6 Arbeidssøkers rettigheter og plikter

6.1 Generelt

6.1.1 Departementets forslag

Interne retningslinjer og metodeveiledning i Aetat sikrer i dag langt på vei gode saksbehandlingsrutiner på sentrale områder. Departementet ser likevel et behov for å klargjøre for brukerne hva de har krav på og kan forvente av service fra Aetat og hvilke begrensninger som gjelder i deres formelle rettigheter.

Departementet vil derfor foreslå at Aetats registrering av arbeidssøkere, avklaring av arbeidssøkeres kompetanse og vurdering av behov for tjenester reguleres i loven. Dette vil styrke informasjon og forutberegnelighet og brukernes medinnflytelse og rettssikkerhet.

De nevnte forslagene gjelder individuelle rettigheter i søkerprosessen. I tillegg foreslår departementet en bestemmelse i loven som også på et generelt plan bidrar til å sikre brukermedvirkning i Aetat, se nedenfor under punkt 6.5.

6.1.2 Høringsinstansenes syn

Næringslivets Hovedorganisasjonkonstaterer at forslaget om behovsvurdering styrker arbeidssøkernes rettigheter, men savner at det i denne sammenheng sies noe om arbeidssøkernes plikter. Aetat foreslår at det tas inn en ny lovbestemmelse om at arbeidssøkeren ved forskrift skal kunne pålegges visse plikter, også utenom de konkrete pliktene som er nevnt i enkelte av lovbestemmelsene, for eksempel plikten til å sende inn meldekort.

6.1.3 Departementets vurderinger

Når det i forbindelse med forslaget om behovsvurdering er sagt lite om arbeidssøkernes plikter, skyldes dette at slike plikter i første rekke fremgår av andre regler enn reglene i lovforslaget. Arbeidssøkers plikter er i hovedsak knyttet til de konkrete ytelser eller tjenester den enkelte arbeidssøker mottar. Disse pliktene kan være regulert i de ulike bestemmelser i lov om arbeidsmarkedstjenester eller i andre lover, som for eksempel folketrygdloven. En arbeidssøker som mottar dagpenger har for eksempel plikt til å være reell arbeidssøker, noe som innebærer en plikt til ta imot tilbud om arbeid eller arbeidsmarkedstiltak. Disse pliktene fremgår av dagpengereglene i folketrygdlovens kapittel 4 med forskrifter. Lov om arbeidsmarkedstjenester regulerer arbeidssøkers plikter blant annet i bestemmelsene om arbeidssøkers opplysningsplikt overfor Aetat mv. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for en særskilt bestemmelse som omhandler arbeidssøkers plikter overfor Aetat utover dette.

6.2 Registrering

6.2.1 Departementets forslag

Enhver som ønsker det, kan i dag la seg registrere hos Aetat som arbeidssøker. Sysselsettingsloven stiller i dag ingen krav til aktivitet for at en person skal kunne fortsette å være registrert i Aetats register. I praksis vil imidlertid Aetat ta ut vedkommende av registeret dersom han eller hun ikke lenger kan anses som arbeidssøker.

De ulike arbeidssøkere er i svært ulike situasjoner i forhold til arbeidsmarkedet. De har derfor ulike behov for etatens service og tjenestetilbud. For at den service og de tjenester som Aetat kan tilby skal utnyttes så effektivt som mulig, må etaten vite en del om arbeidssøkeren. Det vil si at Aetat må kunne be om å få nødvendige og relevante opplysninger for å kunne gi hensiktsmessig bistand, og for at Aetat skal kunne registrere lovpålagte statistikkopplysninger. Arbeidssøkerne må derfor fremvise nødvendig dokumentasjon slik som attester og vitnemål, sertifikater og lignende som er relevante for jobbsøkingen.

Departementet foreslår å lovfeste dagens praksis vedrørende registrering i ny lov om arbeidsmarkedstjenester, slik at det slås fast at enhver har rett til å la seg registrere som arbeidssøker i Aetats register. For å sikre at personer som ikke lenger er eller ønsker å være arbeidssøkere, ikke blir stående som arbeidssøkere i registeret, kan det være behov for å innføre en plikt til å bekrefte registreringen med jevne mellomrom for at registreringen ikke skal inaktiveres.

De fleste arbeidssøkere er allerede omfattet av en meldeplikt. Det praktiseres imidlertid ikke meldeplikt overfor personer som deltar på arbeidsmarkedstiltak, og som verken søker eller mottar dagpenger, ventelønn eller ventestønad. Det samme gjelder personer som er vurdert å ha behov for attføringsbistand eller varig tilrettelagt bistand og som ikke søker eller mottar noen av de nevnte økonomiske ytelsene. For øvrig har personer som mottar attføringsytelser meldeplikt, men disse er ikke å anse som arbeidssøkere under selve attføringen.

