11 Behandlingen av borgerlige rettskrav i ankeinstansen

Ved lov 4. mai 2001 nr. 16 ble straffeprosessloven § 434 endret for at det i større grad skulle bli mulig å behandle borgerlige rettskrav som en del av straffesaken i ankeinstansen. Før lovendringen var adgangen som hovedregel begrenset til de fullstendige anker (saker hvor det er anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet). For begrensede anker kunne de borgerlige rettskrav behandles bare så langt avgjørelsen umiddelbart berodde på den avgjørelsen som ble truffet i straffesaken. For tap av retten til arv gjaldt det visse særregler.

Bakgrunnen for lovendringen var at hovedvilkåret om at anken måtte gjelde bevisvurderingen under skyldsspørsmålet ikke hadde like gode grunner for seg etter at to-instansreformen ble iverksatt, og at det kunne være prosessøkonomisk uheldig om lagmannsretten måtte behandle de borgerlige krav i en egen sak. Departementet viste til at det for eksempel kan være behov for å prøve oppreisningsnivået i en sak der det ellers bare er anket over straffutmålingen, og at begrensningen kunne føre til at noen erklærte fullstendig anke bare for å få prøvet de borgerlige krav, jf. Ot.prp. nr. 18 (2000-2001) s. 22. Ved lovendringen ble det derfor åpnet adgang til å kreve ny behandling av de borgerlige rettskrav også når anken gjelder avgjørelsen av straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1. Forutsetningen er at vilkårene i §§ 427 til 433 er oppfylt.

For andre begrensede anker - hvor det bare er anket over lovanvendelsen (under skyldspørsmålet) eller saksbehandlingen - gjelder det fortsatt visse begrensninger i adgangen til å få borgerlige rettskrav behandlet i ankeomgangen. I slike saker kan de borgerlige krav bare behandles i ankesaken dersom ankedomstolen samtykker, jf. § 434 første ledd annet punktum.

Departementet mente i proposisjonen side 23-24 at det ville være uheldig om en sterkt avgrenset straffutmålingsanke skulle kunne utvikle seg til en omfattende erstatningssak. Det la imidlertid til grunn at en henvisning til reglene om saksbehandlingen i første instans ville gi ankedomstolen tilstrekkelig kompetanse til å avslå behandling av det borgerlige rettskravet dersom dette ville medføre uforholdsmessige ulemper for avviklingen av straffesaken. Denne forutsetningen holder imidlertid bare stikk dersom den fornærmede selv fremmer kravet. Når påtalemyndigheten fremmer kravet, har ikke retten adgang til å nekte kravet fremmet, jf. Ot.prp. nr. 35 (1978-79) s. 237. For straffutmålingsanker medførte lovendringen derfor at adgangen til å medta borgerlige krav ble utilsiktet vid, jf. også Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, bind II (3. utg., Oslo 2001) s. 1327.

Departementet holder fast ved at ankeinstansen i de aktuelle tilfeller bør ha adgang til å nekte å behandle borgerlige rettskrav, og foreslår derfor at dette skal gå uttrykkelig frem av bestemmelsen, jf. utkastet til § 434 første punktum bokstav b. I tråd med retningslinjene i Ot.prp. nr. 18 (2000-2001) går departementet inn for at ankeinstansen i slike tilfeller bare skal kunne nekte å behandle kravet der det vil medføre en kvalifisert ulempe å ta kravet med som en del av straffesaken. Det foreslås at vurderingstemaet skal være det samme som etter § 428, og følgelig knyttes til begrepet «vesentlig ulempe», jf. merknadene til bestemmelsen i punkt 13 nedenfor.