8 Arbeidsgivers rettigheter og plikter

8.1 Generelt om arbeidsmarkedsetatens samarbeid med arbeidsgivere

Aetats service skal være brukerorientert og tilpasset både arbeidssøkernes og arbeidsgivernes behov. Å opprettholde og utvikle kontakten med arbeidsgiverne er en viktig forutsetning for alt formidlingsarbeid, og er derfor av betydning både for arbeidsgiverne og arbeidssøkerne.

For arbeidsgivere er det viktig at de raskt kan finne arbeidskraft med passende kvalifikasjoner. Dette har naturligvis betydning for den samlede sysselsettingen i landet. På lang sikt er det mye som tyder på at rekrutteringsproblemer er en viktig begrensning for videre sysselsettingsvekst. Ved utarbeidelsen av lovforslaget legges det til grunn at Aetat skal fortsette å yte bistand overfor arbeidsgivere, enten gjennom egenproduserte tjenester eller gjennom kjøp av tjenester fra private aktører.

Det har i ulike perioder oppstått et økt behov for arbeidskraft, og det har da vært hensiktsmessig å benytte arbeidsmarkedspolitiske virkemidler utenfor landets grenser for å styrke tilgangen på arbeidskraft i Norge. Innenfor de sektorer det er mangel på innenlandske arbeidssøkere, er det ønskelig at Aetat fortsatt kan bistå arbeidsgivere med formidling av arbeidskraft fra utlandet. Ny lov om arbeidsmarkedstjenester bør derfor inneholde en hjemmel for å fortsette med dette når det er hensiktsmessig for å bidra til å nå lovens mål.

8.2 Rett og plikt til å melde ledige stillinger til Aetat

Dagens sysselsettingslov har i § 12 en bestemmelse som med noen unntak pålegger arbeidsgiver en plikt til å melde ledige stillinger til Aetat. Begrunnelsen for bestemmelsen er at Aetat må kjenne til ledige jobber for å kunne drive sitt formidlingsarbeid overfor arbeidsledige.

Meldeplikten i § 12 bidrar til at Aetat har en stillingsbase som omfatter nær alle offentlig utlyste stillinger. Arbeidsgivere har glede av stillingsbasen ved at de ledige jobbene gis stor spredning. Samtidig er en slik tilgang til alle ledige stillinger av stor betydning for arbeidssøkerne. Det gir også grunnlag for Aetat til å kunne tilvise kompetente arbeidssøkere, tiltaksdeltakere og yrkeshemmede til relevante stillinger. Stillingsbasen bidrar til at den offentlige arbeidsmarkedspolitikken og til at det norske arbeidsmarkedet fungerer som ett marked. Det fører til at det er mange arbeidssøkere som til enhver tid vurderer og søker på stillinger i hele landet, noe som reduserer tiden vakansene blir stående ledige. Dette bidrar igjen til at arbeidsledigheten er lavere enn en ellers kunne hatt, sammenliknet med en situasjon hvor det eksisterte flere baser, men som hver for seg bare dekket deler av arbeidsmarkedet.

For å kunne utarbeide statistikk om utviklingen på arbeidsmarkedet, er det nødvendig at Aetat har informasjon om alle ledige stillinger i sin stillingsbase. Det statistiske materialet danner grunnlag for utformingen av arbeidsmarkedspolitikken, herunder vurderingen av om spesielle tiltak bør igangsettes. Uten meldeplikten som et utgangspunkt, vil myndighetene miste et av sine verktøy for å følge etterspørselen på arbeidsmarkedet.

Overtredelse av dagens meldeplikt er straffesanksjonert etter sysselsettingsloven § 40 første ledd, bokstav b). Selv om bestemmelsen brytes i stort omfang, har Aetat Arbeidsdirektoratet ikke anmeldt arbeidsgivere som ikke oppfyller meldeplikten.

Selv om dagens meldeplikt bare delvis håndheves, har Aetat likevel en god oversikt over antall ledige stillinger. Dette skyldes delvis at en del arbeidsgivere melder inn ledige stillinger. Aetat har blant annet utarbeidet et elektronisk skjema som gjør at arbeidsgivere med tilgang til internett, enkelt og uten mye tidsbruk kan melde inn ledige stillinger til Aetat. For å redusere belastningen på arbeidsgivere som ikke selv tar direkte kontakt med Aetat for å melde ledige stillinger, legger Aetat selv inn mange av stillingene ved å hente dem ut manuelt fra offentlig tilgjengelige publikasjoner/baser. Aetat har organisert en egen tjeneste ved Aetat Servicesenter i Mo i Rana som gjør dette. Dagens ordning kan synes tungvint, men Aetats erfaring med ordningen er god.

