14 Regelverkets stedlige virkeområde

Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at de generelle reglene om egenhandel gjøres gjeldende overfor ansatte i norske foretak, herunder ansatte i utenlandske filialer av norske foretak, ansatte i utenlandske foretak som driver virksomhet her i riket gjennom filial og ansatte i utenlandske foretak som driver grenseoverskridende virksomhet rettet mot Norge.

Kredittilsynet foreslår at ansatte i filialer av utenlandske foretak bare skal omfattes ved handel i instrumenter registrert på norsk børs eller utstedt av norsk foretak. Videre foreslås at utenlandske foretak ikke skal pålegges å ha interne regler og prosedyrer knyttet til ansattes egenhandel, da Kredittilsynet antar at et slikt krav ikke vil være i samsvar med våre forpliktelser etter EØS-avtalen.

For øvrig vises det til Kredittilsynets utredning kap. 10.

Høringsinstansenes merknader

Norges Fondsmeglerforbund stiller seg tvilende til om norske myndigheter vil kunne kontrollere og håndheve regler om egenhandel overfor ansatte i utenlandske foretak som driver grenseoverskridende virksomhet i Norge.

Oslo Børs viser til at EØS-reglene som tilsvarer rådsdirektiv 93/22/EØF om investeringstjenester setter grenser for norske myndigheters regulering av ansatte i filial med hovedsete i annen EØS-stat.

Bankforeningen viser til at det i vphl. § 7-10 er inntatt en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gjøre unntak fra bestemmelsen om egenhandel for ansatte i norske verdipapirforetaks filial i utlandet, dersom dette anses nødvendig for foretaket på bakgrunn av konkurransemessige hensyn. Bankforeningen ber om en tilsvarende unntaksbestemmelse i de generelle reglene om egenhandel. Norges Fondsmeglerforbund gir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

Departementets vurdering

Utgangspunktet er at ansatte i norske institusjoner skal omfattes av reglene om egenhandel. Som ansatte i norske institusjoner regnes også ansatte i filialer av norske institusjoner uavhengig av om disse er etablert i Norge eller i utlandet. Departementet har kompetanse til å gjøre unntak fra bestemmelsen om egenhandel for ansatte i norske verdipapirforetaks filial i utlandet, dersom dette anses nødvendig for foretaket på bakgrunn av konkurransemessige hensyn, og de ansatte er underlagt tilsvarende bestemmelser i vertsstaten, jf. vphl. § 7-10 første ledd. Av konsekvenshensyn vil departementet foreslå en tilsvarende unntakshjemmel for ansatte i filialer av finansinstitusjoner mv.

Ansatte i utenlandske datterforetak av norske institusjoner vil måtte følge reglene i det land foretaket er etablert.

Regelverket om ansattes egenhandel skal bl.a. sikre tilliten til de institusjoner som forvalter midler på vegne av norske kunder. For å oppnå dette mener departementet at det er viktig å regulere ansatte i de foretak som faktisk opererer i det norske markedet uavhengig av foretakets nasjonalitet. Etter gjeldende EØS-regler er forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner, verdipapirforetak og forvaltningsselskaper for verdipapirfond i større eller mindre grad gitt rett til å etablere filial i Norge eller drive grenseoverskridende virksomhet rettet mot Norge. Departementet legger derfor til grunn at det bare er ansatte i slike EØS-foretak det er aktuelt å særskilt regulere i norsk regelverk om ansattes egenhandel. Dersom foretak utenfor EØS-området gis tillatelse til å drive virksomhet i Norge legger departementet til grunn at disse i utgangspunktet skal omfattes fullt ut av det norske regelverket.

