11 Generell habilitets- og prioritetsregel ved interessekonflikter
Kredittilsynets forslag
Kredittilsynet legger til grunn at ansatte ikke bør kunne delta i beslutningsprosesser (herunder investeringsbeslutninger) der vedkommende har egeninteresser i utfallet. Det er vist til at et slikt prinsipp allerede er lovfestet en rekke steder. Kredittilsynet foreslår at prinsippet gis generell anvendelse overfor ansatte i finansinstitusjoner mv. og verdipapirforetak.
Kredittilsynet foreslår videre en bestemmelse om at ansatte ikke skal kunne foreta egenhandel i finansielle instrumenter som kan være uforenelig med de interesser de i sin stilling skal ivareta for foretaket vedkommende er ansatt i og kunder av dette foretaket. Det uttales bl.a.(høringsnotatet s. 46-47):
«Egenhandel fra ansattes side kan i en del tilfelle komme i strid med interessene til det foretak de utfører arbeid for og for foretakets kunder. En del av de tilfelle hvor slike interessekonflikter kan oppstå, vil allerede være dekket av forslag til lovbestemmelser som allerede er omtalt foran. Det dreier seg her om situasjonsbestemte handleforbud, jf. utkastet til ny § 2-9.
De konkrete forslag fanger imidlertid ikke opp alle tilfeller hvor det vil være uheldig ut fra foretakets eller dets kunders interesser at noen av de ansatte utfører egenhandel. En antar derfor det bør komme klart og generelt til uttrykk i de nye lovreglene at de ansattes interesser i egenhandel må vike for foretaks- og kundeinteressene. Et slikt prinsipp vil ha noe forskjellig betydning for de ulike typer av institusjoner. For verdipapirforetakene må det anses som en videreføring og konkretisering av prinsippene i gjeldende lov.
Når det gjelder ansatte i verdipapirforetak, knytter hovedinteressen seg til mulige konflikter mellom oppdragsgivers interesser og de ansattes interesser i egenhandel. De viktigste problemene her løses ved regler hvoretter de ansatte forbys å delta som tegnere i emisjoner hvor foretaket bistår som tilrettelegger eller rådgiver, og ved forbud om egenhandel i verdipapirer som det foreligger kundeordre på i foretaket. En generell regel om at de ansattes interesser må stå tilbake for kundeinteressene bidrar imidlertid også til å understreke verdipapirforetakenes stilling som uavhengig omsetningsledd i verdipapirhandelen og som foretak som skal utføre de oppdrag de påtar seg til beste for sine oppdragsgivere. Dette er i samsvar med alminnelige regler for oppdragsforhold, men bør også - av hensyn til tilliten til verdipapirhandelen og meglerapparatet - komme til uttrykk i offentligrettslige regler for verdipapirforetakenes virksomhet.
Når det gjelder forvaltningsselskaper for verdipapirfond fremgår det allerede av gjeldende lov § 4-1 at foretaket med ansatte skal handle «utelukkende i andelseiernes interesser». Forbudet mot at ansatte handler i verdipapirer som foretaket har truffet beslutning om å foreta handel i, samt forbudet mot at ansatte inngår avtale om egenhandel med et fond under forvaltning er i tråd med dette. Forøvrig vil en generell regel om at ansattes interesser må stå tilbake for andelseiernes representere et klargjørende tillegg.
Når det gjelder finansinstitusjonene vil forvaltningen være av særlig betydning for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Dette skyldes at overskudd ved formuesforvaltning i det vesentlige skal tilføres forsikringstakeren og de forsikrede. Disse institusjonene står for forvaltningen av en meget stor del av den private sparekapital i samfunnet, og er dessuten store aktører i verdipapirmarkedet. Regler som kan sikre ordnet verdipapirhandel, herunder når det gjelder ansattes egenhandel, vil derfor samtidig være vesentlig for kundenes tillit til at deres sparemidler blir forvaltet på best mulig måte og derfor for institusjonens alminnelige tillit i finansmarkedet. Kunder i sin alminnelighet vil forvente at institusjonene og deres ansatte vektlegger kundeinteressene også ved forvaltningen. Dette innebærer bl.a. at regelverket må legge vekt på å motvirke at de fordeler for institusjonene det ligger i å være en viktig aktør i verdipapirmarkedet ikke alene tilfaller institusjonene men også kommer kundene til gode. I den utstrekning de ansatte i institusjonene gjennom egenhandel skulle oppnå fordeler ved å delta i forvaltningen av institusjonenes midler, f.eks. som følge av de kundeforbindelser som oppstår i forhold til verdipapirforetak m.v. vil dette reelt kunne sies å gå på bekostning av institusjonenes og deres kunders interesser. Dette vil kunne få negativ innvirkning på den alminnelige tillit til de ulike deler av finansmarkedet.
