11 Lønn m.v.

11.1 Innledning

Lovutkastet kapittel 4 om lønn mv. samler bestemmelser om lønn og økonomiske forhold. Kapitlet gir bestemmelser om beregning av lønn og om utbetaling av, og adgangen til trekk i, lønn og feriepenger. Videre gis bestemmelser om lønn ved sykdom og skade, om rett til fri hjemreise samt om rederiets garantiplikt og inntreden i arbeidstakers rettigheter. Det vises til NOU 2012: 18 kapittel 11.

I kapitlet drøftes tre forhold vedrørende lønn som har reist særskilte spørsmål. I punkt 11.2 drøftes vederlagsordningen i fiskerisektoren. Dernest behandles endringer i retten til lønn ved sykdom (punkt 11.3). Til slutt behandles spørsmålet om adgang til lønnstrekk ved rettsstridig fratreden.

Vesentlige deler av lovutkastet kap. 4 Lønn mv. innebærer en videreføring og forenkling av dagens sjømannslov (§§ 21 til 25), samt visse tilpasninger for å tilfredsstille MLC fullt ut (jf. regel 2.5 om fri hjemreise og regel 2.6 om erstatning ved skipsforlis). Dette gjelder utkastet § 4-1 Beregning av lønn, § 4-2 Utbetaling av lønn og feriepenger, utkastet § 4-5 Lønn ved skipsforlis, utkastet § 4-6 Rett til fri hjemreise, utkastet § 4-7 Rederiets garantiplikt og utkastet § 4-8 Rederiets inntreden i arbeidstakers rettigheter. En nærmere beskrivelse av forholdet til nåværende sjømannslov fremgår av spesialmerknadene til utkastet.

Mens sjømannsloven regulerer «hyre», regulerer arbeidsmiljøloven «lønn». MLC har ingen ensartet terminologi. Utvalget har i sin innstilling, jf. punkt 11.2 drøftet hvilken terminologi lovutkastet bør bygge på. Departementet slutter seg til denne tilnærmingen og viser til utvalgets begrunnelse.

Kapitlet må sees i sammenheng med rederiets solidaransvar, jf. lovutkastet § 2-4 tredje ledd. Som det fremgår av punkt 9.2 foreslår departementet at arbeidsgiver er den primært ansvarlige for å sørge for arbeidstakeres rettigheter, herunder for de økonomiske rettighetene. I tillegg foreslår departementet at rederiet er solidarisk ansvarlig for arbeidstakers økonomiske krav etter lovutkastet kap. 4 Lønn mv. Se nærmere om arbeidsgivers og rederiets ansvar i kapittel 9.

11.2 Vederlag i fiskeri

11.2.1 Gjeldende rett

Vederlaget for arbeidet er i all hovedsak overlatt til partenes avtale, men sjømannsloven inneholder enkelte regler om utbetaling og beregning av hyre. Sjømannsloven får i utgangspunktet anvendelse for fiske- og fangstfartøyer. Virkeområdeforskriften gjør enkelte unntak, i første rekke for mindre fiske- og fangstfartøy.

For mindre fiske- og fangstfartøyer (under 100 brutto registertonn) gjelder de bestemmelsene som er særskilt nevnt i § 4, blant annet bestemmelsene om hyre i sjml. §§ 21, 23, 25 og 28. Slike fartøy er dermed unntatt fra reglene om utbetaling av hyren i sjml. § 22 og om fordeling av spart hyre i sjml. § 24. For større fiske- og fangstfartøyer (over 100 brutto registertonn) gjelder loven med enkelte begrensninger som er angitt i § 5. I tillegg kan Sjøfartsdirektoratet når særlige omstendigheter er til stede, bestemme at grupper av personer på fiske- og fangstfartøyer helt eller delvis skal være unntatt fra loven, jf. § 6.

Vederlagsordningen i fiskeri er spesiell og skiller seg fra andre deler av sjøfarten. Vederlag for arbeidsinnsats gis i hovedsak i form av lott. Enkelte stillinger har en grunnhyre, men lott vil utgjøre hovedinntekten også i disse tilfellene.

Lott er en andel av det økonomiske utbyttet fra fisket. Lott fastsettes som en bestemt andel av fangstens bruttoverdi med fradrag for de driftsutgifter som knytter seg til den enkelte reise, det vil si til fangstens nettoverdi.1 Det varierer hvordan lotten utbetales. Dersom deler av lotten forskutteres gjennom månedlige utbetalinger, vil det skje en endelig avregning når resultatet av fisket er klart, vanligvis ved årets slutt.

Lotten beregnes altså ut fra fangstresultatet i fisket og ikke ut fra arbeidsinnsatsen. I skattemessig sammenheng betraktes lott ikke som arbeidsinntekt, men som næringsinntekt. Vederlag i form av lott er likevel ikke til hinder for at fiskeren anses som arbeidstaker i relasjon til reglene i sjømannsloven. En fisker anses som arbeidstaker etter arbeidsrettslige regler og som selvstendig næringsdrivende etter skatterettslige regler.

Der det er avtalt en grunnhyre, vil denne normalt knyttes til antall dager i fiske eller på sjøen. Vederlag i fiskeri er dermed grunnleggende annerledes enn i sjøfarten for øvrig. Her fastsettes lønnen vanligvis til et beløp pr. måned og løper uavhengig av turnus- og friperioder.

Som det vil fremgå nedenfor, bruker teorien begrepet løpende tidshyre som en motsats til lott, men tar ikke stilling til hvordan løpende tidshyre nærmere skal forstås.Det legges derfor til grunn at løpende tidshyre er den vederlagsordningen som er vanlig i sjøfarten for øvrig: Lønn som på forhånd er avtalt til fast beløp pr. måned eller annen tidsperiode, og som løper uavhengig av turnus- og friperioder. Med utvalgets terminologi kalles denne type vederlag løpende tidslønn, jf. NOU 2012: 18 punkt 11.2.