Etter departementets syn bør ikke enhver kontakt et utenlandsk foretak har med det norske markedet medføre at egenhandelsbestemmelsene får anvendelse. Tilsynshensyn tilsier at en avgrenser reglene til å gjelde foretak med en viss regelmessig tilknytning til Norge. Departementet antar på denne bakgrunn at en hensiktsmessig avgrensning vil være at foretak som har etablert filial i Norge i kraft av EØS-reglene om fri etableringsadgang skal omfattes av regelverket, mens foretak som driver grenseoverskridende virksomhet mot Norge i kraft av EØS-reglene om fri tjenesteyting ikke bør omfattes. Departementet viser til at grenseoverskridende virksomhet forutsetningsvis vil være av en mer midlertidig art enn foretak som etablerer seg i Norge med filial, jf. EØS-avtalens art. 36 annet ledd. Slike foretak vil derfor ha en mer leilighetsvis kontakt med det norske finansmarkedet. Dersom et EØS-foretak ønsker å tilby tjenester på mer permanent basis, har EU-Kommisjonen lagt til grunn at dette må skje ved filial, eventuelt ved etablering av datterselskap. Grensen mellom tjenesteyting og etablering må trekkes konkret. I en Kommisjonsmelding SEC (97) 1193 Final datert 20. juni 1997 gis visse retningslinjer for denne grensedragningen for såvidt gjelder kredittinstitusjoner.

Begrensningene i ansattes egenhandel vil kunne hevdes å innebære en faktisk hindring for foretakenes filialetableringer eller deres grenseoverskridende tjenesteyting rettet mot Norge. Det følger av EF-domstolens praksis at nasjonal regulering av denne typen må oppfylle visse vilkår, hvorav det viktigste er at den nasjonale reguleringen skal ivareta «allmenne hensyn». Departementet viser særlig til at bestemmelsene om egenhandel bl.a. skal sikre den alminnelige tillit til finansinstitusjoner mv. gjennom å forhindre at ansatte har en egen interesse i verdipapirmarkedet som kan medføre at kundenes interesser ikke i tilstrekkelig grad ivaretas. Dette må etter departementets syn anses som «allmenne hensyn», jf. tilsvarende i Ot.prp.nr. 15 (1995-96) s. 62. Forsåvidt gjelder kredittinstitusjoner, gis en viss veiledning om forståelsen av begrepet «allmenne hensyn» i Kommisjonsmelding SEC (97) 1193 Final datert 20. juni 1997.

Departementet foreslår etter dette at egenhandelsbestemmelsene gjøres gjeldende overfor filial av EØS-foretakene i Norge. I samsvar med det som gjelder for EØS-filial av verdipapirforetak i Norge, foreslås at egenhandelsbestemmelsene bare skal gjelde finansielle instrumenter notert på norsk børs eller utstedt av norsk foretak. Departementet vil vurdere behovet for endringer i forskriftene om finansinstitusjoners og forvaltningsselskap for verdipapirfonds adgang til å etablere filial i Norge, i samsvar med dette.

Når det gjelder regulering av verdipapirforetak følger det av vphl. § 7-9 at ansatte i EØS-foretak omfattes av egenhandelsbestemmelsene ved handel i finansielle instrumenter utstedt av norsk foretak eller notert på norsk børs. Videre får egenhandelsbestemmelsene bare anvendelse i den utstrekning vedkommende har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester rettet mot Norge, jf. vphl. § 7-9 og 8-6. Dette følger ikke utrykkelig av ordlyden i loven. Departementet viser imidlertid til at § 7-9 gjelder foretak som yter investeringstjenester i Norge. På bakgrunn av denne generelle geografiske begrensningen, må vphl. § 8-6 antas å få anvendelse for ansatte i EØS-foretak som «...normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester» i Norge. Som nevnt ovenfor, bør egenhandelsbestemmelsene etter departementets syn bare få anvendelse overfor ansatte i EØS-foretak som er etablert i Norge ved filial, jf. ovenfor. En tilsvarende begrensning følger ikke av vphl. § 7-9. På dette punktet vil derfor departementet foreslå endring i de regler som gjelder for ansatte i verdipapirforetak.

Departementet legger til grunn at regelverket om egenhandel faller inn under rådsdirektiv 93/22/EØF om investeringstjenester artikkel 11, som gir vertsstaten en viss adgang til å regulere ansatte i filialer med sikte på å unngå interessekonflikter og sikre markedets integritet.