4 Straff for deltakelse i organiserte kriminalitet

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Innledning

Den som deltar i en organisert kriminell gruppe, vil naturligvis kunne straffes for de handlinger som gruppen begår og som vedkommende selv deltar i, f.eks. drap eller ulovlig innførsel av sprit og narkotika. Dette krever ingen nærmere drøftelse, og skal ikke forfølges nærmere her.

Spørsmålet er imidlertid om også selve deltakelsen i gruppen kan være straffbar, uavhengig av om deltakeren kan knyttes til (andre) konkrete lovovertredelser. Et slikt straffansvar kan tenkes å følge av de særlige bestemmelsene i straffeloven §§ 104 a og 330 (punkt 4.1.2 nedenfor). Straffansvar kan også oppstå etter de alminnelige reglene om medvirkning (punkt 4.1.3) og forsøk (punkt 4.1.4). I det følgende gjøres det nærmere rede for rekkevidden av disse bestemmelsene.

4.1.2 Straffeloven §§ 104 a og 330

I dagens straffelovgivning finnes det to straffebestemmelser som direkte retter seg mot deltakelse i ulike former for kriminelle organisasjoner. Den ene er straffeloven § 104 a, som retter seg mot deltakelse i private militære organisasjoner mv. Den andre er straffeloven § 330, som bl.a. retter seg generelt mot det å delta i foreninger som har til formål å begå straffbare handlinger.

Straffeloven § 104 a er blitt til etter mønster av den danske straffeloven § 114. Første ledd rammer den som danner, deltar i eller støtter en «privat organisasjon av militær karakter». En organisasjon kan være av «militær karakter» selv om den ikke er væpnet, såfremt den tar sikte på militær opplæring, jf. Ot.prp. nr. 79 (1950) s. 14. «Støtter» omfatter blant annet det å gi økonomiske bidrag og andre handlinger som kommer organisasjonen til gode. Medvirkning er ikke nevnt, men noen bistandshandlinger kan likevel rammes som «støtte» til gruppen. Derimot vil den som påvirker en annen til å delta i en privat militær organisasjon, ikke kunne straffes, se Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, bind II (Oslo 1995) s. 84.

Siden første ledd krever at organisasjonen må ha en «militær karakter», vil bestemmelsen bare sjelden kunne anvendes overfor organiserte kriminelle grupper. Den kan imidlertid tenkes å få betydning overfor paramilitære grupperinger som begår eller har til formål å begå straffbare handlinger, f.eks. innenfor nynazistiske miljøer.

Straffen etter første ledd er fengsel inntil 2 år, men i en del tilfeller inntil 6 år, for eksempel dersom organisasjonen har våpen eller sprengstoff.

Paragraf 104 a annet ledd fastsetter den samme straff for den som danner, deltar i eller støtter en forening eller sammenslutning som har til formål «ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender». Etter dette leddet er det ikke et vilkår at foreningen har en militær karakter. Det er noe uklart om det samfunnskadelige formålet må være det eneste formålet med organisasjonen, hovedformålet eller ett av flere formål, se Husabø: Straffeansvarets periferi (Bergen 1999) s. 329-330. Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 fikk bestemmelsen en tilføyelse om at foreningen mv. må ha tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler for at straffansvar skal komme på tale. I forarbeidene gis det uttrykk for at endringen er ment som en presisering og ikke som en endring av gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) s. 136.

Paragraf 104 a må ses i sammenheng med den mer generelle og mildere bestemmelsen i straffeloven § 330. Etter § 330 første ledd annet alternativ er det bl.a. straffbart å stifte eller delta i en «Forening ... hvis Formaal er Forøvelse eller Opmuntring til strafbare Handlinger». Bestemmelser rekker vidt, og omfatter enhver straffbar handling, også forseelser. Uttrykket «Forening» kan neppe tolkes antitetisk, og omfatter antakelig en rekke ulike sammenslutninger. Trolig er det ikke et krav at foreningens formål utelukkende er å begå straffbare handlinger, såfremt dette er ett av flere formål for foreningen. Men i juridisk teori er det noe omtvistet om uttrykket «Handlinger» innebærer at formålet må være å begå flere straffbare handlinger, eller om det er tilstrekkelig med én. I teorien er det videre hevdet at formålet må være å begå handlingen(e) «innen en rimelig fremtid», jf. Kjerschow: Straffeloven med kommentarer (Oslo 1930) s. 798, men en slik begrensning er uten støtte i ordlyden.

Bestemmelsens tredje alternativ rammer den som stifter eller deltar i en forening «hvis Medlemmer forpligter sig til ubetinget Lydighed mod nogen». Med ubetinget lydighet forstås de tilfeller hvor medlemmene har «fraskrevet sig retten til selv å underkaste ordren nogensomhelst prøvelse», jf. Kjerschow: Straffeloven med kommentarer s. 798. Bestemmelsen må tolkes innskrenkende, slik at bl.a. yrkes- eller næringsmessige foreninger ikke rammes.

Medvirkning er ikke nevnt. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder, men inntil 6 måneder dersom foreningens formål er å «forøve eller opmuntre til Forbrytelser», jf. § 330 annet ledd.

Deltakelse i eller stifting av organiserte kriminelle grupper som har som formål å begå forbrytelser, vil etter dette ofte kunne rammes av bestemmelsen, særlig annet straffalternativ. Tredje straffalternativ vil især kunne tenkes å ramme mafialignende organisasjoner.

4.1.3 Medvirkning

Utenfor området for straffeloven §§ 104 a og 330 vil den som deltar i organiserte kriminelle grupper, etter omstendighetene kunne straffes for medvirkning, eventuelt forsøk på medvirkning, til de handlingene som gruppen begår. Medvirkningen kan være fysisk eller psykisk.

I norsk rett har vi ingen alminnelig bestemmelse om når medvirkning er straffbart. Rammene for medvirkningsansvaret kan derfor ikke fastlegges generelt, men beror på en tolkning av det straffebudet som kan være overtrådt. Noen straffebud nevner uttrykkelig at medvirkning er straffbart, mens andre ikke har et slikt medvirkningstillegg. Er medvirkning ikke nevnt, er handlinger som naturlig må karakteriseres som medvirkningshandlinger, likevel straffbare hvis de faller innenfor gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

De fleste bestemmelsene som er aktuelle når det gjelder organisert kriminalitet, inneholder et eget medvirkningstillegg. I så fall vil både fysisk og psykisk medvirkning være straffbar. Fysisk medvirkning kan det være tale om dersom deltakeren bidrar til eller på annen måte legger forholdene til rette for gjennomføringen av den straffbare handlingen. A stiller f.eks. sin lastebil til rådighet for en smuglerliga. Psykisk medvirkning kan det være tale om dersom deltakelsen oppfattes som en form for støtte eller aksept av en bestemt straffbar handling, som senere gjennomføres.

Om det er grunnlag for medvirkningsansvar eller ikke, vil variere fra sak til sak. Dersom hovedmannen er på forberedelsesstadiet eller på forsøksstadiet, foreligger det ikke straffbar medvirkning i lovens forstand. Derimot vil det kunne foreligge forsøk på medvirkning, jf. straffeloven § 49. I eksemplet ovenfor vil dette være tilfelle om smuglerne stanses med det ulovlige varepartiet på svensk side av grensen. Det samme gjelder hvor hovedmannen har fullbyrdet handlingen, men hvor medvirkningen ikke fikk noen betydning for hendelsesforløpet. Dette vil være situasjonen om smuglerne velger å bruke Bs lastebil i stedet for As.

4.1.4 Forsøk

Hovedregelen i norsk rett er at forberedelse til straffbare handlinger ikke er straffbart. Ved forbrytelser inntrer straffbarheten normalt først når det foreligger forsøk, jf. straffeloven § 49 første ledd, ved forseelser i utgangspunktet først ved fullbyrdet overtredelse, jf. § 49 annet ledd. Som hovedregel er det derfor ikke straffbart å inngå avtale om å begå en bestemt forbrytelse. En slik avtale vil i utgangspunktet måtte anses som straffri forberedelse.

Det finnes imidlertid enkelte særlige forbundsbestemmelser i straffelovgivningen. For eksempel er det etter straffeloven § 223 tredje ledd straffbart å inngå forbund (avtale) om å begå langvarig eller særlig alvorlig frihetsberøvelse, jf. annet ledd. Straffen er fengsel inntil 10 år. Paragraf 233 a rammer forbund om å begå drap eller grov legemsbeskadigelse, jf. §§ 231 og 233. Strafferammen er også her fengsel inntil 10 år. Disse reglene ble innført ved lov 3. desember 1999 nr. 82, og bygger blant annet på Sikkerhetsutvalgets utredning NOU 1993: 3 Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) s. 131-133.Straffeloven har også andre forbundsbestemmelser. Etter § 269 nr. 1 er det straffbart å inngå forbund med noen om å begå ran. Strafferammen er fengsel inntil 3 år. Paragraf 159 fastsetter en straff av fengsel inntil 10 år for den som inngår forbund om å begå nærmere angitte allmennfarlige forbrytelser.

Enkelte forberedelseshandlinger er straffbare selv om det ikke dreier seg om forbund: Straffeloven § 161 rammer den som skaffer sprengstoff, våpen mv. i den hensikt å begå en forbrytelse. Straffen er fengsel inntil 6 år, men inntil 10 år dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Medvirkning er straffbart. Etter § 140 er det straffbart offentlig å oppfordre til, forherlige eller tilskynde til iverksettelsen av «en strafbar Handling». Det samme gjelder det å offentlig tilby å utføre straffbare handlinger eller offentlig tilby bistand til utførelse av straffbare handlinger. Strafferammen er fengsel inntil 8 år. Medvirkning er likestilt med fullbyrdet overtredelse.

4.2 Konvensjonsforpliktelsen

Konvensjonen artikkel 5 nr. 1 lyder:

«1. Each State Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences, when committed intentionally:

1. Either or both of the following as criminal offences distinct from those involving the attempt or completion of the criminal activity:

   1. Agreeing with one or more other persons to commit a serious crime for a purpose relating directly or indirectly to the obtaining of a financial or other material benefit and, where required by domestic law, involving an act undertaken by one of the participants in furtherance of the agreement or involving an organized criminal group;

   2. Conduct by a person who, with the knowledge of either the aim and the general criminal activity of an organized criminal group or its intention to commit the crimes in question, takes an active part in:

      1. Criminal activities of the organized criminal group;

      2. Other activities of the organized criminal group in the knowledge that his or her participation will contribute to the achievement of the above-described criminal aim;

2. Organizing, directing, aiding, abetting, facilitating or counselling the commission of serious crime involving an organized criminal group.»

Artikkel 5 pålegger statene å kriminalisere deltakelse i visse organiserte kriminelle grupper (bokstav (a)), og medvirkning til enkelte av de handlingene som gruppen begår (bokstav (b)).

Bokstav (a) gir statene en viss frihet når det gjelder valg av gjennomføringsmåte. Konvensjonsstatene kan enten kriminalisere det å inngå forbund om å begå en alvorlig forbrytelse dersom formålet er å oppnå en uberettiget økonomisk vinning (underpunkt i). Med alvorlig forbrytelse menes en forbrytelse som kan medføre frihetsberøvelse i minst fire år, jf. artikkel 2 bokstav (b). Eller statene kan kriminalisere det å delta aktivt i en organisert kriminell gruppe, dersom deltakelsen enten knytter seg til gruppens kriminelle virksomhet, eller til gruppens virksomhet for øvrig og gjerningspersonen vet at han på denne måten bidrar til å gjennomføre gruppens kriminelle formål (underpunkt ii).

Etter bokstav (b) plikter statene å kriminalisere det å organisere, lede, legge til rette for, gi råd eller på annen måte medvirke til gjennomføringen av en alvorlig forbrytelse der en organisert kriminell gruppe er innblandet. Selv om uttrykket «the commision of serious crime» kan være noe uklart, antar departementet at statene må kunne kreve at medvirkeren iallfall er på forsøksstadiet. I motsatt fall ville forpliktelsen hatt en tilnærmet uoverskuelig rekkevidde, og rukket langt videre enn det som er konvensjons formål, som er å «promote cooperation to prevent and combat transnational organized crime more effectively», jf. artikkel 1.

4.3 Rettstilstanden i EU og i andre land

4.3.1 Innledning

På bakgrunn av de ulike internasjonale initiativene for å bekjempe organisert kriminalitet, har mange land satt i gang et arbeid for å gjennomgå og eventuelt foreta nødvendige lovendringer i sin nasjonale lovgivning på området. Det varierer hvor langt de ulike landene har kommet i dette arbeidet.

I de fleste rettssystemer åpnes det for å dømme til strengere straff når forbrytelsen begås som ledd i organisert kriminalitet, enten gjennom lovgivning eller rettspraksis. Imidlertid har dette i en rekke land blitt ansett utilstrekkelig i kampen mot organisert kriminalitet, slik at flere land har særskilte straffebestemmelser som rammer deltakelse i organiserte kriminelle grupper.

