3 Problembeskrivelse og generelle utgangspunkter

3.1 Innledning

Utviklingen i de globale finansmarkedene i de siste årene har bidratt til å gjøre det enklere å skjule opprinnelsen til økonomisk utbytte av kriminell virksomhet i finanssystemene. Denne utviklingen har også medvirket til å skjule innsamling og overføring av midler til ulike terrorformål. På bakgrunn av de grenseoverskridende elementene innenfor hvitvasking og terrorfinansiering, er samarbeid på tvers av landegrensene av vesentlig betydning for å effektivt kunne hindre og bekjempe slik kriminalitet.

Dette lovforslaget gjennomfører Norges internasjonale forpliktelser som følge av EUs endringsdirektiv og FATFs anbefalinger mot finansiering av terrorisme. Endringsdirektivet og FATF-anbefalinger bygger bl.a. på internasjonale erfaringer og analyser utført av hvitvaskingseksperter fra FATFs medlemsland, jf. FATFs typologirapporter 1.

Departementet foreslår imidlertid å gå noe lengre enn våre internasjonale forpliktelser på enkelte punkter der departementet mener det vil bidra til en særlig effektivisering av tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger og finansiering av terrorisme i Norge. Det vises i den anledning til en analyse utarbeidet av ØKOKRIM, hvor det redegjøres for generelle utviklingstrekk innen økonomisk kriminalitet, jf. punkt 3.2 nedenfor. I punkt 3.3 gjøres nærmere rede for enkelte utviklingstrekk innen hvitvasking. På bakgrunn av bl.a. de forhold som omtales i punkt 3.2 og 3.3, gjøres i punkt 3.4 nærmere rede for enkelte utgangspunkter for lovarbeidet, som departementet vil legge til grunn for de konkrete lovforslagene.

Det vises i denne forbindelse til finanskomiteens uttalelse i Innst.O. nr. 50 (1995-96):

«Komiteen ber departementet foreta en bred gjennomgang av hvitvaskingsbestemmelsene, med særlig vekt på forholdet mellom kontrollbehov og personvernhensyn, i forbindelse med oppfølgingen av Skauge-utvalgets innstilling og legge frem resultatet av denne gjennomgangen fram for Stortinget på egnet måte.»

I St.meld nr. 2 (1998-99) Revidert Nasjonalbudsjett 1999 viser Finansdepartementet til komiteens uttalelse, og uttaler bl.a.:

«Justisdepartementet tar sikte på å fremme forslag til ny personopplysningslov våren 1999. Finansdepartementet vil foreta en gjennomgang av anvendelsesområdet for hvitvaskingsbestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven etter at proposisjon om ny personopplysningslov er behandlet av Stortinget.»

Finanskomiteen tok departementets redegjørelse til orientering, jf. Innst.S. nr. 2 (1998-99) punkt 4.7.2.2.

Ny personopplysningslov trådte i kraft 1. januar 2001. Departementet foretar i denne proposisjonen en slik gjennomgang av anvendelsesområdet for hvitvaskingsreglene som ble varslet i St.meld. nr. 2 (1998-99). Forholdet til personvernhensyn mv. omtales bl.a. i dette kapittel (særlig punkt 3.4) og i omtalen av de enkelte forslag i kapittel 5, 6, 7, 9 og 11.

3.2 Kriminalitetsutviklingen - økonomisk kriminalitet

ØKOKRIM har i anledning «særorganprosjektet 2» utarbeidet et bidrag om utviklingen innen økonomisk kriminalitet. Nedenfor gjengis ØKOKRIMs hovedsynspunkter på utviklingen:

«Økonomisk kriminalitet som paraplybegrep

Økonomisk kriminalitet er et paraplybegrep for en rekke forskjellige typer kriminalitet, og betegner - generelt sett - den kriminaliteten som er knyttet til næringslivet og annen organisert virksomhet i privat og offentlig sektor. Det er profittmotiverte, lovstridige handlinger som ofte begås innenfor eller med utspring i en økonomisk virksomhet som i seg selv er - eller gir seg ut for å være - lovlig. Skatte- og avgiftskriminalitet, konkurransekriminalitet, internasjonale bedragerier, subsidiebedragerier, korrupsjon, verdipapirkriminalitet, hvitvasking og konkurskriminalitet er alle former for økonomisk kriminalitet. Hver for seg er det tale om kriminalitetsområder hvor meget betydelige verdier er involvert. Utbyttet fra økonomisk kriminalitet kan i særlig grove enkeltsaker nå opp i flere hundre millioner kroner. Reduserte inntekter til staten på grunn av skatte- og avgiftskriminaliteten alene beløper seg sannsynligvis til mangfoldige milliarder kroner hvert år. Økonomisk kriminalitet inngår også blant de ulike typer grove lovbrudd som begås av multikriminelle nettverk.