Meldeplikten for arbeidssøkere er et viktig redskap for å følge opp den enkelte arbeidssøker med tilbud om jobb eller tiltak, men også for å gi grunnlag for korrekte utbetalinger av dagpenger eller andre økonomiske ytelser. Meldeplikten er også viktig for at Aetat skal kunne finne fram til reelle arbeidssøkere til arbeidsgivere som etterspør arbeidskraft. Videre er meldeplikten sentral for å utarbeide ledighetsstatistikk. Departementet foreslår å lovfeste at alle registrerte arbeidssøkere må melde seg til Aetat for å bekrefte registreringen som arbeidssøker, også personer som i dag ikke er omfattet av en meldeplikt. Etter departementets syn er det ikke tilstrekkelig begrunnet at enkelte mindre grupper holdes utenfor meldeplikten. Sett i forhold til den nytten en gjennomført meldeplikt vil ha, er det rimelig å pålegge et slikt minimum av aktivitet for å fortsatt stå registrert som arbeidssøker.

Departementet vil samtidig foreslå at dagens generelt utformede bestemmelse i sysselsettingsloven § 37 om opplysningsplikt presiseres, slik at det angis mer konkret hvilke personer og instanser som har opplysningsplikt. En opplysningsplikt for arbeidssøkere, arbeidstakere, arbeidsgivere, offentlig myndighet, utdanningsinstitusjoner, Statens lånekasse for utdanning, forsikringsselskaper, banker, private pensjonsordninger og utleie- og formidlingsaktører vil dekke de personer og instanser Aetat har behov for å hente opplysninger fra.

6.2.2 Høringsinstansenes syn

Landsorganisasjonen i Norge og Statens råd for funksjonshemmede er positive til dette forslaget, men Statens råd for funksjonshemmede påpeker at meldeplikten bør være én gang per måned. Attføringsbedriftene og Norges Ingeniørorganisasjon skjønner ikke behovet for en slik meldeplikt for alle grupper arbeidssøkere og er tvilende til om forslaget er hensiktsmessig.

6.2.3 Departementets vurderinger

Det er viktig at alle grupper arbeidssøkere jevnlig melder seg for Aetat slik at Aetat kan ha en fullstendig oversikt over hvem som er arbeidssøkere til enhver tid, og for å raskt kunne korrigere de aktuelle ytelsesutbetalingene til arbeidssøkeren. Når det gjelder den praktiske gjennomføringen av meldeplikten, er det lagt opp til Aetat skal kunne bestemme hvordan og hvor ofte meldingen skal gis.

6.3 Behovsvurdering

6.3.1 Departementets forslag

I forbindelse med registreringen i Aetats register over arbeidssøkere, foretas det i de fleste tilfeller en registreringssamtale. Registreringssamtalen gir oversikt over arbeidssøkerens kvalifikasjoner og kan også omfatte veiledning om arbeidsmarkedet samt en uformell vurdering av vedkommendes muligheter på arbeidsmarkedet og en viss informasjon om hvilken bistand som er hensiktsmessig og mulig fra Aetats side. I mange tilfeller kan det allerede i den første samtalen være nokså klart hva som er hensiktsmessig og nødvendig bistand fra Aetats side. For mange arbeidssøkere vil det i første omgang være nødvendig og hensiktsmessig å aktivt søke arbeid på egenhånd, eventuelt kombinert med formidlingsbistand fra Aetat.

For andre kan det ta lengre tid å finne fram til hva slags bistand det er behov for, og i enkelte tilfeller er bruk av egne avklaringstiltak nødvendig. For andre igjen vil en i utgangspunktet kurant arbeidssøkerprosess som viser seg å trekke i langdrag, kunne begrunne et større behov for tjenester enn det som i første omgang syntes å foreligge. Vurderingene og avgjørelsene av dette vil følgelig variere tilsvarende fra å være kortfattede til forholdsvis omfattende. Noen kan også ha behov for tjenester fra eksterne instanser. Aetat henviser da arbeidssøkeren til relevant instans.

I dag blir den løpende vurderingen av arbeidssøkernes behov for bistand foretatt på en uformell måte i den forstand at saksbehandleren legger opplysninger om søkeren slik som utdanning, erfaring, yrkesønsker, samt saksbehandlerens vurderinger av dette, inn i etatens edb-system uten at det blir fattet noe formelt vedtak som underrettes arbeidssøkeren. Opplysningene og vurderingene som er gjort, kan endres under arbeidssøkingsprosessen.

Felles for de vurderingene Aetat foretar tidlig eller underveis i en arbeidssøkerprosess, er at de har stor betydning for hvilke tjenester arbeidssøkeren senere får tilbud om. Vurderingene vil ha betydning for hvilke ledige stillinger arbeidssøkeren vil bli forsøkt formidlet til, om vedkommende kan få tilbud om hjelp til å utarbeide en individuell handlingsplan (som innebærer en mer konkret og tilpasset plan for hvordan arbeidssøkeren skal kunne komme i arbeid på sikt), om vedkommende kan få mer individuelt tilpasset veiledning eller bli forsøkt søkt inn på aktuelle arbeidsmarkedstiltak.

I løpet av en arbeidssøkerprosess kan det være aktuelt å ta stilling til om arbeidssøkeren er å anse som yrkeshemmet, og i så fall har behov for tiltak spesielt rettet inn mot yrkeshemmede.

