4 Rettslig plassering mv.

4.1 Generelt om gjennomføring av direktivet

4.1.1 Innledning

Dersom nye EU-rettsakter skal inntas som en del av EØS-avtalen, må det treffes en beslutning i EØS-komiteen, jf. EØS-avtalen art. 102. Endringsdirektivet er ennå ikke besluttet innlemmet som vedlegg til EØS-avtalen, se omtale i punkt 2.1.3 ovenfor.

4.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener at en må forberede gjennomføring av endringsdirektivet, selv om direktivet ikke er vedtatt i EØS-komiteen. Gruppen uttaler (rapporten punkt 2.2.3):

«Norske myndigheter har i brev 26. februar 2002 meddelt EFTA-sekretariatet at endringsdirektivet anses EØS-relevant, og at det ikke er nødvendig med tilpasninger i direktivet før det eventuelt inntas i EØS-avtalen. Endringsdirektivet har imidlertid ikke blitt en del av EØS-avtalen ennå. Dette skyldes at Liechtenstein mener det er behov for endringer i direktivet i forhold til definisjonen av en «straffbar handling». Norske myndigheter har ikke støttet Liechtensteins krav, men EØS-avtalen fungerer i prinsippet slik at en enkelt EFTA-stat kan blokkere at et direktiv tas inn i EØS-avtalen. På møte i EØS-komiteen 27. september 2002 meddelte EU-kommisjonen at EØS/EFTA-landenes manglende aksept anses som et veto. I slike tilfeller vil deler av EØS-avtalen kunne settes ut av kraft etter nærmere regler i EØS-avtalen artikkel 102. Det er derfor fortsatt usikkert om og eventuelt når endringsdirektivet eventuelt blir en del av EØS-avtalen. Dersom direktivet blir en del av avtalen, vil normalt gjennomføringsfristen for EFTA-landene være den samme fristen som gjelder for øvrige EØS-land (15. juni 2003). Fra norsk side må en derfor forberede gjennomføring av endringsdirektivet i nasjonal rett under forutsetning av at endringsdirektivet blir inntatt i EØS-avtalen.»

4.1.3 Høringsinstansenes merknader

Sparebankforeningen er slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å gjennomføre endringsdirektivet nå, uten å vente på at direktivet formelt tas inn i EØS-avtalen.

Norges Fondsmeglerforbund mener imidlertid at forslaget bør avvente revisjonen av FATFs anbefalinger, og uttaler:

«Etter vår oppfatning er det vesentlig at norsk tilpasning av regelverket i størst mulig grad harmoniseres både med EU-regelverket og FATF»s anbefalinger, og det kan derfor, tatt i betraktning usikkerheten rundt endringsdirektivets forhold til EØS-avtalen, være grunn til å avvente et endelig utkast til norsk lov til man ser hvilke anbefalinger FATF faller ned på.»

4.1.4 Departementets vurdering

Endringsdirektivet er EØS-relevant, men den formelle gjennomføringsfristen i forhold til våre EØS-forpliktelser er ennå ikke fastlagt, jf. omtale ovenfor under punkt 2.1.3. Det vises til at direktivet er et viktig bidrag i kampen mot profittmotivert kriminalitet, og at det i et indre marked med frie kapitalbevegelser er viktig at norske regler ikke oppfattes som mindre strenge enn i EØS-området for øvrig. Departementet utelukker ikke at revisjonen av FATFs alminnelige anbefalinger vil nødvendiggjøre enkelte endringer i regelverket på et senere tidspunkt. Det vises i den sammenheng også til at EU-kommisjonen arbeider med et ev. tredje hvitvaskingsdirektiv.

4.2 Rettslig plassering

4.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er hvitvaskingsregelverket plassert i finansvl. § 2-17 og § 2-17a. Det er gitt utfyllende regler i forskrift 14. februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot hvitvasking av penger (hvitvaskingsforskriften).