Forskriften om sjømannslovens virkeområde indikerer at regler om hyre kommer til anvendelse på vederlag fastsatt i form av lott. I forskriften § 2 nr. 2 bokstav c heter det at hyre skal likestilles med «lønn eller annen godtgjørelse for arbeid utført i tjenesten, herunder lott eller annen prosentandel i fangst». Dette er imidlertid kun et utgangspunkt.

I teorien er det lagt til grunn at lovens bestemmelser om beregningen av hyre i § 21 forutsetter at det er avtalt løpende tidshyre og følgelig ikke får anvendelse på lott.2 Beregningen av lott fastsettes derfor fullt ut ved individuell eller kollektiv avtale. Mindre fiske- og fangstfartøyer er som nevnt unntatt fra reglene om utbetalingen av hyre i sjml. § 22. I henhold til rettspraksis vil også krav på oppgjør av lott være sikret ved sjøpanterett, jf. sjøl. § 51 første ledd nr. 1. Reguleringen av adgangen til fradrag i hyren i sjml. § 23 omfatter alle former for arbeidsvederlag, dermed også lott.3 Bestemmelsen åpner imidlertid for at fradrag kan fastsettes i tariffavtale eller ved individuelt samtykke.

Loven gir enkelte regler om hyre i spesielle situasjoner. Etterlattes rett til en måneds hyre ved dødsfall etter § 25 er antatt også å gjelde der sjømannen er avlønnet med reisehyre eller lott.4 Det samme gjelder bestemmelsen om fordeling av spart hyre (kortmannshyre) i § 24.5 Mindre fiske- og fangstfartøyer er imidlertid unntatt fra bestemmelsen om kortmannshyre, jf. forskriften § 4.

Så langt departementet kjenner til, tar teorien ikke uttrykkelig stilling til om retten til hyre ved arbeidsledighet på grunn av skipsforlis etter § 18 nr. 1 tredje ledd og sjømanns rett til hyre ved arbeidsuførhet etter § 28 nr. 2, omfatter lott og annen resultatbasert avlønning. Utvalget viser i sin innstilling jf. punkt 11.3.2, til at det etter deres erfaring ikke praktiseres slike bestemmelser i fiskeri. Tariffavtalene i fiskerisektoren gir imidlertid rettigheter som supplerer folketrygdens rettigheter ved sykdom.

Inntil nylig har det vært en egen forskrift om arbeidsledighetstrygd i fiskeri, men denne ble opphevet i 2011. Arbeidsledige fiskere får i dag vanlige ytelser etter folketrygdeloven.

For fiskere gjelder en særskilt garantiordning etter forskrift 26. januar 1990 nr. 68 (garantiordningsforskriften). Formålet er å sikre en viss minsteinntekt ved fiske.6 Fiskere gis garantilott etter bestemte satser, på nærmere vilkår og etter søknad. Ordningen er finansiert over statsbudsjettet og administreres av Garantikassen for fiskere. Garantilotten er et minimumsbeløp som kan komme til utbetaling der fisket av ulike årsaker slår feil, men dekker ikke de som ikke deltar i fisket, for eksempel ved arbeidsuførhet.

På denne bakgrunn forstås sjml. § 18 nr. 1 tredje ledd (hyre ved arbeidsledighet på grunn av skipsforslis) og sjml. § 28 nr. 2 (arbeidsuførhet på grunn av sykdom og skade) slik at de ikke omfatter lott og annet vederlag som etter avtalen er betinget av faktisk utført arbeid.

11.2.2 Utvalgets forslag

Utvalgets vurdering og forslag fremgår av NOU 2012: 18 punkt 11.3.3. Utvalget slår her fast at det ønsker at dagens praktisering av reglene skal kunne videreføres, men at hensynet til brukervennlighet tilsier en klargjøring av dagens regler.

Utvalget viser til at bestemmelsene kommer til anvendelse på alle former for vederlag, herunder lott og annet resultatbasert vederlag og at det derfor er tilstrekkelig å poengtere dette i merknadene. Dette gjelder utkastet §§ 4-2, 4-3 og 4-8. Det foreslås forskriftshjemmel der det kan være grunn til å fastsette visse særregler.

De bestemmelsene som forutsetter at det er avtalt løpende tidslønn, vil i praksis ikke komme til anvendelse på arbeidstakere på fiskefartøy ettersom vederlaget i all hovedsak er fastsatt i lott eller på annen måte er knyttet til faktisk utført arbeid. Dette gjelder utkastet §§ 4-1, 4-4 og 4-5.

At bestemmelsene har en slik begrenset anvendelse, bør etter utvalgets syn fremgå av lovteksten. Videre tar utvalget utgangspunkt i skillet mellom lott/resultatbaserte vederlag og vederlag i form av løpende tidslønn. Løpende tidslønn er en forhåndsavtalt fast godtgjørelse for arbeid i et bestemt tidsrom, se nærmere nedenfor i punkt 11.3.2.

Utkastet § 4-1 regulerer beregningen av lønn. Her finner utvalget det tilstrekkelig å klargjøre at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse ved beregning og utbetaling av lott i fiskeri. Beregningsreglene vil dermed gjelde på vanlig måte for andre vederlagsformer enn lott.

Utkastet §§ 4-4 og 4-5 regulerer lønn ved sykdom/skade og skipsforlis. Her finner utvalget det nødvendig å klargjøre at bestemmelsene som et utgangspunkt ikke kommer til anvendelse i fiskeri. Samtidig bør det fremgå at reglene får anvendelse på vanlig måte for stillinger i fiskeri der det er avtalt løpende tidslønn. For eksempel kan det tenkes at medarbeidere på særvilkårsavtale har fast månedslønn. Forslaget til lovtekst tar høyde for dette, se nærmere i de spesielle merknadene. Dette innebærer altså at det gjelder rett til lønn ved sykdom/skade og skipsforlis for de arbeidstakere i fiskeri som lønnes med et fast beløp pr. måned, uavhengig av turnus- og friperioder. Dersom en arbeidstaker får vederlag både i form av lott og løpende tidslønn, skal bestemmelsene gjelde for den delen av vederlaget som utgjør løpende tidslønn.

Bestemmelsen i § 4-7 om rederiets plikt til å stille garanti overfor visse arbeidstakere, har ingen aktualitet i fiskeri ettersom den kun gjelder skip som ikke kan drive lovlig fiske i Norge.

