2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Nye håndhevelsesregler med direktiv 2007/66/EF

2.1.1 Innledning

Direktiv 2007/66/EF skal forbedre effektiviteten av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter. Direktivet ble vedtatt 11. desember 2007 og endrer håndhevelsesdirektivene 89/665/EØF og 92/13/EØF. Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen ved vedtak av 1. juli 2011.

Bakgrunnen for det nye direktivet er at EU-kommisjonen, gjennom høringer og EU-domstolens praksis, avdekket en rekke svakheter ved de eksisterende nasjonale klageordningene. Særlig var det mange leverandører som mente at de eksisterende håndhevelsesreglene ikke alltid gjorde det mulig å rette opp feil i anbudsprosessene.

EU-kommisjonen identifiserte to hovedproblemstillinger: For det første var ikke de rettslige klagemulighetene før kontrakt ble inngått tilstrekkelig effektive, og disse burde derfor styrkes. For det andre skulle ulovlige direkte anskaffelser bekjempes med sterkere midler.

2.1.2 Hovedtrekk ved direktiv 2007/66/EF

Direktiv 2007/66/EF innfører flere nye materielle håndhevelsesregler. De tre hovedelementene er:

• en obligatorisk ventetid, såkalt karensperiode, fra oppdragsgiver meddeler sin beslutning om hvilken leverandør som skal tildeles kontrakt til kontrakten faktisk kan inngås,

• en suspensjonsplikt, slik at klage til håndhevelsesorganet i visse tilfeller medfører at oppdragsgivers adgang til å inngå kontrakt suspenderes, og

• nye sanksjoner for visse alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket.

Når det gjelder den nye bestemmelsen om krav til karensperiode, er dette en kodifisering av rettspraksis fra EU-domstolen, men med en presisering av en absolutt minimumsperiode. Det følger av direktivet at oppdragsgiver må vente i minst 10 eller 15 dager (avhenging av kommunikasjonsmiddel) før han kan inngå kontrakt med valgte leverandør. Dette skal gi leverandørene tid til å undersøke tildelingsbeslutningen og vurdere hvorvidt det er grunnlag for å innlede en formell klageprosess, slik at leverandørene får en reell mulighet til å stoppe inngåelse av en kontrakt i strid med regelverket. Direktivet gir mulighet for å gjøre unntak fra kravet om karens i tre tilfeller: ved lovlige direkte anskaffelser, der det bare er én berørt leverandør og ved kontrakter basert på rammeavtaler eller dynamiske innkjøpsordninger.

Bestemmelsen om suspensjon innebærer at en klage skal ha automatisk oppsettende virkning når oppdragsgivers beslutning om tildeling av kontrakt påklages innen utløpet av karensperioden. Dette betyr at oppdragsgiver ikke har rett til å inngå kontrakt før klageorganet har truffet avgjørelse, enten vedrørende en begjæring om midlertidig forføyning eller den materielle klagen. Dette er en ny regel som har til formål å sikre at håndhevelsesorganet får tilstrekkelig tid til å behandle en klage som innleveres kort tid før utløpet av karensperioden, og med dette unngå at oppdragsgiver inngår kontrakt med en gang karensperioden løper ut når det er inngitt klage.

Når det gjelder de nye sanksjonene, innføres det en plikt til i visse situasjoner å kjenne en kontrakt uten virkning. Formålet er særlig å motvirke ulovlige direkte anskaffelser, som regnes som en av de groveste overtredelsene av anskaffelsesregelverket. Sanksjonen ”uten virkning” skal også innføres for andre grove brudd på regelverket, når det samtidig skjer brudd på bestemmelsene om karens og suspensjon. Sanksjonen skal også innføres når kontrakter basert på rammeavtaler/dynamiske innkjøpsordninger tildeles i strid med prosedyrereglene. Bare når det foreligger vesentlige hensyn til allmennhetens interesser kan håndhevelsesorganet unnlate å kjenne en kontrakt uten virkning. I slike tilfeller må alternative sanksjoner (bot eller avkorting av kontraktens løpetid), benyttes i stedet.