På bakgrunn av at meldeplikten bare delvis håndheves, har departementet vurdert om meldeplikten slik den er utformet i gjeldende lovs § 12 bør fjernes.

Grunnloven § 110 legger begrensninger på hvilke løsninger som kan velges. I henhold til Grunnloven § 110 påligger det myndighetene «å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sitt Arbeide». Grunnlovens krav til myndighetene om å legge forholdene til rette, innebærer at en må skaffe en viss informasjon om tilbuds- og etterspørselssiden i arbeidsmarkedet. Også ILO-konvensjon nr. 88 om ordning av arbeidsformidlingen stiller visse krav til Aetat i forbindelse med innhenting av opplysninger om ledige stillinger.

For at Aetat skal nå målet om ha tilnærmet full oversikt over ledige stillinger, må Aetat til dels skaffe informasjon fra andre som publiserer ledige stillinger. For å legge bedre til rette for dette kan en tenke seg at arbeidsgivers meldeplikt erstattes med en hjemmel for Aetat til å kunne innhente opplysninger om ledige stillinger uavhengig av hvor de er annonsert og hva slags medium de er annonsert i. En slik løsning forutsetter at dette kan skje uten hinder av bestemmelser om opphavsrett, som gir andre aktører enerett til å formidle opplysningene og dermed adgang til å ta seg betalt for formidlingen av eller å nekte å utlevere informasjonen om ledige stillinger.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringen å fjerne meldeplikten og samtidig lovfeste at Aetat har rett og plikt til å innhente opplysninger om og registrere ledige stillinger uten hinder av nærmere angitte regler i åndsverkloven, det vi si i form av et unntak fra åndsverkloven § 43.

I ettertid har Kultur- og kirkedepartementet anført at et slikt forslag ikke kan antas å være i overensstemmelse med EUs databasedirektiv (96/9 EF). Arbeids- og administrasjonsdepartementet har på denne bakgrunn kommet til at forslaget om å oppheve meldeplikten og forslaget om retten til å innhente og registrere stillingsopplysninger ikke videreføres.

En vurdering av alternative løsninger til den foreslåtte modellen forutsetter utredninger både av praktiske og rettslige muligheter som vil kreve relativt mye tid. Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å foreta slike så vidt omfattende utredninger på dette tidspunktet.

Selv om Aetat ikke alene baserer seg på meldeplikten for å skaffe tilveie de nødvendige opplysninger om ledige stillinger, bør en etter departementets vurdering ikke fjerne meldeplikten uten å erstatte denne med en tilfredsstillende alternativ løsning. Som nevnt skaffer Aetat selv til veie mange av stillingsopplysningene. Videre har Aetat lagt til rette for at arbeidsgivere kan melde stillinger til Aetat uten særlige kostnader via internett. Det må likevel påregnes at mange arbeidsgivere ikke av eget initiativ melder alle ledige stillinger til Aetat. En kan i disse tilfellene ikke alene basere seg på ordningen med at Aetat legger stillingsopplysninger manuelt inn i sine registre. For å kunne opprettholde en nasjonal stillingsbase med tilnærmet full oversikt over ledige stillinger, bør Aetat fortsatt ha mulighet til å kunne kreve å få de nødvendige stillingsopplysninger direkte av arbeidsgiver. Departementet foreslår på denne bakgrunn at dagens system med meldeplikt for arbeidsgiver videreføres.

8.3 Meldeplikt ved masseoppsigelser

8.3.1 Departementets forslag

Sysselsettingsloven har siden den ble vedtatt i 1947 hatt en bestemmelse om varslingsplikt/meldeplikt ved masseoppsigelser, nå lovens § 14.

EUs rådsdirektiv av 17. februar 1975 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning ved masseoppsigelser ble implementert i norsk lovgivning i 1992. Rådsdirektivet innebærer at så vel arbeidstakerne som myndighetene skal varsles ved planlagte masseoppsigelser. Det kom inn en ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven, § 56 A, og sysselsettingsloven § 14 ble noe endret.

