12 Merknader til de enkelte paragrafene

12.1 Merknader til endringene i straffeloven 2005 første del

Til § 3

Det vises til punkt 5.5.4 foran.

Annet ledd er nytt, og gjør unntak fra hovedregelen i første ledd om at straffelovgivningen på handlingstidspunktet skal anvendes med mindre lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen fører til et gunstigere resultat for siktede.

Bestemmelsen anses ikke å være i strid med forbudet mot tilbakevirkende lovgivning i Grunnloven § 97, se drøftelsen av dette under punkt 5.5.4.3 foran.

Bestemmelsen fastsetter at straffebudene i kapittel 16 om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser kan anvendes også på handlinger som ble begått før de nevnte bestemmelsene trådte i kraft. To vilkår må være oppfylt. For det første er det et krav at handlingen var straffbar etter gjeldende norsk straffelovgivning på gjerningstidspunktet. Som eksempel kan nevnes at dersom en person på 1990-tallet drepte medlemmer av en bestemt etnisk gruppe med den hensikt å ødelegge gruppen helt eller delvis, kan vedkommende tiltales og dømmes etter bestemmelsen om folkemord i § 101 fordi drap allerede var straffbart etter straffeloven § 1902 § 233.

For det andre er det et vilkår at handlingen var ansett som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse etter folkeretten da den ble begått. Når det gjelder folkemord og forbrytelse mot menneskeheten, vil dette vilkåret alltid være oppfylt, da bestemmelsene i §§ 101 og 102 er i samsvar med definisjonene av disse forbrytelsene etter langvarig folkerettslig sedvane. Når det gjelder krigsforbrytelser, må det foretas en konkret vurdering av om handlingen var ansett som en krigsforbrytelse etter folkeretten på det tidspunktet den ble begått, se punkt 5.10.7 og merknadene til § 5.

Til § 5

Det vises til punkt 5.5.2 foran.

Bestemmelsen i § 5 nytt fjerde ledd presiserer i hvilke tilfeller bestemmelsene i kapittel 16 om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser kan anvendes på handlinger begått av utlending i utlandet. Bestemmelsen innebærer en innskrenkning i jurisdiksjonen både når det gjelder personer som på gjerningstidspunktet ikke var norske statsborgere eller bosatt i Norge, men som har blitt det senere, jf. annet ledd, og for så vidt gjelder utlendinger for øvrig, jf. tredje ledd. Når første ledd nr. 2 anvendes som jurisdiksjonsgrunnlag for strafforfølgning av slike personer, er det et vilkår at handlingen på gjerningstidspunktet var ansett som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse etter folkeretten.

Når det gjelder folkemord og forbrytelse mot menneskeheten, vil dette vilkåret alltid være oppfylt, da bestemmelsene i §§ 101 og 102 er i samsvar med definisjonene av disse forbrytelsene etter langvarig folkerettslig sedvane. Når det gjelder krigsforbrytelser, må det foretas en konkret vurdering av om handlingen var ansett som en krigsforbrytelse etter folkeretten på det tidspunktet den ble begått. For de handlinger som omfattes av Roma-vedtektene artikkel 6 til 8 vil vilkåret være oppfylt uten at det er nødvendig med noen ytterligere prøving. Dersom handlingen er karakterisert som en krigsforbrytelse etter andre konvensjoner som staten der handlingen ble begått, var bundet av på gjerningstidspunktet, vil dette også være tilstrekkelig. Som fremhevet i punkt 5.5.1 og 5.10.7 kan det derimot være vanskelig å fastslå om et brudd på internasjonal humanitærrett har status som krigsforbrytelse etter folkerettslig sedvane. Sedvaneretten utvikler seg gradvis, og det er derfor ikke mulig å angi noen presis liste over hvilke handlinger som er ansett som krigsforbrytelse under sedvaneretten. Departementet viser til redegjørelsen for definisjonen av krigsforbrytelse i punkt 5.10.7.

Presiseringen i fjerde ledd innebærer også at første ledd nr. 2 for så vidt gjelder strafforfølgning av nordmenn eller personer bosatt i Norge, skal forstås som en henvisning til kapittel 16 i sin helhet. I forhold til strafforfølgning av disse personene er det ikke nødvendig å vurdere om handlingen i tillegg var ansett som en krigsforbrytelse etter folkeretten.

Til § 29 annet ledd

Bestemmelsen er ny i forhold til straffeloven 1902. Forslaget medfører ingen endring i etablert straffutmålingspraksis, men gjør det klart at ønsket om å oppnå en akseptabel totalreaksjon er et generelt hensyn ved straffutmålingen. I straffeloven 1902 finnes flere bestemmelser som representerer et kasuistisk utslag av samme grunntanke. Straffelovkommisjonen har ikke foreslått en tilsvarende bestemmelse. Om bakgrunnen for forslaget se punkt 4.5.2 foran.

Forslaget får betydning i situasjoner hvor det er aktuelt å ilegge lovbryteren flere strafferettslige reaksjoner i kombinasjon, for eksempel frihetsstraff og rettighetstap (se for eksempel Rt. 1995 side 1328, Rt. 2000 side 15 og Rt. 2003 side 1112). Når det gjelder kombinasjonen straff og inndragning, kan det som eksempel vises til Rt. 1998 side 182. Straffeloven 2005 viderefører i all hovedsak adgangen til å kombinere de ulike straffene med hverandre (jf. §§ 32, 41, 51, 54 og 59) og adgangen til å kombinere andre strafferettslige reaksjoner med straff (jf. § 66).

Kombinasjonen av flere reaksjoner bør få betydning for valget mellom betinget og ubetinget fengsel (Rt. 1972 side 1161) og for fengselsstraffens lengde (Rt. 1995 side 1328 og Rt. 2000 side 15). Også spørsmålet om det skal ilegges bot ved siden av for eksempel rettighetstap og betinget fengsel, bør vurderes ut fra om straffen da blir for streng (Rt. 1984 side 22). Botens størrelse bør også vurderes i lys av dette (Rt. 1995 side 867). For mer utførlig henvisning til rettspraksis vises det til Matningsdal/Bratholm: Straffelovkommentaren del I (2. utg, Oslo 2003) side 80. Det kan også vises til Matningsdal: Inndragning (Bergen 1987) side 331 – 336 om forholdet mellom inndragning og andre strafferettslige reaksjoner.

Bestemmelsen er ikke uttømmende (skal ikke tolkes antitetisk). Det kan tenkes at også andre ilagte reaksjoner enn de strafferettslige kan få betydning for utmålingen av straffen. Også andre hensyn kan virke inn i vurderingen av hva som er en rimelig totalreaksjon, for eksempel omfattende omsorgsplikter og rehabilitering.

Til både § 77 og § 78

Bestemmelsene inneholder henholdsvis skjerpende og formildende omstendigheter som skal tas i betraktning ved straffutmålingen.

Bestemmelsene er nye i forhold til straffeloven 1902, men kodifiserer i all hovedsak gjeldende rett. Siden regler som dette ikke har vært nedfelt skriftlig i nyere tid, kan det ikke ses helt bort fra at det er valgt formuleringer som i noen grad avviker fra dem som ofte er brukt i domstolens beskrivelse av gjeldende praksis. Departementet har imidlertid ikke hatt som formål å endre straffutmålingspraksis.

Bestemmelsene har betydning for straffutmålingen innenfor strafferammen. Fastsetting av straff ut over lengstestraffen eller under minstestraffen er regulert i andre bestemmelser, jf. straffeloven 2005 §§ 79 og 80.

Tradisjonelt har Høyesterett spilt en viktig rolle ved fastsettingen av straffenivået, for hvilke momenter som er relevante ved straffutmålingen og ved avgjørelsen av hvilken vekt momentene skal ha. Departementets forslag medfører ingen endring i rollen Høyesterett har når det gjelder gradvis å utvikle og normere norsk straffutmålingspraksis. Bestemmelsene har likevel karakter av å være «tvingende hovedregler». De opplistede omstendighetene i lovforslagene er av en slik art at de skal tas i betraktning ved straffutmålingen og normalt også tillegges betydning. På den annen side er bestemmelsene generelle, og retter seg mot tilfeller som faller innenfor et rommelig avgrenset normalnivå. Er man utenfor normalområdet, kan det være riktig å se helt bort fra de lovfestede straffutmålingsmomentene.

Oppregningen av momenter er ikke uttømmende, jf. formuleringen « især» innledningsvis i begge bestemmelsene. Bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter i straffelovens alminnelige del kan bare omhandle forhold som har generell betydning for straffutmålingen. Det vil derfor være tilfeller hvor også andre omstendigheter tillegges vekt. Lovfestingen gir ikke de oppregnede straffutmålingsmomentene forrang fremfor andre relevante momenter.

Bestemmelsene har ingen betydning for hva som kreves av bevis for at en omstendighet skal kunne legges til grunn ved straffutmålingen. Det er imidlertid nærliggende å kreve høyere grad av sannsynlighet for straffutmålingsmomenter som er nært knyttet til det objektive gjerningsinnholdet. Normalt kreves det ikke at momentet må være omfattet av lovbryterens forsett. I Rt. 2000 side 1753 var det tilstrekkelig at lovbryteren var klar over at det var en nærliggende fare for skadevirkningen for at momentet kunne tillegges vekt i skjerpende retning.

Lovforslaget medfører ingen endring i kravene til domsgrunner for straffutmålingen, jf. straffeprosessloven § 40 annet ledd annet punktum. Departementet vil også understreke at det ikke er meningen med forslaget å gjøre hovedforhandlingen i straffesaker mer vidløftig enn i dag. Det vil ikke være naturlig eller ønskelig å prosedere ethvert av momentene som nå lovfestes i enhver straffesak, og ei heller å omtale dem i domspremissene. Det primære formålet med lovfestingen er å gjøre straffeloven mer informativ, ikke å forlenge saksbehandlingstiden.

Til § 77

Utkastet inneholder en liste over generelle skjerpende omstendigheter som skal tas i betraktning ved straffutmålingen. Listen er ikke uttømmende. Bestemmelsen er ny i forhold til straffeloven 1902, og endrer straffeloven 2005 § 77 som var satt av til å regulere de formildende omstendighetene, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004). De formildende omstendighetene er i lovforslaget her flyttet til § 78. Bestemmelsen om uforbeholden tilståelse som strafformildende moment er dermed flyttet dit, jf. bokstav f.

Generelt om bestemmelsen henvises til fellesmerknaden til §§ 77 og 78 foran.

Felles for bokstav a til c. Fellesnevneren for omstendighetene nevnt i bokstav a til c er at de omhandler ulik farevoldende atferd.

I mange bestemmelser i straffeloven 1902 er det av betydning på hvilken måte lovbruddet er begått. Slik vil det også være i straffeloven 2005. Men også for den vanlige straffutmålingen innenfor strafferammen har forøvelsesmåten betydning.

Bokstav a omhandler lovbrudd som er begått med midler eller metoder som er særlig farlige eller har stort skadepotensial. Med ordene «særlig» og «stort» markeres at bestemmelsen omfatter omstendigheter som går ut over de midler, metoder og skadepotensial som normalt inngår i forbrytelsen. Dette kan for eksempel være aktuelt ved grove ran der det tas i bruk automatvåpen og andre virkemidler av nærmest militær karakter.

Bokstav btar sikte på tilfeller hvor lovbryteren under utføring av lovbruddet har satt menneskers liv eller helse i fare eller har voldt velferdstap. Innbrudd i privat hjem hvor hærverket er større enn de skader som normalt er forbundet med inntregning på fremmed eiendom, for eksempel oppskjæring av møbler, tilgrising osv. er et annet eksempel. Velferdstap vil typisk omfatte en persons økonomiske situasjon, men viser også til velferd generelt. Et eksempel på dette kan være skadeverk på en heis i et boligkompleks for eldre som innebærer at en rekke av beboerne for en periode ikke kommer seg ut.

Politidirektoratet og Advokatforeningen mener det er uklart hva som ligger i «velferdstap». Advokatforeningen mener velferdstapet bør være stort. Politidirektoratet uttaler på sin side at det bør være tilstrekkelig med fare for velferdstap.

Med velferdstap mener departementet en reduksjon i livskvaliteten som forutsetningsvis er tap av annen art enn det som knytter seg til liv eller helse. Etter etablert straffutmålingspraksis er det av betydning hvilke konsekvenser lovbruddet har hatt for fornærmede i etterkant av lovbruddet. Er en person som følge av lovbruddet redd for å ferdes i enkelte områder eller for foreta seg bestemte handlinger, eller har på annen måte fått sin livskvalitet redusert, har vedkommende lidd et velferdstap.

Det straffskjerpende ved omstendigheten inntreffer før velferdstapet er stort, og synes å være i samsvar med gjeldende straffutmålingspraksis. «Velferdstap» er dessuten en kjent formulering i straffeloven 1902, blant annet i tilknytning til om et skadeverk skal bedømmes som grovt (§ 292). Her er det ikke stilt krav om at velferdstapet er stort. Det er da enn mindre grunn til å kreve en slik kvalifisering når det er tale om straffutmåling innenfor strafferammen.

Departementet kjenner ikke til autoritativ praksis der fare for velferdstap har skjerpet straffen, uten at dette har vært knyttet til fornærmedes liv eller helse. Etter departementets syn bør det uansett være slik at en lovfesting av det straffskjerpende ved redusert livskvalitet som ikke knytter seg til liv eller helse, relateres til det faktisk inntrådte.

Bokstav c.Bestemmelsen inneholder to alternativer. Det første tar sikte på tilfeller hvor lovbryteren har fullbyrdelsesforsett om et vesentlig mer alvorlig resultat enn det som ble utfallet, og det straffverdige i dette ikke i tilstrekkelig grad kan varetas gjennom valg av straffebud (subsumsjon). Et typeeksempel er avbrutte forsøk, dersom grensen for forsøk ikke er oversteget. Et eksempel kan være lovbryteren som har forsett om drap, men som av ulike årsaker ikke kommer lengre enn til å bryte seg inn i boligen. En totalvurdering kan tilsi at dette ikke regnes som forsøk på drap, men som fullbyrdet innbrudd. Lovbryterens forsett om å begå drap kan likevel virke skjerpende ved straffutmålingen for innbruddet. Utjenlige forsøk faller ikke innenfor bestemmelsens virkefelt. Hvis lovbryteren forsøker å åpne et pengeskap med en murstein, blir dette bedømt som forsøk på (grovt) tyveri (Rt. 1932 side 1034) selv om middelet ikke er egnet til å gjennomføre lovbruddet. Det straffverdige i lovbryterens forsett om å begå grovt tyveri er her tatt hensyn til, og skal ikke i tillegg virke skjerpende på straffen. Hadde tilfellet vært bedømt som skadeverk, kunne dette ha stilt seg annerledes.

Et annet eksempel på at det første alternativet virker straffskjerpende, kan være et ran av en pengetransport som gir et vesentlig mindre utbytte enn planlagt, fordi flyttingen av betydelige midler var fremskyndet eller utsatt av grunner lovbryteren ikke visste om. Vide strafferammer gir rom for å legge vekt på i skjerpende retning at lovbryteren tilsiktet et atskillig større utbytte enn han faktisk fikk. Ordet «tilsiktet» tar ikke sikte på et skjerpet forsettskrav.

Det andre alternativet i bokstav c retter seg ikke mot et tilsiktet vesentlig mer alvorlig resultat enn det som ble følgen, men tilfeller der dette rent faktisk kunne ha inntrådt. Et eksempel kan være en livsfarlig og straffbar forbikjøring, der det bare beror på flaks og tilfeldigheter at den ikke fikk langt mer alvorlige konsekvenser enn det som faktisk inntrådte.

Eksemplene i rettspraksis er mange på at lovbrudd begått på en særlig hensynsløs måte, jf. bokstav d, medfører skjerpet straff, se blant annet Rt. 1970 side 904 om kynisk og brutal voldtekt av en vergeløs jente og Rt. 1986 side 852 om drap som bar preg av ren henrettelse. Andre eksempler kan være ran gjennomført ved bruk av et avsaget, ladd og usikret haglegevær. Alternativet vil også omfatte skadeverk på sikringssystemer, trafikkanlegg mv., hvor resultatet lett kunne ha blitt alvorlige ulykker, for eksempel avsporing av tog. Grensen mot straffskjerpende omstendigheter som nevnt i bokstav a kan her være flytende.

Som et straffskjerpende moment innenfor den ordinære strafferammen har bokstav e en side til § 79 bokstav c, men stiller ikke samme krav til organiseringens art og omfang, eller til alvorligheten av de lovbrudd som begås. Det straffskjerpende elementet ligger i at gjerningspersonene har samordnet eller koordinert sin opptreden, i motsetning til opptreden av mer leilighetspreget karakter. Det stilles ikke strenge krav for å anse lovbruddet som ledd i en planlagt eller organisert virksomhet. En viss bevisst samkjørt atferd må være tilstrekkelig. At to personer samordner sin opptreden under butikktyverier slik at én distraherer betjeningen og en annen borttar gjenstander, må i utgangspunktet bidra til å skjerpe straffen i forhold til butikktyverier av mer leilighetspreget karakter. Også nøye planlegging av underslag med sikte på å skjule spor og hindre oppdagelse, vil omfattes av dette straffskjerpingsalternativet.

Enkelte høringsinstanser har bemerket at det knytter seg uklarhet til de begreper som er brukt i bokstav e, og Advokatforeningen foreslår at ordet «planlagt» tas ut av oppregningen. Lovbrudd begått som ledd i en planlagt eller organisert virksomhet er imidlertid etter departementets oppfatning et så sentralt straffutmålingsmoment at det bør inngå i en generell straffutmålingsbestemmelse. Det er i disse tilfellene tale om særlig alvorlig og uønsket atferd, og derfor er det viktig å markere i loven at dette normalt påvirker straffen i skjerpende retning. Det kan hevdes at planlegging og organisering til en viss grad overlapper hverandre, men etter departementets oppfatning er det her også forskjeller. Organisering henspeiler i større grad på tilrettelegging av forutsetninger for gjennomføring av et mer krevende og omfattende lovbrudd, mens man vanligvis snakker om at også relativt ordinære lovbrudd er ledd i en planlagt virksomhet, som for eksempel at ungdomsgjengen har planlagt overfall av en person. For å få med hele spekteret av tilpasset og samordnet straffbar atferd, mener departementet at ordet «planlagt» bør inngå i oppregningen. Bestemmelsen kan også få anvendelse selv om bare en enkelt person har begått lovovertredelsen, noe som ikke er tilfellet ved bokstav f.

Bokstav f omhandler situasjoner hvor flere har begått lovbruddet i fellesskap. Her siktes det blant annet til såkalt gruppevold, se for eksempel Rt. 1992 side 1274 hvor dette ble tillagt vekt i skjerpende retning. Er lovbruddet begått av flere i fellesskap, kan det i noen tilfelle avlaste skylden for den enkelte, men for lederne spesielt vil det som regel være en skjerpende omstendighet at flere har vært sammen om lovbruddet og lederen har utnyttet de andres avhengighet for å få dem til å begå overgrepet. Domstolene må fortsatt vurdere konkret den enkeltes rolle, både med hensyn til skyld og andre individuelle forhold.

I straffeloven 1902 § 232 er momentet lovfestet som en straffskjerpende omstendighet ved visse overtredelser mot liv og helse.

Bokstav g tar først og fremst sikte på tilfeller hvor hovedgjerningspersonen enten har fått andre til å utføre selve handlingen eller fått dem til å foreta medvirkningshandlinger, se for eksempel Rt. 1953 side 729. Det er krav om årsakssammenheng mellom den unge alderen, den vanskelige livssituasjonen osv. og personens deltakelse i forbindelse med den straffbare handlingen, jf. «utnyttet» eller «forledet». Bestemmelsen vil også være aktuell når for eksempel unge personer er ofre. Utnyttelse av personer under den strafferettslige lavalderen, utløser også skjerpet straff selv om den unge selv ikke kan straffes for handlingen.

Grensen mellom utnyttelse og forledelse er ikke skarp. Det sentrale i utnyttelsen er at personen ikke selv har noen motforstillinger mot å delta. Det kan skyldes lav alder, psykisk utviklingshemming, eller et følelsesmessig bånd til hovedmannen som gjør at «medvirkeren» uten refleksjoner etterkommer hovedgjerningspersonens ønske. Det sentrale i forledelsener at hovedgjerningspersonen mer aktivt må bruke den styrende makt han i egenskap av alder, viten, forstand eller posisjon har over «medvirkeren», se for eksempel Rt. 1985 side 787. Også i de tilfellene der gjerningspersonen driver en person til å medvirke til handlingen ved å fremsette uriktige påstander eller fortie sannheten (svik), omfattes. Sviket kan knytte seg til faktiske forhold, for eksempel verdien av gjenstander som gjerningspersonen ønsker den andres bistand til å stjele, eller rettslige forhold, for eksempel at handlingen ikke er straffbar.

Med «unge personer» siktes først og fremst til personer under 18 år. Alternativet «psykisk utviklingshemmet» omfatter både de med «høy grad» som er utilregnelige, og de med «lettere grad». Avhengighetsforholdet kan være både av følelsesmessig, økonomisk og materiell karakter.

Avgrensningen av «meget vanskelig livssituasjon» beror på en konkret vurdering. At livssituasjonen må være «meget» vanskelig, betyr at alminnelige utfordringer og vanskeligheter som man i livet kan komme opp i, normalt ikke vil være nok, se for eksempel Rt. 2002 side 1348. Årsaken til den vanskelige livssituasjonen er i utgangspunktet uten betydning, men vil typisk relatere seg til personlige eller økonomiske forhold.

Alternativet «forsvarsløse» i bokstav h tar sikte på personer som varig eller midlertidig har reduserte muligheter til å verge seg eller sitt mot lovbrudd. En omstendighet av denne karakter vil virke skjerpende både ved integritetskrenkelser og formueskrenkelser. Slik departementet ser det, bør det ikke spille noen rolle hva forsvarsløsheten skyldes. Alternativet vil derfor omfatte ofre med høy eller lav alder, og psykisk eller fysisk sykdom eller handikap. Som eksempel kan nevnes vold mot spedbarn og salg av narkotika til små barn. Å nappe vesken eller mobiltelefonen fra en person som er ute av stand til å ta opp kampen fordi han må bruke krykker som følge av et benbrudd, er et annet eksempel. Det er med andre ord ikke et krav at den forsvarsløse tilstanden er varig.

Alternativet om at lovbruddet har rammet forsvarsløse personer, tar først og fremst sikte på tilfeller hvor den forsvarsløse er den direkte fornærmede. Men under alternativet må også falle den psykiske belastning det er for barn å være tilskuere eller tilhørere til at noen av deres nærmeste utsettes for vold eller andre overgrep, se for eksempel Rt. 2005 side 1782.

Alternativet «særlig utsatt» tar spesielt sikte på personer som har et yrke eller en beskjeftigelse som kan gjøre dem særlig utsatt for lovbrudd, og hvor det er grunn til å gi dem en særlig strafferettslig beskyttelse. Ansatte i fengslene eller ved institusjoner som behandler personer med psykiske avvik, lærere ved visse skoler, ansatte ved offentlig tilgjengelig persontransport som for eksempel konduktører i NSB, drosjesjåfører, vektere og vakter er alle eksempler på dette.

Ved å innta som et straffskjerpende moment at lovbruddet rammer personer som er forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd, mener Advokatforeningen det bør vurderes å oppheve straffeloven 1902 §§ 127 og 128. Paragrafene 127 og 128 inngår i revideringen av straffelovens spesielle del. Det er nærmere behandlet i kapittel 9 om vern av offentlig myndighet og tilliten til den.

Etter bokstav i skal det tas i betraktning om lovbruddet har sin bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper som har et særlig behov for vern. Bestemmelsen tar sikte på tilfeller hvor forbrytelsens motiv helt eller delvis kan tilskrives disse omstendighetene.

Straffeloven 1902 kjenner enkelte kasuistiske utslag av samme grunntanke (se for eksempel §§117 a annet ledd bokstav c, 135 a, 232 siste punktum, 292 annet ledd og 349 a), men tillegges nok også i dag generelt vekt i skjerpende vekt. Lovutkastet gjør det klart at momentet er relevant uavhengig av lovbruddets art.

Avgrensningen av de konkrete gruppene i lovutkastet må forstås på samme måte som i straffeloven 1902 § 135 a og forslaget til straffeloven 2005 § 185 om hatefulle ytringer og § 186 om straff for diskriminering, selv om bestemmelsen ikke er avgrenset til denne formen for lovbrudd. En slik motivasjon kan virke skjerpende på alle typer lovbrudd, for eksempel økonomisk kriminalitet som begås med sikte på å støtte rasistiske aktiviteter. På generelt grunnlag mener departementet at straffbare handlinger som er motivert i slike hensyn bør straffes strengere enn i dag.

Bestemmelsen gjør det også klart at hatmotivert kriminalitet rettet mot andre minoritetsgrupper enn dem som er uttrykkelig nevnt, kan gi grunnlag for å skjerpe straffen, jf. » … eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern». Utviklingen kan tilsi at også andre grupper bør gis et særlig vern. Det blir opp til domstolene å vurdere.

I høringsutkastet ble begrepet «trosbekjennelse» benyttet. Departementet har funnet grunn til å benytte det mer nøytrale begrepet «religion» for dermed å gjøre det tydeligere at trosretninger som ikke benytter trosbekjennelse også omfattes. Det tilsiktes imidlertid ingen realitetsforskjell. «Livssyn» omfatter sekulære livssyn.

Bokstav j. At gjerningspersonen har begått lovbruddet i en offentlig tjeneste, er generelt ansett som en skjerpende omstendighet, og slik bør det fortsatt være, jf. første alternativ. Det skjerpende er først og fremst knyttet til at lovbruddet, i tillegg til den konkrete interessen som er krenket, også er et angrep på allmennhetens interesse som ansatte i offentlig tjeneste er satt til å forvalte. Lovbrudd i offentlig tjeneste kan dessuten redusere den tillit hos allmennheten som offentlige tjenestemenn er avhengige av. Ettersom departementet foreslår at det særskilte straffansvaret for offentlige tjenestemenn skal begrenses til å gjelde dem som utøver offentlig myndighet, jf. forslaget til § 171 om straff for tjenestefeil og § 173 om misbruk av offentlig myndighet, vil dette straffskjerpende momentet bli enda viktigere enn i dag i straffutmålingen etter andre, og mer generelle, straffebud.

Brudd på en særlig tillit hører også tradisjonelt til omstendigheter som anses som straffskjerpende, jf. annet alternativ. Brudd på en særlig tillit kan forekomme i ulike sammenhenger. Dette fremheves ofte ved underslag forøvet av personer som er satt til å behandle eller forvalte betydelige pengesummer. Det vil også være en straffskjerpende omstendighet når personer som er satt til å føre kontroll i stedet bruker kontrollposisjonen til å forøve den type lovbrudd de er satt til å forebygge. Se for eksempel Rt. 1979 side 452 om en ansatt i et vaktselskap som hadde begått tyveri av bankbokser han var satt til å vokte. Andre tilfeller som omfattes av forslaget er personer som er gitt adgang til et begrenset område, og bryter denne tilliten ved å begå lovbrudd. Som eksempel kan nevnes en person som med adgang til sperrede områder på en lufthavn deltar i smugling. Bestemmelsen kan etter omstendighetene også være anvendelig i andre sammenhenger – for eksempel vold mot et barn som av foreldrene er overlatt i gjerningspersonens varetekt.

Bokstav k.Gjentakelse av straffbare handlinger kan under visse omstendigheter utløse en høyere sidestrafferamme. Men uavhengig av om vilkårene for å anvende sidestrafferammen er oppfylt, bør det som hovedregel tillegges vekt i skjerpende retning at gjerningspersonen tidligere har blitt straffet for lovbrudd av liknende karakter. Unntak må gjøres for tilfeller hvor det er gått meget lang tid mellom mindre alvorlige lovbrudd. Et forelegg for fartsovertredelse som ligger 30 år tilbake i tid, vil normalt ikke bidra til å skjerpe straffen ved en ny og tilsvarende forgåelse, og slik bør det fortsatt være.

Det kan reises spørsmål om tidligere vandel er et så selvsagt moment ved straffutmålingen at det ikke er nødvendig å ta det inn i bestemmelsen. Et av siktemålene med revisjonen av straffeloven er imidlertid som nevnt i punkt 2.3 å gjøre den mer fullstendig og informativ. Nettopp i forhold til gjentakelse kan det være grunn til å synliggjøre den straffskjerpende virkning blant annet i forhold til den forholdsvis store gruppen lovbrytere som har begått lovbrudd før de fylte 18 år, og som faller utenfor gjentakelsesregelen i straffeloven 2005 § 79 bokstav b. Se forslaget § 78 bokstav h om at tidligere plettfri vandel skal tas i betraktning i formildende retning.

Til § 78

Paragrafen inneholder en liste over generelle formildende omstendigheter som skal tas i betraktning ved straffutmålingen. Listen er ikke uttømmende. Bestemmelsen er ny i forhold til straffeloven 1902, og er ment å lovfeste gjeldende straffutmålingspraksis. Bestemmelsen endrer straffeloven 2005 § 78 som opprinnelig var satt av til å regulere de skjerpende omstendighetene, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) kapittel 30.

Generelt om bestemmelsen henvises til fellesmerknaden til §§ 77 og 78 foran.

Bokstav a. Omstendighetene som omtales i straffeloven 2005 § 80 er momenter av betydning for om straffen bør settes under minstestraffen eller til en mildere straffart. I Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 135 – 140 foreslår departementet at bruk av særskilt minstestraff skal reduseres betydelig, og på side 306 – 307 foreslås det at bot alltid skal være sideordnet straffart ved lovbrudd med en ordinær strafferamme på fengsel i 3 år eller lavere. Det vil derfor være ganske få saker hvor det er aktuelt å sette straffen under et særskilt minimum eller til en mildere straffart. Dette innebærer at omstendighetene i § 80 i praksis nok vil ha større betydning for utmålingen innenfor den alminnelige strafferammen.

Gjennom henvisningen til § 80 skal det etter bokstav a tas i betraktning i formildende retning at lovbryteren dømmes for forsøk, har handlet på grunn av et avhengighetsforhold til en annen deltaker eller kun har deltatt i liten grad, har overskredet grensene for nødrett, nødverge eller selvtekt, har handlet i berettiget harme, under tvang eller under overhengende fare, på handlingstidspunktet er under 18 år eller har handlet i uaktsom rettsuvitenhet ved overtredelse av straffebud som krever forsett. For en nærmere redegjørelsen for de angitte vilkårene se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 470 – 471.

Bokstav bomhandler det som gjerne omtales som at lovbryteren «i gjerning har vist anger». Vilkårene er vesentlig lempeligere enn om de tilsvarende omstendighetene skal lede til straffnedsettelse eller til en mildere straffart, jf. straffeloven 2005 § 80 bokstav a nr. 1. Som formildende omstendighet stilles det ikke krav om at resultatet er tilnærmet det samme som før lovbruddet ble foretatt. Også den som bare bidrar til å begrense følgen av et lovbrudd, bør godskrives dette ved straffutmålingen. Det kan for eksempel gjelde den som i raseri har tent på sin tidligere samboers garasje, men som kommer til sans og samling i det flammene slikker opp over panelet, og da straks varsler brannvesenet og selv iverksetter slukking. Bokstav b har et bredt virkeområde. Lovbryteren kan i den ene enden av skalaen ha vist anger ved å tre tilbake fra et påbegynt lovbrudd uten å ha forårsaket skade, til i den andre enden av skalaen å ha forsøkt å slukke en overtent låve med en hageslange.

Bestemmelsen omfatter også tilfeller der gjerningspersonen har forebygget, gjenopprettet eller begrenset fornærmedes velferdstap. Det kan for eksempel være tilfelle der lovbryteren og fornærmede har møtt til mekling i konfliktrådet og oppfylt eventuelle avtaler som ble inngått. Også andre liknende forhold som viser at gjerningspersonen har tatt ansvar for sine handlinger, kan etter omstendighetene omfattes av bestemmelsen.

Selv om skadene eller velferdstapet ikke blir forebygget, gjenopprettet eller begrenset, bør det påvirke straffutmålingen at lovbryteren i gjerning har vist anger. Selv om slukkingsinnsatsen i eksemplet foran viser seg å være forgjeves, slik at garasjen og bilen blir totalskadet, er det viktig at loven motiverer til slik innsats, også om utsiktene til å lykkes er usikre. Det er for å markere dette at bestemmelsen er gitt tillegget «eller søkt å gjøre det».

Det kan tenkes tilfeller der lovbryteren foretar det man kan kalle symbolske handlinger for å gi uttrykk for at han i gjerning viser anger. Om man har å gjøre med en situasjon som i den konkrete saken berettiger reduksjon i straffen eller ikke, må rettsanvenderen avgjøre konkret. Det samme gjelder spørsmålet om i hvilken grad den forebyggende, gjenopprettende eller begrensende handlingen skal påvirke straffutmålingen.

Forebygging eller avverging av fremtidige lovbrudd er atferd til fordel for den personlige trygghet og samfunnssikkerheten. Om det er grunnlag for å la annen samfunnstjenlig atferd enn den som kommer til uttrykk i bokstav b være av betydning for straffutmålingen, er det også opp til rettsanvenderen i den konkrete saken å avgjøre.

Bokstav ctar sikte på to ulike situasjoner. Den første er det som gjerne beskrives som provokasjoner. Provoserende atferd fra fornærmede kan for eksempel være fysiske handlinger som slag, spark, spytting eller verbale utsagn som krenker lovbryteren. I straffeloven 1902 er det gitt egne straffritaksregler eller straffnedsettelsesregler ved provokasjon i bestemmelsene om vold mot offentlig tjenestemann, legemsfornærmelse, legemsbeskadigelse og ærekrenkelse. Departementet vil i en senere proposisjon om straffelovens spesielle del ta stilling til om bestemmelsene skal videreføres. Som formildende moment må den skadelidtes provoserende atferd likevel sies å gjelde generelt, også ved andre lovbrudd enn dem som her er nevnt.

Den andre situasjonen som faller inn under bokstav c, er situasjoner der skadelidtes forhold i betydelig grad har bidratt til lovbruddet (det man i erstatningsretten gjerne beskriver som skadelidtes medvirkning). Dersom det for eksempel i en tvist om veirett er slik at den ene parten sperrer veien med sin egen bil, og motparten som hevder å ha rett til å bruke veien, fjerner bilen ved å trekke eller løfte bilen bort med en traktor, er eventuelt skadeverk som her blir begått i betydelig grad foranlediget av skadelidte. For at skadelidtes forhold skal tillegges vekt i formildende retning må det kreves at forholdet utgjør et sentralt ledd i årsaksrekken, jf. «i betydelig grad».

Det er ikke nødvendig at fornærmedes atferd er rettsstridig, selv om rettsstridig atferd fra den skadelidte normalt får større formildende virkning enn lovlig atferd.

Enkelte høringsinstanser har bemerket at bestemmelsen kan bidra til en unødig belastende omtale av offeret. Departementet ser at man i enkelte situasjoner kan komme opp for situasjoner som kan lede til belastende omtale av fornærmede når man skal redegjøre for forhold ved skadelidte som påvirker straffen i formildende retning. Dette representerer en utfordring for rettsanvenderne. Men så lenge lovforslaget er ment å lovfeste etablert straffutmålingspraksis, mener departementet at forslaget ikke gir grunn til at det klanderverdige ved fornærmedes atferd skal beskrives i domsgrunnene mer enn det som er vanlig innenfor norsk straffutmålingstradisjon i dag. Det er bare dersom lovbruddet i «betydelig» grad er foranlediget av skadelidte, at dette skal anses som en formildende omstendighet. Om så er tilfellet, er det vanskelig også etter dagens straffutmålingstradisjon å komme utenom å trekke dette frem som et formildende moment. Departementet legger til grunn at det er mulig å gi en beskrivelse av saksforholdet som er tilstrekkelig nyansert til å yte lovbryteren rettferdighet uten å belaste fornærmede mer enn nødvendig.

Det karakteristiske for bokstav d er at man ikke kunne vente at lovbryteren skulle forholde seg til omgivelsene som en gjennomsnittlig rasjonell og forstandig person. De tre første alternativene viderefører straffnedsettelsesgrunnene i straffeloven 2005 § 80 bokstav f til h, og det siste alternativet om «sterk sinnsbevegelse» kan til en viss grad ses som en videreutvikling av § 80 bokstav e. Rettspraksis har vist at det også innenfor den vanlige strafferammen er naturlig å ta et visst hensyn til lovbryterens personlighetsutstyr i samsvar med den alminnelige moralske vurdering. Kravene til avvik fra det normale er lempeligere når omstendigheten er av betydning for straffutmålingen innenfor straffebudets ordinære strafferamme. Kravet til avvikets styrke er derfor sløyfet med unntak av det siste alternativet om «sinnsbevegelse».

De to første alternativene, psykisk lidelse og psykisk utviklingshemming, er kjente medisinske begreper. I hvilken grad lovbryteren på handlingstidspunktet hadde en nedsatt evne til å realistisk vurdere sitt forhold til omverdenen på grunn av en psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming, beror på en medisinsk vurdering. Eksempler på at små åndsevner er betraktet som formildende ved straffutmålingen, finnes blant annet i Rt. 1987 side 981, Rt. 2002 side 606 og Rt. 2003 side 841. Men siden oppregningen i § 78 ikke er uttømmende, vil det ofte være unødvendig å underbygge en formildende omstendighet som nevnt i bokstav d med medisinsk sakkyndighet.

Alternativet bevissthetsforstyrrelse favner videre enn de to første alternativene. En bevissthetsforstyrrelse kan også være somatisk begrunnet eller forårsaket av ytre fysiske påvirkninger. Bevissthetsforstyrrelsen kan være forårsaket av egen atferd, andre personers atferd eller forhold som kan tilskrives naturens eller hverdagslivets hendelser. En bevissthetsforstyrrelse forårsaket av naturens eller hverdagslivets hendelser kan for eksempel være at lovbryteren har fått en takstein eller en annen tung gjenstand i hodet, og som følge av dette får en redusert evne til å realistisk vurdere forholdet til sine omgivelser, og av den grunn sykler på og skader en annen person. En somatisk begrunnet bevissthetsforstyrrelse kan for eksempel være at en diabetiker under jakt får et anfall, og som følge av bevissthetsforstyrrelsen ikke er i stand til å utvise forsvarlig omgang med sitt jaktvåpen, med det resultat at jaktkameraten blir skadeskutt. Eksempler fra rettspraksis på at mangler i følelses- og viljeslivet er betraktet som formildende, ser vi særlig i de tilfellene hvor avviket lar seg føre tilbake til sykdom eller ulykke (Rt. 1983 side 1345 – karakterforandring etter organisk hjernelidelse, Rt. 1985 side 382 – karakterforandring etter trombose, Rt. 1987 side 972 – karakterforandring etter trafikkulykke med påfølgende brudd på hjerneskallen).

Fra utgangspunktet om at en selvpåført bevissthetsforstyrrelse også skal komme lovbryteren til gode ved straffutmålingen, gjelder det et unntak for bevissthetsforstyrrelse som følge av selvforskyldt rus. Rusen er selvforskyldt hvis lovbryteren kan bebreides for at han ble ruset, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 220 – 221. Lovbryteren er å anse som ruset dersom han manglet den fulle kontroll over seg selv etter å ha brukt alkohol eller andre rusmidler, jf. Rt 1983 side 202. Det vises til Matningsdal/Bratholm: Straffelovkommentaren del I (2. utg, Oslo 2003) side 368 flg. for utfyllende kommentarer og henvisninger til litteratur og praksis om hva som regnes som selvforskyldt rus. Vanligvis vil ikke slik rus bli tillagt vekt verken i skjerpende eller formildende retning. Også her er utgangspunktet at den berusede skal bedømmes som om han var edru. Se likevel Rt. 1984 side 266.

Med alternativet «sterk sinnsbevegelse» siktes det blant annet til situasjoner hvor lovbryteren har handlet i sterk affekt eller vært i en tilstand som på folkemunne gjerne beskrives som sjokk (som ikke må forveksles med det medisinske begrepet «sjokk»). Se for eksempel Rt. 1992 side 688 hvor Høyesterett ikke tok til følge påtalemyndighetens anke med påstand om økt straff fordi drapet var begått i sterk affekt, og det derfor ikke var et åpenbart misforhold mellom den straffbare handlingen og den utmålte straffen.

Bestemmelsen stiller ikke krav til sinnsbevegelsens årsak. Tilstanden kan skyldes hendelser som lovbryteren selv har forårsaket. Hvilken betydning den aktuelle omstendigheten skal ha for straffastsettelsen, beror på rettsanvenderens skjønn i den konkrete saken. Selv om det ikke stilles krav til sinnsbevegelsens årsak, vil ikke den som har vært i slåsskamp og blitt tildelt ett eller flere slag, uten videre bli hørt med at han har handlet i en sterk sinnsbevegelse, og dermed få sin straff redusert.

Ikke enhver sinnsbevegelse kan være av betydning for straffutmålingen i formildende retning. Det synes å være i overensstemmelse med gjeldende praksis å kreve at sinnsbevegelsen er «sterk». Sentralt i vurderingen er i hvilken grad sinnsbevegelsen har redusert lovbryterens evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omgivelsene. Alminnelige humørsvingninger som følge av dagliglivets hendelser vil vanskelig gi en slik virkning. Domstolene har et ansvar for å se til at bestemmelsen ikke leder til en unødvendig vidløftiggjøring av saken gjennom uforholdsmessig mye oppmerksomhet omkring lovbryterens person eller større bruk av sakkyndige enn det som er nødvendig.

Bokstav e første alternativ tar primært sikte på tilfeller hvor strafforfølgningen starter relativt lang tid etter lovbruddet. Denne formildende omstendigheten er basert på det samme grunnlaget som straffopphørsgrunnen foreldelse, nemlig at behovet for å reagere med straff avtar og ulempene øker når det har gått lang tid siden lovbruddet fant sted. Hva som anses som lang tid, påvirkes derfor av hvor graverende handling det er snakk om. For eksempel kan to år siden lovbruddet anses som lang tid i en vegtrafikksak om kjøring i høy hastighet, mens to år ikke behøver å være lang tid etter et alvorlig seksuallovbrudd. Særlig for seksuallovbrudd og familievoldsaker vil det ofte kunne gå lang tid fra lovbruddet ble begått til saken behandles i rettsvesenet. Det henger sammen med at den fornærmede av ulike årsaker kan trenge tid før han eller hun er i stand til eller ønsker å fortelle om lovbruddet. I hvilken grad dette skal komme lovbryteren til gode ved straffutmålingen, er det rettsanvenderen som må avgjøre i den konkrete saken, men av hensyn til fornærmede og den alminnelige rettsfølelsen kan det være grunn til å vise varsomhet med å tillegge denne omstendigheten stor vekt i formildende retning. Særlig gjelder det når vegringen mot å anmelde har sin årsak i avhengighet av eller frykt for lovbryteren. Departementet viser her til betraktninger omkring straffeloven 2005 § 87 første ledd annet punktum om foreldelse i sedelighetssaker, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 476.

I vurderingen av hva som er rimelig saksbehandlingstid etter bokstav e annet alternativ,må det tas utgangspunkt i lovbruddets art og hva som er normal saksbehandlingstid for den aktuelle typen lovbrudd. Konkrete omstendigheter i den enkelte saken kan gi berettiget grunn til at saksbehandlingstiden er kortere eller lengre enn det som er vanlig for normaltilfellet av lovbruddets art. Dersom det i en sak om skadeverk er slik at lovbryteren ble tatt på fersk gjerning av politiet og han tilstår lovbruddet, bør saksbehandlingstiden være kortere enn det som er normalt for tiltale om skadeverk. Motsatt kan det i en stor og omfattende korrupsjonssak være at saksbehandlingen tar ekstra lang tid på grunn av en særlig vanskelig bevismessig situasjon. I Rt. 2003 side 52 la Høyesterett vekt på sendrektighet i lagmannsretten for å nedsette straffen. I Rt. 2004 side 712 fremheves særskilt betydningen av at en sak har ligget lenge hos politiet uten nevneverdig etterforskning, før tiltale ble tatt ut.

Bokstav e annet alternativ må ses i sammenheng med den europeiske menneskerettighetskonvensjonens krav om «rettergang innen rimelig tid», jf. artikkel 6. Lang saksbehandlingstid kan aktualisere konvensjonsbestemmelsen. Men selv om kravet til behandling «innen rimelig tid» ikke har vært oppfylt, medfører ikke det at straffesaken må avvises eller at den tiltalte må frifinnes. Det er tilstrekkelig «remedy» etter artikkel 13 at det blir tatt hensyn til det ved straffutmålingen, jf. Rt. 1996 side 173 og Rt. 1997 side 1312. Siden straffutmålingen etter norsk rett er svært elastisk, fant ikke Høyesterett det nødvendig å ta uttrykkelig stilling til om kravet etter artikkel 6 nr. 1 var oppfylt. Heller ikke i Rt. 2004 side 667 tok Høyesterett stilling til spørsmålet om konvensjonsstrid, men tidsmomentet ble tillagt vesentlig betydning ved straffutmålingen.

At det har gått lang tid siden lovbruddet, eller saksbehandlingen har tatt lengre tid enn det som er rimelig, skal ikke komme lovbryteren til gode i straffutmålingen dersom han kan lastes for dette (se for eksempel Rt. 2000 side 15). Om lovbryteren er å laste, beror på en konkret vurdering. Det bør særlig være relevant om siktedes atferd er motivert av ønsket om å unndra seg eller vanskeliggjøre straffeforfølgningen.

Bokstav f første alternativ svarer til straffeloven 1902 § 59 annet ledd første punktum, og til § 77 i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 468. At bestemmelsen nå tas inn i en mer omfattende regulering av formildende omstendigheter, skal ikke innebære noen endring i den praksis som er utviklet på grunnlag av § 59 annet ledd, jf. om denne Matningsdal/Bratholm: Straffelovkommentaren del I (2. utg, Oslo 2003) side 532 – 536. For øvrig vises det til merknadene til § 77 i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 468.

Det er bare betydningen av den uforbeholdne tilståelse som straffutmålingsmoment innenfor strafferammen som reguleres i bestemmelsen. Regler om tilståelsens betydning som straffnedsettelsesgrunn er inntatt i § 80 bokstav a nr. 2. Selv om ikke forklaringen fullt ut kan anses som en uforbeholden tilståelse, kan den ifølge gjeldende praksis tillegges en viss vekt ved straffutmålingen hvis den har hatt betydning for politietterforskningen og den senere behandlingen av saken, jf. Rt. 2006 side 669.

Bokstav f annet alternativ omhandler bistand som i vesentlig grad bidrar til at andre lovbrudd oppklares. Det er sikker praksis for at et slikt samarbeid med politiet blir tillagt vekt i formildende retning (se for eksempel Rt. 1995 side 1975, Rt. 2002 side 473 og Rt. 2003 side 763). Det kan dreie seg om bistand til oppklaring av et annet lovbrudd lovbryteren selv har begått, eller andre saker. Bestemmelsen omhandler oppklaring av lovbrudd begått i Norge. Det utelukker likevel ikke at det etter omstendigheten kan være grunn til å la bistand til oppklaring av lovbrudd i andre land være av betydning for straffastsettelsen. Dette er det opp til rettsanvenderen i den konkrete saken å ta stilling til.

Bistanden må være av «vesentlig» betydning for oppklaring av andre lovbrudd. Det betyr at det gjelder et krav om kvalifisert bistand. Det er opp til rettsanvenderen å foreta den skjønnsmessige vurderingen av om vilkåret er oppfylt i den konkrete saken. Kravet er oppfylt dersom lovbryteren fremlegger sentrale bevis eller leder etterforskningen i en riktig retning med tanke på å identifisere hvilke personer eller gjenstander som kan være av stor betydning for å oppklare lovbruddet. Ut fra sin ordlyd vil bestemmelsen trolig få størst praktisk betydning i saker om grovere kriminalitet der etterforskningen erfaringsmessig er særlig vanskelig.

Bokstav g første alternativ får anvendelse når den straffbare handlingen har påført lovbryteren fysiske, psykiske eller materielle skader. Momentet vil først og fremst være aktuelt når det reageres overfor lovbrytere med et uaktsomhetsansvar. Etter omstendighetene kan det likevel ikke utelukkes at det kan være relevant også ved forsettlige lovbrudd.

Et sentralt virkefelt for bestemmelsen er hvor lovbryteren selv er kommet til skade ved den straffbare handlingen. I trafikksaker hender det at motorvognføreren som strafforfølges for uaktsom kjøring selv har kommet alvorlig og varig til skade. Det kan virke formildende på straffutmålingen. Det er likevel ikke bare fysiske skader som kan være av betydning for straffutmålingen. Sterke psykiske belastninger som er en følge av lovbruddet, kan også tas i betraktning. På den annen side er det som regel ikke noen grunn til å se det som en formildende omstendighet at lovbryteren får en psykisk reaksjon etter å ha blitt pågrepet, fordi vedkommende innser at han har ødelagt sin egen (og kanskje andres) fremtid.

Lovbryterens handling fører til tider til at han selv lider et materielt og økonomisk tap. Under strafforfølgning for en uaktsom omgang med ild som har ført til brann i en hyttegrend, kan det i utgangspunktet telle i formildende retning at lovbryterens atferd også har ført til at familiens underforsikrede landsted har gått tapt. Et erstatningsansvar som følge av lovbruddet bør derimot ikke ha betydning for straffutmålingen.

Momentene i bokstav g annet alternativ om høy alder, sykdom eller andre omstendigheter, vil særlig være aktuelle når det er tale om å idømme fengselstraff, og forhold ved lovbryteren gjør at soningen vil representere en vesentlig større belastning enn det selve frihetsberøvelsen innebærer.

Retten må foreta en konkret vurdering av om lovbryteren vil bli påført en særlig merbelastning ved soning. En rekke omstendigheter vil kunne gjøre seg gjeldende i vurderingen. I lovforslaget er høy alder og sykdom trukket frem. Også andre omstendigheter kan ifølge rettspraksis ha betydning.

Bokstav h svarer til § 77 bokstav k. En vandel som det ikke er noe, eventuelt lite, å utsette på, er av Høyesterett tillagt vekt i formildende retning i flere saker. Se for eksempel Rt. 1999 side 383 og Rt. 1984 side 266.

Til § 91

Det vises til punkt 5.5.5 og 8.5.5 foran.

Endringen i § 91 presiserer at regelen om ikke-foreldelse skal gjelde for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger dersom handlingene har en strafferamme på 15 år eller mer. For overtredelser av bestemmelsene i kapittel 16 og 18 med lavere strafferamme gjelder de ordinære foreldelsesreglene i straffeloven 2005 §§ 86 – 89.

Til § 96

Det vises til punkt 5.5.5 og 8.5.5 foran.

Tilføyelsen i § 96 innebærer at regelen om at idømt straff ikke foreldes skal gjelde for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger som har en strafferamme på 15 år eller mer. Det er med andre ord strafferammen, og ikke straffen som er idømt i den konkrete saken som er avgjørende. For overtredelser av bestemmelsene i kapittel 16 og 18 med lavere strafferamme gjelder de ordinære foreldelsesreglene i §§ 93 – 95.

12.2 Merknader til endringene i straffeloven 2005 annen del

12.2.1 Merknader til de enkelte bestemmelsene i kapittel 16 om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten

12.2.1.1 Generelt om tolking av bestemmelsene i kapittel 16

Bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 16 er i stor grad transformert fra Roma-vedtektene (se kapittel 3). Dette har betydning for tolkingen av bestemmelsene.

I Roma-vedtektene artikkel 21 angis hvilke rettskilder Den internasjonale straffedomstolen skal anvende. Siden et av formålene med å ta inn bestemmelsene om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser i straffeloven 2005 er å sikre at norske domstoler har grunnlag for å avsi dom i minst samme grad som Den internasjonale straffedomstolen, bør bestemmelsen tas i betraktning også ved tolkingen av den norske straffelovens tilsvarende bestemmelser.

Etter artikkel 21 skal Den internasjonale straffedomstolen primært anvende Roma-vedtektene. Skulle det ved anvendelse av straffelovens bestemmelse om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser oppstå tolkingstvil, kan et viktig moment ved fortolking være ordlyden på originalspråkene til de tilsvarende bestemmelsene i Roma-vedtektene.

Videre skal Den internasjonale straffedomstolen anvende de forbrytelseselementene («Elements of Crimes») som er vedtatt av statspartene i henhold til Roma-vedtektene artikkel 9. Slike forbrytelseselementer ble vedtatt på statspartsmøtets første sesjon 3.-10.oktober 2002 (se ICC-ASP/1/3).

