bør besluttes ny førerprøve når inndragningen har vart i lengre tid enn seks måneder, jf. punkt 3.10.3 i instruksen. Pålegget er enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages uten noen frist, jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.10.1. Vedtaket treffes normalt samtidig med vedtak om tidsbestemt inndragning for overtredelse av trafikale atferdsregler, og forhåndsvarsel om ny førerprøve gis samtidig med forhåndsvarsel om inndragning av førerkort.

Se for øvrig punkt 3.4 hvor det er gjort rede for klageadgang mv.

6.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Inndragning fordi føreren ikke lenger oppfyller vilkårene for førerkort (§ 34), har ikke tilknytning til en straffbar handling. Departementet gikk derfor i høringsnotatet inn for at tap av føreretten på dette grunnlaget fremdeles skal besluttes ved en forvaltningsavgjørelse på linje med utstedelse av førerkort. Det samme ble foreslått for vedtak etter vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum om manglende edruelighet og skikkethet til å føre motorvogn.

Departementet la derimot til grunn at domstolene som ledd i straffesaken bør ha kompetanse til å inndra førerkort i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd første punktum, nr. 2 og nr. 4 (unntatt første ledd første punktum bokstav b og fjerde punktum), jf. notatet s. 34. Tap av retten til å føre motorvogn etter disse bestemmelsene forutsetter som nevnt at føreren er ilagt straff eller domfelt for en straffbar handling.

Det kreves ikke at den straffbare handlingen er en trafikkovertredelse i snever forstand, jf. punkt 6.2.1. I høringsnotatet ble det pekt på at det har likhetstrekk med reglene i § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum og § 34 når førerkortet inndras fordi bilen er brukt som hjelpemiddel ved forøvelse av en forbrytelsen som drap, ran eller narkotikaovertredelser. Tilknytningen til straffbare forhold ble likevel sagt å være så sterk at tap av føreretten etter § 33 nr. 1 annet ledd første punktum alltid bør avgjøres av domstolen som ledd i straffesaken, også når grunnlaget er andre straffbare forhold enn trafikkforseelser. Det ble vist til at det kan være lite tjenlig å splitte rettighetstapet etter denne hjemmelen opp i to, avhengig av om det er trafikkovertredelser eller andre straffbare forhold som ligger til grunn for avgjørelsen.

Inndragning av førerkort på grunnlag av en utenlandsk straffedom reiser særskilte spørsmål. I høringsnotatet ble det lagt til grunn som best i samsvar med forslaget ellers, at den utenlandske domstolen skal ta stilling til spørsmålet samtidig med straffekravet:

«En slik ordning forutsetter et internasjonalt samarbeid, noe forslaget her bidrar til å legge til rette for. Inntil et slikt samarbeid eventuelt foreligger, kan sammenhengen med reglene om inndragning av førerkort som følge av straffbar handling i Norge tale for at domstolen også tar stilling til reaksjonen i dette henseende, slik tilfellet bl.a. er i Danmark. Vi ber om høringsinstansenes synspunkter.»

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Asker og Bærum og Østfold politidistrikter gir uttrykkelig støtte til forslaget om at kompetansen til å beslutte tap av føreretten etter § 34 fortsatt skal ligge hos politiet. Østfold politidistrikt kommer til at det samme bør gjelde avgjørelser etter § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum:

«Inndragning i medhold av veitrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annen setning p.g.a manglende edruelighet eller ikke lenger tilfredsstillende vandel har direkte sammenheng med veitrafikkloven § 24, 4. ledd. Her vil man ved vandelsvurderingen måtte knytte denne opp mot straffbare handlinger som er begått. Man vil imidlertid i disse tilfellene foreta en helhetsvurdering av vedkommendes «oppførsel» over lengre tid, og det er ikke en enkeltstående straffbar handling som ligger til grunn for inndragningen. Det er gode grunner som taler for en kompetanseoverføring også i disse sakene, men man har falt ned på at avgjørelsen tas av politiet som forvaltningsvedtak.»

Politidirektoratet mener at det har lite for seg å skille ut de tilfellene der bilkjøringen har hatt klar sammenheng med en straffbar handling uten at det foreligger noen trafikkovertredelse i snever forstand, fordi det her er tale om så få saker at merbelastningen for domstolene må antas å bli liten. Oslo politidistrikt - som primært går inn for å beholde dagens ordning, jf. punkt 5.1.2 - er i resultat enig i dette. Politidistriktet mener at tap av føreretten etter vegtrafikkloven § 33 nr. 1 står i en særstilling når vedtaket skyldes et annet straffbart forhold enn vegtrafikkforseelser:

«I de tilfeller hvor inndragning skyldes allmenne hensyn, ved for eksempel sedelighetsforbrytelser, ran, tyveritokter, helerivirksomhet eller smugling, bør inndragning etter vårt skjønn pådømmes av domstolene som tilleggsstraff. I slike tilfeller hvor førerkortreaksjonen har andre preventive hensyn enn trafikksikkerhet, er det mer naturlig å behandle spørsmålet som en integrert del av straffesaken.»

Heller ikke Østfold og Vestfold politidistrikter eller Buskerud vegkontor går inn for at det sondres i disse tilfellene. Østfold politidistrikt uttaler:

«For å få sammenheng og konsekvens i regelverket bør også inndragningsspørsmålet avgjøres av domstolene i disse sakene. Det er her, som påpekt i høringsnotatet, straffbare handlinger som ligger til grunn for en inndragning selv om de vil ha en annen karakter enn «direkte» trafikkovertredelser. Det vil videre være en praktisk og effektiv ordning at påtalemyndigheten forbereder, tar stilling til og fremmer dette ved domstolsbehandling, og ikke må avvente og ta endelig stilling til inndragningen først når rettskraftig dom foreligger. Inndragning på dette grunnlag fattes atskillig sjeldnere enn inndragning på grunnlag av trafikkovertredelser, og det må antas at merbelastningen for domstolene vil bli liten mht disse sakene.»

Vardø tingrett støtter forslaget om å la domstolen ta stilling til inndragningsspørsmål på bakgrunn av utenlandsk straffedom, så lenge dette ikke er avgjort ved den utenlandske domstolen. Tingretten presiserer samtidig at det internasjonale samarbeidet bør følges opp på dette punkt.

Også riksadvokaten mener at det er mest ryddig om avgjørelsen treffes i straffeprosessuelle former dersom lovovertredelsen har skjedd og er pådømt i utlandet:

«I disse tilfeller er det avgjørende faktum rettskraftig avgjort ved den utenlandske dom. Med den omfattende praksis som etter hvert finnes vedrørende inndragning av førerkort, vil det i langt de fleste tilfeller også være klart om retten til å føre motorvogn skal trekkes tilbake på bakgrunn av den utenlandske avgjørelse. Inntil et internasjonalt samarbeid er kommet i stand på dette felt, vil derfor tilbakekallet kunne ilegges gjennom et «tilbakekallsforelegg», jf. straffeprosessloven §§ 255 og 256, og som eventuelt kan nektes vedtatt med en dermed påfølgende domstolsavgjørelse.»

Asker og Bærum politidistrikt mener «at sammenhengen i regelverket tilsier at domstolene tar stilling til inndragningsspørsmålet også i slike tilfeller». Også Vestfold politidistrikt synes å støtte forslaget. I høringsuttalelsen fra Østfold politidistrikt påpekes det at disse sakene skiller seg vesentlig fra de straffesakene som behandles ved en norsk domstol, ved at man her uansett ikke vil få en hurtig og samlet fastsettelse av konsekvensene av den straffbare handlingen. Politidistriktet uttrykker på denne bakgrunn tvil om kompetansen bør overføres i disse sakene, men kommer til at hensynet til sammenheng og konsekvens i regelverket må tillegges avgjørende vekt, slik at domstolene bør ta stilling til det, inntil man eventuelt får et internasjonalt samarbeid på plass.

Politidirektoratet mener derimot at kompetansen bør ligge hos politiet:

«Direktoratet vil bemerke at en utenlandsk domstol ikke kan treffe avgjørelse om at en person med norsk førerkort fradømmes retten til å føre motorvogn i Norge. Når politiet mottar melding at en person som nevnt er dømt for et forhold som kan tilsi inndragning av førerkortet, bør politiet treffe avgjørelsen, selv om kompetansen for øvrig er tillagt domstolene. I slike tilfeller er det ingen norsk domstol som skal behandle et straffekrav, idet forholdet allerede er avgjort ved et annet lands domstol.»

Rogaland politidistrikt går i likhet med direktoratet inn for at slike saker behandles som rene forvaltningssaker:

«På bakgrunn av Høyesteretts dom av 11. oktober 2002 kan en ikke se noen vesentlige grunner til at domstolene må avgjøre inndragningspørsmålet dersom det foreligger en rettskraftig utenlandsk dom. Slike saker bør etter vår mening behandles som i dag som ren forvaltningssak. Det er førerretten til motorvogn i Norge som trekkes tilbake eller forbys, det ilegges ikke en ny straffereaksjon. Dette bør ses på som en tilbakekalling som man gjør i forhold til andre offentlige bevillinger.»

NAF mener at et prinsipp om «mildeste reaksjonsform avhengig av land» må legges til grunn inntil et internasjonalt samarbeid løser spørsmålet.

Vegdirektoratet nøyer seg med å bemerke «at en ikke synes å være ferdig med vurderingen omkring utenlandsk førerkort. Etter vår oppfatning må dette omtales i lovendringen for å ha hjemmel for kjøreforbud. Det må være likhet i reaksjon mellom de med norsk og utenlandsk førerkort.»

