9 Privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft

9.1 Innledning

Nytt regelverk vedrørende privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft trådte i kraft 1. juli 2000. Formelle krav til virksomheter som driver arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft ble beholdt i sysselsettingsloven §§ 26 og 27. Det har i løpet av den tiden disse nye reglene har vært i kraft, vist seg å være behov for å gjøre visse endringer.

9.2 Begrepene privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere

9.2.1 Departementets forslag

Gjeldende lovtekst inneholder ingen definisjoner av begrepene arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft.

Arbeidsformidling har aldri vært definert i lov. I tidligere forarbeider fremgår det at arbeidsformidling vil si at en mellommann knytter kontakt mellom en arbeidssøker og en arbeidsgiver i den hensikt å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold. I forbindelse med Ot.prp. nr. 70 (1998-99), ble det lagt til grunn at arbeidsformidlingsbegrepet i utgangspunktet skal omfatte all aktiv koblingsbistand, herunder headhunting. Unntatt fra dette er imidlertid formidling via baser på internett over arbeidssøkere og arbeidsgivere. Det ble ikke i denne forbindelse diskutert om definisjonen av arbeidsformidling burde tas inn i lovteksten.

I den tidligere sysselsettingsloven § 27 var forbudet mot å leie ut arbeidskraft formulert på følgende måte:

«Det er forbudt å drive virksomhet som går ut på å stille egne tilsatte til disposisjon for en oppdragsgiver når disse er underlagt oppdragsgiverens ledelse og oppdragsgiveren selv har tilsatte til å utføre arbeid av samme art eller driver en virksomhet hvor slikt arbeid inngår som et naturlig ledd.»

I den nye sysselsettingsloven § 27 er det ikke gitt noen beskrivelse av hva som menes med utleie av arbeidskraft. Det ble heller ikke drøftet i Ot.prp. nr. 70 (1998-99) om en beskrivelse av utleie skulle stå i den nye lovteksten. I forbindelse med de nye reglene for innleie ble følgende sagt:

«Departementet legger til grunn at selv om innleie er et nytt begrep i arbeidsmiljøloven, er det innholdsmessig ment å dekke den samme situasjon som utleie, slik begrepet generelt er beskrevet i gjeldende sysselsettingslov § 27.»

Det kan derfor legges til grunn at den tidligere beskrivelsen av utleie fremdeles gjelder, både i forhold til innleie og utleie.

På bakgrunn av forarbeider og tidligere lovtekst er det mulig å angi kjernen av hva som ligger i begrepene arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. På enkelte områder er det imidlertid uklare grenser for hvilke aktiviteter som må anses å falle utenfor disse begrepene. For arbeidsformidling gjelder dette hovedsakelig avgrensningen mot oppdragsformidling, og på utleieområdet er det ofte vanskelig å avgrense mot entrepriser.

Når det gjelder avgrensningen av privat arbeidsformidling i forhold til arbeidsformidling generelt, fremgår følgende av Ot.prp. nr. 67 (1992-93):

«All arbeidsformidling som drives av andre enn den statlige arbeidsformidlingen, er etter loven å anse som privat, dvs. at også kommuner rammes av forbudet.»

Selv om forbudet mot privat arbeidsformidling nå er opphevet, finner departementet fremdeles å kunne legge til grunn denne forståelsen av privat arbeidsformidling.

Departementet vil foreslå at gjeldende definisjoner av privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft tas inn i loven. Dette vil ikke løse de ovenfor nevnte avgrensningsproblemer, men vil ivareta hensynet til informasjon og brukervennlighet på enn bedre måte enn i dag. I tillegg er det aktuelt å ta inn en hjemmel i loven til å avgrense begrepene nærmere ved forskrift. Høringsinstansene ble bedt om å vurdere behovet for en slik hjemmel.

9.2.2 Høringsinstansenes syn

Norges Ingeniørorganisasjonog Næringslivets Hovedorganisasjoner positive til at definisjonene tas inn i loven.

Datatilsynet mener at det bør fremgå om det er tilsiktet at headhuntere/rekrutteringsbyrå vil være omfattet av reglene.

Servicebedriftenes Landsforeningmener at det er stort behov for legaldefinisjoner av arbeidsleie- og formidling, særlig av hensyn til informasjon og brukerveiledning. Landsforeningen mener imidlertid at departementets forslag til definisjon av utleie blir for vid og intetsigende, og mener dessuten at det er bedre å bruke «arbeidsleie» som et fellesbegrep for utleie og innleie. De finner heller ikke definisjonen av arbeidsformidling tilfredsstillende da den ikke avgrenser mot headhunting.