Medlemsstatene kan fritt bestemme om en kontrakt skal kjennes uten virkning fra tidspunktet for kontraktsinngåelse (ex tunc) eller kun for fremtidig kontraktsoppfyllelse (ex nunc). Kjennes en kontrakt uten virkning kun for fremtiden, må oppdragsgiver i tillegg ilegges alternative sanksjoner.

Oppdragsgiver kan imidlertid sikre seg mot å bli ilagt sanksjoner. Dette kan for eksempel skje ved å kunngjøre at han har til hensikt å tildele en kontrakt uten å følge de alminnelige prosedyrereglene (en såkalt intensjonskunngjøring). Det vil være aktuelt der oppdragsgiver er i tvil om hvorvidt det er hjemmel til å foreta en direkte anskaffelse. Dersom oppdragsgiver i tillegg venter i 10 dager med å inngå kontrakt, kan han ikke senere ilegges sanksjoner. Det gjelder selv om det faktisk viser seg at det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse. Ved kontrakter basert på en rammeavtale eller en dynamisk innkjøpsordning, kan oppdragsgiver sikre seg mot sanksjoner ved å overholde en frivillig karensperiode.

Endelig krever direktivet at sanksjonen ”uten virkning” eller alternative sanksjoner innføres for mindre alvorlige brudd på bestemmelsene om karens og suspensjon.

Direktivet innfører også noen nye frivillige håndhevelsesregler. For det første gis medlemsstatene adgang til å innføre klagefrister, både for klager som kan føre til at oppdragsgiver skal ilegges sanksjoner, og for andre klager over brudd på anskaffelsesregelverket (herunder klager med påstand om erstatning). For det andre innføres det nye bestemmelser om klageprosessen, og enkelte gjeldende regler presiseres. Direktivet viderefører således bestemmelsen om at medlemsstatene kan kreve at leverandører først underretter oppdragsgiver om den påståtte overtredelsen og om at klage vil bli innlevert, men med den presisering at dette ikke må berøre karensperioden eller eventuelle klagefrister. Videre innføres det en adgang for medlemsstatene til å kreve at klage først må inngis til oppdragsgiver før klage kan inngis til håndhevelsesorganet.

2.1.3 Virkeområdet for direktivet

Direktiv 2007/66/EF medfører endringer både i håndhevelsesdirektivet for klassisk offentlig sektor (direktiv 89/665/EØF) og håndhevelsesdirektivet for forsyningssektorene (92/13/EØF).

Klassisk offentlig sektor

Håndhevelsesdirektivet i klassisk sektor (direktiv 89/665/EØF som endret ved direktiv 2007/66/EF) får anvendelse på kontrakter som omfattes av anskaffelsesdirektivet (direktiv 2004/18/EF), med mindre kontraktene uttrykkelig er unntatt. Dette følger av håndhevelsesdirektivet artikkel 1 nr. 1.

Anskaffelsesdirektivet og håndhevelsesdirektivet for klassisk sektor, gjelder for oppdragsgivere i offentlig sektor, det vil si statlige, kommunale og fylkeskommunale oppdragsgiver, samt offentligrettslige organer.

Forsyningssektorene

Håndhevelsesdirektivet i forsyningssektorene (direktiv 92/13/EØF som endret ved direktiv 2007/66/EF) får anvendelse på kontrakter som omfattes av forsyningsdirektivet (direktiv 2004/17/EF), med mindre kontraktene er unntatt. Dette følger av håndhevelsesdirektivet i forsyningssektorene artikkel 1 nr. 1.

Forsyningsdirektivet og håndhevelsesdirektivet for forsyningssektorene gjelder for oppdragsgiver i forsyningssektorene, det vil si oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og post.

Håndhevelsesreglene for forsyningssektorene er nærmere behandlet i kapittel 6.5.

Særlig om kontrakter om uprioriterte tjenester og kontrakter under EU/EØS-terskelverdiene

Håndhevelsesdirektivene gjelder for anskaffelser som omfattes av anskaffelsesdirektivene (2004/17/EF og 2004/18/EF). Det vil si kontrakter om varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider over EU/EØS-terskelverdiene (EØS-anskaffelser).