Av de nordiske land er det bare Finland som har en straffebestemmelse som i sin alminnelighet rammer deltagelse i organiserte kriminelle grupper, se punkt 4.3.5.

Innenfor EU er det tatt flere initiativ for å bekjempe organisert kriminalitet. Sentral er fellesaksjon 21. desember 1998 (1998/733/RIA) hvor partene blant annet forplikter seg til å kriminalisere ulike former for deltakelse i og bistand til organiserte kriminelle grupper, se nærmere nedenfor.

4.3.2 EU-initiativ i kampen mot organisert kriminalitet

Det Europeiske Råd vedtok 21. desember 1998 en fellesaksjon mot organisert kriminalitet (98/733/RIA). Rådet erklærte at bekjempelse av organisert kriminalitet skal være et høyt prioritert mål for Den Europeiske Union. Særlig fremheves nødvendigheten av å styrke samarbeidet mellom medlemslandene i forhold til ulovlig narkotikahandel, menneskehandel, terrorisme, ulovlig handel med kunstverk, hvitvasking av penger, grov økonomisk kriminalitet og utpressing og andre voldshandlinger.

Fellesaksjonen inneholder en definisjon av kriminell organisasjon og forplikter medlemslandene til å kriminalisere ulike former for deltakelse i en slik organisasjon. I tillegg er det i artikkel 3 forpliktelser om juridiske personers straffansvar, mens artikkel 4 gjelder jurisdiksjon.

Det foreligger et forslag om å endre Schengen-konvensjonens (Avtale 18. mai 1999 mellom Rådet for den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket) artikkel 1 nr. 2 bokstav c strekpunkt 5, slik det er nedfelt i EUs fellesaksjon. Forslaget er ikke vedtatt, og er dermed ikke formelt bindende for Norge. Departementet har imidlertid i sine vurderinger tatt dette forslaget samt EUs fellesaksjon i betraktning. Den organiserte kriminalitets globale karakter gjør at ny norsk straffelovgivning langt på vei bør svare til lovgivningen i bl.a. de andre nordiske landene. Det vil kunne gi uheldige signaler dersom norsk lovgivning i større grad enn lovgivningen i EU-landene tillater organisert kriminalitet. I prinsippet kan det oppstå fare for at kriminelle organisasjoner vil bruke Norge som base for sine ulovlige aktiviteter, og mildere lovgivning mot organisert kriminalitet enn i EU-landene kan på lengre sikt vanskeliggjøre norsk deltakelse i ulike former for strafferettslig og straffeprosessuelt samarbeid. På denne bakgrunnen gjør departementet nedenfor nærmere rede for EUs fellesaksjon.

Fellesaksjonen artikkel 1 definerer kriminell organisasjon slik:

«Within the meaning of this joint action, a criminal organisation shall mean a structured association, established over a period of time, of more than two persons, acting in concert with a view to committing offences which are punishable by deprivation of liberty or a detention order of a maximum of at least four years or a more serious penalty, whether such offences are an end in themselves or a means of obtaining material benefits and, where appropriate, of improperly influencing the operation of public authorities.

The offences referred to in the first subparagraph include those mentioned in Article 2 of the Europol Convention and in the Annex thereto and carrying a sentence at least equivalent to that provided for in the first subparagraph.»

Vilkårene for at en sammenslutning skal regnes som en kriminell organisasjon er at den er strukturert og av en viss varighet. Hva som ligger i kravet om at sammenslutningen må være «structured», er noe usikkert, og forståelsen av begrepet synes å variere noe mellom de ulike medlemslandene. Trolig må det stilles visse krav til en hierarkisk struktur. Sammenslutningen må videre bestå av mer enn to personer som handler i forening med sikte på å begå straffbare handlinger som i medlemslandenes rett er belagt med fengsel i minst 4 år. Det er uten betydning hva formålet med de straffbare handlingene er. Etter ordlyden omfattes dermed svært forskjellige virksomheter. Det er ikke stilt noe krav om økonomisk vinning, slik at også politisk orienterte organisasjoner omfattes. Det presiseres at det ikke er noe vilkår for straffeansvar at organisasjonen faktisk har utført en kriminell handling, jf. artikkel 2 bokstav a.

Artikkel 2 regulerer hvordan de enkelte medlemsland skal oppfylle kravene til kriminalisering av deltakelse i en kriminell organisasjon:

«1. To assist the fight against criminal organisations, each Member State shall undertake, in accordance with the procedure laid down in Article 6, to ensure that one or both of the types of conduct described below are punishable by effective, proportionate and dissuasive penalties:

1. conduct by any person who, with intent and with knowledge of either the aim and the general criminal activity of the organisation or the intention of the organisation to commit the offences in question, actively takes part in:

   • the organisation's criminal activities falling within Article 1, even where that person does not take part in the actual execution of the offences concerned and, subject to the general principles of the criminal law of the Member State concerned, even where the offences concerned are not actually committed,

   • the organisation's other activities in the further knowledge that his participation will contribute to the achievement of the organisation's criminal activities falling within Article 1;

2. conduct by any person consisting in an agreement with one or more persons that an activity should be pursued which, if carried out, would amount the commission of offences falling within Article 1, even if that person does not take part in the actual execution of the activity.

2. Irrespective of whether they have elected to make the type of conduct referred to in paragraph 1(a) or (b) a criminal offence, Member States will afford one another the most comprehensive assistance possible in respect of the offences covered by this Article, as well as those offences covered by Article 3(4) of the Convention relating to extradition between Member States of the European Union, drawn up by the Council on 27 September 1996.»

Nr. 1 oppstiller to alternative gjennomføringsmåter: Forbud mot deltakelse i en organisasjon som begår straffbare handlinger som nevnt i artikkel 1 (handlinger med strafferamme på mer enn 4 år), jf. bokstav a, og/eller forbud mot avtaleinngåelse (forbund) om å begå slike handlinger, jf. bokstav b.

Alternativet i bokstav a krever kriminalisering av aktiv deltakelse i organisasjonens kriminelle aktiviteter, men også deltakelse i andre av organisasjonens aktiviteter, såfremt disse bidrar til å gjennomføre den kriminelle aktiviteten. Straff skal kunne ilegges selv om personen ikke deltar i selve utførelsen av de straffbare handlingene.

Gjennomføringsalternativet i bokstav b - å kriminalisere forbund om å begå handlinger med strafferamme på fengsel i minst 4 år - kom inn etter påtrykk fra Storbritannia. Bakgrunnen var at man i den angloamerikanske rettstradisjon ofte lovregulerer organisert kriminalitet ved å kriminalisere inngåelse av forbund.

4.3.3 Danmark

Danmark har ikke ratifisert FN-konvensjonen, og det er etter det opplyste noe usikkert når dette vil skje.

Dansk rett har ingen straffebestemmelse som i sin alminnelighet rammer deltakelse i en kriminell organisasjon.

Den danske straffeloven § 21 regulerer forsøk, og forsøksbegrepet er etter denne bestemmelsen svært vidt. En rekke forberedelseshandlinger vil kunne straffes etter § 21. For eksempel vil det å inngå avtale om en forbrytelse rammes.

Den danske straffeloven § 23 regulerer medvirkning. Et vilkår for at medvirkeren kan dømmes direkte etter den enkelte straffebestemmelse, er at den kriminelle handlingen er fullbyrdet. Imidlertid kan en medvirker dømmes for forsøk på medvirkning dersom hovedmannen ikke har overskredet grensen for forsøk.

I Danmark er det lagt til grunn at lovendringer ikke er nødvendige for å gjennomføre forpliktelsene etter EUs fellesaksjon artikkel 2 nr. 1 bokstav b (forbundsbestemmelsen), jf. Justitsministeriets redegørelse 15. mai 1998 s. 2.

4.3.4 Sverige

I Sverige er det for tiden under arbeid en promemoria om FN-konvensjonen og dens forhold til svensk rett. Det tas sikte på å legge frem en proposisjon for riksdagen i løpet av våren 2003.

Sverige har ingen straffebestemmelse som i sin alminnelighet rammer deltakelse i organiserte kriminelle grupper. Spørsmålet om å innføre en generell straffebestemmelse mot deltakelse i kriminelle organisasjoner er nylig utredet, jf. SOU 2000:88. Denne utredningen konkluderte med at en slik regel ikke burde innføres. Blant annet fremheves det i utredningen at en slik kriminalisering ville kunne medføre et generelt forbud mot visse organisasjoner, idet det lovteknisk ble funnet vanskelig å definere begreper i en slik bestemmelse på en måte som gir en hensiktsmessig avgrensning mot lite straffverdig deltakelse i en kriminell organisasjon. Utover dette tok man i betraktning det eksisterende ansvar for forberedelses- og medvirkningshandlinger i svensk rett.

Svenske myndigheter har lagt til grunn at forpliktelsene etter EUs fellesaksjon artikkel 2 nr. 1 bokstav a, er oppfylt fordi medvirkningsansvaret er vidtrekkende i svensk rett, jf. Skr 1998/99:60 s. 265. Medvirkningsansvaret er regulert i brottsbalken 23 kap, dels i form av en tradisjonell medvirkningsbestemmelse (4 §), og dels i form av en bestemmelse som retter seg mot forberedelseshandlinger (2 §). Den sistnevnte bestemmelsen er nylig blitt noe utvidet for å bli mer effektiv i kampen mot organisert kriminalitet, jf. Prop. 2000/01:85 s. 42.

De forberedelseshandlingene som rammes, er inngåelse av forbund (stämpling) samt konkret angitte forberedelseshandlinger. For eksempel rammes det å betale noen for å begå en forbrytelse eller å ta imot slik betaling. I realiteten vil nesten enhver befatning med hjelpemidler som er særskilt egnet til å begå den aktuelle forbrytelsen, medføre straffansvar. Imidlertid gjelder straffansvaret bare forberedelseshandlinger i tilknytning til alvorlige straffbare handlinger (en oppregning finnes i SOU 2000:88 s. 132), og det må avgjøres for hver enkelt handling om den generelle forberedelsesbestemmelsen får anvendelse.

4.3.5 Finland

I Finland er det fra 1. mars 2003 trådt i kraft et nytt straffebud som i sin alminnelighet rammer deltakelse i en organisert kriminell sammenslutnings virksomhet (lov nr. 142/2003), se RP 183/1999. Ny 1 a § i straffelagen 17 kap. lyder:

Deltagande i en organiserad kriminell sammanslutnings verksamhet

Den som

1. genom att grunda eller bygga upp en organiserad kriminell sammanslutning eller genom att värva eller försöka värva medlemmar till sammanslutningen,

2. genom att utrusta eller försöka utrusta en organiserad kriminell sammanslutning med explosiva varor, vapen, skjutförnödenheter eller ämnen eller förnödenheter som är avsedda för tillverkning av sådana eller med andra farliga föremål eller ämnen,

3. genom att ordna eller försöka ordna utbildning för en organiserad kriminell sammanslutning eller ge en organiserad kriminell sammanslutning utbildning för brottslig verksamhet,

4. genom att för en organiserad kriminell sammanslutning skaffa eller försöka skaffa eller genom att till en organiserad kriminell sammanslutning överlåta lokaler eller andra utrymmen som den behöver eller fordon eller andra hjälpmedel av synnerlig vikt för sammanslutningens verksamhet,

5. genom att direkt eller indirekt tillhandahålla eller samla in tillgångar för att finansiera den brottsliga verksamheten i en organiserad kriminell sammanslutning,

6. genom att ha hand om en organiserad kriminell sammanslutnings viktiga ekonomiska angelägenheter eller genom att ge ekonomiska eller juridiska råd som är av synnerlig vikt för sammanslutningens verksamhet, eller

7. genom att begå ett brott som avses i 32 kap. 1 § 2 mom. 1 eller 2 punkten,

deltar i en organiserad kriminell sammanslutnings verksamhet i vilken syftet är att begå ett eller flera brott för vilka det föreskrivna strängaste straffet är fängelse i minst fyra år, eller ett eller flera brott som avses i 11 kap. 8 §, och om ett sådant brott eller ett straffbart försök till ett sådant brott begås, skall för deltagande i en organiserad kriminell sammanslutnings verksamhet dömas till böter eller fängelse i högst två år.

Vad som i 1 mom. 6 punkten föreskrivs om juridisk rådgivning gäller inte uppdrag som juridiskt biträde eller ombud vid förundersökning eller domstolsbehandling av brott eller straffverkställighet.

Vad som föreskrivs i 1 mom. tillämpas inte om ett lika strängt eller strängare straff för gärningen föreskrivs på något annat ställe i lag.