Norges Lastebileier-Forbund synes å mene at den utenlandske domstolen bør være det eneste kompetente organet:

«Vi slutter oss til at det er best i samsvar med forslaget at utenlandsk domstol tar stilling til inndragningsspørsmålet samtidig med straffekravet. Et tilleggsargument for en slik løsning, sett fra vår side, er at det internasjonale samarbeide og harmonisering av praksis som dette forutsetter, vil måtte innebære en mer moderat og forståelig bruk av inndragning enn det som i dag er praksis i Norge. Vi støtter derfor at det arbeides for en slik løsning.

Med henvisning til EMK og forbudet mot dobbelt straff, er vi imot at norsk domstol skal begynne å behandle spørsmål om inndragning av førerkort etter avsagt utenlandsk straffedom. Dette bryter med forbudet mot dobbelt straff, og regelen om straff innen rimelig tid. I stedet ber vi om at man starter det internasjonale samarbeidet med sikte på harmonisering av inndragningspraksis, og heller avvikler eller begrenser politiets praksis med inndragningsvedtak etter utenlandsk straffedom.»

6.2.4 Departementets syn

Etter departementets oppfatning bør den nye ordningen bare gjelde reaksjoner som er en følge av en straffbar handling, jf. punkt 6.1.3. Departementet går på denne bakgrunn inn for at politiet beholder kompetansen til å frata noen retten til å føre førerkortpliktig motorvogn som følge av at vedkommende ikke lenger oppfyller vilkårene for førerkort, jf. vegtrafikkloven § 34. Det samme gjelder for reaksjoner som fastsettes med hjemmel i § 33 annet ledd annet punktum om manglende edruelighet eller skikkethet. Alternativet «vandel» i § 34 har riktignok også en viss tilknytning til straffbare forhold, men tilknytningen er etter departementets oppfatning for perifer til at reaksjonen bør overføres til domstolene.

Når reaksjonen er foranlediget av en straffbar handling som det er ilagt straff for, jf. § 33 annet ledd første punktum, bør kompetansen derimot overføres til domstolene - også når reaksjonen skyldes et straffbart forhold som ikke rammes av vegtrafikkloven. Høringen har underbygget at dette er en hensiktsmessig kompetansefordeling. Departementet viser særlig til høringsuttalelsen fra Sanksjonsutvalget, jf. punkt 6.1.2.

Når det allerede er avsagt en utenlandsk straffedom, er det ikke aktuelt å reise ny straffesak i Norge. Som Østfold politidistrikt peker på, vil ikke domstolsbehandling av rettighetskravet her gi de samme fordeler som ellers, siden man uansett ikke vil få en samlet fastsetting av konsekvensene av den straffbare handlingen. Dessuten vil sanksjonsformålet være mindre fremtredende i slike saker, mens trafikksikkerhetsmessige hensyn må antas å ha desto større vekt. Departementet er for øvrig av den oppfatning at resultatet i Rt. 2002 s. 1216 kan gjøre det tvilsomt om avgjørelsen kan legges til domstolene. Selv om tapet fortsatt skal fastsettes relativt skjematisk, basert på forskrifter som viderefører dagens regler i håndhevingsinstruksen, jf. punkt 9.4, vil ikke en domstolsavgjørelse ha samme preg av «automatikk» som det en forvaltningsavgjørelse til oppfølging av en dom har, jf. punkt 3.5. En ny domstolsbehandling kan derfor lettere komme i strid med prinsippet som ligger til grunn for EMK 7. tilleggsprotokoll art. 4 (forbud mot dobbeltstraff).

Derimot kan det ikke være noe i veien for at tapet fastsettes av forvaltningen (i første hånd politiet), når dette skjer som en umiddelbar oppfølging av den utenlandske straffedommen. Dette krever imidlertid særskilt hjemmel, som departementet foreslår tatt inn i utkastet til § 33 ny nr. 4. Det foreslås der at vedtaket må være truffet senest 6 måneder etter at den utenlandske dommen ble rettskraftig. Dessuten foreslås kompetansen begrenset til de tilfellene hvor tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn ville vært idømt for en viss minstetid eller for alltid etter tvingende regler i eller i medhold av § 33, dersom saken opprinnelig ble fremmet for norske domstoler. Politiet vil dermed ha en svært begrenset skjønnskompetanse i disse sakene. Departementet understreker samtidig at det er grunn til å påskynde et internasjonalt samarbeid, med sikte på at reaksjonen i størst mulig utstrekning kan fastsettes av den utenlandske domstolen.

6.3 Særlig om prikkbelastning

6.3.1 Gjeldende rett

Som en oppfølging av St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011, jf. Innst. S. nr. 119 (2000-2001), har vegtrafikkloven § 33 nr. 1 fått et nytt første ledd som gir hjemmel for å innføre prikkbelastning av førerkort og tap av føreretten på slikt grunnlag, jf. lov 21. juni 2002 nr. 40.

Fullmaktbestemmelsen sier i seg selv lite om innholdet i et prikkbelastningssystem, som vil bli regulert nærmere i forskrift. I forskriften vil det bli fastsatt hvilke straffbare handlinger som skal omfattes, hvordan lovbruddene skal registreres og når slike registreringer skal medføre tap av retten til å føre motorvogn. Videre vil lengden på registreringsperioden og inndragningstiden bli regulert, jf. Ot.prp. nr. 71 (2001-2002) Om lov om endring i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (prikkbelastning av førerkort) s. 1.

I hovedtrekk skal prikkbelastningsordningen gå ut på at den som blir ilagt straff ved vedtatt forelegg (herunder forenklet forelegg) eller dom, skal få overtredelsen registrert med normalt to prikker, jf. proposisjonen s. 2. Får førerkortinnehaveren registrert åtte prikker eller mer i løpet av en treårs-periode, skal førerkortet inndras i seks måneder, med mulighet for nedsettelse i tilfeller hvor det foreligger særdeles formildende omstendigheter ved siste overtredelse. Det legges opp til at føreren skal orienteres om at vedtakelse av utstedt forelegg vil føre til prikkbelastning, jf. proposisjonen s. 10. Vedkommende vil da kunne velge å nekte vedtakelse, med den følge at saken går til domstolsbehandling. Vedtak om tap av føreretten som følge av prikkbelastning skal kunne påklages til Politidirektoratet.

De straffbare forhold som inngår i prikkbelastningssystemet, skal være alvorlige vegtrafikkovertredelser, men ikke så alvorlige at de kvalifiserer til tap av føreretten ved første gangs overtredelse, jf. proposisjonen s. 2, hvor det antydes at prikkbelastningsordningen er aktuell for fartsovertredelser, kjøring i strid med trafikklyssignal, ulovlig forbikjøring og overtredelse av vikepliktsregler.

Tap av føreretten som følge av prikkbelastning skal skje uavhengig av tap av føreretten på annet grunnlag. For eksempel vil tap av føreretten som følge av at en førerkortinnehaver blir ilagt straff for overtredelse av vegtrafikkloven § 22 første eller annet ledd, ikke medføre at tidligere ilagte prikker etter forskriften om prikkbelastning bortfaller, jf. proposisjonen s. 12.

6.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det vist til Ot.prp. nr. 71 (2001-2002) s. 6, hvor Samferdselsdepartementet har lagt til grunn at prikkbelastningssystemet i hovedtrekk vil kunne bestå uavhengig av en eventuell kompetanseoverføring. Det ble videre uttalt at tap av føreretten på grunn av prikkbelastning, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd, bør avgjøres i forbindelse med straffesaken, enten i et forelegg eller etter domstolsbehandling. Forholdene som ligger til grunn for de tidligere registreringene (»prikkene»), vil allerede være rettskraftig avgjort ved forelegg/forenklet forelegg eller dom. På denne bakgrunn ble det konstatert at domstolene bare vil måtte forholde seg til den overtredelsen som medfører tap av føreretten.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Hordaland statsadvokatembeter kommenterer forslaget om at domstolen i forhold til prikkbelastningssystemet bare må forholde seg til ileggelsen av den eller de prikkene som utløser rettighetstapet:

«Vi er usikre på om dette er den mest hensiktsmessige løsning idet det i realiteten ikke vil bli noen realitet i overprøvingsadgangen. Et alternativ kan være at prikkreaksjonen tas med i for eksempel det forelegget som omhandler straffereaksjonen. Vi nevner i den forbindelse at i saken Malige vs. Frankrike ble tap av «poeng» (et omvendt prikkbelastningssystem) vurdert til å være straff (criminal charge).»

NAF mener at prikkbelastningssystemet nødvendiggjør en grundigere utredning dersom man velger å gjøre tap av retten til å føre motorvogn til et selvstendig straffalternativ:

«Det norske prikkbelastningssystem er som departementet påpeker, ikke iverksatt enda. I systemet ligger at «siste» overtredelse som gir prikk, skal resultere i inndragning. Det ligger forutsetningsvis i dette at overtredelsen i seg selv ikke vil danne et grunnlag for inndragning, men er et resultat av akkumulerte forhold som hver for seg allerede har fått sin selvstendige straffereaksjon.

Slik NAF ser det bør departementet vurdere lovligheten av prikkbelastningssystemet i forhold til EMK, samt avgjørelser fattet av EMD. Vi tillater oss her å peke på R.T.- saken (R.T. mot Sveits 30. mai 2000) hvor EMD oppstiller et samtidighetskrav («at the same time»), samt til EMK Art. 6 hvor det oppstilles krav om at man har krav på å få saken opp for domstolen «within a reasonable time». Også Norges Høyesterett synes å legge til grunn et samtidighetsprinsipp i Østhus-saken av 11. oktober 2002.»

