9 Vern av offentlig myndighet og tilliten til den

9.1 Oversikt

Felles for bestemmelsene i dette kapitlet er at de verner offentlige interesser, og spesielt interessen i at den offentlige makt- og myndighetsutøvelse respekteres. I tillegg er det tatt inn bestemmelser som verner om innbyggernes tillit til at offentlig myndighet ikke misbrukes. Kapitlet svarer til Straffelovkommisjonens kapittel 19 om vern av offentlig myndighet og deler av kapittel 22 om vern av tillit, men det er gjort endringer både av materiell og språklig art.

Kapitlet avløser i hovedsak straffeloven 1902 kapittel 11 (Forbrydelser i den offentlige Tjeneste), kapittel 12 (Forbrydelser mod den offentlige Myndighed), kapittel 33 (Forseelser i den offentlige Tjeneste) og kapittel 34 (Forseelser mod den offentlige Myndighed), samt kapitlet om krenking av valgordningen fra straffeloven 1902 kapittel 10 (Forbrydelser med Hensyn til Udøvelsen af statsborgerlige Rettigheder).

9.2 Krenking av valgordningen

9.2.1 Innledning – plasseringen av bestemmelsene

De lovbrudd som omhandles her er i straffeloven 1902 regulert i et eget kapittel 10 om forbrytelser med hensyn til utøvelsen av statsborgerlige rettigheter. Mer populært uttrykt omhandler lovbruddene kjøp og salg av stemmer, uberettiget valgdeltakelse og forvansking av valgresultatet.

Straffelovkommisjonen foreslår at straffebud som rammer slike handlinger skal tas inn i kapittel 18 (§§ 18 – 8 til 18 – 11) om vern av statsforfatningen og det politiske system, jf. delutredning VII side 282 (dvs. kapittel 17 i departementets lovforslag). Dette er i samsvar med løsningen i den danske straffeloven, jf. kapittel 13 §§ 116 og 117. Ingen av høringsinstansene har hatt synspunkter på spørsmålet.

Slik departementet ser det, kan reglene om valgfusk mv. enten som i straffeloven 1902 inntas i et eget kort kapittel, til slutt i kapittel 17 om vern av Norges selvstendighet mv., eller i kapittel 19 om vern av offentlig myndighet.

Handlingene som straffes etter reglene om valgfusk mv. skiller seg fra dem som rammes av forslaget til kapittel 17. Handlinger som krenker valgordningen vil i stor grad rette seg mot alminnelige innbyggere, som ikke får utøve sine demokratiske rettigheter som forutsatt. På samme måte som et demokratisk styresett med høy rettssikkerhet er avhengig av et velfungerende og uavhengig rettsvesen hvor aktørene ikke utsettes for rettsstridig påvirkning, er et demokratisk styresett avhengig av at valg i offentlige anliggender er frie og at velgerne ikke utsettes for slik påvirkning. Reglene om motarbeiding av rettsvesenet har derfor slektskap med reglene om valgfusk mv. I tillegg er gjennomføring av valg offentlige anliggender, først og fremst valg til Storting, fylkesting og kommunestyrer, utøving av offentlig myndighet som er regulert i lov og forskrift og betalt av det offentlige, jf. valgloven 28. juni 2002 nr. 57. Atferd som i dag er kriminalisert i straffelovens kapittel 10, er derfor i tillegg til å være et angrep på den enkeltes demokratiske rettigheter også et angrep på offentlig myndighetsutøving.

Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at bestemmelsene om rettsstridig påvirkning av valgresultater (valgfusk) bør plasseres i kapittel 19 om vern av offentlig myndighet. Dette samsvarer med plasseringen av de tilsvarende bestemmelsene i den svenske brottsbalken, der de er tatt inn i 17. kapittel, 8 og 9 §§.

9.2.2 Gjeldende rett

Bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 10 kommer til anvendelse på stemmegivning «i offentlig anliggender». Dette er for det første folkeavstemninger og stortingsvalg og sametingsvalg, samt valg til fylkesting og kommunestyre som reguleres av hhv. valgloven 28. juni 2002 nr. 57 og sameloven 12. juni 1987 nr. 56 kapittel 2. Men bestemmelsene omfatter også offentlig regulerte valg på mer begrensede områder, som for eksempel valg til menighetsrådet etter lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke kapittel 1 og 2. I tillegg kommer de til anvendelse på stemmegivning i disse forsamlingene eller kollegiale organene. Den som gjennom løfter om betaling eller andre fordeler søker å påvirke en stortingsrepresentant til å stemme i en bestemt retning, eller den kommunestyrerepresentant som tar seg betalt for å stemme for eller mot et forslag, kan straffes etter straffeloven 1902 henholdsvis §§ 105 og 106.

Alle bestemmelsene i kapittel 10 i straffeloven 1902 har skyldformen forsett.

Straffeloven 1902 § 105 rammer det å bruke trusler eller yte fordeler til noen for å få disse til å stemme i en bestemt retning eller å unnlate å stemme, eller med tilsvarende midler forøvrig påvirke deres opptreden i valget. Det siste tar sikte på tilfeller hvor en representant, mot sin egen oppfatning, kjøpes til å agitere for et visst syn.

Straffetrusselen retter seg mot å true, gi ytelser, love fordeler, gi løgnaktige forespeilinger eller på annen måte bruke utilbørlige midler. Det er et felleskrav at den måten vedkommende søker å oppnå innflytelse på, kan karakteriseres som utilbørlig – dvs. rettsstridig. Trusler vil regelmessig være utilbørlig, men den som «truer» med å legge ned sin virksomhet hvis det stemmes slik at en bestemt skattepolitikk får flertall, kan ikke straffes selv om de ansatte i virksomheten gjennom dette påvirkes til å stemme annerledes enn de opprinnelig hadde tenkt. En kobling mellom stemmegivning i en bestemt retning, og fordeler eller ytelser som velgeren ikke har krav på, vil også regelmessig være utilbørlig. Løgnaktige forespeilinger rammer ikke tradisjonelt «valgflesk», men bare tilfeller hvor den som gir løftene allerede da vet at de ikke engang vil bli forsøkt gjennomført. Gjelder forespeilingene negative sider ved motstandernes politikk, kreves det på tilsvarende måte at påstandene er bevisst gale.

Gjennom formuleringen «søger at» er handlingen fullbyrdet allerede når trusselen eller fordelen er gitt eller lovet. Det er ikke noe krav om at mottakeren rent faktisk endrer sin stemmegivning eller avstår fra å stemme.

Strafferammen er hefte inntil tre år, eller under særlig formildende omstendigheter bot. Hefte er etter straffeloven 1902 § 15 jf. §§ 21 – 24 en lempeligere frihetsstraff, slik at to dagers hefte regnes for å svare til én dags fengsel. I praksis er hefte for lengst gått ut av bruk. Straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 har ikke regler om gjennomføring av hefte, og i straffeloven 2005 er denne straffarten ikke videreført, se § 29.

Straffeloven 1902 § 106 retter seg mot det å stemme eller å gi tilsagn om å stemme på en viss måte eller å avstå fra å stemme som følge av at vedkommende har mottatt eller inngått avtale om en fordel. Forutsetningen er at gjerningspersonen forholder seg annerledes enn han eller hun ellers ville ha gjort. Også for «stemmesalg» er handlingen fullbyrdet i og med inngåelsen av avtalen. Det er ikke nødvendig at den holdes.

Det anses mindre straffverdig å selge sin stemme enn å kjøpe en. Dette er ment å komme til uttrykk i strafferammen i § 106, som er bot eller fengsel inntil seks måneder.

Straffeloven 1902 § 107 første ledd rammer det å skaffe seg adgang til å stemme, til tross for at gjerningspersonen ikke har den retten, eller i alle fall ikke rett til å stemme der eller da.

Det første alternativet er ved usannferdig foregivende å skaffe seg rett for seg eller andre til å avgi stemme. Normalt vil det skje ved at det gis uriktige opplysninger om for eksempel om alder eller bosted. Også det å skaffe seg rett til å stemme i en annen krets rammes av straffebudet. Om noen ved en feil er manntallsført med rett til å stemme, og stemmer vitende om feilen, rammes også dette, jf. Rt. 1947 side 55.

Det andre alternativet er å tilsnike seg adgang til å stemme. Dette kan for eksempel skje ved at man får anledning til å stemme uten å bli kontrollert mot manntallet, og forholdet er i slike tilfeller straffbart selv om gjerningspersonen materielt sett hadde rett til å stemme. Det er også straffbart om en ved en feil ikke er blitt krysset av i manntallet slik at en får adgang til å stemme en gang til, og deretter benytter seg av denne adgang.

Etter første alternativ er handlingen fullbyrdet ved innføringen i manntallet. Etter det andre alternativet er det tilstrekkelig at gjerningspersonen rent faktisk har fått adgang til å stemme. Normalt vil det si at vedkommende har passert manntallskontrollen. Etter begge alternativer er forsøk straffbart.

Bestemmelsen i annet ledd er av en annen karakter. Her straffes den som på rettsstridig måte bevirker eller medvirker til at en stemmeberettiget rent faktisk ikke får stemt, stemmer annerledes enn tilsiktet eller avgir en ugyldig stemme. Alternativet tar sikte på tilfeller hvor for eksempel en blind, svaksynt eller ikke lesekyndig blir gitt en annen stemmeseddel enn den han ønsker, eller at noen forledes til å foreta endringer eller påtegninger på stemmeseddelen som gjør at den forkastes. Å bli hindret fra å stemme omfatter andre tilfeller enn psykisk påvirkning som er kriminalisert i straffeloven 1902 § 105. Det kan være at det gis opplysninger om at valglokalet er åpent til kl. 22.00 mens det faktisk stenger kl. 18.00, eller at gjerningspersonen sørger for at et kjøretøy som velgerne er avhengig av for å komme til valglokalet, ikke starter eller er tilgjengelig.

Både for overtredelse av første og annet ledd er strafferammen hefte i inntil tre år, eller under formildende omstendigheter bot.

Paragraf 108 i straffeloven 1902 gjør det straffbart å forvanske et valgutfall etter at stemmene er avgitt. Bestemmelsen kan overtres på ulike måter: Den egentlige forvansking består i at det oppgis et stemmetall som ikke stemmer med underlagsmaterialet, enten fordi man bevisst oppgir tall som ikke samsvarer med opptellingsresultatet, eller fordi det bevisst er telt feil. Også det å tilintetgjøre stemmesedler eller å unnlate å regne med noen av de avgitte stemmer, rammes av bestemmelsen.

Overtredelsen er fullbyrdet når for eksempel noen stemmer er tilintetgjort eller ikke er tatt med i opptellingen. Det er ikke et krav at valgresultatet er blitt offentliggjort, og heller ikke at forvanskingen skal ha virket inn på det endelige utfallet av valget, for eksempel i form av en annerledes mandatfordeling.

Strafferammen i straffeloven 1902 § 108 er hefte inntil fire år.

9.2.3 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII side 286 – 88 at også den nye straffeloven skal innholde bestemmelser om stemmekjøp og -salg, uberettiget valgdeltakelse og forvansking av valgresultatet, men tar til orde for at virkeområdet for bestemmelsen på enkelte punkter bør begrenses.

Kommisjonen skisserer i § 18 – 8 en bestemmelse om utilbørlig påvirkning av stemmegivningen, som skal erstatte straffeloven 1902 § 105 og § 107 annet ledd. Den foreslår likevel at bestemmelsene bare skal komme til anvendelse på folkeavstemninger og valg som nevnt i valgloven 1. mars 1985 nr. 3 (se nå valgloven 28. juni 2002 nr. 57) og sameloven 12. juni 1987 nr. 56 kapittel 2. Det er videre kommisjonens oppfatning at den foreslåtte bestemmelsen heller ikke skal komme til anvendelse på stemmegivning i for eksempel Stortinget eller kommunestyret. Kommisjonen mener her at det er tilstrekkelig med reglene om korrupsjon og bestemmelsene om vold og trusler mot offentlige tjenestemenn mv.

Straffelovkommisjonen mener at bestemmelsen om utilbørlig påvirkning av stemmegivningen bør ha et fremskutt fullbyrdelsestidspunkt, fordi reglene om hemmelig valg innebærer at man nesten aldri vil ha kunnskap om hvordan det rent faktisk er stemt. Strafferammen foreslås satt til bot eller fengsel inntil 2 år.

I lovskissen § 18 – 9 foreslås bestemmelsen om stemmesalg opprettholdt, men med samme begrensning som nevnt ovenfor om hvilke valg den kommer til anvendelse på. Straffeloven 1902 § 106 rammer ikke medvirkeren. En viss utvidelse av straffansvaret følger av straffeloven 2005 § 15 som gjør medvirkning straffbart generelt, og kommisjonen gjør ikke unntak for medvirkningsansvaret i forhold til bestemmelsen om stemmesalg. Stemmesalg er mindre straffverdig enn «stemmekjøp», og kommisjonen foreslår at straffen bør være bot eller fengsel i det nedre sjiktet av strafferammene.

I § 18 – 10 foreslår kommisjonen en bestemmelse om uberettiget valgdeltakelse, som avløser deler av straffeloven 1902 § 107. Forslaget retter seg mot tre forhold: Å stemme uten å ha stemmerett, å stemme i en annens navn og å stemme flere ganger. Kommisjonen går ikke inn for at det skal være et selvstendig lovbrudd uberettiget å skaffe seg adgang til å stemme, men foreslår at en slik forberedelseshandling skal straffes etter reglene om dokumentfalsk eller datamanipulasjon. Også for overtredelse av § 18 – 10 foreslås det en lav strafferamme.

Straffeloven 1902 § 108 videreføres i det vesentlige i kommisjonens skisse til § 18 – 11 om forvansking av valgresultatet. I kommisjonens forslag er anvendelsesområdet begrenset slik at det bare omfatter forvansking som ikke følger av egen stemmegivning, jf. § 18 – 10, og alternativet at «avgitte stemmer ikke medregnes», er sløyfet fordi dette rammes av hovedbestemmelsen om forvansking. Strafferammen skal etter forslaget være bot eller fengsel inntil 3 år.

Ingen høringsinstanser har merknader til kommisjonens forslag til regler om valgfusk mv.

9.2.4 Departementets vurderinger

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at regler om krenking av valgordningen bør reserveres for valg som er av sentral betydning for det demokratiske styre og myndighetsutøvelse på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Dette gjelder først og fremst valg til Stortinget og Sametinget, samt til fylkestingene og kommunestyrene.

I tillegg omfattes folkeavstemninger, som gjerne vil dreie seg om viktige og omstridte spørsmål hva enten avstemningen er landsomfattende eller lokal. Lovgivningen har ingen generelle regler om folkeavstemninger. Landsomfattende folkeavstemninger blir gjerne regulert av en egen lov, som for eksempel under avstemningene om Norges tilknytning til EF i 1972 og EU i 1994. Lokale folkeavstemninger vil det være opp til den enkelte kommune å gjennomføre. Slike avstemninger gjennomføres gjerne samtidig med valg, og mest mulig i samsvar med valglovens regler. Enkelte kommuner har i tillegg i den senere tid begynt å forelegge innbyggerne saker til uttalelse via internett eller sms, for eksempel som meningsmålinger eller høringer. Slike tiltak er ikke å anse som (lokale) folkeavstemninger i straffelovens forstand.

I lovteksten er valg til Stortinget og Sametinget, samt til fylkestingene og kommunestyrene og folkeavstemninger karakterisert som «offentlige valg», se forslaget § 151 annet ledd. I tillegg til de særskilte reglene om «valgfusk», vil atferden kunne rammes av straffebestemmelser som retter seg mot misbruk av offentlig myndighet, trusler og tvang, korrupsjon, dokumentfalsk, manipulasjon av datainformasjon eller skadeverk.

For andre valg enn dem som omhandles i kapitlet om vern av offentlig myndighet og tilliten til den, er departementet enig med Straffelovkommisjonen i at det er tilstrekkelig å reagere med straff etter en eller flere av disse generelle bestemmelsene, eventuelt supplert med særlige ansvarsregler. Særlige ansvarsregler gjelder for eksempel ved avstemning i Stortinget, jf. lov 5. februar 1932 nr. 1 slik den lyder etter endringene ved lov 30. mars 2007 nr. 13 med egne straffebestemmelser for medlemmer av Statsrådet, Stortinget og Riksretten.

For øvrig går departementet inn for å videreføre kjernen i bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 10. Prinsippene for kriminalisering som det er gjort rede for i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 88 flg., tilsier utvilsomt at utilbørlig å påvirke andres stemmegivning eller i ettertid å påvirke et valgresultat, bør være straffbart. Det vil være ødeleggende for demokratiet og tilliten til offentlige myndigheter, hvis man ikke er sikker på at valgresultatet gjenspeiler den reelle stemningen blant dem som har nyttet sin rett til å stemme. Det foreligger derfor et solid grunnlag for å kunne ta i bruk straff. Departementet går imidlertid inn for å endre bestemmelsen om stemmekjøp og utilbørlig stemmepåvirkning slik at det går klart frem at valgkampløfter og annen argumentasjon for å påvirke velgeratferden ikke rammes av straff, selv ikke når løftene fremstår som svært så urealistiske. Det bør ikke være en oppgave for strafferetten å reagere mot personer som forsøker å vinne et valg med «løgnaktige forespeilinger», sml. straffeloven 1902 § 105. Spørsmålet er behandlet i merknadene til § 151 første ledd.

Større rom for tvil om straffverdigheten kan være knyttet til den enkelte som «selger» sin stemme, eller avgir stemme uten å være berettiget til det. Som enkeltstående tilfeller vil slik atferd neppe kunne påvirke valgresultatet eller tilliten til valget. Når også slik virksomhet fortsatt skal være straffbar, er det særlig lagt vekt på to forhold: Hvis flere opptrer med et felles forsett, for eksempel å skaffe seg adgang til å stemme til tross for at de ikke er berettiget til det, kan det rokke ved tilliten til valgresultatet. Selv om det normalt er vanskelig uberettiget å skaffe seg adgang til å stemme, er det ikke alltid tilfelle. Etter sameloven § 2 – 6 første ledd kan «alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, … kreve seg innført i samemanntallet.» Bestemmelsen er utformet så vidt for å kunne inkludere alle som hører til den samiske befolkningen, men den åpner også for et mulig misbruk som vanskelig kan motvirkes på annen måte enn ved å åpne for bruk av straff.

Også «salg» av stemmer kan ha et organisert preg, og i tillegg kan en strafftrussel mot stemmesalg gjøre det vanskeligere å kjøpe stemmer. Slik atferd er for øvrig straffbar både i Danmark (straffeloven § 117) og Sverige (Brottsbalken 17 kapittel 8 §). Departementets forslag er imidlertid utformet slik at forsøk på stemmesalg ikke vil være straffbart.

På denne bakgrunnen foreslår departementet bestemmelser i den nye straffeloven om utilbørlig stemmepåvirkning, stemmekjøp, stemmesalg, uberettiget valgdeltakelse og etterfølgende påvirkning av valgresultatet, jf. forslaget til hhv. §§ 151, 152, 153 og 154. Om enkelthetene vises til merknadene til de enkelte bestemmelsene.

De ulike formene for krenking av valgordningen varierer i skadepotensial og straffverdighet. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag til strafferammer. Den strengeste på bot eller fengsel inntil 3 år skal gjelde for etterfølgende påvirkning av valgresultatet. Det er slike handlinger som kan ha størst skadevirkninger. Også på utilbørlig måte å påvirke stemmegivningen, for eksempel slik at et helt lokalsamfunn ikke får avgitt stemme, kan ha betydelige skadevirkninger. Dette skal etter forslaget kunne straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Handlinger som består i skaffe seg uberettiget adgang til å stemme innebærer som regel at man også må føre en offentlig myndighet bak lyset eller på annen måte opptre fordekt, mens stemmesalget utelukkende krenker det samfunnsansvar en forventer at alle borgere tar. Departementet foreslår at dette markeres i strafferammene ved at uberettiget valgdeltakelse kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år, og stemmesalg med bot eller fengsel inntil 6 måneder.

9.3 Vold mot og forulemping av offentlige tjenestemenn

9.3.1 Gjeldende rett

Paragrafene 127, 128 og 326 i straffeloven 1902 har som formål å verne offentlige tjenestemenn under utøvingen av tjenestehandlinger.

Paragraf 127 retter seg mot den som «ved Vold» mot offentlige tjenestemenn «søger at formaa» den offentlige tjenestemannen til «at foretage eller undlade en Tjenestehandling eller hindre ham under en saadan».

Voldsbegrepet favner noe videre enn i § 228 (legemsfornærmelse), og omfatter enhver følbar fysisk innvirkning på en person, som for eksempel spytting og vannsprut. Motstand ved pågripelse kan også være vold. Handlingen må være rettet mot selve tjenestemannen, og må enten begås forut for eller under tjenestehandlingen. «Tjenestehandling» innebærer at det kun er handlinger som den offentlige tjenestemannen har kompetanse til å foreta som omfattes av bestemmelsen. Vold som begås for å hindre tjenestemannen i å begå ulovlige handlinger vil dermed ikke rammes av § 127.

