5 Saklig virkeområde - utvidelse av anvendelsesområdet

5.1 Innledning

Forpliktelsene som følger av hvitvaskingsdirektivene er minstekrav, jf. omtale i punkt 4.1.4 ovenfor. Etter direktivet artikkel 15 kan medlemsstatene, for å hindre hvitvasking av penger, vedta eller opprettholde strengere bestemmelser på det området direktivet omhandler. Videre følger det av direktivets artikkel 12 at medlemsstatene skal påse at bestemmelsene i direktivet utvides til helt eller delvis å omfatte andre yrker og kategorier av foretak, enn de som fremgår av ny artikkel 2 a, dersom disse utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking av penger.

Ved utvidelse av anvendelsesområdet til virksomheter som det ikke er en forpliktelse til å innlemme etter internasjonale regler, må bl.a. hensynet til en effektiv forebyggelse og bekjempelse av hvitvasking av utbytte avveies i forhold til belastningen pliktene påfører den rapporteringspliktige og dens ansatte. Videre må det ved utformingen av reglene tas tilbørlig hensyn til personvern og rettssikkerhet, jf. ovenfor punkt 3.4. Ved utformingen av reglene bør en sikre en balanse mellom tiltak mot hvitvasking av utbytte og hensynet til den rapporteringspliktiges utøvelse av sin næringsvirksomhet jf. tilsvarende utgangspunkter i Ot.prp. nr. 22 (1995-96) punkt 3.1.5 (s. 9). I proposisjonen legges det videre til grunn følgende:

«En utvidelse av anvendelsesområdet for finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 bør etter dette omfatte virksomheter som er særlig egnet til hvitvaskingsoperasjoner, og således har mulighet til å medvirke til en effektiv forebyggelse og bekjempelse av slik kriminalitet. Videre bør det tas hensyn til om den rapporteringspliktige kan medvirke til en effektiv forebyggelse og bekjempelse av slik kriminalitet. Hvilke institusjoner og virksomheter dette er, vil bero på et skjønn, og dette skjønn vil kunne variere.»

Etter departementets syn bør en fortsatt kunne legge et slikt utgangspunkt til grunn ved vurderingen av regelverkets anvendelsesområde. I den sammenheng må det også tas hensyn til i hvilken grad en utvidelse av antall rapporteringspliktige vil innebære en faktisk effektivisering av hvitvaskingsarbeidet. Det må kunne legges til grunn at en slik utvidelse vil medføre et økt antall hvitvaskingsmeldinger til ØKOKRIM. Etter departementets syn er det av sentral betydning at ØKOKRIM følger opp slike meldinger, slik at endringer i regelverket får reelle konsekvenser for hvitvaskingsarbeidet.

5.2 Finansinstitusjoner mv.

5.2.1 Gjeldende rett

Etter finansvl. § 2-17 gjelder hvitvaskingsreglene for det første for finansinstitusjoner, jf. finansvl. § 1-3. Som finansinstitusjon regnes selskap, foretak eller annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet, unntatt:

1. offentlige kredittinstitusjoner og fond,

2. overformynderi og stiftelser som ikke har til formål å drive næringsvirksomhet,

3. forvaltningsselskap etter lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond,

4. verdipapirforetak etter lov om verdipapirhandel og

5. foretak som begrenser sin finansieringsvirksomhet til bare å gjelde foretak hvor det har en betydelig eierinteresse, og under forutsetning av at det ikke selv tar opp eller garanterer for andre lån enn ihendehaverobligasjonslån eller lån fra kredittinstitusjon, långiver i utlandet eller firma hvor foretaket har en betydelig eierinteresse.

I finansvl. § 2-1 jf. hvitvaskingsforskriften § 1, er det fastsatt at hvitvaskingsreglene i tillegg gjelder for følgende institusjoner og foretak:

1. Norges Bank

2. Posten Norge AS når det etter avtale som nevnt i lov 21. juni 2002 nr. 44 om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS' ekspedisjonsnett utfører tjenester for finansinstitusjoner.

3. forvaltningsselskap etter lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond

4. følgende typer meglerforetak:

   1. verdipapirforetak etter lov om verdipapirhandel

   2. forsikringsmeglerforetak

   3. prosjektmeglerforetak

   4. valutameglerforetak

5. foretak hvis hovedvirksomhet er omfattet av punktene 2-12 og 14 i vedlegg I til direktiv 2000/12/EF om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon

6. institusjon som omfattes av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet.

Vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv 2000/12/EF omfatter følgende former for virksomhet:

1. Mottak av innskudd og andre midler som skal tilbakebetales

2. Utlånsvirksomhet( 1)

3. Finansiell leasing

4. Betalingsformidling

5. Utstedelse og forvaltning av betalingsmidler (kredittkort, reisesjekker, bankremisser)

6. Garantier og sikkerhetsstillelse

7. Transaksjoner for institusjonens egen regning eller for kundenes regning i:

   1. pengemarkedsinstrumenter (sjekker, veksler, innskuddsbevis osv.)

   2. valuta

   3. finansielle omsettelige terminkontrakter og opsjoner

   4. valuta- og renteinstrumenter

   5. omsettelige verdipapirer

8. Deltaking i aksjeemisjoner og tjenesteyting i forbindelse med disse

9. Rådgivning til foretak om kapitalstruktur og foretaksstrategi og tilknyttede spørsmål, rådgivning og tjenester i forbindelse med fusjoner og oppkjøp av foretak

10. Pengemekling

11. Porteføljeforvaltning og -rådgivning

12. Depotvirksomhet

13. Kredittopplysningsvirksomhet

14. Utleie av bankbokser.

5.2.2 Endringsdirektivet

I endringsdirektivet art. 1 nr. 1 bokstav A og B defineres hva som menes med «kredittinstitusjon» og «finansinstitusjon». Artiklene er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i det første hvitvaskingsdirektivet.

5.2.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår for det første å videreføre anvendelsen av regelverket for institusjoner som i dag er omfattet av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17, jf. § 2-1 annet ledd. Det uttales (rapporten punkt 4.3.1):

«Videreføringen innebærer at personkretsen er noe videre enn det som kreves etter hvitvaskingsdirektivet, ved at også skadeforsikringsselskaper, Norges Bank, Posten Norge AS (og andre som driver konsesjonspliktig postformidling etter postloven § 4), forsikringsmeglere, prosjektmeglere og valutameglere er omfattet.

(...)

I gjeldende § 2-1 annet ledd nr. 5 er det i samsvar med hvitvaskingsdirektivet vist til punktene 2 til 12 og 14 i listen over virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse som etter det konsoliderte bankdirektiv 2000/12/EF. Listen nevner bl.a. virksomhet som etter norsk rett drives av banker, forsikringsselskaper og finansieringsforetak (utlån og annen finansieringsvirksomhet), verdipapirforetak (investeringstjenester), vekslingskontorer, foretak for overføring av penger og utleie av bankbokser. Det foreslås å videreføre henvisningen til vedlegget i direktiv 2000/12/EF, jf. lovutkastet § 1 første ledd nr. 9.»

Videre foreslås i tråd med direktiv 2000/46/EF at e-pengeforetak omfattes. Arbeidsgruppen uttaler bl.a. (rapporten punkt 4.3.1):

«Når det gjelder e-pengeforetak vises det til at EØS-reglene som svarer til direktiv 2000/46/EF om adgangen til å starte og utøve virksomhet som e-pengeinstitusjon og tilsyn med slik virksomhet (e-pengedirektivet), ble foreslått gjennomført i norsk rett i egen lov i Ot.prp. nr. 92 (2001-2002). I e-pengedirektivet artikkel 2 nr. 1 fremgår det at «Med mindre noe annet er uttrykkelig nevnt, får bare henvisningen til kredittinstitusjoner i direktiv 91/308/EØF og direktiv 2000/12/EF med unntak av avdeling V kapittel 2 anvendelse på e-penge institusjoner.» Direktivuttalelsen innebærer at hvitvaskingsdirektivet kommer til anvendelse på e-pengeforetak. Arbeidsgruppen foreslår således at e-pengeforetak omfattes av hvitvaskingslovens virkeområde, se lovutkastet § 1 nr. 2.»

Når det gjelder vekslingskontorer, viser arbeidsgruppen til at slik virksomhet er forbudt å drive i Norge for andre enn Norges Bank og valutabanker. Arbeidsgruppen konkluderer med at det derfor ikke er nødvendig å nevne vekslingskontorer som egen gruppe. Vekslingskontorer er nærmere omtalt i rapporten punkt 9.2.6.

I tillegg har arbeidsgruppen foreslått at den nye loven skal gjelde for pensjonskasser og pensjonsfond, jf. lovutkastet § 1 første ledd nr. 4.

5.2.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansenes merknader er i hovedsak knyttet til forslagene om å utvide anvendelsesområdet.

Norske Pensjonskassers Forening (NPF)går imot arbeidsgruppens forslag om at pensjonskasser skal omfattes av hvitvaskingsreglene. NPF uttaler bl.a.:

«Vi vil for det første påpeke at Norge etter direktiv 91/308/EØF - jfr. direktiv 2001/97/EF ikke er pålagt å inkludere denne type institusjoner i hvitvaskingsbestemmelsene. Pensjonskasser omfattes ikke av definisjonen av kredittinstitusjon eller finansinstitusjon etter direktiv 79/267/EEC - jfr. artikkel 2, pkt 3.

Pensjonskassers virksomhet er av en sådan karakter at den neppe lar seg anvende til hvitvasking av penger eller annen straffbar virksomhet. Innbetalingene til pensjonskassen er i form av utliknet premie på det foretak kassen er opprettet for og utbetaling går til pensjonister og etterlatte i tråd med avtalt pensjonsplan. Kassenes utlånsvirksomhet begrenser seg i all hovedsak til boliglån til medlemmer. Det blir følgelig relativt meningsløst for pensjonskassene å skulle opprette skriftlige kontroll- og kommunikasjonsrutiner, utpeke en person i ledelsen med særskilt ansvar, o.s.v. for å fange opp hendelser av en karakter en vanskelig kan forestille seg. Særlig for mindre pensjonskasser vil regelverket oppleves som meningsløst og belastende.

Norske Pensjonskassers Forening vil på denne bakgrunn be Finansdepartementet vurdere ikke å inkludere pensjonskasser i hvitvaskingsloven.»

Kredittilsynet uttaler følgende om regelverkets anvendelse for vekslingskontor:

«Vekslingskontorer er hittil ikke blitt gitt tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Etter Kredittilsynets mening vil det gjennom vekslingskontorer være stor fare for hvitvasking, og Kredittilsynet mener derfor at vekslingskontorer bør unngås. I denne forbindelse vises det til statistikk fra Finanspolisen i Sverige, som viser at av alle hvitvaskingsmeldinger mottatt i perioden januar til april i år, gjelder ca 89 % vekslingskontorer, mens ca 10% gjelder vanlig bankvirksomhet.

Dersom Finansdepartementet gjennom endringer i valutaforskriften kommer til at vekslingskontorer skal tillates i Norge, er Kredittilsynet enig i at disse må omfattes av hvitvaskingsregelverket.»

Advokatforeningen påpeker at utkastets § 1 første ledd nr. 9 er uheldig utformet ved at bestemmelsens innhold ikke er tilgjengelig uten tilgang til tekst som finnes i vedlegg til rådsdirektiv 2000/12/EF.

5.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg for det første til arbeidsgruppens forslag om å videreføre regelverkets anvendelse for de institusjoner som i dag er omfattet etter finansvl. § 2-17, jf. finansvl. § 2-1. Departementet slutter seg også til forslaget om å utvide virkeområdet til å omfatte e-pengeforetak, jf. arbeidsgruppens omtale av dette. Når det gjelder regelverkets anvendelse for postoperatører mv., vises til omtale i kapittel 10 nedenfor.

Norske Pensjonskassers Forening (NPF) anfører at pensjonskasser ikke bør omfattes av loven, og viser i den anledning til at pensjonskasser vanskelig kan benyttes til hvitvaskingsformål. Departementet er for så vidt enig i at pensjonskasser trolig er mindre utsatt for hvitvaskingsforsøk enn alminnelige finansinstitusjoner, men etter departementets syn foreligger imidlertid en reell fare for at også pensjonskasser kan benyttes til hvitvasking av utbytte. Det vises eksempelvis til at en rekke pensjonskasser låner ut penger, herunder til boligformål. For tidlig tilbakebetaling av slike lån vil etter omstendighetene kunne innebære hvitvasking av utbytte. Det vil også være uheldig å rangere ulike institusjoner etter hvor aktuelle en måtte mene de er mht hvitvasking. Grensetrekkingen må her være prinsipiell. Departementet slutter seg derfor til arbeidsgruppens forslag om at pensjonskasser bør omfattes av loven, jf. lovforslaget § 4 første ledd nr. 8.

Når det gjelder regelverkets anvendelse for vekslingskontorer, slutter departementet seg til arbeidsgruppens og Kredittilsynets vurdering av at det ikke anses nødvendig å angi disse særskilt, da slik virksomhet er forbudt å drive i Norge for andre enn Norges Bank og valutabanker. Det vises for øvrig til forslag om endringer i sentralbankloven mv. som ble sendt på høring 18. januar 2003, hvor det bl.a. foreslås å tillate at andre finansinstitusjoner enn banker tillates å drive ervervsmessig valutavekslingsvirksomhet. Det foreslås således ikke å åpne for frittstående vekslingskontorer. Siden finansinstitusjoner uansett omfattes av virkeområdet, synes det derfor ikke nødvendig å nevne vekslingskontorer som egen gruppe rapporteringspliktige. Forslaget vil følges opp i en egen proposisjon om endringer i sentralbankloven mv. våren 2003.

5.3 Revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere

5.3.1 Gjeldende rett

Etter revisorloven § 6-1 fjerde ledd har revisor rett til, ved utførelsen av «revisjonsoppdrag eller andre tjenester», å underrette politiet når det er grunn til mistanke om at det er foretatt en straffbar handling.