Ikke alle saker innenfor kategorien økonomisk kriminalitet er omfattende eller kompliserte saker. Mange mindre forhold som omfattes av spesiallovgiving håndteres og avgjøres administrativt av kontrolletater uten at politiet involveres.

Utviklingen innenfor økonomisk kriminalitet viser at:

• antall saker øker, både mindre og større saker

• en større andel av sakene er grensekryssende, nasjonalt og internasjonalt

• de kompliserte sakene blir enda mer kompliserte, uoversiktlige og innvevd i legale forretninger

• de kriminelle i større grad opptrer i nettverk og skjuler sin virksomhet i utlandet

• en større del av hvitvaskingen skjer i en sammenblanding mellom legale og illegale midler i selskaper, og transporteres mellom selskaper, til dels internasjonalt.

Ofrene for økonomisk kriminalitet er staten, næringsdrivende, organisasjoner og privatpersoner. I tillegg til de direkte økonomiske skadene kommer den alvorlige indirekte virkningen av at kriminaliteten undergraver lovlydig kommersiell virksomhet sammenlignet med virksomheter som helt eller delvis baseres på utbytte fra kriminalitet.

Grov økonomisk kriminalitet rammer også samfunnet ved å utfordre den grunnleggende tilliten i næringslivet og til forvaltningen. Den mest alvorlige siden ved svekket tillit i samfunnet er den selvforsterkende effekten som ligger i økende usikkerhet omkring praktisering av spilleregler og i forhold til den enkeltes motiver.

Den økonomiske kriminaliteten er av natur planmessig, og den er målrettet i forhold til å identifisere gevinstmuligheter, estimere oppdagelsesrisiko og anslå politiets/påtalemyndighetens muligheter til å bevise straffbare forhold. Mørketallene antas å være meget store innenfor de fleste kategoriene av økonomisk kriminalitet. I mange tilfeller utføres planleggingen av det kriminelle opplegget av personer med svært god kjennskap til arbeidsrutiner, kontrollsystemer og personer rundt den potensielle urettmessige gevinsten.

Politiets saker og etterretningsopplysninger indikerer at en større andel av den økonomiske kriminaliteten skjer i organiserte former. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt. Utbyttet plasseres i økende grad i utlandet; det gjøres bruk av stråselskaper og stråmenn, og det benyttes utenlandske selskaper som utgangspunkt for overføringer av kriminelt utbytte til og fra Norge. I dag stikker ikke slike disposisjoner seg ut som mistenkelige på samme måte som før. Kriminelle kan operere internasjonalt i ly av de mønstre for reisevirksomhet, handel, kommunikasjon og transaksjoner som også avtegnes av legal samfunnsaktivitet. Aktørene kan gjennomføre sine opplegg på måter som gjør det svært vanskelig for politiet i det enkelte land å se mønsteret i kriminaliteten eller identifisere hovedmennene. Dette utgjør i seg selv en betydelig utfordring i årene fremover.

Utfordringene som er forbundet med den fremtidige grove økonomiske kriminaliteten mot samfunnets interesser, er ulike for de ulike hovedgruppene innenfor økonomisk kriminalitet. Her refereres kort til de særtrekkene som gjelder innenfor hver gruppe, og som innebærer behov for fremtidig spissing av politiets kompetanse og metodebruk:

Skatte- og avgiftskriminalitet

Merverdiavgifts- og skattesystemene er tillitsbaserte systemer hvor det til enhver tid ligger store muligheter for misbruk. En nylig ØKOKRIM-sak gjaldt merverdiavgiftsunndragelser på nærmere 300 millioner kroner. Det er en stadig økning av tilfeller hvor personer som er skattepliktige til Norge, uriktig oppgir bosted/opphold i utlandet og/eller unngår beskatning ved å fakturere fra utenlandske selskaper som er opprettet for dette formål. Internasjonaliseringen vil sannsynligvis være den aller største utfordringen fremover.