Håndhevelsesdirektivene gjelder således i utgangspunktet også ved kjøp av såkalte uprioriterte tjenester over EU/EØS-terskelverdiene. Med uprioriterte tjenester menes de tjenester som er opplistet i henholdsvis anskaffelsesdirektivet bilag II B og forsyningsdirektivet bilag XVII, gjennomført i forskrift om offentlige anskaffelser vedlegg 6 og forsyningsforskriften vedlegg 3. Uprioriterte tjenester omfatter bl.a. hotell- og restaurantvirksomhet, visse transporttjenester, juridiske tjenester, tjenester vedrørende undervisning og yrkesutdannelse, helse- og sosialtjenester og fritids-, kultur- og sportstjenester.

Inngåelse av kontrakter om uprioriterte tjenester er imidlertid kun delvis regulert i anskaffelsesdirektivene. Slike kontrakter er utelukkende underlagt prosedyrereglene om tekniske spesifikasjoner og om kunngjøring av konkurranseresultater. Direktivenes øvrige detaljerte prosedyreregler gjelder derimot ikke for inngåelse av kontrakter om uprioriterte tjenester.

Ettersom flere av håndhevelsesdirektivenes bestemmelser utelukkende gir mening for kontrakter som er omfattet av de detaljerte prosedyrereglene i anskaffelsesdirektivene, vil ikke medlemslandene være forpliktet til å innføre de nye materielle reglene for uprioriterte tjenester. Det gjelder for eksempel bestemmelsene om karens, suspensjon og sanksjoner knyttet til manglende pliktig kunngjøring av en konkurranse.

Kontrakter under EU/EØS-terskelverdiene er verken omfattet av anskaffelsesdirektivene eller håndhevelsesdirektivene.

2.2 Nedsettelse av håndhevelsesutvalget

2.2.1 Bakgrunn og mandat

Ved kongelig resolusjon 19. desember 2008 ble det oppnevnt et utvalg som skulle utrede og anbefale hvordan det nye EU/EØS-direktivet om håndhevelse av reglene om offentlige anskaffelser best kan gjennomføres i norsk rett.

Utvalget ble gitt følgende mandat:

”Utredning om håndheving av reglene for offentlige innkjøp

1. Bakgrunn

Et nytt håndhevelsesdirektiv ble vedtatt i EU desember 2007, direktiv 2007/66/EF. Direktivet gjelder for kontrakter som er omfattet av innkjøpsdirektivene. Formålet med det nye direktivet er å øke effektiviteten av håndhevelsesreglene for innkjøpsregelverkene, blant annet ved å sikre leverandører bedre inngrepsmuligheter før offentlige kontrakter inngås. Det nye direktivet har et særlig fokus på håndhevelse av ulovlige direkte anskaffelser.

Innføring av de nye håndhevelsesreglene medfører en rekke problemstillinger, ikke bare på innkjøpsområdet, men også vedrørende kontrakts- og erstatningsretten. Særlig reises det mange problemer knyttet til at inngåtte kontrakter kan bli ansett å være uten virkning, idet denne rettsvirkningen bryter med alminnelig norsk kontraktsrett. Ordningen etablerer således en særregulering på området for offentlige anskaffelser.

På denne bakgrunnen nedsettes et utvalg som skal tilrettelegge gjennomføringen av håndhevelsesdirektivet i norsk rett slik at det legges til rette for et helhetlig og velfungerende norsk håndhevelsessystem.

2. Oppdrag

2.1. Innledning

Utvalget skal utrede og anbefale hvorledes de nye håndhevelsesreglene (direktiv 2007/66/EF) kan gjennomføres i norsk rett.

Håndhevelsesdirektivet gir på flere punkter medlemslandene valgfrihet. På disse punktene skal utvalget vurdere fordeler og ulemper ved de alternative løsningene, samt komme med konkrete forslag til løsninger.