6.3.4 Departementets syn

Prikkbelastningssystemet vil i hovedsak bestå uavhengig av forslaget i proposisjonen her om å la domstolene som ledd i straffesaken avgjøre om føreretten skal tapes på grunn av en straffbar handling, jf. Ot.prp. nr. 71 (2001-2002) om lov om endring i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (prikkbelastning av førerkort) s. 6. Spørsmålet under høringen har vært om det er behov for å justere ordningen med prikkbelastning for å tilpasse det til forslaget om å la domstolene avgjøre om retten til å føre motorvogn skal tapes som følge av en straffbar handling. Det eneste spørsmålet som har reist seg, er om den enkelte prikkbelastningen skal tas med i den det forenklede forelegget, forelegget eller dommen som sluttfører strafforfølgningen av det forholdet som ligger til grunn for prikkbelastningen, eller om prikkbelastningen skal være en registrering som skjer automatisk etter at straff er ilagt. Hvis det siste alternativet skal legges til grunn, vil domstolen ta uttrykkelig stilling til prikkbelastningen først når antallet prikker er så høyt at det utløser et tap av retten til å føre motorvogn.

I lys av høringsinstansenes uttalelser vil departementet presisere at det uansett valg av løsning vil være mulig å få prøvd for domstolene om det var grunnlag for å strafforfølge forholdet som førte til den enkelte prikkbelastningen. Hvis domstolene skulle komme til at det ikke var grunnlag for straff, vil det heller ikke være grunnlag for prikkbelastning. Ved å velge en løsning der prikkbelastningen tas med i forelegget eller tiltalen og avgjøres uttrykkelig i straffesaken, kommer det likevel bedre frem at også den enkelte prikkbelastningen er gjenstand for domstolskontroll. Departementet går derfor inn for at prikkbelastningsforskriften utformes i tråd med dette, slik at den enkelte prikkbelastningen skal avgjøres i forbindelse med straffesaken på lik linje med tap av retten til å føre motorvogn.

6.4 Særlig om vegtrafikkloven § 33 nr. 3 mv.

6.4.1 Gjeldende rett

Vegtrafikkloven § 33 nr. 3 fastslår at førerkortet (eller mopedførerbeviset) skal inndras for minst 2 år «dersom innehaveren nekter å medvirke til at det blir tatt utåndingsprøve, blodprøve eller foretatt klinisk legeundersøkelse som nevnt i § 22 a tredje ledd.» Dersom innehaveren også tidligere har fått inndratt førerkortet på dette grunnlaget, eller som følge av en promilleovertredelse, skjerpes den pliktige rettighetstapsperioden etter reglene i § 33 nr. 4.

Ifølge § 33 nr. 4 første ledd første punktum bokstav b skal førerkortet i så fall inndras «for alltid», med mindre den tidligere overtredelsen var et tilfelle av promillekjøring med en alkoholkonsentrasjon på under 0,5 promille eller tilsvarende. I så fall skal førerkortet inndras for minst 2 år, jf. nr. 4 fjerde punktum.

Hvis den som opptrer på en slik måte mangler førerkort, skal det i stedet fastsettes en sperrefrist, jf. formuleringen «eller opptrer han ellers på en måte som ville ført til inndragning etter regler som nevnt» i § 24 a annet ledd.

En «nektelse» foreligger når den mistenkte er klar over at han er blitt pålagt å underkaste seg utåndingsprøve mv., og videre er klar over at han nekter å medvirke til dette, jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.3.11.1. Nektelsen vil etter omstendighetene kunne være straffbar etter straffeloven § 326, men inndragning er ikke betinget av slik strafforfølgning.

Straffelovrådet foreslo å oppheve vegtrafikkloven § 33 nr. 3, jf. NOU 1987: 11 Promillekjøring s. 92-93. Begrunnelsen var i hovedsak at reaksjonen i realiteten er en straffereaksjon overfor unnlatelse av å medvirke til sin egen domfellelse for promilleovertredelser. En slik reaksjon samsvarer dårlig med det grunnleggende straffeprosessuelle prinsipp om at en mistenkt ikke har plikt til å medvirke til sin egen domfellelse, jf. særlig straffeloven § 167 første ledd. Videre viste Straffelovrådet til innføringen av plikten for leger til «på anmodning av politiet å undersøke og ta blodprøve av en person som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel når dette er hjemlet i lov og kan skje uten fare», jf. den tidligere legeloven 13. juni 1980 nr. 42 § 47 første ledd. På bakgrunn av at slik blodprøve kunne gjennomføres med politiets makt, så ikke Straffelovrådet at det forelå «noe særlig praktisk behov for den straffereaksjon mot nektelsen som i realiteten ligger i at den siktede mister førerkortet», jf. NOU 1987: 11 s. 93. Justisdepartementet mente imidlertid at man hadde bruk for en sanksjon mot nektelse av medvirkning, inntil også offentlig godkjente sykepleiere og fysiokjemikere fikk adgang til å ta blodprøve, jf. Ot.prp. nr. 65 (1987-88) s. 22. Selv om departementet i samme proposisjon foreslo en slik adgang i vegtrafikkloven § 22 tredje ledd som ble vedtatt og trådte i kraft, se nedenfor, ble § 33 nr. 3 opprettholdt på dette punktet.

6.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I dag følger det av helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 § 12 første ledd at lege, sykepleier og bioingeniør som hovedregel har en plikt til å følge en eventuell anmodning fra politiet om å ta blodprøve eller gjennomføre en lignende undersøkelse av personer som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol mv., såfremt inngrepet er hjemlet i lov og kan «skje uten fare». Lovhjemmelen det er vist til, er plassert i vegtrafikkloven § 22 a tredje ledd annet punktum.

Ettersom departementets tidligere hovedinnvending mot å oppheve vegtrafikkloven § 33 nr. 3 er bortfalt, foreslo departementet i høringsnotatet s. 47 at bestemmelsen oppheves. Samtidig gikk departementet inn for å oppheve de tilhørende reglene i § 33 nr. 4 første ledd første punktum bokstav b og fjerde punktum. Departementet sluttet seg til Straffelovrådets argumentasjon. Dessuten ble det vist til at inndragningshjemlene er lite benyttet i praksis, og til at man ikke har slike regler i de øvrige nordiske land. Departementet la til grunn at en endring på dette punktet ikke ville svekke reaksjonssystemet mot promillekjøring, men ba om høringsinstansenes syn.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Agder og Borgarting lagmannsretter, Solør og Vardø tingretter, riksadvokaten, Oslo, Vestfoldog Troms politidistrikter, NAF og Yrkestrafikkforbundetstøtter forslaget om å oppheve vegtrafikkloven § 33 nr. 3 og tilsvarende bestemmelser. Riksadvokaten uttaler:

«En finner likevel grunn til å bemerke at det som utgangspunkt for høringsinstansenes vurderinger, hadde vært en fordel om høringsbrevet inneholdt oversikt i hvor mange tilfeller bestemmelsen årlig anvendes. Selv om plikten til å bidra til egen fellelse gjennom å tåle innhenting av biologisk materiale, etter praksis ikke er i strid med EMK art 6 om rettferdig rettergang, er det ikke umiddelbart tiltalende at en slik plikt er tungt sanksjonert. Ganske særlig gjelder dette når sanksjonen ikke er nødvendig for en effektiv håndheving, idet - som departementet påpeker - politiet har rett til å bruke makt (jf. politiloven § 6) og helsepersonell plikt til å medvirke (jf. helsepersonelloven § 12). Det er riktignok et gode i seg selv hvis bruk av makt kan unngås, men om bestemmelsen i vegtrafikkloven § 33 nr. 3 bidrar til dette, avhenger av om den virker motiverende på motorvognførere i kontrollsituasjonen. På generelt grunnlag er det flere forhold som trekker i retning av at bestemmelsens betydning som motivasjonsfaktor er begrenset. Det ligger i sakens natur at de fleste personer vil være påvirket, og således ha redusert evne til å resonnere rasjonelt. Dertil kommer at langt de fleste vil få førerkortreaksjoner også på grunn av det forhold de er mistenkt for, slik at «grenseskaden» ved å nekte er forholdsvis begrenset. Samlet sett leder disse forhold til at riksadvokaten - som nevnt - ikke har bemerkninger til at bestemmelsene oppheves som foreslått.»

Oslo politidistrikt begrunner sitt standpunkt med at bestemmelsen fremstår som en strafftrussel overfor dem som motsetter seg blodprøve, og derfor ikke kan direkte forankres i trafikksikkerhetshensyn. Politidistriktet anfører videre at regelen ikke lenger er så aktuell nå som helsepersonell er forpliktet til å medvirke til at det tas blodprøve, også når prøven gjennomføres ved tvang.

Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt, UP og Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund mener derimot at bestemmelsene bør videreføres. UP sier seg enig i at det kan være betenkelig å gi en reaksjon for ikke å medvirke til egen domfellelse, men mener likevel at det er behov for bestemmelsen, og uttaler - med tilslutning fra Politidirektoratet - følgende:

«I dag benyttes i stor grad «Utåndingsinstrumentet» som bevis i promillesak. Uten medvirkning fra mistenkte kan instrumentet ikke benyttes og blodprøve må tas. Slik bestemmelsen nå foreligger er det ikke nødvendig å benytte maktmidler for å sikre bevis, noe som må gjøres ved evt. bortfall av bestemmelsen. Dette kan igjen føre til at helsepersonell opplever en situasjon så kritisk at vedkommende finner at loven ikke lenger er oppfylt «uten fare» og den mistenkte kan gå ut som «fri mann». Dette vil etter mitt syn være et dårlig signal og som på sikt kan svekke trafikksikkerheten. «Bare en er vanskelig nok går alt bra».»

