4 Lovfesting av skjerpende og formildende omstendigheter i straffutmålingen
4.1 Innledning
Straffeloven 1902 inneholder lite av generelle regler om hvilke omstendigheter som skal tillegges vekt ved utmåling av straff innenfor de alminnelige strafferammer. Det er også få bestemmelser om hva som generelt er å anse som skjerpende eller formildende omstendigheter. Norsk straffutmålingspraksis er i hovedsak basert på domstolenes praksis, først og fremst Høyesteretts avgjørelser.
I Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 156 uttalte departementet at det under arbeidet med straffelovens spesielle del ville komme tilbake til spørsmålet om å ta inn i straffeloven 2005 generelle regler om hvilke omstendigheter som skal trekke i skjerpende eller formildende retning ved straffutmålingen. I proposisjonen her følges spørsmålet opp.
Straffelovkommisjonen fremmet ikke forslag til slike regler. Ved tidligere høringer har det derfor vært begrenset foranledning til å uttale seg om spørsmålet. Selv om departementet i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 156 gikk inn for å innføre generelle regler om formildende og skjerpende omstendigheter, og fikk tilslutning til dette ved behandlingen i Justiskomiteen (Innst. O. nr. 72 (2004 – 2005) side 34), ønsket departementet en bred diskusjon om hvorvidt slike regler bør gis og hvordan reglene i så fall bør utformes. Departementet sendte forslag til nye regler på høring 31. august 2005.
Departementet mener det er grunn til å justere straffutmålingspraksis i enkelte typer saker. I noen tilfeller er det grunn til å skjerpe straffen, for eksempel for drap, grov vold, grove seksuallovbrudd og hatmotivert kriminalitet. I andre tilfeller er det grunn til det motsatte. Dette vil departementet komme tilbake til under behandlingen av de aktuelle straffebestemmelsene.
4.2 Bakgrunnen for forslagene
4.2.1 Gjeldende rett
Norsk rett har ingen alminnelige bestemmelser om hvilke forhold det skal legges vekt på ved utmålingen av straff. Straffutmålingen skjer i dag på bakgrunn av en straffutmålingstradisjon som i hovedsak har blitt til gjennom rettspraksis.
Selv om dagens straffutmålingstradisjon innrømmer rettsanvenderen stor grad av frihet med hensyn til fastsettelse av en passende straff i den konkrete saken, har det utviklet seg normer for straffutmålingen. Høyesterett har hatt, og har også etter at to-instansreformen trådte i kraft i 1995, en sentral rolle ved fastleggingen av straffenivået, hvilke momenter som er relevante ved straffutmålingen og hvilken vekt de ulike momentene skal tillegges.
Selv om hvert tilfelle til en viss grad må vurderes konkret, og de enkelte trekk ved handlingen og lovbryterens personlighet må ses i sammenheng med de øvrige faktorene, har det utkrystallisert seg enkelte momenter som generelt kommer i betraktning når domstolene utmåler straffen innenfor strafferammen.
4.2.2 Kort om nordisk rett
Sverige og Finland har lenge hatt generelle regler om hvilke omstendigheter som virker skjerpende og formildende ved straffutmålingen. I den svenske Brottsbalken finnes regelen om straffskjerpende omstendigheter i 29 kapittel 2 §. Ved en lovendring i 1994 fikk bestemmelsen blant annet et nytt nr. 7 som fastsetter rasistisk motivering mv. som en generell straffskjerpende omstendighet.
Danmark hadde inntil nylig samme ordning som Norge. I 2002 foreslo det danske Straffelovrådet i betenkning nr. 1424 om «Straffastsættelse og strafferammer» at det skulle innføres generelle straffutmålingsregler. I betenkningens alminnelige del side 287 – 291 ble det foreslått at det i dansk straffelov §§ 81 og 82 skulle tas inn bestemmelser om hvilke omstendigheter som skal tillegges vekt i henholdsvis straffskjerpende og formildende retning. Forslaget ble vedtatt i Folketinget 31. mars 2004. Bestemmelsen om skjerpende omstendigheter lyder slik:
«§ 81. Det skal ved straffens fastsættelse i almindelighed indgå som skærpende omstændighed,
at gerningsmanden tidligere er straffet af betydning for sagen,
at gerningen er udført af flere i forening,
at gerningen er særligt planlagt eller led i omfattende kriminalitet,
at gerningsmanden tilsigtede, at gerningen skulle have betydelig alvorligere følger, end den fik,
at gerningsmanden har udvist særlig hensynsløshed,
at gerningen har baggrund i andres etniske oprindelse, tro, seksuelle orientering eller lignende,
at gerningen har baggrund i den forurettedes lovlige ytringer i den offentlige debat,
at gerningen er begået i udførelsen af offentlig tjeneste eller hverv eller under misbrug af stilling eller særligt tillidsforhold i øvrigt,
at gerningsmanden har fået en anden til at medvirke til gerningen ved tvang, svig eller udnyttelse af dennes unge alder eller betydelige økonomiske eller personlige vanskeligheder, manglende indsigt, letsind eller et bestående afhængighedsforhold,
at gerningsmanden har udnyttet forurettedes værgeløse stilling,
at gerningen er begået af en person, der udstår straf eller anden strafferetlig retsfølge af frihedsberøvende karakter,
at gerningen er begået af en tidligere indsat over for institutionen eller en person med ansættelse ved institutionen.»
Den danske bestemmelsen om formildende omstendigheter lyder slik:
«§ 82. Det skal ved straffens fastsættelse i almindelighed indgå som formildende omstændighed,
at gerningsmanden ikke var fyldt 18 år, da gerningen blev udført,
at gerningsmanden har høj alder, når anvendelse af den sædvanlige straf er unødvendig eller skadelig,
at gerningen grænser til at være omfattet af en straffrihedsgrund,
at gerningsmanden har handlet i undskyldelig uvidenhed om eller undskyldelig misforståelse af retsregler, der forbyder eller påbyder handlingens foretagelse,
at gerningen er udført i en oprørt sindstilstand, der er fremkaldt af forurettede eller personer med tilknytning til denne ved et uretmæssigt angreb eller en grov fornærmelse,
at gerningen er begået som følge af tvang, svig eller udnyttelse af gerningsmandens unge alder eller betydelige økonomiske eller personlige vanskeligheder, manglende indsigt, letsind eller et bestående afhængighedsforhold,
at gerningen er begået under indflydelse af stærk medfølelse eller sindsbevægelse, eller der foreligger andre særlige oplysninger om gerningsmandens sindstilstand eller omstændighederne ved gerningen,
at gerningsmanden frivilligt har afværget eller søgt at afværge den fare, der er forvoldt ved den strafbare handling,
at gerningsmanden frivilligt har angivet sig selv og aflagt fuldstændig tilståelse,
at gerningsmanden har givet oplysninger, som er afgørende for opklaringen af strafbare handlinger begået af andre,
at gerningsmanden har genoprettet eller søgt at genoprette den skade, der er forvoldt ved den strafbare handling,
at gerningsmanden på grund af den strafbare handling frakendes en af de i § 79 omhandlede rettigheder eller påføres andre følger, der kan sidestilles med straf,
at straffesagen mod gerningsmanden ikke er afgjort inden for en rimelig tid, uden at det kan bebrejdes gerningsmanden,
at der er gået så lang tid, siden den strafbare handling blev foretaget, at anvendelse af den sædvanlige straf er unødvendig.»
4.2.3 Tidligere vurderinger av behovet for regler om skjerpende og formildende omstendigheter
At straffeloven 1902 ikke inneholder generelle bestemmelser om omstendigheter som skulle trekke i henholdsvis skjerpende og formildende retning, var en overveid beslutning. Kriminalloven av 1842 hadde slike regler, men dette ble ikke videreført i den nye loven fordi man ville «[…] ved en saadan Opregning vanskelig undgaa enten ikke at sige andet end det selvfølgelige eller ogsaa at sige for lidet eller for meget.» I «Kriminalmeldingen»– St. meld. nr. 104 (1977 – 78) – side 113 så Justisdepartementet mer positivt på å innta slike regler i norsk straffelovgivning:
«Etter Justisdepartementets oppfatning er det grunn til å vurdere om man bør innarbeide generelle bestemmelser om formildende omstendigheter i den norske straffelovgivning. Dette innebærer selvfølgelig ikke et alminnelig forslag om straffreduksjon i forhold til tradisjonell kriminalitet. Generelt er det f. eks. all grunn til å se forskjellig på voldskriminalitet og tyvsforbrytelser, også i denne sammenheng.
Parallelt bør det vurderes om man tilsvarende bør fremheve visse alminnelige skjerpende omstendigheter. F. eks. kan det være grunn til å peke på at moderne økonomisk kriminalitet ofte preges av vinningsbehov som ikke springer ut av personlige materielle vanskeligheter eller nød. Tilsvarende er det visse former for tradisjonell kriminalitet der man kunne overveie skjerpende straffbestemmelser, slik som grove skadeverk ved innbrudd, mot offentlige kommunikasjonsmidler etc.»
Synspunktene fikk ikke tilslutning av Stortingets justiskomité, som i Innst. S nr. 175 (1979 – 80) side 37 – 38 uttalte:
«Komitéen viser til at straffelova frå 1842 hadde ein slik generell regel, og som vart utelate i nogjeldande straffelov. Om bakgrunnen for dette heiter det mellom anna i motiva til straffelova frå 1902:» Man vil ved en sådan oppregning vanskelig unngå enten ikke å si annet enn det selvfølgelige eller også å si for lite eller for meget.» Komitéen meiner dette synspunktet gjeld også i dag.»
Etter å ha pekt på at det gjennom rettspraksis hadde utviklet seg normer om hva som skal regnes som formildende og skjerpende omstendigheter, uttalte komiteen videre:
«Komitéen meiner såleis at allmenne regler om formildande og skjerpande omstende ikkje vil løysa dei problem ein måtte ha i samband med straffeutmålinga og at det systemet ein har i straffelova no tykkjast rimeleg og vel innarbeidd i rettspraksis.»
