3 Kort om kriminalitetsutviklingen
I NOU 1997: 15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet s. 23-24 beskriver Metodeutvalget hva som typisk kjennetegner den organiserte kriminaliteten:
«Organisert kriminalitet forbindes ofte med velorganiserte mafialignende organisasjoner i utlandet. Målet er profitt, og bruk av vold er ofte et middel. Hard og brutal atferd skaper frykt så vel innad som utad. I noen land er det heller ikke uvanlig at bakmenn i kriminelle grupperinger innehar betydningsfulle posisjoner i det politiske liv eller i offentlig tjeneste. Utbredt korrupsjon i mange land, blant annet innenfor politiet, gjør det ofte vanskelig å bekjempe denne type kriminalitet. Fortjenesten fra straffbare handlinger blir i mange tilfeller investert i lovlig forretningsmessig virksomhet og derved hvitvasket. Det er også eksempler på at terroristorganisasjoner involverer seg i grove kriminelle handlinger for å finansiere sin terrorvirksomhet. I de senere år har dette særlig skjedd innenfor narkotikakriminaliteten. Det er f eks påvist sammenhenger mellom ulovlig våpenhandel og narkotikakriminalitet.
[...]
Selv om det ikke finnes noen entydig definisjon av begrepet organisert kriminalitet, finnes det en del særtrekk som kjennetegner slik kriminalitet slik vi kjenner den fra utlandet:
kriminaliteten forøves av flere i forening
det foreligger en hierarkisk organisering med klare kommandolinjer
organisasjonen er oppbygd slik at forbindelsen mellom ledelsen og de ytre ledd hvor kriminaliteten begås, skjules
en del av organisasjonen driver lovlig virksomhet hvor det kriminelle utbyttet kan investeres og hvitvaskes
organisasjonen kjennetegnes ved hard disiplin, hvor organisasjonen og dens virksomhet beskyttes med voldsutøvelse og trusler innad og utad
det er tale om alvorlig kriminalitet som gir et betydelig økonomisk utbytte, som f eks narkotika, omfattende vinningskriminalitet, sprit, spill, våpenhandel og menneskesmugling
utførelsen av kriminaliteten er teknisk avansert, ressurskrevende og ofte internasjonal
Noen av disse kjennetegnene finner vi også igjen i det norske kriminalitetsbildet. I kriminelle grupperinger i Norge finner man organisasjoner med en fast struktur og med en hard indre justis, hvor organisasjonen beskyttes med voldsutøvelse og trusler både innad og utad, samt at kriminaliteten forøves av flere i forening. Videre er det tale om alvorlig kriminalitet som gir betydelig økonomisk utbytte, som f eks innførsel og omsetning av narkotika, flere former for vinningskriminalitet og ulovlig innførsel og omsetning av sprit.»
Metodeutvalget peker videre på at enkelte kriminelle miljøer er mer lukkede enn før, og at det av den grunn kan være vanskelig å etterforske organisert kriminalitet:
«Mange etniske miljøer er svært lukkede og derved vanskelige for politiet å skaffe seg informasjon fra og om. Store kulturforskjeller og manglende innsikt og forståelse fra politiets side, samt en betydelig skepsis til politiet i mange etniske miljøer, gjør politiets etterforskning av kriminelle handlinger begått i slike miljøer svært vanskelig. Frykt for represalier og voldsanvendelse gjør at politiet i liten grad får bistand fra vitner eller andre som kan hjelpe politiet i en etterforskning.
[...]
I forbindelse med etterforskning av kriminell virksomhet i tilknytning til slike miljøer, vil gjengmedlemmer svært ofte nekte å avgi forklaring for politiet. I fall de avgir forklaring gis det ingen opplysninger som er av verdi for etterforskningen. Det lar seg ikke skjule at denne bevisste holdningen til ikke å bidra under en etterforskning skaper betydelige problemer for oppklaringen av alvorlige forbrytelser. Eksempler på saker hvor denne bevisste holdningen er kommet til uttrykk, er den såkalte 'Vietnameser-saken' på Oslo S, flere skyteepisoder innenfor MC-miljøet og episoder innenfor det nasjonalistiske miljø.
Vi har også sett flere eksempler på at norske grupperinger, særlig ungdommer, har organisert seg i gjenger hvor mye av aktiviteten er knyttet til kriminelle handlinger.
Et hovedproblem med gjengkulturen er at miljøene blir svært lukkede og derfor vanskelige å trenge inn i. En annen tendens som har vist seg i de senere år er at det oppstår nær kontakt mellom forskjellige kriminelle gjenger. Politiet har opplysninger som indikerer en nær kontakt mellom kriminelle medlemmer av MC-klubber og andre kriminelle grupperinger. Politiet antar at denne kontakten bl a kan dreie seg om et samarbeid i forbindelse med salg av narkotika og torpedovirksomhet.»