5.3.2 Endringsdirektivet

Etter ny artikkel 2 a nr. 3 i direktivet omfattes fysiske og juridiske personer som opptrer som revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere av direktivets forpliktelser om rapporteringsplikt mv.

5.3.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere skal omfattes av regelverket, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 1. Arbeidsgruppen uttaler (rapporten punkt 4.3.2):

«Med revisor menes personer eller foretak som har godkjenning etter lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven) kapittel 3. Med ekstern regnskapsfører forstås personer eller foretak som har godkjenning etter lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere (regnskapsførerloven). Det er ikke bare ansatte med utdannelse som revisorer eller regnskapsførere som omfattes, men alle ansatte i en virksomhet som nevnt i lovforslaget § 1 annet ledd nr. 1, som har en funksjon som medfører at de innehar opplysninger som kan gi mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering.»

5.3.4 Høringsinstansenes merknader

Den norske Revisorforening er positiv til forslaget og uttaler:

«Som en følge av lovforslaget foreslås det å sløyfe revisorloven § 6-1 fjerde ledd og erstatte bestemmelsen med en rapporteringsplikt. Den konkrete bestemmelsen følger av § 6 i lovforslaget. Rapporteringsplikten knyttes til straffbare handling eller forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b. Revisor skal foreta nærmere undersøkelse før det rapporteres. Vi oppfatter med dette at rapporteringsplikten etter den nye loven er vesentlig mer veldefinert enn revisorloven § 6-1 fjerde ledd. Den foreslåtte bestemmelsen representerer etter vår oppfatning et viktig bidrag for å bekjempe denne type kriminalitet i tillegg til at de straffbare forhold som faller in under bestemmelsen er mer presist definert og som sådan vil være enklere å forholde seg til enn den eksisterende rapporteringsretten. Vi er derfor positive til den foreslåtte endringen i revisorloven.»

Landslaget for regnskapskonsulenter (LRK) uttaler bl.a.:

«Det må nevnes at eksterne regnskapsførere allerede forholder seg til eksisterende lovverk som gir sterke føringer for hvordan yrkesgrupper skal opptre også i forhold til hvitvasking. Som eksempel kan vi nevne Lov om Autorisasjon av Regnskapsførere. Bransjen har i tillegg sine egne standarder som angir slike føringer - God Regnskapsførerskikk og God Regnskapsføringsskikk. Med ny bokføringslov vil vi dessuten få bestemmelser som vil bli langt mer omfattende for vår yrkesgruppe enn det loven om hvitvasking vil gi.

Selv om andre lovverk gir føringer som nevnt overfor, ser vi fordeler i å være omfattet av en ny hvitvaskingslov. Imidlertid er vi skeptiske til at regnskapsføreren kan få en form for angiverrolle i forhold til sine egne klienter. I så tilfelle kan regelverket virke mot sin hensikt da denne typen virksomhet helt vil kunne unngå dagens lys. Under forutsetning av at regnskapsføreren skal kunne rapportere mistenkelige transaksjoner eller mistenkelige virksomheter som blir oppdaget gjennom sine oppdragsgivere, men som ikke direkte kan oppfattes som angiveri av egne kunder, er vi absolutt positive til dette.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) uttaler bl.a.:

«I annet ledd nr 1 er «skatterådgivere» benevnt blant de rapporteringspliktige. I motsetning til hva tilfellet er for revisorer og eksterne regnskapsførere, er dette ingen entydig definert gruppe i Norge. Etter vår mening er det derfor et behov for å klargjøre, eventuelt konkretisere nærmere de yrkesutøvere som er ment omfattet av begrepet.»

NARF har også enkelte kommentarer vedrørende konsekvensene av regelverkets anvendelse for regnskapsførere mv., se nedenfor i punkt 6.2.3.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser til at skatterådgivere ikke er nærmere definert i lov eller forskrift, eller underlagt registrerings- eller konsesjonsplikt og uttaler:

«Ved statistisk klassifisering har SSB erfart at det er vanskelig å skille mellom ikke-finansiell og finansiell sektor i statistikken. Fra et statistisk ståsted hadde det derfor vært ønskelig med en nærmere definisjon og operasjonell avgrensing av disse gruppene rapporteringspliktige.»

5.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag hva gjelder revisorer og regnskapsførere. Departementet synes det er hensiktsmessig å knytte avgrensingen av hvilke revisorer og regnskapsførere som er omfattet til personer og foretak som har godkjenning etter hhv. revisorloven og regnskapsførerlovene, jf. de prinsipielle betraktninger ved omtale av pensjonskasser i punkt 5.2.5. Det vises til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 1 og nr. 2. Når det gjelder regelverkets anvendelse for ansatte, vises det til omtale i punkt 5.12.

Arbeidsgruppens foreslår å erstatte gjeldende opplysnings rett for revisor med en opplysnings plikt i hvitvaskingsloven. Departementet vil imidlertid peke på at opplysningsretten i revisorloven § 6-1 fjerde ledd har et videre omfang enn den foreslåtte opplysningsplikten, siden opplysningsplikten bare er knyttet til mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering i tråd med det generelle lovkravet. Arbeidsgruppen synes ikke å ha vurdert dette. Etter departementets syn bør imidlertid revisor fortsatt ha adgang til å melde fra ved mistanke om straffbare handlinger, uavhengig av om det foreligger rapporteringsplikt etter hvitvaskingsregelverket. Revisor bør for eksempel fortsatt ha adgang til å melde fra om straffbare brudd på aksjelovgivningen, uavhengig av om det gjelder en transaksjon med tilknytning til utbytte fra en straffbar handling. Departementet vil derfor ikke foreslå endringer i revisorloven § 6-1 fjerde ledd.

Departementet mener det ikke er hensiktsmessig å lovfeste at den nye loven skal gjelde for «skatterådgivere». I mange andre land er denne tittelen knyttet til bestemte yrkesgrupper el. Skatterådgivere er imidlertid ingen entydig definert yrkesgruppe etter norsk rett, selv om tittelen blir brukt i ulike sammenhenger. Skatterådgivere vil imidlertid etter omstendighetene omfattes av forslaget § 4 annet ledd nr. 7, jf. nedenfor punkt 5.5.

5.4 Eiendomsmeglere

5.4.1 Endringsdirektivet

Etter ny artikkel 2 a nr. 4 omfattes fysiske og juridiske personer som opptrer som eiendomsmeglere av direktivets virkeområde.

5.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår i tråd med direktivet at eiendomsmeglere skal omfattes av regelverket, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 3. Det uttales:

«Med eiendomsmeglere forstås personer og foretak med rett til å drive eiendomsmegling etter lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling § 1-2. Eiendomsmegling mot godtgjørelse kan bare drives i medhold av bevilling som eiendomsmegler etter lov om eiendomsmegling § 2-1 eller norsk advokatbevilling.»

5.4.3 Høringsinstansenes merknader

Norske Boligbyggelags Landsforbund(NBBL) uttaler at boligbyggelag ikke vil omfattes av den nye loven. Det vises til eiendomsmeglingsloven § 2-1 tredje ledd, hvor det fremgår at boligbyggelag uten bevilling kan medvirke til omsetning av andeler i tilknyttede borettslag der boligbyggelaget er forretningsfører. NBBL uttaler:

«Boligbyggelagenes medvirkning ved omsetning av andeler i borettslag vil således være unntatt fra lovens krav om bevilling, og vil således ikke være underlagt lov om hvitvasking.

Vi ser ingen problemer med en slik avgrensning. Kjøp av andel i borettslag vil på bakgrunn av de regler som gjelder for slikt kjøp ikke være aktuelt i en prosess for å hvitvaske utbytte.

Den som kjøper en andel i et borettslag må for det første godkjennes av styret i borettslaget. En slik godkjennelse vil normalt nektes dersom kjøperen ikke har til hensikt å flytte inn i boligen.

Selv om kjøperen skulle bli godkjent som andelseier, må en andelseier søke om godkjenning for å få fremleie boligen. Godkjenningen av fremleie forutsetter at andelseieren flytter inn i boligen og deretter midlertidig skal være borte fra boligen. Samtykke vil normalt ikke bli gitt dersom disse vilkårene ikke er oppfylt. Samtykke krever i alle tilfelle at andelseieren har gode grunner for sin søknad. Fremleie vil uansett heller ikke bli gitt for lengre perioder.

Mange boligbyggelag har imidlertid skaffet seg eiendomsmeglerbevilling. Disse boligbyggelagene vil på linje med andre eiendomsmeglere bli underlagt loven. Vi har ingen innvendinger til dette.»

OBOS mener det bør foretas en nærmere vurdering og avklaring av om hvitvaskingsreglene skal gjelde for boligbyggelag uten bevilling, og uttaler:

«Det fremgår av høringsforslaget pkt. 4.3.3 at med «eiendomsmeglere» forstås personer og foretak med rett til å drive eiendomsmegling etter lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling § 1-2.

Ovennevnte definisjon innebærer - etter det OBOS kan forstå - at boligbyggelag som medvirker til omsetning av andeler i tilnyttede borettslag, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1 tredje ledd, i utgangspunktet ikke omfattes av regelverket for tiltak mot hvitvasking av penger m.v. Det fremgår ikke av høringsforslaget om arbeidsgruppen har bevisst valgt å holde denne gruppen utenfor regelverket, eller om spørsmålet har vært vurdert.

Under pkt. 4.3.7 i høringsforslaget står det riktignok at det følger av direktivets formål at det er de ulike tjenestene som skal underlegges hvitvaskingsdirektivets forpliktelser, og ikke de spesielle yrkesgruppene. For å oppfylle formålet med direktivet, foreslår arbeidsgruppen derfor at andre personer eller virksomheter som mot særskilt vederlag tilbyr tilsvarende ytelser som revisorer, eiendomsmeglere og advokater, pålegges forpliktelser etter direktivet, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 8. Denne bestemmelsen kan derfor tyde på at boligbyggelag som medvirker til omsetning av andeler i tilknyttede borettslag, likevel skal omfattes av regelverket.

Sett hen til at både ordinære eiendomsmeglingsforetak og boligbyggelag som medvirker til omsetning av andeler i tilknyttede borettslag (uten bevilling) kan omsette de samme andelsboligene, kan OBOS vanskelig se at det skulle være noen grunn til at reglene om tiltak mot hvitvasking av penger ikke skal gjelde for boligbyggelag uten bevilling.

Med bakgrunn i ovennevnte, mener OBOS at Finansdepartementet bør foreta en nærmere vurdering og avklaring av om boligbyggelag som medvirker til omsetning av andeler i tilknyttede borettslag skal omfattes av den nye loven eller ikke. Til orientering har problemstillingen p.t. liten relevans for OBOS, da OBOS (OBOS-megleren) har bevilling til å drive eiendomsmegling med hjemmel i eiendomsmeglingsloven § 1-2 nr. 1, og følgelig uansett vil omfattes av det nye forslaget. For de fleste andre boligbyggelag er imidlertid problemstillingen høyst relevant.»

ØKOKRIManfører at rapporteringen vil gjelde alle ansatte i et eiendomsmeglerforetak. ØKOKRIM presiserer at det vil innebære at rapporteringsplikten også må omfatte dem som forestår oppgjør mv. Videre uttaler ØKOKRIM:

«Blant annet for å skape en enhetlig praksis og sikre at eiendomsmeglere som melder transaksjoner ikke blir gjenstand for erstatningssøksmål fra sine kunder, bør det utarbeides nærmere forskrifter om eiendomsmegleres undersøkelses- og meldeplikt.»

Norges Eiendomsmeglerforbund påpeker at det ved utvidelsen av anvendelsesområdet til å omfatte eiendomsmeglere må tas hensyn til at disse reglene blir gjort gjeldende for en yrkesgruppe som er organisert på en helt annen måte enn foretak som driver finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. Det vises til at eiendomsmeglere normalt er organisert i mindre kontorer med 4-5 ansatte der kunder som blir rapportert lettere kan identifisere hvilket kontor som står bak og videre hvilken eiendomsmegler som står bak rapporteringen. Forbundet uttrykker bekymring bl.a. mht. tilliten fra utøvere og kunder og trusler mot eiendomsmeglere og deres familier. Forbundet reiser bl.a. spørsmål om hvordan anmelder kan sikres anonymitet, og om det bør være en sterkere grad av mistanke for anmeldelsesplikt for lett identifiserbare meldere, herunder eiendomsmeglere. Forbundet mener det er viktig at advokater som formidler fast eiendom får de samme lovpålagte plikter og det samme ansvar som eiendomsmeglere i bekjempelsen av hvitvasking.

5.4.4 Departementets vurdering

Arbeidsgruppen foreslår at anvendelsesområdet knyttes til eiendomsmeglerbevilling (jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1) og advokatbevilling. Kredittilsynet kan bl.a. gi eiendomsmeglerbevilling til person med eiendomsmeglerbrev, ansvarlige selskap og aksjeselskap. I tillegg kan i det enkelte tilfelle bank og boligbyggelag gis bevilling. Boligbyggelag kan uten bevilling medvirke til omsetning av andeler i tilknyttede borettslag der boligbyggelaget er forretningsfører, jf. eiendomsmeglerloven § 2-1 tredje ledd. Boligbyggelag må imidlertid følge enkelte bestemmelser i eiendomsmeglingsloven.

Omsetning av fast eiendom er internasjonalt erfart å være utsatt for misbruk til hvitvaskingsformål. Det er derfor viktig å bringe meglere aktivt inn i kampen mot økonomisk kriminalitet. Etter direktivets ordlyd skal «eiendomsmeglere» omfattes. Etter departementets syn åpner ikke direktivet for å differensiere plikter etter direktivet mellom små og store eiendomsmeglerforetak mv.