Konkurransekriminalitet

I takt med omstruktureringer i næringslivet mot færre og større enheter, blir det lettere å inngå forpliktende avtaler innenfor karteller for å begrense konkurransen i markedet. Konkurranse- kriminalitet kjennetegnes ved at to eller flere markedsaktører innenfor en bransje samarbeider horisontalt eller vertikalt for å oppnå et kunstig og høyt prisnivå. Påslagene som følge av kartellvirksomhet kan i noen ekstreme tilfeller komme opp i 50 % eller mer. Gevinstpotensialet kan komme opp i mange titalls millioner kroner for store karteller som i årevis har tatt ut urettmessig vinning på bekostning av kundene.

Verdipapirkriminalitet

Verdipapirmarkedet kan bare virke etter hensikten hvis deltagerne har tillit til måten det fungerer på. Den største trusselen mot verdipapirmarkedet er derfor handlinger som skader tilliten til markedet. I fremtiden vil de største problemene for det noterte verdipapirmarkedet være knyttet til innsidehandel, bevisste lekkasjer og kursmanipulasjon. Modi for straffbare handlinger videreutvikles og raffineres. Det unoterte markedet er mindre lovregulert og gjenstand for kontroll enn det noterte. Her ser vi nå flere eksempler på en sammenvevning av legal og illegal virksomhet.

Investeringsbedragerier

Investeringsbedrageriene utvikles stadig, slik at bedrageriene blir mer avanserte og kompliserte. I tillegg bidrar globaliseringen og utviklingen av informasjonsteknologien til at nordmenn i økende grad vil utsettes for investeringsbedragerier som har hele verden som nedslagsområde. Samtidig vil flere nordmenn være involvert blant de kriminelle aktørene. Nå er også trusselen rettet mer mot offentlige enheter og banker.

Subsidiebedragerier

Flere saker og etterretningsopplysninger peker i retning av at offentlige overføringer i form av næringsstøtte, støtte til organisasjoner, støtte til forskningsprogrammer, trygdeordninger mv. utsettes for grov økonomisk kriminalitet, og at dette kun i liten grad avdekkes av kontroller og revisjoner. Mange av de offentlige overføringene skjer i stor utstrekning i tillit til og på basis av dokumentasjon fremlagt av søker og mottaker. Subsidiebedragerier skjer i mange tilfeller planmessig og kan utgjøre omfattende kriminalitet fra enkeltpersoner og organiserte nettverk. Totalomfanget av de offentlige overføringene i Norge alene tilsier at denne kriminaliteten i sum utgjør en betydelig samfunnstrussel.

Hvitvasking

Hvitvasking av utbytte fra kriminelle handlinger tar stadig nye former og baseres på de svært mange mulighetene som finnes til å skjule, transportere og deponere penger, samt skjule koblingene til de kriminelle handlingene og til de kriminelle aktørene. I utlandet er det et vell av tilbud om administrative, finansielle og juridiske tjenester knyttet til forvaltning av penger for kundene på diskré måter. Sannsynligvis skjer mye av hvitvaskingen ved sammenblanding av legale og illegale midler i selskaper og overføringer mellom selskaper til og fra utlandet. I tillegg er det sannsynligvis blitt mer valutasmugling for å unngå rapportering til politiet av mistenkelige transaksjoner.

Korrupsjon

Flere generelle trekk i samfunnsutviklingen tilsier høy beredskap i forhold til den fremtidige korrupsjonstrusselen: økt mobilitet og mindre lojalitet i arbeidslivet, økt konkurranse på stadig flere områder i samfunnslivet, bedre ytre sikring i organisasjoner mot kriminelle anslag og dermed høyere markedsverdi for utro tjenere, økt internasjonalisering og dermed økt eksponering for miljøer som i større grad er korrupsjonsutsatt, og mer nettverks- og organisert kriminalitet som opererer internasjonalt. Korrupsjonstrusselen i Norge anses som særlig høy i oljevirksomheten, bygg- og anleggssektoren, finansnæringen, deler av offentlig sektor og innenfor Forsvaret.