Med organiserad kriminell sammanslutning avses en strukturerad sammanslutning, inrättad för en viss tid, bestående av minst tre personer, som handlar i samförstånd för att begå brott som avses i 1 mom.

Etter det departementet har fått opplyst vil det på bakgrunn av FN-konvensjonen bli foretatt tilleggsendringer i 1 a § 17.kap. Det antas at dette lovforslaget vil bli vedtatt i løpet av våren 2003.

4.3.6 Storbritannia

Storbritannia har ikke ratifisert FN-konvensjonen ennå, men det ventes at det vil skje i løpet av 2003, noe avhengig av når man får vedtatt en ny lov om utlevering.

Storbritannia har ikke noe særskilt straffebud som rammer deltakelse i kriminelle organisasjoner, og det tas visstnok heller ikke sikte på å kriminalisere deltakelse i kriminelle organisasjoner. I stedet vil man bygge på konvensjonens artikkel 5 nr. 1 bokstav a alternativ (i), som man anser dekket i den eksisterende lovgivningen om «conspiracy laws».

I Criminal Act fra 1977 Section 1 er «conspiracy» nærmere regulert. Kjernen i bestemmelsen er at en avtale mellom to eller flere personer om å utføre en straffbar handling er straffbelagt. Trolig er det et vilkår at en av avtalepartene må kunne bli holdt ansvarlig som hovedmann. Medvirkning til «conspiracy» er også straffbart. I praksis blir ofte tiltale for «conspiracy» reist i de tilfeller der det er vanskelig å føre bevis for den enkeltes rolle ved gjennomføringen av en begått straffbar handling.

4.3.7 Tyskland

Tyskland har ikke ratifisert FN-konvensjonen ennå.

Den tyske straffeloven har et eget straffebud rettet mot oppbygging av eller deltakelse i kriminelle organisasjoner («Bildung krimineller Vereinigungen»), jf. § 129 StGB (Strafgesetzbuch). I tillegg er det egne straffebud rettet mot oppbygging av eller deltakelse i terroristiske organisasjoner («Bildung terroristischer Vereinigungen») og oppbygging av eller deltakelse i væpnede grupper («Bildung bewaffneter Gruppen»), jf. hhv. § 129a og § 127 StGB.

Paragraf 129 om kriminelle organisasjoner gjelder organisasjoner som har som formål å begå straffbare handlinger, eller som har straffbare handlinger som virksomhet. Bestemmelsen omfatter ikke politiske partier som den tyske forfatningsdomstolen ikke har besluttet er forfatningsstridig. Bestemmelsen omfatter heller ikke organisasjoner hvor det å begå straffbare handlinger bare er et underordnet formål eller en mindre viktig del av virksomheten. På den annen side kreves det ikke at de straffbare handlinger skal være organisasjonens hovedformål eller hovedbeskjeftigelse. Det som kreves, er at kriminaliteten er en ikke ubetydelig del av organisasjonens virksomhet eller formål, og at organisasjonen representerer en viss fare for den offentlige sikkerheten. Typiske eksempler er organisert narkotikaomsetning eller organiserte biltyverier.

Etter rettspraksis er en organisasjon i denne bestemmelsens forstand enhver «organisatorisk sammenslutning» av minst 3 personer, som ved å underordne sin egen vilje under fellesskapets, forfølger felles mål og står i et slikt forhold til hverandre at de føler seg som en enhetlig sammenslutning. At de involverte er enige om å begå en forbrytelse er ikke i seg selv nok til å kunne betegne dem som en kriminell organisasjon. Det må et visst minimum av organisasjonsstruktur til, og det må foreligge et visst element av at medlemmene underkaster seg organisasjonens vilje. Bestemmelsen setter straff for flere former for «oppbygging» av en slik organisasjon - fra å grunnlegge eller opprette den, være medlem i den eller propagandere for den, til å støtte den (ved for eksempel å finansiere organisasjonens aktiviteter eller deler av disse). Strafferammen går opp til 5 års fengsel.

4.3.8 Nederland

Nederland har ratifisert FN-konvensjonen.

Den nederlandske straffeloven (Strafwetboek) artikkel 140 første ledd rammer den som deltar i en organisasjon som har til formål å begå straffbare handlinger. Etter en lovendring i 1988 er bestemmelsen blitt anvendt relativt ofte. Straffebudet er særlig blitt benyttet overfor narkotikaorganisasjoner, terroristorganisasjoner og ulike former for organisert økonomisk kriminalitet. Bestemmelsen kan særlig være praktisk hvor påtalemyndigheten ikke har kunnet føre tilstrekkelig bevis for den enkeltes deltakelse i konkrete straffbare handlinger.

Etter bestemmelsens ordlyd oppstilles det intet krav om at organisasjonen må være en juridisk person. Imidlertid er det i rettspraksis oppstilt krav om at det må foreligge et strukturert og varig samarbeid, men ikke slik at noe særskilt hierarki må foreligge. Det er ikke oppstilt noen nedre grense for antallet personer som må være tilknyttet gruppen.

Av ordlyden følger det at organisasjonen må ha som formål å begå straffbare handlinger. I rettspraksis er dette tolket relativt vidt. For eksempel er det blitt ansett tilstrekkelig at en gruppe har hatt som formål å begå flere straffbare handlinger i tilknytning til et parti narkotika. Det kreves ikke at formålet må være det eneste eller det hovedsaklige formålet for organisasjonen.

For at en person skal anses for å delta i organisasjonen kreves det at personen bidrar til organisasjonens virksomhet. Medlemskap er i seg selv ikke tilstrekkelig. På den annen side kreves det ikke noen direkte sammenheng mellom personens handlinger og de straffbare handlinger som organisasjonen begår. Hvorvidt mer perifere bidrag rammes, er imidlertid noe usikkert.

Artikkel 140 første ledd får anvendelse selv om organisasjonen (ennå) ikke har begått noen straffbar handling eller har påbegynt utførelsen av en slik handling.

For at en person skal kunne straffes for deltakelse i en kriminell organisasjon, kreves det subjektivt at vedkommende har kunnskap om organisasjonens kriminelle formål, samt at han forstår at de handlinger han utfører, bidrar til organisasjonens virksomhet.

Artikkel 140 kan anvendes sammen med øvrige straffebestemmelser som grunnlag for høyere straff. Strafferammen etter artikkel 140 første ledd er bøter eller fengsel opptil 5 år.

4.3.9 Frankrike

Frankrike har ratifisert FN-konvensjonen.

Den franske straffeloven (Code pénal) har en bestemmelse som rammer deltakelse i en kriminell organisasjon, jf. Art. 450-1 (association de malfaiteurs).

4.4 Forholdet til Grunnloven og menneskerettighetene

4.4.1 Foreningsfriheten som konstitusjonell skranke?

Retten til å danne og delta i foreninger er ikke grunnlovsfestet i norsk rett. Det er antatt at foreningsfriheten heller ikke på ulovfestet grunnlag nyter noe alminnelig grunnlovsmessig vern, jf. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 8. utgave (Oslo 1998) s. 326. I utgangspunktet er det derfor ikke noe konstitusjonelt til hinder for å kriminalisere det å delta i organiserte kriminelle grupper.

Når det gjelder politiske partier, er stillingen mer uklar. I Rt. 1997 s. 1821 (Kjuuskjennelsen) la mindretallet til grunn at retten til å organisere politiske partier «antakelig [er] garantert av konstitusjonell sedvanerett», uten å ta endelig stilling til spørsmålet. Heller ikke departementet finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette. Selv om retten til å danne og delta i politiske partier har nær sammenheng med utøvelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter, f.eks. ytringsfriheten, kan en slik rett uansett ikke gjelde uten begrensinger. Foreningsfriheten er på linje med andre demokratiske rettigheter ikke til hinder for at lovgiverne kan gi visse regler som begrenser borgernes handlefrihet. Etter departementets syn må det være klart at et parti som har som sitt eneste eller hovedsaklige formål å begå alvorlige straffbare handlinger, ikke kan nyte noe konstitusjonelt vern.

4.4.2 Forholdet til menneskerettighetene og folkerettslige forpliktelser

Flere menneskerettskonvensjoner har regler som er av betydning for et forbud mot å danne, delta i og rekruttere personer til en organisert gruppe. Sentral er den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 (EMK), som ble inkorporert i norsk lovgivning ved lov 21. mai 1999 nr. 30 § 2. Men også FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter 16. desember 1966 (SP) og FN-konvensjonen om rasediskriminering har bestemmelser om foreningsfrihet. Videre er organisasjonsretten vernet etter ILO-konvensjonene nr. 87 og nr. 98, samt etter Den europeiske sosialpakt fra 1961.

Særlig er EMK artikkel 11 av betydning for et forbud mot å danne og delta i organiserte kriminelle grupper. I det følgende legges det til grunn at FN-konvensjonene og de øvrige folkerettslige reglene ikke går lenger enn EMK.

EMK artikkel 11 nr. 1 beskytter retten til å forene seg med andre. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har uttalt at artikkel 11 må tolkes slik at foreningsfriheten ikke blir teoretisk eller illusorisk, men praktisk og effektiv. Artikkel 11 må for øvrig ses i lys av og tolkes i samsvar med artiklene 10 og 9. Et viktig formål med retten til foreningsfrihet er å beskytte ytringsfriheten, tankefriheten og religionsfriheten. EMD har ved flere anledninger pekt på viktigheten av å se disse bestemmelsene i sammenheng.

Retten til foreningsfrihet omfatter ikke bare det å danne en forening, men også det å slutte seg til og delta i foreningen. Når en gruppe skal anses som en «forening» i konvensjonens forstand, beror på en sammensatt vurdering. Det kan legges til grunn at begrepet omfatter «any voluntary association by several natural and/or legal persons for a certain period of time with a an institutional structure and for common purposes», jf. P. van Dijk og G.J.H. van Hoof: Theory and Practice of the European Convention on Human Rights (Haag 1997) s. 592. Selv om en forening arbeider eller har som formål å arbeide mot fundamentale verdier i samfunnet, er den likevel i utgangspunktet vernet etter artikkel 11 nr. 1. I dommen United Communist Party of Turkey and others v. Tyrkia (RDJ 1998 s. 1)heter det i avsnitt 27:

«The Court notes on the other hand that an association, including a political party, is not excluded from the protection afforded by the Convention simply because its activities are regarded by the national authorities as undermining the constitutional structures of the State and calling for the imposition of restrictions.»

Man må imidlertid skille mellom det å arbeide for endringer i samfunnet med lovlige midler, og det å begå alvorlige straffbare handlinger for å nå slike mål, jf. dom 13. februar 2003 Refah Partisi (the Welfare Party) and others v. Turkey avsnitt 98:

«On that point, the Court considers that a political party may promote a change in the law or the legal and constitutional structures of the State on two conditions: firstly, the means used to that end must be legal and democratic; secondly, the change proposed must itself be compatible with fundamental democratic principles. It necessarily follows that a political party whose leaders incite violence or put forward a policy which fails to respect democracy or which is aimed at the destruction of democracy and the flouting of the rights and freedoms recognised in a democracy cannot lay claim to the Convention's protection against penalties imposed on those grounds (see Yazar and Others v. Turkey, nos. 22723/93, 22724/93 and 22725/93, § 49, 9 April 2002, unreported, and, mutatis mutandis, the following judgments: Stankov and the United Macedonian Organisation Ilinden v. Bulgaria, nos. 29225/95 and 29221/95, § 97, ECHR 2001-IX, and Socialist Party and Others v. Turkey, judgment of 25 May 1998, Reports 1998-III, pp. 1256-57, §§ 46 and 47).»

Et tilsvarende syn er lagt til grunn i juridisk teori, jf. Harris, Boyle, Warbrick: Law of the European Convention On Human Rights (London 1995) s. 422:

«There is no right to associate for a purpose that is illegal in national law but there ought to be right to associate to campaign for a change in the law, however difficult it may be to draw the line between the two.»

Selv om en er vernet etter artikkel 11 nr. 1, er retten til frihet til forening ikke absolutt. Artikkel 11 nr. 2 åpner for at offentlige myndigheter på nærmere vilkår kan gripe inn i foreningsfriheten.

For det første må inngrepet være «foreskrevet ved lov». I dette ligger et krav om at lovbruddet må være noenlunde klart definert ved rettsregler som er tilgjengelige for allmennheten. Kravet til klarhet er relativt, og vil kunne variere etter hvilken type rettighet som det gripes inn i og hvor inngripende myndighetsutøvelse det er tale om. Kravet til klar hjemmel for å ilegge straff synes i utgangspunktet å være spesielt strengt. I dommen Kokkinakis v. Greece (A 260- A, 1993) heter det i avsnitt 52:

«It [art. 7-1] also embodies, more generally, the principle that only the law can define a crime and prescribe a penalty (nullum crimen, nulla poena sine lege) and the principle that the criminal law must not be extensively construed to an accused's detriment, for instance by analogy; it follows from this that an offence must be clearly defined in law. This condition is satisfied where the individual can know from the wording of the relevant provision and, if need be, with the assistance of the courts' interpretation of it, what acts and omissions will make him liable.»