Begrepet «offentlig tjenestemann» er ikke definert i loven, men det nærmere innholdet er utpenslet i rettspraksis. Utgangspunktet er at det omfatter personer som i kraft av valg eller ansettelse kan utøve offentlig myndighet på vegne av staten eller en kommune. Etter dagens rettstilstand er det ganske vide grenser for hvem som anses som offentlig tjenestemann, begrepet omfatter blant annet offentlige tjenestemenn som utøver funksjoner som også kan utøves av private, som for eksempel lærere (jf. Rt. 2002 side 1020) og leger (Rt. 2007 side 46). Paragrafens tredje ledd medfører at også togpersonal, militære vakter og enhver som på oppfordring eller pliktmessig gir en offentlig tjenestemann bistand, beskyttes av § 127 om offentlige tjenestemenn.

Skyldkravet er forsett. Av rettspraksis følger det at selv om volden følger av en impulshandling, må forsettet normalt anses å omfatte vilkårene for straffbarhet i § 127.

Uttrykket «søger» gjør et forsøk til et fullbyrdet lovbrudd, og oppstiller ikke krav om at gjerningspersonen hadde til hensikt å hindre tjenestehandlingen. Bestemmelsen har dermed ikke noe forsøksstadium. Medvirkning er straffbar.

Straffen er fengsel inntil 3 år, men inntil 5 år «naar han udfører Forbrydelsen i Forening med nogen anden».

Ved provokasjon fra tjenestemannens side er straffen etter annet ledd bot eller fengsel inntil ett år, og kan bortfalle helt under særdeles formildende omstendigheter.

Paragraf § 128 omhandler trusler mot en offentlig tjenestemann. Det sentrale i bestemmelsen er at gjerningspersonen ved sine trusler forsøker å påvirke tjenestemannen til urettmessig å utføre en tjenestehandling. Truende oppførsel overfor en tjenestemann for å oppnå et rettmessig krav faller dermed utenfor gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. Denne sondringen kom på spissen i Rt. 2004 side 1464, hvor det ble lagt til grunn at tjenestehandlingen er urettmessig ikke bare når den er materielt uberettiget, men også når tjenestemannen foretar en handling som han ikke er saklig eller stedlig kompetent til å utføre.

Også etter denne bestemmelsen er skyldkravet forsett. Det som er sagt om «søger» i forhold til § 127 gjelder tilsvarende her, slik at lovbruddet er fullbyrdet allerede på forsøksstadiet.

Paragraf 326 retter seg mot den som forulemper eller hindrer en offentlig tjenestemann ved utføringen av sine tjenestehandlinger. De samme hensyn ligger til grunn for denne bestemmelsen som for §§ 127 og 128, men § 326 stiller ikke krav om at det må være utøvet vold eller trusler.

9.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Kommisjonen går inn for å slå sammen straffeloven 1902 § 127 og trusseldelen i § 128 i ett straffebud. Det foreslås ingen endringer i hvilken atferd som kriminaliseres, og handlingen skal fortsatt anses som fullbyrdet på forsøksstadiet, jf. delutrening VII side 289 – 292.

Endringer i forhold til gjeldende rett følger derimot av forslaget om at færre persongrupper skal omfattes. Offentlig tjenestemann defineres av kommisjonen slik at offentlige ansatte som utøver funksjoner som også kan foretas av private, ikke lenger blir vernet. Særbestemmelsen om militære vakter og personer som bistår offentlig tjenestemann foreslås opprettholdt. Kommisjonen foreslår også at tjenestemenn ved Den internasjonale straffedomstol i bestemmelsen likestilles med norske offentlige tjenestemenn, jf. lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) § 12 annet ledd.

Kommisjonen går inn for å sette strafferammen til bot eller fengsel inntil 3 år. Regelen om en høyere strafferamme når handlingen er foretatt i forening med andre (§ 127 første ledd) og en lavere strafferamme ved «provokasjon» og eventuelt bortfall av straff ved særdeles formidlende omstendigheter, foreslås ikke opprettholdt.

Straffelovkommisjonen foreslår videre å ta inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven § 326. I straffeloven § 326 nr. 1 er imidlertid forsøk likestilt med fullbyrdet lovbrudd, og kommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves, se utredningen side 214–215 og side 292 med videre henvisninger.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

I høringen om delutredning VII har kun Advokatforeningen uttalt seg om det strafferettslige vernet av offentlige tjenestemenn. Advokatforeningen mener det er behov for at offentlige tjenestemenn gis et særskilt vern, men legger til:

«Det er viktig at dette begrepet defineres og det bør framgå at en offentlig ansatt ikke betraktes som offentlig tjenestemann når vedkommende utøver funksjoner som også kan utøves av private og vedkommende ikke har større kompetanse enn det en privat ansatt har.»

I høringen om delutredning V fremhevet mange instanser behovet for at offentlige tjenestemenn gis et særskilt vern, og den tidligere kommisjonen ba i høringsnotat 16. desember 1994 om høringsinstansenes syn på hvilken strafferettslig særstilling offentlige tjenestemenn bør ha. De fleste høringsinstansene ga da støtte til kommisjonens forslag om å innta en legaldefinisjon (og la dermed implisitt til grunn at offentlige tjenestemenn bør nyte et særskilt vern), se delutredning V side 179–180 og delutredning VII side 290 – 291 hvor de viktigste synspunktene i høringen om delutredning V er gjengitt.

9.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og de fleste av høringsinstansene i at offentlige tjenestemenn bør ha et særskilt vern når de utfører tjenestehandlinger. Riktignok kan krenkelsen av personen forfølges etter andre straffebud, men det siktemål at offentlig myndighetsutøving ikke skal hindres, ivaretas bare gjennom de foreslåtte bestemmelsene. Departementet foreslår å slå sammen straffeloven 1902 §§ 127 (om vold mot offentlig tjenestemann) og 128 (om trusler mot offentlig tjenestemann) og videreføre disse med noen mindre endringer i straffeloven 2005, jf. forslaget til § 155.

I dagens rettstilstand er det en vesensforskjell på §§ 127 og 128 som ikke vil videreføres i ny straffelov. Mens det etter § 127 er tilstrekkelig at volden utøves for å påvirke eller hindre en tjenestehandling (uavhengig av om den er rettmessig eller urettmessig) er det sentrale ved § 128 at gjerningspersonen ved sine trusler forsøker å påvirke tjenestemannen til urettmessig å utføre en tjenestehandling. I Ot.prp. nr. 24 (1898 – 99) Ang. Udfærdigelse af en almindelig borgerlig Straffelov mv. heter det i merknadene til § 128 på side 25:

«Da denne Bestemmelse alene omfatter Forsøg paa ved Trusler eller Bestikkelser at fremkalde en uretmæssig Optræden af vedkommende offentlige Tjenestemand, vil Forholdet, hvor nogen ved Trusler søger opnaaet eller hindret en retmæssig Tjenestehandling, blive å bedømme som Forsøg paa Forbrydelse mod § 222.»

Denne forskjellen kan etter departementets syn ikke begrunnes med forskjeller i straffverdighet, og videreføres ikke i forslaget til ny straffelov. Å true en offentlig tjenestemann til å utføre tjenester gjerningsmannen i utgangspunktet har krav på, men som man av ulike grunner ikke kan få akkurat på det aktuelle tidspunktet, er også et straffverdig anslag mot offentlig myndighetsutøving, og dette bør gjenspeiles i loven.

I Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 161 slutter departementet seg til kommisjonens synspunkter om at det ikke er hensiktsmessig eller behov for å innta en legaldefinisjon av begrepet «offentlig tjenestemann» i de alminnelige bestemmelsene. Departementet mener imidlertid at det i selve straffebudene her bør gis en definisjon som bestemmer rekkevidden av begrepet «offentlig tjenestemann». Det er i dag uklart hvordan grensen trekkes, og for rettsanvenderne oppstår det regelmessig spørsmål om rekkevidden av begrepet, jf. for eksempel Rt. 1983 side 868, Rt. 1997 side 1938, Rt. 1999 side 240, Rt. 2002 side 1020 og Rt. 2004 side 29.

En definisjon av begrepet kan lette den praktiske anvendelsen av bestemmelsene. Når det gjelder spørsmålet om den nærmere utformingen av definisjonen, har kommisjonen og høringsinstansene reist spørsmål om det er rett og rimelig at alle offentlige tjenestemenn settes i en strafferettslig særstilling. Dette kommer særlig på spissen i de tilfellene offentlige tjenestemenn utøver funksjoner som også kan utøves av private, og hvor de ikke har større kompetanse enn det en privat ansatt har. Både forarbeidene til bestemmelsen, rettspraksis og juridisk teori trekker i dag vide grenser for hvem som anses som en offentlig tjenestemann.

Allerede før straffeloven 1902 var det uklart hvordan grensen skulle trekkes for begrepet «offentlig tjenestemann». Straffelovkommisjonen som forberedte straffeloven 1902 vurderte å foreslå en definisjon i loven, men fant oppgaven vanskelig, og antok at en legaldefinisjon ikke ville gi noen fullstendig klarhet. At offentlige tjenestemenn som utøver funksjoner som private også kan utføre, rammes av bestemmelsen, følger av uttalelsene i Kommisjonens innstilling fra 1896 side 11.

Spørsmålet om vernet av offentlige tjenestemenn bør innskrenkes, må ses i lys av samfunnsutviklingen for øvrig, se delutredning V side 64, og i lys av formålet med bestemmelsene. I dagens samfunn er mange funksjoner som tidligere ble utøvet av offentlige tjenestemenn, tillagt private. Deler av den offentlige sektor har blitt privatisert. Det vil være uheldig dersom personer som innehar samme kompetanse, og utøver de samme funksjoner, har et ulikt strafferettslig vern avhengig av om de er ansatt i en offentlig eller privat virksomhet. Dette taler for å ta i bruk en snevrere definisjon enn i dag. Departementet er videre enig med riksadvokaten under høringen av delutredning V i at behovet for vern neppe generelt er større for offentlig ansatte enn for andre yrkesutøvere, med mindre det utøves offentlig myndighet. Formålet med bestemmelsen er å ivareta offentlige interesser, ikke å verne enkeltindivider. Krenkelser av individet er vernet av andre bestemmelser.

Departementet slutter seg på denne bakgrunnen til Straffelovkommisjonens forslag om å gi den nye bestemmelsen en snevrere rekkevidde, slik at den begrenses til å ramme tjenestemenn som utøver offentlig myndighet. Offentlige tjenestemenn som utøver funksjoner som også kan utøves av private, vil ikke omfattes av bestemmelsen. Departementet er videre enig med kommisjonen i at det ikke er noe krav at vedkommende utøver slik myndighet når hendelsen finner sted, dersom vedkommende i kraft av sin stilling har slik kompetanse, jf. delutredning VII side 290. Om den nærmere avgrensningen av begrepet offentlig tjenestemann vises det til merknadene til § 155.

Departementets forslag medfører i utgangspunktet at enkelte yrkesgrupper som i dag gis et særskilt vern etter straffeloven 1902 §§ 127 og 128, ikke får det etter de nye reglene. Departementet ser imidlertid at det kan være et visst behov for et særskilt vern for enkelte yrkesgrupper som er særskilt utsatt for vold eller trusler, som for eksempel ansatte innen offentlig persontransport, lærere og helsepersonell. Slike og andre yrkesgrupper har en utstrakt kontakt med publikum som ledd i at de yter nødvendige tjenester i samfunnet, og kan ha behov for et særskilt vern, uavhengig av om de er ansatt i privat eller offentlig virksomhet.

Departementet vil derfor foreslå at de yrkesgruppene som i dag er vernet av straffeloven 1902 §§ 127 og 128, men som faller utenom lovforslaget til § 155, gis et bedre vern enn det som vil følge av de fremtidige alminnelige bestemmelsene om trusler og legemskrenkelser. For det første kan det tas hensyn til det særskilte behovet for et strafferettslig vern i straffutmålingen innenfor de strafferammene som er satt i de alminnelige bestemmelsene. Det følger av departementets forslag til § 77 h at vold eller trusler mot personer som er særlig utsatt for dette skal vektlegges i skjerpende retning i straffutmålingen. Strafferammene i de aktuelle straffebudene er så vide at de gir gode muligheter til fortsatt å idømme tilstrekkelig strenge straffer for handlinger som retter seg mot personer som etter forslaget ikke lenger skal anses som offentlige tjenestemenn etter straffelovens definisjon, men som har et særskilt behov for et strafferettslig vern.

Etter departementets vurdering gir dette imidlertid intet fullgodt vern for de aktuelle utsatte yrkesgruppene, idet blant annet voldsbegrepet er noe videre i lovforslaget § 155 enn i de alminnelige bestemmelsene om legemskrenkelser samt at det er ulikheter i strafferammene. Departementet ser særlig to alternative måter å oppnå et tilstrekkelig vern for disse yrkesgruppene på.

En løsning er å lovfeste at det skal være et moment i vurderingen av om en legemskrenkelse eller trussel er grov, at handlingen er rettet mot en særlig utsatt yrkesgruppe. På den måten blir ikke forholdet bare et skjerpende moment innenfor den gjeldende strafferamme etter lovforslaget § 77 bokstav h, men kan også lede til at det skal gjelde en strengere strafferamme. Dette vil imidlertid ikke avhjelpe ulikhetene i terskelen for hva som anses som «vold». Alternativt vil det kunne gis særskilte straffebud for de aktuelle utsatte yrkesgruppene, både i forhold til trusler og legemskrenkelser, som ikke bare opprettholder den særskilt strenge strafferammen, men også viderefører en lavere terskel for hva som skal anses som straffbar vold. Departementet vil komme tilbake til valg av løsning i den andre proposisjonen om straffelovens spesielle del. Avgjørende for valg av løsning vil være hvilket reelt behov for et særskilt vern som den enkelte yrkesgruppe vil ha.

Departementet er videre enig med kommisjonen i at straffeloven 1902 § 127 første ledd annet punktum som skjerper straffen dersom forbrytelsen er begått i forening, ikke bør videreføres. Straffskjerpelsen kan ivaretas innenfor den ordinære strafferammen, jf. også forslaget til § 77 bokstav e, hvor det fremgår at det i straffutmålingen – i skjerpende retning – særlig skal legges vekt på om lovbruddet er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet. Det følger dessuten av straffeloven 2005 § 79 bokstav c at det er adgang til å heve maksimumsstraffen ved organisert kriminell virksomhet.

I likhet med kommisjonen mener departementet at straffeloven 1902 § 127 annet ledd første punktum (om at det kan anvendes bot dersom tjenestemannen ved «utilbørligt forhold» har gitt anledning til forbrytelsen, og at straff kan bortfalle helt under særdeles formildende omstendigheter) ikke bør videreføres. Departementet foreslår som kommisjonen at strafferammen settes til bot eller fengsel inntil 3 år, slik at det vil være opp til retten i hvert enkelt tilfelle å bestemme hvilken reaksjon som skal fastsettes. Heller ikke § 127 annet ledd annet punktum, om at straff helt kan bortfalle ved særdeles formildende omstendigheter bør videreføres, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 109–110.

Departementet deler også kommisjonens syn om at Kongens fullmakt bør omfatte det å la straffebudet få anvendelse på handlinger mot tjenestemenn i internasjonale organisasjoner som Norge er eller måtte bli medlem av. Det er gode grunner for å verne denne formen for offentlig myndighetsutøving, jf. forslaget til § 155 fjerde ledd.

Departementet slutter seg til forslaget om at § 12 annet ledd i lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) innarbeides i § 155, se tredje ledd.

For atferd som består i å hindre eller forulempe en offentlig tjenestemann på annen måte, foreslår departementet en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 326. Bestemmelsen har stor betydning i praksis, og det er behov for et straffebud som verner om de offentlige interesser og utføringen av tjenestehandlinger også i de tilfellene tjenestemannen ikke utsettes for vold eller trusler, jf. forslaget til § 156.

Straffeloven av 1902 § 326 bruker formuleringen «den lovlige Udførelse af Tjenesten». Vilkåret lovlig har vist seg å reise vanskelige spørsmål i praksis, og Høyesterett har ikke sett seg strengt bundet av lovens ord. Ikke enhver kompetanseoverskridelse gjør forulempingen straffri. Slik bør det fortsatt være, men departementet ser det ikke som nødvendig å si det uttrykkelig i loven.

Ordet lovlig er tatt ut av forslaget til § 156, men dette skal ikke medføre noen realitetsendring. Det avgjørende for rekkevidden av bestemmelsen er om tjenestemannen utfører en tjenestehandling, og det er hjemmelsgrunnlaget som er avgjørende. Dersom tjenestemannen utfører en ulovlig tjenestehandling, befinner han seg gjerne helt utenfor hjemmelsgrunnlaget (og det kan dermed ikke kalles en «tjenestehandling»). En eventuell kompetanseoverskridelse må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Som i dag vil bestemmelsen få anvendelse også ved kompetanseoverskridelser fra tjenestemannen, så lenge det ikke dreier seg om noe «klart overgrep». Den redaksjonelle endringen som består i at ordet «lovlig» er fjernet fra teksten, vil også gi bedre samsvar mellom ordlyden i § 155 og § 156.

Departementet slutter seg til kommisjonens syn om at forsøk på å hindre en offentlig tjenestemann ikke bør straffes, noe som vil innebære en avkriminalisering. Dette er i samsvar med departementets standpunkt i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 100–101 og § 16 med videre henvisninger, hvor strafferammen for når forsøk er straffbart er satt til 1 år. Å forsøke å hindre en tjenestehandling har neppe like stort skadepotensial som når en tjenestehandling faktisk hindres, og kriminalisering kan heller ikke sees å være nødvendig for å sikre en effektiv håndheving. Kriminaliseringsprinsippene slik de er kommet til uttrykk i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) kapittel 7 taler for å avkriminalisere forsøk. I praksis vil endringen neppe få vesentlige konsekvenser. Gjerningsbeskrivelsen «å hindre» en tjenestehandling omfatter hindringer av enhver art (både psykiske og fysiske) og gir bestemmelsen et bredt virkefelt selv om forsøk ikke lenger vil være straffbart.

9.4 Motarbeiding av rettsvesenet

9.4.1 Innledning

Straffeloven 1902 § 132 a ble tilføyd ved lov 28. juli 2000 nr. 73 og er senere endret flere ganger, senest ved lov 30. juni 2006 nr. 53 da Gjenopptakelseskommisjonen ble føyd til på listen over organer som omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen videreføres i det vesentlige i forslaget til § 157, med noen mindre endringer. Forsettlig grov motarbeiding av rettsvesenet og grovt uaktsom motarbeiding inntas som nye selvstendige straffebud, jf. forslaget til hhv. §§ 158 og 159. I tillegg innføres det minstestraff for særlig grov motarbeiding av rettsvesenet.

9.4.2 Gjeldende rett

Straffebudet i § 132 a i straffeloven 1902 retter seg for det første mot den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd overfor en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste, opptrer slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. For det andre retter straffebudet seg mot den som ved en rettsstridig handling gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. Straffebudet definerer selv hva som skal regnes som aktør i rettsvesenet, se annet ledd. Høyesterett har tolket straffebudet slik at bestemmelsen også omfatter trusler som er fremsatt før den fornærmede har rukket å ta stilling til om han aktet å anmelde et forhold, jf. Rt. 2005 side 1557.

Skyldkravet etter bestemmelsen er forsett og grov uaktsomhet. Hensikten med å gjøre grov uaktsomhet til skyldkrav er først og fremst å fange opp tilfeller av såkalt skjult forsett, dvs. tilfeller der man ikke kan bevise forsett, men der det er grunn til å tro at gjerningspersonen har handlet forsettlig. Medvirkning og forsøk er straffbart. Straffen for forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser er fengsel inntil 5 år, men kan under særdeles skjerpende omstendigheter forhøyes til 10 år. Straffeloven § 132 a tredje ledd definerer hva som særlig utgjør slike skjerpende omstendigheter.

9.4.3 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår at det inntas en bestemmelse som svarer til § 132 a første, annet og femte ledd, jf. delutredning VII side 292. Ifølge kommisjonen bør grovt uaktsom overtredelse utgjøre et eget ledd i bestemmelsen. Straffelovkommisjonen mener også at strafferammen bør være markert lavere for grovt uaktsomme overtredelser enn for forsettlige. Kommisjonen ser ikke behov for å videreføre straffeloven § 132 a fjerde ledd om forhøyd strafferamme ved særdeles skjerpende omstendigheter.

9.4.4 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om denne bestemmelsen. Politiets Fellesforbund har imidlertid uttalt seg om minstestraffer, og foreslår at det innføres minstestraffer av varierende lengde for grove angrep på rettsvesenet.

