10 Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet

10.1 Innledning

Kapitlet omhandler i hovedsak forslag til straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 13 om forbrytelser mot den alminnelige orden og fred og kapittel 35 om forseelser mot den alminnelige orden og fred.

Generelt kan det sies at bestemmelsene verner om flere ulike interesser – liv, helse, offentlig samkvem, eiendom – mv. Hovedbegrunnelsen bak plasseringen av bestemmelsene er det ordensmessige aspektet ved overtredelsene. Kapitlet svarer til Straffelovkommisjonens kapittel 20 om vern av den offentlige ro og orden, men det er gjort flere endringer i forhold til kommisjonens lovskisse. Viktigst er at departementet ikke følger opp kommisjonens forslag om et eget kapittel (21) om generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger, jf. delutredning VII side 302 flg. I stedet foreslår departementet at bestemmelsene i denne kapittelskissen fra kommisjonen plasseres i andre kapitler sammen med bestemmelsene som forberedelseshandlingene knytter seg til. I kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet foreslår departementet derfor å ta inn også straffebudene om bæring av våpen på offentlig sted, uforsvarlig omgang og ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff, oppfordring til en straffbar handling og brudd på plikt til å avverge straffbare forhold.

I motsetning til kommisjonen foreslår departementet at kapitlet om vern av offentlig ro, orden og sikkerhet ikke skal inneholde bestemmelser om kapring. Departementet foreslår i stedet at slike straffebud innarbeides i kapittel 18 om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Tilsvarende foreslås at bestemmelser om anslag mot sikkerheten i luftfarten og ved flyplasser, på skip eller plattformer, innarbeides i kapittel 18. I kapittel 20 inntas imidlertid en bestemmelse om forstyrrelse av den sikre drift av jernbane og buss, jf. straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e.

Kapittel 20 inneholder også bestemmelser fra andre kapitler i straffeloven 1902, nærmere bestemt straffeloven 1902 § 95 annet ledd, §§ 151 og 159 jf. 151 b (anslag mot infrastrukturen og forbund om anslag mot infrastrukturen), § 162 c (forbund om alvorlig organisert kriminalitet) samt § 340 (unnlatt varsling om funn av bortkommet barn mv.). Dette er bestemmelser om hvilke avvik fra spillereglene en aksepterer i en demokratisk rettsstat, og som passer inn i et kapittel om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet.

10.2 Alminnelige ordensforstyrrelser

Straffeloven 1902 § 350 rammer ulike former for ordensforstyrrelser. Etter første ledd må forstyrrelsen ha skjedd ved «slagsmål, støy eller annen utilbørlig atferd». Bokstav a rammer forstyrrelse av den alminnelige fred og orden, bokstav b forstyrrelse av den lovlige ferdsel, bokstav c forstyrrelse av omgivelsenes nattero, mens bokstav d retter seg mot den som forstyrrer omgivelsene på et sted hvor vedkommende uberettiget forblir, tross pålegg om å fjerne seg. Annet ledd rammer den som i selvforskyldt rus forulemper eller volder fare for andre. Medvirkning er straffbar, jf. tredje ledd. Straffen er bot eller fengsel inntil to måneder.

Bestemmelsen fikk sin nåværende form etter vesentlige endringer ved lov 21. desember 2005 nr. 131, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005), Ot.prp. nr. 15 (2005–2006) og Innst. O. nr. 10 (2005–2006). Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2006 og fulgte opp Straffelovkommisjonens forslag om å slå sammen bestemmelsene i løsgjengerloven § 17 og straffeloven 1902 § 350, se delutredning VII side 298. Om enkelthetene i lovendringen og høringsinstansenes syn vises det til Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) side 20–24 og 47–48.

På bakgrunn av den nylige revisjonen har departementet nå kun gjort enkelte redaksjonelle endringer i bestemmelsen, se forslaget til § 181. Strafferammen er etter lovforslaget bot eller fengsel inntil seks måneder. Dette innebærer en oppjustering av strafferammen, idet den gjeldende strafferammen er fengsel inntil to måneder. Dette er en konsekvens av departementets ønske om å begrense antallet strafferammer, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131–132 og punkt 2.4 i proposisjonen her. Departementet legger imidlertid til grunn at gjeldende straffutmålingspraksis videreføres, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) side 23–24 og 47–48. For øvrig vises det til merknadene til forslaget til § 181.

10.3 Ulovlig hindring av sammenkomster mv.

Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve straffeloven 1902 § 138, jf. delutredning VII side 398–399. Bestemmelsen retter seg mot det å bevirke eller medvirke til at en offentlig forretning, offentlig religiøs sammenkomst, kirkelig handling, offentlig undervisning eller skoleundervisning, auksjon eller «offentlig Sammenkomst til Behandling af alment Anliggende» ulovlig hindres eller avbrytes. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Kommisjonen viser til at straffeloven 1902 § 350 og den tilsvarende bestemmelsen i den nye straffeloven langt på vei vil dekke bestemmelsen. I tillegg vil slik atferd kunne rammes av andre straffebud, som for eksempel forbudene mot hensynsløs atferd og ulovlig inntrenging eller opphold, samt domstolloven § 198 om vern av rettsmøter.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget om å oppheve straffeloven 1902 § 138.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag. I lys av andre straffebud som vil bli videreført i straffeloven 2005, er det ikke behov for også å videreføre § 138. Forslaget til § 181 vil kunne anvendes i de aller fleste tilfellene som rammes av straffeloven 1902 § 138, se for eksempel Rt. 1988 side 977 (avbrytelse av møte i Oslo bystyre) og Rt. 1979 side 1686 (demonstrasjon under gudstjeneste). Hva slags sammenkomst som avbrytes, vil nå i større grad enn før kunne varetas i straffutmålingen, jf. forslaget om å heve den øvre strafferammen i forslaget til § 181. Forhøyelsen av strafferammen kan dermed vareta det særlige behovet for vern som enkelte av interessene som nevnt i straffeloven 1902 § 138 kan ha. Andre aktuelle straffebud som varetar behovet for å kunne ta i bruk straff ved avbrudd eller hindring av sammenkomster, er straffebudene som retter seg mot hensynsløs atferd, ulovlig inntrenging eller opphold og hindring av offentlig tjenestemann.

Det finnes enkelte eksempler på at forslaget til § 181 ikke fullt ut vil dekke det saklige virkeområdet til straffeloven 1902 § 138. Dette vil blant annet være tilfellet dersom noen uriktig kunngjør at et arrangement er avlyst, eller hindrer arrangementet på annen måte enn gjennom ordensforstyrrelser mv. Selv om dette vil bety et inngrep i forsamlings- og foreningsfriheten, dreier det seg om handlinger som det neppe er grunn til å bruke straff mot før det er dokumentert at andre rettslige sanksjoner ikke er tilstrekkelige, jf. prinsippene for kriminalisering i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 88 flg. Departementet ser derfor ikke dette som noe avgjørende argument mot å sløyfe en bestemmelse som § 138 i straffeloven 2005.

10.4 Opptøyer

Straffeloven 1902 § 136rammer den som organiserer eller leder et oppløp hvor hensikten er å begå visse straffbare handlinger, mens straffeloven 1902 § 137 rammer ulovlig tilstedeværelse under et slikt oppløp. Bestemmelsene må ses i sammenheng med andre straffebud om kollektive uroligheter, blant annet § 329 (som rammer den som er tilstede i en sammenstimling etter at pålegg om å begi seg rolig bort er forkynt av øvrigheten) og § 350 (ordensforstyrrelser). Politiloven gir også en rekke regler om uroligheter, blant annet gjennom kodifiseringen av generalfullmakten i § 7.

Straffeloven 1902 § 136 første ledd første alternativ rammer organisatoren av oppløpet, og kan således ses som et eksempel på en straffebestemmelse til vern mot organisert kriminalitet. Et oppløp foreligger når en menneskemengde på et begrenset område opptrer samlet. Organiseringen kan skje på ulike måter, for eksempel ved løpesedler, personlig agitasjon mv. Hensikten med oppløpet må være å øve vold mot person eller eiendom eller å true med det, typisk om forbrytelser mot straffeloven 1902 §§ 222–223, 228–233 og 291–292.

Første ledd annet alternativ retter seg mot lederen eller føreren av oppløpet. Det avgjørende er om vedkommende har spilt en lederrolle i forhold til de øvrige under oppløpet. Skyldkravet er forsett, og i tillegg kreves som nevnt hensikt om å øve vold mot en person eller eiendom, eller å true med dette. Straffen er fengsel inntil tre år.

Paragraf 136 annet ledd forhøyer strafferammen – til fengsel fra to måneder til fem år – i de tilfeller en slik forbrytelse som er tilsiktet eller tilkjennegitt ved oppløpet blir begått, eller det utøves en forbrytelse mot offentlig myndighet. Dersom det fører til strengere straff, anvendes den straffen som er bestemt for den forbrytelsen som er begått, tillagt inntil en halvdel. Ansvaret etter annet ledd utløses overfor organisatoren og lederen selv om disse personlig ikke har utvist noen skyld i forhold til den utførte forbrytelsen.

Straffeloven 1902 § 137 retter seg mot ulovlig tilstedeværelse under et oppløp som nevnt i § 136. Forutsetningen for straffansvar er at man ikke etterkommer et pålegg fra øvrigheten (i praksis politiet) om å begi seg bort fra området. Så vel deltakere som tilskuere omfattes. Straffen er fengsel inntil tre måneder. I likhet med straffeloven § 136 skjerpes strafferammen dersom visse forbrytelser begås under oppløpet. Straffskjerpelsen kommer til anvendelse selv om ikke deltakeren eller tilskueren selv har begått forbrytelsen eller medvirket til den.

Straffelovkommisjonenforeslår i hovedsak å videreføre straffeloven 1902 §§ 136 og 137, jf. kommisjonens skisse til § 20 – 2 og delutredning VII side 298. Kommisjonen peker på at andre straffebestemmelser langt på vei vil dekke gjerningsinnholdet. Men den mener det er grunn til å ha en strengere særbestemmelse for deltakelse i slike mer alvorlige ordensforstyrrelser. Selv om det ikke lar seg gjøre å utpeke de sentrale aktørene, vil den enkelte deltakeren kunne klandres for sin delaktighet. Bestemmelsene bør imidlertid vesentlig omarbeides. Blant annet mener kommisjonen at hensiktskravet bør sløyfes, se utredningen side 298.

Av høringsinstansene er det bare Advokatforeningen som har uttalt seg om kommisjonens forslag. Foreningen er blant annet betenkt over forslaget om at kravet om voldshensikt bør gå ut, og fremhever at dette vilkåret er med på å gi handlingen som rammes av gjeldende § 136 dens særskilte karakter. Advokatforeningen ser det som betenkelig å gi bestemmelser med en tilsvarende strafferamme mot personer som deltar i oppløp uten verken å ha hatt voldshensikt eller noen ledende rolle. Det uttales at dette har preg av kollektiv avstraffelse og at det kan føre til at personer som bare har vært på feil sted til feil tid, rammes av en streng bestemmelse.

Slik departementet ser det, er det ikke uten videre gitt at en bør videreføre bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 136 og 137. Det er et mål i arbeidet med straffeloven 2005 at straffebestemmelser ikke skal overlappe hverandre unødig. For de tre persongruppene som bestemmelsene retter seg mot – organisatorer, ledere og «tilstedeværende» – vil gjerningsinnholdet i straffeloven 1902 §§ 136 og 137 i stor grad dekkes av andre straffebud. Sentralt er forslaget til § 181 (ordensforstyrrelse). For så vidt gjelder straffeloven 1902 § 137, vil også politiloven § 30 nr. 1, jf. §§ 5 og 7, komme til anvendelse. Medvirkningsansvaret, jf. straffeloven 2005 § 15 – særlig psykisk medvirkning – vil dessuten ramme de fleste handlingene som dekkes av straffeloven 1902 §§ 136 og 137.

Straffeloven 1902 §§ 136 og 137 favner likevel noe videre. Bestemmelsene oppstiller et særlig straffansvar for de nevnte gruppene uten at de alminnelige betingelsene for å pålegge dem straffansvar som gjerningsperson eller medvirker er til stede – de kan straffes for nærmere bestemte lovbrudd som blir begått under opptøyene selv om de ikke selv har tatt del i lovbruddene. Vilkåret er at den straffbare handlingen er begått under opptøyene og realiserer formålet med dem eller er en straffbar handling mot en offentlig myndighet.

Departementet har – som kommisjonen – blitt stående ved at straffeloven 1902 §§ 136 og 137 bør videreføres. Det er ikke urimelig at den som organiserer, leder eller deltar i voldelige opptøyer, og dermed bidrar til å skape en farlig og uoversiktlig situasjon, rammes av et særskilt straffansvar som gjør en ansvarlig for visse straffbare handlinger som andre begår under opptøyene. Erfaringsmessig vil det under opptøyer bli begått alvorlige lovbrudd, særlig vold, hærverk og plyndring. Uavhengig av om det lar seg gjøre å utpeke de sentrale aktørene, kan den enkelte deltaker klandres for å ha deltatt, selv om han eller hun ikke har gjort seg skyldig i andre overtredelser. Bestemmelsene bør imidlertid omarbeides vesentlig, og det er et spørsmål om de innholdsmessig fullt ut bør videreføres.

Departementet er uten videre enig med kommisjonen i at hensiktskravet ikke bør videreføres, og at det i stedet bør kreves forsett om å øve eller true med vold mot person eller eiendom.

Utover denne endringen kan det tenkes ulike måter å utforme de nye bestemmelsene på. Én mulighet er å videreføre innholdet, men gi dem en ny språkdrakt. Et alternativ er å la deltakeransvaret (§ 137) reguleres av politiloven § 30 nr. 1 jf. §§ 5 og 7, men videreføre ansvaret for organisatoren eller lederen i straffeloven. Et annet alternativ er i hovedsak å videreføre straffansvaret for organisatoren og lederen, men å innsnevre straffansvaret etter straffeloven 1902 § 137 i to henseender: For det første å reservere ansvaret til bare å gjelde dem som har vært deltakere, og ikke som nå også ramme tilskuere mv. For det annet ikke å videreføre det særlige ansvarsgrunnlaget i forhold til deltakere, slik at disse ikke uten utvist skyld mv. kan straffes for straffbare handlinger som blir begått under opptøyene.

Departementet går inn for det siste alternativet, jf. forslaget til § 182. Bestemmelsen bør reserveres for de mer alvorlige ordensforstyrrelsene. Hva som ligger i «oppløp», er ikke uten videre klart. Departementet har i stedet valgt begrepet «opptøyer», men slik at dette kvalifiseres ved at det må være tale om «omfattende ordensforstyrrelser», og ved at formålet må være å øve eller true med vold. Grenseflaten mot forslaget til § 181 blir dermed klarere.

Departementet mener det stadig er behov for en særlig bestemmelse om straff for deltagelse i alvorlige ordensforstyrrelser som har til formål å øve eller true med vold, eller der deltakerne er villige til å ta slike virkemidler i bruk for å oppnå andre formål. Det vil ofte være et slikt straffansvar som har en preventiv effekt, fordi det bevismessig kan være vanskelig å statuere et ansvar for organisatoren eller lederen. Som kommisjonen fremhever, vil det i slike sammenhenger gjerne bli begått vold, hærverk og plyndring. Å videreføre et kollektivt straffansvar også for den som deltar, gjør at strafftrusselen ikke blir illusorisk på grunn av liten eller ingen oppdagelsesrisiko. Departementet mener likevel at regelen i straffeloven 1902 § 137 om at en ren deltakelse også kan straffes strengere fordi andre begår straffbare handlinger under opptøyene, ikke bør videreføres. Som Advokatforeningen påpeker, bærer et slikt ansvar preg av å være en kollektiv avstraffelse. Effektivitetshensyn kan tilsi et slikt særlig grunnlag for straff også for deltakerne, men departementet mener at det vil føre for langt ut fra de generelle prinsippene for kriminalisering som den nye straffeloven skal bygge på, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 7. Det vises til at Danmark heller ikke har et slikt særlig ansvarsgrunnlag for deltagerne, bare for organisatoren og lederen. Som nevnt vil langt på vei de fleste tilfeller som her er aktuelle også kunne rammes av medvirkningsansvaret.