Kravet til klarhet innebærer at hjemmelen ikke må være for skjønnsmessig utformet. Men EMD har i flere saker lagt til grunn at vage ord og uttrykk ikke uten videre er i konflikt med konvensjonen. I saken Müller v. Switzerland (A 133, 1988) som gjaldt artikkel 10 nr. 2 heter det i avsnitt 29:

«In the applicants' view, the terms of Article 204 § 1 of the Swiss Criminal Code, in particular the word 'obscene', were too vague to enable the individual to regulate his conduct and consequently neither the artist nor the organisers of the exhibition could foresee that they would be committing an offence. This view was not shared by the Government and the Commission.

According to the Court's case-law, 'foreseeability' is one of the requirements inherent in the phrase 'prescribed by law' in Article 10 § 2 (art. 10-2) of the Convention. A norm cannot be regarded as a 'law' unless it is formulated with sufficient precision to enable the citizen - if need be, with appropriate advice - to foresee, to a degree that is reasonable in the circumstances, the consequences which a given action may entail (see the Olsson judgment of 24 March 1988, Series A no. 130, p. 30, § 61 (a)). The Court has, however, already emphasised the impossibility of attaining absolute precision in the framing of laws, particularly in fields in which the situation changes according to the prevailing views of society (see the Barthold judgment of 25 March 1985, Series A no. 90, p. 22, § 47). The need to avoid excessive rigidity and to keep pace with changing circumstances means that many laws are inevitably couched in terms which, to a greater or lesser extent, are vague (see, for example, the Olsson judgment previously cited, ibid.). Criminal-law provisions on obscenity fall within this category.»

Artikkel 11 nr. 2 krever videre at inngrepet er «nødvendig ... i et demokratisk samfunn», og at det tjener bestemte formål. Blant de formålene bestemmelsen nevner, er hensynet til «å forebygge uorden og kriminalitet» og hensynet til å «beskytte andres rettigheter og friheter». Det kan neppe være tvilsomt at et straffebud som kriminaliserer deltakelse i organiserte kriminelle grupper, oppfyller formålskravet. Spørsmålet er om straffebudet er «nødvendig» i konvensjonens forstand.

EMD har ved flere anledninger utdypet hva som ligger i begrepet «nødvendig i et demokratisk samfunn». I dom 20. desember 2001 Gorzelik & others v. Poland avsnitt 57 og 58 sammenfattes rettstilstanden slik:

«57. The term 'necessary' in Article 11 does not have the flexibility of expressions such as «useful» or «desirable». In addition, pluralism, tolerance and broadmindedness are hallmarks of a «democratic society». Although individual interests must on occasion be subordinated to those of a group, democracy does not simply mean that the views of a majority must always prevail: a balance must be achieved which ensures the fair and proper treatment of minorities and avoids any abuse of a dominant position (see the Young, James and Webster v. the United Kingdom judgment of 13 August 1981, Series A no. 44, p. 25, § 63; and Chassagnou and Others v. France [GC], nos. 25088/95, 28331/95 and 28443/95, ECHR 1999-III, p. 65, § 112).

58. Consequently, the exceptions set out in Article 11 are to be construed strictly; only convincing and compelling reasons can justify restrictions on the freedom of association.

Thus, in determining whether a necessity within the meaning of Article 11 § 2 exists, States have only a limited margin of appreciation, which goes hand in hand with rigorous supervision by the Court.[...]»

I flere saker er det dessuten slått fast at inngrepet må tjene «a pressing social need». Ved vurderingen av om inngrepet er lovlig må det derfor foretas en proporsjonalitetsvurdering, der borgerens forventing om å kunne danne, delta og rekruttere personer til en organisasjon på den ene side, må avveies mot samfunnets behov for å kriminalisere deltakelse i organiserte kriminelle grupper for å bekjempe alvorlig kriminalitet på den annen. Statene er i denne sammenheng innrømmet en begrenset («limited») skjønnsmargin, jf. sitatet ovenfor.

Ved vurderingen er det naturlig å ta utgangspunkt i at grupper som begår organisert kriminalitet, i seg selv utgjør et betydelig samfunnsproblem, og at de gjennom sin virksomhet kan krenke andre borgeres rettigheter. Jo mer alvorlig kriminalitet det er tale om, desto lengre kan statene gå i å kriminalisere deltakelse i slike grupper. Etter departementets syn er det derfor ikke tvilsomt at et straffebud som rammer deltakelser i grupper som har til formål å begå alvorlig kriminalitet, eller hvor virksomheten består i å begå slike handlinger, i utgangspunktet står seg i forhold til artikkel 11. Dette kan likevel stille seg annerledes om det kriminelle formålet eller den kriminelle virksomheten bare utgjør en helt underordnet del av gruppens formål eller virksomhet.

Lovforslaget er utformet slik at det ikke vil komme i konflikt med EMK. Men fortolkningen av skjønnsmessige begreper i lovforslaget må skje på bakgrunn av EMK, jf. også straffeloven § 1 annet ledd, straffeprosessloven § 4 og menneskerettsloven § 3.

4.5 Valg av gjennomføringsmåte

4.5.1 Generelle utgangspunkter

Konvensjonen artikkel 5 inneholder to hovedelementer. Etter bokstav a må statene enten kriminalisere det å inngå forbund om alvorlige straffbare handlinger, det vil si straffbare handlinger med en strafferamme på fengsel i fire år eller mer (punkt i, jf. artikkel 2 bokstav (b)), eller det å delta aktivt i en organisert kriminell gruppe (punkt ii). Etter artikkel 5 bokstav b må statene i tillegg kriminalisere det å medvirke til gjennomføringen av straffbare handlinger som involverer en organisert kriminell gruppe. Uansett hvilken gjennomføringsmåte som foretrekkes, vil det være behov for lovendringer.

Departementet nevner innledningsvis at de handlinger som rammes av artikkel 5 nr. 1, systematisk sett kan karakteriseres som forberedelseshandlinger. Etter norsk rett er slike handlinger normalt straffrie. Et grunnleggende synspunkt er at straffelovgivningen ikke skal ramme flere handlinger enn det reelt sett er grunn til å kriminalisere. Straff er samfunnets skarpeste reaksjon mot uønsket atferd, og bør av flere grunner brukes med varsomhet. Særlig varsom bør man være med å kriminalisere rene forberedelseshandlinger. Slike handlinger krenker normalt ikke beskyttelsesverdige interesser, og det kan være usikkert om den straffbare handlingen som forberedes, vil bli gjennomført. Etter departementets syn må disse synspunktene få betydning både for valg av gjennomføringsmåte og for den nærmere utforming av straffebestemmelsen.

Samtidig kan endringer i kriminalitetsbildet lede til at man i visse tilfeller bør utvide området for det straffbare, og dermed også adgangen til å benytte straffeprosessuelle tvangsmidler, mer enn det som ellers ville ha vært naturlig. Etter departementets oppfatning er fremveksten av organisert kriminalitet et utviklingstrekk som krever mottiltak fra samfunnets side. Denne formen for kriminalitet utgjør som nevnt i punkt 3 en større trussel mot samfunnet og den enkelte enn annen kriminalitet, og den kan være vanskeligere å bekjempe. Kriminelle organisasjoner har en hard, indre justis som gjør at miljøene blir svært lukkede og dermed vanskelige å trenge inn i. Organiserte kriminelle grupper opptrer dessuten i mange tilfeller på tvers av landegrensene.

Disse synspunktene leder til at man ikke uten videre bør nøye seg med å gjennomføre konvensjonens forpliktelser. Det sentrale må være at samfunnets behov for beskyttelse mot organisert kriminalitet varetas på en forsvarlig måte, innenfor de rammer bl.a. hensynet til den enkeltes rettssikkerhet og personvern setter.

Uansett hvilken rekkevidde straffebudet får, vil hensynet til lovskravet i Grunnloven § 96 og den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 7 stå sentralt ved utformingen. For departementet er det derfor viktig at det objektive gjerningsinnholdet i straffebestemmelsen beskrives så presist som mulig.

4.5.2 Forbudsbestemmelse eller forbud mot å delta i en organisert kriminell gruppe?

4.5.2.1 Høringsnotatet 10. desember 2002

Som nevnt kan artikkel 5 nr. 1 bokstav a enten gjennomføres ved en forbundsbestemmelse eller ved en bestemmelse som kriminaliserer deltakelse i organiserte kriminelle grupper. Det er fordeler og ulemper ved begge gjennomføringsmåter. I høringsnotatet 10. desember 2002 ble dette drøftet slik:

«En forbundsbestemmelse vil ramme det å inngå en avtale om å begå en alvorlig forbrytelse, altså forbrytelser med en strafferamme på minst 4 år. Systematisk er det naturlig å karakterisere slike avtaler som forberedelseshandlinger. Det finnes flere eksempler på forbundsbestemmelser i dagens straffelovgivning, se f.eks. straffeloven §§ 94 første ledd, 139 første ledd, 147 a fjerde ledd, 159, 223 tredje ledd, 225 tredje ledd, 233 a og 269 nr. 1. En bestemmelse som kriminaliserer det å inngå avtale om å begå alvorlige straffbare handlinger, er derfor ikke uten tradisjoner i norsk strafferett.

Likevel vil en så generell forbundsregel bryte vesentlig med den lovgivningspraksis man har fulgt til nå. Hittil har vi i Norge vært varsomme med å kriminalisere forbund. De forbundsbestemmelser vi har, knytter seg til konkrete straffbare handlinger, som flykapring og drap. En generell forbundsbestemmelse vil gå langt i motsatt retning, og vil i prinsippet kunne få anvendelse i de fleste tilfellene hvor flere i fellesskap planlegger en alvorlig straffbar handling. Dette får selvstendig betydning når ingen av de impliserte har kommet lengre enn til forberedelsesstadiet, og når medvirkning ikke er straffbart. Betydningen av dette må imidlertid ikke overdrives. En avtale om å begå straffbare handlinger vil ofte kunne rammes som psykisk medvirkning, eventuelt som forsøk på medvirkning, i de tilfellene hvor medvirkning er straffbart.

En annen innvending mot en forbundsbestemmelse er at gjerningsbeskrivelsen langt på vei måtte knytte seg til rent subjektive forhold uten noen form for ytre manifestasjon, fordi det trolig sjelden vil foreligge noen skriftlig avtale mellom partene. Vurderingen av om det er inngått en avtale eller ikke, vil derfor i praksis som oftest måtte skje ut fra slutninger basert på de ytre omstendigheter i saken. Selv om dommeren skal la all rimelig tvil komme den tiltalte til gode, kan denne usikkerheten innebære en viss risiko for uriktige domfellelser, jf. NOU 2002: 4 Ny straffelov s. 96-97. Men risikoen vil neppe være større enn i andre saker hvor det er spørsmål om å anvende forbundsbestemmelser, eller i saker om psykisk medvirkning. For øvrig vil betydningen av rent subjektive forhold i prinsippet kunne reduseres ved å kreve at det i tillegg til avtalen må være tatt skritt for å gjennomføre den. Det er imidlertid tvilsomt om konvensjonen åpner for dette, jf. nedenfor.

En bestemmelse som kriminaliserer deltakelse i organiserte kriminelle grupper, innebærer at deltakere i gruppen kan straffes selv om de ikke kan knyttes til noen av de straffbare handlingene som gruppen har begått eller har til formål å begå. Dermed vil man kunne ramme deltakere som rent faktisk har deltatt i den kriminelle aktiviteten, men som påtalemyndigheten ikke kan bevise at har gjort noe straffbart. Man vil også kunne straffe den som faktisk ikke selv har hatt befatning med den kriminelle virksomheten, men som er en aktiv del av den kriminelle organisasjonen og som dermed har bidratt til organisasjonens eksistens. Det finnes enkelte slike bestemmelser i straffelovgivningen allerede, jf. straffeloven §§ 104 a og 330.

En fordel med denne måten å gjennomføre konvensjonsforpliktelsen på, er at gjerningsbeskrivelsen i noe større grad vil knytte seg til rent objektive forhold. Samtidig byr denne løsningen på lovtekniske utfordringer, især når det gjelder beskrivelsen av hvilke grupper straffebudet skal omfatte. En annen ulempe kan være at konvensjonen neppe gir anledning til å kreve at gruppen skal ha tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler, før straffansvar inntrer.

Departementet har ikke tatt endelig stilling til hvilket gjennomføringsalternativ som er å foretrekke, og har derfor utformet forslag til to alternative straffebud. Vi ber om høringsinstansenes syn på hvilket forslag som er å foretrekke, eventuelt forslag til andre gjennomføringsmåter.»