I den grad de nye reglene medfører behov for revurdering av tidligere valgte løsninger for det norske håndhevelsessystemet (gjennomføring av direktivene 89/665/EØF og 92/13/EØF, samt etableringen av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA), jf. § 7a i lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser), kan utvalget også fremme forslag om endring av disse.

Utvalget må, i samsvar med utredningsinstruksen, redegjøre for juridiske, økonomiske, administrative eller andre vesentlige konsekvenser som følger av de forslag som utvalget fremmer, samt angi kostnadsdekning av eventuelle nye eller utvidede ordninger. Konsekvensutredningen skal omfatte konsekvenser for både oppdragsgiversiden, leverandørsiden og forvaltningen for øvrig.

Utvalget skal ikke vurdere konsekvenser av håndhevelsesdirektivet for EFTAs overvåkingsorgans kompetanse, herunder nødvendige endringer i ODA-avtalens protokoll 2.

2.2. Gjennomføring av det nye håndhevelsesdirektivet

Fornyings- og administrasjonsdepartementet har identifisert en rekke forhold som utvalget skal utrede i forbindelse med gjennomføringen av de nye håndhevelsesreglene.

Det er imidlertid vanskelig å identifisere alle aktuelle problemstillinger før utredningsarbeidet er i gang. Utvalget kan derfor selv gjøre avgrensninger, presisere og utfylle ovennevnte problemstillinger, samt ta opp andre problemstillinger som viser seg relevante under utredningsarbeidet, i forståelse med Fornyings- og administrasjonsdepartementet, jf. pkt. 6 nedenfor.

Direktivet stiller krav om at det innføres en fast karensperiode på 10/15 dager fra det tidspunkt leverandørene som har deltatt i konkurransen blir varslet om oppdragsgivers tildelingsbeslutning, og til kontrakt kan inngås. Dette innebærer at oppdragsgiver må vente med å skrive under kontrakten til karensperioden har utløpt. Det kan i visse situasjoner gjøres unntak fra kravet om karensperiode.

Utvalget skal vurdere hvordan reglene om karensperiode best utformes.

Direktivet stiller krav om at det innføres en bestemmelse om midlertidig suspensjon ved klage til et klageorgan som er uavhengig av oppdragsgiver. Suspensjonen, som innebærer at oppdragsgiver må vente med å inngå kontrakt, varer inntil klageorganet har truffet avgjørelse om krav om midlertidig forføying eller tatt materielt stilling til klagen.

Utvalget skal utrede hvordan reglene om suspensjonsplikt best utformes.

Direktivet innfører en ny rettsvirkning som innebærer at kontrakter som er inngått gjennom alvorlige brudd på innkjøpsregelverket, skal kjennes ”uten virkning”. Dette gjelder en rekke situasjoner der oppdragsgiver har inngått kontrakt før utløpet av karensperioden/suspensjonsperioden, og ved kontrakter inngått gjennom ulovlige direkte anskaffelser.

Følgene av at kontrakten anses for å være ”uten virkning” overlates til nasjonal gjennomføring. Det kan således fastsettes i nasjonaI rett hvorvidt kontrakten skal anses ”uten virkning” ex tunc (tilbakevirkende) eller ex nunc (for fremtiden). Hvis rettsvirkningen inntreder ex nunc skal dette kombineres med alternative sanksjoner.

Det kan gjøres unntak for rettsvirkningen ”uten virkning” i en rekke tilfeller. Dette kan skje i særlige tilfeller, etter frivillig intensjonskunngjøring, samt ved rammeavtaler og dynamiske innkjøpsordninger.

Utvalget skal utrede hvordan regler om rettsvirkningen ”uten virkning” best utformes.

I tilfeller av mindre alvorlige brudd gir direktivet medlemsstatene mulighet for å innføre alternative sanksjoner, som bot og forkortning, i stedet for å innføre rettsvirkning ”uten virkning”. Valg av sanksjon kan i slike tilfeller overlates til klageorganets skjønn.

Utvalget skal vurdere om Norge bør innføre alternative sanksjoner, eller om det kun skal sanksjoneres med sanksjonen ”uten virkning”. Utvalget skal vurdere og anbefale hvilke alternative sanksjoner som i så fall er aktuelle, samt komme med forslag til utforming.