9.4.5 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om i det vesentlige å videreføre § 132 a første, annet og femte ledd, jf. forslaget til § 157. I samsvar med Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 58–59 videreføres ikke gjeldende fjerde ledd i sin nåværende form. Departementet mener imidlertid det er naturlig og hensiktsmessig å gradere straffebudet etter alvorlighet, og går derfor inn for en egen bestemmelse om forsettlig grov motarbeiding av rettsvesenet, jf. forslaget til § 158. Dette er nødvendig for å følge opp departementets forslag om minstestraff for «særlig grov motarbeiding av rettsvesenet», se nedenfor, og bestemmelsen vil på mange måter erstatte eksisterende fjerde ledd.

I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) går departementet inn for minstestraff for særlig grov motarbeiding av rettsvesenet. Bakgrunnen for dette går frem av proposisjonen side 139–140. Det er særlig lagt vekt på at slike lovbrudd er spesielt straffverdige. Om den nærmere grensedragningen for når minstestraffen bør komme til anvendelse, se forslaget til § 158 annet ledd med merknader.

Departementet er enig med kommisjonen i at grovt uaktsom motarbeiding av rettsvesenet fortsatt bør være straffbar, jf. forslaget til § 159, men at det bør være lavere straff for overtredelser av denne bestemmelsen. Det vises til departementets generelle vurdering av hvilke faktorer som bør vektlegges ved fastsettingen av de alminnelige strafferammene, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 130, hvor blant annet graden av skyld skal være retningsgivende. Departementet har videre lagt vekt på ulempene med urealistisk høye strafferammer, jf. proposisjonen side 127. Innføringen av skjerpende siderammer gjør også at behovet for å ha en strafferamme på 5 år blir mindre, se blant annet side 128 i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). I dag gjelder strafferammen på 5 år for uaktsomme overtredelser også når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. På denne bakgrunnen foreslår departementet at strafferammen for grovt uaktsomme overtredelser reduseres til fengsel inntil 3 år.

En egen medvirkningsbestemmelse er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

9.5 Påvirkning av bevis og unndragning fra strafforfølgning

9.5.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 132 rammer motarbeiding av offentlig undersøkelse mv. Første ledd gjelder bevisforspillelse i forskjellige former, mens annet ledd omfatter unndragelse fra strafforfølging.

Den straffbare handlingen etter første ledd er å tilintetgjøre, bringe til side (fjerne) eller forvanske gjenstander av bevismessig betydning, eller på annen måte å utslette spor. De bevis som forspilles, må være av betydning for en igangsatt eller fremtidig offentlig undersøkelse av en straffbar handling. Annet ledd rammer å medvirke til at noen søker å unndra seg fra forfølging eller straff for en straffbar handling ved å flykte, skjule seg eller oppgi uriktig identitet. Forbudet mot unndragelse fra forfølging gjelder både før og etter at det foreligger en rettskraftig avgjørelse.

Tredje ledd gir straffrihet for den som forfølgingen gjelder og vedkommendes nærmeste.

9.5.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Kommisjonen foreslår å ta inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven § 132 med visse endringer, se delutredning VII side 292–293. Etter kommisjonens oppfatning bør første ledd også omfatte bevisfabrikasjon, og ikke bare bevisforspillelse. Kommisjonen foreslår også å endre hensiktskravet til forsett.

Videre foreslår kommisjonen at annet ledd om straffunndragelse bare skal ramme medvirkning til at noen unndrar seg pågripelse, varetekt eller annen forfølgning på etterforskningsstadiet. Bistand til rømming og unndragelse fra idømt straff etter rettskraftig avgjørelse vil rammes av en annen bestemmelse (se kommisjonens forslag til § 19 – 5 i utredningen side 293).

Straffeloven 1902 § 132 tredje ledd fritar gjerningspersonen og vedkommendes nærstående fra straff. Kommisjonen mener at det fortsatt bør være straffritt for gjerningspersonen å forspille bevis og å unndra seg selv fra forfølging for et straffbart forhold som vedkommende er mistenkt for. Kommisjonen foreslår derimot en bestemmelse om at innsatte ikke straffritt kan unndra seg gjennomføringen av idømt fengselsstraff, jf. straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 40 sjuende ledd og kommisjonens skisse til § 19–5. Kommisjonen mener videre at ødeleggelse eller fabrikasjon av bevis ikke bør være straffritt for den siktedes nærmeste, men at straffritaksregelen for straffunndragelse videreføres.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

9.5.3 Departementets vurderinger

Departementet er enig med kommisjonen i at det er behov for å videreføre hovedinnholdet i straffeloven 1902 § 132, og høringen har ikke gitt grunnlag for å innta et annet syn. Det reiser seg imidlertid flere spørsmål om utformingen av forslaget til § 160.

I vurderingen av hvordan den nye bestemmelsen skal utformes, er det først behov for å klargjøre grenseflaten mot straffeloven § 1902 §§ 168 og 182, som også rammer ulike former for bevisforspilling og bevisforvansking.

Paragraf 168 gjelder forvanskning eller bortryddelse av bevis eller tilveiebringelse av falsk bevis hvor gjerningspersonen søker å pådra en annen en siktelse eller tiltale for en straffbar handling, mens §§ 182–185 har bestemmelser om dokumentfalsk. Det er i rettspraksis slått fast at straffrihetsgrunnen i § 132 tredje ledd for gjerningspersonen selv ikke er utslag av et alminnelig prinsipp. Dette betyr at det ikke fritar for straff om gjerningsmannen begår dokumentfalsk for å redde seg selv eller sine nærmeste fra å bli ilagt eller å måtte sone straff, jf. Rt. 1949 side 142.

Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsen om bevisforspillelse også bør omfatte bevisfabrikasjon. Det vises til at planting av falske bevis er straffbart etter straffeloven kapittel 15 om falsk forklaring og kapittel 16 om falsk anklage. Departementet er enig med kommisjonen i at det vil skape bedre saklig sammenheng i regelverket å regulere fabrikkering og planting av bevis sammen med bevisforspillelse. Det er i dag uklare og glidende grenser for hva som omfattes av forvansking og hva som er å forfalske eller plante falske bevis.

Kommisjonens endringsforslag vil innebære en begrenset nykriminalisering som ikke er nærmere behandlet av kommisjonen. Planting av falske bevis kan rammes av straffeloven 1902 § 168 dersom gjerningsmannen søker å pådra en annen en siktelse. Å plante falske bevis for å unndra noen fra offentligrettslig forfølging, uten samtidig å søke å pådra noen annen en siktelse, er ikke straffbart etter § 168. Ettersom slik atferd i dag heller ikke kan straffes etter § 132 (et bevis må foreligge før det kan forspilles) vil endringen som foreslås av kommisjonen medføre en viss nykriminalisering. Dette vil imidlertid ha en forholdsvis begrenset praktisk betydning, for som nevnt er det en glidende og uklar overgang mellom det å «forvanske» bevis eller på annen måte utslette «gjerningens spor» (som rammes av § 132 i dag) og det å plante falske bevis (som ikke rammes). Endringen medfører ingen nykriminalisering i de tilfellene som kanskje er mest praktiske, nemlig at noen planter falske bevis for å motarbeide en offentlig undersøkelse ved å forsøke å pådra noen annen skyld. Slik atferd rammes av straffeloven 1902 § 168. Forslaget innebærer heller ingen endring når det gjelder dokumentbevis, som står i en særstilling. I medhold av straffeloven 1902 §§ 182–185 er det straffbart å benytte et forfalsket dokument i rettsstridig hensikt – også for gjerningspersonen selv. I de tilfeller hvor det fabrikeres bevis for å skape et alibi for en mistenkt, vil imidlertid forslaget innbære en nykriminalisering. Departementet mener at en slik nykriminalisering er hensiktsmessig. Å forfalske eller plante falske bevis vil, akkurat som «bevisforspillelse», gjøre det vanskeligere å oppklare en sak, og er like straffverdig som å fjerne eller tilintetgjøre sporene etter en straffbar handling. På denne bakgrunn støtter departementet kommisjonens forslag om å la bestemmelsen omfatte bevisfabrikasjon.

Straffeloven 1902 § 132 tredje ledd fritar den siktede selv for straff for bevisforspilling og straffunndragelse. Departementet mener dette prinsippet bør videreføres i ny straffelov. Å belegge slike handlinger med straff vil neppe kunne styre gjerningspersonens atferd. Preventive formål gjør det derfor ikke nødvendig å ty til straff. Dersom gjerningspersonens bevisforspillelse belegges med straff, vil det i tillegg kunne oppstå konflikt med andre straffebud som kriminaliserer selve besittelsen og oppbevaringen av det ulovlige materialet, som for eksempel straffeloven 1902 § 204 a om besittelse av barnepornografi og § 162 om oppbevaring narkotika. Det vil skape disharmoni i regelverket dersom gjerningspersonen straffes for å kvitte seg med materiale/gjenstander det i utgangspunktet er straffbart å besitte og oppbevare. En videreføring av straffritaksbestemmelsen vil også være i overensstemmelse med tanken om at det vanligvis ikke skal være straffbart å unndra seg selv fra strafforfølgning.

Utvidelsen av området for det straffbare til å gjelde bevisfabrikasjon og planting av falske bevis vil også medføre utvidet straffrihet for gjerningspersonen etter tredje ledd. En slik endring er i tråd med formålet om at gjerningsmannen ikke skal kunne straffes for å unndra seg selv fra strafforfølging.

Straffritaksregelen i lovforslaget § 160 tredje ledd første punktum gir ikke noe generelt unntak fra straffansvar for ellers straffbare handlinger som gjerningspersonen begår for å unndra seg strafforfølgning. Både straffeloven 1902 §§ 168 og 182 og de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005 vil gjelde på vanlig måte, slik at gjerningspersonen kan straffes dersom han for eksempel planter falske bevis for å pådra en annen en siktelse – eller begår dokumentfalsk for å redde seg selv fra strafforfølging.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å oppheve regelen om straffrihet for nærstående som ødelegger eller fabrikkerer bevis, se tredje ledd forutsetningsvis. Hovedregelen er at bevisforspillelse er straffbart, og departementet kan ikke se avgjørende grunner for at gjerningsmannens nærmeste skal være unntatt fra denne regelen. Det gjør seg gjeldende andre hensyn når de nærmeste forspiller bevis enn når de avgir falsk forklaring. Det moralske dilemmaet er mer fremtredende for en som skal forklare seg når vedkommende ikke kan forklare sannheten uten å utsette noen av sine nærmeste for straff eller tap av sosialt omdømme. Noen tilsvarende tvangssituasjon foreligger ikke ved bevisforvansking. Bevisene er dessuten det viktigste grunnlaget for å få oppklart lovbrudd og for å kunne treffe en riktig avgjørelse. Å ødelegge eller endre bevis kan medføre at etterforskningen blir vesentlig vanskeligere, og i verste fall at lovbruddet aldri oppklares. Slike handlinger er i høy grad straffverdige.

Departementet er på den annen side enig med kommisjonen i at de nærmeste bør kunne fritas for straff dersom de unndrar gjerningsmannen strafforfølging under flukt eller ved å holde ham skjult, jf. tredje ledd annet punktum. Etter departementets syn vil dette neppe ha like stor innvirkning på muligheten for å oppklare en sak, som dersom bevis ødelegges eller forspilles. Å true med straff mot slik bistand vil trolig heller ikke ha noen normerende virkning – i motsetning til for bevisforspillelse, der straff tenkelig vil ha en slik effekt. Det kan godt tenkes at en mor vil la sin sønn ta dekning i hennes hjem dersom han er ettersøkt av politiet, selv om hun da gjør seg skyldig i noe straffbart. På samme måte som ved falsk forklaring vil de nærmeste i slike tilfeller bli avkrevd en aktiv handling til skade for den siktede, hvis de skulle unngå straffansvar, for eksempel å kaste den ettersøkte slektningen ut av husværet. I tilfeller av bevisunndragelse eller bevisforfalskning, består det straffbare i å avstå fra en handling.

Hva gjelder skyldkravet, slutter departementet seg til kommisjonen og foreslår å erstatte hensiktskravet med forsett. Det er tilstrekkelig at gjerningspersonens forsett omfatter at bevisforspillelsen og straffunndragelsen rent faktisk motarbeider etterforskingen av en straffbar handling.

9.6 Unndragelse fra lovlig frihetsberøvelse

9.6.1 Gjeldende rett

Straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd gjelder den domfeltes unndragelse fra gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner, mens straffeloven 1902 § 131 første ledd første alternativ rammer andres bistand til rømming fra lovlig frihetsberøvelse. Etter denne bestemmelsen må den personen som hjelpes til å rømme, være dømt eller siktet for en straffbar handling, og han må av den grunn være lovlig berøvet friheten. Frihetsberøvelse i form av pågripelse og varetektsfengsling medfører at personen er siktet, jf. straffeprosessloven § 82 første ledd, og bistand til unndragelse fra slik frihetsberøvelse kan derfor straffes etter § 131. Frihetsberøvelse etter dom omfatter både ordinær soning av en rettskraftig dom, foregrepet soning av en ikke rettskraftig dom etter straffeprosessloven § 453 og varetektsfengsling etter en dom i påvente av soning eller ankebehandling. Paragraf 132 annet ledd overlapper § 131 og oppstiller straff for blant annet den som medvirker til at en annen unndrar seg fra idømt straff, mens § 346 første ledd retter seg mot den som ulovlig setter seg i kontakt med noen som er underlagt frihetsstraff.

9.6.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Kommisjonen foreslår å ta inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 131 første ledd første straffalternativ, deler av § 132 annet ledd og § 346 første ledd, jf. delutredning VII side 293 – 294. Kommisjonen foreslår å snevre inn bestemmelsen slik at den kun rammer unndragelse fra en idømt straff eller strafferettslig reaksjon. For å oppnå en saklig sammenheng i regelverket foreslår kommisjonen også å innta § 40 sjuende ledd i straffegjennomføringsloven i denne bestemmelsen.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget fra kommisjonen.

9.6.3 Departementets vurderinger

Departementet er enig med kommisjonen i at straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd om den domfeltes unndragelse fra gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner best hører hjemme i bestemmelsen om unndragelse fra frihetsberøvelse. Paragraf 40 sjuende ledd er begrunnet med at et etterfølgende straffansvar kan ha en preventiv effekt i unndragelsestilfellene, jf. Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) side 109. Departementet opprettholder dette synspunktet for unndragelse fra gjennomføring av fengselsstraff og forvaring, jf. forslaget til § 161 annet ledd.

Når det gjelder unndragelse fra gjennomføring av de strafferettslige særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg er det ikke like selvsagt at det skal være straffbart å unndra seg gjennomføring. Disse særreaksjonene gjelder for utilregnelige lovbrytere, som er idømt strafferettslige særreaksjoner nettopp fordi det som følge av deres sinnstilstand ikke kan rettes den samme grad av bebreidelse mot deres atferd, og at vilkårene for å straffe dem derfor ikke er oppfylt. For denne gruppen vil det sjelden være rettslig adgang – og derfor lite praktisk – å belegge unndragelse fra lovlig frihetsberøvelse med straff.

Etter departementets oppfatning vil trussel om straff i slike unndragelsestilfeller neppe være egnet til å styre den domfeltes atferd og vil derfor ikke ha preventiv virkning. Et motargument kan være at en som i utgangspunktet ble vurdert som utilregnelig, har blitt tilregnelig, og planlegger å rømme. I slike tilfeller kan straffebudet ha en viss virkning. Dette argumentet er imidlertid ikke tilstrekkelig tungtveiende til at departementet opprettholder straffansvaret på dette punktet. Gjerningspersonen bør i stedet tilbakeføres til institusjonen vedkommende er overført til.

Når det gjelder medvirkning til straffunndragelse, slutter departementet seg til kommisjonens forslag om at bestemmelsen både bør omfatte unndragelse fra idømt straff og særreaksjoner, jf. forslaget til § 161 første ledd. Den som medvirker til slik unndragelse er ikke nødvendigvis utilregnelig, og det vil derfor gjøre seg gjeldende andre hensyn. At straffbarhetsvilkårene vurderes særskilt for den som medvirker, er hovedregelen i norsk strafferett, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 197. Bestemmelsen avgrenses mot unndragelse på etterforskingsstadiet, som er regulert i forslaget til § 160 også når det gjelder unndragelse fra varetektsfengsel. Forslaget til § 161 gjelder unndragelse etter at vedkommende er idømt en straff eller strafferettslig reaksjon.

Departementet deler også kommisjonens syn på at straffeloven 1902 § 346 første ledd første alternativ om ulovlig å sette seg i forbindelse med noen i fengsel eller skaffe vedkommende gjenstander videreføres, jf. forslaget til § 161 annet ledd, men at det ikke er behov for å videreføre de øvrige alternativene i bestemmelsen. Ulovlig å sette seg i forbindelse med noen i fengsel eller gi vedkommende gjenstander kan bidra til at det blir lettere å rømme, og handlingen har dermed et skadepotensial.

De gjeldende strafferammene videreføres. For slik atferd som i straffeloven 1902 rammes av § 346 skjerpes imidlertid strafferammen fra bare bot til bot og fengsel inntil 6 måneder. Den som ved slik kontakt legger forholdene til rette for at noen rømmer, bør ikke straffes mildere enn den innsatte selv. Den som medvirker til at den domfelte rømmer bør straffes vesentlig strengere enn den domfelte som selv unndrar seg straffansvar.

Departementet ser ingen grunn til å videreføre bestemmelsen om straffskjerping ved unndragelse fra lovens høyeste straff, jf. straffeloven 1902 § 131 første ledd annet straffalternativ. I likhet med kommisjonen mener departementet at de straffskjerpende forholdene kan ivaretas innenfor de ordinære strafferammene.

9.7 Brudd på identifikasjonsplikten

Straffeloven 1902 § 333 setter straff for den som nekter å oppgi personlige opplysninger som navn, fødselsdato, fødselsår, stilling eller bopel for et stevnevitne, en polititjenestemann eller annen offentlige myndigheter, eller som oppgir falske personalia til de nevnte myndigheter.

Straffelovkommisjonen har foreslått en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 333 se forslaget til § 19-6. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Bestemmelsen har en viktig funksjon i praksis. Departementetslutter seg til kommisjonens forslag, og viderefører i det alt vesentlige bestemmelsen i ny straffelov, jf. forslaget til § 162. Det vises til merknadene til bestemmelsen. I likhet med kommisjonen mener departementet at det er tilstrekkelig at overtredelser straffes med bot (etter straffeloven 1902 kan overtredelser straffes med fengsel inntil 3 måneder).

9.8 Brudd på meldeplikt ved dødsfall

I forbindelse med vedtakelsen av straffeprosessloven (lov 22. mai 1981 nr. 26) ble det tilføyd et nytt annet ledd til straffeloven 1902 § 341. Bestemmelsen retter seg mot den som finner et lik, og unnlater straks å underrette den dødes pårørende eller politiet. Et snarlig varsel er nødvendig for å kunne gjennomføre en sakkyndig likundersøkelse etter straffeprosessloven § 228. Medvirkning og forsøk er ikke straffbart. Straffen er bot.

Straffeprosessloven § 227 pålegger den som har plikt til å melde et dødsfall, straks å underrette politiet dersom vedkommende har grunn til mistanke om at døden er voldt ved en straffbar handling. Unnlatelse av å etterleve denne plikten straffes etter straffeloven § 339 nr. 1.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 341 annet ledd, men utvidet med handlingsnormen i straffeprosessloven § 227, jf. delutredning VII side 294 og skissen til § 19-7 . Kommisjonen mener at skyldformen bør være forsett.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om bestemmelsen.

Departementet mener det er gode grunner for å ha et straffebud som rammer den som unnlater å melde fra om dødsfall, og slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 341 annet ledd, jf. forslaget til § 163. Departementet deler kommisjonens syn om å slå bestemmelsen sammen med handlingsnormen i straffeprosessloven § 227 (om å underrette politiet dersom det er grunn til å tro at døden er voldt ved en straffbar handling). I dag rammes overtredelse av § 227 av straffeloven § 339 nr. 1, som departementet ikke foreslår videreført, jf. punkt 9.16.

Med mindre vedkommende har en særlig plikt til å melde dødsfallet som gjør at også straffprosessloven § 227 om melding til politiet kommer til anvendelse, jf. for eksempel helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 § 36, er det i dag tilstrekkelig å melde fra til den dødes pårørende (og ikke til politiet), også dersom det foreligger mistanke om straffbare handlinger. For snarlig å kunne få igangsatt en etterforsking mener departementet at det bør være en plikt til å melde fra til politiet i en slik situasjon.

I likhet med kommisjonen mener departementet at skyldkravet bør være forsett. Det kan være ulike årsaker til at noen unnlater å melde om et dødsfall, og den uaktsomme unnlatelsen er vesentlig mindre straffverdig enn en forsettlig. Departementet kan ikke se at det er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om forsett her, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 113. Kriminaliseringsprinsippene tilsier heller ikke at uaktsomme overtredelser bør straffes, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 89 flg.