Asker og Bærum politidistrikt antar at bestemmelsen i en viss grad kan forebygge at bevis for kjøring i påvirket tilstand går tapt.

Dersom bestemmelsene videreføres, går Solør og Vardø tingretter, Asker og Bærum og Vestfold politidistrikter og Yrkestrafikkforbundet inn for at kompetansen til å frata vedkommende retten til å føre motorvogn legges til domstolene. Agder lagmannsrett, Politidirektoratet og Troms politidistrikt går i så fall inn for at kompetansen fortsatt skal ligge hos politiet. Agder lagmannsrett mener at spørsmålet beror på om tap av føreretten gjøres til en straffereaksjon:

««Hvorvidt kompetansen til å beslutte inndragning i det sistnevnte tilfelle bør overlates til domstolene dersom adgangen likevel beholdes, bør ses i sammenheng med hvilken modell som ellers velges for reaksjonen. Som vi kommer tilbake til nedenfor, mener vi de beste grunner taler for å anse inndragning som straff. I og med at nektelse av å medvirke til blodprøve ikke er sanksjonert med straff i dag, og at det neppe kan være noen grunn til endring for så vidt, bør inndragning på dette grunnlaget i tilfelle fortsatt besluttes administrativt.»

Dersom nektelsen i seg selv gjøres straffbar, mener Politidirektoratet at spørsmålet om tap av føreretten likevel må tas med i straffesaken.

6.4.4 Departementets syn

Departementet ser ikke behov for å videreføre de aktuelle hjemlene for tap av føreretten, og opprettholder derfor forslaget om å oppheve dem, under henvisning til begrunnelsen i høringsnotatet og uttalelsene fra flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet. I tråd med dette foreslås også det særskilte alternativet i § 24 a annet ledd opphevet, jf. punkt 6.7.4.

Når det gjelder uttalelsene fra UP og Politidirektoratet, vil departementet gjøre oppmerksom på at reservasjonen «skje uten fare» i helsepersonelloven § 12 bare tar sikte på situasjoner hvor undersøkelsene vil innebære fare for pasienten, for eksempel fordi han er bløder, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-99) Om lov om helsepersonell m v (helsepersonelloven) s. 223. Samtidig er det grenser for hvor langt undersøkelsesplikten strekker seg. Dette er betraktet som så selvsagt at det ikke går frem uttrykkelig, jf. om den tilsvarende bestemmelsen i legeloven i Ot.prp. nr. 1 (1979-80) s. 197-198. Som det også understrekes der, vil imidlertid bistanden fra politiet medføre at disse situasjonene sjelden eller aldri kan tenkes å medføre noen fare for dem som plikter å gjennomføre undersøkelsene:

«Erfaring synes imidlertid å vise at når en vrangvillig mistenkt forstår at det er alvor at man vil ta blodprøve, og at ingen støtte er å få hos legen heller, da finner han seg i det. Faktisk er det ytterst sjelden at det blir spørsmål om virkelig å bruke makt, det er nok at politiet er der. Maktbruk og vold mot politiet vil det lettere kunne bli spørsmål om i forbindelse med anholdelse, sjelden når man er kommet så langt som til legeundersøkelse og blodprøve.»

Dersom det likevel oppstår et tilfelle hvor det for eksempel utøves vold eller forsøk på vold, kan både nektelsen og integritetskrenkelsen strafforfølges, og følgelig også gi grunnlag for å frata vedkommende retten til å føre motorvogn. Etter departementets oppfatning er det ikke grunnlag for å hevde at å oppheve vegtrafikkloven § 33 nr. 3 mv. vil svekke trafikksikkerheten, slik et mindretall av høringsinstansene frykter.

6.5 Nektelse av førerkort

6.5.1 Gjeldende rett

Med nektelse av førerkort sikter man normalt til at en søknad om førerkort avslås, under henvisning til at ett eller flere av vilkårene i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd til bestått førerprøve, helse, edruelighet og vandel ikke er oppfylt. Nektelse er (i all hovedsak) en fakultativ reaksjon, det vil si at avgjørelsen treffes etter skjønn. Det foreligger ingen kjent statistikk om omfanget av nektelsesvedtak, men det er grunn til å tro at de aller fleste vedtak av denne art treffes fordi vilkårene til edruelighet og vandel ikke er oppfylt.

Nektelse av førerkort skal ha formen «for tiden». Det er den lokale trafikkstasjonen som formelt treffer vedtak om nektelse, men politiet vurderer hvorvidt vilkåret «må være edruelig, og ... ikke være noe å si på hans vandel ellers» er oppfylt, og treffer i motsatt fall vedtak om avslag på søknaden om førerkort. Ved vurderingen tas det utgangspunkt i bøte- og strafferegisteret. Vandelskravet praktiseres slik at erverv av førerkort som hovedregel ikke skal nektes dersom lovbruddet ikke har sammenheng med føring av motorvogn eller atferd i trafikken. Er det registrert forhold som har betydning for adgangen til å erverve førerkort, vil det som utgangspunkt ikke bli utstedt førerkort før det har gått minst ett år siden den straffbare handlingen ble begått. Se for øvrig håndhevingsinstruksen punkt 3.1.11 til 3.1.13.

Se også punkt 3.4 om klageadgang mv.

6.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet uttalte i høringsnotatet at nektelse av førerkort etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første punktum om mangelfull vandel og edruelighet må kunne sammenlignes med andre situasjoner hvor et forvaltningsorgan avslår en bevillingssøknad på grunn av svikt i søkerens personlige kvalifikasjoner. Det ble lagt til grunn at edruelighetsvurderingen har klare likhetstrekk med vurderingen etter § 34, og at det vil være lite hensiktsmessig å belaste domstolene med denne type saker. Om vandelsalternativet ble det uttalt at dette har en sterkere tilknytning til straffbare handlinger, men at slike vurderinger også må foretas i andre typer forvaltningssaker, og at det legges opp til en helhetsvurdering som ikke knytter seg direkte til en bestemt straffbar handling. Departementet gikk derfor inn for at nektelse av førerkort fortsatt bør være et forvaltningsvedtak, jf. høringsnotatet s. 35.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet, Vestfold politidistriktog Sogn og Fjordane vegkontor sier seg uttrykkelig enig i at kompetansen til å nekte førerkort etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første punktum fortsatt bør ligge hos politiet. Politidirektoratetpåpeker at ved vandelsvurderingen er tapet av føreretten begrunnet i førerkortinnehaverens oppførsel over lengre tid, og ikke på grunnlag av en enkeltstående straffbar handling, som i de øvrige tilfellene.

Ingen av høringsinstansene går inn for at kompetansen bør overføres til domstolene.

6.5.4 Departementets syn

Nektelse av førerkort etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd er, og bør fortsatt være, overlatt til forvaltningen. Nektelse av førerkort er et typisk forvaltningsvedtak på linje med tilbakekall av føreretten etter § 34, bare med den forskjell at § 34 retter seg mot dem som allerede har et førerkort, men som ikke lenger oppfyller vilkårene, jf. punkt 6.2.1. Etter departementets - og høringsinstansenes - oppfatning bør domstolene ikke belastes med denne type saker (med mindre det er tale om å prøve lovligheten av forvaltningens avgjørelse). Det foreslås derfor ingen endringer i § 24.

6.6 Kjøreforbud og forvaring av utenlandske førerkort

6.6.1 Gjeldende rett

Også innehavere av utenlandsk førerkort kan nektes å føre motorvogn i Norge, jf. førerkortforskriften § 39 nr. 1, som gir reglene for innehavere av norsk førerkort tilsvarende anvendelse så langt de passer og ikke annet er fastsatt. Men fordi norske forvaltningsmyndigheter ikke kan nekte innehaveren å føre motorvogn i utlandet, kan førerkortet som hovedregel ikke beslaglegges eller inndras etter vegtrafikkloven §§ 33 og 34. I stedet kan politiet nedlegge kjøreforbud og førerkortet tas i forvaring. Det er gitt nærmere regler om den videre fremgangsmåten i førerkortforskriften § 39 nr. 2 og 3. Se for øvrig punkt 3.4 om klageadgang mv.

6.6.2 Forslaget i høringsnotatet

Verken Strukturutvalget eller tidligere utvalg har utredet om en nyordning med domstolsbehandling også bør omfatte kjøreforbud og forvaring av førerkort, jf. førerkortforskriften § 39. Men dersom kjøreforbud nedlegges som følge av en straffbar handling, kan sammenhengen med de tilsvarende reglene i vegtrafikkloven § 33 tale for at en utlending med utenlandsk førerkort som for eksempel blir domfelt for promillekjøring, får saken om kjøreforbud avgjort av domstolene. Departementet ba i høringsnotatet s. 35-36 om høringsinstansenes syn på dette, samtidig som det ble reist spørsmål om begrepet forvaring bør videreføres og om den rettslige plasseringen av bestemmelsene.

6.6.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er enige i at domstolenes kompetanse bør være den samme, uavhengig av om retten til å føre motorvogn er knyttet til et norsk eller utenlandsk førerkort.

Borgarting lagmannsrett finner det naturlig at domstolene gis kompetanse til å nedlegge kjøreforbud, dersom en utlending med utenlandsk førerkort blir dømt i Norge. Riksadvokaten er av samme oppfatning:

««I samsvar med synspunktet om at det er grunn til å tilstrebe et enhetlig og ryddig system, mener riksadvokaten at også i forhold til førere med utenlandsk førerkort bør tilbaketrekkingen skje i det straffeprosessuelle system.»