Direktivet gir mulighet for å innføre en plikt for klager til (forutgående) å varsle oppdragsgiver om at en klage rettes til et klageorgan og/eller en plikt for klager til først å ha søkt en løsning hos oppdragsgiver før klage kan rettes til et uavhengig klageorgan.

Utvalget skal vurdere om Norge bør innføre regler om slike plikter og i så fall hvordan disse regler best utformes.

Direktivet gir mulighet for å innføre visse klage- eller tidsfrister for at rettsvirkningen ”uten virkning” skal kunne oppnås.

Utvalget skal vurdere om det bør innføres slike klage- eller tidsfrister, og i så fall hvordan disse bør utformes.

Utvalget skal vurdere hvordan oppdragsgiver umiddelbart best kan dekke sine behov i situasjoner/mellomfaser der inngåelse av en kontrakt er stoppet eller kontrakten kjennes uten virkning.

Utvalget skal utrede om det er særlige forhold i forsyningssektoren som tilsier andre løsninger for gjennomføring av håndhevelsesdirektivet enn de som foreslås i klassisk sektor.

For de ulike problemstillingene skal det spesielt utredes avtale- og erstatningsrettslige konsekvenser.

2.3. Særlig om håndhevelsesregler for kontrakter som ikke er omfattet av innkjøpsdirektivene

Utvalget skal vurdere om de nye håndhevelsesreglene utelukkende bør gjelde for anskaffelser som er omfattet av innkjøpsdirektivene, eller om disse reglene også – enten helt eller delvis – bør gjelde øvrige anskaffelser omfattet av lov om offentlige anskaffelser.

2.4. Organisering av håndhevelsessystemet

Utvalget skal vurdere hvordan det samlede norske håndhevelsessystemet best kan organiseres. I den forbindelse må det klargjøres hvilke krav som må stilles til et klageorgan iht. håndhevelsesdirektivet.

Det skal utredes hvorvidt domstolen, KOFA eller begge bør utføre oppgavene som ligger til klageorganet etter håndhevelsesdirektivet. Dersom det anbefales at KOFA gis oppgaver i henhold til håndhevelsesdirektivet, skal utvalget utrede og anbefale hvilke endringer som må foretas, herunder spørsmål om KOFAs struktur, kompetanse, saksbehandlingsregler, mv.

Dersom ikke vesentlige juridiske eller faktiske forhold ved gjennomføringen av de nye håndhevelsesreglene tilsier endringer i KOFAs rolle eller organisering, legges det til grunn at KOFA bevares som et uavhengig, rådgivende tvisteløsningsorgan.

2.5. Lov- og forskriftsforslag

Utvalget skal fremme et samlet forslag til lov- og forskriftsbestemmelser som gjør det mulig å gjennomføre utvalgets anbefalte håndhevelsessystem i Norge.

Utvalget skal lage en oversikt som viser i hvilke lover og forskrifter de forskjellige direktivforpliktelsene er foreslått gjennomført.

3. Arbeidsform

Fornyings- og administrasjonsdepartementet vil fungere som sekretariat for utvalget.

4. Offentlighet

Utvalgets rapport skal offentliggjøres i skriftserien Norges offentlige utredninger (NOU).

5. Tidsramme

Utvalget skal levere sin rapport til Fornyings- og administrasjonsdepartementet innen 1. januar 2010.

6. Endring av mandatet

Utvalgets mandat og sammensetning kan endres av Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

Eventuelle forslag til vesentlige avvik fra mandatet som fremsettes av utvalget, skal godkjennes av Fornyings- og administrasjonsdepartementet.”

Som det fremgår av mandatet skulle utvalget levere sin rapport til departementet innen 1. januar 2010. Utvalget ba imidlertid om å få forlenget mandatperioden med ca. tre måneder. Bakgrunnen for anmodningen var at arbeidet viste seg mer omfattende enn man opprinnelig kunne forutse, først og fremst fordi det underliggende direktivet reiste flere og langt mer komplekse problemstillinger enn først antatt. Det fremsto også som en utfordring å tilpasse direktivet til eksisterende norsk anskaffelses-, kontrakts- og prosessrett. Utvalget hadde derfor behov for ytterligere noe tid til å fullføre utredningen på en forsvarlig måte og sikre utredningens kvalitet. Anmodningen om forlengelse ble innvilget av departementet.