Departementet deler ikke NBBLs vurdering av at boligbyggelags virksomhet ikke vil være aktuell for hvitvasking på bakgrunn av boligbyggelags regler for slike kjøp, herunder bl.a. til krav om styregodkjennelse av kjøper. Boligbyggelag kan drive begrenset eiendomsmegling uten bevilling, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1 tredje ledd. Boligbyggelag vil utøve tjenester som etter departementets syn må karakteriseres som eiendomsmegling i direktivets forstand, herunder omsetning av andeler i tilknyttede boligbyggelag. Departementet foreslår etter dette at den nye loven skal gjelde for eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives eiendomsmegling, jf. lovforslaget § 4 annet ledd nr. 3.

5.5 Advokater mv.

5.5.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett har ikke advokater eller andre som yter rettshjelp plikt til å rapportere mistenkelige transaksjoner. Ofte vil disse heller ikke ha rett til å innrapportere slike forhold, siden dette vil kunne stride mot bestemmelser om taushetsplikt i straffeloven § 144, i særlovgivningen og i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 (advokatforskriften) kapittel 12 punkt 2.3.

Det følger for øvrig av advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.1.8 at en advokat skal frasi seg et oppdrag hvis han får mistanke om at det omfatter en transaksjon som vil medføre hvitvasking av penger og klienten ikke er villig til å avstå fra å gjennomføre transaksjonen.

Bostyrere oppnevnes av retten og er som regel en advokat, jf. konkursloven § 77. Etter konkursloven § 122a har bostyrere en plikt til å gi enkelte opplysninger til påtalemyndigheten, dersom det antas å foreligge straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet.

5.5.2 Endringsdirektivet

Etter artikkel 2a nr. 5 bokstav a og b skal advokater og andre som yter selvstendig juridisk bistand omfattes av hvitvaskingsreglene i enkelte nærmere angitte situasjoner. Bakgrunnen for dette er at personer fra disse yrkesgruppene er særlig utsatt for misbruk ved ulike former for rådgivning i forretningsmessige forhold, jf. fortalen punkt 16. «Husadvokater» og andre interne juridiske rådgivere faller imidlertid utenfor direktivets virkeområde.

Direktivet slår fast at advokater skal omfattes av reglene om rapporteringsplikt i to grupper av tilfelle:

1. når de bistår ved planleggingen eller gjennomføringen av nærmere angitte transaksjoner, herunder kjøp og salg av eiendom og virksomheter, forvaltning av klientmidler, åpning av bankkonti mv., innhenting av kapital til opprettelse og drift av selskaper, og opprettelse av selskaper eller lignende sammenslutninger, eller

2. når de opptrer utad på vegne av klienten i forbindelse med finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom.

Transaksjonene som omfattes av den generelle angivelsen i bokstav b favner således noe videre enn de særskilt opplistede transaksjoner i bokstav a.

5.5.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har utformet tre alternative lovutkastet til gjennomføring av direktiv-forpliktelsen, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 6. Arbeidsgruppen uttaler bl.a.:

«Arbeidsgruppen foreslår i samsvar med direktivet at hvitvaskingsreglenes anvendelsesområde utvides til også å omfatte advokater og andre som yter rettshjelp etter domstolloven § 218, jf. utkastets § 1 annet ledd nr. 6.

Et spørsmål for seg er imidlertid om rapporteringsplikten bør begrenses til de situasjoner som nevnes særskilt i direktivet. En slik løsning vil i tilfelle innebære at bestemmelsen ikke griper inn i taushetsplikten i større utstrekning enn det direktivet gjør nødvendig. Personvernhensyn og hensynet til forholdet mellom advokat og klient kan tale for en slik løsning. På den annen side vil dette kunne gi grunnlag for tvil om hvordan de ulike kategoriene skal avgrenses, og hvor langt rapporteringsplikten rekker i enkelttilfelle. Dette vil i sin tur kunne føre til at advokaten unnlater å rapportere om forhold som faller innenfor rapporteringsplikten, av frykt for å komme i straffansvar etter straffeloven § 144 eller andre lignende bestemmelser. Visse hensyn kan derfor tale for å angi bestemmelsens virkeområde mindre finmasket.

Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn utformet tre alternative lovforslag:

Alternativ 1:

«Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand når de

1. bistår klienter med planlegging eller gjennomføring av transaksjoner i forbindelse med

   • kjøp og salg av fast eiendom eller virksomheter

   • forvaltning av klientmidler

   • åpning eller forvaltning av bankkonto eller verdipapirkonto

   • opprettelse, drift eller innhenting av kapital til opprettelse eller drift av selskaper eller andre sammenslutninger

2. opptrer utad på vegne av en klient ved planlegging eller utførelse av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom.»

Alternativ 2:

«Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand når de bistår eller opptrer på vegne av klienter ved planlegging eller utførelse av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom.»

Alternativ 3:

«Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand.»

Arbeidsgruppen understreker at alle tre alternativene må leses i sammenheng med de unntak fra rapporteringsplikt som foreslås i punkt 6.2 nedenfor.

Arbeidsgruppen ber om høringsinstansenes syn på hvilket forslag som er å foretrekke, eventuelt forslag til andre formuleringer innenfor de rammer direktivet setter.»

5.5.4 Høringsinstansenes merknader

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet mener den personkrets som skal omfattes av arbeidsgruppens utkast § 1 annet ledd nr. 6 bør presiseres til å omfatte advokater og andre som har tillatelse til å utøve rettshjelpvirksomhet etter domstolloven § 218. Tilsynsrådet uttaler om dette:

«Domstolloven § 218 første ledd - advokater.

Av domstolloven § 218 fremgår hvem som kan utøve rettshjelpvirksomhet i Norge. Hovedregelen etter bestemmelsen er at den som vil utøve rettshjelpvirksomhet må ha advokatbevilling. Advokater som ønsker å utøve rettshjelpvirksomhet må i tillegg oppfylle visse tilleggsvilkår etter loven; som å stille sikkerhet (forsikringsdekning), betale årlig bidrag til Tilsynsrådet og Disiplinærnemnden samt anta revisor for virksomheten. Tilsynsrådet fører tilsyn med alle landets praktiserende advokater. Etter Tilsynsrådets oppfatning bør alle praktiserende advokater - uavhengig av hvordan de har valgt å organisere sin advokatvirksomhet - være rapporteringspliktige etter loven. Tilsynsrådet mener på denne bakgrunn at ordet «selvstendig» i lovforslagets § 1 annet ledd nr. 6 bør strykes. Rapporteringspliktige advokater vil ved en slik utforming av lovteksten være sammenfallende med den gruppen advokater som utøver rettshjelpvirksomhet (advokatvirksomhet) og som Tilsynsrådet fører tilsyn med.

Domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 og 3 - rettshjelpere og rettshjelptiltak.

Av domstolloven § 218 annet ledd fremgår visse unntak fra forannevnte hovedregel; det såkalte «advokatmonopolet». Hva gjelder de grupper som fremgår av bestemmelsen nr. 1 og nr. 3 første punktum, er det naturlig at disse behandles tilsvarende som praktiserende advokater. Personer som er gitt tillatelse til å utøve rettshjelpvirksomhet innenfor skatterettens område (skatterådgivere), jf. domstolloven 218 annet ledd nr. 3 første punktum synes å være omtalt i lovforlagets § 1 annet ledd nr. 1. Etter Tilsynsrådets oppfatning er det naturlig at denne gruppen kun faller inn under de registreringspliktige i lovforlagets § 1 annet ledd nr. 6., og altså tilsvarende som advokatene. For så vidt gjelder «spesielle rettshjelptiltak», jf. domstolloven § 218 annet ledd nr. 3 i.f., bemerkes at innrapporteringsplikten her vil påhvile det enkelte rettshjelptiltaket som sådan. Tilsynsrådet finner at også disse tiltakene bør være rapporteringspliktige. Tilsynsrådet fører tilsyn med all rettshjelpvirksomhet som drives i medhold av de forannevnte bestemmelser.

Domstolloven § 218 annet ledd nr. 5 - utenlandske advokater.

For så vidt gjelder domstolloven § 218 annet ledd nr. 5 bemerkes kort at denne bestemmelsen innbefatter utenlandske advokater som utøver advokatvirksomhet i Norge på bakgrunn av hjemlandets advokatbevilling, og utenlandske advokater som av Tilsynsrådet er gitt tillatelse til å utøve rettshjelpvirksomhet i Norge. Det er Tilsynsrådet som fører tilsyn med forannevnte virksomheter. Tilsynsrådet finner det naturlig at også denne gruppen faller inn under personkretsen av rapporteringspliktige.

Domstolloven § 218 annet ledd nr. 2 - revisorer.

Hva gjelder domstolloven § 218 annet ledd nr. 2 vises til at denne bestemmelsen gir statsaut. revisorer og registrerte revisorer rett til å utøve rettshjelpvirksomhet innen et nærmere avgrenset rettsområde. Denne virksomheten er fullt og helt underlagt Kredittilsynets tilsynsområde. Det fremgår av lovforslagets § 1 annet ledd nr. 1 at revisorer skal være rapporteringspliktige. Det blir således ukorrekt og unødvendig å samtidig innta denne type virksomhet under samme bestemmelses nr. 6.

Domstolloven § 218 annet ledd nr. 4 - lensmenn.

Lensmenn har iht. domstolloven § 218 annet ledd nr. 4 rett til å utøve slik rettshjelp som bestemt i medhold av lov av 16. juni 1961 nr. 7 om lensmenn. Den rettshjelpvirksomheten som i dag utøves av lensmenn er svært begrenset, og Tilsynsrådets tilsyn med denne gruppen begrenser seg til å kontrollere at vedkommende har stillet lovpålagt sikkerhet. Det foreslås således at lensmenn - ved evt. utøvelse av rettshjelp som nevnt - ikke faller inn under personkretsen av rapporteringspliktige.

Domstolloven § 218 femte ledd og sjette ledd - integrert rettshjelpvirksomhet og offentlig rettshjelp.

Av domstolloven § 218 femte ledd fremgår at utøvere av annen virksomhet enn rettshjelpvirksomhet har rett til å yte slik rettshjelp som inngår som en integrert del av hovedvirksomheten. Slik rettshjelp kan både ytes av fysiske og juridiske personer. Dette kan f. eks være eiendomsmeglere, banker, arkitekter og patentingeniører. Tilsynsrådet fører ikke tilsyn med virksomhet som faller inn under denne bestemmelsen. Enkelte virksomheter som gir rettsråd iht. denne bestemmelsen vil imidlertid i visse tilfeller falle inn under andre statlige kontrollorganers tilsyn. Etter Tilsynsrådets oppfatning er det ikke naturlig å innbefatte den rettshjelp som fremgår av forannevnte bestemmelse i gruppen rapporteringspliktige etter lovforlagets § 1 annet ledd nr. 6. Likeledes er det ikke naturlig at den rettshjelp som ytes av stat eller kommune etter domstolloven § 218 siste ledd medfører rapporteringsplikt iht. lovforslaget.

Tilsynsrådet foreslår på bakgrunn av ovennevnte at den personkrets som skal omfattes av lovforslagets § 1 annet ledd nr. 6. presiseres nærmere til å omfatte advokater og andre som har tillatelse til å utøve rettshjelpvirksomhet etter domstolloven § 218. Eventuelt kan lovteksten uttrykkelig vise til den personkrets som Tilsynsrådet fører tilsyn med.»

Advokatforeningenog Norges Kommunerevisorforbund (NKRF) går inn for arbeidsgruppens alternativ 1 (dvs. det minst omfattende alternativet). Advokatforeningen anfører bl.a. følgende:

«Utvidelse av området for rapporteringsplikt til også å omfatte advokater reiser vanskelige avveiningsspørsmål i forhold til reglene om advokaters taushetsplikt. Formålet med taushetsplikten er å legge forholdene til rette for en åpen og fullstendig kommunikasjon mellom advokat og klient. Taushetsplikten er således ikke begrunnet i hensynet til advokaters yrkesutøvelse, men i hensynet til det enkelte individs rettssikkerhet i det å kunne søke råd hos en advokat i tillit til at de opplysninger som blir gitt ikke videremeddeles til andre.

Så vel i norsk som i utenlandsk advokatlovgivning er taushetsplikten ansett som en fundamental rettssikkerhetsgaranti som i sin effekt fremmer så vel klientens interesser som respekten for rettspleien og samfunnets lover.

I straffesaker er taushetsplikten en naturlig konsekvens av forbudet mot selvinkriminering og siktedes rett til å rådføre seg med en fritt valgt forsvarer, jf. FN»konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 14.3. (...)

Advokatforeningen mener at alternativ 1 i arbeidsgruppens forslag gir en rimelig avveining mellom de ulike hensyn. Advokatforeningen vil derfor foreslå at dette alternativ velges som lovtekst. Denne formuleringen vil også være i overensstemmelse med direktivets artikkel 2 a.»

Norges Kommunerevisorforbund(NKRF) uttaler bl.a.:

«Alternativ 1 tilkjennegir klart og entydig i hvilke sammenhenger advokater skal ha en rapporteringsplikt. Det er etter vår vurdering viktig at bestemmelsen om rapporteringsplikt for advokater ikke griper inn i taushetsplikten i større utstrekning enn det direktivet nødvendiggjør. Alternativ 2 synes å begrense rapporteringsplikten for mye, mens alternativ 3 blir for generell og for uspesifisert.»

Justisdepartementet foreslår en kombinasjon av alternativ 1 og 2 og uttaler:

«Internasjonale erfaringer viser at advokattjenester i ikke ubetydelig grad misbrukes for hvitvaskingsformål. Justisdepartementet er derfor positive til at det på nærmere bestemte vilkår etableres en plikt for advokater til å rapportere om mistenkelige transaksjoner.

Som arbeidsgruppen, er Justisdepartementet av den oppfatning at personvernhensyn og det særlige tillitsforhold mellom advokater og deres klienter nødvendiggjør visse unntak for advokaters rapporteringsplikt. Den konkrete avgrensning av plikten til å rapportere er imidlertid vanskelig å foreta.