Mange arbeidssøkere kan selv være i tvil om egne ønsker og behov. Aetat har ikke kapasitet til å tilby en full analyse av enhver arbeidssøker, med personlighetstester, ferdighetstester osv. Men Aetat kan gjennom systematisk samtale og dokumentasjon gi veiledning tilpasset den enkeltes situasjon, samt vurdere hvilket behov den enkelte arbeidsledige sannsynligvis har for Aetats tjenester. Erfaring viser at den enkeltes motivasjon og realistiske forventninger til Aetats og egen rolle i en arbeidssøkerprosess er viktig for å nå målet om å komme i arbeid.

Fordi det som vurderes i forbindelse med en registreringssamtale og videre samtaler i en arbeidssøkerprosess, ofte vil være av avgjørende betydning for hvilke tjenestetilbud arbeidssøkeren senere får, ønsker departementet å styrke disse vurderingenes formelle karakter. Departementet foreslår derfor at alle arbeidssøkere skal ha krav på en skriftlig behovsvurdering.

Konkret foreslås det at Aetat i en slik behovsvurdering skal ta stilling til:

• om arbeidssøkeren har behov for de tjenester Aetat forvalter for å skaffe seg eller beholde arbeid,

• hvilke tjenester som i så fall er å anse som nødvendige og hensiktsmessige,

• når det skal skje en oppfølging i saken dersom målet om arbeid ikke blir nådd,

• hvilken aktivitet som er forventet fra arbeidssøkerens side.

Den behovsvurderingen Aetat foretar, må ses i forhold til tilgjengelige og relevante virkemidler i Aetat og situasjonen på arbeidsmarkedet. Det er ikke forutsatt at behovsvurderingen skal gi krav på en konkret tjeneste, men den vil kunne forplikte Aetat til en konkret innsats eller form for service.

Det at disse vurderingene endres fra å være uformelle som i dag, til å gis en formell karakter gjennom et skriftlig vedtak, vil klargjøre rollene, bidra til å gi realistiske forventninger og skjerpe bevisstheten rundt prosessen både hos arbeidssøkeren og saksbehandleren i Aetat. Dersom arbeidssøkeren har behov for bistand fra andre offentlige organer eller eksterne instanser, vil dette komme tydeligere fram.

Et formelt vedtak vil motvirke feil i registreringer både når det gjelder objektive fakta og skjønnspregede vurderinger fordi brukeren ofte kan være den beste kvalitetssikrer av vurderinger av egen person. Departementet antar at formelle vedtak vil føre til at brukerne vil bli mer tilfredse og at Aetat vil måtte håndtere færre uformelle beklagelser.

Det forutsettes at arbeidssøkeren, blant annet på bakgrunn av samtale med saksbehandleren, normalt vil være kjent med bakgrunnen for Aetats vurdering. Et vedtak om behovsavklaring kan derfor være kortfattet og gis uten en samtidig begrunnelse. Har arbeidssøkeren likevel behov for det, kan en etterfølgende begrunnelse kreves. Et formelt vedtak vil derimot innebære en adgang til å klage i henhold til forvaltningslovens klageregler over vurderingenes innhold, dersom saksbehandler og bruker ikke er enige. Muligheten til å få overprøvet skjønnsvurderinger vil gi økt rettssikkerhet og vil dessuten kunne ha en skjerpende effekt på de vurderingene som foretas i første omgang.

En rett til å få en behovsvurdering bør etter departementets vurdering omfatte alle som ønsker å registrere seg som arbeidssøkere. Dette skyldes at det ville være vanskelig å fastsette enkle og praktikable avgrensningskriterier for hvem som er berettiget til en behovsvurdering. Samtidig er det klart at hovedmålgruppen for Aetats tjenester fortsatt vil være personer som har vært arbeidsledige en tid og/eller har særlige vansker med å skaffe eller beholde arbeid, for eksempel på grunn av sykdom. For andre enn disse personene/gruppene er det imidlertid sannsynlig at en behovsvurdering ofte vil være svært enkel og konkludere med at personene anses å ha lite eller ikke noe behov for Aetats tjenester.

I Aetats gjeldende rutiner er det nedfelt at en arbeidssøker som har vært til registreringssamtale, skal følges opp både på kort og lengre sikt. Det skal avtales med søkeren hvilke aktiviteter som skal foregå fram til neste møte hos Aetat og gjøres avtale om nytt møte/oppfølging. Det er et mål at arbeidssøkeren skal innkalles til ny samtale eller følges opp på annen måte innen tre måneder.

Dette skal blant annet ivareta arbeidssøkerens behov for å få revurdert sin situasjon på arbeidsmarkedet, at handlingsplaner blir utarbeidet/revidert etter behov, at søkere som har gjennomført og avsluttet kvalifisering gis oppdatert informasjon om jobbsøking, vurderes og eventuelt avklares i forhold til vikararbeid samt sikres videre oppfølging fra Aetat. Oppfølgingen kan også motvirke at noen blir gående arbeidsledige i lengre tid i den tro at de vil få et tilbud fra Aetat, enten om arbeid eller arbeidsmarkedstiltak, mens Aetat på sin side bare avventer situasjonen og regner med at arbeidssøkeren har uendret behov for service eller skaffer seg arbeid på egen hånd.

Selv om et behovsvurderingsvedtak ikke vil gi rettskrav på tiltak eller en annen konkret tjeneste, vil det kunne forplikte Aetat til å følge opp med de aktuelle virkemidlene som er til rådighet. For dem som har fått et vedtak om at de foreløpig har lite eller intet behov for Aetats tjenester, vil det på et senere stadium i ledighetsperioden kunne oppstå økt behov for Aetats tjenester.