Sekundært, der det passer, skal Domstolen anvende traktater som dekker forholdet, samt folkerettens regler og prinsipper, herunder folkerettens etablerte prinsipper om væpnet konflikt. Folkemordkonvensjonen, Genèvekonvensjonene med tilleggsprotokoller og andre relevante konvensjoner som er nevnt i merknadene til den enkelte bestemmelse i kapitlet her, er derfor relevante, men det vil åpenbart variere i hvilken grad det lar seg trekke slutninger fra dette materialet med betydning for det foreliggende tolkingsspørsmålet.

En sentral kilde til folkerettens regler og prinsipper vil foruten traktater være internasjonale domstolers uttalelser i konkrete saker. En rekke prinsipper ble slått fast i de internasjonale rettsoppgjørene etter annen verdenskrig (Nürnbergdomstolen og Tokyodomstolen). Nyere praksis er kommet til fra de to midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Rwanda (ICTR). Etter hvert som Den internasjonale straffedomstolen utvikler rettspraksis, vil denne være av sentral betydning.

Hvis ikke disse kildene er tilstrekkelige, gir artikkel 21 anvisning på anvendelse av generelle rettsprinsipper utledet fra nasjonale rettsregler i verdens rettssystemer, herunder nasjonale regler i den staten som normalt ville utøvd jurisdiksjon over forbrytelsen, forutsatt at nevnte prinsipper ikke er uforenlige med Roma-vedtektene, folkeretten eller internasjonalt anerkjente normer og standarder.

Intet av dette må imidlertid føre til at man avviker fra det alminnelige strafferettslige prinsippet om at straffebud skal tolkes med varsomhet og ikke utvides ved analogisk fortolkning. Dette kommer også til uttrykk i Roma-vedtektene artikkel 22 nr. 2, hvor det i tillegg understrekes at der definisjonen er tvetydig, skal den tolkes i siktedes favør.

12.2.1.2 Anvendelse av flere straffebestemmelser i samme sak

Ofte vil tiltalte i en straffesak ha overtrådt flere enn ett straffebud. Slike sammenstøt av lovbrudd kan skje enten i flere handlinger (realkonkurrens), eller i én og samme handling (idealkonkurrens). Straffeloven 2005 § 79 første ledd bokstav a har regler om forhøyelse av strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av reglene i straffeloven 1902 § 62.

Prinsippene for når straffebestemmelser kan anvendes sammen (i konkurrens) er hovedsakelig de samme etter norsk og internasjonal strafferett. Siden mange av bestemmelsene om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser vil overlappe både hverandre og andre straffebestemmelser, vil departementet i det følgende knytte enkelte kommentarer til mulighetene for å anvende disse sammen.

Sammenstøt av lovbrudd som omfattes av bestemmelsene om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser kan forekomme på ulike måter. For det første kan en person i atskilte handlinger begå flere lovbrudd mot samme eller forskjellige personer, for eksempel hvis en soldat som tjenestegjør i en fangeleir mishandler en krigsfange, voldtar en annen og deretter deltar i en summarisk henrettelse av en tredje fange. Et slikt tilfelle av ulikeartet realkonkurrens byr sjelden på problemer. Soldaten kan tiltales og eventuelt dømmes for tre krigsforbrytelser mot ulike personer: § 103 første ledd bokstav a om drap på beskyttet person, bokstav b om påføring av stor lidelse eller betydelig skade, og bokstav d om voldtekt av en beskyttet person.

Videre kan en person i flere handlinger begå samme lovbrudd mot flere personer. Som eksempel kan nevnes soldatene som skyter en rekke sivile personer som gjengjeldelse for et militært angrep. Soldaten kan i et slikt tilfelle av likeartet realkonkurrens tiltales og dømmes for like mange tilfeller av drap på beskyttede personer som antallet ofre.

Når en person i én og samme handling begår samme lovbrudd mot flere personer, for eksempel der en soldat kaster en granat som tar livet av flere sivile (likeartet idealkonkurrens), vil man både etter norsk og internasjonal strafferett legge til grunn at det foreligger like mange forbrytelser som krenkede personer.

Når en person i én og samme handling begår lovbrudd som faller inn under gjerningsbeskrivelsen i flere straffebestemmelser, kan det være vanskeligere å avgjøre når vedkommende kan straffes etter begge bestemmelsene, eller bare en av dem. Slike tilfeller av ulikeartet idealkonkurrens kan igjen deles inn i flere kategorier.

Når ulike straffebestemmelser tar sikte på forskjellige sider ved den straffbare handlingen, skal de anvendes samtidig (i konkurrens). Jugoslaviadomstolen nevner i Kuprekic-saken avsnitt 679 som eksempel et bombeangrep på en religiøs gruppe av sivile ved bruk av kjemiske våpen, med det formål å utslette gruppen helt eller delvis. Denne handlingen vil være straffbar både som folkemord og som bruk av ulovlige stridsmidler. Det samme prinsipp legges til grunn i norsk rett.

I andre tilfeller vil handlingen falle inn under gjerningsbeskrivelsen i flere lovbestemmelser som retter seg mot de samme elementer i handlingen. Avhengig av de nærmere omstendighetene vil voldtekt av en beskyttet person kunne kategoriseres som en krigsforbrytelse, en forbrytelse mot menneskeheten eller til og med som folkemord. For at gjerningspersonen skal kunne dømmes for overtredelse av flere bestemmelser som retter seg mot de samme forholdene, er det et vilkår at hver av bestemmelsene inneholder et unikt element som ikke finnes i de andre bestemmelsene (se Delali-saken avsnitt 412; se også Kuprekic-saken og Jelisic-saken avsnitt 82). Dette medfører at drap på sivile vil kunne straffes både som en forbrytelse mot menneskeheten og som krigsforbrytelse. Forslaget til § 103 første ledd bokstav a om drap som krigsforbrytelse stiller opp to vilkår: gjerningsmannen må forsettlig ha tatt livet av en beskyttet person, og drapet må ha skjedd i forbindelse med en væpnet konflikt. Bestemmelsen i § 102 første ledd bokstav a om drap som forbrytelse mot menneskeheten krever på sin side at gjerningspersonen forsettlig har drept en sivil person, og at dette har skjedd som ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning. Begge bestemmelsene inneholder således et vilkår som ikke finnes i den andre, og dersom drapet er begått både som ledd i et utbredt og systematisk angrep på sivilbefolkningen, og i forbindelse med en væpnet konflikt, kan de følgelig anvendes samtidig.

Hvis bare den ene av bestemmelsene inneholder et unikt element, slik at en handling som faller inn under det ene straffebudet også nødvendigvis vil omfattes av det andre, vil man bare kunne dømme gjerningspersonen for brudd på det straffebud som mest fullstendig tar hensyn til alle sider ved forholdet (det mest spesifikke straffebudet). Dersom man ikke får markert noe ytterligere ved å anvende et ekstra straffebud på forholdet, er konkurrens utelukket. Dersom en soldat påfører en beskyttet person betydelig skade slik at vedkommende dør, dømmes soldaten, dersom de øvrige straffevilkår er oppfylt, for drap etter § 103 bokstav a og kan ikke samtidig dømmes for i samme handling å ha påført vedkommende skade etter § 103 bokstav b.

Jugoslaviadomstolen har gjennom anvendelse av disse prinsippene lagt til grunn at en person ikke kan dømmes både for drap som forbrytelse mot menneskeheten og for forfølgelse som forbrytelse mot menneskeheten for så vidt forfølgelsen består i drap, jf. utkastet § 102 første ledd bokstav a og bokstav h (se Vasiljevic-saken avsnitt 135 og 146).

Både Jugoslaviadomstolen og Rwandadomstolen har lagt til grunn at de samme handlinger kan føre til at en person dømmes både for folkemord og for forbrytelser mot menneskeheten. I Musema-saken avsnitt 365 – 367 uttalte ankekammeret at folkemord krever bevis for at tiltalte hadde til hensikt helt eller delvis å utrydde en folkegruppe, og at et slikt krav ikke ble stilt når det gjaldt utryddelse som forbrytelse mot menneskeheten. Sistnevnte forutsetter på sin side at handlingen er begått som ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning, et vilkår som ikke må være oppfylt for å dømme gjerningspersonen for folkemord etter statuttene for Rwandadomstolen eller Jugoslaviadomstolen. Det samme ble lagt til grunn av ankekammeret i Krstic-saken avsnitt 219 – 227, der også Krstic ble dømt både for medvirkning til folkemord og medvirkning til utryddelse og forfølgelse som forbrytelser mot menneskeheten.

De samme prinsipper som er gjengitt foran, vil bli lagt til grunn når det skal avgjøres om bestemmelsene om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser kan anvendes i konkurrens med andre straffebestemmelser i norsk straffelovgivning. I de aller fleste tilfellene vil prinsippet om å anvende den regelen som best tar hensyn til alle sider ved lovbruddet, føre til at bestemmelsene i kapittel 16 konsumerer de øvrige. En person kan således ikke dømmes både for drap etter den alminnelige bestemmelsen (straffeloven 1902 § 233) og for drap som forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse.

12.2.1.3 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 101

Det vises til punkt 5.8 foran og til omtalen av Roma-vedtektene artikkel 6 i St.prp. nr. 24 (1999 – 2000) side 29 og 51 til 52.

Bestemmelsen definerer i det vesentlige folkemord på samme måte som konvensjonen om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord, vedtatt av FNs generalforsamling 9. desember 1948. Norge ratifiserte konvensjonen 22. juli 1949, og den trådte i kraft 12. januar 1951. Denne definisjonen er også inntatt i artikkel 6 i Roma-vedtektene.

Når det gjelder folkemord, inneholder særlig Rwandadomstolens dom mot Akayesu og mot Kayishema og Ruzindana og Jugoslaviadomstolens dom mot Jelisic og mot Krstic viktige prinsipielle uttalelser. Disse bygger igjen mye på den kommentaren som den internasjonale folkerettskommisjonen (ILC) utarbeidet til sitt utkast til regler om forbrytelser mot freden og menneskeheten (1996). Fremheves må også Den internasjonale domstol i Haags dom 26. februar 2007 i saken anlagt av Bosnia og Herzegovina mot Serbia og Montenegro om folkemordet i Srebrenica.

Et vilkår for at det skal foreligge folkemord, er at den straffbare handlingen foretas i en bestemt hensikt (nemlig å ødelegge helt eller delvis en nærmere angitt gruppe mennesker, se nedenfor). Som ellers må forekomsten av slik hensikt, i fravær av tilståelse, kunne utledes av ytre omstendigheter ved handlingen (noe også Rwandadomstolen uttaler i Akayesu-saken).

Et godt eksempel her er Jelisic-saken , ankekammerets avgjørelse, avsnitt 47:

«As to proof of specific intent, it may, in the absence of direct explicit evidence, be inferred from a number of facts and circumstances, such as the general context, the perpetration of other culpable acts systematically directed against the same group, the scale of atrocities committed, the systematic targeting of victims on account of their membership of a particular group, or the repetition of destructive and discriminatory acts».

Hensikten må gå ut på helt eller delvis å ødelegge en nærmere angitt gruppe.

Gruppen man må ha til hensikt helt eller delvis å ødelegge, må være nasjonal, etnisk, rasemessigellerreligiøs. Dette er grupper som medlemmene fødes inn i og normalt ikke kan velge å være med i eller gå ut av. Rwandadomstolen har understreket at det ikke finnes noen presis definisjon av de ulike gruppene, og at begrepene må vurderes i lys av den aktuelle politiske, sosiale og kulturelle kontekst. Vurderingen må videre foretas fra sak til sak, «consulting both objective and subjective criteria» (se rettergangskammerets dom i Semanza-saken avsnitt 317). I forhold til reglene om folkemord er det dessuten først og fremst gjerningspersonens oppfatning av offerets gruppetilhørighet som har betydning (se blant annet Rutaganda-saken avsnitt 55). Gruppen må identifiseres positivt. Den internasjonale domstolen i Haag avviste i sin dom 26. februar 2007 at gruppen kunne defineres som «den ikke-serbiske befolkningen».

En nærmere analyse er foretatt av Rwandadomstolen i rettergangskammerets dom i Akayesu-saken avsnitt 510–516. I dommen defineres en nasjonal gruppe som en samling mennesker som anses å dele et rettslig bånd basert på felles statsborgerskap kombinert med gjensidige rettigheter og plikter.

En etnisk gruppe defineres normalt som en gruppe som deler felles språk og/eller kultur. I Kayishema og Ruzindana-saken definerer rettergangskammeret etnisk gruppe som «one whose members share a common language and culture; or, a group which distinguishes itself, as such (self identification); or, a group identified as such by others, including perpetrators of the crime (identification by others)» (avsnitt 98). Dette er også essensen i subsumsjonen i Akayesu, i og med at hutuer og tutsier delte både språk og kultur:

«The term ethnic group is, in general, used to refer to a group whose members speak the same language and/or have the same culture. Therefore, one can hardly talk of ethnic groups as regards Hutu and Tutsi, given that they share the same language and culture. However, in the context of the period in question, they were, in consonance with a distinction made by the colonizers, considered both by the authorities and themselves as belonging to two distinct ethnic groups; as such, their identity cards mentioned each holder’s ethnic group» (fotnote 56 og kapittel 7).

En rasemessig gruppe beskrives som en gruppe basert på arvelige fysiske trekk som ofte identifiseres med en geografisk region, uavhengig av språklige, kulturelle, nasjonale eller religiøse faktorer.

En religiøs gruppe er en gruppe hvor medlemmene deler den samme religion, trosretning eller form for gudsdyrking.

Etter ordlyden i folkemordkonvensjonen går forbrytelsen folkemord ut på å søke å ødelegge gruppen som sådan. Departementet har valgt å utelate uttrykket i forslaget, da det ikke fremstår som nødvendig. Det er vanskelig å tenke seg at gruppen skulle ødelegges på annen måte enn som gruppe. Selv om uttrykket ikke er tatt med i den norske bestemmelsen, er det ikke tilsiktet noen forskjell i innholdet sammenliknet med folkemordkonvensjonen.

Det første alternativet i bestemmelsen, jf. første ledd første punktumbokstav a, går ut på at folkemord kan skje ved å drepe ett eller flere medlemmer av gruppen. Det er følgelig ikke noe vilkår for å dømmes for fullbyrdet forbrytelse at mer enn ett medlem av gruppen er drept, dersom overtrederen hadde til hensikt helt eller delvis å ødelegge gruppen den drepte var medlem av. Dette er en presisering av definisjonen i folkemordkonvensjonen og Roma-vedtektene fastsatt i forbrytelseselementene som er vedtatt i medhold av Roma-vedtektene artikkel 9.

Man kan også dømmes for folkemord dersom de subjektive vilkår er oppfylt, og man forårsaker betydelig skade på legeme eller helse på et medlem av gruppen, jf . første ledd første punktum bokstav b. «Betydelig skade på legeme eller helse» er definert i straffeloven 2005 § 11. I Roma-vedtektene artikkel 6 brukes «serious bodily or mental harm». Formuleringene er like men ikke identiske, og det kan ikke utelukkes at grensen for hva som etter norsk rett er å anse som betydelig skade på legeme eller helse kan vise seg å være en annen enn Den internasjonale straffedomstolen vil anse som «serious bodily or mental harm». Inntil en slik forskjell eventuelt viser seg, finner departementet det imidlertid hensiktsmessig å bruke den formuleringen som ellers brukes i straffeloven.

Etter første ledd første punktum bokstav c kan folkemord gjennomføres ved å påføre et eller flere medlemmer av gruppen levekår som tar sikte på å fysisk ødelegge gruppen helt eller delvis. I motsetning til de andre alternativene i bestemmelsen, som i Roma-vedtektene ikke inneholder et uttrykkelig subjektivt element utover kravet om ødeleggelseshensikt (men som omfattes av det alminnelige forsettskravet jf. Roma-vedtektene artikkel 30), inneholder dette alternativet i folkemordkonvensjonen og Roma-vedtektene et krav om at overtrederen handler «deliberately». «Deliberately» kan oversettes med «tilsiktet, med overlegg, med vilje, forsettlig eller bevisst». Departementet er i tvil om det ligger noen realitet i det uttrykkelige subjektive kravet i denne bestemmelsen i tillegg til det generelle forsettskravet, og finner det uansett unødvendig å innta i norsk rett et annet subjektivt krav enn forsettskravet. At handlingen må være tilsiktet, følger for øvrig også av ordene «tar sikte på».

Etter første ledd første punktum bokstav d kan folkemord begås ved å iverksette tiltak overfor ett eller flere medlemmer av gruppen som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen. Den engelske versjonen av folkemordkonvensjonen og Roma-vedtektene bruker uttrykket «imposing measures», som i de norske oversettelsene har vært oversatt med «påtvinger» tiltak. Etter departementets oppfatning blir ordet «påtvinger» for snevert. «Impose» kan oversettes med påtvinge, men også med pålegge, ilegge, innføre («the authorities have imposed a new speed limit»). I den franske versjonen brukes «mesures visant à entraver les naissances au sein du groupe», som ikke synes å forutsette at tiltaket iverksettes med tvang. På den annen side er det klart at tiltak for å iverksette alminnelig fødselskontroll ikke omfattes. Ødeleggelseshensikten er avgjørende. I Akayesu-dommen ga rettergangskammeret i Rwandadomstolen uttrykk for at dette alternativet omfatter seksuell lemlesting, sterilisering, tvungen prevensjon, atskillelse av kjønnene, forbud mot ekteskap, og – i samfunn hvor medlemskap i gruppen følger faren – voldtekt med formål å gjøre kvinnen gravid med en person utenfor gruppen. Også psykiske virkemidler som fører til at medlemmer av gruppen senere nekter å få barn, omfattes.

Det siste alternativet, første ledd første punktum bokstav e, går ut på med makt å overføre ett eller flere barn fra gruppen til en annen gruppe. I Akayesu-dommen uttalte rettergangskammeret i Rwandadomstolen at dette alternativet også omfatter bruk av trusler eller påføring av traumer som fører til at barn med makt overføres fra én gruppe til en annen.

Annet ledd inneholder en særregel om medvirkning. Det følger av straffeloven 2005 § 15 at medvirkning er straffbar. Det er imidlertid antatt i norsk rett at der det stilles krav om en spesiell hensikt i et straffebud, kan man ikke straffes for medvirkning dersom man ikke har en slik hensikt. Ved folkemord vil det harmonere dårlig med folkeretten, jf. Rwandadomstolens rettergangskammers uttalelse i Akayesu-dommen avsnitt 540 – 545, hvor det understrekes at medvirkeren ikke trenger å ha til hensikt å ødelegge en folkegruppe, så lenge vedkommende er klar over at det er hovedforøverens hensikt. I Akayesu-dommen er formuleringen «knew or had reason to know that the principal was acting with genocidal intent». Direkte oversatt betyr det «visste eller måtte vite». I Mpambara-saken uttalte rettergangskammeret at »[t]he aider and abettor need not (although he or she may) share the principal’s intent, but must at least know that his or her acts are assisting the principal to commit the crime» (avsnitt 16). Dette er også spesifikt uttalt i flere dommer i ankekammeret. Det kan se ut som om Rwandadomstolen har forlatt formuleringen «had reason to know». Departementet har valgt å stille krav om at vedkommende må ha utvist forsett. Ved å bruke forsettbegrepet får man med de tilfellene hvor medvirkeren visste eller holdt det som overveiende sannsynlig at hovedmannen hadde til å hensikt å begå folkemord, og også de tilfellene hvor medvirkeren ikke holdt dette for overveiende sannsynlig, men ville utført handlingen uansett, jf. straffeloven 2005 § 22 første ledd bokstav b og c. Det er ikke grunn til å frykte at dette går for kort i forhold til Rwandadomstolens praksis. Det går heller ikke urimelig langt.

Straffen for folkemord er fengsel i inntil 30 år, jf. tredje ledd. Departementet foreslår ikke å gradere strafferammen. Det passer for eksempel dårlig å tale om grovt folkemord, simpelt folkemord eller lite folkemord. Man kunne tenke seg å fastsette at maksimumsstraffen er fengsel i inntil 15 år for «mindre alvorlige saker som er omfattet av første ledd bokstav b til e», etter inspirasjon av den tyske loven. Det vil imidlertid være en svært skjønnsmessig vurdering hvilke saker som er mindre alvorlige. Det er derfor tvilsomt om man oppnår større forutsigbarhet ved en slik løsning. Minstestraffer i enkelte tilfeller vil følge av bestemmelsen i § 110.

Til § 102

Det vises til punkt 5.9 og til omtalen av Roma-vedtektene artikkel 7 i St.prp. nr. 24 (1999 – 2000) side 29 og 52 til 57.

Forbrytelser mot menneskeheten er umenneskelige handlinger som inngår som ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning. Den angrepne befolkningen behøver ikke skille seg ut ved å ha en særskilt nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs karakter, og angrepet trenger ikke å skje i den hensikt å ødelegge gruppen som sådan. Slik skiller forbrytelser mot menneskeheten seg fra folkemord, men ellers har de mange fellestrekk. Historisk er forbrytelseskategorien folkemord sprunget ut av forbrytelsene mot menneskeheten.

Det er ikke noe krav om at det dreier seg om et militært angrep. Etter Roma-vedtektene skal det imidlertid være foretatt i samsvar med en stats eller en organisasjons målsetting om å foreta et slikt angrep, jf. artikkel 7 nr. 2 bokstav a. Om ikke staten selv eller en organisasjon står bak, må staten eller organisasjonen aktivt ha fremmet eller oppmuntret til at handlingen ble begått, se forbrytelseselementenes introduksjon til artikkel 7. Dette er antakelig snevrere enn det som følger av den folkerettslige sedvaneretten, som ikke krever mer enn at handlingen er tålt av staten eller en organisasjon, se Antonio Cassese m.fl. (eds).: The Rome Statute of The International Criminal Court: A commentary, Oxford University Press, 2002, side 376. Departementet har ikke funnet det nødvendig ta med dette tilleggsvilkåret.

Når det gjelder kravet om at handlingen må inngå i et utbredt eller systematiskangrep, har de internasjonale domstolene allerede kommet med uttalelser som bidrar til å klargjøre det nærmere innholdet i kravet. Uttrykket «utbredt» refererer seg til antall ofre. Begrepet omfatter «massive, hyppige, omfattende handlinger utført kollektivt med betydelig alvor», heter det i Akayesu-dommen. Uttrykket «systematisk» indikerer «et mønster eller en metodisk plan», heter det i Tadic-dommen. Poenget er å avgrense definisjonen mot enkeltstående eller tilfeldige handlinger. Angrep fra en røverbande mot tilfeldige ofre omfattes ikke. Dreier det seg derimot om et omfattende angrep mot en sivilbefolkning, vil forholdet være omfattet.

Det kreves at gjerningspersonen har utvist forsett,jf. §§ 21 og 22. Dette innebærer blant annet at han eller hun skal ha forstått at handlingen inngikk i et angrep mot en sivilbefolkning (eller at det var mest sannsynlig at den inngikk i et slikt angrep). En person som utfører drap uten at vedkommende er klar over eller holder det for overveiende sannsynlig at dette passer inn i myndighetenes plan om å drepe medlemmer av en sivilbefolkning, kan derfor ikke dømmes for forbrytelse mot menneskeheten. Det er imidlertid ikke et vilkår at vedkommende hadde detaljkunnskap om planen eller angrepet, jf. introduksjonen til artikkel 7 i forbrytelseselementene.

På samme måte som ved folkemord blir individene ofre på grunn av deres tilhørighet til den aktuelle sivilbefolkningen. «Sivilbefolkning» omfatter i utgangspunktet ikke personer som deltar aktivt i stridigheter.

Forbrytelser mot menneskeheten kan foregå på de måter som er angitt i bokstav a til k.

Bokstav a fastsetter at forbrytelsen kan begås i form av drap. Drap har samme betydning som i straffeloven 1902 § 233 og den tilsvarende bestemmelsen som vil bli foreslått i straffeloven 2005. Drapet må være forsettlig, det må inngå i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning, og gjerningspersonen må ha utvist forsett også i forhold til dette, jf. over. Det er tilstrekkelig at gjerningspersonen har begått ett drap, såfremt de øvrige vilkårene er oppfylt.

Bokstav bfastsetter at forbrytelsen kan begås ved å utrydde en befolkning helt eller delvis, herunder ved at man med utsetter befolkningen for levekår som har utryddelse som formål, jf. Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 2 bokstav b. For at man kan tale om utryddelse fremfor drap, jf. bokstav a, må det dreie seg om et massedrap – direkte eller indirekte. Ankekammeret i Rwandadomstolen påpeker i Ntakirutimana-saken at utryddelse innebærer drap i stor skala (avsnitt 516), men presiserer at dette ikke innebærer et minstetall.

Det er tilstrekkelig at den enkelte gjerningsperson har utført eller medvirket til ett drap, jf. forbrytelseselementene.

I saken mot Krstic fant rettergangskammeret i Jugoslaviadomstolen at det var skjedd en utryddelse når de fleste muslimske menn i militær alder som flyktet fra Srebrenica i juli 1995, ble drept. I Krstic-dommen stilles det for øvrig et krav om at utryddelse forutsetter ødeleggelse av «a numerically significant part of the population concerned» (avsnitt 502 til 503). Etter Roma-vedtektene er det tilstrekkelig at en del av befolkningen er utryddet. Rwandadomstolens praksis, se foran, er derfor mer i tråd med Roma-vedtektene.

Bokstav c fastsetter at forbrytelsen kan begås ved å gjøre noen til slave. I Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 2 bokstav c er dette definert som det å utøve alle eller deler av de beføyelser som følger med eiendomsrett over en person, inkludert utøvelse av slike beføyelser i forbindelse med menneskehandel, spesielt med kvinner eller barn. I forbrytelseselementene nevnes også som eksempler kjøp, salg, utlån av eller byttehandel med en eller flere personer, eller lignende former for frihetsberøvelse. I saken mot Kunarac m.fl. dømte Jugoslaviadomstolen to av de tiltalte for slaveri. Kunarac, som var leder for en gruppe på omtrent 15 menn i den bosnisk-serbiske hæren, og en annen soldat hadde holdt to unge piker fanget i et forlatt hus i ca. seks måneder. Her var de blitt utsatt for voldtekter og andre overgrep, tvunget til å gjøre husarbeid og lystre ordrer, og ikke hatt noen mulighet for å unnslippe. I dommen redegjøres det nærmere for hva som ligger i slaveribegrepet.

Bokstav d fastsetter at forbrytelsen kan begås ved deportasjon eller tvangsforflytting av en befolkning i strid med folkeretten, jf. Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 1 bokstav d og nr. 2 bokstav d. Deportasjon innebærer tvangsoverføring fra en stat til en annen, mens tvangsforflytting skjer innenfor samme stat. I Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 2 bokstav d presiseres det at det er tale om utvisning eller andre tvangshandlinger fra området hvor de berørte personene lovlig oppholder seg, uten at det foreligger grunner som gjør forflyttingen tillatt etter folkeretten. Tvangshandlinger inkluderer blant annet trusler, jf. forbrytelseselementene.

Når det gjelder henvisningen til folkeretten, bør man blant annet være oppmerksom på EMK protokoll 4 artikkel 3, som inneholder et absolutt vern mot utvisning av egne statsborgere, og artikkel 4 som inneholder et absolutt vern mot kollektiv utvisning av utlendinger. Retten til å bosette seg hvor man vil i landet er imidlertid ikke absolutt, men kan undergis slike begrensninger som er nødvendig i et demokratisk samfunn for å ivareta nærmere angitte samfunnsmessige hensyn, jf. EMK protokoll 4 artikkel 2. Men staten kan ikke gripe inn i retten til respekt for hjemmet uten at dette er nødvendig i et demokratisk samfunn for å ivareta nærmere angitte samfunnsmessige formål, jf. EMK artikkel 8, og heller ikke uten erstatning frata noen deres eiendom, jf. protokoll 1 artikkel 1.

I saken mot Krstic fant Jugoslaviadomstolen at det var skjedd en tvangsforflytting som utgjorde en forbrytelse mot menneskeheten da ca. 25 000 bosniske muslimer 12. til 13. juli 1995 ble tvunget til å forlate Srebrenica og busset til et område under bosnisk muslimsk kontroll.

Bokstav e fastsetter at forbrytelsen kan begås ved å fengsle noen eller på annen alvorlig måte berøve noen friheten i strid med grunnleggende folkerettslige regler, jf. Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 1 bokstav e. Kravet om at frihetsberøvelsen skal være alvorlig, er tatt med for å avgrense mot helt kortvarige fengslinger. Frihetsberøvelsen må innebære en krenkelse av grunnleggende folkerettslige regler. Dersom kravene i EMK artikkel 5 eller SP artikkel 9 er oppfylt, vil det ikke dreie seg om en forbrytelse mot menneskeheten, og heller ikke der det er skjedd mindre krenkelser av disse bestemmelsene, vil det være tale om slike forbrytelser. Men vilkårlige fengslinger av en viss varighet uten reell domstolprøving, som inngår som et ledd i et utbredt eller systematisk angrep på en sivilbefolkning, vil være en forbrytelse mot menneskeheten.

Bokstav ffastsetter at forbrytelsen kan begås ved tortur, dvs. å påføre noen under ens varetekt eller kontroll alvorlig psykisk eller fysisk smerte. På samme måte som i straffeloven 1902 § 117 a anser departementet det for unødvendig å tilføye «lidelse» til «fysisk eller psykisk smerte». Definisjonen av tortur avviker imidlertid fra definisjonen i straffeloven 1902 § 117 a og forslaget til §§ 174 og 175 i straffeloven 2005, idet den ikke krever at den som begår handlingen, er en offentlig tjenestemann. Det er tilstrekkelig at den som utsettes for overgrepene, står under vedkommendes varetekt eller kontroll, jf. også Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 2 bokstav e. Smerte som følger av lovlige sanksjoner, omfattes ikke, og det må være tale om påføring av alvorlig psykisk eller fysisk smerte. Det er ikke noe vilkår at overgrepene begås med et bestemt angitt formål, for eksempel å skaffe informasjon, for å omfattes av torturbegrepet i denne bestemmelsen, sml. straffeloven 1902 § 117 a annet ledd, forslaget til straffeloven 2005 §§ 174 og 175 og forslaget til straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav b.

Bokstav gfastsetter at forbrytelsen kan skje ved ulike former for grove seksuelle overgrep. Først nevnes voldtekt. I forbrytelseselementene er det objektive gjerningsinnholdet presisert slik: Overgriperen har invadert kroppen til en person med atferd som resulterte i penetrering, uansett hvor liten, av en del av offerets eller overgriperens kropp med et seksuelt organ, eller av anal- eller genitalåpningen til offeret med et objekt eller en annen del av kroppen. Videre skal invasjonen ha skjedd med makt, trussel om maktbruk eller tvang, for eksempel tvang som følger av frykt for vold, frihetsberøvelse, psykisk undertrykkelse eller misbruk av maktposisjon mot offeret eller mot en annen, eller ved å utnytte et tvingende miljø. Også invadering av kroppen til en som var ute av stand til å gi et reelt samtykke, omfattes.

For å få beskrivelsen kjønnsnøytral, er den blitt nokså utilgjengelig. For de fleste praktiske formål vil den noe snevrere definisjonen i rettergangskammerets dom i saken mot Furundija være dekkende:

1. seksuell penetrering, uansett hvor liten

   1. av offerets vagina eller anus med gjerningsmannens penis eller et annet objekt brukt av gjerningsmannen, eller

   2. av offerets munn med gjerningsmannens penis;

2. med tvang eller makt eller ved trussel om makt mot offeret eller en tredje person.

Bokstav g i Roma-vedtektene omfatter videre seksuelt slaveri. Forbrytelseselementene presiserer dette slik at gjerningspersonen får en person som han eller hun utøver eierbeføyelser over (har kjøpt, solgt, lånt bort eller lignende), til å ta del i seksuelle handlinger. Dette vil i de fleste tilfeller være omfattet av bokstav c. Det er likevel, i samsvar med Roma-vedtektene nevnt som en egen forbrytelsestype i bokstav g.

I henhold til forbrytelseselementene foreligger tvungen prostitusjon der gjerningspersonen tvinger noen til å utføre seksuelle handlinger som gjerningspersonen eller en annen får eller venter å få betaling for. Den andre kan være offeret selv. Det er heller ikke noe vilkår at det er skjedd en penetrering av offerets kropp, slik som ved voldtekt. Tvungen prostitusjon kan etter omstendighetene være omfattet av definisjonen av slaveri eller voldtekt.

Tvungent svangerskapdefineres i Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 2 bokstav f som ulovlig innesperring av en kvinne som er blitt gravid ved tvang, med den hensikt å påvirke den etniske sammensetningen av befolkningen eller å foreta et annet alvorlig folkerettsbrudd. For at en handling skal omfattes av dette alternativet, kreves det dermed at den er begått med en bestemt hensikt. Siden det fremstår som uklart hva som ligger i formuleringen «for å gjennomføre et annet alvorlig folkerettsbrudd», har departementet valgt ikke å gjengi angivelsen av hvilken hensikt gjerningsmannen må ha i lovteksten. Det presiseres imidlertid at ikke enhver innesperring av en gravid kvinne vil omfattes av bestemmelsen.

Tvangssterilisering kan omfattes av folkemordforbrytelsen dersom steriliseringen skjer med den hensikt å utrydde en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, jf. § 101 første ledd bokstav d. Hvis denne hensikten mangler, men handlingen inngår i et utbredt eller systematisk angrep på en sivilbefolkning, foreligger det en forbrytelse mot menneskeheten. Forutsetningen er at steriliseringen ikke er berettiget medisinsk behandling, eller at vedkommende samtykket, jf. forbrytelseselementene.

Oppregningen i bokstav g er ikke uttømmende. Andre former for seksuell vold av tilsvarende alvor som de som er nevnt, omfattes også.

Bokstav h gjelder forbrytelse mot menneskeheten i form av forfølging, jf. Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 1 bokstav h og nr. 2 bokstav g. Det vises til punkt 5.9.5. Forfølging er en alvorlig form for diskriminering. Det er et krav at et medlem av en identifiserbar gruppe, på grunn av tilhørigheten til gruppen, alvorlig berøves grunnleggende rettigheter. Det understrekes at for at en handling skal anses som forfølgelse i denne sammenheng, må den være av samme alvorsgrad som de øvrige forbrytelsene i straffeloven 2005 kapittel 16.

Bokstav i gjelder tvungen forsvinning, jf. Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 1 bokstav i og nr. 2 bokstav i. Det vises til punkt 5.9.6 foran. Bestemmelsen tar sikte på å omfatte de samme handlinger som definisjonen i forbrytelseselementene, bortsett fra at det gjennomgående gjelder et forsettskrav når det gjelder gjerningspersonens subjektive forhold.

For at det skal være tale om en tvungen forsvinning, er det et grunnvilkår at det er skjedd en frihetsberøvelse. Både den som forestår frihetsberøvelsen, ved å pågripe, fengsle eller bortføre personen, og den som senere nekter å gi opplysninger om frihetsberøvelsen eller hvor vedkommende oppholder seg, kan dømmes. Forutsetningen er at de henholdsvis har holdt den etterfølgende hemmeligholdelsen for sikker eller overveiende sannsynlig (forsett) eller har kjent til den forutgående frihetsberøvelsen av offeret. Det er et vilkår at forsvinningen skjer i forståelse med myndighetene eller en politisk organisasjon.

Kripos har i sin høringsuttalelse foreslått at bestemmelsen omformes for klarere å synliggjøre de straffbare handlingsalternativene i lovteksten. Lovbestemmelsen er i tråd med norsk lovgivningstradisjon gitt en forholdsvis kort og lett tilgjengelig utforming, som er presisert i merknadene her. Dersom de ulike handlingsalternativene som kan straffes som ufrivillig forsvinning, skal gjengis i lovteksten, vil den bli svært lang og utilgjengelig. Departementet går derfor inn for å beholde lovteksten som i høringsnotatet.

Bokstav j gjelder apartheidforbrytelsen, jf. Roma-vedtektene artikkel 7 nr. 1 bokstav j og nr. 2 bokstav h. Det vises til punkt 5.9.7 foran. Det er et vilkår at handlingen begås innen rammen av et institusjonalisert regime basert på en rasemessig gruppes systematiske undertrykking og dominans over en eller flere andre rasemessige grupper, og at overtrederens hensikt med handlingen har vært å opprettholde regimet. Departementet legger til grunn at der forbrytelsen også er omfattet av et av de andre alternativene i § 102, konsumerer ikke apartheidforbrytelsen den andre.

Uttrykket rase skal forstås på samme vide måte her som i FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1965. Det klassiske eksempelet på et regime som nevnt er det som ble etablert i Sør-Afrika i 1948.

Etter forslag fra Kripos er bestemmelsen omformulert noe sammenliknet med forslaget i høringsnotatet. Endringen er utelukkende av språklig karakter, og har ingen betydning for innholdet.

Bokstav k inneholder en restkategori, andre umenneskelige handlinger av liknende art som forårsaker store lidelser eller alvorlig skade på legeme eller helse. Det vises til omtalen i punkt 5.9.8.

Også for forbrytelser mot menneskeheten foreslår departementet bare en strafferamme på fengsel inntil 30 år, se annet ledd. Det vises til de vurderingene som er gjort i merknaden til § 401 om strafferammen for folkemord. Minstestraffer vil i enkelte tilfeller følge av bestemmelsen i § 110.

Til § 103

Det vises til punkt 5.10 foran og til omtalen av Roma-vedtektene artikkel 8 i St.prp. nr. 24 (1999 – 2000) side 29 – 32 og 57 – 61.

Paragrafen oppregner forbrytelser som retter seg mot personer (fortrinnsvis «beskyttede personer», jf. definisjonen i tredje ledd), og som, om de er begått i forbindelse med en væpnet konflikt, bedømmes som krigsforbrytelser.

Uttrykket væpnet konflikt er drøftet under punkt 5.10.6. Det vil foreligge en væpnet konflikt når stater bruker våpen mot hverandre eller når det foreligger langvarig væpnet vold mellom statens myndigheter og organiserte væpnede grupper. Begrepet omfatter med andre ord både internasjonale stridigheter og borgerkriger, jf. punkt 5.10.3, hvor departementet går inn for som et utgangspunkt å gi felles regler for de to typene av konflikt. Når det i bestemmelsene i §§ 103 til 107 henvises til handlinger som er i strid med folkeretten, skal dette dermed forstås slik at handlinger som er forbudt i internasjonale konflikter etter disse straffebestemmelsene, også er forbudt i interne konflikter, med mindre relevante forskjeller mellom de to konflikttypene gjør at reglene ikke er anvendelige.

Etter Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav d og f omfatter uttrykket ikke indre uroligheter eller enkeltstående voldelige handlinger som for eksempel terrorisme. Det samme skal legges til grunn etter bestemmelsene i dette kapitlet, se diskusjonen foran i punkt 5.10.6.

Når det gjelder de internasjonale konfliktene, er det ikke et vilkår at krig er erklært, eller at partene anerkjenner at de er i krig, jf. Genèvekonvensjonene felles artikkel 2.

Genèvekonvensjonene felles artikkel 2 fastsetter at konvensjonene gjelder i alle tilfeller av okkupasjon av hele eller deler av en annen parts territorium, selv om okkupasjonen ikke møtes med væpnet motstand. Når det i lovforslaget §§ 103 flg. vises til væpnet konflikt, omfatter dette også okkupasjon.

For at en handling skal være en krigsforbrytelse, må den skje i forbindelse med en væpnet konflikt. Den kan utføres av militære mot medlemmer av fiendens væpnede styrker eller sivile borgere, eller av sivile mot medlemmer av fiendens væpnede styrker eller borgere. Derimot faller handlinger utført mot personer i egne styrker eller mot egen sivilbefolkning (med mindre de hører til motparten i en borgerkrig) utenfor. Handlinger utført av sivile mot andre sivile kan være omfattet såfremt det er en forbindelse med den væpnede konflikten.

Forsettskravet er at gjerningspersonen er klar over de faktiske omstendigheter som gjør at det er tale om en væpnet konflikt, jf. forbrytelseselementene, men innebærer ikke et krav om at gjerningspersonen innser at konflikten i rettslig henseende er å anse som en væpnet konflikt.

Første ledd bokstav a fastsetter at krigsforbrytelse kan begås i form av drap mot en beskyttet person. Uttrykket beskyttet person er definert i paragrafens tredje ledd. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (i) og bokstav c (i). Det dekker også drap av en stridende som har overgitt seg eller er kampudyktig, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (vi) og 8 nr. 2 bokstav c (i). Det er ikke noe forbud mot å drepe fiendens soldater i krig, men dette gjelder ikke for soldater som ikke lenger er stridende, enten fordi de har lagt ned våpnene og ikke lenger har midler til å forsvare seg, eller fordi de er såret eller bevisstløse, og derfor ute av stand til å forsvare seg. Det sentrale elementet er om vedkommende ikke lenger representerer noen fare for motstanderen.

Første ledd bokstav b fastsetter at krigsforbrytelse kan begås ved å påføre en beskyttet person stor lidelse eller betydelig skade på legeme eller helse, særlig ved tortur eller annen grusom eller umenneskelig behandling. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (ii) og (iii) og 8 nr. 2 bokstav c (i). Etter forbrytelseselementene er det et vilkår for å regne en handling som tortur i denne sammenhengen at formålet er å få opplysninger eller en tilståelse, å straffe, krenke eller true eller for å diskriminere offeret. Dette er i samsvar med definisjonen i FNs torturkonvensjon artikkel 1, jf. også straffeloven 1902 § 117 a, men avviker fra definisjonen i forslaget til bestemmelse om forbrytelser mot menneskeheten, se § 102 første ledd bokstav f med motiver. Departementet finner det problematisk å gi samme begrep ulikt meningsinnhold innenfor det samme kapitlet i straffeloven. Begrepet tortur i denne sammenhengen bør derfor gis samme mening som i bestemmelsen om forbrytelser mot menneskeheten .

Etter første ledd bokstav c straffes det som krigsforbrytelse å gjøre en person til slave. Slaveri som krigsforbrytelse er ikke uttrykkelig regulert i Roma-vedtektene, men vil kunne omfattes forbudet mot grovt å krenke en beskyttet perons verdighet ved ydmykende eller nedverdigende behandling, jf. artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xxi) og nr. 2 bokstav c (ii). I høringsnotatet hadde departementet ikke foreslått en egen bestemmelse om slaveri som krigsforbrytelse. Flere høringsinstanser har imidlertid påpekt at slaveri er ansett som en krigsforbrytelse etter folkerettslig sedvanerett, og departementet har på denne bakgrunn tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om dette.

Jugoslaviadomstolens rettergangskammer har i Krnojelac-saken lagt til grunn at den som i forbindelse med en væpnet konflikt gjør en annen til slave kan straffes for krigsforbrytelse (avsnitt 351 flg). Domstolen la videre til grunn at krigsforbrytelsen slaveri har samme innhold som slaveri som forbrytelse mot menneskeheten, og departementet viser derfor til merknadene til § 102 første ledd bokstav c.

Første ledd bokstav d innebærer at krigsforbrytelse kan begås ved å utsette en beskyttet person for seksuelt overgrep ved voldtekt, seksuelt slaveri, tvungen prostitusjon, påtvunget svangerskap, tvungen sterilisering eller annen lignende handling, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xxii) og nr. 2 bokstav e (vi). Det vises til merknadene til § 102 bokstav g. Overgrepene må være like alvorlige som alvorlige brudd på felles artikkel 3 i Genèvekonvensjonene for å omfattes av bestemmelsen, jf. forbrytelseselementene.

Første ledd bokstav efastsetter at krigsforbrytelse kan begås ved å ta en beskyttet person som gissel, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (viii) og bokstav c (iii). Etter forbrytelseselementene innebærer det å pågripe, fengsle eller på annen måte ta en person som gissel, og true med å drepe, skade eller fortsette å ha personen i fangenskap med formål å tvinge en stat, organisasjon, eller person til å handle eller unnlate å handle på en bestemt måte.

Første ledd bokstav f fastsetter at krigsforbrytelse kan begås ved å utskrive eller verve barn under 18 år til væpnede styrker eller bruke dem aktivt til å delta i fiendtlighetene. Dette er omhandlet i Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xxvi) og bokstav e (vii), hvor aldersgrensen imidlertid er 15 år. Det vises til omtalen i punkt 5.10.8 foran.

Bestemmelsens første alternativ rammer utskriving eller verving av barn under 18 år til væpnede styrker. Etter Roma-vedtektene er det bare utskriving og verving til nasjonale væpnede styrker som rammes. Paragraf 103 første ledd bokstav f vil også ramme utskriving og verving til opprørsgrupper og andre organiserte væpnede grupper, herunder private sikkerhetsstyrker. Utskriving tar sikte på tvungen rekruttering til væpnede styrker, mens verving også omfatter frivillig rekruttering. På samme måte som lagt til grunn etter Roma-vedtektene vil bestemmelsen ikke omfatte rekrutteringskampanjer rettet mot for eksempel elever i den videregående skole i forbindelse med valg av høyere utdanning, og speidergrupper eller institusjoner som drives eller finansieres av forsvaret, men som tilbyr hovedsakelig sivil utdanning eller yrkesopplæring .

Etter bestemmelsens annet alternativ er det en krigsforbrytelse å bruke barn under 18 år aktivt til å delta i fiendtlighetene. Bestemmelsen dekker både direkte deltagelse i kamper, og aktiv deltakelse i aktiviteter knyttet til kamphandlinger, slik som speiding, spionasje, sabotasjehandlinger eller bruk av barn som lokkemiddel, kurerer eller ved kontrollposter. Bruk av barn i støttefunksjoner knyttet direkte til kamphandlinger, slik som frakt av mat eller utstyr til fronten eller andre aktiviteter ved selve fronten, vil også omfattes. Aktiviteter uten noen tilknytning til kamphandlingene vil derimot falle utenfor, som for eksempel matlevering til en luftforsvarsbase eller rengjøring av offisersboliger. Også dette alternativet rammer de tilfeller der barnet frivillig tar del i kamphandlingene eller de nevnte aktivitetene. Bestemmelsen vil videre også kunne komme til anvendelse der slike oppgaver er satt ut til private kontraktører .

Første ledd bokstav gfastsetter at krigsforbrytelse kan begås ved å utsette en beskyttet person for et medisinsk eller vitenskapelig eksperiment som ikke skjer i personens interesse, og som innebærer alvorlig fare for personens liv eller helse. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (ii), bokstav b (x) og bokstav e (xi). I motsetning til bokstav b kreves det ikke at den som utsettes for forbrytelsen, faktisk lider en skade. Det er tilstrekkelig at det er alvorlig fare for at det vil skje. Dersom handlingen kan rettferdiggjøres ut fra hensynet til medisinsk behandling, tannbehandling eller sykehusbehandling eller i annen henseende utføres i hans eller hennes interesse, foreligger det ikke en krigsforbrytelse. Det følger også av forbrytelseselementene at den beskyttede personen må være i den fiendtlige sides makt. Medisinske eller vitenskapelige eksperimenter på egne soldater er derfor ikke en krigsforbrytelse.

I de tilsvarende bestemmelsene i Roma-vedtektene inkluderes også «fysisk lemlestelse». Lemlestelse må imidlertid anses å være umenneskelig behandling som påfører den lemlestede betydelig skade eller stor lidelse, og omfattes derfor av kriminaliseringen i bokstav b. Departementet har derfor ikke funnet det nødvendig med særskilt strafflegging av lemlestelse.

I den tilsvarende tyske bestemmelsen fritas fra straff dersom personen frivillig og utrykkelig gir sitt samtykke. Etter departementets oppfatning bør det ikke tas inn en tilsvarende bestemmelse her. En krigsfange er neppe i en posisjon til å gi informert samtykke om slike eksperimenter. Medisinsk forskning på sivile, for eksempel på okkupert territorium, foretatt på grunnlag av samtykke etter de vanlige regler om medisinsk forskning, vil neppe anses for å ha skjedd i forbindelse med væpnet konflikt, og vil derfor uansett falle utenfor bestemmelsens virkeområde.

Første ledd bokstav h fastsetter at krigsforbrytelse kan begås ved å deportere eller på en annen måte i strid med folkeretten flytte en beskyttet person fra et område hvor personen lovlig oppholder seg, eller ved å ulovlig sperre inne en beskyttet person. Dette dekker de forbrytelser som er inntatt i Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (vii), og bokstav e (viii), men går på flere punkter videre i å kriminalisere slike handlinger.

En forutsetning for at en deportasjon eller forflytting skal være en krigsforbrytelse, er at dette skjer i strid med folkeretten. Fjerde Genèvekonvensjon artikkel 49 angir når det er tillatt for en okkupasjonsmakt å evakuere en befolkning. Artikkel 17 i annen tilleggsprotokoll angir når det er tillatt å forflytte sivilbefolkningen i en borgerkrig. Det vises for øvrig til omtalen av § 102 første ledd bokstav d foran.

Etter Roma-vedtektene er ulovlig innesperring eller internering bare omfattet for så vidt gjelder internasjonale konflikter. I og med at ulovlig innesperring bare er omfattet når den utgjør et alvorlig brudd på Genèvekonvensjonene, er det i realiteten også bare sivile som er beskyttet, siden ulovlig internering etter første, andre og tredje Genèvekonvensjon ikke er regnet opp blant de alvorlige bruddene på disse konvensjonene. Bestemmelsen i § 103 første ledd bokstav h går utover Roma-vedtektene på begge disse punktene.

Etter fjerde Genèvekonvensjon er internering av sivile tillatt dersom det av sikkerhetshensyn er absolutt nødvendig, jf. artikkel 42. Personer som er internert, har rett til å få sin sak prøvd for en domstol eller administrativ instans så snart som mulig, jf. artikkel 43 og 78. Etter samme bestemmelser skal grunnlaget for interneringen prøves med jevne mellomrom, og minst hvert halvår. Brudd på disse bestemmelsene vil medføre at innesperringen er ulovlig.

Bestemmelsen i første ledd bokstav h vil i motsetning til Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (vii) også gjelde ulovlig innsperring av krigsfanger. Det finnes imidlertid få regler om dette, og i praksis er derfor utvidelsen sammenliknet med Roma-vedtektene beskjeden.

Bestemmelsen vil ramme den som ikke løslater en beskyttet person når grunnlaget for frihetsberøvelsen er falt bort, jf. første tilleggsprotokoll artikkel 85 nr. 4 bokstav b, som fastsetter at urimelig utsettelse med hjemsendelsen av krigsfanger eller sivilpersoner anses som et alvorlig brudd.

De nevnte reglene i Genèvekonvensjonene og tilleggsprotokollen gjelder direkte bare internering av beskyttede personer i internasjonale konflikter. Departementet ser ingen grunn til at ikke tilsvarende plikter skal gjelde når sivile eller krigsfanger interneres i interne konflikter. I forhold til § 103 første ledd bokstav h vil derfor internering i strid med de nevnte prinsipper utgjøre en krigsforbrytelse også i interne konflikter. Videre vil internasjonale menneskeretter stille en rekke krav når det gjelder lovlige grunnlag for frihetsberøvelsen og prosessuelle garantier. Henvisningen til «folkeretten» i stedet for «internasjonal humanitærrett» er ment å klargjøre at også innesperring i strid med menneskerettene vil kunne utgjøre brudd på bestemmelsen.

Ulovlig innesperring omfatter ikke bare fengsling, men også ulovlig begrensning av bevegelsesfriheten, slik at man bare får oppholde seg på et bestemt område.

Bestemmelsen gjelder ikke fengsling av beskyttede personer på grunnlag av anklage eller dom for straffbare handlinger. Dette reguleres av første ledd bokstav i.

Første ledd bokstav ifastsetter at krigsforbrytelse kan begås ved å ilegge eller iverksette en straff mot en beskyttet person uten at personen først har fått en rettferdig rettergang i samsvar med de kravene som følger av folkeretten. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (vi), og bokstav c (iv).

Forbrytelseselementene viser spesielt til de rettssikkerhetsgarantiene som er nevnt i tredje og fjerde Genèvekonvensjon (om hhv. krigsfanger og sivilbefolkningen). Første tilleggsprotokoll artikkel 75 nr. 3 og 4 og annen tilleggsprotokoll artikkel 6 inneholder en oppregning av rettssikkerhetsgarantier i straffesaker i henholdsvis internasjonale og interne væpnede konflikter. Opplistingen i første tilleggsprotokoll er mer omfattende enn i annen tilleggsprotokoll, idet retten til å kryssforhøre vitner, forbudet mot dobbel straffbarhet og retten til få kunngjort dommen offentlig, ikke er nedfelt i annen protokoll. Departementet kan ikke se at det er noen grunn til å gjøre forskjell på internasjonale og interne væpnede konflikter når det gjelder disse rettighetene. I forhold til bestemmelsen i første ledd bokstav i vil dermed brudd på garantiene i Genève-konvensjonene og i første tilleggsprotokoll gjelde tilsvarende i interne væpnede konflikter. Også brudd på andre folkerettslige krav til rettergangen, f.eks. etter EMK artikkel 6, vil gjøre at bokstav i kan få anvendelse.