Organisatoren og lederen bør fortsatt kunne straffes strengere dersom andre begår voldshandlinger mv. under opptøyene, og på den måten realiserer det farepotensial som lederen eller organisatoren har skapt gjennom sin rolle. Riktignok vil organisatoren og lederen i mange tilfeller – hvor en så sentral rolle i opptøyene kan bevises – rammes av medvirkningsansvaret. Det kan likevel tenkes tilfeller hvor et medvirkningsansvar ikke kan bevises, og da er det behov for en særlig straffskjerpingsregel for å sikre at forslaget til § 182 blir tilstrekkelig effektivt. Når forsettet med opptøyene er å øve eller true med vold mot person eller eiendom, er det rimelig at organisatoren eller lederen må stå til ansvar for at dette realiseres, uavhengig av om de selv utfører eller medvirker til den aktuelle straffbare handlingen. Dette kan ses på som et tilretteleggingsansvar og en begrunnet utvidelse av det straffansvar som ville ha fulgt av reglene om eventuelt forsett, jf. straffeloven 2005 § 22 første ledd bokstav c.

Departementet har vurdert to mulige straffskjerpingsregler som skal gjelde dersom det blir begått visse straffbare handlinger under opptøyene: Enten å heve den øvre strafferammen til for eksempel fengsel inntil 6 år, eller å bestemme at maksimumsstraffen i det straffebudet som blir overtrådt, skal gjelde, dersom denne er strengere enn maksimumsstraffen i forslaget til § 182 annet ledd første punktum (bot eller fengsel inntil tre år). Det siste alternativet svarer til den danske straffeloven § 133 stk. 3, som ble vedtatt i 2004. Når departementet går inn for dette alternativet, skyldes det særlig at det best fanger opp den ekstra straffverdigheten som er forbundet med å lede eller organisere opptøyer som realiserer et forsett om å øve vold mv.

Departementet foreslår for øvrig å fjerne minstestraffen i straffeloven 1902 § 136 annet ledd, jf. begrunnelsen i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 136 flg.

Departementet oppfatter kommisjonen slik at den foreslår en strafferamme på fengsel inntil to år også for deltagere, jf. utredningen side 302. Dette er en oppjustering i forhold til den gjeldende strafferammen (fengsel inntil tre måneder). Forslaget er i tråd med ønsket om å redusere antallet strafferammer, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131–132. Forslaget til § 181 om ordinære ordensforstyrrelser har en strafferamme på fengsel inntil seks måneder. Departementet mener at det for de mer alvorlige ordensforstyrrelsene bør være en høyere strafferamme, og foreslår en strafferamme på fengsel inntil ett år for deltagere i opptøyer. Det vises for øvrig til merknadene til forslaget til § 182.

10.5 Oppfordring om å iverksette straffbare handlinger

10.5.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 140 rammer den som offentlig oppfordrer eller tilskynder andre til å begå en straffbar handling, forherliger eller tilbyr bistand til å gjennomføre slike handlinger. Paragraf 140 er den generelle bestemmelsen om oppvigling, men flere bestemmelser rammer oppfordringer om å iverksette bestemte straffbare handlinger, se for eksempel straffeloven 1902 §§ 94 annet ledd nr. 1 og 134 tredje ledd. Formålet med § 140 er å motarbeide at statens autoritet brytes ned som en følge av åpenlys agitasjon for straffbare handlinger.

Bestemmelsen oppstiller fem handlingsalternativer, som glir noe over i hverandre, og som alle er knyttet til et vilkår om at ytringen må være fremsatt offentlig: en oppfordring (1) eller tilskyndelse (2) til iverksettelsen av en straffbar handling, forherligelse (3) av eller tilbud (4) om å utføre en straffbar handling eller tilbud (5) om å bistå ved utførelsen. Oppfordringen mv. kan skje gjennom ord eller i gjerning. Paragraf 140 må tolkes i lys av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet.

Skyldformen er forsett, jf. straffeloven 1902 § 40. Medvirkning er særlig nevnt, og dermed straffbar. Forsøk er også straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49. Oppvigling vil også i noen tilfeller kunne straffes som psykisk medvirkning eller forsøk på medvirkning til overtredelsen av den bestemmelsen oppviglingen gjelder.

Som nevnt har straffeloven flere spesialbestemmelser som rammer særlige tilfeller av oppfordringer mv. Straffeloven 1902 § 94 annet ledd nr. 1 jf. første ledd, rammer offentlig oppfordring til forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. Straffeloven 1902 § 134 tredje ledd rammer den som offentlig søker å opphisse noen som hører til «den væbnede magt», til uvilje mot tjenesten eller til hat mot militære foresatte eller overordnede, se også militær straffelov 22. mai 1902 nr. 13 § 47. Straffeloven 1902 § 135 rammer den som utsetter den alminnelige fred for fare ved offentlig å forhåne eller opphisse til hat mot statsforfatningen eller noen offentlig myndighet slik at den alminnelige fred utsettes for fare. Straffeloven 1902 § 160 tredje alternativ rammer den som offentlig oppmuntrer til å forøve forbrytelser ved hjelp av sprengstoff eller gift.

10.5.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Kommisjonen mener at det fortsatt er grunn til å ha en bestemmelse om oppvigling. Tilsvarende bestemmelser er vanlige i andre land, se delutredning VII side 305. Kommisjonen foreslår å videreføre et straffansvar for ytringer som innebærer en særlig nærliggende fare for at andre kan komme til å begå straffbare handlinger, jf. dagens handlingsalternativ om å oppfordre til å iverksette straffbare handlinger. De øvrige alternativene i straffeloven 1902 § 140 første ledd foreslås ikke videreført. Forslaget gir frihet til å forfekte en mening om at visse typer straffbare handlinger er av det gode, eller i alle fall ikke bør være kriminalisert. Grensen for det straffbare er først overtrådt når det offentlig oppfordres til å utføre en straffbar handlinger, uavhengig av hvor alvorlig den er.

Kommisjonen har vurdert forholdet til Grunnloven § 100, og konkludert med at forslaget ikke på noen avgjørende måte strider mot de begrunnelsene som grunnlovsforslaget i NOU 1999: 27 er fundert på. Kommisjonen understreker særlig at alternativet om straff for «forherligelse» av straffbare handlinger ikke foreslås videreført. Straffeloven 1902 § 140 har i rettspraksis vært anvendt med stor forsiktighet, og kommisjonen legger til grunn at denne linjen opprettholdes.

Etter straffeloven 1902 § 140 annet ledd gis bestemmelsen anvendelse på handlinger som det er straffbart å forlede eller tilskynde noen til å foreta. Denne delen av bestemmelsen foreslås ikke videreført, se utredningen side 399. Bestemmelsen rekker for langt, både i forhold til ytringsfriheten og i forhold til ønsket om å vise tilbakeholdenhet med bruk av straff.

Den generelle oppviglerbestemmelsen i straffeloven 1902 § 140 må som nevnt ses i sammenheng med flere særbestemmelser. Kommisjonen foreslår å oppheve en rekke av disse:

Straffeloven 1902 § 134 tredje ledd setter straff for å opphisse militært personell til uvilje eller hat mot tjenesten. Her gjelder uttrykkene «uvilje» og «hat» ikke påvirkning om å begå handlinger, men om å ha særskilte oppfatninger. Kommisjonen mener det ikke bør være straffbart å påvirke andres oppfatninger av en offentlig myndighet. Straffeloven § 134 tredje ledd foreslås derfor ikke videreført, se utredningen side 398.

I forhold til straffeloven 1902 § 135 viser kommisjonen til at bestemmelsen ifølge Ytringsfrihetskommisjonen har hatt liten praktisk betydning og at det bør vurderes å oppheve den, se NOU 1999: 27 side 150. Bortsett fra de tilfellene som uansett rammes av andre straffebud, har Straffelovkommisjonen vanskelig for å se at bestemmelsen kan overtres på annen måte enn ved politiske ytringer. Det er lite behov for å begrense adgangen til politisk debatt ut fra hensynet til den alminnelige fred, og kommisjonen går inn for ikke å videreføre bestemmelsen.

Om straffeloven 1902 § 160 fremhever kommisjonen at bestemmelsen har vært lite anvendt i praksis, og at de forholdene bestemmelsen rammer etter omstendighetene vil kunne omfattes av en generell bestemmelse om oppvigling eller om trusler. På denne bakgrunn foreslår kommisjonen at bestemmelsen ikke videreføres, se utredningen side 402.

I NOU 2003: 18 Riket sikkerhet går Lund-utvalget inn for at straffeloven 1902 § 94 annet ledd nr. 1 oppheves, og uttaler blant annet at (side 108):

«Utvalget er for sin del av den oppfatning at det ikke er grunn til [å] skille ut oppfordringer til å begå forbrytelser etter kapittel 17 som egen strafferegel og antar at spørsmålet om strafflegging av slike oppfordringer bør vurderes innenfor rammen av det generelle forbud i Straffelovkommisjonens utkast § 21–5, jf. kommisjonens bemerkninger på side 305, som utvalget er enig i.»

Samlet sett innebærer disse forslagene fra Straffelovkommisjonen og Lund-utvalget at den nye straffeloven kun vil ha én generell regel om oppfordringer til straffbare handlinger (oppvigling), når det ses bort fra at slik atferd under en krig eller okkupasjon kan bli bedømt som landssvik etter § 119. I tillegg foreslår departementet en egen bestemmelse som rammer en oppfordring om å utføre en terrorhandling, jf. forslaget til § 136.

Straffeloven 1902 § 140 har en strafferamme på bot eller fengsel inntil åtte år. Kommisjonen mener at dette er vesentlig for strengt, og foreslår en strafferamme på bot eller fengsel i tre år. Dagens avgrensning av strafferammen til to tredjedeler av strafferammen for grunndeliktet er det dermed ikke nødvendig å videreføre, se utredningen side 309. Lund-utvalget ser heller ikke behov for en strengere strafferamme for oppfordringer som gjelder forbrytelser mot utvalgets kapittel 17 (vern av Norges selvstendighet og forfatning, freden og andre grunnleggende nasjonale interesser), se NOU 2003: 18 side 108.

10.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene går imot forslaget om å videreføre deler av straffeloven 1902 § 140 første ledd, jf. NOU § 21–5. Redaktørforeningen uttaler at forslaget innebærer en vesentlig innstramning i forhold til gjeldende § 140, samtidig som det legges sterke føringer om at bestemmelsen må tolkes i samsvar med Grunnloven § 100. Foreningen er kritisk til å strafflegge offentlige ytringer, med mindre det har ført til at folk begår slike straffbare handlinger. Under tvil slutter høringsinstansen seg til forslaget, med understreking av merknadene til Straffelovkommisjonen og Ytringsfrihetskommisjonen om hvordan bestemmelsen skal forstås.

Ingen høringsinstanser går imot forslaget om ikke å videreføre straffeloven 1902 §§ 134 tredje ledd, 135 og 160. Generaladvokaten slutter seg til kommisjonens grunnholdning om at ytringsfriheten er grunnpilaren i ethvert demokrati, og at en innskrenkning av den krever en begrunnelse som er saklig og forholdsmessig. Generaladvokaten påpeker at det kan anføres saklige grunner for at agitasjon mot forsvaret i visse tilspissede situasjoner er lite heldig, men at dette ikke veier tungt nok til å kunne begrunne å videreføre straffeloven 1902 § 134 tredje ledd. Også Forsvarets overkommando støtter forslaget om å ikke videreføre straffeloven 1902 § 134 tredje ledd. Det fremheves at man er best tjent med å imøtegå slik virksomhet med saklig argumentasjon, og at strafforfølging snarere vil kunne virke mot sin hensikt. Forslaget fra Lund-utvalget om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 94 annet ledd nr. 1 møtte heller ikke motstand under høringen.

10.5.4 Departementets vurdering

Slik departementet ser det, reiser en eventuell videreføring av straffeloven 1902 § 140 to hovedspørsmål: For det første om det er behov for å kunne straffe oppvigling, og dernest hvordan en bestemmelse eventuelt bør utformes for ikke å trå ytringsfriheten for nær.

Denne typen straffebud er – med noe varierende innhold – vanlig i en rekke nærstående land, som for eksempel Sverige, Danmark, Storbritannia og Tyskland. Straffeloven 1902 § 140 har ikke vært brukt mye i praksis, men dersom en ser samlet på anvendelsen av straffeloven 1902 §§ 94 annet ledd nr. 1, 134 tredje ledd, 135, 140 og 160 tredje alternativ, er bildet noe annerledes.

Et av formålene med å kunne straffe oppvigling er å forebygge andre straffbare handlinger. Hovedformålet er likevel å verne om den alminnelige ro og orden slik at den ikke blir forstyrret av offentlige oppfordringer om å begå straffbare handlinger.

Til en viss grad vil de handlingene som straffeloven 1902 § 140 rammer, også kunne bli rammet som medvirkning eller forsøk på medvirkning til den handlingen som oppfordringen gjelder. Et typisk eksempel er dersom noen følger oppfordringen om å iverksette en straffbar handling. Men det er ikke noe vilkår for medvirkningsansvar at en straffbar handling blir utført. Oppfordringen vil kunne rammes som forsøk på psykisk medvirkning uavhengig av om den straffbare handlingen faktisk blir utført. Forutsetningen er at den som har satt frem oppfordringen, har forsett om at noen vil etterkomme den. Reglene om medvirkning dekker derfor ikke fullt ut behovet for å kriminalisere slike oppfordringer. En avkriminalisering vil dessuten kunne skape inntrykk av at samfunnet aksepterer at det offentlig oppfordres til å iverksette konkrete straffbare handlinger, og at slik atferd ikke lenger anses som skadelig eller farlig. En slik utvikling er ikke ønskelig, og motvirkes ikke i tilstrekkelig grad av at medvirkningsansvaret nå går klarere frem av loven, jf. § 15. Dersom slike oppfordringer uttrykkelig rammes av loven, blir den preventive virkningen større. Derved reduseres også sannsynligheten for at noen vil følge oppfordringen. Men også av hensyn til den sosiale ro bør det gå klart frem av loven at samfunnet ikke aksepterer en offentlig og direkte oppfordring om å iverksette et lovbrudd. Departementet kan ikke se at andre sanksjoner vil kunne gi et tilstrekkelig vern. Det vises også til at ingen høringsinstanser har gått imot Straffelovskommisjonens forslag. På denne bakgrunnen er departementet enig med kommisjonen om at det stadig er et behov for en bestemmelse om straff for oppfordringer om å iverksette straffbare handlinger, se forslaget til § 183. Departementet går imidlertid inn for at området for det straffbare snevres inn, jf. nærmere om dette nedenfor.

Når det gjelder utformingen av en ny bestemmelse, kan det uten videre slås fast at den gjeldende lovreguleringen av oppfordringer om å begå straffbare handlinger, dvs. straffeloven 1902 §§ 140, 94 annet ledd nr. 1, 134 tredje ledd, 135 og 160, er lite heldig. Reguleringen er unødig kasuistisk, de ulike bestemmelsene gir opphav til vanskelige tolkningsspørsmål og ytringsfriheten gis for trange kår. Kommisjonens forslag gir en vesentlig enklere lovteknisk løsning, bestemmelsen er klarere og varetar hensynet til ytringsfriheten på en mer tilfredsstillende måte, jf. Straffelovskommisjonens vurderinger i forhold til Grunnloven § 100 i utredningen side 305, som departementet slutter seg til.

Etter forslaget til § 183 er det bare offentlige oppfordringer som innebærer en særlig nærliggende fare for at andre skal komme til å begå straffbare handlinger som rammes. Dermed videreføres kun kjernen i straffeloven 1902 § 140 første ledd. For eksempel videreføres ikke det mest omdiskuterte handlingsalternativet «forherligelse», jf. kritikken i St.meld. nr. 26 (2003–2004) side 97. Etter lovforslaget vil en fritt kunne kritisere bestemte straffebestemmelser eller straffelovgivningen som sådan, eller forfekte en mening om at visse typer straffbare handlinger er av det gode eller ikke.

Departementet er enig med kommisjonen i at straffeloven 1902 §§ 134 tredje ledd, 135 og 160 ikke videreføres. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget. Departementet slutter seg også til Lund-utvalgets forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 94 annet ledd nr. 1, jf. NOU 2003: 18 side 107–108. Departementet foreslår imidlertid to andre straffebud som rammer oppfordringer om å begå særskilte typer kriminalitet, se forslaget til § 108 om tilskynding til folkemord, krigsforbrytelse og forbrytelse mot menneskeheten og forslaget til § 136 om oppfordring til terrorhandlinger. I begge tilfeller er strafferammen høyere enn i forslaget til § 183.