I oppfølgingen av arbeidssøkerne bør det tas stilling til om arbeidssøkerens behov for bistand fra Aetat har endret seg. Arbeidsledighetsperiodens lengde, helsemessige forhold eller endringer i arbeidsmarkedet, kan begrunne at det må foretas en ny behovsvurdering. Foreligger det vesentlige endringer i arbeidssøkerens situasjon i forhold til arbeidsmarkedet, av individuell eller markedsmessig art, bør det derfor foretas en ny behovsvurdering, som nedfelles i et nytt vedtak.

På den annen side kan endringer i arbeidssøkerens situasjon gjøre behovet for bistand mindre eller føre til at bistandsbehovet må anses som bortfalt. Det mest aktuelle eksempelet her er at arbeidssøkeren er kommet i arbeid, eller er gått over fra å søke arbeid til å søke utdanning. I slike tilfeller vil det opprinnelige vedtaket om behov ikke lenger være bindende for Aetat.

Departementet legger til grunn at Arbeidsrådgivningskontorene, som er en del av Aetat, konsesjonsfritt kan registrere sensitive personopplysninger som kommer fram i forbindelse med utredning av brukere, slik opplysningene blir registrert i dag.

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene er positive til å innføre en rett for den enkelte bruker til å få vurdert sitt behov for arbeidsmarkedstjenester. Dette gjelder Landsorganisasjonen i Norge, Kommunenes Sentralforbund, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Ingeniørorganisasjon, Statens råd for funksjonshemmede, Senter mot etnisk diskriminering, Attføringsbedriftene, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Innvandrernes Landsorganisasjon og Norsk Forbund for Utviklingshemmede.Aetat er også positive til forslaget og uttaler at «det er prinsipielt fornuftig å lovfeste retten til en behovsvurdering for arbeidssøkerne». Aetat har imidlertid behov for enkelte avklaringer i forhold til bestemmelsens innhold og i forhold til den praktiske gjennomføringen, se nærmere nedenfor.

Ingen av høringsinstansene går imot at det innføres en rett for brukerne til å få vurdert sine behov. Enkelte av høringsinstansene har nærmere kommentarer til innholdet i og betydningen av forslaget eller har kommentarer til omtalen av forslaget.

Senter mot etnisk diskriminering mener at behovsvurderingen bør knyttes opp mot Aetats plikt til å samarbeide med andre etater (jf. lovforslagets § 6). Attføringsbedriftene mener at det bør innføres et rettskrav på tiltaksplass eller andre arbeidsmarkedstjenester for langtidsledige. Utdannings- og forskningsdepartementet foreslår at det skal fremgå av bestemmelsen at det skal «foretas en vurdering av om arbeidssøkeren har rett til opplæring etter opplæringslova» og at «arbeidssøkere med rettigheter etter opplæringslova skal informeres om hva retten består i og hvordan retten kan tas ut». Akademikerne mener det er uheldig at en behovsvurdering skal gis status som enkeltvedtak og dermed kunne påklages etter forvaltningslovens regler. Datatilsynet noterer at behovsvurderingen er formulert som en rett for den enkelte og ikke en plikt. Landsorganisasjonen i Norge, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norsk Forbund for Utviklingshemmede og Norges Ingeniørorganisasjon uttaler at det er viktig at det avsettes nok ressurser i Aetat til å gjennomføre de oppgaver forslaget innebærer.

Når det gjelder Aetats behov for enkelte avklaringer knyttet til innhold og praktisering av bestemmelsen, uttales at det er viktig at behovsvurderingen kan operasjonaliseres som en integrert del av førstegangssamtalen og senere oppfølgingssamtaler og ikke som en selvstendig vurdering i etterkant. Aetat mener videre at vurderingen ikke bør gi rett til konkrete navngitte tjenester/aktiviteter. Brukeren vil gjennom behovsvurderingen kunne få avdekket hvilket bistandsnivå han eller hun vil ha behov for og informasjon om hvilke virkemidler som generelt følger av dette bistandsnivået. Videre pekes på at ved dagens uformelle vurderinger av den enkelte arbeidssøkers behov opererer Aetat internt med ulike kategorier av servicebehov, f.eks. ordinær arbeidssøkerbistand, kvalifiseringsbistand og attføringsbistand. Brukerne vurderes opp mot disse kategoriene, og kategoriene sier igjen noe om hvilke typer bistand som normalt er aktuelt. Aetat ser for seg at denne praksis vil kunne fortsette, forutsatt at det er forenlig med individuell behandling. Når det gjelder personer med rett til yrkesrettet attføring, anser Aetat at retten til behovsvurdering vil være oppfylt gjennom vurderingene som skal foretas i henhold til folketrygdloven §§ 11-5 og 11-6. På bakgrunn av sine kommentarer, foreslår Aetat enkelte endringer i bestemmelsens ordlyd.

6.3.3 Departementets vurderinger

Svært mange av høringsinstansene ønsker innføringen av en rett for brukerne til å få vurdert sine behov for arbeidsmarkedstjenester velkommen. Departementet vil derfor holde fast ved sitt forslag, om enn med noen justeringer, i all hovedsak av fremstillingsmessig art.