I mandatet til Straffelovkommisjonen 26. september 1980 heter det blant annet.:
«Kommisjonen bør videre overveie om det er ønskelig at straffeloven skal inneholde generelle regler om straffutmåling og i tilfelle lage utkast til slike.»
I samsvar med dette er spørsmålet om den nye straffeloven bør ha generelle bestemmelser om omstendigheter som virker straffskjerpende eller formildende vurdert av Straffelovkommisjonen både i delutredning I (side 242) og delutredning V (side 210). Når kommisjonen verken i delutredning I eller V foreslo regler om straffutmålingen, var det særlig med henvisning til den forholdsvis omfattende normeringen av straffutmålingen gjennom ordningen med direkte straffutmålingsanke til Høyesterett. Kommisjonen holdt det åpent om spørsmålet ville stille seg annerledes hvis ankeordningen ble endret slik at lagmannsrettene ble den ordinære ankeinstans.
To-instansreformen ble gjennomført med virkning fra 1. august 1995. Dette ledet likevel ikke til at Straffelovkommisjonen i delutredning VII side 144 endret standpunkt. Kommisjonen peker på at Høyesterett fortsatt spiller en viktig rolle ved fastlegging av straffenivået for ulike lovbrudd. Selv om Høyesterett nå behandler færre straffutmålingsanker enn tidligere, vil domstolen i høyere grad ta standpunkt til de prinsipielle sakene. Etter kommisjonens oppfatning kan dette medvirke til at Høyesteretts straffutmålingspraksis virker like normerende på straffenivået som før.
I Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 155–56 signaliserer departementet at det nå ser annerledes på spørsmålet om straffeloven bør inneholde generelle regler om omstendigheter som trekker i skjerpende og formildende retning. Departementet trekker frem to omstendigheter av sentral betydning:
«Den første omstendighet er knyttet til krav fra internasjonale overvåkingsorganer. Sist ble dette aktualisert ved tredje rapport om Norge fra Europarådets komité mot rasisme og intoleranse (ECRI) i begynnelse av 2004. I rapportens punkt 14 er det foreslått at Norge innfører en generell regel som gjør rasistisk motivasjon til en generell straffskjerpende omstendighet ved alle lovbrudd. At vi ikke har slike regler kan til en viss grad begrunnes med at Høyesterett deltar mer aktivt i straffutmålingen enn tilfellet er i andre land. Men gjennomslagskraften for dette argument vil nok være begrenset hvis det ikke kan vises til en ikke ubetydelig rekke dommer hvor Høyesterett har vurdert og fastlagt retningslinjer for hvilken betydning det aktuelle moment skal ha for straffutmålingen. For momentet «rasistisk motiv» foreligger ingen slik omfattende praksis. Skal anbefalingen fra ECRI følges, kan en vanskelig komme utenom å innføre generelle straffutmålingsregler. Å innføre en isolert generell straffutmålingsregel kun for rasistisk motivasjon, er ikke hensiktsmessig.»
Det andre forholdet som departementet trekker frem, knytter seg til rettstilstanden i Norden. Uten generelle regler om straffutmålingen står Norge nå i en særstilling. Utviklingen gir etter departementets oppfatning grunn til å se annerledes på spørsmålet om det bør utformes generelle straffutmålingsregler i straffelovens alminnelige del. Det er i proposisjonen også pekt på at slike regler kan ha positive virkninger ut over det å oppfylle krav fra internasjonale organer og skape nordisk rettsenhet (side 156):
«Det har forekommet at den øvre strafferamme for lovbrudd har blitt hevet primært som et signal om at den utmålte straff skal heves i nærmere bestemte situasjoner. Det er mulig at generelle bestemmelser om straffskjerpende omstendigheter hvor de aktuelle hensyn kan fremheves, kan hindre signalpreget heving av strafferammene.»
Justiskomiteens flertall sa seg enig med departementet i at det er hensiktsmessig om den nye straffeloven inneholder bestemmelser om hvilke momenter som generelt skal anses som straffskjerpende og formildende, jf. Innst. O. nr. 72 (2004 – 2005) side 34.
4.2.4 Forslaget i høringsbrevet
Departementet sendte 31. august 2005 på høring forslag til generelle regler om skjerpende og formildende omstendigheter i straffutmålingen. Høringsinstansene ble bedt om å uttale seg om det bør gis generelle regler om dette. I tillegg ba departementet om deres syn på om de foreslåtte regler hadde fått en hensiktsmessig utforming. Endelig ba departementet høringsinstansene uttale seg om omstendighetene listet opp i departementets forslag representerer et hensiktsmessig utvalg.
4.2.5 Høringen
Høringsbrevet ble sendt til følgende institusjoner og organisasjoner:
Departementene
Høyesterett
Lagmannsrettene
Oslo tingrett
Stavanger tingrett
Bergen tingrett
Trondheim tingrett
Nord-Troms tingrett
Domstoladminstrasjonen
Riksadvokaten
Statsadvokatembetene
Politidirektoratet
ØKOKRIM
Generaladvokaten
Barneombudet
Sivilombudsmannen
Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)
Datatilsynet
Straffelovrådet
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø
Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
Institutt for kriminologi, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo
Politihøgskolen
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Forsvarergruppen 1977
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Juss Hjelpa i Nord-Norge
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Kompetansesenter for voldsofferarbeid
Kompetanseutvalget for dommere
Kontoret for fri rettshjelp
Krisesentersekretariatet
Norges Forsvarerforening
Norges Juristforbund
Norges Lensmannslag
Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund
Norsk forening for kriminalreform (KROM)
Norsk forbund for voldsofre
Norsk Krisesenterforbund
Norsk Presseforbund
Norske kvinnelige juristers forening
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets Fellesforbund
Rettspolitisk forening
Statsadvokatenes forening
Straffedes organisasjon i Norge (SON)
Høringsfristen var 1. desember 2005. Følgende instanser har realitetsmerknader:
Høyesterett
Agder lagmannsrett
Eidsivating lagmannsrett
Frostating lagmannsrett
Trondheim tingrett
Stavanger tingrett
Domstoladministrasjonen
Riksadvokaten
Agder statsadvokatembeter
Hordaland statsadvokatembeter
Oslo statsadvokatembeter
Politidirektoratet
ØKOKRIM
Generaladvokaten
Barneombudet
Datatilsynet
Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo (heretter Institutt for kriminologi)
Politihøgskolen
Den Norske Advokatforening (heretter Advokatforeningen)
Dommerforeningens utvalg for strafferett (heretter Dommerforeningen)
Forsvarergruppen av 1977
Norsk Fengsel- og Friomsorgsforbund
Politiembetsmennenes landsforening
Politiets Fellesforbund
Etter foreleggelse fra det daværende Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings- og administrasjonsdepartementet) har Konkurransetilsynet avgitt høringssvar. Etter foreleggelse fra Politidirektoratet har Kripos, Asker og Bærum politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Søndre Buskerud politidistrikt, Sør-Trøndelag politidistrikt og Troms politidistrikt også avgitt høringssvar. I tillegg har Menneskerettsalliansen og Stopp Diskrimineringen uttalt seg.
Innholdet i høringsuttalelsene blir behandlet senere i proposisjonen i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget. Høringsinstansenes synspunkter på bestemmelsenes nærmere innhold blir for en stor del behandlet i spesialmotivene til lovforslagene.
Enkelte høringsinstanser har pekt på behovet for lovendringer utover departementets forslag i høringsnotatet. Departementet kommer tilbake til det i punkt 4.5.
4.3 Bør straffeloven inneholde generelle bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter ved straffutmålingen?
4.3.1 Forslaget i høringsbrevet
Departementet spurte i høringsnotatet om straffeloven 2005 bør inneholde generelle regler om formildende og skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen. Etter å ha avveid fordeler og ulemper mot hverandre, konkluderte departementet med at straffeloven 2005 bør inneholde slike bestemmelser. I punkt 2.5.4 uttaler departementet at det i vurderingen har
«[…] lagt særlig vekt på reglenes informative verdi, deres mulighet til å forebygge inflatorisk symbollovgiving og at bestemmelsene kan bidra til en riktigere og bredere vurdering av reaksjonsfastsettelsen. Ulempene er ikke større enn at de i stor grad kan forebygges gjennom reglenes utforming, ledsaget av motivuttalelser».
4.3.2 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene er delt i synet på om straffeloven 2005 bør inneholde generelle bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter i straffutmålingen. Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter likevel forslaget om en lovfesting eller stiller seg positive til det. Det gjelder:
Riksadvokaten, Trondheim tingrett, Stavanger tingrett, Agder statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt, Sør- Trøndelag politidistrikt, ØKOKRIM, Kripos, Generaladvokaten, Barneombudet, Datatilsynet, Politihøgskolen, Advokatforeningen, Forsvarergruppen av 1977, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Politiets Fellesforbund, Konkurransetilsynet og Stopp Diskrimineringen.
Høyesteretttar ikke uttrykkelig stilling til om slike bestemmelser bør innføres, men peker på at de foreslåtte bestemmelsene ikke vil føre til noen endring i Høyesteretts rolle – dels fordi vekten av momentene må avgjøres i praksis, og dels fordi bestemmelsene ikke vil være til hinder for å legge vekt på andre straffutmålingsmomenter.
Som begrunnelse for å slutte seg til departementets forslag viser høringsinstansene i all hovedsak til de samme argumentene som departementet i høringsnotatet. Riksadvokaten, Stavanger tingrett, Agder statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Generaladvokaten, Barneombudet, Datatilsynetog Politihøgskolener blant annet enige i at straffutmålingsregler vil gjøre straffeloven mer informativ og tilgjengelig for publikum. Noen peker også på at forslaget vil bidra til å heve kvaliteten på fastsetting av straff. Riksadvokatenuttaler:
«En positiv effekt av de foreslåtte reglene kan, i lys av dette, bli at domstolene vil opptre mer aktivt med sikte på å få avklart hvilke skjerpende og formildende omstendigheter som foreligger i den enkelte sak. Reglene vil innebære at det må undersøkes om noen av de momenter som er omfattet gjør seg gjeldende, og om det i tilfelle er grunn til å legge større eller mindre vekt på disse i den konkrete straffesak. Faren er, som nevnt, at de lovfastsatte straffutmålingsmomenter kan ta oppmerksomhet bort fra eventuelle andre relevante momenter som det er grunn til å legge vekt på. Påtalemyndigheten har ved bevisførsel og prosedyre i så måte en oppgave ved å søke å eliminere denne fare. Den utfordringen vil bli ivaretatt.»