Departementet er enig med kommisjonen i at strafferammen i § 183 bør settes til bot eller fengsel i inntil tre år, se utredningen s. 309. For øvrig vises det til merknadene til § 183.

10.6 Ordenskrenkelse av fremmed stat

10.6.1 Krenkelser av fremmed stats representant eller bygninger mv.

Straffeloven 1902 § 95 annet ledd rammer ordenskrenkelser av en fremmed stat i form av ulike overgrep mot vedkommende stats representant eller bygning mv. som brukes av representanten. Bestemmelsen gjennomfører Wienkonvensjonen 18. april 1961 om diplomatisk samkvem.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen, se delutredning VII side 298–299. Det foreslås en strafferamme i det lavere sjiktet, se utredningen side 302.

Ingen høringsinstanserhar hatt merknader til kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag. Det kan riktig nok reises spørsmål om bestemmelsen er nødvendig ved siden av de alminnelige regler om trusler og skadeverk mv., men disse gir iallfall neppe tilstrekkelig vern for ambassaders uteområder, jf. Wien-konvensjonen 18. april 1961 om diplomatisk samkvem artikkel 22 og 30 og Ot.prp. nr. 4 (1994–95) side 21–22. Det er da naturlig å ha en samlet bestemmelse som markerer vernet for utenlandske staters representasjon. Bestemmelsen er noe omarbeidet i forhold til straffeloven 1902 § 95 annet ledd, med dette er utelukkende endringer av redaksjonell karakter. Det vises for øvrig til merknadene til § 184.

FN-konvensjonen 14. desember 1973 om forebyggelse av og straff for forbrytelser mot internasjonalt beskyttede personer, herunder diplomatiske representanter, har slektskap med Wienkonvensjonen men regnes som en av FNs anti-terrorkonvensjoner og gjelder vern mot mer alvorlige straffbare handlinger. Denne konvensjonen foreslås gjennomført i norsk rett gjennom forslaget til § 144 om angrep på en internasjonalt beskyttet person.

10.6.2 Krenkelser av fremmed stats flagg eller riksvåpen

10.6.2.1 Gjeldende rett. Fremmed rett

Straffeloven 1902 § 95 første ledd forbyr offentlig å forhåne en fremmed stats flagg eller riksvåpen, enten det skjer i ord eller handling. Det finnes enkelte eksempler på at bestemmelsen er benyttet i praksis. I Rt. 1933 side 1132 besto forhånelsen i å ha firt hakekorsflagget, som var Tysklands offisielle flagg, ned fra flaggstangen på det tyske konsulat i Narvik. I Rt. 1993 side 677 besto forhånelsen i å ha brent USAs flagg under en demonstrasjon utenfor Stortinget. Bestemmelsen må anvendes og tolkes i lys av ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten. Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år. Medvirkning er straffbar.

I 2003, under direktesending i TV2-programmet «Torsdagsklubben», ble det satt fyr på det amerikanske flagget. Riksadvokaten henla siktelsene mot de involverte (henleggelsen er inntatt i Tidskrift for strafferett nr. 2, 2004, side 217 flg.). Avgjørende for riksadvokatens standpunkt er at en så det som sannsynlig at EMK artikkel 10 – vernet om ytringsfriheten – stengte for domfellelse i saken. Samtidig ble det presisert at avgjørelsen ikke innebærer at all flaggbrenning av utenlandske flagg heretter vil være uten reaksjon fra påtalemyndigheten. Det ble pekt på at vurderingen kan bli annerledes hvis flaggbrenningen skjer som ledd i demonstrasjoner mv.

I Sverige ble den tilsvarende bestemmelsen i den svenske Brottsbalken 19 kapitlet 10 § om skymfande av utenlandsk rikssymbol, opphevet allerede i 1970. Danmark har imidlertid en tilsvarende bestemmelse, jf. dansk straffelov § 110 e, men bestemmelsen har vært lite brukt. I den danske straffelovkommentaren – Greve, Jensen og Toftegaard Nielsen, Kommenteret straffelov Speciel del, 8. utgave, 2006, side 25 – er det lagt til grunn under henvisning til EMK artikkel 10 at bestemmelsen ikke kan håndheves overfor krenkelser som har karakter av å være en politisk meningsytring.

I USA kom Den føderale Høyesterett i den mye omtalte saken Texas vs. Johnson (U.S Supreme Court 21. juni 1989) til at flaggbrenning under en politisk demonstrasjon var en ytring som er beskyttet av the First Amendment som knesetter ytringsfriheten.

10.6.2.2 Straffelovkommisjonens forslag. Ytringsfrihetskommisjonens forslag. NOU 2003: 18 Rikets sikkerhet. St. meld. nr. 26 (2003–2004)

Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre straffeloven 1902 § 95 første ledd, jf. delutredning VII side 393. Kommisjonen viser til at det ikke finnes tilsvarende straffebud rettet mot forhånelse av det norske flagget eller riksvåpenet. Videre heter det (side 393):

«Det er i alminnelighet tillatt å uttrykke fordømmelse overfor en stat eller den politikken som føres der. Slike ytringer kan gis et mangfold av uttrykk, som etter omstendighetene kan virke krenkende på den nasjonale æresfølelsen, uten at ytringene av den grunn er – eller bør være – straffbare. I folkerettslig teori er det på den annen side antatt at statene har en sedvanebestemt rett til aktelse, som blant annet innebærer at statens symboler ikke må forhånes eller utsettes for skade, jf. Fleischer, Folkerett s. 91. Denne oppfatningen er imidlertid omstridt, og grensene for statenes plikter er uklare.»

Spørsmålet om å oppheve straffeloven 1902 § 95 første ledd ble også vurdert ved reformen av Grunnloven § 100 om ytringsfrihet. Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å oppheve bestemmelsen, se NOU 1999: 27 side 147. I sin begrunnelse pekte Ytringsfrihetskommisjonen på at bestemmelsen er utslag av et foreldet syn om at ytringsfrihet kunne skade forholdet mellom stater samt at det ble vist til demonstrasjonsfriheten. Samlet sett ble ikke straffeloven 1902 § 95 første ledd funnet forenelig med forslaget til ny Grunnloven § 100.

I St.meld. nr. 26 (2003–2004) tok ikke departementet stilling til om straffeloven 1902 § 95 første ledd burde oppheves, se side 97–98. Bestemmelsen ble ikke ansett å være uforenelig med det nye forslag til Grunnloven § 100, idet det særlig ble vist til at synspunkter som fremmes på en måte som krenker regelen, fritt kan fremmes på andre markerte måter. Departementet uttalte at det ville komme tilbake til spørsmålet ved arbeidet med ny straffelov.

I NOU 2003: 18 side 109 (delutredning VIII), slutter Lund-utvalget seg til Straffelovkommisjonens forslag på dette punkt.

10.6.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har under høringen av NOU 2002:4 (delutredning VII) hatt merknader til Straffelovkommisjonens forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 95 første ledd.

Under høringen av NOU 1999: 27 var det få høringsuttalelser som berørte spørsmålet om å oppheve § 95 første ledd. Trondheim politidistriktgikk imot Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å oppheve bestemmelsen. Det ble vist til symbolverdien som ligger i den, og at en opphevelse vil kunne røre ved den alminnelige rettsoppfatningen i Norge og andre land. Videre ble det uttalt at en endring forutsetter en avklaring av forholdet til folkerettslige forpliktelser som kan trekke i retning av et strafferettslig vern.

Under høringen av NOU 2003: 18 (delutredning VIII) var det ingen høringsinstanser som gikk imot forslaget om å oppheve § 95 første ledd.

10.6.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å ikke videreføre straffeloven 1902 § 95 første ledd. Dette er i tråd med Ytringsfrihetskommisjonens og Lund-utvalgets forslag, jf. overfor. Bestemmelsen er tuftet på at full ytringsfrihet – i form av for eksempel brenning av fremmede staters flagg – vil kunne rokke ved nasjonale sikkerhetsaspekter i forholdet mellom stater. Bestemmelsen må imidlertid ses på bakgrunn av den samtid den ble til i. Med dagens verdensbilde og sikkerhetspolitiske situasjon finner departementet at en slik bestemmelse ikke er et nødvendig inngrep i ytringsfriheten og eventuelt demonstrasjonsfriheten. Respekten for utenlandske flagg og riksvåpen bør oppnås på annen måte enn ved en særskilt straffebestemmelse. Brenning eller tilsmussing av flagg kan straffes som skadeverk dersom flagget ikke tilhører gjerningspersonen eller er stilt til hans disposisjon, og det forhold at skadeverket gjelder en annen stats flagg eller riksvåpen, kan i så fall være en skjerpende omstendighet.

10.7 Hatefulle ytringer

10.7.1 Gjeldende rett

Etter en lovendring i 2005, jf. lov 3. juni 2005 nr. 33 (i kraft 1. januar 2006), lyder straffeloven § 135 a:

«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

1. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

2. religion eller livssyn, eller

3. homofile legning, leveform eller orientering.»

Paragrafen kom inn i straffeloven ved lov 5. juni 1970 nr. 34. Bestemmelsen avløste § 135 annet ledd fra 1961, som hadde et mindre omfattende virkeområde og rammet offentlig å forhåne eller opphisse til hat eller ringeakt mot en folkegruppe som karakteriseres ved en bestemt trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse. Lovendringen var nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser etter FN-konvensjonen 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK), som ble ratifisert av Norge i 1970.

Ved lov 8. mai 1981 nr. 14 fikk straffeloven 1902 § 135 a en tilføyelse som rammer krenkende ytringer overfor homofile, jf. NOU 1979: 46, Ot.prp. nr. 29 (1980–81) og Innst. O. nr. 36 (1980–81). For å tydeliggjøre at også bruk av symboler kan rammes, ble dette presisert i lovteksten ved lov 10. januar 2003 nr. 2, se Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) og Innst. O. nr. 29 (2002–2003). Om bruken av symboler er straffbar, avhenger av om de øvrige vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

Sitt nåværende innhold fikk straffeloven 1902 § 135 a ved lov 3. juni 2005 nr. 33, i kraft 1. januar 2006. Hovedformålet var å gi utsatte grupper et bedre vern mot grove rasistiske og visse andre kvalifisert krenkende ytringer, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004), Innst. S. nr. 270 (2003–2004), Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) og Innst. O nr. 69 (2004–2005).

I utgangspunktet straffes ikke rene meningsytringer etter norsk strafferett. Straffeloven 1902 § 135 a setter likevel straff for visse «diskriminerende eller hatefulle» ytringer når tre vilkår er oppfylt: For det første må ytringen være fremsatt offentlig eller «slik at den er egnet til å nå et større antall personer». Det siste alternativet ble tilføyd i 2005, og vil ramme tilfeller hvor en offentlig ytring av en eller annen grunn ikke ble oppfattet av andre, og tilfeller hvor ytringen fremsettes privat, men under slike omstendigheter at gjerningspersonen forstår eller må forstå at ytringen vil bli spredt offentlig. Dernest må ytringen diskriminere noen ut fra nærmere angitte kriterier i annet ledd: «hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse», «religion eller livssyn» eller «homofile legning, leveform eller orientering». For det tredje må ytringen «true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen».

Endelig må straffeloven § 135 a fortsatt etter omstendighetene tolkes innskrenkende av hensyn til ytringsfriheten, jf. Grunnloven § 100, jf. plenumsavgjørelsen i Rt. 1997 side 1821 (Kjuus). En oversikt over rettspraksis er gitt i NOU 2002: 12 side 194–201, se også St.meld. nr. 26 (2003–2004) side 66–67. I rettspraksis er det lagt til grunn at straffeloven 1902 § 135 a kun rammer ytringer av kvalifisert krenkende karakter, for eksempel utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser. Selv om tidligere rettspraksis stadig vil kunne ha betydning for tolkingen av § 135 a, må det legges til grunn at blant annet endringene i 2003 og 2005 og revideringen av Grunnloven § 100 medfører at terskelen for straffansvar etter § 135 a nå er noe lavere enn det som går frem av Rt. 2002 side 1618. Det vises til St.meld. nr. 26 (2003–2004) og Innst. S. nr. 270 (2003–2004) om forholdet til den nye grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet, som åpner for at rasistiske ytringer kan straffes i større utstrekning enn før, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) side 72–74 og 185.

Skyldkravet i § 135 a ble endret ved lovendringen i 2005, slik at også grov uaktsomhet rammes. Ved denne lovendringen ble også strafferammen hevet til fengsel inntil 3 år.

For en nærmere omtale av bestemmelsen – og innholdet i den etter endringene i 2005 – vises det til Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 28–29, 179–190 og 214–215 med videre henvisninger. Tilsvarende regler som straffeloven 1902 § 135 a – med noe varierende innhold – finnes i en rekke andre land, blant annet i Sverige (Brottsbalken 16 kapittel 8 §) og i Danmark (dansk straffelov § 266 b). Hovedinntrykket er at disse bestemmelsene har om lag samme rekkevidde som § 135 a.

10.7.2 Internasjonale forpliktelser

Om de internasjonale forpliktelsene på dette området vises det til generelt til behandlingen i Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 180–181 (se også side 30 følgende) og i St.meld. nr. 26 (2003–2004) side 68–69.

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK) ble vedtatt av FNs generalforsamling 21. desember 1965 og trådte i kraft i januar 1969. Norge ratifiserte konvensjonen 6. august 1970 uten forbehold, se Utredning om forbud mot rasediskriminering av Ole F. Harbek (februar 1969), Ot.prp. nr. 48 (1969–70) og Innst. O. nr. 42 (1969–70). Ved lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) ble konvensjonen inkorporert, jf. diskrimineringsloven § 2.

Artikkel 4 bokstav a forplikter statene til å kriminalisere ytringer som gir uttrykk for ideer om raseoverlegenhet eller rasehat, ytringer som oppfordrer til diskriminering og ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller grupper av personer med en annen hudfarge eller etnisk opprinnelse. Etter artikkel 5 skal dette skje «idet det tas behørig hensyn til prinsippene nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og de rettigheter som er uttrykkelig fastslått i [RDK] artikkel 5». Artikkel 5 viser blant annet til menings- eller ytringsfriheten. Artikkel 6 pålegger statene å sørge for effektive rettsmidler og tilgang til domstoler, samt rett til å søke erstatning eller oppreisning for skade som følge av rasediskriminering.

I en uttalelse 15. august 2005 uttaler FNs rasediskrimineringskomité at norsk rett slik den ble anvendt i Sjølie-saken (Rt. 2002 side 1618) ikke oppfyller kravene til vern etter RDK. Komiteen fant at Sjølies uttalelser inneholdt ideer som er basert på raseoverlegenhet og rasehat, og at de måtte oppfattes som en tilskyndelse til rasediskriminering, om ikke også til vold. Uttalelsen ble derfor etter komiteens syn rammet av RDK artikkel 4. I forhold til ytringsfriheten fant komiteen at utsagnene, på bakgrunn av deres særs nedsettende karakter, ikke var beskyttet av klausulen om «behørig hensyn» og at Høyesteretts frifinnelse dermed var et brudd på RDK artikkel 4 og 6. Komiteens uttalelse har rettskildemessig verdi også for norsk rett, se generelt om den rettskildemessige betydningen av slike uttalelser Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 51 og Ot.prp. nr. 3 (1998–99) side 43 og 69 samt rundskriv G-11/2005.

Norges svarbrev 21. februar 2006 gjennomgår lovtiltak som er gjennomført etter avsigelsen av Sjølie-saken, inkludert revisjonen av Grunnloven § 100, lovendringene i 2003 og 2005 i straffeloven 1902 § 135 a og diskrimineringsloven med inkorporeringen av RDK. Oppsummeringsvis uttales det at lovtiltakene, signalene fra lovgiverne i den forbindelse og komiteens uttalelse om forståelsen av konvensjonen vil lede til at uttalelser som Sjølie kom med, i fremtiden vil bli straffet etter § 135 a.

10.7.3 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 135 a, jf. forslaget til § 20 – 4 og delutredning VII side 299–300.