Forslaget innebærer at alle brukere vil være sikret å få en vurdering av sine behov for arbeidsmarkedstjenester. Forslaget betyr imidlertid ikke at den enkelte bruker vil få rettskrav på konkrete arbeidsmarkedstiltak eller andre arbeidsmarkedstjenester. Midler til arbeidsmarkedstiltakene bevilges hvert år over statsbudsjettet, vurdert ut fra arbeidsmarkedsutviklingen. Det er etter departementets syn viktig å ta vare på den dynamikken som ligger i å tilpasse virkemidlene etter arbeidsmarkedsutviklingen.

Vurderingen av den enkelte brukers behov i henhold til den foreslåtte bestemmelsen vil måtte anses som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand og vil følge forvaltningslovens regler for enkeltvedtak. Det er fra departementets side også tilsiktet og ønsket at behovsvurderingene skal følge reglene for enkeltvedtak, med de rettigheter dette gir arbeidssøkerne. Departementets forslag innebærer at brukernes rettssikkerhet og innflytelse styrkes hva angår de vurderinger som gjøres av brukernes behov for bistand og tjenester.Forslaget om rett til en behovsvurdering bygger på allerede etablert praksis i Aetat. Departementet ser for seg at behovsvurderingen i de fleste tilfeller vil kunne skje som en del av første gangs samtale med den enkelte arbeidssøker. Dersom det skal foretas ny behovsvurdering på et senere tidspunkt, vil dette for eksempel kunne skje som en del av en oppfølgingssamtale i Aetat. Behovsvurderingen skal som hovedregel være skriftlig. Dette følger av forvaltningsloven § 23. Utover kravene til enkeltvedtak som følger av forvaltningsloven, foreslås det imidlertid ingen andre formkrav til behovsvurderingen.

Retten til en behovsvurdering vil ikke gi rett til konkrete arbeidsmarkedstiltak eller andre konkrete ytelser eller tjenester. Det brukeren kan kreve, er en individuell vurdering av om, og i så fall hva slags bistand og hvilke tjenester, som anses nødvendige og hensiktsmessige i forhold til målet om å komme i arbeid. Når Aetat i vurderingen nevner konkrete arbeidsmarkedstiltak som aktuelle, må det normalt forutsettes at Aetat skal arbeide med det mål at vedkommende faktisk vil bli tilbudt slike tiltak. Dette betyr likevel ikke at vedkommende bruker vil ha rettskrav på det eller de tiltak det vises til.

Når det gjelder yrkeshemmede eller andre personer med rett til yrkesrettet attføring, vil de vurderinger som gjøres i henhold til folketrygdloven §§ 11-5 og 11-6 normalt tilfredsstille de krav som stilles i den foreslåtte bestemmelsen om behovsvurdering, slik at det ikke vil være påkrevet med noen behovsvurdering i tillegg til vurderingene etter folketrygdloven.

Som en del av sitt generelle veiledningsarbeid, driver Aetat yrkesveiledning overfor visse grupper. Personer som har rett til videregående opplæring har rett til yrkesveiledning fra skolen/utdanningsinstitusjonen. Aetats ansvar er i første rekke å samarbeide med skolemyndighetene og gi yrkesveiledning til ungdom som faller ut av skolen og voksne som ikke har rett til yrkesveiledning etter opplæringslova. På denne bakgrunnen kan det ofte være viktig å bringe på det rene om vedkommende bruker av Aetat har rettigheter etter opplæringslova. Det er ikke lagt opp til at Aetat skal ha ansvaret for opplæringslova, slik at etaten skal foreta vurderinger av i hvilken utstrekning arbeidssøkeren eventuelt har rett til opplæring etter opplæringslova. Utover den generelle veiledningsplikten som følger av forvaltningsloven, kan departementet heller ikke se at det er Aetats oppgave å informere om innholdet i retten etter opplæringslova og hvordan denne skal tas ut. Å presisere eller utdype innholdet av rettigheter etter opplæringslova hører mest naturlig hjemme i de organer som har til oppgave å forvalte denne loven.

6.4 Frister

6.4.1 Departementets forslag

Departementet har vurdert å innføre konkrete frister for når behovsvurderingen skal foretas. Aetats tjenestetilbud vil i mange tilfeller være knapphetsgoder. Tilgjengeligheten vil blant annet avhenge av Aetats ressurser og antallet arbeidsledige og yrkeshemmede. Avgjørelsenes individuelle og skjønnsmessige karakter kan også gjøre det lite hensiktsmessig å innføre konkrete frister. For å kunne innrette ressursene der det er størst behov for det, kreves en fleksibel løsning. Etter departementets syn er forvaltningslovens generelle krav om at saken skal avgjøres «uten ugrunnet opphold» tilstrekkelig i disse sakene, jf. forvaltningsloven § 11 a.

Dette innebærer at det kan bli fattet et vedtak i eller i etterkant av den første registreringssamtalen. De fleste av de ordinære arbeidssøkerne vil selv være tjent med og trolig innstilt på at de i den første perioden selv søker arbeid, kombinert med at Aetat søker å få dem formidlet til ledige stillinger på bakgrunn av registrerte kvalifikasjoner. I disse tilfellene vil behovsavklaringsvedtaket gå ut på nettopp dette. En mer konkret vurdering av hvilke tjenester som kan være nødvendige og hensiktsmessige, vil i slike tilfeller komme som en følge av oppfølgingen dersom det viser seg at brukeren får en lengre ledighetsperiode enn det var grunn til å anta.