Departementet bemerker for øvrig at det forutsettes å være tale om straff av et visst alvor for at denne bestemmelsen skal komme til anvendelse. I den tilsvarende tyske bestemmelsen brukes uttrykket «eine erhebliche Strafe, insbesondere die Todesstrafe oder eine Freiheitstrafe».

Departementet presiserer at bestemmelsen også omfatter et forbud mot kollektive avstraffelser, jf. første tilleggsprotokoll artikkel 75 nr. 2 bokstav d og andre tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 2 bokstav b.

Første ledd bokstav jfastsetter at krigsforbrytelse kan begås ved å krenke grovt en beskyttet persons verdighet ved ydmykende eller nedverdigende behandling, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xxi) og nr. 2 bokstav c (ii). I forhold til denne forbrytelsen kan den krenkede også være en død person, se fotnote til forbrytelseselementene «War crime of outrages upon personal dignity». Samme sted presiseres det at offerets kulturelle bakgrunn skal tas i betraktning ved vurderingen av hva som er ydmykende eller nedverdigende og hvor krenkende dette er .

Første ledd bokstav kfastsetter at det er en krigsforbrytelse å skade en stridende som har overgitt seg eller er kampudyktig. Dette, (sammen med bokstav a) dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (vi), og er basert på første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 85 nr. 3 bokstav e og landkrigsreglementet artikkel 23 bokstav c.

Henvisningen til stridende som har overgitt seg eller er kampudyktig skal forstås som alle situasjoner der en person er «hors de combat».

De nevnte bestemmelsene omfatter også drap. I og med at drap på personer som er beskyttet, hvilket også omfatter stridende som har overgitt seg og er kampudyktige, jf. § 103 tredje ledd, er dekket av denne paragraf bokstav a, er drap ikke tatt med her. Selv om bestemmelsen bare er gjort gjeldende for internasjonale konflikter i Roma-vedtektene, bør den i den norske loven gjelde også i interne konflikter, noe som er i samsvar med internasjonal sedvanerett.

Annet ledd regner opp handlinger som utgjør krigsforbrytelser dersom de skjer i en internasjonal væpnet konflikt. Som nevnt foran omfatter dette også okkupasjon. Disse bestemmelsene har ingen motstykker i Roma-vedtektenes bestemmelser om interne væpnede konflikter.

Etterannet ledd bokstav aer det en krigsforbrytelse å overføre en del av egen sivilbefolkning til et okkupert område. Dette svarer til første alternativ i Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (viii).

Etter annet leddbokstav b er det en krigsforbrytelse å tvinge en borger i stat som er motpart i konflikten til å delta i stridshandlinger mot egen stat, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xv). Offeret behøver ikke være bosatt på okkupert territorium eller krigsfange, det er tilstrekkelig at han eller hun er statsborger av den andre staten.

Etter annet ledd bokstav c er det likeledes en krigsforbrytelse å tvinge en beskyttet person til å tjenestegjøre i en fiendtlig makts væpnede styrker, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (v). Som det fremgår overlapper bokstav b og c hverandre delvis. Bokstav b er snevrere enn c når det gjelder handlingene som omfattes, idet den bare omfatter tvang til deltakelse i stridshandlingermot eget land, mens bokstav c gjelder tvang til å delta i væpnede styrker. Men den er videre enn c når det gjelder personkrets, idet den også omfatter personer som ikke er beskyttede personer.

I tredje ledder inntatt en legaldefinisjon av begrepet beskyttet person.I korthet er dette en som ikke er – eventuelt ikke lenger er – stridende.Definisjonen tar utgangspunkt i Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav c jf. Genèvekonvensjonene felles artikkel 3, som angir den minimumsbeskyttelse som gjelder både i internasjonale og interne væpnede konflikter. (Se også annen tilleggsprotokoll artikkel 4.) Genèvekonvensjonene og første tilleggsprotokoll inneholder mer detaljerte bestemmelser om hvem som er beskyttet i internasjonale konflikter og okkupasjon. Ved tvil om hvorvidt en person er en beskyttet person, skal det ses hen til den nærmere avgrensningen i disse instrumentene. Både disse og regler som følger av folkerettslig sedvanerett, vil utfylle definisjonen, se tredje ledd avslutningsvis.

For å omfattes av definisjonen fordi man har lagt ned våpnene, forutsettes det at man heller ikke har andre midler til å forsvare seg med.

Første Genèvekonvensjon gjelder beskyttelse av sårede og syke, og annen Genèvekonvensjon gjelder beskyttelse av skipbrudne. Begge konvensjonene artikkel 13 definerer nærmere hvilke personer som er omfattet av konvensjonene. Definisjonene utfylles av første tilleggsprotokoll artikkel 8. Konvensjonene inneholder også bestemmelser om beskyttelse av sanitets- og helsepersonell, jf. første Genèvekonvensjon artikkel 24 – 26, og annen Genèvekonvensjon artikkel 36 og 37.

Krigsfanger beskyttes etter den tredje Genèvekonvensjonen. Definisjonen av krigsfangebegrepet finnes i konvensjonens artikkel 4 og i første tilleggsprotokoll artikkel 43 – 47.

Sivile defineres i den fjerde Genèvekonvensjonen artikkel 4 og 13, og i første tilleggsprotokoll artikkel 50.

Genèvekonvensjonene og tilleggsprotokollene fra 1977 inneholder også regler om beskyttelse av andre personer, som medisinsk og religiøst personell. Også disse persongruppene omfattes av definisjonen når de er beskyttet i henhold til Genèvekonvensjonene med protokoller og annen folkerett.

Subjektivt kreves det ikke at gjerningspersonen innser at personen er beskyttet i rettslig henseende. Det er tilstrekkelig at gjerningspersonen kjenner til de faktiske omstendigheter som gjør at personen er beskyttet, jf. forbrytelseselementene.

Strafferammen er angitt i fjerde ledd. Departementet finner det riktig å gradere straffen, da ikke alle forhold som omfattes av § 103 er like grove. Det foreslås at den alminnelige øvre strafferamme settes til fengsel i 15 år, men at drap, tortur og torturlignende forhold, slaveri, seksuell vold og gisseltaking bør ha en øvre strafferamme på 30 års fengsel, og at det samme bør gjelde ved grov overtredelse av bestemmelsen for øvrig. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det legges vekt på den straffbare handlingens skadepotensiale og skadevirkninger, og på om den er begått som ledd i en plan eller målsetting om eller som et ledd i en omfattende utøvelse av slike forbrytelser. Gjerningspersonens rolle i en eventuell plan spiller også inn. Forbrytelsen anses som grovere om vedkommende har hatt en sentral rolle i utformingen eller iverksettingen av planen enn om han eller hun ikke har hatt slik innflytelse. Normalt vil det virke skjerpende i forhold til vanlig straffenivå at det dreier seg om en krigsforbrytelse. Overfor enkelte lovbrytere, for eksempel meget unge soldater, kan det imidlertid også tenkes at det må tas i betraktning i formildende retning at handlingen er skjedd i krig hvor de normale sperrer for å skade andre er mindre, og hvor lovbryteren kan ha vært utsatt for sterk propaganda.

Eventuelle minstestraffer følger av bestemmelsen i § 110.

Til § 104

Det vises til punkt 5.10 foran og til omtalen av Roma-vedtektene artikkel 8 i St.prp. nr. 24 (1999 – 2000) side 29 – 32 og 57 – 61.

Paragrafen gjelder forbrytelser som retter seg mot eiendom og sivile rettigheter, og som, når de er begått i forbindelse med en væpnet konflikt, bedømmes som krigsforbrytelser. Når det gjelder kravet om tilknytning til væpnet konflikt, vises det til merknadene til § 103.

Første ledd bokstav a fastsetter straff for den som i forbindelse med en væpnet konflikt gjør seg skyldig i plyndring, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xvi) og 8 nr. 2 bokstave (v). Etter forbrytelseselementene må tre vilkår være oppfylt for at det skal foreligge plyndring: Gjerningspersonen har tilegnet seg en bestemt eiendom, gjerningspersonen hadde til forsett å frata eieren eiendommen og å tilegne seg den til privat eller personlig bruk, og tilegnelsen fant sted uten eierens samtykke. I fotnote 47 i forbrytelsesbestemmelsene uttales at uttrykket «privat eller personlig bruk» medfører at tilegnelse av eiendom som er berettiget av militær nødvendighet, ikke kan regnes som plyndring.

I høringsnotatet foreslo departementet å presisere at plyndringen måtte være «av en by eller et sted», for å klargjøre at det foreligger et visst krav til omfang. Ordlyden i forslaget i høringsnotatet er i samsvar med Roma-vedtektene. Under høringen har imidlertid flere høringsinstanser pekt på at det etter sedvaneretten ikke er noe krav om at plyndringen må ha vært av en by eller et sted. Departementet slutter seg til dette, og har derfor fjernet dette fra ordlyden. Kravet til omfang ligger likevel implisitt i begrepet «plyndrer». Plyndring er noe mer enn enkeltstående tilegnelse av en annens eiendom. Den enkelte gjerningsperson kan imidlertid gjøre seg skyldig i plyndring selv om vedkommende ikke egenhendig har borttatt mer enn noen få gjenstander. Men for at vedkommende skal kunne dømmes for plyndring i motsetning til for eksempel tyveri, er det et krav at handlingen er begått som del av en serie tilsvarende handlinger som kan karakteriseres som plyndring.

Etter første ledd bokstav b er det en krigsforbrytelse i stor målestokk å ødelegge, konfiskere eller beslaglegge eiendom, når dette ikke er absolutt nødvendig av hensyn til krigføringen. Bestemmelsen dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (iv), bokstav b (xiii) og bokstav e (xii).

Ødeleggelse omfatter skadeforvoldelse av ulike slag, men også for eksempel ildspåsettelse, nedriving eller sabotasje. Konfiskering og beslaglegging omfatter alle former for frarøving av eiendomsrett eller disposisjonsrett til eiendom, herunder rent tyveri.

Kravet om at ødeleggelsen, konfiskeringen eller beslagleggingen skal ha skjedd i stort omfang, innebærer at enkelthendelser eller begrensede hendelser faller utenfor begrepet krigsforbrytelse. Slike handlinger må eventuelt straffes etter straffelovens regler, typisk som skadeverk, tyveri eller underslag.

Vurderingen av hva som skal til for å anse at ødeleggelsen, konfiskeringen eller beslagleggingen har vært strengt nødvendig av hensyn til krigføringen, må skje konkret. Det understrekes at ikke enhver militær fordel er tilstrekkelig. Tiltaket må være strengt nødvendig.

I høringsnotatet var bestemmelsen begrenset til å gjelde ødelegging mv. av fiendtlig eiendom. Under høringen påpekte imidlertid flere av høringsinstansene at Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav a (iv) også gjelder annen sivil eiendom. Departementet har derfor tatt ut dette vilkåret.

Enkelte høringsinstanser har anført at bestemmelsen hører hjemme i § 103 om krigsforbrytelse mot person. Departementet er enig i at bestemmelsen har elementer som gjør at den naturlig kunne vært plassert i § 103. Systematikken som er valgt samsvarer imidlertid med den som er lagt til grunn både i den tyske loven og utkastet til svenske straffebestemmelser, og av flere teoretikere. Departementet velger derfor å la bestemmelsen forbli i § 104 om krigsforbrytelse mot eiendom og sivile rettigheter.

Første ledd bokstav c fastsetter at krigsforbrytelse kan begås ved å erklære motpartens borgeres sivile rettigheter, eller deres mulighet for å få sine sivile rettigheter prøvd for domstolene, opphevet eller midlertidig satt ut av kraft. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xiv), som er basert på landkrigsreglementet artikkel 23 h. Etter sistnevnte bestemmelse er det forbudt «å erklære motpartens undersåtters rettigheter og saksanlegg opphevet, midlertidig satt ut av kraft eller utelukket fra å gjøres gjeldende ved domstolene».

Oversettelsen i St.prp. nr. 24 (1999 – 2000) av Roma-vedtektene på dette punkt lyder:

«å erklære motpartens borgeres rettigheter og rettshandlinger opphevet, midlertidig satt ut av kraft eller utelukket fra å gjøres gjeldende ved domstolene.» Den engelske og franske teksten bruker uttrykket «actions» der oversettelsen bruker rettshandlinger. I oversettelsen av landkrigsreglementet er «saksanlegg» brukt. Dette, eller «prosesshandlinger» ville etter departementets syn være mer informativt enn «rettshandlinger». Departementet har imidlertid valgt å skrive om bestemmelsen, delvis etter mønster av forslaget i SOU 2002: 98. Noen realitetsforskjell fra Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xiv) er ikke tilsiktet. Bestemmelsen skal sikre at en okkupasjonsmakt eller en opprørsstyrke ikke kan nekte befolkningen i området adgang til domstolene, og plikter å opprettholde et fungerende rettssystem på territoriet under deres kontroll.

Bestemmelsen i Roma-vedtektene gjelder bare i internasjonale konflikter, og i høringsnotatet foreslo departementet en tilsvarende avgrensning for den norske bestemmelsen. Flere av høringsinstansene har imidlertid anført at forbrytelsen også kan begås i interne konflikter, og at den ikke vil være mindre straffverdig i disse tilfellene. Departementet slutter seg til dette, og foreslår derfor at bestemmelsen skal gjelde både i internasjonale og interne konflikter. Departementet vil i den forbindelse påpeke at man her beveger seg et stykke utenfor hva som anses som krigsforbrytelser etter folkerettslig sedvane. Dette er imidlertid et område der folkeretten er i utvikling, og utvidelsen er i tråd med departementets generelle utgangspunkt om at skillet mellom internasjonale og interne konflikter skal fjernes unntatt i de tilfellene der forbrytelsen etter sin art bare har relevans for internasjonale konflikter.

Når bestemmelsen utvides til også å gjelde interne konflikter, kan det hevdes at ordet «borgere» er misvisende. Departementet presiserer derfor at begrepet ikke skal tolkes som en referanse til nasjonalitet, men at det i interne konflikter også kan dreie seg om for eksempel en bestemt etnisk eller religiøs gruppe.

Det er ikke klart om begrepet «rettigheter» i Roma-vedtektene er begrenset til sivile rettigheter i den betydningen det for eksempel har i EMK artikkel 6, eller om det også omfatter rettigheter generelt, for eksempel også rettigheter som følger av Grunnloven (se Michael Cottier i Otto Triffterer (ed.): Commentary on the Rome Statute of the International Criminal Court, Baden-Baden, Nomos Verlagsgesellschaft, 1999, side 234). Siden formålet med bestemmelsen er å sikre at et fungerende rettssystem opprettholdes på et okkupert territorium, legger departementet til grunn at det er tale om rettigheter som kan håndheves gjennom sivile søksmål. Inngrep i for eksempel straffeprosessuelle rettigheter dekkes av § 103 første ledd bokstav i. Skulle Den internasjonale straffedomstolen velge en videre fortolkning, bør det vurderes å endre loven tilsvarende.

Strafferammen fremgår av annet ledd.Departementet har vært i tvil om hva som bør være strafferammen i denne straffebestemmelsen. Det er ikke her tale om integritetskrenkelser av den typen som omfattes av § 103. På den annen side kan for eksempel omfattende ødeleggelser av hus og hjem ramme ofrene og samfunnet meget hardt. I den tilsvarende tyske bestemmelsen er maksimumsstraffen satt til 10 års fengsel. I høringsnotatet foreslo departementet at det settes en maksimumsstraff for overtredelse av dette straffebudet på fengsel inntil 10 år. Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at dette i noen tilfeller vil være for lavt. Kripos viser til at straffeloven 1902 § 148 har en strafferamme på 21 år, og at grovt skadeverk i straffeloven 1902 § 292 har en strafferamme på 6 år. Kripos anfører at krigsforbrytelser mot eiendom kan medføre store konsekvenser for en hel befolkning over lang tid, for eksempel dersom en hel by av en viss størrelse blir ødelagt eller rasert.

Departementet fastholder at 10 år bør være strafferammen for alminnelig overtredelse av bestemmelsen i § 104, men foreslår å innføre et skille mellom alminnelig og grov overtredelse på samme måte som for de andre kategoriene av krigsforbrytelser. Strafferammen for grov krigsforbrytelse mot eiendom og sivile rettigheter foreslås satt til 30 år. Eventuelle minstestraffer følger av bestemmelsen i § 110.

Til § 105

Det vises til punkt 5.10 foran og til omtalen av Roma-vedtektene artikkel 8 i St.prp. nr. 24 (1999 – 2000) side 29 – 32 og 57 – 61. I paragrafen oppregnes forbrytelser som retter seg mot humanitære innsatser eller kjennemerker, og som bedømmes som krigsforbrytelser, når de er begått i forbindelse med en væpnet konflikt. Når det gjelder kravet om tilknytning til væpnet konflikt, vises det til merknadene til § 103. Mer generelle bestemmelser om misbruk av internasjonalt kjennetegn finnes i forslaget til § 166.

Første ledd bokstav a gjelder angrep mot personell, anlegg, materiell, enheter eller kjøretøy som er involvert i humanitært hjelpearbeid eller i fredsbevarende operasjoner i samsvar med FN-pakten. Bestemmelsen dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (iii) og 8 nr. 2 bokstav e (iii).

Som humanitært hjelpearbeid regnes etter Genèvekonvensjonenes første tilleggsprotokoll artikkel 69 og 70 blant annet forsyninger av mat, legemidler, klær, sengetøy, husly og andre nødvendighetsartikler som er påkrevd for at sivilbefolkningen kan overleve. Beskyttelsen etter første ledd bokstav a omfatter ikke hjelpearbeid som utføres av Røde Kors og andre organisasjoner beskyttet etter første ledd bokstav b.

For forståelsen av hva som anses som en fredsbevarende operasjon, kan veiledning finnes i artikkel 1 og 2 i FN-konvensjonen 1994 om sikkerheten til FN-personell og tilknyttet personell. Ifølge artikkel 1 bokstav c må en slik operasjon for å falle inn under konvensjonen, være besluttet av FN i samsvar med FN-pakten, og utføres under FNs kontroll. Videre følger det av artikkel 2 nr. 2 at operasjoner under FN-pakten kapittel VII ikke omfattes når FN-personell deltar i strid mot organiserte væpnede styrker. I fredsbevarende operasjoner har de militære styrkene bare rett til å anvende våpen i selvforsvar.

Med angrep menes det samme som i artikkel 49 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene, det vil si enhver voldshandling mot motstanderen, enten handlingen er offensiv eller defensiv. Beskyttelsen mot slike angrep består etter lovforslaget så lenge personellet eller eiendelene har krav på den beskyttelse som gis sivile personer eller eiendom etter folkeretten, dvs. folkerettens alminnelige regler om væpnede konflikter, eller etter en overenskomst som er bindende for Norge, dvs. som Norge har ratifisert eller tiltrådt. Personer som deltar i humanitært hjelpearbeid eller fredsbevarende operasjoner, og eiendom som brukes i de samme, er beskyttet så lenge de ikke deltar eller anvendes direkte i fiendtligheter eller gir et effektivt bidrag til militære aksjoner på noen side i konflikten, jf. første tilleggsprotokoll artikkel 13, 51, og 52 samt Genèvekonvensjon I artikkel 21, Genèvekonvensjon II artikkel 34 og Genèvekonvensjon IV artikkel 19.

Første ledd bokstav b fastsetter at det er en krigsforbrytelse å rette angrep mot personell, bygninger, materiell, sanitetsenheter eller transporter som har rett til å benytte særskilt beskyttede kjennemerker eller en annen identifikasjonsmetode som viser at de er beskyttet. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xxiv) og 8 nr. 2 bokstav e (ii), men innebærer en utvidelse ved at Roma-vedtektene bare dekker angrep på personell mv. som faktisk bærer de nevnte kjennetegnene. De særskilt beskyttede kjennemerkene etter Genèvekonvensjonene og tilleggsprotokollene er det røde korset, rød halvmåne og rød løve og sol på hvit bunn. Norge har også ratifisert tilleggsprotokoll III til Genèvekonvensjonene 2005, som trådte i kraft 15. januar 2007. Protokollen introduserer et fjerde kjennemerke, den røde krystall.

Eksempler på andre identifikasjonsmetoder som viser at enhetene er beskyttet er blålys for ambulanser, andre lyssignal, radiosignal og elektronisk identifikasjon, jf. første tilleggsprotokoll vedlegg 1 artikkel 6 til 8.

I motsetning til etter Roma-vedtektene er det ikke et vilkår at enhetene faktisk bærer et kjennemerke, men at de har en rett til å benytte det. Det sentrale i bestemmelsen er således at det rettes et angrep mot beskyttede personer eller objekter og at angriperen var klar over at enhetene hadde krav på slik særskilt beskyttelse.

Bestemmelsen har sin bakgrunn i et stort antall bestemmelser i de ulike Genèvekonvensjonene og første tilleggsprotokoll til dem. Beskyttelsen forutsetter at kjennemerket anvendes i samsvar med folkeretten, og bestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom den person eller eiendom som bærer kjennetegnet ikke har rett til å bære dette eller begår handlinger som er skadelige for fienden (se for eksempel første tilleggsprotokoll artikkel 13). Med «angrep» menes det samme som i bokstav a.

Etter første ledd bokstav c er det en krigsforbrytelse å misbruke parlamentærflagg (hvitt flagg), fiendens eller FNs flagg, militære kjennetegn eller uniformer eller de særskilt beskyttede kjennemerker som er nevnt i bokstav b, med den følge at noen dør eller påføres betydelig skade. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (vii). Regler om våpenhvileflagg ble vedtatt i Haag-konvensjonene 1907, men bestemmelsen i bokstav c har sitt utspring i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 38 og 39.

Misbruk av de kjennetegn og gjenstander som er beskyttet etter bestemmelsen, kan skje på ulike måter. Slikt misbruk kan for eksempel være å gi inntrykk av at man ønsker å forhandle gjennom bruk av parlamentærflagg (se første tilleggsprotokoll artikkel 37), å angripe fienden iført dennes uniform(artikkel 39) eller å åpne ild mot fienden fra et kjøretøy eller en bygning som bærer det røde korset eller et annet beskyttet kjennemerke(artikkel 38).

For at misbruket av slike flagg eller lignende skal være straffbart som krigsforbrytelse, er det et vilkår at misbruket fører til at noen dør eller påføres betydelig skade. Når det gjelder hva som anses som «betydelig skade», vises til bestemmelsen i straffeloven 2005 § 11.

Etter forbrytelseselementene er det et vilkår at gjerningspersonen visste at atferden kunne resultere i død eller alvorlig personskade, det vil si et krav om bevisst uaktsomhet.

Også når det gjelder dette straffebudet, kan skadevirkningene variere meget. Departementet vil derfor foreslå at strafferammen, jf. annet ledd, settes til fengsel inntil 10 år, men inntil 30 år hvis forbrytelsen er grov. Dersom gjerningspersonen holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at handlingen ville føre til at noen mistet livet, og det faktisk skjedde, vil straffbarhetsvilkåret i § 103 første ledd bokstav a være oppfylt hvis offeret er en beskyttet person. Da vil maksimumsstraffen under enhver omstendighet gjelde. Også der offeret ikke er en beskyttet person (for eksempel en stridende i tilfeller som nevnt i bokstav c), bør tilfellet anses som grovt der det er tale om et forsettlig drap. Ellers gjelder de momentene som er omtalt i § 103 siste ledd ved bedømmelsen av når forbrytelsen skal anses som grov. Eventuelle minstestraffer følger av bestemmelsen i § 110.

Til § 106

Det vises til punkt 5.10 og til omtalen av Roma-vedtektene artikkel 8 i St.prp. nr. 24 (1999 – 2000) side 29 – 33 og 57 – 61.

Bestemmelsen angir forbudte stridsmetoder som det vil være en krigsforbrytelse å anvende i en væpnet konflikt. Bestemmelsen skiller ikke mellom internasjonale og ikke- internasjonale væpnede konflikter. Når det gjelder kravet om tilknytning til væpnet konflikt, vises det til merknadene til § 103.

Regler om hvordan krig skal føres og forbudte stridsmetoder finnes først og fremst i Haag-konvensjonene 1907, men også i en rekke andre konvensjoner.

Etter første ledd bokstav a er det en krigsforbrytelse å rette et angrep mot sivilbefolkningen som sådan eller mot sivile enkeltpersoner. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (i) og 8 nr. 2 bokstav e (i), og svarer til artikkel 85 nr. 3 bokstav a jf. artikkel 51 nr. 2 i første, og artikkel 13 nr. 2 i annen tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene. Når det gjelder hva som anses som sivilbefolkning og hvem som anses som sivile, vises det til merknadene til § 103. Beskyttelsen av sivile enkeltpersoner består så lenge de ikke deltar direkte i kamphandlinger. Med angrep menes enhver voldshandling, enten den er offensiv eller defensiv, jf. første tilleggsprotokoll artikkel 49. Det er ikke et vilkår for straffbarhet etter første ledd bokstav a at noen er drept eller skadet som følge av angrepet. Et slikt krav fremgår av første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 85 nr. 3 bokstav a, men ble bevisst utelatt fra Roma-vedtektene.

Første ledd bokstav b fastslår at det er en krigsforbrytelse å benytte utsulting av sivile som stridsmetode, ved å frata, unndra eller nekte dem tilgang til mat eller andre gjenstander som er uunnværlige for at de skal overleve, eller ved å forhindre hjelpeforsyninger å komme fram. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xxv). Utsulting av sivilbefolkningen som stridsmetode er også forbudt etter artikkel 54 nr. 1 i første og artikkel 14 i annen tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene. Se også fjerde Genèvekonvensjon artikkel 55 og første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 69 om plikten til å sørge for at sivilbefolkningen har det nødvendigste.

Eksempler på gjenstander som er uunnværlige for at sivilbefolkningen skal kunne overleve, er ifølge artikkel 54 nr. 2 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene matvarer, jordbruksområder for produksjon av matvarer, avlinger, buskap, drikkevannsinstallasjoner og -forsyninger og overrislingsanlegg. Listen er ikke uttømmende.

Bestemmelser om beskyttelse av hjelpeaksjoner er å finne i fjerde Genèvekonvensjon artikkel 23, 59 – 62, 108 – 109 og 142 og i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 70 – 71. For at de skal nyte beskyttelse etter bestemmelsen, må hjelpeaksjonene være «av humanitær og upartisk karakter og utført uten ugunstig forskjellsbehandling av noen art», jf. første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 70 nr. 1.

Etter første ledd bokstav cer det en krigsforbrytelse å iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake tap av sivile liv, skade på sivile personer eller gjenstander eller skade på miljøet, dersom skadene er for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (iv), som blant annet bygger på artikkel 85 nr. 3 bokstav b i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene.

Et grunnleggende prinsipp i væpnede konflikter er at de stridende parter skal skille mellom sivilbefolkning og stridende, og mellom sivile gjenstander og militære mål, og bare skal rette angrep mot militære mål, jf. artikkel 48 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene. Når det gjelder gjenstander, er militære mål begrenset til de gjenstander som ut fra sin art, plassering, formål eller bruk gir et effektivt bidrag til militære aksjoner, og som det vil innebære en avgjort militær fordel å foreta en total eller delvis ødeleggelse, erobring eller nøytralisering av, jf. artikkel 52 nr. 2 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene. Angrep på militære mål er med andre ord i utgangspunktet tillatt. Et slikt angrep kan imidlertid ikke skje vilkårlig og uavhengig av i hvilken grad sivile mål også vil rammes.

Når det gjelder hva som omfattes av naturmiljøet, uttalte FNs folkerettskommisjon (ILC) i sin rapport til Generalforsamlingen i 1991 at naturmiljøet omfatter havene, atmosfæren, klimaet, skogene og andre vekster, fauna, flora og andre biologiske elementer. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (iv) viser til «omfattende, langvarig og alvorlig» skade på miljøet. Bestemmelsen er således en kombinasjon av det absolutte forbudet i første tilleggsprotokoll artikkel 35 nr. 3 jf. artikkel 55 mot å bruke krigføringsmetoder eller -virkemidler som er tilsiktet eller må forventes å forårsake omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet og det relative forbudet etter sedvaneretten som setter skaden opp mot den militære fordel.

Roma-vedtektene har blitt kritisert som et tilbakeskritt på dette punktet. Departementet har vurdert om man i de norske straffebestemmelsene bør innføre en bestemmelse som svarer til første tilleggsprotokoll artikkel 35 nr. 3 og 55. Imidlertid synes det tvilsomt om brudd på dette forbudet kan sies å utgjøre en krigsforbrytelse. Departementet har ikke funnet at noe absolutt forbud av denne typen er tatt inn verken i vedtektene til de internasjonale eller internasjonaliserte domstolene, eller i noen av de nasjonale lovgivningene departementet er kjent med. Departementet har i stedet valgt å fjerne henvisningen til «omfattende, langvarig og alvorlig» skade i bestemmelsen, slik at enhver skade på naturmiljøet i prinsippet må veies opp mot den militære fordel. I de tilfellene det forårsakes omfattende, langvarig og alvorlig skade, og særlig hvis skaden truer befolkningens helse eller muligheter til å overleve, slik det er et krav etter første tilleggsprotokoll artikkel 55, antar departementet at det er lite aktuelt at handlingen likevel kan være lovlig etter en forholdsmessighetsvurdering.

Kunnskapskravet er oppfylt når gjerningspersonen har utvist forsett som definert i straffeloven 2005 § 22 bokstav b.

Det er et vilkår for straffbarhet at tapene av liv eller skadene på personer, gjenstander eller miljøet, er for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel. Det er således bare der det er skjedd uforholdsmessige skader på sivile liv og verdier at angrepet er straffbart.

I fotnote 36 i forbrytelseselementene gis det uttrykk for at bestemmelsens henvisning til militær nødvendighet ikke må oppfattes som å rettferdiggjøre krenkelse av folkerettens regler i væpnede konflikter. Fotnoten lyder i norsk oversettelse:

«Uttrykket «konkret og umiddelbar samlet militær fordel» viser til en militær fordel som gjerningspersonen kan forutse på det aktuelle tidspunkt. En slik fordel kan, men behøver ikke være tidsmessig eller geografisk forbundet med målet for angrepet. Det forhold at denne forbrytelsen åpner for muligheten av at tilfeldig skade samt indirekte og avledet skade («collateral damage») kan være lovlig, rettferdiggjør ikke på noen måte eventuelle brudd på de regler som kommer til anvendelse i væpnede konflikter. Den vedrører ikke begrunnelse for å gå til krig eller andre regler om rett til maktanvendelse. Den gjenspeiler proporsjonalitetskravet, som får anvendelse når det skal fastsettes om en militær aktivitet igangsatt i sammenheng med en væpnet konflikt er lovlig» (jf. fotnote 36 til artikkel 8 nr. 2 bokstav b (iv)).

Under høringen foreslo NorgesRøde Kors at det skulle tas inn en egen bestemmelse om angrep mot anlegg eller installasjoner som inneholder farlige krefter, med kunnskap om at angrepet vil forårsake for omfattende tap av menneskeliv, skade på sivile eller skade på sivile gjenstander. Denne forbrytelsen er omtalt som et alvorlig brudd i første tilleggsprotokoll artikkel 85 nr. 3 bokstav c. Denne bestemmelsen viser imidlertid til artikkel 57 nr. 2 bokstav a (iii), som fastsetter et skaden skal veies opp mot den konkrete og umiddelbare militære fordel. Forbrytelsen er dermed dekket av departementets forslag.

Første ledd bokstav d fastslår prinsippet om at det er forbudt å bruke levende skjold, og gjør det til en krigsforbrytelse å anvende en beskyttet persons tilstedeværelse for å oppnå at visse steder, områder eller væpnede styrker ikke kan gjøres til gjenstand for militære operasjoner. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xxiii). Forbudet mot å bruke levende skjold følger blant annet av fjerde Genèvekonvensjon artikkel 28 og artikkel 51 nr. 7 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene.

Når det gjelder hvem som anses som beskyttede personer, vises det til § 103 tredje ledd og merknadene til denne bestemmelsen.

Det er ikke et vilkår for straffbarhet at den beskyttede personen blir drept eller skadet som følge av utnyttelsen som levende skjold.

Straffbarhet etter denne bestemmelsen kan ramme både den som flytter beskyttede personer til et sted for å unngå at det blir angrepet, og den som utnytter steder der beskyttede personer befinner seg for å gjemme eller beskytte militære mål. Som eksempel kan nevnes den som utplasserer soldater eller militære kjøretøy blant sivilbefolkningen i et område, eller som transporterer soldater i flyktningkonvoier. Det faktum at en part utnytter sivilbefolkningen eller andre beskyttede personer som menneskelige skjold, gir ikke motparten noen rett til å angripe på en ellers folkerettsstridig måte.

Etter første ledd bokstav e er det en krigsforbrytelse å rette et angrep mot byer, steder, bosettinger eller bygninger som ikke forsvares og som ikke utgjør militære mål eller mot demilitariserte soner. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (v), og følger også av Landkrigsreglementet artikkel 25 og første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 59.

Når det gjelder hva som anses som et angrep, vises det til merknadene til § 105 første ledd bokstav a.

At en by, sted, bosetting eller bygning ikke forsvares, innebærer at den står åpen for okkupasjon uten motstand og fritt kan besettes, jf. forbrytelseselementene. Når det videre gjelder hva som ligger i vilkåret at stedet ikke forsvares, kan artikkel 59 nr. 2 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene gi en viss veiledning. Etter denne bestemmelsen kan en part i konflikten erklære som ikke-forsvart område ethvert bebodd strøk nær eller i en sone som ligger åpen for motpartens okkupasjon, og der væpnede styrker er i kontakt, forutsatt at visse vilkår er oppfylt. For det første kreves det at alle stridende, samt mobile våpen og mobilt militærutstyr er blitt evakuert, og at faste militære anlegg eller forlegninger ikke brukes i fiendtlig øyemed. Videre er det en forutsetning at ingen fiendtlig handlig begås av myndighetene eller befolkningen, og at det ikke forekommer noen virksomhet til støtte for militære operasjoner. Kravet til at området må ligge åpent for okkupasjon og være et sted der væpnede styrker er i kontakt, innebærer at bestemmelsen ikke gjelder for steder som befinner seg bak fiendelinjene. Slike steder kan imidlertid være beskyttet av andre bestemmelser, blant annet paragrafens første ledd bokstav f eller § 105 første ledd.

Det er et vilkår for straffbarhet etter bokstav e at området som angripes, ikke utgjør et militært mål, jf. definisjonen i artikkel 52 nr. 2 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene.

Bestemmelsen rammer også angrep mot demilitariserte soner. Å rette angrep mot demilitariserte soner er ikke en krigsforbrytelse under Roma-vedtektene, men er regnet som et grovt brudd etter første tilleggsprotokoll artikkel 85 nr. 3 bokstav d. Dette alternativet var ikke del av departementets utkast i høringsnotatet, men er tatt med etter forslag fra Norges Røde Kors.

Med demilitarisert sone forstås som regel et område som partene i konflikten er blitt enige om at ikke kan okkuperes eller brukes til militære formål av noen av partene. Slike soner kan etableres både i fredstid og under en væpnet konflikt. Beskyttelsen av området opphører dersom en av partene gjør seg skyldig i et alvorlig brudd på avtalen om opprettelsen av sonen.

Første ledd bokstav f gjør det til en krigsforbrytelse å rette et angrep mot bygninger som er viet til religion, utdanning, kunst, vitenskap eller velgjørende formål, historiske minnesmerker, kulturminner, sykehus og samlingssteder for syke og sårede eller mot annen sivil eiendom som ikke utgjør militære mål. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (ii) og (ix) og bokstav e (iv). Bestemmelsene bygger på Landkrigsreglementet artikkel 27 og 56, Genèvekonvensjonene og artikkel 12 og 85 nr. 4 bokstav d i konvensjonenes første tilleggsprotokoll. I motsetning til de bygninger mv. som er beskyttet av bokstav e, er det ikke her et vilkår at bygningene mv. ikke forsvares.

Roma-vedtektene nevner ikke kulturminner, men disse er beskyttet etter konvensjonen 14. mai 1954 om beskyttelse av kulturverdier. Norge ratifiserte konvensjonen i 1961. Etter konvensjonen artikkel 1 er kulturminner fast eller rørlig eiendom av stor betydning for ethvert folks kulturarv, museer og lignende og sentra hvor det oppbevares et anselig antall slike kulturgjenstander. Konvensjonen fastsetter i artikkel 28 plikt til å treffe alle nødvendige tiltak for å strafforfølge overtredelser av konvensjonen. Til konvensjonen knytter det seg en annen tilleggsprotokoll 1999, som Norge ennå ikke har ratifisert, der artikkel 15 konkretiserer denne plikten for så vidt gjelder kulturgjenstander under utvidet beskyttelse, jf. protokollen artikkel 10 og 11. Protokollen forutsetter at hver konvensjonsstat utarbeider en liste over kulturminner underlagt slik utvidet beskyttelse.

Etter landkrigsreglementet artikkel 27 plikter de beleirede å merke slike bygninger og samlingssteder som er omfattet av beskyttelsen. Etter Roma-vedtektene og loven her er ikke straffbarheten avhengig av at gjenstanden er merket eller listeført. Merking eller listeføring kan imidlertid ha betydning ved vurderingen av om gjerningspersonen har utvist forsett.

Videre innebærer bestemmelsen i samsvar med Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (ii) at også angrep mot annen sivil eiendom som ikke utgjør militære mål, er straffbart som krigsforbrytelse, se også artikkel 52 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene.

For alle typene av beskyttet eiendom er det et vilkår for straffbarhet at eiendommen ikke utgjør et militært mål. Når det gjelder hva som anses som militære mål, vises til merknaden til første ledd bokstav e. Hva som anses som angrep, går frem av merknadene til § 105 første ledd bokstav a. Det er ikke et vilkår at den sivile eiendommen har blitt påført skader som følge av angrepet. Angrepet er straffbart i seg selv.

Første ledd bokstav gfastslår at det er en krigsforbrytelse å forlede noen til å tro at de har rett til beskyttelse eller plikt til å gi beskyttelse etter folkeretten og i den hensikt å svikte denne tilliten, drepe eller såre noen som tilhører motparten. Dette dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xi) og 8 nr. 2 bokstav e (ix), og bygger på landkrigsreglementet artikkel 23 og første tilleggsprotokoll artikkel 37.

Roma-vedtektene og landkrigsreglementet artikkel 23 bruker uttrykket forræderi («treacherously/trahison»), mens første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 37 bruker uttrykket svik («perfidy»). Det kan ikke sees at dette innebærer noen realitetsforskjell, og departementet foretrekker uttrykket svik. I høringsnotatet var bestemmelsen i tråd med Roma-vedtektene utformet som et forbud mot å drepe eller såre noen ved svik. Etter forslag fra høringsinstansene er gjerningsbeskrivelsen omformet for bedre å gi uttrykk for den straffbare handling. Endringen er kun av redaksjonell art.

Første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 37 nr. 1 og forbrytelseselementene definerer den straffbare svikaktige opptreden som handlinger som søker å vinne en motstanders tillit ved å lede motstanderen til å tro at han eller hun har rett til beskyttelse eller plikt til å gi beskyttelse i henhold til internasjonal humanitærrett, med den hensikt å svikte denne tilliten eller troen.

Med utgangspunkt i artikkel 37 nr. 2 i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene kan det gis en del eksempler på handlinger som vil utgjøre straffbar svikaktig opptreden, forutsatt at de fører til at noen som tilhører motstanderens væpnede styrker blir drept eller skadet.

For det første kan det være svikaktig opptreden å late som om man har status som sivil eller ikke-krigførende. Skillet mellom sivile og stridende er grunnleggende i internasjonal humanitærrett, og angrep på sivile er forbudt, jf. § 106 første ledd bokstav a. Følgelig vil det kunne være svikaktig opptreden å late som om man er beskyttet i egenskap av sivil, for deretter å utnytte dette til å drepe eller skade motstanderen. I enkelte typer konflikter vil det imidlertid være vanskelig for en stridende å skille seg klart fra sivilbefolkningen, for eksempel vil dette ofte være tilfellet for medlemmer av geriljastyrker. Det følger av første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 44 nr. 3 at dersom slike stridende bærer sine våpen åpent under militære trefninger og i den tid de er synlige for motparten i forbindelse med en militær gruppering forut for angrep de skal delta i, kan de ikke straffes for svikaktig opptreden.

Videre vil det kunne være svikaktig opptreden å late som om man er stridsudyktig på grunn av skader eller sykdom. En person som er bevisstløs eller som på annen måte er stridsudyktig på grunn av skader eller sykdom og derfor ute av stand til å forsvare seg, regnes som en person hors de combat, og kan ikke gjøres til gjenstand for et angrep, jf. § 103 første ledd bokstav k. Som motstykke til at personer hors de combat nyter beskyttelse etter humanitærretten, vil det å late som om man er ute av stand til å forsvare seg for deretter å utnytte en motstanders tillit til dette til å drepe eller skade vedkommende, være svikaktig opptreden og straffbart som krigsforbrytelse. Det vil også være svikaktig opptreden å late som om man er i en nødsituasjon, særlig ved å sende internasjonalt godkjente og beskyttede nødsignaler (slik som SOS og MAYDAY), som gir dem som oppfanger signalene en plikt til å komme til unnsetning, dersom hensikten er å utnytte fiendens tillit til å angripe dem.

Å late som om man har krav på beskyttelse ved bruk av våpenhvileflagg, eller ved hjelp av tegn, emblemer eller uniformer tilhørende FN, nøytrale stater eller andre stater som ikke er part i konflikten, eller de beskyttede kjennetegn etter Genèvekonvensjonene, vil også kunne være svikaktig opptreden. Misbruk av slike kjennetegn er også straffbart etter § 105 første ledd bokstav c dersom det leder til dødsfall eller betydelig skade. Også bruk av beskyttede kjennemerker for kulturell eiendom for å late som om man har beskyttet status, vil kunne utgjøre straffbart svik. Det samme gjelder den som later som om han har krav på beskyttelse ved bruk av andre internasjonalt aksepterte beskyttede kjennetegn, tegn eller signaler.

Videre vil det kunne være svikaktig opptreden å late som om man har til hensikt å overgi seg eller forhandle om våpenhvile. Den som erklærer eller på annen måte klart gir inntrykk av å be om våpenstillstand, og som gjør dette i den hensikt å forråde fienden, vil kunne gjøre seg skyldig i straffbart svik. Personer som tilkjennegir at de ønsker å overgi seg, skal etter humanitærretten gis beskyttelse som personer hors de combat, og kan ikke angripes, jf. § 103 første ledd bokstav k. Motstykket til denne beskyttelsen er at misbruk av en slik status med den hensikt å drepe eller skade en person som tilhører motstanderens væpnede styrker, er straffbart som krigsforbrytelse. Dersom en krigsfange etter at han har overgitt seg og blitt fratatt sine våpen angriper sine vakter, er han å anse som reell krigsfange, og kan ikke straffes for svik.

Svikaktig opptreden vil bare være straffbart som en krigsforbrytelse etter bokstav g dersom tiltalte forsettlig utnyttet den tillit han har oppnådd hos motstanderen til å drepe eller skade ham. Den som later som om han er død, skadet eller sivil for å redde sitt eget liv, unngå å bli tatt som krigsfange eller rømme fra fangenskap, kan ikke straffes etter bestemmelsen. Videre er det et vilkår for straffbarhet etter denne bestemmelsen at den som blir drept eller såret tilhører motpartens væpnede styrker.

Straffbar svikaktig opptreden må skilles fra lovlig krigslist. Første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 37 definerer krigslist som «handlinger som tar sikte på å forlede en motstander eller få ham til å opptre overilet, men som ikke overtrer noen folkerettslig regel som gjelder under væpnet konflikt, og som ikke er svikaktig da de ikke tilsikter å vinne motstanderens tillit med hensyn til beskyttelse i henhold til folkeretten.» Som eksempler på krigslist nevner bestemmelsen bruk av kamuflasje, lokkefeller, skinnmanøvrer og misvisende opplysninger, for eksempel ved å sende falske eller misledende radiosignaler. Andre eksempler kan være overraskelsesangrep, å late som om styrker er inaktive, bruk av små enheter til å simulere store styrker og å sette opp falske våpen, installasjoner eller kjøretøy. Andre stridsmetoder som ikke anses som krigslist, men som heller ikke omfattes av forbudet mot svikaktig opptreden, vil omfatte bruk av spioner og hemmelige agenter, å oppmuntre sivile til å gjøre opprør eller medlemmer av motpartens styrker til å desertere, overgi seg eller gjøre opprør eller å tilby sivile eller medlemmer av motpartens styrker bestikkelser.

Etter første ledd bokstav h er det straffbart som krigsforbrytelse å erklære eller true med at det ikke vil bli vist nåde, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xii) og 8 nr. 2 bokstav e (x). Forbudet mot å nekte å gi nåde følger også av landkrigsreglementet artikkel 23 bokstav d og er utdypet i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 40.

Det følger av forbrytelseselementene at den straffbare handlingen består i å erklære eller gi ordre om at det ikke skal være noen overlevende, eller at det ikke skal tas noen fanger (underforstått at motstanderne skal drepes). En ordre om at overgivelser ikke skal aksepteres, og at motstandere som overgir seg skal drepes eller etterlates for å dø, vil være straffbar etter bestemmelsen.

Videre fremgår det av forbrytelseselementene at det er et vilkår for straffbarhet at erklæringen eller ordren ble gitt for å true en motstander eller for å iverksette fiendtligheter med det utgangspunkt at det ikke skulle være noen overlevende. Det følger av dette elementet at ikke bare erklæringer og ordrer om at det ikke vil bli vist nåde, men også trusler om det samme, er straffbart etter bestemmelsen. Dette er i samsvar med forbudet i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene artikkel 40.

Erklæringen eller ordren må stamme fra en person som er i en slik stilling at vedkommende har reell kommando eller kontroll over de underordnede styrker som erklæringen eller ordren er rettet til, jf. forbrytelseselementene.

Det er ikke et vilkår for å ilegge straff etter bestemmelsen at personer hors de combat faktisk ble drept av styrker som handlet i samsvar med erklæringen, ordren eller trusselen. Erklæringer, ordre og trusler om at det ikke vil bli vist nåde, er i seg selv et alvorlig brudd på humanitære prinsipper og straffbare som krigsforbrytelser.

Etter annet ledd straffes krigsforbrytelser etter denne bestemmelsen med fengsel inntil 15 år, men inntil 30 år der forbrytelsen omfatter forsettlig drap av en sivil eller annen beskyttet person eller for øvrig hvis forbrytelsen er grov. Etter § 103 fjerde ledd siste punktum skal det ved vurderingen av om forbrytelsen er grov legges vekt på dens skadevirkninger og på om den er begått som ledd i en plan eller målsetting om eller som et ledd i en omfattende utøvelse av slike forbrytelser.

Til § 107

Det vises til punkt 5.10 foran og til omtalen av Roma-vedtektene artikkel 8 i St.prp. nr. 24 (1999 – 2000) side 29 – 33 og 57 – 61. Bestemmelsen er omformulert og presisert noe sammenliknet med forslaget i høringsnotatet.

Paragraf 107 omhandler krigsforbrytelser begått gjennom anvendelse av ulovlige stridsmidler. Selv om Roma-vedtektene bare inneholder slike bestemmelser for så vidt gjelder internasjonale konflikter, er bestemmelsene her gjort gjeldende for både internasjonale og interne konflikter. Dette er i samsvar med alminnelig folkerett, jf. Jugoslaviadomstolens ankekammers jurisdiksjonsavgjørelse i Tadic-saken avsnitt 119:

«Indeed, elementary considerations of humanity and common sense make it preposterous that the use by States of weapons prohibited in armed conflicts between themselves be allowed when States try to put down rebellion by their own nationals on their own territory. What is inhumane, and consequently proscribed, in international wars, cannot but be inhumane and inadmissible in civil strife.»

Dette poenget illustreres så med henvisning til diverse uttalelser om bruk av kjemiske våpen, hvoretter ankekammeret konkluderer i avsnitt 124:

«It is therefore clear that, whether or not Iraq really used chemical weapons against its own Kurdish nationals – a matter on which this Chamber obviously cannot and does not express any opinion – there undisputedly emerged a general consensus in the international community on the principle that the use of those weapons is also prohibited in internal armed conflicts.»

Etter første ledd bokstav a er det en krigsforbrytelse å bruke gift eller giftige våpen i forbindelse med en væpnet konflikt. Bestemmelsen dekker Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xvii), som svarer til landkrigsreglementet artikkel 23 bokstav a.

I forbrytelseselementene er forbrytelsen presisert til å omfatte bruk av et stoff som er av en slik art at det «som en normal følge av begivenhetenes gang forårsaker død eller alvorlig helseskade på grunn av dets toksiske egenskaper». Flere stater var under forhandlingene i utgangspunktet motstandere av å innta et krav om at helseskaden måtte være «alvorlig». Definisjonen av begrepet gift eller forgiftede våpen er uklar, men det vil være naturlig å ta utgangspunkt i den vanlige språklige forståelsen av begrepet som et stoff som skader eller dreper en organisme (se for eksempel Knut Dörmann: Elements of War Crimes under the Rome Statute of the International Criminal Court, Cambridge University Press, 2002, s. 282). Det er på det rene at forbudet mot gift i stor utstrekning vil konsumeres av forbudet mot kjemiske våpen i bokstav b.

Etter første ledd bokstav b er det en krigsforbrytelse å bruke biologiske eller kjemiske våpen.

Når det gjelder kjemiske våpen dekker bestemmelsen artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xviii) i Roma-vedtektene om kvelende, giftige eller lignende gasser samt tilsvarende væsker, stoffer eller midler, men vil også omfatte andre våpen som er forbudt etter konvensjonen 3. september 1992 om forbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt ødeleggelse av slike våpen, gjennomført i norsk rett ved lov 6. mai 1994 nr. 10.

I forbrytelseselementene er det satt som et vilkår for at gassen, stoffet eller middelet skal være forbudt at det er «av en slik art at det som en normal følge av begivenhetenes gang forårsaker død eller alvorlig helseskade på grunn av deres asfyksiske eller toksiske egenskaper». Kjemivåpenkonvensjonen artikkel II nr. 2 forbyr på sin side i utgangspunktet alle kjemikalier som kan forårsake død, midlertidig uskadeliggjøring eller permanent skade på mennesker eller dyr. I bestemmelsen her er det den videre definisjonen i kjemivåpenkonvensjonen som skal legges til grunn, slik at våpen som bare har en midlertidig effekt også skal være omfattet, og slik at det ikke stilles noe krav om alvorlig skade.

Dette innebærer blant annet at bruk av såkalte «riot control agents», som for eksempel tåregass eller andre kjemiske våpen som bare har en midlertidig effekt, og som derfor ikke er omfattet av Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xviii), vil være omfattet av forbudet i § 107 første ledd bokstav b. Etter kjemivåpenkonvensjonen er det forbudt å bruke slike kjemiske våpen i væpnet konflikt, selv om det er tillatt i rettshåndhevingsøyemed, for eksempel i forbindelse med demonstrasjoner og opptøyer, jf. artikkel II nr. 9 bokstav d.

Bestemmelsen fastsetter videre et forbud mot biologiske våpen. Dette omfatter våpen regulert i konvensjonen 10. april 1972 om forbud mot utvikling, fremstilling og lagring av bakteriologiske (biologiske) våpen og toksinvåpen, samt om tilintetgjørelse av slike våpen.

Etter første ledd bokstav c er det en krigsforbrytelse å bruke kuler som lett utvider seg eller blir flate i det menneskelige legemet, jf. Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xix), og landkrigsreglementet artikkel 23 bokstav e, som forbyr anvendelse av våpen, prosjektiler og stoffer som er egnet til å volde unødige lidelser. Det er ikke et vilkår etter bestemmelsen at kulene er designet på en slik måte i utgangspunktet. Også kuler som modifiseres av soldater eller andre slik at de får de nevnte egenskapene, omfattes av forbudet.

Endelig er det etter første ledd bokstav d en krigsforbrytelse å bruke andre stridsmidler som er i strid med folkeretten.

I høringsnotatet var bestemmelsen utformet som et forbud mot «annet stridsmiddel som etter sin art forårsaker overflødig skade eller unødig lidelse eller som rammer vilkårlig, og hvis anvendelse er i strid med folkeretten». Som påpekt av flere av høringsinstansene var imidlertid denne formuleringen uheldig, fordi den for stridsmidler som allerede er forbudt etter folkeretten, stilte ytterligere vilkår knyttet til skadepotensialet.