ILO-konvensjon nr. 188 gir enkelte bestemmelser om fiskeres vederlag og økonomiske rettigheter, se særlig art. 23, 24, 34, 38 og 39. Se nærmere om konvensjonen i punkt 5.2.4. Det er lagt til grunn at gjeldende lovgivning oppfyller konvensjonens krav.7 Ettersom utvalgets forslag tar sikte på å videreføre og klargjøre gjeldende rett, legger utvalget til grunn at lovutkastet er i overensstemmelse med konvensjonen.

11.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forholdene i fiskerisektoren eller utvalgets forslag.

11.2.4 Departementets vurderinger

Utvalget har gitt en fyllestgjørende redegjørelse for forholdene i fiskerisektoren. Det som særpreger vederlagsordningen i fiskerisektoren, er at avlønning foregår ved en fordeling av netto fangsresultat som fremkommer etter at variable kostnader forbundet med turen er trukket fra. Dette kan være utformet noe forskjellig innenfor ulike tariffområder.

I praksis får den angitte beregningsmåte anvendelse også overfor fiskere som er uorganiserte.

Departementet har så langt ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på mulige reguleringer av vederlagsordningen i fiske.

Departementet slutter seg til det forslag som utvalget har fremmet vedrørende fiske- og fangsfartøyer, og viser til merknadene til de enkelte bestemmelser.

11.3 Lønn ved sykdom og skade

11.3.1 Gjeldende rett

Sjømannsloven § 28 nr. 2 gir sjømann som er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade, rett til hyre så lenge ansettelsesforholdet består. Avgjørende for retten til sykehyre er at sjømannen på det tidspunkt han ble arbeidsufør, stod i et ansettelsesforhold til rederiet. Noe krav om at sjømannen må ha vært i tjeneste om bord på dette tidspunkt, er det ikke.8

Sjømann som ikke er norsk statsborger eller bosatt i Norge og som ikke mottar tilsvarende trygdeordning i sitt hjemland, har rett til fortsatt hyre så lenge han er arbeidsufør, men ikke utover to måneder, jf. § 28 nr. 2 tredje punktum. Har sjømannen i løpet av de siste 10 år 36 måneders tjeneste eller mer på norske skip, har han rett til hyre som nevnt i inntil tre måneder, jf. § 28 nr. 2 fjerde punktum.

Ved vedtakelsen av sjømannsloven i 1975 var retten til hyre begrenset til maksimalt to eller tre måneder, avhengig av ansettelsestid. I dag faller retten til hyre bort i den utstrekning sjømannen har rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8, jf. annet punktum. Denne begrensningen ble tatt inn i loven i 1978 i sammenheng med styrking av rett til sykepenger etter folketrygdloven.9 Dersom arbeidstakeren har krav på sykepenger etter folketrygdloven, men disse utgjør et lavere beløp enn sykehyren, vil rederiet være forpliktet til å betale mellomlegget.10

Bestemmelsen ble i 1975 begrunnet i at sjøfolk var dårligere stilt enn arbeidstakere på land, der tariffavtalte sykelønnsrettigheter var under utvikling for store grupper arbeidstakere.11 Det var også vist til det «løsarbeidersystemet» som da gjaldt, med midlertidig ansettelse på det enkelte skip som hovedregel. Videre ga sjml. § 14 hjemmel for å avskjedige sjømann som ble arbeidsufør over lengre tid på grunn av sykdom og skade.

Ved lovendring i 1985 ble det innført en hovedregel om fast ansettelse i rederiet. Det ble også gitt et særskilt vern mot oppsigelse på grunn av sykdom og skade i sjml. § 14. Retten til sykehyre ble likevel opprettholdt med henvisning til at situasjonen for sjøfolk ved sykdom og skade «kunne være så vidt spesiell at det ikke kan anses urimelig å opprettholde den noe høyere godtgjørelse som således har fulgt av sjømannsloven».12

I en lagsmannsrettsdom er det lagt til grunn at retten til sykehyre ikke faller bort ved utløpet av sykepengeperioden.13 Her fant retten videre at ikke bare sykepenger, men også andre trygdeytelser som kompenserer for lønn under sykdom, går til fradrag i retten til sykehyre. Der arbeidstaker ved utløpet av sykepengeperioden gikk over på attførings- eller rehabiliteringsstønad, ville arbeidsgiver altså måtte betale differansen mellom hyren og trygdeytelsen.

Fra 1. mars 2010 trådte det i kraft en ny forskrift om arbeidsavklaringspenger.14 Arbeidsavklaringspengene har erstattet tidsbegrenset uførestønad, attføringspenger og rehabiliteringspenger. Etter forskriften § 14 skal lønnsytelser fra arbeidsgiver trekkes fra arbeidsavklaringspengene, krone for krone. Arbeidsgivers fulle lønnsplikt så lenge arbeidsforholdet består etter sjml. § 28 nr. 2, innebærer at det ikke ytes arbeidsavklaringspenger til sjøfolk. Med andre ord har arbeidsgiver plikt til å yte lønn uavkortet når retten til sykepenger opphører. Se også folketrygdloven § 11-19.

MLC krever at sjøfolk skal være beskyttet mot de økonomiske følgene av sykdom, skade eller død i forbindelse med arbeidet, se regel 4.2 om rederes erstatningsansvar. Etter standard A4.2 nr. 4 skal hel eller delvis lønnskompensasjon minimum gis i en periode på 16 uker. Konvensjonen bygger imidlertid på et snevrere sykdoms- og skadebegrep enn sjømannsloven. Konvensjonens krav er knyttet til sykdom, skade eller død som inntreffer mens arbeidstakeren er i arbeid i henhold til en ansettelsesavtale, eller som oppstår som følge av ansettelsen i henhold til slik avtale, jf. regel 4.2 nr. 1. I standard A4.2 nr. 5 er det åpnet for at rederens ansvar kan avgrenses mot skade som ikke er pådratt i skipets tjeneste.