Arbeidsgruppen har i sitt forslag til § 1, annet ledd nr. 6, oppstilt tre forskjellige alternativer for når rapporteringsplikt i utgangspunktet inntrer for advokater. Etter Justisdepartementets oppfatning gir ingen av de tre en fullgod anvisning på hvilke aktiviteter rapporteringsplikten er knyttet til. Justisdepartementet vil derfor fremkomme med følgende forslag til lovtekst til lovens § 1, annet ledd nr. 6:

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand når de bistår eller opptrer på vegne av klienter ved forberedelse eller gjennomføring av finansielle transaksjoner som gjelder virksomheter, fast eiendom eller løsøregjenstander som nevnt i § 1 nr. 7, herunder ved åpning eller forvaltning av bank- eller verdipapirkonto, og ved innhenting av kapital eller andre transaksjoner knyttet til opprettelse eller drift av selskaper eller andre sammenslutninger.

Forslaget er en kombinasjon av arbeidsgruppens alternativ 1 og alternativ 2, med tillegg om løsøregjenstander, jf. arbeidsgruppens forslag til § 1, annet ledd nr. 7.

Som det vil fremgå er for øvrig uttrykket «planlegging» i arbeidsgruppens forslag erstattet av «forberedelse».

Etter Justisdepartementets oppfatning vil en bestemmelse som foreslått ovenfor, i tillegg til bestemmelser om unntak fra rapporteringsplikten, i rimelig grad balansere de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende mellom behovet for konfidensialitet i relasjonen mellom advokat og klient på den ene side og målsettingen om en effektiv kriminalitetsbekjempelse på den andre.

Etter at man har høstet erfaringer med ordningen, kan det eventuelt være grunn til å vurdere om rapporteringsplikten bør utvides i tråd med alternativ 3.»

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet og Norges Rederiforbund støtter alternativ 2, dvs. de tilfeller der rettshjelpsutøvelsen primært er knyttet opp mot selskapenes finansielle disposisjoner. Tilsynsrådet uttaler til dette:

«På den ene siden er det nødvendig å innføre en regel som er egnet til å hindre at advokater og andre som yter rettshjelp benyttes som hvitvaskingskanaler eller kanaler for terrorfinansiering. På den annen side er det en viktig målsetning at regelverket blir klart og entydig, slik at det rettssøkende publikum opplever det trygt å søke rettsråd hos f.eks. advokater, uten unødig frykt for at sistnevnte skal videreformidle opplysninger til offentlige myndigheter mot klientens vilje.

På denne bakgrunn er Tilsynsrådet av den oppfatning at det foreslåtte alternativ nr. 3 - som pålegger advokater og andre som driver rettshjelpvirksomhet rapporteringsplikt i enhver sammenheng - vil spenne for vidt og fremstår som meget skjønnspreget. Tilsynsrådet finner det hensiktsmessig å knytte rapporteringsplikten til «transaksjonstilfellene», som nevnt i alternativene nr. 1 og 2.

Det er - bl. a. av hensyn til at regelverket skal fremstå som klart og lettfattelig for publikum og den evt. rapporteringspliktige - Tilsynsrådets oppfatning at den detaljerte oppregning av tilfeller hvor advokater får rapporteringsplikt som fremgår av alternativ nr. 1 ikke er hensiktsmessig.

På bakgrunn av det ovenstående mener Tilsynsrådet at bestemmelsens ordlyd bør ligge nærmere alternativ nr. 2 i lovforslaget. Etter Tilsynsrådets oppfatning vil ordlyden «bistår ved finansielle transaksjoner...» omfatte samtlige forhold som er nærmere omtalt i alternativene 1 og 2. Man foreslår således at forslagets § 1 nr. 6 gis slik ordlyd: «Advokater og andre med tillatelse etter domstolloven § 218 når de bistår klienter ved finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom «.

Norges Rederiforbund uttaler bl.a.:

«Dette innebærer at advokater og andre rådgiveres rapporteringsplikt skal omfatte alle tilfeller der slike opptrer på vegne av klienter ved planlegging eller utførelse av finansielle transaksjoner, eller transaksjoner som gjelder fast eiendom. Sett i forhold til reglenes formål er det nettopp i slike tilfeller det er særlig grunn til å statuere rapporteringsplikt.»

Kredittilsynet, NARF, Skattedirektoratet og ØKOKRIM går inn for alternativ 3, som vil innebære den videste rekkevidden av rapporteringsplikten for advokater. Kredittilsynet uttaler bl.a.:

«Kredittilsynet er av den oppfatning at formuleringsalternativ 3 må velges når det gjelder advokater. Dette er det mest omfattende alternativet; de andre alternativene (rapporten s. 28 og 29) begrenser dette til situasjoner som gjelder finansielle transaksjoner eller fast eiendom. Loven § 1 annet ledd nr 6 vil altså lyde:

«Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand».

Begrunnelsen for dette er at advokater gjennom sin rådgivning vil kunne bli involvert i situasjoner som innebærer hvitvasking. Kredittilsynet er opptatt av at muligheter for hvitvasking skal forhindres i størst mulig grad. Det er etter Kredittilsynets oppfatning uheldig å innsnevre lovens virkeområde i forhold til advokater til å gjelde rene finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom, da dette vil kunne skape uklarhet om i hvilke situasjoner en advokat er underlagt hvitvaskingsregelverket. Reguleringen av i hvilke situasjoner advokater eventuelt skal være unntatt fra å rapportere må imidlertid etter Kredittilsynets mening gjenspeile beskyttelse av forholdet mellom advokat og klient. Det vil etter Kredittilsynets mening være uheldig å la advokatene være omfattet gjennom det videste alternativet, uten at det også gis unntak fra rapporteringsplikten i visse situasjoner.»

Skattedirektoratet mener at man ved å velge alternativ 3 vil unngå en rekke avgrensningsspørsmål. Skattedirektoratet mener det er en fordel at bestemmelsen om rapporteringsplikt er generell, og at unntakene fremgår av en egen paragraf, da dette gir minst rom for tvil med hensyn til avgrensning av de ulike kategoriene og hvor langt rapporteringsplikten går.

ØKOKRIM anfører bl.a.:

«Advokater tilbyr tjenester som etter ØKOKRIM sitt syn er svært utsatt for å bli misbrukt i hvitvaskingsøyemed. Det er av den grunn viktig for å bekjempe hvitvasking og økonomisk kriminalitet at advokater pålegges en plikt til å rapportere mistenkelige transaksjoner. I henhold til regler for god advokatskikk og domstolloven § 224 er advokatens oppgave å fremme rett og hindre urett. Kvalitetsmanualen for advokater (se Kvalitetsmanual versjon 1.0 av 31.12. 98 fra DNA/JUS) inneholder en rekke anbefalinger om kvalitetssikringstiltak som langt på vei tilsvarer kjenn din kunde-prinsipper etter anbefalinger fra FATF. Det hersker liten tvil om at advokater risikerer å bli misbrukt av kriminelle som ønsker beskyttelse mot politietterforskning og derfor ber advokaten oppbevare regnskap, korrespondanse m v og utføre transaksjoner for klienten uten at dette skal synliggjøres utad. Bevisforbudet som gjelder i sivilretten og innen strafferetten for advokater gir kriminelle en garanti for at informasjon som oppbevares eller håndteres av advokaten, ikke blir kjent for politiet, kontrollorganer og utenforstående.

Advokater kan sies å stå i en særstilling hva gjelder klientforhold og taushetsplikt. Av den grunn er det viktig å utforme et lovverk med forskrifter som klargjør så langt som mulig i hvilke situasjoner rapporteringsplikten inntrer, og hvor langt plikten rekker i det enkelte tilfelle.

ØKOKRIM er enig med arbeidsgruppen i at det også må fastsettes visse begrensninger fra rapporteringsplikten for advokater. Av arbeidsgruppens alternative lovforslag foretrekker ØKOKRIM alternativ 3 (lovutkastet § 1 andre ledd nr. 6) sammenholdt med alternativ 1 når det gjelder unntak fra rapporteringsplikten (lovutkastet § 10). Etter ØKOKRIMs syn er det naturlig å velge alternativ som gir advokater størst mulig frihet til å rapportere mistenkelige transaksjoner uten risiko for straffansvar etter straffeloven § 144 eller lignende bestemmelser.

ØKOKRIM forutsetter at grensene for lovens anvendelsesområde og tolkning blir fastsatt nærmere i forskrifter til loven. På det nåværende tidspunkt er det vanskelig å si noe sikkert om hvordan loven om advokaters meldeplikt vil fungere i praksis. Både det faktum at meldepliktsystemet er et dynamisk system som påvirkes både av nasjonale og internasjonale utviklingstrekk, samt at man har lite erfaring på området, tilsier at en kort lovtekst, med en mer detaljert og avklarende forskrift, er å foretrekke. Det er enklere å endre og tilpasse en forskrift i takt med utviklingen enn å endre loven. For det andre kan en detaljert lovtekst ofte oppfattes å være uttømmende noe som kan få både uheldige og utilsiktede konsekvenser.»

Eiendomsmeglerforbundetmener det er viktig at advokater som formidler fast eiendom pålegges tilsvarende plikter som eiendomsmeglere i bekjempelsen av hvitvasking.

Konkursrådet mener at advokater i egenskap av bostyrere bør omfattes. Det anføres bl.a.:

«I egenskap av bostyrere vil advokater kunne komme i situasjoner som i utgangspunktet ville omfattes av rapporteringsplikten etter hvitvaskingsreglene. Et eksempel på dette kan være at bostyrer under konkursbehandlingen mottar større kontante pengebeløp fra skyldneren, eller noen som opptrer for skyldneren, der omstendighetene kan gi grunn til mistanke i forhold til pengenes opprinnelse.

Bostyreren har en generell plikt til å varsle påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet, jf konkursloven § 122a, første ledd. Bestemmelsen kan få anvendelse i et tilfelle som beskrevet ovenfor, dersom bostyrere har grunn til å anta at pengene har tilknytning til straffbare forhold knyttet til virksomheten, eksempelvis svart omsetning. Plikten etter denne bestemmelse inntrer imidlertid ikke dersom det antas at de mulige straffbare forhold ikke har tilknytning til skyldnerens økonomiske virksomhet, eksempelvis at pengene stammer fra omsetning av smuglervarer uten tilknytning til virksomheten.

Selv i de tilfelle som omfattes av varslingsplikten etter konkursloven § 122a, første ledd, er det etter Konkursrådets oppfatning et spørsmål om denne plikten i forhold til hvitvaskingsreglenes formål er tilstrekkelig. På den ene side vil oppfyllelse av varslingsplikten overfor påtalemyndigheten medføre at politiet får kunnskap om de mulig straffbare forhold, slik at etterforskning kan iverksettes. På den annen side vil innrapportering til Hvitvaskingsenheten ved ØKOKRIM etter hvitvaskingsreglene kunne gi politiet et langt bedre grunnlag for å iverksette etterforskning. Bakgrunnen for dette er at meldinger etter hvitvaskingsreglene vil bli sammenholdt med eventuelle andre meldinger vedrørende samme personer eller foretak, samt øvrige opplysninger som innhentes i tilknytning til Hvitvaskingsenhetens behandling av meldingene.

På bakgrunn av ovenstående antar Konkursrådet at rapporteringsplikten bør omfatte advokater i egenskap av bostyrere.

Ut fra de regler som er foreslått i utkastets § 1, antar Konkursrådet at advokater i denne egenskap faller utenfor ordlyden i alternativ 1 og 2, idet begge knytter rapporteringsplikten til situasjoner hvor advokaten bistår eller opptrer på vegne av klienter. Forholdet mellom advokaten som bostyrer og konkursboet representerer etter Konkursrådets syn ikke noe klientforhold, og heller ikke i forhold til skyldneren og personer som har opptrådt på vegne av skyldneren.

Alternativ 3 oppfattes å omfatte advokater uavhengig av i hvilken egenskap disse opptrer, og antas således også å komme til anvendelse i forhold til advokater som bostyrere.

Konkursrådet har ikke tatt stilling til hvilket av de foreslåtte alternativer som bør velges, men ber om at det i utformingen av loven tas hensyn til de forhold som er påpekt ovenfor.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF)uttaler at der det anses som formålstjenlig kan det heller gis situasjonsbetingede unntak i forskrift.

Datatilsynet stiller spørsmål ved om bestemmelsen i advokatforskriften punkt 3.1.8 er tilstrekkelig for å unngå en uthuling av de rettsgoder tillit og taushetsplikt representerer. Dersom advokaters rapporteringsplikt likevel lovfestes, ber Datatilsynet om at plikten begrenses.

5.5.5 Departementets vurdering

Internasjonale erfaringer viser at advokattjenester misbrukes til hvitvaskingsformål. Det er derfor viktig at advokater bringes aktivt inn i kampen mot slik kriminalitet. Etter endringsdirektivet skal advokater omfattes av regler om tiltak mot hvitvasking.

Når det gjelder angivelsen av den aktuelle personkretsen, foreslår arbeidsgruppen at «advokater og andre som ervervsmessig yter selvstendig juridisk bistand» skal omfattes av regelverket (gjelder alle tre alternativer). Angivelsen av personkretsen bygger på definisjonen av rettshjelpvirksomhet i domstolloven § 218 første ledd, dog slik at forslaget kun omfatter de som yter «selvstendig» juridisk bistand. Denne kvalifiseringen tar sikte på å klargjøre at husadvokater mv. ikke omfattes av forslaget. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag på dette punktet. I enkelte tilfeller vil personer og foretak som yter rettshjelpvirksomhet etter omstendighetene også kunne omfattes av andre alternativer i forslagets § 4. Dette kan for eksempel gjelde revisorer, jf. Tilsynsrådets høringsuttalelse. Departementet kan imidlertid ikke se at dette tilsier særskilte rettstekniske løsninger ved angivelsen av regelverkets virkeområde. Ved vurderingen av om de særskilte unntakene fra rapporteringsplikten får anvendelse (se punkt 6.3), vil det imidlertid ha betydning om vedkommende omfattes av regelverket som følge av rettshjelpalternativet eller andre alternativer. For øvrig finner ikke departementet det naturlig å avgrense virkeområdet til virksomhet som er underlagt tilsyn av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, jf. også omtale av tilsynsspørsmål i punkt 8.5.