Flere høringsinstanser har hatt realitetsmerknader til videreføringen av straffeloven 1902 § 135 a. I det disse høringsuttalelsene i det vesentligste svarer til – eller viser til – høringsuttalelser avgitt i forhold til NOU 1999: 27 Ytringsfrihed bør finde sted og NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering, vises det til behandlingen av høringsinstansenes syn i St. meld. nr. 26 (2003–2004) side 70–71 og Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 182–183 og 185–186.

10.7.4 Departementets vurdering

10.7.4.1 Generelt

Etter departementets syn er det ikke behov for noen ytterligere utredning av forholdet til ytringsfriheten og våre folkerettslige forpliktelser etter RDK. NOU 1999: 27, NOU 2002: 12, St.meld. nr. 26 (2003–2004) og Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) gir samlet sett et dekkende bilde av rettstilstanden og de prinsipielle avveininger som må foretas, også sett i lys av FNs rasediskrimineringskomités uttalelse 15. august 2005.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 135 a, jf. forslaget til § 185. På bakgrunn av de nylige revisjonene av § 135 a, særlig i 2005, mener departementet at det ikke er behov for vesentlige realitetsendringer. Men departementet har funnet grunn til å knytte noen bemerkninger til terskelen for hvilke ytringer som rammes av bestemmelsen. Enkelte andre spørsmål knyttet til bestemmelsens virkeområde samt medvirkning behandles avslutningsvis.

Straffelovkommisjonen foreslår betegnelsen «hets», selv om straffeloven 1902 § 135 a ofte omtales som diskriminerings- eller rasismeparagrafen. Flere høringsinstanser spør om ikke «hatefulle ytringer» egner seg bedre, og viser til at Ytringsfrihetskommisjonen anvender denne betegnelsen. Departementet er enig i at «hatefulle ytringer» er mer opplysende enn «hets». Betegnelsen «diskriminering» forbeholdes forslaget til § 186.

Ved lovendringen i 2005 ble strafferammen hevet til fengsel inntil 3 år, og departementet ser ingen grunn til å heve strafferammen ytterligere nå. Slike lovbrudd bør imidlertid, på samme måte som annen hatkriminalitet, gjennomgående straffes noe strengere enn i dag. Det vises til lovforslaget § 77 bokstav i og merknadene til denne bestemmelsen.

10.7.4.2 Terskelen for hvilke ytringer som rammes av lovforslaget § 185 – forholdet til Grunnloven § 100

Grunnloven § 100 har stått sentralt i arbeidet med å utforme forslaget til § 185, og vil også gjøre det ved anvendelsen av bestemmelsen. Hvilke ytringer som bør og vil rammes, vil i stor utstrekning først kunne fastslås etter en nærmere vurdering av forholdet til ytringsfriheten.

Revisjonen av Grunnloven § 100 åpner for at rasistiske ytringer kan strafflegges i større utstrekning enn før, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) side 72–74 og 85. Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. O. nr. 270 (2003–2004) fremhevet at «terskelen for hva som regnes som kvalifisert krenkende uttalelser i rettspraksis kan synes noe høy». Disse standpunktene ble fulgt opp ved lovendringene i § 135 a i 2005, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005). I Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 189 og 214 fremheves det at det kan være naturlig å tillegge konteksten som ytringen inngår i, større betydning enn tidligere for hvordan ytringen skal tolkes. Inkorporeringen av RDK, jf. diskrimineringsloven § 2, medfører dessuten at de folkerettslige forpliktelsene nå skal anvendes direkte av domstolene.

Samlet sett gir disse lovendringene et skjerpet vern mot rasistiske ytringer. Etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for eller formålstjenlig med ytterligere realitetsendringer. Departementet vil følge med i utviklingen i rettspraksis, og i lys av denne vurdere om det bør foreslås ytterligere endringer. På bakgrunn av de lovendringene som nylig er gjennomført, legger departementet til grunn at utfallet av Rt. 2002 side 1618 (Sjølie-saken) ville ha blitt et annet nå, og at avgjørelsen ikke lenger gir uttrykk for gjeldende rett på dette området. Departementet har lagt denne rettsoppfatningen til grunn for lovforslaget som fremmes. Dersom det etter at denne proposisjonen blir lagt frem blir avsagt avgjørelser som tyder på at terskelen ikke er senket i tråd med det som er lagt til grunn her, vil departementet vurdere å foreslå lovendringer som gjør det klart at terskelen for straff skal være lavere.

10.7.4.3 Enkelte spørsmål knyttet til virkeområdet for lovforslaget § 185

Ved lovendringen i 2005 ble virkeområdet til § 135 a utvidet til også å ramme den som fremsetter en grovt krenkende ytring under slike forhold at den var egnet til å nå et større antall personer, selv om ytringen faktisk ikke ble oppfattet av andre, jf. straffeloven 1902 § 135 a første ledd annet punktum og Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 187. Dette alternativet bygget på definisjonen av en offentlig handling i straffeloven 2005 § 10, som utvider begrepet i forhold til straffeloven 1902 § 7 nr. 2. Når definisjonen i § 10 nå gjelder direkte, er § 135 a første ledd annet punktum overflødig, og videreføres ikke. Noen realitetsendring innebærer dette altså ikke.

I Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 187 vurderte Kommunal- og regionaldepartementet også om det er behov for en ytterligere utvidelse av bestemmelsens virkeområde, knyttet til situasjoner der ytringen settes frem på offentlig sted, slik at det på offentlig sted ikke skal være krav om at ytringen må være egnet til å nå et «større antall personer». Departementet uttalte at spørsmålet ville bli vurdert på nytt som ledd i arbeidet med den nye straffeloven.

Straffeloven 2005 § 10 annet ledd viderefører alternativet om at handlingen er offentlig når den «lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted», se også Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 163–164 og 408–409. Departementet ser ikke noe behov for at dette presiseres i forslaget til § 185, og det har heller ikke funnet sted noen utvikling som nå tilsier en ytterligere utvidelse av straffansvaret på dette punktet.

Blant annet Menneskerettsalliansen har under høringen gått inn for at straffeloven § 135 a annet ledd bokstav c bør utvides til å verne personers seksuelle orientering generelt, og ikke bare den homofile legning, leveform eller orientering, som i dag. En slik utvidelse ble vedtatt i antidiskrimineringsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 54 B, jf. Ot.prp. nr. 104 (2002–2003) og rådsdirektiv 2000/78/EF, og er videreført i arbeidsmiljøloven 17. juni 2005 nr. 62 § 13 – 1, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004–2005).

Departementet er enig i at tiden er moden for å la «orientering» fullt ut erstatte de mer gammelmodige begrepene «legning» og «leveform», men holder fast ved at formålet også med dette straffalternativet bør være å gi utsatte minoriteter et særskilt vern. Et vern for alle blir lett et vern for ingen. Uttrykket «seksuell orientering» ville også omfatte heterofile, som ikke har behov for et slikt vern. Departementet går inn for å utforme dette alternativet slik at det verner personer med homofil orientering.

Departementet har vurdert om også personer med nedsatt funksjonsevne bør tas med i oppregningen av grupper som beskyttes av forslaget til § 185. I NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet (Syse-utvalget), er det foreslått flere sivilrettslige sanksjonsmuligheter – blant annet oppreisning og erstatning. Utredningen er til behandling i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Syse-utvalget har også vurdert om personer med nedsatt funksjonsevne bør inntas i straffeloven 1902 § 135 a som en av de grupper som vernes der, men konkluderer med at en slik utvidelse ikke er nødvendig, se NOU 2005: 8 side 144–145. En rekke høringsinstanser som uttalte seg under høringen av Syse-utvalgets forslag gikk imidlertid inn for at personer med nedsatt funksjonsevne også bør ha et strafferettslig vern på linje med for eksempel personer med homofil eller lesbisk orientering. Dette gjelder blant annet Statens råd for funksjonshemmede, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Hørselshemmedes landsforbund, Borgerrettstiftelsen Stopp Diskrimineringenog Menneskerettsalliansen.

I hovedsak vises det til at den justering av inngrepsterskelen som har skjedd i etterkant av at Syse-utvalget kom med sin utredning, tilsier at vernet mot hatefulle ytringer er noe skjerpet. I forlengelsen av dette fremheves at å innta personer med nedsatt funksjonsevne i bestemmelsen om hatefulle ytringer ikke vil være en rent symbolsk markering, men et nødvendig supplement til det foreslåtte sivilrettslige vernet i en ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov. Videre anføres det at likebehandlings- og rettferdighetsprinsipper taler for at også personer med nedsatt funksjonsevne får et vern på linje med de gruppene som allerede i dag er gitt et vern etter straffeloven 1902 § 135 a.

Departementet er kommet til at personer med nedsatt funksjonsevne bør gis et strafferettslig vern i forhold til hatefulle ytringer, se lovforslaget § 185. Flere av høringsinstansene som det er vist til ovenfor har erfart at personer med nedsatt funksjonsevne i større grad enn før er gjenstand for hatefulle ytringer, og at dette kan være i ferd med å utvikle seg til et samfunnsproblem. I Norge er det til nå i mindre grad blitt ført statistikker over omfanget over problemet, men dette må i stor grad tillegges det forhold at slike handlinger ikke har vært ulovlige.

Subsidaritetsprinsippet tilsier at straff ikke er nødvendig dersom personer med nedsatt funksjonsevne gis sivilrettslige sanksjonsmuligheter som i tilstrekkelig grad gir det vern som er påkrevd. Slik departementet oppfatter Syse-utvalget, er det først og fremst dette som har vært den bærende begrunnelsen for at utvalget ikke foreslår at det i tillegg skal gis et strafferettslig vern.

Langt på vei er dette riktig. Selv om det er begrensninger i rekkevidden av det sivilrettslige vernet som foreslås, vil det også i fremtiden i hovedsak være det sivilrettslige vernet som aktualiseres i slike saker. Strafferettens krav til skyld hos gjerningspersonen samt de strenge beviskrav som gjelder, tilsier at tyngdepunktet for sanksjonsmuligheter vil ligge på de sivilrettslige sanksjoner. Likevel mener departementet at det er gode grunner som taler for at det i tillegg bør oppstilles et strafferettslig vern – som vil ha sitt særlige nedslagsfelt overfor de mest graverende tilfeller av hatefulle ytringer mot denne gruppen.

Likebehandlings- og rettferdighetshensyn tilsier også at personer med nedsatt funksjonsevne får det samme strafferettslige vernet som andre utsatte grupper, jf. straffeloven 1902 § 135 a. I tillegg vil et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer for personer med nedsatt funksjonsevne, gi uttrykk for en norm som kan ha betydning i den alminnelige holdningsdannelse. Departementet peker også på at straffeloven 2005 en rekke steder skjerper inn straffelovgivningen rettet mot hatkriminalitet, og at lovforslaget § 185 annet ledd bokstav d må ses i en større sammenheng som ledd i flere tiltak mot slik kriminalitet. Det vises til forslaget til § 77 bokstav i. Departementet går også inn for at personer med nedsatt funksjonsevne skal inntas i lovforslaget § 186 om diskriminering samt lovforslaget § 174 om tortur.

For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 185.

10.7.4.4 Særlig om medvirkning til hatefulle ytringer

Straffelovkommisjonen uttaler i delutredning VII side 300 at det er tvilsomt om den alminnelige medvirkningsregelen fullt ut vil ramme det som følger av kriteriet «tilskynder eller på annen måte medvirker». Kommisjonen foreslår likevel ingen særskilt medvirkningsregel. Den viser til at RDKs artikkel 4 bokstav a – om medvirkningshandlinger – etter sin ordlyd rekker for langt i forhold til så vel menings- og ytringsfriheten som den alminnelige handlefriheten. Det vises til at Norge også i andre sammenhenger har underkastet de kategoriske forpliktelsene i RDK artikkel 4 en innskrenkende fortolking.

Av høringsinstanseneer Senter mot etnisk diskrimineringkritisk til kommisjonens forslag, og påpeker blant annet at Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999: 27 ikke har uttrykt noe om at medvirkningsregelen i straffeloven 135 a rekker for langt i forhold til menings- og ytringsfriheten.

Departementet viser til at ved lov 3. juni 2005 nr. 33 ble medvirkningstillegget i straffeloven 1902 § 135 a omformulert noe. Opprinnelig var ordlyden i medvirkningstillegget «den som tilskynder eller på annen måte medvirker til». Ved lovendringen i 2005 ble det dette omformulert til «medvirker», uten at det var ment å endre medvirkningsansvarets rekkevidde, se Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 215. På bakgrunn av Straffelovkommisjonens syn og høringen er det naturlig å vurdere spørsmålet en gang til.

Slik departementet oppfatter konvensjonsforpliktelsen, setter den ikke noe krav om et tilnærmet objektivt medvirkningsansvar. For eksempel antar departementet at den som yter økonomisk støtte til noen som kommer med hets, må utvise skyld i forhold til at denne økonomiske bistanden vil bidra til hetsen. Noe annet ville bety at konvensjonsforpliktelsen etter RDK artikkel 4 bokstav a ville kreve et tilnærmet objektivt straffansvar for medvirkeren, og en slik forståelse har formodningen mot seg av flere grunner. Departementet holder derfor fast ved at det ikke er nødvendig med en særskilt medvirkningsregel for å oppfylle konvensjonsforpliktelsene etter RDK artikkel 4 bokstav a. Departementet understreker imidlertid at det også må ses hen til forslaget om en generell bestemmelse om straff for den som oppfordrer andre til å utføre en straffbar handling (§ 183), som for eksempel offentlig å sette frem en hatefull ytring. I den grad det skulle gjenstå en «restforpliktelse» etter konvensjonen som ikke fanges opp eller gå klart frem av den alminnelige medvirkningsregelen i § 15, vil dette dekkes av forslaget til § 183.

På denne bakgrunn legger departementet til grunn at departementets forslag til bestemmelser i straffeloven 2005 vil oppfylle konvensjonsforpliktelsene i RDK. Departementet viser for øvrig til merknadene til § 185.

10.8 Diskriminering

Straffeloven 1902 § 349 a rammer den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre. Bestemmelsen kom inn i straffeloven samtidig som § 135 a og med samme begrunnelse, jf. punkt 10.7. Utvidelsen av vernet til også å omfatte homofile ble vedtatt i 1981, samtidig med den tilsvarende endringen i § 135 a. Ved lov 3. juni 2005 nr. 33 ble det foretatt enkelte endringer i ordlyden, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 190–191 og 215.

Forskjellsbehandlingen er straffbar hvis grunnen er personens hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn eller homofile legning, leveform eller orientering.. Straffen er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Det er videre straffbart å nekte en person adgang til offentlig forestilling eller oppvisning eller annen offentlig sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre, dersom nektelsen er begrunnet i slike forhold. Medvirkning er straffbar. Forsøk er ikke straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49 annet ledd.

Bestemmelsen er lite anvendt i praksis, se imidlertid Rt. 1999 side 1192, som er omtalt i Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 190.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 349 a, jf. forslaget til § 20 – 5 i delutredning VII side 300.

Flere høringsinstanser har merknader til forslaget. Merknadene svarer i hovedsak til – eller viser til – høringsuttalelser som ble avgitt i forhold til NOU 1999: 27 Ytringsfrihed bør finde sted og NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering, som er oppsummert i St. meld. nr. 26 og Ot.prp. nr. 33 (2004–2005).

Departementetslutter seg til kommisjonens forslag. Bestemmelsen er revidert flere ganger, senest i 2005. Behovet for strafferettslige sanksjoner ved diskriminering i private forhold eller eventuelt tilfeller hvor ervervsdrivende formidler lister for utleie av boliger og utleieren setter diskriminerende begrensninger (jf. Rt. 1999 side 1192), ble nærmere vurdert under arbeidet med diskrimineringsloven, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005). Departementet slutter seg til vurderingene som da ble foretatt, og foreslår å videreføre kriteriet «ervervsmessig eller liknende virksomhet». For ordens skyld påpekes det at forslaget til § 186 – slik som straffeloven 1902 § 349 a – vil ramme for eksempel en eiendomsmegler som gjør seg skyldig i diskriminering på de grunnlag som er angitt i § 186 første ledd bokstav a til d. Ulike former for diskriminering i private boligforhold – inkludert tilfellet i Rt. 1999 side 1192 – vil ikke rammes av lovforslaget, men kan rammes av diskrimineringsloven § 4, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 76, 110–11 og 178.

Departementet foreslår at vernet for seksuelle minoriteter utformes på samme måte som i forslaget til § 185.