Et mulig argument mot å kreve forsett kan være at det i mange tilfeller vil kunne skape bevisproblemer fordi en forglemmelse kan bli benyttet som unnskyldning også når det reelt sett foreligger forsett. Det kan derfor hevdes at det er nødvendig også å ramme uaktsomhet for at straffebudet skal få tilstrekkelig effektivitet. Etter departementets syn er ikke dette argumentet tungt nok til å gjøre unntak fra hovedregelen om forsett. Departementet slutter seg til kommisjonens synspunkter om at behovet for å føre kontroll med at denne plikten overholdes ikke er særlig påtrengende, jf. utredningen side 294.

Etter gjeldende rett straffes ikke medvirkning. Kommisjonen uttaler at medvirkning vanskelig kan tenkes uten at medvirkeren er ansvarlig som hovedperson. Departementet kan ikke se gode grunner for at hovedregelen om medvirkning ikke skal gjelde også her. Det kan for eksempel tenkes tilfeller hvor nærstående til den som finner den døde ser det som formålstjenlig ikke å melde fra om dette. Som eksempel kan brukes at en ung jente finner sin kjæreste død når hun besøker ham på hybelen søndag formiddag. Hun ringer sine foreldre. Faren anbefaler henne til straks å forlate stedet da det er grunn til å tro at dødsfallet skyldes en overdose heroin. Han frykter at datteren vil få ubehag dersom hun melder fra til politiet om dødsfallet. Etter departementets syn bør også faren kunne straffes i dette tilfellet, dersom datteren følger oppfordringen og ikke melder fra. Bestemmelsen bør derfor følge hovedregelen om medvirkningsansvar, jf. straffeloven 2005 § 15.

9.9 Ulovlig myndighetsutøvelse

Straffeloven 1902 § 129 retter seg mot den som uhjemlet utøver offentlig myndighet. Straffebudet har ikke vært endret siden 1902, og det er begrenset rettspraksis knyttet til det. Forarbeidene gir heller ingen veiledning, se SKM side 153, foruten at det er en videreføring av dagjeldende lov. Innholdet i bestemmelsen er derfor i vesentlig grad basert på juridisk teori, se Kjerschow side 364–366, Skeie II side 519–520 og Bratholm/Matningsdal side 161.

Utøvelse av offentlig myndighet er i straffebudet avgrenset til tilfeller hvor det overfor andre gjøres et inngrep eller treffes et vedtak som bare et offentlig organ kan. Myndighetshandlingen behøver ikke å lede til noe bestemt resultat eller rettsvirkning for å være straffbar, men må kunne oppfattes som en myndighetshandling. Bestemmelsen rammer bare konkret utøving av offentlig myndighet og omfatter ikke tilfeller hvor noen utgir seg som offentlig myndighetsperson (for eksempel en polititjenestemann). Dette kan straffes etter § 328 første ledd nr. 2.

Utøvelsen må være «uhjemlet», det vil si utført av andre enn de tjenestemenn som er tildelt kompetanse på området. Er gjerningspersonen en offentlig tjenestemann, gjelder bestemmelsen bare handlinger utenfor hans eget tjenesteområde. Overskridelse av kompetanse eller myndighet innenfor eget tjenesteområde rammes ikke.

Skyldkravet er forsett. Medvirkning og forsøk er straffbart. Straffen er bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Etter annet alternativ skjerpes straffen til fengsel inntil 2 år dersom hensikten er å tilvende seg eller andre en uberettiget fordel (av økonomisk eller ikke-økonomisk art) eller å skade noen.

Paragraf 328 første ledd nr. 3 retter seg mot den som «foretar en handling, som alene kan foretas i henhold til en offentlig tjenestestilling, som han ikke innehar». Grensen mellom §§ 129 og § 328 første ledd nr. 3 avhenger dermed av om gjerningspersonen utøver «offentlig myndighet» eller foretar en offentlig tjenestehandling som ikke innebærer slik myndighetsutøvelse.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 129 første straffalternativ og § 328 første ledd nr. 2 om å utgi seg for å ha offentlig myndighet, se delutredning VII side 294–295. Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve § 328 første ledd nr. 3, se utredningen side 413–414.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om bestemmelsen.

Departementet mener at en uhjemlet myndighetsutøvelse fremdeles bør belegges med straff, og går inn for at straffeloven 1902 § 129 første straffalternativ videreføres i ny straffelov, jf. forslaget til § 164. Paragraf 129 brukes lite i praksis, men en uhjemlet myndighetsutøvelse kan virke villedende og svekke tilliten til vedkommende offentlige myndighet. Det kan også være tilfeller hvor myndighetsutøvelsen har som formål å utnytte andres villfarelse i rettsstridig øyemed, for eksempel når noen gir seg ut for å være polititjenestemann for å gjennomføre ransaking av eller hos andre personer. Også de øvrige nordiske landene har tilsvarende straffebud, jf. finsk straffelov 16 kapittel 9 § om usurpation av tjänstemannabefogenhet, den svenske Brottsbalken 17 kapittel 15 § om föregivande av allmän ställning og dansk straffelov §§ 130 og 131.

Kommisjonen har foreslått å oppheve § 328 første ledd nr. 3, se delutredning VII side 413–414. Departementet mener at det fortsatt er behov for et straffansvar for den som foretar offentlige tjenestehandlinger som ikke faller inn i kategorien «utøving av offentlig myndighet». Slike handlinger kan ha like store skadevirkninger som å treffe et vedtak eller nedlegge et forbud eller påbud.

Departementet er heller ikke enig med kommisjonen i at § 328 første ledd nr. 2 uten videre fanger opp alle tilfellene hvor det utføres offentlige tjenestehandlinger. Å utgi seg for å ha offentlig myndighet er noe annet enn faktisk å utføre slike tjenestehandlinger. Å utvide departementets forslag til § 164 slik at straffeloven 1902 § 328 første ledd nr. 3 omfattes, vil også harmonere bedre med forslaget til definisjon av offentlig tjenestemann i § 155, hvor «offentlig myndighet» har en videre rekkevidde enn den klassiske myndighetsutøvelse. Departementet har sympati for følgende uttalelse i innstillingen fra Straffelovkommisjonen av 1896 side 265:

«[L]igesom § 332 setter Straf for ulovlig Udøvelese af Bedrift, hvortil offentlig Bemyndigelse kræves, saaledes bør det vistnok ogsaa straffes, naar andre end offentlige Tjenestemænd foretager, hva alene disse lovlig kan udføre».

På denne bakgrunn går departementet inn for å slå sammen § 328 nr. 3 og § 129 i forslaget til § 164, mens § 328 nr. 2 (om å utgi seg for å ha offentlig myndighet) videreføres i departementets forslag til § 165 om misbruk av offentlig uniform, kjennetegn eller tittel mv.

9.10 Misbruk av særskilte kjennetegn, titler mv.

9.10.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 328 gjelder ulike krenkelser av offentlige tjenestestillinger og offentlige kjennetegn mv.

Første ledd nr. 1 retter seg mot den som ulovlig bærer «den for en offentlig tjenestemann foreskrevne drakt eller andre kjennetegn på et offentlig tjenesteforhold», mens nr. 2 retter seg mot den som offentlig eller i rettsstridig øyemed utgir seg for å «inneha noen offentlig tjeneste». Å utgi seg for å ha offentlig myndighet kan skje for eksempel ved bruk av uniform eller tegn, ved hjelp av falsk eller forfalsket dokument, eller kun ved hjelp av eget utsagn. Nr. 3 retter seg mot den som foretar en handling som bare kan foretas av personer i en offentlig tjenestestilling som gjerningspersonen ikke innehar, mens nr. 4 rammer misbruk av «norsk eller utenlandsk offentlig våpen, merke eller segl».

Annet ledd bokstav a rammer misbruk av betegnelser som tilhører visse internasjonale organisasjoner. Det er et vilkår at Norge enten er medlem av organisasjonen eller gjennom en konvensjon har forpliktet seg til å verne betegnelsen mv. mot misbruk. Bestemmelsen ble vedtatt i 1947 som følge av vedtak i FNs generalforsamling som anbefalte medlemslandene å skaffe FNs navn, merke og segl rettsbeskyttelse. Bestemmelsen gjelder imidlertid generelt for internasjonale organisasjoner.

Annet ledd bokstav b omfatter internasjonale betegnelser eller kjennetegn som er «bestemt til bruk i samband med hjelp til sårete og syke eller vern av kulturverdier i krig». Bakgrunnen for å innta alternativet «sårete og syke» var for å verne det internasjonale navnet og emblemet til Røde Kors. Det er et vilkår for straffbarhet at betegnelsen er fastsatt i en konvensjon, og at Norge er bundet av den. Alternativet «vern av kulturverdier i krig» ble tatt inn som følge av at Norge i 1961 ratifiserte overenskomsten 14. mai 1954 om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt.

Annet ledd bokstav c rammer bruk av betegnelse som «lett kan forveksles» med de forannevnte.

Felles for de ulike alternativene i annet ledd er at straff er betinget av at de nevnte betegnelser brukes «uhjemlet» i «offentlig eller i rettsstridig øyemed».

Tredje ledd første punktum rammer misbruk av «noe for innehavere av særlige stillinger av øvrigheten bestemt eller godkjent kjennetegn». I motsetning til første ledd er de «særlige stillinger» ikke offentlige. Å bære en advokatkappe uten å være advokat vil være et typisk brudd på bestemmelsen. Også for dette leddet er det et vilkår for straffbarhet at de nevnte kjennetegn bæres «offentlig» og «uhjemlet».

Tredje ledd annet punktum rammer misbruk av titler og utmerkelser, jf. «det samme gjelder den, som uhjemlet offentlig eller i rettsstridig øyemed tillegger seg eller bærer noen norsk eller utenlandsk titel eller ærestegn».

Medvirkning er ikke straffbart, men første ledd nr. 1 og tredje ledd rammer også den som «lar noen i sin tjeneste» utføre den forbudte handlingen. Skyldkravet for samtlige alternativer er forsett. Straffen for overtredelse av første og annet ledd er bot eller fengsel inntil 3 måneder. Overtredelse av tredje ledd straffes bare med bot.

9.10.2 Straffelovkommisjonens forslag

Kommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak svarer til straffeloven § 328 første ledd nr. 1 og 4, samt annet og tredje ledd, jf. delutredning VII side 295. Kommisjonen mener det er unødvendig å ha med kravet om «i rettsstridig øyemed» i annet og tredje ledd i tillegg til forslaget til en generell bestemmelse (§ 3–7) om innskrenkende tolking. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre § 328 første ledd nr. 2 i denne bestemmelsen, men i stedet i skissen til en bestemmelse om uhjemlet myndighetsutøvelse. Kommisjonen foreslår å oppheve § 328 første ledd nr. 3.

Kommisjonen understreker at det må vurderes om det er nødvendig å opprettholde alle alternativene i bestemmelsen.

9.10.3 Høringsinstansenes syn

To høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

Norges Røde Kors ønsker å videreføre bestemmelsen, og foreslår at man ikke bare fjerner kravet om «i rettsstridig øyemed», men at også kravet om «offentlig» tas ut. En slik endring vil medføre at uhjemlet bruk av Røde Kors-emblemet vil være straffbart også dersom det brukes privat, med unntak for de tilfeller hvor prinsippet om en innskrenkende fortolkning tilsier at straffebudet likevel ikke får anvendelse. Til støtte for sitt syn viser Norges Røde Kors blant annet til Genéve-konvensjonene 12. august 1949 nr. 1 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnete styrker i felten, som oppstiller krav til bruk av Røde-Kors-emblemet:

«Etter Genéve-konvensjonene art 49, jfr art 50 jfr 1 tilleggsprotokoll art 85 nr. 3 f er landene forpliktet til å straffeforfølge svikaktig bruk av emblemer og kjennetegn som er anerkjent av Genéve-konvensjonene eller av 1 tilleggsprotokoll.»

Forsvarets overkommando støtter forslaget om å videreføre straffeloven § 328. Et forbud mot uhjemlet uniformsbruk er særlig viktig med tanke på den folkerettslige plikten man har som kombattant til å skille seg fra sivilbefolkningen. Forsvarets overkommando mener det kan være hensiktsmessig å innta en straffskjerpelse for krigstid, ettersom nødvendigheten av et klart skille mellom kombattanter og sivilbefolkningen er særlig påtrengende under slike forhold.

9.10.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og Forsvarets overkommando om at uhjemlet uniformsbruk, samt det å utgi seg for å inneha noen offentlig tjeneste, fremdeles bør være straffbart, jf. straffeloven 1902 § 328 første ledd nr. 1 og nr. 2. Dette gjelder selv om slik bruk i mange tilfeller vil rammes av bestemmelsen om uhjemlet myndighetsutøving eller utføring av offentlige tjenestehandlinger, jf. departementets forslag til § 164. Dubleringen av strafftrusselen var begrunnelsen for at Finland i 1998 opphevet et eget straffebud mot uberettiget bruk av uniform. Det vil imidlertid ikke alltid være sammenfall mellom det å utgi seg for å ha offentlig myndighet og det å faktisk utøve slik myndighet. En avkriminalisering av straffeloven § 328 første ledd nr. 1 og nr. 2 vil derfor eksempelvis kunne føre til at hvem som helst kan bære politiuniform, så fremt vedkommende ikke samtidig utøver politimyndighet eller utfører politihandlinger. I likhet med kommisjonen mener departementet at en slik atferd kan virke villedende på omgivelsene, og dermed svekke tilliten til den offentlige myndighet det gjelder. I Danmark er både det å utøve offentlig myndighet og å utgi seg for å ha offentlig myndighet straffbart (henholdsvis §§ 130 og 131 i den danske straffeloven), noe som også taler for å videreføre tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005.

I motsetning til kommisjonen kan departementet imidlertid ikke se behovet for å videreføre både nr. 1 og nr. 2 i § 328 første ledd som særskilte bestemmelser. Ettersom nr. 2 har et videre nedslagsfelt enn nr. 1, foreslår departementet en bestemmelse som bygger på nr. 2, men som i tillegg nevner misbruk av uniform som et konkret og praktisk eksempel. Departementet er enig med kommisjonen i at det bør være et vilkår at handlingen må være egnet til å skape uleilighet for noen eller svekke tilliten til vedkommende offentlige myndighet, se kommisjonens forslag i delutredning VII side 294. Kjernen i det straffverdige er nettopp at omgivelsene blir villedet.

Når det gjelder forslaget om å ha en særlig straffskjerpingsregel for krigstid, slik Forsvarets overkommando tar til orde for, vil departementet peke på at den ordinære strafferamme heves til fengsel inntil 6 måneder. Dette vil gi mulighet for å ta tilbørlig hensyn til skjerpende momenter, og avdempe behovet for en egen straffskjerpingsregel.

Departementet har vurdert om det er behov for å videreføre straffansvaret for uhjemlet bruk av norsk eller utenlandsk offentlig våpen, merke eller segl, jf. straffeloven 1902 § 328 første ledd nr. 4. Av Ot.prp. nr. 18 (1926) side 1 fremgår følgende:

«Departementet er gjort kjent med at der av private personer og selskaper drives et utstrakt misbruk med statens emblemer. Det er særlig riksvåbnet som blir brukt på utilbørlig måte. I kunngjøringer og brosjyrer, på skilter, diplomer, pakninger og brevark blir riksvåbnet gjengitt i mer eller mindre forvansket form av firmaer eller foreninger, som ikke er tillagt nogensomhelst offentlig myndighet».

Selv om bekymringen som kommer til uttrykk i liten grad har gitt seg utslag i straffesaker, er det hensiktsmessig å markere at staten og offentlige organer har enerett til slike emblemer. Misbruk kan skape villfarelse og svekke tilliten til offentlige organer. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre § 328 første ledd nr. 4.

Alternativet «utenlandske offentlige våpen» kom inn ved lovendring 21. juni 1963 nr. 9, jf. Ot.prp. nr. 7 (1962–63) side 4. Som følge av Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om en union til vern av den industrielle eiendomsrett, anså departementet det som en fordel å få klargjort at utenlandske offentlige riksvåpen mv. også er dekket av bestemmelsen (selv om det var en uttalt forutsetning da bestemmelsen ble innført ved endringslov 19. mars 1926 nr. 2). Våre folkerettslige forpliktelser tilsier derfor en videreføring også for «utenlandske våpen».

Paragraf 328 annet ledd bokstav a rammer misbruk av navn eller emblemer til visse internasjonale organisasjoner. Bakgrunnen for innføringen tilsier at også dette alternativet videreføres i straffeloven 2005: I plenumsmøte 7. desember 1946 vedtok FNs generalforsamling en innstilling fra generalforsamlingens sjette komité om rettsbeskyttelse for FNs merke, segl og navn, jf. Ot.prp. nr. 42 (1947) side 1. Innstillingen foranlediget endringslov 6. juni 1947 nr. 3. Etter departementets syn er det naturlig og rimelig at alle internasjonale organisasjoner, og ikke bare FN, omfattes av forbudet.

Bokstav b i § 328 annet ledd verner om kjennetegn eller betegnelser som «er bestemt til bruk i samband med hjelp til sårete og syke eller vern av kulturverdier i krig». Alternativet som knytter seg til «sårete og syke» kom inn i bestemmelsen ved endringslov 5. juni 1909 nr. 1 til vern om Røde Kors’ emblem, mens «vern av kulturverdier» ble inntatt ved endringslov 26. februar 1960 nr. 2 for å oppfylle kravene til vern om det spesielle kjenningsmerke i artikkel 16 og 17 i overenskomsten 14. mai 1954 om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt med tilhørende protokoll (UNESCO-konvensjonen). Konvensjonen har i artikkel 16 og 17 bestemmelser om et spesielt kjennemerke (blått og hvitt firedelt våpenskjold) som kun skal brukes i forbindelse med beskyttelse av kulturverdier. Justisdepartementet uttalte i forbindelse med ratifikasjonen av konvensjonen at artikkel 17 nr. 3, jf. artikkel 28, nødvendiggjorde en lovendring. Våre folkerettslige forpliktelser krever dermed at dette alternativet videreføres i ny straffelov.

Norges Røde Kors gir støtte til kommisjonens forslag om å ta ut «i rettsstridig øyemed», og ønsker heller ikke at Røde Kors’ emblem underlegges et krav om at misbruket skjer «offentlig». Høringsinstansen viser til kravene som oppstilles i Genève-konvensjonene, som Norge ratifiserte 6. juli 1951. I henhold til konvensjonenes 1. tilleggsprotokoll artikkel 38 er det «forbudt å misbruke kjennetegnet røde kors». Artikkel 41–44 oppstiller nærmere regler for bruken av kjennetegnet.

Slik departementet oppfatter konvensjonen vil bruk som ikke skjer offentlig, jf. straffeloven 2005 § 10, også kunne innebære et misbruk dersom bruken er i strid med konvensjonens krav. Departementet er derfor enig i at «offentlig» bør tas ut av alternativet som knytter seg til «syke og sårete».

Departementet mener det er formålstjenlig å videreføre § 328 annet ledd bokstav c, som rammer betegnelser, merke, segl eller kjennetegn som lett kan forveksles med noe som er nevnt under bokstav a–b.

For å gjøre de straffebestemmelsene som i dag er inntatt i straffeloven 1902 § 328 annet ledd mer tilgjengelige, foreslår departementet å videreføre dem i en egen bestemmelse, se forslaget til § 166 om misbruk av internasjonalt kjennetegn.

Også ikke-offentlige «særlige stillinger» kan ha behov for et særskilt vern mot misbruk, jf. straffeloven 1902 § 328 tredje ledd. Et praktisk eksempel kan være misbruk av advokatkapper eller lignende. Slik bruk kan villede omgivelsene, slik at tilliten til stillingene svekkes. Departementet mener imidlertid at dette alternativet ikke hører hjemme i kapittel 19 om vern av offentlig myndighet, og vil komme tilbake til spørsmålet.

Misbruk av offentlige titler og utmerkelser bør også være belagt med straffansvar, og hører (i motsetning til vern av «særlige stillinger») hjemme i dette kapitlet, se forslaget til § 165 bokstav c.

9.11 Ulovlig yrkes- eller virksomhetsutøvelse

Straffeloven 1902 § 332 første ledd første alternativ retter seg mot den som utøver en virksomhet uten en nødvendig offentlig tillatelse. Bestemmelsen er praktisk viktig. For en rekke lover hvor virksomheten er gjort avhengig av bevilling finnes straffetrusselen i dag i § 332 første ledd. I tillegg er det en rekke straffebestemmelser i spesiallovgivningen som retter seg mot den som mangler tillatelse til virksomhetsutøvelse.