Rederiforbundet er positiv til at definisjonen som antas å gjelde gjengis i selve lovteksten og at denne begrenses til kjernen av begrepet. Forbundet går imidlertid imot at forvaltningen skal kunne fastsette viktige avgrensninger i forskrifts form. Ytterligere definisjon av begrepene må eventuelt tas inn i selve lovteksten.

Justisdepartementet påpeker at det blant annet av hensyn til privates rettsstilling bør være en hjemmel til å presisere innholdet i forskrift. Dette gjør det mer forsvarlig å operere med vide definisjoner.

9.2.3 Departementets vurderinger

Arbeidsformidlingsbegrepet omfatter i utgangspunktet all aktiv koblingsbistand, herunder headhunting. Unntatt fra dette er formidling via baser på internett over arbeidssøkere og arbeidsgivere. Denne forståelsen fremgår som nevnt i punkt 9.2.1 i Ot.prp. nr. 70 (1998-99), og det at definisjonen av privat arbeidsformidling nå foreslås tatt inn i lovteksten endrer ikke dette. Departementet finner det ikke nødvendig å uttrykkelig avgrense mot headhunting i lovteksten.

Siden det kun er utleie av arbeidskraft som reguleres i denne loven, foreslås det at dette begrepet benyttes og at arbeidsleie ikke innføres som et nytt begrep i loven. I definisjonen av utleie vil imidlertid også definisjonen av innleie ligge implisitt.

Som det fremgår i punkt 9.2.1 er departementet oppmerksom på at de foreslåtte definisjonene ikke løser avgrensningsspørsmålene. Departementet mener likevel at informasjonsbehovet vil bli tilfredsstillende dekket gjennom de definisjonene som er foreslått og opprettholder disse forslagene.

Departementet går inn for at det gis forskriftshjemmel i bestemmelsen slik at det om nødvendig kan gis en ytterligere presisering av definisjonen i forskrift.

9.3 Kravet om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller få stilt garanti

9.3.1 Departementets forslag

Kravet om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap eller få stilt garanti, gjelder formidlingsvirksomheter unntatt statlige og kommunale institusjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner som er organisert på en annen måte. Utleievirksomheter som har til formål å drive utleie må også oppfylle dette kravet. Det var Blaalidutvalget i NOU 1998:15 som foreslo at dette kravet skulle gjelde, og forslaget ble fulgt opp av departementet i Ot.prp. nr. 70 (1998-99). Bakgrunnen var å sikre seriøsitet i virksomheter som driver privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft, samt at det skal være et hinder for etablering av useriøse bedrifter i denne bransjen. Departementet er imidlertid i tvil om kravet om garanti er hensiktsmessig i forhold til det å sikre seriøsitet i formidlings- og utleievirksomheter.

Det er i praksis problemer knyttet til det å få stilt garanti. Bankene er ikke villige til å stille åpne garantier, dvs. garantier hvor det ikke er nærmere spesifisert hvem de er rettet mot. Da Aetat Arbeidsdirektoratet var mottaker av meldingene som formidlings- og utleievirksomhetene skulle sende før de startet opp sin virksomhet, måtte derfor garantien stilles overfor direktoratet. I perioden meldingene ble sendt Brønnøysundregistrene, ble garantiene stilt overfor dem. I praksis var det imidlertid aldri aktuelt for disse instansene å benytte garantiene.

Opphevelsen av forskrift vedrørende registrering mv. for virksomheter som driver privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere 1. februar 2003 innebærer at det nå verken er en offentlig instans som garantien kan rettes mot eller som kan kontrollere at garantien faktisk er stilt.

Garantikravet medfører at det i praksis blir opp til banker og forsikringsselskap å vurdere hvilke formidlings- og utleievirksomheter som skal anses tilstrekkelig seriøse til å drive slik virksomhet. Ordningen sikrer trolig ikke likebehandling av virksomheter. Videre kan det stilles spørsmål ved om den vurderingen som gjøres av banker og forsikringsselskap i denne forbindelse er egnet til å sikre at det kun er de useriøse virksomhetene som hindres i å starte opp.

