11 Innhenting og videreformidling av opplysninger

11.1 Innledning

Statens innkrevingssentral innhenter opplysninger om skyldnernes inntekts- og formuesforhold.

Opplysningene brukes for det første av SI selv når den som særnamsmyndighet skal ta stilling til om det er grunnlag for å beslutte utleggstrekk eller stifte utleggspant. For det andre benytter de øvrige namsmyndighetene seg av opplysninger som SI innhenter. Saksbehandlingssystemet for Statens innkrevingssentral og de alminnelige namsmyndighetene (SIAN) fungerer slik at de alminnelige namsmyndigheter får informasjon om skyldneres inntekts- og formuesforhold fra tredjeparter via SI. Videreformidlingen skjer elektronisk uten at saksbehandlere hos SI medvirker eller ser opplysningene før de oversendes i hvert enkelt tilfelle. En konsekvens av at saksbehandlingssystemet er innrettet på denne måten, er at de alminnelige namsmyndighetene ikke har tilgang til opplysninger i større utstrekning enn det Statens innkrevingssentral har hentet inn. Det legges også opp til at namsmyndighetene skal kunne gå inn og se hvilke utleggsforretninger som er utført mot en skyldner.

Statens innkrevingssentral kan innhente opplysninger fra ulike kilder. Skyldneren selv har opplysningsplikt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9. SI innhenter i tillegg informasjon fra en rekke tredjeparter. I mange tilfeller skjer dette ved at skyldnerens fødselsnummer eller organisasjonsnummer ”vaskes” mot databaser hos offentlige og private institusjoner. Statens Innkrevingssentral foretar i dag ”vask” mot Eiendomsregisteret, Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, Skipsregisteret, Borettsregisteret, Motorvognregisteret, VPS-registeret, Enhetsregisteret, registre hos Skatteetaten, Arbeids- og velferdsetatens stønadsregister, TONO og GRAMOS medlemsregistre samt Statens landbruksforvaltnings database over mottakere av produksjonstilskudd.

11.2 Gjeldende rett

11.2.1 Innhenting av opplysninger til bruk i Statens innkrevingssentrals innkreving

11.2.1.1 Innledning

Enkelte av Statens innkrevingssentrals informasjonskilder er åpne for allmennheten, eksempelvis de ulike rettsvernsregistrene. SI trenger ikke særskilt hjemmel for å få utlevert opplysninger fra disse kildene.

Det er i dag ingen generell lovbestemmelse om i hvilken grad Statens innkrevingssentral kan innhente taushetsbelagte opplysninger til bruk i innkrevingen. I lov, forskrift og dispensasjonsvedtak er det imidlertid gitt en rekke bestemmelser som gir SI adgang til slik informasjon. Eksempler på lover som har eller gir hjemmel for slike bestemmelser er tvangsfullbyrdelsesloven, ligningsloven, folkeregisterloven, folketrygdloven og arbeids- og velferdsforvaltningsloven. Det beror på en tolkning av hver enkelte bestemmelse hvilke opplysninger som kan kreves utlevert og hvilke vilkår som gjelder for utleveringen. I det følgende gis det en oversikt over enkelte av disse bestemmelsene.

11.2.1.2 Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12

For å undersøke hvilke formuesgoder skyldneren har, kan Statens innkrevingssentral pålegge tredjepersoner å gi opplysninger om krav som saksøkte har mot dem, og om formuesgoder som de har i sin besittelse og som saksøkte eier, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12. Bestemmelsen gjelder når SI utøver særnamsmyndighet, og kan blant annet benyttes til å få informasjon om skyldnerens bankinnskudd fra banker og kredittinstitusjoner.