Riksadvokaten peker også på at de foreslåtte bestemmelsene vil kunne ha betydning for legitimiteten av domstolenes og påtalemyndighetens arbeid. Politidirektoratet trekker spesielt frem at slike bestemmelser kan gjøre det enklere å gi direktiver om straffutmålingen.
Datatilsynetantar at straffutmålingsregler vil fremme likebehandling og bidra til bevisstgjøring hos den som utmåler straffen.
Flere av instansene er enige i at hensynet til nordisk rettsenhet og krav fra internasjonale organer taler for en kodifisering i tråd med departementets forslag.
Agder lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Domstoladministrasjonen, Hordaland statsadvokatembeter, Troms politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Søndre Buskerud politidistrikt, Institutt for kriminologi, Dommerforeningenog Politiembetsmennenes landsforening støtter ikke departementets forslag eller uttrykker sterk tvil om skjerpende og formildende omstendigheter ved straffutmålingen bør lovfestes.
Flere av disse, deriblant Agder lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett og Frostating lagmannsrett,tviler på at det er et behov for regler om formildende og skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen. Det anføres at etablert praksis og straffutmålingstradisjon gir tilstrekkelig veiledning. Domstoladministrasjonen er enig i det, og peker samtidig på at dagens rettslige grunnlag for straffutmåling gir bedre fleksibilitet i den konkrete saken og bedre mulighet for endring og utvikling av praksis på sikt. Søndre Buskerud politidistrikt uttrykker bekymring for at de foreslåtte endringene vil hindre en gradvis utvikling av straffutmålingspraksis. Hordaland politidistriktog Politiembetsmennenes landsforening reiser de samme motforestillingene. I forlengelsen av dette peker enkelte instanser på risikoen for at oppregningen av momenter vil kunne oppfattes som uttømmende, og svekke interessen for momenter som ikke er fremhevet.
Enkelte av høringsinstansene ser kritisk på departementets forslag også av hensyn til saksbehandlingstiden og ressursbruken i domstolene. Agder lagmannsrett antar at forslaget kan medføre en forsinkelse og vidløftiggjøring av partenes prosedyrer og utformingen av domsbegrunnelser, uten at kvaliteten forbedres. Hordaland statsadvokatembeterog Politiembetsmennenes landsforening gir uttrykk for den samme oppfatningen, og tviler også på at en oppregning av skjerpende og formildende momenter ved straffutmålingen vil gjøre straffeloven mer informativ. Oslo politidistrikter enig i dette. Det anføres at oppregningen kan bli mer forvirrende enn oppklarende, og at det fortsatt er domstolene som avgjør hvilke momenter som i saken veier tyngst.
Flere av instansene er uenig i at generelle straffutmålingsregler vil være egnet til å motvirke «inflatorisk symbollovgivning». Agder lagmannsrett uttaler:
«Det kan vel så gjerne være at forslaget vil fremme en større tilbøyelighet til å detaljregulere straffutmålingen, både i de spesielle strafferammene og ved å foreta ad hoc-pregede tilføyelser i katalogene i §§ 77 – 78.»
Hordaland statsadvokatembeter, Hordaland politidistrikt,Dommerforeningenog Politiembetsmennenes landsforening anser det ikke hensiktsmessig å innføre generelle straffutmålingsregler for å imøtekomme forslag fra utenlandske overvåkingsorganer. Dommerforeningen uttaler:
«Anbefalingen fra Europarådets komite mot rasisme og intoleranse, omtalt i høringsnotatet side 6, vil langt på vei kunne imøtekommes ved utformingen av de spesielle straffebud. Det er bebudet at man tar sikte på en langt mer systematisk og konsekvent inndeling av lovbruddene i grov, vanlig og liten overtredelse. Rasistisk motivasjon vil være et alminnelig kriterium for grov overtredelse for lovbrudd der dette er aktuelt.»
Dommerforeningenmener hensynet til nordisk rettsenhet har begrenset vekt på strafferettens område. Også Agder lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett og Hordaland statsadvokatembeterer av samme oppfatning.
Flere av høringsinstansene som er kritiske til en lovfesting av straffskjerpende og formildende momenter, tror ikke at de foreslåtte reglene vil ha en positiv virkning på kvaliteten av domsgrunnene. Agder lagmannsrettfremhever:
«Etter vår erfaring blir domsgrunnene for straffutmålingen som regel mest vellykket når de redegjør for og drøfter relevante momenter uten å tvinge dem inn i et skjema av skjerpende og formildende omstendigheter. Vi frykter derfor at lovutkastet vil fremme en mindre instruktiv og leseverdig begrunnelsesform.»
Agder lagmannsrett og Dommerforeningen peker på at de foreslåtte reglene kan ha betydning for antallet anker over lovanvendelsen under straffespørsmålet. Agder lagmannsrett uttaler:
«Flere av kriteriene er vage. Hvorvidt man i et grenseområde faller ned på den ene eller annen side, bør ikke ha noen reell betydning for resultatet. Å bruke mye tid på slike delsubsumsjoner i behandlingen av straffutmålingen, er ikke produktivt og forsinker gjennomføringen av saken unødvendig. Det fremmer antakelig også ankefrekvensen at lovanvendelsen under straffutmålingen oftere vil kunne angripes.»
4.3.3 Departementets vurdering
Selv om høringsinstansene er delt i synet på departementets forslag i høringsnotatet, går departementet inn for at straffeloven 2005 skal inneholde bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter ved straffutmålingen. På bakgrunn av redegjørelsen i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter er departementets oppfatning at fordelene ved å innføre slike bestemmelser er større enn ulempene.
Departementet har lagt avgjørende vekt på målsettingen om en mer informativ, brukervennlig og tilgjengelig straffelov for publikum. For dem som skal nedlegge påstand eller treffe avgjørelse om reaksjonsfastsettelsen, vil slike bestemmelser ha betydning først og fremst som en sjekkliste. For andre vil bestemmelsene kunne synliggjøre reglene for straffutmålingen og gi økt forutberegnlighet. Dette oppnås etter departementets syn best ved å innta et utvalg av generelle omstendigheter som domstolene i alminnelighet legger til grunn for straffutmålingen. Departementet deler ikke bekymringen om at en opplisting av momenter gir grunnlag for misforståelser og kanskje også skuffelser for publikum, i alle fall ikke i større grad enn tilfellet må være i dag. Så lenge det går frem av loven og motivene at dette er momenter som det kan, men ikke nødvendigvis skal, legges vekt på ved straffutmålingen, har ikke lovgiverne lagt til rette for større forventninger enn det som er rimelig. Dessuten bør hensynet til informasjon og tilgjengelighet for publikum i dette tilfellet gå foran en mulig risiko for at enkeltes forventninger ikke innfris. De profesjonelle aktørene i rettsvesenet har i den forbindelse en viktig oppgave i å veilede siktede og fornærmede slik at de har rimelige forventninger til straffutmålingen.
Selv om straffutmålingen i dag i stor grad er ensartet, ser departementet det som positivt om en kodifisering kan bidra til å opprettholde og kanskje også styrke en ensartet straffutmåling i likeartede saker. Likebehandling og ensartethet i straffutmålingen, forankring i loven samt større grad av forutsigbarhet for publikum kan også ha betydning for legitimiteten til domstolenes og påtalemyndighetens straffutmålingspraksis.
Departementet er ikke enig i innvendingen om at en lovfesting av sentrale momenter som kan ha betydning for straffutmålingen vil ha negative konsekvenser for fleksibiliteten og skjønnet som rettsanvenderen innrømmes i dag. Momentene i lovforslagene er i hovedsak en kodifisering av gjeldende rett. Høyesteretts normerende rolle for straffutmålingen ligger fast, og Høyesterett vil fortsatt basere sine avgjørelser på en vurdering av hva som i det konkrete tilfellet fremstår som en adekvat og rimelig reaksjon. Hvis lovteksten og motivene gjør det tilstrekkelig klart at bestemmelsene ikke er uttømmende, kan departementet vanskelig se noen stor risiko for misforståelser på dette punktet eller fare for at bestemmelsene vil virke sementerende på straffutmålingspraksis. Høringsrunden har imidlertid vist at det bør gå tydeligere frem av loven at katalogen av momenter ikke er uttømmende og at domstolene fortsatt skal vurdere vekten av dem. Departementet går derfor inn for at formuleringen «legges vekt på» tas ut. I stedet bør det gå frem at det dreier seg om momenter som især skal « tas i betraktning» se punkt 4.4.3.1.
I forlengelsen av innsigelsen om at bestemmelsene kan oppfattes som uttømmende, har enkelte høringsinstanser pekt på faren for at reglene kan ta rettsanvenderens oppmerksomhet bort fra andre relevante omstendigheter ved straffutmålingen. Departementet er enig i at det vil være uheldig om rettsanvenderne gir de oppregnede momentene uforholdsmessig stor oppmerksomhet, og dermed overser andre relevante momenter. Etter departementets oppfatning er imidlertid et slikt resultat mindre sannsynlig. Igjen vil det være av stor betydning om lovteksten med merknader gjør det tilstrekkelig klart at bestemmelsene, der ikke annet er sagt, ikke er ment å endre etablerte normer for straffutmålingen. Departementet støtter riksadvokatens uttalelse om at påtalemyndigheten ved sin bevisførsel og prosedyre har en oppgave i å søke å eliminere denne faren.
