1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Straffelovgivningen består av to hoveddeler: bestemmelser om de enkelte straffbare handlingene (den spesielle del) og alminnelige bestemmelser som gjelder for alle eller de fleste straffebudene (den alminnelige del). Sentrale emner i den alminnelige delen er hvilke generelle vilkår som må være oppfylt for å kunne straffe (som for eksempel krav om subjektiv skyld) og hvilke reaksjoner (hva slags straff) som kan ilegges den skyldige. Den spesielle delen inneholder de enkelte straffebudene, for eksempel om seksuallovbrudd og vinningslovbrudd.

Den alminnelige delen i den nye straffeloven ble vedtatt som lov 20. mai 2005 nr. 28. Denne proposisjonen inneholder det første av to lovforslag om den spesielle delen i straffeloven 2005, samt enkelte endringer i den alminnelige delen. Bestemmelser om straff finnes også i annen lovgivning. Behovet for å endre annen lovgivning vil i hovedsak bli behandlet i den andre delproposisjonen, som departementet tar sikte på å fremme i løpet av 2008.

Arbeidet med den spesielle delen reiser spørsmål om hvordan straffebestemmelsene skal utformes. En del grunnleggende valg ble truffet i arbeidet med den alminnelige delen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) om lov om straff (straffeloven), men noen spørsmål gjenstår og er drøftet i kapittel 2. Et hovedsynspunkt er at straffebestemmelsene bør utformes slik at de blir mer tilgjengelige enn i dag.

Folkerettslige forpliktelser setter i stadig større grad premisser for vurderingene av hvilke handlinger som skal kunne straffes, og for hvor streng straff som skal kunne anvendes. Denne utviklingen setter særlig sitt preg på kapittel 16 om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten og kapittel 18 om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Spørsmålene dette reiser, er drøftet i kapittel 3 om internasjonaliseringen av straffelovgivningen.

Departementet signaliserer en mer utstrakt bruk av spesialiserte straffebud, dvs. bestemmelser som utformes slik at de ligger tettere opp til det internasjonale instrumentet de skal gjennomføre. Dette sikrer en lojal gjennomføring og bidrar til at straffansvaret ikke favner unødig vidt. For eksempel kan det være bedre å utforme et spesialisert og avgrenset forbud mot rekruttering til terrorhandlinger, enn å foreslå en generell bestemmelse om straff for rekruttering til straffbare handlinger.

Norsk straffelovgivning inneholder ikke i dag alminnelige bestemmelser om hvilke forhold det skal legges vekt på ved utmålingen av straff. Straffutmålingen skjer i dag på bakgrunn av en straffutmålingstradisjon i rettspraksis. Selv om hvert tilfelle må vurderes konkret, har det utkrystallisert seg momenter som generelt kommer i betraktning når domstolene utmåler straffen. Som varslet i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 371 foreslår departementet å lovfeste slike skjerpende og formildende omstendigheter i straffutmålingen, se forslaget til §§ 77 og 78 og kapittel 4. Hovedformålet er å gjøre straffeloven mer informativ og tilgjengelig. Det er også positivt om en kodifisering kan bidra til å opprettholde og kanskje styrke en ensartet straffutmåling i likeartede saker.

Forslaget kodifiserer i all hovedsak gjeldende rett. Oppregningen av straffutmålingsmomentene er ikke uttømmende, og har ikke forrang foran andre relevante momenter. De er av en slik karakter at de normalt skal tillegges betydning ved straffutmålingen, med mindre særlige grunner tilsier noe annet.