Direktivet åpner for å avgrense advokaters plikter til nærmere angitte situasjoner, jf. artikkel 2 a nr. 5. Arbeidsgruppen har utformet tre alternative lovforslag på dette punktet. I alternativ 1, som er det minst vidtrekkende alternativet, avgrenses virkeområdet til å gjelde advokatens bistand i tilknytning til enkelte angitte finansielle transaksjoner og transaksjoner som gjelder fast eiendom. I alternativ 2 avgrenses virkeområdet til å gjelde bistand i tilknytning til finansielle transaksjoner generelt sett, samt transaksjoner som gjelder fast eiendom. Alternativ 3 omfatter all juridisk bistand, og vil innebære den videste rekkevidden av virkeområdet for advokater.

Det er flere hensyn som må avveies i vurderingen av eventuelle unntak for advokaters rapporteringsplikt, herunder personvernhensyn, rettssikkerhetshensyn, og hensynet til det særlige tillitsforhold mellom advokater og deres klienter.

Høringsinstansene er delt i synet på hvilket alternativ som er å foretrekke. Advokatforeningen og Norges Kommunerevisorforbund går inn for det alternativet som i størst grad begrenser rekkevidden. Kredittilsynet, NARF, Skattedirektoratet og ØKOKRIM går inn for alternativet som vil innebære den videste rekkevidden av rapporteringsplikten. Justisdepartementet har foreslått en kombinasjon av alternativ 1 og 2.

Innledningsvis vil departementet bemerke at angivelsen av hvitvaskingsregelverkets saklige virkeområde må holdes atskilt fra spørsmålet om hvilke rapporteringsplikter som skal pålegges de ulike grupper rapporteringspliktige. Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er om advokater bare skal omfattes av regelverket i enkelte situasjoner. I de situasjonene advokatene vil være underlagt hvitvaskingsregelverket, foreslår arbeidsgruppen vesentlige unntak fra advokaters rapporteringsplikt, jf. punkt 6.3.

I utgangspunktet kan det synes hensiktsmessig å regulere advokaters særlige forhold gjennom unntak fra rapporteringsplikten, jf. bl.a. Kredittilsynets og ØKOKRIMs høringsuttalelse om dette. Med en vid angivelse av virkeområdet vil en bl.a. unngå vanskelige avgrensningsspørsmål i forhold til når advokater vil omfattes av regelverket. På den annen side reiser også en slik løsning vanskelige spørsmål. Dersom advokater mottar opplysninger i tilknytning til for eksempel en straffesak eller en barnefordelingssak, vil vedkommende etter en slik løsning i utgangspunktet omfattes av regelverket. Opplysninger som advokater mottar i slike tilfeller vil imidlertid kunne være unntatt fra rapporteringsplikten, jf. nærmere omtale under punkt 6.3.4. Omfanget av unntaket er imidlertid begrenset, noe som kan reise særskilte spørsmål. Et problem er at advokaten vil ha rapporteringsplikt om opplysninger som mottas i andre situasjoner enn i tilknytning til en rettssak eller ved fastleggelse av klientens rettsstilling. Opplysninger mottatt i tilknytning til avgivelse av for eksempel strategiske råd mv. i tilknytning til en barnefordelingssak vil i så fall omfattes av rapporteringsplikten, for eksempel dersom advokaten i tilknytning til slik bistand blir klar over at klienten foretar transaksjoner med utbytte fra straffbart trygdemisbruk. Et annet problem med et vidt anvendelsesområde vil være at advokaten også vil ha plikt til å kjenne klientens identitet. Dette kan etter omstendighetene reise særskilte problemer, bl.a. i forhold til enkelte straffesaker og asylsaker. Unntak fra rapporteringsplikten vil ikke avhjelpe slike problemer, og det vil i så fall måtte gjøres unntak i forskrift.

Etter en helhetsvurdering har departementet kommet til at det ikke nå bør innføres et generelt anvendelsesområde i forhold til advokater, jf. også Datatilsynets høringsuttalelse. Det vises i den anledning til at behovet for hvitvaskingsregler åpenbart vil være mest til stede i tilknytning til finansielle transaksjoner mv., og at slike transaksjoner uansett vil omfattes av regelverket. Videre vil regelverkets anvendelse i forhold til advokater reise en rekke nye spørsmål som vil måtte finne sin løsning i praksis, og dette tilsier at en går noe skrittvis frem fra lovgivers side. Etter departementets syn bør imidlertid regelverksendringer på dette området vurderes løpende i lys av de erfaringer man høster, jf. også Justisdepartementets høringsuttalelse om dette. Slike regelverksendringer bør imidlertid skje i lovs form, og ikke ved forskriftsendringer, jf. ØKOKRIMs uttalelse i den retning.

Det neste spørsmål blir således hvordan en i loven bør avgrense virkeområdet for advokater. Etter departementets vurdering er det naturlig å ta utgangspunkt i arbeidsgruppens annet alternativ. Det første alternativ knytter virkeområdet til enkelte positivt angitte situasjoner, og dette åpner etter departementets syn for omgåelsesmuligheter og vanskelige tolkningsspørsmål.

I likhet med arbeidsgruppen legger departementet til grunn at samtlige «finansielle transaksjoner» bør omfattes, uavhengig av om de utføres i tilknytning til en «virksomhet» eller ikke (jf. Justisdepartementets forslag som går i den retning). Begrepet «finansielle transaksjoner» kan reise tolkingstvil. Etter departementets syn bør begrepet tolkes vidt. Arbeidsgruppens alternativ 1 (som er basert på minimumsreglene i direktivet) angir i så måte en rekke eksempler på finansielle transaksjoner som vil omfattes av begrepet, men disse transaksjonene vil etter departementets forslag ikke være uttømmende. For øvrig vil begrepet ved behov kunne presiseres nærmere i rundskriv eller i forskrift. I tillegg bør alle transaksjoner knyttet til fast eiendom omfattes av virkeområdet, og transaksjoner knyttet til slike løsøregjenstander som er nevnt i lovforslagets § 4 annet ledd nr. 8 (gjenstander som koster mer enn 40 000 kroner). Når det gjelder sistnevnte forslag, vises til Justisdepartementets høringsuttalelse. Det vises for øvrig til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7.

Departementet slutter seg til Konkursrådets uttalelse om at rapporteringsplikten bør omfatte advokater i egenskap av bostyrere. Etter departementets vurdering bør slike bostyrere bare omfattes av enkelte av bestemmelsene i den nye loven. Flere av lovens bestemmelser er knyttet til etablering av kundeforhold (for eksempel gjelder dette plikt til å foreta identitetskontroll og registrere opplysninger, jf. omtale i kapittel 7), og vil således ikke være aktuelle for bostyrere. Etter en konkret vurdering foreslår departementet at lovforslaget §§ 7, 8, 11, 16 og 17 gjøres gjeldende for advokater i egenskap av bostyrere. Det vises til lovforslaget § 4 fjerde ledd.

5.6 Forhandlere av verdifulle gjenstander

5.6.1 Endringsdirektivet

Etter direktivet ny artikkel 2 a nr. 6 omfattes forhandlere av verdifulle gjenstander, slik som edelstener eller edle metaller, kunst, samt auksjonsforretninger, når det betales kontant for et beløp på 15 000 euro eller mer.

5.6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at forhandlere av gjenstander, inkludert auksjonsforretninger, kommisjonærer og lignende, ved transaksjoner som gjelder 100.000 norske kroner eller mer inkludert merverdiavgift eller et tilsvarende beløp i annen valuta skal omfattes av regelverket, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 7. Det foreslås unntak for betalinger foretatt med betalingskort eller kredittkort. Gruppen uttaler bl.a.:

«Et første spørsmål er hvilken beløpsgrense en bør operere med i norsk rett. 15 000 euro tilsvarer ca. 110 000 kroner (kurs 7.3). Dersom eurokursen styrker seg til ca 8 kroner, blir summen 120 000 kroner. Etter arbeidsgruppens vurdering bør en velge et beløp i norske kroner som med en rimelig grad av sikkerhet på lengre sikt vil være lavere enn 15 000 euro. Etter en skjønnsmessig vurdering foreslår derfor arbeidsgruppen at beløpsgrensen settes til 100 000 kroner. Grensen på 100 000 kroner er inkludert merverdiavgift. Bestemmelsen anses enklere å praktisere dersom merverdiavgift er inkludert, da varekostnaden inkludert merverdiavgift er det beløp som forbrukeren får opplyst og som forbrukeren skal betale for den aktuelle varen. En tilsvarende regel er valgt i Danmark. Det vises til lovutkastet § 1 annet ledd nr. 7.

Risikoen for hvitvasking er etter arbeidsgruppens syn størst ved kontanttransaksjoner, men også elektroniske penger vil kunne misbrukes til hvitvaskingsformål (jf. omtale i punkt 4.3.1). Hensikten med slike midler er å være et substitutt til de sedvanlige betalingsmidler sedler og mynt. Det vises til omtale av hva som regnes som elektroniske penger i Ot. prp. nr. 92 (2001-2002) punkt 4.1.4 og i forslag til lov om e-penge foretak § 1-1. Etter arbeidsgruppens syn er det derfor ikke hensiktsmessig å avgrense bestemmelsen til å kun omfatte kontanter. Reglene gjelder imidlertid ikke for betalinger med betalingskort eller kredittkort.

Arbeidsgruppen mener det er lite hensiktsmessig å avgrense aktiviteten som utløser forpliktelser etter loven til «betaling». Det kan bl.a. tenkes at forhandler yter selgerkreditt, som senere gjøres opp ved en eller flere transaksjoner i kontanter eller andre betalingsmidler. Etter arbeidsgruppens syn kan slik selgerkreditt lett bli misbrukt som ledd i hvitvasking av penger. Det vises i den forbindelse til at ytelse av selgerkreditt ikke regnes som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet. Selgerkreditt over den angitte grense bør derfor omfattes av lovens anvendelsesområde. Det foreslås etter dette at transaksjoner som gjelder 100 000 norske kroner eller mer skal utløse forpliktelser etter loven, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 6.

Etter arbeidsgruppens syn er det lite hensiktsmessig å innta en avgrensning til «forhandlere av verdifulle gjenstander» i lovteksten. Alle forhandlere som har mottatt transaksjoner over den angitte grense, bør omfattes av forpliktelsene. I direktivet er auksjonsforretninger nevnt som eksempel. Det foreslås derfor å presisere at auksjonssalg, kommisjonssalg og lignende omfattes, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 7.

Det bemerkes for øvrig at kravet om legitimasjon gjelder også i de tilfeller hvor transaksjonen utføres i flere operasjoner, hvis det ser ut til å være en innbyrdes forbindelse mellom disse, jf. kapittel 5. Når det gjelder innføring av kontrollrutiner mv., vises det til omtale i punkt 4.4 nedenfor.»

5.6.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Sparebankforeningenog ØKOKRIM mener at betalinger med betalingskort og kredittkort bør omfattes. FNH begrunner dette slik:

«FNH viser bl.a. til at det er en kjent sak at nedbetaling av kredittkortgjeld er en etablert fremgangsmåte for å hvitvaske utbyttet på. Ved å holde slike transaksjoner utenfor undersøkelses- og rapporteringsplikten til forhandlere av verdifulle gjenstander, «overlates» problemene til banker og kortselskaper, som ordinært behandler slike transaksjoner elektronisk. Dette kan medføre «hull» i systemet og etter FNHs syn må reglene derfor også omfatte bruk av betalingskort eller kredittkort.»

Sparebankforeningen anfører:

«Plikten til aktsomhet, og plikten til å spørre kunden nærmere om bakgrunnen for transaksjonen mv, bør ligge der kontakten med kunden er i det aktuelle tilfellet. Det vil si hos kunsthandleren e l. Det er heller ikke umiddelbart lett å se at oppgjør med sjekk skal utløse undersøkelses- og evt meldeplikt, mens oppgjør med betalingskort (som bør benyttes som samlebegrep for debiterings-, fakturerings- og kredittkort) på samme bank ikke skal gjøre det. Og det er heller ikke innlysende at kjøp av kunst med oppgjør f eks ved sjekk kr 150 000 trukket på en norsk bank skal utløse undersøkelses- og evt meldeplikt, mens oppgjør ved et kredittkort utstedt av en finansinstitusjon på De nederlandske Antiller ikke skal gjøre det.

Her bør det ryddes opp i avgrensningen. Det enkleste er nok at unntaket som sitert over strykes. I forskriften kan imidlertid kontantoppgjør framheves som en omstendighet som foranlediger skjerpet aktsomhet.»

ØKOKRIM uttaler følgende til arbeidsgruppens forslag:

«ØKOKRIM slutter seg til arbeidsgruppens syn hva gjelder behovet for å pålegge forhandlere av verdifulle gjenstander rapporteringsplikt. ØKOKRIM stiller seg imidlertid tvilende til hensiktsmessigheten av å avgrense plikten til å ikke omfatte oppgjør ved bruk av betalingskort eller kredittkort, se side 30 første avsnitt. En slik avgrensning vil etter ØKOKRIMs oppfatning kunne medføre at en del mistenkelige kjøp og salg av verdifulle gjenstander ikke blir rapportert.

Ved vurderingen av om en transaksjon er mistenkelig, er oppgjørsformen bare ett av mange momenter i vurderingen av om en transaksjon er mistenkelig. Ofte vil andre ytre omstendigheter være vel så viktige ved vurderingen. Det vil være uheldig om oppgjørsformen skulle avskjære rapportering dersom andre forhold tilsier at transaksjonen bør meldes.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) går i mot arbeidsgruppens forslag, og mener at det i loven konkret bør angis hvilke type forhandlere som skal omfattes. NARF uttaler bl.a.:

«Forslaget gir ingen avgrensning med hensyn til hvilke typeforhandlere som omfattes, i stedet knyttes det kun til beløpsgrensen på NOK 100.000. Så fremt vi oppfatter det riktig vil det dermed bety at absolutt alle som - uansett om det skjer ofte eller helt unntaksvis - selger en gjenstand kontant og som overstiger det nevnte beløpet, vil være underlagt pliktene i hvitvaskingsloven. Etter vår mening er dette å gå unødvendig langt, og tror heller ikke at den reelle nytte-verdien vil stå i forhold til det som håpes oppfylt ved bestemmelsen. Derimot mener vi at lovens anvendelse i stedet bør presiseres og begrenses til å gjelde konkret angitte typeforhandlere. Foruten å klargjøre lovens anvendelsesområde som sådan, vil en slik presisering også gjøre gruppen mer oversiktlig med de fordeler dette har for så vel informasjonsarbeid som eventuell oppfølging med at reglene etterleves.»