Hvis uavklarte forhold hos arbeidssøkeren medfører at forutsetningene for å treffe et faglig begrunnet vedtak ikke foreligger ved registreringssamtalen, må Aetat sammen med brukeren få usikkerhetsmomentene klargjort så langt som mulig før det fattes vedtak.

Dagens praksis legger opp til at en oppfølging av den første registreringssamtalen skal skje innen tre måneder. Dette er i de fleste tilfeller et godt utgangspunkt, men departementet ønsker ikke å lovfeste noe bestemt tidspunkt for når oppfølgingen skal skje. Tidspunktet for når oppfølging er hensiktsmessig vil variere fra bruker til bruker og må også ses i lys av arbeidsmarkedet til enhver tid. I de fleste tilfeller bør det gå en viss tid. I den første perioden etter registrering vil det ofte være mest hensiktsmessig at arbeidssøkeren bruker tiden på å søke ny jobb uten at Aetat tar i bruk spesielle tiltak eller virkemidler.

For brukerne kan det imidlertid være viktig å vite når de kan forvente at Aetat vil ta et initiativ i deres sak. Det foreslås derfor å lovfeste at det i behovsavklaringsvedtaket skal fastsettes en frist for når videre oppfølging skal skje. I tillegg vil departementet foreslå en bestemmelse om at det ved vesentlige endringer i arbeidssøkerens situasjon i forhold til arbeidsmarkedet, skal foretas en ny behovsvurdering.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Få av høringsinstansene har konkrete merknader til spørsmålet om frister for behovsvurderingen og for den videre oppfølging etter dette.

Innvandrernes Landsorganisasjon uttaler at

«det er bra å lovfeste at behovsavklaringsvedtaket angir nytt tidspunkt for samtale».

Aetat har kommentarer angående den konkrete formuleringen i lovforslaget om behovsvurdering, der det sies at det i vurderingen skal fastsettes et tidspunkt for ny samtale. Aetat er skeptisk til at det skal fastsettes konkrete oppfølgingstidspunkter, men foreslår i stedet at behovsvurderingen knyttes til en frist for når oppfølging skal finne sted. Det uttales at oppfølgingen av arbeidssøkere må skje i forhold til en helhetsvurdering av søkerens aktivitet og behov til enhver tid og tilpasses dynamikken i arbeidsmarkedet.

6.4.3 Departementets vurderinger

Departementet ser at det i en del tilfeller kan være uheldig å måtte fiksere et bestemt tidspunkt for når oppfølging skal skje og at det gir mer fleksibilitet at det settes en frist for oppfølgingen. Etter å ha vurdert spørsmålet på nytt, har departementet kommet til at bestemmelsen om behovsvurdering bør omformuleres i tråd med merknadene fra Aetat slik at det skal settes en frist, ikke et konkret tidspunkt, for når oppfølging skal finne sted.

6.5 Brukermedvirkning

6.5.1 Departementets forslag

Etter kommunalkomiteens forslag i forbindelse med behandling av Ot.prp. nr. 70 (2001-2002) om endringer i sysselsettingsloven, jf. Innst.O. nr. 77, vedtok Stortinget å be Regjeringen legge fram forslag som sikrer brukermedvirkning i Aetat. Komiteen pekte blant annet på «at brukermedvirkning som metode er godt egnet til å videreutvikle og kvalitetssikre tjenestetilbudet som tilbys» og viser til gode erfaringer blant annet med de sentrale brukerutvalgene i Aetat. Komiteen mener at brukermedvirkning må lovfestes i sysselsettingsloven «slik at Aetat blir pålagt å sikre brukernes rettigheter og interesser blant annet gjennom et formalisert samarbeid med brukernes organisasjoner.»

Brukermedvirkning, i betydningen brukernes innflytelse på sin egen sak, er et grunnfestet prinsipp i Aetat og har en sentral plass i metodebeskrivelser, styringsdokumenter, kvalitetssikringssystemet og i opplæringen av de ansatte.

Aetat etablerte i 2001 et nasjonalt brukerforum, med representanter fra flere av de store brukerorganisasjonene. Målet er å styrke kommunikasjonen og å trekke brukerorganisasjonene bedre inn i arbeidet med planlegging, utvikling og evaluering av tjenestetilbudet til Aetat.

Departementet foreslår at det lovfestes en plikt som bidrar til å sikre brukermedvirkning i Aetat, jf. lovforslagets § 4. Etter departementets syn bør en likevel ikke binde helt opp i lovteksten hvordan brukermedvirkningen konkret skal sikres. Det kan i dag synes hensiktsmessig at brukermedvirkningen skjer ved en modell som knyttes opp mot det nye nasjonale brukerforumet, eventuelt også ved å bygge dette ut med lokale brukerfora. Aetat bør imidlertid ha mulighet til å benytte seg av andre modeller som gir like gode eller bedre løsninger.