Departementet har videre vurdert om personer med nedsatt funksjonsevne på samme måte som i forslaget til § 185 bør tas med i oppregningen av de grupper som beskyttes av diskrimineringsbestemmelsen. I NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet (Syse-utvalget) mener flertallet at det er liten grunn til å ha et parallelt virkende strafferettslig vern når de foreslåtte sivilrettslige forbud vil omfatte slik diskriminering, se utredningen side 145–147. I tillegg fremheves at en kriminalisering ut fra symbolverdi ikke er å anbefale. At alkoholloven § 1 – 8 tredje ledd kobler muligheten til å inndra skjenkebevilling opp mot diskriminering av grunner som nevnt i straffeloven 1902 § 349 a, bør ikke tillegges betydning.

Et mindretall går inn for at personer med nedsatt funksjonsevne bør omfattes av diskrimineringsforbudet i straffeloven 1902 § 349 a. Det er vist til at dette vil være effektivt i forhold til koblingen mellom alkoholloven § 1 – 8 tredje ledd og straffeloven 1902 § 349 a. Mindretallet er videre enig i at det i all hovedsak er det sivilrettslige vernet som bør komme til anvendelse i diskrimineringssaker. Men det er likevel ved mer eklatante tilfeller av diskriminering hensiktsmessig å supplere det sivilrettslige vernet med et strafferettslig vern.

En rekke høringsinstanser støtter mindretallets forslag, herunder Statens råd for funksjonshemmede, Statens kunnskaps- og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Telemark fylkeskommune, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norges handikappforbund, Samarbeidsutvalget for funksjonshemmedes organisasjoner, Synshemmede Akademikeres Forening, Hørselshemmedes Landsforbund, Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringenog Menneskerettsalliansen.

Departementet foreslår at personer med nedsatt funksjonsevne tas med i oppregningen av grupper som beskyttes av diskrimineringsbestemmelsen, se lovforslaget § 186 første ledd bokstav d. Departementet viser generelt til vurderingene om dette i tilknytning til lovforslaget § 185, se punkt 10.7.4.3. Departementet legger særlig vekt på at det er et behov for å kunne straffe særlig alvorlige tilfeller av diskriminering overfor denne gruppen. Sivilrettslige sanksjoner som Syse-utvalget har foreslått vil i hovedsak være tilstrekkelige, og departementet legger til grunn at det kun er i mer graverende tilfeller at straffansvaret vil aktualiseres. Departementet legger også i denne sammenheng – som i forhold til hatefulle ytringer – vekt på at likebehandlings- og rettferdighetshensyn tilsier at personer med nedsatt funksjonsevne får et tilsvarende strafferettslig vern som de grupper som i dag omfattes av straffeloven 1902 § 349 a.

Departementet foreslår likevel at kriminaliseringen ikke skal omfatte diskriminering i form av manglende fysisk tilrettelegging. Det er vanskelig å overskue hvilke økonomiske konsekvenser en slik kriminalisering eventuelt ville innebære. I motsetning til de andre gruppene som i dag er nevnt i straffeloven 1902 § 349 a, vil et utvidet vern mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne regelmessig kreve fysiske tilpasninger av lokaler og innretninger i næringer som yter tjenester og varer. Omkostningene med et slikt generelt lovtiltak kan bli betydelige, og virkningene er svært krevende å beregne ettersom straffeloven har et så bredt virkefelt. Dette tilsier at diskriminering i form av fysiske hindringer primært bør bekjempes gjennom et sivilrettslig diskrimineringsvern i ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov og gjennom spesiallovgivningen på området, som for eksempel plan- og bygningsloven, lovgivning om persontransport, serveringsloven, alkoholloven og andre tiltak knyttet til å ivareta tilgjengelighet og universell utforming. Forslaget til § 186 er derfor utformet slik at det ikke oppstiller straff for diskriminering som skyldes manglende fysisk tilrettelegging av for eksempel lokaler, jf. merknadene til bestemmelsen.

10.9 Falsk alarm

Straffeloven 1902 § 349 første ledd setter straff for falske alarmer dersom nærmere bestemte følger inntrer. Den straffbare handlingen består i et «ugrunnet rop om hjelp, misbruk av nødsignal eller liknende». For å kunne utløse straff må handlingen fremkalle skrekk blant et større antall mennesker eller sammenstimlinger, alternativt fremkalle utrykning av politi, brannvesen, ambulanse, lege eller væpnet makt. Skyldkravet er forsett i forhold til den straffbare handlingen, mens det for følgen er tilstrekkelig med uaktsomhet, jf. Ot.prp. nr. 56 (1989–90) side 45.

Straffeloven 1902 § 349 annet ledd første alternativ setter straff for den som gir falske opplysninger som er «skikket» til å fremkalle frykt for noens liv eller helbred eller alminnelig forbitrelse eller fare for den alminnelige fred og orden. De falske opplysningene behøver ikke faktisk ha fremkalt noen virkning, jf. «skikket». Alternativet ble tilføyd ved lov 18. juni 1971 nr. 81, se Ot.prp. nr. 52 (1970–71) side 40. Praktisk viktig er falske bombealarmer, jf. Rt. 1986 side 511 og Rt. 1974 side 205. Skyldkravet er forsett.

Straffeloven 1902 § 349 annet ledd annet alternativ oppstiller straff for den som offentlig utbrer et «falskt rykte» dersom dette er «skikket til å fremkalle slik virkning som i første ledd. Skyldkravet er blandet, idet «uten rimelig grunn» kun innebærer et krav om uaktsomhet.

Medvirkning er særskilt nevnt og straffbar, mens forsøk ikke er det, jf. straffeloven 1902 § 49 annet ledd. Straffen er bot eller fengsel inntil tre måneder.

Straffelovkommisjonenforeslår i hovedsak å videreføre straffeloven 1902 § 349 første ledd og annet ledd første handlingsalternativ, jf. forslaget til § 20 – 6 i delutredning VII side 300. I forhold til første ledd foreslår kommisjonen at skyldkravet bør være grov uaktsomhet i forhold til følgen, og ikke kun simpel uaktsomhet som nå. Kommisjonen viser til at hensynet til en effektiv håndheving av straffebudet ikke tilsier mer enn at handlingen bør være straffbar når gjerningspersonen har utvist grov uaktsomhet med hensyn til følgen. Annet ledd første handlingsalternativ foreslås endret, slik at alternativet «alminnelig forbitrelse» utgår. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre annet ledd annet handlingsalternativ (falske rykter). Strafferammen bør ifølge kommisjonen ligge i det lavere sjiktet, se utredningen side 302.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens vurderinger og forslag, se lovforslaget til § 187 med merknader. Forslaget har imidlertid fått en annen utforming enn dagens bestemmelse, og alternativet «uriktig melding» er føyd til i oppregningen av måtene bestemmelsen kan overtres på. I praksis brytes bestemmelsen oftest ved at misbruk av et av nødnumrene leder til utrykning av politi, ambulanse og/eller brannvesenet. Departementet mener også at utrykning som skjer etter anmodning fra hovedredningssentralen eller de lokale redningssentraler bør omfattes og særskilt inntas i bestemmelsen, jf. lovforslaget § 187 første ledd bokstav b. De hensyn som bærer regelen står like sterkt i slike tilfeller. Redningssentralene selv foretar ikke utrykning, men vil på bakgrunn av nødanrop mv. anmode andre offentlige organer eller private organer samt frivillige om bistand.

10.10 Våpen og eksplosiver

10.10.1 Uforsiktig omgang med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff

Straffeloven 1902 § 352 første ledd første punktum rammer uforsiktig omgang med skytevåpen, sprengstoff mv. når omgangen er egnet til å volde fare for andres liv eller helbred. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 3 måneder. I første ledd annet punktum er det inntatt et straffskjerpende alternativ, som hever strafferammen til fengsel inntil 1 år. Annet ledd rammer det å volde brann ved uforsiktig omgang med ild eller brannfarlige stoffer (første alternativ) eller overtredelser av regler gitt ved lov eller i henhold til lovhjemlede bestemmelser til vern mot brann eller sprengninger (annet alternativ).

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 352 første ledd første punktum, jf. delutredning VII side 300, men kun alternativene om skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff. Kommisjonen mener det er liten grunn å medta dampkjeler og at særlovgivningen med forskrifter i tilstrekkelig grad regulerer omgangen med «Maskiner, […] elektriske Ledninger eller lignende Gjenstande». Første ledd annet punktum foreslås ikke videreført. Strafferammen bør etter kommisjonens syn ligge i det lavere sjiktet, se utredningen side 302. Annet ledd foreslås heller ikke videreført, fordi både første og annet alternativ er overflødig ved siden av bestemmelser i særlovgivningen, jf. blant annet brann- og eksplosjonsloven § 42.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag, jf. forslaget til § 188.

Etter lovforslaget er strafferammen bot eller fengsel inntil 1 år. Dette innebærer en oppjustering i forhold til dagens strafferamme, hva gjelder straffeloven 1902 § 352 første ledd første punktum. I de tilfellene hvor det er avfyrt skudd som har forvoldt en personskade, ligger den utmålte straffen i dag under 6 måneders fengsel, jf. Rt. 1995 side 1276. Departementet mener det likevel kan være grunn til å ha en strafferamme på 1 år, slik at straffutmålingen i nødvendig grad kan graderes.

For øvrig vises det til merknadene til § 188.

10.10.2 Bæring av våpen på offentlig sted

Etter straffeloven 1902 § 352 a kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt bærer kniv eller et lignende farlig redskap på offentlig sted, straffes. Bestemmelsen ble vedtatt i 1993, jf. Ot.prp. nr. 79 (1992–93). Bestemmelsen rammer ikke den som bærer kniv mv. i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller et annet aktverdig formål. Etter en lovendring i 2002 er straffen bot eller fengsel inntil seks måneder, eller begge deler, se Ot.prp. nr. 58 (2001–2002). Rettspraksis viser at tiltale for overtredelse av § 352 a normalt kun er ett av flere punkter i en tiltalebeslutning, se for eksempel Rt. 1999 side 390.

Etter lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon mv. (våpenloven) § 27 b annet ledd jf. § 33 første ledd annet punktum, kan den som har med skytevåpen uten aktverdig grunn på offentlig sted straffes. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Bestemmelsen ble tatt inn i våpenloven i 1998, se Ot.prp. nr. 74 (1996–97). Straffen er bot eller fengsel inntil to år, jf. § 33 første ledd annet punktum. Etter en lovendring i 2001 rammer § 27 b også luft- og fjærvåpen, våpenetterligninger som lett kan forveksles med skytevåpen, og skytevåpen som er gjort varig ubrukbare, jf. § 27 tredje ledd og Ot.prp. nr. 21 (2000–2001). Samtidig ble vilkåret «bæres» erstattet med «has med». Til forskjell fra straffeloven 1902 § 352 a er det dermed ikke påkrevd at vedkommende har våpenet på seg, for eksempel er det tilstrekkelig at våpenet medbringes i et kjøretøy.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre straffeloven 1902 § 352 a, men med enkelte endringer, jf. forslaget til § 21 – 1 i delutredning VII side 303. I tillegg foreslår kommisjonen at våpenloven § 27 b annet og tredje ledd jf. § 33 første ledd annet og første punktum overføres til denne bestemmelsen. Forskjellen i kriteriene «bæres» (straffeloven 1902 § 352 a) og «has med» (våpenloven § 27 b) foreslås opprettholdt. Skyldkravet bør kun gjelde forsettlige overtredelser, slik at grov uaktsomhet ikke lenger rammes, se utredningen side 304. Unntakene for aktverdig grunn til å bære eller ha med våpen på offentlig sted, foreslås opprettholdt. Strafferammen bør ligge idet lavere sjiktet, se utredningen side 308–309.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre straffeloven § 385, se utredningen side 423. Bestemmelsen rammer den som under slagsmål griper til kniv eller annet særlig redskap. Kommisjonen viser blant annet til at dersom handlingen er foretatt på et offentlig sted, vil bestemmelsen om bæring av våpen på offentlig sted kunne komme til anvendelse.

Ingen av høringsinstansene går imot kommisjonens forslag. Asker og Bærum politidistriktuttaler at reglene vil bli mer oversiktlige dersom våpenloven § 27 b annet og tredje ledd overføres til straffeloven.

Departementet er enig med kommisjonen i at straffeloven 1902 § 352 a i hovedsak bør videreføres, se lovforslaget § 189. Departementet slutter seg også til kommisjonens forslag om å overføre våpenloven § 27 b annet og tredje ledd jf. henholdsvis § 33 første ledd annet punktum til straffeloven, se begrunnelsen i utredningen side 434. Som påpekt av kommisjonen er det i praksis regnet som mindre straffverdig å overtre § 27 b tredje ledd (våpenetterligninger og lignende), men sammenhengen i regelverket tilsier at også denne bestemmelsen overføres til straffeloven, se utredningen s. 303. Det bør innarbeides henvisninger i våpenloven som gjør brukerne av loven oppmerksomme på den supplerende reguleringen i straffeloven.

Videre er departementet enig i handlingsnormene» bærer» (kniv mv.) og «has med» (skytevåpen mv.) opprettholdes. Som det fremgår av Ot.prp. nr. 21 (2000–2001) side 1 er formålet med uttrykket «has med» å klargjøre at det også omfatter skytevåpen som medbringes i et kjøretøy, dersom det å bære skytevåpen i den aktuelle situasjonen ellers skjer uten aktverdig grunn. Som etter gjeldende rett innebærer forslaget til § 189 at forbudet mot å medbringe skytevåpen er noe mer vidtrekkende enn det tilsvarende forbudet for kniv mv.

De gjeldende unntaksbestemmelsene videreføres i forslaget til § 189. Utformingen av unntaksbestemmelsene er noe forskjellig i henholdsvis våpenloven § 27 b annet ledd og straffeloven 1902 § 352 a. Lovforslaget § 189 tredje ledd bygger på formuleringen i straffeloven 1902 § 352 a, uten at det endrer rekkevidden av unntaksbestemmelsen i våpenloven § 27 b annet ledd.

Departementet slutter seg ikke til kommisjonens forslag om at bare forsettlige overtredelser skal rammes av bestemmelsen, jf. utredningen side 304. Effektivitetshensyn tilsier at også tilfeller av grov uaktsomhet rammes, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 114 og begrunnelsene for dagens uaktsomhetskrav i hhv. Ot.prp. nr. 79 (1992 – 93) side 29 (§ 352 a) og Ot.prp. nr. 74 (1996 – 97) side 27 (våpenloven).

Departementet foreslår en strafferamme på «bot eller fengsel inntil 1 år». Det mest aktuelle er bot, men for de grovere tilfellene og ved gjentakelse vil det kunne være aktuelt med fengselsstraff. Lovforslaget innebærer mindre justeringer i forhold til de gjeldende strafferammene, jf. utredningen side 308–309. Strafferammen på fengsel inntil ett år gjør det mulig å pågripe gjerningspersonen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131.

Straff for forsøk på å overtre § 189 er lite praktisk, idet den nedre grensen for forsøk vil være overtrådt så snart våpenet er tatt med på et offentlig sted. Departementet foreslår imidlertid ikke å gjøre unntak fra forsøksansvaret etter § 16, ettersom dette vil komplisere lovteksten unødig.

Departementet er enig med kommisjonen i at straffeloven 1902 § 385 bør oppheves, jf. begrunnelsen i utredningen side 423. For øvrig vises det til merknadene til § 189.

10.10.3 Ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff

Lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon mv. (våpenloven) § 33 første ledd annet punktum annet alternativ setter straff med bot eller fengsel inntil to år for overtredelser av våpenlovens bestemmelser om ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av skytevåpen eller ammunisjon. Bestemmelsen ble vedtatt i 1998, se Ot.prp. nr. 74 (1996–97). Ved en lovendring i 2001 ble «besittelse» tilføyd, jf. Ot.prp. nr. 21 (2000–2001). De ulike handlingsnormene – den ulovlige befatningen – følger av våpenlovens regler, se for eksempel våpenloven kapittel II (erverv mv. av våpen og våpendeler) og kapittel III (erverv av ammunisjon).

Våpenloven § 33 annet ledd forhøyer strafferammen til bot eller fengsel inntil fire år dersom overtredelsen er grov. Det skal særlig legges vekt på hva slags og hvor mange våpen overtredelsen gjelder, og om handlingen av andre grunner er særlig farlig eller samfunnsskadelig.

I forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff, gitt i medhold av brann- og eksplosjonsvernloven, er det regler om ulovlig befatning med sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff. Forskriften § 12 – 4 gir brann- og eksplosjonsvernloven § 42 anvendelse slik at ulovlig befatning med sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff etter forskriften kan straffes med bot eller fengsel inntil tre måneder.

Straffelovkommisjonen fremhever at bestemmelsene i våpenloven § 33 første ledd annet punktum og annet ledd ligger nær opp til forbudet mot bæring av våpen på offentlig sted, jf. delutredning VII side 302 – 303. Kommisjonen foreslår derfor å overføre dem til straffeloven, se forslagene til hhv. § 21 – 2 (ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff), § 21 – 3 (grov ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff) og § 21 – 4 (grovt uaktsom ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff). Formålet er å motvirke utbredelsen av ulovlige våpen og ammunisjon, og med det begrense muligheten for at slike gjenstander brukes til å begå straffbare handlinger. Våpenloven vil fortsatt regulere hva som er å regne som hhv. ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av skytevåpen og ammunisjon.

Begrunnelsen for å regne ulovlig befatning med skytevåpen som et særlig alvorlig forhold som bør være regulert i straffeloven, gjelder med samme styrke for sprengstoff. Kommisjonen foreslår derfor at også strafftrusselen mot ulovlig befatning med sprengstoff tas inn i straffeloven, jf. forslagene til §§ 21 – 2 til 21 – 4 om ulovlig overlatelse, tilvirkning, erverv eller innførsel av sprengstoff. Slike forhold rammes nå av forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av sprengstoff jf. § 42 i brann- og eksplosjonsvernloven. Hva som er å regne som ulovlig befatning, vil fortsatt følge av særlovgivningen.

Kommisjonen foreslår en strafferamme i det lavere sjiktet for overtredelser av forslaget til §§ 21 – 2 og 21 – 4. For en forsettlig overtredelse av § 21 – 3 foreslås en strafferamme på bot eller fengsel inntil tre år, se utredningen side 309.

Kommisjonen foreslår ikke å videreføre straffeloven 1902 § 161, se utredningen side 402–403. Bestemmelsen ble vesentlig endret i 2002, jf. Ot.prp. nr. 58 (2001–2002), og rammer den som i den hensikt å begå en forbrytelse anskaffer, tilvirker eller oppbevarer skytevåpen, våpendeler, ammunisjon eller sprengstoff. Strafferammen er fengsel inntil seks år, men under særdeles skjerpende omstendigheter inntil ti år. Kommisjonen viser til at det kan rettes flere innvendinger mot bestemmelsen, blant annet at grensen for det straffbare i for stor grad beror på gjerningspersonens sinnelag, se Husabø: Straffansvarets periferi, 1999, side 333–334 og 385–386. Etter kommisjonens vurdering vil forslaget til § 21 – 2 (ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff) dekke de fleste tilfellene som straffeloven 1902 § 161 omfatter, samtidig som man skjærer klar av problemene med å bevise en hensikt om å begå forbrytelser.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag.

Spørsmålet om straffeloven bør ta opp i seg strafftrusler om ulovlig befatning med skytevåpen, krever etter departementetssyn en nærmere vurdering med utgangspunkt i retningslinjene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 51–55. Handlingenes alvorlighet tilsier at de bør stå i straffeloven. Ulovlig befatning med skytevåpen og sprengstoff/annet eksplosjonsfarlig stoff er særlig samfunnsskadelig. Lovbruddene vil normalt ikke være knyttet til utøvelse av næringsvirksomhet, og har ikke av den grunn noen nær tilknytning til spesiallovgivningen. Den saklige sammenhengen med reglene i § 188 (uforsiktig omgang med skytevåpen eller eksplosiver) og § 189 (ulovlig bevæpning på offentlig sted) støtter også en plassering i straffeloven. En slik løsning vil innebære at de grove overtredelsene vil reguleres i straffeloven, mens de mindre alvorlige (formalovertredelsene) blir stående i særlovgivningen. Departementet slutter seg etter dette til kommisjonens forslag, idet handlingenes alvorlighet og sammenhengen med lovforslaget §§ 188 og 189 bør veie tyngst. I de gjenstående straffebestemmelsene i særlovgivningen bør det vises til de strengere bestemmelsene i straffeloven. Bestemmelsene om straff for ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff foreslås etter dette overført til straffeloven, se forslagene til §§ 190 og 191.

Departementet er enig med kommisjonen i at det bør foretas en oppdeling i vanlig og grov overtredelse, se generelt Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 58–59. Spennvidden i straffverdigheten samt behovet for å kunne vektlegge om den ulovlige befatningen med skytevåpen har tilknytning til organisert kriminalitet og terrorvirksomhet, tilsier en slik oppdeling, jf. §§ 190 og 191. I motsetning til kommisjonen foreslår departementet at vanlig overtredelse og grovt uaktsom overtredelse samles i ett straffebud. Departementet kan ikke se at det lovstrukturelt er hensiktmessig med en oppdeling her, og viser blant annet til at kommisjonen for begge overtredelser har foreslått en strafferamme i det lavere sjiktet, se nedenfor.

Handlingsnormene vil – som etter gjeldende rett – følge av særlovgivningen. Ulovlig befatning med skytevåpen mv. vil fortsatt rammes av de aktuelle straffetruslene i særlovgivningen, jf. våpenloven § 33 første ledd første punktum og forskrift 26. juni 2002 nr. 922 § 12 – 4 jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 42. Det vises til merknadene til forslaget om å endre våpenloven § 33.

Forslaget til § 190 om ulovlig befatning med skytevåpen mv. kan utformes på flere måter, for eksempel slik at det begrenses til å rette seg mot tilfeller hvor lovovertrederen har forsett om å begå en straffbar handling med en strafferamme på mer enn ett år. Lovforslaget kan alternativt begrenses til å gjelde handlinger som inngår i virksomheten til en organisert kriminell gruppe eller handlinger som av andre årsaker anses som særlig samfunnsfarlige. Slik departementet ser det, vil slike straffvilkår i for stor grad innsnevre anvendelsesområdet til bestemmelsen. Det vil også være knyttet betydelige bevisproblemer til dem. På den annen side mener departementet at det bør komme til uttrykk i ordlyden at bestemmelsen kun rammer de mer alvorlige overtredelsene av ulovlig befatning med skytevåpen mv. Departementet foreslår at dette kommer til uttrykk ved kriteriet «gjentatt eller på graverende måte» overtrer våpenloven. Derved kommer det klart frem at lovforslaget § 190 kun kommer til anvendelse når overtredelsen etter en helhetsvurdering ikke anses som liten. En slik løsning vil i hovedsak gi de samme resultater som i dag, jf. sondringen mellom formalovertredelsene (våpenloven § 33 første ledd første punktum) og de grovere overtredelsene av våpenloven § 33 første ledd annet punktum og annet ledd. Ulovlig erverv av våpen ved arv og mindre alvorlige formalovertredelser som skjer i næring bør rammes av særlovgivningen, jf. Ot.prp. nr. 74 (1996–97) side 28. Lovforslaget §§ 190 og 191 er ment å ramme de grovere overtredelsene som ofte har en tilknytning til kriminell virksomhet.

Kommisjonen foreslår ikke å videreføre straffeloven 1902 § 161. Bestemmelsen rammer visse forberedelseshandlinger, og retter seg mot den som anskaffer seg blant annet skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff for å begå en forbrytelse. Den nåværende utformingen fikk bestemmelsen ved lov 28. juni 2002 nr. 53, se Ot.prp. nr. 58 (2001–2002). Ved lovendringen ble forbudet i straffeloven 1902 § 161 utvidet til også å omfatte anskaffelse mv. av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Formålet med lovendringen var særlig å utvide mulighetene for å anvende ekstraordinære etterforskningsmetoder i slike tilfeller. Strafferammene i våpenloven § 33 på henholdsvis to eller fire år gir ikke slike prosessuelle muligheter. Strafferammen i straffeloven 1902 § 161 på seks år gir derimot adgang til blant annet teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 b. Ytterligere ekstraordinære etterforskningsmetoder vil kunne anvendes ved forhøyelsen av strafferammen til ti år, jf. straffeloven 1902 § 161 annet ledd om særdeles skjerpende omstendigheter som hever straffemaksimumet. Dette har først og fremst betydning ved organisert kriminalitet og terrorvirksomhet, se Ot.prp. nr. 58 (2001–2002) side 26.

Spørsmålet om eventuelt ikke å videreføre straffeloven 1902 § 161 påvirkes ikke av noen internasjonale forpliktelser. Bestemmelsen er for eksempel ikke nødvendig for å gjennomføre forpliktelsene etter FN-konvensjonen 15. november 2002 om grenseoverskridende kriminalitet (CATOC) artikkel 5 eller protokoll 31. mai 2001 mot ulovlig produksjon av og handel med skytevåpen og deres deler, komponenter og ammunisjon (skytevåpenprotokollen), jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) og St.prp. nr. 58 (2002–2003). Spørsmålet blir dermed om straffeloven 1902 § 161 bør videreføres av andre grunner, se generelt om kriminalisering av forberedelse til straffbare handlinger i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 104–105, der departementet varsler en restriktiv linje.

Behovet for å videreføre straff for de forberedelseshandlingene som straffeloven 1902 § 161 omfatter, må vurderes i lys av hvilke andre straffebud som kan få anvendelse på ulovlig befatning med skytevåpen mv. som ledd i forberedelsen av andre straffbare handlinger. Mange slike forberedelseshandlinger vil omfattes av forslaget til §§ 190 og 191, som retter seg mot ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff. Men ikke alle vil være dekket – forslagene dekker for eksempel ikke et tilfelle der skytevåpen eller sprengstoff anskaffes lovlig for å begå et lovbrudd. Som kommisjonen påpeker, må dette imidlertid antas å være lite praktisk. En ellers lovlig anskaffelse vil dessuten, særlig når det finnes andre ytre forhold som peker i retning av et lovbrudd, etter omstendighetene kunne straffes som et straffbart forsøk på den handlingen som forberedes. Behovet for å videreføre også denne delen av straffeloven 1902 § 161 er derfor begrenset.

I tillegg kommer at det knytter seg rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til å videreføre bestemmelsen. Kravet om hensikt i straffeloven 1902 § 161 medfører at det sentrale vurderingstemaet er gjerningspersonens subjektive forhold og ikke mer objektivt konstaterbare forhold. At grensen mellom forberedelse til samfunnsskadelige handlinger og forberedelse til uskyldige handlinger i stor grad beror på sinnelaget til personen som begår dem, taler med tyngde imot at slike handlinger kriminaliseres, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 104. En konkretisering i lovteksten av de forberedelseshandlinger som eventuelt skulle rammes – og som lovforslaget §§ 190 og 191 ikke rammer – ville ha redusert denne ulempen, men er vanskelig å utforme.

Kanskje det fremste argumentet for å videreføre også den delen av § 161 som gjelder lovlig anskaffelse av skytevåpen mv., er at dette åpner for bruk av inngripende etterforskningsmetoder på et tidlig stadium i et handlingsforløp som kan ende med en alvorlig forbrytelse. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 105 åpner til en viss grad for kriminalisering av forberedelseshandlinger for å legge til rette for tidlig metodebruk. Dette behovet vil imidlertid nå langt på vei dekkes gjennom lov 17. juni 2005 nr. 87 om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet), jf. Ot.prp. nr. 60 (2004–2005). Sentralt står den nye bestemmelsen i straffeprosessloven § 222 d om bruk av inngripende etterforskningsmetoder i avvergende øyemed når det er grunn til å tro at noen vil begå en alvorlig straffbar handling. Slik departementet ser det nå, medfører disse lovendringene at det i mindre grad enn før er behov for å videreføre § 161 for å kunne bruke metoder for å hindre alvorlig kriminalitet. Dersom det skulle vise seg at det er et sterkt behov for tidlig metodebruk for å avverge også andre alvorlige lovbrudd enn dem § 222 d nevner, kan det være mer nærliggende å utvide virkeområdet til denne bestemmelsen enn på nytt å kriminalisere lovlig anskaffelse av skytevåpen mv. som skal brukes for å begå straffbare handlinger. Utenfor virkeområdet til straffeprosessloven § 222 d vil strafferammene i lovforslaget §§ 190 og 191 inntil videre være avgjørende for hvilke tvangsmidler som kan anvendes i slike tilfeller.

På denne bakgrunn slutter departementet seg til kommisjonens forslag om ikke å videreføre straffeloven 1902 § 161.

Departementet ser noe annerledes enn kommisjonen på hvilke strafferammer bestemmelsene om ulovlig befatning med skytevåpen mv. bør ha. I forslaget til § 190 foreslår departementet en strafferamme på bot eller fengsel inntil to år. Dette er en direkte videreføring av strafferammen i våpenloven § 33 første ledd annet punktum. I forhold til sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff innebærer lovforslaget en betydelig straffskjerpelse, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 42 (bot eller fengsel inntil tre måneder). Departementet ser ingen grunn til at slike tilfeller bør vurderes mildere, og sammenhengen i regelverket tilsier en felles strafferamme.

I forslaget til § 191 (grov ulovlig befatning med skytevåpen mv.) mener departementet at strafferammen bør være bot eller fengsel inntil seks år. For skytevåpen og ammunisjon innebærer dette en straffskjerping, idet våpenloven § 33 annet ledd etter lovendringen i 1998 har en strafferamme på fengsel inntil fire år. For sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff er det en vesentlig straffskjerping, men en slik markert økning, som også bør gjenspeiles i praksis, gjenspeiler hvor grove overtredelser det er tale om. Departementet mener det på denne bakgrunn også bør foretas en viss skjerping i det alminnelige straffutmålingsnivået i slike tilfeller. Det er også tatt noe hensyn til at det kan være behov for å anvende ekstraordinære etterforskningsmetoder, og § 191 er i hovedsak innrettet mot ulovlig befatning med skytevåpen mv. som ledd i organisert kriminalitet eller terrorhandlinger. Anvendelsesområdet for bestemmelsen bør ellers hovedsakelig være ulovlig befatning med skytevåpen mv. som ledd i alvorlig kriminalitet, jf. § 191 annet ledd bokstav a til c. En strafferamme på 6 år er også i samsvar med det som i dansk straffelov § 192 a er fastsatt for tilsvarende lovbrudd.

Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget §§ 190 og 191.

10.11 Anslag mot infrastrukturen og forbund om dette

Straffeloven 1902 § 151 b rammer den som volder omfattende forstyrrelse i samfunnslivet ved å skade, ødelegge eller sette ut av virksomhet informasjonssamling eller nærmere oppregnede anlegg – for energiforsyning, elektronisk kommunikasjon etc. Regelen kom inn i straffeloven ved endringslov 12. juni 1987 nr. 54 som ledd i lovendringene om datakriminalitet. Men bestemmelsen er ikke avgrenset til tilfeller hvor handlingen er rettet mot data eller datasystemer. Bestemmelsen er reelt sett en regel om kvalifisert skadeverk, jf. Ot.prp. nr. 35 (1986–87) side 23. Kjernen i regelen er at den rammer alvorlige forstyrrelser mot infrastrukturen i samfunnslivet generelt. Strafferammen er fengsel inntil 10 år. Bestemmelsen må sammenholdes med straffeloven 1902 § 292 jf. § 291 om grovt skadeverk. Etter straffeloven 1902 § 151 b annet ledd rammes også uaktsom overtredelse. Strafferammen er her fengsel inntil 1 år. Medvirkning er straffbar, jf. tredje ledd.

Straffeloven 1902 § 159 setter straff for den som inngår forbund om å begå en handling som nevnt i straffeloven 1902 § 151 b første ledd. I tillegg kreves hensikt om å begå den straffbare handlingen i § 151 b. Strafferammen er fengsel inntil 10 år. Medvirkning er ikke straffbar.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 151 b første ledd, jf. § 20 – 11 om sabotasje mot infrastrukturen og delutredning VII side 301–302. Kommisjonen mener det bør fremgå klarere at alternativet «informasjonssamling» ikke behøver være tilknyttet energiforsyning, kringkasting etc. Det er ikke behov for å videreføre straffansvaret for uaktsomme handlinger. Slike handlinger har en helt annen karakter enn det som kjennetegner de typiske sabotasjehandlingene. Det er tilstrekkelig at slike uaktsomme handlinger rammes av bestemmelsene om grovt skadeverk eller grovt skadeverk på elektronisk lagret informasjon, se NOU 1985: 31 §§ 29 – 2 og 23 – 12. Strafferammen på 10 år foreslås videreført.