4.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har vurdert hvitvaskingsregelverkets rettslige plassering og foreslår at regelverket plasseres i en egen lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme. Gruppen uttaler bl.a.:

«Plassering i egen lov anses for å være særlig aktuelt, i og med at personkretsen som skal omfattes av reglene nå blir vesentlig utvidet. Det er flere personer og foretak som ikke er finansinstitusjoner som vil bli pålagt forpliktelser etter regelverket. Det vises til at reglene i de fleste europeiske land er plassert i egne lover, se for eksempel omtale av dansk og svensk rett under punkt 2.4 ovenfor. Videre vises det til Banklovkommisjonens vurderinger. Etter arbeidsgruppens vurdering er det derfor hensiktsmessig at reglene blir tatt ut av finansieringsvirksomhetsloven og plassert i egen lov. Det antas at plassering i egen lov vil bidra til at regelverket blir lettere tilgjengelig og mer synlig for de forpliktede etter bestemmelsene. Arbeidsgruppen foreslår derfor at regelverket plasseres i en ny lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme som skal avløse de gjeldende reglene om tiltak mot hvitvasking av penger i finansieringsvirksomhetsloven.»

4.2.3 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen, Finansforbundet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Finansieringsselskapenes Forening, Kredittilsynet, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges Fondsmeglerforbund, Norges Rederiforbund, OBOS, Sparebankforeningenog ØKOKRIM har uttrykt at de støtter arbeidsgruppens forslag om en egen lov. Ingen av de øvrige høringsinstansene har meddelt at de går imot dette forslaget.

4.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i arbeidsgruppens vurdering og slutter seg til forslaget om å plassere regler om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. i egen lov.

4.3 Formål og begrepsbruk

4.3.1 Gjeldende rett

Finansvl. § 2-17 har ingen definisjon av formålet med bestemmelsen. Det er imidlertid gitt veiledning i forarbeidene, bl.a. Ot.prp. nr. 85 (1991-92) s. 4 og s. 17 flg. og Ot.prp. nr. 22 (1995-96) s. 4. Bestemmelsen definerer heller ikke hva som menes med «hvitvasking av penger» mv.

4.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har ikke foreslått å lovfeste formålet med regelverket.

Det er heller ikke foreslått å lovfeste definisjoner for de ulike begrepene som benyttes i lovutkastet. Gruppen har imidlertid drøftet innholdet i enkelte begreper og uttaler bl.a.:

«Det er klart at det er mer enn hvitvasking av «penger» som omfattes etter direktivet og gjeldende rett. Etter arbeidsgruppens vurdering er det mer klargjørende og presist å benytte betegnelsen hvitvasking av «utbytte». Det legges til grunn samme forståelse av «utbytte» i denne loven som i straffeloven § 317. Etter straffeloven § 317 tar «utbytte» sikte på noe som er fremskaffet ved en forbrytelse, eller som på annen måte står i nær sammenheng med en straffbar handling. Som eksempel nevnes i Ot.prp. nr. 53 (1992-93) s. 24 «tyvgods, penger fra et ran, ulovlig importerte våpen eller ulovlig fanget vilt». Etter arbeidsgruppens oppfatning er det ikke hensiktsmessig å gi en definisjon av hva som menes med «hvitvasking av utbytte» i lovforslaget. Det er vanskelig å presist avgrense innholdet i begrepet. Som en ikke uttømmende veiledning til innholdet i begrepet, vil arbeidsgruppen nevne at det er lagt følgende forståelse av begrepet til grunn i rapporten:

Med hvitvasking av utbytte menes bl.a. å konvertere, overdra, tilegne, besitte eller bruke formuesgoder eller å skjule eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk på eller medvirkning hertil, når den som gjør det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger.»

Om innholdet i begrepene «formuesgoder», «rapporteringspliktige», «transaksjoner» og «terrorhandlinger», legger arbeidsgruppen følgende til grunn (rapporten punkt 3.2):

«Formuesgoder:

Med formuesgoder forstås her penger, alle typer eiendeler, materielle eller immaterielle, fast eiendom eller løsøre, samt juridiske dokumenter eller dokumenter som viser eiendomsretten til eiendelene eller rettigheter knyttet til dem, jf. hvitvaskingsdirektivet artikkel 1 og endringsdirektivet artikkel 1 bokstav D.

Rapporteringspliktige:

Med rapporteringspliktige forstås i rapporten alle fysiske og juridiske personer som nevnt i lovutkastet § 1, deres ansatte og andre som utfører funksjoner på vegne av nevnte fysiske og juridiske personer (for eksempel ved utkontraktering). Det vises til lovutkastet § 1 og omtale i kapittel 4.