Bestemmelsen retter seg mot den som «utøver virksomhet». Dette innebærer at § 332 bare rammer innehaveren av virksomheten, ikke de ansatte. Men straffeloven 1902 § 41 (som ikke ble videreført i den alminnelige delen i straffeloven 2005) utvider personkretsen til også å omfatte innehaverens underordnede, dersom innehaveren ikke kan straffes. Begrepet «virksomhet» omfatter ikke bare næringsvirksomhet, men også virksomhet av ikke-økonomisk karakter.

Straffeloven 1902 § 332 annet ledd rammer den som under utøvelsen av en virksomhet falsk utgir seg for å ha offentlig bemyndigelse. Til forskjell fra første ledd rammer bestemmelsen tilfeller hvor det er adgang til å få bevilling eller autorisasjon for å drive en virksomhet, men hvor det ikke er noe krav. I tillegg rammer bestemmelsen også tilfeller der virksomheten krever offentlig autorisasjon. Selv om den ulovlige virksomhetsutøvelsen i slike tilfeller vil omfattes av første ledd, er det da et eget straffbart forhold at gjerningspersonen i tillegg uriktig utgir seg for å ha en nødvendig offentlige tillatelse, eventuelt ved å bruke en betegnelse som til vanlig bare nyttes om utøvere med autorisasjon.

Medvirkning og forsøk er ikke straffbart. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller fengsel inntil 3 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår bestemmelser som svarer til straffeloven § 332 første ledd første alternativ og § 332 annet ledd i to separate straffebud, jf. delutredning VII side 295. Den foreslår at tilsvarende hjemler i spesiallovgivningen oppheves. Kommisjonen går ikke inn for å videreføre § 332 første ledd annet alternativ, som rammer overskridelse av grensene for en gitt tillatelse eller bevilling.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre straffeloven 1902 § 332 første ledd første alternativ og § 332 annet ledd, og foreslår en tilsvarende bestemmelse i § 167. Forslaget viderefører både § 332 første ledd første alternativ, som er praktisk viktig fordi den setter straff for å ha utøvet et yrke eller en virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse, og § 332 annet ledd, som rammer den som uriktig gir inntrykk av at offentlige myndigheter har gitt autorisasjon til å drive med virksomheten. Et eksempel på en slik autorisasjon er mesterbrev, jf. lov 20. juni 1986 nr. 35 om mesterbrev i håndverk og annen næring § 1. Å misbruke et offentlig konsesjonssystem kan føre til at omgivelsene blir villedet. Departementet legger også stor vekt på den skade dette kan ha for den som faktisk har autorisasjon og som vil bli identifisert med «lurendreierne». I motsetning til kommisjonen mener imidlertid departementet at bestemmelsene saklig sett hører sammen og derfor bør stå i samme straffebud, slik som i dag.

Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsene i straffeloven bør gjelde generelt, slik at overlappende straffebestemmelser i spesiallovgivningen oppheves hvis det ikke kan påvises et særskilt behov for en egen regulering.

I likhet med kommisjonen mener departementet at § 332 første ledd annet alternativ (om overskridelse av grensene for en gitt tillatelse) ikke bør videreføres. Etter departementets syn vil alternative reaksjoner som for eksempel tilbakekall av en bevilling eller tvangsmulkt ha større nyttevirkninger ved slike overskridelser enn straff, jf. NOU 2003: 15 Fra bot til bedring, som departementet slutter seg til i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 88. Dersom det er behov for å bruke straff, bør det heller fremgå av særlovgivningen eller i form av strafferettslig vern mot krenkelse av de reelle interesser som konsesjonssystemet skal beskytte.

9.12 Brudd på oppholds- og kontaktforbud

Straffeloven 1902 § 33 ga opprinnelig hjemmel til ved dom å forby noen å oppholde seg i bestemte områder hvis handlingen viste at lovbryterens opphold der kunne være «til særlig fare eller plage for andre». Under arbeidet med den alminnelige delen i straffeloven 2005 ble det bestemt at § 33 skal erstattes av en mer vidtrekkende bestemmelse om kontaktforbud (§ 57). Den nye bestemmelsen åpner for å forby flere former for truende og plagsom atferd enn § 33. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 322–325. Departementet ønsket at disse endringene kunne settes i kraft før straffeloven 2005 settes i kraft, og foreslo derfor tilsvarende endringer i straffeloven 1902 § 33, jf Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 483. Paragraf 33 er nå innholdsmessig identisk med § 57, jf. § 102 nr. 1 i straffeloven 2005. Endringene i § 33 i straffeloven 1902 trådte i kraft 1. januar 2006.

Straffeprosessloven § 222 a gir påtalemyndigheten adgang til å ilegge besøks- og oppholdsforbud når det er fare for freds- eller integritetskrenkelser. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov 1. juli 1994 nr. 50, jf. Ot.prp. nr. 33 (1993–94), og endret ved lov 9. januar 1998 nr. 2 og 30. august 2002 nr. 67, se Ot.prp. nr. 109 (2001–2002). Straffeprosessloven § 222 b hjemler oppholdsforbud i forbindelse med gjensidige oppgjør mellom voldelige gjenger. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 9. januar 1998 nr. 2. Se om bakgrunnen for bestemmelsen i Ot.prp. nr. 85 (1996–97).

Straffeloven 1902 § 342 første ledd bokstav b og c rammer overtredelse av en dom på oppholdsforbud etter straffeloven § 33 (§ 57 i straffeloven 2005) og brudd på besøks- og oppholdsforbud etter straffeprosessloven §§ 222 a og 222 b. Straffebudet har blitt revidert en rekke ganger siden 1902, blant annet som følge av endringer i straffeloven § 33 og straffeprosessloven §§ 222 a og 222 b. Bestemmelsen ble senest endret for å klargjøre at enhver overtredelse av kontaktforbud gitt i medhold av § 33 (straffeloven 2005 § 57), er straffbar.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som svarer til straffeloven § 342 første ledd bokstav b og c, se delutredning VII side 296. Det foreslås ikke noen straffskjerping som svarer til straffeloven § 342 første ledd annet punktum. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyd strafferamme ved gjentakelse, jf. delutredning VII side 146–147.

Straffeloven § 342 første ledd bokstav a om brudd på innreiseforbud foreslås opphevet, siden slike forhold nå rammes av utlendingsloven § 47.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

Departementet går inn for å videreføre gjeldende rett, med de tilpasninger som kreves som følge av den nye § 57, og opprettholder standpunktet som ble tatt i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 325 om at overtredelse av kontaktforbud skal være straffbart. Det vises til forslaget til § 168. Departementet slutter seg for øvrig til kommisjonens forslag om ikke å videreføre den spesielle straffskjerpingsregelen i § 342 første ledd annet punktum, og viser til at den generelle straffskjerpingsregelen ved gjentakelse er videreført i straffeloven 2005 § 79 bokstav b. Til gjengjeld foreslås den alminnelige øvre strafferammen hevet fra fengsel i 6 måneder til fengsel i ett år.

9.13 Hindring av tvangsfullbyrding

Straffeloven 1902 § 343 omhandler hindring av tvangsfullbyrding i de tilfellene overtredelsene retter seg mot en offentlig myndighet. Straffeloven 1902 § 278 annet ledd verner fordringshaveren.

Etter § 343 første ledd første alternativ straffes den som ulovlig «tilintetgjør, beskadiger, skjuler, bortfører eller avhender gods, hvori utlegg, hefte, arrest, eller beslag er gjort». Straffeprosessloven kapittel 16 og 17 har regler om henholdsvis beslag og hefte, mens tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 og 14 omhandler utlegg og arrest. Handlingen må være foretatt av debitor selv eller i alle fall i hans interesse.

Etter § 343 første ledd annet alternativ straffes den som handler mot et lovformelig nedlagt forbud. I medhold av § 343 første ledd tredje alternativ straffes den som «bryter eller beskadiger et av offentlig myndighet anbragt segl».

Medvirkning er straffbar etter alle alternativene. Forsøk er ikke straffbart. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller fengsel inntil 4 måneder.

Paragraf 343 annet ledd ble tilføyd i 1992 ved vedtakelsen av tvangsfullbyrdelsesloven, og retter seg mot en arbeidsgiver eller en annen person som av en alminnelig eller særskilt namsmyndighet er blitt pålagt å foreta trekk i lønn, og som unnlater det (første alternativ) eller som tross pålegg unnlater å betale beløp som er trukket for slike krav (annet alternativ). Medvirkning og forsøk er ikke straffbart. Bestemmelsen er en (ekte) unnlatelsesforseelse, og skyldkravet er derfor uaktsomhet, jf. straffeloven 1902 § 40 annet ledd. Straffen er bot.

Straffeloven 1902 § 344 første ledd første alternativ rammer den som hindrer fullbyrdelsen av en fravikelsesforretning for fast eiendom, og på tilsvarende måte nekter å forlate/oppgi besittelsen et skip. Det er et krav at fravikelsesforretningen er formelt gyldig. Medvirkning er særskilt nevnt og dermed straffbar. Forsøk er ikke straffbar. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller fengsel inntil 3 måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som rammer ulike former for hindring av tvangsfullbyrding som angitt i straffeloven §§ 343 og 344 første handlingsalternativ, jf. delutredning VII side 296. Den peker på at det ved den nærmere utformingen av lovteksten bør tas stilling til om bestemmelsen bør avgrenses klarere mot skissen til bestemmelser om skisse om krenking av sikkerhetsrett (§ 32–14) og eksekusjonshindring (§ 33–2). Av effektivitetshensyn mener kommisjonen at uaktsomhet bør beholdes som skyldkrav for forhold som nevnt i straffeloven § 343 annet ledd.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om bestemmelsen.

Departementet er enig i at straffeloven 1902 § 343 første ledd første og tredje alternativ bør videreføres, jf. forslaget til § 169 (annet alternativ er videreført i departementets forslag til § 170). Bestemmelsen tar sikte på å sikre at denne typen domstolsvirksomhet blir respektert, og sikrer gjennomføringen av tvangsfullbyrding. Kriminaliseringsprinsippene tilsier klart at handlinger som hindrer tvangsfullbyrding bør være straffbare. Slike handlinger svekker tilliten til en effektiv rettshåndheving, og det er vanskelig å tenke seg tilstrekkelig effektive alternative reaksjoner. At de øvrige nordiske landene har tilsvarende straffebestemmelser, støtter også en videreføring av straffansvaret.

Departementet har vurdert særskilt om det er behov for å videreføre første handlingsalternativ i straffeloven 1902 § 344, som retter seg mot å hindre fullbyrdelsen av en fravikelsesforretning for fast eiendom, for eksempel ved å barrikadere inngangen, nekte å forlate eiendommen eller igjen å ta seg inn i eiendommen – eller for å vegre seg mot å forlate et skip. Selv om slike handlinger i noen grad kan rammes av andre straffebud, som for eksempel innbrudd, skadeverk, forstyrrelse av den alminnelige fred og orden eller hindring av utøving av offentlig myndighet, og det i medhold av domstolloven § 204 er straffbart for en part «at uthale eller lægge hindringer i veien for fuldbyrdelsen», går departementet inn for å videreføre straff for den som ikke respekterer en fravikelsesforretning, se forslaget til § 169 første ledd bokstav c.

9.14 Krenking av rettsavgjørelse

9.14.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 332 første ledd tredje handlingsalternativ retter seg mot den som vedblir å utøve en virksomhet, hvortil retten er ham frakjent ved endelig dom, jf. straffeloven 1902 § 29. Bestemmelsen er trolig begrenset til virksomhet som krever offentlig bevilling eller tillatelse, slik virkeområdet for de andre alternativene i første ledd er begrenset. I øvrige tilfeller må § 344 anvendes.

Paragraf 344 første ledd annet alternativ retter seg mot den som vedblir å utøve en rett som er frakjent ved endelig dom, og favner videre enn § 332 første ledd tredje alternativ. «Dom» kan være både en straffedom, i form av et rettighetstap, og en sivil dom. Dommen må være rettskraftig. Den fradømte retten kan være av enhver art. Det er fastslått i rettspraksis at bestemmelsen også kan anvendes når gjerningspersonen aldri har hatt en slik rett, men fortsetter å utøve den etter dommen.

Rekkevidden av § 344 annet alternativ er ikke helt avklart, særlig om begrepet «utøve» omfatter unnlatelseshandlinger. I Rt. 1918 side 765 kom Høyesterett til at å unnlate å etterkomme et pålegg om å utstede et skjøte ikke var å «utøve» retten. Det foreligger ikke senere rettspraksis om spørsmålet.

Medvirkning er straffbar, mens forsøk ikke er det. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller fengsel inntil 3 måneder.

Etter § 343 første ledd annet alternativ straffes den som handler mot et lovformelig nedlagt forbud. «Forbud» tar blant annet sikte på de forbud som nedlegges av retten som midlertidige forføyninger, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15–8 første ledd første punktum, men bestemmelsen omfatter også forbud nedlagt, av et forvaltningsorgan med hjemmel i lov, for eksempel plan- og bygningsloven § 112. At forbudet må være lovformelig nedlagt innebærer at det må være formelt gyldig. Derimot behøver det ikke være materielt gyldig, så fremt forbudet ikke fremtrer som en nullitet.

Medvirkning og forsøk er ikke straffbart. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller fengsel inntil 4 måneder.

Straffeloven 1902 § 433 forbyr opptrykk og/eller utbredelse av tidligere beslaglagte eller inndratte trykte skrifter. Bestemmelsen gjelder bare «trykt skrift», jf. legaldefinisjonen i § 10. Forbudet mot opptrykk og utbredelse av trykt skrift som er erklært beslaglagt/inndratt fordi det strider mot §§ 246–248, jf. § 252 (ærekrenkelser) eller § 390 (privatlivets fred) er ikke tidsbegrenset. Er det trykte skriftet derimot erklært beslaglagt/inndratt av andre grunner (eks. utuktige skrifter), opphører forbudet etter 15 år. Tidsbegrensningen skyldes at oppfatningen av hva som er straffverdig varierer fra tidsepoke til tidsepoke. Gamle rettsoppfatninger skal derfor ikke binde nåtiden. For eksempel ville Hans Jægers «Fra Kristiania-Bohemen» og Christian Krohgs «Albertine», som i sin tid ble inndratt ved dom, neppe bli betegnet som «utuktig» i dagens samfunn.

Bestemmelsen ble grundig vurdert i 1978, og det ble tatt stilling til om den burde videreføres, jf. Ot.prp. nr. 4 (1978 – 79) side 12 flg. De fleste høringsinstansene gikk inn for å videreføre den, men ønsket en revisjon som begrenset rekkevidden av straffansvaret. Som følge av dette ble påtalereglene endret, slik at det kreves allmenne hensyn for påtale. I tillegg ble fristen forkortet fra 30 år til 15 år.

Det finnes ikke rettspraksis om bestemmelsen.

Medvirkning og forsøk er ikke straffbart. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller fengsel inntil 3 måneder.

9.14.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Kommisjonen foreslår et straffebud som svarer til straffeloven § 332 første ledd tredje alternativ og § 344 første ledd annet alternativ, se delutredning VII side 296. Paragraf 343 første ledd annet alternativ er foreslått tatt inn i § 19–13 (hindring av tvangsfullbyrding mv).

Kommisjonens forslag svarer i hovedsak til straffeloven 1902 § 433 første ledd. Etter kommisjonens syn bør bestemmelsen utvides til også å ramme spredning av informasjon via mer moderne uttrykksformer, og foreslår uttrykket «informasjonsbærer» som en samlebetegnelse for trykt skrift og andre uttrykksformer som for eksempel videokassetter, filmer, lydbånd, kassetter, CDer, harddisker og disketter for lagring av dataprogrammer og annen elektronisk informasjon.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

9.14.3 Departementets vurderinger

Straffebestemmelsene mot krenking av rettsavgjørelser har blitt brukt i varierende, men stort sett beskjeden grad (§ 343 første ledd annet alternativ har vært anvendt mer enn de øvrige bestemmelsene). Dette kan være et tegn på at bestemmelsene ikke har noen vesentlig nyttefunksjon i dag, men det kan også skyldes at de har vært lite tilgjengelige (bestemmelsene har stått i lite synlige straffebud).

I vurderingen av om bestemmelsene bør videreføres, har tvangsfullbyrdelsesloven stått sentralt. Tvangsfullbyrdelseslovens regler har ført til at berørte parter kan gjennomtvinge sine sivilrettslige krav mot saksøkte ved å ta i bruk tvangsinstituttet. I arbeidet med den nye straffeloven er det et sentralt prinsipp at det normalt ikke er grunn til å reagere med straff hvis en tilstrekkelig grad av etterlevelse av lovreglene kan oppnås på annen måte. Dette subsidiaritetsprinsippet er blant annet slått fast i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Tvangsfullbyrding, og ikke strafferetten, bør være det primære virkemidlet for å løse konflikter mellom private rettssubjekter. Dette er i samsvar med subsidiaritetsprinsippet. Også dansk rett bygger på et slikt prinsipp, jf. retsplejeloven § 535. I medhold av denne bestemmelsen kan private anlegge privat straffesak ved den domfeltes overtredelse av handle- eller unnlatelsesplikter som er pålagt ved dom. Et vilkår for å anlegge sak er imidlertid at saksøkeren ikke har oppnådd sin rett eller sikkerhet for den.

Saksøkeren er særlig godt hjulpet av tvangsfullbyrding der saksøkte er pålagt å foreta seg noe (såkalte handleplikter), for eksempel å fjerne et gjerde eller utferdige et skjøte. Tvangsfullbyrdelsesloven § 13–14 gir i slike tilfeller saksøkeren eller namsmannen rett til å utføre handlingen, eller den saksøkte kan pålegges en mulkt for hver dag eller uke som går uten at handlingen blir utført. Det medfører at det neppe er et behov for å belegge slik atferd med straff.

I noen tilfeller kan imidlertid reglene om tvangsfullbyrding komme til kort. Dette gjelder særlig når noen forbys å gjøre noe, for eksempel unnlate å bruke en vei, og når noen frakjennes en rett. Slike avgjørelser tvangsfullbyrdes i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 13–16 ved at saksøkte blir pålagt en plikt til å stille sikkerhet for den skade som blir voldt ved at saksøkte også i fremtiden handler mot sin plikt. Dersom saksøkte ikke stiller sikkerhet som pålagt, kan sikkerheten fullbyrdes gjennom et utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13–13. Bestemmelsen gir imidlertid ikke saksøkeren noen fullgod sikkerhet for oppfyllelse av saksøkerens krav om at den saksøkte skal unnlate noe. Den saksøkte kan for eksempel ha en så svak økonomi at utlegg ikke kan tas, eller saksøkeren kan ha andre ikke-økonomiske interesser i kravet. I slike tilfeller er en trussel om straff det eneste effektive middel til å legge press på saksøkte.

Etter disse overveielsene har departementet foreslått å videreføre det en må legge til grunn er dagens rettstilstand, nemlig at det er straffbart å krenke forbud nedlagt i dom, men ikke pålegg. Det vises til forslaget til § 170 bokstav a.

Et forbud fastsatt i en dom vil i mange tilfelle avløse en tidligere midlertidig forføyning. En slik midlertidig forføyning kan fullbyrdes på samme måte som et forbud i en dom, og departementet ser derfor ikke grunn til å behandle avgjørelser om midlertidig forføyning annerledes enn endelige domsavgjørelser i strafferettslig sammenheng.

I tråd med kommisjonens forslag foreslår departementet at bestemmelsen bare skal gjelde for forbud som er nedlagt av domstoler. Bruk av straff for brudd på forbud nedlagt av forvaltningsorganer bør i tilfelle reguleres i spesiallovgivningen. Etter departementets syn er det nærliggende at administrative sanksjoner i første omgang vil være en mer passende sanksjon for slike lovbrudd, jf. NOU 2003: 15 Fra bot til bedring, særlig kapittel 12 til 16. Det kan likevel være at visse forvaltningsmessige sanksjoner også må effektiviseres med en strafftrussel. Det vil være naturlig å komme tilbake til dette i oppfølgningen av NOU 2003: 15.

Utbredelse av informasjon som retten har beslaglagt eller inndratt, er en spesiell form for krenking av rettsavgjørelser, jf. straffeloven 1902 § 433 første ledd. Departementet har derfor valgt å slå Straffelovkommisjonens forslag til § 19 – 14 og § 19 – 15 sammen i én bestemmelse, hvor spesialbestemmelsen om informasjonsbærere er inntatt i annet ledd. Departementet tok stilling til om § 433 burde videreføres i Ot.prp. nr. 4 (1978–79). Det ble anført gode grunner for å oppheve § 433, men departementet nøyde seg med en revisjon som begrenset rekkevidden av bestemmelsen.

Departementet har også kommet til at mangfoldiggjøring og utbredelse av informasjon som er beslaglagt eller inndratt i medhold av en rettsavgjørelse bør være straffbart. Særlig i lys av Grunnloven § 100 er det grunn til å ha en uttrykkelig bestemmelse om dette, siden det språklig ikke er klart uten videre at en domstolsavgjørelse om beslag og inndragning utgjør et forbud mot mangfoldiggjøring og spredning. Departementet er også av den oppfatning at bestemmelsen kan ha en betydelig preventiv effekt. Bestemmelsen vil også bidra til å skape ro umiddelbart etter at inndragning er bestemt. Det kan være et særlig behov for ro i ærekrenkelsessaker og saker som berører personvernet.