11.3.2 Utvalgets forslag

Utvalgets vurdering og forslag fremgår av NOU 2012: 18 punkt 11.4.2. Her foreslås bl.a. at lønnsplikten begrenses til 12 måneder. Det er dissens på dette punktet i utredningen. Utvalget viser til at mens ftrl. § 8-10 setter et tak på 6 G for sykepenger, setter sjømannsloven ingen begrensning for lønnens størrelse. Etter ftrl. § 8-19 har arbeidsgiver plikt til å yte sykepenger i en periode på 16 dager (arbeidsgiverperioden). Deretter yter trygden sykepenger, som hovedregel i inntil 250 dager, jf. ftrl. § 8-12. Etter sjømannsloven gjelder arbeidsgivers lønnsplikt så lenge ansettelsesforholdet består. Der vedkommende har vært ansatt i minst fem år eller arbeidsuførheten er pådratt i forbindelse med tjenesten, er han eller hun vernet mot oppsigelse i 12 måneder. Arbeidsforholdet vil derfor ofte bestå ut over sykepengeperioden. Reglene om arbeidsavklaringspenger har ført til at arbeidsgiver har full lønnsplikt når retten til sykepenger faller bort. Det er ikke upraktisk at arbeidstakere på skip ikke har fullt medlemskap i folketrygden. Der trygdedekningen er begrenset, øker arbeidsgivers lønnsplikt tilsvarende.

Den betydelige forskjellen mellom arbeidsgiveres ansvar etter sjømannsloven og i arbeidslivet for øvrig, er bakgrunnen for at organisasjonene på arbeidsgiversiden har reist spørsmål om endring av reglene. Utvalget er enig i at det kan reises spørsmål om den økonomiske belastningen for arbeidsgivere i skipsfart er urimelig hard.

På den annen side taler hensynet til arbeidstaker mot å svekke deres rettigheter. I arbeidslivet for øvrig er det utviklet tariffregulering av sykelønnsrettigheter som kommer i tillegg til trygdeytelsene for store grupper arbeidstakere. Tariffreguleringen i skipsfart er tilpasset lovgivningen og gir normalt ikke supplerende sykelønnsrettigheter. Dette er et særtrekk ved skipsfart som utvalget mener det bør tas hensyn til. Videre har mange sjøfolk lønn som overstiger 6 G. En svekkelse av retten til lønn under sykdom vil derfor for mange redusere inntektssikringen ved sykdom betydelig.

Utvalget frykter imidlertid at dagens regler kan bidra til utstøting. Lønnsplikt så lenge arbeidsforholdet består kan bidra til at arbeidsforholdet bringes til opphør etter utløpet av verneperioden mot oppsigelse ved sykdom. Et fortsatt arbeidsforhold gir arbeidsuføre arbeidstakere bedre muligheter til å komme tilbake i arbeidslivet. Også arbeidstakere kan derfor være tjent med at det settes en grense for arbeidsgivers lønnsplikt.

Utvalgets flertall (Bull, Avløyp, Barstad, Berg, Dahl, Engeness, Hernes Pettersen, Kvam, Lem, Mordt og Thomassen) foreslår på denne bakgrunn at lønnsplikten begrenses til 12 måneder. Begrensningen er ment som et kompromiss mellom arbeidsgiveres behov for mer sammenlignbare vilkår og arbeidstakeres behov for å beholde et opparbeidet vern. Begrensningen støter ikke an mot minimumsvernet i MLC. Forslaget vil dessuten motvirke mulige utstøtingseffekter ved at lønnsplikten ved sykdom og skade gjelder i samme periode som arbeidstaker er vernet mot oppsigelse etter § 5-7. Se nærmere om flertallets forslag i de spesielle merknadene til § 4-4.

Utvalget minner om at sjml. § 28 nr. 2 forstås slik at den ikke omfatter lott eller annet resultatbasert vederlag i fiskeri. Utvalget går inn for å videreføre denne begrensningen, men foreslår at dette klargjøres i lovteksten, se nærmere i punkt 11.2.

Utvalgets mindretall (Bondi) ser med unntak av minimumsreglene som følger av MLC, ingen grunn til andre regler om rett til lønn under sykdom for sjøfolk enn det som gjelder for arbeidstakere på land. For arbeidsforhold som omfattes av arbeidsmiljøloven er arbeidsgivers lønnsplikt ved sykdom begrenset til arbeidsgiverperioden på 16 dager etter ftrl. § 8-19.

Både gjeldende bestemmelse i sjml. § 28 nr. 2 og flertallets forslag får meget urimelige utslag blant annet gjennom at det ikke er et krav om at det faktisk skal ytes sykepenger etter ftrl. kap. 8. I de tilfeller arbeidstakerne av ulike årsaker ikke har rett til sykepenger, innebærer flertallets forslag at arbeidsgiver uansett vil ha full lønnsplikt i en periode på inntil ett år. Det forhold at flertallet begrenser lønnsplikten til en periode på ett år i forhold til dagens ordning der plikten gjelder så lenge ansettelsesforholdet består, bidrar ikke til å gjøre dette mindre urimelig. Mindretallet viser også til at sjøfolkenes rettigheter blir styrket på en rekke områder i den nye loven for eksempel gjennom styrkingen av oppsigelsesvernet ved sykdom der vernetiden for oppsigelse som følge av sykdom økes til 12 måneder for alle ansatte. Videre har rettsutviklingen i den senere tid også bidratt til å styrke oppsigelsesvernet. I Rt. 2011 s. 596 ble det slått fast at varig tap av helseattest ikke utgjør noe selvstendig grunnlag for oppsigelse, så lenge årsaken til tapet av helseattest har sammenheng med årsaken til at sjømannen er sykmeldt. Før denne avgjørelsen fulgte det av lagmannsrettspraksis at varig tap av helseattest var selvstendig grunnlag for oppsigelse, selv om man var innenfor verneperioden etter sjml. § 14.

11.3.3 Høringsinstansenes syn

Sjøfartsdirektoratet støtter flertallets vurdering.