Formuleringen i høringsnotatet bygget delvis på Roma-vedtektene artikkel 8 nr. 2 bokstav b (xx). Der forutsettes det imidlertid at det skal komme et vedlegg til Roma-vedtektene som regner opp de forbudte stridsmidler. Et slikt vedlegg finnes ikke ennå. I den norske loven henvises det derfor nå i stedet utelukkende til stridsmidler som er forbudt å bruke etter folkeretten. Både stridsmidler som er forbudt etter folkerettslig sedvane og etter konvensjoner eller avtaler gjerningspersonens hjemstat er bundet av, omfattes av forbudet. Det siste alternativet vil for eksempel for Norges del omfatte konvensjonen 18. september 1997 om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner. Dette innebærer at bokstav a til c i realiteten er uten selvstendig betydning, da handlingene uansett vil falle inn under bokstav d. Departementet har likevel valgt å beholde disse bestemmelsene, fordi det er ønskelig at straffebudet gir en så klar oversikt over forbudte stridsmidler som mulig.

Departementet har også vurdert om det bør foreslås et selvstendig forbud mot stridsmidler som etter sin art forårsaker overflødig skade eller unødig lidelse eller som rammer vilkårlig, og da uten at det stilles noe krav om at våpenet er forbudt etter folkeretten. Legalitetsprinsippet taler imidlertid mot en slik sekkebestemmelse. Når det blir utarbeidet en liste over slike våpen som forutsatt i Roma-vedtektene, vil disse omfattes av den norske bestemmelsen i bokstav d.

Etter annet ledd er straffen for å anvende ulovlige stridsmidler fengsel i inntil 15 år, men inntil 30 år hvis forbrytelsen omfatter forsettlig drap av beskyttede personer eller for øvrig er grov. Ved vurderingen av om den er grov, skal det legges vekt på dens skadepotensiale, skadevirkninger og på om den er begått som ledd i en plan eller målsetting om eller som et ledd i en omfattende utøvelse av slike forbrytelser.

Til § 108

Det vises til punkt 5.11 foran. Et forbund (avtale) om å begå folkemord, en forbrytelse mot menneskeheten eller en krigsforbrytelse kan inngås mellom to eller flere personer. Det er selve inngåelsen som er straffbar, uavhengig av om den avtalte handlingen faktisk utføres. Dersom handlingen begås, vil vedkommende i prinsippet være skyldig både i å ha inngått forbund og i selve handlingen. I slike tilfeller må det imidlertid legges til grunn at vedkommende ikke skal dømmes for overtredelse av § 108 i tillegg til domfellelsen for folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse.

For at noe skal være en tilskynding, er det ikke tilstrekkelig at det er en sammenheng mellom det uttalte og en annens handling. Det kreves en viss intensitet: man må provosere fram, egge, hisse opp, presse, overtale, inspirere, oppfordre, formane eller på annen måte tilskynde folk til å begå forbrytelsen. Det er på den annen side ikke noe krav om at forbrytelsen faktisk blir begått. Direkte og offentlig tilskynding til å begå folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse kan straffes som en selvstendig forbrytelse uavhengig av om folkemord eller en av de andre forbrytelsene ble begått.

Offentlig tilskynding foreligger der oppfordringen er fremsatt i nærvær av et større antall personer, lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted, eller er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer, jf. straffeloven 2005 § 10 annet ledd. I tillegg må oppfordringen være direkte. Det skal altså ikke være tale om en vag eller indirekte oppfordring.

I Rwandadomstolens dom i Akayesu-saken uttales det (avsnitt 559) at direkte og offentlig oppfordring må forstås som:

«directly provoking the perpetrator(s) to commit genocide, whether through speeches, shouting or threats uttered in public places or at public gatherings, or through the sale or dissemination, offer for sale or display of written material or printed matter in public places or at public gatherings, or through the public display of placard or posters, or through any other means of audiovisual communication.»

Strafferammen er fengsel inntil 10 år.

Til § 109

Det vises til punkt 5.12 foran. Paragraf 109 gjør det på visse vilkår mulig å straffe overordnede der underordnede har begått folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser, og den overordnede ikke kan dømmes for selv å ha utført eller medvirket til utførelsen av ugjerningene. Det er tale om det som tradisjonelt er referert til som kommandoansvaret. Dette uttrykket er imidlertid noe snevert, idet bestemmelsene også rammer militære og sivile ledere som ikke har noen under sin kommando, men som likevel har underordnede som de har slik myndighet over at de er i stand til å hindre at de begår de nevnte forbrytelsene. Departementet har derfor valgt å bruke betegnelsen «overordnedes ansvar».

Etter Roma-vedtektene skilles det mellom sivile og militære ledere. Departementet har valgt å gi felles regler for alle typer ledere, men resultatet antas å bli det samme som etter Roma-vedtektene. Spørsmålet er nærmere drøftet i punkt 5.12.4.

Første ledd fastslår at ansvaret gjelder for sivile og militære ledere eller personer som faktisk opptrer som det. Det er med andre ord ikke det formelle over- og underordningsforholdet som er avgjørende, men det reelle.

En forutsetning for straffansvar etter denne bestemmelsen er at en eller flere underordnede faktisk begår en av forbrytelsene som omhandlet i dette kapitlet, dvs. folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse. Det er videre et vilkår at forbrytelsen ikke ville ha vært begått dersom den overordnede hadde utøvd forsvarlig kontroll. Det må med andre ord være en årsakssammenheng mellom unnlatelsen og forbrytelsen. Siden det strengt tatt ikke er mulig å bevise hva som ville ha skjedd hvis den overordnede hadde utøvd forsvarlig kontroll over sine underordnede, er det tilstrekkelig å bevise at risikoen for at de straffbare handlingene ville bli foretatt, økte som følge av unnlatt handling fra den overordnede.

De underordnede må stå under den overordnedes effektive myndighet og kontroll, evt. kommando og kontroll. Det avgjørende er at lederen er i en posisjon som gjør det mulig for ham eller henne å kontrollere hva de underordnede gjør. Ansvaret påligger alle nivåer i en ansvarskjede, men man kan bare bli ansvarlig for handlinger man selv hadde mulighet til å påvirke. Reservasjonen kan for eksempel tenkes å få betydning hvis kommunikasjonslinjene til den underordede er brutt.

Det følger av første ledd bokstav a at lederen må ha kjent til (forsett) eller ut fra omstendighetene burde ha visst (uaktsomhet) at forbrytelsene var i ferd med å bli begått eller var umiddelbart forestående. Lederen må ha hatt informasjon som tilsa at det var grunn til å foreta seg noe. Det er altså ikke tale om et objektivt ansvar. Det vises for øvrig til drøftelsen av de subjektive vilkårene i punkt 5.12.4.

Hva som utløser straffansvar, avhenger av når lederen fikk kunnskap om de straffbare handlingene. Det er først når vedkommende leder skjønte eller burde forstått at forbrytelsene var umiddelbart forestående, at det foreligger handlingsplikt etter denne bestemmelsen. Da må lederen sette i verk de rimelige og nødvendige tiltak vedkommende rår over for å hindre forbrytelsene. Er forbrytelsene i ferd med å bli utøvd, må lederen tilsvarende iverksette de rimelige og nødvendige tiltak som står i hans eller hennes makt for å få stanset overgrepene. Dersom forbrytelsen allerede er begått, må lederen sørge for at forholdet rapporteres til den myndigheten som har kompetanse til å etterforske eller strafforfølge forholdet.

Etter annet ledd straffes overtredelse av dette straffebudet med fengsel inntil 10 år, men inntil 30 år der forbrytelsen er grov. Ved straffutmålingen skal det legges vekt på omfanget og alvoret av de aktuelle forbrytelsene, og i hvor stor grad den overordnede er å bebreide. Det vil ikke være en grov forbrytelse der lederen kun har vært for passiv når det gjelder å skaffe seg informasjon eller ved valg av virkemidler, og heller ikke der overtredelsen alene består i manglende anmeldelse av forholdet. Har derimot lederen visst hva som har foregått og forstått at egen passivitet oppfattes som samtykke til å begå handlingen, kan overtredelsen være grov forutsatt at de begåtte forbrytelsene er det.

Kripos har i sin høringsuttalelse etterlyst en nærmere begrunnelse for hvorfor strafferammen er satt til 10 år og viser til at der hvor oppfatningen i tradisjonelle straffesaker har vært at den som faktisk utfører forbrytelsen har utvist en større grad av skyld enn de øvrige medvirkende, vil snarere det motsatte være utgangspunktet når det gjelder de internasjonale forbrytelsene. Departementet er enig i at medvirkning til folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser ofte kan være minst like straffverdig som selve utførelsen. Særlig vil dette gjelde medvirkning i form av ordre, oppfordring og andre former for aktiv tilrettelegging og medvirkning. Bestemmelsen i § 109 retter seg imidlertid mot unnlatelsen av å gripe inn. Det er ikke noe vilkår at gjerningspersonen har oppfattet unnlatelsen som et samtykke. I sistnevnte tilfelle vil den overordnede etter omstendighetene kunne straffes for overtredelse av §§ 101 til 107. Etter departementets oppfatning er det derimot naturlig at den straffbare passiviteten etter § 109 i utgangspunktet straffes noe mildere enn de aktive gjerningsmenn og medvirkere. Når det gjelder alternativet å unnlate å anmelde eller rapportere forholdet, vil departementet peke på at også 10 år fremstår som en høy strafferamme. I de tilfeller der overtredelsen er grov, vil likevel strafferammen være 30 år.

Til § 110

Departementet går inn for at det skal gjelde en minstestraff for overtredelser av kapittel 16 i den utstrekning det er fastsatt minstestraff i straffebestemmelser som ville fått anvendelse på forholdet i mangel av kapittel 16, se punkt 5.13.4.

12.2.2 Merknader til de enkelte bestemmelsene i kapittel 17 om vern av rikets selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser

Til § 111

Bestemmelsen er i samsvar med forslaget fra Lund-utvalget (se delutredning VIII side 89 og forslaget til § 17 – 1) og er sammen med forslaget til § 112 i det alt vesentlige en videreføring av bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 83 og 84. Det vises til punkt 7.4. Den største forskjellen fra §§ 83 og 84 er at området for det straffbare er utvidet noe ved at det også er gjort straffbart å påføre Norge vesentlige begrensninger i selvbestemmelsesretten, se bokstav d. I tillegg skal det etter forslaget være tilstrekkelig at det er skapt fare for at Norges selvstendighet eller fred krenkes. Minstestraffene i §§ 83 og 84 videreføres ikke. Det er også foreslått enkelte andre endringer, som kommenteres nedenfor. Med disse reservasjonene vil teori og praksis i tilknytning til straffeloven 1902 §§ 83 og 84 være av interesse ved tolkingen av forslaget til §§ 111 og 112.

Overtredelse av bestemmelsen om landsforræderi kan fortsatt skje ved ulike midler, men i motsetning til straffeloven 1902 § 83 fremheves bruk av makt eller trusler som de mest sentrale og aktuelle midlene. Men landsforræderiet kan også skje på annen måte. Selv om handlingen ikke behøver å ligne på maktbruk eller trusler, retter straffebudet seg mot handlinger av inngripende og rettsstridig karakter, jf. Lund-utvalget side 89 – 90. Den som ivrer for at Norge skal slutte seg til en organisasjon som krever overføring av betydelig nasjonal myndighet, og som oppnår det flertall som kreves etter Grunnloven § 93, kan ikke straffes etter forslaget til § 111 bokstav d. Det samme gjelder i forhold til bestemmelsen i bokstav c for den som beslutter at Norge tar del i et fredsopprettende oppdrag i internasjonal regi selv om Norge da deltar i krig. Departementet går inn for å synliggjøre vilkåret om rettsstrid i lovteksten, slik som i §§ 83 og 84. Utvalget baserte seg på at det ville bli vedtatt en alminnelig rettsstridsreservasjon i den alminnelige delen i straffeloven 2005, og foreslo derfor ikke noen reservasjon i det enkelte straffebud, jf. utredningen side 90.

Som i dag kan også unnlatelser rammes, men handleplikten må være klar og uomtvistet før unnlatelsen får en så graverende karakter at den er straffbar som landsforræderi.

Når det gjelder handlingenes resultat eller siktemål, foreslås det en viss nykriminalisering ved at det er tilstrekkelig at det oppstår fare for skade. Dette kommenteres nærmere nedenfor.

Bokstav a er innholdsmessig identisk med annet straffalternativ i straffeloven 1902 § 83. Innlemmingsalternativet er aktuelt om Norge eller en del av Norge gjøres til en del av en annen stat og betraktes som en del av denne på lik linje med den «angripende staten». Men som i § 83 er det er flytende overgang til bokstav bhvor riket eller en del av det underlegges en fremmed stats herredømme. Foruten å omfatte okkupasjon rammes den som bringer Norge i den situasjon at beslutninger truffet i her i riket må forelegges og godkjennes av den staten som har herredømmet.

Bokstav c svarer til straffeloven 1902 § 84. Bestemmelsen omfatter i likhet med § 84 ikke bare at Norge påføres krig eller fiendtligheter, men også allierte. Dette fraviker Lund-utvalgets forslag. Utvalget går generelt inn for å videreføre vernet av allierte, men ikke på dette punktet, jf. utredningen side 75 – 78. Utvalget mener at det ikke er noe nevneverdig behov for denne regelen om vern av allierte, jf. utredningen side 77:

«Hvis et alliert land påføres krig eller mer omfattende fiendtligheter, vil det oppstå spørsmål om Norges forpliktelser etter alliansetraktaten utløses, jf. NATO-traktaten art. 5 som omtales i kommentarene til § 17 – 9 i 7.2.2. I så fall vil Norges fred lett kunne være krenket, og § 84 får anvendelse uavhengig av en regel om vern av allierte. Dreier det seg om fiendtligheter som i det hele tatt ikke aktualiserer spørsmålet om allianseforpliktelser, synes det ikke uten videre naturlig å verne allierte stater innenfor rammen av straffelovens bestemmelser om grunnleggende nasjonale interesser. Utvalget ser derfor ikke tilstrekkelig grunn til å videreføre bestemmelsen.»

Selv om utvidelsen av bestemmelsen til et faredelikt har betydning også her, slik at forslaget til § 111 er overtrådt allerede når det foreligger en fare for at Norge kan bli påført krig eller fiendtligheter, vurderer departementet det slik at det likevel er behov for gi allierte et særskilt vern i bestemmelsen. Straffeloven 1902 § 84 gir et vern også til koalisjonspartnere under en væpnet konflikt som ikke er NATO-medlemmer, og dette behovet dekkes ikke godt nok i utvalgets forslag. Også ellers videreføres innholdet i § 84 i straffeloven 1902, og begrepet «fiendtligheter» skal forstås på samme måte som i denne. Som før vil dette være enhver voldshandling eller krenkelse av suverenitet. Å bidra til at Norge stiller med styrker til fredsbevarende eller fredsopprettende styrker i FN- eller NATO-regi faller utenfor på grunn av kravet om rettsstrid, jf. nå lov 2. juli 2004 nr. 59 om personell i Forsvaret kapittel III og delutredning VIII side 89.

Forslaget til bokstav d er ny, se punkt 7.4.4.2. Lund-utvalget uttaler at statskupp som foretas av statens egne innbyggere ikke rammes av denne bestemmelsen, men av bestemmelser som verner statsforfatningen og de høyeste statsorganene, jf. utredningen side 89. Det kan reises spørsmål om hvordan dette skal forstås i forhold til terrororganisasjoner som fremsetter trusler om vold med det formål vesentlig å begrense norske myndigheters handlefrihet. Terrororganisasjoner består ofte av en rekke celler som kjemper for en felles sak, men uten noen klar tilknytning til en enkelt stat. Hvis cellen befinner seg i Norge, trekker uttalelsen fra Lund-utvalget i retning av at det er bestemmelsen som rammer grove angrep på de høyeste statsorganene som skal nyttes, og ikke forræderibestemmelsen. Departementet er enig i at dersom grupperingen bare har «nasjonale mål», dvs. bare tilsikter endringer innenfor rikets grenser, må dette være en riktig forståelse. Men er truslene mot Norge ledd i en internasjonal aksjon eller bevegelse, vil forslaget til § 111 bokstav d være anvendelig selv om den eller de som begrenser myndighetenes handlefrihet, fullt og helt er hjemmehørende i Norge. Hvis det derimot er en gruppering som søker å fremme rent nasjonale anliggender ved slike metoder, må det være forslaget til § 115 som anvendes. Den nærmere grensedragningen må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Bokstav eom løsrivelse er en videreføring av siste gjerningsalternativ i § 83 i straffeloven 1902, og skal forstås på samme måte.

I lys av den generelle medvirkningsregelen i straffeloven 2005 § 15 er det ikke tatt med noe medvirkningstillegg i forslaget til § 111, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 96 flg.

Felles for forslagene til bokstav a til e er at det er tilstrekkelig at det oppstår fare for at Norge blir innlemmet i en fremmed stat osv. Straffeloven 1902 § 83 er fullbyrdet når det foreligger forsøk på landsforræderi, jf. formuleringen «søger at bevirke». Straffeloven 1902 § 84 er et ordinært skadedelikt som til fullbyrding krever at landet er påført krig eller fiendtligheter. For å pådra seg straffansvar etter § 84 må det være begått en handling som kan anses som forsøk, dvs. det må minst foreligge fullbyrdelsesforsett om at Norge påføres krig, og handlingen må lede direkte til fullbyrdingen. For forslaget til § 111 stiller det seg annerledes. Bestemmelsen vil være fullbyrdet allerede når det foreligger fare for at landsforræderivirkningen vil inntre. Til forskjell fra i dag vil derfor det å true med suverenitetskrenkelser og krigshandlinger kunne være en fullbyrdet handling dersom det utløser en fare for krig eller fiendtligheter. Handlinger som tilsikter å fremkalle slik fare, men uten at dette (ennå) har inntrådt, kan være straffbare som forsøk, jf. straffeloven 2005 § 16.

Forslaget til § 111 stiller ikke særskilte krav til gjerningspersonen om tilknytning til riket. Om vedkommende er norsk statsborger, har rett til opphold i riket eller er utlending spiller ingen rolle. Overtredelse av § 111 vil i stor grad være straffbar i Norge også om den er forøvet i utlandet, jf. straffeloven 2005 § 5 første ledd.

Etter straffeloven 2005 § 21 rammes bare forsettlige overtredelser, på samme måte som etter straffeloven 1902 §§ 83 og 84.

Strafferammen er fengsel inntil 15 år.

Til § 112

Forslaget til § 112 angir når overtredelser av § 111 skal regnes som grove og gi grunnlag for fengsel inntil 21 år. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i straffeloven 1902. Forslaget er innholdsmessig likt med Lund-utvalgets forslag til § 17 – 2, se utredningen side 90.

Begrunnelsen for og virkningen av at straffebud deles opp i vanlig og grov overtredelse er behandlet i Ot.prp. 90 (2003 – 2004) side 58 – 59 og i punkt 7.4.4.3 i proposisjonen her. Avgjørelsen av om en overtredelse er grov hører prosessuelt med til skyldspørsmålet, og må omfattes av gjerningspersonens forsett.

Om en overtredelse av § 111 skal regnes som grov, må bero på en skjønnsmessig vurdering. Oppregningen i § 112 nevner de momentene det er mest nærliggende å legge vekt på i vurderingen. Momentene er imidlertid ikke nødvendige for at overtredelsen skal regnes som grov. Både forhold knyttet til handlingens resultat (som i bokstav a og d), midlene som er benyttet (bokstav b) og gjerningspersonens stilling (bokstav c) kan gjøre handlingen grov.

Hva som ligger i «særlig alvorlige virkninger for Norge», jf. bokstav a, må avgjøres konkret. Når straffebudet er et faredelikt, vil det regelmessig være alvorligere for riket når faren har realisert seg, og det skadelige resultatet har inntrådt, enn når handlingen har blitt avverget på farestadiet. Fullbyrdet skade er likevel ikke noe vilkår for at overtredelsen skal være grov. Også en langvarig og alvorlig fare for okkupasjon kan ha særlig alvorlige virkninger: økonomisk på grunn av direkte utgifter til mobilisering og fordi ressurser brukes på mobiliseringen, og politisk fordi handlefriheten rent faktisk blir begrenset.

Lund-utvalget foreslo i bestemmelsen som tilsvarer bokstav b at «bruk av våpenmakt» skulle tillegges vekt ved vurderingen av om overtredelsen av § 111 skal anses som grov, jf. utredningen side 90. Formuleringen brukes også i straffeloven 1902 i §§ 98 og 99 a, og skulle forstås på samme måte. For at en handling har blitt gjennomført ved «bruk av våpenmakt» er det ikke tilstrekkelig at gjerningspersonen har brukt våpen. I Ot.prp. nr. 79 (1950) side 25 forklares «bruk av våpenmakt» slik i forhold til § 99 a:

«Uttrykket … forutsetter at det foreligger en organisert væpnet aksjon. Om en person på egen hånd øver vold mot en offentlig tjenestemann og herunder gjør bruk av en pistol eller et gevær, vil dette selvsagt ikke gå inn under den foreslåtte § 99a.»

Etter departementets oppfatning er denne forståelsen av begrepet «bruk av våpenmakt» vanskelig å lese direkte ut av ordlyden. Siden §§ 98 og 99 a knapt nok er benyttet i praksis, har det heller ikke dannet seg noen alminnelig forståelse av begrepet. Å finne frem til den korrekte forståelsen vil derfor kreve tilgang til forarbeider eller kommentarlitteratur. En målsetting ved utformingen av straffeloven 2005 er å gjøre den mer tilgjengelig. I lys av dette går departementet inn for å endre ordlyden i bokstav b til at «den er gjennomført ved en organisert væpnet aksjon ...».

Alternativet «eller ved trussel om dette» refererer seg til begge alternativene foran, dvs. både «organisert væpnet aksjon» og «utnyttelse av frykt for inngrep av en fremmed stat».

Om forståelsen av forslaget til bokstav c uttaler Lund-utvalget i utredningen side 90 følgende, som departementet slutter seg til:

«Utover medlemmene i de høyeste statsorganene, er landets øverste sivile eller militære ledelse nevnt. I den sivile ledelse inngår departementsråder og statssekretærer. For personer på lavere nivå vil bedømmelsen måtte bero på stillingens karakter i den sivile forvaltning; om den har en karakter som innebærer at stillingsinnehaveren ved å krenke [§ 111] nettopp misbruker en særlig tillit i forhold til de interesser straffebudet beskytter. En ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet kan for så vidt stå i en annen stilling enn en ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet.

I den militære ledelse inngår – ut fra dagens stillingsbetegnelser – Forsvarssjefen, sjefen for Forsvarsstaben, kommandørene for landsstrids-, luftstrids- og sjøstridskreftene, og sjefene og stabssjefene for landsdelskommandoene Nord-Norge og Sør-Norge. Også militær ledelse på lavere nivå vil kunne omfattes. Som for den sivile ledelse vil bedømmelsen måtte bero på stillingens karakter.»

Bokstav d: At en forræderihandling har ført til tap av menneskeliv eller fare for dette, kan innebære at den bedømmes som grov. Aktuelle situasjoner kan være fiendtligheter i form av skuddveksling på grensen, hvor norske soldater eller sivile blir drept eller hvor deres liv er blitt satt i fare. Det kan også være aktuelt hvor gjerningspersonen selv har brukt skytevåpen under forræderihandlingen, og for eksempel skutt etter personer som setter seg til motverge. Selv om dette ikke fyller vilkårene for å være «en organisert væpnet aksjon», kan handlingen bli grov fordi våpenbruken har satt menneskeliv i fare.

Til § 113

Bestemmelsen svarer til § 98 i straffeloven 1902. Den vesentligste endringen i forslaget til § 113 er at det er tilstrekkelig at det skapes en fare for at Norges statsforfatning krenkes. Dette er i samsvar med forslaget fra Lund-utvalget, se utredningen side 90 – 91 med forslaget til § 17 – 3. Forskjellen fra § 98 blir imidlertid ikke stor, ettersom forsøk på overtredelse i dag regnes som en fullbyrdet overtredelse, jf. nærmere om dette nedenfor. For øvrig er det foreslått at ordlyden i § 113 gjøres mer presis slik at den gjenspeiler innholdet i straffeloven 1902 § 98 slik bestemmelsen er forstått i praksis. Det vises til punkt 7.5.

Forslaget til § 113 rammer alle former for forandringer av statsforfatningen som ikke skjer på lovlig måte. Lovteksten nevner de to vanligste metodene – makt og trusler. Det er selvsagt ikke straffbart å arbeide for endringer som vil være grunnleggende i strid med gjeldende statsforfatnings ånd og grunnprinsipper, så lenge det skjer på lovlig måte. Dette er gjort klart i lovteksten gjennom rettsstridreservasjonen.

Skal en handling være straffbar som krenkelse av statsforfatningen, må den som utgangspunkt være rettet mot de konstitusjonelle organer, dvs. Kongen, regjeringen, Stortinget, Riksretten eller Høyesterett. Men også krenkelser som har annen primæradressat kan omfattes hvis siktemålet er å skape slikt kaos og krise at det baner vei for forfatningsendringer uten å bruke makt eller trusler direkte mot det konstitusjonelle organet.

At det brukes makt mot de konstitusjonelle organer er ikke seg selv nok til at § 113 rammer forholdet. Siktemålet med maktanvendelsen mv. må være å endre forfatningen, for eksempel å oppløse Stortinget eller avsette Kongen. Har ikke handlingen et slikt motiv, er det forslaget til §§ 115 og 116 som skal anvendes (angrep på de høyeste statsorganene).

Handlingen er fullbyrdet når det er voldt fare for en forfatningsendring. Etter straffeloven 1902 § 98 er handlingen et skadedelikt, men til gjengjeld er bestemmelsen fullbyrdet som forsøkshandling. Departementet er enig med Lund-utvalget i at det neppe er nevneverdig forskjell på når det foreligger fare for krenkelse og når det forligger forsøk på krenkelse. Det kan selvsagt også tenkes forsøk på farefremkallelse, men i mange tilfeller vil nok det rammes som fullbyrdet overtredelse av forbundsbestemmelsen i § 127 all den tid en forfatningskrenkelse sjelden vil være et enpersonsforetakende.

Det kreves en forholdsvis nærliggende og konkret fare for en forfatningskrenkelse. Selve eksistensen av organisasjoner som har som formål å endre forfatningen med ulovlige midler, representerer ikke noen slik fare. Ren deltakelse i eller støtte til slike organisasjoner vil derfor ikke rammes av bestemmelsen. Først når de revolusjonære handlingene blir konkretisert både i art og tid, og gjennomføringen er forholdsvis nært forestående, kan det sies å foreligge en fare som gjør at deltakelse i organisasjonen med kunnskap om planene, rammes av bestemmelsen.

Medvirkningsansvaret følger hovedregelen i straffeloven 2005 § 15, men enkelte handlinger som ligger medvirkning nær vil være straffbare på et tidlig tidspunkt etter forbundsbestemmelsen i § 127.

Skyldkravet følger hovedregelen i straffeloven 2005 § 21 og det kreves derfor forsett som både må omfatte hvilke midler som brukes, og at det skapes fare for at forfatningen på denne måten forandres.

Straffen er fengsel fra 14 dager til 15 år, som etter straffeloven 2005 § 32 kan forenes med bot, samfunnsstraff og rettighetstap.

Til § 114

Bestemmelsen svarer delvis til straffeloven 1902 § 98 første ledd, og angir når overtredelser av § 113 skal regnes som grove og gi grunnlag for en straff i form av fengsel inntil 21 år. Forslaget er identisk med Lund-utvalgets utkast til § 17 – 4, se utredningen side 91.

Begrunnelsen for å dele opp bestemmelsene i en alminnelig og en grov bestemmelse går frem av Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 58 – 59 og punkt 7.4.4.3 foran. Om forståelsen av de ulike alternativene i bestemmelsen vises til merknadene til § 112.

Til § 115

Bestemmelsen viderefører stort sett innholdet i straffeloven 1902 § 99 slik den lyder etter at den ble endret ved lov 28. juli 2000 nr. 73, og er i stor utstrekning i samsvar med Lund-utvalgets forslag til § 17 – 5 i delutredning VIII side 92. Det vises til punkt 7.6. Til forskjell fra § 99 kreves det nå bare fare for angrep for at bestemmelsen skal være fullbyrdet, men forskjellen er ikke så stor ettersom § 99 likestiller forsøk med fullbyrdet overtredelse. I tillegg er det å påvirke et medlem sidestilt med det å hindre hans virksomhet.

Departementet går også inn for å likestille å hindre virksomheten med å påvirke virksomheten. Det er like straffverdig å forsøke å rettsstridig presse en stortingsrepresentant til å stemme på en bestemt måte, som å forsøke å hindre ham i å stemme.

Bestemmelsen verner Kongen og Regenten, men som tidligere er ikke Kronprinsens virksomhet vernet når han ikke er regent. «Statsråd» er endret til «regjeringen» for å gjøre det klart at både arbeidet i det formelle statsråd, forberedende statsråd og regjeringskonferansene er vernet. Derimot er ikke arbeidet i regjeringskontorene – departementene – beskyttet, med mindre angrepet er rettet mot statsråden. I Stortinget er virksomheten i plenum og i Odels- og Lagtinget beskyttet, men ikke arbeidet i komiteene.

Det er ikke bare ren myndighetsutøvelse som er vernet etter bestemmelsen, også mer forretningspreget virksomhet er omfattet. Dette er i samsvar med straffeloven 1902 § 99 slik den lyder etter lovendringen i 2000 (før var vernet begrenset til «fri utøvelse av sin myndighet»). Vernet om Høyesteretts virksomhet gjelder generelt, uavhengig av hva den består i og i hvilken form avgjørelsen treffes.

Lovendringen fra 2000 videreføres slik at også de enkelte medlemmene i disse institusjonene er vernet når de opptrer i egenskap av for eksempel statsråd eller stortingsrepresentant.

Også angrep som har til formål å påvirke det enkelte medlemmet rammes nå uttrykkelig av bestemmelsen. Som regel vil det å rettsstridig påvirke for eksempel en stortingsrepresentant til å skifte standpunkt i en sak også hindre hans virksomhet, men påvirkningsalternativet kan ha selvstendig betydning. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom for eksempel en trussel om å avsløre pikant informasjon om representanten tvinger frem en mer aktiv opptreden i en sak, uten at dette hindrer hans virksomhet for øvrig.

Hvordan angrepet gjennomføres, er likegyldig. Loven nevner de mest praktiske midlene, nemlig maktanvendelse (vold og skadeverk) eller trusler. Men også andre metoder kan rammes, for eksempel et datainnbrudd og manipulasjon av data som hindrer de høyeste statsorganenes virke. Henvisningen til «annen måte» forutsetter at midlet er rettsstridig.

Det er ikke noe krav om at maktanvendelsen eller truslene må være rettet direkte mot statsorganet eller medlemmer av det. En trussel om å sprenge en skolebygning i luften hvis regjeringen vedtar en omdiskutert skolereform, rammes av forslaget til § 115.

I motsetning til straffeloven 1902 § 99 er bestemmelsen et faredelikt, og ikke et skadedelikt som er fullbyrdet på forsøksstadiet. Selv om statsorganene ikke er blitt hindret i sin virksomhet, for eksempel fordi politiet nøytraliserte trusselen før den har øvet innflytelse på virksomheten til regjeringen, vil handlingen være fullbyrdet når det har foreligget en nærliggende fare for at den ellers ville ha hindret virksomheten. Hva som volder «fare» skal primært bedømmes objektivt, slik at det er avgjørende for straffbarheten om for eksempel trusselen eller volden er egnet til å hindre eller påvirke virksomheten til organet eller medlemmet. Det fritar ikke for straff at for eksempel stortingsrepresentanten som mottar trusselen, viser seg å være spesielt uredd slik at det i realiteten ikke var mulig å påvirke ham.

Det kan også forekomme forsøk på farefremkallelse, jf. § 16, for eksempel om en person truer regjeringen med at han vil hensette en bil med sprengstoff utenfor regjeringskvartalet, men blir oppdaget og stanset av politiet før han får fremsatt trusselen.

Rettsstridsreservasjonen har blant annet den betydning at bestemmelsen ikke rammer handlinger som etter folkeretten er lovlige militære angrep som en fiendestats væpnede styrker retter mot enkeltmedlemmer av regjeringen.

Skyldkravet følger hovedregelen i § 21. Til domfellelse kreves forsett både om hvem som er målet for handlingen og virkningen av den.

Strafferammen er fengsel inntil 10 år. Dette er i samsvar med forslaget fra Lund-utvalget, og representerer en viss reduksjon i forhold til straffeloven 1902 § 99. Konsekvensen av dette avdempes imidlertid av at en overtredelse lettere skal bedømmes som grov, se forslaget til § 116 og punkt 7.6.

Til § 116

Etter straffeloven 1902 § 99 kan en straff på fengsel inntil 21 år bare anvendes når angrepet på de høyeste statsmakter har skjedd med våpenmakt eller ved utnyttelse av frykt for angrep fra en fremmed makt. I forhold til dette innebærer forslaget til § 116 en utvidelse, se merknadene til § 112. Departementet foreslår i likhet med Lund-utvalget (se forslaget til § 17 – 6) at den øvre strafferammen her skal være fengsel inntil 21 år.

Til § 117

Bestemmelsen viderefører § 99 a som kom inn i straffeloven 1902 ved revisjonen i 1950, og retter seg mot den som griper inn i virksomheten til viktige samfunnsinstitusjoner. Departementet foreslår i likhet med Lund-utvalget (se utredningen side 92 med forslag til § 17 – 7) både å utvide og innskrenke virkeområdet sammenholdt med § 99 a, se punkt 7.7. Innsnevringene består i at handlingsalternativet «eller for øvrig setter betydelige samfunnsinteresser i fare» tas ut, og at enkeltpersoner ikke lenger vil vernes av bestemmelsen. Utvidelsen av straffansvaret knytter seg til at kravet til virkemidler, «bruk av våpenmakt eller under utnyttelse av frykt for inngripen av en fremmedmakt», sløyfes, og erstattes av et generelt vilkår om at virkemidlet må være ulovlig. Endringene omtales nærmere nedenfor.

Det er bare viktige samfunnsinstitusjoner som er gitt et særskilt vern. Bestemmelsen gir selv tre eksempler på slike, men oppregningen er ikke uttømmende. Departementet har føyd til «for eksempel» for å gjøre dette klart. Ved siden av offentlige myndigheter, politiske partier og media, vil blant annet også de store arbeidslivsorganisasjonene omfattes. I situasjoner hvor samfunnet har et betydelig behov for innsats fra frivillige hjelpeorganisasjoner vil også disse kunne regnes som «viktige samfunnsinstitusjoner» i bestemmelsens forstand. Det bør ved tolkingen legges større vekt på om inngrepet mot institusjonen har satt «betydelige samfunnsinteresser i fare», enn om institusjonen etter en isolert vurdering kan karakteriseres som «viktig».

Lovforslaget verner bare institusjoner. Det særskilte vernet for offentlige tjenestemenn som straffeloven 1902 § 99 a inneholdt, er ikke videreført fordi bestemmelser om straff for vold eller trusler mot offentlige tjenestemenn gir et tilstrekkelig vern. Det vises til forslaget til § 155 og § 156. Motarbeiding av rettsvesenet skal kunne straffes etter forslaget til § 157 til § 159.

Ikke ethvert inngrep mot viktige samfunnsinstitusjoner vil rammes av bestemmelsen. Inngrepet må være av en slik karakter at det setter «betydelige samfunnsinteresser i fare». Lund-utvalget nevner et eksempel knyttet til mediene, se utredningen side 93: Selv om mediene er viktige samfunnsinstitusjoner og pressefriheten et sentralt gode, vil ikke en trussel mot en avis om ikke å trykke et bestemt innslag sette «betydelige samfunnsinteresser i fare». Departementet vil for sin del ikke utelukke at også inngrepet mot avisens arbeid med en enkelt sak kan rammes, dersom det er viktig for samfunnet at saken blir undersøkt og belyst av en kritisk presse. Den nærmere avgrensning må overlates til påtalemyndigheten og domstolene i lys av de konkrete omstendigheter og samfunnsutviklingen generelt.

Når straffansvaret er knyttet til kriterier som «viktige» og «betydelige», må rettsanvendelsen bero på et skjønn. Det foreligger ingen rettspraksis knyttet til straffeloven 1902 § 99 a, men i og med at forslaget til § 117 ikke stiller like strenge krav til forøvelsesmåter som § 99 a, kan § 117 komme til anvendelse under mer ordinære forhold, som for eksempel når det rettes trusler mot rettshåndhevende organisasjoner fra organiserte kriminelle miljøer.

Inngrep ved bruk av vold, makt eller trusler skal kunne straffes etter § 117 dersom inngrepet retter seg mot en viktig samfunnsinstitusjon og setter betydelige samfunnsinteresser i fare. En isolert, forrykt anarkist som meddeler at han har plassert patroner med giftgass i ventilasjonsanleggene i de ti største tinghusene i Norge, og truer med å fjernutløse patronene hvis ikke domstolene i Norge øyeblikkelig legger ned virksomheten, vil rammes av bestemmelsen. Det er imidlertid de organiserte inngrepene som er særlig farlige, og slike rammes uansett hva slags virkemiddel som tas i bruk, så lenge det er ulovlig. Med «organisert» menes at inngrepet er forøvet av flere i fellesskap og etter et minimum av planlegging. Står det en organisasjon bak inngrepet, blir behovet for et særlig strafferettslig vern større, og gjør at det ikke er hensiktmessig å stille mer kvalifiserte krav til hva slags ulovlige virkemidler som er tatt i bruk.

Uttrykket «organisert» i bestemmelsen her skal for øvrig ikke forstås på samme måte som «organisert kriminell gruppe» i § 79 bokstav c. Men kommer inngrepene fra en organisert gruppe, spiller det ingen rolle hvilke midler som brukes. Normalt vil det være bruk av makt eller trusler, og disse er derfor nevnt særskilt. Også andre midler vil imidlertid rammes, f.eks. innbrudd i dataanlegget til store medieinstitusjoner som hindrer all kommunikasjon med e-post, eller all informasjonsformidling via internett.

For at handlingen skal være fullbyrdet, må inngrepet være gjennomført, for eksempel slik at en trussel er satt frem overfor en viktig samfunnsinstitusjon. Dernest må trusselen være av en slik art at hvis den virker, vil betydelige samfunnsinteresser settes i fare. Det kreves ikke at den aktuelle interessen har blitt påført skade, det er nok at den er satt i fare. Forsøk er straffbart, og kan tenkes når planer om inngrep avsløres og stanses i det de settes i verk, samt i de tilfeller inngrepet settes i verk, men er uegnet til å volde den fare gjerningspersonene tilsikter (utjenlig forsøk).

Strafferammen er etter forslaget fengsel inntil seks år, jf. punkt 7.7. Siden straffansvaret utvides noe og det ikke har blitt etablert noe straffenivå for lovbrudd av denne karakter, har det ikke vært aktuelt å videreføre noen minstestraff for lovbruddene.

Til § 118

For grove overtredelser av § 117 foreslår departementet i likhet med Lund-utvalget at den øvre strafferammen skal være fengsel inntil 15 år, jf. punkt 7.7 og utredningen side 94 med utvalgets forslag til § 17 – 8. Om hvilke omstendigheter som bidrar til å gjøre handlingen grov, vises til merknadene til § 112.

Til § 119

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 §§ 86 – 86 b, § 87 første ledd nr. 1 og 2 og tredje ledd og § 88, og bygger på Lund-utvalgets forslag til § 17 – 9, jf. utredningen side 94 – 100. Departementet foreslår betydelige realitetsendringer sammenholdt med gjeldende rett, se punkt 7.8.

Forslaget til første ledd kan anvendes i tre ulike konfliktsituasjoner: Krig, okkupasjon eller internasjonal væpnet konflikt.

Alternativet «krig» viser til det folkerettslige begrepet «krig», som tradisjonelt omfatter perioden mellom en formell krigserklæring eller utbrudd av kamphandlinger som partene aksepterer som krig, og den formelle fredsslutningen. I og med at landssvikbestemmelsen likestiller krig og internasjonal væpnet konflikt, er det ikke nødvendig å avgjøre hvilke konflikter og kamphandlinger som regnes som «krig». Nettopp fordi begrepet «krig» til dels er knyttet til formelle kriterier, er det i folkeretten blitt mer vanlig å operere med «væpnet konflikt».

Når det i forslaget til lovtekst er brukt «internasjonalvæpnet konflikt», er det for å markere at reglene om landssvik ikke kommer til anvendelse om det skulle oppstå en borgerkrigliknende situasjon i Norge. Slike handlinger vil rammes av forslagene til §§ 111 og 112, jf. punkt 7.4. Ettersom den internasjonale væpnede konflikten må finne sted på norsk territorium eller det må være en overhengende fare for dette, kommer ikke landssvikbestemmelsen til anvendelse når norske styrker deltar i fredsbevarende aksjoner på steder hvor konflikten verken berører eller truer norsk territorium eller vitale norske interesser, jf. punkt 7.8.4.2. I den grad det begås sabotasje mot norske styrker eller norsk materiell eller motparten gis sensitiv informasjon, vil det rammes som for eksempel skadeverk og ulovlig etterretningsvirksomhet. I straffutmålingen kan konfliktsituasjonen tas i betraktning som en skjerpende omstendighet.

Med norsk territorium menes fastlands-Norge, Svalbard, Jan Mayen og bilandene, med tilhørende territorialfarvann, jf. lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone. Forslaget til § 119 kommer til anvendelse når det er en overhengende fare for konflikt på norsk territorium, og når konflikten finner sted utenfor territoriet dersom konflikten ikke er stasjonær eller hvor det for øvrig er stor fare for at Norge kan bli trukket inn i den.

Landssvikbestemmelsen knyttes til begrepet «væpnet konflikt», og skal i utgangspunktet forstås på samme måte som når dette begrepet brukes i en folkerettslig kontekst. Det kan imidlertid ikke utelukkes at begrepet når det nå brukes i straffeloven etter omstendighetene må forstås noe annerledes enn i folkeretten dersom sterke hensyn taler for dette. Dette kan for eksempel være tilfellet dersom en enkeltstående trefning rammer sivilbefolkningen på en måte som gjør det naturlig folkerettslig sett å karakterisere den som en væpnet konflikt fordi Geneve-konvensjonene dermed gir sivilbefolkningen den nødvendige beskyttelse, men uten at det av den grunn er naturlig å la bestemmelsen om landssvik få anvendelse.

Alternativet «okkupasjon» viderefører straffeloven 1902 § 86 b, og tar først og fremst sikte på en «påtvunget besettelse» av hele eller deler av territoriet uten kamphandling. Er okkupasjonen et resultat av en krig eller væpnet konflikt, vil bestemmelsen om landssvik være anvendelig på det grunnlaget. Alternativet gjelder i alle tilfeller hvor norske myndigheter ikke har samtykket til okkupasjonen eller besettelsen, selv om Norge i den pågående konflikten sympatiserer med den okkuperende makten.

Begrepene «krigstid» eller «med krigstid for øye» som brukes i straffeloven 1902 § 86 foreslås ikke videreført, men erstattes delvis av formuleringen «overhengende fare for» krig mv. Etter definisjonen i straffeloven 1902 § 8 i omfatter «krigstid» også perioder hvor det er besluttet hel eller delvis mobilisering. Som påpekt av Lund-utvalget på side 96 er det vanskelig å tenke seg en full mobilisering uten at det foreligger en slik akutt trussel som «overhengende fare» tar sikte på. Ved en delvis mobilisering vil det bero på årsaken om faren for væpnet konflikt kun er en nærliggende og konkret mulighet eller om den er så akutt at faren vil bli beskrevet som overhengende, med den følge at § 119 kommer til anvendelse. Er den delvise mobiliseringen foranlediget av en meget spent internasjonal situasjon, men som ikke direkte truer Norge, vil vilkåret om «overhengende fare» neppe være oppfylt. Departementet slutter seg til Lund-utvalgets vurdering av at Norges bistandsplikt etter NATO-traktatens art. 5 ikke kan sies å innebære en overhengende fare for krig før det er kommet en anmodning fra det land som er angrepet, jf. utredningen side 96. Alternativet «med krigstid for øye» i straffeloven 1902 § 86, der rekkevidden av straffansvaret berodde på gjerningspersonens formål med handlingen, er ikke videreført.

Som nevnt i punkt 7.8.4.3 foreslår departementet i likhet med Lund-utvalget å forlate den kasuistiske utformingen i straffeloven 1902 § 86 første ledd, og forslaget til § 119 er derfor langt på en videreføring av samlebestemmelsen i § 86 første ledd nr. 10, kombinert med § 86 b første ledd. Det straffbare består etter forslaget i enten å yte bistand til fienden eller okkupasjonsmakten mot Norge, eller å svekke forsvarsevnen til Norge eller en nasjon som Norge er alliert eller i kampfellesskap med. Det vil i utgangspunktet bero på situasjonen om en gitt handling er straffbar bistand til fienden eller svekker forsvarsevnen. Men selv om den kasuistiske utformingen ikke videreføres, vil de sentrale formene for bistand til fienden være av den art som er regnet opp i § 86 første ledd nr. 1, 2, 3, 6 og 8, dvs. krigstjeneste, spionasje, sabotasje, angiveri og administrativ bistand. Praksis og teori knyttet til § 86 vil på disse punktene fremdeles være av interesse. For landssvik som nevnt i § 86 nr. 4, 5, 7 og 9 vil det måtte bero på en mer konkret vurdering om handlingene kan ses på som bistand til fienden, eventuelt om de svekker forsvarsevnen. Det vil blant annet være av sentral betydning om det dreier seg om en krigssituasjon med krigshandlinger på norsk territorium, eller om norske styrker er engasjert i krig andre steder. Hvilke begrensninger som kan legges på ytringsfriheten, forenings- og organisasjonsfriheten og retten til arbeidskamp om landssviksituasjonen vil bero på om det dreier seg om en fullstendig okkupasjon under krig, eller om en væpnet konflikt i umiddelbar nærhet av norsk territorium. Den økte verdien det er lagt på disse grunnleggende demokratiske rettighetene siden 1950, kan lett medføre at avveiningen faller annerledes ut enn dengang, jf. Lund-utvalget side 98 – 100. I tillegg rammer bestemmelsen forhold som etter straffeloven 1902 blir rammet av § 87 første ledd nr. 1 og 2, jf. annet ledd, og av § 88. For eksempel er det straffbart ikke å gi til en norsk militær befalingsmann de opplysninger man har fått om forhold av betydning for militære tiltak, såfremt det skader landets forsvarsevne ikke å gi opplysningene.

Grensen for hva som anses for å være straffbar «bistand mot Norge», vil også bli trukket forskjellig avhengig av om bistanden gis til en fiende som Norge er i krig eller konflikt med, eller i et tilfelle av okkupasjon hvor Norge i den underliggende konflikten sympatiserer med okkupasjonsmakten. Det avgjørende for straffbarheten er at bistanden til fienden er rettet mot Norge, men det er ikke nødvendig at handlingen har blitt begått i Norge, jf. § 5 nr. 6.

Alternativene «bistand mot Norge» og «skader den norsk forsvarsevnen» er selvstendige, men vil gjerne gli over i hverandre idet bistand mot Norge vil svekke forsvarsevnen og omvendt. Alternativet «skader den norske forsvarsevnen» gjør det likevel klart at også handlinger som ikke rammer militære installasjoner, er til umiddelbar fordel for fienden eller okkupasjonsmakten, eller skjer i forståelse med denne, men som mer generelt svekker det norske totalforsvaret, kan være landssvik. Den som ved overhengende fare for krig eller etter at krigshandlinger er innledet på norsk territorium, til egen fordel tømmer Sivilforsvarets beredskapslagre, kan i tillegg til grovt tyveri også tiltales for å ha svekket den norske forsvarsevnen. I § 86 første ledd nr. 10 brukes begrepet «motstandskraft», og i Ot.prp. nr. 79 (1950) side 11 uttales det at motstandskraften er produktet av motstandsevnen og motstandsviljen. Selv om det i forslaget til § 119 brukes «forsvarsevnen», tas det ikke sikte på noen realitetsendring, jf. Lund-utvalget side 96. En propagandavirksomhet som klart undergraver befolkningens forsvarsvilje vil fortsatt straffes som landssvik. Handlinger som svekker forsvarsevnen til land som Norge har en formell forsvarsallianse med (NATO) eller som deltar i krigen eller den væpnede konflikten på samme side som Norge, straffes som landssvik på lik linje med om handlingen hadde rammet den norske forsvarsevne.

For at overtredelsen av § 119 skal være fullbyrdet, må handlingen rent faktisk ha vært til fordel for fienden eller den norske forsvarsevnen må ha blitt skadet. Det er ikke nok at handlingen er egnet til å skape et slik resultat, slik som etter straffeloven 1902 § 86 første ledd nr. 4. Men for øvrig endrer ikke forslaget fullbyrdelsestidspunktet i forhold til den mer kasuistiske bestemmelsen i § 86. Når dette understrekes, er det fordi den kasuistiske formen nok gjør det lettere å anse for eksempel det «å gå inn i [et] parti som virker til fordel for fienden» (§ 86 første led nr. 5) som fullbyrdet landssvik, enn når den samme atferden skal bedømmes etter det mer generelle kriteriet «yter fienden bistand mot Norge». Inntrer ikke virkningen, vil det foreligge forsøk på landssvik, jf. straffeloven 2005 § 16. Etter § 15 er medvirkning straffbart, og i forhold til landssvikbestemmelsen vil både fysisk og psykisk medvirkning være aktuelt.

Forslaget til annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 86 første ledd siste punktum, og verner stater som er våre allierte etter en formell forsvarsallianse, og stater som deltar sammen med Norge i et faktisk kampfellesskap. Det er en forutsetning for vernet av allierte stater at det dreier seg om en krig eller væpnet konflikt som Norge deltar i, eller at det er en overhengende fare for dette. Bare svekkelse av forsvarsevnen til allierte er nevnt, sml. første ledd. Bistand til fienden til en alliert stat vil rammes av forslaget til første ledd uavhengig av virkningen for Norge eller andre staters forsvarsevne. Det vises for øvrig til delutredning VIII side 99 og side 75 flg.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. Departementet foreslår ikke å videreføre straffeloven 1902 § 86 a om grovt uaktsomt landssvik, som først og fremst tar sikte på å ramme skjult men ikke fullt ut bevist forsett. Kravet om forsett innebærer bl.a. at gjerningspersonen minst må ha tenkt over muligheten av at den handlingen som begås gir bistand til fienden eller skader den norske forsvarsevnen, men likevel bestemmer seg for å foreta handlingen selv om et slikt resultat mest sannsynlig skulle inntre (eventuelt forsett), jf. straffeloven 2005 § 22 første ledd bokstav c.

For ordinær overtredelse av bestemmelsen om landssvik er straffen fengsel inntil 10 år. Selv for handlinger som ikke kan karakteriseres som grovt landssvik, vil straffverdigheten variere betraktelig, men en strafferamme fra 14 dager til 10 år fanger opp spennet. Selv i dommer avsagt kort tid etter okkupasjonen i 1940 – 45 ligger straffene innenfor 10 år fengsel når det ikke foreligger omstendigheter som etter forslaget her vil gjøre landssviket grovt. På den annen side er det i landssvikavgjørelsene etter siste krig en rekke tilfeller – bedømt etter landssvikanordningen – som resulterte i lavere straff enn fengsel i 3 år. I samsvar med det alminnelige syn på minstestraffer i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 132 flg. og som deles av Lund-utvalget side 51, er det derfor ikke foreslått noen minstestraff.

Til § 120

For grovt landssvik går departementet inn for at den øvre strafferammen skal være fengsel inntil 21 år. Dette er i samsvar med forslaget til Lund-utvalget, se § 17 – 10 i utredningen side 100. Om det nærmere innholdet i bestemmelsen vises det i hovedsak til merknadene til § 112.

Forutsetningen for at bestemmelsene om landssvik (§ 119 jf. § 120) skal komme til anvendelse, er at det i det minste foreligger en overhengende fare for at Norge vil bli involvert i en internasjonal væpnet konflikt på norsk territorium. Det gir derfor liten selvstendig mening å benytte «frykt for inngrep av en fremmed stat», jf. § 112 bokstav b, som kriterium for når landssviket er grovt. Dette alternativet er derfor utelatt i § 120. Men i og med at landssvikhandlingen foretas i en så kritisk situasjon, kan den medføre en særlig alvorlig virkning for Norge, slik at vilkåret i § 112 bokstav a er oppfylt. Særlig vil dette gjelde hvis landssvikhandlingen foretas i tilknytning til et angrep mot Norge. Også omstendigheter som nevnt i § 112 bokstav d vil for mange landssvikhandlinger være oppfylt; landssvik i form av angiveri, spionasje og sabotasje vil lett sette andres liv i fare. Det må imidlertid ha ligget innenfor gjerningspersonens forsett at handlingen kunne få et slikt resultat.