Departementet løfter særlig frem som en skjerpende omstendighet at en straffbar handling er motivert av fordommer og hat («hatmotiverte lovbrudd» eller «hatkriminalitet»). Slike handlinger angriper menneskers rett til en trygg livsutfoldelse uavhengig av overbevisning, utseende, opprinnelse eller seksuelle preferanser. Hatmotivert kriminalitet skaper frykt og begrensninger i livsutfoldelsen ikke bare hos dem som er direkte rammet, men også hos andre som er i en liknende situasjon. Slike straffbare handlinger mener departementet det må reageres strengere mot enn i dag, og foreslår en bestemmelse om at det skal tas i betraktning som straffskjerpende at lovbruddet har bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern. En målsetting om et bedre vern mot hatkriminalitet ligger også bak forslagene om å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i kretsen av grupper som er gitt et særskilt vern i bestemmelsene om straff for tortur (§ 174), hatefulle ytringer (§ 185) og diskriminering (§ 186). Ønsket om en mer effektiv bekjempelse av hatkriminalitet vil bli fulgt opp også i den neste proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005.

Kapittel 4 inneholder også et forslag til § 29 nytt annet ledd om at det ved ilegging av flere strafferettslige reaksjoner skal ses til at den samlede reaksjonen er rimelig sett hen til lovbruddet. Bestemmelsen lovfester Høyesteretts praksis, og er ikke ment å endre gjeldende rett.

Departementet foreslår et eget kapittel i loven (kapittel 16) med bestemmelser om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, se kapittel 5 i proposisjonen her. Bakgrunnen for bestemmelsene er i første rekke opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen. Vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen, Roma-vedtektene 17. juli 1998, er basert på at det i utgangspunktet er statene selv som skal strafforfølge disse alvorlige forbrytelsene. Bare der den aktuelle staten ikke kan eller vil gjøre det, skal Den internasjonale straffedomstolen behandle saken (artikkel 17). Norsk straffelovgivning bør derfor gjøre det mulig for norske domstoler å straffedømme for de samme forbrytelsene som Den internasjonale straffedomstolen kan pådømme. Straffeloven 1902 og den militære straffelov dekker allerede de handlingene som regnes som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser (med noen unntak). Men disse forbrytelsene utgjør ikke egne forbrytelseskategorier hvor de forhold som gjør at forbrytelsene regnes som henholdsvis folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, inngår i definisjonen.

De tre forbrytelseskategoriene overlapper hverandre delvis når det gjelder hvilke handlinger som omfattes. Det som særlig skiller dem fra hverandre, er sammenhengen de inngår i. Folkemord er drap, grove legemskrenkelser mv. begått med hensikt om helt eller delvis å utrydde en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Forbrytelser mot menneskeheten er drap eller andre grove forbrytelser som inngår som et ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning. Krigsforbrytelser er drap av sivile og andre ikke-stridende og andre alvorlige krenkelser av den internasjonale humanitærretten i forbindelse med en væpnet konflikt. De groveste av disse forbrytelsene skal kunne straffes med fengsel inntil 30 år.

Det skal etter forslaget være en krigsforbrytelse å rekruttere eller bruke barn i væpnede styrker. Etter Roma-vedtektene og folkerettslig sedvane er aldersgrensen 15 år. I forslaget er aldersgrensen 18 år.

Det foreslås også at forbund om og oppfordring til å begå folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser skal være straffbart, og en egen bestemmelse om ansvar for overordnede som kunne ha forhindret overgrepene.

I lys av høringen har departementet vurdert om det er forenlig med Grunnloven § 97 å la de nye bestemmelsene få anvendelse på handlinger som er begått før loven er satt i kraft. Grunnloven § 97 forbyr å sette straff for en handling som ikke var straffbar på gjerningstidspunktet. Den forbyr også å oppstille en strengere straff enn det som gjaldt da handlingen ble begått. Det kan spørres om tilbakevirkning for disse reglene likevel ikke kan regnes som ulovlig fordi folkemord mv. er forbudt etter folkeretten. Departementet finner spørsmålet tvilsomt. Det foreslås at de nye reglene skal gjelde for handlinger som allerede er begått, men bare dersom handlingen på gjerningstidspunktet var straffbar etter de dagjeldende reglene. Handlingene skal dessuten ikke kunne straffes strengere enn etter reglene som gjaldt på gjerningstidspunktet.