Departementet har forståelse for innvendingen om at utkastene til § 77 og § 78 kan få uheldige virkninger for saksbehandlingstiden og ressursbruken i domstolene, kanskje spesielt i tingrettene. Det er en viss risiko for at partene i sin prosedyre og retten i sin utforming av domsgrunnene i uforholdsmessig stor grad vil drøfte hvorvidt de oppregnede omstendighetene er til stede. På den andre siden kan reglene bidra til en mer effektiv straffesaksavvikling ved at aktoratet, forsvareren og domstolen i større grad opptrer aktivt for å kartlegge relevante straffutmålingsmomenter og legger en mer strukturert tilnærming til grunn for straffastsettelsen. Gjennom lovfestingen har departementet håp om økt kvalitet på straffutmålingen. Ved dette styrkes også siktedes rettssikkerhet. Departementet mener det ikke kan trekkes noen sikre slutninger om hvilken virkning forslagene får for saksbehandlingstiden og ressursbruken i domstolene, og legger ikke avgjørende vekt på innvendingen.
Enkelte høringsinstanser peker på faren for at det i domsgrunnene bare blir henvist til bestemmelsene, og at domsgrunnene derfor blir mindre opplysende. Departementet deler ikke bekymringen, og tror bestemmelsene kan ha motsatt virkning. Det er domstolene som har ansvaret for at saken blir fullstendig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294. Departementet mener en positiv effekt av reglene kan bli at domstolene opptrer mer aktivt med sikte på å få avklart relevante momenter ved straffutmålingen i den enkelte saken. Det kan gi seg utslag i fyldigere domsgrunner.
Departementet kan ikke utelukke at forslaget til bestemmelser kan føre til et økt antall anker over lovanvendelsen under straffespørsmålet, men antar at en slik eventuell virkning vil avta etter hvert som rekkevidden av bestemmelsene avklares. En økning i ankefrekvensen behøver dessuten ikke å være udelt negativ, men kan bidra til å klargjøre, og kanskje også utvikle straffutmålingspraksis slik at straffutmålingen blir mer effektiv og riktig.
Departementet vil peke på at hensynet til nordisk rettsenhet gjør seg gjeldende også for bestemmelser om straffutmåling, ikke bare for mange andre bestemmelser på strafferettens og straffeprosessens område. Ifølge den nordiske samarbeidsavtalen 23. mars 1962 (Helsingforsavtalen) artikkel 5 skal de nordiske landene etterstreve enhetlige bestemmelser om straff og straffreaksjoner. Forslaget om lovfesting av generelle skjerpende og formildende omstendigheter ved straffutmålingen er et skritt i denne retningen. En større grad av harmonisering kan dessuten generelt sett legge bedre til rette for et gjensidig samarbeid mellom nordiske land på strafferettens område. I forlengelsen av utviklingen av det strafferettslige samarbeidet i EU er det et mål også for det nordiske samarbeidet at de nordiske landene i større grad skal anerkjenne og bygge på rettslige avgjørelser som er truffet i et annet nordisk land. Det forutsetter en gjensidig tillit til nabolandenes lovgivning og praksis, herunder straffutmålingspraksis, og en harmonisering av lovgivningen i form av en kodifisering av skjerpende og formildende omstendigheter kan være med på å styrke denne tilliten ytterligere.
Enkelte høringsinstanser stiller spørsmål ved høringsnotatets antakelse om at forslaget til lovfesting av momenter ved straffutmålingen vil motvirke inflatorisk symbollovgivning i enkeltbestemmelser. Det blir blant annet vist til at symbolverdien lett vil bli vurdert som større dersom den forhøyde strafferammen eller det straffskjerpende momentet knyttes til det aktuelle straffebudet. Departementet ser ikke bort fra at et straffskjerpende moment kan ha større gjennomslagskraft hvis det knyttes direkte til straffebudet, men mener fordelene er større ved å innta momentet i en generell bestemmelse. Loven blir på denne måten mer oversiktlig og tilgjengelig for publikum. Det kan i tillegg være vanskelig å avgjøre om straffutmålingsmomentet kan gjøre seg gjeldende i forhold til flere straffebud. I så måte gir det større gjennomslagskraft å innta momentet i en bestemmelse som får generell anvendelse. Departementet har forståelse for synspunktet om at en utvidet inndeling av straffebudene i simple, vanlige og grove overtredelser, som det tas sikte på i straffeloven 2005, reduserer behovet for generelle regler om straffutmålingsmomenter. Departementet er likevel ikke enig i at dette er noe avgjørende argument. For det første vil generelle bestemmelser med en samlet oppstilling over de mest vanlige og sentrale momentene gi større tilgjengelighet og oversikt for publikum. Dessuten vil slett ikke alle straffebestemmelsene i straffeloven 2005 bli gradert. I tillegg kommer at de generelle bestemmelsene også kan få anvendelse ved overtredelse av straffebestemmelser i spesiallovgivningen. Til sist vil departementet peke på at straffutmålingsmomentet kan få betydning for straffutmålingen innenfor strafferammen selv om det samme momentet har vært vurdert i forbindelse med graderingen av lovbruddet, for eksempel om det kan rubriseres som grovt. Det kan tenkes situasjoner der det skjerpende momentet for så vidt gjør seg gjeldende og taler for at overtredelsen må regnes som grov, men hvor andre særlige forhold gjør at det likevel subsumeres som en vanlig overtredelse. Så lenge strafferammene er vide, kan det skjerpende momentet likevel få betydning for straffutmålingen innenfor strafferammen for den vanlige overtredelsen. Også der overtredelsen er grov, kan det tenkes å foreligge formildende omstendigheter som gjør at straffen må utmåles i nedre del av rammen for de grove overtredelsene. En utstrakt gradering av straffebudene er derfor ikke et argument som med særlig tyngde taler mot en kodifisering av generelle omstendigheter av betydning for straffutmålingen.
Departementet er enig med de høringsinstansene som påpeker at generelle straffutmålingsregler vil gjøre det enklere å gi direktiver om straffutmålingen. Dersom loven oppregner sentrale momenter som kan påvirke straffutmålingen i skjerpende og formildende retning, kan generelle eller lokale direktiver om valg av reaksjon og reaksjonsnivå knyttes til disse. For eksempel slik at ubetinget fengsel bør påstås når visse skjerpende omstendigheter foreligger, eller at en straffepåstand på bot bør være reservert for tilfeller hvor bestemte formildende omstendigheter gjør seg gjeldende. Departementet mener, som flere av høringsinstansene, at en lovfesting av omstendigheter som kan ha betydning for straffutmålingen også kan bidra til at den utenrettslige (administrative) reaksjonsfastsettelsen baseres på et bredere og riktigere grunnlag.
4.4 Nærmere om utformingen av bestemmelsene
4.4.1 Forslaget i høringsbrevet
Forslaget bygger på at bestemmelsene ikke skal endre den norske straffutmålingstradisjonen eller straffenivået. Ved utvelgelsen av hvilke omstendigheter som bør lovfestes, ble det sett hen til forhold som også påvirker reaksjonen utenfor den ordinære strafferammen (straffeloven 2005 §§ 79 og 80), forhold som knytter seg til selve den straffbare handlingen samt omstendigheter som ikke har tilknytning til selve utførelsen. Oppregningen av formildende omstendigheter ble foreslått tatt inn i § 77, og skjerpende omstendigheter i § 78.
Forslaget til § 77 lød:
Ǥ 77. Formildende omstendigheter
Ved straffutmålingen skal det i formildende retning i alminnelighet særlig legges vekt på at:
det foreligger en situasjon eller tilstand som nevnt i § 80 bokstav b, c, d, e, i eller j,
lovbryteren har begrenset, forebygget eller gjenopprettet skaden forvoldt ved lovbruddet, eller søkt å gjøre det,
lovbruddet i betydelig grad er foranlediget av den skadelidtes forhold,
lovbryteren på handlingstidspunktet har en redusert evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen på grunn av psykisk lidelse, psykisk utviklingshemming, bevissthetsforstyrrelse som ikke er en følge av selvforskyldt rus, eller en sterk sinnsbevegelse,
det har gått lang tid siden lovbruddet, eller saksbehandlingen har tatt lengre tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at lovbryteren kan lastes for dette,
lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad bidratt til oppklaring av andre lovbrudd,
lovbryteren selv er hardt rammet av lovbruddet, eller straffreaksjonen vil bli en sterk belastning på grunn av høy alder, sykdom eller andre omstendigheter.»
Forslaget til § 78 lød:
Ǥ 78. Skjerpende omstendigheter
Ved straffutmålingen skal det i skjerpende retning i alminnelighet særlig legges vekt på at:
lovbruddet er begått med midler eller metoder som er særlig farlige eller har stort skadepotensial,
lovbruddet er begått på en særlig hensynsløs måte,
lovbruddet har satt menneskers liv eller helse i fare eller voldt velferdstap,
lovbruddet tilsiktet et vesentlig mer alvorlig resultat eller det lett kunne ha blitt følgen,
lovbruddet er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet,
lovbryteren ved forøvelsen har utnyttet eller forledet unge personer, personer som er psykisk utviklingshemmet eller personer som står i et avhengighetsforhold til ham,
lovbruddet har rammet personer som er vergeløse eller særlig utsatt for lovbrudd,
handlingen har sin bakgrunn i andres trosbekjennelse, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile legning, leveform eller orientering,
at handlingen er begått i offentlig tjeneste eller er forøvet ved brudd på en særlig tillit,
lovbryteren tidligere har begått handlinger av en liknende art.»
Hvis det ikke gjorde seg gjeldende helt spesielle forhold i saken, var det ifølge forslaget ikke opp til påtalemyndighetens eller domstolens skjønn om de ville ta omstendighetene i betraktning. Dette elementet av «tvingende hovedregel» ble markert gjennom formuleringen « skal» innledningsvis i lovutkastene.