Transaksjoner:

Med transaksjoner forstås her enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder. Arbeidsgruppen legger til grunn en vid tolkning av transaksjonsbegrepet. For eksempel anses åpning av konto og søknad om lån som en transaksjon.

Terrorhandlinger:

Med terrorhandlinger menes i rapporten handlinger som nevnt i straffeloven §§ 147 a og b. Det vises til omtale i punkt 2.1.5.»

4.3.3 Høringsinstansenes merknader

To høringsinstanser; Datatilsynet og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF), har etterlyst en angivelse av formålet med loven. Datatilsynet uttaler bl.a.:

«Datatilsynet savner en formålsangivelse knyttet til loven. Formålsangivelsen bør i det minste angi hensikten med loven, og ØKOKRIMs kompetanse og oppgave i forhold til loven. Dette er sentralt i forhold til hensynet til forutberegnelighet.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF)anfører bl.a.:

«Selv om det kommer til uttrykk i lovtittelen, er det likevel ikke tilstrekkelig klart hvilket formål og rekkevidde regelverket har. Likeledes mangler lovteksten retningslinjer for innholdet i de enkelte begrepene (f eks: Hva er å regne som hvitvasking? - jf høringsnotatets punkt 3.2 Begrepsbruk). På denne bakgrunn mener vi det bør inntas en utdypende formålsparagraf i loven, som også definerer de sentrale begrepene for forståelsen av formålet.»

Kredittilsynet foreslår at det vurderes å erstatte begrepet «transaksjon» med et videre begrep, for eksempel «aktivitet. Kredittilsynet uttaler:

«I utkastet er begrepet «transaksjoner» brukt om det som er gjenstand for rapporteringsplikt. Det fremgår av arbeidsgruppens rapport at det med «transaksjoner» menes enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder. Arbeidsgruppen legger til grunn en vid tolkning av transaksjonsbegrepet.

Utvidelsen av rapporteringspliktige virksomheter medfører at det vil kunne være flere situasjoner som ikke vil kunne betegnes som «transaksjon». Dette vil for eksempel gjelde for situasjoner hvor regnskapsførere vil kunne være rapporteringspliktige. Dersom en regnskapsfører oppdager forhold som tilsier at penger i en bedrift kan være skjult utbytte av en kriminell handling, er det ikke sikkert at dette vil kunne karakteriseres som en transaksjon, men forholdet vil nok være rapporteringspliktig. Det er heller ikke åpenbart at for eksempel forsøk på kontantinnskudd av store beløp er omfattet av uttrykket «transaksjon». Et slikt forsøk vil vel imidlertid kunne være rapporteringspliktig.

Kredittilsynet er av den oppfatning at et videre begrep som uten en utvidende fortolkning vil kunne omfatte flere situasjoner som det er ønskelig å gjøre rapporteringspliktige, vil være hensiktsmessig. Loven skal anvendes ikke bare av jurister. Dersom lovens begreper skal være avhengig av utvidende fortolkning som fremgår av forarbeidene, vil loven være vanskelig å anvende for de som ikke er vant til lovtolking.

Videre vil Kredittilsynet påpeke at unnlatelse av pliktig rapportering vil være belagt med straff. I forhold til straffbarhet vil det etter Kredittilsynets oppfatning kunne være vanskelig å bygge på en utvidende fortolkning av begrepet «transaksjon».

Kredittilsynet mener på denne bakgrunn at det bør vurderes om dette begrepet skal erstattes av et videre begrep, for eksempel «aktivitet». Dersom «transaksjon» beholdes, er Kredittilsynet av den oppfatning at en klargjøring eller eksemplifisering i lovteksten av hva som omfattes av begrepet, bør vurderes.»

4.3.4 Departementets vurdering

4.3.4.1 Lovens formål

Etter departementets syn bør loven ha en formålsbestemmelse, jf. høringsuttalelsene til Datatilsynet og Norges Autoriserte Regnskapsføreres forening. En formålsbestemmelse vil bl.a. kunne ha betydning for tolkningen av lovens øvrige innhold. Etter departementets vurdering er det imidlertid vanskelig å presist definere hva som er lovens formål i en lovbestemmelse. Det er en risiko for utilsiktede begrensninger i regelverkets rekkevidde. Det vises også til at det ikke er lovfestet formålsbestemmelser verken i den svenske eller danske hvitvaskingsloven.