Straffansvar for folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse som ikke allerede er foreldet når kapittel 16 settes i kraft, foreldes ikke dersom den øvre strafferammen minst er fengsel i 15 år eller mer. Det foreslås dessuten å endre utleveringsloven slik at det blir adgang til å utlevere personer som er tiltalt eller dømt for slike lovbrudd selv om straffansvaret allerede er foreldet etter norsk rett.

Det er ønskelig at de nye reglene i dette kapitlet kan settes i kraft på et tidligere tidspunkt enn straffeloven 2005 samlet sett. Det foreslås derfor at den alminnelige delen skal settes i kraft for så vidt gjelder kapittel 16 så tidlig som mulig etter at Stortinget har behandlet proposisjonen.

Forslaget til kapittel 17 i loven inneholder bestemmelser til vern om rikets selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser, se kapittel 6 nedenfor. Kapitlet vil avløse straffeloven 1902 kapittel 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og kapittel 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode. Forslagene følger opp NOU 2003: 18 Rikets sikkerhet.

Trusselbildet har endret seg siden kapittel 8 og 9 ble vedtatt i 1902 og revidert i 1950. Kapittel 8 og 9 retter seg mot krig, okkupasjon, tradisjonell spionasje og angrep på de sentrale statsmaktene. De tradisjonelle truslene mot rikets sikkerhet er de siste tiårene svekket og supplert med andre typer trusler, særlig i form av fare for terrorangrep og terrorrelaterte handlinger rettet mot vesentlig infrastruktur. Forslagene i kapitlet her må derfor leses i lys av forslagene til et eget kapittel om terrorhandlinger (kapittel 18).

I forslaget til kapittel 17 er straffebudene delt inn etter følgende krenkelser: straff for krenkelse av Norges selvstendighet og fred, av Norges statsforfatning, angrep på de høyeste statsorganenes og andre viktige samfunnsinstitusjoners virksomhet, landssvik, ulovlig etterretningsvirksomhet, avsløring av statshemmeligheter, privat militær virksomhet og deltakelse mv. i en voldelig sammenslutning med politiske mål. Straffebudene er gjennomgående delt i vanlig og grov krenkelse. Bortsett fra avsløring av en statshemmelighet, der også uaktsomhet rammes, er bare forsettlige overtredelser straffbare.

Det er et gjennomgående trekk ved lovforslagene at de verner flere grunnleggende nasjonale interesser enn straffeloven 1902 kapittel 8 og 9. For eksempel er sentral infrastruktur og norske naturressurser vernet i større grad enn i dag, se forslaget til bestemmelser om straff for ulovlig etterretning og avsløring av statshemmeligheter, jf. §§ 121 – 126. I tillegg er flere bestemmelser gjort om til faredelikter, slik at straffansvar inntrer allerede når det er skapt en fare for at en virkning skal inntre. For eksempel er det i forslaget til straffebud som retter seg mot krenkelser av Norges selvstendighet tilstrekkelig for straff at det er skapt fare for at selvstendigheten krenkes, se § 111.

Departementet foreslår i likhet med Straffelovkommisjonen og Lund-utvalget ikke minstestraffer i dette kapitlet. Forslaget om å oppheve minstestraffene i straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 er i tråd med departementets generelle holdning til bruk av minstestraffer, se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 136 flg.

Departementet går inn for å videreføre straffeloven 1902 § 104 a annet ledd, se forslaget til § 129 om straff for deltakelse mv. i en voldelig sammenslutning med politiske mål. Forslaget snevrer inn det straffbare ved at det stilles kvalifiserte krav til de ulovlige virkemidler sammenslutningen må være villig til å ta i bruk for å nå sine mål. Det er et vilkår for straffansvar at sammenslutningen har til formål ved grovt skadeverk, sabotasje, vold eller tvang eller ved trusler om dette å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Straffansvar er som i dag betinget av at sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Medvirkning skal fortsatt ikke være straffbart. Brudd på bestemmelsen straffes med fengsel inntil 6 år.

