1 De Forente Nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet
United Nations convention against transnational organized crime
Article 1
Statement of purpose
The purpose of this Convention is to promote cooperation to prevent and combat transnational organized crime more effectively.
Article 2
Use of terms
For the purposes of this Convention:
«Organized criminal group» shall mean a structured group of three or more persons, existing for a period of time and acting in concert with the aim of committing one or more serious crimes or offences established in accordance with this Convention, in order to obtain, directly or indirectly, a financial or other material benefit;
«Serious crime» shall mean conduct constituting an offence punishable by a maximum deprivation of liberty of at least four years or a more serious penalty;
«Structured group» shall mean a group that is not randomly formed for the immediate commission of an offence and that does not need to have formally defined roles for its members, continuity of its membership or a developed structure;
«Property» shall mean assets of every kind, whether corporeal or incorporeal, movable or immovable, tangible or intangible, and legal documents or instruments evidencing title to, or interest in, such assets;
«Proceeds of crime» shall mean any property derived from or obtained, directly or indirectly, through the commission of an offence;
«Freezing» or «seizure» shall mean temporarily prohibiting the transfer, conversion, disposition or movement of property or temporarily assuming custody or control of property on the basis of an order issued by a court or other competent authority;
«Confiscation», which includes forfeiture where applicable, shall mean the permanent deprivation of property by order of a court or other competent authority;
«Predicate offence» shall mean any offence as a result of which proceeds have been generated that may become the subject of an offence as defined in article 6 of this Convention;
«Controlled delivery» shall mean the technique of allowing illicit or suspect consignments to pass out of, through or into the territory of one or more States, with the knowledge and under the supervision of their competent authorities, with a view to the investigation of an offence and the identification of persons involved in the commission of the offence;
«Regional economic integration organization» shall mean an organization constituted by sovereign States of a given region, to which its member States have transferred competence in respect of matters governed by this Convention and which has been duly authorized, in accordance with its internal procedures, to sign, ratify, accept, approve or accede to it; references to «States Parties» under this Convention shall apply to such organizations within the limits of their competence.
Article 3
Scope of application
This Convention shall apply, except as otherwise stated herein, to the prevention, investigation and prosecution of:
The offences established in accordance with articles 5, 6, 8 and 23 of this Convention; and
Serious crime as defined in article 2 of this Convention; where the offence is transnational in nature and involves an organized criminal group.
For the purpose of paragraph 1 of this article, an offence is transnational in nature if:
It is committed in more than one State;
It is committed in one State but a substantial part of its preparation, planning, direction or control takes place in another State;
It is committed in one State but involves an organized criminal group that engages in criminal activities in more than one State; or
It is committed in one State but has substantial effects in another State.
Article 4
Protection of sovereignty
States Parties shall carry out their obligations under this Convention in a manner consistent with the principles of sovereign equality and territorial integrity of States and that of non-intervention in the domestic affairs of other States.
Nothing in this Convention entitles a State Party to undertake in the territory of another State the exercise of jurisdiction and performance of functions that are reserved exclusively for the authorities of that other State by its domestic law.
Article 5
Criminalization of participation in an organizedn criminal group
Each State Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences, when committed intentionally:
Either or both of the following as criminal offences distinct from those involving the attempt or completion of the criminal activity:
Agreeing with one or more other persons to commit a serious crime for a purpose relating directly or indirectly to the obtaining of a financial or other material benefit and, where required by domestic law, involving an act undertaken by one of the participants in furtherance of the agreement or involving an organized criminal group;
Conduct by a person who, with knowledge of either the aim and general criminal activity of an organized criminal group or its intention to commit the crimes in question, takes an active part in:
criminal activities of the organized criminal group;
Other activities of the organized criminal group in the knowledge that his or her participation will contribute to the achievement of the above-described criminal aim;
Organizing, directing, aiding, abetting, facilitating or counselling the commission of serious crime involving an organized criminal group.
The knowledge, intent, aim, purpose or agreement referred to in paragraph 1 of this article may be inferred from objective factual circumstances.
States Parties whose domestic law requires involvement of an organized criminal group for purposes of the offences established in accordance with paragraph 1 (a) (i) of this article shall ensure that their domestic law covers all serious crimes involving organized criminal groups. Such States Parties, as well as States Parties whose domestic law requires an act in furtherance of the agreement for purposes of the offences established in accordance with paragraph 1 (a) (i) of this article, shall so inform the Secretary-General of the United Nations at the time of their signature or of deposit of their instrument of ratification, acceptance or approval of or accession to this Convention.
Article 6
Criminalization of the laundering of proceeds of crime
Each State Party shall adopt, in accordance with fundamental principles of its domestic law, such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences, when committed intentionally:
The conversion or transfer of property, knowing that such property is the proceeds of crime, for the purpose of concealing or disguising the illicit origin of the property or of helping any person who is involved in the commission of the predicate offence to evade the legal consequences of his or her action;
The concealment or disguise of the true nature, source, location, disposition, movement or ownership of or rights with respect to property, knowing that such property is the proceeds of crime;
Subject to the basic concepts of its legal system:
The acquisition, possession or use of property, knowing, at the time of receipt, that such property is the proceeds of crime;
Participation in, association with or conspiracy to commit, attempts to commit and aiding, abetting, facilitating and counselling the commission of any of the offences established in accordance with this article.
For purposes of implementing or applying paragraph 1 of this article:
Each State Party shall seek to apply paragraph 1 of this article to the widest range of predicate offences;
Each State Party shall include as predicate offences all serious crime as defined in article 2 of this Convention and the offences established in accordance with articles 5, 8 and 23 of this Convention. In the case of States Parties whose legislation sets out a list of specific predicate offences, they shall, at a minimum, include in such list a comprehensive range of offences associated with organized criminal groups;
For the purposes of subparagraph (b), predicate offences shall include offences committed both within and outside the jurisdiction of the State Party in question. However, offences committed outside the jurisdiction of a State Party shall constitute predicate offences only when the relevant conduct is a criminal offence under the domestic law of the State where it is committed and would be a criminal offence under the domestic law of the State Party implementing or applying this article had it been committed there;
Each State Party shall furnish copies of its laws that give effect to this article and of any subsequent changes to such laws or a description thereof to the Secretary-General of the United Nations;
If required by fundamental principles of the domestic law of a State Party, it may be provided that the offences set forth in paragraph 1 of this article do not apply to the persons who committed the predicate offence;
Knowledge, intent or purpose required as an element of an offence set forth in paragraph 1 of this article may be inferred from objective factual circumstances.
Article 7
Measures to combat money-laundering
Each State Party:
Shall institute a comprehensive domestic regulatory and supervisory regime for banks and non-bank financial institutions and, where appropriate, other bodies particularly susceptible to money-laundering, within its competence, in order to deter and detect all forms of money-laundering, which regime shall emphasize requirements for customer identification, record-keeping and the reporting of suspicious transactions;
Shall, without prejudice to articles 18 and 27 of this Convention, ensure that administrative, regulatory, law enforcement and other authorities dedicated to combating money-laundering (including, where appropriate under domestic law, judicial authorities) have the ability to cooperate and exchange information at the national and international levels within the conditions prescribed by its domestic law and, to that end, shall consider the establishment of a financial intelligence unit to serve as a national centre for the collection, analysis and dissemination of information regarding potential money-laundering.
States Parties shall consider implementing feasible measures to detect and monitor the movement of cash and appropriate negotiable instruments across their borders, subject to safeguards to ensure proper use of information and without impeding in any way the movement of legitimate capital. Such measures may include a requirement that individuals and businesses report the cross-border transfer of substantial quantities of cash and appropriate negotiable instruments.
In establishing a domestic regulatory and supervisory regime under the terms of this article, and without prejudice to any other article of this Convention, States Parties are called upon to use as a guideline the relevant initiatives of regional, interregional and multilateral organizations against money-laundering.
States Parties shall endeavour to develop and promote global, regional, subregional and bilateral cooperation among judicial, law enforcement and financial regulatory authorities in order to combat money-laundering.
Article 8
Criminalization of corruption
Each State Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences, when committed intentionally:
The promise, offering or giving to a public official, directly or indirectly, of an undue advantage, for the official himself or herself or another person or entity, in order that the official act or refrain from acting in the exercise of his or her official duties;
The solicitation or acceptance by a public official, directly or indirectly, of an undue advantage, for the official himself or herself or another person or entity, in order that the official act or refrain from acting in the exercise of his or her official duties.
Each State Party shall consider adopting such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences conduct referred to in paragraph 1 of this article involving a foreign public official or international civil servant. Likewise, each State Party shall consider establishing as criminal offences other forms of corruption.
Each State Party shall also adopt such measures as may be necessary to establish as a criminal offence participation as an accomplice in an offence established in accordance with this article.
For the purposes of paragraph 1 of this article and article 9 of this Convention, «public official» shall mean a public official or a person who provides a public service as defined in the domestic law and as applied in the criminal law of the State Party in which the person in question performs that function.
Article 9
Measures against corruption
In addition to the measures set forth in article 8 of this Convention, each State Party shall, to the extent appropriate and consistent with its legal system, adopt legislative, administrative or other effective measures to promote integrity and to prevent, detect and punish the corruption of public officials.
Each State Party shall take measures to ensure effective action by its authorities in the prevention, detection and punishment of the corruption of public officials, including providing such authorities with adequate independence to deter the exertion of inappropriate influence on their actions.
Article 10
Liability of legal persons
Each State Party shall adopt such measures as may be necessary, consistent with its legal principles, to establish the liability of legal persons for participation in serious crimes involving an organized criminal group and for the offences established in accordance with articles 5, 6, 8 and 23 of this Convention.
Subject to the legal principles of the State Party, the liability of legal persons may be criminal, civil or administrative.
Such liability shall be without prejudice to the criminal liability of the natural persons who have committed the offences.
Each State Party shall, in particular, ensure that legal persons held liable in accordance with this article are subject to effective, proportionate and dissuasive criminal or non-criminal sanctions, including monetary sanctions.
Article 11
Prosecution, adjudication and sanctions
Each State Party shall make the commission of an offence established in accordance with articles 5, 6, 8 and 23 of this Convention liable to sanctions that take into account the gravity of that offence.
Each State Party shall endeavour to ensure that any discretionary legal powers under its domestic law relating to the prosecution of persons for offences covered by this Convention are exercised to maximize the effectiveness of law enforcement measures in respect of those offences and with due regard to the need to deter the commission of such offences.
In the case of offences established in accordance with articles 5, 6, 8 and 23 of this Convention, each State Party shall take appropriate measures, in accordance with its domestic law and with due regard to the rights of the defence, to seek to ensure that conditions imposed in connection with decisions on release pending trial or appeal take into consideration the need to ensure the presence of the defendant at subsequent criminal proceedings.
Each State Party shall ensure that its courts or other competent authorities bear in mind the grave nature of the offences covered by this Convention when considering the eventuality of early release or parole of persons convicted of such offences.
Each State Party shall, where appropriate, establish under its domestic law a long statute of limitations period in which to commence proceedings for any offence covered by this Convention and a longer period where the alleged offender has evaded the administration of justice.
Nothing contained in this Convention shall affect the principle that the description of the offences established in accordance with this Convention and of the applicable legal defences or other legal principles controlling the lawfulness of conduct is reserved to the domestic law of a State Party and that such offences shall be prosecuted and punished in accordance with that law.
Article 12
Confiscation and seizure
States Parties shall adopt, to the greatest extent possible within their domestic legal systems, such measures as may be necessary to enable confiscation of:
Proceeds of crime derived from offences covered by this Convention or property the value of which corresponds to that of such proceeds;
Property, equipment or other instrumentalities used in or destined for use in offences covered by this Convention.
States Parties shall adopt such measures as may be necessary to enable the identification, tracing, freezing or seizure of any item referred to in paragraph 1 of this article for the purpose of eventual confiscation.
If proceeds of crime have been transformed or converted, in part or in full, into other property, such property shall be liable to the measures referred to in this article instead of the proceeds.
If proceeds of crime have been intermingled with property acquired from legitimate sources, such property shall, without prejudice to any powers relating to freezing or seizure, be liable to confiscation up to the assessed value of the intermingled proceeds.
Income or other benefits derived from proceeds of crime, from property into which proceeds of crime have been transformed or converted or from property with which proceeds of crime have been intermingled shall also be liable to the measures referred to in this article, in the same manner and to the same extent as proceeds of crime.
For the purposes of this article and article 13 of this Convention, each State Party shall empower its courts or other competent authorities to order that bank, financial or commercial records be made available or be seized. States Parties shall not decline to act under the provisions of this paragraph on the ground of bank secrecy.
States Parties may consider the possibility of requiring that an offender demonstrate the lawful origin of alleged proceeds of crime or other property liable to confiscation, to the extent that such a requirement is consistent with the principles of their domestic law and with the nature of the judicial and other proceedings.
The provisions of this article shall not be construed to prejudice the rights of bona fide third parties.
Nothing contained in this article shall affect the principle that the measures to which it refers shall be defined and implemented in accordance with and subject to the provisions of the domestic law of a State Party.
Article 13
International cooperation for purposes of confiscation
A State Party that has received a request from another State Party having jurisdiction over an offence covered by this Convention for confiscation of proceeds of crime, property, equipment or other instrumentalities referred to in article 12, paragraph 1, of this Convention situated in its territory shall, to the greatest extent possible within its domestic legal system:
Submit the request to its competent authorities for the purpose of obtaining an order of confiscation and, if such an order is granted, give effect to it; or
Submit to its competent authorities, with a view to giving effect to it to the extent requested, an order of confiscation issued by a court in the territory of the requesting State Party in accordance with article 12, paragraph 1, of this Convention insofar as it relates to proceeds of crime, property, equipment or other instrumentalities referred to in article 12, paragraph 1, situated in the territory of the requested State Party.
Following a request made by another State Party having jurisdiction over an offence covered by this Convention, the requested State Party shall take measures to identify, trace and freeze or seize proceeds of crime, property, equipment or other instrumentalities referred to in article 12, paragraph 1, of this Convention for the purpose of eventual confiscation to be ordered either by the requesting State Party or, pursuant to a request under paragraph 1 of this article, by the requested State Party.
The provisions of article 18 of this Convention are applicable, mutatis mutandis, to this article. In addition to the information specified in article 18, paragraph 15, requests made pursuant to this article shall contain:
In the case of a request pertaining to paragraph 1 (a) of this article, a description of the property to be confiscated and a statement of the facts relied upon by the requesting State Party sufficient to enable the requested State Party to seek the order under its domestic law;
In the case of a request pertaining to paragraph 1 (b) of this article, a legally admissible copy of an order of confiscation upon which the request is based issued by the requesting State Party, a statement of the facts and information as to the extent to which execution of the order is requested;
In the case of a request pertaining to paragraph 2 of this article, a statement of the facts relied upon by the requesting State Party and a description of the actions requested.
The decisions or actions provided for in paragraphs 1 and 2 of this article shall be taken by the requested State Party in accordance with and subject to the provisions of its domestic law and its procedural rules or any bilateral or multilateral treaty, agreement or arrangement to which it may be bound in relation to the requesting State Party.
Each State Party shall furnish copies of its laws and regulations that give effect to this article and of any subsequent changes to such laws and regulations or a description thereof to the Secretary-General of the United Nations.
If a State Party elects to make the taking of the measures referred to in paragraphs 1 and 2 of this article conditional on the existence of a relevant treaty, that State Party shall consider this Convention the necessary and sufficient treaty basis.
Cooperation under this article may be refused by a State Party if the offence to which the request relates is not an offence covered by this Convention.
The provisions of this article shall not be construed to prejudice the rights of bona fide third parties.
States Parties shall consider concluding bilateral or multilateral treaties, agreements or arrangements to enhance the effectiveness of international cooperation undertaken pursuant to this article.
Article 14
Disposal of confiscated proceeds of crime or property
Proceeds of crime or property confiscated by a State Party pursuant to articles 12 or 13, paragraph 1, of this Convention shall be disposed of by that State Party in accordance with its domestic law and administrative procedures.
When acting on the request made by another State Party in accordance with article 13 of this Convention, States Parties shall, to the extent permitted by domestic law and if so requested, give priority consideration to returning the confiscated proceeds of crime or property to the requesting State Party so that it can give compensation to the victims of the crime or return such proceeds of crime or property to their legitimate owners.