2.2.2 Utvalgets sammensetning

Mandatet la opp til et omfattende arbeid med gjennomgang og vurdering av håndhevelsesreglene og organiseringen av håndhevelsessystemet. Det var derfor behov for å nedsette et utvalg som representerte de ulike aktørene i anskaffelsesprosessen, herunder både leverandør- og oppdragsgiversiden, samt representanter med erfaring fra domstolssystemet og Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA). I tillegg var det behov for kontraktsrettslig ekspertise. Lovutvalget fikk således ved oppnevningen følgende sammensetning:

• Fredrik Sejersted, Prof. dr. juris, Universitetet i Oslo (leder)

• Arnhild Dordi Gjønnes, Advokat i Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo

• Morten Goller, Advokat og medlem av Klagenemnda for offentlige anskaffelser, Oslo

• Hilde Hauge, Førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen,

• Pål Hellesylt, Avdelingsdirektør i Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Oslo (nå avdelingsdirektør i Toll- og avgiftsdirektoratet)

• Kari Mjølhus, Lagdommer i Hålogaland lagmannsrett, Tromsø

• Jørgen Aardalsbakke, Seniorrådgiver i Vegdirektoratet, Kongsberg (nå advokatfullmektig/spesialrådgiver i Advokatfirmaet Grette)

• Nina Ramstad Aatlo, Advokat i KS, Oslo

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ivaretok sekretariatsfunksjonen for utvalget. Sekretariatet bestod av seniorrådgiver Monica Auberg, seniorrådgiver Christina Paludan Melson og seniorrådgiver Marianne Guettler Monrad. I tillegg bidro seniorrådgiver Peder Østbye, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, og vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo Carsten Eriksrud.

2.3 Utvalgets utredning

Den 16. april 2010 ble utvalgets utredning, NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser, overlevert fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren.

Utvalget la i utredningen frem forslag til endringer i lov om offentlige anskaffelser, forskrift om offentlige anskaffelser, forskrift om innkjøpsregler i forsyningssektorene og forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser.

I tillegg til de spørsmålene som direkte reguleres av direktivet, så utvalget at også andre deler av anskaffelsesretten direkte eller indirekte blir berørt. I tråd med mandatet vurderte utvalget derfor behovet for øvrige regelendringer for å ivareta hensynet til et konsistent og samlet regelverk. På noen punkter har utvalget kommet med konkrete forslag til regelendringer, mens det på andre områder har anbefalt myndighetene å se nærmere på særlige problemstillinger.

Utvalgets forslag er omtalt nærmere i de følgende kapitler.

2.4 Høring

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet sendte den 16. april 2010 NOU 2010:2 ut på høring, med invitasjon til høringsinstansene om å gi sitt syn på lovutvalgets forslag. Høringsinstansene ble også bedt om å vurdere eventuelle underliggende instansers behov for å avgi uttalelse.

Høringsfristen ble satt til 20. august 2010, men ble ved brev av 27. mai 2010 forlenget til 20. september 2010.

Følgende instanser ble bedt om å kommentere utvalgets utredning:

• Departementene

• Direktorater og tilsyn

• Fylkesmennene

• Fylkeskommunene

• Kommunene

• Regjeringsadvokaten

• Klagenemnda for offentlige anskaffelser

• Riksrevisjonen

• Bedriftsforbundet

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• KS

• Norges Kommunerevisorforbund

• Den Norske Advokatforening

• Den Norske Dommerforening

• Næringslivets Hovedorganisasjon

Organisasjoner som ikke stod på høringslisten kunne også uttale seg.