For å markere at det ikke skulle være en plikt til å la de lovfestede straffutmålingsmomentene være av betydning for straffutmålingen, ble formuleringen « i alminnelighet» brukt. Det skulle fortsatt være opp til dommerens eller påtalemyndighetens skjønn å vurdere vekten av momentene.
Bruken av ordet «særlig» innledningsvis i bestemmelsene, skulle markere at de ikke ga en uttømmende oppregning av relevante straffutmålingsmomenter.
I høringsnotatet ba departementet særskilt om høringsinstansenes syn på om bestemmelsene hadde fått en hensiktsmessig utforming, og da særlig med tanke på å være «tvingende hovedregler», samt om de representerte et hensiktsmessig utvalg av straffutmålingsmomenter.
4.4.2 Høringsinstansenes syn
Flere av høringsinstansene, også enkelte av dem som går imot en lovfesting, gir uttrykk for at utkastene til bestemmelser i hovedsak har fått en hensiktsmessig og dekkende utforming. Det gjelder Høyesterett, Agder lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Stavanger tingrett, riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Sør- Trøndelag politidistrikt, ØKOKRIM, Kripos, Advokatforeningen, Politihøgskolen og Barneombudet.
Departementet vil først gjengi høringsinstansenes syn på utkastenes generelle utforming og avgrensning (punkt 4.4.2.1). Høringsinstansenes merknader til de foreslåtte straffutmålingsmomentene knytter seg i all hovedsak til utformingen av lovteksten. Dette kommer departementet i hovedsak tilbake til i motivene til lovforslaget §§ 77 og 78. Enkelte synspunkter blir likevel behandlet her i proposisjonens alminnelige del (punkt 4.4.2.2).
4.4.2.1 Bestemmelsenes utforming og avgrensning
Når det gjelder lovforslagenes generelle utforming og avgrensning, har enkelte høringsinstanser forslag til presiseringer:
Agder statsadvokatembeter, Hordaland statsadvokatembeter, Barneombudet og Politiets Fellesforbund gir uttrykk for at det er ønskelig om det enda tydeligere fremgår av bestemmelsene at de ikke inneholder en uttømmende oppregning av straffutmålingsmomenter. Agder statsadvokatembeter mener forslaget gir uttrykk for at listen ikke er uttømmende, men legger til:
«For å gjøre dette enda tydeligere kunne man tilføye «skal det i alminnelighet blant annet særlig legges vekt på.» Dette ville understreke enda tydeligere overfor publikum at også andre straffeutmålingsmomenter vil kunne være relevante selv om de ikke er nevnt.»
Riksadvokaten har et noe annet syn:
«At oppregningen av momenter ikke er uttømmende, og at det ellers er tale om en bestemmelse som avhengig av sakens omstendigheter kan fravikes, kommer tilstrekkelig klart frem av lovforslaget gjennom uttrykket «… i alminnelighet … ». Ytterligere klargjøring av dette i lovteksten, vil formentlig kunne skape tvil om bestemmelsenes karakter av «tvingende hovedregler».»
Advokatforeningen fremhever:
«Det er også viktig at det presiseres at de lovfestede grunner verken utelukker eller har forrang i forhold til omstendigheter som kan forekomme i den enkelte sak. Dynamikken i og friheten ved den konkrete straffutmåling i norsk strafferett er en av kronjuvelene i prosessen.»
Hordaland politidistrikt uttaler:
«Når det gjelder den foreslåtte formuleringen innledningsvis i §§ 77 og 78, mener en at formuleringen «særlig legges vekt på» er noe uheldig. En foreslår at formuleringen «ta i betraktning» som i dag benyttes i strl. § 59 annet ledd videreføres».
De høringsinstansene som uttaler seg om hensiktsmessigheten av å gi bestemmelsene preg av å være tvingende hovedregler, støtter forslaget. Det gjelder riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Sør-Trøndelag politidistriktog Barneombudet.
4.4.2.2 Straffutmålingsmomentene
Når det gjelder de formildende omstendighetene, ba departementet særskilt om høringsinstansenes syn på om det vil være for strengt å sette som vilkår at skadelidtes atferd må være rettsstridig for at den skal tillegges betydning som en formildende omstendighet. De høringsinstansene som har uttalt seg, er enige med departementet i at et slikt krav ikke bør stilles. Det gjelder riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Sør- Trøndelag politidistrikt, Politihøgskolen og Politiembetsmennenes landsforening.
Agder statsadvokatembeter, Hordaland politidistriktog Politiembetsmennenes landsforeninganfører at utkastet til formildende omstendighet i § 77 bokstav d vil kunne føre til omfattende bevisføring rundt gjerningspersonens psykiske helse til tross for at vedkommende befinner seg innenfor normalområdet. Det pekes på at dette kan vidløftiggjøre saken.
Hordaland statsadvokatembeter bemerker til utkastet til § 77 bokstav d at:
«Dette alternativet er formulert så vidt at enhver som er tiltalt etter å ha vært i slåsskamp, vil kunne argumentere med at de siste og avgjørende skadevoldende handlinger ble utført som følge av sterk sinnsbevegelse fordi fornærmede rakk å slå igjen etter den første og mildere utførte voldshandling.»
Riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter og ØKOKRIM støtter uttrykkelig departementets forslag om å lovfeste som en formildende omstendighet at lovbryteren i vesentlig grad har bidratt til oppklaring av andre lovbrudd. Riksadvokaten uttaler at «dette momentet vektlegges i så vidt mange saker at det bør medtas uavhengig av de prinsipielle betenkeligheter som kan reises mot å lovfeste en slik straffutmålingsregel». Hordaland statsadvokatembeter mener derimot at bestemmelsen reiser etiske og praktiske problemer:
«En regel som den forslåtte kan bidra til angiveri i det kriminelle miljø «for å ha noe å gå på» om en selv blir tatt. En kan videre risikere at det av tiltalte ved behov for straffreduksjon i egen sak, blir gitt uriktige opplysninger om andre i håp om at det skal gagne ens egen sak. Det ligger i kjølvannet av en slik regel en åpenbar fare for represalier mot de som har benyttet seg av en slik mulighet for å få redusert egen straff.»
Politidirektoratet stiller spørsmål om ikke også den omstendighet at domfelte i vesentlig grad har bidratt til oppklaringen av eget straffbart forhold bør tas med, selv om det ikke foreligger en «uforbeholden tilståelse».
Også andre høringsinstanser har kommet med forslag til tilføyelser i listen med formildende omstendigheter:
Advokatforeningen foreslår tilføyd som formildende moment at gjerningspersonen har utholdt lang varetekt eller har tatt initiativ til behandling eller rehabilitering. Også Politiembetsmennenes landsforening peker på at hensynet til at gjerningspersonen er kommet i en rehabiliteringssituasjon ikke direkte er tatt med i oppregningen. Advokatforeningenforeslår dessuten et avsluttende tillegg i § 77 om at det»[v]ed omstendigheter som nevnt over, kan retten også gå under fastsatt minstestraff og til en mildere straffart dersom de konkrete omstendighetene og formålet bak straffen tilsier dette».
Når det gjelder de skjerpende omstendighetene, har flere høringsinstanser synspunkter på utkastet til bokstav g om lovbrudd som rammer vergeløse eller særlig utsatte. Agder lagmannsrett og Dommerforeningen mener bestemmelsen skaper en fare for nedlatende omtale av den fornærmede. I tillegg foreslås det at ordlyden endres til «lovbruddet er begått mot en forsvarsløs person». Politidirektoratet spør om momentet også bør være skjerpende i situasjoner hvor lovbruddet har rammet en person som selv kan bebreides for å ha kommet i en vergeløs tilstand.
Menneskerettsalliansen går inn for at utkastet § 78 bokstav h bør omfatte all «hatkriminalitet» – det vil si at lovbruddet er motivert av fordommer eller hat mot fornærmede, og foreslår at bokstav h skal lyde:
«[…] handlingen har sin bakgrunn i fordommer mot andres kjønn, funksjonsevne, trosbekjennelse, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, seksuelle orientering, kjønnsidentitet, alder og annen status»,
og begrunner det blant annet slik:
«Vårt forslag til diskrimineringsgrunnlag baserer seg på prinsippet om at alle må sikres samme vern mot alle former for diskriminering, samtidig som man også må synliggjøre de diskrimineringsgrunnlagene man vet i dag er spesielt aktuelle i forhold til diskriminering generelt og hatkriminalitet spesielt.»
Stiftelsen Stopp Diskrimineringen mener at bestemmelsen bør oppstille et lovmessig vern for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Høringsinstansen viser blant annet til at kjennetegnet til befolkningsgrupper som er særlig utsatt for hatmotiverte handlinger, er at de skiller seg ut på en eller annen måte, og legger til:
«Stopp Diskrimineringen beklager sterkt at så langt har det norske samfunn valgt å ikke erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne, som svært ofte innebærer synlig annerledeshet, utgjør en spesielt utsatt gruppe på linje med dem som har annen etnisitet, livssyn og seksuell orientering enn flertallet.»
Stiftelsen erkjenner at det ikke foreligger dokumentasjon på utbredelsen av hatkriminalitet som rammer dem med nedsatt funksjonsevne, men mener årsaken til det er at interessen for å kartlegge denne gruppens situasjon har vært liten.
Oslo politidistriktmener de valgte avgrensningene i § 78 h er for snevre, idet formuleringene «homofile» og «trosbekjennelse» gjør det vanskelig å legge til nye grupper.
Høringsinstansene har også kommet med forslag til tilføyelser i listen over straffskjerpende omstendigheter:
Høyesterett, Politidirektoratet, Hordaland politidistrikt, Kripos og Politiembetsmennenes landsforening fremhever at det etter straffutmålingspraksis legges vekt på i skjerpende retning om handlingen er begått av flere i fellesskap. Dette bør etter disse høringsinstansenes syn komme til uttrykk i en lovbestemmelse om straffskjerpende momenter.
Politidirektoratet mener skadens omfang bør nevnes som et straffskjerpende moment.
