9 Bindingstid

Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at det lovfestes en generell bindingstid på 12 måneder ved erverv av finansielle instrumenter for ansatte i finansinstitusjoner mv. Det er vist til at tilsvarende regler for ansatte i verdipapirforetak følger av vphl. § 8-6. Det er videre vist til at ansatte i forvaltningsselskaper for verdipapirfond bare kan investere i finansielle instrumenter ved «langsiktig plassering av egne midler», jf. verdipapirfondloven § 2-9 annet ledd. Kredittilsynet har tolket «langsiktig» som et krav om bindingstid på 12 måneder.

Kredittilsynet viser til at ansatte i verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond i dag ikke har bindingstid ved erverv av verdipapirfondsandeler. Kredittilsynet antar at begrunnelsen for dette er at «risikoen for å konkurrere mot de andre investorene er mindre», samt at kostnader forbundet med kjøp og innløsning antakelig er for høye til at det vil være lønnsomt med kortsiktig handel. Kredittilsynet har ingen vesentlige motforestillinger til at et slikt unntak videreføres for forvaltningsselskaper og at det innføres tilsvarende unntak for finansinstitusjoner. Det uttales i denne forbindelse (høringsnotatet s. 40):

«Kredittilsynet har ingen vesentlige motforestillinger til at denne praksis videreføres. Det presiseres imidlertid at aktiv forvaltning ikke er å likestille med investering i verdipapirfondsandeler. Ved aktiv forvaltning vil vedkommende investor i stor grad ha innflytelse på investeringsprofil og de enkelte transaksjoner. Det vil således være større rom for kortsiktig spekulasjon i aktiv forvaltning enn ved sparing i verdipapirfond. Det presiseres videre at sertifikater og obligasjoner som erverves på et tidspunkt der gjenværende løpetid er under ett år kan erverves, men kan ikke selges før forfall.»

Kredittilsynet foreslår at det fastsettes en adgang for Kredittilsynet å gjøre unntak fra bestemmelsen om bindingstid. Forslaget er i samsvar med gjeldende § 8-6 sjette ledd i verdipapirhandelloven. Kredittilsynet antar at dispensasjonspraksis bør være restriktiv.

Høringsinstansenes merknader

Norges Forsikringsforbund støtter forslaget om bindingstid, men foreslår at bestemmelsen begrenses til å gjelde verdipapirer utstedt av norske allmennaksjeselskaper (ASA). Det antas at det er i slike verdipapirer forvaltere mv. har mulighet til å påvirke markedet. Uansett foreslår Forsikringsforbundet at det gjøres unntak for utenlandske børsnoterte verdipapirer. Forsikringsforbundet ber videre om en presisering av om bestemmelsen er til hinder for kjøp av obligasjoner med løpetid under ett år.

En rekke høringsinstanser ber om eksplisitte unntak fra reglene om bindingstid, både mht. hvilke erverv som skal utløse bindingstid og hvilke avhendelser som bør tilltates i tolv-måneders perioden. Oslo Børs reiser således spørsmål ved om bindingstid bør innføres uavhengig av ervervsmåten. Oslo Børs uttaler bl.a.:

«Dette innebærer at man f. eks. ved arv av fullstendig illikvide aksjer fra et familieselskap i utgangspunktet rammes av reglene om f. eks. bindingstid. I et slikt tilfelle vil ofte arvingene ha behov for å avhende aksjer for å kunne dekke krav om arveavgift eller for å kunne gjennomføre et eventuelt booppgjør med de øvrige arvingene. Gjennom dispensasjonsadgangen i tredje ledd kan en slik regel gjennom praksis modereres, men vi reiser spørsmål ved om en mer praktikabel og hensiktsmessig modell ville ha vært å la reglene være begrenset til kjøp, salg eller tegning fremfor å legge til grunn et generelt ervervsbegrep. En slik modell antas også i tilstrekkelig grad å hensynta intensjonen bak reglene».

Oslo Børs viser videre til særlige problemer bindingstiden kan medføre, bl.a. ved utøvelse av tegningsrettigheter en ansatt har fått tildelt i kraft av eksisterende aksjeinnehav. Norges Forsikringsforbund foreslår en bestemmelse om at reglene om bindingstid ikke er til hinder for at den ansatte selger sine aksjer ved aksept av offentlig frivillig tilbud eller som følge av utløsning av mindretallsaksjonærer etter aksjeloven.

Fondsmeglerforbundet mener salg av tegningsrettigheter bør unntas fra bindingstiden, og uttaler:

«Etter vår oppfatning er det lite mening i at en ansatt som får tildelt tegningsretter ikraft av et allerede eksisterende aksjeinnehav, skal være avskåret fra å kunne selge disse, eventuelt måtte søke dispensasjon i medhold av § 2-12 annet ledd. Tegningsretter har en kort «levetid» og kan i perioden svinge kraftig i verdi. Vi kan ikke se at det er noe behov for at myndighetene skal bruke tid på å behandle søknader (som neppe kan avslås) når man samtidig i behandlingstiden utsetter søkeren for en unødvendig økonomisk risiko».

Verdipapirsentralen gir uttrykk for tilsvarende synspunkter som Fondsmeglerforbundet.