Konkurskriminalitet

På bakgrunn av den generelle økonomiske situasjon i Norge, med høyt rentenivå, sterk kronekurs og derav svekket konkurranseevne for den konkurranseutsatte del av næringslivet, er antall konkurser nå historisk meget høyt. Forventede strukturelle endringer, særlig i deler av den tradisjonelle industri, vil kunne styrke denne tendensen. Empiriske undersøkelser har vist at mulige straffbare forhold avdekkes i mellom halvparten og to tredeler av de åpnete konkurser. Fra begynnelsen av 1990-tallet har det vært rimelig god korrelasjon mellom antall åpnete konkurser og antall anmeldte konkurslovbrudd.

Forventet utvikling - økonomisk kriminalitet

Dels fordi mye av den grove økonomiske kriminaliteten ikke fanges opp av kontrollmyndighetene og politiet, og dels fordi denne kriminaliteten i større grad blir internasjonal og skjer i organisert form, vil utfordringene for politiet i første rekke være å kunne:

• gjennomføre helhetlig etterforskning i store sakskomplekser innenfor rendyrket økonomisk kriminalitet på en effektiv måte

• tilrettelegge for kontinuitet i arbeid med alvorlige saker innenfor rendyrket økonomisk kriminalitet og videre kompetanseutvikling på spesialiserte fagområder

• rekruttere spisskompetanse innenfor økonomi og næringsliv inn i stabile tverrfaglige miljøer i politiet

• identifisere kriminalitet innenfor kriminelle nettverk som driver komplisert og omfattende økonomisk kriminalitet

• integrere finansiell etterforskningsmetodikk i etterforskning av organisert, vinningsmotivert kriminalitet

Kriminelle nettverk innenfor vinningskriminalitet som smugling, ran og tyverier driver i de aller fleste tilfeller også med økonomisk kriminalitet, selv om den økonomiske kriminaliteten ikke utgjør kjerneaktiviteten i nettverket. Bredden i den økonomiske kriminaliteten kan i slike tilfeller variere fra hvitvasking av utbyttet fra de straffbare handlingene til skatte- og avgiftskriminalitet, konkurskriminalitet, bedragerier mv., dersom utbyttet sluses inn i registrerte virksomheter. Økonomisk kriminalitet i regi av kriminelle nettverk med annen kjerneaktivitet vil ofte mangle de raffinerte finansielle løsningene som ellers ofte kjennetegner grov økonomisk kriminalitet.

Den økonomiske kriminalitetens økte internasjonale preg tilsier dessuten at politiet må vektlegge sterkere oppbygging av et internasjonalt politisamarbeid.»

3.3 Utviklingstrekk innenfor hvitvaskings- og terrorfinansieringskriminalitet

Målet med et stort antall kriminelle handlinger er, som nevnt i punkt 3.2, å oppnå økonomisk gevinst for personen eller gruppen som utøver handlingen. Kriminelle handlinger som kan generere større økonomisk utbytte er eksempelvis ran, tyveri, narkotikaomsetning, smuling, skatteunndragelser og korrupsjon. Hvitvasking benyttes ofte som en felles betegnelse på det å forvandle utbytte av straffbare handlinger til tilsynelatende lovlige midler. Kriminelle benytter ulike metoder for å skjule midlenes ulovlige opprinnelse. En typisk hvitvaskingsmetode er for eksempel kjøp av en bil med penger (kontanter) som stammer fra omsetning av narkotika. Dersom bilen selges, vil pengene fra salget ha en tilsynelatende lovlig kilde og dermed være «hvitvasket».

Med «hvitvasking av penger» menes vanligvis virksomhet som har til formål å sikre utbyttet fra kriminelle handlinger slik at utbyttet kan tas i bruk av gjerningspersonen eller andre. Slik virksomhet kan bestå i å bruke, konvertere, overdra, tilegne eller besitte formuesgoder eller å skjule eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk på eller medvirkning hertil, når den som gjør det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger (se også omtale nedenfor i punkt 4.3.4.2). Uttrykket hvitvasking inkluderer både det å skaffe seg selv eller andre del i utbyttet av en straffbar handling (mottaksalternativet), samt bistand for å sikre slikt utbytte for en annen (bistandsalternativet).