Regelverket om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger skal ivareta flere hensyn. Den primære hensikten med regelverket er å hindre at kriminelle kan nyte godt av profittmotivert kriminalitet. Videre skal reglene bidra til å spore opp midlenes opprinnelse og dermed gjøre det mulig å avdekke den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra, som igjen gjør det mulig å finne ut hvem som står bak de straffbare handlingene og hvitvaskingen. Reglene skal også bidra til å hindre at det skaffes til veie økonomiske midler til finansiering av terrorhandlinger og at økonomiske midler og finansielle tjenester stilles til rådighet for terrorister eller terrornettverk. Reglene skal også beskytte finansinstitusjoner og virksomheter mv. mot å bli utnyttet av kriminelle, med fare for tap av renommé, troverdighet, tillit og penger mv. Det vises også til omtale i punkt 3.3 ovenfor. På den annen side er reglene ikke ment til å avdekke eller hindre ulovlige forhold som ikke kan sies å ha en viss tilknytning til hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme, jf. punkt 11.3 nedenfor.

Departementet har på bakgrunn av dette kommet til at det bør lovfestes en generell formålsbestemmelse. Departementet legger til grunn at formålet med loven er å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger, jf. lovforslaget § 1.

Departementet finner ikke grunn til å angi ØKOKRIMs kompetanse og oppgaver etter loven i formålsbestemmelsen, jf. Datatilsynets uttalelse. Etter departementets syn er det ikke hensiktsmessig å angi kompetansebestemmelser og materielle bestemmelser i en formålsbestemmelse.

4.3.4.2 Begrepsforklaringer

Hvitvasking av utbytte

Departementet er i likhet med arbeidsgruppen i tvil om hensiktsmessigheten av å lovfeste en definisjon av «hvitvasking». Begrepet er i lovforslaget kun foreslått benyttet som et stikkord i angivelsen av lovens formål. Det er ikke benyttet i lovens materielle bestemmelser. Behovet for en definisjon er derfor begrenset. Når det gjelder forståelsen av begrepet «utbytte» i denne loven, legges det til grunn samme forståelse som etter straffeloven § 317. Departementet slutter seg etter dette til arbeidsgruppens vurdering, og foreslår ikke å lovfeste en definisjon av begrepet. Departementet slutter seg imidlertid til arbeidsgruppens uttalelse om innholdet i begrepet «hvitvasking», som bygger på endringsdirektivet art. 1 bokstav C:

«Med hvitvasking av utbytte menes bl.a. å bruke, konvertere, overdra, tilegne eller besitte formuesgoder eller å skjule eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk på eller medvirkning hertil, når den som gjør det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger.»

Opplistingen er ikke ment å være uttømmende.

Terrorfinansiering

Innholdet i bestemmelsene i straffeloven § 147 a (terrorhandlinger) og § 147 b (finansiering av terrorisme) er utfyllende omtalt i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme - gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001), særlig punkt 7.8, kapittel 9 og 10, samt kapittel 15. Det vises også til rapportens punkt 2.1.5, hvor det bl.a. heter:

«Lovendringene gjennomfører FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen) og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 i norsk rett. Det er bl.a. vedtatt et nytt straffebud i straffeloven § 147 a, som uttrykkelig retter seg mot terrorhandlinger. Enkelte nærmere angitte straffbare handlinger skal nå anses som terrorhandlinger dersom de utføres med det forsett loven nevner. Videre er det gjort straffbart å inngå forbund (avtale) om å begå slike handlinger. Det er dessuten vedtatt et nytt straffebud i straffeloven § 147 b, som rammer finansiering av terrorisme. Bestemmelsen rammer det å skaffe til veie økonomiske midler eller stille finansielle tjenester til rådighet for terrorister eller terrornettverk. Endelig er det vedtatt nye regler om båndlegging av verdier som har tilknytning til terrorvirksomhet. Reglene innebærer at påtalemyndigheten på nærmere vilkår kan frata siktede rådigheten over formuesgoder, først og fremst for å forhindre fremtidige straffbare handlinger.»