Heller ikke § 120 inneholder noen uttømmende oppregning av hvilke omstendigheter som kan gjøre landssvikhandlingen grov, jf. uttrykket «særlig legges vekt på». Andre relevante omstendigheter går frem av delutredning VIII side 100.

Til § 121

Bestemmelsen avløser særlig straffeloven 1902 § 91, og er basert på Lund-utvalgets forslag til § 17 – 11 første ledd, se delutredning VIII side 100 – 103. Både i forhold til § 91 og i forhold til Lund-utvalgets forslag er det foreslått realitetsendringer, jf. punkt 7.9.4. Det er et vilkår for straff at innsamling eller mottak av hemmelige opplysninger, som ikke gjøres til fordel for en fremmed stat etter terrororganisasjon, skjer uten aktverdig grunn.

Bestemmelsen retter seg kun mot etterretningsvirksomhet mot statshemmeligheter slik de nærmere er angitt i bokstav a til f. Ulovlig etterretningsvirksomhet mot andre interesser, som i Lund-utvalgets forslag var inntatt i annet ledd i utkastet til § 17 – 11, er skilt ut som en egen bestemmelse i § 126.

Bestemmelsens virkeområde fremgår av tre vilkår. For det første er det et krav at opplysningene som etterretningsvirksomheten er rettet mot, er hemmelige. I hva som regnes som en hemmelighet gjøres det ingen endringer i rettstilstanden etter straffeloven 1902 §§ 90 og 91, jf. delutredning VIII side 102 – 103. Utgangspunktet er at opplysningen må være så lite kjent at den både anses og blir behandlet som en hemmelighet. Formell gradering er et moment, men ikke et krav. Dreier det seg om opplysninger som er offentlige etter for eksempel offentlighetslova eller miljøinformasjonsloven, vil de i seg selv aldri bli å betrakte som hemmelige, selv om de ikke er kjent utad. Men også etter forslaget til § 121 kan det tenkes at opplysninger som fremkommer ved sammenstilling og bearbeiding av åpne kilder kunne være en hemmelighet (puslespilldoktrinen). Hemmelig informasjon om infrastrukturen, jf. bokstav e, vil ikke sjelden kunne innsamles ved bearbeiding av åpne kilder.

For det annet er det et krav at hemmeligheten er knyttet til grunnleggende nasjonale interesser av det slag som er regnet opp i bokstav a til f. Området som er beskyttet mot ulovlig etterretningsvirksomhet er utvidet i forhold til straffeloven 1902 § 91 jf. § 90. Selv etter at formuleringen «ligeoverfor anden Stat» ble fjernet i 1999, slik at ikke bare den ytre sikkerhet ble beskyttet, vil kriteriet «grunnleggende nasjonale interesser» favne videre enn «rikets sikkerhet». Det er nå ikke lenger et krav at de interesser som etterretningsvirksomheten er rettet mot, angår statens selvstendighet og sikkerhet, eller de øverste statsorganers virksomhet, slik §§ 90 og 91 er forstått etter lovendringen i 1999. Også hemmelig informasjon om infrastrukturen som er av grunnleggende betydning for den indre sikkerhet, er etter § 121 vernet mot etterretningsvirksomhet, jf. særlig bokstav e.

Bokstav a om forsvars-, sikkerhets- og beredskapsmessige forhold viderefører i et mer moderne språk blant annet beskyttelsen av rikets sikkerhet overfor en annen stat. Praksis og teori etter straffeloven 1902 §§ 90 og 91 er derfor fortsatt relevant her. Nytt er at også sikkerhetsmessige forhold vernes, som for eksempel virksomheten til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Bokstav b omhandler etterretningsvirksomhet som mangler en aktverdig grunn (se nedenfor) og som er rettet mot Kongen, Stortinget, regjeringen eller Høyesterett. Dels er det innsamling av hemmelig informasjon om hva disse arbeider med, og dels gjelder det etterretning mot sikkerhetsopplegget som er iverksatt for å beskytte dem. Også etterretning mot departementene omfattes, hvis informasjonen som innsamles er av en slik karakter at en avsløring av den kan skade «grunnleggende nasjonale interesser». Dette kan blant annet være aktuelt i saker der departementet fungerer som regjeringens sekretariat.

Alternativet «handlefrihet» vil lett gli over i bokstav c som omhandler «forholdet til andre stater». Det mest praktiske eksempel på innskrenket handlefrihet er at det i forhandlinger med andre stater på forhånd er blitt kjent hva som er den norske forhandlingstaktikk, posisjon og den absolutte grensen for hva som kan aksepteres. Men det er ikke noen full overlapping mellom alternativene. Bokstav c vil være anvendelig ved hemmelig informasjon som ikke er knyttet til forhandlinger mv., men som vil kunne skade Norges forhold til andre stater.

Handlefriheten kan også begrenses overfor andre enn stater, for eksempel overfor internasjonale organer eller internt i Norge. For eksempel kan formålet med innsamlingen av informasjon om de øverste statsorganene være å sette en terrororganisasjon i stand til urettmessig å tvinge en offentlig myndighet til å gjøre eller unnlate noe, jf. § 131.

Bokstav d fører i det vesentlige videre det vernet som ble føyd til i § 90 i 1999, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998 – 99) side 130 – 31. Det er først og fremst etterretning rettet mot sikkerhetsopplegget rundt statsbesøk og store internasjonale arrangementer som omfattes av bestemmelsen. Når den beskytter «fremmede staters representasjon» vil det også omfatte norske sikkerhetsopplegg knyttet til de faste representasjonene forutsatt at informasjonen i det konkrete tilfelle er av slik karakter at den kan skade grunnleggende nasjonale interesser. Det er åpenbart en grunnleggende nasjonal interesse at Norge har gode diplomatiske forbindelser med andre land. Blir Norge på grunn av ulovlig etterretningsvirksomhet vesentlig dårligere rustet til å gi ambassader og residenser den beskyttelsen Wien-konvensjonen 18. april 1964 om diplomatisk samkvem krever, vil derfor vilkåret om «grunnleggende nasjonal interesse» lett være oppfylt. Ved lovendringen i 1999 ble det i forarbeidene også nevnt begivenheter i kongehuset. Dette vil i stor utstrekning dekkes av «nasjonale arrangementer», mens selve sikkerheten til Kongen og Regenten er dekket av bestemmelsen i bokstav b. Internasjonale arrangementer vil omfatte både store konferanser av politisk karakter, for eksempel et møte i Verdensbanken, og omfattende kulturelle arrangementer, for eksempel Olympiske leker.

Bokstav e er særlig relevant for etterretningsvirksomhet til fordel for terrorvirksomhet. Siktemålet med bestemmelsen er først og fremst å verne hemmelig informasjon om infrastrukturen slik at terrororganisasjoner ikke kan benytte denne til å begå terrorhandlinger som alvorlig forstyrrer en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, jf. § 131.

Bokstav f er en ny bestemmelse, og verner hemmelige opplysninger om norske naturressurser. Vernet gjelder uavhengig av hvor opplysningene befinner seg. Dersom opplysningene behandles av regjeringen, vil de være vernet allerede etter bokstav b om de øverste statsorganenes virksomhet. Bokstav f får særlig selvstendig betydning for opplysninger som finnes andre steder, for eksempel i underliggende forvaltningsorganer eller hos private aktører.

Det tredje kriteriet kan sies å være et kvalitetskrav. Det er ikke tilstrekkelig at informasjonen er hemmelig og angår interesser som nevnt i bokstav a-f. Den må være av en slik karakter at den, om den avsløres, vil representere en fare for skade på de aktuelle interessene. Det vil særlig avhenge av hvor mye og hvor sensitiv informasjon som er samlet inn gjennom etterretningen. Om begrunnelsen for at bestemmelsen i denne relasjon er gjort til et faredelikt vises til punkt 7.9.4.1.

Den straffbare handlingen består i uten aktverdig grunn å samle inn eller sette seg i besittelse av materiale som nevnt ovenfor. Bestemmelsen vil ramme både det ta i mot informasjon fra andre, og selv aktivt samle inn informasjonen. Slik loven er utformet, fremgår det at innsamling av informasjon til fordel for en fremmed stat eller en terrororganisasjon aldri er aktverdig. Avdekkes det at en fremmed etterretningsorganisasjon driver virksomhet i Norge under dekke av å være forskning eller undersøkende journalistikk, er det følgelig ikke nødvendig å gjennomføre noen aktverdighetsvurdering.

Når rettmessighetsstandarden «aktverdig grunn» er tatt inn, er det først og fremst for å kunne balansere vernet om grunnleggende nasjonale interesser mot informasjons- og ytringsfriheten som følger av Grunnloven § 100 og EMK art. 10, jf. drøftelsen i punkt 7.9.4.2. I praksis vil det særlig være utøvere av kritisk forskning og undersøkende journalistikk som kan ha behov for å samle inn hemmelig informasjon om grunnleggende nasjonale interesser, men reservasjonen som kan gjøre virksomheten lovlig, er ikke positivt avgrenset til disse tilfellene. På den annen side har heller ikke journalister eller forskere noen absolutt og ubetinget rett til å samle inn beskyttet informasjon. I den konkrete vurderingen må det bl.a. legges vekt på hvor sensitiv informasjonen er, om den er innhentet fra skjulte eller åpne kilder, om innhentingen er skjedd fordekt eller under falsk «flagg» eller identitet, om informasjonen angår spørsmål av sentral politisk interesse, og hvordan informasjonen skal benyttes, som bakgrunnsstoff eller omtales mer direkte. I aktverdighetsvurderingen vil det også stå sentralt om informasjonsinnhentingen avsluttes når det med tilstrekkelig grad av visshet viser seg at det innsamlede materialet ikke kan underbygge den hypotesen eller mistanken som lå bak innsamlingen.

Det er bare etterretning mot norske grunnleggende nasjonale interesser som rammes av bestemmelsen. Selv om det normalt vil være tilfelle, er det ikke noe vilkår for straff at handlingen er forøvet i Norge, jf. straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 6. Etterretningsvirksomhet til skade for andre stater som er forøvet i Norge vil kunne straffes etter § 126 bokstav b.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. Forsettet må omfatte at opplysningen er hemmelig, angår de relevante grunnleggende nasjonale interesser og kan skade disse interessene om informasjonen avsløres. På vanlig måte er det likevel ikke noe krav at gjerningspersonen er klar over at informasjonen må anses for å være av «grunnleggende nasjonal interesse», så lenge vedkommende er klar over hva slags karakter informasjonen har, for eksempel sensitiv informasjon om telekommunikasjonsnettet. Ved aktiv etterretning vil det sjelden være tvil om kravet til forsett er oppfylt, men spørsmålet kan bli aktuelt for den som mer passivt setter seg i besittelse av og oppbevarer slik informasjon som en medvirkningshandling, eller som samler inn informasjon som ledd for eksempel i forskning eller journalistisk virksomhet. Medvirkning er straffbart etter straffeloven 2005 § 15.

Straffen er bot eller fengsel inntil 3 år, dvs. ett år mer enn i straffeloven 1902 § 91. I samsvar med de generelle retningslinjene for utforming av strafferammer, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 307, er bot angitt som en selvstendig straffart siden fengselsstraffen er 3 år eller lavere. Det betyr at bot kan ilegges som eneste straff, jf. straffeloven 2005 § 53 første ledd. Strafferammen gjør at forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Til § 122

Bestemmelsen angir når overtredelser av § 121 skal regnes som grove og gi grunnlag for fengsel inntil 10 år. Den viderefører og utvider straffskjerpingsregelen i straffeloven 1902 § 91 annet straffalternativ, og svarer med enkelte endringer til utkastet til § 17 – 12 i delutredning VIII side 105.

Avgjørelsen av om en overtredelse regnes som grov hører prosessuelt med til skyldspørsmålet, og må omfattes av gjerningspersonens forsett. Om en overtredelse av § 121 skal regnes som grov, beror på en skjønnsmessig vurdering, og oppregningen i § 122 nevner de momenter det er mest nærliggende å legge vekt på ved vurderingen. Momentene er imidlertid ikke nødvendige for at overtredelsen skal regnes som grov, jf. «særlig legges vekt på».

Bokstav a er lik § 112 bokstav c, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Sammenlignet med straffeloven 1902 § 91 er dette momentet nytt.

Bokstav b og c viderefører bestemmelsen i annet straffalternativ i § 91, men i bokstav b er «terrororganisasjon» nevnt ved siden av en fremmed stat slik som i § 121. Foruten at en slik avsløringshensikt innebærer at informasjonsinnsamlingen aldri er rettmessig som «aktverdig grunn», vil den ofte også gjøre etterretningsvirksomheten grov. Det er ikke noe krav at den fremmede staten eller terrororganisasjonen er oppdragsgiver. Også den som samler inn informasjon med det for øye å selge resultatet til en terrororganisasjon som gjerningspersonen antar vil være interessert i informasjonen, kan straffes for grov overtredelse. Etter bokstav c er handlingen grov hvis en avsløring ville ha voldt betydelig skade. Selv om § 121 er fullbyrdet når det er samlet inn hemmelig informasjon som kan skade grunnleggende nasjonale interesser, er det er vilkår for at handlingen skal være grov alene på grunn av skadepotensialet at det kan bevises at opplysningenes art, innhold og omfang er slik at avsløring «ville ha voldt betydelig skade». At de kunne ha voldt slik skade er ikke nok, slik det heller ikke er etter straffeloven 1902 § 91.

Til § 123

Paragraf 123 viderefører straffeloven 1902 § 90 og rammer den som avslører hemmeligheter om grunnleggende nasjonale interesser som nevnt i § 121. Ettersom vernet etter § 123 på samme måte som i § 121 knytter seg til «grunnleggende nasjonale interesser» i stedet for «rikets sikkerhet», og bestemmelsen dessuten er gjort til et faredelikt, utvides området for det straffbare noe i forhold til straffeloven 1902 § 90. Forslaget er identisk med forslaget til Lund-utvalget til § 17 – 13, jf. utredningen side 105, bortsett fra at utvalget gikk inn for at det måtte kreves at interessene ble skadet, se punkt 7.9.4.1. Hva som skal regnes som en hemmelighet og hvilke grunnleggende interesser som regnes som statshemmeligheter, går frem av punkt 7.9.4.1 og 7.9.4.2, se også merknadene til § 121.

Den straffbare handlingen er å offentliggjøre, overlevere eller på annen måte avsløre statshemmeligheter som nevnt, jf. første punktum. Den minst omfattende handlingen er å avsløre, og på samme måte som begrepet «åpenbare» i straffeloven 1902 § 90, er det tilstrekkelig at hemmeligheten er urettmessig gjort kjent for én person. Er opplysningen formidlet til en person som ikke er berettiget til den, er handlingen straffbar selv om mottakeren selv har taushetsplikt og holder opplysningen for seg selv. Alternativet «overlevere» tar særlig sikte på tilfeller hvor opplysningen er skriftlig eller lagret på annen måte, og materialet eller kopi av dette overleveres eller oversendes til andre. Informasjonen er «offentliggjort» når den er gjort kjent eller tilgjengelig for allmennheten.

En straffbar avsløring av statshemmeligheter kan finne sted i forlengelsen av en periode med ulovlig etterretning, jf. §§ 121 og 122. Men § 123 kan også overtres av personer som forut for avsløringen har hatt lovlig adgang til opplysningene, for eksempel ved at slike personer verves av fremmede staters etterretningstjenester og overleverer informasjon til disse, eller ved at personer som har arbeidet i hemmelige tjenester skriver bok om sine erfaringer og gjennom det offentliggjør statshemmeligheter som fortsatt er aktuelle, uten at fremstillingen av andre grunner bør være tillatt i et demokratisk samfunn og derfor må anses som rettmessig.

Departementet foreslår at avsløringen ikke skal være straffbar om den skjer av en aktverdig grunn, se punkt 7.9.4.2. Departementet understreker at hva som er «aktverdig grunn» først og fremst er en objektiv vurdering av om avsløringen varetar viktige samfunnshensyn, veid opp mot de skadevirkningene avsløringen medfører. Hvilken personlig motivasjon gjerningspersonen har for å avsløre opplysningene, er av underordnet betydning. Det foreligger aldri aktverdig grunn dersom opplysningen er avslørt til en fremmed stat eller terrororganisasjon, jf. annet punktum. Annet punktum tar sikte på avsløringer som skjer direkte til en fremmed stat eller terrororganisasjon. Dersom det dreier seg om opplysninger som disse setter seg i besittelse av på grunnlag av en publisert sak i mediene, blir det på vanlig måte avgjørende om den som publiserte opplysningene hadde en aktverdig grunn til det, for eksempel fordi det var tale om journalistikk som var nødvendig for å avdekke sterkt kritikkverdige forhold.

På samme måte som ved overtredelse av § 121 er det tilstrekkelig at det er avslørt opplysninger som etter sin art eller omfang kan skade grunnleggende nasjonale interesser. Når avsløringen skjer ved at opplysninger overleveres, vil man sjelden ha eksakte og detaljerte opplysninger om hva som er overlevert, hva mottakeren visste fra før og hvilken bruk mottakeren kan tenkes å gjøre av informasjonen (trusselsituasjonen), jf. høringsuttalelsen fra Oslo statsadvokatembeter og drøftelsen i punkt 7.9.4.1. Når det er tilstrekkelig at en avsløring kan skade de nevnte interessene, er det ikke nødvendig for påtalemyndigheten å føre bevis for eksakt hvilke opplysninger som er overlevert, og enn mindre hva den konkrete mottager var kjent med fra andre kilder.

Skyldkravet etter bestemmelsen er forsett, jf. straffeloven § 21. Hva forsettet må omfatte, går frem av merknadene til § 121. I tillegg må også selve avsløringen være forsettlig. Hvis opplysningene blir kjent for uvedkommende på grunn av skjødesløs oppbevaring, fordi de blir gjenglemt eller lignende, kan imidlertid forholdet være straffbart etter § 125.

For det tilfellet at det er gjerningspersonens forsett å avsløre statshemmeligheter, men de aktuelle opplysningene er uriktige og derfor ikke representerer noen hemmelighet om grunnleggende nasjonale interesser, kan gjerningspersonen bare straffes for forsøk på avsløring. Bestemmelsene viderefører derfor rettsstillingen etter straffeloven 1902 § 90, som også krever at opplysningen er riktig, jf. delutredning VIII side 106.

Strafferammen på 3 år viderefører rammen for en ordinær overtredelse av straffeloven 1902 § 90. I samsvar med de generelle retningslinjer for strafferammer, jf. Ot.prp. 90 (2003 – 2004) side 307, er imidlertid bot angitt som selvstendig straffalternativ.

Det følger av straffeloven 2005 §§ 15 og 16 at medvirkning og forsøk er straffbart.

Til § 124

Forslaget til § 124 angir når overtredelser av § 123 skal regnes som grove og kunne straffes med fengsel inntil 15 år. Bestemmelsen viderefører straffskjerpingsregelen i straffeloven 1902 § 90, og svarer med enkelte mindre endringer til Lund-utvalgets forslag til § 17 – 14, se utredningen side 106 – 107.

Avgjørelsen av om en overtredelse regnes som grov, hører prosessuelt med til skyldsspørsmålet, og må omfattes av gjerningspersonens forsett. Om en overtredelse av § 123 skal regnes som grov, må bero på en skjønnsmessig vurdering, og oppregningen i § 124 nevner de momenter det er mest naturlig og nærliggende å legge vekt på ved vurderingen. Momentene i oppregningen er ikke nødvendige for at overtredelsen skal regnes som grov, jf. «særlig legges vekt på».

Bokstav a er det samme straffskjerpende momentet som i § 112 bokstav c, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Bokstav b viderefører straffskjerpingsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 90 tredje ledd, og skal forstås på samme måte.

I bokstav c er avsløring til en terrororganisasjon likestilt med avsløring til en fremmed stat, men ellers svarer bestemmelsen til straffeloven 1902 § 90 første ledd annet straffalternativ.

Bokstav d viderefører straffskjerpingsalternativet i straffeloven 1902 § 90 første ledd avslutningsvis, men er formulert annerledes. Som for bestemmelsene om ulovlig etterretning i §§ 121 og 122 krever § 123 bare at de avslørte hemmelighetene etter sin art og omfang kan skade grunnleggende nasjonale interesser. For at en avsløring skal anses som grov alene på grunn av opplysningens skadepotensial, må skaden rent faktisk ha inntrådt.

Strafferammen på 15 år viderefører den strengeste strafferammen i straffeloven 1902 § 90. I samsvar med det generelle syn på minstestraff som er kommet til uttrykk i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 136, er minstestraffen på 1 år i straffeloven 1902 § 90 ikke videreført, jf. punkt 7.3.7.

Til § 125

Bestemmelsen retter seg mot uaktsom avsløring av statshemmeligheter, jf straffeloven 1902 § 90 annet ledd. Også på dette punktet rekker vernet noe lenger enn etter § 90. Forslaget er, med unntak av skyldkravet, likt med utkastet til § 17 – 15 i delutredning VIII, se side 107. Om begrunnelsen for å opprettholde et krav om simpel uaktsomhet (utvalget går inn for grov uaktsomhet), vises til punkt 7.9.4.3.

I forhold til straffeloven 1902 § 90 annet ledd som bare gir adgang til å anvende bot, er strafferammen betydelig utvidet og brudd skal nå kunne straffes med fengsel inntil 2 år. Om begrunnelsen vises til punkt 7.9.4.4.

Til § 126

Bestemmelsen avløser med enkelte endringer straffeloven 1902 § 91 a og § 133 og lov om forsvarshemmeligheter § 4, og svarer i det alt vesentlige til § 17 – 11 annet ledd i Lund-utvalgets lovutkast, se utredningen side 100 flg. Uaktsomhetsansvaret i § 91 a og § 4 foreslås ikke videreført, og medfører en avkriminalisering i forhold til gjeldende rett. Forholdet til gjeldende rett er nærmere behandlet nedenfor.

Forslaget rammer andre former for ulovlig etterretningsvirksomhet enn dem som retter seg mot hemmelige, grunnleggende nasjonale interesser. Begrunnelsen for å innta bestemmelsen i en egen paragraf går frem av punkt 7.9.4.5. Etterretningsvirksomhet på norsk område er ikke kriminalisert generelt. Hvis ikke etterretningen er rettet mot grunnleggende nasjonale interesser, er det bare virksomhet av den art som er nevnt i bokstav a og b som er straffbar.

Forslaget rammer bare handlinger som foretas «på norsk område», jf. straffeloven 2005 § 4. Når bestemmelsen selv begrenser virkeområdet slik, får straffeloven 2005 §§ 5 og 6 ingen betydning. I gjeldende lovgivning gjelder en slik begrensning bare for straffeloven § 1902 § 133 om verving. Straffeloven 1902 § 91 a om flyktningspionasje hører på den annen side til bestemmelser som etter straffeloven 1902 § 12 er straffbare også når de er begått av nordmenn og utlendinger i utlandet. Overtredelse av lov om forsvarshemmeligheter § 4 er ikke nevnt i straffeloven 1902 § 12, og etterretningsvirksomhet rettet mot andre stater enn Norge, og som er forøvet i utlandet, kan derfor bare straffes når forholdet også er straffbart etter gjerningsstedets lovgivning, jf. straffeloven 1902 § 12 nr. 3 bokstav c og nr. 4 bokstav b. Når § 126 er begrenset til ulovlig etterretningsvirksomhet på norsk område, har dette sin begrunnelse i at den norske offentlige interessen alene er knyttet til at flyktninger ikke utsettes for slik etterretningsvirksomhet mens de oppholder seg og er gitt beskyttelse på norsk område, og etterretningsvirksomhet mot andre stater ikke drives fra norsk område. Bestemmelser som beskytter andre interesser og som kan bli krenket ved slik virksomhet, for eksempel ulovlig avlytting, kan likevel ha et videre jurisdiksjonsområde.

Det er bare etterretningsvirksomhet mv. som skjer til fordel for en fremmed stat eller terrororganisasjon som rammes. Det kreves ikke at en fremmed stat eller terrororganisasjon er oppdragsgiver, men det må ligge innenfor gjerningspersonens forsett når informasjonen innhentes at den skal gjøres kjent for en slik stat eller organisasjon. Informasjon som er innhentet for annet formål, for eksempel journalistisk virksomhet med tanke på å beskrive flyktningers situasjon, og som senere gjøres kjent for en annen stat eller terrororganisasjon, kan ikke straffes etter § 126. Avsløring av sensitiv flyktninginformasjon er ikke i seg selv gjort straffbar, sml. §§ 123 – 125.

Bokstav a viderefører med visse endringer straffeloven 1902 § 91 a. Det er imidlertid ikke lenger noe krav om at informasjonsinnhentingen skal skje hemmelig eller ved ulovlige midler. Også en innsamling fra åpne kilder, men der informasjonen sammenstilles og bearbeides til personsensitiv informasjon, vil derfor kunne rammes. Informasjonen må imidlertid fortsatt gjelde «personlige forhold». Som personlige forhold regnes også opplysninger om politisk orientering og sympatier, og politiske forhold er derfor ikke nevnt særskilt slik som i straffeloven 1902 § 91 a. Noen realitetsendring innebærer dette ikke.

Opplysningen må kunne volde fare for noens liv, helse, frihet eller eiendom. Faren behøver ikke nødvendigvis knytte seg til den som blir gjenstand for informasjonsinnhentingen i Norge. Det vanligste er kanskje nettopp at det er gjenværende familie eller venner i det land flyktningen kommer fra, som blir utsatt for represalier rettet mot deres person eller eiendom. Det er tilstrekkelig at informasjonen er av en slik karakter at det er en objektivt basert mulighet for at de negative virkningene inntrer, jf. uttrykket «kan volde fare». Selv om bestemmelsens viktigste virkeområde er beskyttelse av flyktninger, vil den også omfatte virksomhet som er rettet mot etniske nordmenn som for eksempel driver en virksomhet som misbilliges av terrororganisasjoner eller andre stater.

Alternativet i straffeloven 1902 § 91 a om opplysninger som kan «skade Norges interesser» er ikke videreført. En vesentlig del av det som ble rammet av dette alternativet, omfattes nå av «grunnleggende nasjonale interesser», jf. forslaget til § 121.

Bokstav b viderefører lov om forsvarshemmeligheter § 4 i den grad den beskytter en fremmed stats sikkerhetsinteresser. Med sikkerhetsinteresser forstås informasjon om andre stater av det slag som for Norges del er omhandlet i forslaget til § 121. Også her det tilstrekkelig med en objektivt basert og ikke helt fjerntliggende fare for at en fremmed stats sikkerhetsinteresse kan bli skadelidende, jf. uttrykket «kan skade». Selv om straffeloven 2005 ikke inneholder noen generell rettsstridsreservasjon slik Straffelovkommisjonen foreslo, har ikke departementet funnet det nødvendig å innta noen uttrykkelig reservasjon for å klargjøre at bestemmelsen ikke rammer lovlig etterretning iverksatt av en kompetent norsk myndighet eller med samtykke av denne.

Overtredelse av § 126 krever forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. Både straffeloven 1902 § 91 a og lov om forsvarshemmeligheter § 4 har et delt skyldkrav, idet det er tilstrekkelig med uaktsomhet om at informasjonen kunne ha skadefølge. At informasjonen kan ha slike følger må nå omfattes av forsettet, jf. punkt 7.9.4.3.

Straffeloven 1902 § 91 a var fullbyrdet som forsøkshandling, jf. «søker å», men dette er ikke videreført i § 126 bokstav a. Med det innhold forsøksreglene er gitt i straffeloven 2005 § 16 og § 80 bokstav b, har endringen likevel begrenset betydning. At både medvirkning og forsøk er straffbart, følger av straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil 3 år. I forhold til forslaget i delutredning VIII er dette en skjerping, jf. punkt 7.9.4.4 og utredningen side 104. For den atferd som er kriminalisert i bokstav b, er en strafferamme på 3 år også en heving i forhold til straffeloven 1902 § 133 og lov om forsvarshemmeligheter § 4. Rammen på fengsel inntil 3 år er først og fremst er fastsatt av hensyn til flyktningspionasje, og signaliserer ikke at straffnivået bør skjerpes for tilfeller som nevnt i bokstav b.

Til § 127

Forslaget er i samsvar med Lund-utvalgets forslag til § 17 – 16, jf. utredningen side 107, og viderefører realiteten i straffeloven 1902 § 94 første ledd og § 104. Det vises til punkt 7.10. Praksis og litteratur til disse bestemmelser vil derfor fremdeles være relevant. Det som rammes er at to eller flere personer blir enige om å begå en eller flere av de handlinger som bestemmelsen viser til. Forbundet kan være mellom to private parter eller mellom en person og en representant for en terrororganisasjon eller en fremmed stat. Det er ikke noe krav at avtalen er sivilrettslig gyldig eller at den er skriftlig. Som etter straffeloven 1902 er forbund om etterretningsvirksomhet og ulovlig militær virksomhet, § 121, § 122, § 126 og § 128, ikke kriminalisert. Disse straffebudene er etter sin art forberedelseshandlinger, og det er tilstrekkelig at det er adgang til å gripe inn mot slik atferd på forsøksstadiet.

Strafferammen på fengsel inntil 6 år innebærer at forsøk på å inngå forbund er straffbart, og det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Til § 128

Paragraf 128 første punktum viderefører straffeloven 1902 § 104 a første ledd slik bestemmelsen lyder etter lovendringen i 2002, og svarer til Lund-utvalget lovutkast § 17 – 17. Lovforslaget endrer ikke hva som regnes som privat organisasjon av militær karakter. Besittelse av våpen eller våpenopplæring er således ikke noe krav. Annet punktumviderefører og utvider straffansvaret etter straffeloven 1902 § 133 om verving til utenlandsk militær virksomhet.

Det fremgår nå klart av første punktum at det bare er private militære organisasjoner som er etablert her i riket som rammes av bestemmelsen. Det legges likevel til grunn at dette i det alt vesentlige er en presisering av rettstilstanden etter straffeloven 1902 § 104 a første ledd, jf. punkt 7.11.4. At den private militære organisasjon som er etablert her i riket er ment brukt mot mål i andre land, har derimot intet å si for straffbarheten.

Hva den straffbare handlingen må bestå i, er det ingen endring når det gjelder alternativene danne, delta eller rekruttere. For alternativet «støtte» er det imidlertid foretatt en reell avkriminalisering, idet § 128 kun rammer økonomisk og materiell støtte. Verbal støtte i form av en forherligelse av den militære organisasjon er ikke lenger et selvstendig straffbart forhold, men kan etter omstendighetene rammes som psykisk medvirkning til at andre velger å delta i organisasjonen. Som materiell støtte må også regnes opplæring.

Utvidelsen av straffansvaret etter annet punktum består i at «krigstjeneste» er erstattet med «militær virksomhet». Dette innebærer at også rekruttering til deltakelse i væpnede konflikter som ikke har status som krig, rammes. Rekruttering til terrorvirksomhet straffes etter § 136.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil 3 år, se punkt 7.11.4.1. Strafferammen innebærer at forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. I motsetning til i utkastet fra Lund-utvalget er det ikke gjort unntak fra medvirkningsansvaret, jf. § 15.

Til § 129

Forslaget til § 129 viderefører straffeloven § 104 a annet ledd, men området for det straffbare er snevret noe inn, se punkt 7.11.4.2. Departementets forslag skiller seg fra forslaget til flertallet i Lund-utvalget, som foreslo at § 104 a annet ledd ikke burde videreføres, se utredningen side 109 flg.

Departementet foreslår at «forening eller sammenslutning» trekkes sammen til «sammenslutning», jf. første ledd. Dette er kun en lovteknisk forenkling, og medfører ikke noen realitetsendring. I tillegg er det er tatt inn henvisninger til bestemmelser i kapitlet her som gir eksempler på formål om å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Uttrykkene skal for øvrig forstås på samme måte som i dag.

Innsnevringen av det straffbare knytter seg for det første til at det nå stilles strengere krav til hvilke virkemidler sammenslutningen må være villig til å ta i bruk for å realisere sitt formål. Etter § 104 a annet ledd er ethvert ulovlig middel tilstrekkelig, mens forslaget til § 129 stiller som vilkår at virkemidlet er grovt skadeverk, sabotasje, vold, tvang eller trusler om dette. Sagt på en annen måte stiller forslaget strengere krav til sammenslutningens farlighet enn i dag. Det vil derfor ikke være tilstrekkelig å anvende § 129 på en bidragsyter at sammenslutningen bruker simpelt skadeverk som middel for å realisere sine politiske mål.

Den andre innsnevringen av det straffbare ligger i at ikke enhver form for støtte omfattes. Mens § 104 a annet ledd etter sin ordlyd omfatter enhver form for støtte, inkludert verbal støtte, rammer § 129 kun økonomisk eller materiell støtte. Det vises til merknadene til § 128.

Som i dag er det et vilkår at sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler («terskelkriminalitet»). Dette gir straffebudet en hensiktsmessig avgrensning mot ytringsfriheten og organisasjonsfriheten. Uttrykket skal forstås på samme måte som i dag. Dette vilkåret er derfor oppfylt når sammenslutningen har tatt i bruk ulovlige midler, selv om de ikke utgjør sabotasje, vold, tvang eller trusler, men for eksempel består i skadeverk.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år. Dette er en viss skjerping i forhold til de minst alvorlige overtredelsene av § 104 a annet ledd. Endringen gjenspeiler at straffebudet setter en høyere terskel for hva som rammes.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21, som også må omfatte at foreningen har tatt i bruk ulovlige midler. Eventuelt forsett kan her være praktisk, jf. § 22 første ledd bokstav c.

Straffebudet er reelt sett en kriminalisering av forberedelses- og medvirkningshandlinger. Medvirkning til overtredelse av § 129 skal ikke rammes, og det er derfor gjort uttrykkelig unntak fra straffeloven 2005 § 15, se annet ledd.

12.2.3 Merknader til de enkelte bestemmelsene i kapittel 18 om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger

Til § 131

Forslaget til § 131 viderefører i det vesentlige straffeloven 1902 § 147 a første ledd, bortsett fra at vilkåret om terrorforsett erstattes av et krav om terrorhensikt, og dermed ligger enda tettere opp til definisjonen av terrorhandlinger i EUs rammebeslutning 13. juni 2002 om bekjempelse av terrorisme artikkel 1 (1).

For å kunne straffes for å ha begått en terrorhandling, må gjerningspersonen ha begått en av de alvorlige straffbare handlingene som nevnt i første ledd med slik hensikt som nevnt i annet ledd bokstav a til c. Vilkårene er kumulative.

Forslaget til § 131 utvider ikke området for det straffbare. Alle handlingene som kan utgjøre terrorhandlinger, kan straffes etter andre bestemmelser i straffeloven. Bestemmelsen har imidlertid flere andre funksjoner. For det første definerer den hvilke straffbare handlinger som skal regnes som terrorhandlinger. Dette forenkler utformingen av straffebud mot finansiering av terrorisme, og gjør det lettere å delta i internasjonalt politi- og strafferettssamarbeid. For det andre skjerpes straffen for enkelte av handlingene det er vist til i oppregningen i første ledd. Den skjerpede straffen fører videre til at adgangen til å ta i bruk inngripende etterforskningsmetoder utvides noe.

Første ledd viser dels til andre bestemmelser i kapittel 18, og dels til bestemmelser i andre kapitler i straffeloven 2005. Ettersom noen henvisninger gjelder bestemmelser i kapitler i loven som ikke er med i lovforslaget som nå legges frem, men som først blir lagt frem i den andre delproposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005, er innholdet i disse bestemmelsene forklart med en parentes. Bestemmelsene det henvises til faller innholdsmessig i det vesentlige sammen med henvisningene i straffeloven 1902 § 147 a første ledd. En annen lovredaksjon gjør imidlertid at antallet bestemmelser det henvises til, ikke er det samme. Henvisningene kan bli justert i den andre proposisjonen om den spesielle delen dersom paragrafnummereringen endres i dette arbeidet.

En straffbar handling som nevnt i § 131 første ledd skal bare regnes som en terrorhandling dersom handlingen er begått med terrorhensikt, jf. annet ledd bokstav a til c og § 22 første ledd bokstav a. Det avgjørende er hvilke følger gjerningspersonen har til hensikt å fremkalle, det kreves ikke at følgen faktisk har inntrådt.

Etter annet ledd bokstav a må gjerningspersonen ha hatt hensikt om å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet. Enkelte eksempler er nevnt i lovteksten. Også andre kan omfattes, for eksempel tryggingen av nasjonal og internasjonal sikkerhet (for Norges del blant annet gjennom NATO) eller sikringen av en stabil økonomi (for Norges del blant annet gjennom Norges Bank). Videre kan for eksempel telekommunikasjon eller IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi) ivareta funksjoner av grunnleggende betydning i samfunnet, blant annet der slik teknologi er nødvendig i driften av sykehus eller nødtjenester, i forsvarsanlegg eller i avviklingen av lufttrafikken. Ytterligere eksempler og nærmere drøftelser av funksjoner av grunnleggende betydning i samfunnet er gitt i St.meld. nr. 17 (2001 – 2002) Samfunnssikkerhet kapittel 6.

Den sentrale avgrensningen ligger i at funksjonen som forstyrres, må være av grunnleggende betydning i samfunnet, og i at hensikten må omfatte det å forstyrre denne funksjonen alvorlig. Kriteriet «alvorlig» stiller strenge krav både til varigheten, omfanget og virkningen av forstyrrelsene. Ved vurderingen må en rekke momenter trekkes inn: hvor stort område som rammes av forstyrrelsen, hvor mange mennesker som blir berørt, hvor store økonomiske konsekvenser handlingen har, hvor varige virkningene er, og hvor vital den grunnleggende funksjonen som forstyrres er. Mindre forstyrrelser er ikke tilstrekkelig. For eksempel vil selv en omfattende blokade av samferdselsårer ikke oppfylle lovens krav, dersom blokaden relativt raskt lar seg fjerne. Heller ikke aksjoner mot enkeltleverandører vil rammes av bestemmelsen, dersom andre leverandører kan dekke samfunnsbehovet slik at funksjonen det er tale om, samlet sett ikke blir forstyrret alvorlig. Å sette ut av spill selv et stort antall matvarebutikker eller bensinstasjoner blir derfor ikke rammet av bestemmelsen så lenge behovet kan dekkes av de gjenværende tilbyderne.

Alternativet i annet leddbokstav b dekker handlinger som utføres med hensikt om å skape alvorlig frykt i en befolkning. Ikke alle terrorhandlinger foretas for å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, eller for å tvinge noen som nevnt i bokstav c. En del terrorhandlinger begås med forsett om å skape alvorlig frykt i en befolkning. For eksempel oppfylte angrepene mot USA 11. september 2001 neppe vilkårene i bokstav a eller c, men det er ingen tvil om at de skapte alvorlig frykt i den amerikanske befolkningen, og at det av den grunn er naturlig å karakterisere dem som terrorhandlinger.

I uttrykket «en befolkning» ligger det at så vel en befolkning i et annet land som i Norge er vernet, og dessuten at vilkåret kan være oppfylt selv om det ikke dreier seg om hele befolkningen i et land, men bare befolkningen i en bestemt region. Også en etnisk minoritet kan utgjøre «en befolkning» i et land eller på tvers av landegrenser, slik som for eksempel den samiske befolkningen.

Departementet understreker at det skal mye til før vilkårene i bokstav b er oppfylt, jf. særlig uttrykket «alvorlig frykt». I vurderingen av om vilkårene er oppfylt, vil det blant annet ha betydning om handlingene skjer på ett eller flere steder, hvor alvorlige konsekvenser de har eller kunne ha fått og hva slags objekter handlingene retter seg mot. Anslag mot et lands øverste myndigheter, eller mot nasjonale symboler, kan føre til at vilkåret om alvorlig frykt i en befolkning oppfylles selv om handlingene er begrenset til et mindre geografisk område.

Terrorhensikten i annet ledd bokstav c knytter seg til det å utføre en alvorlig straffbar handling for urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for en stat eller en mellomstatlig organisasjon.

Uttrykket «offentlige myndigheter» omfatter både norske og utenlandske offentlige myndigheter. Bestemmelsen er formulert slik at den også rammer for eksempel det å tvinge en stat til å unnlate noe av vesentlig betydning for en annen stat eller for en mellomstatlig organisasjon. Hvorvidt det tvangen gjelder, faktisk er av «vesentlig betydning», må domstolene avgjøre etter en konkret vurdering, der blant annet statens eller organisasjonens egen oppfatning av spørsmålet må tillegges vekt.

Uttrykket mellomstatlig organisasjon skal forstås slik at det omfatter internasjonale organisasjoner med stater som medlemmer. Ved den nærmere vurderingen av om en organisasjon er mellomstatlig, skal det tas utgangspunkt i hvordan dette begrepet forstås i folkeretten. Slike organisasjoner kan bli utsatt for trusler eller tvang på samme måte som stater, og har behov for vern. Frivillige organisasjoner faller utenfor. Også slike organisasjoner har behov for strafferettslig beskyttelse, men det behovet bør dekkes gjennom de alminnelige bestemmelsene i straffeloven.

Tredje ledd viderefører straffeloven 1902 § 147 a første ledd siste punktum og slår fast at straffen ikke kan settes under minstestraffen som er bestemt i bestemmelsene som er nevnt i første ledd. Straffeloven 2005 gjør bruk av minstestraff i atskillig mindre grad enn straffeloven 1902, men det foreslås fortsatt minstestraff i for eksempel straffebestemmelsene som rammer forsettlig drap og grov brannstifting.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22. I tillegg til det alminnelige skyldkravet stiller bestemmelsen krav om et subjektivt overskudd i form av terrorhensikt, jf. ovenfor.

Forsøk på å begå en terrorhandling er straffbart etter § 16. Medvirkning kan straffes etter § 15. Det kreves at medvirkeren har forsett om hovedmannens terrorhensikt.

Straffen for terrorhandlinger er fengsel inntil 21 år. Grove terrorhandlinger kan straffes med fengsel inntil 30 år, se § 132.

Til § 132

Bestemmelsen om grove terrorhandlinger er ny, og fastsetter en strafferamme på fengsel inntil 30 år for grove terrorhandlinger. Den hevede strafferammen er forbeholdt helt ekstraordinære tilfeller, jf. punkt 8.5.4.4.

Alle handlingene som er nevnt i forslaget til § 131 første ledd skal i utgangspunktet kunne anses som grove. Angivelsen av momenter som skal tas i betraktning, vil likevel innebære at enkelte handlinger bare rent unntaksvis vil kunne kvalifisere for fengsel inntil 30 år.

Departementet går inn for å innta en ikke-uttømmende liste over momenter som det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om en terrorhandling skal anses som grov.

Momentene knytter seg i første rekke til handlingens skadepotensial. Etter bokstav a skal det legges vekt på om handlingen faktisk har medført eller medfører særlig nærliggende fare for visse spesielt alvorlige virkninger. Det kreves ikke at følgen faktisk har inntrådt

Handlingen må volde (fare for) tap av flere menneskeliv eller svært omfattende skade på eiendom eller miljø. Slik det fremgår av ordlyden er det ikke tilstrekkelig at handlingen volder fare for tap av ett menneskeliv. En slik handling vil likevel ut fra en helhetsvurdering kunne anses som grov, dersom flere av de øvrige momentene foreligger. Om en ødeleggelse på eiendom er «svært omfattende», beror på en helhetsvurdering, der særlig ødeleggelsens fysiske utstrekning og økonomiske omfang står sentralt. Begrepet svarer i det vesentlige til straffeloven 2005 § 335 (grov brannstiftelse), men terskelen for når en skade skal anses som svært omfattende, vil ligge høyere etter § 132.

I vurderingen av om en skade på miljøet er «svært omfattende», skal det særlig legges vekt på ødeleggelsens fysiske utstrekning og varighet. Det siktes primært til omfattende miljøskader av uopprettelig karakter.

Etter bokstav b skal det legges vekt på om handlingen er utført med særlig skadelige midler. Særlig relevant i denne sammenheng er bruk av materiale som nevnt i forslaget til § 142, men også andre midler kan omfattes.

I vurderingen av om handlingen skal anses som grov, skal det videre legges vekt på om den er utført av en person i en betrodd stilling, jf. bokstav c. Det siktes her blant annet til personer som gjennom sin stilling er i en posisjon som gjør det lettere å utføre handlinger som nevnt i § 131 første ledd. Som eksempel kan nevnes personer med nøkkelstillinger på flyplasser, plattformer mv. Terrorhandlinger utføres regelmessig av flere personer i fellesskap. Etter bokstav c er det tilstrekkelig at én av deltakerne innehar en stilling som nevnt.

Gjerningspersonens forsett, jf. § 21 jf. § 22, må omfatte de omstendigheter som gjør handlingen grov.

Til § 133

Paragraf 133 viderefører straffeloven 1902 § 147 a tredje ledd og gjennomfører FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001) OP 2 (e). Det vises til punkt 8.8.4.

Bestemmelsen favner noe videre enn § 147 a tredje ledd ved at den – i tillegg til forbund om terrorhandlinger – også omfatter forbund om å begå enkelte terrorrelaterte handlinger. Foruten § 147 a inneholder straffeloven 1902 enkelte andre bestemmelser som rammer forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger, jf. særlig § 159 om forbund om brannstiftelse, sprengning, kapring mv. Paragraf 133 utvider straffansvaret noe, jf. særlig § 133 annet ledd.

«Forbund» skal forstås på samme måte som ellers i straffeloven. Å inngå forbund vil si at to eller flere personer avtaler at de skal begå en bestemt straffbar handling. Avtalen kan være uttrykkelig eller underforstått. Det kreves ikke at den er inngått skriftlig eller at den avklarer alle detaljer om selve gjennomføringen. Det er ikke noe vilkår for straff at påtalemyndigheten kan føre bevis for hvilken konkret forbrytelse avtalen gjelder, så lenge den kan bevise at det gjelder en terror- eller terrorrelatert handling.

Overtredelsen vil være fullbyrdet i det øyeblikk avtalen er inngått. Det er uten betydning for straffbarheten om avtalepartene senere skulle ombestemme seg og skrinlegge planen.

Bestemmelsen kan ikke anvendes i konkurrens med bestemmelsen om forbund om drap eller andre forbundsbestemmelser som knytter seg til bestemmelsene som er nevnt i forslaget til § 131 første ledd.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 og § 22. Medvirkning til å inngå forbund er straffbart, likedan forsøk, jf. henholdsvis §§ 15 og 16.

Strafferammen er fengsel inntil 10 år for overtredelse av første ledd og 3 år for overtredelse av annet ledd.

Til § 134

Bestemmelsen om straff for terrortrusler gjennomfører forpliktelser etter flere av konvensjonene på området, jf. punkt 8.8.1. Forslaget er i det vesentlige en videreføring av straffeloven 1902 § 147 a annet ledd, som rammer trusler om å begå terrorhandlinger. Trusler om å begå andre straffbare handlinger rammes av straffeloven 1902 § 227, men § 134 er en særbestemmelse for trusler som gjelder terrorrelaterte handlinger.

Bestemmelsen rammer ikke den som truer med å begå terrorfinansiering og oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger. Slike trusler kan straffes etter den alminnelige trusselbestemmelsen, men vilkåret om at trusselen må være egnet til å fremkalle alvorlig frykt vil bare rent unntaksvis være oppfylt.

Første ledd viderefører straffeloven 1902 § 147 a annet ledd første punktum.

For å kunne straffes for trussel om å begå en terrorhandling som nevnt i § 131, kreves det at gjerningspersonen har utvist terrorhensikt som nevnt i § 131 annet ledd. Trusselen kan være fremsatt i ord eller handling. Det kreves ikke at trusselen er fremsatt overfor den eller de terrorhandlingen skal gå ut over, og det kreves heller ikke at den som fremsetter trusselen selv skal utføre handlingen. Videre er det ikke et vilkår at trusselen er fremsatt for å påvirke en annens handlemåte.

Overtredelse av første ledd kan straffes med fengsel inntil 10 år.

Forslaget til annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 147 a annet ledd annet punktum, slik at dersom terrorhensikten (jf. § 131 annet ledd) realiseres kan fengsel inntil 21 år idømmes.

Bestemmelsen rammer terrortrusler som fremsettes både i Norge og i utlandet, og gjelder uavhengig av hvilket land trusselen er rettet mot.

Forslaget til § 134 kan ikke anvendes i konkurrens med den generelle bestemmelsen om trusler i straffeloven.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22.

Medvirkning til og forsøk på terrortrusler straffes etter henholdsvis §§ 15 og 16.

Til § 135

Bestemmelsen om terrorfinansiering gjennomfører FNs terrorfinansieringskonvensjon artikkel 4 bokstav a jf. artikkel 2 og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001) OP 1 (b) og (d). Videre gjennomfører bestemmelsen FATFs andre spesialrekommandasjon, se punkt 8.8.3. Forslaget viderefører i det vesentlige straffeloven 1902 § 147 b. Bestemmelsen favner imidlertid noe videre, ved at den i tillegg til finansiering av terrorhandlinger også rammer finansiering av terrorrelaterte handlinger.

Første ledd rammer det å samle inn eller fremskaffe penger eller andre økonomiske midler til terror- eller terrorrelaterte handlinger eller til noen som begår slike handlinger.

Første ledd første alternativ – «yter» – retter seg mot den enkelte bidragsyter, som av egne midler gir økonomisk støtte til en terrorhandling eller til noen som begår slike handlinger. Andre alternativ – «mottar» – retter seg mot den som passivt tar imot penger som er samlet inn av andre, for så å gi dem videre til formål som nevnt i bokstav a til d. Tredje alternativ – «sender» – rammer den som sørger for at midlene overføres til andre. Fjerde alternativ – «fremskaffer eller samler inn» – retter seg mot mellommenn som skaffer til veie økonomiske midler fra de enkelte bidragsytere ved innsamlinger eller lignende. Straffansvar etter fjerde alternativ forutsetter ikke at midlene allerede er overlevert eller på annen måte overført til noen som skal delta i terrorhandlingene; bestemmelsen rammer selve fremskaffelsen eller innsamlingen av midlene. Begrepet «penger eller andre formuesgoder» omfatter aktiva generelt.

Etter første ledd bokstav a er det et vilkår for straff at midlene skal brukes til å utføre en terror- eller terrorrelatert handling. Det kreves ikke på forhånd at det er klart hva slags terrorhandling midlene skal finansiere. Videre kreves det ikke at midlene alene er tilstrekkelige til å finansiere en eller flere terrorhandlinger. Bestemmelsen rammer også den som fremskaffer eller samler inn midler som skal delfinansiere terrorhandlinger. Henvisningen til bestemmelsene i bokstav a må leses i sammenheng med §§ 15 og 16, slik at også finansiering av medvirknings- og forsøkshandlinger er straffbart.

Etter bokstav b til d er det ikke den tiltenkte bruken, men hvem som er mottakeren som danner grunnlag for straff. Det er altså straffbart å gi økonomisk støtte til slike personer eller enheter selv om støtten er tiltenkt lovlig virksomhet. Begrepet «gruppe», jf. bokstav b, skal forstås på samme måte som «organisert kriminell gruppe» i straffeloven 2005 § 79 annet ledd. Det kreves at gruppen består av tre eller flere personer. Det er ikke bare grupper som har som formål å begå egentlige terrorhandlinger, jf. forslaget til § 131, som omfattes av bestemmelsen, men også grupper som har til formål å begå terrorrelaterte handlinger, jf. forslaget til § 134 eller §§ 137 til 144.

For å kunne straffes etter bestemmelsen kreves det at personen eller gruppen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler, jf. det tilsvarende vilkåret i straffeloven 1902 § 104 a annet ledd. Vilkåret er oppfylt når personen eller gruppen har tatt i bruk ulovlige midler, selv om de ikke utgjør terrorhandlinger eller terrorrelaterte handlinger, men for eksempel består i skadeverk.

FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1267 (1999) og 1373 (2001) pålegger FNs medlemsstater å bekjempe terrorfinansiering, blant annet ved å fryse midlene til personer og grupper som begår terrorhandlinger. Resolusjonene har gitt opphav til ulike listeordninger, jf. nærmere punkt 8.8.3. Det kan ikke ubetinget legges til grunn at en gruppe er å anse som en terrorgruppe etter § 135 fordi den er oppført på FNs eller EUs sanksjonslister, påtalemyndigheten må på vanlig måte bevise at en har å gjøre med en gruppe som begår terrorhandlinger eller terrorrelaterte handlinger. At gruppen er ført opp på en liste som nevnt vil imidlertid kunne tillegges vekt i bevisvurderingen.

Begrepet «foretak» i bokstav c og d skal forstås på samme måte som i straffeloven 2005 § 27 annet ledd.

Annet ledd er utformet med tanke på å ramme den som stiller finansielle tjenester til rådighet for terrorister eller terrorgrupper, for foretak som eies eller kontrolleres av terrorister eller terrorgrupper eller for noen som handler på vegne av eller på instruks fra disse.