9.15 Organisert menneskesmugling

9.15.1 Gjeldende rett

Menneskesmugling består i ulovlig å hjelpe andre til innreise eller opphold på nærmere angitte vilkår. Formålet med handlingen er med andre ord å transportere mennesker ulovlig over landegrenser. I dag rammes ulike former for menneskesmugling av henholdsvis utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 47 tredje ledd bokstav b (menneskesmugling som ikke er organisert), § 47 fjerde ledd bokstav a (organisert menneskesmugling) og § 47 fjerde ledd bokstav b (menneskesmugling som fører til at personer som berøres av handlingen blir utsatt for livsfare). Fremstillingen nedenfor er konsentrert om bestemmelsen i fjerde ledd bokstav a, som også beskytter interesser som hører inn under straffeloven 2005 kapittel 19 om vern av offentlig myndighet.

Paragraf 47 fjerde ledd bokstav a lyder:

«Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til annen stat.»

Bestemmelsen ble vedtatt i 1988 etter forslag fra høringsinstansene, jf. utlendingsloven § 47 annet ledd bokstav d og Ot.prp. nr. 46 (1986–87). Siden vedtakelsen har bestemmelsen blitt endret og flyttet flere ganger. Bekjempelsen av organisert kriminalitet har ført til at strafferammen er blitt vesentlig høyere, jf. Ot.prp. nr. 38 (1995–96) og Ot.prp. nr. 62 (2002–2003). Ved en lovendring 4. juli 2003 nr. 78 ble strafferammen endret fra fengsel inntil fem år til inntil seks år. Endringen var en tilpasning til straffeloven § 60 a om organisert kriminalitet.

I 1997 ble begrepet «ulovlig» tatt inn i lovteksten. Begrepet ble plassert slik at det virket som om selve innreisen måtte være ulovlig. Men «ulovlig» er ment som en rettsstridsreservasjon, jf. Ot.prp. nr. 30 (1995–96) side 38. Denne forståelsen ble stadfestet av Høyesterett i Rt. 2003 side 179, og avgjørelsen førte til en justering av ordlyden for å få dette bedre frem, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) side 100.

Skjæringstidspunktet for når utlendingen har reist inn i riket har ikke nevneverdig betydning for det objektive gjerningsinnholdet etter fjerde ledd. Ordene «med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket» innebærer at handlingen er fullbyrdet allerede på forsøksstadiet, jf. Rt. 2002 side 8.

For å kunne straffes etter utlendingsloven § 47 fjerde ledd bokstav a må menneskesmuglingen være del av en organisert ulovlig virksomhet. Begrepet «organisert virksomhet» utdypes i liten grad i forarbeidene, men rettspraksis har avklart at det må være mer enn én person som har bidratt til smuglingen.

Ved lov 4. juli 2003 nr. 78 ble det vedtatt nye bestemmelser i straffeloven 1902 § 60 a (videreført i § 79 bokstav c i straffeloven 2005) og § 162 c om organisert kriminalitet (som også blir videreført i straffeloven 2005, jf. § 198). Bestemmelsene har en likelydende definisjon av «organisert kriminell gruppe»:

«Med organisert kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger.»

I proposisjonen er det lagt til grunn at definisjonen ikke er avgjørende for forståelsen av «organisert virksomhet» i utlendingsloven § 47 fjerde ledd, jf. Ot.prp. nr. 62 (2003–2004) side 53 og 100.

Skyldkravet etter § 47 er forsett og vinnings hensikt. Vinnings hensikt innebærer at siktemålet (hensikten) med handlingen eller virksomheten må være en økonomisk vinning. Det er ikke noe krav at vinningen faktisk er oppnådd, og den trenger heller ikke være skjedd ved ordinær betaling. Kravet om vinnings hensikt vil derfor være oppfylt om siktemålet er å bruke de innsmuglede som billig arbeidskraft, eller om den som organiserer det hele, har til hensikt å utgi de innsmuglede som familiemedlemmer og kreve trygd eller sosial stønad for dem, jf. Bunæs, Kvigne og Vandvik, Utlendingsrett, side 603.

Medvirkning er straffbar, jf. utlendingsloven § 47 femte ledd. For medvirkere med en mer perifer og beskjeden rolle kan det være at vedkommende for egen del ikke har hatt vinnings hensikt. Det er slått fast i rettspraksis at det er tilstrekkelig at slike medvirkere har utvist forsett, jf. Rt. 2002 side 476.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år. Den nærmere straffutmålingen er fastlagt i rettspraksis.

9.15.2 Straffelovkommisjonens forslag

Kommisjonen foreslår å overføre utlendingsloven § 47 fjerde ledd (i dag utlendingsloven § 47 fjerde ledd bokstav a) til straffeloven, jf. delutredning VII side 297. Etter kommisjonens oppfatning hører bestemmelsen hjemme i straffeloven fordi den rammer en handling med relativ høy straffverdighet.

Kommisjonen foreslår å dele straffebudet om organisert menneskesmugling i to straffebud, ett som rammer de «ordinære» overtredelsene med en strafferamme på bot eller fengsel inntil 2 år, og ett som retter seg mot de grove overtredelsene som kan straffes med fengsel inntil 6 år (§ 19 – 16 og § 19 – 17 etter kommisjonens forslag).

Kravet om vinnings hensikt foreslås endret til et krav om forsett om vinning.

9.15.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har synspunkter om bestemmelsen om organisert menneskesmugling. Noen knytter seg direkte til kommisjonens skisse til § 19–16 (om organisert menneskesmugling), mens andre gjelder spørsmålet om hvilke straffebestemmelser som hører hjemme i henholdsvis straffeloven og spesiallovgivningen.

Oslo politidistrikt mener kommisjonens forslag om bare å flytte utlendingsloven § 47 fjerde ledd (om organisert menneskesmugling, i dag § 47 fjerde ledd bokstav a), og ikke § 47 tredje ledd (menneskesmugling som ikke er organisert) er lite hensiktsmessig:

«Etter Oslo politidistrikts oppfatning bør i så fall begge de eksisterende bestemmelser overflyttes til straffeloven, og unngå oppdelingen «grov og vanlig». Slik vi ser det kan smuglingen, uavhengig av om den er organisert eller ikke, uansett være grov, farlig og krenkende for både offentlige interesser og for ofrene for handlingen.»

Oslo politidistrikt peker videre på at sondringen kommisjonen legger opp til kan gi uønskede resultater:

«Blant annet vil det trolig ikke være uvanlig at en gjerningsmann blir satt under tiltale for organisert smugling, men dømmes etter den mindre bestemmelse fordi bevisene ikke var tilstrekkelige for domfellelse for organisert virksomhet.»

For øvrig er Oslo politidistrikt av den oppfatning at bestemmelsen hører bedre hjemme i kapitlet om vern av liv og legeme (og ikke vern av offentlig myndighet), dersom den skal overføres.

Politidirektoratetser det som uheldig at et straffebud med tilknytning til et særområde tas ut av sin naturlige sammenheng og overføres til straffeloven, og peker spesielt på forslaget om å overføre bestemmelsen om organisert menneskesmugling fra utlendingsloven til straffeloven. Direktoratet støtter Asker og Bærum politidistrikt,som uttaler:

«En konsekvens av å overføre de alvorligste straffebud fra særlovgivningen til straffeloven er det forhold at straffebudet må skilles fra det regelverket hvor handlingsnormene og forarbeidene hører hjemme.»

Dommerforeningenslutter seg til at det er uheldig med et slikt skille.

Advokatforeningen er derimot enig med Straffelovkommisjonen i de vurderingene som er lagt til grunn for om et straffebud plasseres i straffeloven eller i spesiallovgivningen. Foreningen peker på at lovforberedelsen er mer betryggende for lovbestemmelser som kommer inn i den alminnelige straffelov, enn strafferegler i spesiallovgivningen. Dette er et argument for at straffebestemmelser som får stor praktisk betydning, og som gir hjemmel for strenge straffer, bør plasseres i straffeloven.

Hva gjelder strafferammer, påpeker Oslo politidistriktat andre land i Europa har et vesentlig strengere straffemaksimum.

9.15.4 Departementets vurderinger

Organisert menneskesmugling er en alvorlig form for kriminalitet, med forgreninger i mange land, og hvor store pengebeløp og mange menneskeskjebner er involvert. Slik kriminalitet har hatt en sterk utvikling i de senere årene, og departementet er opptatt av at organisert menneskesmugling bekjempes på en effektiv måte.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser går imot Straffelovkommisjonens forslag om å flytte de strengere straffebudene mot menneskesmugling fra utlendingsloven til straffeloven. Det tyngste argumentet er at en slik plassering vil kunne gjøre rettstilstanden mindre oversiktlig, fordi man bryter opp den tilvante sammenhengen mellom de ulike straffebudene som retter seg mot menneskesmugling.

For departementet er dette ikke noe avgjørende argument. Departementet holder fast ved det som ble sagt om forholdet mellom straffeloven og straffereglene i spesiallovgivningen i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 54–55. Organisert menneskesmugling er en handling som straffes strengt (fengsel inntil 6 år), og den representerer et alvorlig angrep både på offentlige og private interesser. På denne bakgrunnen kan det hevdes at straffebudet hører hjemme i straffeloven.

Når det gjelder de pedagogiske hensynene flere av høringsinstansene viser til, kan behovet for en brukervennlig lovgivning imøtekommes ved å lovfeste henvisninger som gjør brukerne av lovene oppmerksomme på at straffebudene mot menneskesmugling er fordelt på to lover. Fordelene ved å samle de mest alvorlige straffebudene i den nye straffeloven bør etter departementets syn veie tyngre enn ulempene med en umiddelbart uvant plassering. I stor grad er det tale om en tilvenningssak. Siden tilføyelsen av straffeloven § 162 i 1968 har narkotikalovbrudd som etter sin art er forholdsvis like, men ulike i alvorlighet, vært regulert dels i legemiddellovgivningen og dels i straffeloven, uten at det synes å ha voldt brukerne av lovene større problemer. I Danmark er den grove bestemmelsen om menneskesmugling skilt ut fra utlendingsloven og overført til straffeloven § 125 a.

Det finnes imidlertid på dette området enkelte andre, mindre generelle hensyn som kan tale for at bestemmelsene om organisert menneskesmugling likevel ikke bør flyttes til straffeloven 2005. Den rettslige situasjonen har endret seg siden Straffelovkommisjonen fremmet sitt forslag. Ved lov 4. juli 2003 nr. 78 fikk straffeloven 1902 tilføyd bestemmelsen om organisert kriminell virksomhet i § 60 a, som dobler maksimumsstraffen for lovbrudd som er begått av en organisert kriminell gruppe, og § 162 c om straff for deltakelse i et slikt forbund. Bestemmelsen i § 60 a er i hovedtrekk videreført i straffeloven 2005 § 79 bokstav c, samt at straffeloven § 162 c foreslås videreført i lovforslaget § 198.

Da disse bestemmelsene ble innført, ble det vurdert om bestemmelsen om organisert menneskesmugling i utlendingsloven § 47 fjerde ledd burde oppheves, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002 – 2003) side 53. Man valgte likevel å beholde særbestemmelsene om organisert menneskesmugling fordi de har et noe videre virkefelt enn den generelle straffskjerpingsregelen for organisert kriminalitet. På ett punkt er forskjellene utvisket gjennom senere lovendringer, men det er fortsatt en forskjell knyttet til hvor mange som må delta i menneskesmuglingen for at den skal kunne anses som organisert. Antallet etter utlendingsloven er to eller flere, mens det etter straffeloven er tre eller flere. Hvis bestemmelsen om organisert menneskesmugling overføres til straffeloven 2005, er det ikke naturlig å operere med to ulike krav i samme lov til hvor mange deltakere som må delta i en virksomhet for at den skal anses som «organisert». Da vil kravet også for menneskesmugling bli «tre eller flere». Den kunnskapen departementet har om dette feltet, tilsier at det kan være en uheldig endring. Blant annet ville det straffbare forholdet som nevnt i Rt. 2003 side 179 ikke blitt ansett som organisert menneskesmugling, idet antallet i organisasjonen (antakelig) ville vært for lavt. Samtidig er det av andre grunner ikke ønskelig å endre den generelle bestemmelsen om organisert kriminalitet – som gjennomfører folkerettslige forpliktelser og har et bredt virkefelt – slik at det er tilstrekkelig at to personer er involvert. Behovet for en særlig lovregulering av hva som skal anses som organisert menneskesmugling, taler etter dette for at bestemmelsen forblir i utlendingsloven, fordi en flytting til straffeloven ikke vil gi de gevinster som man ellers vil oppnå ved å samle de mest alvorlige straffebudene her.

Ordinær menneskesmugling som rammes av utlendingsloven § 47 tredje ledd har en strafferamme på fengsel inntil 3 år. Enten man supplerer disse bestemmelser med straffeloven § 79 bokstav c, eller inntar en egen bestemmelse om organisert menneskesmugling i straffeloven med en strafferamme på 6 år og gjør unntak fra § 79 bokstav c, blir strafferammen den samme, og får ikke betydning for hvor bestemmelsen bør plasseres.

På denne bakgrunnen følger departementet ikke opp forslaget fra Straffelovkommisjonen om å ta inn bestemmelsen i utlendingsloven § 47 fjerde ledd bokstav a om organisert menneskesmugling i straffeloven 2005. Departementet ser heller ikke noen grunn til å foreslå endringer i gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. Bestemmelsen er dekkende for våre folkerettslige forpliktelser slik den er utformet i dag. FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet har en egen protokoll mot smugling av mennesker over land, sjøveien og luftveien. Norge har ratifisert både konvensjonen og protokollen, se St.prp. nr. 58 (2002–2003), uten at det ble funnet nødvendig å gjøre endringer i utlendingsloven, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) side 8.

I lys av den løsningen som er valgt for fjerde ledd bokstav a er det en naturlig følge at heller ikke § 47 fjerde ledd bokstav b (innført som en følge av EUs rammebeslutning 2002/946/RIA) overføres til straffeloven 2005. Bestemmelsen rammer menneskesmugling som fører til at personer som berøres av handlingen blir utsatt for livsfare, og har på samme måte som § 47 fjerde ledd bokstav a en strafferamme på 6 år.

9.16 Bestemmelser som ikke videreføres

Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve en rekke bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 12 og 34 om vern av offentlig myndighet, jf. delutredning VII side 397 flg.

Kommisjonen foreslår å oppheve § 130 som rammer den som fremsetter uriktige påstander om offentlige myndigheter, dels fordi bestemmelsen står i et tvilsomt forhold til ytringsfriheten, og dels fordi det ikke lenger er noe behov for bestemmelsen. Det samme gjelder § 134 tredje ledd om straff for den som offentlig forsøker å opphisse noen i den væpnede makt til uvilje mot tjenesten.

Forslaget om å oppheve den særskilte bestemmelsen om taushetsplikt i § 132 b er begrunnet med at dette bør reguleres av den alminnelige bestemmelsen om straff for brudd på taushetsplikt.

Paragraf 327 om straff for den som unnlater å bistå en offentlig tjenestemann, videreføres ikke fordi den anses som overflødig ved siden av mer generelle straffebud om handleplikt i nødsituasjoner, jf. delutredning VII side 413.

Kommisjonen foreslår ikke å videreføre § 328 første ledd nr. 3 om straff for den som foretar en handling som alene kan foretas i henhold til en offentlig tjenestestilling som gjerningspersonen ikke har. Begrunnelsen er at de delene av bestemmelsen som rammer straffverdig atferd er overflødige ved siden av andre bestemmelser som rammer uhjemlet myndighetsutøvelse, og at det øvrige virkeområdet til bestemmelsen rammer atferd som ikke lenger bør være straffbar (tilsynelatende offentlige tjenestehandlinger som ikke regnes som utøving av offentlig myndighet).

Paragraf 329 rammer blant annet den som, etter å fått pålegg om å fjerne seg, forblir i en menneskemengde. Kommisjonen legger til grunn at bestemmelsen, som blant annet har vært brukt ved ulovlige demonstrasjoner, i dag er overflødig ved siden av politiloven § 5 og § 7, jf. delutredning VII side 414.

Paragraf 330 rammer det å stifte eller delta i en forening som enten er forbudt ved lov, eller som har som formål å begå eller oppmuntre til straffbare handlinger. Kommisjonen mener bestemmelsen ikke bør videreføres. Det finnes ikke i dag lovforbud mot bestemte sammenslutninger i Norge, og dersom det skulle bli aktuelt å vedta et slikt forbud, mener kommisjonen at strafftrusselen bør inntas i forbudsloven. Når det gjelder forbudet mot å delta mv. i en sammenslutning som har som formål å begå eller oppmuntre til straffbare handlinger, mener kommisjonen at bestemmelsen har et for bredt virkefelt. Det vises blant annet til at den rammer medlemmer som står i et fjernt forhold til konkrete straffbare handlinger, se delutredning VII side 414 – 415.

Paragraf 332 tredje ledd som rammer offentlige forestillinger mv. uten tillatelse, er overflødig ved siden av politiloven § 30 nr. 4, mens § 334 om straff for ikke å føre oversikter over hotellgjester mv. er overflødig ved siden av bestemmelser om dette i utlendingslovgivningen, se delutredning VII side 415. Også forslaget om ikke å videreføre § 335 om straff for den som driver privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft uten å føre oversikt over personene virksomheten gjelder, er begrunnet med at spesiallovgivningen (sysselsettingsloven) nå regulerer slik virksomhet. Straffeloven § 336 som retter seg mot pantelånervirksomhet er overflødig ved siden av blant annet finansieringsvirksomhetsloven, politiloven og brukthandelloven, se delutredning VII side 415.

Forslaget om ikke å videreføre § 338 om straff for den som inngår ekteskap mv. når vilkårene er tilsidesatt, begrunnes med at det ikke lenger er behov for å ramme slike handlinger med straff med mindre handlingen er så alvorlig at den også rammes av andre og strengere straffebud, jf. delutredning VII side 416. Det samme gjelder forslaget om ikke å videreføre straffeloven § 339 nr. 1 som setter straff for den som ikke oppfyller en lovbestemt plikt om å gi opplysninger til en offentlig myndighet. Forslaget om å oppheve § 339 nr. 2, som er en generell strafftrussel mot brudd på forskrifter som ikke selv inneholder en strafftrussel, er særlig begrunnet med at lovgiverne i større grad bør vurdere at det er nødvendig og hensiktsmessig å true med straff, jf. delutredning VII side 417.

Straffeloven 1902 § 340 rammer den som etter å ha funnet et bortkommet eller forlatt barn, ikke melder fra til barnets foresatte eller politiet. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre bestemmelsen fordi den er lite kjent. Dersom barnet mer langvarig holdes borte fra sine foreldre, vil dette rammes av strengere straffebud. Paragraf 342 første ledd bokstav a, som rammer den som vender tilbake til riket etter å ha blitt utvist herfra, er overflødig ved siden av utlendingsloven § 47.

Paragraf 345 rammer ulike former for skadeverk, og er overflødig ved siden av andre straffebud, se delutredning VII side 418.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre § 346 annet ledd, som blant annet rammer den som medvirker til at noen «borttas» fra en anstalt hvor vedkommende er plassert av en offentlig myndighet. Bestemmelsen har liten betydning ved siden av andre straffebud.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til Straffelovkommisjonens forslag om ikke å videreføre de aktuelle bestemmelsene.

Departementet er i det vesentlige enig i kommisjonens forslag, og slutter seg til det og kommisjonens begrunnelser. Departementet vil særlig fremheve behovet for å oppheve straffeloven 1902 § 339 nr. 2, som strider mot målsettingen om en mer tilbakeholden og målrettet bruk av straff, se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 88 flg.

I forhold til § 330, som departementet er enig med kommisjonen i at ikke bør videreføres, vil departementet særskilt fremheve at behovet for bestemmelsen er ytterligere redusert som følge av at departementet går inn for å videreføre kjernen i straffeloven 1902 § 104 a annet ledd om straff for den som deltar i en voldelig sammenslutning med politiske mål. Eventuelle ytterligere behov for å ramme deltakelse i denne typen sammenslutninger bør varetas ved straffebud som har en mer målrettet avgrensning enn § 330.

Departementet går i motsetning til kommisjonen inn for å videreføre § 328 første ledd nr. 3, se forslaget til § 164 og drøftelsen i punkt 9.9. Videre går departementet i motsetning til kommisjonen inn for å videreføre straffeloven 1902 § 340 i kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet, se forslaget til § 197.