Departementet finner ikke grunn til å ta inn en forklaring av hva som menes med «terrorfinansiering», da dette begrepet som nevnt er forklart nærmere i Ot.prp. nr. 62 (2001-2002).

Rapporteringspliktige

Departementet foreslår å ta inn en definisjon av «rapporteringspliktig» i lovforslaget. Det vises til at begrepet benyttes som et koblingsord i flere av lovens materielle bestemmelser. Det foreslås at det i lovteksten fastsettes at det med rapporteringspliktige menes virksomhet eller person som nevnt i § 4, jf. lovforslaget § 2 nr. 1.

Transaksjoner

Arbeidsgruppen legger til grunn en vid tolkning av transaksjonsbegrepet og foreslår at det skal omfatte enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder. For eksempel anses åpning av konto og søknad om lån som en transaksjon. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid ikke at det lovfestes en definisjon av begrepet «transaksjon».

Etter departementets syn bør pliktene etter loven avgrenses så klart og tydelig som mulig. En definisjon kan bidra til å klargjøre rapporteringsplikten. Det anses derfor nødvendig å definere innholdet i begrepet «transaksjon» i loven. En slik legaldefinisjon vil også kunne presisere at transaksjonsbegrepet må tolkes vidt i denne sammenheng.

Departementet slutter seg ikke til Kredittilsynets forslag om å erstatte «transaksjon» med «aktivitet». Etter departementets vurdering er «aktivitet» et for vidtrekkende begrep som kan forstås på flere ulike måter. Det vises videre til at undersøkelses- og rapporteringsplikten etter svensk og dansk rett er knyttet til «transaksjoner», jf. omtale i punkt 2.4 ovenfor, og at dette er i tråd med direktivet og internasjonale anbefalinger (FATFs alminnelige anbefalinger).

Det foreslås etter dette at med «transaksjon» skal det forstås enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder, jf. lovforslaget § 2 nr. 2.

Ovennevnte gir imidlertid bare generelle utgangspunkter ved tolkingen av transaksjonsbegrepet. Det vises til at begrepet vil reise ulike tolkingsspørsmål i forhold til de ulike rapporteringspliktige. Begrepet skal tolkes vidt, jf. ovenfor. Generelt vil departementet påpeke at begrepet også omfatter transaksjoner som allerede er foretatt. Dette antas bl.a. å ha betydning for revisorer, regnskapsførere og advokater. Videre vil fremtidige transaksjoner kunne omfattes. Det er ikke et vilkår at den rapporteringspliktige blir bedt om å delta i gjennomføringen av den aktuelle transaksjonen for at rapporteringsplikt skal inntre. Det vises for øvrig til omtalen av de enkelte rapporteringspliktige nedenfor, hvor det gis enkelte retningslinjer for tolkingen i tilknytning til de ulike situasjoner som kan oppstå. Ytterligere veiledning kan eventuelt gis i forskrift eller i rundskriv.

4.4 Geografisk virkeområde

4.4.1 Gjeldende rett

Etter forskrift 2. mai 1994 nr. 326 om filialer av banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innen det Europeiske økonomiske samarbeidsområdet, m.m. § 7 skal filialen være underlagt finansvl. § 2-17 om tiltak mot hvitvasking av penger, med mindre annet følger av avtale mellom norske tilsynsmyndigheter og tilsynsmyndigheten(e) i hjemlandet.

Finansieringsvirksomhetsloven inneholder ingen uttrykkelig regel om lovens anvendelse for Svalbard eller Jan Mayen.

4.4.2 Direktivet

Det fremgår av direktivet art. 1 nr. 1 bokstav B siste ledd at definisjonen av finansinstitusjoner omfatter filialer av slike institusjoner som er etablert i EØS-området hvis hovedsetet ligger i eller utenfor EØS-området.

I endringsdirektivets fortale punkt (3) vises det til at det ikke er uttrykkelig fastsatt i direktivet til hvilken medlemsstats myndighet filialer av kreditt- og finansinstitusjoner skal rapportere mistenkelige transaksjoner. Det er heller ikke fastsatt hvilke medlemsland som er ansvarlig for at filialer overholder direktivet.

Det fremgår imidlertid av fortalen at det er myndighetene i det land filialen ligger som bør være mottaker av slike rapporter og ha ansvaret for at filialen overholder direktivet.