Varslingsbestemmelsene i sysselsettingsloven § 14 og arbeidsmiljøloven § 56 A overlapper delvis hverandre, dog omhandler ikke arbeidsmiljøloven § 56 A varsel ved permitteringer.

Arbeidsmiljøloven § 56 A inneholder enkelte regler som gjelder Aetats rolle ved masseoppsigelser, herunder kompetanse til i visse tilfeller å forlenge fristen/tidspunktet for når de planlagte masseoppsigelsene får virkning, se arbeidsmiljøloven § 56 A nr. 6 og nr. 7. Formålet med varsling til offentlig myndighet (Aetat) er først og fremst sysselsettingshensyn. Aetat skal så tidlig som mulig kunne arbeide med formidling til nytt arbeid. De reglene som gjelder varslingsplikten til Aetat, bør derfor stå i lov om arbeidsmarkedstjenester. Det vil si at hovedparten av arbeidsmiljøloven § 56 A nr. 6 og nr. 7 bør flyttes til den nye lovens § 8.

I gjeldende lovs § 14 skal det i tillegg til varsel om oppsigelse eller permittering uten lønn av minst 10 arbeidstakere, også varsles dersom arbeidstakerne «i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer.» Det er ikke noe krav etter EUs rådsdirektiv om varsel til offentlig myndighet om de arbeidstakere som får redusert arbeidstid. Departementet foreslo i høringen at denne bestemmelsen skulle tas ut av loven med den begrunnelse at en ikke kunne se at det lenger er behov for varsel til Aetat ved så vidt begrensede innskrenkninger i arbeidstiden.

I dagens § 14 siste ledd sies det at en slik melding som omtalt i paragrafen ikke fritar «arbeidsgiveren for å gi arbeidstakeren varsel som fastsatt i lov, arbeidsavtale eller arbeidsreglement». Dette må anses som så åpenbart at verken informasjonshensyn eller andre hensyn tilsier at en tilsvarende bestemmelse videreføres i ny lov.

Varslingsplikten omfatter også permitteringer. Det foreslås derfor at det tas inn i lov om lønnsplikt under permittering en henvisning til arbeidsmiljøloven § 56 A og til ny lov om arbeidsmarkedstjenester § 8.

8.3.2 Høringsinstansenes syn

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon er positive til en bedre samordning av bestemmelsene vedrørende masseoppsigelser i arbeidsmiljøloven og ny lov om arbeidsmarkedstjenester, men poengterer viktigheten av at reguleringen av masseoppsigelser må få en utfyllende plass i arbeidsmiljøloven. Aetat mener primært at det er mest hensiktsmessig å samle bestemmelsene om masseoppsigelser i arbeidsmiljøloven. Forutsatt at det beholdes en bestemmelse i ny lov om arbeidsmarkedstjenester, har Aetat noen mindre merknader, hovedsakelig av språklig art. Landsorganisasjonen i Norge og Norges Ingeniørorganisasjon er negative til forslaget om å fjerne meldeplikten overfor Aetat i tilfeller der minst 10 arbeidstakere i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer. I stedet for helt å fjerne denne meldeplikten, foreslår Aetat at det opprettholdes en meldeplikt ved innskrenkning av ukentlig arbeidstid med mer enn 50 %. Vegdirektoratet mener at Aetat bør være en sentral aktør ved oppsigelser og omstillinger også i offentlig virksomhet. Servicebedriftenes Landsforening uttaler at det for store bemanningsselskaper kan være ressurskrevende å holde oppdatert hvor mange som er sagt opp eller permittert til enhver tid over hele landet og at det kan vurderes om plikten bør avgrenses til fylkes- eller kommunenivå. Direktoratet for arbeidstilsynet påpeker at virkeområdet for bestemmelsen i forslaget til lov om arbeidsmarkedstjenester er innskrenkende i forhold til virkeområdet for arbeidsmiljøloven § 56 A og lov om lønnsplikt under permittering.