Også NAF og Norges Lastebileier-Forbund går inn for at denne type spørsmål domstolsbehandles. NAF begrunner dette med rettssikkerhetssyn og likhetstankegang, mens Norges Lastebileier-Forbund viser til at man derved får en naturlig sammenheng i systemet. Forbundet uttaler dessuten at «i den grad en norsk sjåfør vil få førerkortet beslaglagt på stedet, er det ... et absolutt krav at den utenlandske sjåføren, for samme forhold, umiddelbart får et midlertidig kjøreforbud i Norge.»

Politidirektoratet slutter seg til Vestfold politidistrikt, som uttaler at domstolen bør kunne fradømme en utlending retten til å føre motorvogn i Norge, dersom utlendingen blir domfelt for forhold som etter norske regler vil medføre tap av retten til å føre motorvogn. Disse høringsinstansene mener derfor at det på vanlig måte også bør kunne tas beslag av utenlandsk dokumenter som legitimerer denne retten. Videre pekes det på «at førerkortforskriften § 34a likestiller norsk førerkort med utenlandsk førerkort utstedt innen EØS-området for så vidt gjelder førerretten, og at slike førerkort også i forhold til inndragning/frakjenning av førerretten bør likestilles med norske».

Når det gjelder ordvalget, gir Borgarting lagmannsrett og Vestfold politidistrikt uttrykk for at begrepet forvaring er lite egnet. Borgarting lagmannsrett viser til at det nå har «en helt annen betydning i strafferetten». Riksadvokaten tar til orde for en harmonisering av begrepsbruken:

«Tas Sanksjonsutvalgets forslag om at ordet «inndragning» ikke lenger skal benyttes til følge, men at reaksjonen kalles «tap av retten til å føre motorvogn» kan man i forhold til fører med utenlandsk førerkort bare føye til «....... motorvogn i Norge».»

6.6.4 Departementets syn

Departementet er enig med de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, og går inn for at domstolene også bør ta stilling til om en innehaver av et utenlandsk førerkort skal miste retten til å føre motorvogn som følge av en straffbar handling. Reaksjonen fremstår like mye som en sanksjon i disse tilfellene som når føreretten er gitt av norske myndigheter.

Kompetanseoverføringen krever ingen endring i førerkortforskriften § 39, som gir reglene i forhold til norske førerkort tilsvarende anvendelse. Det er derfor snarere slik at det ville vært unntaket fra dette prinsippet som ville kreve en begrunnelse.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om plasseringen av bestemmelsen. Departementet har imidlertid kommet til at bestemmelsen bør videreføres på forskriftsnivå, siden den i hovedsak gjelder praktiske detaljregler om hvordan en løser den omstendighet at kjøreforbudet bare gjelder i Norge. Bestemmelsen henviser ellers til de tilsvarende reglene for norske førerkort, jf. foran, og har ingen avvikende regler når det gjelder vilkårene for tap av retten til å føre motorvogn. Departementet ser derfor ikke behov for at bestemmelsen innarbeides i vegtrafikkloven.

Når det gjelder valg av terminologi, må det tas endelig stilling til dette i forbindelse med den pågående revisjonen av førerkortforskriften. Departementet er enig i at forvaringsbegrepet neppe bør videreføres. Det er liten fare for forveksling med den nye straffarten forvaring, jf. straffeloven § 39 c flg., siden det her ikke er tale om en reaksjon som idømmes, men om en fellesbetegnelse for politiets oppfølging av reaksjonen. Det bør likevel unngås å benytte samme begrep i to helt forskjellige betydninger. I valget av en annen passende fellesbetegnelse er det sentralt at begrepet understreker at reaksjonen har karakter av å være betinget, i motsetning til inndragning, som fremstår som en mer definitiv reaksjon. Departementet antar at suspensjon av retten til å føre motorvogn kan være en betegnelse som bør overveies, eventuelt med tilføyelsen «i Norge», slik riksadvokaten foreslår.

6.7 Sperrefrist for utstedelse av førerkort

6.7.1 Gjeldende rett

Vegtrafikkloven § 24 a har regler om sperrefrist for utstedelse av førerkort, som innebærer at det må gå en viss tid før den det gjelder, kan få førerkort. Bestemmelsen retter seg altså mot den som ikke allerede har (gyldig) førerkort.

Av første ledd fremgår det at den som kjører motorvogn uten gyldig førerkort, får en sperrefrist på seks måneder fra det tidspunkt den ulovlige kjøringen fant sted. Dersom vedkommende er yngre enn den lovlige minstealderen for slikt førerkort, løper sperrefristen til det er gått seks måneder fra det tidspunkt han oppnår minstealderen. Hvis det er voldt «større skade» ved kjøringen, utvides sperrefristen til ett år. I motsetning til ved nektelse av førerkort, der det gjelder skjønnsmessige kriterier, jf. punkt 6.5.1, inntrer sperrefristen etter § 24 a første ledd automatisk når lovens vilkår er oppfylt. Det treffes med andre ord ikke noe særskilt vedtak om sperrefrist i disse tilfellene.

Paragraf § 24 a annet ledd oppstiller regler som er parallelle med § 33 om tap av retten til å føre motorvogn, jf. punkt 6.2.1. Dersom noen blir ilagt straff for overtredelse som etter tvingende regler ville ha ført til inndragning etter § 33 hvis vedkommende hadde hatt førerkort, skal det fastsettes en sperrefrist tilsvarende den inndragningstiden som i tilfelle skulle ha vært fastsatt etter vedkommende bestemmelse i § 33 nr. 2 til 4. Det samme gjelder hvis noen opptrer på en måte som nevnt i § 33 nr. 3, jf. formuleringen «eller opptrer han ellers på en måte som ville ført til inndragning etter regler som nevnt».

Tredje ledd gir adgang til å fastsette en midlertidig sperrefrist, dersom vedkommende med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan ha betydning for adgangen til å få førerkort. Adgangen er lite benyttet i praksis. Reaksjonen er identisk med den midlertidige sperrefristen for utstedelse av kjøreseddel, jf. punkt 6.9.1, og har ellers likhetstrekk med beslag av førerkort og midlertidig tilbakekall av kjøreseddel. Det er ikke fastsatt noen minste- eller lengstetid for den midlertidige sperrefristen. Men den kan ikke overstige 3 måneder uten kjennelse av tingretten, uavhengig av om det foreligger samtykke fra den personen det gjelder. Det er antatt at tingretten kan prøve alle sider ved spørsmålet om midlertidig sperrefrist kan nedlegges av politiet eller ikke, blant annet hensiktsmessighetsvurderingen (forvaltningsskjønnet).

Se for øvrig punkt 3.4 om klageadgang mv.

6.7.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet pekte i høringsnotatet s. 36 på at de hensyn som gjør seg gjeldende for en domstolsbehandling av spørsmålet om føreretten skal tapes, også kan anføres for å la domstolene avgjøre om det skal oppstilles sperrefrist for utstedelse av førerkort på grunn av straffbart forhold, jf. vegtrafikkloven § 24 a annet ledd. Det ble samtidig pekt på at sperrefristen er en skranke for å bli tildelt førerkort, og at det derfor er en noe annen situasjon enn når noen blir fratatt et førerkort som han eller hun disponerer. Det er hevdet at hensynet til rettssikkerhet ikke veier så tungt i disse tilfellene som når det gjelder tap av retten til å føre motorvogn, samtidig som det straffbare forholdet bare sjelden blir brakt inn for domstolene, jf. NOU 1981: 8 s. 57. Departementet reiste likevel spørsmål om kompetansen til å fastsette sperrefrist etter § 24 a annet ledd burde overføres til domstolene, fordi avgjørelsene treffes etter de samme vurderinger som i inndragningssakene.

Departementet foreslo derimot ingen endring for fastsettelse av sperrefrist etter § 24 a første ledd, som er en automatisk og lovbundet følge av at man har kjørt motorvogn uten gyldig førerkort. I slike tilfeller treffes det ikke noe særskilt vedtak, og departementet la derfor til grunn at denne delen av bestemmelsen ikke vil bli berørt av en eventuell nyordning.

6.7.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, går inn for at kompetansen til å fastsette sperrefrist etter vegtrafikkloven § 24 a annet ledd overføres til domstolene: riksadvokaten, Politidirektoratet, Hordaland statsadvokatembeter, Asker og Bærum, Østfold og Rogaland politidistrikter, Yrkestrafikkforbundet og Norges Lastebileier-Forbund. Riksadvokaten uttaler:

«Retten til å føre motorvogn er en rett som er åpen for alle som fyller vilkårene, og det ligger i den enkeltes hånd å erverve retten. Når det på bakgrunn av straffbart forhold legges begrensninger i adgangen til å kvalifisere seg, er riksadvokaten enig med departementet i at avgjørelsen har så stor likhet med tilbakekall av en ervervet rett, at behandlingsmåten bør være den samme.»

Politidirektoratet og Asker og Bærum politidistrikt begrunner sitt syn med at fastsettelse av sperrefrist etter § 24 a annet ledd langt på vei må sidestilles med tap av føreretten på grunn av tilsvarende forhold. Rogaland politidistrikt viser til at domstolsbehandling vil gi «en mer rasjonell saksbehandling». Østfold politidistrikt peker på vesentlige ulikheter mellom sperrefrist og andre former for tap av retten til å føre motorvogn, men har lagt avgjørende vekt på hensynet til harmoni og konsekvens i lovgivningen:

«Politidistriktet er av den oppfatning at det å nedlegge sperrefrist for erverv av førerkort stiller seg noe annerledes enn det å frata noen en allerede ervervet rett til å føre motorvogn. Det fremstår som noe mindre inngripende. Videre vises det til at avgjørelsen om sperrefrist treffes i de tilfelle hvor det ifølge loven foreligger en obligatorisk inndragning og minstetid. Det er således mindre som er overlatt til politiets skjønn. Likevel taler en harmoni og konsekvens i systemet for at også kompetansen til å nedlegge sperrefrist overføres domstolene.»