Hordaland politidistrikt mener det bør tas med i oppregningen av straffskjerpende momenter at lovbryteren i ettertid av lovbruddet har søkt å hindre sakens oppklaring ved å motarbeide etterforskingen, men ikke av en slik karakter at forholdet rammes av straffeloven 1902 § 132 a.
Advokatforeningenforeslår at det bør inntas som et straffskjerpende moment at «gjerningen har bakgrunn i den fornærmedes lovlige ytringer i den offentlige debatt».
Generaladvokaten mener det bør vurderes å innta som et straffskjerpende moment at handlingen er begått under krig, krigslignende situasjon eller katastrofe, når dette hensynet ikke er reflektert i straffebudet selv.
Politidirektoratetmener det bør inntas som et skjerpende moment at vold utøves uprovosert. Politidirektoratet stiller også spørsmål ved om momentet om å utnytte personer som er i en meget vanskelig livssituasjon også bør med.
Agder statsadvokatembeter påpeker generelt at bestemmelsen bør inneholde flere straffskjerpende momenter.
4.4.3 Departementets vurdering
4.4.3.1 Utforming og avgrensning
I det opprinnelige forslaget gikk departementet inn for at § 77 skulle omhandle de formildende omstendighetene, og § 78 de skjerpende. Departementet har funnet grunn til å endre rekkefølgen. Omstendighetene bør stå i samme rekkefølge som de normalt blir vurdert i henhold til etablert straffutmålingspraksis. Dette er også ordningen i den svenske og danske loven. Derfor foreslår departementet at de straffskjerpende omstendighetene inntas i § 77 og de formildende i § 78. Når det i den videre vurderingen vises til paragrafene, er det denne systematikken som legges til grunn. Når det henvises til bestemmelsene i høringsforslaget, går det uttrykkelig frem.
Ordet «særlig» innledningsvis i utkastene som ble sendt på høring, skulle gjøre det klart at listen av momenter ikke er uttømmende. Det var samtidig viktig å få frem at dette er sentrale momenter som det generelt vil være grunn til å ta i betraktning. Departementet har foretatt en rent språklig endring og erstattet ordet «særlig» med «især». Meningsinnholdet er det samme.
Enkelte høringsinstanser etterlyser en enda klarere presisering av at listen med momenter ikke er uttømmende, og foreslår å legge til «blant annet» slik at formuleringen vil være «blant annet især». En slik formulering vil etter departementets syn ikke få frem like godt at de generelt mest sentrale momentene er med i oppregningen, selv om det i konkrete tilfeller kan være andre momenter av betydelig vekt. Formuleringen er dessuten språklig sett tungvint og mindre tilgjengelig enn «især». Siden departementet vil gjøre det helt klart i motivene til bestemmelsene at momentene ikke er uttømmende og bare et fåtall av høringsinstansene synes å ha innvendinger mot formuleringen på dette punktet, fastholdes bruken av især innledningsvis i lovforslagene her.
For å unngå enhver fare for misforståelse om at lovteksten sier noe om straffutmålingsmomentenes vekt, har departementet kommet til at formuleringen «legges vekt på» bør tas ut og erstattes med tas i betraktning. Departementet ser etter dette ikke behov for å beholde reservasjonen «i alminnelighet» nå som det kommer tydeligere frem i lovteksten at den ikke tar stilling til momentenes vekt. Ved dette oppnås en språklig forenkling av lovteksten samtidig som det gjøres klart at bestemmelsen om «uforbeholden tilståelse» i straffeloven 2005 § 77 (som svarer til straffeloven 1902 § 59 annet ledd) videreføres i sin helhet. Reservasjonen «i alminnelighet» kunne oppfattes som å gå et skritt tilbake i forhold til gjeldende bestemmelse om uforbeholden tilståelse, og det har ikke vært meningen.
Omformuleringene klargjør departementets intensjon med bestemmelsene. De har karakter av tvingende hovedregler i den forstand at domstolene skal ta i betraktning de omstendigheter som oppregnes i bestemmelsene når de faktisk foreligger i saken. Samtidig åpner de for at domstolene også kan ta andre momenter i betraktning ved straffutmålingen når de foreliggende omstendighetene i saken eller samfunnssituasjonen tilsier det. Normalt vil de oppregnede momentene måtte tillegges vekt, men det er opp til domstolene å avgjøre hvor stor vekt de skal få. Det kan også være situasjoner hvor momenter som er oppregnet i bestemmelsene, får liten eller ingen vekt.
4.4.3.2 De enkelte straffutmålingsmomentene
Når det gjelder utvalget av omstendigheter i lovutkastene til §§ 77 og 78 og den nærmere beskrivelsen av disse, går departementet i lys av høringen inn for enkelte tilpasninger og tilføyelser.
4.4.3.2.1 Skjerpende omstendigheter
Kriminelle handlinger som følge av fordommer og hat (ofte og noe forenklet omtalt som «hatmotiverte lovbrudd») angriper menneskers rett til å bli behandlet likt uavhengig av overbevisning, utseende, opprinnelse eller seksuelle preferanser. Når volden øker mot særlig utsatte grupper, skaper det frykt og begrensninger i livsutfoldelsen hos dem som er rammet. Men kriminalitet som rammer personer med utgangspunkt i hvem de er eller hvordan de ser ut, rammer ikke bare offeret. Andre med samme bakgrunn blir også utrygge. Slike straffbare handlinger mener departementet det må reageres strengere mot enn i dag. En generell bestemmelse om at det skal tas i betraktning som straffskjerpende at lovbruddet har bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern, vil styrke vernet som lovgivningen gir for særlig utsatte grupper. Samtidig gis det et klart signal om at samfunnet ikke tolererer vold og diskriminering på bakgrunn av fordommer og hat.
Reelt sett er det betydelig forskjell mellom gruppene som er med i oppregningen. Fellesnevneren for de fleste av dem er imidlertid at de er særlig utsatte minoritetsgrupper som rent faktisk er ofre for hatmotiverte lovbrudd, og som har et særlig behov for vern. I tillegg synes de ofte i mindre grad å ha opinionen på sin side. Det er derfor en særlig grunn til å signalisere i loven at straffen normalt skjerpes under slike forhold. De allmennpreventive hensynene gjør seg med andre ord sterkt gjeldende.
Også andre grupper enn dem som er uttrykkelig nevnt kan være utsatt for kriminelle handlinger som følge av fordommer og hat. Under høringen er det blant annet pekt på høy alder og kjønn som eksempler som bør tas med i oppregningen. Avgjørende for hvordan bestemmelsen skal avgrenses, bør imidlertid være om det kan underbygges at gruppene rent faktisk – og i en viss utstrekning – utsettes for hatmotivert kriminalitet. Det må være et reelt problem av et visst omfang. Et lovfestet vern for alle, kan lett bli et vern for ingen. En slik virkning stiller krav om et visst måtehold med hvilke grupper som uttrykkelig trekkes frem. Forslaget kan dessuten kun omhandle forhold som har generell betydning for straffutmålingen. Departementet går imidlertid inn for å utvide bestemmelsen med en «åpen kategori» som gjør det klart at det også ved overgrep mot andre minoritetsgrupper enn dem som uttrykkelig er nevnt, kan være grunn til å skjerpe straffen. Dette faller sammen med ordningen i dansk rett (dansk straffelov § 81 nr. 6). Departementet fastholder imidlertid at bestemmelsen bør avgrenses til minoritetsgrupper. Det synes å være best i samsvar med rettspraksis. Verken kvinner eller menn er minoriteter. Det er derfor ikke aktuelt å ta med motivasjonen «kjønn» i oppregningen.
Selv om en bestemt motivasjon ikke faller innenfor bestemmelsen, utelukker ikke det at domstolene i en konkret sak kan legge vekt på motivasjonen i skjerpende retning. Bestemmelsen lovfester omstendigheter som har generell betydning for straffutmålingen, og er ikke uttømmende. Dersom lovbruddet rammer personer som er forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd, kan forholdet regnes som en skjerpende omstendighet etter lovutkastet § 77 bokstav h, jf. nedenfor. Dette kan typisk omfatte lovbrudd mot personer som på grunn av kjønn eller alder er i en forsvarsløs posisjon i forhold til overgriperen. Selv om man ikke her tar utgangspunkt i lovbryterens motivasjon for lovbruddet, vil omstendigheter knyttet til de objektive forholdene ved situasjonen kunne gi et utvidet vern for flere av gruppene som ikke er tatt med i oppregningen i bokstav i.
Departementet foreslår etter høringen å erstatte formuleringen «trosbekjennelse» med «religion eller livssyn». Uttrykket «religion» vil gjøre det tydeligere at også trosretninger hvor trosbekjennelsen har en mindre sentral plass omfattes. I tillegg bør «livssyn» føyes til i oppregningen, slik at også sekulære livssyn omfattes. Straffeloven 1902 § 135 a fikk en tilsvarende utvidelse ved en lovendring i 2005, og denne videreføres i forslaget til § 185 om straff for hatefulle ytringer.
Departementet går i forslaget til § 77 bokstav h inn for å lovfeste som skjerpende moment at lovbruddet har rammet personer som er forsvarsløse eller særlig utsattfor lovbrudd. I høringsbrevet foreslo departementet begrepet «vergeløse», men har i lovutkastet her valgt «forsvarsløse» som er kjent fra straffelovgivningen for øvrig, jf. straffeloven 1902 § 232. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på tilfeller hvor den forsvarsløse er den direkte fornærmede, men også den psykiske belastningen det er for barn å være tilskuere eller tilhørere til at noen av deres nærmeste utsettes for vold eller andre overgrep. Man har i de senere år fått økt kunnskap om hvor skadelig det er for barn å være vitne til vold i familien og omfanget av problemet (jf. Kvinnevoldsutvalgets utredning, NOU 2003: 31, særlig side 43 – 44, 61 – 67 og side 130 – 137), og en slik omstendighet vil i større grad gjøre seg gjeldende som straffskjerpende moment i domstolenes praksis fremover.
Høringsinstansene har også synspunkter på departementets valg om ikke å ta med enkelte skjerpende straffutmålingsmomenter, og i tillegg forslag til tilføyelser.