I utgangspunktet vil ansatte i en utleievirksomhet faller inn under lønnsgarantiordningen i samme utstrekning som andre ansatte. Det kan imidlertid hende at innleievirksomheten kan anses å ha et delt arbeidsgiveransvar sammen med utleievirksomheten, slik at førstnevnte hefter solidarisk for lønnsforpliktelsene. De utleide vil i slike tilfeller ikke få lønnsgarantidekning da de har krav på lønn hos innleier. Kravet om garanti vil derfor heller ikke i slike tilfeller ha betydning som sikkerhet for ansattes lønn.

Dersom kravet om garanti fjernes, vil formidlings- og utleievirksomheter måtte organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Dette vil være en innsnevring i forhold til i dag, og vil etter departementets mening gi en for snever mulighet til å drive utleie- og innleievirksomhet. Dersom kravet om garanti fjernes, må derfor kravet om aksjeselskap eller allmennaksjeselskap etter departementets oppfatning også fjernes.

Departementet foreslo på bakgrunn av ovenstående at kravet om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap eller få stilt garanti oppheves. Dette vil innebære at det ikke stilles andre krav til organiseringen av formidlings- og utleievirksomheter enn andre virksomheter.

9.3.2 Høringsinstansenes syn

Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjonog Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonstiller seg positive til at kravet om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller få stilt garanti, blir opphevet.

Norges Ingeniørorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Servicebedriftenes Landsforeningog Utlendingsdirektoratetgår i mot forslaget. Norges Ingeniørorganisasjon mener at dette forslaget til øke muligheten for etablering av useriøse selskaper som utnytter arbeidstakere. Landsorganisasjonen i Norge viser til at problemet med useriøse utleiefirmaer er klart økende, ikke minst i forbindelse med utnytting av svake grupper av utenlandsk arbeidskraft. Servicebedriftenes Landsforening mener at det er formålstjenlig med en terskel for nyetableringer. Utlendingsdirektoratet peker på at endringen kan gjøre det vanskelig for andre å vurdere seriøsiteten i forhold til den enkelte bemanningsbedrift.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund påpeker at utviklingen må følges nøye, og dersom man får en uheldig utvikling på grunn av fjerningen av kravene, må særskilte krav/godkjenningsordninger vurderes.

9.3.3 Departementets vurderinger

Det å stille krav om at virksomheter skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller få stilt garanti, er etter departementets oppfatning ikke avgjørende i forhold til å sikre seriøsitet i formidlings- og utleiebransjen. Forslaget om å oppheve disse kravene opprettholdes derfor. Departementet vil samtidig peke på at det om nødvendig i forskrift kan fastsettes nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings- og utleievirksomheter.

9.4 Krav om betaling fra oppdragsgiver i tilknytning til formidlings- og utleietjenester

9.4.1 Departementets forslag

Departementet er gjort kjent med at utleier i enkelte tilfeller krever betaling fra innleier dersom sistnevnte har ønsket å ansette vedkommende som har vært innleid etter at innleieperioden er avsluttet.

Etter departementets oppfatning kan det stilles spørsmål ved om slike tilfeller rammes av gjeldende bestemmelse om at virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker, ikke kan begrense arbeidstakerens rett til å ta arbeid hos innleier når leieforholdet er avsluttet.

I NOU 1998:15 side 121, punkt 10.3.1 under avsnittet «Spesielle krav i forhold til trepartsrelasjonen» er følgende uttalt:

«Bestemmelsen om at utleievirksomheten ikke har adgang til å begrense arbeidstakerens rett til å kunne ta arbeid hos innleiefirmaet sikrer den utleide samme frihet til å velge nye arbeidsgivere som andre arbeidstakere nyter. Denne bestemmelsen er ikke ment å være til hinder for fast ansettelse av vikarer i vikarbyrået, med de gjensidige oppsigelsesfrister dette medfører. Men utleievirksomheten har ikke adgang til å binde opp arbeidstakerens rett til å begynne hos andre arbeidsgivere utover det som følger av alminnelige oppsigelsesregler.»

Gjeldende bestemmelse omhandler forholdet mellom partene i utleieforholdet etter at leieforholdet er opphørt, jf. «...har leiet...» og «... når leieforholdet er avsluttet.» Hva som ligger i uttrykket «leieforholdet er avsluttet» kan synes noe uklart. Ut i fra formålet med bestemmelsen, jf. ovenfor, finner imidlertid departementet at det er arbeidsavtalen mellom utleier og arbeidstaker som er avgjørende for når «leieforholdet er avsluttet» etter sysselsettingsloven § 27 annet ledd nr. 1. Leieforholdet anses derfor avsluttet når arbeidstakeren fratrer i henhold til arbeidsavtalen med utleier.