Fellesforbundet for Sjøfolk har ikke noen bemerkninger til de bestemmelser utvalget har foreslått. Forbundet er på den annen side mot utvalgets forslag om at det ikke er nødvendig med egne bestemmelser om beregning av hyre når mannskap forulykker eller om hyre ved dødsfall, jf. sjml. § 21 sjette ledd og § 25. Utvalget har vist til at for mange arbeidstakere følger økonomiske rettigheter for etterlatte av tariffavtalte forsikringsordninger. Forbundet viser til at det er mange sjøfolk som faller utenfor denne ordningen.

Fiskebåtredernes Forbund mener at dagens sykelønnsordning, jf. sjml. § 28 nr. 2 pålegger arbeidsgiver urimelig store forpliktelser. Fiskebåt mener på generelt grunnlag at sykehyren ikke bør avvike vesentlig fra det som gjelder for landbaserte arbeidstakere. Spørsmålet har imidlertid underordnet betydning for fiskeflåten.

Fraktefartøyenes Rederiforening mener at arbeidstakernes rettigheter til sjøs skal langt på vei likestilles med arbeidstakers rettigheter på land. Når det gjelder lønn ved sykdom og skade, er arbeidsgivers forpliktelser begrenset til 12 måneder. Likevel har arbeidstaker til sjøs, i motsetning til arbeidstaker på land, krav på full lønn fra arbeidsgiver i hele 12 måneder og ikke kun en arbeidsgiverperiode på 16 dager, slik som etter arbeidsmiljøloven. Det er uklart for foreningen hvorfor ikke likebehandlingen mellom land- og sjøansatte skal gjelde også her. Eventuell full dekning av lønn under sykdom kan overlates til fagforeningene å fremforhandle.

Landsorganisasjonen i Norge støtter forslaget til regulering av lønn ved sykdom og skade. LO viser til at det har vokst frem et sterkt vern av sjøfolks økonomiske rettigheter ved sykdom og skade. Forslaget til regulering synes å være et fornuftig kompromiss mellom arbeidsgivers og sjøfolks interesser. LO ser ingen grunn til å begrense rettigheten til lønn ved sykdom ytterligere enn det som følger av flertallets forslag til regulering.

Norges Fiskarlag uttaler i forbindelse med utkastet § 4-4 om lønn ved sykdom og skade at hva som blir lov, er av underordnet betydning for fiskeflåten da det i loven er foreslått gjort unntak for arbeidstaker på fiskefartøy. Lønnsplikten ved sykdom fastsettes ved forhandling mellom partene og vil derfor fremgå av den aktuelle tariffavtale.

Norges Rederiforbund viser til at siden utvalget er gitt mandat til å søke harmonisering med arbeidsmiljøloven er det naturlig at denne harmoniseringen går begge veier. Rederiforbundet understreker at det ikke er tale om å frata arbeidstakerne rettigheter, men å finne en rimelig balanse mellom arbeidsgivers og samfunnets økonomiske ansvarfor arbeidstakeres rehabilitering etter sykdom og skade. Etter arbeidsmiljøloven er arbeidsgivers lønnsplikt ved arbeidstakers sykdom eller skade begrenset til 16 dager, jf. folketrygdloven § 8-19. Det er ikke rimelig at arbeidsgivere til sjøs skal ha ansvar for hele rehabiliteringsperioden til den syke/skadede, ei heller den vesentligste del av denne. Under enhver omstendighet må denne urimeligheten ses i sammenheng med det faktum at sjøfolkenes rettigheter gjennom den nye loven blir styrket på flere punkter, herunder bestemmelsen om 12 måneders verneperiode for alle ansatte, rederiets solidaransvar, styrkede rettigheter ved midlertidig ansettelse, drøftingsplikt før beslutning om oppsigelse, utvidede permisjonsrettigheter, mv. Enda klarere blir urimeligheten når en sammenholder flertalletsforslag til § 4-4med utvalgets forslag i § 5-12om å heve aldersgrensen fra 62 til 70 år for yrkesgrupper som har svært krevende/lange vaktordninger og minimale muligheter for arbeidsgiver til å gjøre tilpasninger for den enkelte arbeidstaker. Det er ikke en nærmere begrunnelse for å videreføre den urimelige forskjellsbehandlingen av arbeidsgivere til sjøs og på land som over tid har utviklet seg til å bli enda skjevere, og som ikke blir særlig mindre urimelig ved utvalgets flertallskompromissforslag.

På denne bakgrunn gir Rederiforbundet sin tilslutning til mindretalletsforslag, slik at arbeidsgivers lønnsansvar for syke/skadede sjøfolk blir det samme som arbeidsgiveres lønnsansvar for syke/skadede landansatte, dog slik at MLCs regel om lønnskompensasjon i minimum 16 uker ivaretas.

Forbundet understreker videre at sjøfolkenes rettigheter vil være langt over MLCs minimumsregel all den tid konvensjonen bygger på et snevrere sykdoms- og skadebegrep enn skipsarbeidsloven.

Rederiforbundet viser til at utvalgetsflertall synes å tro at lovutkastet i praksis ikke vil innebære annet enn at sjøfolks arbeidsgiveres lønnsplikt vil knytte seg til differansen mellom 6 G og den avtalte lønnen i inntil 12 måneder, som tilsvarer verneperioden. Siden lønnsplikten ikke er knyttet opp mot at arbeidstaker faktisk har krav på sykepenger eller andre tilsvarende ytelser, vil dette imidlertid ikke alltid være tilfellet. Det vises til at en arbeidsgiver, etter flertalletsforslag, vil kunne ha lønnsplikt overfor en arbeidstaker som har vært sykemeldt i 12 måneder, for så å komme tilbake i arbeid for en periode kortere enn 26 uker (etter folketrygdloven § 8-12 annet ledd må arbeidstakeren arbeide i 26 uker før han/hun har opptjent nye sykepengerettigheter) for deretter på ny å bli sykemeldt. Denne arbeidstakeren vil altså ikke har krav på sykepenger etter folketrygden, men kan ha krav på full lønn fra arbeidsgiver i inntil 12 nye måneder, forutsatt at fraværet ikke anses som «kort», jf. flertalletspresisering i NOU 2012: 18 punkt 11.6 om at en kort arbeidsfør periode etter ett års sykefravær ikke skal utløse en ny 12-måneders periode eller 16-ukers periode. Hva som er en «kort periode» fremstår som svært uklart, og flertallets uttalelse om at vurderingen ikke nødvendigvis vil være den samme som etter utkastet § 5-7 om beregning av verneperiode gir liten veiledning. Forbundet foreslår derfor følgende endring i spesialmerknadene til § 4-4 for å klargjøre «kort periode»/«sammenhengende forhold»:

«Dersom arbeidstakeren blir arbeidsfør i en kort periode før vedkommende igjen blir arbeidsufør på grunn av samme sykdom eller skade, må situasjonen ses i sammenheng. En kort periode som arbeidsfør skal altså ikke utløse en ny ettårsperiode eller 16 ukers periode med rett til lønn. Hva som utgjør en kort periode må være gjenstand for en konkret vurdering. Ved vurderingen av om flere perioder med arbeidsuførhet skal anses som et sammenhengende forhold eller ulike forhold der det løper en ny frist, er det ikke gitt at vurderingen vil være den samme som etter utkastet § 5-7 om beregning av verneperiodens lengde. Dette med bakgrunn i at bestemmelsene har ulike formål. Ut fra dette må det derfor kunne legges til grunn at det skal mindre til å vurdere flere tilfeller av arbeidsuførhet etter § 4-4 som samme forhold enn etter § 5-7.»

Ovennevnte problem kan videre avhjelpes ved at det i lovteksten presiseres at lønnsplikten forutsetter at arbeidstaker faktisk har krav på sykepenger eller andre trygdeytelser. Videre må forskrift om arbeidsavklaringspenger § 14 endres slik at arbeidsavklaringspenger i praksis også utbetales til sjøfolk. Det antas at tanken bak avkortingsregelen i § 14er at en ikke skal få full utbetaling av arbeidsavklaringspenger dersom arbeidsevnen er delvis i behold, eller at arbeidstakeren skal komme bedre ut med arbeidsavklaringspenger og eventuelle økonomiske goder fra arbeidsgiver enn om vedkommende var i fullt arbeid. For sjøfolk vil avkortingsregelen medføre at selv om de ikke er i stand til å tilby sin arbeidsevne, vil de like fullt få full lønn fra arbeidsgiver etter å ha gått over på arbeidsavklaringspenger.

For det andre vises det til at en ansatt som er sykemeldt i 11 måneder og som jobber i en kortere periode, men som ikke anses som «kort», på nytt kan bli sykemeldt i ytterligere 12 måneder. I enkelttilfeller kan dette repetere seg. Eksempelet viser at sjøfolks arbeidsgivere vil kunne være økonomisk ansvarlig for den ansatte langt utover 12 måneder. Skulle det i fremtiden gjøres innstramninger i sykepengeordningen, vil regningen sendes til arbeidsgiver alene. Et annet uheldig, og angivelig utilsiktet, utslag av flertalletsforslag er sammenhengen med bestemmelsen i folketrygdloven § 11-13 annet ledd. Bestemmelsen vil kunne medføre svært urimelige resultater overfor arbeidsgiver på grunn av ovennevnte avkortingsregel for arbeidsavklaringspenger i forskriftens § 14. Hvorvidt ordlyden «ikke har opparbeidet seg ny rett til sykepenger etter kapittel 8» faller inn under ordlyden i utkastet § 4-4 «som ikke omfattes av reglene om rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 og som heller ikke mottar tilsvarende ytelse fra trygdeordning i sitt hjemland», fremstår ikke som klart. For det tilfellet at disse arbeidstakerne anses å være omfattet av sykepengereglene i kapittel 8 selv om de ikke har opparbeidet seg ny rett til sykepenger, vil arbeidsgiver kunne være lønnspliktig i inntil 12 måneder. I motsatt fall vil perioden begrenses til 16 uker.

Avslutningsvis mener Rederiforbundet at flertalletsforslag kan medføre utstøtelse av arbeidstakere. Forbundet viser til at arbeidsgiver kan bli tvunget til å gå til oppsigelse så snart dette fremstår som mulig for å unngå byrdefulle lønnskostnader. Dette kan særlig aktualisere seg innenfor segmenter av næringen der marginene stadig presses nedover som et resultat av den internasjonale konkurransen.

Sjømannsorganisasjonene i Norge har ellers tatt opp spørsmålet om lønn ved dødsfall og ber om regelen i sjml. § 25 blir videreført i ny skipsarbeidslov.

11.3.4 Departementets vurderinger

Departementet gir sin tilslutning til utvalgets flertalls vurderinger og forslag til lovutkast i § 4-4. Regelen i sjml. § 28 nr. 2 får sentral betydning for noen grupper ansatte som har hyre over maksbeløpet fra folketrygden. Dette gjelder bl.a. for de som har offisersstillinger på skip. Uten denne bestemmelsen ville disse kunne få redusert hyre etter arbeidsgiverperioden i folketrygdloven med 10-40 %. Bestemmelsen har også betydning i tilfeller hvor sjømannen ikke har krav på sykepenger etter folketrygdlovens regler.

Sjøfolk har i dag bedre rettigheter enn øvrige arbeidstakere ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade. Rederier har tilsvarende en større økonomisk byrde i slike situasjoner enn arbeidsgivere på land. Departementet har forståelse for at Norges Rederiforbund og også Fraktefartøyenes Rederiforening finner dagens ordning urimelig. På den andre siden har departementet forståelse for at arbeidstakersiden ikke ønsker å svekke opparbeidede rettigheter. Det må i den forbindelse også tas hensyn til at det i arbeidslivet for øvrig er utviklet tariffregulering av sykelønnsrettigheter som kommer i tillegg til trygdeytelsene for store grupper arbeidstakere. Tariffreguleringen i skipsfart gir normalt ikke supplerende sykelønnsrettigheter utover lovbestemte rettigheter.

Utvalgets flertall, som bl.a. inkluderer arbeidsgiverrepresentantene fra NHO Sjøfart og Fiskebåtredernes Forbund, har som et kompromiss gått inn for å opprettholde den gunstige ordningen for sjøfolk, men samtidig foreslått å begrense arbeidsgivers lønnsplikt til ett år fra uførheten oppstod.