9.17 Tjenestefeil og misbruk av offentlig myndighet

9.17.1 Innledning

Departementet foreslår i proposisjonen straffebestemmelser mot tjenestefeil, mot grovt uaktsom tjenestefeil og mot misbruk av offentlig myndighet. Bestemmelsene retter seg mot personer som har rett til å utøve offentlig myndighet eller som bistår ved utøving av offentlig myndighet, men som misbruker denne retten. Til sammenlikning er de øvrige bestemmelsene om vern av offentlig myndighet rettet mot utenforståendes angrep mot den offentlige myndighet, for eksempel ved bruk av vold, trusler eller ved å utgi seg for å være en offentlig myndighetsperson.

9.17.2 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 har en rekke straffebestemmelser som retter seg mot ulike former for misbruk av offentlig myndighet.

Straffeloven 1902 § 110 er rettet mot dommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn som handler mot bedre vitende. Straffebudet gjelder alle former for tjenestehandlinger. Lovovertrederen må etter egen oppfatning handle uriktig. Dersom en dommer mot bedre vitende uriktig tillater opplesning av en politiforklaring, er straffebestemmelsen overtrådt, selv om handlingen ikke får innvirkning på dommen. Strafferammen er fengsel i inntil fem år. Skyldkravet er forsett. Dersom handlingen har ført til at noen med urette er dømt til straff eller til større straff enn fortjent, er strafferammen fengsel i to til femten år, jf. § 110 annet ledd. I tredje ledd er strafferammen forhøyet til fengsel inntil 21 år for de tilfellene der handlingen har ført til at det er fullbyrdet frihetsstraff i mer enn fem år.

Straffeloven 1902 § 115 rammer offentlige tjenestemenn som i en straffesak forsettlig anvender ulovlige midler for å oppnå en bestemt forklaring eller en tilståelse. Ulovlige midler kan være trusler, tvang eller andre midler som strider mot straffeprosessloven, påtaleinstruksen og riksadvokatens rundskriv. Strafferammen er bot, tap av tjenesten eller hefte inntil to år.

Straffeloven 1902 § 116 rammer offentlige tjenestemenn som ulovlig ransaker hus eller person og ulovlig beslaglegger brev eller telegram. Strafferammen er bot, tap av tjenesten eller hefte inntil to år. Skyldkravet er forsett.

Etter straffeloven 1902 § 117 straffes en offentlig tjenestemann som ulovlig fullbyrder en frihetsstraff, fengsling, pågripelse eller annen frihetsberøvelse, utvisning eller forvisning, eller som ulovlig forlenger eller skjerper en frihetsberøvelse. Skyldkravet er forsett. Strafferammen er fengsel inntil seks år etter første ledd. Dersom handlingen gjelder ulovlig fullbyrdelse av en dødsstraff, noe som ikke lenger er aktuelt i Norge, er minstestraffen fengsel i to år og maksimalstraffen fengsel inntil 21 år. Under særdeles formildende omstendigheter kan det anvendes bot eller tap av tjenesten.

Om § 117 a, som regulerer straffansvaret for tortur, se punkt 9.18.

Straffeloven 1902 § 118 rammer offentlige tjenestemenn som ved misbruk av sin stilling hindrer at noen blir domfelt eller idømt riktig straff, eller som uriktig unnlater å forfølge en straffbar handling. Skyldkravet er forsett. Overtredelse straffes med tap av tjenesten eller med hefte eller fengsel inntil tre år. Under særdeles formildende omstendigheter kan bot anvendes.

Etter straffeloven 1902 § 119 straffes en offentlig tjenestemann som i strid med sin plikt medvirker til at en siktet eller en domfelt person unnviker eller at straff ikke fullbyrdes eller at en for mild straff fullbyrdes. Frihetsberøvelsen må være lovlig for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Skyldkravet er forsett. Overtredelse straffes med tap av tjenesten eller fengsel inntil fem år. Under særdeles formildende omstendigheter kan bot anvendes.

Straffeloven 1902 § 120 rammer offentlige tjenestemenn som gir et offentlig dokument et uriktig innhold, for eksempel ved å anføre en usannhet i en protokoll. Skyldkravet er forsett. Straffen er tap av tjenesten eller fengsel inntil tre år. Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, er straffen fengsel inntil seks år.

Det følger av straffeloven 1902 § 123 at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling. Skyldkravet er forsett. Overtredelse straffes med bot eller tap av tjenesten eller med fengsel inntil ett år. Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, eller han forsettlig har voldt betydelig skade eller rettskrenkelse, er straffen fengsel inntil fem år.

Etter straffeloven 1902 § 124 straffes en offentlig tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å få eller som forsøker å få noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller tap av tjenesten.

Straffeloven 1902 § 125 rammer ulike former for medvirkning. Bestemmelsen er rettet mot offentlige tjenestemenn som forleder eller tilskynder en underordnet eller en tjenestemann under hans oppsyn til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende eller vitende lar ham forbryte seg. Videre rammer § 125 en offentlig tjenestemann som misbruker sin offentlige stilling til å tilskynde en annen offentlig tjenestemann til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende. Skyldkravet er forsett. Medvirkeren straffes etter samme straffebud som hovedgjerningspersonen. Bestemmelsen kommer til anvendelse selv om hovedgjerningspersonen ikke kan straffes.

Straffeloven 1902 § 324 rammer en offentlig tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten. Unnlatelsen er bare straffbar dersom tjenestemannen hadde en rimelig mulighet til å oppfylle plikten. Videre straffes den som tross advarsel viser uaktsom forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter. Advarselen må være gitt av en kompetent person, eventuelt kompetent påtalemyndighet. Tjenesteplikten er de gjøremålene som den ansatte er pålagt i medhold av lov eller instruks. Straffen er bot eller tap av tjenesten. Etter annet ledd gjelder straffebudet alle som omfattes av lov om statens tjenestemenn, dvs. enhver statsansatt.

Paragraf 324 er lite brukt i praksis. Det reageres normalt tjenstlig mot denne typen handlinger, se for eksempel tjenestemannsloven §§ 14 og 15.

Straffeloven 1902 § 325 rammer ulike handlinger begått av embets- eller bestillingsmenn. Bestemmelsen gjelder ikke ombudsmenn, det vil si offentlige tillitsverv som man velges eller utpekes til og som man har plikt til å ta imot, som stortingsrepresentant og lekdommer. Alle andre offentlige tjenestemenn er omfattet av § 325.

Første ledd nr. 1 rammer den som viser «grov uforstand» i tjenesten. Det skal forholdsvis mye til før vilkåret er oppfylt. I Rt. 1986 side 670 stilte Høyesterett krav til «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet».

Videre straffes den som foretar en handling som på grunn av hans stilling er forbudt, jf. straffeloven 1902 § 325 første ledd nr. 2, se for eksempel lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten § 19 annet ledd.

Første ledd nr. 3 rammer embets- og bestillingsmenn som under utførelsen av offentlig tjeneste gjør seg skyldig i utilbørlig opptreden mot noen. Handlingen må være begått i forbindelse med den offentlige tjenesten, for eksempel ved at en polititjenestemann utviser seksuelt krenkende atferd under patruljering, se Rt. 1992 side 974.

Videre straffes embets- og bestillingsmenn som i anledning av tjenesten gjør seg skyldig i utilbørlig opptreden mot over- eller underordnede, jf. første ledd nr. 4. Begrepet «i anledning av» er videre enn «under utførelsen av» i nr. 3. Bestemmelsen kan også ramme handlinger som er begått utenfor tjenesten, for eksempel under et sosialt arrangement på arbeidsplassen.

Etter første ledd nr. 5 straffes embets- eller bestillingsmenn som utenfor tjenesten utviser et forhold som gjør ham uverdig til eller virker nedbrytende på den tillit eller aktelse som er nødvendig for stillingen. Om en handling anses uverdig, vil avhenge av stillingens art. Det vil for eksempel stilles høyere krav til en dommers eller en prests opptreden enn til en førstekonsulents opptreden. Også en straffbar handling kan være grunnlag for domfellelse etter bestemmelsen, se Rt. 1992 side 839 om en sorenskrivers underslag fra et legat.

Skyldkravet i straffeloven 1902 § 325 nr. 1 er uaktsomhet, mens det i nr. 2 til nr. 5 er forsett. Straffen er normalt bot. Ved gjentakelse eller under særdeles skjerpende omstendigheter kan tap av tjenesten idømmes.

Ved domstolloven § 234 fjerde ledd er straffeloven 1902 § 324 og § 325 gitt tilsvarende anvendelse på advokater og advokatfullmektiger.

9.17.3 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår en generell bestemmelse som rammer den som ved utøving av offentlig myndighet forsettlig handler i strid med sin tjenesteplikt, jf. delutredning VII side 311 flg. Bestemmelsen er ment å erstatte straffeloven 1902 § 324. Kommisjonen ser ikke grunn til å videreføre særlige regler som rammer pliktbrudd begått av offentlige tjenestemenn eller pliktbrudd begått av arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven, men som ikke er offentlige tjenestemenn. Kommisjonen peker på at straffeloven 1902 § 324 brukes lite i praksis og at overtredelser normalt gjøres opp ved tjenstlige reaksjoner. Videre er store grupper arbeidstakere trukket ut av bestemmelsens virkefelt etter omgjøring av statlige virksomheter til selvstendige rettssubjekter. Heller ikke kommunalt ansatte som ikke er offentlige tjenestemenn, rammes.

Derimot mener Straffelovkommisjonen at pliktbrudd i tilknytning til utøving av offentlig myndighet fremdeles bør straffsanksjoneres, fordi det er vesentlig at den enkelte har tillit til at myndighet utøves i samsvar med lover og regler, og at myndigheten ikke misbrukes. Straffelovkommisjonen foreslår at begrepet «offentlig myndighet» som utgangspunkt skal forstås slik det er benyttet i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. I tillegg til det å treffe vedtak omfatter begrepet annen håndheving av lover og forskrifter og faktiske handlinger under gjennomføringen av vedtak.

Kommisjonen peker på at innholdet i tjenesteplikten normalt vil følge av lov, forskrift, instruks, direktiv, pålegg fra overordnede eller praksis. Det kan også tenkes handlinger som strider mot alminnelige prinsipper for utøvelsen av offentlig myndighet. Som eksempel nevner kommisjonen saken inntatt i Rt. 1995 side 20 der en politimann ble dømt for overtredelse av straffeloven 1902 § 325 første ledd nr. 1 for å ha satt en sprøyte på en utlending under uttransportering.

Straffelovkommisjonen fremholder videre at det må være tilstrekkelig at handlingen er begått i nær tilknytning til utøvelsen av offentlig myndighet. Det kan ikke kreves at handlingen ble begått under utøvelsen. Videre bør bestemmelsen omfatte underordnede som legger til rette for andres myndighetsutøving. Kommisjonen mener at den nærmere avgrensningen av når det foreligger utøving av offentlig myndighet kan overlates til domstolene.

Bestemmelsen bør også omfatte ombudsmenn, det vil si offentlige tillitsverv som man velges eller utpekes til, og som man har plikt til å ta imot. På grunn av utformingen av bestemmelsen vil den ikke kunne brukes mot personer som nekter å ta imot vervet. Kommisjonen foreslår at et eventuelt straffansvar for å nekte å ta imot verv bør reguleres i spesiallovgivningen, blant annet domstolloven og valgloven.

Bestemmelsene i straffeloven 1902 § 110, §§ 115 til 120, § 123 og § 124 foreslås ikke videreført. Kommisjonen forutsetter at de aktuelle handlingene vil rammes av bestemmelsene om vanlig og grovt misbruk av offentlig myndighet og at de fleste av disse handlingene normalt bør regnes som grove.

Straffelovkommisjonen foreslår at strafferammen for vanlig overtredelse skal være i det lavere sjiktet.

Straffelovkommisjonen foreslår videre en bestemmelse om forsettlig, grovt misbruk av offentlig myndighet – utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser. Straffebudet antas i praksis å erstatte straffeloven 1902 § 110, §§ 115 til 120, § 123 og § 124. Følgen av handlingen, handlingens art og forsett om berikelse bør særlig tillegges vekt ved vurdering av om overtredelsen skal anses for å være grov. Straffelovkommisjonen foreslår at strafferammen bør være fengsel inntil seks år.

Straffeloven 1902 § 125 er foreslått erstattet av den alminnelige medvirkningsbestemmelsen, se straffeloven 2005 § 15.

Straffelovkommisjonen foreslår dernest et straffebud mot grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet. Bestemmelsen skal erstatte straffeloven 1902 § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. De øvrige alternativene i § 325 foreslås ikke videreført.

Tjenesteplikter kan overtres uaktsomt, for eksempel på grunn av slurv eller forglemmelser. Kommisjonen anser det derfor nødvendig å kriminalisere grovt uaktsomme overtredelser, og mener det bør stilles strenge krav til utøvelsen av offentlig myndighet. I tråd med kommisjonens generelle syn foreslår den at strafferammen skal være den samme som for vanlig overtredelse, det vil si i det lavere sjiktet.

Forslaget innebærer en utvidelse av det strafferettslige ansvaret. Skyldkravet skjerpes i forhold til flere av bestemmelsene i straffeloven 1902. Videre foreslås det at medvirkning skal være straffbar, jf. den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15.

9.17.4 Høringsinstansenes syn

To av høringsinstansene har merknader til bestemmelsene om misbruk av offentlig myndighet – Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler at det i dag ikke finnes arbeidstakere som faller inn under tjenestemannsloven som ikke er offentlige tjenestemenn. Kommisjonen legger det motsatte til grunn på side 311. Videre er Arbeids- og administrasjonsdepartementet enig i kommisjonens forståelse av begrepet «offentlige myndighet», men mener at rekkevidden av begrepet om mulig bør fastlegges nærmere. Departementet støtter forslaget til straffebud mot grovt uaktsomme overtredelser.

Kommunenes Sentralforbund mener at det virker unaturlig å omtale folkevalgte som offentlige tjenestemenn, og mener at språkbruken bør endres på dette punktet. Videre går KS inn for at fradømmelse av verv bør opprettholdes som straffalternativ.

9.17.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg langt på vei til Straffelovkommisjonens forslag til straffebud mot misbruk av offentlig myndighet. I likhet med kommisjonen mener departementet at det er hensiktsmessig å fastsette generelle bestemmelser som rammer alle former for forgåelser ved utøving av offentlig myndighet. Flertallet av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11 og kapittel 33 – om ulike typer klanderverdige handlinger begått av offentlige tjenestemenn – anvendes sjelden i praksis. Den gjeldende lovreguleringen er fragmentarisk og lite oversiktlig, og innbyr til tvil om bestemmelsenes anvendelsesområde. Videre risikerer man at ikke alle former for misbruk av offentlig myndighet rammes. I tillegg har tiden løpt fra enkelte av bestemmelsene, som for eksempel § 111 som rammer innkreving av ulovlig skatt til egen lomme. Ved å fastsette generelle straffebestemmelser, blir regelverket forenklet og lettere tilgjengelig. På den annen side er det viktig å unngå at bestemmelsenes virkefelt blir for vide, og beskrivelsen av gjerningsinnholdet må være tilstrekkelig presis.

Til sammenlikning har den svenske Brottsbalken en generell bestemmelse om tjenestefeil i 20 kapittel 1 §. Den finske straffeloven har ett straffebud mot misbruk av tjenestestilling i 40 kapittel 7 § og ett mot brudd mot tjenesteplikt i 40 kapittel 10 §. Den danske straffeloven har en rekke bestemmelser mot ulike former for forbrytelser i offentlig tjeneste, og har mye til felles med kapittel 11 i straffeloven 1902.

Departementet har ved den nærmere utformingen av bestemmelsene sett hen til det svenske straffebudet mot tjenestefeil, som rammer den som «uppsåtligen eller av oaktsamhet vid myndighetsutövning genom handling eller underlåtenhet åsidosätter vad som gäller för uppgiften». Etter annet ledd straffes grov overtredelse med fengsel inntil seks år. Det skal blant annet legges vekt på om gjerningspersonen alvorlig har misbrukt sin stilling ved vurderingen av om overtredelsen anses for å være grov.

Straffansvaret etter svensk rett på dette området ble reformert i 1975. Reformen bygget på det grunnsynet at offentlige tjenestemenns forseelser som utgangspunkt er et brudd på tilsettingsavtalen. Det bør følgelig benyttes privatrettslige sanksjonsmidler. På den annen side skal ikke offentlig ansatte likestilles med ansatte i privat sektor på alle områder. Samfunnets interesse i en korrekt myndighetsutøving skal beskyttes ved hjelp av strafferettslige virkemidler. Departementet kan slutte seg til hovedsynspunktene bak den svenske reformen.

Etter departementets oppfatning er det grunn til fortsatt å kunne bruke straff mot forgåelser ved utøving av offentlig myndighet, jf. forslaget til §§ 171 – 173. Offentlig myndighet utøves på en rekke områder og har stor betydning for den enkelte. I tillegg kommer at den private part ofte har en straffsanksjonert plikt til å følge forvaltningens vedtak. Det er derfor viktig å opprettholde allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves i tråd med regelverket. Misbruk av offentlig myndighet kan få betydelige skadevirkninger og ramme enkeltpersoner hardt. På denne bakgrunn har departementet kommet til at forgåelser ved utøving av offentlig myndighet bør straffesanksjoneres. Departementet ser derimot ikke grunn til å utforme særskilte straffebud for handlinger som blir begått av offentlige tjenestemenn, men som ikke har tilknytning til vedkommendes myndighetsutøving. Dersom det er tale om en ellers straffbar handling, er det tilstrekkelig at den rammes av de alminnelige straffebestemmelsene på området. For eksempel kan en offentlig tjenestemann som i dag legger skjul på sannheten i en protokoll, straffes etter straffeloven 1902 § 120. Departementet antar at det er tilstrekkelig at vedkommende for fremtiden kan straffes for dokumentfalsk eller regnskapsovertredelse – dersom protokollføringen ikke er ledd i myndighetsutøving. Tjenestemannens stilling og omstendighetene for øvrig kan eventuelt tillegges vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen eller tale for at overtredelsen skal anses for å være grov.

Dersom det er tale om en klanderverdig handling som ikke ellers er straffbar, mener departementet at det ikke er nødvendig å reagere med straff bare fordi gjerningspersonen er offentlig tjenestemann. I slike tilfeller vil det være tilstrekkelig at arbeidsgiveren kan reagere tjenstlig. Dersom en politifullmektig i dag på fritiden opptrer på en måte som svekker hans aktelse i lokalsamfunnet, kan han straffes etter straffeloven 1902 § 325 nr. 5. Etter departementets mening bør straff bare benyttes som en siste utvei. Dersom det er mulig å styre atferd ved hjelp av andre virkemidler, bør en handling ikke gjøres straffbar, se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 92 til 93. Dersom en tjenestemann opptrer på en uheldig måte på fritiden, er det ikke nødvendig å reagere med straff. Etter tjenestemannsloven § 14 nr. 1 bokstav b kan det reageres med ordensstraff mot tjenestemenn som ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten skader den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen. Den festglade politifullmektigens utagerende atferd vil dermed kunne styres i ønsket retning uten bruk av straff.

I tillegg kommer at det ikke bør være avgjørende for bruken av straff hvorvidt en oppgave løses av offentlig sektor eller av privat sektor. En rekke statlige etater er omgjort til selvstendige rettssubjekter, og det offentlige benytter seg på flere områder av private tjenesteytere. Dersom det er tilfeldig om en oppgave utføres av en offentlig tjenestemann eller privat aktør, taler det mot bare å straffe handlinger begått av en offentlig tjenestemann. Også av denne grunn er det hensiktsmessig å begrense straffansvaret til handlinger begått i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet.

Ethvert bagatellmessig brudd på tjenesteplikten bør ikke straffsanksjoneres. Det kan tenkes en rekke mindre alvorlige pliktbrudd – som for eksempel å glemme å legitimere seg eller å unnlate å sende ut varsel etter forvaltningsloven – som ikke bør føre til straffansvar. Det samme gjelder hvis en tjenestemann avslår dokumentinnsyn etter offentleglova. Det kan likevel stille seg annerledes hvis det er tale om en systematisk innsynsnektelse som savner grunnlag i en rimelig tvil om forståelsen av bestemmelsen. Det må være tilstrekkelig å reagere tjenstlig mot de minst alvorlige pliktbruddene. Et pliktbrudd kan også gjøre at den aktuelle avgjørelsen blir ugyldig og følgelig ikke bindende for den som avgjørelsen er rettet til. Straffansvaret bør reserveres for de mer alvorlige overtredelsene. Etter departementets mening må det oppstilles en nedre grense for området for det straffbare, og denne grensen synliggjøres i lovforslaget ved at det er grovepliktbrudd som er straffbare. Med det ønsker departementet å uttrykke et kvalifikasjonskrav på to punkter i gjerningsbeskrivelsen: For det første må bruddet (handlingen) være grovt. For det andre må bruddet gjelde en tjenesteplikt av en viss betydning.