En ulovlig begrensning av arbeidstakerens «rett» til å ta arbeid hos innleier, vil typisk være et forbud i arbeidsavtalen mot å ta ansettelse hos innleier, som har virkning også etter at arbeidsforholdet hos utleier er lovlig avsluttet. En klausul i avtalen mellom utleier og innleier om at innleier må betale utleier noe ekstra dersom arbeidstaker ansettes hos innleier etter at «leieforholdet er avsluttet», vil etter departementets mening også innebære en slik begrensning i arbeidstakerens «rett» til å ta ansettelse hos innleier. Gebyret blir etter departementets oppfatning et hinder for arbeidstaker i å skifte arbeidsgiver, noe som i hvert fall indirekte må sies å innebære en begrensning i arbeidstakers «rett». Formålet med bestemmelsen innebærer etter departementets mening at også dette tilfellet må omfattes av bestemmelsen.

Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig å gjøre endringer i ordlyden for å tydeliggjøre bestemmelsens innhold. Forslaget går ut på at ordet «rett» erstattes med «mulighet» for å tydeliggjøre at også andre begrensninger enn kontraktsklausuler som direkte forbyr ansettelse hos innleier, omfattes av bestemmelsen. Det foreslås dessuten å presisere at det er etter at ansettelsesforholdet hos utleier er avsluttet, det ikke kan legges begrensninger på arbeidstakerens muligheter til å ta arbeid hos innleier.

I gjeldende bestemmelse brukes begrepet «ta fast arbeid». Etter departementets oppfatning skal ikke dette oppfattes som kun å gjelde fast arbeid i snever forstand, men skal forstås som ansettelse i motsetning til innleie. Departementet finner imidlertid at ordet «fast» bør fjernes slik at det blir tydelig at også midlertidige ansettelser, herunder vikariater, er omfattet.

Departementet er også gjort kjent med at det i kontrakten som er inngått mellom et formidlingsbyrå og oppdragsgiver er satt vilkår om at oppdragsgiver må betale en avgift til formidlingsbyrået dersom personen som blir formidlet blir ansatt på nytt hos oppdragsgiver uten at formidlingsbyrået er blitt benyttet.

Gjeldende regelverk har ingen bestemmelser som regulerer dette spørsmålet. Sett hen til bestemmelsen som gjelder i utleiesituasjoner, kan det stilles spørsmål ved om det bør innføres en bestemmelse som hindrer slik praksis på formidlingsområdet. Da departementet er usikker på behovet for regulering på dette området og hvordan en eventuell bestemmelse om dette bør utformes ble det i høringsrunden bedt om høringsinstansenes erfaring med slike vilkår i praksis og deres vurdering av behovet for en eventuell begrensning av adgangen til å sette slike vilkår.

9.4.2 Høringsinstansenes syn

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Norges Ingeniørorganisasjon støtter forslaget. Norges Ingeniørorganisasjonmener at samme begrensning bør gjelde også ved formidling.

Norges Rederiforbund mener at det ofte er saklige grunner for slike kontraktsbestemmelser om betaling i kontrakt mellom innleier og utleier, og meget uheldig dersom man skal innskrenke adgangen for utleier til å ta slik betaling. Servicebedriftenes Landsforening mener at forslaget verken er rimelig eller fornuftig sett fra bemanningsbransjens side. Etter foreningens oppfatning er det kun klausuler i arbeidskontrakter eller kundekontrakter som forbyr arbeidstaker ansettelse i kundebedrift etter at innleieforholdet er avsluttet, som er i strid med sysselsettingsloven § 27 annet ledd nr. 1. Det å ta betalt kan ikke være i strid med denne bestemmelsen. Foreningen peker på at det synes å være etablert en praksis blant bemanningsbyråer med å ta betalt av innleier dersom sistnevnte selv ansetter en innleid vikar etter en kort leieperiode. Den foreslåtte endringen vil medføre at det ikke lenger vil være adgang til dette, og bemanningsbransjen må endre sin alminnelige praksis slik at utleier ikke lenger skal kunne hindre innleiere i å vederlagsfritt tilby innleide vikarer ansettelse etter korte oppdragsperioder på for eksempel en uke. Dette vil medføre at korte utleieoppdrag må prises høyere. Foreningen mener dessuten at departementet uriktig antar at oppsigelsesfristen i arbeidsavtalen mellom utleier og arbeidstaker i disse tilfellene vil være til hjelp for bemanningsselskapene. Landsorganisasjonen i Norge mener at forslaget vil være svært uheldig ved at det kan hindre arbeidstakere i å få fast arbeid i en ordinær virksomhet.