Kommisjonen foreslår også å videreføre forbundsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 159 jf. § 151 b, se NOU 2002: 4 § 20 – 12 og side 302. Hensiktskravet foreslås ikke videreført, slik at man kun krever forsett med hensyn til avtalens objektive innhold. Det påpekes at den alminnelige medvirkningsbestemmelsen vil føre til en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret. Strafferammen foreslås å være fengsel inntil 6 år. Strafferammen bør ligge noe lavere enn den man har for en tilsvarende fullbyrdet overtredelse.

Datakrimutvalget har avgrenset sin utredning mot handlinger som innebærer krenkelser av straffeloven 1902 § 151 b, se NOU 2007: 2 Lovtiltak mot datakriminalitet side 46. Datakrimutvalget finner det ikke naturlig å foreslå en spesialbestemmelse om datasabotasje. Men det fremheves at flere av utvalgets foreslåtte bestemmelser kan tenkes å anvendes i konkurrens med NOU 2002: 4 § 20 – 11 om sabotasje mot infrastrukturen, for eksempel de foreslåtte regler om datamodifikasjon og driftshindring.

Ingen av høringsinstansene har gått imot eller hatt andre merknader til Straffelovkommisjonens forslag på dette punkt.

Departementet er enig med kommisjonen i at straffeloven 1902 § 151 b første ledd bør videreføres, se forslaget til § 192. Begrunnelsen for regelen står like sterkt i dag som da den ble innført i 1987. Infrastrukturen i samfunnet er sårbar, og det vil kunne få fatale konsekvenser om ulike anlegg eller informasjonssamlinger blir utsatt for skade, ødeleggelse eller settes ut av virksomhet. Departementet viser til NOU 2000: 24 Et sårbart samfunn, og behandlingen i blant annet St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet – veien til et mindre sårbart samfunn og St.meld. nr 39 (2003–2004) Samfunnssikkerhet og sivilt – militært samarbeid samt NOU 2006: 6 Når sikkerheten er viktigst. Det er de mest alvorlige handlingene – forstyrrelsene av infrastrukturen – som her er ment omfattet. Mindre alvorlige forstyrrelser av infrastrukturen vil bli rammet av bestemmelsene om skadeverk eller andre spesialbestemmelser. Denne kvalifikasjonsterskelen kommer frem ved kravet om «omfattende forstyrrelse». Departementet velger å bruke uttrykket anslag mot infrastrukturen, fremfor «sabotasje» som etter kommisjonens forslag, siden dette begrepet ofte reserveres for handlinger som en stat foretar for å ødelegge en annen stats forsvarsevne.

Departementet er videre enig med kommisjonen at bestemmelsen ikke bør ramme grov eller simpel uaktsomhet, og det vises til kommisjonens begrunnelse her. I Ot.prp. nr. 35 (1986–87) side 23 ble det først og fremst argumentert med at det var et behov for å ramme uaktsomme overtredelser. Dette behovet anses ivaretatt gjennom bestemmelsene om grovt skadeverk og grovt skadeverk på elektronisk lagret informasjon. Videre er departementet enig i at strafferammen – som nå – bør være fengsel inntil 10 år. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 192.

Dersom et anslag mot infrastrukturen begås med terrorhensikt, jf. forslaget til § 131 annet ledd, anses handlingen som en terrorhandling som kan straffes med fengsel inntil 21 år.

Departementet er enig med kommisjonen i at forbundsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 159 jf. § 151 b, bør videreføres. Kravet om hensikt bør utgå, jf. utredningen side 302. Strafferammen bør her ligge lavere enn ved fullbyrdet overtredelse av lovforslaget § 192. Som kommisjonen foreslår departementet at strafferammen settes til fengsel inntil 6 år. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 193.

10.12 Forstyrrelse av den sikre drift av jernbane og buss

Straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e rammer det å skape en fare for ulykke ved å forstyrre den sikre drift av skip, jernbane, luftfartøy eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen. Bestemmelsen knytter seg opp mot slik fare som er nevnt i straffeloven 1902 § 148. Strafferammen er fengsel inntil 6 år. Inntrer det en ulykke som følge av en handling som rammes av § 150 første ledd bokstav e, vil strengere straffebud etter omstendighetene kunne komme til anvendelse.

I forhold til skip, luftfartøy, flyplass eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen, er Norge folkerettslig forpliktet til å ha slike bestemmelser. Det vises om dette til punkt 8.7.2 og 8.7.3. Norge er ikke folkerettslig forpliktet til å ha straffebud som rammer forstyrrelse av den sikre drift av jernbane og buss.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e også for jernbane, se delutredning VII side 301. Straffeloven 1902 § 150 fjerde ledd som rammer uaktsom overtredelse foreslås ikke videreført, og heller ikke straffeskjerpelsen i § 150 annet ledd. Strafferammen på fengsel inntil 6 år foreslås videreført.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag.

Departementet viser for det første til at deler av straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e, er foreslått videreført i lovforslaget § 140 om forstyrrelse av den sikre drift av skip, luftfartøy eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen. Det vises til punkt 8.7.2, særlig punkt 8.7.2.5.2. I høringsnotat april 2007 sendte departementet på høring forslag til et kapittel om straffebud om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Her ble det foreslått at jernbane og at – som en nykriminalisering – også buss skulle omfattes av bestemmelsen i terrorkapitlet knyttet til forstyrrelser av den sikre drift. Som det fremgår av punkt 8.7.2.5.2 fremkom det under høringen innsigelser mot at jernbane og buss ble omfattet. Innvendingene er tatt til følge, og i lovforslaget § 140 er nå jernbane og buss utelatt. Det medfører at forstyrrelser av den sikre driften av slike transportmidler ikke kan anses som terrorhandlinger og straffes med fengsel inntil 21 år. Spørsmålet er så om straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e, hva gjelder forstyrrelse av den sikre drift ved jernbane samt eventuelt også buss, skal videreføres i en egen bestemmelse i kapittel 20.

Departementet er enig med kommisjonen i at § 150 første ledd bokstav e bør videreføres hva gjelder forstyrrelse av den sikre drift ved jernbane. Det vises til forslaget til § 194. Folkerettslig påhviler det ingen forpliktelse på Norge, men kriminaliseringsprinsippene taler med tyngde for å videreføre denne bestemmelsen. Departementet foreslår videre at bestemmelsen også omfatter forstyrrelse av den sikre drift ved buss. Skadepotensialet er her ofte av en tilsvarende karakter som for jernbanedrift, og en slik nykriminalisering har gode grunner for seg. Departementet er videre enig med kommisjonen i at strafferammen på fengsel inntil 6 år bør videreføres, samt at straffeloven 1902 § 150 annet og fjerde ledd ikke videreføres. Straffeloven § 150 tredje ledd er unødvendig og videreføres ikke som følge av at forsøk etter straffeloven 2005 kan, men ikke skal, straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse.

10.13 Likskjending

Straffeloven 1902 § 143 første ledd første punktum rammer ulike former for likskjending: Mishandling av lik, uberettiget fjerning av et lik som er i en annens varetekt og uhjemlet oppgraving eller bortføring av et begravd lik. Skyldkravet er forsett. Straffen er fengsel inntil to år. Forsøk og medvirkning rammes. Rt. 2004 side 610 gir et illustrerende eksempel regelens virkeområde.

Etter første ledd annet punktum kan bot anvendes under særdeles formildende omstendigheter. Annet ledd fastsetter at det å bortta et lik, eller å bortta en gjenstand fra liket, graven eller et gravminne, straffes etter bestemmelsene om tyveri (eventuelt underslag) selv om ingen kan sies å eie liket eller gjenstanden.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 143, jf. forslaget til § 20 – 13 i delutredning VII side 302. Kommisjonen foreslår å erstatte kravet om vinnings hensikt med et krav om forsett om vinning. Den særlige hjemmelen for straffnedsettelse foreslås heller ikke videreført. Strafferammen bør etter kommisjonens syn ligge i det lavere sjiktet.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag.

Departementet viser til at bestemmelsen først og fremst tjener til å verne vår felles interesse i at døde personer behandles med verdighet og respekt. Som uttalt av Høyesterett i Rt. 2004 side 610 (612) må dette ses som en grunnleggende oppfatning i vår kultur. Departementet slutter seg derfor til kommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 143 om likskjending. Som kommisjonen foreslår departementet at kravet om vinnings hensikt i annet ledd utgår, slik at det kun kreves forsett om vinning. Departementet fremmer tilsvarende forslag i straffebestemmelsene om tyveri og underslag.

Etter departementets syn kan det tenkes flere alternativer for plassering av straffebestemmelsen. Straffelovkommisjonen har – i tråd med straffeloven 1902 – foreslått en plassering i kapitlet om vern av den offentlige ro og orden. Men bestemmelsen kunne også blitt plassert i kapitlet om vern av liv og legeme. Annet ledd, som i realiteten er en utvidelse av virkeområdet for bestemmelsene om tyveri og underslag, passer imidlertid dårlig der, især ved tyveri fra en grav eller et gravminne.

Departementet har etter en samlet vurdering blitt stående ved å la bestemmelsen bli stående i kapitlet om vern av offentlig ro, orden og sikkerhet, jf. lovforslaget § 195. Dette kan forsvares med at det får bedre frem at bestemmelsen også tjener til å verne gravfreden. Gravfreden beskyttes imidlertid også av andre bestemmelser som er mer praktiske, særlig reglene om skadeverk ved beskadigelse av gravmonumenter.

Straffelovkommisjonen foreslår som nevnt en strafferamme i det lavere sjikt (det vil si seks måneder eller ett år). Departementet mener den gjeldende strafferammen på fengsel inntil to år bør videreføres. I de tilfeller hvor likskjendingen begås i forlengelsen av en annen straffbar handling, typisk et drap, vil strafferammen i lovforslaget § 195 ha mindre betydning. Men i de tilfellene hvor likskjendingen er den sentrale straffbare handlingen og denne er av særlig grov art, mener departementet at det kan være behov for en strafferamme på fengsel inntil 2 år. I Rt. 2004 side 610 ble straffen for hovedmannen satt til 1 år og 6 måneder ubetinget fengsel.

I og med at strafferammen er bot eller fengsel inntil 2 år, er straffeloven 1902 § 143 første ledd annet punktum (som åpner for bruk av bot) overflødig, og videreføres ikke.

10.14 Brudd på plikt til å avverge straffbare forhold

Straffeloven 1902 § 139 første ledd første punktum rammer den som unnlater å forsøke å hindre nærmere spesifiserte, alvorlige straffbare handlinger eller følgene av dem. Avvergingshandlingen går primært ut på å gi «betimelig anmeldelse for vedkommende myndighet», eller på annen måte søke å avverge den straffbare handlingen eller dens følger. Den prinsipale plikten er å hindre at den straffbare handlingen blir utført.

Avvergingsplikten forutsetter at vedkommende har «pålitelig kunnskap» om at den straffbare handlingen er begått eller er «i gjære». Oppregningen av bestemmelser som avvergingsplikten relaterer seg til er uttømmende.

Skyldkravet er forsett. Som en konsekvens av kravet om «pålitelig kunnskap» kreves det at personen må være klar over at en straffbar handling vil bli eller er begått. I tillegg må personen være klar over eller regne det som overveiende sannsynlig at han kan forhindre den straffbare handlingen eller dens følger. Medvirkning er ikke straffbar, mens forsøk er det. Straffen er bot eller fengsel inntil ett år. I § 139 første ledd annet punktum slås det fast at avvergingsplikten i forhold til §§ 197 og 199 – som gjelder incest og seksuell omgang med noen mindreårig under ens omsorg – bare gjelder dersom den fornærmede er under 16 år. Annet ledd oppstiller visse begrensninger i avvergingsplikten for privatpersoner. Tredje ledd har en særlig regulering av overordnedes avvergingsplikt.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre § 139 første og annet ledd, jf. forslaget til § 21 – 6 i delutredning VII på side 305–307. Kommisjonen har vurdert å knytte avvergingsplikten til handlinger med en strafferamme over et visst nivå, men mener at en slik avgrensning vil bli mer vilkårlig og endre bestemmelsens innhold vesentlig. I stedet for å videreføre det særlige skyldkravet om «pålitelig kunnskap» foreslår kommisjonen at avvergingsplikten utvides til å inntre når det vanlige forsettskravet er oppfylt. Hvilke bestemmelser som avvergingsplikten bør knytte seg til, går frem av utredningen side 306. Kommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre utvalget av bestemmelser slik det er i dag, men går inn for visse justeringer både ved at enkelte straffebud tas ut av oppregningen, og ved at visse føyes til.

Straffrihetsregelen i straffeloven 1902 § 139 annet ledd foreslås videreført fullt ut. Strafferammen bør etter kommisjonens syn ligge i det lavere sjiktet, se utredningen side 309.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag.

Slik departementet ser det, er det grunn til å vurdere om straffeloven 1902 § 139 bør videreføres i lys av prinsippene om bruk av straff slik disse er nedfelt i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 88–93. Straffeloven 1902 § 139 har vært lite anvendt i praksis, og det samme gjelder de tilsvarende bestemmelsene i den danske straffeloven (§ 141) og i den svenske brottsbalken (23 kapittel 6 §). Dette kan tyde på at bestemmelsen har liten virkning, men det kan også ha sin bakgrunn i at bestemmelsen angir en atferdsregel som har sitt utspring i en grunnleggende samfunnsplikt og at regelen i stor grad etterleves. Til en viss grad kan også medvirkningsansvaret gjøre at bestemmelsen er mindre praktisk.

På den annen side markerer som nevnt bestemmelsen en grunnleggende samfunnsplikt, og er spesielt viktig for å hindre brudd på taushetpliktsreglene. Selv om de ikke er mye brukt, finnes som nevnt tilsvarende bestemmelser i Danmark og Sverige. En eventuell avkriminalisering kunne dessuten skape inntrykk av at samfunnet aksepterer passivitet i slike tilfeller som straffeloven 1902 § 139 rammer. Andre sanksjoner enn straff er heller ikke aktuelle i de fleste tilfellene som § 139 dekker, selv om en erstatningsplikt etter omstendighetene ikke kan utelukkes.

På denne bakgrunnen slutter departementet seg i utgangspunktet til kommisjonens forslag, også når det gjelder hvilke straffbare handlinger som det skal være en straffsanksjonert plikt å avverge. Departementet vil imidlertid ta endelig stilling til hvilke straffbare handlinger som skal omfattes når den fullstendige paragrafnummereringen foreligger. I påvente av en fullstendig paragrafnummerering i den spesielle delen i straffeloven 2005, er en henvisning til konkrete paragrafer erstattet med en stikkordmessig angivelse av de aktuelle straffebudene. Dette vil bli rettet opp i den andre proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005.

Departementet er enig med kommisjonen i at det særlige skyldkravet «pålitelig kunnskap» bør gå ut, men ikke i at det bør erstattes med det alminnelige forsettskravet, jf. straffeloven 2005 § 22. Særlig forsettsformen eventuelt forsett ville gjøre avvergingsplikten for vidtrekkende. Departementet går inn for at plikten skal inntre dersom den som eventuelt skal pålegges å avverge en handling ser det som sikkert eller mest sannsynlig at den straffbare handlingen vil bli begått.

Departementet har som kommisjonen vurdert å erstatte en oppregning av straffebud med en generell henvisning til strafferammen, for eksempel slik at plikten til å avverge skal knytte seg til straffebud som kan straffes med fengsel inntil 1 år eller mer, men har kommet til at en slik avgrensning blir for vilkårlig og vidtrekkende. Selv om departementet har kommet til at avvergingsplikten bør videreføres, er det god grunn til å vurdere kritisk hvor vidtrekkende den bør være. Kjernen i avvergingsplikten bør være en plikt til å hindre alvorlige forbrytelser mot rikets indre og ytre sikkerhet, store skadeforvoldelser, terrorhandlinger, grove seksuallovbrudd og grove legemskrenkelser. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 196.