Når det gjelder den foreslåtte dispensasjonshjemmelen, mener Sparebankforeningen at dispensasjon fra bindingstiden bør være «...ubetenkelig i banker som bare sporadisk er engasjert i handel i verdipapirmarkedet og som i hovedsak handler obligasjoner.» Fondsmeglerforbundet ber om at retningslinjene for behandling av dispensasjonssøknader liberaliseres. Det pekes særlig på behovet for å selge verdipapirer for å begrense tap.

Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet å innføre bindingstid for ansatte i finansinstitusjoner mv. I samsvar med gjeldende regler for ansatte i verdipapirforetak, foreslår departementet en dispensasjonshjemmel og at bindingstiden ikke skal gjelde ved erverv av andeler i verdipapirfond. Det vises til Kredittilsynets merknader til dette, som departementet i hovedsak slutter seg til.

Bestemmelsene om bindingstid er nærmere begrunnet i Ot. prp. nr. 15 (1995-96) s. 50 om gjeldende vphl. § 8-6. Det er her lagt vekt på både at bindingstid vil redusere faren for interessekonflikter og at det vil bedre den alminnelige tillit til verdipapirmarkedet, ved at ansatte ikke vil kunne foreta kortsiktige spekulasjoner i markedet. Departementet mener hensynet til interessekonflikter også gjør seg gjeldende overfor ansatte i finansinstitusjoner mv. Departementet finner det vanskelig å fastsette en eksakt grense for hvor lang bindingstid som normalt må anses tilstrekkelig til å forhindre interessekonflikter. Etter en skjønnsmessig vurdering foreslås det derfor den samme bindingstid for ansatte i finansinstitusjoner mv. som det som gjelder for ansatte i verdipapirforetak, dvs. 12 måneder.

Forsikringsforbundet mener at bindingstiden ikke bør gjelde ved erverv av finansielle instrumenter som omsettes i et marked som forvalteren ikke kan påvirke, som f.eks. verdipapirer notert på utenlandsk børs. Departementet vil peke på at hensynet til interessekonflikter med kundene har selvstendig vekt uavhengig av om den enkelte ansatte eller foretaket vedkommende er ansatt i kan påvirke kursen på det aktuelle instrumentet. Dersom det skulle skilles mellom ulike instrumenter burde det relevante skillet etter departementets syn gå på instrumenter foretaket ikke plasserer midler i. Departementet mener imidlertid at heller ikke et slikt skille er hensiktsmessig eller operasjonelt. Det antas at finansinstitusjoners investeringstrategier er under løpende vurdering og at institusjonene vanskelig kan binde seg til å unngå investeringer i enkelte instrumenter med den virkning at de ansatte skal kunne investere fritt i de aktuelle instrumentene.

Oslo Børs foreslår å positivt angi ervervsmåtene som skal utløse bindingstid. Departementet viser til at interessekonflikter med foretakets kunder vil kunne oppstå ved ethvert salg av finansielle instrumenter uavhengig av om instrumentene er ervervet ved kjøp eller ved f.eks. arv. Departementet antar for øvrig at en positiv angivelse av ervervsform vil kunne føre til omgåelse av reglene om bindingstid. Departementet legger til grunn at de hensyn som er påpekt av Oslo Børs i tilstrekkelig grad kan ivaretas gjennom den dispensasjonsadgang som foreslås. Departementet viser for øvrig til at den foreslåtte bestemmelsen ikke vil være til hinder for kjøp av obligasjoner med løpetid under ett år.

Flere høringsinstanser har videre bedt om at det gjøres unntak fra det alminnelige ervervsbegrepet ved utøvelse av ulike former for tegningsrettigheter, som f.eks. rettigheter som følge av ansettelse i utstederforetaket eller allerede ervervede aksjer. Det er også reist spørsmål om ansatte bør kunne avhende instrumenter før utløpet av tolv-måneders fristen, dersom avhendelsen skjer ved aksept av offentlige frivillige tilbud eller utløsning av mindretallsaksjonærer. Departementet er klar over at bindingstid på tolv måneder i visse tilfeller vil kunne virke urimelig etter en konkret vurdering. På den annen side tilsier reglenes effektivitet at det gis færrest mulig unntaksbestemmelser, jf. det som er sagt ovenfor om mulighetene for interessekonflikter og omgåelsesfaren. På denne bakgrunn vil departementet heller ikke foreslå et generelt unntak fra bindingstiden ved salg av tegningsrettigheter. Departementet legger til grunn at dispensasjonsadgangen vil ivareta særlige hensyn knyttet til offentlige tilbud mv. Departmentet viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 15 (1995-96) s. 49, hvor bl.a. generelle oppkjøpstilbud til aksjonærene, fusjon og offentlige pålegg nevnes som eksempler på situasjoner der det vil være aktuelt å dispensere fra bindingstiden for ansatte i verdipapirforetak. Fondsmeglerforbundet ber om en «liberalisering» av dispensasjonspraksis som er lagt til grunn for ansatte i verdipapirforetak. Departementet viser til at det typisk kan være i tapssituasjoner de interessekonflikter egenhandelsregelverket skal ivareta, vil kunne oppstå. Spørsmålet om forvaltningens skjønnsutøvelse i forbindelse med en fastsatt dispensasjonsbestemmelse antas for øvrig ikke å høre naturlig inn under et lovforslag som det som her fremsettes.