Dette lovforslaget retter seg mot hvitvasking av alle typer «utbytte» fra straffbare handlinger. Med «utbytte» legges det her til grunn samme forståelse som etter straffeloven § 317 (heleri- og hvitvaskingsbestemmelsen). Utbyttebegrepet i straffeloven tar sikte på noe som er fremskaffet ved en forbrytelse eller som på annen måte står i nær sammenheng med en straffbar handling. Som eksempel nevnes i forarbeidene til straffeloven «tyvgods, penger fra et ran, ulovlig importerte våpen eller ulovlig fanget vilt, eller inntekter av narkotikasalg, spionasje eller hallikvirksomhet», jf. Ot.prp. nr. 53 (1992-93).

Hvitvasking forekommer i ulike former og vanligvis i flere operasjoner. I ØKOKRIMs Hvitvaskingsenhets årsrapport for 2001 3, uttales bl.a. følgende:

«Kjernevirksomheten i hvitvaskingsoperasjoner er fremdeles den samme som før. De kriminelle distanserer pengene fra primærforbrytelsen ved å plassere dem i den registrerte økonomien, de tilslører pengenes opprinnelse ved forskjellige metoder for til slutt å integrere pengene i den registrerte økonomien, alt etter hvilket formål pengene er tenkt brukt.»

Når det gjelder utviklingstrekk for hvordan hvitvasking forekommer, trekker ØKOKRIMs Hvitvaskingsenhet frem følgende punkter i sin årsrapport for 2001:

«De enkleste formene for hvitvasking skjer i de land der primærforbrytelsen ble begått. Hvis de i tillegg involverer mindre beløp og er mer sporadisk av karakter er disse teknikkene populære:

• Pengespill - kjøp av vinnerbonger er en klassiker. Selvsagt mot et generøst vederlag. Man har også mistanke om at visse elementer kjøper opp vinnerbonger i stor stil, for så å selge disse videre til kriminelle.

• Aksjemarkedet - med den rette aksje-varemegleren kan de kriminelle eksempelvis kjøpe spot og selge forwards, eller motsatt. Den ene transaksjonen gir gevinst, den andre tap. Megleren makulerer den transaksjonen som ga tap, og hvitvaskeren kan fornøyd vise til en faktisk gevinst. Kostnaden er dobbel kommisjon samt eventuelt avtalt pris til megleren.

• Eiendomsmarkedet - man kan kjøpe en eiendom med legitime penger, pusse den opp med illegale svarte penger, og selge den til en (forhåpentligvis) mye høyere markedsverdi.

• Nisjeprodukter - livrente, leasing og leie, her er mulighetene mange.

Sitter man derimot med en kontinuerlig illegal pengestrøm er det vanskelig å overbevise omgivelsene om at man har flaks hele tiden. I disse tilfellene ser man at de kriminelle ofte bruker kontantbaserte skalkeskjulvirksomheter som eksempelvis bruktbil, renseri, videoutleie, grønnsakshandel, bygg og anlegg, barer og restauranter. Prinsippet er enkelt. Man blander legal og illegal inntekt og rapporterer den akkumulerte summen som virksomhetens legale inntekt. Dette i kombinasjon med fiktive utgifter gir disse virksomhetene en ryddig bunnlinje, og minimal skatt.

Blir dette for stort og risikoen for å bli oppdaget vurdert høy, ser man ofte at pengene forsvinner til utlandet. Dette kan enten skje gjennom det formelle registrerte banksystemet eller ved omgåelse av dette. Omgår man systemet er disse teknikkene populære:

• Smugling av kontanter - gjøres ved å redusere volumet. Man pakker mest mulig penger i størst mulig seddelverdi. Sveitsiske franc, euro og dollar er de mest populære valutaene. 25.000 sveitsiske franc, verdt 200.000 norske kroner, tilsvarer 25 sedler pålydende 1000 franc.

• Moneygram og postens verdibrev - man kan sende og motta penger nesten hvor som helst i verden uten bankkonto eller betalingskort.

• Alternative banksystemer - mange etniske grupperinger bruker disse systemene som er opprettet av legitime grunner, men sårbare for misbruk.

Hvis de kriminelle bruker det formelle systemet, må vi regne med at de er klar over rapporteringsrutinene institusjonene har. Hvis de ikke bruker skalkeskjulsvirksomheter, kan man regne med at de aktivt strukturerer innskudd, og overføringer for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hva slags virksomheter brukes til dette? Her er noen tegn man kan se etter:

• Virksomheten driver internasjonal handel med varer og/eller tjenester.