Yrkestrafikkforbundet går inn for at kompetansen skal legges til domstolene, fordi «hensynet til rettssikkerheten også gjør seg gjeldende i disse tilfellene». Norges Lastebileier-Forbund uttaler generelt at sperrefrist som foreslås med utgangspunkt i en straffbar handling, bør avgjøres av domstolene av hensyn til «sammenheng i systemet».

Indre Follo tingrett går derimot inn for at fastsettelse av sperrefrist etter § 24 a annet ledd fortsatt bør høre under forvaltningen. Vardø tingrett mener at mange av de hensyn som taler for å overføre kompetansen til domstolene, også gjør seg gjeldende ved ileggelse av sperrefrist for utstedelse av førerkort, men at arbeidsmengden muligens kan tilsi at denne type saker fortsatt avgjøres av politiet.

Hordaland statsadvokatembeter er ikke enig med departementet i at fastsettelse av sperrefrist etter § 24 a første ledd bør falle utenfor nyordningen:

«På side 36 i notatet foreslås det at sperrefrist som følge av kjøring uten førerkort ikke skal omfattes, idet dette er en automatisk reaksjon. Dette baserer seg imidlertid på den tilfeldighet at loven er utformet på denne måten i dag. Prinsipielt sett er det intet som skiller førerkortreaksjoner som følge av denne type overtredelser fra andre overtredelser.»

6.7.4 Departementets syn

Departementet holder fast ved at det ikke bør gjøres endringer i vegtrafikkloven § 24 a første ledd. Grunnlaget for sperrefristen er også her et straffbart forhold, og reaksjonen har derfor et element av sanksjon ved seg. Etter departementets oppfatning er det imidlertid vel så nærliggende å rubrisere reaksjonen som et grunnlag for nektelse, som må sammenlignes med § 24 fjerde ledd, jf. punkt 6.5, og som derfor hører naturlig inn under forvaltningens kompetanseområde. Det er særlig to forhold som begrunner dette. For det første inntrer som nevnt sperrefristen automatisk, som en direkte følge av loven, uten at det er nødvendig med noe vedtak. For det andre er det ikke noe vilkår for at sperrefristen skal inntre, at vedkommende er ilagt straff for en straffbar handling. Departementet ser heller ikke behov for å belaste domstolene med slike saker. Forutsetningen for at domstolsbehandling skal ha noen reell betydning, er at det åpnes for et visst skjønn ved fastsettelsen av sperrefristens lengde. Det kan imidlertid ikke sees å være behov for slike endringer. Bortsett fra Hordaland statsadvokatembeter er det heller ingen av høringsinstansene som har gitt uttrykk for at denne delen av bestemmelsen bør vurderes endret.

Når det gjelder § 24 annet ledd, går departementet derimot inn for at kompetansen overføres til domstolene. I disse sakene er det, i motsetning til første ledd, en forutsetning for tapet at vedkommende er ilagt straff for den straffbare handlingen. Som ellers er det da en fordel med samtidighet i fastsettelsen av sanksjonene. Om vedkommende har en førerett eller ikke, kan ikke være avgjørende. Det er samme type tap som skal fastsettes. Hvis to kamerater kjører om kapp i beruset tilstand, og den ene akkurat har fått førerkortet sitt, mens den andre har planlagt oppkjøring om kort tid, vil det fremstå som tilfeldig om den som har førerkort, får reaksjonen avgjort av domstolene, mens politiet har kompetansen i den andre saken. At kompetansen etter § 24 annet ledd legges til domstolene, støttes dessuten av et bredt flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet.

Det foreslås ingen endringer i § 24 tredje ledd om midlertidig sperrefrist. Dette har sammenheng med at dette er en midlertidig reaksjon som allerede etter gjeldende rett kan overprøves av tingretten.

Departementet foreslår at passusen «eller opptrer han ellers på en måte som ville ført til inndragning etter regler som nevnt» fjernes fra § 24 a annet ledd første punktum. Dette har sammenheng med at § 33 nr. 3 mv. foreslås opphevet, jf. punkt 6.4.4.

6.8 Forbud mot kjøring av førerkortfri motorvogn

6.8.1 Gjeldende rett

Vegtrafikkloven § 35 gir politiet hjemmel til å forby kjøring av førerkortfri motorvogn.

Forutsetningen er at vedkommende enten har fått inndratt førerkortet etter §§ 33 eller 34, at han de siste to årene er ilagt straff for beruselse eller overtredelse av § 22 om promillekjøring, at han mangler nødvendige egenskaper for å kjøre slik motorvogn, eller at han av andre grunner anses uskikket, jf. de alternative vilkårene i bokstav a til d. I tillegg må hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers kreve det.

Bestemmelsen er en forlengelse av §§ 33 og 34 om tap av retten til å føre motorvogn. Den har ellers mange likhetstrekk med § 24 a om sperrefrist for utstedelse av førerkort. Forbudet nedlegges som regel samtidig med et inndragnings- eller sperrefristvedtak.

Reaksjonen er ikke obligatorisk, men ilegges på bakgrunn av et hensiktsmessighetsskjønn.

Se for øvrig punkt 3.4 om klageadgang mv.

6.8.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at domstolen som skal ta standpunkt til straffspørsmålet, også skal kunne nedlegge forbud mot kjøring av førerkortfri motorvogn som følge av en straffbar handling, jf. vegtrafikkloven § 35, men bare i de tilfellene et forbud er begrunnet i den straffbare handlingen som blir pådømt, jf. høringsnotatet s. 36. Departementet viste til at de samme hensynene som tilsier domstolsbehandling av spørsmålet om føreretten skal tapes, også gjør seg gjeldende her.

I de tilfellene hvor domstolen ikke avgjør grunnlaget for forbudet, ble det foreslått at avgjørelsesmyndigheten fortsatt burde ligge hos politiet. Departementet foreslo på denne bakgrunn enkelte endringer i vegtrafikkloven § 35, slik at det skal gå klart frem i hvilke tilfeller henholdsvis domstolen og politiet kan nedlegge forbud mot kjøring av førerkortfri motorvogn.

6.8.3 Høringsinstansenes syn

Vestfold politidistrikt sier seg enig i departementets vurderinger.

Norges Turbileierforbund går inn for at kjøreforbud alltid fastsettes av retten, og at det utvises tilbakeholdenhet med å idømme dette overfor yrkessjåfører, eventuelt at det heller fastsettes at slik bruk bare kan skje utenfor vanlige ferdselsområder:

«Årsaken er at dette kan være en siste utvei for en yrkessjåfør til å holde seg i arbeid. Det bør være tillatt å arbeide med maskiner på avgrensede anleggsanleggsområder, innenfor gårdsdrift, lagerarbeid o.l. , dvs. på områder der det ikke ferdes andre enn profesjonelle aktører og der risikoen er liten. I praksis er det slik at yrkessjåfører rammes indirekte på dette området - mens de som direkte jobber på dette feltet (gårdbrukere, truckførere, kranførere) aldri blir kontrollert i sitt arbeid.»

Rogaland politidistrikt understreker derimot at et forbud mot å føre førerkortfri motorvogn bør treffes så fort som mulig, og ikke først etter at det foreligger en rettskraftig dom, jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.6.4 og vegtrafikkloven § 35 bokstav a, der det fremgår at slikt forbud kan treffes allerede når vedkommendes førerkort er beslaglagt. Politidistriktet går på denne bakgrunn inn for at vedtakene om kjøreforbud fortsatt skal treffes av politiet. Politidirektoratet slutter seg til dette, men føyer til at det i motsatt fall bør «gis mulighet til å treffe midlertidige vedtak, evt. med mulighet for overprøving av forhørsretten slik som ved beslag, frem til endelig forbud fastsettes av retten i forbindelse med straffesaken».

Også Sogn og Fjordane vegkontor mener at kompetansen til å nedlegge kjøreforbud bør ligge til politiet.

NAF antar at problemstillingen bortfaller:

«Vi vil for vår del anta at dette punktet og argumentasjonen i og for seg bortfaller hensett til at det innføres en ny førerkortklasse M fra og med 01.01. 2003 knyttet til de tidligere førerkortfrie vogner.»

6.8.4 Departementets syn

Ved den pågående revisjonen av førerkortforskriften legges det opp til å begrense antallet førerkortfrie motorvogner, men de bortfaller ikke i sin helhet. Det skal for eksempel heller ikke i fremtiden være nødvendig med førerkort for å kunne kjøre gaffeltruck. Det samme gjelder for traktor utenfor vei. Departementet går derfor inn for å videreføre adgangen til å nedlegge forbud mot å kjøre slike motorvogner.

I tråd med systematikken ellers bør imidlertid kompetansen overføres til domstolene, i den utstrekning forbudet ilegges som en sanksjon i forbindelse med at vedkommende blir ilagt straff for en straffbar handling. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet, riktignok med en noe annen utforming av bestemmelsen.

Behovet for hurtige avgjørelser, slik Politidirektoratet og Rogaland politidistrikt legger mest vekt på, kan heller ivaretas ved at det åpnes for midlertidige reaksjoner fastsatt av politiet, tilsvarende beslag av førerkort. Siden bestemmelsen etter den nye førerkortforskriften får et betydelig mer begrenset anvendelsesområde, antar imidlertid departementet at det praktiske behovet for en slik midlertidig reaksjon vil være relativt lite. Det foreslås derfor ikke noen slik hjemmel nå.