Rederiforbundet frykter at løsningen kan innebære en utstøtelse fra arbeidslivet, noe som i så fall vil være en utilsiktet konsekvens. Departementet vil derfor vurdere virkningene av ordningen etter en tid og i samråd med berørte departementer, vurdere reglene om arbeidsavklaringspenger på sjøfartens område.

Når det gjelder spørsmålet om lønn ved dødsfall som er tatt opp både av Fellesforbundet for Sjøfolk og av Sjømannsorganisasjonene i Norge, har departementet ikke funnet grunn til å opprettholde den regel som i dag er i sjml. § 25. Spørsmål om ytelser ved dødsfall egner seg best til regulering ved forsikringsordninger. Slike er etablert i flere tarifforhold.

11.4 Adgang til lønnstrekk

11.4.1 Gjeldende rett

Sjømannsloven inneholder ingen hjemmel for lønnstrekk for erstatningskrav som følge av rettstridig fratreden. Arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav e åpner for lønnstrekk når det gjelder erstatning for tap eller skade når arbeidstaker rettsstridig fratrer sin stilling.

11.4.2 Utvalgets forslag

Utvalgets vurdering og forslag fremgår av NOU 2012: 18 punkt 11.5. Her foreslås å gi adgang til lønnstrekk når det gjelder erstatning for tap eller skade når arbeidsstaker rettstridig fratrer sin stilling.

Utvalgets flertall (Bull, Barstad, Bondi, Dahl, Engeness, Hernes Pettersen, Kvam, Lem og Thomassen) går inn for en tilsvarende bestemmelse i skipsarbeidsloven. Flertallet viser til at rettstridig fratreden fra arbeidsforhold på skip kan skape betydelige problemer. En adgang til lønnstrekk for et erstatningskrav vil kunne ha en preventiv effekt. Utvalgets forslag til lov innebærer på en rekke punkter en styrking av arbeidstakers rettigheter, begrunnet i ønsket om tilsvarende rettigheter som på land. Flertallet finner det da rimelig med en harmonisering med arbeidsmiljøloven også når det gjelder arbeidsgivers adgang til lønnstrekk.

Selv om det kan være enkelt å fastslå om arbeidstaker har fratrådt tjenesten, kan spørsmålet om fratreden var rettsstridig, by på tvil. Flertallet minner om at rederiet etter forslaget er solidarisk ansvarlig for arbeidstakers krav på lønn mv., jf. § 2-4 tredje ledd. Dersom en arbeidsgiver gjennomfører urettmessig trekk begrunnet i påstått rettsstridig fratreden, vil arbeidstaker kunne rette krav mot rederiet. For øvrig vises det til at overtredelsesgebyr etter § 12-3 også kan være en aktuell sanksjon mot misbruk av trekkadgangen, se punkt 19.5. Flertallet mener derfor at lovforslaget inneholder tilstrekkelige sanksjonsmuligheter mot mulig misbruk av trekkadgangen.

Utvalgets mindretall (Avløyp, Berg og Mordt) er uenig i at det i skipsarbeidsloven innarbeides en ny regel for trekkadgang rettet mot arbeidstakers rettstridige fratreden. Det er innledningsvis grunn til å bemerke at til tross for at bestemmelsen eksisterte i arbeidsmiljøloven, ble den ikke innarbeidet ved lovendringen i 1985 da en foretok en harmonisering mellom sjømannsloven og daværende arbeidsmiljølov. Det var ønskelig å foreta en begrensning i den relativt vide trekkadgang som forelå da sjømannsloven fikk sin hovedrevisjon i 1985.

Til tross for denne innstrammingen har praksis likevel vist at det ikke er uvanlig at arbeidsgiver foretar trekk i hyre i strid med reglene i sjml. § 23 nr. 1 bokstav c. Denne åpner ikke for trekk på grunn av rettstridig adferd, men gir anledning til fradrag i hyren av visse årsaker forutsatt at dette er skriftlig erkjent av sjømannen eller fastsatt ved dom. Arbeidstakerorganisasjonene har til gode å se at arbeidsgiver har sikret seg dom før trekk foretas. Denne praksisen innebærer at arbeidstaker er den som må reise søksmål for å få utbetalt sitt tilgodehavende. Størrelsen på trekket er også vilkårlig. Mindretallet frykter at en utvidelse av trekkadgangen vil medføre økt misbruk. En stor andel av sjøfolkene på skip i NOR og særlig i NIS, er utenlandske statsborgere. Disse har minimale muligheter til å forfølge et krav i Norge grunnet kostnadene, ikke minst kravet om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger etter tvisteloven § 20-11. I NIS er månedslønningene for utenlandske sjøfolk langt lavere enn norske lønnsnivåer og disse kan ikke forventes å dekke egne saksomkostninger ved engasjement av advokat i Norge. Utlendinger som blir utsatt for slike trekk, vil i praksis være rettsløse ved at de er uten midler til å få trekkets lovlighet rettslig prøvet.

Videre anfører mindretallet at det fra arbeidsgiversiden ikke er gitt noe grunnlag for innføring av denne regel, annet enn at den er fornuftig.

Utkastet inneholder hjemmel for forvaltningstiltak, overtredelsesgebyr og straff. Mindretallet mener at slike sanksjoner ikke vil være virkningsfulle og i praksis bare vil ramme de mest alvorlige tilfeller av systemfeil. Noen preventiv virkning i forhold til den enkelte overtredelse av forbudet mot trekk i lønn vil de foreslåtte sanksjonene ikke ha.

Å ha en erstatningsregel som kan gjøres gjeldende i en innfordringssituasjon vil etter mindretallets syn være langt mer effektivt og vil åpenbart kunne virke preventivt.