4.4.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at den nye loven skal gjelde for utenlandske fysiske og juridiske personer, deres ansatte og enhver som utfører funksjoner på deres vegne, som driver virksomhet som omfattes av første og annet ledd gjennom et forretningssted etablert her i riket (filial), jf. lovutkastet § 1 tredje ledd.

Arbeidsgruppen har ikke vurdert lovforslagets anvendelse for Svalbard og Jan Mayen.

4.4.4 Høringsinstansenes merknader

Finansieringsselskapenes Forening etterlyser en rettslig vurdering av i hvilken utstrekning det er mulig å pålegge filialer et strengere regelverk enn det som er etablert i hjemlandet. Foreningen viser til endringsdirektivets fortale punkt 3, og uttaler bl.a.:

«Vi leser dette slik at vertslandets reguleringsmyndighet er begrenset til det nivå som følger av direktivet. Regulering utover dette, og som omfattes som tyngende, kan påberopes å være i strid med EF-traktaten § 49 som setter forbud mot nasjonale bestemmelser som gjør det vanskeligere å levere tjenesteytelser mellom EØS-stater enn levering av de samme tjenesteytelser internt i staten. Etablering av rutiner og tiltak mot hvitvasking vil gjerne finne sted på konsernnivå. At en europeisk finansinstitusjon med filialer i mange land, skal pålegges å håndtere ulike nasjonale særregler som går utover EU-direktivet, finner vi særdeles usikkert. Vi er redd resultatet kan bli at norskbaserte finansinstitusjoner vil måtte etablere mer tyngende rutiner enn våre utenlandske konkurrenter.

I alle tilfelle er det klart at loven ikke vil omfatte grensekryssende virksomhet. Dette er særlig relevant for internettbaserte tjenesteytelser - som jo etter hvert er svært vanlig for finansielle tjenester.

Utenlandske finansinstitusjoner har allerede i dag stor konkurransekraft i Norge både gjennom filialer og direkte tjenesteyting. Det er bra. Myndighetene må imidlertid sørge for at konkurransen skjer på like vilkår.»

Justisdepartementet har reist spørsmål om regelverkets anvendelse for Svalbard, jf. svalbardloven § 2. Justisdepartementet uttaler:

«Saken har vært forelagt for Sysselmannen på Svalbard, som på generelt grunnlag gir uttrykk for at det så vel ut fra internasjonale forpliktelser som ut fra strafferettslige og politiske behov er viktig at de regler for bekjempelse av bakmannsvirksomhet, hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme som til enhver tid gjelder på fastlandet også gjelder på Svalbard, innen rammen av Svalbardtraktaten.

Sysselmannen påpeker derfor at det bør bringes klarhet i om finansieringsvirksomhetsloven med forskrifter gjelder for Svalbard, jf. svalbardloven § 2. På tilsvarende måte er det viktig at status for den foreslåtte hvitvaskingsloven avklares.

Justisdepartementet slutter seg til merknadene fra sysselmannen. Vi vil i den forbindelse minne om at det i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard bl.a. ble konkludert med at regjeringen ville utarbeide egne bestemmelser om anvendelsesområdet for den sentrale nærings- og selskapslovgivningen på Svalbard. Vi forutsetter at Finansdepartementet følger dette opp både med henblikk på finansieringsvirksomhetsloven og den foreslåtte loven om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme.»

4.4.5 Departementets vurdering

Utgangspunktet er at loven gjelder for rapporteringspliktige som er etablert i Norge. Dette vil også omfatte filialer av utenlandske virksomheter som er etablert i Norge. Det foreslås å presisere dette i lovteksten. Departementet anser en slik løsning å være fullt ut i samsvar med våre EØS-forpliktelser. Det vises til lovforslaget § 3 første ledd.

Når det gjelder lovens anvendelse for ansatte, vises det til omtale nedenfor i punkt 5.12.

Departementet har merket seg uttalelsene fra Justisdepartementet om lovens anvendelse for Svalbard og Jan Mayen. Departementet foreslår derfor en hjemmel for Kongen til å fastsette forskrift om lovens anvendelse for Svalbard og Jan Mayen og til å eventuelt fastsette særregler, jf. lovforslaget § 3 annet ledd.