Straffansvar for terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger er regulert i forslaget til kapittel 18 i loven, se kapittel 8 nedenfor. Også slik kriminalitet må bekjempes på rettsstatens grunn, med rettsstatens midler og innenfor de rammene som menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsgarantier trekker opp.

Lovforslaget som legges frem bygger videre på norske og felleseuropeiske rettsprinsipper. Sett under ett medfører forslaget bare en beskjeden nykriminalisering. De fleste handlingene ville også blitt rammet av straffeloven 1902. Forslaget inneholder imidlertid mer spesialiserte og eksplisitte straffebestemmelser som gjør straffansvaret for terrorhandlinger og ikke minst terrorrelaterte handlinger mer synlig.

Å vie et eget kapittel i straffeloven 2005 til terrorhandlinger gjenspeiler at faren for slike handlinger har kommet i forgrunnen for de mer tradisjonelle truslene mot rikets indre og ytre sikkerhet i form av fare for krig og okkupasjon. De folkerettslige forpliktelsene på dette området er dessuten så omfattende og komplekse at det er hensiktsmessig å gjennomføre dem i et eget kapittel. Også straffeloven 1902 inneholder bestemmelser som retter seg mot terrorhandlinger, se særlig §§ 147 a og 147 b, men departementet foreslår flere lovendringer for å gjennomføre nye internasjonale forpliktelser som påhviler Norge som ledd i det internasjonale samarbeidet for å bekjempe terrorisme. Særlig sentral er Europarådets konvensjon om forebygging av terrorisme (2005), som ligger til grunn for flere bestemmelser i forslaget som nå legges frem.

Departementet går inn for å videreføre definisjonen av terrorhandlinger i straffeloven 1902 § 147 a, likevel slik at definisjonen snevres inn ved at dagens vilkår om terrorforsett erstattes med et vilkår om terrorhensikt. Etter departementets forslag vil visse særlig alvorlige straffbare handlinger være å anse som terrorhandlinger dersom de er begått med en særlig hensikt, såkalt terrorhensikt. Innholdet i dette subjektive skyldkravet gjenspeiler at målet med terrorhandlinger er å skape kaos eller frykt eller å påvirke avgjørelser.

En terrorhandling skal fortsatt kunne straffes med fengsel inntil 21 år. Nytt er at grove terrorhandlinger skal kunne straffes med fengsel inntil 30 år.

Med terrorrelaterte handlinger siktes det til handlinger som har en tilknytning til selve terrorhandlingene, men som det ikke er naturlig å karakterisere som terrorhandlinger i seg selv. Eksempler på dette er finansiering av terrorhandlinger, trusler og forbund om terrorhandlinger og visse former for forberedelse av terrorhandlinger. Det siste omfatter ikke bare oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger, men også ulovlig befatning med farlige stoffer som egner seg spesielt godt til å bli anvendt i terrorhandlinger, som for eksempel kjernefysisk og radioaktivt materiale. Slike terrorrelaterte handlinger står i en sammenheng med terrorhandlingene som gjør det hensiktsmessig å regulere dem i ett og samme kapittel. Dette gjenspeiler at de folkerettslige forpliktelsene foretar denne koblingen.

Det fremmes videre forslag om et strengere straffansvar for ulovlig transport og annen befatning med masseødeleggelsesvåpen.

Det fremmes ikke forslag om utvidet adgang til å bruke skjulte tvangsmidler eller andre metoder for å bekjempe terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. I stedet er tiden inne for å vurdere om den gjeldende lovgivningen på dette området i praksis oppfyller lovgivernes intensjoner, og om hensynet til personvern og rettssikkerhet er tilstrekkelig varetatt. Departementet vil oppnevne et eget utvalg for å foreta disse vurderingene.