Forbundsalternativet ble foreslått utformet slik, jf. punkt 4.5.3 i høringsnotatet (s. 33-36):

«Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, og som er egnet til å gi en uberettiget vinning, straffes med fengsel inntil 4 år.

På samme måte straffes den som medvirker til en straffbar handling som gruppen begår, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.

Med kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger.»

Det andre alternativet (kriminalisering av deltakelse i kriminelle grupper) ble foreslått utformet slik, jf. punkt 4.5.4 i høringsnotatet (s. 37-44):

«Den som danner, deltar aktivt i eller rekrutterer medlemmer til en kriminell gruppe, straffes med fengsel inntil 4 år. På samme måte straffes den som medvirker til en straffbar handling som gruppen begår, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. Med kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger.»

4.5.2.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på hvilket gjennomføringsalternativ som bør foretrekkes. Riksadvokaten, Politidirektoratet, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt og Den Norske Advokatforeningforetrekker alternativ 1 (kriminalisering av forbund) fremfor alternativ 2 (kriminalisering av deltakelse i kriminelle grupper):

Riksadvokaten uttaler:

«Alternativ 2 om aktiv deltakelse i kriminelle grupper byr på vanskelige avgrensningsspørsmål i forhold til hvilke grupper som skal rammes av bestemmelsen, slik departementet også påpeker. 'Holgersen-utvalget' har som kjent vurdert om det bør innføres forbud mot rasistiske organisasjoner, men gikk ikke inn for dette. Flere av argumentene mot et slikt forbud har også gyldighet i forhold til forslagets alternativ 2. En annen svakhet ved forslaget er at det lett kan oppstå avgrensningsproblemer i forhold til hvem som skal anses som aktive deltakere i gruppen.

Alternativ 1 byr ikke på de samme avgrensningsproblemene. Det er som kjent også andre straffebud som rammer forbund, og en har derfor i Norge en viss erfaring med anvendelse av forbundsregler. [...]»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet mener at alternativ 1 til utforming av ny § 162 c om kriminalisering av forbund fremstår som det mest hensiktsmessige forslaget da denne bestemmelsen tar utgangspunkt i et konkret straffebud. Både bevismessige, praktiske og ressursmessige hensyn taler etter vårt syn for denne løsningen.»

Også Prosjekt CATCH foretrekker alternativ 1, og viser til at «alternativ 2 antas å ville by på mange praktiske og juridiske problemer».

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Av de her oppstilte alternativ, vil man klart foretrekke alternativ I. Første ledd bygger her på en begrepsbruk som er kjent fra andre deler av straffeloven - 'inngå forbund'. Denne lovteksten vil fange opp handlinger som i noen sammenhenger i dag vil være straffri forberedelse. For alle praktiske formål vil påtalemyndigheten måtte bevise forhold som regelmessig vil dreie seg om medvirkning til straffbare handlinger. 'Inngåelse av forbund' vil strafferettslig bli å anse [s]om 'psykologisk tilskyndelse' til straffbare handlinger.»

Den Norske Advokatforeningviser til at forbundsalternativet gir en klarere avgrensning av området for det straffbare:

«Advokatforeningen er av den oppfatning at alternativ 1, forbundsbestemmelsen, gir en klarere avgrensning av den type kriminalitet som bør rammes, særlig fordi det her er tatt inn et krav om vinningsforsett. Det ville imidlertid være å foretrekke at bestemmelsen ble avgrenset slik at den gjaldt forbund om nærmere bestemte straffbare handlinger slik at ikke strafferammen alene er avgjørende for om handlingene omfattes. Som eksempel på en forbundsbestemmelse med konkret avgrensning kan vises til strl. § 159.»

Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Domstolsadministrasjonen, Kripos, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter, Hordaland politidistrikt, Den norske Dommerforeningog Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)støtter derimot alternativ 2 (kriminalisering av deltakelse i kriminelle grupper).

Agder lagmannsrett uttaler:

«Ved valget av gjennomføringsmåte har vi en preferanse for alternativ 2, som retter seg mot deltakelse i kriminelle grupper, fremfor en alminnelig forbundsbestemmelse som foreslått i alternativ 1. Straffelovkommisjonen har uttalt seg mot en alminnelig kriminalisering av avtaler om å begå straffbare handlinger. Alternativ 2 bygger på mer objektive kriterier og rammer mer direkte slike handlinger som FN-konvensjonen tar sikte på.»

Også Den norske Dommerforening fremhever som en fordel at gjerningsbeskrivelsen i alternativ 2 bygger på mer objektive kriterier enn alternativ 1.

Kripos og Vestfold og Telemark statsadvokatembeter viser til at de subjektive elementene i forbundsalternativet kan reise vanskelige bevismessige spørsmål, og at dette kan svekke bestemmelsens praktiske betydning.

JURK peker på at en forbundsbestemmelse vil rekker svært vidt, og at det normalt ikke er grunn til å kriminalisere selve avtaleinngåelsen i større utstrekning enn det som følger av de alminnelige reglene om psykisk medvirkning. Velger man dette gjennomføringsalternativet, bør man samtidig gjøre straffansvaret betinget av at det er tatt skritt for å gjennomføre avtalen.

Tollvesenet gir for sin del uttrykk for at begge alternativer har gode grunner for seg, men tar ikke stilling til hvilket alternativ som er å foretrekke.

4.5.2.3 Departementets syn nå

Etter departementets syn er det ikke uten videre gitt hvilket gjennomføringsalternativ som bør foretrekkes. Det er fordeler og ulemper ved begge alternativer. Dette illustreres ved at høringsinstansene er delt i synet på hvordan konvensjonens forpliktelser best kan gjennomføres.

Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter og Den Norske Advokatforening foretrekker forbundsalternativet, og viser til at denne bestemmelsen gir en klarere angivelse av området for det straffbare. Departementet er enig i det. En straffebestemmelse som retter seg mot deltakelse i organiserte kriminelle grupper, vil uvegerlig bli mer skjønnsmessig og vurderingspreget. I tillegg til at gjerningsbeskrivelsen vil kunne utformes på en mer presis måte, har dessuten både påtalemyndigheten og domstolene en viss erfaring med å anvende forbundsbestemmelser, som det fra før finnes flere av i straffeloven.

En annen fordel ved forbundsalternativet er at den forberedelseshandlingen som i tilfelle rammes, vil knytte seg til en straffbar handling som gjerningspersonen selv skal begå eller medvirke til å begå. Den som deltar aktivt i en organisert kriminell gruppe vil derimot, slik forslaget i høringsnotatet var utformet, kunne straffes selv om vedkommende aldri har deltatt i gruppens kriminelle virksomhet, og kanskje tar avstand fra den. Forbundsalternativet er derfor også best i samsvar med det strafferettslige prinsippet om at den enkelte bare skal måtte svare for egne handlinger.

Etter departementets syn er det riktignok begrenset hvor langt dette argumentet rekker. Den som deltar aktivt i en kriminell gruppe, støtter ofte faktisk og psykologisk sett opp om gruppens virksomhet og bidrar på den måten til å holde den kriminelle virksomheten i gang. Det kan i seg selv være straffverdig - uavhengig av om medlemmet også deltar i den kriminelle aktiviteten eller ikke. Likevel vil det ofte være en del personer i ytterkretsen til en organisert kriminell gruppe som det ikke vil være rimelig å straffe, men som det kan være vanskelig å avgrense mot. Problemet kommer på spissen når en organisert kriminell gruppe også driver med helt lovlige aktiviteter.

En fordel ved å kriminalisere deltakelse i organiserte kriminelle grupper, er at gjerningsbeskrivelsen vil kunne bygge på mer objektive kriterier enn forbundsalternativet. Dette momentet er bl.a. fremhevet av Agder lagmannsrett og Den norske Dommerforening. Departementet er enig i det, selv om betydningen av dette momentet ikke må overdrives. Praktisk sett vil nok forbund som er inngått uten at det er tatt skritt for å gjennomføre avtalen, og uten at det foreligger andre objektive holdepunkter for at det er inngått en avtale, bare sjelden komme til politiets kunnskap. Etter departementets syn er det derfor neppe naturlig å legge avgjørende vekt på dette argumentet.

Departementet mener på denne bakgrunn at de beste grunner taler for forbundsalternativet, og har utformet lovforslaget i samsvar med det.

4.5.3 Nærmere om utformingen av bestemmelsen

4.5.3.1 Høringsnotatet 10. desember 2002

I høringsnotatet ble utformingen av en forbundsbestemmelse drøftet slik:

«Som det er gjort rede for i punkt 3, er det å inngå avtale om å begå en straffbar handling i mange tilfeller straffbart etter gjeldende rett, enten etter særlige forbundsbestemmelser eller som psykisk medvirkning eller forsøk på medvirkning til den handlingen avtalen gjelder. Men utenfor området for disse bestemmelsene, vil en slik avtale måtte anses som straffri forberedelse. Dermed oppfyller norsk rett ikke fullt ut dette alternativet.

Velger man dette gjennomføringsalternativet, vil det derfor være nødvendig med et nytt straffebud.

Straffebudet kan lyde slik:

'Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, og som er egnet til å gi en uberettiget vinning, straffes med fengsel inntil [...] år.'

Lovutkastet er utformet etter mønster av de forbundsbestemmelsene som finnes allerede, og skal langt på vei forstås på samme måte. Avtalen kan være uttrykkelig eller underforstått. Det kreves heller ikke at avtalen er inngått skriftlig, eller at den avklarer alle detaljer med hensyn til selve gjennomføringen. Etter departementets oppfatning bør det være tilstrekkelig at det lar seg fastslå at den gjelder en alvorlig forbrytelse av den type lovutkastet nevner. En avtale om innførsel av et betydelig kvantum narkotika vil dermed kunne rammes selv om partene ennå ikke har bestemt seg for når selve handlingen skal begås, eller hvilket transportmiddel som skal benyttes. Forbrytelsen vil være fullbyrdet i det øyeblikk avtalen er inngått. Derfor er det uten betydning for straffbarheten om avtalepartene senere skulle ombestemme seg og skrinlegge planene.

Lovutkastet omfatter bare forbund om handlinger som kan straffes med fengsel i minst 4 år. Bestemmelsen oppfyller dermed konvensjonens minimumsforpliktelse, jf. formuleringen 'agreeing ... to commit a serious crime' sammenholdt med definisjonen i artikkel 2 bokstav b. Statene står imidlertid fritt til å gå lengre enn det konvensjonen krever. Hadde man fastsatt en lavere grense, slik at også forbrytelser med en strafferamme på fengsel i 3 år eller mer ble omfattet, ville det i tillegg blitt straffbart å inngå forbund om bl.a. alminnelige vinningsforbrytelser. Etter departementets oppfatning vil dette være å gå for langt, og det fremmes derfor ikke forslag om dette.

Lovutkastet må imidlertid ses i sammenheng med utkastet til ny § 60 a, som vil innebære at strafferammen for handlinger som foretas som ledd i organisert kriminalitet, forhøyes med inntil det dobbelte. Forhøyelsen av maksimumsstraffen skal etter utkastet få betydning i forhold til lovbestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning. Indirekte vil dermed forbund om forbrytelser med en strafferamme på fengsel i 2 år eller mer omfattes, men bare dersom gjerningspersonen vet eller holder det for mest sannsynlig at avtalen gjelder en handling som skal begås som ledd i organisert kriminalitet.

Konvensjonen rammer bare forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger med det formål å oppnå en økonomisk fordel. Det er imidlertid ikke noe folkerettslig til hinder for å gå lengre enn det konvensjonen krever, f.eks. ved å inkludere forbund om alle forbrytelser med en strafferamme på fengsel i fire år eller mer. Etter departementets syn vil imidlertid dette være å gå for langt. Lovutkastet gjelder derfor bare forbund om handlinger som skal begås for å oppnå en 'uberettiget vinning'. Dette begrepet er også brukt andre steder i straffeloven, blant annet i § 257 om tyveri, og skal forstås på samme måte. Departementet legger til grunn at 'uberettiget vinning' dekker 'som direkte eller indirekte er forbundet med å oppnå en økonomisk eller annen materiell fordel' i artikkel 5. For eksempel vil ikke bare forbund om å begå vinningsforbrytelser omfattes, men også forbund om andre handlinger som direkte eller indirekte vil gi gjerningspersonen en økonomisk fordel. Bestemmelsen vil blant annet kunne ramme en torpedo som mot vederlag påtar seg et innkrevningsoppdrag, selv om grensen mellom straffri forberedelse og forsøk ikke er overtrådt i relasjon til noe annet straffebud.