Departementet foreslår en annen systematikk enn Straffelovkommisjonen. Etter departementets oppfatning bør straffansvaret ramme noe videre enn betegnelsen «misbruk av offentlig myndighet» i kommisjonens forslag kan gi inntrykk av. Det bør ikke være et vilkår at gjerningspersonen har hatt forsett om å oppnå vinning eller noen annen form for fordel for seg eller andre. Det grovt å bryte sin tjenesteplikt i forbindelse med utøving av offentlig myndighet er i seg selv skadelig og straffverdig. Etter departementets oppfatning er uttrykket misbruk lite treffende som betegnelse på vanlige og uaktsomme overtredelser. Straffebestemmelsen skal også ramme grove tilfeller av forsømmelser, slurv mv. Det synes for eksempel unaturlig å klassifisere grovt uaktsomme forglemmelser under saksbehandlingen som misbruk av offentlig myndighet. Departementet foreslår på denne bakgrunn en straffebestemmelse mot tjenestefeil som rammer den som grovt bryter sin tjenestepliktved utøving av offentlig myndighet, jf. forslaget til § 171. Videre foreslår departementet en egen straffebestemmelse mot særlig grove tilfeller av brudd på tjenesteplikten, for eksempel med sikte på å oppnå vinning, betegnet som misbruk av offentlig myndighet, jf. forslaget til § 173.

I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at også grovt uaktsomme pliktbrudd bør strafflegges, jf. forslaget til § 172. Slike overtredelser vil regelmessig kunne forekomme, for eksempel ved klanderverdig slurv eller glemsomhet. Også den grovt uaktsomme lovovertreder er å bebreide, og det er grunn til å stille strenge krav til den som utøver offentlig myndighet.

Etter gjeldende rett straffes også alminnelig uaktsomhet etter straffeloven 1902 § 324 tredje alternativ og grov uaktsomhet etter § 325 nr. 1, mens det kreves forsett for å domfelle etter straffebudene i kapittel 11. Et generelt straffebud mot grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet vil følgelig innebære en avkriminalisering på noen punkter og en nykriminalisering på andre områder.

Etter departementets mening bør det som utgangspunkt stilles krav om grov uaktsomhet, se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 115 og straffeloven 2005 § 23 annet ledd. Departementet kan ikke se at særegne omstendigheter ved tjenestefeil taler for at det skal kunne brukes straff mot alminnelig uaktsomhet.

Bestemmelsen om grovt uaktsom tjenestefeil bør skilles ut som et eget straffebud i tråd med systemet i straffelovens spesielle del for øvrig.

Departementet har derimot kommet til at grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet ikke bør kriminaliseres. Misbruk av offentlig myndighet vil normalt begås forsettlig. Det er nærliggende å sammenlikne myndighetsmisbruk med straffbare forhold som korrupsjon og utroskapittel Uaktsomme overtredelser av de sistnevnte bestemmelsene er ikke belagt med straff. Heller ikke i Sverige er uaktsomme overtredelser av straffebudet mot grov tjenestefeil belagt med straff.

Ikke bare handlinger som begås undermyndighetsutøvelsen, bør rammes. Også handlinger begått under forberedelsen eller av underordnede bør omfattes. Det er grunn til å straffe pliktbrudd også under forberedelsen av hensyn til allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves på en korrekt måte og av hensyn til straffebudets effektivitet. En tjenestemann bør ikke kunne gå straffri fordi han ikke selv fattet det endelige vedtaket dersom han under saksforberedelsen har brutt sin tjenesteplikt. Videre foreslår departementet at også personer som bistårved utøving av offentlig myndighet skal omfattes av bestemmelsen. Nærheten til myndighetsutøvingen taler for at straffansvaret bør omfatte også denne persongruppen. Det kan for eksempel være tale om kontoransatte som ikke selv forbereder myndighetsutøving, men som lett vil kunne endre et vedtak eller trenere saksbehandlingen.

Departementets forslag innebærer en avkriminalisering på to punkter. Etter bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11 og 33 er en rekke handlinger begått av offentlige tjenestemenn straffbare. For det første omfatter begrepet «offentlig tjenestemann» i straffeloven 1902 også grupper av statlig ansatte som ikke utøver offentlig myndighet eller bistår ved myndighetsutøving. Disse persongruppene faller i det vesentlige utenfor virkeområdet til den foreslåtte bestemmelsen. For det andre vil ikke forslaget til nytt straffebud ramme alle de handlingene som etter gjeldende rett er kriminalisert – bare handlinger begått i tilknytning til utøving av offentlig myndighet.

Strafferammene i bestemmelsene i straffeloven 1902 som helt eller delvis videreføres gjennom forslaget til straffebestemmelser mot tjenestefeil og mot misbruk av offentlig myndighet, varierer fra bot til fengsel inntil 21 år, med til sammen åtte ulike maksimalstraffer. I forslaget til ny straffebestemmelse er det verken mulig eller ønskelig å differensiere maksimalstraffen i samme grad.

Etter gjeldende rett reageres det normalt med bot ved overtredelse av straffeloven 1902, §§ 324 og 325, men også tap av tjenesten kan idømmes. Strafferammen for tjenestefeil bør være betydelig høyere. Det skyldes at også enkelte mer alvorlige overtredelser, som etter gjeldende rett rammes av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11, etter omstendighetene vil kunne falle inn under bestemmelsens virkeområde. For eksempel vil ulovlig ransaking eller beslag i strid med straffeloven 1902 § 116 rammes av forslaget til straffebestemmelse mot tjenestefeil, forutsatt at handlingen ikke er så graverende at det er tale om misbruk av offentlig myndighet. Strafferammen for tjenestefeil foreslås på denne bakgrunn satt til bot eller fengsel inntil to år, jf. forslaget til § 171. I tillegg vil rettighetstap kunne idømmes etter den alminnelige bestemmelsen i straffeloven 2005 § 56. Departementet tar ikke sikte på å endre gjeldende straffutmålingspraksis.

Ved overtredelse av straffebestemmelsen mot grovt uaktsom tjenestefeil bør det også være rom for å reagere med fengselsstraff av en viss lengde mot handlinger i det øvre sjiktet av den foreslåtte bestemmelsen. Departementet legger til grunn at bestemmelsen også vil kunne anvendes mot mer alvorlige overtredelser. Strafferammen for grovt uaktsom tjenestefeil er derfor foreslått satt til bot eller fengsel inntil 1 år, jf. forslaget til § 172. I tillegg vil rettighetstap kunne idømmes etter den alminnelige bestemmelsen i straffeloven 2005 § 56. Departementet tar ikke sikte på å endre gjeldende straffutmålingspraksis.

Straffen for myndighetsmisbruk bør være fengsel inntil seks år, jf. forslaget til § 173. Departementet antar at de fleste formene for misbruk av offentlig myndighet som etter gjeldende rett straffes etter straffeloven 1902 kapittel 11, normalt vil rammes av forslaget til straffebud mot misbruk av offentlig myndighet. Flertallet av straffebestemmelsene i kapittel 11 har ikke vært anvendt i praksis. Det er følgelig vanskelig å finne en strafferamme som kan reflektere et realistisk straffutmålingsnivå. Strafferammen er foreslått på grunnlag av en oppfatning om at straffverdigheten av grove tilfeller av misbruk av offentlig myndighet kan sammenliknes med grove tilfeller av økonomisk kriminalitet. Også i Sverige er maksimalstraffen for grov tjenestefeil fengsel inntil seks år, se Brottsbalken 20 kapittel 1 §.

Forslaget innebærer en betydelig reduksjon av maksimalstraffen sammenliknet med straffeloven 1902 § 110 tredje ledd og § 117 annet ledd. Overtredelser av disse bestemmelsene kan straffes med fengsel inntil 21 år. Reduksjonen av strafferammen har imidlertid liten praktisk betydning da maksimalstraffen først og fremst er rettet mot ulovlig fullbyrdelse av dødsstraff.

På bakgrunn av forslaget til nye straffebestemmelser mot misbruk av offentlig myndighet foreslår departementet å oppheve domstolloven § 234 fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen gjelder straffeloven 1902 §§ 324 og 325 tilsvarende for advokater og advokatfullmektiger. Etter departementets oppfatning bør bare pliktbrudd i forbindelse med utøving av offentlig myndighet straffes. Departementet kan ikke se behov for egne regler for advokater og advokatfullmektiger. Dersom det er tale om en ellers straffbar handling, er det tilstrekkelig at den rammes av det aktuelle straffebudet. For øvrig er det tilstrekkelig at disiplinærmyndighetene har adgang til å reagere mot handlinger i strid med god advokatskikk mv., se domstolloven § 227 flg.

9.18 Tortur

9.18.1 Innledning

Departementet foreslår å videreføre straffebudet mot tortur som er inntatt i straffeloven 1902 § 117 a. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 25. juni 2004 nr. 52. Straffebudet er noe omredigert med sikte på å oppnå en mer ensartet utforming av bestemmelsene i straffelovens spesielle del. Videre er det foreslått materielle endringer som følge av at lett uaktsomhet (culpa levissima) ikke er videreført i straffeloven 2005.

Forslag til straffebud mot tortur ble sendt på høring 13. juni 2002 sammen med NOU 2002: 4. Straffelovkommisjonen foreslo ikke noe eget straffebud mot tortur i utredningen, se NOU 2002: 4 side 346. Kommisjonen fremholdt blant annet at torturhandlinger ville rammes av andre straffebud. Departementet sendte likevel et forslag til straffebud mot tortur på høring. Et hovedformål var å oppfylle anbefalingen fra FNs torturkomité om å tilføye et slikt straffebud i straffeloven 1902. Etter at et stort flertall av høringsinstansene støttet forslaget, ble lovforslag fremmet i Ot.prp. nr. 59 (2003 – 2004). Høringsuttalelsene er referert i den nevnte proposisjonen, og blir ikke gjennomgått på nytt her.

9.18.2 Gjeldende rett

Straffebudet mot tortur i straffeloven 1902 § 117 a rammer offentlig tjenestemann som påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte med forsett om å oppnå opplysninger eller en tilståelse, eller for å straffe, true eller tvinge noen. Videre rammer bestemmelsen det å påføre en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte på grunn av personens trosbekjennelse, rase, hudfarge, kjønn, homofil legning, leveform eller orientering eller nasjonale eller etniske opprinnelse.

Med offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune eller utfører tjeneste eller arbeid som stat eller kommune i medhold av lov eller forskrift skal oppnevne noen for å utføre eller helt eller delvis skal betale for, jf. § 117 a tredje ledd.

Straffebudet rammer også handlinger begått etter oppfordring eller med uttrykkelig eller underforstått samtykke fra en offentlig tjenestemann, jf. § 117 a fjerde ledd.

9.18.3 Departementets vurdering

Etter departementets oppfatning er det uten videre klart at straffebudet mot tortur bør videreføres av hensyn til våre internasjonale forpliktelser, jf. forslaget til §§ 174 og 175. Det vises til begrunnelsen i Ot.prp. nr. 59 (2003 – 2004) side 39 til 40.

I forbindelse med gjennomføringen av Roma-vedtektenes bestemmelser om forbrytelser mot menneskeheten oppstår spørsmålet om det skal opereres med ett eller to torturbegrep i straffeloven. I straffeloven 2005 § 102 er det tatt inn et straffebud mot forbrytelse mot menneskeheten. Bestemmelsen rammer den som, som ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning, torturerer en person i vedkommendes varetekt eller kontroll ved å forårsake alvorlig psykisk eller fysisk smerte, jf. § 102 første ledd bokstav f. Videre rammes tortur av straffebudet mot krigsforbrytelse mot person, jf. § 103 første ledd bokstav b.

Torturbegrepene i henholdsvis straffeloven 1902 § 117 a og i straffeloven 2005 § 102 er ikke fullstendig overlappende. Torturbegrepet i straffeloven 1902 § 117 a er dels videre og dels snevrere. Paragraf 117 a har et snevrere virkefelt i den forstand at den kun retter seg mot offentlige tjenestemenn, og er dessuten begrenset til handlinger som blir begått med et bestemt formål, nemlig å oppnå opplysninger eller en tilståelse, eller å avstraffe, true eller tvinge noen, eller på grunn av en persons trosbekjennelse, rase mv. På den annen side er straffeloven 2005 § 102 begrenset til å gjelde handlinger som er ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning. Det er følgelig tale om tortur begått under svært spesielle omstendigheter. Straffeloven 2005 § 103 er begrenset til å gjelde tortur begått i forbindelse med en væpnet konflikt.

Det er ikke aktuelt å operere med et snevrere torturbegrep i straffebudet mot forbrytelse mot menneskeheten enn det som er benyttet i Roma-vedtektene. Derimot er det grunn til å vurdere om det alminnelige straffebudet mot tortur kan tilpasses terminologien i Roma-vedtektene.

En sentral forskjell mellom straffeloven 2005 §§ 102 og 103 og straffeloven 1902 § 117 a er vilkåret om at tortur er begått av bestemte grunner, jf. § 117 a annet ledd bokstav a til c. Etter departementets oppfatning kjennetegnes tortur normalt av at skade eller smerte påføres med sikte på å oppnå noe, for eksempel en tilståelse. Det vil være uheldig å fjerne de alternative vilkårene i § 117 a annet ledd bokstav a til c. Dersom handlingen ikke lenger skal knyttes til et bestemt formål, vil straffebudet favne om enhver form for påføring av skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte. I så tilfelle vil skillet mellom tortur og alvorlige legemskrenkelser, trusler mv. utviskes. Det er derfor i den mer generelle bestemmelsen om tortur fortsatt grunn til å stille vilkår om at legemskrenkelsen eller trusselen utøves med et bestemt formål. I straffeloven 2005 §§ 102 og 103 er det derimot ikke behov for et slikt kvalifiserende element i gjerningsbeskrivelsen idet bestemmelsen bare rammer handlinger begått som ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning eller i forbindelse med en væpnet konflikt. Inngangsvilkåret er følgelig svært strengt og virker i tilstrekkelig grad kvalifiserende.

I utgangspunktet ville det være ønskelig å benytte samme torturbegrep i de to straffebudene. På den annen side tilsier det forhold at bestemmelsene normalt tar sikte på svært ulike situasjoner at det ikke er hensiktsmessig å operere med det samme torturbegrepet. Det vil ikke være heldig å gi det alminnelige straffebudet mot tortur et svært vidt virkeområde alene for at det skal tilpasses definisjonen i Roma-vedtektene. Departementet går derfor inn for å operere med to torturbegreper i straffeloven – ett i forbindelse med den alminnelige torturbestemmelsen og ett i straffebudene mot forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Utformingen av et alminnelig straffebud mot tortur reiser også enkelte andre spørsmål. Under høringen av forslaget til ny § 117 a i straffeloven 1902 uttalte riksadvokaten at det bør vurderes om et straffebud mot tortur også bør rette seg mot andre personer enn myndighetspersoner. Riksadvokaten begrunnet synspunktet med:

«at utviklingen i folkeretten vel går i retning av at også andre enn myndighetspersoner kan gjøres ansvarlig for alvorlige krigsforbrytelser, herunder tortur.»

Departementet sluttet seg til synspunktet, og fremholdt at vurderingen burde gjøres i arbeidet med den spesielle delen i straffeloven 2005, se Ot.prp. nr. 59 (2003 – 2004) side 44.

Straffeloven 1902 § 117 a er begrenset til å omfatte offentlige tjenestemenn i samsvar med definisjonen i FNs torturkonvensjon 10. desember 1984 artikkel 1 nr. 1. Av artikkel 1 nr. 2 følger det at et straffebud mot tortur kan ha et videre nedslagsfelt enn den definisjonen som er gitt i nr. 1. Konvensjonen er ikke til hinder for at straffebudet mot tortur utvides til også å omfatte andre gjerningspersoner enn offentlige tjenestemenn.

Straffansvaret for krigsforbrytelser er som nevnt regulert i straffeloven 2005 § 103, som rammer enhver person som utøver tortur, ikke bare offentlige tjenestemenn. På denne bakgrunn anser departementet det ikke nødvendig å utvide anvendelsesområdet til det alminnelige straffebudet mot tortur alene av hensyn til folkerettslige forpliktelser.

Etter departementets mening er det særlig straffverdig dersom en offentlig tjenestemann utøver tortur. I høringsbrevet 13. juni 2002 fremholdt departementet at begrepet «tortur» forutsetter en viss tilknytning til myndighetsutøving. Under høringen uttalte Agder lagmannsrett at det som skiller tortur fra tradisjonelle straffebud mot legemskrenkelser, tvang og frihetsberøvelse mv., er tilknytningen til offentlig tjeneste. Tilsvarende heter det i Borgarting lagmannsretts høringsuttalelse at plasseringen av straffebudet mot tortur i kapitlet om vern av tillit vil gi et signal om at kjernen i bestemmelsen skal være å avverge maktmisbruk fra myndighetspersoner. Med unntak av riksadvokaten gikk ingen av høringsinstansene inn for å vurdere en utvidelse av straffebudet til også å gjelde handlinger begått av andre personer.

Etter departementets oppfatning er det grunn til å vurdere en viss utvidelse av personkretsen som rammes av bestemmelsen. For eksempel omfattes ikke offentlig engasjerte sikkerhetsvakter av straffeloven 1902 § 117 a. Det kan være grunn til å inkludere alle grupper som utøver makt på vegne av stat eller kommune, uavhengig av ansettelsesforhold, hjemmelsgrunnlag mv.

For å sikre at alle aktuelle grupper omfattes av bestemmelsen, foreslår departementet å utvide definisjonen av offentlig tjenestemann til å omfatte enhver i statlig eller kommunal tjeneste og enhver som er engasjert av stat eller kommune for å utføre tjeneste eller arbeid, jf. forslaget til § 174 annet ledd. En slik utvidelse av persongruppen vil neppe føre til at torturbegrepet utvannes. Vilkårene i første ledd er fremdeles strenge. Videre vil bestemmelsen fremdeles bare omfatte personer med tilknytning til offentlig tjenesteutøvelse.

Dersom tortur begås av en privatperson, kan handlingen straffes strengt med hjemmel i bestemmelsene mot legemskrenkelser mv. Videre vil disse straffebudene kunne anvendes sammen med for eksempel bestemmelser om tvang, trusler, seksuallovbrudd og motarbeiding av rettsvesenet, jf. straffeloven 2005 § 79. Spesielt alvorlige forhold ved voldsbruken, som for eksempel at den er begått på en særlig hensynsløs måte, som ledd i organisert virksomhet eller av flere i fellesskap, kan tillegges vekt i skjerpende retning.

Departementet går, i samsvar med det som er foreslått i § 185 om hatefulle ytringer og § 186 om diskriminering, inn for å utvide kretsen av beskyttede personer i § 174 første ledd bokstav c til også å omfatte personer med nedsatt funksjonsevne.

Videre er det nødvendig å omstrukturere straffeloven 1902 § 117 a som følge av at skyldformen lett uaktsomhet (culpa levissima) ikke ble videreført i straffeloven 2005, se Ot.prp. 90 (2003 – 2004) side 118 til 120. Etter gjeldende rett kan det idømmes fengsel inntil 21 år ved grov og alvorlig tortur med døden til følge. Paragraf 117 a kan lettest tilpasses systemet i ny straffelov ved å dele bestemmelsen i ett straffebud mot vanlig tortur og ett mot grov tortur. I samsvar med gjeldende rett foreslår departementet strafferammen for tortur satt til fengsel inntil 15 år og for grov tortur fengsel inntil 21 år. Strafferammen for tortur blir dermed den samme som for forsettlig grov legemsskade .

Det følger av FNs torturkonvensjon artikkel 5 at overtredelser av straffebudet mot tortur skal kunne forfølges i Norge dersom handlingen er begått på norsk jurisdiksjonsområde, den antatte lovovertrederen er norsk statsborger eller når offeret er norsk statsborger og staten anser det passende. I tillegg krever artikkel 5 at statene skal kunne pådømme torturhandlinger begått i utlandet av utlendinger dersom utlendingen senere oppholder seg i Norge og Norge ikke utleverer vedkommende.

Det følger av straffeloven 2005 § 4 at straffelovgivningen gjelder for handlinger foretatt på norske jurisdiksjonsområder. Videre følger det av § 5 første ledd bokstav a at straffelovgivningen gjelder handlinger foretatt av norsk statsborger i utlandet. I § 6 er det fastsatt en generell bestemmelse for de tilfellene der det er særlig folkerettslig grunnlag for å strafforfølge: Utenfor virkeområdet etter §§ 4 og 5 gjelder straffelovgivningen også for handlinger som Norge etter overenskomster med fremmede stater eller etter folkeretten for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge. På denne bakgrunn antar departementet at forpliktelsene i FNs torturkonvensjon artikkel 5 er oppfylt.

Medvirkningstillegget i straffeloven 1902 § 117 a første ledd tredje punktum er overflødig som følge av den generelle bestemmelsen om medvirkning i straffeloven 2005 § 15.