Høringen har vist at det bør lovfestes som et skjerpende moment at lovbruddet er begått av flere i fellesskap. Lovbrudd begått i fellesskap faller ikke nødvendigvis innenfor lovbrudd som ledd i organisert virksomhet, jf. lovutkastet § 77 bokstav f.
Departementet valgte i utgangspunktet ikke å ta med lovbrudd begått i fellesskap siden det ikke alltid påvirker straffen i skjerpende retning. Det ble ansett uheldig om det ble oppfattet slik at personer som står i et avhengighetsforhold til en annen, eller som er med på et lovbrudd ved en misforståelse eller kun er med i liten grad, skal få sin straff skjerpet. På den annen side er det opp til retten å vurdere hvilken betydning det skal ha for straffutmålingen at lovbruddet er begått av flere i fellesskap, også om momentet lovfestes. Formuleringen i lovforslaget om at omstendighetene skal tas i betraktning, men ikke nødvendigvis tillegges vekt, gir etter departementets syn den nødvendige garanti for at momentet ikke får betydning i saker hvor fellesskapsforgåelsen kan knyttes til et avhengighetsforhold, en misforståelse og lignende. Lovutkastet § 78 bokstav a sammenholdt med straffeloven 2005 § 80 bokstav c gjør det samtidig klart at det i alminnelighet skal anses som en formildende omstendighet at lovbruddet er utført på bakgrunn av et avhengighetsforhold til en annen person eller at det dreier seg om deltakelse i liten grad.
Det er under høringen fremsatt forslag om å ta med som et straffskjerpende moment at gjerningspersonen har utnyttet personer som befinner seg i en meget vanskelig livssituasjon. Departementet er enig i at et så sentralt moment bør inngå i en generell straffutmålingsbestemmelse, jf utkastet § 77 bokstav g. For en nærmere omtale av momentet vises det til merknadene til bestemmelsen.
De øvrige forslagene til utvidelse av listen over skjerpende omstendigheter, har departementet ikke funnet tilstrekkelig grunn til å følge opp. Det gjelder blant annet om handlingen er begått under krig, en kriselignende situasjon eller katastrofe, at vold utøves uprovosert og at lovbruddet har sin bakgrunn i den fornærmedes lovlige ytringer i den offentlige debatt. Felles for disse og andre omstendigheter som høringsinstansene viser til, er at momentene enten ikke omhandler forhold som er tilstrekkelig generelle til at de bør med eller at de gir opphav til vanskelige grensedragninger som det er best å overlate til domstolene i hver enkelt sak. Forslaget om å innta som straffskjerpende moment at lovbryteren har hindret sakens oppklaring selv om forholdet ikke rammes av straffeloven 1902 § 132 a, legger til rette for vanskelige grensedragninger som domstolene er best skikket til å foreta. I den grad domstolene har tradisjon for å legge vekt på disse omstendighetene ved straffutmålingen, finner departementet det mest hensiktsmessig at praksisen forblir ukodifisert.
Når det gjelder skadens omfang som straffskjerpende moment, er departementet enig med Politidirektoratet i at dette regelmessig vil være et skjerpende moment selv om det også kan ha betydning for valg av adekvat straffebud og strafferamme for overtredelsen. Når det likevel ikke inngår i lovforslaget, skyldes det særlig at det ikke er generelt nok, mange straffebud er utformet slik at straffansvaret ikke er avhengig av at det har inntrådt noen målbar skade. Momentet er også så vidt selvsagt at informasjonshensyn ikke foranlediger noen lovfesting.
4.4.3.2.2 Formildende omstendigheter
Departementet ba høringsinstansene spesielt uttale seg om det bør kreves at skadelidtes atferd må være rettsstridig for at den skal påvirke straffen i formildende retning. De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er enig med departementet i at dette ikke bør kreves. Departementet fastholder derfor sitt syn, men gjør det samtidig klart at det ikke er slik at enhver foranledning til lovbruddet som kan relateres til skadelidte skal påvirke straffen i formildende retning. Skadelidte må i betydelig grad ha foranlediget lovbruddet.
Flere høringsinstanser peker på at momentet om at lovbryteren på handlingstidspunktet har redusert evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen (lovutkastet § 78 bokstav d), kan føre til at gjerningspersonen sykeliggjøres til tross for at han befinner seg innenfor normalområdet. Det innvendes at bestemmelsen kan bidra til økt fokusering på gjerningspersonens personlighet og økt oppnevning av sakkyndige. Departementet mener imidlertid at en lovfesting av etablert praksis ikke vil føre til uforholdsmessig økt oppmerksomhet omkring lovbryterens person eller større bruk av sakkyndige enn det som allerede følger av etablert praksis. Det er domstolenes ansvar å se til at prosessen ikke blir unødig vidløftig eller at alle momenter på listen blir gjenstand for bevisføring i utrengsmål.
Til forslaget har det også kommet bemerkninger om at alternativet er formulert så vidt at enhver som er tiltalt etter å ha vært i slåsskamp, vil kunne argumentere med at de siste og avgjørende skadevoldende handlinger ble utført som følge av sterk sinnsbevegelse fordi fornærmede rakk å slå igjen etter den første og mildere utførte voldshandling. I samsvar med etablert straffutmålingspraksis har omstendigheten beskrevet i bokstav d ikke et så vidt virkeområde at enhver som har en viss form for bevissthetsforstyrrelse eller sinnsbevegelse kan vente redusert straff. Bevissthetsforstyrrelsen må ha redusert vedkommendes evne til å vurdere sitt forhold til omverdenen, og sinnsbevegelsen må være sterk. Det avgjørende er at man ikke kan vente at lovbryteren skulle forholde seg til omgivelsene som en gjennomsnittlig rasjonell og forstandig person. De tre første alternativene viderefører straffnedsettelsesgrunner i straffeloven 2005 § 80 bokstav f til h, og det siste alternativet om «sterk sinnsbevegelse» kan ses som en videreutvikling av § 80 bokstav e. Som departementet pekte på i høringsnotatet, må kravene til avvik fra det normale likevel være lempeligere når omstendighetene bare skal tillegges vekt innenfor straffebudets ordinære strafferamme. Dette synes å være best i tråd med gjeldende straffutmålingspraksis. Departementet fastholder derfor å sløyfe kravet til avvikets styrke med unntak av det siste alternativet som sier at sinnsbevegelsen må være «sterk».
Departementet foreslår at det tas i betraktning som et formildende moment at lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad har bidratt til oppklaring av andre lovbrudd. Det første alternativet svarer til straffeloven 1902 § 59 annet ledd første punktum, og til den vedtatte § 77 i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 468. Annet alternativ kodifiserer gjeldende praksis. Departementet ser at det kan reises prinsipielle spørsmål ved en slik bestemmelse. Spørsmålet om det skal komme lovbryteren til gode ved straffutmålingen at han har samarbeidet med politiet, har vært vurdert tidligere uten at departementet den gang fant grunn til å fremme et slikt forslag, jf. Ot.prp. nr. 81 (1999 – 2000). Når departementet nå går inn for å lovfeste omstendigheten, skyldes det at siktemålet med straffelovrevisjonen er å gjøre loven mer fullstendig og opplysende. Det krever da gode grunner for å utelate en omstendighet som påvirker straffutmålingen i et ikke ubetydelig antall saker. Når momentet inngår i en lengre liste over andre formildende omstendigheter, bidrar dette til å avdempe dets karakter av «oppfordring til angiveri». Andre innvendinger mot å vektlegge bistand til oppklaring av lovbrudd, dempes i stor grad gjennom formuleringene innledningsvis i lovforslaget og gjennom vesentlighetskravet. Departementet legger også vekt på signaleffekten bestemmelsen gir. Det skal lønne seg å bistå med informasjon til oppklaring og bekjempelse av kriminalitet. Det kommer enda tydeligere frem når praksis om dette kodifiseres. Departementet legger også en viss vekt på at en tilsvarende bestemmelse er inntatt i den danske straffeloven § 82 nr. 10.
Tidligere vandel er i høringsforslaget tatt med i listen over skjerpende omstendigheter. Det samme gjelder i dansk rett. Av Høyesteretts praksis går det frem at momentet også gjør seg sterkt gjeldende i formildende retning i de tilfeller hvor domfelte har plettfri vandel. På den bakgrunn og under henvisning til at tidligere vandel har generell betydning for straffutmålingen, mener departementet at omstendigheten også bør tas med i oppregningen av de formildende momentene, jf. § 78 bokstav h.
Høringsinstansene har også kommet med forslag til tilføyelser til listen over formildende omstendigheter, blant annet den omstendighet at lovbryteren har utholdt varetekt eller selv tatt initiativ til behandling og rehabilitering. Departementet har vurdert forslagene, men har ikke funnet grunn til å følge dem opp.
Utholdt varetekt kommer til fradrag i straffen, jf. straffeloven 1902 § 60 og straffeloven 2005 § 83. Det hender at domstolene anser straffen fullt ut gjennomført ved varetekt, selv om varetekten er noe kortere enn den idømte straffen. For eksempel har Høyesterett godtatt at 60 dager ubetinget fengsel anses sonet med 47 dager varetekt, jf. Rt. 1987 side 1574 og 7 måneder fengsel med 204 dager varetekt, jf. Rt. 1985 side 382. Tanken er at det ikke er hensiktsmessig å sette domfelte inn for å sone en liten reststraff hvis han har vært på frifot i mellomtiden og i denne perioden har holdt seg borte fra straffbare handlinger. Straffeloven 2005 § 83 annet ledd fjerde punktum er ment å lovfeste denne praksisen, jf. Ot. prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 474. Av bestemmelsen går det frem at straffen kan anses utholdt i sin helhet selv om frihetsberøvelsen har vart noe kortere enn den fastsatte straffen. At Høyesterett i noen tilfeller har valgt å se straffen som helt utsonet ved varetektsfengslingen, kan først og fremst ses som en praktisk gjennomføring av reglene om varetektsfradrag, og ikke som et formildende moment ved straffutmålingen.