Forslaget til kapittel 19 i straffeloven 2005 inneholder bestemmelser om vern av den offentlige myndighet og tilliten til den, se kapittel 9 nedenfor. Forslaget bygger særlig på Straffelovkommisjonens kapittel 19 om vern av offentlig myndighet og deler av kommisjonens kapittel 18. Blant annet foreslås det straffebud om valgordningen, om kjøp og salg av stemmer, uberettiget valgdeltakelse og etterfølgende påvirkning av valgresultatene.

I hovedsak videreføres gjeldende rett om straff for valgfusk. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at regler om krenking av valgordningen bør reserveres for valg som er av sentral betydning for det demokratiske styre og myndighetsutøvelse på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Med dette menes offentlige valg, dvs. valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer, Sametinget og nasjonale og lokale folkeavstemninger. For andre valg er det tilstrekkelig å reagere med straff etter en eller flere generelle bestemmelser som rammer for eksempel tvang eller trusler, korrupsjon, dokumentfalsk eller manipulasjon av datainformasjon. Det gjøres dessuten klart at valgkampløfter og argumentasjon for å påvirke velgernes stemmegivning ikke rammes av straff, selv om påstandene fremstår som svært urealistiske.

I tillegg foreslås det bestemmelser som viderefører straffeloven 1902 §§ 127 (vold mot offentlig tjenestemann), 128 (trusler mot offentlig tjenestemann) og 326 (forulemping og hindring av offentlig tjenestemann). «Offentlig tjenestemann» avgrenses til «enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling». Dette medfører at bestemmelsene får et noe snevrere anvendelsesområde enn i dag. Departementet vil som ledd i det videre arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005 sørge for at grupper som nyter et særskilt vern i dag, men som mister det som en følge av en snevrere definisjon av uttrykket offentlig tjenestemann, får et tilstrekkelig vern på annen måte – for eksempel gjennom særskilte straffebud i kapitlene om vern av liv, legeme og helse og vern av frihet og fred.

Forslaget til bestemmelser om motarbeiding av rettsvesenet viderefører i det vesentlige gjeldende rett, jf. særlig straffeloven 1902 § 132 a. Det samme gjelder bestemmelsene som verner offentlig myndighetsutøving ved å sette straff for blant annet ulovlig utøving av offentlig myndighet og for den som utøver yrke eller virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse eller autorisasjon.

Videre foreslås det som i dag straff for ulike former for hindring av tvangsfullbyrding og for krenking av forbud nedlagt i dom.

Tilliten til offentlig myndighetsutøving vernes i forslaget til kapittel 19 gjennom tre generelle bestemmelser om straff for tjenestefeil og misbruk av offentlig myndighet. Straffebudene er modernisert og forenklet sammenholdt med de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 1902. Straffansvaret er begrenset til å gjelde handlinger begått i tilknytning til utøving av offentlig myndighet. Dersom en offentlig ansatt begår en straffbar handling som ikke har tilknytning til utøving av offentlig myndighet, må han bedømmes etter de alminnelige straffebestemmelsene som måtte gjelde for overtredelsen. Gjerningspersonens stilling kan eventuelt tillegges vekt i skjerpende retning. Dersom en offentlig ansatt begår en klanderverdig handling som ikke har tilknytning til utøving av offentlig myndighet og som ikke ellers er straffbar, mener departementet at det ikke er nødvendig å reagere med straff alene fordi gjerningspersonen er offentlig tjenestemann. Arbeidsgiveren kan eventuelt reagere tjenstlig.