Et spørsmål for seg er om det bør kreves hensikt i forhold til den uberettigede vinningen, slik konvensjonen legger opp til, eller om det bør være tilstrekkelig med alminnelig forsett. I NOU 2002: 4 Ny straffelov s. 168 og s. 175-176 drøfter Straffelovkommisjonen om det er grunn til å videreføre hensiktskravet i straffebud som rammer forberedelseshandlinger, slik en forbundsbestemmelse vil gjøre. Etter kommisjonens oppfatning bør hensiktskravet bare beholdes når den straffbare handlingen kun er straffverdig når den foretas i den hensikt straffebudet nevner. Forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger er klart straffverdige selv om gjerningspersonen ikke har til hensikt å oppnå en uberettiget vinning, siden forsettskravet vil innebære at han må ha holdt det for sikkert eller mest sannsynlig at forbundet ville lede til slik vinning. Etter departementets foreløpige oppfatning bør derfor alminnelig forsett være nok.

Etter konvensjonen kan straffansvaret gjøres betinget av at en av partene i avtalen har begått en handling i samsvar med avtalen eller som involverer en organisert kriminell gruppe, dersom internrettslige bestemmelser gjør det nødvendig. Slike bestemmelser finnes ikke i norsk rett, og det er heller ikke stilt slike tilleggskrav i de forbundsbestemmelser vi har. Departementet antar på denne bakgrunn at det ikke er folkerettslig adgang til å begrense straffebudets rekkevidde på denne måten, og har derfor ikke fremmet forslag om det.

De fleste av lovens forbundsbestemmelser har en strafferamme på fengsel i 10 år. De eneste unntakene er § 139 første ledd (bøter, hefte eller fengsel inntil 1 år) og § 269 nr. 1 (fengsel inntil 3 år). En overtredelse av utkastet til ny forbundsbestemmelse vil som regel utgjøre en mer alvorlig forbrytelse enn de handlinger som rammes av §§ 139 og 269 nr. 1, samtidig som det neppe er naturlig å fastsette en strafferamme på fengsel i 10 år. Etter departementets oppfatning taler både hensynet til forholdsmessighet mellom lovbrudd og straff (proporsjonalitet) og hensynet til forholdsmessighet mellom straffen for ulike lovbruddstyper (ekvivalens) for at strafferammen i utgangspunktet settes til fengsel i 4 år. Strafferammen vil dermed ikke overstige strafferammen for noen av de lovbrudd gruppen har begått eller har til formål å begå, men den kan etter omstendighetene være lavere. Systematisk sett er imidlertid det å delta i en kriminell gruppe en forberedelseshandling, og er derfor mindre straffverdig enn det å fullbyrde en (annen) forbrytelse.

[...]

Når det gjelder plasseringen av straffebudet, er departementet foreløpig av den oppfatning at bestemmelsen bør utgjøre en ny § 162 c. Bakgrunnen er at den som deltar i organisert kriminalitet, deltar i en allmennfarlig virksomhet som kan krenke en rekke ulike offentlige og private interesser.

Forbrytelsens alvorlige karakter taler dessuten for at bestemmelsen føyes til i straffeloven § 12 første ledd nr. 4. Dette vil sikre at det er mulig for norske domstoler å pådømme internasjonal organisert kriminalitet. I tillegg er det viktig for norske myndigheters adgang til å gi rettslig bistand i slike saker at overtredelser av ny § 162 c er straffbare selv om de er begått i utlandet.

Endringene gir adgang til å pådømme samlet kompliserte internasjonale saker, med tiltalte fra mange land. En slikt samlet pådømmelse må anses hensiktsmessig. Så vel hensynet til den tiltalte som ressurshensyn, taler for samlet pådømmelse. I en del saker vil det også kunne være vanskelig å avgjøre hvor selve avtalen er inngått. Endringene i § 12 gjør at slike bevisspørsmål ikke får avgjørende betydning for hvorvidt overtredelser av ny § 162 c kan pådømmes i Norge. - Kongen i statsråd avgjør spørsmålet om å reise tiltale for overtredelse av ny §162 c som er begått av utlending i utlandet, jf. henvisningen i § 13 første ledd til § 12 første ledd nr. 4 bokstav a.»

I høringsnotatet ble definisjonen av «kriminell gruppe» drøftet slik (i forbindelse med alternativ 2 om kriminalisering av deltakelse i kriminelle grupper):

«Det er mange måter å organisere kriminell virksomhet på. Noen forbryternettverk har et stort antall medlemmer, med en relativt fast hierarkisk struktur og med forgreninger i mange land, jf. NOU 1997: 15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet s. 23-24. Andre nettverk består bare av noen få medlemmer, og kan være langt løsere organisert. Atter andre er store med en løs organisasjon, eller små med en fast.

Man kan også skille mellom de gruppene som utelukkende eller hovedsakelig har kriminell virksomhet som formål, og de som driver en mer eller mindre blandet virksomhet. Et grunnleggende spørsmål når det gjelder utformingen av en straffebestemmelse om deltakelse i organiserte kriminelle grupper, er derfor hvilke grupper loven skal ramme.

Skal man først kriminalisere deltakelse i organiserte kriminelle grupper, kan det etter departementets oppfatning ikke være tvilsomt at bestemmelsen iallfall må omfatte grupper med en fast organisatorisk struktur, som har bestått over lang tid og som utelukkende har kriminalitet for øye. Slike mafialiknende organisasjoner utgjør en særlig fare for samfunnet, og det er av den grunn klart straffverdig å delta i dem.

Spørsmålet er hvor den nedre grensen skal trekkes. Jo løsere et nettverk er organisert, og jo mer blandet formålet med virksomheten er, desto mer tvilsomt er det om det er tilstrekkelig grunn til å ramme selve deltakelsen med straff. I slike tilfeller kan det være mer naturlig å falle tilbake på de alminnelige reglene om forsøk og medvirkning, herunder forsøk på medvirkning.

I konvensjonen artikkel 2 bokstav a er uttrykket 'organized criminal group' definert som en 'structured group of three or more persons, existing for a period of time and acting in concert with the aim of committing one or more serious crimes or offences established in accordance with this Convention, in order to obtain, directly or indirectly, a financial or other material benefit'. Norge er ikke folkerettslig forpliktet til å benytte en tilsvarende definisjon, så lenge det norske straffebudet oppfyller artikkel 5. Likevel kan det etter departementets oppfatning være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i denne definisjonen ved utformingen av den norske straffebestemmelsen.

Det første spørsmålet som oppstår, er om loven bør kreve at gruppen må være organisert med en viss fasthet, eller om også løsere sammensatte nettverk bør omfattes. I konvensjonens definisjon et det et vilkår at det må foreligge en 'structured group'. Dette uttrykket er definert i konvensjonen artikkel 2 bokstav c, og omfatter 'a group that is not randomly formed for the immediate commission of an offence and that does not need to have formally defined roles for its members, continuity of its membership or a developed structure'. Konvensjonen omfatter dermed ikke grupper som er tilfeldig opprettet for umiddelbart å begå et lovbrudd, men krever at gruppen må ha eksistert i en viss tid, jf. også artikkel 2 bokstav a ('existing over a period of time'). De øvrige elementene i definisjonen innebærer at det ikke er nødvendig at medlemmene i gruppen har nærmere angitte oppgaver eller at gruppen har en spesiell organisatorisk struktur, eller at det er kontinuitet i medlemsmassen.

I EUs fellesaksjon 21. desember 1998 (98/733/RIA) artikkel 1 defineres uttrykket 'criminal organisation' på tilsvarende måte. Et av vilkårene er her at gruppen utgjør en 'a structured association, established over a period of time'.

Etter departementets syn bør heller ikke en norsk bestemmelse ramme grupper uten en viss struktur og varighet. De særlige hensyn som gjør det straffverdig å delta i organiserte forbryternettverk, har for eksempel ingen bærekraft overfor dem som tilfeldig møtes på gaten og som uten forutgående overveielser bestemmer seg for å begå en straffbar handling i fellesskap. Etter departementets oppfatning bør det derfor kreves at det er en så nær tilknytning mellom deltakerne at de naturlig utgjør en organisert gruppe.

Ved denne vurderingen vil det være av betydning om det er etablert en viss organisatorisk struktur, om det er avtalt en bestemt arbeidsfordeling, om gruppen har tilknytning til bestemte lokaler, om deltakerne møtes jevnlig mv. Også tidsaspektet vil kunne være av betydning i denne sammenheng. Jo lengre en gruppe har eksistert, desto lettere vil det foreligge en organisert gruppe i lovens forstand. Derimot er det neppe grunn til å kreve at gruppen er organisert på en bestemt måte. Det samfunnsskadelige ved organisert kriminalitet har ikke først og fremst sammenheng med måten gruppen er organisert på, men på at medlemmene i gruppen overhodet er organisert.

En rekke enkeltelementer kan dermed være av betydning for om gruppen er organisert. Departementet finner det ikke naturlig å ta elementene med i lovens definisjon. Derimot bør elementene fremheves i de spesielle merknadene i den proposisjonen der straffebudet eventuelt blir foreslått.

Det følger av dette at departementet heller ikke går inn for å kreve som et vilkår i loven at gruppen skal ha eksistert i en viss tid. Momentet bør i stedet gå inn i en helhetsvurdering av om gruppen er organisert. Departementet ser ikke bort fra at det kan eksistere grupper som er så fast organisert at det er naturlig å la dem omfattes av et straffebud mot deltakelse i organiserte kriminelle grupper, selv om gruppen bare har eksistert i kort tid.

Dernest angir artikkel 2 bokstav a at gruppen må bestå av 'three or more persons'. For å sikre at den norske gjennomføringsbestemmelsen lojalt oppfyller konvensjonsforpliktelsene også på dette punkt, er det naturlig at den inneholder et tilsvarende krav. Man kunne riktignok valgt å gå lenger enn det konvensjonen krever, og la det være tilstrekkelig med to deltakere, men dette vil etter departementets syn være å gå for langt. Den foreslåtte løsningen bringer for øvrig norsk lovgivning i samsvar med definisjonen i EUs fellesaksjon, som krever at organisasjonen består av 'more than two persons'.

I konvensjonens definisjon er det et vilkår at medlemmene i gruppen handler i fellesskap 'with the aim of committing one or more serious crimes or offenced established in accordance with this Convention, in order to obtain, directly or indirectly, a financial or other material benefit'. I EUs fellesaksjon artikkel 1 er det på samme måte et vilkår at organisasjonen har til formål 'to committing offences which are punishable by deprivation of liberty or a detention order of a maximum of at least four years or a more serious penalty'. I tillegg presiserer fellesaksjonen at det er uten betydning 'whether such offences are an end in themselves or a means of obtaining material benefits and, where appropriate, of improperly influencing the operation of public authorities'. På dette punkt går formodentlig fellesaksjonen noe videre enn konvensjonen.

Også en norsk bestemmelse bør være begrenset til å ramme organiserte grupper som begår alvorlig kriminalitet, altså handlinger som kan straffes med fengsel i fire år eller mer. Etter departementets oppfatning er det imidlertid neppe grunn til å avgrense mot grupper som ikke har til formål å oppnå en økonomisk fordel. Også grupper som har til formål å begå f.eks. allmennfarlige forbrytelser, jf. straffeloven kapittel 14, eller forbrytelser mot liv, legeme og helbred, jf. straffeloven kapittel 22, bør omfattes av det nye straffebudet. At departementet går inn for en annen løsning her enn under forbundsalternativet, jf. punkt 4.5.3 ovenfor, henger sammen med at bestemmelsen om deltakelse i organiserte kriminelle grupper har et mer begrenset anvendelsesområde.

Det er et spørsmål om det skal kreves at gruppen har som formål å alvorlige forbrytelser eller at den faktisk kun begår slike forbrytelser. En mulighet er å likestille disse alternativene.

Etter departementets syn bør bestemmelsen iallfall rette seg mot organiserte grupper som har som formål å begå alvorlige forbrytelser.

I utgangspunktet bør det være uten betydning om gruppen har enkelte lovlige formål ved siden av formålet om å begå alvorlige straffbare handlinger. De lovlige formålene gjør ikke det kriminelle formålet mindre straffverdig. Dette kan imidlertid stille seg annerledes hvor det å begå kriminalitet ikke utgjør gruppens hovedformål. Slike grupper er ikke like farlige for samfunnet som grupper som utelukkende eller i hovedsak har til formål å begå alvorlige straffbare handlinger. Også hensynet til EMK artikkel 11 om foreningsfrihet taler imot å kriminalisere deltakelse i grupper hvor hovedformålet ikke er å begå alvorlige kriminelle handlinger. Etter tysk rett faller slike grupper uttrykkelig utenfor straffebestemmelsen om kriminelle grupper, som gjør unntak når det å begå straffbare handlinger bare er et formål eller en virksomhet av underordnet betydning ('wenn die Begehung von Straftaten nur ein Zweck oder eine Tätigkeit von untergeordneter Bedeutung ist'), jf. Strafgezetzbuch § 129. Departementet er foreløpig av den oppfatning at den norske bestemmelsen bør avgrenses på samme måte, men ber om høringsinstansenes syn.