Utvalgets innstilling ble ettersendt på høring 6. oktober 2010 med høringsfrist 17. november 2010 til en del instanser med særskilt interesse for spørsmål knyttet til offentlighetsloven. Følgende instanser ble oppmuntret til å kommentere denne delen av utredningen:

• Akademikerne

• Den norske fagpresses forening

• Landsorganisasjonen i Norge

• Mediebedriftenes Landsforening

• Norsk forbund for Lokal-TV

• Norsk forum for Ytringsfrihet

• Norsk Lokalradioforbund

• Riksadvokaten

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Utdanningsforbundet

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet mottok 121 høringssvar. Følgende 107 instanser hadde realitetsmerknader:

• Finansdepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Justis- og politidepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kunnskapsdepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Olje- og energidepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV)

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

• Departementenes servicesenter (DSS)

• Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI)

• Domstoladministrasjonen

• Finanstilsynet

• Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO)

• Forsvarsbygg

• Fylkesmannen i Oslo og Akershus

• Helse Midt-Norge

• Helse Nord RHF

• Helse Sør-Øst RHF

• Helse Vest

• Innovasjon Norge

• Jernbaneverket

• Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) (herunder særuttalelse fra KOFA-medlem professor dr. juris Kai Krüger)

• Konkurransetilsynet

• Lotteri- og stiftelsestilsynet

• NSB AS

• Petroleumstilsynet

• Politidirektoratet

• Politiets data- og materielltjeneste (PDMT)

• Posten Norge AS

• Regjeringsadvokaten

• Statens jernbanetilsyn

• Statens vegvesen

• Statsbygg

• Utlendingsdirektoratet (UDI)

• Akershus fylkeskommune

• BTV - Buskerud, Telemark og Vestfold fylkeskommune

• Hedmark fylkeskommune

• Nordland Fylkeskommune

• Nord-Trøndelag fylkeskommune

• Oppland fylkeskommune

• Rogaland fylkeskommune

• Sogn og Fjordane fylkeskommune

• Sør-Trøndelag fylkeskommune

• Østfold fylkeskommune

• Bergen kommune

• Drammen kommune

• Elverum kommune

• Fjell kommune

• Fredrikstad kommune

• Giske kommune

• Grenlandskommunenes Innkjøpsenhet (GKI) (Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan og Skien)

• Grimstad kommune

• Halden kommune

• Horten kommune

• Innkjøpssamarbeidet på Haugalandet (Bokn, Etne, Haugesund, Karmøy, Sauda, Sveio, Tysvær, Utsira og Vindafjord)

• Kristiansund kommune

• Kvinnherad kommune

• Larvik kommune

• Namsskogan kommune

• Odda kommune

• Samordnet innkjøp i Salten (SIIS) (Beiarn, Bodø, Fauske, Gildeskål, Hamarøy, Meløy, Saltdal og Sørfold)

• Sandefjord kommune

• Sarpsborg kommune

• Stange kommune

• Stavanger kommune

• Steinkjer kommune

• Stord kommune

• Sula kommune

• Sørum kommune

• Tinn kommune

• Valdres-kommunene (Nord-Aurdal, Sør-Aurdal, Øystre Slidre, Vestre Slidre, Vang og Etnedal)

• Øvre Romerike Innkjøpssamarbeid (Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Nes og Ullensaker) Advokatfirmaet Schjødt DA

• Advokatfirmaet G-Partner AS

• Bedriftsforbundet

• Entreprenørforeningen - Bygg og anlegg (EBA)

• Fagforbundet

• Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO)

• Firstventura AS

• Grande Trevare AS

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)

• IKT-Norge

• KS

• KS Nord-Trøndelag

• Leverandørforeningen for Helsesektoren (LFH)

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Maskinentrepenørenes Forbund (MEF)

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• NHO Service

• NIMAs offentlige komité

• Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening

• Norges Kommunerevisorforbund

• Norges Taxiforbund

• Den Norske Advokatforening

• Norsk Redaktørforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund

• Norsk Teknologi

• Norsk Renseri- & Vaskeriforening

• Oslo Byfogdembete

• Oslo Taxi AS

• Transportbedriftenes Landsforening (TLF)

• Tre og Stål AS

2.5 Direktiv om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser

Et direktiv om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser, direktiv 2009/81/EF, ble vedtatt 13. juli 2009. Direktivet gir en ny europeisk lovgivningsramme for inngåelse av følsomme offentlige kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet. Målet er å etablere et effektivt europeisk marked for forsvarsmateriell og samtidig sikre en konkurransedyktig forsvarsindustri. Norge er forpliktet til å gjennomføre dette direktivet etter at det er innlemmet i EØS-avtalen.