Aetat foreslår at «ansettelsesforholdet hos utleier» endres tilbake til «leieforholdet» slik som i gjeldende rett.

9.4.3 Departementets vurderinger

Som det fremgår av pkt. 9.4.1 er krav om at innleier må betale utleier noe ekstra dersom arbeidstaker ansettes hos innleier etter at et utleieoppdrag er avsluttet, etter departementets oppfatning også i strid med gjeldende bestemmelse. De foreslåtte endringene er derfor presiseringer i ordlyden for å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen. Av hensyn til at arbeidstaker ikke på noen måte skal hindres i å ansettes i en ordinær stilling hos innleier, finner departementet det riktig å foreta en presisering ved at «rett» endres til «mulighet».

For å ivareta hensynet til at også utleier skal kunne ha en forutsigbarhet og inntjeningsmulighet for sine arbeidstakere, opprettholder departementet også forslaget om å endre ordlyden til «ansettelsesforholdet hos utleier». Selv om tilsettingsforhold i praksis er noe annerledes i denne bransjen enn i andre, finner departementet at dette vil bidra til at utleiers rådighet over sine ansatte i utgangspunktet blir tilnærmet likestilt med andre arbeidsgivere.

Departementet finner ikke at det i høringsrunden er fremkommet opplysninger som tilsier at det bør finnes en tilsvarende bestemmelse når det gjelder privat formidling og fremmer derfor ikke forslag om dette.

9.5 Formidling av sjøfolk - spesielle regler

9.5.1 Departementets forslag

I tidligere ILO-konvensjon nr. 9 var det et forbud mot å formidle sjøfolk. I ILO-konvensjon nr. 179 er det åpnet for slik formidling, men den må være «i samsvar med et system for lisensiering eller sertifisering eller annen form for regulering», jf. artikkel 2 nr. 2. Det er videre i konvensjonen satt visse vilkår som virksomheter som formidler sjøfolk må følge. Det forutsettes også at reglene følges opp av en offentlig myndighet.

Konvensjon nr. 179 er ratifisert og trådte i kraft for Norges del 11. juni 2000. Da forbudet mot privat formidling ble opphevet 1. juli 2000, er det nå tillatt å formidle sjøfolk på lik linje med andre yrkesgrupper. I formidlings- og utleieforskriften som trådte i kraft 1. juli 2000, ble det opprinnelig tatt inn spesielle regler for sjømenn slik at forpliktelsene etter konvensjon nr. 179 kunne oppfylles. I ettertid vurderte departementet det imidlertid slik at sysselsettingsloven § 26 ikke gir hjemmel til å gi spesielle regler for formidling av enkelte yrkesgrupper i forskrift. Forskriftsbestemmelsen er derfor opphevet.

Det er på denne bakgrunn nødvendig å ta inn en bestemmelse i den nye loven som gir hjemmel til i forskrift å gi spesielle bestemmelser vedrørende formidling av sjøfolk slik ILO-konvensjon nr. 179 forutsetter.

9.5.2 Høringsinstansenes syn

Norges Rederiforbund anser det som lite ønskelig at det skal være opp til forvaltningen å fastsette hvilke regler som skal gjennomføre Norges forpliktelser i henhold til ILO-konvensjon nr. 179, da de frykter at den kan bli fastsatt særnorske og tyngende regler som rederinæringen i andre land ikke er underlagt. Forbundet mener derfor at reglene som skal gjelde for sjøfolk på dette området inntas i selve lovteksten og undergis politisk behandling.

Servicebedriftenes Landsforening mener at dersom arbeidsformidling av sjøfolk skal reguleres i denne loven, vil det også være naturlig å omtale arbeidsutleie av sjøfolk, som blant annet er regulert i sjømannsloven § 3 nr. 1 tredje ledd.