10.15 Plikt til å varsle om funn av bortkommet barn mv.

Straffeloven 1902 § 340 rammer den som etter å ha funnet et bortkommet eller forlatt barn eller tatt til seg et barn som er gått vill, unnlater snarest mulig å melde fra om det til barnets foresatte eller politiet. Skyldkravet er uaktsomhet. Strafferammen er bot eller fengsel inntil tre måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen ikke videreføres, jf. delutredning VII side 417. Det vises til at straffebudet er lite kjent og at det derfor neppe har hatt betydning for at folk i slike tilfeller opptrer i overensstemmelse med den normen som forventes. Det anføres at straffebehovet ved unnlatt melding neppe er påtrengende, samt at det vises til at dersom barnet over tid holdes borte fra foreldrene vil strengere straffebestemmelser kunne ramme forholdet (unndragelse fra omsorg eller frihetsberøvelse).

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til kommisjonens forslag.

Slik departementet ser det er det grunn til å vurdere om bestemmelsen bør videreføres i lys av prinsippene om bruk av straff slik disse er nedfelt i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 88–93. Straffeloven 1902 § 340 har i svært liten grad vært brukt i praksis. Enten kan det tyde på at bestemmelsen har liten virkning, eller motsatt at bestemmelsen angir en atferdsregel som har sitt utspring i en grunnleggende samfunnsplikt og som i stor grad etterleves.

Departementet mener at bestemmelsen gir uttrykk for en grunnleggende samfunnsplikt, og at straffansvaret på dette området bør videreføres – selv om straffansvar også i fremtiden antagelig sjelden vil aktualiseres. Andre sanksjoner enn straff er lite aktuelt, selv om et erstatningsansvar i enkelte tilfeller kan komme på tale. Generelt er det et behov for å styrke barns strafferettslige vern, og forslaget om å videreføre straffeloven 1902 § 340 må ses i et slikt perspektiv. For øvrig vises det til merknadene til lovforslaget § 197.

10.16 Forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe

Straffeloven 1902 § 162 c ble innført ved lov 4. juli 2003 nr. 78, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003), som et ledd i skjerpelsen av det strafferettslige vernet mot organisert kriminalitet. Paragrafen rammer den som inngår forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger som ledd i organisert kriminalitet. Den er et unntak fra hovedregelen i norsk rett om at forberedelseshandlinger ikke er straffbare. Bestemmelsen gjennomfører FNs konvensjon 15. november 2000 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet artikkel 5. Etter § 162 c første ledd første punktum er det på nærmere vilkår straffbart å inngå forbund om handlinger med en strafframme på fengsel i minst 3 år. Det er kun forbund om handlinger som begås «som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe» som rammes. Uttrykket «organisert kriminell gruppe» er definert i annet ledd. Definisjonen bygger på FN-konvensjonen artikkel 2 bokstav a, men er ikke fullt ut sammenfallende. Etter første ledd annet punktum kommer forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser ikke i betraktning i vurderingen av om kravet til strafferamme er oppfylt. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 1902 § 40. Straffen er fengsel inntil 3 år.

Straffeloven 1902 § 162 c ble forberedt mens Straffelovkommisjonen var i ferd med å avslutte sitt arbeid med delutredning VII, slik at kommisjonen ikke har hatt foranledning til å fremme noe forslag om en slik bestemmelse. Følgelig har det heller ikke vært noe forslag på høring.

Ettersom bestemmelsen gjennomfører folkerettslige forpliktelser og det fortsatt er behov for å bekjempe organisert kriminalitet, går departementet inn for å videreføre bestemmelsen i straffeloven 2005. Bestemmelsen er relativ ny, og departementetser ikke behov for å foreslå realitetsendringer. Formålet med den er å hindre at organisert kriminalitet blir planlagt og gjennomført, og den passer naturlig inn i et kapittel til vern om offentlig ro, orden og sikkerhet. Det er gjort nærmere rede for bakgrunnen for og innholdet i bestemmelsen i Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) side 15–35 og 95–97. For øvrig vises det til forslaget til § 198 og merknadene til bestemmelsen.

10.17 Bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 13 og 35 som departementet foreslår ikke blir videreført

10.17.1 Oversikt

Selv om lovforslaget kapittel 20 viderefører mange av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 13 og 35 – dvs. straffeloven 1902 §§ 135 a, 136, 137, 143, 349, 349 a, 350 og 352 første ledd – er det en rekke av bestemmelsene i disse to kapitlene som ikke foreslås videreført. Dette gjelder §§ 135, 138, 139 tredje ledd, 140 annet ledd, 141, 347, 351, 352 annet ledd, 353, 354 og 356. I motsetning til Straffelovkommisjonen foreslår som nevnt departementet ikke et eget kapittel om generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger, og en rekke bestemmelser fra kommisjonens skisse til kapittel 21 er overført til departementets forslag til kapittel 20.

Enkelte av bestemmelsene som ikke videreføres, er omtalt tidligere. Dette gjelder straffeloven 1902 §§ 134 tredje ledd, 135, 138 og 140 annet ledd som er behandlet i punkt 10.5 om oppfordring om å iverksette straffbare handlinger, straffeloven 1902 § 161 som er behandlet i punkt 10.10 om ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengsstoff, og straffeloven 1902 § 352 annet ledd som er behandlet i punkt 10.10.1 om uforsiktig omgang med skytevåpen, ammunisjon eller sprengsstoff.

Det er også som nevnt i punkt 10.1 bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 13 og 35 som videreføres i andre kapitler i straffeloven 2005. Dette gjelder §§ 144, 145, 145 a og 145 b som foreslås videreført i kapittel 22 om vern av informasjon og informasjonsutveksling, samt straffeloven 1902 §§ 147 og 355 i kapittel 25 om vern av den personlige frihet og fred. Straffeloven 1902 § 348 er opphevet, jf. lov 14. mars 2003 nr. 16.

Spørsmålet om å videreføre straffeloven 1902 § 142 (straff for blasfemiske ytringer) vil bli vurdert i den andre proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005.

Nedenfor gjennomgås de øvrige bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 13 og 35 som Straffelovkommisjonen foreslår at skal oppheves. Felles for dem er at de har vært lite anvendt i praksis, forslaget om oppheving er enstemmig og at det heller ikke har kommet noen innvendinger fra noen av høringsinstansene.

10.17.2 De enkelte bestemmelsene

10.17.2.1 Straffeloven 1902 §§ 139 tredje ledd og 347

Straffeloven 1902 § 139 tredje ledd retter seg mot overordnede som unnlater å hindre underordnede i å begå forbrytelser i tjenesten. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år, men uansett ikke høyere enn den straffen som gjelder for den straffbare handlingen. Straffeloven 1902 § 347 rammer overordnede som unnlater å hindre sine underordnede i å begå forseelser i tjenesten. Straffen er bot.

Straffelovkommisjonenforeslår at bestemmelsene oppheves, jf. delutredning VII side 399 og 418 fordi de er unødvendige ved siden av andre regler som kan komme til anvendelse i slike tilfeller, blant annet straffebudene om medvirkningsansvar, foretaksstraff, avvergingsplikt og overordnedes ansvar for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslagene.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag. Straffebudene blir overflødige i straffeloven 2005 ved siden av de andre straffebudene som kommisjonen viser til, og som er en del av departementets lovforslag.

10.17.2.2 Straffeloven 1902 § 141

Paragraf 141 oppstiller straff for den som ved falske forespeilinger eller annen underfundig atferd forleder noen til å utvandre fra Norge. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen oppheves, jf. delutredning VII side 399, fordi det ikke er noe behov for en slik bestemmelse i dag.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget, og departementetslutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag.

10.17.2.3 Straffeloven 1902 § 144

Paragrafen rammer visse yrkesgruppers rettsstridige åpenbaring av hemmeligheter som er betrodd dem eller deres foresatte i stillingens medfør, samt disse yrkesgruppenes betjenter eller hjelpere. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen oppheves, jf. delutredning VII side 400. Etter kommisjonens syn bør brudd på alle former for lovbestemt taushetsplikt i utgangspunktet rammes av samme bestemmelse i straffeloven, jf. forslaget til § 23 – 1 om brudd på taushetsplikt. Spørsmålet om hvem som har taushetsplikt, og hvilken utstrekning plikten skal ha, bør reguleres andre steder i lovverket. I forlengelsen av dette må det fremmes forslag til lovbestemmelser i særlovgivningen om taushetsplikt for de yrkesgruppene som er nevnt i straffeloven 1902 § 144, i den grad disse ikke er underlagt taushetsplikt i dagens særlovgivning. Kommisjonen går ikke nærmere inn på om det er behov for slike lovendringer, jf utredningen side 463.

Ingen høringsinstanserhar merknader til kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag. Departementet viser generelt til kapittel 22 om vern av informasjon og informasjonsutveksling, som vil bli behandlet i den andre proposisjonen om straffelovens spesielle del. Forslag til nødvendige endringer i særlovgivningen som følge av opphevelsen av straffeloven § 144, vil også bli fremmet i den andre proposisjonen knyttet til straffelovens spesielle del. Blant annet er det behov for en egen lovregulering av taushetsplikten til yrkesgrupper som prester og advokater.

10.17.2.4 Straffeloven 1902 § 351

Bestemmelsenoppstiller i første ledd straff for den som volder fare for ferdselen på offentlig sted, mens annet ledd rammer den som volder fare for ferdselen på enkelte steder som ikke er offentlige i lovens forstand. Begge ledd knytter straffbarheten til nærmere angitte måter å volde slik fare på, som for eksempel å forsømme å vedlikeholde en vei eller å tildekke en brønn. Strafferammen etter første ledd er bot eller fengsel inntil 3 måneder, etter annet ledd bot.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen oppheves, jf. delutredning VII side 418–419. Alternativene i straffeloven 1902 § 351 første ledd nr. 1 til 7 dekkes i det vesentligste av særlovgivningen. Enkelte handlingsalternativer er imidlertid ikke dekket, slik at en fullstendig opphevelse vil medføre at en del uønsket atferd som kan straffes i dag, blir straffri. Kommisjonen uttaler om dette (side 419):

«Det er imidlertid ikke mulig å gi en uttømmende oppregning av alle handlinger som representerer en farevoldende atferd som er uønsket. Bestemmelsens nåværende oppregning av slike handlinger er allerede lang og uhåndterlig. Oppregningen må også suppleres med en rekke handlinger som ikke var påtenkt eller ikke vanlige da bestemmelsen fikk sin nåværende formulering. Dessuten virker det tilfeldig at bestemmelsen bare beskytter «ferdsel» mot fare, og bare på de steder som er offentlige eller angitt i § 351 andre ledd.

Kommisjonen har derfor vurdert om bestemmelsen bør videreføres i form av en generell straffetrussel mot det å sette andres liv eller helse i fare, men er kommet til at et slikt straffebud blir for vidtrekkende. Der hvor farevoldende atferd ikke dekkes av særlovgivningen, mener kommisjonen at det er tilstrekkelig at gjerningspersonen straffes dersom faren har materialisert seg, jf særlig utk § 27 – 11 om grovt uaktsom betydelig legemsskade og § 27 – 12 om grovt uaktsomt drap. Dersom risikoen var tilstrekkelig stor og åpenbar for gjerningspersonen, kan også straffebud som krever forsett, være aktuelle. Kommisjonen mener at et straffebud rettet mot farevoldende atferd i alminnelighet ikke vil ha noen nevneverdig preventiv virkning ut over det som følger av disse andre bestemmelsene.»

Av høringsinstansene er det ingen som går imot forslaget. Vegdirektoratet støtter det uttrykkelig.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslaget om å oppheve § 351. Mange av de overtredelser som § 351 tar sikte på, rammes av straffebestemmelser i spesiallovgivningen – for eksempel i vegtrafikkloven, sjøloven eller viltloven. Oppregningen av den fareskapende atferden i § 351 bærer preg av å være tilfeldig og lite tidsmessig. Samtidig er det ikke ønskelig å foreslå et straffebud som generelt retter seg mot farevoldende atferd, idet et slikt straffebud vil bli for vidtrekkende, jf. kommisjonens syn her. I den grad det er ønskelig å straffesanksjonere farevoldende atferd – knyttet til særskilte livsområder mv. – mener departementet at dette bør vurderes og eventuelt gjennomføres i spesiallovgivningen. Som kommisjonen fremhever, dekkes alternativene i § 351 første ledd nr. 1 til 7 i det vesentligste av bestemmelser i spesiallovgivningen. For eksempel dekkes alternativet «Brønd» i nr. 4 av plan- og bygningsloven § 83 jf. § 110 nr. 1. Dersom atferden er alvorlig nok, vil den kunne rammes av andre og strengere straffebud, som for eksempel grovt uaktsom betydelig legemskade og grovt uaktsomt drap. I enkelte tilfeller kan lovforslaget § 181 om ordensforstyrrelse få anvendelse. For handlinger som volder tingsskade, vil straffebudene om skadeverk, og eventuelt et sivilrettslig erstatningsansvar, være tilstrekkelige sanksjoner.

10.17.2.5 Straffeloven 1902 § 353

Bestemmelsen rammer den som overtrer et adgangsforbud fastsatt av øvrigheten, typisk av politiet. Straffen er bot.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen oppheves, se delutredning VII side 419. Det vises til at den er unødvendig ved siden av politiloven § 7 annet ledd jf. § 5 og § 30 nr. 1, selv om «øvrigheten» ikke bare omfatter politiet. I Høyesteretts praksis har bestemmelsen kun vært anvendt i forbindelse med demonstrasjonene mot utbygging av Alta-vassdraget, jf. blant annet Rt. 1981 side 679.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget, og departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag om ikke å videreføre bestemmelsen.

10.17.2.6 Straffeloven 1902 § 354

Ved lov 4. juli 2003 nr. 74 ble § 354 annet og tredje ledd opphevet, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) om lov om hundehold (hundeloven) side 194–199 og 213 og loven § 28. Første ledd, som nå står igjen, er lite praktisk. I nr. 1 rammes den som volder fare ved «å forsømme sin bevoktningsplikt like overfor nogen sinnsyk eller ved å undlate å anmelde for politiet at en sinnsyk, som han har til forpleining eller under bevoktning, er rømt». Etter nr. 2 rammes den som volder fare ved rettsstridig å hisse, tirre eller skremme dyr. Etter nr. 3 første alternativ rammes det å holde farlige dyr «ulovlig». Annet alternativ i nr. 3 rammer den som volder fare ved ikke på forsvarlig måte å sørge for uskadeliggjørelsen av farlige dyr som er i hans besittelse. Etter nr. 4 rammes den som unnlater å anmelde til politiet at et farlig dyr er brutt løs fra personen, eller som i slike tilfeller unnlater å foreta hva denne kan for å forebygge ulykke.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen oppheves. Den mener at nr. 1 ikke lenger er noe naturlig nedslagsfelt for straffelovgivningen, og at straffebudet om plikt til å avverge visse straffbare handlinger er tilstrekkelig. Handlingene som nevnes i nr. 2 kan i tilstrekkelig grad rammes som legemskrenkelser, og eventuelt som hensynsløs atferd. Handlingene i nr. 3 rammes av annen lovgivning, mens nr. 4 er overflødig ved siden av politivedtektene, se nærmere om kommisjonens vurderinger av de enkelte alternativene i delutredning VII side 419–420.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag om opphevelse, og departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag. Et godt stykke på vei vil de handlinger som rammes av § 354 være dekket av straffebestemmelser i hundeloven, dyrevernlovgivningen eller viltloven, eller gjennom politivedtekter. Som kommisjonen nevner, kan også straffebestemmelser mot legemskrenkelser og hensynsløs atferd tenkes få anvendelse, iallfall i alvorlige saker.

10.17.2.7 Straffeloven 1902 § 356

Bestemmelsen rammer den som uten begjæring av «nogen Vedkommende» lager eller avhender en nøkkel til en fremmed lås, eller som overlater en dirk til noen som ikke har lovlig bruk for den. Straffen er bot, men etter annet ledd fengsel i inntil 6 måneder dersom gjerningspersonen handler med «formodning» om at nøkkelen eller dirken vil bli brukt til straffbare handlinger.

Straffelovkommisjonenforeslår at bestemmelsen oppheves, se delutredning VII side 420. Kommisjonen peker på at bestemmelsen ikke er i bruk, og at slike handlinger etter omstendighetene vil kunne rammes som medvirkning til de straffbare handlingene som den som får nøkkelen eller dirken begår.

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget, og departementet slutter seg til det.