• Overføringer er strukturert i forskjellige beløp og med forskjellige betalingsinstrumenter, alt for å tåkelegge.

• Handel med tjenester er best da det ikke er noen regler for å kontrollere prisene som benyttes.

Den beste virksomheten for å plassere penger inn i det registrerte systemet er som nevnt en kontantbasert virksomhet. Den beste virksomheten for å sende penger utenlands er et selskap engasjert i handelsvirksomhet med utlandet. Det bør derfor stilles alvorlige spørsmål ved innenlandske virksomheter som sender store summer til utlandet, og tilsvarende spørsmål ved kontantinnskudd på innenlandske kontoer til virksomheter som driver handelsvirksomhet med utlandet.

Når pengene er flyttet ut av landet, begynner tilsløringsfasen. Det er neppe mange kriminelle som møter opp på trappen til en bank i eksempelvis Sveits. Her nevnes noen typiske trekk:

• Man besøker land som tilbyr «instant-corporations» og kjøper seg en virksomhet av en eller annen form. British Virgin Islands, Liberia og Panama er blant de som tilbyr denne tjenesten.

• Pengene overføres så til disse selskapene og ikke til individer. (En ting er å finne ut at en spesiell konto eies av «Powder Trading» i Panama, når man ikke får vite hvem som faktisk eier «Powder Trading»).

• Man oppretter konto i valgfritt skatteparadis, eksempelvis Østerrike, Sveits eller Luxembourg, og overfører pengene dit.

• Man foretar internasjonale overføringer for å tilsløre opprinnelsen, og på den måten brytes kjeden ved å ta ut/sette inn pengene i forskjellige land.

Hvordan tar man så pengene hjem og integrerer de i den registrert økonomien. Her er noen eksempler:

• Betalingskort - utstedt av en utenlandsk bank, enten direkte trekk fra utenlandsk konto, eller overføring fra utenlandsk konto til kortselskap.

• Regningsbetaling - egne utenlandske selskaper dekker alle regninger i hjemlandet, eller ved overføring til utenlandske selskaper som faktisk spesialiserer seg på slike tjenester.

• Internasjonal eiendomshandel - man kan selge eiendom, til justert pris, til egen utenlandsk virksomhet.

• Kjøp og salg av aksjer/opsjoner/varer mellom egne innenlandske og utenlandske virksomheter.

• Personlig inntekt - mitt eget selskap i utlandet kan betale meg lønn for fiktive konsulentoppdrag, frynsegoder som fri bil og leilighet er heller ikke vanskelig å arrangere.

• Virksomhetsinntekt - fakturering av fiktive handler med varer/tjenester.

• Forretningslån - jeg kan «låne» penger av mine egne utenlandske virksomheter. Da har jeg også god grunn til å overføre penger til utlandet, og kan i tillegg trekke rentene fra på skatten. På denne måten slutter jeg hvitvaskingssirkelen, og kan faktisk øke omfanget av den.»

3.4 Utgangspunkter i lovarbeidet

Generelt er det slik at utforming av lovregler for kriminalitetsbekjempelse vil måtte bero på en avveining av ulike hensyn. Tradisjonelt vil det kunne oppstå et motsetningsforhold mellom hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse og personvernhensyn. En slik avveining vil i utgangspunktet bero på en skjønnsmessig vurdering, siden det dreier seg om hensyn av svært ulik karakter og den enkelte borger vil kunne tillegge slike hensyn ulik vekt. Våre internasjonale forpliktelser kan imidlertid begrense handlingsrommet i slike avveininger. Dette er i stor grad tilfellet når det gjelder innføring av nye norske regler mot hvitvasking og finansiering av terrorisme, jf. nærmere omtale av disse forpliktelsene i kapittel 2 og under omtale av de enkelte endringsforslag.