When acting on the request made by another State Party in accordance with articles 12 and 13 of this Convention, a State Party may give special consideration to concluding agreements or arrangements on:
Contributing the value of such proceeds of crime or property or funds derived from the sale of such proceeds of crime or property or a part thereof to the account designated in accordance with article 30, paragraph 2 (c), of this Convention and to intergovernmental bodies specializing in the fight against organized crime;
Sharing with other States Parties, on a regular or case-by-case basis, such proceeds of crime or property, or funds derived from the sale of such proceeds of crime or property, in accordance with its domestic law or administrative procedures.
Article 15
Jurisdiction
Each State Party shall adopt such measures as may be necessary to establish its jurisdiction over the offences established in accordance with articles 5, 6, 8 and 23 of this Convention when:
The offence is committed in the territory of that State Party; or
The offence is committed on board a vessel that is flying the flag of that State Party or an aircraft that is registered under the laws of that State Party at the time that the offence is committed.
Subject to article 4 of this Convention, a State Party may also establish its jurisdiction over any such offence when:
The offence is committed against a national of that State Party;
The offence is committed by a national of that State Party or a stateless person who has his or her habitual residence in its territory; or
The offence is:
One of those established in accordance with article 5, paragraph 1, of this Convention and is committed outside its territory with a view to the commission of a serious crime within its territory;
One of those established in accordance with article 6, paragraph 1 (b) (ii), of this Convention and is committed outside its territory with a view to the commission of an offence established in accordance with article 6, paragraph 1 (a) (i) or (ii) or (b) (i), of this Convention within its territory.
For the purposes of article 16, paragraph 10, of this Convention, each State Party shall adopt such measures as may be necessary to establish its jurisdiction over the offences covered by this Convention when the alleged offender is present in its territory and it does not extradite such person solely on the ground that he or she is one of its nationals.
Each State Party may also adopt such measures as may be necessary to establish its jurisdiction over the offences covered by this Convention when the alleged offender is present in its territory and it does not extradite him or her.
If a State Party exercising its jurisdiction under paragraph 1 or 2 of this article has been notified, or has otherwise learned, that one or more other States Parties are conducting an investigation, prosecution or judicial proceeding in respect of the same conduct, the competent authorities of those States Parties shall, as appropriate, consult one another with a view to coordinating their actions.
Without prejudice to norms of general international law, this Convention does not exclude the exercise of any criminal jurisdiction established by a State Party in accordance with its domestic law.
Article 16
Extradition
This article shall apply to the offences covered by this Convention or in cases where an offence referred to in article 3, paragraph 1 (a) or (b), involves an organized criminal group and the person who is the subject of the request for extradition is located in the territory of the requested State Party, provided that the offence for which extradition is sought is punishable under the domestic law of both the requesting State Party and the requested State Party.
If the request for extradition includes several separate serious crimes, some of which are not covered by this article, the requested State Party may apply this article also in respect of the latter offences.
Each of the offences to which this article applies shall be deemed to be included as an extraditable offence in any extradition treaty existing between States Parties. States Parties undertake to include such offences as extraditable offences in every extradition treaty to be concluded between them.
If a State Party that makes extradition conditional on the existence of a treaty receives a request for extradition from another State Party with which it has no extradition treaty, it may consider this Convention the legal basis for extradition in respect of any offence to which this article applies.
States Parties that make extradition conditional on the existence of a treaty shall:
At the time of deposit of their instrument of ratification, acceptance, approval of or accession to this Convention, inform the Secretary-General of the United Nations whether they will take this Convention as the legal basis for cooperation on extradition with other States Parties to this Convention; and
If they do not take this Convention as the legal basis for cooperation on extradition, seek, where appropriate, to conclude treaties on extradition with other States Parties to this Convention in order to implement this article.
States Parties that do not make extradition conditional on the existence of a treaty shall recognize offences to which this article applies as extraditable offences between themselves.
Extradition shall be subject to the conditions provided for by the domestic law of the requested State Party or by applicable extradition treaties, including, inter alia, conditions in relation to the minimum penalty requirement for extradition and the grounds upon which the requested State Party may refuse extradition.
States Parties shall, subject to their domestic law, endeavour to expedite extradition procedures and to simplify evidentiary requirements relating thereto in respect of any offence to which this article applies.
Subject to the provisions of its domestic law and its extradition treaties, the requested State Party may, upon being satisfied that the circumstances so warrant and are urgent and at the request of the requesting State Party, take a person whose extradition is sought and who is present in its territory into custody or take other appropriate measures to ensure his or her presence at extradition proceedings.
A State Party in whose territory an alleged offender is found, if it does not extradite such person in respect of an offence to which this article applies solely on the ground that he or she is one of its nationals, shall, at the request of the State Party seeking extradition, be obliged to submit the case without undue delay to its competent authorities for the purpose of prosecution. Those authorities shall take their decision and conduct their proceedings in the same manner as in the case of any other offence of a grave nature under the domestic law of that State Party. The States Parties concerned shall cooperate with each other, in particular on procedural and evidentiary aspects, to ensure the efficiency of such prosecution.
Whenever a State Party is permitted under its domestic law to extradite or otherwise surrender one of its nationals only upon the condition that the person will be returned to that State Party to serve the sentence imposed as a result of the trial or proceedings for which the extradition or surrender of the person was sought and that State Party and the State Party seeking the extradition of the person agree with this option and other terms that they may deem appropriate, such conditional extradition or surrender shall be sufficient to discharge the obligation set forth in paragraph 10 of this article.
If extradition, sought for purposes of enforcing a sentence, is refused because the person sought is a national of the requested State Party, the requested Party shall, if its domestic law so permits and in conformity with the requirements of such law, upon application of the requesting Party, consider the enforcement of the sentence that has been imposed under the domestic law of the requesting Party or the remainder thereof.
Any person regarding whom proceedings are being carried out in connection with any of the offences to which this article applies shall be guaranteed fair treatment at all stages of the proceedings, including enjoyment of all the rights and guarantees provided by the domestic law of the State Party in the territory of which that person is present.
Nothing in this Convention shall be interpreted as imposing an obligation to extradite if the requested State Party has substantial grounds for believing that the request has been made for the purpose of prosecuting or punishing a person on account of that person»s sex, race, religion, nationality, ethnic origin or political opinions or that compliance with the request would cause prejudice to that person»s position for any one of these reasons.
States Parties may not refuse a request for extradition on the sole ground that the offence is also considered to involve fiscal matters.
Before refusing extradition, the requested State Party shall, where appropriate, consult with the requesting State Party to provide it with ample opportunity to present its opinions and to provide information relevant to its allegation.
States Parties shall seek to conclude bilateral and multilateral agreements or arrangements to carry out or to enhance the effectiveness of extradition.
Article 17
Transfer of sentenced persons
States Parties may consider entering into bilateral or multilateral agreements or arrangements on the transfer to their territory of persons sentenced to imprisonment or other forms of deprivation of liberty for offences covered by this Convention, in order that they may complete their sentences there.
Article 18
Mutual legal assistance
States Parties shall afford one another the widest measure of mutual legal assistance in investigations, prosecutions and judicial proceedings in relation to the offences covered by this Convention as provided for in article 3 and shall reciprocally extend to one another similar assistance where the requesting State Party has reasonable grounds to suspect that the offence referred to in article 3, paragraph 1 (a) or (b), is transnational in nature, including that victims, witnesses, proceeds, instrumentalities or evidence of such offences are located in the requested State Party and that the offence involves an organized criminal group.
Mutual legal assistance shall be afforded to the fullest extent possible under relevant laws, treaties, agreements and arrangements of the requested State Party with respect to investigations, prosecutions and judicial proceedings in relation to the offences for which a legal person may be held liable in accordance with article 10 of this Convention in the requesting State Party.
Mutual legal assistance to be afforded in accordance with this article may be requested for any of the following purposes:
Taking evidence or statements from persons;
Effecting service of judicial documents;
Executing searches and seizures, and freezing;
Examining objects and sites;
Providing information, evidentiary items and expert evaluations;
Providing originals or certified copies of relevant documents and records, including government, bank, financial, corporate or business records;
Identifying or tracing proceeds of crime, property, instrumentalities or other things for evidentiary purposes;
Facilitating the voluntary appearance of persons in the requesting State Party;
Any other type of assistance that is not contrary to the domestic law of the requested State Party.
Without prejudice to domestic law, the competent authorities of a State Party may, without prior request, transmit information relating to criminal matters to a competent authority in another State Party where they believe that such information could assist the authority in undertaking or successfully concluding inquiries and criminal proceedings or could result in a request formulated by the latter State Party pursuant to this Convention.
The transmission of information pursuant to paragraph 4 of this article shall be without prejudice to inquiries and criminal proceedings in the State of the competent authorities providing the information. The competent authorities receiving the information shall comply with a request that said information remain confidential, even temporarily, or with restrictions on its use. However, this shall not prevent the receiving State Party from disclosing in its proceedings information that is exculpatory to an accused person. In such a case, the receiving State Party shall notify the transmitting State Party prior to the disclosure and, if so requested, consult with the transmitting State Party. If, in an exceptional case, advance notice is not possible, the receiving State Party shall inform the transmitting State Party of the disclosure without delay.
The provisions of this article shall not affect the obligations under any other treaty, bilateral or multilateral, that governs or will govern, in whole or in part, mutual legal assistance.
Paragraphs 9 to 29 of this article shall apply to requests made pursuant to this article if the States Parties in question are not bound by a treaty of mutual legal assistance. If those States Parties are bound by such a treaty, the corresponding provisions of that treaty shall apply unless the States Parties agree to apply paragraphs 9 to 29 of this article in lieu thereof. States Parties are strongly encouraged to apply these paragraphs if they facilitate cooperation.
States Parties shall not decline to render mutual legal assistance pursuant to this article on the ground of bank secrecy.
States Parties may decline to render mutual legal assistance pursuant to this article on the ground of absence of dual criminality. However, the requested State Party may, when it deems appropriate, provide assistance, to the extent it decides at its discretion, irrespective of whether the conduct would constitute an offence under the domestic law of the requested State Party.
A person who is being detained or is serving a sentence in the territory of one State Party whose presence in another State Party is requested for purposes of identification, testimony or otherwise providing assistance in obtaining evidence for investigations, prosecutions or judicial proceedings in relation to offences covered by this Convention may be transferred if the following conditions are met:
The person freely gives his or her informed consent;
The competent authorities of both States Parties agree, subject to such conditions as those States Parties may deem appropriate.
For the purposes of paragraph 10 of this article:
The State Party to which the person is transferred shall have the authority and obligation to keep the person transferred in custody, unless otherwise requested or authorized by the State Party from which the person was transferred;
The State Party to which the person is transferred shall without delay implement its obligation to return the person to the custody of the State Party from which the person was transferred as agreed beforehand, or as otherwise agreed, by the competent authorities of both States Parties;
The State Party to which the person is transferred shall not require the State Party from which the person was transferred to initiate extradition proceedings for the return of the person;
The person transferred shall receive credit for service of the sentence being served in the State from which he or she was transferred for time spent in the custody of the State Party to which he or she was transferred.
Unless the State Party from which a person is to be transferred in accordance with paragraphs 10 and 11 of this article so agrees, that person, whatever his or her nationality, shall not be prosecuted, detained, punished or subjected to any other restriction of his or her personal liberty in the territory of the State to which that person is transferred in respect of acts, omissions or convictions prior to his or her departure from the territory of the State from which he or she was transferred.
Each State Party shall designate a central authority that shall have the responsibility and power to receive requests for mutual legal assistance and either to execute them or to transmit them to the competent authorities for execution. Where a State Party has a special region or territory with a separate system of mutual legal assistance, it may designate a distinct central authority that shall have the same function for that region or territory. Central authorities shall ensure the speedy and proper execution or transmission of the requests received. Where the central authority transmits the request to a competent authority for execution, it shall encourage the speedy and proper execution of the request by the competent authority. The Secretary-General of the United Nations shall be notified of the central authority designated for this purpose at the time each State Party deposits its instrument of ratification, acceptance or approval of or accession to this Convention. Requests for mutual legal assistance and any communication related thereto shall be transmitted to the central authorities designated by the States Parties. This requirement shall be without prejudice to the right of a State Party to require that such requests and communications be addressed to it through diplomatic channels and, in urgent circumstances, where the States Parties agree, through the International Criminal Police Organization, if possible.
Requests shall be made in writing or, where possible, by any means capable of producing a written record, in a language acceptable to the requested State Party, under conditions allowing that State Party to establish authenticity. The Secretary-General of the United Nations shall be notified of the language or languages acceptable to each State Party at the time it deposits its instrument of ratification, acceptance or approval of or accession to this Convention. In urgent circumstances and where agreed by the States Parties, requests may be made orally, but shall be confirmed in writing forthwith.
A request for mutual legal assistance shall contain:
The identity of the authority making the request;
The subject matter and nature of the investigation, prosecution or judicial proceeding to which the request relates and the name and functions of the authority conducting the investigation, prosecution or judicial proceeding;
A summary of the relevant facts, except in relation to requests for the purpose of service of judicial documents;
A description of the assistance sought and details of any particular procedure that the requesting State Party wishes to be followed;
Where possible, the identity, location and nationality of any person concerned; and
The purpose for which the evidence, information or action is sought.
The requested State Party may request additional information when it appears necessary for the execution of the request in accordance with its domestic law or when it can facilitate such execution.
A request shall be executed in accordance with the domestic law of the requested State Party and, to the extent not contrary to the domestic law of the requested State Party and where possible, in accordance with the procedures specified in the request.
Wherever possible and consistent with fundamental principles of domestic law, when an individual is in the territory of a State Party and has to be heard as a witness or expert by the judicial authorities of another State Party, the first State Party may, at the request of the other, permit the hearing to take place by video conference if it is not possible or desirable for the individual in question to appear in person in the territory of the requesting State Party. States Parties may agree that the hearing shall be conducted by a judicial authority of the requesting State Party and attended by a judicial authority of the requested State Party.
The requesting State Party shall not transmit or use information or evidence furnished by the requested State Party for investigations, prosecutions or judicial proceedings other than those stated in the request without the prior consent of the requested State Party. Nothing in this paragraph shall prevent the requesting State Party from disclosing in its proceedings information or evidence that is exculpatory to an accused person. In the latter case, the requesting State Party shall notify the requested State Party prior to the disclosure and, if so requested, consult with the requested State Party. If, in an exceptional case, advance notice is not possible, the requesting State Party shall inform the requested State Party of the disclosure without delay.
The requesting State Party may require that the requested State Party keep confidential the fact and substance of the request, except to the extent necessary to execute the request. If the requested State Party cannot comply with the requirement of confidentiality, it shall promptly inform the requesting State Party.
Mutual legal assistance may be refused:
If the request is not made in conformity with the provisions of this article;
If the requested State Party considers that execution of the request is likely to prejudice its sovereignty, security, ordre public or other essential interests;
If the authorities of the requested State Party would be prohibited by its domestic law from carrying out the action requested with regard to any similar offence, had it been subject to investigation, prosecution or judicial proceedings under their own jurisdiction;
If it would be contrary to the legal system of the requested State Party relating to mutual legal assistance for the request to be granted.
States Parties may not refuse a request for mutual legal assistance on the sole ground that the offence is also considered to involve fiscal matters.
Reasons shall be given for any refusal of mutual legal assistance.
The requested State Party shall execute the request for mutual legal assistance as soon as possible and shall take as full account as possible of any deadlines suggested by the requesting State Party and for which reasons are given, preferably in the request. The requested State Party shall respond to reasonable requests by the requesting State Party on progress of its handling of the request. The requesting State Party shall promptly inform the requested State Party when the assistance sought is no longer required.
Mutual legal assistance may be postponed by the requested State Party on the ground that it interferes with an ongoing investigation, prosecution or judicial proceeding.
Before refusing a request pursuant to paragraph 21 of this article or postponing its execution pursuant to paragraph 25 of this article, the requested State Party shall consult with the requesting State Party to consider whether assistance may be granted subject to such terms and conditions as it deems necessary. If the requesting State Party accepts assistance subject to those conditions, it shall comply with the conditions.
Without prejudice to the application of paragraph 12 of this article, a witness, expert or other person who, at the request of the requesting State Party, consents to give evidence in a proceeding or to assist in an investigation, prosecution or judicial proceeding in the territory of the requesting State Party shall not be prosecuted, detained, punished or subjected to any other restriction of his or her personal liberty in that territory in respect of acts, omissions or convictions prior to his or her departure from the territory of the requested State Party. Such safe conduct shall cease when the witness, expert or other person having had, for a period of fifteen consecutive days or for any period agreed upon by the States Parties from the date on which he or she has been officially informed that his or her presence is no longer required by the judicial authorities, an opportunity of leaving, has nevertheless remained voluntarily in the territory of the requesting State Party or, having left it, has returned of his or her own free will.