En erstatningsregel vil på samme måte som i stillingsvernssaker kunne omfatte et bredt spekter av hensyn hvor vel det velferdsmessige tap arbeidstaker lider ved å ikke motta opptjent lønn tillegges stor vekt. Man kan tenke seg gjort gjeldende konsekvenstap av uteblitt lønn og man kan tenke seg den rene oppreisning. Selve innkrevingen av den tilbakeholdte lønn vil rimeligvis falle utenfor erstatningsbestemmelsen idet det er et ordinært formueskrav. På samme måte som i stillingsvernssaker (utkastet § 5-11 annet ledd) og i diskrimineringssaker (utkastet § 10-9 første ledd) vil en slik erstatningsregel i praksis ha et objektivt grunnlag da det ikke vil være nødvendig å fastslå uaktsomhet på arbeidsgivers side. Ved at urettmessig trekk etter § 4-3 fastslås, vil grunnvilkåret for erstatningsplikt være oppfylt. På samme måte som i stillingsvernssaker vil det da i realiteten dreie seg om utmåling av erstatning. Som det fremgår av forslaget nedenfor vil subjektive forhold hos begge parter da inngå som elementer i utmålingen.

Mindretallet foreslår på denne bakgrunn et nytt fjerde ledd til utkastet § 4-3:

«Arbeidstaker kan kreve erstatning dersom arbeidsgiver har foretatt urettmessig trekk etter denne bestemmelse. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig.»

11.4.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening viser til at arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd inneholder flere bestemmelser om adgang til lønnstrekk som ikke er medtatt i utkastet til skipsarbeidslov. Det gjelder trekk for arbeidstakers egenandel til tjenestepensjonsordninger, når det ved avtale er fastsatt regler om lønnstrekk for fagforeningskontingent mv., og når det av praktiske grunner ikke har vært mulig å ta hensyn til arbeidskamp i avregningsperioden. Advokatforeningen foreslår at trekkhjemlene i sal. § 4-3 i størst mulig grad blir utformet likt som i arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd.

Fellesforbundet for Sjøfolk mener at utkastet til § 4-3 om trekk i lønn og feriepenger bør slettes. Det bør erstattes av aml. § 14-15. Trekk i lønn skal ikke kunne fastsettes i tariffavtale, unntatt trekk som er regulert i arbeidsmiljøloven. Forslaget vil gi rederiene og fagforbundene for stor makt, og faren for misbruk vil bli større enn i dag. Forbundet går mot at det skal være trekkadgang basert på sjømannens skriftlige erkjennelse.

Norges Fiskarlag påpeker at en tilbakeholdsrett uten samtykke i lønn for en arbeidsgiver stiller krav til at denne vurderer forholdsmessigheten av sin avgjørelse. En organisert arbeidsgiver har den fordelen at han kan få vurdert dette på forhånd av sin arbeidsgiverforening. Det oppleves at båteier som misligholder sin lønnsplikt overfor sine ansatte, ofte påberoper seg urettmessig oppsigelse som motregningsgrunnlag når realiteten er at arbeidstaker fratrer arbeidet som følge av arbeidsgivers avtalebrudd. Dette er særlig et problem i den uorganiserte del av fiskeflåten. Det er stort sett uorganiserte arbeidstakere, særlig utenlandske som rammes av dette. Det er uheldig at søksmålsbyrden påligger den svake part etter utvalgets forslag.

Landsorganisasjonen i Norge viser til at rettstridig trekk i lønn er et problem. LO viser til mindretallets uttalelse til bestemmelsene og tiltrer denne. Mindretallets forslag til bestemmelse er ment å være en straffesanksjon og dette hensynet må tillegges vekt ved erstatningsutnålingen og må fremgå av forarbeidene. LO foreslår i likehet med mindretallet at det inntas et nytt fjerde ledd i § 4-3:

«Arbeidstaker kan kreve erstatning dersom arbeidsgiver har foretatt et urettmessig trekk etter denne bestemmelsen. Erstatningen fastsettes til det beløp retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig.»

Sjømannsorganisasjonene i Norge er sterkt uenige i forslaget fra utvalgets flertall. Det vises til mindretallets begrunnelse og til utenlandske besetningsmedlemmers vanskelig rettsstilling ved innfordring av tilbakeholdte beløp. Ved slike tilfeller bør hovedregelen i forslagets § 4-3 nr. 1 d være tilstrekkelig. Forslaget fra mindretallet bes innarbeidet i ny lov.

11.4.4 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets flertalls begrunnelse og utkastet § 4-3. Dette er basert på aml. § 14-15, men er noe forenklet i forhold til denne bestemmelsen.

Etter departementets oppfatning er det ikke på dette området særegne forhold i skipsfarten som gjør seg gjeldende sammenlignet med en del landbasert virksomhet som skulle tilsi andre regler til sjøs enn til lands.

For så vidt angår de endringer som er foreslått av Den Norske Advokatforening, mener departementet at det vil være adgang til trekk i lønn på bakgrunn av bestemmelsen i utkastet § 4-3 første ledd.

En rekke trekk som innføres for arbeidstakers delfinansiering av sosiale ordninger, bestemmelser om trekk for fagforeningskontingent, er noe som er vanlig. Disse vil være avtalt i tariffavtale. Departementet kan på denne bakgrunn ikke se at det er grunnlag for å ta til følge anførslene fra Fellesforbundet for Sjøfolk. Når det for eksempel gjelder trekk av for meget utbetalt lønn i forbindelse med arbeidsstans, vil dette kunne trekkes på grunnlag av forhåndsavtale eller tariffavtale.

Det har spesielt fra Sjømannsorganisasjonene og LO vært referert til mindretallets forslag om en erstatningsregel som vil fungere som en straffesanksjon for utrettmessig trekk i lønn. Utkastet § 4-3 første ledd bokstav d er identisk med aml. § 14-15 annet ledd bokstav e. Departementet finner det vanskelig å innføre strengere regler i skipsarbeidsloven, men viser til at det etter lovutkastet § 12-3 første ledd kan ilegges overtredelsesgebyr ved urettmessig trekk i lønn.

Anvendelse av skipsarbeidsloven § 4-3 må skje i samsvar med bestemmelsen i aml. § 14-15. Rettspraksis og teori etter arbeidsmiljøloven vil således være relevant.

Departementet viser for øvrig til merknadene til § 4-3.