Uavhengig av våre internasjonale forpliktelser, tilsier imidlertid de utviklingstrekk en ser innenfor den økonomiske kriminaliteten generelt (se punkt 3.2) og innen hvitvasking spesielt (se punkt 3.3) etter departementets vurdering at en nå styrker regelverket knyttet til hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger. Dette tilsier etter departementets syn at en på enkelte punkter går noe lenger enn det som kreves etter våre internasjonale forpliktelser, jf. nedenfor om de enkelte forslag. Det vises til at hvitvasking av utbytte har en åpenbar innvirkning på veksten i økonomisk kriminalitet. Store økonomiske gevinster som utledes av kriminelle handlinger medfører et økende behov for de kriminelle til å kunne sette ulovlig ervervede midler i omløp for å kunne skjule opprinnelsen og dermed kunne nyte godt av midlene. Bekjempelse og forebyggelse av hvitvasking vil derfor være et viktig og effektivt virkemiddel i kampen mot økonomisk kriminalitet.

Når virksomheter benyttes som ledd i hvitvasking av utbytte, er det fare for skadevirkninger for så vel virksomhetens soliditet og stabilitet, som virksomhetens troverdighet og tillit. Tradisjonelt sett anses den finansielle sektor for å være særlig utsatt for misbruk til hvitvaskingsformål. Internasjonale erfaringer, herunder FATFs typologiundersøkelser, viser at tendensen går i retning av at de kriminelle i tillegg benytter andre kanaler for å hvitvaske midler som stammer fra kriminelle handlinger. Det er derfor viktig at ikke-finansielle virksomheter og personer bringes aktivt inn i arbeidet med å bekjempe økonomisk kriminalitet. Av særlig betydning er det å samtidig iverksette tiltak som hindrer de kriminelle i å benytte profesjonell bistand til hvitvaskingsformål. Det vises bl.a. til at advokaters og revisorers taushetsplikt vil kunne utnyttes i slike operasjoner.

Det er, som nevnt ovenfor, en tendens til økende internasjonalisering av økonomisk kriminalitet. For å sikre en effektiv bekjempelse av slik kriminalitet er det nødvendig å samordne og harmonisere tiltak gjennom internasjonalt samarbeid. Det er av vesentlig betydning at internasjonale tiltak gjennomføres i norsk rett. Dette gjelder særlig fordi kapitalbevegelser over landegrensene er liberalisert. Slik liberalisering medfører bl.a. at kapital med tilknytning til straffbare handlinger mv. vil kunne tilflyte land som har mindre effektive lovregler mot hvitvasking mv. enn andre (sammenlignbare) land. En slik situasjon bør en unngå i Norge, og vi bør derfor tilstrebe å ha lovregler på linje med de som gjelder internasjonalt.

Det er viktig at det settes en høy standard for beskyttelse av den finansielle sektor og andre utsatte yrkesgrupper mot skadevirkningene av hvitvasking av utbytte fra kriminell virksomhet. Tiltak mot hvitvasking av utbytte vil også kunne bidra til å spore opp midlenes opprinnelse og gjøre det mulig å avdekke den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra, som igjen gjør det mulig å finne ut hvem som står bak de straffbare handlingene og hvitvaskingen.

Tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende i forhold til terrorfinansiering. Angrepene i USA 11. september 2001 er ansett som det alvorligste angrepet mot en stat og dens befolkning som noen gang er gjennomført av terrorister. Avdekkingen av den geografiske rekkevidden av infrastrukturen for finansiering av terrorhandlinger, har medført at fokus er rettet mot mulige mottiltak for å kunne avdekke og bryte ned slike strukturer. Også i Norge er arbeidet mot finansiering av terrorhandlinger gitt høy prioritet.

Hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger og innsamling av midler til finansiering av terrorhandlinger skjer vanligvis i flere operasjoner og på mange ulike måter, jf. kapittel 2.2. Den tekniske utviklingen har gjort det mulig å raskt overføre midler mellom forskjellige land, noe som kan bidra til å gjøre det enklere for kriminelle å skjule opprinnelsen til midlene eller hensikten med overføringen. Det er viktig at regler mot hvitvasking og terrorfinansiering oppdateres med henblikk på å møte de utfordringer den teknologiske utviklingen medfører.

Hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme vil ofte skje gjennom de samme kanaler (særlig det finansielle system). Dette gjør det naturlig å behandle tiltak mot slike aktiviteter i samme lov. Det er imidlertid viktig å være klar over de grunnleggende forskjeller mellom de to situasjonene. Hvitvasking av utbytte har som formål å konvertere ulovlige midler til lovlige midler, jf. ovenfor. Terrorfinansiering har imidlertid som formål å anvende midler (lovlige eller ulovlige) til ulovlige formål.