Det er også slik at det i gjeldende praksis er relevant om lovbryteren har tatt initiativ til rehabilitering eller er i en rehabiliteringsfase. Dette er likevel en omstendighet som vanskelig kan gis et presist innhold i en generell bestemmelse om formildende omstendigheter. Etter departementets oppfatning knytter momentet seg til så vidt individuelle forhold at en generell lovfesting åpner for vanskelige grensedragninger. Heller ikke i dansk rett er momentet lovfestet. Departementet finner det hensiktsmessig at praksis omkring denne omstendighet også i Norge forblir ulovfestet.
Til forslaget om et avsluttende tillegg til lovutkastet som gir retten anledning til å sette straffen under minstestraff eller til en mildere straffart dersom de konkrete omstendighetene og formålet bak straffen tilsier det, har departementet, med Stortingets tilslutning, avgrenset hvilke situasjoner som kan føre til straffnedsettelse i § 80 i straffeloven § 2005. Departementet ser ikke annerledes på avgrensningen nå enn det gjorde i Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) side 371.
4.5 Andre generelle straffutmålingsregler?
4.5.1 Bestemmelse om retningslinjer for utmåling av straffen og om reaksjonsvalg
Departementet har i Ot. prp. nr. 90 (2003 – 2004) ikke gått inn for å lovregulere de alminnelige straffutmålingsprinsippene, eller foreslå regler om valget mellom forskjellige strafferettslige reaksjoner. I høringsnotatet punkt 2.5 begrunnet departementet sitt syn slik:
«Som tidligere er departementet av den oppfatning at slike regler, hvis de skal si noe om vekten av momentene og rangforholdet mellom reaksjonene, må bli meget omfattende og detaljerte. I motsatt fall må bestemmelsene gjøres så kortfattede at de ikke sier annet enn hvilke hovedhensyn som er relevante ved straffutmålingen. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig med en særskilt lovbestemmelse om hovedprinsippene for straffutmålingen.»
Politihøgskolen og Advokatforeningen er uenige i departementets vurdering, og foreslår at det inntas generelle retningslinjer for utmåling av straff. Politiembetsmennenes landsforeningmener at straffens formål bør lovfestes i en egen formålsparagraf. Høyesterett peker i sin høringsuttalelse på at i motsetning til den svenske Brottsbalken 30. kapittel vil straffeloven 2005 etter departementets forslag ikke inneholde en generell bestemmelse om reaksjonsvalg. Det fremheves at selv om loven vil inneholde momenter av betydning for reaksjonsvalget, vil den nye straffeloven gi et ufullstendig bilde av norsk straffutmålingspraksis. Politidirektoratetog Sør-Trøndelag politidistriktgir klart uttrykk for at de med begrunnelse som nærmere angitt av departementet ikke støtter innføring av en særskilt bestemmelse om hovedprinsippene i straffutmålingen. For øvrig kan ikke departementet se at andre høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet.
Departementeterkjenner at straffeloven 2005 ikke vil gi et fullstendig bilde av straffutmålingspraksis ved at det tas inn generelle bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter. I våre naboland Sverige, Finland og til dels Danmark har flere bestemmelser om straffutmålingen sett dagens lys. I Norge har vi imidlertid en sterk tradisjon for å legge vekt på at domstolene bør ha frihet til å utmåle en passende straff i det enkelte tilfellet. Dette har bygget på en erkjennelse av at domstolene med sin omfattende kontakt med konkrete saker har en bred innsikt i de ulike hensynene som gjør seg gjeldende på ulike områder. Norges Høyesterett har – også etter to-instansreformen – en bredere erfaring med straffesaker enn det som er vanlig for de andre nordiske høyesteretter. Dessuten er det en fare for at bestemmelser som angir hovedhensynene ved norsk straffutmålingspraksis, lett blir uten særlig informasjonsverdi. Skal reglene gi et dekkende bilde av hvilke hensyn som skal ligge til grunn for utmåling av straffen, forutsetter det omfattende og detaljerte bestemmelser. Departementet er skeptisk til om slike regler hensiktsmessig lar seg utforme og om de vil oppleves som tilgjengelige for brukerne. Dette stiller seg annerledes ved lovfesting av generelle momenter som kan påvirke straffutmålingen i skjerpende eller formildende retning.
I norsk straffutmålingspraksis er det også en tradisjon at rettsanvenderne har stor frihet med hensyn til valg av reaksjon. I tråd med denne tradisjonen, og for å sikre at reaksjonsvalget fortsatt baseres på et individuelt og konkret beslutningsgrunnlag, mener departementet det heller ikke er hensiktsmessig med en generell bestemmelse om reaksjonsvalg. Forslaget til bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter ved straffutmålingen kan dessuten ikke bare gi veiledning for straffutmålingen innenfor én strafferettslig reaksjon, men også for valget mellom reaksjoner.
Det er kun noen få høringsinstanser som har stilt seg negative til departementets forslag om ikke å lovfeste andre generelle straffutmålingsprinsipper. Departementet fastholder etter dette sitt syn, og går ikke inn for å lovfeste generelle bestemmelser om retningslinjer for straffutmålingen og om reaksjonsvalg.
4.5.2 Bestemmelse om at den samlede reaksjonen skal være rimelig
Høyesterett har i sin høringsuttalelse også stilt spørsmål ved om det bør vurderes å lovfeste en generell bestemmelse om at det ved straffastsettelsen bør søkes å oppnå en passende balanse av de straffene og strafferettslige reaksjonene som ilegges for overtredelsen. Høyesterett uttaler:
«I utkastet § 77 om formildende omstendigheter har vi særlig merket oss at det ikke foreslås noen bestemmelse tilsvarende den danske straffeloven § 82 punkt 12, som fastsetter at det som formildende omstendighet «i almindelighed» skal inngå «at gerningsmanden på grund af den strafbare handling frakendes en af de i § 79 [rettighetstap] omhandlede rettigheder eller påføres andre følger, der kan sidestilles med straf». Danmark har med andre ord lovfestet at det som formildende omstendighet skal legges vekt på at eventuelle andre reaksjoner blir ilagt, slik at den totale reaksjonen vektlegges.
I dagens norske straffelov har vi flere bestemmelser som representerer et kasuistisk utslag av samme grunntanke, jf. § 15 siste ledd om rettighetstap, § 26 a første ledd i.f. om kumulasjon av bot og frihetsstraff, § 28 a femte ledd i.f. om kumulasjon av samfunnsstraff og bot og § 48 b bokstav g om foretaksstraff. Det kan også vises til Matningsdal, Inndragning s. 331 – 336 om samordning av inndragning og straff. Det synes bare å være bestemmelsen i gjeldende § 48 bokstav g som er videreført i den nye straffeloven, jf. § 28 bokstav g.
Ønsket om å oppnå en akseptabel totalreaksjon er i realiteten et generelt hensyn ved straffutmålingen og ikke et formildende moment. Det er derfor mye som kan tale for at dette forholdet – som foreslått av departementet – ikke reguleres i § 77. Behovet for å se reaksjonene i sammenheng er imidlertid sentralt – noe som kanskje best kommer til syne når det i samme sak både er spørsmål om å anvende fengsel og rettighetstap. Det forekommer endatil at det som følge av rettighetstapet ikke anvendes fengselsstraff, jf. oversikten over Høyesteretts praksis i Matningsdal/Bratholm, Straffeloven med kommentarer, bind I s. 79 – 81. Det bør derfor vurderes å lovfeste en generell bestemmelse om at det ved straffastsettelsen også skal legges vekt på å oppnå en passende balanse av de straffene og strafferettslige reaksjonene som ilegges for overtredelsen. Denne bestemmelsen kan i tilfelle tilføyes som et nytt ledd i § 29 etter oppregningen av straffene.»
Departementet går etter fornyet vurdering inn for at straffeloven 2005 bør inneholde en bestemmelse om at den samlede reaksjonen skal stå i et rimelig forhold til lovbruddet. Bestemmelsen kodifiserer gjeldende rett, og føyes til som et nytt ledd i § 29.
På samme måte som for lovforslagene om skjerpende og formildende omstendigheter, mener departementet det er viktig at hovedstrukturen i straffutmålingspraksis fremgår av loven såfremt den kan avgrenses i lovteksten på en hensiktsmessig måte. Ved å lovfeste prinsippet om at totalreaksjonen skal være rimelig sett i forhold til lovbruddet, gir straffeloven 2005 et mer utfyllende bilde av etablert straffutmålingspraksis. Til forskjell fra straffutmålingsregler av den art som er drøftet foran i punkt 4.5.1, lar en bestemmelse som denne seg også enklere utforme og avgrense i loven. Departementet mener en slik bestemmelse også vil bidra til å gjøre straffeloven 2005 informativ og tilgjengelig, ikke minst fordi loven i stor grad åpner for at straffer og strafferettslige reaksjoner kan kombineres, jf. §§ 32, 41, 51, 54, 59 og 66. I tillegg inneholder bestemmelsen en viktig rettssikkerhetsgaranti som departementet mener det er god grunn til å understreke gjennom en kodifisering. Av hensyn til de ulemper av personlig og samfunnsmessig karakter som ubetinget fengsel normalt fører til, er departementet opptatt av at det bør søkes å ilegge en tilstrekkelig streng reaksjon uten å benytte, eller benytte i minst mulig grad, ubetinget fengsel.
De strafferettslige reaksjonene vil gjerne forfølge de samme formålene. Det er da nærliggende å tilpasse reaksjonene slik at den samlede reaksjonen ikke blir for streng. Men også der reaksjonene dekker ulike formål, kan det være grunn til å samordne reaksjonene. Rettspraksis gir en rekke eksempler på at Høyesterett har gitt uttrykk for at totalreaksjonen ikke må bli for streng eller at de ulike reaksjonene må ses i sammenheng. Dette gjelder for eksempel ved inndragning og bot, inndragning og fengsel og rettighetstap og fengsel.