6.5.2 Høringsinstansenes syn

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Landsorganisasjonen i Norge, Statens råd for funksjonshemmede, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Aetat, Rikstrygdeverket, og Norsk forbund for Utviklingshemmedeer positive til at prinsippet om brukermedvirkning lovfestes.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon foreslår å presisere lovteksten slik at det fremgår klarere at Aetat skal ha et samarbeid med brukerorganisasjonene på systemnivå, og at dette skal integreres i Aetats drift.

6.5.3 Departementets vurderinger

Departementets forslag om brukermedvirkning er en styrking og videreføring av dagens praksis. Brukermedvirkning inkluderes i dag i etatens arbeid som en metodisk tilnærming på individnivå. På overordnet nivå praktiseres brukermedvirkning blant annet gjennom sentrale og lokale brukerfora, brukerundersøkelser, og brukerpanel ved utvikling og testing av nye tjenester.

Aetat bør ha muligheter til å kunne videreutvikle en hensiktsmessig strategi for styrking av brukermedvirkning for de ulike områder, og regelverket bør også åpne for at det i tiden fremover kan tas i bruk nye modeller for brukermedvirkning. Departementet anser det derfor ikke som hensiktsmessig å binde opp i lovteksten hvordan den konkrete brukermedvirkningen skal sikres.

6.6 Rådet for Aetat

6.6.1 Departementets forslag

I henhold til gjeldende sysselsettingslov er det opprettet et partssammensatt råd for Aetat, se lovens § 2. I Rådet for Aetat er de store arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene representert. Her drøftes gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken på et mer overordnet nivå. Fra ulike hold er det blitt reist spørsmål om hensiktsmessigheten av dette forumet, blant annet fra partene i arbeidslivet. Hovedorganisasjonene har påpekt at de er mer opptatt av en dialog på politisk nivå om arbeidsmarkedspolitikken. Regjeringen har imøtekommet dette ønsket fra partene i arbeidslivet og har etablert Arbeidslivspolitisk råd under ledelse av arbeids- og administrasjonsministeren.

I det arbeidslivspolitiske rådet er arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene i Kontaktutvalget for inntektsoppgjørene representert. Fra myndighetene deltar lederne i både Aetat Arbeidsdirektoratet og Direktoratet for Arbeidstilsynet. Rådet drøfter aktuelle spørsmål innenfor det samlede arbeidslivsområdet.

Gjennom opprettelsen av Arbeidslivspolitisk råd ble det lovpålagte rådet for Aetat mindre viktig for partenes mulighet til å drøfte gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken med Aetat. Departementet er videre av den oppfatning at det bør være opp til arbeidsdirektøren selv å vurdere behovet for et eventuelt råd for Aetat og den eventuelle sammensetningen av dette.

På denne bakgrunn og sett i sammenheng med forslaget om en brukermedvirkningsbestemmelse, jf. punkt 6.5, foreslår departementet at plikten til å opprette et råd ikke videreføres i forslaget til ny lov om arbeidsmarkedstjenester. Departementet har vurdert om plikten i gjeldende lovs § 2 bør endres ved at det sies at departementet/arbeidsdirektøren «kan» oppnevne et råd for Aetat. Det er imidlertid ikke nødvendig med noen lovhjemmel for å opprette et slikt råd. Hensikten med bestemmelsen måtte i så fall være å fastsette rådets sammensetning, oppgaver osv. Departementet kan ikke se at det er tilstrekkelig behov for en slik bestemmelse og foreslår derfor at gjeldende lovs § 2 oppheves.

6.6.2 Høringsinstansenes syn

Det er delte meninger blant høringsinstansene til forslaget om å oppheve den lovbestemte plikten til å opprette et råd for Aetat, det vil si forslaget om å oppheve § 2. Næringslivets Hovedorganisasjon, Attføringsbedriftene, Aetat og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbunder enige i at plikten til å opprette et råd for Aetat oppheves. Aetat Arbeidsdirektoratet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund forutsetter imidlertid at Aetat viderefører tett kontakt med partene i arbeidslivet. Landsorganisasjonen i Norge tar ikke direkte standpunkt til forslaget om å oppheve § 2, men sier at Arbeidslivspolitisk råd ikke er noen god erstatning for dagens lovfestede plikt til å opprette et råd for Aetat. Kommunenes Sentralforbund, Arbeidsforskningsinstituttet og Norges Ingeniørorganisasjon er uenige i forslaget om å oppheve § 2. Kommunenes Sentralforbund uttaler at rådet for Aetat har en viktig funksjon som møteplass og dialogarena. Arbeidsforskningsinstituttet sier at dagens råd bør styrkes med representanter fra brukerorganisasjoner. Norges Ingeniørorganisasjon påpeker at Arbeidslivspolitisk råd bygger på en politisk beslutning og at spørsmålet om dette rådet skal bestå, vil bero på den til enhver tid styrende regjerings politiske sammensetning.

6.6.3 Departementets vurderinger

Departementet er enig i at det er viktig at Aetat har en god kontakt med partene i arbeidslivet. En slik kontakt gir blant annet viktige innspill og korrektiver til Aetats arbeid. Aetat sier selv i sitt høringssvar at «Aetat er avhengig av å ha utstrakt kontakt med partene og ønsker å utvikle ulike samarbeidsformer». Aetat mener likevel at «lovfestingen av en spesiell kontaktform [er] lite hensiktsmessig og unødig rigid» og støtter derfor forslaget om å oppheve dagens § 2.