The ordinary costs of executing a request shall be borne by the requested State Party, unless otherwise agreed by the States Parties concerned. If expenses of a substantial or extraordinary nature are or will be required to fulfil the request, the States Parties shall consult to determine the terms and conditions under which the request will be executed, as well as the manner in which the costs shall be borne.
The requested State Party:
Shall provide to the requesting State Party copies of government records, documents or information in its possession that under its domestic law are available to the general public;
May, at its discretion, provide to the requesting State Party in whole, in part or subject to such conditions as it deems appropriate, copies of any government records, documents or information in its possession that under its domestic law are not available to the general public.
States Parties shall consider, as may be necessary, the possibility of concluding bilateral or multilateral agreements or arrangements that would serve the purposes of, give practical effect to or enhance the provisions of this article.
Article 19
Joint investigations
States Parties shall consider concluding bilateral or multilateral agreements or arrangements whereby, in relation to matters that are the subject of investigations, prosecutions or judicial proceedings in one or more States, the competent authorities concerned may establish joint investigative bodies. In the absence of such agreements or arrangements, joint investigations may be undertaken by agreement on a case-by-case basis. The States Parties involved shall ensure that the sovereignty of the State Party in whose territory such investigation is to take place is fully respected.
Article 20
Special investigative techniques
If permitted by the basic principles of its domestic legal system, each State Party shall, within its possibilities and under the conditions prescribed by its domestic law, take the necessary measures to allow for the appropriate use of controlled delivery and, where it deems appropriate, for the use of other special investigative techniques, such as electronic or other forms of surveillance and undercover operations, by its competent authorities in its territory for the purpose of effectively combating organized crime.
For the purpose of investigating the offences covered by this Convention, States Parties are encouraged to conclude, when necessary, appropriate bilateral or multilateral agreements or arrangements for using such special investigative techniques in the context of cooperation at the international level. Such agreements or arrangements shall be concluded and implemented in full compliance with the principle of sovereign equality of States and shall be carried out strictly in accordance with the terms of those agreements or arrangements.
In the absence of an agreement or arrangement as set forth in paragraph 2 of this article, decisions to use such special investigative techniques at the international level shall be made on a case-by-case basis and may, when necessary, take into consideration financial arrangements and understandings with respect to the exercise of jurisdiction by the States Parties concerned.
Decisions to use controlled delivery at the international level may, with the consent of the States Parties concerned, include methods such as intercepting and allowing the goods to continue intact or be removed or replaced in whole or in part.
Article 21
Transfer of criminal proceedings
States Parties shall consider the possibility of transferring to one another proceedings for the prosecution of an offence covered by this Convention in cases where such transfer is considered to be in the interests of the proper administration of justice, in particular in cases where several jurisdictions are involved, with a view to concentrating the prosecution.
Article 22
Establishment of criminal record
Each State Party may adopt such legislative or other measures as may be necessary to take into consideration, under such terms as and for the purpose that it deems appropriate, any previous conviction in another State of an alleged offender for the purpose of using such information in criminal proceedings relating to an offence covered by this Convention.
Article 23
Criminalization of obstruction of justice
Each State Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences, when committed intentionally:
The use of physical force, threats or intimidation or the promise, offering or giving of an undue advantage to induce false testimony or to interfere in the giving of testimony or the production of evidence in a proceeding in relation to the commission of offences covered by this Convention;
The use of physical force, threats or intimidation to interfere with the exercise of official duties by a justice or law enforcement official in relation to the commission of offences covered by this Convention. Nothing in this subparagraph shall prejudice the right of States Parties to have legislation that protects other categories of public officials.
Article 24
Protection of witnesses
Each State Party shall take appropriate measures within its means to provide effective protection from potential retaliation or intimidation for witnesses in criminal proceedings who give testimony concerning offences covered by this Convention and, as appropriate, for their relatives and other persons close to them.
The measures envisaged in paragraph 1 of this article may include, inter alia, without prejudice to the rights of the defendant, including the right to due process:
Establishing procedures for the physical protection of such persons, such as, to the extent necessary and feasible, relocating them and permitting, where appropriate, non-disclosure or limitations on the disclosure of information concerning the identity and whereabouts of such persons;
(Providing evidentiary rules to permit witness testimony to be given in a manner that ensures the safety of the witness, such as permitting testimony to be given through the use of communications technology such as video links or other adequate means.
States Parties shall consider entering into agreements or arrangements with other States for the relocation of persons referred to in paragraph 1 of this article.
The provisions of this article shall also apply to victims insofar as they are witnesses.
Article 25
Assistance to and protection of victims
Each State Party shall take appropriate measures within its means to provide assistance and protection to victims of offences covered by this Convention, in particular in cases of threat of retaliation or intimidation.
Each State Party shall establish appropriate procedures to provide access to compensation and restitution for victims of offences covered by this Convention.
Each State Party shall, subject to its domestic law, enable views and concerns of victims to be presented and considered at appropriate stages of criminal proceedings against offenders in a manner not prejudicial to the rights of the defence.
Article 26
Measures to enhance cooperation with law enforcement authorities
Each State Party shall take appropriate measures to encourage persons who participate or who have participated in organized criminal groups:
To supply information useful to competent authorities for investigative and evidentiary purposes on such matters as:
The indentity, nature, composition, structure, location or activities of organized criminal groups;
Links, including international links, with other organized criminal groups;
Offences that organized criminal groups have committed or may commit;
To provide factual, concrete help to competent authorities that may contribute to depriving organized criminal groups of their resources or of the proceeds of crime.
Each State Party shall consider providing for the possibility, in appropriate cases, of mitigating punishment of an accused person who provides substantial cooperation in the investigation or prosecution of an offence covered by this Convention.
Each State Party shall consider providing for the possibility, in accordance with fundamental principles of its domestic law, of granting immunity from prosecution to a person who provides substantial cooperation in the investigation or prosecution of an offence covered by this Convention.
Protection of such persons shall be as provided for in article 24 of this Convention.
Where a person referred to in paragraph 1 of this article located in one State Party can provide substantial cooperation to the competent authorities of another State Party, the States Parties concerned may consider entering into agreements or arrangements, in accordance with their domestic law, concerning the potential provision by the other State Party of the treatment set forth in paragraphs 2 and 3 of this article.
Article 27
Law enforcement cooperation
States Parties shall cooperate closely with one another, consistent with their respective domestic legal and administrative systems, to enhance the effectiveness of law enforcement action to combat the offences covered by this Convention. Each State Party shall, in particular, adopt effective measures:
To enhance and, where necessary, to establish channels of communication between their competent authorities, agencies and services in order to facilitate the secure and rapid exchange of information concerning all aspects of the offences covered by this Convention, including, if the States Parties concerned deem it appropriate, links with other criminal activities;
To cooperate with other States Parties in conducting inquiries with respect to offences covered by this Convention concerning:
The identity, whereabouts and activities of persons suspected of involvement in such offences or the location of other persons concerned;
The movement of proceeds of crime or property derived from the commission of such offences;
The movement of property, equipment or other instrumentalities used or intended for use in the commission of such offences;
To provide, when appropriate, necessary items or quantities of substances for analytical or investigative purposes;
To facilitate effective coordination between their competent authorities, agencies and services and to promote the exchange of personnel and other experts, including, subject to bilateral agreements or arrangements between the States Parties concerned, the posting of liaison officers;
To exchange information with other States Parties on specific means and methods used by organized criminal groups, including, where applicable, routes and conveyances and the use of false identities, altered or false documents or other means of concealing their activities;
To exchange information and coordinate administrative and other measures taken as appropriate for the purpose of early identification of the offences covered by this Convention.
With a view to giving effect to this Convention, States Parties shall consider entering into bilateral or multilateral agreements or arrangements on direct cooperation between their law enforcement agencies and, where such agreements or arrangements already exist, amending them. In the absence of such agreements or arrangements between the States Parties concerned, the Parties may consider this Convention as the basis for mutual law enforcement cooperation in respect of the offences covered by this Convention. Whenever appropriate, States Parties shall make full use of agreements or arrangements, including international or regional organizations, to enhance the cooperation between their law enforcement agencies.
States Parties shall endeavour to cooperate within their means to respond to transnational organized crime committed through the use of modern technology.
Article 28
Collection, exchange and analysis of information on the nature of organized crime
Each State Party shall consider analysing, in consultation with the scientific and academic communities, trends in organized crime in its territory, the circumstances in which organized crime operates, as well as the professional groups and technologies involved.
States Parties shall consider developing and sharing analytical expertise concerning organized criminal activities with each other and through international and regional organizations. For that purpose, common definitions, standards and methodologies should be developed and applied as appropriate.
Each State Party shall consider monitoring its policies and actual measures to combat organized crime and making assessments of their effectiveness and efficiency.
Article 29
Training and technical assistance
Each State Party shall, to the extent necessary, initiate, develop or improve specific training programmes for its law enforcement personnel, including prosecutors, investigating magistrates and customs personnel, and other personnel charged with the prevention, detection and control of the offences covered by this Convention. Such programmes may include secondments and exchanges of staff. Such programmes shall deal, in particular and to the extent permitted by domestic law, with the following:
Methods used in the prevention, detection and control of the offences covered by this Convention;
Routes and techniques used by persons suspected of involvement in offences covered by this Convention, including in transit States, and appropriate countermeasures;
Monitoring of the movement of contraband;
Detection and monitoring of the movements of proceeds of crime, property, equipment or other instrumentalities and methods used for the transfer, concealment or disguise of such proceeds, property, equipment or other instrumentalities, as well as methods used in combating money-laundering and other financial crimes;
Collection of evidence;
Control techniques in free trade zones and free ports;
Modern law enforcement equipment and techniques, including electronic surveillance, controlled deliveries and undercover operations;
Methods used in combating transnational organized crime committed through the use of computers, telecommunications networks or other forms of modern technology; and
Methods used in the protection of victims and witnesses.
States Parties shall assist one another in planning and implementing research and training programmes designed to share expertise in the areas referred to in paragraph 1 of this article and to that end shall also, when appropriate, use regional and international conferences and seminars to promote cooperation and to stimulate discussion on problems of mutual concern, including the special problems and needs of transit States.
States Parties shall promote training and technical assistance that will facilitate extradition and mutual legal assistance. Such training and technical assistance may include language training, secondments and exchanges between personnel in central authorities or agencies with relevant responsibilities.
In the case of existing bilateral and multilateral agreements or arrangements, States Parties shall strengthen, to the extent necessary, efforts to maximize operational and training activities within international and regional organizations and within other relevant bilateral and multilateral agreements or arrangements.
Article 30
Other measures: implementation of the Convention through economic development and technical assistance
States Parties shall take measures conducive to the optimal implementation of this Convention to the extent possible, through international cooperation, taking into account the negative effects of organized crime on society in general, in particular on sustainable development.
States Parties shall make concrete efforts to the extent possible and in coordination with each other, as well as with international and regional organizations:
To enhance their cooperation at various levels with developing countries, with a view to strengthening the capacity of the latter to prevent and combat transnational organized crime;
To enhance financial and material assistance to support the efforts of developing countries to fight transnational organized crime effectively and to help them implement this Convention successfully;
To provide technical assistance to developing countries and countries with economies in transition to assist them in meeting their needs for the implementation of this Convention. To that end, States Parties shall endeavour to make adequate and regular voluntary contributions to an account specifically designated for that purpose in a United Nations funding mechanism. States Parties may also give special consideration, in accordance with their domestic law and the provisions of this Convention, to contributing to the aforementioned account a percentage of the money or of the corresponding value of proceeds of crime or property confiscated in accordance with the provisions of this Convention;
To encourage and persuade other States and financial institutions as appropriate to join them in efforts in accordance with this article, in particular by providing more training programmes and modern equipment to developing countries in order to assist them in achieving the objectives of this Convention.
To the extent possible, these measures shall be without prejudice to existing foreign assistance commitments or to other financial cooperation arrangements at the bilateral, regional or international level.
States Parties may conclude bilateral or multilateral agreements or arrangements on material and logistical assistance, taking into consideration the financial arrangements necessary for the means of international cooperation provided for by this Convention to be effective and for the prevention, detection and control of transnational organized crime.
Article 31
Prevention
States Parties shall endeavour to develop and evaluate national projects and to establish and promote best practices and policies aimed at the prevention of transnational organized crime.
States Parties shall endeavour, in accordance with fundamental principles of their domestic law, to reduce existing or future opportunities for organized criminal groups to participate in lawful markets with proceeds of crime, through appropriate legislative, administrative or other measures. These measures should focus on:
The strengthening of cooperation between law enforcement agencies or prosecutors and relevant private entities, including industry;
The promotion of the development of standards and procedures designed to safeguard the integrity of public and relevant private entities, as well as codes of conduct for relevant professions, in particular lawyers, notaries public, tax consultants and accountants;
The prevention of the misuse by organized criminal groups of tender procedures conducted by public authorities and of subsidies and licences granted by public authorities for commercial activity;
The prevention of the misuse of legal persons by organized criminal groups; such measures could include:
The establishment of public records on legal and natural persons involved in the establishment, management and funding of legal persons;
The introduction of the possibility of disqualifying by court order or any appropriate means for a reasonable period of time persons convicted of offences covered by this Convention from acting as directors of legal persons incorporated within their jurisdiction;
The establishment of national records of persons disqualified from acting as directors of legal persons; and
(iv) The exchange of information contained in the records referred to in subparagraphs (d) (i) and (iii) of this paragraph with the competent authorities of other States Parties.
States Parties shall endeavour to promote the reintegration into society of persons convicted of offences covered by this Convention.
States Parties shall endeavour to evaluate periodically existing relevant legal instruments and administrative practices with a view to detecting their vulnerability to misuse by organized criminal groups.
States Parties shall endeavour to promote public awareness regarding the existence, causes and gravity of and the threat posed by transnational organized crime. Information may be disseminated where appropriate through the mass media and shall include measures to promote public participation in preventing and combating such crime.
Each State Party shall inform the Secretary-General of the United Nations of the name and address of the authority or authorities that can assist other States Parties in developing measures to prevent transnational organized crime.
States Parties shall, as appropriate, collaborate with each other and relevant international and regional organizations in promoting and developing the measures referred to in this article. This includes participation in international projects aimed at the prevention of transnational organized crime, for example by alleviating the circumstances that render socially marginalized groups vulnerable to the action of transnational organized crime.
Article 32
Conference of the Parties to the Convention
A Conference of the Parties to the Convention is hereby established to improve the capacity of States Parties to combat transnational organized crime and to promote and review the implementation of this Convention.
The Secretary-General of the United Nations shall convene the Conference of the Parties not later than one year following the entry into force of this Convention. The Conference of the Parties shall adopt rules of procedure and rules governing the activities set forth in paragraphs 3 and 4 of this article (including rules concerning payment of expenses incurred in carrying out those activities).
The Conference of the Parties shall agree upon mechanisms for achieving the objectives mentioned in paragraph 1 of this article, including:
Facilitating activities by States Parties under articles 29, 30 and 31 of this Convention, including by encouraging the mobilization of voluntary contributions;
Facilitating the exchange of information among States Parties on patterns and trends in transnational organized crime and on successful practices for combating it;
Cooperating with relevant international and regional organizations and non-governmental organizations;
Reviewing periodically the implementation of this Convention;
Making recommendations to improve this Convention and its implementation.
For the purpose of paragraphs 3 (d) and (e) of this article, the Conference of the Parties shall acquire the necessary knowledge of the measures taken by States Parties in implementing this Convention and the difficulties encountered by them in doing so through information provided by them and through such supplemental review mechanisms as may be established by the Conference of the Parties.
Each State Party shall provide the Conference of the Parties with information on its programmes, plans and practices, as well as legislative and administrative measures to implement this Convention, as required by the Conference of the Parties.
Article 33
Secretariat
The Secretary-General of the United Nations shall provide the necessary secretariat services to the Conference of the Parties to the Convention.
The secretariat shall:
Assist the Conference of the Parties in carrying out the activities set forth in article 32 of this Convention and make arrangements and provide the necessary services for the sessions of the Conference of the Parties;
Upon request, assist States Parties in providing information to the Conference of the Parties as envisaged in article 32, paragraph 5, of this Convention; and
Ensure the necessary coordination with the secretariats of relevant international and regional organizations.