Forslaget viderefører straffansvaret for tortur og oppfyller forpliktelsene i FNs torturkonvensjon. Etter forslaget kan en offentlig tjenestemann som påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte av nærmere angitte grunner, straffes strengere enn etter de alminnelige bestemmelsene om legemskrenkelser mv. Departementet går inn for å utvide straffansvaret slik at torturbestemmelsen ikke bare rammer offentlige tjenestemenn slik dette begrepet er brukt ellers i kapittel 19, men enhver som engasjert av stat, fylkeskommune eller kommune for å utføre tjeneste eller arbeid. I tillegg foreslås det at kretsen av vernede grupper utvides til også å omfatte personer med nedsatt funksjonsevne. Denne generelle torturbestemmelsen kommer i tillegg til mer spesialiserte bestemmelser om tortur i loven kapittel 16.

Forslaget til kapittel 20 i straffeloven 2005 inneholder forslag til bestemmelser om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet, se kapittel 10. Kapitlet omhandler i hovedsak forslag til straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 13 om forbrytelser mot den alminnelige orden og fred og kapittel 35 om forseelser mot den alminnelige orden og fred.

Generelt kan det sies at bestemmelsene i kapittel 20 verner om flere ulike interesser – liv, helse, offentlig samkvem og eiendom. Hovedbegrunnelsen bak plasseringen av bestemmelsene i ett og samme kapittel er det ordensmessige aspektet ved dem. Kapitlet bygger på Straffelovkommisjonens kapittel 20 om vern av den offentlige ro og orden, men det er foreslått flere endringer i forhold til kommisjonens lovskisse. Viktigst er at departementet ikke følger opp forslaget om et eget kapittel om generelle bestemmelser som rammer forebygging av andre straffbare handlinger, jf. delutredning VII side 302 flg. I stedet foreslår departementet at bestemmelsene i denne kapittelskissen fra kommisjonen plasseres i andre kapitler sammen med bestemmelsene som forberedelseshandlingene knytter seg til. I kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet foreslår departementet derfor å ta inn også straffebudene om bæring av våpen på offentlig sted, uforsvarlig omgang og ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff, offentlige oppfordringer om å begå straffbare handlinger og brudd på plikt til å avverge straffbare forhold. Kapittel 20 viderefører også bestemmelser fra andre kapitler i straffeloven 1902, nærmere bestemt § 95 annet ledd, §§ 151 og 159 jf. § 151 b (anslag mot infrastrukturen og forbund om anslag mot infrastrukturen) samt § 162 c (forbund om alvorlig organisert kriminalitet). Dette er bestemmelser om hvilke avvik fra spillereglene en aksepterer i en demokratisk rettsstat, og som passer inn i et kapittel om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene i straffeloven 1902 som verner sårbare grupper mot hatefulle ytringer og diskriminering, jf. §§ 135 a og 349 a, og går dessuten inn for å utvide vernet til også å omfatte personer med nedsatt funksjonsevne.

Forslaget som nå legges frem har ingen nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser, se kapittel 11. Ikraftsettingen av straffeloven 2005 vil kreve noe ressurser til blant annet opplæring og tilpasning av IKT-løsninger. Dette vil departementet komme tilbake til i den andre proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005, som etter planen vil bli lagt frem i løpet av 2008.

Forslaget som nå legges frem gjør, bortsett fra §§ 77 og 78 om skjerpende og formildende omstendigheter, bare endringer i den alminnelige delen i 2005 i den grad det er behov for å tilpasse den til de øvrige lovforslagene i proposisjonen her. Departementet vil imidlertid i 2008 legge frem en stortingsmelding om kriminalomsorgen. En overordnet målsetting for meldingen er å forsterke innsatsen for å finne alternativer til fengsel og å bli mer effektive i forhold til rehabilitering. Stortingsmeldingen vil videreføre målsettingen om en effektiv beskyttelse av samfunnet innenfor rammen av en human og fleksibel straffeforfølgning og straffegjennomføring. Meldingen kan initere ytterligere endringer i den alminnelige delen i straffeloven 2005. Dette vil departementet i tilfelle komme tilbake til.