5.6.4 Departementets vurdering

Endringsdirektivet krever at forhandlere av verdifulle gjenstander mv. skal omfattes av hvitvaskingsregelverket dersom det betales kontant for et beløp på 15 000 euro eller mer. Gjennomføringen i norsk rett reiser spørsmål i flere retninger.

Et første spørsmål gjelder hvilke transaksjonsformer som skal omfattes. Arbeidsgruppen anfører at regelverket også bør omfatte situasjoner hvor det gis selgerkreditt, selv om det i slike tilfeller ikke «betales kontant» for gjenstanden. Departementet slutter seg til dette, og viser til at det ellers ville være enkelt å omgå regelverket. Det foreslås derfor i samsvar med arbeidsgruppens forslag at regelverket skal omfatte «transaksjoner som gjelder» et nærmere angitt beløp. I tillegg til selgerkreditt, omfatter transaksjonsbegrepet også betaling med elektroniske penger, jf. også arbeidsgruppens forslag om dette. Når det gjelder den nærmere forståelse av «elektroniske penger», vises til lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak.

Flere høringsinstanser har reist spørsmål ved arbeidsgruppens forslag om å avgrense plikten mot betaling foretatt med betalings- eller kredittkort. I Banklovkommisjonens utredning NOU 1994: 19 legger kommisjonen til grunn at betalingskort omfatter elektronisk eller manuelt benyttet uttaks-, debet- og kredittkort for uttak eller overføring av penger. Begrepet omfatter ikke elektroniske penger.

Muligheten til å spore opp informasjon om en transaksjon vil vanligvis være større ved transaksjoner foretatt med betalingskort enn ved kontant betaling. Informasjonstilgangen vil imidlertid bero på bl.a. hvem som er utsteder av betalingskortet og hvilken type betalingskort som benyttes. Avgrensningen mot betalinger med betalingskort vil kunne medføre at enkelte mistenkelige transaksjoner ikke blir undersøkt og rapportert. På den annen side vil hvitvaskingsrisikoen trolig være mindre ved betaling med betalingskort knyttet til direkte trekk på bankkonto i Norge. Departementet foreslår etter en helhetsvurdering en hjemmel til i forskrift å fastsette at loven skal gjelde ved betaling med betalingskort.

Et annet spørsmål er hvilken beløpsgrense som skal gjelde. Arbeidsgruppen foreslo at transaksjoner på mer enn 100.000 kroner skulle omfattes. Arbeidsgruppen begrunner ikke forslaget nærmere, men det fremgår at en kun tar sikte på å gjennomføre direktivets minimumsregler. Etter departementets vurdering er dette beløpet for høyt, særlig med tanke på at forslaget kun gjelder kontanttransaksjoner. Hvitvaskingsfaren er særlig stor ved slike kontanttransaksjoner, jf. også omtale i punkt 3.3. Beløpsgrensen bør derfor etter departementets vurdering settes vesentlig lavere enn 100.000 kroner. Etter en helhetsvurdering vil departementet foreslå at grensen settes til 40.000 kroner. Det kan etter departementets vurdering ikke anses som en uforholdmessig byrde at forhandlere som mottar mer enn 40.000 kroner i kontanter pålegges visse plikter i forhold til hvitvaskingsregelverket, særlig sett i lys av den hvitvaskingsfare slike transaksjoner vil kunne innebære. Heller ikke personvernhensyn mv. bør tilsi en vesentlig høyere grense, siden en ofte vil kunne velge å foreta betaling gjennom det alminnelige banksystemet (og dermed unngå de særskilte reglene for forhandlere mv.).

Betaling av gjenstander ved transaksjoner på 40 000 kroner eller mer vil etter departementets vurdering ikke innebære at det etableres et «kundeforhold» mellom forhandler og kjøper, jf. nærmere omtale i punkt 7.1.5 nedenfor.

Departementet har vurdert om tiltakene bør omfatte selgere av tjenester mv. (for eksempel håndverkertjenester). Departementet foreslår imidlertid ikke i denne omgangen en slik utvidelse av anvendelsesområdet. Det vises til at endringsdirektivet ikke krever dette. Videre vises det til at Bokføringsutvalget i NOU 2002: 20 Ny bokføringslov kapittel 9.12 har vurdert tiltak mot hvitvasking av penger i tilknytning til bokføring og dokumentasjon av transaksjoner og oppbevaring mv. Bokføringsutvalget uttaler bl.a.:

«Etter utvalgets oppfatning er det nærliggende å se nærmere på regelverket for dokumentasjon av kontanttransaksjoner generelt, og det vises til uttalelser i FATFs konsultasjonsdokument om ønskeligheten av å erstatte kontanttransaksjoner med sporbare alternativer. Intensjonen bak hvitvaskingsregelverket er at det skal være vanskeligere for de kriminelle å anvende utbyttet av de kriminelle handlingene, eller omgjøre utbyttet til verdier som ikke så lett kan føres tilbake til lovbruddet, herunder investere utbyttet fra straffbare handlinger i fast eiendom, biler, båter, verdipapirer, forretningsvirksomhet osv. Hensikten med hvitvaskingsreglene kan oppnås bl.a. ved å sette grenseverdier for muligheten til å opptre anonymt i slike transaksjoner. Dette vil i praksis kunne oppnås ved å sette regler for dokumentasjon av kontanttransaksjoner.»

Bokføringsutvalget foreslår på denne bakgrunn at det i ny bokføringsforskrift fastsettes at selger plikter å angi kjøpers navn og adresse i salgsdokumentasjonen der betaling skjer med kontanter for et beløp på 100 000 norske kroner eller mer inklusive merverdiavgift, eller et tilsvarende beløp i annen valuta. Forslaget vil også omfatte tjenester mv. Salgsdokumentasjon er etter utvalgets forslag oppbevaringspliktig regnskapsmateriale. Reglene vil således bidra til å gjøre større kontanttransaksjoner sporbare, ved at kjøpers navn og adresse vil foreligge hos selgeren.

Departementet foreslår som nevnt ovenfor ikke at tjenester mv. skal omfattes i denne omgangen. Departementet vil imidlertid følge utviklingen på dette området, og eventuelt foreslå endringer i hvitvaskingsregelverket dersom erfaringer viser at det er nødvendig for en effektiv forebygging og bekjempelse av hvitvasking av utbytte.

Departementet slutter seg ikke til NARFs uttalelse om at anvendelsesområdet bør avgrenses til forhandlere av enkelte typer verdifulle gjenstander. Hvitvaskingsrisikoen vil foreligge ved alle transaksjoner som involverer denne type kontanttransaksjoner, uavhengig av hvilke gjenstander det dreier seg om. For øvrig vil neppe en positiv angivelse av enkelte forhandlere være i samsvar med direktivet. Det vises også til at en tilsvarende løsning er valgt i dansk rett, jf. LKB nr. 734 av 30. august 2002 § 1 stk. 2 nr. 5.

5.7 Spillvirksomhet og kasinoer

5.7.1 Endringsdirektivet

Etter direktivet ny artikkel 2 a nr. 7 skal kasinoer omfattes av hvitvaskingsreglene. Det er fastsatt enkelte særregler for kasinoer i direktivet ny artikkel 3 nr. 5 og 6.

5.7.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at departementet i forskrift kan fastsette regler om anvendelsen av loven på spillvirksomhet, herunder kasinoer, jf. lovutkastet § 15 første ledd nr. 4. Det uttales (rapporten punkt 4.3.6):

«Det foreligger som nevnt en plikt etter endringsdirektivet til at kasinoer skal omfattes av regelverkets anvendelsesområde. Kasinoer er forbudt i Norge etter lotteriloven. Regelverket for spill- og lotterimarked er imidlertid under vurdering, herunder spørsmålet om å tillate kasino. Det vises til omtale i St.prp. nr. 1 (2001-2002) der det fremgår at Kulturdepartementet tar sikte på å legge frem en gjennomgang av spill- og lotterimarkedet for regjeringen i løpet av høsten 2002. Etter arbeidsgruppens vurdering kan nærmere regler om hvitvaskingsreglenes anvendelse for kasinoer fastsettes i forskrift, slik at EØS-forpliktelsene vil kunne gjennomføres dersom det åpnes for kasinoer i Norge. Arbeidsgruppen legger til grunn at forholdet til hvitvaskings- og terrorfinansieringsregelverket vurderes nærmere dersom det åpnes for kasinoer i Norge, herunder spørsmålet om tilsyn med kasinovirksomhet, jf. kapittel 7.

Et annet spørsmål er om det allerede nå bør foreslås en oppfølgning av FATFs vurderinger m.h.t. at andre spillaktiviteter enn kasinovirksomhet skal omfattes av hvitvaskingsreglene.

Arbeidsgruppen har vist til eksempler på bruk av spill til hvitvaskingsformål i rettspraksis, jf. rapporten punkt 4.3.6. Videre uttales:

«Arbeidsgruppen slutter seg i hovedsak til FATFs vurderinger vedrørende spillvirksomhet. Arbeidsgruppen mener praksis viser at det er et sterkt behov for endringer når det gjelder spillvirksomhet. Arbeidsgruppen mener imidlertid at det bør vurderes nærmere hvilke bestemmelser i hvitvaskingsregelverket som skal få anvendelse for spillvirksomhet.

På bakgrunn av dette foreslås det at departementet ved forskrift kan fastsette at loven og bestemmelser gitt i medhold av loven helt eller delvis skal gjelde for spillvirksomhet, herunder kasinoer, jf. lovutkastet § 15 første ledd nr. 4.»

5.7.3 Høringsinstansenes merknader

Lotteritilsynet, ØKOKRIM, Norges Røde Kors, Norsk Rikstoto (NR), Det Norske Travselskap (DNT) og Norsk Jockeyklubb (NJ), Norsk Tipping og Landbruksdepartementet er positive til tiltak som kan redusere hvitvaskingsrisikoen ved spillvirksomhet.

Lotteritilsynetmener det mest effektive tiltak mot hvitvasking i pengespillmarkedet er å forby uregistrert spill. Lotteritilsynet uttaler at de i samarbeid med de statlige aktørene vil se på mulighetene for å innføre registreringsplikt for alle spill. Lotteritilsynet uttaler videre at kommisjonærene bør omfattes av regelverket, på bakgrunn av at det er kommisjonærene som kjenner kunden, og som lettest vil kunne få mistanke om at penger kan stamme fra straffbare handlinger.

ØKOKRIManfører bl.a.:

«Det er ØKOKRIMs erfaring at slike virksomheter lett utnyttes til å hvitvaske penger. Det er opplyst fra Norsk Tipping AS at 95 % av spillerne er registrert i den forstand at spillere og eventuelle gevinster kan kobles sammen. De resterende 5 % spiller uregistrert. Man kan vinne forholdsvis store gevinster uten å bli registrert. Dette åpner for hvitvasking, enten ved å satse utbytte fra straffbare handlinger som anonym spiller, eller ved å omsette vinnerkuponger i ettertid som kan benyttes til å dokumentere en ulovlig ervervet kontantbeholdning.

Norsk Tipping AS antar at ca 12-14 % av omsetningen på ca 1 milliard kroner er fra uregistrert spillere. ØKOKRIM har erfaring for at vinnerkuponger omsettes og benyttes til å dokumentere tilsynelatende lovlige inntekter. Det er vanskelig å motbevise at gevinsten ikke er tilfalt den som benytter bongen.

ØKOKRIMs oppfatning er at hvitvaskingsreglene vil forebygge misbruk av spillvirksomheter. Reglene vil pålegge virksomheten en kontroll som vanskeliggjør utnyttelsen fra de kriminelle.»

Norsk Tipping har gitt følgende merknader:

«Det endringsforslaget til lovendring som nå er på høring medfører, slik vi tolker det, kun én endring i forhold til vår bransje; det gis i § 15 anledning til å fastsette forskrifter som inkluderer spillvirksomhet. Vi vil således i denne fasen av arbeidet kun gi enkelte korte prinsipielle kommentarer. I det øyeblikket en egen forskrift rettet mot spillebransjen skal utarbeides, forutsetter vi at vi får anledning til å komme tilbake med mer detaljerte merknader.

Norsk Tipping stiller seg svært positive til aktivt å delta i arbeidet mot hvitvasking av penger der våre spill eventuelt bidrar til slik virksomhet.

Det er svært viktig at en slik endring i loven ikke virker konkurransevridende. Et eksempel på en slik konkurransevridning kan skje når norske selskaper blir underlagt en lovgivning som våre konkurrenter ikke blir underlagt. Selskaper som er etablert i andre land og som tilbyr sine spill over internett eller andre e-kanaler må i størst mulig grad også bli underlagt de samme reguleringene. Dette kan synes som en stor utfordring når enkelte konkurrenter har etablert seg i land som ikke omfattes av det samme regelverket som Norge tilslutter seg (for eksempel ikke OECD land, eller land utenfor Europa som har annen tidsplan for innføring).»

Norsk Rikstoto (NR), Det Norske Travselskap (DNT) og Norsk Jockeyklubb (NJ) har gitt felles merknader til lovutkastet på vegne av hele hesteporten. Det anføres bl.a.:

«Hele hestesporten er svært opptatt av at vår virksomhet ikke skal knyttes til kriminell virksomhet. Gjennom ulike systemer og rutiner arbeider vi kontinuerlig for å hindre dette. Vi understreker sterkt at vi ønsker å bidra til å redusere, og helst fjerne, problemet med hvitvasking, knyttet til vår spillvirksomhet.