Departementet er enig i at et politisk oppnevnt råd ikke uten videre kan erstatte dagens råd etter § 2. I hvilken grad Arbeidslivspolitisk råd, eventuelt et annet politisk oppnevnt råd, fungerer som en tilfredsstillende erstatning for dagens råd, har imidlertid ikke vært avgjørende for departementets forslag om å oppheve dagens § 2.

Departementet er enig med Aetat i at en lovfesting av en bestemt kontaktform er unødig rigid. Etter departementets syn bør det ikke bindes opp i lov i hvilke former kontakten mellom Aetat og arbeidslivets parter skal foregå. Dette bør Aetat i samarbeid med partene vurdere fortløpende. Hvilke kontaktformer som er hensiktsmessige vil kunne variere over tid og vil blant annet være avhengig av andre arenaer for kontakt.

Departementet påpeker dessuten at det ikke er nødvendig med noen lovhjemmel verken for å opprette et råd for Aetat som i dag eller å etablere andre kontaktformer. Kontakten mellom Aetat og partene i arbeidslivet kan fritt organiseres uten å forankre dette i en lovbestemmelse.

På denne bakgrunn mener departementet at dagens lovbestemte plikt til å opprette et råd for Aetat bør oppheves. For øvrig peker departementet på at Aetat selv er svært opptatt av en god kontakt med partene i arbeidslivet og ønsker å utvikle ulike samarbeidsformer.

6.7 Samarbeid med andre etater og private

6.7.1 Departementets forslag

Det er foreslått en ny bestemmelse som fastslår at Aetat skal samarbeide med andre når dette kan bidra til å løse de oppgavene som etaten er pålagt. Forslaget følger opp dagens vektlegging av Aetats samarbeid med andre offentlige etater og private aktører.

Samarbeidet med andre offentlige instanser er i dag dels regulert ved avtaler og dels ved rundskriv fra de ansvarlige departementene. I forbindelse med moderniseringen av sysselsettingsloven er det naturlig å ta inn en egen bestemmelse om samarbeid. Aetat skal samarbeide med andre både om generell oppgaveløsning og i konkrete enkeltsaker når dette er nødvendig for å ivareta etatens oppgaver. De konkrete oppgavene kan følge av andre lover enn denne nye loven. Det vises for øvrig til utkastet til ny lovs § 21, folketrygdloven § 25-10 og sosialtjenesteloven § 3-2 som pålegger etatene å gi gjensidig bistand i klientsaker.

Eksempler på offentlige samarbeidspartnere for Aetat er trygdeetaten, sosialtjenesten, helsetjenesten, innvandringsmyndighetene, utdanningsmyndighetene og kriminalomsorgen. I tillegg kommer kommunene som både er samarbeidspartnere som arbeidsgivere og i forbindelse med utarbeidelse og gjennomføring av introduksjonsprogram i henhold til lov om introduksjonsordning. I forbindelse med sistnevnte lovs ikrafttreden er det utarbeidet retningslinjer med kravene til samarbeid mellom kommunen og Aetat. De hyppigst forekommende private samarbeidspartnere er arbeidsgivere.

6.7.2 Høringsinstansenes syn

Statens råd for funksjonshemmede, Arbeidsforskningsinstituttet, Senter mot etnisk diskriminering, Norsk Forbund for Utviklingshemmede og Aetat er positive til at det tas inn en slik bestemmelse i loven.

Aetat påpeker at etatens samhandling med tiltaksarrangører primært dreier seg om et forhold mellom bestiller og leverandør, og at dette derfor er en annen type samhandling enn det som reguleres i samarbeidsbestemmelsen. De ber derfor om at tiltaksarrangører ikke nevnes blant samarbeidspartnere under beskrivelsen av denne bestemmelsen. Servicebedriftenes Landsforening ber om at bemanningsselskaper nevnes som eksempel.

Kommunenes Sentralforbund foreslår at plikt til samarbeid skal skje når det er nødvendig for å ivareta brukerens behov og ikke for å ivareta etatens oppgaver.

6.7.3 Departementets vurderinger

Aetat har som bestiller av tjenesten et profesjonelt forhold til de ulike leverandører av tiltakstjenester. Det er derfor ikke naturlig å omtale samhandling med tiltaksarrangører under beskrivelsen av bestemmelsen om samarbeid. Departementet kan ikke se at det er nødvendig å nevne bemanningsselskaper særskilt i forbindelse med Aetats generelle plikt til samarbeid med ulike private aktører på arbeidsmarkedet.

En plikt til samarbeid når dette kan bidra til å løse de oppgavene som Aetat er pålagt, vil i tillegg til å omfatte samarbeid som er nødvendig for å ivareta brukerens behov også omfatte samarbeid med offentlige etater og private aktører blant annet for å forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet. Det er behov for samarbeid i alle disse tilfellene, og departementet kan derfor ikke se at det vil være hensiktsmessig å stramme inn bestemmelsen til kun å omfatte den form for samarbeid som er nødvendig for å ivareta den enkelte brukerens behov.