6.9 Kjøreseddel

6.9.1 Gjeldende rett

Ved persontransport mot vederlag må føreren av drosje, rutevogn mv. ha kjøreseddel i tillegg til førerkort, jf. punkt 3.2. I likhet med førerkortet kan også kjøreseddelen bli nektet utstedt eller tilbakekalt, jf. førerkortforskriften § 7 nr. 7, som nå har hjemmel i yrkestransportloven 21. juni 2002 nr. 45. Reglene har store likhetstrekk med reglene om førerkort, men kjøresedlenes art og karakter har ført til enkelte forskjeller i reguleringen av de ulike kjøreseddelreaksjonene.

Politiet kan avslå søknad om kjøreseddel (nektelse) når søkeren ikke har tilfredsstillende vandel, jf. § 7 nr. 7 bokstav c. Det stilles i praksis strengere krav enn ved førerkort, jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.7.2. Etter praksis er politiets nektelse blitt opprettholdt når søkeren tidligere er domfelt for overtredelser av vegtrafikklovgivningen og når det foreligger domfellelse for ulike straffbare handlinger.

Dersom den som søker om kjøreseddel, er mistenkt for et straffbart forhold som kan ha betydning for adgangen til erverv av kjøreseddel, gir førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav i siste ledd adgang til å nekte utstedelse inntil saken er endelig avgjort (midlertidig nektelse). Reaksjonen er identisk med midlertidig sperrefrist for førerkort, jf. punkt 6.7.1 om vegtrafikkloven § 24 a tredje ledd. Sperrefristregelen i § 24 a annet ledd har derimot ikke noe motstykke i reglene om kjøresedler. Dette henger sammen med at en domfellelse som nevnt i § 24 a annet ledd vil medføre avslag på søknad om erverv av kjøreseddel.

Beslag av kjøreseddel kan skje med hjemmel i førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav i første ledd. Reglene er utformet etter reglene om beslag av førerkort, både når det gjelder vilkår og saksbehandlingsmåte. Treukers fristen for oversendelse til tingretten gjelder imidlertid uavhengig av om innehaveren har samtykket. Retningslinjene for beslag av førerkort legges til grunn ved beslag av kjøreseddel, jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.7.9.

Også reglene om tilbakekall av kjøreseddel har store likhetstrekk med reglene om tap av retten til å føre motorvogn. Det er uttalt i håndhevingsinstruksen at praksis på området bør være streng, slik at det kan være grunnlag for å tilbakekalle en kjøreseddel selv om det ikke er grunnlag for å inndra førerkortet, jf. punkt 3.7.6 i instruksen. Som ved tap av retten til å føre motorvogn faller tilbakekallingsgrunnene i to hovedgrupper.

Etter førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav h første punktum kan politiet kalle kjøreseddelen tilbake «dersom vedkommende ikke er edruelig eller viser seg å være upålitelig eller å ha andre egenskaper som gjør at han må antas å være uskikket til å være fører av bil under personbefordring mot vederlag». Denne reaksjonen skal være tidsubestemt, men politiet vil ofte angi et tidsrom som en uforbindtlig orientering.

For det annet kan et vedtak om tilbakekall av kjøreseddel treffes for en begrenset tid eller for alltid dersom allmenne hensyn tilsier det og bilføreren er ilagt straff for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av samferdselsloven, pliktavholdsloven eller vegtrafikkloven, jf. § 7 nr. 7 bokstav h annet punktum. I praksis blir kjøreseddel tilbakekalt for noe lengre tid enn førerkort blir inndratt for.

Tilbakekalling av kjøreseddelen er ikke til hinder for at politimesteren utferdiger ny kjøreseddel dersom grunnene for tilbakekallingen ikke lenger foreligger, jf. § 7 nr. 7 bokstav h siste punktum. Selv om en kjøreseddel er tilbakekalt for alltid (noe som sjelden vil være tilfelle ved tap av retten til å føre motorvogn), kan altså politimesteren nedsette tilbakekallingstiden ved å utstede ny kjøreseddel.

Se for øvrig punkt 3.4 om klageadgang mv.

6.9.2 Forslaget i høringsnotatet

Også tilbakekalling av kjøreseddel som følge av en straffbar handling har sterke likhetstrekk med tap av retten til å føre motorvogn på samme grunnlag. Departementet foreslo derfor at domstolen som tar standpunkt til straffespørsmålet, også skal kunne tilbakekalle kjøreseddel etter førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav h annet punktum, jf. høringsnotatet s. 37. Departementet foreslo videre at tilbakekall av kjøreseddel fordi innehaveren ikke lenger oppfyller vilkårene for kjøreseddel etter førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav h første punktum, fortsatt skal være en forvaltningsavgjørelse på linje med tap av retten til å føre motorvogn på samme grunnlag.

Departementet ba særskilt om høringsinstansenes synspunkter på om tilbakekall av kjøreseddel fortsatt bør være regulert på forskriftsnivå eller om bestemmelsene bør nedfelles direkte i samferdselsloven (nå yrkestransportloven).

6.9.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten, Politidirektoratet, Asker og Bærum, Vestfoldog Østfold politidistrikterog LO gir uttrykkelig støtte til forslaget om å la domstolene tilbakekalle kjøreseddel etter førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav h annet punktum. Østfold politidistrikt tar dessuten til orde for at det samme bør gjelde når grunnlaget for tilbakekall er andre straffbare handlinger enn trafikkovertredelser:

«Slik tilbakekallsbestemmelsen i dag er utformet vil det imidlertid kun være straffbare overtredelser av veitrafikkloven, pliktavholdsloven og samferdselsloven som skal avgjøres av domstolene. Ved tilbakekall på grunnlag av andre straffbare forhold, f.eks pga vold mot passasjer eller andre trafikanter, sedelighetsforbrytelser, tyveri m.v. vil kompetansen ligge hos politiet. Hensynet til rettssikkerheten, konsekvens og sammenheng i regelverket tilsier at også disse tilfellene bør avgjøres av domstolene.»

Solør tingrett ser ut til å mene at kompetansen bør overføres fullt ut:

«Ut over vilkårene for å inneha det aktuelle førerkort stilles for å få kjøreseddel krav til vandel og, etter nærmere vurdering, kjennskap til stedet man utøver sin virksomhet. Det er og adgang til å inndra kjøreseddelen om man ikke er tilstrekkelig edruelig «eller viser seg å være upålitelig eller å ha andre egenskaper som gjør at han må antas å være uskikket ...».

Disse særlige vurderingstemaene faller noe på siden av det som vurderes når førerkortet inndras, men synes å egne seg godt for vurdering i domstolen i samband med en straffesak som ellers kan føre til inndragning av førerkortet. Det vil være rasjonelt å behandle førerkort og kjøreseddel parallelt. Hvis det er spørsmål om å inndra kjøreseddelen uavhengig av en straffesak kan dette stille seg annerledes. Men alt i alt ser vi det mest ryddig om spørsmålet om inndragning av kjøreseddel behandles av samme organ som tar stilling til inndragning av førerkortet når bakgrunnen for at spørsmålene dukket opp er noenlunde identiske.»

Indre Follo tingrett, Hordaland statsadvokatembeter og Rogaland politidistrikt mener at spørsmål om å tilbakekalle kjøresedler fortsatt bør høre under forvaltningen. Hordaland statsadvokatambeter uttaler at det er en prinsipiell forskjell på tap av retten til å føre motorvogn og inndragning av individuelle godkjennelser for en form for næringsvirksomhet, slik kjøreseddel må sies å være et eksempel på:

«En kjøreseddel har liten verdi om førerkortet [ikke] beholdes, og problemstillingen vil derfor være om en kjøreseddel skal inndras selv om førerkortet ikke inndras, eller om kjøreseddelen skal inndras for en lengre periode enn førerkortet inndras. De lovbrudd som fører til inndragelse av kjøreseddel vil antagelig oftere være av en helt annen karakter enn trafikkovertredelser. Vold- og sedelighetsforbrytelser vil således være forhold som tilsier at kjøreseddel ikke gis, mens inndragning av førerkort i høyden bare vil være aktuelt om vedkommende har benyttet motorvogn som hjelpemiddel til å begå slike overtredelser. Dersom omleggingen skal omfatte inndragning av kjøreseddel vil det også bli et spørsmål om «sperrefrist». Skal politiet i fremtiden kunne nekte å utstede kjøreseddel som følge av straffbare forhold, eller må en slik «sperrefrist» være fastsatt i forelegg eller dom, eventuelt fremgå av generelle regler?»

Også Rogaland politidistrikt fremholder at tilbakekall av kjøreseddel vil være lite praktisk, siden inndragning av førerkort er tilstrekkelig til å hindre vedkommende i å kjøre. Samtidig pekes det på at det vel ikke kan være meningen å overføre til domstolene å trekke tilbake andre former for tillatelser (våpentillatelser, brukthandeltillatelser osv.), slik sammenhengen i systemet i så fall skulle tilsi.

Når det gjelder plassering av hjemmelen, mener Vardø tingrett, riksadvokaten, Politidirektoratet, Asker og Bærumog Vestfold politidistrikter, Sogn og Fjordane vegkontor, LO og Norges Taxiforbund at man bør velge lovs form, i hvert fall i de tilfellene der kompetansen legges til domstolene. De fleste av disse instansene gir uttrykkelig støtte til forslaget om å hjemle kompetansen i samferdselsloven. Riksadvokaten uttaler følgende:

«Selv om reaksjonen ikke vil være straff, vil det være en reaksjon som skal avgjøres i straffeprosessuelle former, og rent prinsipielt bør slike være forankret i lov. Ganske særlig gjelder dette hvor reaksjonen i ennå større grad enn tilbakekall av førerretten får karakter av et «yrkesforbud». Etter riksadvokatens vurdering innebærer lovfesting også at en i utkastet til nr. § 2 nr. 4 på samme måte som for førerkort kan vise til den aktuelle bestemmelse i samferdselsloven.»