Article 34
Implementation of the Convention
Each State Party shall take the necessary measures, including legislative and administrative measures, in accordance with fundamental principles of its domestic law, to ensure the implementation of its obligations under this Convention.
The offences established in accordance with articles 5, 6, 8 and 23 of this Convention shall be established in the domestic law of each State Party independently of the transnational nature or the involvement of an organized criminal group as described in article 3, paragraph 1, of this Convention, except to the extent that article 5 of this Convention would require the involvement of an organized criminal group.
Each State Party may adopt more strict or severe measures than those provided for by this Convention for preventing and combating transnational organized crime.
Article 35
Settlement of disputes
States Parties shall endeavour to settle disputes concerning the interpretation or application of this Convention through negotiation.
Any dispute between two or more States Parties concerning the interpretation or application of this Convention that cannot be settled through negotiation within a reasonable time shall, at the request of one of those States Parties, be submitted to arbitration. If, six months after the date of the request for arbitration, those States Parties are unable to agree on the organization of the arbitration, any one of those States Parties may refer the dispute to the International Court of Justice by request in accordance with the Statute of the Court.
Each State Party may, at the time of signature, ratification, acceptance or approval of or accession to this Convention, declare that it does not consider itself bound by paragraph 2 of this article. The other States Parties shall not be bound by paragraph 2 of this article with respect to any State Party that has made such a reservation.
Any State Party that has made a reservation in accordance with paragraph 3 of this article may at any time withdraw that reservation by notification to the Secretary-General of the United Nations.
Article 36
Signature, ratification, acceptance, approval and accession
This Convention shall be open to all States for signature from 12 to 15 December 2000 in Palermo, Italy, and thereafter at United Nations Headquarters in New York until 12 December 2002.
This Convention shall also be open for signature by regional economic integration organizations provided that at least one member State of such organization has signed this Convention in accordance with paragraph 1 of this article.
This Convention is subject to ratification, acceptance or approval. Instruments of ratification, acceptance or approval shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations. A regional economic integration organization may deposit its instrument of ratification, acceptance or approval if at least one of its member States has done likewise. In that instrument of ratification, acceptance or approval, such organization shall declare the extent of its competence with respect to the matters governed by this Convention. Such organization shall also inform the depositary of any relevant modification in the extent of its competence.
This Convention is open for accession by any State or any regional economic integration organization of which at least one member State is a Party to this Convention. Instruments of accession shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations. At the time of its accession, a regional economic integration organization shall declare the extent of its competence with respect to matters governed by this Convention. Such organization shall also inform the depositary of any relevant modification in the extent of its competence.
Article 37
Relation with protocols
This Convention may be supplemented by one or more protocols.
In order to become a Party to a protocol, a State or a regional economic integration organization must also be a Party to this Convention.
A State Party to this Convention is not bound by a protocol unless it becomes a Party to the protocol in accordance with the provisions thereof.
Any protocol to this Convention shall be interpreted together with this Convention, taking into account the purpose of that protocol.
Article 38
Entry into force
This Convention shall enter into force on the ninetieth day after the date of deposit of the fortieth instrument of ratification, acceptance, approval or accession. For the purpose of this paragraph, any instrument deposited by a regional economic integration organization shall not be counted as additional to those deposited by member States of such organization.
For each State or regional economic integration organization ratifying, accepting, approving or acceding to this Convention after the deposit of the fortieth instrument of such action, this Convention shall enter into force on the thirtieth day after the date of deposit by such State or organization of the relevant instrument.
Article 39
Amendment
After the expiry of five years from the entry into force of this Convention, a State Party may propose an amendment and file it with the Secretary-General of the United Nations, who shall thereupon communicate the proposed amendment to the States Parties and to the Conference of the Parties to the Convention for the purpose of considering and deciding on the proposal. The Conference of the Parties shall make every effort to achieve consensus on each amendment. If all efforts at consensus have been exhausted and no agreement has been reached, the amendment shall, as a last resort, require for its adoption a two-thirds majority vote of the States Parties present and voting at the meeting of the Conference of the Parties.
Regional economic integration organizations, in matters within their competence, shall exercise their right to vote under this article with a number of votes equal to the number of their member States that are Parties to this Convention. Such organizations shall not exercise their right to vote if their member States exercise theirs and vice versa.
An amendment adopted in accordance with paragraph 1 of this article is subject to ratification, acceptance or approval by States Parties.
An amendment adopted in accordance with paragraph 1 of this article shall enter into force in respect of a State Party ninety days after the date of the deposit with the Secretary-General of the United Nations of an instrument of ratification, acceptance or approval of such amendment.
When an amendment enters into force, it shall be binding on those States Parties which have expressed their consent to be bound by it. Other States Parties shall still be bound by the provisions of this Convention and any earlier amendments that they have ratified, accepted or approved.
Article 40
Denunciation
1. A State Party may denounce this Convention by written notification to the Secretary-General of the United Nations. Such denunciation shall become effective one year after the date of receipt of the notification by the Secretary-General.
2. A regional economic integration organization shall cease to be a Party to this Convention when all of its member States have denounced it.
3. Denunciation of this Convention in accordance with paragraph 1 of this article shall entail the denunciation of any protocols thereto.
Article 41
Depositary and languages
The Secretary-General of the United Nations is designated depositary of this Convention.
The original of this Convention, of which the Arabic, Chinese, English, French, Russian and Spanish texts are equally authentic, shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations.
IN WITNESS WHEREOF, the undersigned plenipotentiaries, being duly authorized thereto by their respective Governments, have signed this Convention.
De Forente Nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet
Artikkel 1
Formål
Formålet med denne konvensjon er å fremme samarbeid for å forebygge og bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet mer effektivt.
Artikkel 2
Termbruk
I denne konvensjon menes med:
«organisert kriminell gruppe»: strukturert gruppe på tre eller flere personer, som eksisterer i en viss tid, og som opptrer sammen med det mål å begå en eller flere alvorlige forbrytelser eller ett eller flere alvorlige lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon, for direkte eller indirekte å oppnå en økonomisk eller annen materiell fordel,
«alvorlig forbrytelse»: atferd som utgjør et lovbrudd som kan medføre frihetsberøvelse i minst fire år eller en strengere straff,
«strukturert gruppe»: gruppe som ikke er tilfeldig opprettet for umiddelbart å begå et lovbrudd, og som ikke trenger å ha formelt definerte roller for medlemmene, kontinuitet i medlemskapet eller en utviklet struktur,
«eiendom»: eiendeler av ethvert slag, både legemlige og ulegemlige, løse og faste, materielle og immaterielle, og rettslige dokumenter eller instrumenter som beviser eiendomsrett til eller interesse i slike eiendeler,
«utbytte av en forbrytelse»: enhver eiendom avledet fra eller anskaffet direkte eller indirekte ved å begå et lovbrudd,
«frysing» eller «beslagleggelse»: å midlertidig forby overføring, omgjøring, anbringelse eller flytting av eiendom eller å midlertidig ta i forvaring eller ta kontroll over eiendom på grunnlag av avgjørelse tatt av en domstol eller annen vedkommende myndighet,
«inndragning», som medfører tap der dette er hensiktsmessig: varig berøvelse av eiendom etter avgjørelse av en domstol eller annen vedkommende myndighet,
«underliggende lovbrudd»: lovbrudd som gir utbytte som kan bli gjenstand for et lovbrudd som definert i artikkel 6 i denne konvensjon,
«kontrollert levering»: teknikken med å tillate ulovlige eller mistenkelige forsendelser å passere ut av, gjennom eller inn på territoriet til en eller flere stater, med deres vedkommende myndigheters vitende og under deres overvåkning, med sikte på etterforskning av et lovbrudd og identifisering av personer innblandet i gjennomføringen av lovbruddet,
«organisasjon for regional økonomisk integrasjon»: organisasjon sammensatt av suverene stater i en viss region som medlemsstatene har overført myndighet til i saker som reguleres av denne konvensjon, og som er gitt behørig fullmakt, i samsvar med sine interne framgangsmåter, til å undertegne, ratifisere, godta, godkjenne eller tiltre den; henvisninger til «statsparter» i denne konvensjon får anvendelse på slike organisasjoner innenfor rammen av deres myndighet.
Artikkel 3
Virkeområde
Denne konvensjon får anvendelse, med mindre annet er fastsatt her, på forebygging, etterforskning og forfølgning av:
lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon, og
alvorlige forbrytelser som definert i artikkel 2 i denne konvensjon dersom lovbruddet er av grenseoverskridende art, og dersom en organisert kriminell gruppe er innblandet.
Med hensyn til nr. 1 i denne artikkel er et lovbrudd av grenseoverskridende art dersom:
det er begått i mer enn én stat,
det er begått i én stat, men en betydelig del av forberedelsen, planleggingen, ledelsen eller styringen av det finner sted i en annen stat,
det er begått i én stat, men en organisert kriminell gruppe som bedriver kriminalitet i mer enn én stat, er innblandet, eller
det er begått i én stat, men har betydelige virkninger i en annen stat.
Artikkel 4
Suverenitetsvern
Statspartene skal oppfylle sine forpliktelser etter denne konvensjon på en måte som er i samsvar med prinsippene om staters suverene likhet og territoriale integritet og med prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre forhold.
Ikke noe i denne konvensjon gir en statspart rett til å utøve, på territoriet til en annen stat, jurisdiksjon og funksjoner som utelukkende er forbeholdt myndighetene i den andre staten etter dens nasjonale lovgivning.
Artikkel 5
Kriminalisering av deltaking i en organisert kriminell gruppe
Hver statspart skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, når handlingen er begått forsettlig:
en eller begge av de følgende som lovbrudd klart atskilt fra dem som innebærer forsøk eller fullbyrding av den kriminelle virksomheten:
å avtale med en eller flere andre personer å begå en alvorlig forbrytelse med et formål som direkte eller indirekte er forbundet med å oppnå en økonomisk eller annen materiell fordel og, der det kreves av nasjonal lovgivning, som innebærer en handling foretatt av en av deltakerne for å fremme avtalen, eller der en organisert kriminell gruppe er innblandet,
atferd ved en person som, med kunnskap om enten målet og den allmenne kriminelle virksomheten til en organisert kriminell gruppe eller gruppens forsett om å begå de aktuelle forbrytelsene, deltar aktivt i:
kriminell virksomhet til den organiserte kriminelle gruppen,
annen virksomhet til den organiserte kriminelle gruppen med kunnskap om at vedkommendes deltaking vil bidra til at det kriminelle målet beskrevet ovenfor oppnås,
å organisere, lede, medvirke til, legge til rette for eller gi råd om gjennomføringen av en alvorlig forbrytelse der en organisert kriminell gruppe er innblandet.
Kunnskap, forsett, mål, formål eller avtale nevnt i nr. 1 i denne artikkel kan utledes fra objektive faktiske forhold.
Statsparter med en nasjonal lovgivning som krever innblanding fra en organisert kriminell gruppe med hensyn til lovbrudd fastsatt i samsvar med nr. 1 bokstav a) i) i denne artikkel, skal påse at deres nasjonale lovgivning omfatter alle alvorlige forbrytelser der organiserte kriminelle grupper er innblandet. Slike statsparter, og statsparter med en nasjonal lovgivning som krever en handling som fremmer avtalen, med hensyn til lovbrudd fastsatt i samsvar med nr. 1 bokstav a) i) i denne artikkel, skal underrette De forente nasjoners generalsekretær om dette ved undertegning eller ved deponering av sitt ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument for denne konvensjon.
Artikkel 6
Kriminalisering av hvitvasking av utbytte av en forbrytelse
Hver statspart skal, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning, vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, når handlingen er begått forsettlig:
omgjøring eller overføring av eiendom, med kunnskap om at eiendommen er utbytte av en forbrytelse, med sikte på å skjule eller tilsløre den ulovlige opprinnelsen til eiendommen eller på å hjelpe en person som er innblandet i gjennomføringen av det underliggende lovbruddet, til å unndra seg rettsfølgene av sin handling,
skjuling eller tilsløring av en eiendoms virkelige art, kilde, beliggenhet, anbringelse, bevegelse eller eiendomsrett til eiendom eller rettigheter med hensyn til eiendom, med kunnskap om at eiendommen er utbytte av en forbrytelse,
med forbehold for grunnsetningene i statspartens rettsorden:
anskaffelse, innehav eller bruk av eiendom, med kunnskap om, på mottakstidspunktet, at eiendommen er utbytte av en forbrytelse,
deltaking i, befatning med eller sammensvergelse om å begå, forsøk på å begå og medvirkning til, tilrettelegging av og rådgivning om gjennomføring av noen av lovbruddene fastsatt i samsvar med denne artikkel.
Med hensyn til gjennomføring eller anvendelse av nr. 1 i denne artikkel gjelder følgende:
Hver statspart skal søke å anvende nr. 1 i denne artikkel på et så stort utvalg av underliggende lovbrudd som mulig.
Hver statspart skal ta med som underliggende lovbrudd alle alvorlige forbrytelser som definert i artikkel 2 i denne konvensjon og lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 5, 8 og 23 i denne konvensjon. Når det gjelder statsparter med en lovgivning som gir en liste over særskilte underliggende lovbrudd, skal de, som et minimum, ta med på denne listen et omfattende utvalg av lovbrudd forbundet med organiserte kriminelle grupper.
Med hensyn til bokstav b) skal underliggende lovbrudd omfatte lovbrudd begått både innenfor og utenfor jurisdiksjonen til den aktuelle statsparten. Lovbrudd begått utenfor en statsparts jurisdiksjon skal imidlertid utgjøre underliggende lovbrudd bare når den aktuelle atferden er et lovbrudd i henhold til den nasjonale lovgivningen til den staten der det er begått, og ville vært et lovbrudd i henhold til den nasjonale lovgivningen til den statsparten som gjennomfører eller anvender denne artikkel, dersom det hadde blitt begått der.
Hver statspart skal sende eksemplarer av sine lover som lar denne artikkel tre i kraft, og av alle senere endringer i slike lover, eller en beskrivelse av disse, til De forente nasjoners generalsekretær.
Dersom grunnleggende prinsipper i en statsparts nasjonale lovgivning krever det, kan det fastsettes at lovbruddene nevnt i nr. 1 i denne artikkel ikke får anvendelse på personene som begikk det underliggende lovbruddet.
Kunnskap, forsett eller formål som kreves som et element i et lovbrudd nevnt i nr. 1 i denne artikkel, kan utledes fra objektive faktiske forhold.
Artikkel 7
Tiltak for å bekjempe hvitvasking av penger
Hver statspart
skal innføre en omfattende nasjonal regulerings- og tilsynsordning for banker og andre finansinstitusjoner og eventuelt andre organisasjoner som er særlig utsatt for hvitvasking av penger, innenfor sin myndighet, for å avskrekke og avdekke alle former for hvitvasking av penger, og denne ordningen skal vektlegge krav til kundeidentifikasjon, journalføring og rapportering av mistenkelige transaksjoner,
skal, med forbehold for artikkel 18 og 27 i denne konvensjon, påse at forvaltningsmyndigheter, reguleringsmyndigheter, rettshåndhevingsmyndigheter og andre myndigheter som bekjemper hvitvasking av penger (herunder rettsmyndigheter, om det er i henhold til nasjonal lovgivning) har evne til å samarbeide og utveksle opplysninger på nasjonalt og internasjonalt plan innenfor rammene fastsatt i den nasjonale lovgivningen og skal for dette formål vurdere å opprette en enhet for økonomisk etterretning som skal tjene som et nasjonalt senter for innhenting, analyse og spredning av opplysninger om mulig hvitvasking av penger.
Statspartene skal vurdere å gjennomføre mulige tiltak for å avdekke og overvåke bevegelser av penger og aktuelle negotiable dokumenter over sine grenser, i henhold til regler for å sikre forsvarlig bruk av opplysninger og uten å vanskeliggjøre bevegelser av lovlig kapital på noen måte. Slike tiltak kan omfatte et krav om at enkeltpersoner og foretak skal rapportere overføringer over landegrenser av betydelige mengder av penger og aktuelle negotiable dokumenter.
Ved opprettelsen av en nasjonal regulerings- og tilsynsordning i henhold til denne artikkel oppfordres statspartene, med forbehold for enhver annen artikkel i denne konvensjon, til å bruke som en retningslinje de aktuelle initiativene til regionale, interregionale og multilaterale organisasjoner mot hvitvasking av penger.