Ofte kan det være vanskelig å bevise hvilket formål en gruppe har, især hvor formålet ikke er angitt i vedtekter, programmer eller på annen måte, slik det sjelden vil være i denne sammenhengen. Da vil man uten andre bevis være henvist til å trekke slutninger om formålet først og fremst ut fra den virksomheten gruppen inntil da har utfoldet, jf. også konvensjonen artikkel 5 nr. 2. I tillegg til de gruppene som har til formål å begå straffbare handlinger, antar derfor departementet at bestemmelsen også bør omfatte organiserte grupper som rent faktisk driver alvorlig kriminell virksomhet, selv om formålet skulle være et annet eller eventuelt ikke lar seg bevise. Det å delta i slike grupper kan være mer straffverdig enn det å delta i grupper som har et kriminelt formål, men som aldri har tatt skritt for å gjennomføre dette.

Etter lovutkastet er det vilkår at en vesentlig del av virksomheten består i å begå straffbare handlinger. Derfor vil det ikke være tilstrekkelig at noen innenfor rammen av en gruppe begår straffbare handlinger på vegne av gruppen, dersom gruppen for øvrig driver en lovlig virksomhet. På den måten unngår man at enkeltstående straffbare handlinger kommer de øvrige deltakerne til skade.

Videre bør det være en forutsetning at de straffbare handlingene er begått på vegne av gruppen - enten av gruppen som sådan, eller av personer som kan handle på vegne av den. Derfor er det ikke tilstrekkelig at personer med en mer eller mindre løs tilknytning til gruppen på egen hånd har begått en handling av den type loven nevner. I et slikt tilfelle vil det ikke være rimelig om alle medlemmene i gruppen uten videre skal kunne straffes.

Etter dette foreslår departementet at uttrykket 'kriminell gruppe' defineres slik:

'Med kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger.'»

4.5.3.2 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten gir uttrykk for at utkastet til forbundsbestemmelse går for langt i en retning, og for kort i en annen:

«Forslaget går for langt når bestemmelsen ikke er begrenset til å gjelde handlinger som er ledd i organisert kriminalitet. Konvensjonens artikkel 5 nr. 1 bokstav a punkt i) åpner for at det kan stilles vilkår om at en organisert kriminell gruppe er innblandet dersom det kreves av nasjonal lovgivning. Slik en forstår departementet (side 35) antas det at det folkerettslig ikke er adgang til å begrense lovbudets rekkevidde nå, men at det ville stilt seg annerledes hvis vi allerede hadde slike regler. Riksadvokaten har vanskelig for å se at det kan være i strid med konvensjonen å vedta regler som beskrevet i artikkel 5 i forbindelse med lovendringen - særlig sett på bakgrunn av at konvensjonen omhandler nettopp organisert kriminalitet. Forbundsregelen kan lett slå uheldig ut hvis den ikke begrenses til å gjelde forbund mellom personer i en 'kriminell gruppe'. Bestemmelsen kan f.eks. ramme to kamerater som avtaler å gjøre et innbrudd i en kiosk. Selv om de ombestemmer seg og avstår fra innbruddet, har de allerede fullbyrdet forbundet etter § 162 c. Etter riksadvokatens syn bør bestemmelsen forbeholdes forbund som inngås av personer som hører til en 'kriminell gruppe', eller en annen form for tilsvarende kvalifisering. Selv om begrepet kan by på avgrensningsproblemer, er ikke betenkelighetene de samme som ovenfor når det samtidig kreves at de involverte skal ha inngått et forbund om en straffbar handling. Bestemmelsen går på den annen side ikke langt nok når den begrenses til å gjelde handlinger som er egnet til å gi en uberettiget vinning. Straffbare handlinger som begås for å redusere oppdagelsesrisikoen kan være mist like alvorlige som vinningsforbrytelsene, og det er vanskelig å se gode grunner for de foreslåtte avgrensningen. Hvis f.eks. personer i et kriminelt gjengmiljø inngår forbund om legemsbeskadigelse, vil forbundet rammes av § 162 c hvis hensikten er å inndrive narkotikagjeld, men ikke hvis hensikten er å hevne en vitneforklaring.»

Heller ikke Utenriksdepartementet er av den oppfatning at bestemmelsen bør begrenses til forbund som er egnet til å gi en uberettiget vinning.

Når det gjelder utkastet til definisjon av uttrykket «kriminell gruppe», uttaler Oslo statsadvokater:

«Generelt sett vil en bemerke at det er en uheldig lovgivningsteknikk å kriminalisere handlinger dersom disse ikke lar seg formulere i relativt presise begreper. I sin ytterste konsekvens kan dette innebære at straffelovgiver blir tilsidesatt av domstolene under henvisning til Grl. § 96. Departementet er selv inne på problemstillingen på side 32 i høringsnotatet. Utover disse hensyn er det også betenkelig å utforme straffebud slik at resultatet - av rettslige årsaker - blir uforutsigbart.

Kjernebegrepet i begge alternativer i utkastet bygger på begrepet 'kriminell gruppe', som er definert i utkastets siste ledd. Det understrekes at det bare er aktuelt å ramme grupper 'av en viss struktur og varighet'. Hva som egentlig skal kreves, er stadig uklart. 'En viss struktur' er særdeles uklart, og departementet gir da heller ingen angivelse utover dette. Det sier seg selv at slike vage og upresise kriterier blir svært vanskelig å praktisere for domstoler og påtalemyndighet. Rettssikkerhetsmessig er også slik lovgivning betenkelig. Som et minimumskrav, må det imidlertid angis i selve lovteksten at man krever grupper med 'en viss struktur og varighet'. Slik ordlyden nå er formulert, vil den omfatte det meste av den kriminalitet som involverer flere personer som gjerningsmenn.»

De andre høringsinstansene er mer positive til definisjonsutkastet. JURK uttaler:

«JURK er enig i departementets syn om at en norsk bestemmelsen ikke bør ramme grupper uten en viss struktur og varighet. Det bør derfor kreves at det er en så nær tilknytning mellom deltakerne at de naturlig utgjør en organisert gruppe. Ved vurderingen av om det eksisterer en kriminell gruppe preker departementet på at det neppe er grunn til å kreve at gruppen er organisert på en bestemt måte. JURK deler departementets oppfatning. Det samfunnsskadelige ved organisert kriminalitet har ikke først og fremst sammenheng med måten gruppen er organisert på, men på at medlemmene i gruppen overhodet er organisert.»

JURK gir videre uttrykk for at det ikke bør være noe vilkår at det kriminelle formålet er gruppens hovedformål:

«Til tross for at det å begå kriminalitet ikke er en gruppes hovedformål, gjør ikke dens lovlige formål det kriminelle formålet mindre straffverdig. Dets kriminelle handlinger kan være like alvorlige og farlige for samfunnet, selv om virksomheten er av mindre omfang. Det kan finnes grupper hvor en legal bedrift er opprettet som skalkeskjul for å kunne begå alvorlige kriminelle handlinger, uten at den kriminelle virksomheten utgjør gruppens hovedformål. Typisk kan det tenkes en restaurant hvor et av dens formål er hvitvasking av det kriminelle utbyttet.»

Både Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og JURK støtter forslaget om at bestemmelsen ikke bør være begrenset til grupper som har til formål å begå straffbare handlinger, men at den også bør omfatte grupper som rent faktisk driver alvorlig kriminell virksomhet. JURK er videre enig i at det i så fall bør være et vilkår at en vesentlig del av virksomheten er av denne karakter, og at den de straffbare handlingene er begått på vegne av gruppen.

Finansdepartementet gir uttrykk for at det ikke bør stilles for strenge organisatoriske krav til gruppen.

Den Norske Advokatforeningadvarer mot å knytte definisjonen av uttrykket «kriminell gruppe» til strafferammen for de handlinger gruppen begår eller har til formål å begå:

«Det er betenkelig hvis denne avgrensningen bare skjer på grunnlag av at organisasjonens virksomhet i lovgivningen er forbudt og gjort straffbar med reaksjoner av en viss alvorlighetsgrad. Det er jo opp til lovgivningen til en hver tid å definere hva som skal være straffbart og hvor streng straffen skal være. Det ville være ønskelig å foreta en materiell avgrensning av den type kriminalitet som skal rammes.»

MiRA Ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner gir for sin del uttrykk for at definisjonen bør være begrenset til «profesjonelle kriminelle», og iallfall ikke omfatte «gutte/jentegjenger som begår kriminelle lovbrudd».

4.5.3.3 Departementets syn nå

Departementet er enig i at bestemmelsen bør begrenses til å gjelde forbund hvor minst én av partene har tilknytning til en kriminell gruppe, slik riksadvokaten foreslår. Uten en slik begrensning vil bestemmelsen rekke betydelig lengre enn det formålet tilsier. Departementet legger til grunn at en slik kvalifikasjon er forenlig med konvensjonen.

Under forutsetning av at bestemmelsens rekkevidde begrenses på denne måten, er departementet enig med riksadvokaten i at straffeloven § 162 c neppe i tillegg bør begrenses til å gjelde forbund som er egnet til å gi en uberettiget vinning. Bestemmelsen bør f.eks. også ramme forbund om å begå allmennfarlige forbrytelser, jf. straffeloven kapittel 14, eller forbrytelser mot liv, legeme og helbred, jf. straffeloven kapittel 22, selv om handlingen ikke er økonomisk motivert. Slike handlinger kan være like straffverdige som handlinger som er egnet til å gi en uberettiget vinning.

Når det gjelder definisjonen av uttrykket «kriminell gruppe», kan departementet ikke se at denne delen av bestemmelsen vil «innebære at straffelovgiver blir tilsidesatt av domstolene under henvisning til Grl. § 96», slik Oslo statsadvokatembeter gir uttrykk for. Departementet er videre enig med riksadvokaten i at betenkelighetene med en skjønnsmessig avgrensning er mindre dersom «kriminell gruppe» brukes som et tilleggsvilkår i en forbundsbestemmelse enn om begrepet skal danne hovedstammen i et straffebud som retter seg mot selve deltakelsen i den kriminelle gruppen.

Departementet er imidlertid enig i at det er en lovteknisk utfordring å angi presist hvilke grupper loven skal omfatte. Som departementet ga uttrykk for i høringsnotatet, bør ikke grupper uten en viss struktur og varighet omfattes av definisjonen. Departementet er likevel i tvil om bestemmelsen vil bli vesentlig klarere om man føyer til ordene «en viss struktur og varighet» i lovteksten, slik Oslo statsadvokatembeter foreslår. Et slikt kriterium vil neppe gi særlig veiledning i praksis. Departementet fastholder derfor forslaget i høringsnotatet på dette punkt. Etter lovutkastet er det et vilkår at gruppen enten har «som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år», eller at «en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger.» Når det gjelder den delen av definisjonen som knytter seg til gruppens formål, fastholder departementet at det kriminelle formålet må være hovedformålet. Selv om utkastet til ny § 162 c ikke rammer selve deltakelsen i en kriminell gruppe, mener departementet at det vil være å gå for langt å inkludere forbund som involverer grupper hvor det å begå straffbare handlinger er en helt underordnet eller ubetydelig del av formålet.

Departementet fastholder videre forslaget om å føye til § 162 c i oppregningen i § 12 første ledd nr. 3 og 4. Overtredelse av denne bestemmelsen kan dermed straffes i Norge uavhengig av om forbrytelsen er begått av norske statsborgere eller av utlendinger, og uavhengig av om forbrytelsen er begått i Norge eller i utlandet.

Endringen vil gjøre det mulig for norske domstoler å pådømme organisert kriminalitet med tilknytning til flere land. En slikt samlet pådømmelse må anses hensiktsmessig. Så vel hensynet til den tiltalte som ressurshensyn, taler for samlet pådømmelse. Siden norske statsborgere som hovedregel ikke kan utleveres til land utenfor Norden, jf. utleveringsloven § 2, er det dessuten viktig å sikre at nordmenn som overtrer § 162 c i utlandet, kan strafforfølges i Norge og sone her.

I en del saker vil det kunne være vanskelig å avgjøre hvor det straffbare forbundet er inngått. Endringene i § 12 gjør at slike bevisspørsmål ikke får avgjørende betydning for hvorvidt overtredelser av ny § 162 c kan pådømmes i Norge. Endringen innebærer dessuten at norske myndigheters vil kunne gi rettslig bistand til andre lands myndigheter under etterforskningen av organisert kriminalitet, jf. utleveringsloven § 24.

Kongen i statsråd avgjør spørsmålet om å reise tiltale for overtredelse av §162 c som er begått av utlending i utlandet, jf. henvisningen i § 13 første ledd til § 12 første ledd nr. 4 bokstav a.