Vi har ingen innvendinger mot at spilleselskaper blir omfattet som juridiske personer som loven gjelder for. Vi er imidlertid opptatt av at hestesportens rammebetingelser skal være lik annen type spillvirksomhet.

Både selvstendig og i samarbeide med myndigheter, særlig Lotteritilsynet og ØKOKRIM, ønsker vi å forbedre systemer og rutiner, ikke minst med tanke på å forebygge og begrense muligheten til at hvitvasking kan forekomme.

NR har i dag et godt samarbeide med Lotteritilsynet og ØKOKRIM og er innstilt på at dette skal fortsette.»

Videre vises det til at det største problemet i dag er misbruk av skattekvitteringer som utstedes til spillere som har spilt uregistrert og vinner over 10.000 kr på et enkelt spill. NR, DNT og NJ uttaler videre:

«Skattekvitteringene utstedes av alle 12 totalisatorbanene og NR.

NR sender også ut en årsoppgave til de som har spilt registrert, via kommisjonærer, bane eller Internett og vunnet en premie på over 10.000 kr. Slike premier utbetales direkte til spillerens bankkonto.

Vi vurderer flere alternativer for å fjerne problemet med misbruk av skattekvitteringer:

• Heve beløpsgrensen for skattekvitteringer til f. eks. 100 000 kr. Beløpsgrensen ble satt til 10.000 kr på grunnlag av selvangivelsen i 1982 og har vært uforandret siden. En beløpsgrense på 100.000 kroner vil gjøre det mye vanskeligere å utnytte skattekvitteringer til å dekke over kriminell virksomhet ved at det blir langt færre spillkvitteringer som gir grunnlag for skattekvittering. Som eksempel ville det i 2001 med en slik regel bli utstedt 447 skattekvitteringer til en verdi av ca 215 mill kr, fordelt på 77 spilleomganger i V5 og V75, av totalt 687 spilleomganger. Den totale premieutbetaling på V5 og V75 i 2001 var 1160 mill kr. De fleste premiene er under 100.000 kr. Det eliminerer også behov for skattekvitteringer når man spiller Vinner, Plass, Duo og i ca 99 % av spillene på Dagens Dobbel og Trippel. De totale premiebeløpene i disse spillene i 2001 var 580 mill kr.

• Endre rutiner for utsteding av skattekvitteringer. I dag gjøres dette bl. a. av flere ulike personer på banene. Vi vurderer å autorisere bestemte personer ved banen til dette. Dette vil ha en preventiv virkning ved at det vil være noe mer «ubehagelig» å heve gevinster dersom det kan virke unormalt. NR har etablert systemer i egen organisasjon som gir mulighet for se om det er bestemte personer som til stadighet hever gevinster med skattekvittering og om det ligger unormale eller mistenkelig atferd til grunn for dette, f. eks. spilletidspunkt og sted, omfang på gevinster i forhold til spill etc.. Dette systemet har vært brukt i samarbeide med ØKOKRIM i konkrete saker, og det betyr at NR allerede har et godt system for å oppfylle lovforslaget når det gjelder rapporteringsplikten.

• Utstede skattekvitteringer kun til de personene som har spilt registret. Dette vil redusere problemet, men kan bli et problem overfor ligningsmyndighetene for en person som ikke spiller registrert og vinner store premier.

• Kreve at alt spill skal foregå registrert. Dette vil redusere problemet, men ikke eliminere det. Vi har gode grunner til å mene at registrert spill allerede misbrukes. Et slikt tiltak medfører også store praktiske og økonomiske ulemper. Årsaken er bl. a. stor kødannelse ved spilleterminalene og irritasjon blant det spillende publikum når man skal spille foran hvert løp, spesielt på banen. Det vil medføre helt kaotiske tilstander ved storløpsdager med et publikum på 10 000 - 15 000 personer. Det vil også kreve store tekniske investeringer i form av endring av spilleterminaler på banene. Formålet vil derfor bli sterkt lidende av et slikt tiltak, med økte kostnader, tapte markedsandeler og reduserte inntekter, ved at publikum slutter å gå på banen og spiller andre spill i stedet. NR anser også at et krav om at alt spill skal foregå registrert er urimelig, og vil være i strid med vanlig praksis ellers i samfunnet. Det finnes vel svært få, om noen, andre områder, der det er et krav om å legitimere seg ved kjøp av en vare eller tjeneste.»

Norges Røde Kors ber om å få uttale seg dersom det på et senere tidspunkt skulle være aktuelt å innføre forskifter om hvitvaskingsregler knyttet til gevinstautomater.

Landbruksdepartementet har gitt følgende merknader:

«LD er positive til tiltak som kan minske faren for hvitvasking av penger i forbindelse med spill. Departementet finner det positivt med en større grad av registrering av spillere, men mener det må skje under stor grad av frivillighet. Videre er det viktig at spilleselskapet i tillegg kan foreta en registrering av adferden til spillerne og den aktiviteten som utvises gjennom spillesystemet, slik at ulovlig virksomhet kan avsløres selv om ikke alle spillere er registrerte og det spilles uregistrert.»

5.7.4 Departementets vurdering

Arbeidsgruppen har foreslått at departementet i forskrift kan fastsette lovens anvendelse for spillvirksomhet, herunder kasinoer, jf. lovforslaget § 4 femte ledd. Arbeidsgruppen har som begrunnelse for sitt forslag bl.a. vist til revisjonen av FATF-anbefalingene og eksempler i rettspraksis på at slik virksomhet benyttes til hvitvasking.

Departementet viser til at kasinoer er forbudt i Norge. Spørsmålet er derfor slik departementet ser det om loven bør gjelde for spillvirksomhet generelt sett.

Departementet er kjent med at FATF i sitt seneste forslag til reviderte anbefalinger ikke vil anbefale at spillvirksomhet skal omfattes av regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Dette er heller ikke en eksplisitt forpliktelse etter direktivet. Etter departementets syn foreligger det imidlertid en særlig risiko for at spillvirksomhet utnyttes i forbindelse med hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. Det vises bl.a. til arbeidsgruppens henvisninger til rettspraksis og ØKOKRIMs høringsuttalelse. Departementet har merket seg at Norsk Tipping og Norsk Rikstoto m.fl., som anses for å være de største aktørene i dette markedet, stiller seg positive til arbeidsgruppens forslag.

Det synes ut i fra høringsinstansenes uttalelser som om det er ulike typer tiltak som vil kunne bidra til å redusere hvitvaskingsrisikoen, bl.a. å påby registrering av alle spillere. Hvitvaskingsreglenes anvendelse for spillvirksomhet vil kunne reise enkelte særlige spørsmål. Det antas at det vil bli behov for nærmere regler om lovens anvendelse for spillvirksomhet. Slike regler vil forutsette et nærmere samarbeid mellom flere berørte virksomheter. Det foreslås derfor at Kongen i forskrift kan fastsette regler om lovens anvendelse for spillvirksomhet. Ved fastsettelse av slik eventuell forskrift vil også personvernhensyn stå sentralt. Dette innebærer også at EØS-forpliktelsene mht. kasinoer vil kunne gjennomføres, dersom det åpnes for kasinoer i Norge. Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.

5.8 Personer eller virksomheter som mot betaling tilbyr tilsvarende tjenester som advokater, revisorer etc.

5.8.1 Endringsdirektivet

Etter endringsdirektivets formål er det de ulike tjenestene som skal underlegges hvitvaskingsdirektivets forpliktelser, og ikke de spesielle yrkesgruppene.

5.8.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at hvitvaskingsreglene skal gjelde for personer og foretak som tilbyr tilsvarende tjenester som nevnt i lovutkastet § 1 annet ledd nr. 1 til 7 mot vederlag, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 8.

5.8.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har spesielle merknader til forslaget.

5.8.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag. En slik bestemmelse vil fange opp personer mv. som ikke er omfattet av de alminnelige konsesjonsreglene, men som likevel driver med virksomhet som etter sin art bør omfattes av regelverket. Det vises til at en tilsvarende løsning er valgt i Danmark.

5.9 Inkassoforetak

5.9.1 Gjeldende rett mv.

Inkassoforetak er ikke omfattet av regler om tiltak mot hvitvasking. Direktivet fastsetter ikke krav om at inkassoforetak skal omfattes. Arbeidsgruppen har ikke vurdert reglenes anvendelse for inkassoforetak.

5.9.2 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet har reist spørsmål om inkassoforetak bør underlegges hvitvaskingsreglene. Kredittilsynet uttaler følgende om dette:

«Inkassoforetak er ikke nevnt i endringsdirektivet, og heller ikke i arbeidsgruppens rapport som en gruppe som skal være omfattet av reglene. Kredittilsynet vil peke på at inkassoselskaper har klientkonto på samme måte som for eksempel eiendomsmeglere, og vil, ved at kontonummeret oppgis til debitorer som skal innbetale til inkassoselskapet, kunne bli involvert i hvitvasking, selv om de enkelte beløp vil kunne være små. De fleste av de øvrige grupper som er underlagt Kredittilsynets tilsyn, skal etter forslaget være omfattet av hvitvaskingsregelverket. Kredittilsynet vil foreslå at det bør vurderes om inkassoselskaper skal være omfattet av regelverket.

Det kan være grunn til å anta at forsøk på hvitvasking etter implementering av endringsdirektivet vil bli rettet mot virksomhetsgrupper som ikke er underlagt reglene.»

5.9.3 Departementets vurdering

Med inkassovirksomhet forstås ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav på vegne av tredjemenn, jf. inkassoloven § 2. I tillegg omfattes oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse.

Det er ingen internasjonale forpliktelser som krever at inkassoforetak skal omfattes av hvitvaskingsreglene. Det må imidlertid vurderes konkret om inkassovirksomhet særlig kan tenkes å bli brukt i tilknytning til hvitvasking. Det vises til hvitvaskingsdirektivet artikkel 12, jf. omtale i punkt 5.1 ovenfor. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen pliktene påfører virksomheten og personvernet for den enkelte. Departementet er i utgangspunktet enig med Kredittilsynet i at inkassoforetak kan være praktisk egnet til hvitvaskingsformål og at inkassoforetak vil kunne bidra til å forebygge og avdekke hvitvasking. Det vises i den anledning til Ot.prp. nr. 22 (1995-96) punkt 3.1 hvor departementet foreslo at inkassatorer skulle omfattes av virkeområdet. Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget, jf. Innst. O. nr. 50 (1995-95) punkt 1.1 og 2.1.2.

Etter departementets syn bør imidlertid konsekvensene av forslaget og den nærmere utforming av pliktene utredes noe nærmere. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel til å underlegge inkassoforetak hvitvaskingsloven, jf. lovforslaget § 4 femte ledd.

5.10 Verdipapirregistre

5.10.1 Gjeldende rett

Verdipapirregister er ikke omfattet av hvitvaskingsreglene. Direktivet fastsetter ikke krav om at verdipapirregistre skal omfattes. Arbeidsgruppen har ikke vurdert reglenes anvendelse for verdipapirregistre.

5.10.2 Høringsinstansenes uttalelser

Verdipapirsentralen og Kredittilsynet har reist spørsmål ved at verdipapirregistre ikke er omfattet av lovforslaget. Verdipapirsentralen uttaler bl.a.:

«I forhold til slik VPS er innrettet skaper ikke dette problemer siden alle kontoførere i dag dekkes av utkastet. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at verdipapirregisterloven i motsetning til vpsloven ikke pålegger et verdipapirregister å bruke bestemte kontoførere. Det bør derfor vurderes hvorvidt verdipapirregistre bør omfattes. Problemstillingen bør imidlertid utredes nærmere før reglene eventuelt utvides til å omfatte verdipapirregistre. Blant annet bør det avklares hvordan et verdipapirregister skal håndtere at en transaksjons verdi ofte ikke er kjent.»

Kredittilsynet uttaler:

«Slik regelverket er i dag, er ikke verdipapirregistre, som sådanne, underlagt hvitvaskingsregelverket. Dette er fordi verdipapirregisteret bruker eksterne kontoførere som allerede er underlagt dette regelverket, for eksempel verdipapirforetak og banker.

Etter forslaget til ny verdipapirregisterlov, skal verdipapirregistre også kunne velge

1. å benytte andre kontoføre enn de som i dag benyttes (eksterne kontoførere som ikke er underlagt hvitvaskingsregelverket), eller

2. selv å tilby kontorførertjenester.

Det skal etter ny verdipapirregisterlov § 6-5 utarbeides regler i verdipapirregisteret om «organiseringen av registreringsvirksomheten, bruk av eksterne registerførere, adgang til å foreta registreringer direkte i registeret, krav til dokumentasjon av identitet, og fullmaktsforhold». Verdipapirregisterutvalgets flertall la i Ot. prp. nr 39 (2001-2002) om lov om registrering av finansielle instrumenter til grunn at Finansdepartementet skal vurdere hvorvidt hvitvaskingsbestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 skal gjøres gjeldende overfor verdipapirregistre. «På side 96 uttaler Finansdepartementet: «Dersom et verdipapirregister eventuelt skulle ha direkte kontakt med investorer er det departementets foreløpige vurdering at hvitvaskingsreglene bør gjelde».

Kredittilsynet viste i sin anbefaling til departementet i forbindelse med konsesjonssøknad for Verdipapirsentralen ASA, på side 15, til det siterte, og uttalte: «Kredittilsynet har samme foreløpige vurdering, og vil vurdere dette nærmere i forbindelse med behandlingen av søknaden om å få reglene godkjent.» Kredittilsynet er av den oppfatning at det kan lages regler i verdipapirregisteret som oppfyller kravene til legitimasjonskontroll og meldeplikt i hvitvaskingsregelverket. Det er imidlertid ikke åpenbart at registeret kan pålegges å fastsette slike regler dersom registeret ikke selv ønsker det.