8.3.3 Departementets vurderinger

Departementet ser at det ville kunne ha visse fordeler å samle bestemmelsene vedrørende masseoppsigelser i arbeidsmiljøloven, kanskje særlig fordi arbeidsgivere i større grad forholder seg til denne loven enn til sysselsettingsloven. Departementet har vurdert å samle all regulering vedrørende masseoppsigelser i arbeidsmiljøloven, men har kommet til å ville opprettholde oppdelingen mellom de to lovene. For det første viser arbeidsmiljøloven § 56 A til den relevante bestemmelsen i lov om arbeidsmarkedstjenester og sier at arbeidsgiver har plikt til å gi Aetat tilsvarende melding som skal gis til arbeidstakernes tillitsvalgte. Det vil derfor ikke være vanskelig for arbeidsgiver å finne fram til den aktuelle bestemmelsen i loven om arbeidsmarkedstjenester. Som nevnt er formålet med melding til offentlig myndighet (Aetat) først og fremst sysselsettingshensyn. I den forbindelse er det, på bakgrunn av EUs rådsdirektiv av 17. februar 1975, gitt enkelte regler om Aetats rolle ved masseoppsigelser, blant annet at Aetat kan forlenge fristen/tidspunktet for når planlagte masseoppsigelser får virkning og at Aetat skal benytte tiden før oppsigelsene får virkning til å finne løsninger på de problemer oppsigelsene reiser. Disse reglene passer etter departementets syn ikke så godt i arbeidsmiljøloven og er foreslått plassert i loven om arbeidsmarkedstjenester. På et par punkter er reglene om meldeplikt til Aetat gitt et videre virkeområde enn arbeidsmiljølovens regler. Dette gjelder ved permitteringer uten lønn og ved masseoppsigelser eller permitteringer av arbeidstakere som omfattes av lov om statens tjenestemenn. På denne bakgrunn mener departementet at det er hensiktsmessig å opprettholde oppdelingen av bestemmelsen vedrørende masseoppsigelser mellom arbeidsmiljøloven og loven om arbeidsmarkedstjenester (sysselsettingsloven i dag).

Etter en ny vurdering har departementet kommet til at en bør beholde bestemmelsen om meldeplikt der minst 10 arbeidstakere i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket, men reservere meldeplikten for tilfeller der arbeidstiden innskrenkes med minst 50 %. Det er et vilkår for rett til dagpenger at vanlig arbeidstid er redusert med minst 50 %, slik at det er disse tilfellene som primært vil være aktuelle for Aetats arbeid.

Departementet kan ikke se at det er vesentlig vanskeligere for et bemanningsselskap å holde orden på hvor mange av bemanningsselskapets ansatte som planlegges oppsagt, eventuelt er oppsagt, enn det er for andre større virksomheter som driver på landsbasis. Det bemerkes i denne forbindelse at dersom virksomheten er spredt i flere distrikter, er det tilstrekkelig at melding gis til Aetat i det distriktet der virksomheten har sitt hovedsete.

Som direktoratet for arbeidstilsynet helt korrekt peker på, innebar siste ledd i den bestemmelsen som ble foreslått i høringen, at meldeplikten til Aetat ville få et noe snevrere virkeområde enn meldeplikten etter arbeidsmiljøloven. Bestemmelsen tilsvarte gjeldende sysselsettingslov § 14 tredje ledd, der det blant annet fremgår at meldeplikten til Aetat ikke omfatter virksomheter i jordbruk, skogbruk, fangst og fiskeri og opplegg av skip i utlandet. Departementet foreslo ikke endringer i virkeområde for meldeplikten til Aetat og problematiserte derfor ikke spørsmål knyttet til dette. Dagens regelverk inneholder til dels de samme ulikhetene når det gjelder virkeområde.

Departementet har vurdert spørsmålet om virkeområde for bestemmelsene om masseoppsigelser på nytt. Ved vurderingen må en naturligvis påse at virkeområdet ikke er snevrere enn virkeområdet for EUs rådsdirektiv av 17. februar 1975. Virkeområdet for dagens sysselsettingslov § 14 har i hovedsak stått uendret fra lovens tilblivelse (1947) og er ikke blitt endret i forbindelse med gjennomføringen av EUs rådsdirektiv. Departementet kan heller ikke se at det i denne forbindelse ble vurdert om virkeområdet for § 14 burde harmoniseres med virkeområdet for reglene om masseoppsigelser som ble tatt inn i arbeidsmiljøloven.