I utgangspunktet er anskaffelser på forsvars- og sikkerhetsområdet i dag omfattet av det alminnelige anskaffelsesdirektivet, 2004/18/EF. Det finnes imidlertid et unntak i EØS-avtalens artikkel 123 for beskyttelse av vesentlige sikkerhetsinteresser, herunder forsvarsinteresser. Artikkel 123 tilsvarer i stor grad artikkel 346 i traktaten om Den europeiske unions virkeområde. Ifølge praksis fra EU-domstolen må denne unntaksbestemmelsen kun anvendes i særlige klart definerte tilfeller, men den er likevel i høy grad anvendt innenfor EØS som et automatisk unntak for forsvarsanskaffelser. Dette har ført til at forsvarsanskaffelser i Europa for det meste er underlagt forskjellige nasjonale anskaffelsesregler, noe som vanskeliggjør opprettelsen av et felles marked for denne typen innkjøp.

Selv om en konkret anskaffelse på forsvars- og sikkerhetsområdet ikke er omfattet av unntaket i EØS-avtalen, er det anerkjent at slike anskaffelser kan være sensitive og at særlige forhold gjør seg gjeldende for disse anskaffelsene. Direktiv 2009/81/EF regulerer således anskaffelsene i denne gråsonen og er tilpasset de særlige forhold som gjelder for følsomme offentlige forsvars- og sikkerhetsanskaffelser.

Vedtakelsen av direktivet medfører at det skjer en tredeling av hvordan forsvars- og sikkerhetsanskaffelser reguleres etter EØS-avtalen. Noen anskaffelser vil fortsatt være unntatt etter EØS-avtalens artikkel 123. I et midtre sjikt vil man finne de anskaffelsene som er regulert av det nye direktivet. Ikke-følsomme anskaffelser til forsvaret, sikkerhetsmyndighetene m. fl. skal fortsatt følge det ordinære anskaffelsesdirektivet.

Direktiv 2009/81/EF er i høy grad basert på oppbygningen av og filosofien bak anskaffelsesdirektivet 2004/18/EF, og det inneholder flere bestemmelser som svarer til bestemmelsene i anskaffelsesdirektivet. Dette gjelder bl.a. alminnelige bestemmelser, konkurransegrunnlaget, offentliggjøring, frister og prosedyreforløp. Det er imidlertid også gitt spesifikke bestemmelser som gir oppdragsgiverne mer fleksibilitet og samtidig mulighet til å ta nødvendige forholdsregler for å sikre informasjons- og leveringssikkerhet.

Håndhevelsesdirektivet gjelder ikke for direktiv 2009/81/EF, men direktiv 2009/81/EF inneholder selvstendige håndhevelsesbestemmelser som stort sett er identiske med bestemmelsene i håndhevelsesdirektivet. Det gjelder bl.a. bestemmelsene om karens, suspensjon, sanksjonen ”uten virkning” og alternative sanksjoner. Bare på ett punkt er det mindre forskjeller. Det gjelder håndhevelsesorganets plikt til å unnlate å kjenne en kontrakt uten virkning der det foreligger vesentlige hensyn til allmennhetens interesser, jf. nærmere i kapittel 6.3.

Ettersom direktiv 2009/81/EF først ble vedtatt etter at håndhevelsesutvalget var nedsatt, ble en henvisning til dette direktivet ikke tatt med i utvalgets mandat. Direktivet er således verken omtalt i NOU 2010:2 eller i departementets høringsbrev. De nye håndhevelsesbestemmelsene må imidlertid utformes på en slik måte at også kravene etter direktiv 2009/81/EF ivaretas.