En generell regel om at de ansattes interesser i egenhandel i så fall må vike for kundeinteressene vil derfor være av betydning i tilfeller som faller utenfor forbudene. En slik regel vil markere at de ansatte i finansinstitusjoner skal avstå fra egenhandel som vil representere et konkurranseforhold eller forøvrig være i strid med institusjonen og dens kunders interesser.»
Høringsinstansenes merknader
Bankforeningen viser til forslaget om at handelen må være i samsvar med kundenes interesser. Bankforeningen mener det må være tilstrekkelig at handelen ikke strider mot kundenes interesser.
Fondsmeglerforbundet uttaler følgende:
«I utredningen på s. 41 er det gitt uttrykk for at ansatte som eier 1 eller flere aksjer i et utstedende foretak som arbeidsgiveren skal være tilrettelegger for, ikke kan delta i tilretteleggerprosessen fordi dette vil være i strid med habilitetsreglene, jfr. avsnitt 6.3 med henvisning til kapittel 3. Å trekke slike slutninger av de nevnte regler er etter vår oppfatning ikke riktig. Bestemelsen i aksjeloven § 8-11 er at en person ikke kan delta i en beslutningsprosess knyttet til spørsmål som har slik særlig betydning for ham selv eller nærstående at han må anses å ha en fremtredende personlig eller økonomisk interesse i saken. Det kan ikke være tvilsomt at den økonomiske interesse må være noe kvalifisert før man ikke kan delta i en beslutningsprosess, noe som eventuelt også må gjelde for deltagelse i tilretteleggeroppdraget.»
Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til Kredittilsynets forslag.
Departementets vurdering
Departementet er enig med Kredittilsynet i at regler om ansattes egenhandel vil være vesentlig for den tillitt finansinstitusjonenes kunder kan ha til at deres sparemidler blir forvaltet på best mulig måte. Dette er nettopp bakgrunnen for de lovforslag som er omtalt foran. Forsåvidt gjelder en generell regel om interessekonflikter, antar departementet at de konkrete regler som foreslås på en hensiktsmessig og klar måte vil kunne forhindre at ansatte foretar egenhandel i finansielle instrumenter som kan være uforenlig med de interesser de i sin stilling skal ivareta for foretaket vedkommende er ansatt i og kunder av dette foretaket. Det anses derfor ikke nødvendig med en generell bestemmelse om at ansatte ikke skal kunne foreta egenhandel som kan være uforenlig med de interesser de i sin stilling skal ivareta for foretaket og dets kunder. Det vises i denne sammenheng til at overtredelse av bestemmelsene om egenhandel etter forslaget vil være straffebelagt. Departementet antar at straffesanksjonerte bestemmelser i størst mulig grad bør inneholde konkrete «kjøreregler» og ikke skjønnsmessige standarder.
Kredittilsynet har videre foreslått en generell habilitetsbestemmelse for ansatte i finansinstitusjoner mv. og verdipapirforetak, bl.a. under henvisning til at en tilsvarende bestemmelse gjelder for ansatte i forvaltningsselskap for verdipapirfond etter verdipapirfondloven § 2-9 tredje ledd. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget. Departementet slutter seg til forslaget. Departementet foreslår derfor at ansatte ikke må delta i beslutninger om kjøp, salg eller tegning av finansielle instrumenter utstedt av selskap som de leder, eller har ledende stilling i, eller hvor de er medlem av styret eller bedriftsforsamling. De må heller ikke delta i behandlingen av noe spørsmål som har slik betydning for dem selv eller nærstående at de må anses å ha en personlig eller økonomisk særinteresse i saken. Departementet viser imidlertid til at habilitetsbestemmelsen som foreslås vil ha et noe snevrere anvendelsesområde enn den tilsvarende bestemmelsen i verdipapirfondloven, siden den foreslåtte bestemmelsen kun vil få anvendelse på ansatte som normalt har innsyn i eller arbeider med investeringstjenester eller forvaltning av finansielle instrumenter for foretakets eller dets kunders regning. Departementet antar imidlertid at denne innsnevringen ikke vil få vesentlig praktisk betydning.
Det må for øvrig foretas en konkret vurdering av om den økonomiske interesse kan kvalifiseres som en særinteresse, jf. Fondsmeglerforbundets merknad om dette.