9.5.3 Departementets vurderinger

Etter departementets oppfatning vil innholdet i ILO-konvensjon nr. 179 legge klare føringer på hvilke regler som må fastsettes i forskrift når det gjelder formidling av sjøfolk, slik at det ikke i særlig grad vil bli overlatt til forvaltningen å fastsette disse. Dette vil dessuten være såpass detaljerte bestemmelser at de også av rent lovtekniske grunner bør fastsettes i forskrift. Departementet opprettholder derfor forslaget om å innføre forskriftshjemmel.

Departementet kan ikke se at bestemmelsen i sjømannsloven som Servicebedriftenes Landsforening henviser til er av en slik art at den bør ta inn i lov om arbeidsmarkedstjenester. Departementet ser heller ikke at det er nødvendig å omtale utleie av sjøfolk generelt.

9.6 Plassering av bestemmelsene om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere i lovteksten

9.6.1 Departementets forslag

De øvrige bestemmelsene i forslaget til lov om arbeidsmarkedstjenester gjelder Aetats virksomhet. De foreslåtte bestemmelsene om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft har ingen tilknytning til Aetats virksomhet og skal heller ikke håndheves av Aetat. Det er samtidig ikke andre steder i gjeldende lovverk hvor disse bestemmelsene passer bedre. Det er uaktuelt å vedta disse bestemmelsene i en egen lov.

For å markere at bestemmelsene om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere er forskjellig fra resten av loven, vil departementet foreslå at de plasseres i et eget kapittel til sist i loven og at bestemmelser om definisjoner og virkeområde i tilknytning til formidling og utleie plasseres i dette kapittelet.

9.6.2 Høringsinstansenes syn

Servicebedriftenes Landsforening mener at de fleste arbeidsgivere og ansatte har vanskelig for å se helheten i de generelle bestemmelsene om arbeidsleie i dagens sysselsettingslov sammen med bestemmelsene om innleie i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven. Etter foreningens oppfatning er arbeidsmiljøloven kap. XI B åpenbart et mer naturlig sted å regulere dette enn i denne loven.

Aetat er av den oppfatning at reglene knyttet til formidling og utleie av arbeidskraft passer dårlig i en forvaltnings-/servicelov, og at de heller burde vært plassert i arbeidsmiljøloven ved å gjøre endringer i denne. Dersom dette ikke er mulig, er direktoratet enig i at bestemmelsene plasseres i et eget kapittel sist i loven.

9.6.3 Departementets vurderinger

Arbeidsmiljøloven regulerer partenes rettigheter og plikter i et arbeidsforhold, herunder arbeidsgivers adgang til innleie av arbeidstakere og midlertidig ansettelse. Det er ikke naturlig å utvide arbeidsmiljøloven til å omfatte bestemmelser som stiller objektive krav til virksomheter som ønsker å etablere og drive privat formidling eller utleie av arbeidstakere, herunder krav til at det ikke kan tas betaling av arbeidssøker/arbeidstaker for formidlings-/utleietjenesten. Arbeidsmiljøloven og sysselsettingslovens någjeldende regler om privat arbeidsformidling og arbeidsutleie representerer ulike reguleringsregimer, med ulike målgrupper og til dels forskjellige formål. Arbeidsmiljøloven regulerer rettsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og har som mål å sikre trygge tilsettingsforhold, mens gjeldende bestemmelser i sysselsettingsloven har til hensikt å regulere arbeidsmarkedet, samt hvilke aktører som kan etablere seg i markedet.

Departementet er i utgangspunktet enig i at reglene om utleie og innleie av arbeidskraft av hensyn til tilgjengeligheten ideelt sett burde vært samlet på ett sted i lovverket. Det er imidlertid av nevnte grunner ikke hensiktsmessig å samle disse bestemmelsene, samt bestemmelser knyttet til etablering og drift av privat arbeidsformidling, i arbeidsmiljøloven.

Departementet mener at det er mest nærliggende at bestemmelser om privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft plasseres i en ny lov om arbeidsmarkedstjenester. Departementet kan ikke se at det skulle være andre lover hvor disse bestemmelsene passer bedre. Departementet opprettholder derfor forslaget om å plassere bestemmelsene i ny lov om arbeidsmarkedstjenester. Fordi dette er særegne bestemmelser som ikke har noen direkte sammenheng med de øvrige bestemmelsene i loven, foreslår departementet at bestemmelsene tas inn i et eget kapittel sist i loven.