Med «finansielle tjenester» forstås blant annet ulike banktjenester – som betalingstjenester, lån og kreditter – og ulike typer rådgivning og investeringstjenester etter verdipapirhandelloven. Begrepet har ikke noen entydig og allmenngyldig definisjon. Ved vurderingen av om en tjeneste omfattes av de foreslåtte reglene, må man ta utgangspunkt i tjenestens karakter og ikke hvem som tilbyr den. Det vil ikke i seg selv være avgjørende om tjenesteyteren er konsesjonspliktig, underlagt tilsyn eller om virksomheten er omfattet av særlovgivning. På den annen side kan det imidlertid ikke utelukkes at det i tvilstilfelle kan få betydning om tilbyderen av tjenesten har sin hovedvirksomhet innenfor finanssektoren eller ikke. Listen over finansielle tjenester i Europaparlamentets og rådets direktiv 2006/48/EF av 14. juni 2006 vedlegg 1, sett i sammenheng med henvisningen til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/39/EF vedlegg 1 A og B, kan tjene som rettesnor for hvilke tjenestetyper som er å anse som finansielle tjenester etter annet ledd. Blant tjenestene som nevnes i vedleggene er garantistillelse, pengeoverføringstjenester, utstedelse av betalingsmidler som kredittkort og reisesjekker og verdioverføringstjenester. Både formelle og uformelle verdioverføringssystemer er omfattet. Som eksempel på et uformelt verdioverføringssystem kan nevnes de såkalte Hawala-systemene. En analyse av uformelle verdioverføringssystemer og hvilken rolle disse kan spille i terrorfinansiering går frem av ØKOKRIMs rapport «Uformelle verdioverføringssystemer i Norge – En strategisk analyse» (2007).

Forslaget til § 135 er ikke til hinder for at gjerningspersonen kan straffes for medvirkning til en terror- eller terrorrelatert handling, jf. straffeloven § 15, dersom vilkårene er oppfylt. Bestemmelsene kan imidlertid ikke anvendes i konkurrens.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22. Forsettet må omfatte den omstendighet at midlene skal brukes til terrorhandlinger eller at mottakeren av midlene eller tjenestene begår slike handlinger. I vurderingen av om forsettskravet er oppfylt, kan det ha betydning om finansieringen knytter seg til en terrororganisasjon som er oppført på listene i EU eller FN, se punkt 8.8.3.

Medvirkning straffes etter § 15, som viderefører straffeloven 1902 § 147 b tredje ledd. Medvirkning til overtredelse av første ledd kan for eksempel bestå i å bistå med å overføre midler som nevnt fra den enkelte bidragsyter til den som samler dem inn eller å overføre midlene til den endelige mottaker. Forsøk straffes etter § 16.

Strafferammen for terrorfinansiering er fengsel inntil 10 år.

Til § 136

Bestemmelsen om straff for oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger gjennomfører europarådskonvensjonen om forebygging av terrorisme artikkel 5 til 7, se punkt 8.8.5.

Forslaget har ikke noen direkte motsats i straffeloven 1902. Felles for de tre alternativene er at de gjelder handlinger som i stor utstrekning kan rammes som straffbar medvirkning til terrorhandlinger etter gjeldende rett. Straffansvaret som nå foreslås, rekker imidlertid noe lengre fordi det ikke stilles like strenge krav til tilknytning til konkrete terrorhandlinger, og dessuten blir også medvirkning til oppfordring, rekruttering og opplæring straffbart.

Bokstav a viderefører deler av straffansvaret i straffeloven 1902 § 140 for så vidt gjelder oppfordring til terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Forslaget til bokstav b er nytt. Straffeloven 1902 har ingen bestemmelser som rammer rekruttering til terrorhandlinger. Paragraf 104 a vil kunne anvendes på den som rekrutterer medlemmer til en terrorgruppe, men bestemmelsen rammer ikke rekruttering til terrorhandlinger som sådan. Den som gir opplæring i utførelsen av terrorhandlinger vil kunne straffes etter straffeloven 1902 § 160. Forslaget til § 136 bokstav c favner likevel videre enn § 160, som bare omfatter opplæring i bruk av sprengstoff og gift og det kreves at veiledningen gis «offentlig».

Forslaget til § 136 bokstav a rammer oppfordring til terror- og terrorrelaterte handlinger. Det er et vilkår for straff at oppfordringen er satt frem «offentlig», jf. straffeloven 2005 § 10. Videre kreves det at oppfordringen omhandler «en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144». I utgangspunktet må oppfordringen knytte seg til en individualisert straffbar handling, eller til artsbestemte straffbare handlinger, eksempelvis terrorbombing. Men også en mer ubestemt oppfordring vil ut fra situasjonen eller omstendighetene for øvrig kunne rammes av bokstav a.

Den straffbare handlingen er å «oppfordre[r] noen til å iverksette» en terror- eller terrorrelatert handling. Oppfordringen vil typisk skje ved ord eller i gjerning, men det er ikke oppstilt noen formkrav.

Med «iverksette» siktes det til en oppfordring om å påbegynne en straffbar handling. Forslaget gir frihet til offentlig å forfekte en mening om at visse straffbare handlinger er av det gode, eller at de i hvert fall ikke bør kunne medføre straff, men det er en flytende grense mot oppfordringer som går så langt i å forherlige terrorhandlinger at de må forstås som en oppfordring om å iverksette dem.

I begrepet «iverksette» ligger også en avgrensning mot oppfordringer til straffrie forberedelseshandlinger. Straffebudene det henvises til i bokstav a må imidlertid leses i sammenheng med §§ 15 og 16, slik at bestemmelsen også rammer oppfordringer om å iverksette medvirknings- og forsøkshandlinger.

Bestemmelsen er overtrådt i det oppfordringen er fremsatt. Det kreves ikke at noen har tatt oppfordringen til følge.

Bokstav b rammer rekruttering til terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Bestemmelsen har grenseflater mot § 133 om terrorforbund. Det stilles ikke krav om at rekrutteringen refererer seg til en individualisert straffbar handling, eller til en artsbestemt straffbar handling, som for eksempel terrorbombing. Det er tilstrekkelig at det er tale om en eller flere handlinger som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144.

Paragrafene det henvises til i bokstav b, må leses i sammenheng med §§ 15 og 16 om medvirkning og forsøk. Terrorhandlinger begås ofte av flere i fellesskap, og bestemmelsen rammer rekruttering både av hovedpersoner og medvirkere. Videre vil den som rekrutterer noen til en terrorgruppe for å bidra til at gruppen utfører terrorhandlinger, kunne straffes etter bokstav b. Selv om rekruttering til forsøkshandlinger er straffbart, er dette neppe særlig praktisk.

Bestemmelsen er overtrådt i det personen har latt seg overtale til å utføre eller medvirke til en terror- eller terrorrelatert handling. Det kreves ikke at en slik handling faktisk er begått.

Bokstav c rammer opplæring i metoder eller teknikker som er særlig egnet til å utføre terror- eller terrorrelaterte handlinger. Som eksempel på opplæring som rammes av bestemmelsen er instruksjon i fremstilling eller bruk av sprengstoff eller skytevåpen. Det er imidlertid opplæringen, og ikke de metoder som brukes til å utføre terrorhandlingen, som er det sentrale. Også den som gir opplæring i å føre luftfartøy eller skip vil derfor kunne straffes av bestemmelsen. Straffansvaret begrenses imidlertid ved at bestemmelsen stiller krav om et subjektivt overskudd: gjerningspersonen må ha forsett om at ferdighetene skal brukes til å utføre en terror- eller terrorrelatert handling.

Også straffebudene det vises til i bokstav c må leses i sammenheng med straffeloven § 15 om medvirkning. Opplæring i teknikker og metoder som er egnet til forsøkshandlinger, jf. straffeloven § 16, uten at disse samtidig er egnet til fullbyrdelsen av en terror- eller terrorrelatert handling (dvs. at opplæringen bare kan resultere i et utjenlig forsøk) er ikke straffbare etter § 136 bokstav c. Bestemmelsen er overtrådt i det gjerningspersonen har gitt opplæring som nevnt, det kreves ikke at ferdighetene faktisk er benyttet i forbindelse med en terrorhandling.

Paragraf 136 er ikke til hinder for at gjerningspersonen dømmes for medvirkning til en terror- eller terrorrelatert handling, jf. straffeloven § 15, dersom vilkårene er oppfylt. Bestemmelsene kan ikke anvendes i konkurrens.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22.

Medvirkning er straffbar, jf. § 15, likedan forsøk, jf. § 16.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år. Bakgrunnen for valg av strafferamme går frem av punkt 8.5.4.

Til § 137

Forslaget til straff for medvirkning til unndragelse fra strafforfølgning gjennomfører SUA-konvensjonen artikkel 3 ter. En nærmere redegjørelse for forpliktelsen går frem av punkt 8.7.2.

Første ledd setter straff for den som medvirker til at noen som har begått en terrorhandling eller terrorrelatert handling, unndrar seg strafforfølgning eller idømt straff. Bestemmelsen viderefører straffansvaret i straffeloven 1902 § 131 første ledd og § 132 annet ledd for så vidt gjelder medvirkning til unndragelse fra straff for terrorhandlinger. Forslaget favner likevel noe videre enn etter disse bestemmelsene. For eksempel rammer straffeloven 1902 § 132 kun det å medvirke til at noen søker å unndra seg forfølgning eller straff ved å flykte, skjule seg eller oppgi uriktig identitet, mens forslaget til § 137 rammer enhver bistandshandling. Straffeloven 1902 §§ 131 første ledd og 132 annet ledd er foreslått videreført som generelle bestemmelser i straffeloven 2005 §§ 160 og 161, men strafferammen i § 137 er strengere.

Det kreves ikke at vedkommende allerede er under strafforfølgning eller er idømt straff. Det er tilstrekkelig at han eller hun har begått en handling som rammes av terrorkapitlet, og at dette er omfattet av hjelperens forsett.

Av forslaget til annet ledd går det frem at straff ikke kommer til anvendelse på den som har gitt bistand som nevnt i første ledd til en av sine nærmeste. Begrepet «nærmeste» er definert i straffeloven 2005 § 9.

Forslaget til § 137 kan ikke anvendes i konkurrens med de generelle reglene om medvirkning til unndragelse av straff, jf. straffeloven 2005 §§ 160 og 161.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22. Medvirkning og forsøk straffes etter henholdsvis § 15 og § 16.

Strafferammen er fengsel inntil 15 år.

Til § 138

Bestemmelsen om terrorbombing gjennomfører terroristbombekonvensjonen artikkel 2. Straffeloven 1902 har ingen bestemmelser som uttrykkelig rammer terrorbombing. De straffbare handlingene som beskrives i konvensjonen og som omfattes av forslaget til § 138, er likevel straffbare etter andre bestemmelser i straffeloven 1902, jf. blant annet §§ 148, 161, 152 a, 152 b, 153 og 153 a.

I forslaget til lovtekst brukes begrepet «et sprenglegeme eller en annen potensielt dødbringende anordning». Dette skal forstås på samme måte som «explosive or other lethal device», slik dette er definert i konvensjonen artikkel 1 (3). Med «potensielt dødbringende anordning» siktes det ikke bare til konvensjonelle eksplosiver, men også til blant annet radioaktive, kjemiske og biologiske våpen.

Begrepet «offentlig sted» skal forstås slik det er definert i straffeloven 2005 § 10 første ledd. Definisjonen svarer i det vesentlige til terroristbombekonvensjonen artikkel 1 (5). Et «statlig eller offentlig anlegg» skal forstås som et anlegg eller befordringsmiddel som benyttes av eller besittes av representanter for sentrale myndighetsorganer, offentlige tjenestemenn eller ansatte eller tjenestemenn i en mellomstatlig organisasjon, jf. nærmere definisjonen i konvensjonen artikkel 1 (1). Med «offentlig transportsystem» siktes det til alle offentlig- eller privateide anlegg, befordringsmidler som brukes i eller til offentlig tilgjengelig person- eller godstransport, jf. konvensjonen artikkel 1 (6). Et «infrastrukturanlegg» skal forstås som ethvert offentlig eller privateid anlegg som yter offentlige tjenester, som eksempelvis vann, energi eller kommunikasjon, jf. konvensjonen artikkel 1 (2).

Skyldkravet et forsett, jf. § 21 jf. § 22. I tillegg til det alminnelige skyldkravet oppstiller bestemmelsen et krav om subjektivt overskudd: Handlingen må være utført med forsett om å volde tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet. «Betydelig skade på legeme» skal forstås på samme måte som i straffeloven 2005 § 11, med unntak av psykisk skade, siden alternativet skade på helse ikke er tatt med i § 138. Hvorvidt en skade på eiendom eller miljø er betydelig vil bero på en helhetsvurdering, men terskelen ligger betydelig lavere enn etter § 132 bokstav a.

Medvirkning til og forsøk på terrorbombing straffes etter henholdsvis §§ 15 og 16.

Strafferammen er fengsel inntil 21 år. En gjerningsperson som har utvist terrorhensikt som nevnt i § 131 annet ledd, kan straffes for å ha begått en terrorhandling, jf. § 131, og straffes med fengsel inntil 30 år dersom handlingen er grov, jf. § 132.

Til § 139

Bestemmelsen om straff for kapring av luftfartøy mv. gjennomfører SUA-konvensjonen artikkel 3 (1) (a), plattformprotokollen artikkel 2 (1) (a) og Haagkonvensjonen artikkel 2 jf. artikkel 1. Det vises til punkt 8.7.3. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 151 a første ledd uten andre realitetsendringer enn at vernet av luftfartøy utvides noe, se nedenfor.

Det er et vilkår for straff at gjerningspersonen befinner seg om bord i fartøyet eller på plattformen, og bestemmelsen avgrenses dermed mot piratvirksomhet som rammes av andre bestemmelser.

Bestemmelsen rammer kapring som skjer ved vold, trusler eller andre ulovlige pressmidler. Det skal bare en liten kraftanvendelse til for at denne skal anses som vold. Videre vil enhver form for trusler omfattes, uansett om det trues med å bruke vold eller ikke. Trusler omfattes som gjerningsmiddel uansett om den fremsettes i ord eller handling. Bestemmelsen dekker, i tillegg til vold og trusler, enhver form for ulovlige pressmidler, jf. passusen «på annen ulovlig måte», og går dermed som i dag noe lenger enn vi er forpliktet til etter SUA-konvensjonen, plattformprotokollen og Haagkonvensjonen. Det ligger imidlertid en viss begrensning i «tiltvinger», slik at middelet må bære preg av en form for tvang, trusler eller vold.

Volden eller truslene mv. kan være rettet mot hvem som helst, eksempelvis føreren av fartøyet, mannskapet eller passasjerer. Det er heller ikke nødvendig at det utøves press mot person. Også trusler om å ødelegge instrumenter av betydning for den sikre drift av fartøyet kan rammes av bestemmelsen.

Bestemmelsen dekker ikke bare tilfeller hvor kapreren tiltvinger seg kontroll over fartøyet, jf. tillegget «eller for øvrig griper inn i en seilas eller flyging». Alternativet dekker blant annet tilfeller der piloten eller styrmannen blir nødt til å legge om kursen som følge av en handling foretatt av kapreren, eksempelvis ødeleggelse av sentrale instrumenter.

Begrepet «skip» skal forstås på samme måte som i SUA-konvensjonen artikkel 1 (1) (a), slik at det omfatter «fartøy av enhver art som ikke er permanent knyttet til havbunnen». Sett hen til bestemmelsens formål må det likevel stilles visse minstekrav til skipets størrelse.

Begrepet «innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen» skal forstås på samme måte som begrepet «plattform» i plattformprotokollen artikkel 1 (3). Her defineres begrepet som «en kunstig øy, installasjon eller struktur som er permanent knyttet til havbunnen for det formål å foreta utforskning eller utnyttelse av ressurser eller for andre økonomiske formål». Begrepet «innretning» skal forstås på samme måte som lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet § 1 – 6 bokstav d.

Med «luftfartøy» menes både militære og sivile fly, i motsetning til Haagkonvensjonen artikkel 1, som er begrenset til å gjelde sivile luftfartøy. For å rammes etter bestemmelsen her, kreves det at luftfartøyet er «i drift». Det kreves ikke at luftfartøyet er i luften, men derimot at fartøyet er klargjort til en bestemt flygning.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22. Medvirkning straffes etter § 15, forsøk etter § 16.

Strafferammen er fengsel inntil 21 år. Hvis gjerningspersonen har utvist forsett som nevnt i § 131 annet ledd kan han straffes etter § 131.

Til § 140

Forslaget til bestemmelse om straff for forstyrrelse av den sikre drift av luftfartøy mv. gjennomfører SUA-konvensjonen artikkel 3 (1) (b) til (f), plattformprotokollen artikkel 2 (1) (d) og Montrealkonvensjonen artikkel 1 (1) og 1 (1 bis). Forslaget til § 140 viderefører straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e, bortsett fra at jernbane nå vernes av straffeloven 2005 § 194. I tillegg er også buss vernet av § 194.

Bestemmelsen rammer forstyrrelse av den sikre drift av skip, luftfartøy, flyplasser, innretninger og anlegg på kontinentalsokkelen. Begrepene «skip», «innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen» og «luftfartøy» skal forstås på samme måte som i forslaget til § 139, og det vises til merknadene ovenfor. Uttrykket «flyplass» er ikke, slik som i Montrealkonvensjonen begrenset til å gjelde flyplasser som tjener internasjonal luftfart.

«Forstyrrelsen» kan skje på en rekke ulike måter. Enkelte alternative handlemåter angis uttrykkelig i bestemmelsen, men den er ikke uttømmende. Det avgjørende er om handlingen er av en slik art at den forstyrrer den sikre drift. Uttrykket «den sikre drift» medfører ikke noen begrensning i bestemmelsens anvendelsesområde. Et vilkår for straff er at handlingen volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø. Et tilsvarende vilkår gjelder i dag, se henvisningen fra straffeloven 1902 § 150 første ledd til § 148.

Begrepet «fare» skal forstås på samme måte som i § 132, og det vises til merknadene ovenfor. Kravet til skadepotensial er kvalifisert til «betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet». Begrepet skal forstås på samme måte som i § 138, og det vises til merknadene ovenfor.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22. Forsettet må omfatte selve handlingen og at det derved fremkalles en fare som nevnt. Medvirkning straffes etter § 15, forsøk etter § 16.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år. Dersom gjerningspersonen har utvist hensikt som nevnt i § 131 annet ledd kan han straffes etter § 131.

Til § 141

Bestemmelsen om straff for utslipp av farlig stoff fra skip mv. gjennomfører SUA-konvensjonen artikkel 3 bis(1) (a) (i) til (iii), se punkt 8.7.2. Forslaget rammer ulike typer handlinger, og har ingen direkte motsats i straffeloven 1902. Handlingene vil likevel kunne straffes etter ulike bestemmelser i straffeloven 1902, blant annet vil handlingene nevnt i bokstav a kunne rammes av straffeloven 1902 § 148, mens handlingene i bokstav b og c vil kunne straffes etter straffeloven 1902 henholdsvis § 152 a og §§ 152 a og 152 b.

Bokstav a rammer det å bruke et skip som redskap for en terrorhandling. Bestemmelsen nevner uttrykkelig forsettlig å føre et skip inn i fremmed eiendom, for eksempel slik at to skip eller et skip og en plattform kolliderer, men dette er bare et eksempel. Bestemmelsens rekkekvidde begrenses ved at handlingen må volde fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet. Begrepet «skip» skal forstås på samme måte som i § 139, og det vises til merknadene ovenfor.

Etter bokstav b straffes bruk av eksplosiver, radioaktivt materiale eller biologiske og kjemiske våpen mot eller om bord på et skip eller innretninger og anlegg på kontinentalsokkelen. «Kontinentalsokkelen» skal forstås på samme måte som i § 139, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Med «eksplosivt materiale» menes fast, flytende eller gassformig stoff, stoffblanding, samt stoff som forekommer i kombinasjon av slike tilstander, som i kraft av sine egenskaper lett vil kunne forårsake eksplosjon ved støt, gnidning, eller ved kontakt med tennkilder eller andre stoffer. «Radioaktivt materiale» er ikke definert i SUA-konvensjonen, men begrepet skal tolkes på samme måte som i konvensjonen om kjernefysisk terrorisme artikkel 1 (1). Denne definisjonen favner noe videre enn definisjonen av nukleært materiale i Wienkonvensjonen artikkel 1 (a), jf. artikkel 1 (b), ettersom den i tillegg til nukleært materiale også omfatter andre radioaktive stoffer som inneholder nukeider, som gjennomgår spontan nedbryting og som på grunn av sine radiologiske eller spaltbare egenskaper kan volde død eller alvorlig skade på legeme, eiendom eller miljø.

Begrepene «biologiske og kjemiske våpen» skal tolkes på samme måte som i SUA-konvensjonen artikkel 1 (1) (d) (i) og (ii).

«Biologiske våpen» er mikrobielle eller andre biologiske stoffer eller toksiner av typer og i mengder som ikke er forenlig med forebygging, vern eller andre fredelige formål, samt våpen, utstyr eller leveringsmidler konstruert for bruk av slike stoffer eller toksiner til fiendtlige formål eller i væpnet konflikt. «Kjemiske våpen» er giftige kjemikalier og deres forløpere med mindre disse skal brukes til fredelige formål, verneformål, visse militære formål eller opprettholdelse av lov og orden, og dessuten krigsmateriell og innretninger beregnet på å forårsake død eller skade ved at giftlige kjemikalier som nevnt frigjøres, samt utstyr til bruk i direkte tilknytning til anvendelsen av krigsmateriell og innretninger som nevnt.

Bokstav c rammer utslipp av farlig materiale fra et skip eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen. Foruten materiale som nevnt i bokstav b, rammes olje, flytende naturgass og annet giftig eller farlig stoff. Bestemmelsen rammer derfor også grov miljøkriminalitet.

For alle handlingsalternativene listet opp i forslaget til § 141 stilles det krav til handlingens skadepotensial. Begrepet «fare» skal tolkes på samme måte som i forslaget til § 132, og det vises til merknadene ovenfor. Begrepet «betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø» skal forstås på samme måte som i forslaget til § 138, og det vises til det som er sagt i merknadene der.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22. Forsettet må omfatte selve handlingen og at den skaper en fare som nevnt. Strafferammen er fengsel inntil 15 år.

Dersom handlingen blir begått med hensikt som nevnt i forslaget til § 131 annet ledd, vil handlingen være å anse som en terrorhandling og kunne straffes med fengsel inntil 21 år.

Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Til § 142

Bestemmelse om straff for ulovlig befatning med forskjellige typer farlig materiale gjennomfører Wienkonvensjonen om fysisk beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg artikkel 7 (1), konvensjonen om kjernefysisk terrorisme artikkel 5, jf. artikkel 2 og SUA-konvensjonen artikkel 3 bis(1) (b), se punkt 8.7.4. Forslaget favner noe videre enn konvensjonene krever, ved at det også omfatter befatning med kjemiske og biologiske våpen. Forslaget til § 142 erstatter straffeloven 1902 §§ 152 a og 153 a.

Første ledd bokstav a rammer ulovlig bruk av særlig farlig materiale når handlingen volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet. Uttrykkene «eksplosivt eller radioaktivt materiale» og «biologiske eller kjemiske våpen» skal forstås på samme måte som i forslaget til § 141, og det vises til merknadene ovenfor. Uttrykket «kjernefysisk eller radioaktiv anordning» skal forstås på samme måte som begrepet «device» i konvensjonen om kjernefysisk terrorisme artikkel 1 (4), slik at det omfatter kjernefysiske sprengladninger og innretninger som sprer radioaktivt materiale eller gir fra seg stråling, og som på grunn av sine radioaktive egenskaper kan volde død eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet.

Første ledd bokstav brammer det å bruke eller skade et nukleært anlegg på en måte som volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet. Begrepet «nukleært anlegg» skal forstås slik at det dekker definisjonen av «nuclear facility» i både Wienkonvensjonen artikkel 1 (d) og konvensjonen om kjernefysisk terrorisme artikkel 1 (3). Etter den førstnevnte bestemmelsen omfatter begrepet anlegg hvor nukleært materiale blir produsert, bearbeidet, benyttet, lagret eller avsatt, hvis skade på eller forstyrrelse av et slikt anlegg kan føre til utslipp av betydelige mengder stråling eller radioaktivt materiale. Den sistnevnte bestemmelsen definerer begrepet til å omfatte kjernereaktorer (medregnet reaktorer installert på fartøy eller kjøretøy til bruk som energikilde til å drive frem slike fartøy eller kjøretøy) og anlegg eller transportmidler som blir brukt til produksjon, lagring, behandling eller transport av radioaktivt materiale.

Etter både bokstav a og b stilles det krav til handlingens skadepotensial; den må volde fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet. Bokstav b inneholder imidlertid ytterligere et vilkår for straff, ved at faren må voldes som følge av stråling eller utslipp av radioaktivt materiale. Både begrepet «fare» og «skade på legeme, eiendom eller miljøet» skal tolkes på samme måte som i § 141, og det vises til merknadene ovenfor.

Annet ledd rammer andre former for ulovlig befatning med eksplosivt eller radioaktivt materiale eller en kjernefysisk eller radioaktiv anordning. Enkelte former for befatning – mottakelse, besittelse, spredning og transport – er nevnt uttrykkelig, men eksemplene er ikke uttømmende, jf. passusen «på annen måte har ulovlig befatning med». Det stilles imidlertid som vilkår for straff at materialet eller anordningen enten brukes til å true en tredjeperson til å gjøre, tåle eller unnlate noe, eller til å foreta en handling som volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet. Det er ikke noe vilkår at det er gjerningspersonen selv som skal bruke materialet eller anordningen, men han eller hun må ha forsett med hensyn til den straffbare bruken.

Uttrykket «noen» omfatter fysiske eller juridiske personer, grupper av personer, stater og mellomstatlige organisasjoner. Uttrykket «fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljøet» skal forstås på samme måte som i første ledd bokstav a og b.

Annet ledd bokstav b rammer befatning med radioaktive, biologiske og kjemiske våpen, fremføringsmidler og flerbruksmateriale. Når det gjelder befatning med flerbruksmateriale, er det utelukkende den tiltenkte bruken som gjør handlingen straffverdig. Straffansvaret begrenses imidlertid ved at befatning med fremføringsmidler og flerbruksmateriale bare er straffbart der varene skal brukes i ulovlig kjernefysisk virksomhet. Med begrepet «ulovlig» siktes det til virksomhet som ikke er underlagt sikkerhetskontroll i medhold av en avtale med IAEA om omfattende sikkerhetskontroll.

Transport med tilknytning til atomvåpen- eller kjernekraftprogrammer mv. skal ikke rammes av straffebestemmelsen dersom transporten skjer i overensstemmelse med konvensjonen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT), jf. SUA-konvensjonen artikkel 3 bis(2), jf. uttrykket «ulovlig» innledningsvis i bestemmelsen. Transporten må for å være lovlig finne sted til eller fra en NPT-stats territorium eller for øvrig under en NPT-stats kontroll, og videre oppfylle to tilleggsvilkår: Overføringen eller mottaket som transporten resulterer i, må ikke stride mot NPT-forpliktelsene til staten(e) som er involvert, og – dersom transporten gjelder fremføringsmidler for atomvåpen eller flerbruksmateriale ment for slike fremføringsmidler – må staten som får overført eller mottar det som transporteres, være en av NPT-atomvåpenstatene (de såkalte P-5: Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA). Transport av fremføringsmidler eller flerbruksmateriale som nevnt, skal rammes der den staten som får overført eller mottar det som transporteres, ikke er en NPT-stat eller en NPT-stat som ikke har en anerkjent rett til å ha atomvåpen.

Begrepet «transport» skal forstås på samme måte som i SUA-konvensjonen artikkel 1 (1) (b). Kjernen i definisjonen viser at det er den som står bak transporten og kontrollerer den, som straffebestemmelsene tar sikte på å ramme.

Tredje ledd bokstav arammer den som forsøker å tilegne seg radioaktivt materiale, kjemiske og biologiske våpen, en kjernefysisk eller radioaktiv anordning eller et nukleært anlegg på ulovlig vis. Bestemmelsen nevner uttrykkelig bruk av trusler, vold, tyveri, underslag og bedrageri, men også andre ulovlige midler omfattes, jf. «på annen ulovlig måte». Straffebudet vil være overtrådt idet gjerningspersonen på ulovlig måte forsøker å sette seg i besittelse av materiale, anordning eller anlegg som nevnt, jf. formuleringen «søker å». Gjerningspersonen blir derfor ikke fri for straff dersom han senere ombestemmer seg og skrinlegger planene.

Bokstav brammer ulovlig import og eksport av radioaktivt materiale og kjemiske og biologiske våpen. Med reservasjonen «ulovlig» siktes det til at importen eller eksporten ikke er straffbar dersom den er tillatt etter annen lovgivning. Det vises her særlig til lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (og forskrift 10. januar 1989 nr. 51). Loven bygger på et utførselsforbud for visse varer, men med adgang til dispensasjon.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22. Etter første ledd må forsettet omfatte selve handlingen og at den fremkaller en fare som nevnt. Etter annet ledd må forsettet omfatte både selve handlingen og bruken av materialet.

Medvirkning og forsøk straffes etter henholdsvis §§ 15 og 16.

Bestemmelsen har tre ulike strafferammer. Straffverdig bruk av farlig materiale eller kjernefysiske anlegg straffes med fengsel inntil 21 år, jf. forslaget til første ledd. Annen befatning med slikt materiale samt fremføringsmidler og flerbruksmateriale, har en strafferamme på fengsel inntil 15 år, jf. annet ledd. Den som på ulovlig måte forsøker å sette seg i besittelse av farlig materiale eller et nukleært anlegg eller ulovlig eksporterer eller importerer farlig materiale, straffes med fengsel inntil 10 år, jf. tredje ledd. Første ledd inngår i oppregningen av terrorhandlinger i § 131 første ledd bokstav a, så dersom gjerningspersonen har utvist terrorhensikt som nevnt i § 131 annet ledd, vil han kunne straffes for å ha begått en terrorhandling. Overtredelser av annet og tredje ledd vil etter forslaget aldri være å anse som terrorhandlinger etter § 131.

Til § 143

Bestemmelsen om straff for gisseltaking i terrorøyemed gjennomfører FN-konvensjonen om gisseltaking artikkel 2 jf. artikkel 1, se punkt 8.7.5. Bestemmelsen er ny i straffeloven 2005, men handlingene som rammes av bestemmelsen er straffbare også etter straffeloven 1902, jf. særlig § 223 om ulovlig frihetsberøvelse.

Forslaget rammer en særlig form for frihetsberøvelse. I tillegg til at noen må holdes frihetsberøvet, kreves det at gjerningspersonen truer med å drepe eller skade gisselet eller med å fortsette å holde det frihetsberøvet. Det er ikke noe krav at trusselen blir fremsatt uttrykkelig, det er tilstrekkelig at det fremgår av sammenhengen at slike konsekvenser vil inntre.

Videre kreves det at gjerningspersonen har forsett om å tvinge en tredjeperson («en annen») til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Det er her tale om et subjektivt overskudd; det kreves ikke at virkningen faktisk inntrer. Begrepet «en annen» omfatter ikke bare stater og mellomstatlige organisasjoner, slik som forslaget til § 131 annet ledd bokstav c. Også fysiske og juridiske personer eller grupper av personer omfattes. En ytterligere forskjell fra terrorhensikten i § 131 annet ledd bokstav c, er at det etter bestemmelsen her ikke er noe vilkår at det tvangen gjelder skal være av vesentlig betydning.

Medvirkning straffes etter § 15, forsøk etter § 16.

Strafferammen er fengsel inntil 12 år. Har gjerningspersonen utvist hensikt som nevnt i § 131 annet ledd, kan han straffes for å ha begått en terrorhandling og idømmes fengsel inntil 21 år.

Til § 144

Paragraf 144 gjennomfører FN-konvensjonen om forbrytelser mot internasjonalt beskyttede personer artikkel 2 (1), se punkt 8.7.5. Bestemmelsen er ny i straffeloven 2005, men handlingene som rammes er straffbare også etter straffeloven 1902, jf. blant annet § 223 om frihetsberøvelse, § 229 om legemsbeskadigelse og § 233 om drap.

Første ledd setter straff for den som begår drap på internasjonalt beskyttede personer. «Drap» må leses som en henvisning til straffeloven 2005 § 275 om forsettlig drap. Alternativene «berøver en slik person friheten eller skader ham på legemet» i annet ledd skal leses som en henvisning til henholdsvis straffeloven 2005 §§ 253 og 273 om forsettlig frihetsberøvelse og legemsskade. Etter annet ledd annet alternativ om voldelige angrep på en slik persons tjenestested, privatbolig eller transportmiddel kreves det at handlingen volder fare for død eller betydelig skade på legeme. Begrepet «fare» skal forstås på samme måte som i § 132, og det vises til det som er sagt ovenfor. Uttrykket «betydelig skade på legeme» skal forstås på samme måte som i § 138, og det vises til merknaden ovenfor.

Første ledd nevner uttrykkelig angrep på et statsoverhode, en regjeringssjef eller en utenriksminister. Den særlige beskyttelsen gjelder i tillegg til de nevnte persongrupper «en annen internasjonalt beskyttet person». Begrepet skal forstås på samme måte som «internationally protected person» i konvensjonen artikkel 1 (1). For å fastslå hvem som faller inn under definisjonen i artikkel 1 (1) (b) må det særlig ses hen til Wienkonvensjonen 18. april 1961 om diplomatisk samkvem og Wienkonvensjonen 24. april 1963 om konsulært samkvem. Den personkretsen som nyter beskyttelse etter de to konvensjonene, må også anses som vernet etter FN-konvensjonen om forbrytelser mot internasjonalt beskyttede personer.

Beskyttelsen er begrenset til å gjelde når personene befinner seg i utlandet, men det har ingen betydning om vedkommende befinner seg utenlands i privat eller offisielt ærend.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 jf. § 22. Forsettet må dekke hele den objektive gjerningsbeskrivelsen, inkludert den fornærmedes status som en internasjonalt beskyttet person. Det kreves imidlertid ikke at gjerningspersonens forsett omfatter at internasjonal rett gir den fornærmede, på grunn av dennes status, en særskilt beskyttelse. Etter annet ledd annet alternativ må forsettet også omfatte handlingens skadepotensial.

Medvirkning er straffbart, likedan forsøk, jf. henholdsvis §§ 15 og 16.

Bestemmelsen opererer med to ulike strafferammer. Drap på en internasjonalt beskyttet person kan straffes med fengsel inntil 21 år, mens frihetsberøvelse og legemsbeskadigelse straffes med fengsel inntil 15 år. Den sistnevnte strafferammen gjelder også for voldelige angrep på en slik persons tjenestested, privatbolig eller transportmiddel. Dersom gjerningspersonen har utvist terrorhensikt som nevnt i § 131 annet ledd, kan han i stedet straffes for å ha begått en terrorhandling, og idømmes fengsel inntil 21 år.

12.2.4 Merknader til de enkelte bestemmelsene i kapittel 19 om vern av offentlig myndighet og tilliten til den

Til § 151

Bestemmelsen om stemmekjøp og utilbørlig stemmepåvirkning viderefører i stor utstrekning straffeloven 1902 §§ 105 og 107 annet ledd, og er i det vesentlige i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 18 – 8, jf. delutredning VII side 286 – 88. Den vesentlige endringen i forhold til straffeloven 1902 kapittel 10 er at bestemmelsen bare kommer til anvendelse på offentlige valg. Hva som regnes som offentlige valg går frem av annet ledd. Begrunnelsen for og virkningen av at reglene om «valgfusk» er begrenset til å gjelde folkeavstemninger, valg til Stortinget og Sametinget, samt til fylkesting og kommunestyre går frem av punkt 9.2.4.

Første ledd inneholder selve gjerningsbeskrivelsen. Tre nokså forskjellige former for uakseptabel velgerpåvirkning rammes.

Bokstav a retter seg mot den som søker å påvirke en velger ved å ta i bruk ulovlige virkemidler, som for eksempel trusler (jf. straffeloven 1902 §§ 222 og 227). Bokstav a bør i så fall regelmessig kunne anvendes sammen med straffebestemmelsen som rammer det ulovlige virkemidlet (konkurrens).

Det følger av bestemmelsen at de midler som brukes må være ulovlige, dvs. i strid med lov eller uskreven rett. Dersom velgerne trues med handlinger som vedkommende ikke har rett til begå, som for eksempel en trussel om ulovlig forretningsnektelse, vil det rammes.

Den straffbare handlingen er fullbyrdet allerede på forsøksstadiet, jf. ordene «søker å», ettersom hemmelige valg gjør det vanskelig å avdekke om gjerningspersonen faktisk lyktes i å påvirke stemmeavgivelsen. Med «avgivelse av stemme» omfattes både det å true noen til ikke å stemme, å true noen til å stemme på et bestemt alternativ, eller å true noen til å unnlate å stemme på et bestemt alternativ.

Bokstav b retter seg mot stemmekjøp, og er motsatsen til bestemmelsen om stemmesalg i § 152. Bestemmelsen rammer den som ved å gi et gode, eller inngå en avtale om det, søker å oppnå at en eller flere enkeltpersoner forplikter seg til å stemme på en bestemt måte eller unnlate å stemme. Bestemmelsen rammer med andre ord avtaler som forhåndsbinder en velger mot vederlag og innskrenker vedkommendes mulighet til å ta del i et fritt valg. For eksempel rammes det å tilby en velger en pengesum mot at vedkommende forplikter seg til å stemme på et bestemt parti. Ensidige valgkampløfter, oppfordringer og annen argumentasjon for å påvirke velgeratferden skal etter forslaget derimot ikke kunne straffes, selv om påstandene og løftene som settes frem er svært urealistiske. Området for det straffbare er dermed snevret noe inn i forhold til straffeloven 1902, som i første punktum nevner det å gi et løfte om en fordel som et eksempel på straffbar stemmepåvirkning. Et av de sentrale siktemålene med en valgkamp er imidlertid å få velgere til å stemme på den som ønsker å bli valgt, og eventuelt annerledes enn velgerne opprinnelig tok sikte på. Først og fremst gjøres dette ved å fremheve fordelene ved ens eget alternativ og ulempene med motstanderens. Det er ingen naturlig oppgave for strafferetten å reagere mot tradisjonelt valgflesk. Å gi løfter om goder er sentrale virkemidler i en valgkamp. Dette er med på å danne bakgrunnen for at regelen ikke rammer det å påvirke velgerne til å stemme for et bestemt parti, selv om løftene som settes frem er så urealistiske at de ville vært straffbare som «løgnaktige forespeilinger» etter straffeloven 1902 § 105. Det straffbare skal etter forslaget være å tilby et vederlag for å (søke å) oppnå et løfte om hvordan stemmeretten skal benyttes.

Bokstav c rammer den som opptrer slik at noen utilsiktet unnlater å stemme, eller stemmer annerledes enn det vedkommende tilsiktet. Det siste alternativet omfatter tilfeller hvor den som avgir stemme, forledes til å stemme på en slik måte at stemmen blir forkastet, for eksempel ved at det gjøres ulovlige tilføyelser på stemmeseddelen. Et annet eksempel på hva som rammes kan for eksempel være å gi bevisst uriktige opplysninger om hvor lenge valglokalet er åpent med den følge at en rekke personer kommer for sent, eller uriktig informasjon om hvordan stemmesedlene skal behandles slik at stemmene blir forkastet. Om en sykehjemsbestyrer eller et landpostbud gjennomfører en fiktiv forhåndsstemming slik at de aktuelle velgere er i den villfarelse at de har stemt, vil også dette rammes. Også det å oppstille fysiske hindringer kan rammes av bokstav c, for eksempel ved å sperre den eneste veiforbindelsen fram til valglokalet. Bokstav c har selvstendig betydning ved siden av bokstav a ved at også handlinger som i seg selv er lovlige, kan rammes av bokstav c om de innvirker på avgivelsen av stemmene.

Det er ikke noe krav om handlingene som rammes av første ledd har hatt innvirkning på valgresultatet. Medvirkning er straffbar etter hovedregelen i straffeloven 2005 § 15.

Overtredelsen er straffbar i forsettlig form, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22. For å kunne straffes må gjerningspersonen ha utført selve handlingen med forsett, og ha vært klar over hvilken virkning dette har på andres stemmegivning. Normalt vil hensikten nettopp ha vært å påvirke stemmegivningen, men dette er ikke noe straffbarhetsvilkår. Enhver form for forsett oppfyller skyldkravet, inkludert eventuelt forsett. Også den som forøver skadeverk på skyssbåten for å protestere mot at båten holder så stor fart forbi hans eiendom at det er til skade for oppdrettsanlegget, kan straffes for utilbørlig stemmepåvirkning hvis han holder det sannsynlig at grenda på andre siden av fjorden dermed blir avskåret fra å stemme.

Straffen er bot eller fengsel inntil 2 år. Formelt representerer dette en mindre straffskjerping sammenlignet med straffeloven 1902 § 105 som hadde en ramme på inntil 3 års hefte, som i soningstid skulle svare til 1 år og 6 måneders fengsel.

Annet ledd gir en definisjon av hva som skal regnes som et offentlig valg, jf. punkt 9.2.4.

Til § 152

Bestemmelsen om stemmesalg gjelder for de samme offentlige valg som § 151 om utilbørlig stemmepåvirkning. Bortsett fra denne begrensningen i hvilke valg bestemmelsen om «stemmesalg» skal gjelde for, viderefører § 152 i det alt vesentlige straffeloven 1902 § 106, jf. punkt 9.2.4, og Straffelovkommisjonens skisse til § 18 – 9 i delutredning VII side 286 – 87.

I motsetning til straffeloven 1902 § 106 nevner ikke § 152 den faktiske stemmegivningen som et selvstendig alternativ ved siden av det å selge et løfte om å stemme på en bestemt måte. Noen praktisk forskjell medfører dette ikke, ettersom det uansett må være årsakssammenheng mellom godet og løftet om stemmegivningen. En handling vil ikke være straffbar som stemmesalg om den stemmeberettigede hadde krav på godet under enhver omstendighet, eller dersom vedkommende uavhengig av godet ville stemt på samme måte eller unnlatt å stemme. Straffbarheten er imidlertid uavhengig av hvem som tok initiativet til stemmesalget, og uavhengig av hva godet er og om godet tilkommer den stemmeberettigede selv.

Handlingen er fullbyrdet når gjerningspersonen har gitt et tilsagn om å forholde seg på en bestemt måte under valget, og det er mottatt et tilsagn om en fordel for dette. Det kreves verken at valget er gjennomført eller at fordelen er mottatt. Slik bestemmelsen er utformet, vil det bare foreligge forsøk når den stemmeberettigede selv tar initiativet til å selge sin stemme, men ikke oppnår noe gode eller tilbud om gode. Med en strafferamme på 6 måneder følger det av straffeloven 2005 § 16 at et slikt forsøk i mangel av en egen forsøksbestemmelse ikke er straffbart. Med den begrensede skade som følger med enkeltstående tilfeller av stemmesalg, har ikke departementet funnet grunn til å gjøre unntak fra § 16.

Det subjektive skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22.

Medvirkning, for eksempel i form av påvirkning, er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Den som organiserer stemmesalg i større utstrekning, vil regelmessig opptre på vegne av noen som på utilbørlig måte ønsker å påvirke valget, og følgelig kunne straffes etter den strengere bestemmelsen i § 151.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil 6 måneder, som i straffeloven 1902 § 106. Av bestemmelsene om «valgfusk» er stemmesalg den minst alvorlige.

Til § 153

Også bestemmelsen om uberettiget valgdeltakelse gjelder for offentlige valg og har samme virkeområde som § 151 om utilbørlig stemmepåvirkning, se § 151 annet ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen og til punkt 9.2.4. Men bortsett fra dette svarer § 153 i det alt vesentlige til straffeloven 1902 § 107 første ledd og Straffelovkommisjonens skisse til § 18 – 10, jf. delutredning VII side 287.

Gjerningsbeskrivelsen retter seg mot tre ulike former for uberettiget valgdeltakelse. Alternativet «stemmer uten å ha rett til det» fanger opp at vedkommende mangler materiell eller formell stemmerett. Materielt vil vedkommende mangle stemmerett når han eller hun ikke står i eller ikke fyller vilkårene for å stå i stemmemanntallet. Den som uberettiget er ført inn i stemmemanntallet vil ofte ha begått en straffbar handling for å få dette til, men stemmegivningen er straffbar etter forslaget uavhengig om vedkommende selv har gitt foranledningen til innføringen, eller bare utnytter en feil begått av andre.

Alternativet «stemmer uten å ha rett til det» omfatter også tilfeller hvor manntallsføringen er korrekt, men hvor den uberettigede valgdeltagelse består i at den stemmeberettigede avgir stemme uten først å ha gjennomgått kontroll mot og avkryssing i manntallet, for eksempel slik at han forsettlig tar seg inn i stemmelokalet gjennom en separat utgang som benyttes av dem som har avgitt stemme.

Alternativet «avgir stemme i en annens navn» vil regelmessig innebære at man overfor valgfunksjonæren oppgir falsk navn eller bruker uriktig legitimasjon, men dette er ikke et straffbarhetsvilkår. Også den som med forsett utnytter at valgfunksjonæren tar feil av identiteten eller krysser av feil i manntallet kan straffes. Å avgi stemme i en annens navn vil også hindre rette vedkommende i å stemme.

Å stemme mer enn én gang er det siste alternativet. I mange tilfeller vil dette være forutgått av andre overtredelser, for eksempel slik at man ved første stemmegivning snek seg inn i lokalet utenom kontrollen eller avga stemme i en annens navn. Det er imidlertid straffbart i seg selv å utnytte den feil fra valgfunksjonæren at det ikke ble foretatt avkryssing/strykning i manntallet.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Den som er ukjent med valgprosedyrene og uforvarende tar seg inn i lokalet gjennom utgangen, kan følgelig ikke straffes.

Medvirkning og forsøk er straffbart etter hovedreglene i §§ 15 og 16. For at overtredelsen skal være fullbyrdet, kreves det at vedkommende har avgitt stemme. Den som oppgir falsk navn eller sniker seg forbi kontrollen, kan imidlertid straffes for forsøk på uberettiget valgdeltakelse. Uberettiget å ha blitt ført inn i manntallet vil likevel ikke være forsøk på uberettiget valgdeltakelse. En slik innføring vil regelmessig kreve at det er begått andre straffbare handlinger, og forsøk på uberettiget valgdeltakelse vil først foreligge når vedkommende møter opp for å utnytte den uriktige manntallsføring.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år. I likhet med stemmesalg vil lovbruddet i det alt vesentlige bare omfatte vedkommendes egen stemme, men det vil i tillegg også representere en krenkelse av den offentlige valgmyndighet. Strafferammen er derfor strengere enn for stemmesalg, og fullbyrdingstidspunktet innebærer også at det er større grunn til å ramme forsøk.

Til § 154

Også bestemmelsen om etterfølgende påvirkning av valgresultatet har samme virkeområde som § 151 om utilbørlig stemmepåvirkning, se § 151 annet ledd. Bortsett fra denne begrensningen i hvilke valg bestemmelsen om etterfølgende påvirkning av valgresultatet kommer til anvendelse på, viderefører § 154 i det alt vesentlige straffeloven 1902 § 108, jf. punkt 9.2.4, og er i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 18 – 11, jf. delutredning VII side 287.

Gjerningsbeskrivelsen omfatter påvirkning av valgresultatet enten de er knyttet til selve grunnlagsmaterialet (stemmesedlene) eller til resultatet av opptellingen. Grunnlagsmaterialet kan endres ved at avgitte stemmer fjernes eller ikke legges ved, eller ved at det gjøres endringer (strykninger og kumuleringer) i avgitte stemmer.

Det aggregerte resultat kan påvirkes ved at stemmer ikke telles eller at noen telles dobbelt, men det kan også skje ved at det opptalte resultatet endres, for eksempel slik at resultatet i valgprotokollen endres fra 8049 til 8849. Dette «påvirker resultatet av opptellingen».

Bare forsettlig påvirkning er straffbar, jf. §§ 21 og 22, og selv grovt uaktsomme tellefeil er ikke straffbare. Forsett vil imidlertid foreligge hvis en valgurne ved en forglemmelse ikke er talt opp, og dette oppdages før valgresultatet offentliggjøres, men unnlates korrigert, for eksempel fordi stemmekretsen ønsker å være tidlig ute med resultatet eller gå hjem til middag som planlagt.

For at overtredelsen skal være fullbyrdet, kreves det at forvanskingen er gjennomført. Som etter straffeloven 1902 § 108 er det likevel ikke noe vilkår for straff at opptellingen er avsluttet eller at valgresultatet er kunngjort. Det er heller ikke noe vilkår at den etterfølgende påvirkningen skal ha innvirket på valgutfallet, for eksempel mandatfordelingen eller utfallet av en folkeavstemming.

Forsøk og medvirkning er straffbart etter de alminnelige reglene i straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil 3 år. Overtredelse av bestemmelsen er den alvorligste av «valgfusk-bestemmelsene». Mens bestemmelsen om utilbørlig stemmepåvirkning bare i marginale situasjoner kan påvirke utfallet av et offentlig valg, er situasjonen annerledes for handlinger som rammes av bestemmelsen om etterfølgende påvirkning av valgresultatet. Denne forskjellen i skadepotensial gjenspeiles i strafferammen, og bør også komme frem i straffutmålingen i konkrete saker.

Til § 155

Straffebudet om vold eller trusler mot offentlig tjenestemann er innholdsmessig i samsvar Straffelovkommisjonens skisse til § 19 – 1, jf. delutredning VII side 289, og slår sammen straffeloven 1902 §§ 127 og 128, jf. punkt 9.3.4. Forslaget er langt på vei en videreføring av gjeldende rett. I annet ledd er det imidlertid inntatt en legaldefinisjon av «offentlig tjenestemann» som medfører at bestemmelsen får et snevrere virkeområde enn i dag.

Første ledd retter seg mot den som ved vold eller trusler søker å påvirke eller hindre en offentlig tjenestemann i utførelsen av en tjenestehandling, jf. straffeloven 1902 § 127 første ledd og § 128 første ledd.

Volds- og trusselbegrepet har samme rekkevidde som etter gjeldende rett. Voldsbegrepet skal fremdeles være videre enn i bestemmelsen om legemskrenkelser. Dette ble blant annet slått fast i Rt. 1999 side 240, hvor flertallet kom til at spytting innebærer en slik påvirkning på den offentlige tjenestemannen at det må anses som vold.

«Påvirker» indikerer at voldshandlingen eller truslene må øve, eller eventuelt forsøke å øve, innflytelse på tjenestehandlingen, se for eksempel Rt. 1999 side 240. Det er ikke tilstrekkelig for at gjerningsbeskrivelsen skal anses oppfylt at det er utøvet vold eller trusler mot offentlig tjenestemann; volden eller truslene må i tillegg (være et forsøk på å) påvirke den offentlige tjenestemannen til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling – eller på annen måte å hindre vedkommende i utførelsen av tjenestehandlingen.

Det er tilstrekkelig at gjerningspersonen søker å påvirke eller hindre tjenestehandlingen. En slik forsøkshandling representerer dermed et fullbyrdet lovbrudd dersom handlingen er gjennomført, men resultatet ikke har inntrådt (gjerningspersonen slår og bommer, eller treffer uten at tjenestemannen lar seg påvirke). Det er med andre ord ikke noe krav om at påvirkningen eller hindringen lykkes. Men hvis handlingen som utgjør voldsutøvelsen eller trusselen ikke fullt og helt er gjennomført (gjerningspersonen løfter armen til slag, men ombestemmer seg), stiller det seg annerledes. I så fall vil straffri tilbaketreden være mulig. Dette markeres gjennom formuleringen «søker å» i stedet for «forsøker å».

For at handlingen skal være straffbar, må den være rettet mot en tjenestehandling, men selve tjenestehandlingen trenger ikke å ha karakter av eller tilknytning til myndighetsutøving så lenge tjenestemannen i kraft av sin stilling eller kompetanse kan utøve offentlig myndighet.