4.6 Kriminalisering av medvirkningshandlinger?

4.6.1 Høringsnotatet 10. desember 2002

Etter konvensjonen artikkel 5 nr. 1 bokstav b skal konvensjonsstatene kriminalisere det å medvirke til gjennomføringen av straffbare handlinger som involverer en organisert kriminell gruppe, og som kan straffes med fengsel i minst fire år.

I høringsnotatet ble gjennomføringen av denne bestemmelsen drøftet slik:

«Norsk rett har som nevnt i punkt 4.1.3, ingen generell bestemmelse om når medvirkning er straffbart. Dersom en straffebestemmelse ikke har et eget medvirkningstillegg, beror det som nevnt på en tolkning av bestemmelsen om det man naturlig vil kalle medvirkningshandlinger, er straffbare eller ikke.

De fleste aktuelle bestemmelser i straffelovgivningen med en strafferamme på fengsel inntil fire år eller mer, sier uttrykkelig at medvirkning er straffbart, se f.eks. straffeloven §§ 162 annet og tredje ledd jf. femte ledd og 224. På disse punktene oppfyller norsk rett utvilsomt den forpliktelse som ligger i artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Riktignok inneholder ikke de norske straffebestemmelsene en oppregning av de medvirkningshandlingene konvensjonen nevner, nemlig det å organisere, lede, legge til rette for og å gi råd om gjennomføringen av en straffbar handling. Men medvirkningsansvaret etter norsk rett er vidt nok til å omfatte slike handlinger. I tillegg vil nok det å organisere eller lede gjennomføringen av en straffbare handling, ofte omfattes direkte av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. Et eksempel på det er straffeloven § 317 om heleri, som er så vidt formulert at den også omfatter typiske medvirkningshandlinger.

Norsk rett er dermed stort sett i samsvar med de krav konvensjonen stiller. Det vil imidlertid kunne oppstå spørsmål om medvirkning i relasjon til bestemmelsene i straffeloven kapittel 11 om forbrytelser i den offentlige tjeneste. Også andre eksempler kan i prinsippet tenkes. For å sikre at Norge lojalt oppfyller sine folkerettslige forpliktelser, antar departementet at det er nødvendig med en lovendring.

Hvordan en slik lovbestemmelse skal utformes, vil bero på hvilket gjennomføringsalternativ som velges. Foretrekkes alternativ 1 (kriminalisering av forbund), kan bestemmelsen utformes slik:

'På samme måte straffes den som medvirker til en straffbar handling som gruppen begår, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. [...].'

[...]

Foretrekkes derimot alternativ 2 (kriminalisering av deltakelse i kriminelle grupper), kan bestemmelsen utformes slik:

'På samme måte straffes den som medvirker til en straffbar handling som gruppen begår, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.'»

4.6.2 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett uttaler:

«Bestemmelsen har en grei formell utforming, men kan få svært vidtrekkende konsekvenser og reiser noen problemstillinger som etter vår oppfatning bør overveies ved en eventuell lovendring.

I motsetning til første ledd som rammer deltakelse i gruppen, forutsetter medvirkningsalternativet at det er begått en straffbar handling. Vi går ut fra at det må avgjøres etter tradisjonelle kriterier om vilkårene for å statuere medvirkningsansvar er til stede etter det straffebud det er tale om. For å rammes av ny § 162 c må det da i tillegg kreves at handlingen er begått av en kriminell gruppe, og at medvirkeren er klar over dette. Antakelig forutsettes forsett på dette punkt, selv om det dreier seg om medvirkning til en straffbar handling som har uaktsomhet som skyldkrav.

I praksis kan man gå ut fra at det som regel vil dreie seg om handlinger som rammes av straffebud med eget medvirkningsalternativ. I så fall oppstår spørsmål om forholdet mellom § 162 c og spesialbestemmelsen. Reservasjonen 'med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse', må bety at § 162 c ikke skal anvendes i konkurrens med f. eks. § 257, jf. § 258 ved medvirkning til et grovt tyveri som gruppen begår.

Hvis strafferammen i spesialbestemmelsen derimot er lavere enn i § 162 c, er det spørsmål om man bare skal bruke § 162 c som en strengere spesialregel som konsumerer medvirkning til den spesielle overtredelsen. Dette er vel en nærliggende tolkning. Ellers ville strafferammen for medvirkning til et simpelt tyveri begått av en kriminell gruppe bli strengere enn om tyveriet var grovt. Det kan likevel bli et betydelig misforhold mellom strafferammen for direkte overtredelse i det aktuelle straffebudet og strafferammen for medvirkning i et tilfelle hvor handlingen er begått av en gruppe. Det skyldes at lovforslaget går lenger enn konvensjonen krever, idet artikkel 5 nr. 1 (b) er begrenset til å gjelde medvirkning til 'serious crime', som defineres i art. 2 (b) som handlinger som kan medføre maksimumsstraff på mer enn fire års fengsel.

Størst selvstendig betydning får medvirkningstillegget i § 162 c dersom spesialbestemmelsen ikke omfatter medvirkning. Det vil ikke være nok at handlingen er begått av et medlem av gruppen, hvis den ikke kan anses begått av gruppen som kollektiv. Den må være begått av gruppen eller på vegne av gruppen. Det kan være forskjellige grunner til at et straffebud ikke retter seg mot medvirkning. Enkelte forbrytelser har kanskje et så vidt personlig preg at det virker unaturlig eller uhensiktsmessig å ramme medvirkning. I så fall kan det virke kunstig å si at handlingen er begått av gruppen. Kan man f. eks. i et tilfelle hvor føreren av en ransbil er beruset, si at overtredelsen av vegtrafikkloven § 22 første ledd er begått av gruppen og straffe den som medvirker til kjøringen etter § 162 c med inntil fire år?

Som nevnt av departementet (s. 45), rammer de fleste aktuelle bestemmelsene i straffeloven med strafferamme over fire år medvirkning. I andre tilfeller er medvirkningshandlingen kriminalisert som selvstendig straffebud, se f. eks. § 125 og § 128. Med en generell medvirkningsbestemmelse som foreslått av Straffelovkommisjonen, vil medvirkningstillegget i § 162 c være unødvendig for å oppfylle FN-konvensjonen. Det er grunn til å tro at en slik bestemmelse kommer til å bli vedtatt i ny straffelov. Man står derfor overfor en problemstilling av midlertidig art som etter alt å dømme vil forekomme sjelden. Hensett til de betenkeligheter som knytter seg til forslaget, er det mye som taler for å avstå fra å gi en slik regel nå.

Subsidiært burde medvirkningstillegget i § 162 c begrenses i henhold til det som er nødvendig for å oppfylle konvensjonen.»

Den norske Dommerforeninggir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

Oslo statsadvokater uttaler:

«En vil for øvrig bemerke at utkastet til 2. ledd gjennomgående vil være dekket i forhold til gjeldende lovgivning, og dermed fremstå som overflødig. Departementet peker på at etter gjeldende rett vil visse forbrytelser kunne falle utenfor. Det bør her påpekes at det er en mer hensiktsmessig fremgangsmåte å innføre et medvirkningstillegg på de aktuelle straffebestemmelser. Alternativt vurdere spørsmålet om en generell bestemmelse om straffbar medvirkning som trekker opp rammene for de straffbare medvirkningsansvaret.»

Riksadvokaten tar ikke stilling til om det er behov for bestemmelsen, men har synspunkter på plasseringen av bestemmelsen og på innholdet:

«Medvirkningsbestemmelsen i annet ledd passer systematisk ikke inn i § 162 c. Bestemmelsen gjelder ikke medvirkning til forbund, men medvirkning til overtredelser av andre straffebud. Medvirkningsregelen bør inntas i en egen bestemmelse. Det bør også presiseres i lovteksten at bestemmelsen gjelder medvirkning til straffbare handlinger som har en strafferamme på fengsel i minst 4 år.»

4.6.3 Departementets syn nå

Departementet har merket seg at alle de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet - Agder lagmannsrett, Oslo statsadvokatembeter og Den norske Dommerforening - mener at det er unødvendig med en særskilt medvirkningsbestemmelse i utkastet til § 162 c. Departementet antar på denne bakgrunn at det foreløpig ikke er behov for en slik bestemmelse, men vil komme tilbake til spørsmålet om utviklingen skulle gi grunn til det. Når det gjelder straffeloven kapittel 11, som ble særskilt nevnt i høringsnotatet, vil departementet våren 2003 fremme forslag om en ny alminnelig straffebestemmelse om korrupsjon. Det vil bli foreslått at denne bestemmelsen også skal ramme medvirkning.

4.7 Bør adgangen til å bruke ekstraordinære etterforskningsmetoder utvides?

Departementet foreslår som nevnt at strafferammen for overtredelse av utkastet til straffeloven § 162 c første og annet ledd bør være fengsel inntil 4 år. I høringsnotatet 10. desember 2002 reiste departementet spørsmålet om det likevel kunne være grunn til å åpne for bruk av enkelte ekstraordinære etterforskningsmetoder:

«Organiserte kriminelle miljøer kan være svært lukkede, og utstrakt bruk av vold og trusler gjør det vanskelig å få vitner til å stå frem, jf. punkt 3. En mulighet kunne derfor være å åpne for teknisk sporing av kjøretøyer, gods eller gjenstander etter straffeprosessloven § 202 b og kommunikasjonskontroll som ikke er avlytting etter straffeprosessloven § 216 b, innenfor de rammer kravet til forholdsmessighet i straffeprosessloven § 170 a setter. Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om ny § 162 c bør føyes til i straffeprosessloven §§ 202 b første ledd og 216 b første ledd bokstav b. Departementet vil ellers avvente de eventuelle forslag som Lundutvalget og Pedersenutvalget vil fremme mht. ekstraordinære etterforskningsmetoder.»

Alle de høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, støtter forslaget om å utvide adgangen til teknisk sporing og kommunikasjonskontroll som ikke er avlytting. Dette gjelder Utenriksdepartementet, Politidirektoratet, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt.

Politidirektoratetuttaler:

«Direktoratet mener det er av stor betydning for politiet å kunne benytte disse etterforskningsmetodene. I arbeidet med bekjempelse av organisert kriminalitet kan en på grunn av den indre justis i de kriminelle gruppene ikke regne med at medlemmene selv bidrar til en oppklaring av saken. Ved bruk av kun tradisjonelle etterforskningsmetoder kan kriminalitetsbekjempelsen bli ineffektiv, både med henblikk på bredden av bevis som kan sikres, og fordi det er større fare for at den pågående etterforskningen vil bli avslørt av de kriminelle og at mulighetene for en vellykket etterforskning reduseres betraktelig.

Teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 b og kommunikasjonskontroll som ikke er avlytting etter § 216 b, vil sammen med tradisjonell etterforskning for det første kunne øke effektiviteten i etterforskningen ved at en vil øke bredden og tilgangen på bevis. For det andre vil dette redusere muligheten for å få spolert den videre etterforskningen. For det tredje vil polititjenestemennenes sikkerhet bedre kunne ivaretas ved at det i mindre grad vil være behov for spaning som vil kunne medføre fare for å bli avslørt.»

Oslo politidistriktuttaler:

«Departementet har bedt om høringsinstansenes syn på om ny § 162 c bør føyes til i straffeprosessloven § 202 b første ledd og 216 b første ledd bokstav b. Oslo politidistrikt støtter [...] en slik løsning idet det er nødvendig at man får adgang til å benytte disse etterforskningsmetodene, hvis man skal få en effektiv bekjempelse av denne type kriminalitet.

Det skal imidlertid bemerkes at etter forslag til ny § 60 a vil saker hvor det er skjellig grunn til mistanke om organisert kriminalitet, få doblet strafferammen og således vil det for en rekke av de saker bestemmelsen tar sikte på (med strafferamme fengsel i minst 4 år) være grunnlag for å bruke de nevnte etterforskningsmetoder allikevel.»

Departementet viser til at alle høringsinstansene enten støtter forslaget om å utvide adgangen til å bruke visse ekstraordinære etterforskningsmetoder eller ikke har gitt uttrykk for innvendinger mot forslaget. Organiserte kriminelle grupper er ofte svært lukkede. Utstrakt bruk av vold og trusler gjør at vitner sjelden vil stå frem. Høringen bekrefter at det vil være et behov for å bruke etterforskningsmetodene teknisk sporing, jf. straffeprosessloven § 202 b, og kommunikasjonskontroll som ikke er avlytting, jf. § 216 b, i slike saker. Er de øvrige vilkårene oppfylt, særlig kravet om at inngrepet ikke må være uforholdsmessig, jf. § 170 a, er det etter departementets syn heller ikke betenkelig å åpne for bruk av de aktuelle metodene ved etterforskning av saker etter utkastet § 162 c. Ikke minst gjelder det dersom den forbrytelsen avtalen gjelder, er svært alvorlig. Departementet viser for øvrig til de argumentene som har kommet frem under høringen og fremmer forslag i tråd med synspunktene foran.