Kredittilsynet er av den oppfatning at det bør vurderes hvorvidt verdipapirregistre skal underlegges hvitvaskingsregelverket dersom

1. registeret ønsker å benytte eksterne registerførere som ikke er underlagt hvitvaskingsregelverket, eller

2. registeret selv utfører kontoførertjenester.»

5.10.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at det ikke er en forpliktelse etter direktivet å inkludere verdipapirregistre i hvitvaskingsregelverket. Det vises imidlertid til hvitvaskingsdirektivet artikkel 12, der det fremgår at medlemsstatene skal påse at hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende for andre virksomheter dersom disse utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking av penger, jf. omtale i punkt 5.1 ovenfor. Det må foretas en konkret vurdering av denne risikoen. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen pliktene påfører virksomheten og personvernet for den enkelte.

Når det gjelder hvitvaskingsreglenes anvendelse for verdipapirregistre, uttalte departementet i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) om lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) (s. 96) følgende:

«Flertallet i utvalget legger til grunn av departementet skal vurdere hvorvidt hvitvaskingsbestemmelsene i finansvl. § 2-17 skal gjøres gjeldende overfor verdipapirregistre. Etter gjeldende regler er ikke VPS underlagt reglene om tiltak mot hvitvasking av penger. Bakgrunnen for dette er at all kontakt mellom den enkelte investor og VPS skjer gjennom en kontofører. Dersom et verdipapirregister eventuelt skulle ha direkte kontakt med investorer er det departementets foreløpige vurdering at hvitvaskingsreglene bør gjelde.»

Finanskomiteen sluttet seg til departementets vurdering, jf. Innst. O. nr. 47 (2001-2002) punkt 9.4.1.

Etter den opphevede verdipapirsentralloven § 3-1 var alle foretak som kunne opptre som kontoførere omfattet av hvitvaskingsreglene (dette gjaldt bl.a. banker, Norges Bank, enkelte verdipapirforetak og kredittforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond). Verdipapirregisterloven trådte i kraft 1. januar 2003. Etter verdipapirregisterloven § 6-5 fastsetter verdipapirregisteret selv regler om bl.a. bruk av eksterne kontoførere. I tillegg kan registeret selv være kontofører. Slike regler skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 1-2. Kredittilsynet har ved brev 18. desember 2002 godkjent utfyllende regler for Verdipapirsentralen ASA, jf. verdipapirregisterloven § 1-2. Godkjennelsen ble gitt med bl.a. følgende vilkår:

«Før VPS selv og foretak som ikke er omfattet av hvitvaskingsforskriften eller tilsvarende regler etter sitt hjemlands rett kan være kontofører i VPS, skal VPS fremlegge for godkjenning regler for legitimasjonskontroll mv etter hvitvaskingsforskriften som skal gjelde for VPS selv som kontofører og eventuelle andre kontoførere som ikke er underlagt hvitvaskingsforskriften eller tilsvarende regler etter sitt hjemlands rett.»

VPS har i sin høringsuttalelse bedt om at problemstillingen utredes nærmere før hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende for verdipapirregistre. Departementet er i utgangspunktet enig i at lovens anvendelse for verdipapirregistre reiser enkelte særlige spørsmål. Departementet viser imidlertid til at kontoførere i den nye Verdipapirsentralen ASA allerede er underlagt hvitvaskingsreglene gjennom Kredittilsynets nevnte vilkår. Av hensyn til rettsenhet og forutberegnelighet for eventuelle andre søkere om å etablere verdipapirregistre, mener departementet at hvitvaskingsreglenes anvendelse for verdipapirregistre bør lovfestes. Det vises til lovforslaget § 4 første ledd nr. 10.

5.11 Regulerte markeder (børser og autoriserte markedsplasser)

5.11.1 Gjeldende rett

Børser og autoriserte markedsplasser er ikke underlagt hvitvaskingsreglene etter gjeldende rett.

5.11.2 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet har reist spørsmål om det bør gis hjemmel til at det i forskrift kan fastsettes i hvilken grad hvitvaskingsreglene skal gjelde for børser og autoriserte markedsplasser. Kredittilsynet uttaler bl.a.:

«Børser er normalt ikke første linje i forhold til hvitvasking. Det gjeldende lovverket, og endringer ventet i relativt nær fremtid, kan likevel vise et behov for at hvitvaskingsregelverket får anvendelse også for regulerte markeder. I første rekke vil antakelig en plikt til å rapportere evt mistenkelige transaksjoner og situasjoner være aktuelt. Det kan imidlertid også vise seg å være et behov for at også andre deler av dette regelverket bør gjøres virksomt for disse foretakene. Kredittilsynet vil peke på noen momenter som kan medføre «hull» i et mer omfattende system, dersom regulerte markeder unntas fra loven.

• Det følger av børsloven (bl) § 5-4 (jf også for Oslo Børs også Norex Member Rules pkt 4.2) at andre enn verdipapirforetak kan være medlem av norsk børs. Det følger av forarbeidene (Ot prp nr 73 (1999-2000) s 108 annen spalte nederst) at også enkeltpersoner kan bli børsmedlem, herunder foretak og personer hjemmehørende i land i og utenfor EØS-området.

• Børsen kan ta opp til notering finansielle instrumenter der utsteder et hjemmehørende i utlandet, også i stater utenfor EØS, jf bl § 5-6.

• Den nye verdipapirregistreringsloven (vprl) § 3-1 åpner for at finansielle instrumenter kan registreres i andre registre med konsesjon iht vprl enn VPS, også i registre hjemmehørende i land utenfor EØS. Det kan også vises til at forslaget til nytt Investeringstjenestedirektiv (ISD) i artikkel 29 og 40 forutsetter at sentrale motparter og verdipapirregistre som norske børser vil være tilknyttet kan være lokalisert i ulike EØS-land. Det er uklart hvorvidt dette også åpner for en rett til å bruke slike motparter i land utenfor EØS.

Etter Kredittilsynets vurdering vil delingen av verdipapirtransaksjonskjeden på flere ulike land som momentene over muliggjør, etter omstendighetene kunne medføre at enkelte aktører slipper unna hvitvaskingsrutiner. Dette gjelder desto mer i forhold til handel over regulerte markedsplasser for varederivater, der mellommennene verken er underlagt konsesjonskrav eller hvitvaskingsforskriften. Reglene for autoriserte markedsplasser er gjennomgående enda videre enn for børser.

Et utkast til nytt ISD-direktiv er ventet vedtatt rundt årsskiftet 2002 - 2003. Det er ikke avklart hvordan det nye direktivet vil lyde, og enda mindre vurdert hvilken betydning dette kan få i forhold til bla hvitvaskingsregelverket. Det er derfor ikke mulig nå å vurdere i hvilken utstrekning hvitvaskingsregimet innenfor EØS vil være tilstrekkelig også dersom børser og autoriserte markedsplasser holdes utenfor en lov om hvitvasking. Den mulighet for deling på flere land av de ulike ledd i verdipapirkjeden i den enkelte transaksjon kan derfor vise seg å åpne for «hull» i hvitvaskingssystemet. Denne muligheten bør etter Kredittilsynets vurdering møtes med er forskriftshjemmel, der departementet kan fastsette i hvilken grad hvitvaskingsregelverket også skal gjøres gjeldende for børser og autoriserte markedsplasser.

Store verdier kan flyttes over de regulerte markedsplassene, og markedene kan slik sett være egnede arenaer for hvitvasking. Markedsplassene forutsettes å ha markedsovervåkingssystemer, og Kredittilsynet antar at plikt for denne overvåkingen til også å ha fokus på hvitvasking vil være egnet til å bidra til å realisere formålene med hvitvaskingsregelverket. Avslutningsvis nevner Kredittilsynet at en plikt for regulerte markeder til å melde om mistenkelige forhold direkte til Økokrim er mer egnet til å effektivisere de forebyggende tiltak mot hvitvasking, enn en regel om at meldinger sendes via Kredittilsynet.»

5.11.3 Departementets vurdering

Departementet er ikke kjent med at internasjonale forpliktelser eller erfaringer anbefaler at regulerte markeder skal underlegges hvitvaskingsreglene. Etter hvitvaskingsdirektivet artikkel 12 skal imidlertid medlemsstatene påse at hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende for andre virksomheter dersom disse utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking av penger, jf. omtale i punkt 5.1 ovenfor. Det må foretas en konkret risikovurdering. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen pliktene påfører virksomheten og personvernet for den enkelte.

Kredittilsynet har bl.a. pekt på at andre enn verdipapirforetak kan være medlem av norsk børs, herunder enkeltpersoner og foretak og personer hjemmehørende i andre land og i land utenfor EØS-området. Det er videre ikke et krav at pengeoppgjøret skal skje gjennom en norsk bank. Etter departementets syn vil dette kunne innebære at handel på børser kan brukes som ledd i å skjule opprinnelsen til utbytte.

Etter departementets vurdering bør imidlertid konsekvensene av forslaget og utformingen av pliktene utredes noe nærmere, jf. bl.a. tilknytning til endringer i investeringstjenestedirektivet (ISD-direktivet). Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel til å underlegge regulerte markeder hvitvaskingsloven. Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.

5.12 Lovens anvendelse for ansatte mv.

5.12.1 Gjeldende rett

Pliktene etter finansvl. § 2-17 gjelder «finansinstitusjoner». Det er imidlertid fastsatt at enkelte av pliktene i bestemmelsen også gjelder for institusjonens tjenestemenn, jf. første ledd annet punktum, tredje ledd tredje punktum og fjerde ledd annet punktum.

Dette er en oppfølgning av hvitvaskingsdirektivet, som i artikkel 6 (rapporteringsplikt), 8 (taushetsplikt om rapporteringen overfor innrapporterte) og 9 (rapportering er ikke brudd på taushetsplikt) eksplisitt nevner at pliktene også gjelder for styremedlemmer og ansatte.

5.12.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår i lovutkastet § 1 første ledd og annet ledd at loven skal gjelde for nærmere angitte «fysiske og juridiske personer, deres ansatte og enhver som utfører funksjoner på deres vegne». I tillegg til dette, tilføyes i forslagets annet ledd «i utøvelsen av deres virke».

I punkt 4.3.2 i rapporten uttaler arbeidsgruppen følgende om regelverkets anvendelse for ansatte i forbindelse med revisorer og regnskapsførere:

«Det er ikke bare ansatte med utdannelse som revisorer eller regnskapsførere som omfattes, men alle ansatte i en virksomhet som nevnt i lovforslaget § 1 annet ledd nr. 1, som har en funksjon som medfører at de innehar opplysninger som kan gi mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering.»

5.12.3 Høringsinstansenes merknader

Når det gjelder utformingen av lovutkastet § 1, uttaler NARF:

«Vi har merket oss at første og annet ledd, begges første setning, avviker fra hverandre ved at det i annet ledd er tilføyd at lovens anvendelse gjelder de nevnte personer «i utøvelsen av deres virke». Vi er usikre på om dette er oppstått som følge av en inkurie eller ment som en materiell forskjell, herunder hvordan forskjellen i tilfelle er ment å bli forstått. Dersom vår forståelse er riktig, mener vi imidlertid at lovanvendelsen for begge hovedgrupper av rapporteringspliktige, dvs både innenfor og utenfor finansiell sektor, bør avgrenses til å gjelde i forhold til «utøvelsen av deres virke».»

NARF har også reist spørsmål ved om det er hensiktsmessig at ansatte anses som rapporteringspliktige, og uttaler:

«Lovens anvendelse er for øvrig sagt å gjelde de juridiske personenes ansatte generelt. Etter vår mening kan det stilles spørsmål ved om det er riktig å ansvarliggjøre alle ansatte direkte. For vår bransje - de eksterne regnskapsførerne - er det f eks slik at det på alle oppdrag skal utpekes en oppdragsansvarlig, og denne må være autorisert. Funksjonen som oppdragsansvarlig innebærer blant annet at vedkommende må føre intern kontroll med arbeidet mv til de eventuelle ikke-autoriserte medarbeiderne som bistår i oppdragsutførelsen (jf standard for god regnskapsføringsskikk). I en slik setting mener vi det vil være hensiktsmessig dersom rapporteringsplikten i henhold til loven begrenses til den enkelte oppdragsansvarlige. Det vil i så fall være den oppdragsansvarliges oppgave å tilrettelegge for og etablere rutiner som sikrer intern rapportering fra medarbeiderne på oppdraget, og da på en slik måte at intensjonen i hvitvaskingsloven oppfylles som forutsatt. Etter dette vil vi altså be om at departementet vurderer anvendelsesområdet med hensyn til de ansatte, for om mulig å tilpasse det i tråd med den beskrivelsen som er gitt her. Det tilføyes for øvrig for ordens skyld at revisorene er i tilsvarende situasjon som regnskapsførerne med hensyn til oppdragsansvar, dvs for dem slik at oppdragsansvarlig må være registrert/statsautorisert revisor.»

5.12.4 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at hensikten med tilføyelsen «i utøvelsen av deres virke» i lovutkastet § 1 annet ledd er å avgrense rekkevidden av reglene for «fysiske personer» til å gjelde under utøvelsen av deres profesjoner. En tilsvarende avgrensing er ikke relevant for juridiske personer. Departementet viser for øvrig til at dette er i samsvar med direktivets ordlyd. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag på dette punktet.

Etter gjeldende rett er legitimasjonsplikten, undersøkelsesplikten og plikt til å oversende ytterligere opplysninger til ØKOKRIM gjort tilsvarende gjeldende for «tjenestemenn», jf. finansvl. § 2-17. Departementet mener at det er hensiktsmessig å videreføre gjeldende avgrensninger mht. til hvilke plikter som skal gjelde direkte for ansatte etter den nye loven. Det vises bl.a. til at flere av pliktene etter loven retter seg direkte mot foretaket eller virksomheten som sådan, for eksempel etablering av kontrollrutiner. Dette er også i tråd med direktivet. Departementet slutter seg således ikke til NARFs uttalelse om at rapporteringsplikten bør begrenses til oppdragsansvarlig.