I motsetning til straffeloven 1902 § 127 tok straffeloven 1902 § 128 sikte på at gjerningspersonen måtte påvirke tjenestemannen til å foreta eller unnlate å foreta en «urettmessig» tjenestehandling, se Rt. 2004 side 1464 hvor dette kom på spissen. Dette vilkåret videreføres ikke i § 155. Denne endringen innebærer en begrenset nykriminalisering, blant annet ville gjerningspersonen i Rt. 2004 side 1464 blitt straffet.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22. Kravet er nærmere presisert i Rt. 2004 side 291. Rettspraksis har videre fastslått at i de tilfellene volden er en følge av aggresjon eller impulshandling, anses forsettet normalt å omfatte vilkårene for straffbarhet, jf. Rt. 1986 side 393 og Rt. 1987 side 844.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil 3 år. At bot er inntatt som sideordnet straff med fengsel, er i samsvar med de generelle retningslinjene for fastsetting av strafferammene i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 306 – 307. I de tilfellene tjenestemannen ved et «utilbørlig forhold» har gitt anledning til lovbruddet, kan det være grunn til å fravike den faste praksis med bruk av ubetinget fengsel, jf. § 78 bokstav c. At det etter bestemmelsene kan reageres med bot i særlige tilfeller, skal ikke innvirke på hovedregelen om at det skal idømmes ubetinget fengsel for overtredelse av straffebudet, jf. Rt. 1991 side 952. For slike handlinger som rettes mot politiet, skal det fortsatt nesten unntaksvis reageres med ubetinget fengsel.

Annet ledd første punktumgir en definisjon av offentlig tjenestemann som omfatter personer som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Utenfor faller offentlig ansatte som ikke har noen slik myndighet.

Begrepet «offentlig myndighet» bør som utgangspunkt forstås på samme måte som i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, men favner noe videre enn dette. Definisjonen av offentlige tjenestemenn omfatter enhver som har kompetanse til å treffe vedtak eller utferdige forskrift. Også saksforberedere som ikke har avgjørende myndighet, men som forbereder eller gjennomfører forvaltningsavgjørelser, omfattes. Den videre avgrensningen må i noen grad bli skjønnsmessig og overlates til domstolene, men kjernen i begrepet er ansatte i offentlig virksomhet som krever hjemmel i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som oppleves som inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet. Yrkesgrupper som vernes av § 155 er for eksempel saksbehandlere i statlig og kommunal sektor, politi, ansatte i fengselsvesenet, dommere, og oppsynspersonell. Offentlig ansatte i forretningsvirksomhet og annen virksomhet som rettslig sett like gjerne kan utføres som ledd i privat virksomhet, faller utenfor virkeområdet til § 155. På dette punktet innsnevres rekkevidden av bestemmelsen i forhold til gjeldende rett. Blant dem som faller utenfor § 155 er ansatte i offentlig eid eller styrt persontransport, slik som bussjåfører ansatt i stat eller kommune og t-banekontrollører. Det samme gjelder leger, sykepleiere og andre ansatte i offentlige helseforetak med unntak for avgjørelser om tvungen behandling, lærere og trafikkbetjenter.

At en del grupper offentlig ansatte ikke lenger skal regnes som offentlige tjenestemenn slik begrepet nyttes i § 155, betyr ikke at de alle mister ethvert særskilt strafferettslig vern, men at de får det samme vernet som tilkommer personer som er ansatt i tilsvarende privat virksomhet. For eksempel har ansatte innen offentlig persontransport – enten den drives som privat eller offentlig virksomhet – en bred kontaktflate utad mot publikum som kan gjøre dem særlig utsatt for lovbrudd, slik at det er grunn til å gi dem en særlig strafferettslig beskyttelse. Behovet for en strafferettslig beskyttelse vil her dels bli varetatt gjennom de generelle straffebudene om vold og trusler mv. kombinert med at den sårbare situasjonen til disse gruppene er et skjerpende moment i straffutmålingen innenfor strafferammene i de aktuelle straffebudene, jf. § 77 bokstav h. I tillegg vil departementet ytterligere sikre et fullgodt vern til de aktuelle yrkesgruppene, men dette vil departementet komme tilbake til i den andre proposisjonen om straffelovens spesielle del.

Det er ikke avgjørende om det på tidspunktet for den straffbare handlingen ble utøvet offentlig myndighet, hvis man i kraft av sin stilling hovedsakelig har slik kompetanse. Men hvis en person bare av og til utøver offentlig myndighet, vil vedkommende bare bli regnet som offentlig tjenestemann under selve myndighetsutøvelsen. Det vises til Straffelovkommisjonens merknader i delutredning V side 65–66.

Annet ledd annet punktum utvider kretsen av personer som regnes som offentlige tjenestemenn og derfor gis et særskilt vern. For «militære vakter samt enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til en offentlig tjenestemann» videreføres gjeldende rett. I motsetning til dagens rettstilstand vil kretsen ikke utvides til å omfatte jernbanebetjenter.

Tredje ledd er overført fra § 12 annet ledd i lov om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) av hensyn til saklig sammenheng i regelverket. Overføringen medfører ingen endringer i gjeldende rett. Ettersom skillet mellom forbrytelse og forseelse ikke videreføres i ny straffelov, er «forbrytelse» erstattet med «lovbrudd». Men siden tredje ledd viser til første ledd, vil dette ikke innebære noen realitetsendring.

Kongens fullmakt etter fjerde leddutvides til også å gjelde offentlige tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner som Norge er eller måtte bli medlem av. Offentlige tjenestemenn i slike organisasjoner avgrenses på samme måte som i OECD-konvensjonen 21. november 1997 om motarbeiding av bestikking av utenlandske offentlige tjenestemenn i internasjonale forretningshøve artikkel 1 nr. 4. På samme måte som i tredje ledd er «forbrytelse» erstattet med «lovbrudd».

Om bestemmelsen for øvrig vises det til Straffelovkommisjonens merknader i delutredning VII side 289–292 med videre henvisninger.

Til § 156

Straffebudet om hindring av offentlig tjenestemann viderefører i det vesentlige straffeloven 1902 § 326 om forseelser mot offentlig myndighet, jf. punkt 9.3.4, og bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 19 – 2, se delutredning VII side 292. I likhet med § 155 vil imidlertid rekkevidden av bestemmelsen snevres noe inn, som følge av at definisjonen av «offentlig tjenestemann» også her innskrenker den beskyttede krets noe sammenlignet med gjeldende rett.

Bestemmelsen supplerer regelen i § 155, og verner utøvelse av offentlig myndighet når tjenestemannen hindres på annen måte enn ved bruk av vold eller trusler.

I motsetning til gjeldende rett vil § 156 kun ramme den fullbyrdete overtredelsen av bestemmelsen, og ikke forsøk, jf. § 16. Bestemmelsen viderefører heller ikke kravet om at den tjenestehandling som hindres, må være lovlig. Vurderingstemaet er om gjerningspersonen hindrer eller forulemper en tjenestemann som utfører en tjenestehandling. Hva som anses å være en tjenestehandling, avgjøres på grunnlag av handlingens kompetansegrunnlag. En eventuell kompetanseoverskridelse vurderes på samme måte som i relasjon til § 155.

Skyldkravet er forsett, se §§ 21 og 22. Medvirkning er straffbar etter den generelle regelen i § 15.

Til § 157

Bestemmelsen om motarbeiding av rettsvesenet viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 132 a første og annet ledd, jf. punkt 9.4.5, og er i hovedsak identisk med Straffelovkommisjonens forslag til § 19 – 3, se delutredning VII side 292. Bakgrunnen for § 132 a går frem av Ot.prp. nr. 40 (1999–2000). I motsetning til kommisjonen går departementet inn for at § 132 a femte ledd videreføres i en egen bestemmelse om grovt uaktsom motarbeiding av rettsvesenet, se § 159. Paragraf 132 a tredje ledd blir overflødig i lys av den generelle medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15, mens fjerde ledd videreføres delvis i departementets § 158 om grov motarbeiding av rettsvesenet.

Første ledd viderefører § 132 a første ledd i uendret form.

Annet ledd bokstav aviderefører § 132 a annet ledd bokstav a, men endres slik at også den som er fornærmet i en straffesak regnes som aktør i rettsvesenet uavhengig av om vedkommende har vurdert å anmelde forholdet, jf. bokstav e. Endringen er foranlediget av avgjørelsen i Rt. 2005 side 1557, der den fornærmede ble utsatt for trusler før han hadde rukket å vurdere om han ønsket å anmelde et straffbart forhold. Lagmannsretten tolket loven slik at § 132 a ikke kom til anvendelse før spørsmålet om å anmelde faktisk var vurdert, jf. ordlyden i bokstav e, mens Høyesterett tolket straffebudet utvidende og lot det få anvendelse. Høyesterett la avgjørende vekt på uttalelser i forarbeidene som understreket at bestemmelsen skal gjelde dersom det foreligger slike ytre omstendigheter at vedkommende har en foranledning til å vurdere å anmelde forholdet, jf. Ot.prp. nr. 40 (1999 – 2000) side 78. Departementet går inn for å justere ordlyden i bokstav a slik at denne forståelsen kommer bedre til uttrykk i selve loven, og går inn for det ved å utvide vernet til uttrykkelig å omfatte fornærmede. Den som har anmeldt et straffbart forhold, eller vurderer å gjøre det, nevnes fortsatt særskilt ettersom det ikke bare er fornærmede som kan anmelde straffbare forhold.

I annet leddbokstav b er kretsen av aktører i rettsvesenet utvidet til å gjelde den som forklarer seg for ethvert organ som er nevnt i straffeloven 1902 § 132 a bokstav c. Dette medfører blant annet at den som forklarer seg for kriminalomsorgen, for eksempel som ledd i en personundersøkelse i forbindelse med en straffesak, regnes som aktør i rettsvesenet. Det samme gjelder den som forklarer seg for Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker, som ble føyd til ved lov 30. juni 2006 nr. 53. Som en følge av utvidelsen i bokstav b er det foretatt en lovteknisk justering i annet ledd bokstav c, slik at denne bestemmelsen viser til oppregningen i bokstav b. Dette medfører ingen realitetsendring.

Bokstav d viderefører straffeloven 1902 § 132 a annet ledd bokstav d, men da slik at den som er fast forsvarer skal regnes som aktør i rettsvesenet uavhengig av om det straffbare forholdet har tilknytning til en konkret sak. Formålet med endringen er å gi beskyttelse også mot for eksempel trusler for å påvirke forsvareren til å si fra seg en bestemt sak.

Bokstav e viderefører straffeloven 1902 § 132 annet ledd bokstav e uten endringer.

I tredje ledd er det inntatt en bestemmelse som gir første ledd tilsvarende anvendelse på lovbrudd mot tjenestemenn i Den internasjonale straffedomstol.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er fengsel inntil 6 år, jf. punkt 2.4 om strafferammer og straffutmåling.

Til § 158

Paragrafen er en ny bestemmelse om straff for forsettlig grov motarbeiding av rettsvesenet, jf. punkt 9.4.5. Forslaget til første ledd angir de sentrale momentene som skal vektlegges i avgjørelsen av om lovbruddet er grovt. Momentene i oppregningen er verken nødvendige eller tilstrekkelige for at lovbruddet skal kunne karakteriseres som grovt. Dette leddet erstatter delvis straffeloven 1902 § 132 a fjerde ledd som hever strafferammen til fengsel inntil 10 år ved «særdeles skjerpende omstendigheter». Strafferammen er også ifølge § 158 fengsel inntil 10 år.

Dersom lovbruddet skjer som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe eller handlingen gjennomføres ved trusler om eller anvendelse av våpen, foreslår departementet en minstestraff på 1 år, jf. annet leddog Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 139–140 .Uttrykket organisert kriminell gruppe skal forstås på samme måte som i § 79. Våpen vil typisk være skytevåpen, men kan også være andre gjenstander som lett kan påføre skade.

Til § 159

Bestemmelsen viderefører femte ledd i straffeloven 1902 § 132 a, men senker den øvre strafferammen for grovt uaktsom motarbeiding av rettsvesenet fra fengsel inntil 5 år til inntil 3 år, jf. punkt 9.4.5. Regelen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 19 – 3, jf. delutredning VII side 292, men departementet går inn for å utforme en egen bestemmelse som rammer grovt uaktsomme handlinger.

Til § 160

Bestemmelsen om bevispåvirkning og unndragelse fra strafforfølgning mv. viderefører § 132 og § 346 første ledd i straffeloven 1902, med enkelte endringer, jf. punkt 9.5.3 og Straffelovkommisjonens forslag til § 19 – 4 i delutredning VII side 292 – 293. For å oppnå en saklig sammenheng i regelverket går departementet inn for å utvide første ledd til også å omfatte fabrikkering og planting av falske bevis.

Første ledd rammer den som på forskjellige måter påvirker bevis i for eksempel en straffesak eller en sak om et mulig lovbrudd som er gjenstand for granskning av et offentlig granskningsutvalg som har mandat om også å undersøke mulige straffbare forhold. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsene om uriktig anklage og dokumentfalsk. Blir bevisene plantet i den hensikt å forsøke å pådra noen annen en siktelse, rammes gjerningen av straffebestemmelsen om uriktig anklage. Men dersom de plantes for å motarbeide en offentlig undersøkelse (og for å unndra gjerningspersonen fra strafforfølging) uten samtidig å påføre andre skyld, vil § 160 første ledd være den anvendelige bestemmelsen.

Annet leddom medvirkning til unndragelse fra strafforfølging avgrenses slik at bestemmelsen gjelder handlinger forut for fullbyrdelsen av idømt frihetsstraff, slik som flukt fra pågripelse og varetekt. Unndragelse fra annet enn frihetsberøvelse, for eksempel å gå i dekning for å unngå (rettslig) avhør eller bøteinnkreving, rammes også. Bestemmelsen omfatter også bistand til rømming for en siktet, som tidligere ble rammet av straffeloven 1902 § 131.

Straffunndragelse etter idømt straff vil rammes av § 161 om straffunndragelse. Ettersom § 160 er begrenset til stadiene forut for fullbyrdelse av idømt straff, vil etterfølgende bistand, for eksempel å la en som er rømt fra soning oppholde seg i ens leilighet, noe som tidligere ble rammet av bestemmelsen i straffeloven 1902 § 132 som § 160 avløser, etter den nye lov rammes av § 161. Dette vil være å medvirke til at en domfelt unndrar seg gjennomføringen av den lovlige frihetsberøvelsen. Det er den formelle iverksettingen av fullbyrdingen som er avgjørende for valget mellom § 160 annet ledd og § 161, og bistand til å unndra seg foregrepet soning etter strpl. § 453 vil derfor falle inn under § 161.

Annet ledd er en medvirkningsregel (medvirkning til unndragelse er hoveddelikt), men også medvirkning til slike handlinger vil være straffbar etter hovedregelen i straffeloven 2005 § 15. Forbudet mot å medvirke til unndragelse fra strafforfølging gjelder generelt, men loven gir to konkrete eksempler på dette i form av å holde noen skjult eller ved å utgi vedkommende for en annen.

Etter tredje ledd første punktum fritas gjerningspersonen for straff etter første ledd dersom han har handlet med forsett om å unndra seg selv fra strafforfølging. Straffriheten vil imidlertid ikke gjelde bevisforvansking av dokumenter, som rammes av reglene om dokumentforfalsking. Som etter gjeldende rett vil gjerningspersonen derfor ikke være fritatt for straff dersom vedkommende benytter et forfalsket dokument for å unndra seg strafforfølging eller planter falske bevis for å pådra en annen en siktelse.

Gjerningspersonens nærmeste vil ikke lenger være fritatt for straff for bevispåvirkning etter første ledd, jf. tredje leddannet punktum. Bakgrunnen for dette går frem av merknadene i punkt 9.5.3. Loven fritar imidlertid fortsatt fra straff for medvirkning til at en av de nærmeste unndrar seg strafforfølgning.

Fjerde ledd viderefører straffeloven 1902 § 346 første ledd, slik at det fortsatt er straffbart ulovlig å sette seg i kontakt med personer i varetekt. Bestemmelsen gjelder ikke ved varetektssurrogater, for eksempel i form av meldeplikt.

I lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring av Roma-vedtektene er straffeloven 1902 § 132 gitt tilsvarende anvendelse når handlingen er begått mot Den internasjonale straffedomstolens tjenestemenn, jf. § 12 annet ledd. For å oppnå en saklig sammenheng i regelverket innarbeides bestemmelsen her i stedet, jf. femte ledd.

For så vidt gjelder skyldkravet erstattes hensikt med forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22.

Straffen for overtredelse av første og annet ledd er bot eller fengsel inntil 2 år. For overtredelse av fjerde ledd er strafferammen bot eller fengsel inntil 6 måneder. Til forskjell fra straffeloven 1902 § 346 første ledd gir forslaget adgang til å nytte fengselsstraff, noe som blant annet kan komme på tale der de innsmuglede gjenstandene setter den varetektsfengslede i stand til å kommunisere med utenverdenen i strid med hva domstolen eller kriminalomsorgen har bestemt.

Til § 161

Bestemmelsen gjelder unndragelse fra straff eller annen strafferettslig reaksjon som består i frihetsberøvelse, og slår sammen straffeloven 1902 §§ 131 første ledd første alternativ, § 132 annet ledd siste straffalternativ, § 346 første ledd første alternativ og straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd, med noen endringer, jf. punkt 9.6.3. Regelen bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 19 – 5 om hjelp til rømning mv. i delutredning VII side 293. Paragraf 161 må ses i sammenheng med § 160 om bevispåvirkning og unndragning fra strafforfølgning forut for fullbyrdelsen av en idømt straff, se merknadene til § 160 annet ledd.

Første leddretter seg mot den som medvirkertil at en domfelt unndrar seg gjennomføringen av en lovlig frihetsberøvelse. I motsetning til annet ledd gjelder bestemmelsen unndragelse fra både fengsel og forvaring, overføring til tvungent psykisk helsevern og overføring til tvungen omsorg. Bakgrunnen for denne forskjellen går frem av punkt 9.6.3.

Det er bare medvirkning til unndragelse fra idømt straff etter at formell fullbyrdelse er iverksatt som rammes av denne bestemmelsen. All ulovlig unndragelse forut for dette tidspunktet rammes av § 160, som for eksempel unndragelse fra varetektsfengsling og pågripelse. Etterfølgende bistand, for eksempel å la en som har rømt fra soningen av en fengselsstraff oppholde seg i ens leilighet, ble tidligere rammet av straffeloven 1902 § 132 annet ledd, men vil nå rammes av § 161. Dette vil være å medvirke til at en domfelt fortsatt unndrar seg gjennomføringen av den lovlige frihetsberøvelsen.

Bestemmelsen er en medvirkningsregel, men også medvirkning til slik bistand vil være straffbar etter hovedregelen i straffeloven 2005 § 15. Rømmer to innsatte ved å hjelpe hverandre, samt ved hjelp av en tredje innsatt som ikke rømmer, har den sistnevnte ansvar for begge rømmingene, mens hver rømling har ansvar for den annens rømming, slik tilfellet også er i dag.

Straffen for overtredelse av første ledd er bot eller fengsel inntil 3 år.

Annet ledd første punktumrammer den domfeltes unndragelse fra gjennomføring av fengselstraff. Bestemmelsen er overført (med noen endringer) fra straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd for å oppnå en saklig sammenheng i regelverket. En nærmere redegjørelse for bestemmelsen går frem av Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) side 109 og side 166–167. Straff for unndragelse fra de strafferettslige særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og overføring til tvungen omsorg videreføres ikke for den domfelte selv. Om bakgrunnen for dette, se departementets vurderinger i punkt 9.6.3. For øvrig tas det ikke sikte på noen realitetsendring. Manglende oppmøte til soning er ikke kriminalisert, selv om «unndrar seg gjennomføringen av idømt fengselsstraff» språklig også kan omfatte det å ikke møte opp til soning.

Straffen for overtredelse av annet ledd første punktum er bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Annet ledd annet punktum viderefører straffeloven 1902 § 346 første ledd om ulovlig å sette seg i forbindelse med noen som er innsatt i fengsel, eller ulovlig skaffer ham gjenstander (en fil, mobiltelefon, våpen etc.). Straffeloven 1902 § 346 første ledd gjelder også i forhold til andre lukkede institusjoner med offentlig godkjenning. Denne delen av bestemmelsen videreføres ikke. Enkelte av de institusjoner som bestemmelsen nevner, er gått ut av bruk (tvangsarbeidsanstalt og oppdragelsesanstalt). For andre tilfeller av tvangsinnlegging (som tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 kapittel 3, tvungen innlegging av rusmiddelmisbrukere etter sosialtjenesteloven 13. desember 1991 nr. 81 kapittel 6 eller tvungen innlegging av smittede syke etter lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer kapittel 5) ser departementet ikke tilstrekkelig grunn til å videreføre en alminnelig straffebestemmelse som straffeloven 1902 § 346 første ledd.

Hva som skal anses som ulovlig kontakt beror på det underliggende regelverket, for eksempel reglene om delvis isolasjon (brev- og besøksforbud) i straffeprosessloven § 186. Det er med andre ord ikke enhver kontakt som er straffbar. Strafferammen innebærer at forsøk ikke straffbart, jf. § 16.

Skyldkravet er forsett, se §§ 21 og 22.

Til § 162

Bestemmelsen rammer brudd på plikten til å identifisere seg, og viderefører straffeloven 1902 § 333 uten realitetsendringer, se punkt 9.7, og er identisk med Straffelovkommisjonens forslag til § 19 – 6, se delutredning VII side 294. Som straffeloven 1902 § 333 er bestemmelsen både en pliktbestemmelse og en straffebestemmelse.

Som etter § 333 er det bare en plikt til å oppgi personalia på seg selv, jf. første ledd første punktum. Den som ikke etterkommer dette eller selv velger å oppgi personalia på andre, har plikt etter annet punktum til å oppgi riktige personalia. Bestemmelsen er heller ikke ment å ramme personer som faktisk ikke kjenner til egne personalia som for eksempel fødselsdato (dette kan for eksempel gjelde enkelte innvandrere).

Den som rettmessig bruker fingerte personopplysninger, jf. politiloven kapittel II a, rammes ikke av bestemmelsen. Det vil være et meget begrenset antall personer som omfattes av disse reglene, og departementet har ikke funnet grunn til å presisere i selve lovteksten at disse ikke rammes av straffansvaret.

Medvirkning er på vanlig måte straffbart, men siden straffen er bot, er forsøk ikke straffbart, jf. §§ 15 og 16. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Uttrykket offentlig tjenestemann skal forstås på samme måte som i § 155.

Til § 163

Bestemmelsen om straff for brudd på plikten til å melde fra om dødsfall viderefører straffeloven 1902 § 341 annet ledd med visse realitetsendringer, og inkorporerer meldeplikten i straffeprosessloven § 227, jf. punkt 9.8. Regelen er innholdsmessig identisk med Straffelovkommisjonens forslag til § 19 – 7, se delutredning VII side 294.

Etter første ledd plikter den som finner et lik straks å underrette den avdødes nærmeste eller politiet.

Annet ledd inntar plikten etter straffeprosessloven § 227 om straks å underrette politiet hvis det er mistanke om at døden skyldes en straffbar handling. Plikten gjelder for alle, ikke bare for dem som etter andre regler har en meldeplikt, slik som etter straffeprosessloven § 227. Etter straffeloven 1902 er plikten i straffeprosessloven § 227 straffsanksjonert etter § 339 nr. 1, men denne bestemmelsen videreføres ikke i den nye straffeloven. Av informasjonshensyn foreslås handleplikten opprettholdt også i straffeprosessloven § 227.

Begrepet «pårørende» er erstattet med «nærmeste» for å oppnå en bedre harmoni i regelverket. Dette representerer ikke noen vesentlig realitetsendring. «Nærmeste» skal forstås som i § 9.

Det er ikke all meldeplikt ved dødsfall som er straffsanksjonert. Meldeplikten for de nærmeste etter skifteloven § 12 a omfattes for eksempel ikke av bestemmelsen.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Straffen vil fremdeles være bot.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15, mens forsøk ikke er det, jf. § 16. At medvirkning gjøres straffbar, innebærer en viss nykriminalisering. Begrunnelsen går frem av punkt 9.8.

Til § 164

Straffebudet om ulovlig myndighetsutøving slår sammen og viderefører straffeloven 1902 § 129 og § 328 første ledd nr. 3 uten store innholdsmessige endringer, jf. punkt 9.9. Bestemmelsen skiller seg fra Straffelovkommisjonens forslag til § 19 – 8, jf. delutredning VII side 294 – 295, ved at departementet går inn for å videreføre § 328 første ledd nr. 3.

Paragraf 164 første alternativ rammer den som uhjemlet utøver offentlig myndighet. I likhet med kommisjonen ser ikke departementet grunn til å opprettholde en forhøyd strafferamme for de tilfellene gjerningspersonen har hatt til hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget fordel eller å skade noen. Bestemmelsen har vist seg å være lite praktisk, og det vil være vanskelig å bevise hvilken hensikt gjerningspersonen har hatt ved myndighetsutøvingen. I slike tilfeller kan også straffebestemmelsen om bedrageri eller korrupsjon få anvendelse.

Istedenfor å fastsette en forhøyd strafferamme, foreslår departementet å utvide den generelle strafferammen til 1 år. Om gjerningspersonen har vinnings- eller skadehensikt kan varetas i straffutmålingen innenfor denne rammen. Ved å forhøye strafferammen vil forsøk fremdeles være straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16, og skyldkravet forsett, jf. §§ 21 og 22. Medvirkning er straffbar, jf. § 15.

Til § 165

Bestemmelsen om misbruk av offentlig uniform, kjennetegn eller tittel mv. viderefører i det vesentlige straffeloven 1902 § 328 første ledd nr. 1 og nr. 2, med noen mindre justeringer, jf. punkt 9.10.4. Forslaget svarer stort sett til Straffelovkommisjonens forslag til § 19 – 8, jf. delutredning VII side 294 – 295, men departementet ser ikke behov for både å videreføre § 328 nr. 1 og 2 ettersom nr. 2 har et virkeområde som tar opp i seg nr. 1.

Regelen må ses i sammenheng med § 164 om ulovlig myndighetsutøving og § 166 om misbruk av internasjonalt kjennetegn. Men i motsetning til § 164 retter forslaget seg mot den som utgir seg for å ha offentlig myndighet, og ikke den som faktisk utøver slik myndighet eller tjenestehandlinger.

Bokstav a viderefører innholdet i § 328 første ledd nr. 1 og 2, med noen mindre justeringer. Uttrykket «offentlig» skal forstås som offentlig sted og offentlig handling i straffeloven 2005 § 10. Tilleggskravet om at handlingen må være egnet til å skape uleilighet for eller svekke tilliten til vedkommende offentlige myndighet er nytt, se kommisjonens forslag i delutredning VII side 294 – 295. Det skal ikke mye til før kravet er oppfylt, og vilkåret kan ses som en presisering av den tidligere rettsstridsreservasjonen i § 328 første ledd nr. 2. Å opptre i politiuniform på en privat og lukket karnevalsfest må passere, men om man ved festens avslutning begynner å dirigere trafikken utenfor festlokalet, er den objektive grensen for det straffbare passert. Uniformsbruk mv. på en offentlig scene som ledd i en teaterforestilling o.l. vil heller ikke bli rammet av bestemmelsen. Kriteriet «på annen måte offentlig utgir seg for å ha offentlig myndighet» vil etter omstendighetene kunne ramme registrering eller bruk av domenenavn som uberettiget gir inntrykk av å angå offentlig forvaltning eller myndighetsutøvelse. Dette vil blant annet bero på hvor sterk forvekslingsfaren er, samt hvilke konsekvenser bruken av domenenavnet har for tilliten til den offentlige myndigheten.

Bokstav b er en ren videreføring av straffeloven 1902 § 328 første ledd nr. 4, mens bokstav c viderefører § 328 tredje ledd siste punktum for så vidt gjelder misbruk av norske eller utenlandske titler. Til forskjell fra § 328 tredje ledd rammer ikke bokstav c den som uhjemlet bærer en norsk eller utenlandsk offentlig utmerkelse, typisk ordener og andre medaljer og æresbevisninger. Etter departementets syn er det ikke i samsvar med kriminaliseringsprinsippene som ligger til grunn for den nye straffeloven å oppstille straff mot slike handlinger, som best kan imøtegås med sosiale sanksjoner.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Å la den generelle medvirkningsregelen få anvendelse vil ikke føre til realitetsendringer av betydning. Paragraf 328 første ledd nr. 1 i straffeloven 1902 rammer den som lar «noen i sin tjeneste» utføre den forbudte handling, mens nr. 2 har et eget medvirkningstillegg. Forsøk er ikke straffbart, jf. § 16. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Straffen for overtredelse er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Strafferammen er hevet som følge av at antallet alminnelige strafferammer i den nye straffeloven reduseres, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131–132 og proposisjonen her punkt 2.4.

Til § 166

Bestemmelsen om misbruk av et internasjonalt kjennetegn viderefører i det alt vesentligste straffeloven 1902 § 328 annet ledd bokstav a, b og c, jf. punkt 9.10.4, og er i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 19 – 9, se delutredning VII side 295. De ulike alternativene er nødvendige for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser.

Bokstav a viderefører § 328 annet ledd bokstav a, og rammer misbruk av navnet og emblemet til visse internasjonale organisasjoner.

Bokstav bviderefører § 328 annet ledd bokstav b, og verner om et kjennetegn eller en betegnelse som er bestemt til bruk i samband med hjelp til sårete og syke eller ved vern av kulturverdier i krig. Kravet om at handlingen må skje «offentlig» er fjernet fra bokstav b som følge av Genève-konvensjonene som Norge ratifiserte 6. juli 1951, se departementets vurderinger i punkt 9.10.4.

Bokstav cviderefører § 328 annet ledd bokstav c, og rammer bruk av betegnelser, merker, segl eller kjennetegn som lett kan forveksles med dem som er vernet etter bokstav a eller b.

Handlingene i henholdsvis bokstav a, b og c må alle være rettsstridige. Denne reservasjonen understreker at det ikke er meningen å ramme alle handlingene som omfattes av ordlyden, og at gjerningsbeskrivelsen undertiden må tolkes innskrenkende. Kommisjonen har foreslått å fjerne kravet om at handlingen skjer i rettsstridig øyemed, med den begrunnelse at kravet anses unødvendig i tillegg til kommisjonens skisse til § 3–7 om innskrenkende tolking. Departementet har ikke fulgt opp kommisjonens forslag om å lovfeste dette alminnelige prinsippet, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 106 og 211–215, og foreslår derfor en særskilt rettsstridsreservasjon i § 166.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15, mens forsøk ikke er det, jf. § 16. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Straffen for overtredelse er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Strafferammen er hevet som følge av at antallet strafferammer i den nye straffeloven reduseres, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131–132 og punkt 2.4 i proposisjonen her, og endringen tar ikke sikte på å lede til noen straffskjerping.

Til § 167

Bestemmelsen om ulovlig yrkes- eller virksomhetsutøvelse viderefører straffeloven 1902 § 332 første ledd første alternativ og § 332 annet ledd, jf. punkt 9.11. Første ledd annet alternativ videreføres ikke. For slike overskridelser antas det å være mer hensiktsmessig og effektivt å ta i bruk andre reaksjoner enn straff, som for eksempel tvangsmulkt og tilbakekalling av bevilling. Regelen er innholdsmessig i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 19–10 og § 19–11, jf. delutredning VII side 295, men departementet går inn for å samle bestemmelsene i ett straffebud.

Første alternativ retter seg mot den som utøver et yrke eller en virksomhet uten å ha den nødvendige offentlige tillatelse, og viderefører straffeloven 1902 § 332 første ledd første alternativ. Departementet kan ikke se at det er et behov for å videreføre alternativet «eller tillægger sig en Benævnelse, der sædvanemessig alene anvendes paa den, der har offentlig Bemyndigelse». Ved å bruke en tittel som brukes av dem som har offentlig autorisasjon, utgir man seg samtidig for å ha slik autorisasjon, jf. annet alternativ.

Annet alternativ viderefører straffeloven 1902 § 332 annet ledd, og retter seg mot den som uriktig utgir seg for å ha en offentlig autorisasjon eller tillatelse.

Medvirkning er straffbar etter § 15. Departementet ser ikke grunn til å gjøre unntak slik at medvirkning likevel ikke skal rammes av straff. Behovet for å ramme medvirkning må ses i sammenheng med at straffeloven 1902 § 41 ikke er videreført i straffeloven 2005. Paragraf 41 utvidet personkretsen til også å gjelde innehaverens underordnede i de tilfellene innehaveren selv ikke kunne straffes, og opphevingen av bestemmelsen øker behovet for å ramme medvirkning.

Forsøk er ikke straffbart, jf. § 16.

Straffen for overtredelse er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Strafferammen er hevet som følge av at antallet alminnelige strafferammer i den nye straffeloven reduseres, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131–132 og punkt 2.4 i proposisjonen her, og det legges ikke opp til noen alminnelig straffskjerping.

Til § 168

Bestemmelsen om brudd på oppholds- og kontaktforbud, jf. punkt 9.12, viderefører straffeloven 1902 § 342 første ledd bokstav b og c slik bestemmelsene lyder etter lovendringene 1. juli 1994 nr. 50, 9. januar 1998 nr. 2, 2. mars 2001 nr. 7 og senest ved straffeloven 2005. Regelen er i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 19 – 12, se delutredning VII side 296.

Paragraf 342 første ledd bokstav a videreføres ikke fordi den er overflødig ved siden av andre regler, se punkt 9.12. Bokstav b og c videreføres uten realitetsendringer, men tilpasses den nye bestemmelsen om kontaktforbud i straffeloven 2005 § 57. Bokstav a viderefører straffeloven 1902 § 342 første ledd bokstav b, mens bokstav b viderefører straffeloven 1902 første ledd bokstav c.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år. Strafferammen er hevet slik at forsøk fremdeles skal være straffbart, jf. § 16, samt av straffeprosessuelle hensyn, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131. Den uttrykkelige adgangen til å forene bot og fengsel i straffutmålingen, jf. « eller begge deler»,tas ut av straffebudet uten at dette får noen strafferettslig eller -prosessuell betydning, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 308–309. Det vil fremdeles være adgang til å idømme bot sammen med fengsel, jf. straffeloven 2005 §§ 32 bokstav b og 54 bokstav a, og pågripelsesadgang etter straffeprosessloven.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22, og medvirkning rammes etter § 15.

Til § 169

Straffebudet om hindring av tvangsfullbyrding viderefører med en noe annen utforming innholdet i straffeloven 1902 § 343 med unntak av første ledd annet alternativ, se punkt 9.13. Bestemmelsen er i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 19 – 13, se delutredning VII side 296.

«Ulovlig» i første ledd bokstav a, som retter seg mot befatning med gods som tvangsfullbyrdingen gjelder og viderefører § 343 første ledd første alternativ, er en generell straffbarhetsbegrensning som viser til underliggende regelverk som for eksempel dekningslovens regler. For eksempel kan straffansvaret være avhengig av hvilke regler som gjelder for avhending av fast eiendom som det er tatt utlegg i.

Første leddbokstav b viderefører § 343 første ledd tredje alternativ, mens bokstav c viderefører straffeloven § 344 første alternativ.

Skyldkravet etter første ledd er forsett, jf. §§ 21 og 22.

For annet leddbokstav a og b, som viderefører straffeloven 1902 § 343 annet ledd, er departementet enig med kommisjonen i at uaktsomhet bør beholdes som skyldkrav av effektivitetshensyn. Det kan være mange som vil påberope seg forglemmelse med hensyn til å foreta de pålagte lønnstrekk – noe som i praksis vil føre til at straffebestemmelsen mister sin virkning. I stedet for «arbeidsgiver eller annen person» er subjektet i annet ledd angitt som «den som». Det vil følge av tvangsfullbyrdelsesloven og dekningsloven hvem som kan være trekkpliktig, og den valgte formuleringen er en forenkling og ingen realitetsendring.

Straffen er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Strafferammen er hevet som følge av at strafferammen på 3 måneder faller bort, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131 og punkt 2.4 i proposisjonen her. Forsøk er ikke straffbart, jf. § 16. Medvirkning er straffbart, jf. § 15.

Straffeloven 1902 § 343 tredje ledd om at påtale ikke vil finne sted uten fornærmedes begjæring, videreføres ikke. Det vises til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 62–64 om å oppheve ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede som formelt vilkår for å innlede strafforfølging.

Til § 170

Bestemmelsen om krenking av rettsavgjørelse viderefører realiteten i straffeloven 1902 § 332 første ledd tredje alternativ (vedblive å utøve en virksomhet frakjent ved dom) og deler av § 344 første ledd annet alternativ (vedblive å utøve en rett frakjent ved dom), jf. punkt 9.14.3. I tillegg foreslår departementet å innarbeide § 343 første ledd annet alternativ (handle mot et lovformelig nedlagt forbud). Bestemmelsen viderefører dessuten straffeloven 1902 § 433. Regelen er innholdsmessig identisk med Straffelovkommisjonens forslag til § 19 – 14, jf. delutredning VII side 296, bortsett fra at kommisjonen foreslo ikke å ta inn § 343 første ledd i denne bestemmelsen.

Bokstav aretter seg mot den som opptrer i strid med et forbud som er nedlagt av en domstol, og viderefører dagens rettstilstand. Bestemmelsen suppleres av bokstav b, som viderefører straffeloven 1902 § 344 første ledd første punktum siste alternativ, som retter seg mot den som fortsetter å utøve en rett som vedkommende er frakjent ved endelig dom. Bestemmelsene vil typisk rette seg mot den som opptrer i strid med en straffedom i form av et rettighetstap, jf. straffeloven 2005 § 56 (straffeloven 1902 § 29), men også forbud fastsatt i sivile dommer omfattes. Eksempler kan være forbud mot å bevege seg over en eiendom eller mot å selge et bestemt produkt. I vurderingen av om noen er ilagt et forbud eller frakjent en rett, er det realiteten som er avgjørende, ikke om slutningen i rettavgjørelsen er utformet som et forbud eller ikke. Kjernen i det straffbare er om noen fortsetter å foreta seg noe som vedkommende – i en dom eller kjennelse om midlertidig forføyning, jf. nedenfor – har blitt pålagt ikke å gjøre eller fratatt retten til å gjøre. Krenking av oppholds- og kontaktforbud er særskilt regulert i § 168 og det er den bestemmelsen som skal anvendes i slike tilfeller.

Straffeloven 1902 § 343 første ledd annet alternativ, som rettet seg mot den som handler mot et lovformelig nedlagt forbud, vil etter forslaget innskrenkes slik at det nå kun er forbud nedlagt av domstoler som vil rammes, typisk midlertidige forføyninger avsagt i form av kjennelser. Å handle mot et forbud nedlagt av forvaltningsorganer vil ikke lenger rammes av denne bestemmelsen, men dersom en tillatelse er trukket tilbake vil forholdet rammes av § 167 om ulovlig virksomhetsutøvelse. Dersom det er behov for å gi forvaltningsavgjørelser et ytterligere vern, bør dette gjennomføres ved bestemmelser i spesiallovgivningen.

Departementet kan ikke se avgjørende grunner for å gjøre unntak fra det generelle medvirkningsansvaret, jf. § 15. Medvirkning er derfor straffbart. Forsøk er derimot ikke straffbart, jf. § 16. Skyldkravet vil fremdeles være forsett, jf. §§ 21 og 22.

Strafferammen økes til bot eller fengsel inntil 6 måneder, ettersom strafferammen på fengsel inntil 3 måneder faller bort, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131.

Bokstav c viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 433. «Trykt skrift» er erstattet med «informasjonsbærer» for å gjøre bestemmelsen mer tidsmessig, se det tilsvarende begrepet i § 76 og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 161. Det er innholdet av informasjonsbærerne som ikke skal utbres.

Bestemmelsene det skal vises til i bokstav c vil først bli ferdigstilt i den andre proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005. I påvente av dette er det vist til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 1902.

Også her er medvirkning straffbar, jf. § 15. Forsøk er ikke straffbart, jf. § 16.

Til § 171

Bestemmelsen regulerer straffansvaret for tjenestefeil. Den viderefører et stykke på vei bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11 og kapittel 33, i den grad de gjelder handlinger eller unnlatelser begått i tilknytning til utøving av offentlig myndighet.

I stedet for en rekke kasuistiske straffebud rettet mot ulike former for forgåelser i offentlig tjeneste, foreslår departementet tre generelle bestemmelser mot tjenestefeil, grovt uaktsom tjenestefeil og misbruk av offentlig myndighet. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 9.17 foran. Forslaget til straffebud mot tjenestefeil samsvarer delvis med Straffelovkommisjonens forslag til § 22 – 1 i delutredning VII, se særlig side 311 til 314, 395 til 397 og 413.

Bestemmelsen har en side til § 164 om ulovlig myndighetsutøving. Paragraf 164 retter seg mot den som handler utenfor sitt eget eller organets ansvarsområde, typisk en privatperson som utgir seg for å treffe et offentligrettslig vedtak, mens § 171 rammer en offentlig tjenestemann som handler innenfor sitt ansvarsområde, men grovt i strid med tjenesteplikten – for eksempel ved å treffe et vedtak det åpenbart ikke er hjemmel til.

Utøving av offentlig myndighet skal som utgangspunkt forstås som i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. Utøving av offentlig myndighet kjennetegnes ved at staten utøver sin «høyhetsrett» over borgerne. Det utøves offentlig myndighet dersom avgjørelsen bygger på offentligrettslig myndighet tildelt ved lov, forskrift eller et annet kompetansegrunnlag. Det offentliges privatrettslige disposisjoner faller utenfor.

I tillegg til selve det å treffe vedtak kan myndighetsutøvingen gjelde forberedelse av vedtak. En underordnet saksbehandler som forbereder et vedtak, kan for eksempel straffes dersom han i strid med loven foreslår å innvilge en søknad fra en slektning. Også andre former for håndheving av lover og forskrifter omfattes, og det samme gjelder faktiske handlinger under gjennomføringen eller iverksettelsen av vedtak.

Videre omfatter lovforslaget den som bistårved utøving av offentlig myndighet. Alternativet omfatter personer som utøver ulike former for støttefunksjoner som er nært tilknyttet myndighetsutøvingen. Det gjelder for eksempel kontorpersonale som ikke selv utøver offentlig myndighet, men hvis arbeidsoppgaver er nært tilknyttet myndighetsutøvingen. Tilsvarende kan gjelde systemadministratorer og arkivpersonale. Derimot vil neppe resepsjonsvakter eller renholdspersonale omfattes. Deres oppgaver er normalt ikke så nært knyttet til myndighetsutøving at det er grunn til å etablere et straffansvar.

Straffebudet rammer den som bryter sin tjenesteplikt. Både handlinger og unnlatelser straffes.

Videre må bruddet gjelde gjerningspersonens tjenesteplikt. Tjenesteplikten kan være fastsatt i lov eller forskrift, i arbeidsavtalen, instruks eller etter pålegg fra overordnede. Det er ikke et vilkår at gjerningspersonen har hatt forsett om å oppnå vinning eller noen annen form for fordel for seg eller andre.

Det må forutsettes at pålegg fra overordnede mv. er i samsvar med norsk lov. Dersom en tjenestemann pålegges å utføre en ulovlig handling, skal han selvsagt ikke straffes for myndighetsmisbruk dersom han unnlater å utføre handlingen.

Ikke enhver handling i strid med tjenesteplikten rammes av forslaget. Bruddet må være grovt. Bagatellmessige forgåelser er ikke straffbare. Vilkåret har betydning på to punkter: For det første må avviket fra korrekt handlemåte være grovt. For det andre må det være tale om brudd på en tjenesteplikt av en viss betydning. Dersom en polititjenestemann ikke legitimerer seg, kan det være tale om et forsettlig og klart brudd på tjenesteplikten. Derimot kan bruddet neppe sies å gjelde en tjenesteplikt av en slik betydning at pliktbruddet bør straffes. Det vil være tilstrekkelig å reagere tjenstlig.

Straffansvar kan lettest tenkes ved klare overskridelser av materiell kompetanse, for eksempel vil tvangsmedisinering uten hjemmel rammes, jf. Rt. 1995 side 20, mens bestemmelsen er mindre aktuell ved prosessuelle eller personelle feil som for eksempel et manglende delegasjonsvedtak på et område der dette rutinemessig blir gitt i tilsvarende saker.

Departementet legger til grunn at straffebestemmelsen mot misbruk av offentlig myndighet vil kunne brukes i konkurrens (sammen) med for eksempel straffebestemmelser mot ulike former for økonomisk kriminalitet. Enkelte av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11 og 33 anvendes etter gjeldende rett i konkurrens med andre straffebestemmelser. For eksempel brukes ofte straffeloven 1902 § 120 i saker der offentlige tjenestemenn har forsøkt å skjule underslag, se for eksempel Rt. 1990 side 395. Etter departementets mening bør også bestemmelsene om tjenestefeil kunne anvendes i konkurrens med straffebestemmelser som rammer ulike former for økonomisk kriminalitet. Straffebestemmelsene verner om ulike interesser: tilliten til offentlig myndighetsutøving på den ene siden og det offentliges eller privates økonomiske interesser på den andre. Dersom en embetsmann underslår penger ved å handle i strid med sin tjenesteplikt ved utøving av offentlig myndighet, bør han kunne straffes både for myndighetsmisbruk og for underslag. Videre vil også straffebestemmelser i spesiallovgivningen kunne anvendes i konkurrens med bestemmelsene om tjenestefeil, for eksempel i forbindelse med overtredelser av naturvernlovgivningen.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22, og medvirkning rammes, jf. § 15.

Overtredelse av bestemmelsen straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Til § 172

Bestemmelsen om grovt uaktsom tjenestefeil er et stykke på vei i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 22 – 3 i delutredning VII, se særlig side 313 – 314 og punkt 9.17.5 foran. Bestemmelsen erstatter blant annet straffeloven 1902 § 325 første ledd nr. 1.

Det følger av straffeloven 2005 § 23 annet ledd at uaktsomheten er grov dersom «handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse». Aktsomhetsnormen kan variere fra livsområde til livsområde, jf. § 23 første ledd. Lovbryteren skal som utgangspunkt vurderes etter den normen som gjelder på det aktuelle området, selv om den er ukjent for ham. Det skal legges til grunn en streng aktsomhetsnorm for personer som utøver eller som forbereder utøving av offentlig myndighet. For eksempel kan bestemmelsen være overtrådt dersom gjerningspersonen har handlet i vesentlig strid med sin tjenesteplikt på grunn av slurv eller glemsomhet.

I rettspraksis er det lagt til grunn at det for domfellelse for grov uforstand i tjenesten etter straffeloven 1902 § 325 nr. 1 må kreves «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», jf. Rt. 1986 side 670 og Rt. 1993 side 1021. Rene forglemmelser rammes neppe, jf. Rt. 1954 side 1151. Uttrykket «grov uforstand i tjenesten» beskriver både skyldkravet og den straffbare handlingen. Etter § 172 skal vurderingen deles opp: For det første må alle elementene i den objektive gjerningsbeskrivelsen i § 171 være oppfylt. For det andre må handlingen være begått ved grov uaktsomhet.

Rene forglemmelser kan etter omstendighetene rammes av § 172 – forutsatt at de anses for å være grovt uaktsomme.

Straffen er bot eller fengsel inntil ett år.

Til § 173

Bestemmelsen om straff for misbruk av offentlig myndighet er et stykke på vei i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 22 – 2 i delutredning VII, se særlig side 312–313 og punkt 9.17.5 foran.

Strafferammen for misbruk av offentlig myndighet er fengsel inntil seks år, jf. første ledd.

Den straffbare handlingen er beskrevet i form av eksempler på ulike former for misbruk av offentlig myndighet, jf. bokstav a til c. Listen er ikke uttømmende, jf. bokstav d, som rammer andre former for misbruk av offentlig myndighet.

Bestemmelsen er rettet mot spesielt alvorlige former for tjenestefeil. Området for det straffbare er ikke angitt etter det vanlige mønsteret med én straffebestemmelse mot alminnelig overtredelse og én straffebestemmelse mot grov overtredelse. Derimot rammer bestemmelsen mot tjenestefeil (§ 171) alle former for grove pliktbrudd, mens straffebudet mot misbruk av offentlig myndighet er rettet mot enkelte, spesielt graverende former for brudd på tjenesteplikten. Felles for overtredelsene som rammes av den sistenevnte bestemmelsen, er et ekstra element i tillegg til selve pliktbruddet, som for eksempel forsett om vinning eller en bestemt følge.

For det første er det tale om misbruk av offentlig myndighet dersom gjerningsmannen mot bedre vitende grovt bryter sin tjenesteplikt, jf. bokstav a. Bestemmelsen tilsvarer langt på vei straffeloven 1902 § 110. I motsetning til etter gjeldende rett er ikke bestemmelsen begrenset til å gjelde enkelte yrkesgrupper. Det er ikke et vilkår at handlingen får en bestemt følge. Det er for eksempel tilstrekkelig for domfellelse at en dommer mot bedre vitende fatter en uriktig beslutning under prosessen, selv om beslutningen ikke får innvirkning på resultatet. Gjerningspersonen må ha vært seg bevisst pliktbruddet. Eventuelt forsett, jf. straffeloven 2005 § 22 første ledd bokstav c, er ikke tilstrekkelig for domfellelse.

For det andre er det tale om misbruk av offentlig myndighet dersom gjerningsmannen grovt bryter sin tjenesteplikt med forsett om å oppnå vinning for seg eller andre, jf. bokstav b. Det kan være tale om vinning av økonomisk eller annen art.

Videre er det tale om misbruk av offentlig myndighet dersom gjerningsmannen grovt bryter sin tjenesteplikt med alvorlig ulempe, skade eller urettmessig frihetsberøvelse til følge, jf. bokstav c. Både ulempe eller skade for en involvert enkeltperson og for samfunnet for øvrig skal tillegges vekt. Dersom en person i strid med regelverket ikke har fått innvilget byggetillatelse, kan det føre til en alvorlig ulempe for søkeren. For eksempel kan det føre til merutgifter av betydning dersom et prosjekt må utsettes i påvente av klagebehandling. Tilsvarende vil det kunne føre til alvorlig miljøskade dersom en offentlig tjenestemann uriktig innvilger en utslippstillatelse.

Ved vurderingen av om ulempen eller skaden er alvorlig, kan det ikke kreves at grensen for betydelig verdi i forhold til grove vinningsforbrytelser er overskredet. Også økonomisk skade av mindre omfang kan etter omstendighetene føre til at straffebestemmelsen er overtrådt.

Når det gjelder vilkåret urettmessig frihetsberøvelse, kan det både være tale om frihetsberøvelse ved strafforfølgning og i andre sammenhenger, for eksempel tvangsinnleggelse. Urettmessig frihetsberøvelse fanges også opp av alternativet alvorlig skade eller ulempe. Departementet har likevel kommet til at denne formen for alvorlig ulempe bør løftes frem som et eget alternativ.

Urettmessig frihetsberøvelse kan for eksempel finne sted dersom en dommer beslutter å fengsle en person uten hjemmel. Skyldkravet vil neppe være oppfylt dersom beslutningen skyldes manglende juridisk kunnskap. Derimot vil dommeren ha brutt sin tjenesteplikt i forbindelse med utøving av offentlig myndighet dersom han forsettlig har besluttet fengsling i strid med vilkårene i straffeprosessloven.

Tilsvarende vil en polititjenestemann som forsettlig lar en person bli sittende i arresten uten rettsgrunnlag eller forfalsker en pågripelsesbeslutning eller fengslingskjennelse, kunne straffes for misbruk av offentlig myndighet.

Endelig rammes også andre måter å misbruke offentlig myndighet på, jf. bokstav d. Med misbruk siktes det til at gjerningspersonen har utnyttet sin posisjon eller søkt å oppnå fordeler ved å bryte tjenesteplikten.

Som hovedregel antar departementet at handlingene som etter gjeldende rett rammes av straffeloven 1902 kapittel 11, vil anses som overtredelser av straffebudet mot misbruk av offentlig myndighet.

Til § 174

Bestemmelsen regulerer straffansvaret for tortur, og viderefører i det vesentligste reglene i straffeloven 1902 § 117 a. Definisjonen av offentlig tjenestemann er utvidet. Videre er det foretatt enkelte språklige justeringer med sikte på å oppnå en enhetlig utforming av straffebudene i straffelovens spesielle del. Dernest er det skilt ut et eget straffebud mot grov tortur, se § 175. Om bakgrunnen for bestemmelsen, se punkt 9.18 foran.

Straffelovkommisjonen gikk imot å innføre et eget straffebud mot tortur, se NOU 2002: 4 side 346. Departementet tok i høringsbrevet likevel opp spørsmålet om det burde innføres et slikt straffebud. Forslag til en straffebestemmelse mot tortur ble fremmet i Ot.prp. nr. 59 (2003 – 2004) og tilføyd ved lov 25. juni 2004 nr. 52. Bestemmelsen ble vedtatt for å sikre oppfyllelse av forpliktelsene i FNs torturkonvensjon.

Etter første ledd straffes en offentlig tjenestemann som påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte av nærmere angitte grunner. Begrepet offentlig tjenestemann er definert i annet ledd, se nedenfor. Det er et krav at smerten er alvorlig, men ikke at skaden er det. Om den nærmere forståelsen av begrepene, se merknadene til straffeloven 1902 § 117 a i Ot.prp. nr. 59 (2003 – 2004).