Statspartene skal bestrebe seg på å utvikle og fremme globalt, regionalt, subregionalt og bilateralt samarbeid mellom rettsmyndigheter, rettshåndhevingsmyndigheter og finansreguleringsmyndigheter for å bekjempe hvitvasking av penger.
Artikkel 8
Kriminalisering av korrupsjon
Hver statspart skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, når handlingen er begått forsettlig:
å love, tilby eller gi en offentlig tjenestemann, direkte eller indirekte, en urettmessig fordel, for tjenestemannen selv eller en annen person eller enhet, for at tjenestemannen skal handle eller avstå fra å handle i utøvelsen av sine tjenesteplikter,
for en offentlig tjenestemann å søke eller akseptere, direkte eller indirekte, en urettmessig fordel, for tjenestemannen selv eller en annen person eller enhet, for at tjenestemannen skal handle eller avstå fra å handle i utøvelsen av sine tjenesteplikter.
Hver statspart skal vurdere å vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, atferd nevnt i nr. 1 i denne artikkel der en utenlandsk offentlig tjenestemann eller internasjonal tjenestemann er innblandet. Likeledes skal hver statspart vurdere å fastsette som lovbrudd andre former for korrupsjon.
Hver statspart skal også treffe de tiltak som er nødvendige for å fastsette som et lovbrudd, deltaking som medvirker i et lovbrudd fastsatt i samsvar med denne artikkel.
Med hensyn til nr. 1 i denne artikkel og artikkel 9 i denne konvensjon menes med «offentlig tjenestemann»: offentlig tjenestemann eller en person som yter en offentlig tjeneste som definert i den nasjonale lovgivningen og som anvendt i strafferetten til den statsparten der vedkommende person utfører denne funksjonen.
Artikkel 9
Tiltak mot korrupsjon
I tillegg til tiltakene nevnt i artikkel 8 i denne konvensjon skal hver statspart, i den utstrekning det er hensiktsmessig og i samsvar med statspartens rettsorden, vedta lover eller treffe forvaltningsmessige eller andre effektive tiltak for å fremme integritet og for å forebygge, avdekke og straffe korrumpering av offentlige tjenestemenn.
Hver statspart skal treffe tiltak for å sikre at statspartens myndigheter kan handle effektivt når det gjelder å forebygge, avdekke og straffe korrumpering av offentlige tjenestemenn, herunder å gi disse myndighetene tilstrekkelig selvstendighet til å avskrekke utøvelse av utilbørlig innflytelse på deres virksomhet.
Artikkel 10
Juridiske personers ansvar
Hver statspart skal treffe de tiltak som er nødvendige, i samsvar med statspartens rettsprinsipper, for å fastsette juridiske personers ansvar for deltaking i alvorlige forbrytelser der en organisert kriminell gruppe er innblandet, og for lovbruddene fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon.
Med forbehold for statspartens rettsprinsipper kan juridiske personers ansvar være strafferettslig, sivilrettslig eller forvaltningsrettslig.
Slikt ansvar skal ikke berøre straffansvaret til de fysiske personene som har begått lovbruddene. avverge
Hver statspart skal særlig påse at juridiske personer som holdes ansvarlige i samsvar med denne artikkel, underlegges effektive, forholdsmessige og preventive strafferettslige eller ikke-strafferettslige sanksjoner, herunder monetære sanksjoner.
Artikkel 11
Forfølgning, pådømmelse og sanksjoner
Hver statspart skal straffe gjennomføring av et lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon med sanksjoner som står i forhold til hvor alvorlig vedkommende lovbrudd er.
Hver statspart skal bestrebe seg på å sikre at enhver skjønnsmessig rettslig myndighet etter sin nasjonale lovgivning som gjelder forfølgning av personer for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, utøves slik at man får størst mulig virkning av rettshåndhevingstiltak med hensyn til disse lovbruddene, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til behovet for å avskrekke gjennomføring av slike lovbrudd.
Når det gjelder lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon, skal hver statspart treffe hensiktsmessige tiltak, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, samtidig som den tar tilbørlig hensyn til forsvarets rettigheter, for å søke å sikre at vilkår fastsatt i forbindelse med avgjørelser om løslatelse i påvente av rettssak eller anke tar hensyn til behovet for å sikre at tiltalte møter i en påfølgende straffesak.
Hver statspart skal sikre at domstolene eller andre vedkommende myndigheter tar hensyn til alvorligheten av lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, når de vurderer muligheten for løslatelse før tiden eller løslatelse på prøve av personer som er dømt for slike lovbrudd.
Hver statspart skal, dersom det er hensiktsmessig, fastsette i samsvar med sin nasjonale lovgivning en lang foreldelsesfrist for å fremme en sak med hensyn til ethvert lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, og en lengre frist dersom den påståtte lovbryteren har unndratt seg forfølgning.
Ikke noe i denne konvensjon skal berøre prinsippet om at beskrivelsen av lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon og av de anvendbare rettslige innsigelser eller andre rettsprinsipper som styrer lovligheten av atferd, er forbeholdt en statsparts nasjonale lovgivning, og at slike lovbrudd skal forfølges og straffes i samsvar med vedkommende lovgivning.
Artikkel 12
Inndragning og beslagleggelse
Statspartene skal, så langt det er mulig innenfor sine nasjonale rettsordener, vedta de tiltak som er nødvendige for å muliggjøre inndragning av:
utbytte av en forbrytelse som stammer fra lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, eller eiendom til en verdi som tilsvarer verdien av slikt utbytte,
eiendom, utstyr eller andre midler brukt i eller ment til bruk i lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.
Statspartene skal med sikte på inndragning treffe de tiltak som er nødvendige for å muliggjøre identifisering, sporing, frysing eller beslagleggelse av enhver gjenstand nevnt i nr. 1 i denne artikkel.
Dersom utbytte av en forbrytelse har blitt helt eller delvis omformet eller omdannet til annen eiendom, skal denne eiendommen være underlagt tiltakene nevnt i denne artikkel i stedet for utbyttet.
Dersom utbytte av en forbrytelse har blitt blandet med eiendom skaffet på lovlig måte, skal eiendommen, med forbehold for eventuell myndighet med hensyn til frysing eller beslagleggelse, kunne inndras opp til anslått verdi av det blandede utbyttet.
Inntekt eller andre fordeler som stammer fra utbytte av en forbrytelse, fra eiendom som utbytte av en forbrytelse har blitt omformet eller omdannet til, eller fra eiendom som utbytte av en forbrytelse har blitt blandet med, skal også være underlagt tiltakene nevnt i denne artikkel, på samme måte og i samme utstrekning som utbytte av en forbrytelse.
For formålet med denne artikkel og artikkel 13 i denne konvensjon skal hver statspart bemyndige sine domstoler eller andre vedkommende myndigheter til å gi pålegg om at bank-, finans- eller forretningsdokumenter skal utleveres eller beslaglegges. Statspartene skal ikke nekte å handle i henhold til bestemmelsene i dette nummer under henvisning til taushetsplikt om kunders forhold.
Statspartene kan vurdere muligheten for å kreve at en lovbryter viser at påstått utbytte av en forbrytelse eller annen eiendom som kan inndras, er lovlig anskaffet, i den utstrekning et slikt krav er i samsvar med prinsippene i deres nasjonale lovgivning og med arten av rettssak og annen sak.
Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke tolkes slik at de innskrenker rettighetene til godtroende tredjemann.
Ikke noe i denne artikkel skal berøre prinsippet om at tiltakene nevnt i artikkelen skal defineres og gjennomføres i samsvar med og med forbehold for bestemmelsene i en statsparts nasjonale lovgivning.
Artikkel 13
Internasjonalt samarbeid om inndragning
En statspart som har mottatt en anmodning fra en annen statspart med jurisdiksjon over et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, om inndragning av utbytte av en forbrytelse, eiendom, utstyr eller andre midler nevnt i artikkel 12 nr. 1 i denne konvensjon som befinner seg på dens territorium, skal, så langt det er mulig innenfor sin nasjonale rettsorden:
forelegge anmodningen for sine vedkommende myndigheter med sikte på å få en avgjørelse om inndragning og, dersom slik avgjørelse tas, la den iverksettes, eller
forelegge for sine vedkommende myndigheter, med sikte på å la den iverksettes i den utstrekning det er anmodet om det, en avgjørelse om inndragning avsagt av en domstol på territoriet til den anmodende statspart i samsvar med artikkel 12 nr. 1 i denne konvensjon i den utstrekning den gjelder utbytte av en forbrytelse, eiendom, utstyr eller andre midler nevnt i artikkel 12 nr. 1 som befinner seg på territoriet til den anmodede statspart.
Etter å ha mottatt en anmodning fra en annen statspart med jurisdiksjon over et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, skal den anmodede statspart treffe tiltak for å identifisere, spore og fryse eller beslaglegge utbytte av en forbrytelse, eiendom, utstyr eller andre midler nevnt i artikkel 12 nr. 1 i denne konvensjon for at inndragning skal kunne bli besluttet enten av den anmodende statspart eller, i henhold til en anmodning etter nr. 1 i denne artikkel, av den anmodede statspart.
Bestemmelsene i artikkel 18 i denne konvensjon får tilsvarende anvendelse på denne artikkel. I tillegg til opplysningene angitt i artikkel 18 nr. 15 skal anmodninger framsatt i henhold til denne artikkel inneholde:
når det gjelder en anmodning med hensyn til nr. 1 bokstav a) i denne artikkel, en beskrivelse av eiendommen som skal inndras, og en uttalelse om hvilke fakta den anmodende statspart legger til grunn, som er tilstrekkelig til at den anmodede statspart kan be om avgjørelsen i henhold til sin nasjonale lovgivning,
når det gjelder en anmodning med hensyn til nr. 1 bokstav b) i denne artikkel, et rettslig akseptabelt eksemplar av avgjørelsen om inndragning som anmodningen er grunnet på, utstedt av den anmodende statspart, en uttalelse om fakta og opplysninger om i hvilken utstrekning det anmodes om fullbyrding av avgjørelsen,
når det gjelder en anmodning med hensyn til nr. 2 i denne artikkel, en uttalelse om hvilke fakta den anmodende statspart legger til grunn, og en beskrivelse av hvilke handlinger det anmodes om.
Avgjørelsene eller handlingene fastsatt i nr. 1 og 2 i denne artikkel skal tas og foretas av den anmodede statspart i samsvar med og med forbehold for bestemmelsene i dens nasjonale lovgivning og dens saksbehandlingsregler eller bilaterale eller multilaterale traktater, avtaler eller ordninger som den måtte være bundet av i forhold til den anmodende statspart.
Hver statspart skal sende eksemplarer av sine lover og forskrifter som lar denne artikkel tre i kraft, og av alle senere endringer i slike lover og forskrifter, eller en beskrivelse av disse, til De forente nasjoners generalsekretær.
Dersom en statspart velger å gjøre gjennomføringen av tiltakene nevnt i nr. 1 og 2 i denne artikkel betinget av at det finnes en relevant traktat, skal vedkommende statspart anse denne konvensjon som et nødvendig og tilstrekkelig traktatgrunnlag.
En statspart kan nekte samarbeid i henhold til denne artikkel dersom lovbruddet anmodningen gjelder, ikke er et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.
Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke tolkes slik at de innskrenker rettighetene til godtroende tredjemann.
Statspartene skal vurdere å inngå bilaterale eller multilaterale traktater, avtaler eller ordninger for å forsterke virkningen av internasjonalt samarbeid i henhold til denne artikkel.
Artikkel 14
Råderett over inndratt utbytte av en forbrytelse eller eiendom
Utbytte av en forbrytelse eller eiendom inndratt av en statspart i henhold til artikkel 12 eller 13 nr. 1 i denne konvensjon skal rådes over av vedkommende statspart i samsvar med dens nasjonale lovgivning og administrative framgangsmåter.
Når statspartene handler på anmodning framsatt av en annen statspart i samsvar med artikkel 13 i denne konvensjon, skal de, i den utstrekning det er tillatt etter nasjonal lovgivning, og dersom de anmodes om det, særlig vurdere å tilbakeføre inndratt utbytte av en forbrytelse eller eiendom til den anmodende statspart slik at den kan gi erstatning til ofrene for forbrytelsen eller tilbakeføre utbytte av en forbrytelse eller eiendom til de rettmessige eierne.
Når en statspart handler på anmodning framsatt av en annen statspart i samsvar med artikkel 12 og 13 i denne konvensjon, kan den særlig vurdere å inngå avtaler eller ordninger om:
å bidra med verdien av utbytte av en forbrytelse eller eiendom eller midler som stammer fra salg av utbytte av en forbrytelse eller eiendom, eller en del av denne til kontoen som er valgt i samsvar med artikkel 30 nr. 2 bokstav c) i denne konvensjon, og til mellomstatlige organisasjoner som spesialiserer seg på å bekjempe organisert kriminalitet,
å dele med andre statsparter, regelmessig eller i hvert enkelt tilfelle, utbytte av en forbrytelse eller eiendom, eller midler som stammer fra salg av utbytte av en forbrytelse eller eiendom, i samsvar med sin nasjonale lovgivning eller administrative framgangsmåter.
Artikkel 15
Jurisdiksjon
Hver statspart skal treffe de tiltak som er nødvendige for å fastsette sin jurisdiksjon over lovbruddene fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon når:
lovbruddet er begått på territoriet til vedkommende statspart, eller
lovbruddet er begått om bord på et fartøy som fører vedkommende statsparts flagg, eller et luftfartøy som er registrert i henhold til vedkommende statsparts lover på det tidspunktet lovbruddet begås.
Med forbehold for artikkel 4 i denne konvensjon kan en statspart også fastsette sin jurisdiksjon over ethvert slikt lovbrudd når:
lovbruddet er begått mot en statsborger av vedkommende statspart,
lovbruddet er begått av en statsborger av vedkommende statspart eller en statsløs person som til vanlig er bosatt på dens territorium, eller
lovbruddet er:
et av dem som er fastsatt i samsvar med artikkel 5 nr. 1 i denne konvensjon og er begått utenfor dens territorium med sikte på gjennomføring av en alvorlig forbrytelse på dens territorium,
et av dem som er fastsatt i samsvar med artikkel 6 nr. 1 bokstav b) ii) i denne konvensjon og er begått utenfor dens territorium med sikte på gjennomføring av et lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 6 nr. 1 bokstav a) i) eller ii) eller bokstav b) i) i denne konvensjon på dens territorium.
Med hensyn til artikkel 16 nr. 10 i denne konvensjon skal hver statspart treffe de tiltak som er nødvendige for å fastsette sin jurisdiksjon over lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, når den påståtte lovbryteren befinner seg på statspartens territorium og statsparten ikke utleverer vedkommende utelukkende på grunn av at vedkommende er statsborger av statsparten.
Hver statspart kan også treffe de tiltak som er nødvendige for å fastsette sin jurisdiksjon over lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, når den påståtte lovbryteren befinner seg på dens territorium og statsparten ikke utleverer vedkommende.
Dersom en statspart som utøver sin jurisdiksjon i henhold til nr. 1 eller 2 i denne artikkel, har fått underretning om eller har fått vite på annen måte at en eller flere andre statsparter gjennomfører etterforskning, forfølgning eller rettssak når det gjelder samme atferd, skal vedkommende myndigheter i disse statspartene, når det er hensiktsmessig, samrå seg med hverandre med sikte på å samordne sine handlinger.
Med forbehold for normene i den allmenne folkeretten utelukker ikke denne konvensjon utøvelse av kompetanse i straffesaker fastsatt av en statspart i samsvar med sin nasjonale lovgivning.
Artikkel 16
Utlevering
Denne artikkel får anvendelse på lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, eller i saker der et lovbrudd nevnt i artikkel 3 nr. 1 bokstav a) eller b) omfatter en organisert kriminell gruppe, og personen som er gjenstand for anmodningen om utlevering, befinner seg på territoriet til den anmodede statspart, forutsatt at lovbruddet som det søkes om utlevering for, er straffbart i henhold til den nasjonale lovgivningen til både den anmodende statspart og den anmodede statspart.
Dersom anmodningen om utlevering omfatter flere atskilte alvorlige forbrytelser, og noen av dem ikke omfattes av denne artikkel, kan den anmodede statspart anvende denne artikkel også på de sistnevnte lovbruddene.
Hvert av lovbruddene som denne artikkel får anvendelse på, skal, i enhver eksisterende utleveringstraktat mellom statspartene, anses som et lovbrudd som kan medføre utlevering. Statspartene forplikter seg til å ta med slike lovbrudd som lovbrudd kan medføre utlevering, i enhver utleveringstraktat som inngås mellom dem.