I høringsuttalelsen fra Asker og Bærum politidistrikt tas det til orde for at også resten av hjemmelsgrunnlaget for tilbakekall og beslag av kjøreseddel flyttes til samferdselsloven «slik at en også på dette punkt får harmoni med reglene for inndragning av førerkort». Også flere av høringsinstansene synes å mene at «hele hjemmelen» bør flyttes, uavhengig av kompetansegrunnlagene. LO uttaler eksempelvis at reglene om tilbakekall av kjøreseddel «i størst mulig grad» bør nedfelles i samferdselsloven. Østfold politidistrikt mener at hele regelverket om kjøreseddel bør tas inn i samferdselsloven, hvis man først beslutter at reglene om tilbakekall av kjøreseddel skal plasseres der, noe politidistriktet ikke har noen bestemt oppfatning om.

Vegdirektoratet foreslår at hjemmelen for tilbakekall av kjøreseddel plasseres i den nye yrkestransportloven.

Solør tingrett mener derimot at bestemmelsen kan plasseres der den er i dag, det vil si i kjøretøyforskriften § 7, siden øvrige beslektede spesialtilfeller er behandlet i denne bestemmelsen.

6.9.4 Departementets syn

Departementet er enig med de høringsinstansene som har uttalt at en kjøreseddel har liten verdi for den som er fratatt førerkortet, og at spørsmålet først kommer på spissen hvis førerkortet ikke inndras eller hvis kjøreseddelen inndras for en lengre periode enn førerkortet. Som nevnt i punkt 6.9.1 er det imidlertid vanlig praksis at kjøreseddelreaksjonen er strengest.

Det er ikke vanskelig å tenke seg straffbare forhold som bør lede til at vedkommende mister retten til å drive personbefordring mot vederlag, selv om han eller hun får beholde retten til å føre motorvogn i andre sammenhenger. Dette vil særlig være praktisk ved straffbare handlinger som ikke er trafikkovertredelser i snever forstand, som for eksempel overgrep eller voldsutøvelse i forbindelse med drosjevirksomhet. Domstolene vil etter omstendighetene ha anledning til å idømme tap av retten til å utøve slik virksomhet i medhold av straffeloven § 29 nr. 2. Det er etter departementets oppfatning naturlig at den særlige hjemmelen for å tilbakekalle kjøreseddelen gjøres tilsvarende vid, slik at begrensningen til overtredelser av vegtrafikkloven mv. i førerkortforskriften § 7 nr. 7 bokstav h annet punktum sløyfes, slik Østfold politidistrikt foreslår.

Det er etter departementets syn mer tvilsomt hvem som bør treffe avgjørelser om tilbakekall av kjøreseddel. Reaksjonen har på den ene side likhetstrekk med andre former for tilbakekall av en forvaltningsrettslig bevilling. På den annen side vil reaksjonen medføre et alvorlig inngrep for den det gjelder, som risikerer å miste levebrødet sitt. Det vil da gi best sammenheng med reglene om andre førerkortreaksjoner at domstolene tar stilling til fratakelse av kjøreseddel i forbindelse med straffesaken.

Dette stiller seg annerledes for tilbakekall av kjøreseddel som ikke har noen direkte tilknytning til en straffesak, jf. § 7 nr. 7 bokstav b første punktum. Her er parallellen til tap av føreretten etter vegtrafikkloven § 34 mv. nærliggende.

I likhet med de fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, mener departementet at tilbakekall av kjøreseddel bør nedfelles i formell lov og ikke i forskrift som i dag. Det vises i den forbindelse særlig til inngrepets alvorlige karakter og til likheten med tap av førerkort som type reaksjon.

For å få et mest mulig helhetlig og oversiktig regelverk, bør også hjemlene for nektelse, midlertidig nektelse og beslag av kjøreseddel overføres til formell lov. Departementet er enig med Solør tingrett i at beslektede tilfeller bør reguleres samlet, men trekker en annen konklusjon av dette synspunktet, og går inn for at reglene i stedet plasseres samlet i formell lovs form.

Den tidligere samferdselsloven er erstattet av yrkestransportloven 21. juni 2002 nr. 45, som i § 4 har regler om løyve for persontransport med motorvogn. Det vil være naturlig at i hvert fall de mest sentrale reglene om kjøreseddel tas inn i denne loven.

Når det gjelder nektelse, midlertidig nektelse og beslag, går departementet inn for at vedtakskompetansen beholdes i forvaltningen. Det vises i den forbindelse til det som er sagt om tilsvarende reaksjoner for førerkort, jf. punkt 6.5.4 om nektelse, punkt 6.7.4 om midlertidig sperrefrist og punkt 6.1.1 om beslag.

6.10 Bruksforbud

6.10.1 Gjeldende rett

Vegtrafikkloven § 36 gir politiet hjemmel til å forby bruk av bestemte kjøretøy, inndra kjennemerker og vognkort og til å ta kjøretøyet i forvaring.

Paragraf § 36 nr. 1 gir nærmere bestemt politiet og regionvegkontoret hjemmel til å forby bruken av motorvogn og tilhenger til motorvogn ved manglende omregistrering, mangelfull sikring av last etc., jf. oppregningen i bokstav a til g. Bruksforbudet fastsettes «for så lang tid som nødvendig». Denne reaksjonen har nær tilknytning til den tilstanden selve kjøretøyet er i.

Nr. 2 og 4 fastsetter vilkårene for å nedlegge bruksforbud på grunn av kjøringen, og har mer karakter av å være en tilleggsreaksjon mot førerens atferd. Nr. 2 gjelder motorvogn og tilhenger til motorvogn, mens nr. 4 gjelder annet kjøretøy og benyttes lite i praksis.

For å kunne nedlegge bruksforbud etter § 36 nr. 2 må eieren eller noen som stadig bruker motorvognen med hans samtykke, ha benyttet den i strid med trafikkbestemmelser som nevnt i bokstav a til d. Bokstav c retter seg generelt mot kjøring i strid med bestemmelser i eller i medhold av vegtrafikkloven, under forutsetning av at vedkommende tidligere er ilagt straff for overtredelser av slik bestemmelse eller av straffeloven kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred eller § 351 om å volde fare for ferdselen på offentlig sted. Bruksforbud etter § 36 nr. 4 kan nedlegges dersom kjøretøyet ikke er i forsvarlig stand, eller dersom eieren eller noen som stadig bruker det med hans samtykke, har brukt det til uforsvarlig kjøring i strid med bestemmelser i eller i medhold av vegtrafikkloven. I begge bestemmelsene er det et vilkår at hensynet til trafikksikkerheten tilsier et bruksforbud. Forbudet skal alltid fastsettes for en bestemt tid, inntil 1 år for bruksforbud etter nr. 2 og inntil 6 måneder etter nr. 4. Reaksjonen er ikke obligatorisk, men ilegges på grunnlag av et hensiktsmessighetsskjønn.

Paragraf 36 nr. 3 gir politiet, regionvegkontoret og tollvesenet hjemmel til å inndra kjennemerker og vognkort dersom kjøretøyet er registrert. I nr. 5 er politiet dessuten gitt hjemmel til å nedlegge midlertidig forbud mot bruken av kjøretøyet og til å ta kjøretøyet i forvaring i de tilfellene dette fremstår som nødvendig.

6.10.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet ga i høringsnotatet s. 37 uttrykk for at det er mest hensiktsmessig at politiet, og ikke domstolene, fortsatt skal avgjøre om det skal nedlegges forbud mot bruk av motorvogn eller kjøretøy, selv om forbudet nedlegges som en reaksjon på førerens atferd i trafikken, jf. vegtrafikkloven § 36 nr. 2 og nr. 4 siste alternativ.

Innledningsvis ble det pekt på at slikt forbud riktignok er en reaksjon mot en lovovertredelse, på lik linje med for eksempel tap av føreretten etter § 33 nr. 1 annet ledd første punktum, jf. punkt 6.2.1. Det ble videre vist til at bruksforbudet i stor grad bygger på den samme grunntanken som ligger bak de tiltak retten kan beslutte etter straffeloven § 35 fjerde ledd (i stedet for inndragning av motorvognen), men at det er lite anvendt i praksis. Bakgrunnen for at departementet likevel gikk inn for at kompetansen beholdes i politiet, var at reaksjonen ikke forutsetter en ilagt straff for en straffbar handling i samme grad som for eksempel tap av retten til å føre motorvogn etter § 33 nr. 1 annet ledd første punktum. Som påpekt i høringsnotatet, legges det i stedet opp til en bredere vurdering, der tidligere straffbare handlinger utgjør ett av flere momenter som politiet må ta stilling til før reaksjonen eventuelt kan ilegges, og hvor reaksjonen ikke er obligatorisk, jf. foran.

6.10.3 Høringsinstansenes syn

Hordaland statsadvokatembeter, Oslo politidistriktog Sogn og Fjordane vegkontor sier seg enig i at bruksforbud fremdeles skal avgjøres administrativt.

6.10.4 Departementets syn

Departementet holder fast ved at det ikke bør gjøres endringer i vegtrafikkloven § 36 om bruksforbud, et synspunkt det ikke kom innsigelser mot i høringsrunden. For øvrig henvises det til begrunnelsen i høringsnotatet, jf. foran.