Skaden eller smerten må være påført av en eller flere bestemte grunner som nevnt i bokstav a til c. For det første kan skaden eller smerten være påført med forsett om å oppnå opplysninger eller en tilståelse, jf. bokstav a. Det kan være tale om opplysninger eller en tilståelse i forbindelse med strafforfølging eller i andre sammenhenger.

For det andre kan skaden eller smerten være påført med forsett om å avstraffe, true, eller tvinge noen, jf. bokstav b. Med «å avstraffe» menes alle former for gjengjeldelse eller represalier. Gjerningspersonen må ha forsett om å avstraffe. Det er ikke tilstrekkelig at fornærmede oppfatter handlingen som straff. «True» og «tvinge» skal forstås på samme måte som i bestemmelsene om trusler og tvang.

For det tredje kan skaden eller smerten være påført på grunn av en persons religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering eller kjønn. I tillegg er diskriminering på grunn av kjønn tatt inn, jf. straffeloven 1902 § 117 a, og – på samme måte som i § 185 om hatefulle ytringer og § 186 om diskriminering – nedsatt funksjonsevne.

Departementet antar at bestemmelsen normalt ikke skal anvendes i konkurrens (sammen) med straffebud mot legemskrenkelser, tvang, trusler eller misbruk av offentlig myndighet. Gjerningsbeskrivelsen i straffebudet mot tortur dekker disse straffbare handlingene. Derimot fanger ikke straffebudet opp tilfeller der gjerningspersonen forsettlig dreper sitt offer eller utsetter vedkommende for seksuallovbrudd. Straffebudet mot tortur kan dermed anvendes i konkurrens med slike straffebestemmelser som beskytter andre interesser enn straffebudet mot tortur.

Definisjonen av offentlig tjenestemann i annet ledd har videre anvendelsesområde enn definisjonen i § 155 om vold eller trusler mot offentlig tjenestemann. Begrepet offentlig tjenestemann i § 174 omfatter enhver i statlig eller kommunal tjeneste, jf. bokstav a.

Videre er personer som er engasjert av stat eller kommune for å utføre tjeneste eller arbeid, inkludert, jf. bokstav b. Det kan for eksempel være tale om en offentlig oppnevnt forsvarer eller bostyrer, offentlig engasjerte sikkerhetsvakter mv.

Bestemmelsen kommer bare til anvendelse når den offentlige tjenestemannen opptrer som sådan – ikke når vedkommende opptrer som privatperson, se merknadene til straffeloven 1902 § 117 a i Ot.prp. nr. 59 (2003 – 2004).

Etter tredje ledd omfattes også handlinger begått av en person som ikke faller inn under definisjonen av offentlig tjenestemann, men som handler etter oppfordring eller med uttrykkelig eller underforstått samtykke fra en offentlig tjenestemann. Om rekkevidden av bestemmelsen, se merknadene til straffeloven 1902 § 117 a i Ot.prp. nr. 59 (2003 – 2004).

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Det alminnelige medvirkningsansvaret er regulert i § 15.

Straffen for tortur er fengsel inntil 15 år.

Til § 175

Bestemmelsen regulerer straffansvaret for grov tortur, og viderefører straffeloven 1902 § 117 a første ledd annet punktum, se punkt 9.18 foran. Etter den nevnte bestemmelsen skjerpes strafferammen for tortur med døden til følge. Siden skyldformen lett uaktsomhet (culpa levissima) ikke videreføres i ny straffelov, har departementet i stedet utformet et straffebud mot grov tortur. Straffelovkommisjonen foreslo ikke noe eget straffebud mot tortur, se delutredning VII side 346.

Straffen for grov tortur er fengsel inntil 21 år, jf. første ledd. Skyldkravet er forsett, se §§ 21 og 22.

Etter annet ledd skal det foretas en helhetsvurdering av handlingen. Ved avgjørelsen av om torturen er grov, skal det særlig legges vekt på om handlingen har medført tap eller fare for tap av liv. Dette vil i praksis bety at tortur med døden til følge blir å anse som grov tortur. I straffeloven 2005 § 24 er det gjort unntak fra utgangspunktet om at alle elementene i gjerningsbeskrivelsen skal omfattes av gjerningspersonens forsett: En uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til en følge eller har unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre. Dersom lovovertrederen burde ha innsett at torturen ville føre til tap av liv, kan dødsfølgen tillegges vekt ved vurderingen etter annet ledd.

Selv om torturen ikke har ført til tap av menneskeliv eller fare for det, kan andre omstendigheter inngå i vurderingen av om turturen anses som grov, for eksempel om den fører til varig lemlestelse eller er utført på en særlig smertefull måte over lengre tid.

12.2.5 Merknader til de enkelte bestemmelsene i kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet

Til § 181

Bestemmelsen rammer ulike former for ordensforstyrrelser. Den viderefører straffeloven 1902 § 350 slik denne lyder etter lovendring 21. desember 2005 nr. 131, men med enkelte redaksjonelle endringer. Den eneste realitetsendringen er at strafferammen er noe utvidet. Bestemmelsen er i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 1, se delutredning VII side 298. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.2.

Første ledd rammer den som med ulike typer utilbørlig atferd forstyrrer enkeltvis den alminnelige fred og orden ( bokstav a), lovlig ferdsel ( bokstav b), omgivelsenes nattero ( bokstav c) eller omgivelsene på et sted der gjerningspersonen uberettiget forblir til tross for at han har fått varsel fra for eksempel politiet om å fjerne seg ( bokstav d). Annet ledd oppstiller straff for den som i selvforskyldt rus forulemper eller volder fare for andre. Om det nærmere innholdet i bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr 113 (2004–2005) side 20–24 og 47–48.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Forsøk straffes ikke, jf. straffeloven 2005 § 16.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Begrunnelsen for den forhøyde strafferammen går frem av punkt 10.2.

Til § 182

Bestemmelsen rammer den som på forskjellig vis involverer seg i opptøyer. Første ledd rammer deltagelse i opptøyer, mens annet ledd rammer den som har fremkalt eller ledet opptøyer. Paragraf 182 vil rette seg mot de mer alvorlige ordensforstyrrelsene, sml. § 181. Den viderefører straffeloven 1902 §§ 136 og 137, men det er foreslått flere realitetsendringer, og lovteksten er vesentlig omarbeidet. Bestemmelsen er i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 2, jf. delutredning VII side 298. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.4.

Paragrafen må blant annet ses i sammenheng med § 181 (ordensforstyrrelser). I tillegg gir politiloven § 30 nr. 1 jf. §§ 5 og 7 viktige regler om straff for kollektive uroligheter.

Første leddrammer deltagelse i opptøyer. Opptøyene må representere en «omfattende ordensforstyrrelse» .Langt på vei vil gjeldende rett videreføres, jf. «Opløb» i straffeloven 1902 § 136. Det klare tilfellet som rammes, er hvor en større menneskemengde opptrer samlet på et begrenset område. Den nedre grense for når en står overfor en «omfattende ordensforstyrrelse» må bero på en konkret vurdering. Det må kreves et visst antall deltagere før dette vilkåret er oppfylt, men departementet anser det ikke formålstjenlig å angi noen absolutt nedre terskel. Også karakteren av de aktuelle ordensforstyrrelsene må tas i betraktning. Den nærmere grensedragningen overlates til rettspraksis.

Deltagerne må ha forsett om å øve eller true med vold mot person eller skadeverk på eiendom. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett, idet det tidligere krevdes hensikt. Det er dermed kun deltagelse i opptøyer hvor deltakerne har forsett om å øve eller true med vold mot person eller eiendom som rammes av bestemmelsen, med andre ord de mer alvorlige kollektive urolighetene. I kravet om forsett ligger at deltageren er klar over formålet med opptøyene, regner det som overveiende sannsynlig eller holder det som mulig og velger å delta selv om det mest sannsynlig vil resultere i vold eller trusler om vold, jf. definsjonen av forsett i § 22. Siden det er tilstrekkelig at det trues med vold eller skadeverk, vil også det å opptre truende være tilstrekkelig til å utløse straff, selv om deltagerne ikke har til hensikt å realisere truslene.

Uttrykket «deltar» favner noe snevrere enn «tilstede» i straffeloven § 1902 § 137. Paragraf 182 retter seg kun mot deltakerne i opptøyene, slik at for eksempel tilskuere ikke rammes. Hva som konkret skal til for at noen «deltar» i opptøyene, må nødvendigvis bero på en skjønnsmessig vurdering. Den nedre grensen for hva som skal anses for deltakelse, vil i hvert fall være overtrådt i de tilfeller hvor en eller annen form for delaktighet eller aktivitet er utvist i opptøyene. Den passive tilskuer, som verken involverer seg fysisk eller kommer med oppmuntrende tilrop, vil ikke rammes. Men etter omstendighetene vil pålegget om å fjerne seg også rette seg mot disse, slik at de kan straffes etter politiloven § 30 nr. 1 jf. §§ 5 og 7 dersom ikke pålegget etterfølges.

Deltakelsen blir først ulovlig etter § 182 når det er gitt et pålegg fra offentlig myndighet om å fjerne seg fra det aktuelle området. På dette punkt videreføres gjeldende rett. Påbudet må være lovhjemlet, og gitt av en kompetent myndighet, typisk av politiet.

Skyldkravet etter første ledd er forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22. Det omfatter også at det er gitt et pålegg som nevnt. Eventuelt forsett, jf. straffeloven 2005 § 22 første ledd bokstav c, kan ut fra omstendighetene være praktisk i slike tilfelle.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Forsøk er også straffbart, jf. 2005 straffeloven § 16, men antas å være mindre praktisk her.

Straffen er bot eller fengsel i inntil ett år.

Annet ledd rammer den som har «fremkalt eller ledet» opptøyer som nevnt i første ledd, jf. annet ledd første punktum. Om kriteriene «omfattende ordensforstyrrelser» og kravet om «forsett å øve eller true med vold på person eller eiendom» vises det til merknadene ovenfor. Departementet har valgt kriteriet «fremkalt» i stedet for straffeloven 1902 § 136 «bevirker», men noen realitetsendring er ikke tilsiktet. For ordens skyld påpekes det at «fremkalt» har en videre betydning enn hva som etter en naturlig språkbruk vil kunne karakteriseres som organisering. Kriteriet «ledet» erstatter «Leder eller Fører» i straffeloven 1902 § 136, men noen realitetsendring er ikke tilsiktet.

Straffen er bot eller fengsel i inntil tre år. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Annet ledd annet punktum forhøyer straffen for organisatoren eller lederen dersom en deltaker under opptøyene begår en straffbar handling som omfattes av forsettet med opptøyene eller en straffbar handling mot en offentlig myndighet. I en slik situasjon gjelder maksimumsstraffen i det aktuelle straffebudet, dersom den er strengere enn det som følger av § 182 annet ledd første punktum (bot eller fengsel inntil 3 år). Også straffeloven 1902 § 136 annet ledd oppstilte i slike tilfeller en skjerpet strafferamme, men da basert på andre prinsipper. Om bakgrunnen for regelen vises det til punkt 10.4.

Til § 183

Paragrafen setter straff for å oppfordre noen til å iverksette en straffbar handling, og viderefører deler av straffeloven 1902 § 140 første ledd om oppvigling. Det er foretatt realitetsendringer som gir bestemmelsen et betydelig snevrere virkeområde. For eksempel vil det ikke lenger være straffbart å forherlige en type straffbare handlinger. Bestemmelsen er i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 21 – 5, jf. delutredning VII side 305. Straffeloven 1902 §§ 94 annet ledd nr. 1, 134 tredje ledd, 135 og 160 foreslås ikke videreført. Paragraf 183 vil i enkelte tilfelle kunne være aktuell også i slike tilfelle. Bakgrunnen for bestemmelsen går frem av punkt 10.5.

Det er et vilkår for straff at oppfordringen er satt frem «offentlig», jf. straffeloven 2005 § 10. Videre kreves det at oppfordringen omhandler «en straffbar handling». Enten må oppfordringen referere seg til en bestemt (individualisert) straffbar handling, eller til artsbestemte straffbare handlinger. Men også en ubestemt oppfordring – for eksempel om å «bryte loven» – vil ut fra oppfordringssituasjonen eller omstendighetene for øvrig på tross av ubestemtheten kunne falle inn under § 183, se til illustrasjon Rt. 1934 side 514. Det tas ikke sikte på å endre gjeldende rett på dette punktet.

Den straffbare handlingen er å «oppfordre[r] noen til å iverksette» en straffbar handling. Oppfordringen vil typisk skje ved ord eller i gjerning, men det er ikke oppstilt noen formkrav. Med «iverksette» siktes det til en direkte anmodning om å påbegynne en straffbar handling. Forslaget gir frihet til offentlig å forfekte en mening om at visse straffbare handlinger er av det gode, eller at de i hvert fall ikke bør kunne medføre straff. I «iverksette» ligger også en avgrensning mot oppfordringer til straffrie forberedelseshandlinger. I den grad forberedelseshandlinger er gjort straffbare, vil imidlertid § 183 også ramme en oppfordring om å iverksette slike. I kriteriet «iverksette» ligger også at oppfordringer til straffbare forsøkshandlinger (fullendte og ufullendte) rammes. Det er ikke ment å endre rettstilstanden på dette punktet.

Til en viss grad vil de handlinger som oppfordringen etter § 183 omfatter, også kunne rammes som medvirkning eller forsøk på medvirkning til den handlingen oppfordringen gjelder. Dette kan typisk være tilfellet dersom oppfordringen blir fulgt opp. Men det er ikke noe vilkår for medvirkningsansvar at en straffbar handling blir utført. Forutsetningen er at den som fremsetter oppfordringen har forsett om at en eller flere vil komme til å etterkomme oppfordringen.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22. Lovovertrederen må være klar over eller regne som overveiende sannsynlig at den handlingen han oppfordrer til, er straffbar.

Medvirkning og forsøk er straffbart etter straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er bot eller fengsel i inntil tre år.

Til § 184

Bestemmelsen rammer ulike former for ordenskrenkelser av en fremmed stat, og viderefører fullt ut straffeloven 1902 § 95 annet ledd. Bestemmelsen er noe omarbeidet, men endringene er utelukkende av redaksjonell karakter. Paragrafen er i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 3, se delutredning VII side 298 – 299. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.6.1. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 144 om straff for angrep på internasjonalt beskyttede personer.

Kriteriet «fremmed stat» skal forstås slik som i dag. Vedkommende stat må være anerkjent av Norge. Bestemmelsen gjelder kun krenkelser «her i riket».

Bokstav a slår fast at krenkelsen kan bestå i å «øve vold mot eller opptre truende eller fornærmelig overfor en representant» for den fremmede stat.

Uttrykket «representant» tar sikte på en person som skal målbære sitt lands synspunkter i Norge. For eksempel vil medbrakte tolker, sikkerhetsvakter, kontorpersonale mv. ikke omfattes. Kjerneområdet for bestemmelsen er representanter for fremmede lands myndigheter som besøker Norge, eller som tjenestegjør her, typisk diplomater mv. Men bestemmelsen er ikke avgrenset til kun å gjelde representanter med diplomat-status. Dette er i tråd med gjeldende rett.

Bokstav b omhandler krenkelser i form av å «trenge seg inn i, gjøre skade på eller tilsmusse et område, en bygning eller et rom som brukes av en slik representant». Dette omfatter både lokaler som brukes i tjenesten som representant (ambassadebygning mv.) og representantenes bolig (residens, leid bolig eller bosted). Ved lov 7. april 1995 nr. 15 ble «område» tilføyd, se Ot.prp. nr. 4 (1994–95), slik at det strafferettslige vernet mot ambassadekrenkelser ble utvidet til ikke bare å omfatte selve bygningen, men også det omkringliggende området, for eksempel en hage.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er bot eller fengsel i inntil ett år.

Til § 185

Bestemmelsen rammer nærmere bestemte diskriminerende eller hatefulle ytringer. Den viderefører straffeloven 1902 § 135 a slik denne bestemmelsen nå må forstås i lys av nylige lovendringer og relevante uttalelser fra FNs rasediskrimineringskomite (CERD), jf. punkt 10.7, men det er foreslått noen redaksjonelle endringer samt at personer med nedsatt funksjonsevne er inntatt i forhold til de gruppene som vernes. Bestemmelsen bygger på Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 4, jf. delutredning VII side 299 – 300.

I 2005 ble det vedtatt vesentlige endringer i straffeloven 1902 § 135 a, jf. St. meld. nr. 26 (2003–2004), Innst. S. nr. 270 (2003–2004), Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) og Innst. O. nr. 69 (2004–2005), med ytterligere henvisninger til tidligere forarbeider.

Etter første ledd første punktum er det et krav at den diskriminerende ytringen er fremsatt offentlig, jf. straffeloven 2005 § 10. Etter første ledd annet punktum regnes også bruk av symboler som ytring.

I annet ledd defineres hva som menes med «diskriminerende eller hatefull ytring», jf. bokstav a til d. Den må «true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen».

I bokstav c er det ikke foreslått noen realitetsendring.

Bokstav d er ny i forhold til straffeloven 1902 § 135 a. Personer med nedsatt funksjonsevne gis nå et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer. Om bakgrunnen for dette vises det til behandlingen i punkt 10.7.4.3.

Uttrykket «nedsatt funksjonsevne» omfatter fysiske, psykiske og kognitive funksjoner. Nedsatte fysiske funksjoner vil kunne være bevegelse-, syns- eller hørselsfunksjon. Nedsatt psykisk funksjonsevne omfatter sykdommer og tilstander som regnes som psykiske lidelser. Nedsatt kognitiv funksjonsevne omfatter redusert evne til mentale prosesser som for eksempel hukommelse og språk. Ved den nærmere fastleggingen av uttrykket «nedsatt funksjonsevne» vil det måtte ses hen til hvordan dette kriteriet er tolket i diskrimineringslovgivningen.

Om det nærmere innholdet i § 185 viser departementet til redegjørelsen i Ot.prp. nr. 33 (2004 – 2005) side 214 – 215 og side 186 – 190, samt til rundskriv G-11/2005. Uttalelser fra Rasediskrimineringskomiteen (CERD) vil være en viktig rettskilde ved tolkingen av § 185. Departementet vil også fremheve at tolkingen av en ytring for å vurdere om den rammes av § 185, må skje i lys av den konteksten ytringen er fremsatt i.

Men § 185 vil etter omstendighetene også kunne ramme flere tilfeller av blasfemiske ytringer, jf. ordene «religion eller livssyn» og straffeloven 1902 § 142. Departementet vil komme tilbake til om § 142 skal videreføres i straffeloven 2005.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. første ledd og straffeloven 2005 §§ 21, 22 og 23 annet ledd.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil 3 år. Ved lovendringen i 2005 ble strafferammen hevet til fengsel inntil 3 år, og departementet ser ingen ytterligere grunn til heving av strafferammen nå. Slike lovbrudd bør imidlertid, på samme måte som annen hatkriminalitet, gjennomgående straffes noe strengere enn i dag.

Til § 186

Bestemmelsen rammer ulike former for diskriminering, og er i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 5, jf. delutredning VII side 300. Paragraf 186 viderefører straffeloven 1902 § 349 a slik denne lyder etter lovendring 3. juni 2005 nr. 33. Det er imidlertid gjort enkelte redaksjonelle endringer, samt at personer med nedsatt funksjonsevne nå også gis et strafferettslig vern mot diskriminering. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.8.

Første ledd rammer den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på nærmere angitte diskrimineringsgrunnlag, jf. første ledd bokstav a til d. Diskrimineringsgrunnlagene er de samme som i § 185 om hatefulle ytringer. Regelen svarer innholdsmessig fullt ut til straffeloven 1902 § 349 a første ledd, men har fått en noe annen utforming. Nytt er at personer med nedsatt funksjonsevne nå er inntatt, se bokstav d. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det særlig til punkt 10.8. Om forståelsen av uttrykket «nedsatt funksjonsevne» vises det til merknadene til § 185 annet ledd bokstav d. Dersom nektelsen knytter seg til manglende fysisk tilrettelegging, vil det ikke være aktuelt med straffansvar. Dette vil for eksempel kunne være manglende tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne til bygninger, utearealer eller transportmidler. På den annen side vil blant annet ulike former for utestedsdiskriminering kunne rammes, for eksempel at en dørvakt uten saklig grunn avviser en synshemmet person.

Etter annet ledd rammes tilsvarende den som nekter en person adgang til en offentlig forestilling eller oppvisning eller sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre. Regelen svarer fullt ut til straffeloven 1902 § 349 a annet ledd.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Forsøk straffes ikke, jf. straffeloven 2005 § 16, ettersom straffen er bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Departementet mener at slike lovbrudd, på samme måte som annen hatkriminalitet, gjennomgående bør straffes noe strengere enn i dag, jf. § 77 bokstav i.

Til § 187

Bestemmelsen rammer falsk alarm som forårsaker nærmere angitte følger (første ledd), samt den som gir falske opplysninger som er skikket til å fremkalle nærmere bestemte følger (annet ledd). Bestemmelsen viderefører i hovedsak straffeloven 1902 § 349 første ledd og annet ledd første handlingsalternativ, men det er gjort enkelte endringer. Bestemmelsen er i hovedsak i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 6, jf. delutredning VII side 300. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.9.

Første ledd viderefører fullt ut straffeloven 1902 § 349 første ledd med ett unntak: Skyldkravet i forhold til følgen er grov uaktsomhet og ikke simpel uaktsomhet. Om bakgrunnen for dette vises det til utredningen side 300.

I gjerningsbeskrivelsen er det tatt inn et nytt alternativ, «uriktig melding», fordi dette i praksis er en vanlig overtredelsesform – typisk ved å ringe et nødnummer uten grunn. Noen nykriminalisering er det ikke tale om. Handlingen («en uriktig melding, et ugrunnet rop om hjelp, misbruk av nødsignal eller liknende») må faktisk forårsake en av de følgene som nevnt i bokstav a til c.

For ordens skyld vises det til at kriteriet «forsvaret» er valgt i stedet for «væpnet makt» i bokstav a, jf. Ot.prp. nr. 4 (1978–79) side 12.

I første ledd bokstav b er det inntatt en bestemmelse som medfører at også utrykning som skjer på bakgrunn av anmodning fra hovedredningssentral eller lokal redningssentral, omfattes. Første ledd bokstav b vil derfor bare ha selvstendig betydning der utrykningen – etter anmodning fra redningssentralen – foretas av andre offentlige organer enn de som er nevnt i bokstav a, private organisasjoner eller frivillige. Den falske alarmen til redningssentralen må forårsake en utrykning, slik at det ikke er tilstrekkelig at det eksempelvis igangsettes sporing, etterretning eller vurdering.

Annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 349 annet ledd første alternativ bortsett fra alternativet «alminnelig forbitrelse», som sløyfes i tråd med Straffelovkommisjonens anbefaling. Utover dette videreføres gjeldende rett fullt ut. Etter annet ledd er det tilstrekkelig at handlingen (gi falske opplysninger) er egnet til å fremkalle de følgene som er beskrevet, jf. uttrykket «skikket til». Det er ikke nødvendig at de faktisk inntrer.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Forsøk straffes ikke, jf. straffeloven 2005 § 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil seks måneder. Dette innebærer formelt sett en oppjustering i forhold til strafferammen i straffeloven 1902 § 349 (fengsel inntil tre måneder). Endringen er en konsekvens av at departementet ønsker å begrense antallet strafferammer, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 131–132, og tilsier ikke noen endring av straffutmålingspraksis.

Til § 188

Bestemmelsen rammer uforsiktig omgang med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff som er egnet til å volde fare for andres liv eller helse. Den erstatter med enkelte endringer straffeloven 1902 § 352 første ledd første punktum, men gjeldende rett videreføres i hovedsak. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 7. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.10.1.

Handlingen må skje ved fremstilling, tilvirkning, bruk, behandling eller oppbevaring av skytevåpen mv. Uttrykkene «fremstiller» og «tilvirker» erstatter «Forfærdigelse» i straffeloven 1902 § 352. De mest praktiske alternativene vil nok antagelig være «bruker» eller «behandler». Som oftest vil det være av mindre interesse å trekke grensen mellom bruk og behandling. «[O]ppbevarer» forutsetter at lovovertrederens befatning med gjenstanden er av en viss varighet. En kortvarig ihendehavelse med tanke på videreformidling, vil ikke være tilstrekkelig. Men dette vil etter omstendighetene kunne rammes som medvirkning. Hvis det sentrale er hvordan våpenet er håndtert under den korte ihendehavelsen, kan også alternativet «behandler» være aktuelt.

Den uforsiktige omgangen må knytte seg til «skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller et annet eksplosjonsfarlig stoff». I tolkingen er det naturlig å ta utgangspunkt i legaldefinisjonene i særlovgivningen, se henholdsvis våpenloven §§ 1 og 3 og forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av brannfarlig stoff § 1 – 3. Men «skytevåpen mv.» trenger ikke nødvendigvis bety det samme i § 188 som i legaldefinisjonene i spesiallovgivningen, og ut fra en konkret tolking kan straffelovens bestemmelser rekke lengre eller kortere enn i spesiallovgivningen. Kriteriet «eller annet eksplosjonsfarlig stoff» er nytt i forhold til straffeloven 1902 § 352, og er tatt med for å sikre at for eksempel også stoff som benyttes i såkalte hjemmelagde bomber omfattes. Også slike stoffer representerer en straffverdig risiko for misbruk til skade for samfunnet.

Den uforsiktige omgangen med skytevåpen mv. må være «egnet til å volde fare for andres liv eller helse». Det kreves ikke at atferden faktisk har voldt fare. Men atferden må objektivt sett være «egnet til» å volde fare, se til illustrasjon Rt. 1989 side 439 og Rt. 1993 side 96. Uttrykket «andres liv eller helse» innebærer at fare for lovovertrederens eget liv eller helse ikke rammes, samt at fare for materiell skade ikke rammes.

For øvrig vil bestemmelser i særlovgivningen også kunne ramme de typetilfeller som § 188 omfatter. For eksempel vil uforsiktig omgang med sprengstoff også rammes av forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff (26.juni 2002 nr. 922), se § 12 – 4 som viser til straffebestemmelsen i brann- og eksplosjonsvernloven § 42. Forholdet mellom § 188 og disse bestemmelsene bør være at § 188 kun kommer til anvendelse når overtredelsen etter en helhetsvurdering ikke regnes som liten.

Skyldkravet er blandet. Det kreves forsett i forhold til den omstendighet at man har med et skytevåpen mv. å gjøre. Det er tilstrekkelig med uaktsomhet i forhold til den «uforsiktige omgang» som er «egnet til å volde fare», se til illustrasjon Rt. 1969 side 1376. Bestemmelsen gir uttrykk for en norm som kommer til anvendelse både i de tilfeller hvor selve bevæpningen med skytevåpen mv. er rettmessig og ønskelig (for eksempel politiets våpenbruk), og de tilfeller hvor både bevæpningen og bruken er uønsket.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Forsøk ikke straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år. Om bakgrunnen for strafferammen vises det til 10.10.1.

Til § 189

Bestemmelsen rammer ulovlig bevæpning på offentlig sted, og viderefører straffeloven 1902 § 352 a og våpenloven § 27 b annet og tredje ledd jf. § 33 henholdsvis annet og første punktum. Gjeldende rett videreføres i hovedsak, men med enkelte endringer, jf. nedenfor. Bestemmelsen er i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag til § 21 – 1, jf. delutredning VII side 303 – 304. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.10.2.

Første ledd viderefører våpenloven § 27 b annet og tredje ledd uten realitetsendringer. Det vises til Ot.prp. nr. 74 (1996–97) og Ot.prp. nr. 21 (2000–2001).

Etter annet ledd straffes den som på «offentlig sted bærer kniv eller lignende skarpt redskap som er egnet til å påføre noen en legemskrenkelse». Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 352 a. Kriteriet «offentlig sted» skal forstås i tråd med legaldefinisjonen i straffeloven 2005 § 10 første ledd. Vilkårene «kniv eller lignende skarpt redskap» og «egnet til å påføre noen en legemskrenkelse» skal forstås som det tilsvarende alternativet etter gjeldende rett, se Ot.prp. nr. 79 (1992–93). Om vilkåret «bærer» vises det til Ot.prp. nr. 21 (2000–2001) samt omtalen i punkt 10.10.2.

Tredje ledd viderefører dagens unntak fra forbudene i første og annet ledd, se omtalen i punkt 10.10.2. I Ot.prp. nr 79 (1992–93) side 37 er det gitt nærmere føringer for hvordan unntaket skal forstås, og disse føringene er stadig dekkende.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år.

Til § 190

Bestemmelsen rammer ulike former for ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff. Alternativene som knytter seg til skytevåpen og ammunisjon, er hentet fra våpenloven § 33 første ledd annet punktum annet alternativ. For ulovlig befatning med sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff gir bestemmelsen en ny straffetrussel – i tillegg til den som følger av forskrift 26. juni 2002 nr. 922 § 12 – 4 jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 42. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Straffelovkommisjonens forslag til §§ 21 – 2 og 21 – 4, se utredningen side 304 – 305. Bakgrunnen for bestemmelsen går frem av punkt 10.10.3.

Ulovlig befatning med skytevåpen mv. vil stadig rammes av straffetruslene i særlovgivningen. Handlingsnormene vil også følge av særlovgivningen, jf. nedenfor. Det er ikke foreslått noen realitetsendringer i særlovgivningen.

Første ledd rammer ulovlig befatning med skytevåpen og ammunisjon. Om «skytevåpen» og «ammunisjon» vises det til merknadene til § 188. Den ulovlige befatningen må gjelde «ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse» etter våpenloven. Dette vil blant annet omfatte våpenloven kapittel II til VII. Alternativet «besittelse» kom inn ved en lovendring i 2001, se Ot.prp. nr. 21 (2000–2001), og tar sikte på de tilfellene der det ulovlig oppbevares våpen uten at våpnene er ervervet i sivilrettslig forstand. Overtredelsene må være «gjentatt» eller skjedd på en «graverende måte». Dette tilkjennegir at det kun er de mer alvorlige overtredelsene av ulovlig befatning med skytevåpen og ammunisjon som rammes av bestemmelsen, se punkt 10.10.3.

Annet ledd rammer ulovlig befatning med sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff. Om begrepene «sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff» vises det til merknadene til § 188. Den ulovlige befatningen må gjelde «ulovlige overlatelse, tilvirkning, erverv eller innføring» etter forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff gitt i medhold av lov 14. juni 2002 nr. 20 (brann- og eksplosjonsvernloven). Det vises særlig til forskriften § 2 – 3 (overlatelse), § 6 – 1 (tilvirkning), § 8 – 1 (erverv) og § 5 – 1 (innføring). Også her stilles det krav om «gjentatt eller på annen graverende måte», jf. ovenfor, for at straffetrusselen i straffeloven skal gjelde.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 §§ 21, 22 og 23 annet ledd jf. første ledd. Dette samsvarer med skyldkravet i våpenloven § 33, men avviker fra skyldkravet i forhold til sprengstoff, jf. forskrift 26. juni 2002 nr. 922 § 12 – 4 og brann- og eksplosjonsvernloven § 42 som også rammer simpel uaktsomhet.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil 2 år, se omtalen i 10.10.3.

Til § 191

Bestemmelsen regulerer når en overtredelse av § 190 skal regnes som grov og gi grunnlag for en straff av fengsel inntil 6 år. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Straffelovkommisjonens forslag til § 21 – 3, jf. delutredning VII side 304 – 305. Ved opplistingen av momenter som skal tillegges særlig vekt ved vurderingen, er det tatt utgangspunkt i våpenloven § 33 annet ledd, men det er gjort én tilføyelse, jf. nedenfor. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det generelt til behandlingen i punkt 10.10.3. Kjerneområdet til bestemmelsen vil være tilfeller av ulovlig befatning med skytevåpen mv. som ledd i organisert kriminalitet eller terrorvirksomhet, men anvendelsesområdet er ikke begrenset til dette.

Om begrepene «skytevåpen», «ammunisjon», «sprengstoff» eller «annet eksplosjonsfarlig stoff» vises det til merknadene til § 188.

Etter første ledd er strafferammen fengsel inntil seks år. Dette innebærer en straffeskjerpelse så vel i forhold til skytevåpen og ammunisjon som sprengstoff og annet eksplosjonsfarlig stoff. Om bakgrunnen for dette vises det til punkt 10.10.3. Departementet går som der nevnt også inn for en skjerping av det alminnelige straffutmålingsnivået i slike tilfeller.

Avgjørelsen av om overtredelsen er grov hører prosessuelt til skyldspørsmålet, og må omfattes av gjerningspersonens forsett. Om en overtredelse av § 190 skal regnes som grov må bero på en skjønnsmessig vurdering, og oppregningen i § 191 annet ledd nevner momenter som det er mest nærliggende å legge vekt på i vurderingen. Momentene er imidlertid verken nødvendige eller tilstrekkelige for avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som grov, jf. «særlig legges vekt på».

Annet ledd bokstav a, «hvilken type og hvor stort omfang overtredelsen gjelder», viderefører våpenloven § 33 annet ledd annet punktum første alternativ, og skal forstås på samme måte.

Annet ledd bokstav b, om befatningen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnskadelig art, viderefører våpenloven § 33 annet ledd annet punktum annet alternativ, og skal forstås på samme måte.

Annet ledd bokstav c, om befatningen inngår som ledd i forberedelse til en straffbar handling, er et nytt moment i forhold til våpenloven § 33 annet ledd annet punktum. Dersom den ulovlige befatningen med skytevåpen mv. utgjør forberedelser til en straffbar handling, vil det etter omstendighetene tilsi at befatningen er grov. Dette vil gjelde desto mer når det dreier seg om en alvorlig straffbar handling, for eksempel terror eller drap. Annet ledd bokstav c vil ofte overlappe annet ledd bokstav b.

Til § 192

Bestemmelsen rammer ulike anslag mot infrastrukturen i samfunnslivet. Den viderefører straffeloven 1902 § 151 b første ledd, men det er gjort enkelte redaksjonelle endringer. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 11 om sabotasje mot infrastrukturen, jf. delutredning VII side 301 – 302. Om bakgrunnen for paragrafen vises det til punkt 10.11. Bestemmelsen er ment å ramme de mest alvorlige inngrepene mot infrastrukturen. Mindre alvorlige inngrep mot infrastrukturen vil blant annet kunne rammes av bestemmelsene om skadeverk.

Den straffbare handlingen er å volde «omfattende forstyrrelse i den offentlige forvaltning eller i samfunnslivet for øvrig». Hva som vil omfattes av «omfattende forstyrrelse» må bero på en totalvurdering, blant annet sett hen til varigheten, omfanget og virkningene av forstyrrelsene. Bestemmelsen retter seg ikke bare mot offentlig forvaltning – sentralt eller lokalt – men til også til «samfunnslivet for øvrig». Midlene for forstyrrelsene – anslagene mot infrastrukturen – er angitt ved begrepene «ødelegge, skade eller sette ut av virksomhet». Begrepene «ødelegge» og «skade» skal forstås på samme måte som i bestemmelsene om skadeverk. Objektene for anslaget er nå angitt i henholdsvis bokstav a og b. Bakgrunnen er å få klarere frem at objektet «informasjonssamling» ikke nødvendigvis behøver å være tilknyttet anlegg som nevnt i bokstav b, se også utredningen side 301. Dette antas å være i samsvar med gjeldende rett. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 35 (1986–87) side 22–23 med videre henvisninger.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er fengsel inntil 10 år.

Til § 193

Bestemmelsen rammer den som inngår et forbund om å begå en straffbar handling som nevnt i § 192. Bestemmelsen viderefører – med noen unntak – straffeloven 1902 § 159 jf. § 151 b. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 12. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.11.

Det oppstilles ikke lenger noe krav om hensikt, se begrunnelsen i utredningen side 302. Bestemmelsen krever kun forsett med hensyn til avtalens objektive innhold. Kriteriet «forbund» skal forstås på samme måte som ellers i straffeloven.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16. For medvirkning innebærer dette en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år.

Til § 194

Bestemmelsen rammer den som forstyrrer den sikre drift av jernbane eller buss og derigjennom volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø. Paragrafen viderefører straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e i forhold til forstyrrelse av den sikre drift av jernbane. Bestemmelsen svarer på dette punkt til Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 10. I tillegg omfattes som nevnt også forstyrrelse av den sikre drift av buss, hvilket innebærer en nykriminalisering. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.12. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 140 om forstyrrelse av den sikre drift av luftfartøy og skip mv. Paragraf 140 viderefører straffeloven 1902 § 150 første ledd bokstav e hva gjelder luftfartøy, skip eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen.

Bestemmelsen rammer som nevnt ulike former for forstyrrelse av den sikre drift av jernbane eller buss. Uttrykket «jernbane» skal forstås på tilsvarende måte som etter gjeldende rett. Det må dreie seg om et skinnegående transportmiddel, og det er uten betydning om jernbanen er privat eller offentlig eid. Så vel jernbanevirksomhet knyttet til persontransport og godsbefordring omfattes. Inn under «jernbane» faller også trikk og t-bane. Departementet legger også til grunn at også øvrige skinnegående innretninger bør omfattes, for eksempel berg- og dalbane på tivoli og lignende. Skadepotensialet er også her betydelig, og den legislative begrunnelsen for regelen står like sterkt her.

Kjerneområdet for begrepet «buss» vil være busser som benyttes som offentlig transportmiddel, men også busser som benyttes som turvogn (turistbusser for eksempel) omfattes. Ved tolkningen av uttrykket «buss» kan det ses hen til definisjonen i kjøretøyforskriften 4. oktober 1994 § 2 – 2 nr. 2 bokstav b og c, men slik at det bør avgrenses mot minibusser i privat bruk. Ved den nærmere avgrensning må det videre ses hen til de enkelte kategorier av løyvepliktig transport etter yrkestransportloven 21. juni 2002 nr. 45. Bestemmelsen vil dermed omfatte busser i samsvar med kjøretøyforskriftens definisjon, men som nyttes til persontransport i rute, som turvogn (løyvepliktig persontransport utenfor rute) eller som drosje.

Kriteriet «forstyrrer» skal forstås som etter gjeldende rett. Forstyrrelsen kan skje på ulike måter. Enkelte handlemåter angis uttrykkelig i bestemmelsen, men den er ikke uttømmende. Avgjørende vil være om handlingen er av en slik art at den forstyrrer den sikre drift. Eksempelvis vil mer bagatellmessige forstyrrelser av en lokfører eller bussjåfør som et utgangspunkt ikke rammes. På den annen side dersom en handling utløser en slik fare som kreves og vedkommende har forsett om dette, vil handlingen rammes. For eksempel vil påvirkning av lyssignaler for jernbane typisk omfattes, eventuelt påvirkning av elektroniske styringssystemer. Uttrykket «den sikre drift» medfører ingen begrensning i bestemmelsens anvendelsesområde. En viktig begrensning er at forstyrrelsen må skape en fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø. En tilsvarende begrensning gjelder i dag, se henvisningen fra straffeloven 1902 § 150 første ledd til § 148.

Uttrykket «fare» skal forstås som etter gjeldende rett, slik at det må foreligge en konkret fare for tap av menneskeliv mv. Muligheten for tap av menneskeliv mv. må vurderes å være forholdsvis nærliggende, men det kreves ikke at det er sannsynlig at det vil inntre tap av menneskeliv mv. Det som faren må knyttes til kvalifiseres gjennom krav til skadepotensialet – det må være en fare for tap av menneskeliv, betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø. Denne kvalifikasjonen av hva faren må knytte seg til, avløser gjeldende henvisning til straffeloven § 148, se delutredning VII side 301. Om kriteriet «betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø» vises det til merknadene til § 138.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 jf. 22. Forsettet må omfatte selve handlingen og at det derved fremkalles en fare som nevnt. Medvirkning og forsøk straffes etter straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år, hvilket er en videreføring av strafferammen i straffeloven 1902 § 150.

Til § 195

Bestemmelsen rammer ulike former for likskjending (første ledd), samt den som borttar et lik eller en gjenstand fra et lik, grav eller et gravminne med forsett om vinning (annet ledd). Bestemmelsen viderefører i hovedsak straffeloven 1902 § 143, men det er enkelte innholdsmessige endringer, jf. nedenfor. Det er også foreslått enkelte redaksjonelle endringer. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens forslag til § 20 – 13, jf. delutredning VII side 302. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.13. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 163 om brudd på meldeplikt ved dødsfall.

Første ledd svarer til straffeloven 1902 § 143 første ledd første punktum, men er inndelt i tre straffalternativer, jf. bokstav a til c. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16. Straffen er bot eller fengsel inntil to år.

Annet ledd svarer til straffeloven 1902 § 143 annet ledd, men det er gjort endringer i skyldkravet. Bestemmelsen innebærer at den som borttar et lik eller en gjenstand fra et lik, en grav eller et gravminne, straffes etter bestemmelsene om tyveri (eventuelt underslag) uavhengig av om liket eller gjenstanden er i noens eie. Det kreves forsett om vinning, slik at kravet om vinnings hensikt ikke er videreført.

Til § 196

Bestemmelsen omhandler avvergingsplikt og rammer den som unnlater å forsøke å hindre nærmere spesifiserte straffbare handlinger og deres følger. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 139 første og annet ledd med enkelte innholdsmessige endringer, jf. nedenfor. Bestemmelsen er imidlertid vesentlig omredigert, og svarer til Straffelovkommisjonens forslag til § 21 – 6, jf. utredningen side 305 – 307. Bakgrunnen for bestemmelsen går frem av punkt 10.14.

Første ledd første punktum knesetter handlingsnormen, jf. første ledd annet punktum. Avvergingsplikten inntrer når noen holder det som sikkert eller mest sannsynlig at den aktuelle straffbare handlingen vil bli eller er begått. At dette er tilstrekkelig innebærer en viss utvidelse av avvergingsplikten sammenholdt med gjeldende rett.

Avvergingsplikten knytter seg til det tidspunktet hvor den straffbare handlingen eller dens følger ennå kunne avverges. Den viktigste og mest praktiske avvergingshandlingen vil være å anmelde forholdet. Men etter omstendighetene kan det foreligge en plikt til å søke å avverge handlingen og/eller dens følger på en annen måte.

I første ledd annet punktum bokstav a til cgis det en uttømmende oppregning av hvilke straffbare handlinger avvergingsplikten knytter seg til. Ettersom den endelige paragrafnummereringen i den spesielle delen i straffeloven 2005 først vil foreligge når arbeidet med den andre proposisjonen om dette er sluttført, er det i lovteksten i stedet for henvisninger til paragrafnumre tatt inn stikkord som viser hvilke straffbare handlinger det vises til. Som nevnt i punkt 10.14 vil departementet i den andre proposisjonen om straffelovens spesielle del, ta endelig stilling til hvilke straffbare handlinger som skal omfattes.

Straffen er bot eller fengsel inntil ett år. Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Dette innebærer formelt sett en nykriminalisering, og er en konsekvens av at det er vedtatt en alminnelig medvirkningsregel. Imidlertid vil medvirkning vanskelig kunne tenkes uten at medvirkeren selv er ansvarlig som hovedperson. Forsøk er ikke straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Formelt sett er dette en avkriminalisering som en konsekvens av strafferammen i straffeloven 2005 § 16. Men forsøksansvar ville uansett være lite praktisk ettersom det er tale om en unnlatelsesbestemmelse.

Annet ledd svarer til straffeloven 1902 § 139 første ledd annet punktum, og skal forstås på samme måte.

T redje leddbokstav a og b har en straffrihetsregel som innholdsmessig svarer fullt ut til straffeloven 1902 § 139 annet ledd.

Til § 197

Bestemmelsen rammer den som etter å ha funnet et bortkommet eller forlatt barn eller tatt til seg et barn som har gått seg vill, unnlater snarest mulig å melde fra om det til barnets foresatte eller politiet. Den viderefører straffeloven 1902 § 340. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.15.

Innholdsmessig svarer bestemmelsen fullt ut til straffeloven 1902 § 340. Men skyldkravet er nå forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Hevingen av strafferammen er en konsekvens av at strafferammen på fengsel i 3 måneder ikke lenger anvendes, og hevingen medfører derfor kun en formell oppkriminalisering.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Forsøk er ikke straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Til § 198

Bestemmelsen rammer den som inngår forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger – dvs. med en strafferamme på fengsel i minst 3 år – som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Bestemmelsen svarer uten realitetsendringer til straffeloven 1902 § 162 c, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) side 15–35 og 95–97. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 10.16.

Første ledd annet punktum gjør unntak fra den generelle regelen i straffeloven 2005 § 79 første ledd bokstav c, slik at denne straffskjerpingsregelen ikke gjelder.

Annet leddviderefører definisjonen av «organisert kriminell gruppe» uten endringer.

Strafferammen er fengsel inntil 3 år. Strafferammen innebærer at forsøk på å inngå avtale er straffbart, og det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

12.3 Merknader til endringer straffeloven 2005 tredje del

Til § 401

Paragraf 101 om ikraftsetting i lovvedtaket 20. mai 2005 nr. 28 blir ny § 401.

Første ledd bestemmer at loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Departementet tar med ett unntak, jf. merknadene til annet ledd nedenfor, sikte på å sette straffeloven 2005 ikraft samlet. Dette kan ikke skje før 1. juli 2009. Departementet vil komme tilbake til tidspunktet for ikraftsetting i den andre proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005.

Departementet tar sikte på å sette kapittel 16 i kraft tidligere enn de øvrige kapitlene i straffeloven 2005, noe første ledd åpner for. Annet ledd slår fast at den alminnelige delen i straffeloven 2005 da gjelder sammen med bestemmelsene kapittel 16.

Ikraftsettingen av kapittel 16 forutsetter tre lovendringer som ikke kan vente til de andre endringene i spesiallovgivningen settes i kraft, jf. forslaget til § 402. Forslagene går frem av tredje ledd.

Forslaget til lovendringer i bokstav a og b er rene tilpasninger, og bestemmelsene oppheves som overflødige. Det finnes ikke tilsvarende, overflødige bestemmelser i straffeloven 1902.

Til forslaget i bokstav c om å endre utleveringsloven § 9 vil departementet bemerke hovedregelen i utleveringsloven § 9 er at utlevering ikke kan skje dersom adgangen til strafforfølgning eller fullbyrding av straff er foreldet etter norsk lov. Etter forslaget vil foreldelse likevel ikke være til hinder for utlevering dersom tiltalen, siktelsen eller dommen gjelder en handling som faller inn under bestemmelsene om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelse og har en strafferamme på 15 år eller mer. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget til endring i straffeloven 2005 § 91, der det foreslås at folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse ikke skal være gjenstand for foreldelse dersom handlingene har en strafferamme på 15 år eller mer. I Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 478 er det lagt til grunn at bestemmelsen også skal gjelde for handlinger som er begått før de nye reglene trer i kraft. Dette gjelder såfremt foreldelse ikke allerede har inntrådt og handlingen kunne blitt straffet etter de nye bestemmelsene om folkemord mv dersom den hadde blitt begått etter disse bestemmelsenes ikrafttreden. Dersom foreldelse allerede er inntrådt ved ikrafttredelsen av de nye bestemmelsene, vil straffansvaret imidlertid ikke vekkes til live. Endringen i utleveringsloven er derfor ment å tette det hullet som oppstår for straffansvar for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser som etter norsk rett var foreldet ved ikrafttredelsestidspunktet, og derved sikre at Norge ikke risikerer å bli brukt som tilfluktsted for krigsforbrytere. Bestemmelsen vil dermed bare ha praktisk betydning i en kortere tidsperiode.

Til § 402

Paragraf 102 i lovvedtaket 20. mai 2005 nr. 28 blir ny § 402. Arbeidet med straffeloven 2005 vil gjøre det nødvendig å endre en rekke andre lover. For å søke å forhindre inkurier ser departementet det som hensiktsmessig å samle alle slike endringer i èn paragraf. Forslaget til § 402 tar opp i seg de lovendringene som går frem av § 102 og som ikke allerede er satt i kraft, i tillegg til nye lovendringer som følge av forslagene til kapitler i den spesielle delen som fremmes i proposisjonen her. Bestemmelsen vil bli ytterligere bygget ut i den neste proposisjonen om den spesielle delen i straffeloven 2005.

Endringene i § 402 er nummerert slik at hver spesiallov som endres er gitt et nummer. Nummereringen er kronologisk, med de eldste lovene først.

1. Til endringen i militær straffelov 22. mai 1902 nr. 13: Departementet foreslår at §§ 80 – 86 og 90 – 94 a oppheves, se begrunnelsen i punkt 7.13.2.

2. Til endringen i lov om forsvarshemmeligheter 18. august 1914 nr. 3: Departementet foreslår at loven oppheves, se merknadene i punkt 7.13.3.

3. Til endringen i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene

Domstolloven § 234 fjerde ledd foreslås opphevet. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 9.17. Endringen er i samsvar med Straffelovkommisjonens forslag, se utredningen side 454.

Etter gjeldende rett er straffeloven 1902 § 324 og § 325 gitt tilsvarende anvendelse for advokater og advokatfullmektiger. Departementet foreslår at straffansvaret for overtredelser i den offentlige tjeneste skal begrenses til å gjelde forgåelser i forbindelse med utøving av offentlig myndighet, se lovforslaget §§ 171 til 173. Særbestemmelsen for advokater og advokatfullmektiger videreføres ikke. Dersom personer i denne yrkesgruppen utøver offentlig myndighet, for eksempel som bostyrer, får straffebudene mot misbruk av offentlig myndighet anvendelse.

4. Til endringene i våpenloven § 27 b annet og tredje ledd og § 33 første ledd annet punktum og annet ledd:

Opphevelsen av våpenloven § 27 b annet og tredje ledd er en konsekvens av at disse bestemmelsene overføres til straffeloven 2005 § 189. Våpenloven § 33 første ledd annet punktum (straffetrusselen) er dels overført til straffeloven 2005 § 189, og dels til straffeloven 2005 § 190 (i forhold til straffetrusselen knyttet til «ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av skytevåpen eller ammunisjon»).

Våpenloven § 33 annet ledd er overført til straffeloven 2005 § 191.

5. Til endringene i straffeprosessloven: Det vises til Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 484 flg.

6. Til endringene i alkoholloven: Se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 493 flg.

7. Til endringene i legemiddelloven: Det vises til Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 493.

8. Til endringen i lov 6. mai 1994 nr. 10 om gjennomføring av konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei)

Departementet foreslår ikke å oppheve loven ettersom den vil ha selvstendig betydning selv om forslaget til § 142 blir vedtatt. Departementet foreslår imidlertid å ta inn en henvisning til straffeloven 2005 slik at brukerne av loven blir gjort oppmerksom på § 142.

9. Til endringene i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven)):

Til § 18 a:

Bestemmelsen erstatter uten realitetsendringer lov om forsvarshemmeligheter 18. august 1914 nr. 3 § 1 første ledd. Den gir Kongen myndighet til å bestemme at det ikke skal være adgang til bestemte områder eller at de skal være undergitt nærmere angitte restriksjoner. Overtredelse er straffbar etter § 31 nytt fjerde ledd.

Når det gjelder regulering og begrensning i luftområde vises det til luftfartsloven 11. juni 1993 nr. 101 § 2 – 3 og til punkt 7.13.3.

Til § 31 nytt fjerde ledd:

Bestemmelsen viderefører lov om forsvarshemmeligheter 18. august 1914 nr. 3 § 1 annet ledd, og setter straff for den som overtrer et forbud med hjemmel i § 18 a.

10. Til endringene i straffegjennomføringsloven

De fleste endringene stammer fra Ot.prp. nr. 90, se proposisjonen side 494. Unntak gjelder for forslaget om å oppheve § 40 sjuende ledd om straff for rømning, se forslaget til § 161 og punkt 9.6.

11. Til endringen i lov 1. juli 2002 nr. 65 om gjennomføringen av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene): Det vises til punkt 9.3.2 og forslaget til § 155, som gjør § 12 annet ledd overflødig.

12.4 Til lovvedtaket del II

Departementet går inn for at lovforslaget her settes i kraft straks. Det medfører at lovvedtaket 20. mai 2005 nr. 28 endres straks, slik at det umiddelbart etter vedtakelsen foreligger en konsolidert utgave av straffeloven 2005. Spørsmålet om ikraftsetting av straffeloven 2005, slik den lyder etter denne lovendringen, blir så fastsatt av Kongen i en kongelig resolusjon på vanlig måte. Fordelen med denne fremgangsmåten, fremfor å fastsette i kongelig resolusjon også ikraftsettingen av endringsloven som nå fremmes, er det blir lettere å holde oversikt over hvilke lovvedtak som skal settes i kraft for at straffeloven 2005 til slutt skal virke med det innhold den har fått og vil få i tiden frem til ikraftsetting.