Dersom en statspart som gjør utlevering betinget av at det finnes en traktat, mottar en anmodning om utlevering fra en annen statspart som den ikke har noen utleveringstraktat med, kan den anse denne konvensjon som det rettslige grunnlaget for utlevering med hensyn til ethvert lovbrudd som denne artikkel får anvendelse på.
Statsparter som gjør utlevering betinget av at det finnes en traktat, skal:
på tidspunktet for deponering av sitt ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument for denne konvensjon, underrette De forente nasjoners generalsekretær om de vil godta denne konvensjon som det rettslige grunnlaget for samarbeid om utlevering med andre statsparter i denne konvensjon, og
dersom de ikke godtar denne konvensjon som det rettslige grunnlaget for samarbeid om utlevering, søke, når det er hensiktsmessig, å inngå traktater om utlevering med andre statsparter i denne konvensjon for å gjennomføre denne artikkel.
Statsparter som ikke gjør utlevering betinget av at det finnes en traktat, skal seg imellom betrakte lovbrudd som denne artikkel får anvendelse på, som lovbrudd som kan medføre utlevering.
Utlevering skal skje i henhold til vilkårene fastsatt i den anmodede statsparts nasjonale lovgivning eller i gjeldende utleveringstraktater, herunder vilkår om krav om minstestraff for utlevering og på hvilket grunnlag den anmodede statspart kan nekte utlevering.
Statspartene skal, med forbehold for sin nasjonale lovgivning, bestrebe seg på å utføre utleveringsprosedyrer raskt og å forenkle tilhørende beviskrav i forhold til ethvert lovbrudd som denne artikkel får anvendelse på.
Med forbehold for bestemmelsene i sin nasjonale lovgivning og sine utleveringstraktater kan den anmodede statspart, dersom den finner at forholdene gir grunnlag for det, og det haster, og på anmodning fra den anmodende statspart, arrestere en person som søkes utlevert, og som befinner seg på dens territorium, eller treffe andre hensiktsmessige tiltak for å sikre at vedkommende møter ved behandlingen av utleveringssaken.
En statspart på hvis territorium en påstått lovbryter blir funnet, skal, dersom statsparten ikke utleverer vedkommende for et lovbrudd som denne artikkel får anvendelse på, utelukkende på grunn av at vedkommende er statsborger av statsparten, på anmodning fra den statsparten som søker utlevering, være forpliktet til å forelegge saken for sine vedkommende myndigheter uten ugrunnet opphold med sikte på forfølgning. Disse myndighetene skal ta sin avgjørelse og behandle saken på samme måte som det gjøres med hensyn til ethvert annet lovbrudd av alvorlig art i henhold til den nasjonale lovgivningen til vedkommende statspart. De berørte statspartene skal samarbeide med hverandre, særlig om rettergangs- og bevisaspekt, for å sikre effektiv forfølgning.
Dersom en statspart i henhold til sin nasjonale lovgivning kan utlevere en av sine statsborgere bare dersom personen blir tilbakeført til vedkommende statspart for å sone dommen som ble idømt som følge av rettssaken eller saksbehandlingen som det ble søkt om utlevering av vedkommende for, og vedkommende statspart og statsparten som søker utlevering av personen, samtykker i denne muligheten og andre vilkår som de mener er hensiktsmessige, skal slik betinget utlevering være tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsen nevnt i nr. 10 i denne artikkel.
Dersom en utlevering som søkes for å fullbyrde en dom, nektes fordi personen som søkes utlevert, er statsborger av den anmodede statspart, skal den anmodede part, dersom dens nasjonale lovgivning tillater det, og i samsvar med kravene i denne lovgivningen, på begjæring fra den anmodende part vurdere fullbyrdingen av dommen som har blitt idømt i henhold til den nasjonale lovgivningen til den anmodende part, eller det som gjenstår av den.
En person som det er innledet forfølgning av i forbindelse med noen av lovbruddene som denne artikkel får anvendelse på, skal sikres rettferdig behandling på alle trinn i forfølgningen, og skal blant annet ha alle rettigheter og garantier som er fastsatt i den nasjonale lovgivningen til den statsparten som personen befinner seg på territoriet til.
Ikke noe i denne konvensjon skal tolkes slik at det innebærer en forpliktelse til å utlevere, dersom den anmodede statspart har gode grunner til å tro at anmodningen har blitt framsatt for å forfølge eller å straffe en person på grunn av personens kjønn, rase, religion, nasjonalitet, etniske opprinnelse eller politiske meninger eller at å etterkomme anmodningen ville skade personens stilling av en av disse grunnene.
Statspartene kan ikke nekte å etterkomme en anmodning om utlevering bare på grunn av at lovbruddet også anses å dreie seg om skattemessige forhold.
Før den anmodede statspart nekter utlevering, skal den, når det er hensiktsmessig, samrå seg med den anmodende statspart for å gi den god tid til å legge fram sine synspunkter og å gi opplysninger som er relevante for sin påstand.
Statspartene skal søke å inngå bilaterale og multilaterale avtaler eller ordninger for å gjennomføre eller å lette utleveringen.
Artikkel 17
Overføring av domfelte
Statspartene kan vurdere å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger om overføring til sitt territorium av personer som er dømt til fengsel eller andre former for frihetsberøvelse for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, for at de skal kunne sone dommene sine der.
Artikkel 18
Gjensidig juridisk bistand
Statspartene skal yte hverandre mest mulig gjensidig juridisk bistand i etterforskning, forfølgning og rettssaker med hensyn til lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, som fastsatt i artikkel 3, og skal gjensidig yte hverandre tilsvarende bistand der den anmodende statspart har rimelig grunn til å mistenke at lovbruddet nevnt i artikkel 3 nr. 1 bokstav a) eller b) er av grenseoverskridende art, herunder at ofre, vitner, utbytte, midler eller bevis på slike lovbrudd befinner seg i den anmodede statspart, og at lovbruddet omfatter en organisert kriminell gruppe.
Gjensidig juridisk bistand skal ytes så langt det er mulig i henhold til den anmodede statsparts relevante lover, traktater, avtaler og ordninger når det gjelder etterforskning, forfølgning og rettssaker med hensyn til lovbruddene som en juridisk person kan holdes ansvarlig for, i samsvar med artikkel 10 i denne konvensjon, i den anmodende statspart.
Det kan anmodes om gjensidig juridisk bistand som skal ytes i samsvar med denne artikkel, til hvert av følgende formål:
å avhøre eller å oppta forklaring av personer,
å forkynne rettslige dokumenter,
å gjennomføre ransakinger og beslagleggelser samt frysing,
å undersøke gjenstander og steder,
å skaffe opplysninger, bevisgjenstander og ekspertuttalelser,
å skaffe originaler eller bekreftede kopier av aktuelle dokumenter, herunder forvaltnings-, bank-, finans-, selskaps- eller forretningsdokumenter,
å identifisere eller spore utbytte av forbrytelse, eiendom, midler eller andre ting til bevisformål,
å legge til rette for at personer møter frivillig i den anmodende statspart,
enhver annen bistand som ikke er i strid med den nasjonale lovgivningen til den anmodede statspart.
Med forbehold for nasjonal lovgivning kan vedkommende myndigheter i en statspart uten anmodning på forhånd sende opplysninger som gjelder straffbare forhold, til en vedkommende myndighet i en annen statspart dersom de mener at slike opplysninger kan hjelpe myndigheten med å foreta eller på en vellykket måte avslutte gransking og straffeforfølgning eller kan føre til en anmodning formulert av sistnevnte statspart i henhold til denne konvensjon.
Sending av opplysninger i henhold til nr. 4 i denne artikkel skal ikke berøre gransking og straffeforfølgning i staten til de vedkommende myndighetene som gir opplysningene. Vedkommende myndigheter som mottar opplysningene, skal etterkomme en anmodning om at nevnte opplysninger skal være fortrolige, selv midlertidig, eller at det skal være begrensninger på bruken av dem. Dette skal imidlertid ikke hindre mottakerstatsparten i å åpenbare i sin saksbehandling opplysninger som er straffefritakende for en anklaget person. I et slikt tilfelle skal mottakerstatsparten underrette avsenderstatsparten før åpenbaringen og, dersom den anmodes om det, samrå seg med avsenderstatsparten. Dersom det unntaksvis ikke er mulig å gi underretning på forhånd, skal mottakerstatsparten uten opphold underrette avsenderstatsparten om åpenbaringen.
Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke berøre forpliktelser i henhold til andre traktater, bilaterale eller multilaterale, som helt eller delvis regulerer eller kommer til å regulere gjensidig juridisk bistand.
Nr. 9 til 29 i denne artikkel får anvendelse på anmodninger framsatt i henhold til denne artikkel dersom de aktuelle statspartene ikke er bundet av en traktat om gjensidig juridisk bistand. Dersom statspartene er bundet av en slik traktat, får de tilsvarende bestemmelsene i vedkommende traktat anvendelse med mindre statspartene blir enige om å anvende nr. 9 til 29 i denne artikkel i stedet. Statspartene oppfordres sterkt til å anvende disse numrene dersom de legger til rette for samarbeid.
Statspartene skal ikke nekte å gi gjensidig juridisk bistand i henhold til denne artikkel på grunn av taushetsplikt om kunders forhold.
Statspartene kan nekte å gi gjensidig juridisk bistand i henhold til denne artikkel dersom det ikke foreligger dobbel straffbarhet. Imidlertid kan den anmodede statspart, når den anser det hensiktsmessig, yte bistand i den utstrekning den selv avgjør etter eget skjønn, selv om atferden utgjør et lovbrudd i henhold til den nasjonale lovgivningen til den anmodede statspart.
En person som holdes i fengslig forvaring, eller som soner en dom på territoriet til en statspart, som det anmodes om skal være til stede i en annen statspart med tanke på identifisering, forklaring eller annen ytelse av hjelp til å skaffe bevis i etterforskning, forfølgning eller rettssaker med hensyn til lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, kan overføres dersom følgende vilkår er oppfylt:
personen gir sitt informerte samtykke frivillig,
vedkommende myndigheter i begge statspartene er enige, med forbehold for vilkår som disse statspartene måtte anse hensiktsmessige.
Med hensyn til nr. 10 i denne artikkel gjelder følgende:
Statsparten som personen overføres til, skal ha myndighet og plikt til å holde den overførte personen i fengslig forvaring, med mindre statsparten som personen ble overført fra, har anmodet om eller godkjent noe annet.
Statsparten som personen overføres til, skal uten opphold oppfylle sin forpliktelse til å tilbakeføre personen til varetekt i den statsparten som personen ble overført fra, slik det ble avtalt på forhånd, eller avtales på annen måte, av vedkommende myndigheter i de to statspartene.
Statsparten som personen overføres til, skal ikke kreve at statsparten som personen ble overført fra, skal innlede utleveringssak om tilbakeføring av personen.
Personen som overføres, skal få fradrag for den delen av straffen som sones i staten som vedkommende ble overført fra, og for den tiden som utholdes i varetekt i den statsparten som vedkommende ble overført til.
Med mindre statsparten som en person skal overføres fra i samsvar med nr. 10 og 11 i denne artikkel, samtykker i det, skal ikke personen, uansett hvilken nasjonalitet personen har, forfølges, holdes i fengslig forvaring, straffes eller undergis annen begrensning i sin personlige frihet på territoriet til staten som personen overføres til, med hensyn til handlinger, unnlatelser eller domfellelser før personens avreise fra territoriet til staten som personen ble overført fra.
Hver statspart skal utpeke en sentralmyndighet som skal ha ansvar for og myndighet til å motta anmodninger om gjensidig juridisk bistand og enten å gjennomføre dem eller å oversende dem til vedkommende myndigheter til gjennomføring. Dersom en statspart har en særskilt region eller et særskilt territorium med en egen orden for gjensidig juridisk bistand, den kan utpeke en bestemt sentralmyndighet som skal ha samme funksjon for vedkommende region eller territorium. Sentralmyndighetene skal påse at det skjer en rask og forsvarlig gjennomføring eller oversending av mottatte anmodninger. Dersom sentralmyndigheten oversender anmodningen til en vedkommende myndighet til gjennomføring, skal den be om at vedkommende myndighet gjennomfører anmodningen raskt og forsvarlig. De forente nasjoners generalsekretær skal underrettes om sentralmyndigheten som utpekes til dette formålet, på det tidspunktet hver statspart deponerer sitt ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument for denne konvensjon. Anmodninger om gjensidig juridisk bistand og enhver tilhørende underretning skal oversendes til sentralmyndighetene som er utpekt av statspartene. Dette kravet skal ikke berøre en statsparts rett til å kreve at slike anmodninger og underretninger skal gå gjennom diplomatiske kanaler og, i hastesaker og dersom statspartene er enige, gjennom Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon, om mulig.
Anmodninger skal framsettes skriftlig eller, om mulig, ved hjelp av ethvert middel som kan gi et skriftlig dokument, i et språk som kan godtas av den anmodede statspart, under forhold som gir vedkommende statspart mulighet til å kontrollere ektheten. De forente nasjoners generalsekretær skal underrettes om hvilket eller hvilke språk som kan godtas av hver statspart, på det tidspunktet statsparten deponerer sitt ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument for denne konvensjon. Når det haster og statspartene er enige, kan anmodninger framsettes muntlig, men skal bekreftes skriftlig umiddelbart.
En anmodning om gjensidig juridisk bistand skal inneholde:
identiteten til myndigheten som framsetter anmodningen,
gjenstanden for og arten av etterforskningen, forfølgningen eller rettssaken som anmodningen gjelder, og navnet og funksjonene til myndigheten som gjennomfører etterforskningen, forfølgningen eller rettssaken,
et sammendrag av de aktuelle fakta, unntatt når det gjelder anmodninger med sikte på forkynnelse av rettslige dokumenter,
en beskrivelse av bistanden som søkes, og nærmere opplysninger om eventuelle særlige framgangsmåter som den anmodende statspart ønsker skal følges,
om mulig, identiteten, oppholdsstedet og nasjonaliteten til eventuelle personer, og
formålet med å søke bevisene, opplysningene eller handlingen.
Den anmodede statspart kan anmode om tilleggsopplysninger når det synes nødvendig for at anmodningen skal kunne gjennomføres i samsvar med dens nasjonale lovgivning, eller når den kan lette slik gjennomføring.
En anmodning skal gjennomføres i samsvar med den nasjonale lovgivningen til den anmodede statspart og, i den utstrekning det ikke er i strid med den nasjonale lovgivningen til den anmodede statspart, og om mulig, i samsvar med framgangsmåtene angitt i anmodningen.
Når det er mulig og i samsvar med grunnleggende prinsipper i nasjonal lovgivning, og når en enkeltperson befinner seg på territoriet til en statspart og må avhøres som vitne eller sakkyndig av rettsmyndighetene i en annen statspart, kan den første statsparten på anmodning fra den andre tillate at avhøret finner sted som videomøte dersom det ikke er mulig eller ønskelig for den aktuelle enkeltpersonen å møte personlig på territoriet til den anmodende statspart. Statspartene kan avtale at avhøret skal foretas av en rettsmyndighet i den anmodende statspart, og at en rettsmyndighet i den anmodede statspart skal være til stede.
Den anmodende statspart skal ikke oversende eller bruke opplysninger eller bevis gitt av den anmodede statspart til andre etterforskninger, forfølgninger eller rettssaker enn dem som er angitt i anmodningen, uten at den anmodede statspart har gitt samtykke til det på forhånd. Ikke noe i dette nummer skal hindre den anmodende statspart i å åpenbare i sin saksbehandling opplysninger eller bevis som er straffefritakende for en anklaget person. I sistnevnte tilfelle skal den anmodende statspart underrette den anmodede statspart før åpenbaringen og, dersom den anmodes om det, samrå seg med den anmodede statspart. Dersom det unntaksvis ikke er mulig å gi underretning på forhånd, skal den anmodende statspart uten opphold underrette den anmodede statspart om åpenbaringen.
Den anmodende statspart kan kreve at den anmodede statspart holder anmodningens faktum og substans fortrolig, unntatt i den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre anmodningen. Dersom den anmodede statspart ikke kan etterleve fortrolighetskravet, skal den umiddelbart underrette den anmodende statspart.