Et annet trekk ved utviklingen er at organiserte kriminelle grupper i mange tilfeller opptrer på tvers av landegrensene, og dermed også de berørte staters jurisdiksjon. Også dette kan gjøre strafforfølgning vanskelig, jf. utredningen s. 25:
«Et typisk trekk ved de kriminelles metoder er nå raske forflytninger av personer, narkotika og penger mellom de forskjellige nasjoner. Dette er en utvikling som setter krav til likhet i lovgivningen og et tettere internasjonalt samarbeid, herunder raske og ubyråkratiske kommunikasjonssystemer, samt gode koordineringsrutiner mellom de forskjellige lands politimyndigheter.
For øvrig er det også en økende tendens til større mobilitet hos de kriminelle innenlands, på tvers av politidistrikter.»
Den organiserte kriminaliteten spenner over en rekke forskjellige forbrytelseskategorier, jf. statusrapporten «Organisert kriminalitet - utvikling og utfordring» utarbeidet av Seksjon for analyse og forebygging ved Politidirektoratet (Oslo 2002) s. 13-14:
«Innen følgende områder av organisert kriminalitet finnes det kriminelle aktører eller nettverk som virker i, fra eller mot Norge:
narkotikakriminalitet (inkl. smugling av dopingsmidler og narkotikaklassifiserte legemidler)
smugling av alkohol og tobakk
bedragerier og annen økonomisk kriminalitet
handel med stjålne kjøretøy
ran og tyveri (inkl. heleri), bl.a. rettet mot eldre, samt visse serietyverier
menneskesmugling
handel med kvinner (inkl. prostitusjon)
forfalskning
hvitvasking av penger
drap og mishandling
ulovlig våpenhandel
miljøkriminalitet
[...]
Utenlandske kriminelle aktører styrer en omfattende internasjonal virksomhet, og opererer ofte som forholdsvis små enkeltgrupper. Sentrale personer i disse har imidlertid et svært godt nettverk, med gode kontakter i store geografiske områder både i Norge og andre land. Gruppene kan se ut til å drive 'selvstendig', men politiet mistenker at en del av gruppene samarbeider om kriminell aktivitet og fordeler «territorier» seg imellom. Større sakskomplekser viser at gruppene som opererer i Norge sjelden har mer enn 10 medlemmer/involverte.»
I NOU 2002: 4 Ny straffelov s. 91-98 gjengir Straffelovkommisjonen utdrag fra en utredning av professor Erling Johannes Husabø om kriminalisering av forberedelseshandlinger, herunder bestemmelser om forbund og om deltakelse i kriminelle organisasjoner. Etter hans syn er fremveksten av organisert kriminalitet ett av de forhold som kan gjøre det nødvendig å kriminalisere foreberedelseshandlinger i større utstrekning enn før, jf. s. 93-94:
«Metodeutvalet held fram at vi også i Norge har kriminelle organisasjonar med ein fast struktur og ein hard, indre justis. Den moderne organiserte kriminaliteten har ofte ein internasjonal karakter, og nyttar gjerne moderne kommunikasjonsmetodar (GSM-telefon, internett m v). Det blir stadig oftare nytta vald og truslar for å sikre eigne interesser, og for å hindra politiet si etterforsking. Eit hovudområde for organisert kriminalitet er narkotikabrotsverk. Men ei rekkje andre former for kriminalitet spring ofte ut av dette, typisk vinningskriminalitet. Også organisert innføring og produksjon av ulovleg sprit er eit omfattande problem. Dei siste åra har det dessutan blitt avdekt alvorlege former for organisert kriminalitet med utspring i høgre-ekstreme miljø, satanistgrupper og visse motorsykkelklubbar.
Kriminalitet som er organisert, representerer generelt ein større trussel mot samfunnet enn brotsverk som blir planlagt og utført av enkeltpersonar. Kriminaliteten blir førebudd og utført med større innsikt og innsats. Gjennom organisasjonen og den enkelte forbryterske avtalen blir det dessutan skapt bindingar mellom partane, som gjer sannsynet for ei gjennomføring av planane større. Vanskane med å avdekkja kriminaliteten blir også større når førebuinga skjer i eit frå før lukka miljø. Utviklinga innan den organiserte kriminaliteten må difor føljast nøye av styresmaktene, og møtast med mottiltak.»
Selv om det kan være vanskelig å tallfeste eksakt omfanget av organisert kriminalitet, gir utviklingen grunn til bekymring. Som Metodeutvalget peker på, utgjør denne formen for kriminalitet en større trussel mot samfunnet og den enkelte enn annen kriminalitet, og den kan være vanskeligere å bekjempe. For å forhindre at kriminelle organisasjoner etablerer seg ytterligere i Norge, foreslår derfor departementet at utviklingen blir møtt med lovtiltak.