Reglene om masseoppsigelser i arbeidsmiljøloven gjelder alle typer virksomheter, så langt de er omfattet av arbeidsmiljølovens virkeområde i lovens § 2. Etter arbeidsmiljøloven § 2 nr. 2 bokstav a) og b) er sjøfart, fangst, fiske og militær luftfart som omfattes av luftfartsloven unntatt fra loven. Virkeområdet for sivil luftfart og annen statsluftfart med offentligrettslig formål er regulert i særforskrift til arbeidsmiljøloven med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 2 nr. 4.

Departementet kan ikke se at det lenger er grunn til at virkeområdet for bestemmelsene om meldeplikt som er plassert i lov om arbeidsmarkedstjenester, skal være snevrere enn bestemmelsene om meldeplikt i arbeidsmiljøloven. I de tilfellene arbeidsgiver har en meldeplikt overfor arbeidstakernes tillitsvalgte, må det dessuten antas å være lite byrdefullt å overholde en tilsvarende meldeplikt overfor Aetat.

På denne bakgrunn foreslår departementet å fjerne den særskilte bestemmelsen om virkeområde i dagens sysselsettingslov § 14 tredje ledd. For å sikre den samme fleksibilitet som i dag, bør imidlertid bestemmelsen om at Aetat kan fastsette innskrenkninger i meldeplikten beholdes.

8.4 Nekting av registrering eller andre tjenester

8.4.1 Departementets forslag

Sysselsettingsloven § 13 slår fast at arbeidsgivere eller arbeidssøkere som ikke lenger fyller rimelige krav i forbindelse med formidlingen, kan bli nektet hjelp av arbeidsformidlingen for en kortere eller lengre tid. Bestemmelsen ble tatt inn som en ordens- og disiplinærregel, men kan også benyttes overfor arbeidsgivere som det kan dokumenteres at driver ulovlig virksomhet, eller stiller ulovlige krav i forbindelse med utvelgelse eller ansettelse av arbeidskraft formidlet fra Aetat.

Departementet har vurdert om bestemmelsen i gjeldende lovs § 13 bør videreføres. Slik departementet ser det, er det særlig spørsmål om å vurdere en bestemmelse om at Aetat kan nekte å registrere ledige stillinger eller yte andre tjenester dersom arbeidsgiver driver ulovlig virksomhet.

Det er naturligvis uheldig dersom Aetat yter tjenester overfor arbeidsgivere som foretar ulovlige handlinger og dette oppfattes som en form for aksept av ulovlighetene.

På den annen side er det ikke ønskelig at Aetat skal ha noen alminnelig kontrollfunksjon overfor arbeidsgiveres virksomhet. Et alternativ kunne være å foreslå en bestemmelse om at Aetat kan nekte å yte tjenester der det kan dokumenteres at arbeidsgiver bryter bestemmelser om diskriminering i arbeidslivet. En særlig praktisk situasjon er der arbeidsgiver gjennom stillingsannonseringen eller på annen måte bryter bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 55 A om diskriminering ved ansettelse. I henhold til denne bestemmelsen kan ikke en arbeidsgiver ved stillingsutlysningen eller på annen måte kreve at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål, eller om de er medlemmer av lønnstakerorganisasjoner. Tilsvarende forbud gjelder opplysninger om søkerens seksuelle legning. Arbeidsgiveren må heller ikke forskjellsbehandle søkere på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning, homofil samlivsform eller funksjonshemming.

Etter en nærmere vurdering har imidlertid departementet kommet til at det ikke er ønskelig å innføre en særskilt bestemmelse om nekting av tjenester i tilfeller der arbeidsgiver driver ulovlig virksomhet. På bakgrunn av den foreslåtte bestemmelsen i § 2 første ledd om at loven bare omfatter de som driver «lovlig virksomhet», vil Aetat i mange tilfeller kunne avslå å yte tjenester i disse tilfellene. Utover dette er det etter departementets syn ikke hensiktsmessig at Aetat i alle saker skal ha plikt til å vurdere om det foreligger brudd på konkrete bestemmelser om ulovlige aktiviteter.

8.4.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

For høringsinstansenes merknader og departementets vurderinger vises det til proposisjonens punkter 10.1.2 og 10.1.3.