Gjensidig juridisk bistand kan nektes:
dersom anmodningen ikke er framsatt i samsvar med bestemmelsene i denne artikkel,
dersom den anmodede statspart finner at gjennomføring av anmodningen sannsynligvis vil være til skade for sin suverenitet, sikkerhet, offentlige orden eller andre viktige interesser,
dersom myndighetene i den anmodede statspart ville vært forhindret av sin nasjonale lovgivning fra å gjennomføre handlingen det anmodes om, med hensyn til et tilsvarende lovbrudd, dersom det hadde vært gjenstand for etterforskning, forfølgning eller rettssak i henhold til deres egen jurisdiksjon,
dersom det er i strid med den anmodede statsparts rettsorden med hensyn til gjensidig juridisk bistand at anmodningen etterkommes.
Statspartene kan ikke nekte å etterkomme en anmodning om gjensidig juridisk bistand bare på grunn av at lovbruddet også anses å dreie seg om skattemessige forhold.
Nekting av gjensidig juridisk bistand skal grunngis.
Den anmodede statspart skal gjennomføre anmodningen om gjensidig juridisk bistand så snart som mulig og skal så langt det er mulig ta hensyn til eventuelle frister som er nevnt av den anmodende statspart, og som er grunngitt, helst i anmodningen. Den anmodede statspart skal svare på rimelige anmodninger fra den anmodende statspart om framdriften i behandlingen av anmodningen. Den anmodende statspart skal umiddelbart underrette den anmodede statspart når bistanden som søkes, ikke lenger er nødvendig.
Gjensidig juridisk bistand kan utsettes av den anmodede statspart dersom den er til hinder for en pågående etterforskning, forfølgning eller rettssak.
Før den anmodede statspart nekter en anmodning i henhold til nr. 21 i denne artikkel eller utsetter gjennomføringen av den i henhold til nr. 25 i denne artikkel, skal parten samrå seg med den anmodende statspart for å få vurdert om bistand kan gis på de vilkår og betingelser som den anser som nødvendige. Dersom den anmodende statspart godtar bistand på disse vilkårene, skal den etterleve vilkårene.
Med forbehold for anvendelse av nr. 12 i denne artikkel skal ikke et vitne, en sakkyndig eller en annen person som på anmodning fra den anmodende statspart samtykker i å avgi forklaring i en sak eller å hjelpe til i en etterforskning, forfølgning eller rettssak på territoriet til den anmodende statspart, forfølges, holdes i fengslig forvaring, straffes eller undergis annen begrensning i sin personlige frihet på vedkommende territorium med hensyn til handlinger, unnlatelser eller domfellelser før personens avreise fra territoriet til den anmodede statspart. Slikt fritt leide skal opphøre når vitnet, den sakkyndige eller den andre personen, i et tidsrom på femten påfølgende dager eller i et tidsrom avtalt mellom statspartene fra den dagen da vedkommende ble offisielt meddelt at rettsmyndighetene ikke lenger krevde at vedkommende var til stede, har hatt mulighet til å reise, men likevel oppholder seg frivillig på territoriet til den anmodende statspart eller, etter å ha forlatt det, har kommet tilbake av egen fri vilje.
Vanlige kostnader med å gjennomføre en anmodning skal bæres av den anmodede statspart med mindre de berørte statspartene blir enige om noe annet. Dersom det kreves betydelige eller ekstraordinære utgifter for å etterkomme anmodningen, skal statspartene samrå seg med hverandre med sikte på å fastsette på hvilke vilkår anmodningen skal gjennomføres, og på hvilken måte kostnadene skal bæres.
Den anmodede statspart:
skal gi den anmodende statspart kopier av forvaltningsdokumenter eller opplysninger den har som i henhold til dens nasjonale lovgivning er tilgjengelige for allmennheten,
kan, etter eget valg, gi den anmodende statspart hele eller deler av eller på de vilkår den anser hensiktsmessig, kopier av alle forvaltningsdokumenter eller opplysninger den har som i henhold til dens nasjonale lovgivning er tilgjengelige for allmennheten.
Statspartene skal etter behov vurdere muligheten for å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger som tjener formålene med, gjennomfører i praksis eller styrker bestemmelsene i denne artikkel.
Artikkel 19
Felles etterforskning
Statspartene skal vurdere å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger som, i forhold til saker som er gjenstand for etterforskning, forfølgning eller rettssaker i en eller flere stater, gir de berørte vedkommende myndigheter mulighet til å opprette felles etterforskningsorganer. Dersom det ikke foreligger slike avtaler eller ordninger, kan felles etterforskning foretas etter avtale i hvert enkelt tilfelle. De berørte statspartene skal påse at suvereniteten til den statsparten på hvis territorium slik etterforskning skal finne sted, respekteres fullt ut.
Artikkel 20
Særlige etterforskningsteknikker
Dersom det ikke er i strid med de grunnleggende prinsippene i en statsparts nasjonale rettsorden, skal statsparten, innenfor rammen av sine muligheter og slik bestemmelsene i den nasjonale lovgivningen foreskriver, treffe de nødvendige tiltak for å gi sine vedkommende myndigheter tillatelse til hensiktsmessig bruk av kontrollert levering og, dersom den anser det hensiktsmessig, bruk av andre særlige etterforskningsteknikker, for eksempel elektronisk eller andre former for overvåking og spaningsoperasjoner, på sitt territorium med sikte på effektiv bekjemping av organisert kriminalitet.
Med sikte på å etterforske lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, oppfordres statspartene til å inngå, når det er nødvendig, hensiktsmessige bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger om bruk av slike særlige etterforskningsteknikker ved samarbeid på internasjonalt plan. Slike avtaler eller ordninger skal inngås og gjennomføres i fullt samsvar med prinsippet om statenes suverene likhet og skal gjennomføres i strengt samsvar med bestemmelsene i disse avtalene eller ordningene.
Dersom det ikke foreligger en avtale eller ordning som nevnt i nr. 2 i denne artikkel, skal avgjørelser om å bruke slike særlige etterforskningsteknikker på internasjonalt plan tas i hvert enkelt tilfelle og det kan, når det er nødvendig, tas hensyn til økonomiske ordninger og overenskomster når det gjelder de berørte statspartenes utøvelse av jurisdiksjon.
Avgjørelser om å bruke kontrollert levering på internasjonalt plan kan, med samtykke fra de berørte statspartene, omfatte metoder som å fange opp varene og å tillate at varene fortsetter intakt eller blir fjernet eller erstattet helt eller delvis.
Artikkel 21
Overføring av straffeforfølgning
Statspartene skal vurdere muligheten for å overføre til hverandre saker som gjelder forfølgning av et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, der slik overføring anses å være best ut fra hensynet til rettspleien, særlig når flere jurisdiksjoner er innblandet, med sikte på å samle forfølgningen.
Artikkel 22
Fastsettelse av kriminelt rulleblad
Hver statspart kan vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å ta hensyn til, på de vilkår og for det formål som den anser hensiktsmessig, enhver tidligere domfellelse i en annen stat av en påstått lovbryter med sikte på å bruke disse opplysningene i straffeforfølgning som gjelder lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.
Artikkel 23
Kriminalisering av hindring av rettsforfølgning
Hver statspart skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, når handlingen er begått forsettlig:
å bruke vold, trusler eller skremsler eller å love, tilby eller gi en urettmessig fordel for å forlede til falsk forklaring eller å gripe inn i avgivelse av forklaring eller framskaffing av bevis i en sak som gjelder gjennomføring av lovbrudd som omfattes av denne konvensjon,
å bruke vold, trusler eller skremsler for å gripe inn i utøvelsen av en domstols- eller rettshåndhevingstjenestemanns tjenesteplikter som gjelder gjennomføring av lovbrudd som omfattes av denne konvensjon. Ikke noe i denne bokstav skal innskrenke statspartenes rett til å ha lovgivning som beskytter andre kategorier av offentlige tjenestemenn.
Artikkel 24
Beskyttelse av vitner
Hver statspart skal, så langt den evner, treffe hensiktsmessige tiltak for å sørge for effektiv beskyttelse mot mulige represalier eller skremsler for vitner i straffesaker som avgir forklaring om lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, og, når det er hensiktsmessig, for deres slektninger og andre personer som står dem nært.
Tiltakene nevnt i nr. 1 i denne artikkel kan, uten at det innskrenker rettighetene til tiltalte, herunder rett til rettergang, blant annet omfatte følgende:
å fastsette framgangsmåter for fysisk beskyttelse av slike personer, for eksempel, i den utstrekning det er nødvendig og mulig, å gi dem et nytt oppholdssted og å tillate, når det er hensiktsmessig, ikke-åpenbaring eller begrensninger på åpenbaringen av opplysninger om identiteten og oppholdsstedet til slike personer,
å sørge for bevisregler som tillater at en vitneforklaring kan gis på en måte som sikrer vitnets sikkerhet, for eksempel å tillate at forklaring gis ved bruk av kommunikasjonsteknologi, blant annet videosamband eller andre tilfredsstillende metoder.
Statspartene skal vurdere å inngå avtaler eller ordninger med andre stater om å gi personer nevnt i nr. 1 i denne artikkel et nytt oppholdssted.
Bestemmelsene i denne artikkel får også anvendelse på ofre i den utstrekning de er vitner.
Artikkel 25
Bistand til og beskyttelse av ofre
Hver statspart skal, så langt den evner, treffe hensiktsmessige tiltak for å yte bistand og beskyttelse til ofre for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, særlig når det gjelder trusler om represalier eller skremsler.
Hver statspart skal fastsette hensiktsmessige framgangsmåter for å gi tilgang til erstatning og restitusjon for ofre for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.
Hver statspart skal, med forbehold for sin nasjonale lovgivning, gjøre det mulig å få ofrenes synspunkter og bekymringer lagt fram og vurdert på hensiktsmessige stadier i straffeforfølgningen av lovbrytere på en måte som ikke innskrenker forsvarets rettigheter.
Artikkel 26
Tiltak for å styrke samarbeidet med rettshåndhevingsmyndigheter
Hver statspart skal treffe hensiktsmessige tiltak for å oppmuntre personer som deltar eller har deltatt i organiserte kriminelle grupper:
til å gi opplysninger som er nyttige for vedkommende myndigheter til etterforsknings- og bevisformål, blant annet om følgende:
organiserte kriminelle gruppers identitet, art, sammensetning, struktur, oppholdssted eller virksomhet,
forbindelser, herunder internasjonale forbindelser, med andre organiserte kriminelle grupper,
lovbrudd som organiserte kriminelle grupper har begått eller kan begå,
til å yte vedkommende myndigheter faktuell, konkret hjelp som kan bidra til å ta fra organiserte kriminelle grupper deres ressurser eller utbytte av en forbrytelse.
Hver statspart skal vurdere å fastsette bestemmelser som gir mulighet til, i hensiktsmessige tilfeller, å sette ned straffen til en anklaget person som utviser betydelig samarbeid i etterforskning eller forfølgning av et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.
Hver statspart skal vurdere å fastsette bestemmelser som gir mulighet til, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning, å gi immunitet mot forfølgning til en person som utviser betydelig samarbeid i etterforskning eller forfølgning av et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.
Beskyttelsen av slike personer skal være som fastsatt i artikkel 24 i denne konvensjon.
Når en person som er nevnt i nr. 1 i denne artikkel, og som oppholder seg i en statspart, kan utvise betydelig samarbeid med vedkommende myndigheter i en annen statspart, kan de berørte statspartene vurdere å inngå avtaler eller ordninger, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, om at den andre statsparten kan yte behandlingen nevnt i nr. 2 og 3 i denne artikkel.
Artikkel 27
Samarbeid om rettshåndheving
Statspartene skal samarbeide nært med hverandre, i samsvar med sine respektive nasjonale retts- og forvaltningsordener, å forsterke virkningen av rettshåndhevingstiltak for å bekjempe lovbruddene som omfattes av denne konvensjon. Hver statspart skal særlig vedta effektive tiltak:
for å forsterke og, der det er kreves, å opprette kommunikasjonskanaler mellom sine vedkommende myndigheter, organer og tjenester for å legge til rette for en sikker og rask utveksling av opplysninger om alle aspekter ved lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, herunder, dersom de berørte statspartene anser det som hensiktsmessig, forbindelser med annen kriminell virksomhet,
for å samarbeide med andre statsparter om å gjennomføre granskinger når det gjelder lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, om:
identiteten, oppholdsstedet og virksomheten til personer som mistenkes for å være innblandet i slike lovbrudd, eller oppholdsstedet til andre aktuelle personer,
bevegelser til utbytte av en forbrytelse eller eiendom som stammer fra gjennomføringen av slike lovbrudd,
bevegelser til eiendom, utstyr eller andre midler brukt eller ment til bruk i gjennomføringen av slike lovbrudd,
for å bidra med, når det er hensiktsmessig, nødvendige gjenstander eller mengder av stoffer til analyse- eller etterforskningsformål,
for å legge til rette for effektiv samordning mellom deres vedkommende myndigheter, organer og tjenester og for å fremme utveksling av personell og andre sakkyndige, herunder, med forbehold for bilaterale avtaler eller ordninger mellom de berørte statspartene, utstasjonering av kontaktpersoner,
for å utveksle opplysninger med andre statsparter om særlige midler og metoder som brukes av organiserte kriminelle grupper, blant annet ruter og transportmidler og bruk av falsk identitet, endrede eller falske dokumenter eller andre måter å skjule virksomheten på,
for å utveksle opplysninger og samordne forvaltningsmessige og eventuelt andre tiltak som tas med sikte på tidlig identifisering av lovbruddene som omfattes av denne konvensjon.
Med sikte på gjennomføring av denne konvensjon skal statspartene vurdere å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger om direkte samarbeid mellom sine rettshåndhevingsorganer og, der slike avtaler eller ordninger allerede foreligger, å endre dem. Dersom det ikke foreligger slike avtaler eller ordninger mellom de berørte statspartene, kan partene anse denne konvensjon som grunnlag for gjensidig samarbeid om rettshåndheving når det gjelder lovbruddene som omfattes av denne konvensjon. Når det er hensiktsmessig, skal statspartene benytte seg fullt ut av avtaler eller ordninger, også med internasjonale eller regionale organisasjoner, for å styrke samarbeidet mellom sine rettshåndhevingsorganer.
Statspartene skal innenfor rammen av sine midler bestrebe seg på å samarbeide for å reagere mot grenseoverskridende organisert kriminalitet begått ved bruk av moderne teknologi.
Artikkel 28
Innhenting, utveksling og analyse av opplysninger om arten av organisert kriminalitet
Hver statspart skal vurdere å analysere, i samråd med de vitenskapelige og akademiske miljøene, trender i den organiserte kriminaliteten på sitt territorium, under hvilke forhold organisert kriminalitet drives, samt hvilke yrkesgrupper og teknologier som er innblandet.
Statspartene skal vurdere å utvikle og dele analytisk sakkunnskap om organisert kriminell virksomhet med hverandre og gjennom internasjonale og regionale organisasjoner. For dette formålet bør det, når det er hensiktsmessig, utarbeides og anvendes felles definisjoner, standarder og metodologier.
Hver statspart skal vurdere å overvåke sin politikk og sine faktiske tiltak for å bekjempe organisert kriminalitet og å foreta analyser av effektiviteten av dem.
Artikkel 29
Opplæring og faglig bistand
Hver statspart skal, i den utstrekning det er nødvendig, starte, utarbeide eller forbedre særlige opplæringsprogrammer for sitt rettshåndhevingspersonell, herunder statsadvokater, forhørsdommere og tollpersonell, og annet personell med ansvar for forebygging, avdekking og kontroll av lovbruddene som omfattes av denne konvensjon. Slike programmer kan omfatte forflytning og utveksling av personell. Slike programmer skal, særlig og i den utstrekning nasjonal lovgivning tillater det, omfatte følgende:
metoder som brukes i forebygging, avdekking og kontroll av lovbruddene som omfattes av denne konvensjon,
ruter og teknikker som brukes av personer mistenkt for å være innblandet i lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, herunder i transittstater, og hensiktsmessige mottiltak,
overvåking av bevegelsen til smuglergods,
avdekking og overvåking av bevegelsene til utbytte av en forbrytelse, eiendom, utstyr eller andre midler og metoder som brukes til å overføre, skjule eller tilsløre slikt utbytte, slik eiendom, slikt utstyr eller slike andre midler, samt metoder som brukes til å bekjempe hvitvasking av penger og andre økonomiske forbrytelser,
innsamling av bevis,
kontrollteknikker i frihandelssoner og frihavner,
moderne utstyr og teknikker til rettshåndheving, herunder elektronisk overvåking, kontrollerte leveringer og spaningsoperasjoner,
metoder som brukes til å bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet begått med bruk av datamaskiner, telenett eller andre former for moderne teknologi, og
metoder som brukes for å beskytte ofre og vitner.
Statspartene skal bistå hverandre med å planlegge og gjennomføre forsknings- og opplæringsprogrammer som lages for å dele sakkunnskap på områdene nevnt i nr. 1 i denne artikkel, og skal for dette formål også, når det er hensiktsmessig, bruke regionale og internasjonale konferanser og seminarer til å fremme samarbeid og til å stimulere til diskusjon om problemer av felles interesse, herunder transittstatenes særlige problemer og behov.
Statspartene skal fremme opplæring og faglig bistand som letter utlevering og gjensidig juridisk bistand. Slik opplæring og faglig bistand kan omfatte språkopplæring og forflytning og utveksling mellom personell i sentralmyndigheter eller organer med relevante ansvarsområder.
Dersom det foreligger bilaterale og multilaterale avtaler eller ordninger, skal statspartene, i den utstrekning det er nødvendig, intensivere arbeidet med å maksimere den operasjonelle virksomheten og opplæringsvirksomheten innenfor internasjonale og regionale organisasjoner og innenfor andre aktuelle bilaterale og multilaterale avtaler eller ordninger.
Artikkel 30
Andre tiltak: gjennomføring av konvensjonen ved hjelp av økonomisk utvikling og faglig bistand
Statspartene skal, så langt det er mulig, treffe tiltak som bidrar til optimal gjennomføring av denne konvensjon, gjennom internasjonalt samarbeid, samtidig som de tar hensyn til de negative virkningene av organisert kriminalitet på samfunnet i allmennhet og særlig på bærekraftig utvikling.
Statspartene skal, så langt det er mulig, og samordnet med hverandre og med internasjonale og regionale organisasjoner, gjøre konkrete bestrebelser på:
å styrke samarbeidet sitt på ulike plan med utviklingsland med sikte på å forsterke sistnevntes evne til å forebygge og bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet,
å styrke den økonomiske og materielle bistanden for å støtte utviklingslandenes bestrebelser på å bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet effektivt og å hjelpe dem å gjennomføre denne konvensjon på en vellykket måte,
å yte faglig bistand til utviklingsland og land med overgangsøkonomier for å bistå dem med å oppfylle de behovene de har når det gjelder å gjennomføre denne konvensjonen. For dette formål skal statspartene bestrebe seg på å yte tilstrekkelige og regelmessige frivillige bidrag til en konto som er særskilt opprettet for dette formålet i en FN-finansieringsmekanisme. Statspartene kan også særlig vurdere, i samsvar med sin nasjonale lovgivning og bestemmelsene i denne konvensjon, å yte til ovennevnte konto en prosentdel av pengene eller av den tilsvarende verdien av utbyttet av en forbrytelse eller eiendom som inndras i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon,
å oppfordre og overtale andre stater og eventuelt finansinstitusjoner til å bli med på bestrebelser i samsvar med denne artikkel, særlig ved å gjennomføre flere opplæringsprogrammer og yte mer moderne utstyr til utviklingsland for å bistå dem med å oppnå målsettingene i denne konvensjon.
Så langt det er mulig skal disse tiltakene ikke berøre eksisterende forpliktelser til utviklingshjelp eller andre ordninger om økonomisk samarbeid på bilateralt, regionalt eller internasjonalt plan.
Statspartene kan inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger om materiell og logistisk bistand, samtidig som de tar hensyn til de økonomiske ordningene som kreves for at midlene til internasjonalt samarbeid fastsatt av denne konvensjon skal være effektive, og for å forebygge, avdekke og kontrollere grenseoverskridende organisert kriminalitet.
Artikkel 31
Forebygging
Statspartene skal bestrebe seg på å utvikle og evaluere nasjonale prosjekter og å fastsette og fremme best mulig praksis og politikk med sikte på å forebygge grenseoverskridende organisert kriminalitet.
Statspartene skal bestrebe seg på, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning, å minske eksisterende eller framtidige muligheter for organiserte kriminelle grupper til å delta på lovlige markeder med utbytte av forbrytelser, ved hjelp av hensiktsmessige lovgivningsmessige, forvaltningsmessige eller andre tiltak. Disse tiltakene bør fokusere på:
å styrke samarbeidet mellom rettshåndhevingsorganer eller statsadvokater og aktuelle private enheter, herunder næringslivet,
å fremme utvikling av standarder og framgangsmåter for å beskytte integriteten til offentlige og aktuelle private enheter, samt regler for aktuelle yrkesgrupper, særlig advokater, notarius publicus, skattekonsulenter og regnskapsførere,
å forebygge at organiserte kriminelle grupper misbruker anbudsprosedyrer som gjennomføres av offentlige myndigheter, og subsidier og tillatelser som gis av offentlige myndigheter til næringsvirksomhet,
å forebygge at organiserte kriminelle grupper misbruker juridiske personer; slike tiltak kan omfatte:
å opprette offentlige registre over juridiske og fysiske personer som er med på å stifte, lede og finansiere juridiske personer,
å innføre muligheten til å frata, i rettsavgjørelse eller på annen hensiktsmessig måte og i et rimelig tidsrom, personer som er dømt for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, retten til å inneha styreverv i juridiske personer stiftet innenfor deres jurisdiksjon,
å opprette nasjonale registre over personer som er fratatt retten til å inneha styreverv i juridiske personer, og
å utveksle opplysninger i registrene nevnt i bokstav d) i) og iii) i dette nummer med vedkommende myndigheter i andre statsparter.
Statspartene skal bestrebe seg på å fremme reintegrering i samfunnet av personer som er dømt for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.
Statspartene skal bestrebe seg på å jevnlig evaluere eksisterende aktuelle rettslige instrumenter og forvaltningsrutiner med sikte på å avdekke hvor lett de kan misbrukes av organiserte kriminelle grupper.
Statspartene skal bestrebe seg på å øke den offentlige bevisstheten om eksistensen av, årsaker til og alvorligheten av grenseoverskridende organisert kriminalitet samt om trusselen som grenseoverskridende organisert kriminalitet utgjør. Opplysning kan eventuelt gis gjennom massemediene og skal omfatte tiltak for å fremme offentlig deltaking i forebygging og bekjempelse av slik kriminalitet.
Hver statspart skal underrette De forente nasjoners generalsekretær om navn og adresse til myndigheten eller myndighetene som kan bistå andre statsparter med å utvikle tiltak for å forebygge grenseoverskridende organisert kriminalitet.
Statspartene skal, når det er hensiktsmessig, samarbeide med hverandre og aktuelle internasjonale og regionale organisasjoner om å fremme og utvikle tiltakene nevnt i denne artikkel. Dette omfatter deltaking i internasjonale prosjekter som tar sikte på å forebygge grenseoverskridende organisert kriminalitet, for eksempel ved å lindre forholdene som gjør sosialt marginaliserte grupper sårbare i forhold til grenseoverskridende organisert kriminalitet.
Artikkel 32
Konvensjonspartskonferanse
Det opprettes herved en konvensjonspartskonferanse for å forbedre statspartenes evne til å bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet og for å fremme og gjennomgå gjennomføringen av denne konvensjon.
De forente nasjoners generalsekretær skal kalle sammen partskonferansen senest ett år etter at denne konvensjon har trådt i kraft. Partskonferansen skal vedta forretningsorden og reglement for virksomheten nevnt i nr. 3 og 4 i denne artikkel (herunder reglement for betaling av utgifter som påløper i forbindelse med gjennomføringen av denne virksomheten).
Partskonferansen skal avtale mekanismer for å oppnå målsettingene nevnt i nr. 1 i denne artikkel, herunder:
å legge til rette for virksomhet ved statsparter i henhold til artikkel 29, 30 og 31 i denne konvensjon, herunder ved å oppfordre til mobilisering av frivillige bidrag,
å legge til rette for utveksling av opplysninger mellom statsparter om mønstre og trender i grenseoverskridende organisert kriminalitet og om vellykket praksis for å bekjempe den,
å samarbeide med aktuelle internasjonale og regionale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner,
å jevnlig gjennomgå gjennomføringen av denne konvensjon,
å legge fram forslag til forbedringer av denne konvensjonen og gjennomføringen av den.
Med hensyn til nr. 3 bokstav d) og e) i denne artikkel skal partskonferansen skaffe seg den nødvendige kunnskap om tiltakene som er truffet av statspartene for å gjennomføre denne konvensjonen, og vanskelighetene de har stått overfor i denne forbindelse, på grunnlag av opplysninger gitt av dem og på grunnlag av eventuelle supplerende gjennomgangsmekanismer som måtte bli fastsatt av partskonferansen.
Hver statspart skal gi partskonferansen opplysninger om sine programmer og planer og sin praksis, samt lovgivningsmessige og forvaltningsmessige tiltak for å gjennomføre denne konvensjon, slik partskonferansen krever.
Artikkel 33
Sekretariat
De forente nasjoners generalsekretær skal yte nødvendige sekretariatstjenester til konvensjonspartskonferansen.
Sekretariatet skal:
bistå partskonferansen med å gjennomføre virksomheten nevnt i artikkel 32 i denne konvensjon og forberede og yte nødvendige tjenester til partskonferansens møter,
på anmodning bistå statspartene med å gi opplysninger til partskonferansen som nevnt i artikkel 32 nr. 5 i denne konvensjon, og
sikre nødvendig samordning med sekretariatene til aktuelle internasjonale og regionale organisasjoner.
Artikkel 34
Gjennomføring av konvensjonen
Hver statspart skal i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning treffe de tiltak, herunder lovgivningsmessige og forvaltningsmessige tiltak, som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av sine forpliktelser i henhold til denne konvensjon.
Lovbruddene fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon skal fastsettes i den nasjonale lovgivningen til hver statspart uavhengig av grenseoverskridende art eller innblanding fra en organisert kriminell gruppe som beskrevet i artikkel 3 nr. 1 i denne konvensjon, unntatt i den utstrekning artikkel 5 i denne konvensjon krever innblanding fra en organisert kriminell gruppe.
Hver statspart kan vedta strengere eller alvorligere tiltak enn dem som er fastsatt i denne konvensjon, for å forebygge og bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet.
Artikkel 35
Tvisteløsning
Statspartene skal bestrebe seg på å løse tvister om tolkning eller anvendelse av denne konvensjon gjennom forhandlinger.
Enhver tvist mellom to eller flere statsparter om tolkning eller anvendelse av denne konvensjon som ikke kan løses gjennom forhandlinger innen rimelig tid, skal, på anmodning fra en av disse statspartene, henvises til voldgift. Dersom statspartene ikke er blitt enige om organiseringen av voldgiften senest seks måneder etter at det ble anmodet om voldgift, kan hver av disse statspartene henvise tvisten til Den internasjonale domstol etter anmodning i samsvar med vedtektene for domstolen.
Hver statspart kan, ved undertegning, ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning av eller tiltredelse til denne konvensjon, erklære at den ikke anser seg bundet av nr. 2 i denne artikkel. De andre statspartene skal ikke være bundet av nr. 2 i denne artikkel i forhold til en statspart som har tatt et slikt forbehold.
En statspart som har tatt forbehold i samsvar med nr. 3 i denne artikkel, kan til enhver tid trekke tilbake forbeholdet ved underretning til De forente nasjoners generalsekretær.
Artikkel 36
Undertegning, ratifikasjon, godtakelse, godkjenning og tiltredelse
Denne konvensjon skal være åpen for undertegning for alle stater fra 12. til 15. desember 2000 i Palermo i Italia og deretter ved De forente nasjoners hovedsete i New York til 12. desember 2002.
Denne konvensjon skal også være åpen for undertegning for organisasjoner for regional økonomisk integrasjon forutsatt at minst én medlemsstat i vedkommende organisasjon har undertegnet denne konvensjon i samsvar med nr. 1 i denne artikkel.
Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes. Ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokumenter skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær. En organisasjon for regional økonomisk integrasjon kan deponere sitt ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokument dersom minst én av dens medlemsstater har gjort det. I dette ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokument skal vedkommende organisasjon erklære rekkevidden av sin myndighet i saker som reguleres av denne konvensjon. Vedkommende organisasjon skal også underrette depositaren om eventuelle relevante endringer i rekkevidden av sin myndighet.
Denne konvensjon er åpen for tiltredelse for enhver stat og for enhver organisasjon for regional økonomisk integrasjon der minst én medlemsstat er part i denne konvensjon. Tiltredelsesdokumenter skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær. Ved tiltredelse skal en organisasjon for regional økonomisk integrasjon erklære rekkevidden av sin myndighet i saker som reguleres av denne konvensjon. En slik organisasjon skal også underrette depositaren om eventuelle relevante endringer i rekkevidden av sin myndighet.
Artikkel 37
Forholdet til protokoller
Denne konvensjon kan suppleres av en eller flere protokoller.
For å bli part i en protokoll må en stat eller en organisasjon for regional økonomisk integrasjon også være part i denne konvensjon.
En statspart i denne konvensjon er ikke bundet av en protokoll med mindre den blir part i protokollen i samsvar med bestemmelsene i protokollen.
Enhver protokoll til denne konvensjon skal tolkes sammen med denne konvensjon, samtidig som det skal tas hensyn til formålet med vedkommende protokoll.
Artikkel 38
Ikrafttredelse
Denne konvensjon skal tre i kraft på den nittiende dag etter den dag det førtiende ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument er deponert. Med hensyn til dette nummer skal ethvert dokument som er deponert av en organisasjon for regional økonomisk integrasjon, ikke regnes å komme i tillegg til dokumenter som er deponert av stater som er medlemmer i vedkommende organisasjon.
For hver stat eller organisasjon for regional økonomisk integrasjon som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer denne konvensjon etter at det førtiende dokument av denne typen er deponert, skal denne konvensjon tre i kraft på den trettiende dag etter den dag vedkommende stat eller organisasjon deponerer det aktuelle dokument.
Artikkel 39
Endringer
Etter at det er gått fem år fra denne konvensjon trådte i kraft, kan en statspart foreslå en endring og inngi den til De forente nasjoners generalsekretær, som deretter skal sende endringsforslaget til statspartene og til konvensjonspartskonferansen med sikte på behandling og vedtak av forslaget. Partskonferansen skal gjøre sitt beste for å oppnå enstemmighet om hver endring. Dersom alle bestrebelser på å oppnå enstemmighet er utprøvd uten at man har kommet fram til enighet, kan endringen, som en siste utvei, vedtas med et flertall på to tredeler av statspartene som er til stede og avgir stemme på møtet til partskonferansen.
Organisasjoner for regional økonomisk integrasjon skal, i saker innenfor sitt kompetanseområde, utøve sin rett til å avgi stemme etter denne artikkel med et antall stemmer som er likt antall medlemsstater som er parter i denne konvensjon. Slike organisasjoner skal ikke utøve sin rett til å avgi stemme dersom medlemsstatene i organisasjonen utøver sin rett, og vice versa.
En endring som er vedtatt i samsvar med nr. 1 i denne artikkel, skal ratifiseres, godtas eller godkjennes av statspartene.
En endring som er vedtatt i samsvar med nr. 1 i denne artikkel, skal tre i kraft i forhold til en statspart nitti dager etter den dag et dokument om ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning av vedkommende endring er deponert hos De forente nasjoners generalsekretær.
Når en endring trer i kraft, skal den være bindende for de statspartene som har uttrykt sitt samtykke til å være bundet av den. Andre statsparter skal fremdeles være bundet av bestemmelsene i denne konvensjon og eventuelle tidligere endringer som de har ratifisert, godtatt eller godkjent.
Artikkel 40
Oppsigelse
En statspart kan si opp denne konvensjon ved skriftlig underretning til De forente nasjoners generalsekretær. Oppsigelsen får virkning ett år etter den dag underretningen mottas av Generalsekretæren.
En organisasjon for regional økonomisk integrasjon skal opphøre å være part i denne konvensjon når alle medlemsstatene i organisasjonen har sagt opp konvensjonen.
Oppsigelse av denne konvensjon i samsvar med nr. 1 i denne artikkel skal innebære oppsigelse av alle protokoller til konvensjonen.
Artikkel 41
Depositar og språk
De forente nasjoners generalsekretær er utpekt som depositar for denne konvensjon.
Originaleksemplaret av denne konvensjon, der de arabiske, kinesiske, engelske, franske, russiske og spanske tekstene har samme gyldighet, skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.
Som bekreftelse på dette har de undertegnede, som av sine regjeringer er gitt behørig fullmakt til det, undertegnet denne konvensjon.