Det er bare tredjepersoner som besitter mulige dekningsobjekter, og tredjeparter som skyldneren har krav mot, som kan pålegges opplysningsplikt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12. Bestemmelsen kan ikke brukes overfor tredjeparter som bare har registrert opplysninger om mulige dekningsobjekter. Dette innebærer for eksempel at Statens innkrevingssentral ikke kan kreve opplysninger om forsikrede gjenstander fra forsikringsselskaper og om båter som er registrert i Småbåtregisteret.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 gir bare hjemmel til å pålegge tredjepersoner å gi ut opplysninger i identifiserte enkeltsaker. Bestemmelsen kan ikke brukes til å kreve masseutlevering av opplysninger, eksempelvis lister over alle som har innskudd i en bank eller kredittinstitusjon. Bestemmelsen gir heller ikke adgang til å rette forespørsler til tredjeparter på rutinebasis. I forarbeidene, Ot. prp. nr. 65 (1990-1991) s. 151, er det lagt til grunn at det bør foreligge en viss sannsynlighet for at saksøkte har krav mot tredjeparter, eller at tredjeparter besitter formuesgoder for øvrig som saksøkte eier, før namsmyndighetene retter en forespørsel til vedkommende. Det vil derfor være i strid med § 7-12 dersom Statens innkrevingssentral rutinemessig retter forespørsel i alle saker til alle tredjepersoner som kan være pliktig til å gi ut opplysninger om en skyldner.

11.2.1.3 Ligningsloven § 3-13 nr. 2

Ligningsloven § 3-13 nr. 2 har to bestemmelser som åpner for at taushetsbelagte opplysninger utleveres til Statens innkrevingssentral. Det følger av § 3-13 nr. 2 bokstav i, at taushetsplikten etter loven ikke er til hinder for at det gis opplysninger til namsmyndighetene i saker om utlegg og arrest. Videre følger det av § 3-13 nr. 2 bokstav a, at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis til offentlig myndighet som kan ha bruk for dem i sitt arbeid med skatter, toll, avgifter mv. Bestemmelsen gjelder ikke bare i saker om utlegg og arrest. Den praktiske betydningen av bestemmelsen for SI er imidlertid begrenset, ettersom SI på skatte- og avgiftsområdet kun har ansvar for å kreve inn årsavgift på motorvogner.

11.2.2 Videreformidling av opplysninger fra Statens innkrevingssentral til andre namsmyndigheter

Statens innkrevingssentrals adgang til å utlevere opplysninger til andre namsmenn er regulert i straffeprosessloven § 456 sjette ledd første punktum. Det følger av denne bestemmelsen at SI uten hinder av taushetsplikt kan innhente og utlevere opplysninger om skyldnerens inntekts- og formuesforhold, og om avholdte utleggsforretninger til bruk for andre namsmyndigheters tvangsfullbyrdelse. I forarbeidene, Ot. prp. nr. 66 (2004-2005) s. 48, er det uttalt følgende:

”Heimelen for vidareformidling vil både gjelde opplysningar som Statens innkrevjingssentral sjølv hentar inn etter førespurnad frå andre namsmakter, og slike opplysningar som Statens innkrevjingsentral av andre grunnar sit inne med frå før. Alternativet ”innhente” er tatt med for å sikre at SI får heimel til å hente inn og videreformidle opplysningar frå register m.v sjølv om opplysningane ikkje skal brukast i SIs eigen tvangsfullføring. Ut over dette er endringa ikkje meint å gje SI tilgang til registeropplysningar m.v som sentralen ikkje har tilgang til i dag. Namsmaktene som på denne måten mottek opplysningar som er underlagt teieplikt, vil sjølv ha teieplikt om opplysningane. I kva grad dei alminnelege namsmaktene kan innhente opplysningar frå andre kjelder, vil framleis følgje av dei særskilte heimlane for innhenting av informasjon, mellom anna tvangsfullføringslova § 7-12.”

11.3 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet en generell bestemmelse om at Statens innkrevingssentral uhindret av taushetsplikt skal kunne innhente opplysninger om skyldnerens inntekts- og formuesforhold, herunder fra både offentlige og private registre, til bruk i SIs virksomhet. Departementet foreslo også å videreføre bestemmelsen om at SI kan innhente og utlevere opplysninger om skyldnerens inntekts- og formuesforhold og om avholdte utleggsforretninger til andre namsmyndigheter.

11.4 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser er opptatt av de personvernmessige konsekvensene av de foreslåtte bestemmelsene om innhenting og videreformidling av opplysninger.

Datatilsynet er i sin høringsuttalelse opptatt av Statens innkrevingssentrals rolle som leverandør av opplysninger til andre namsmyndigheter. Tilsynet uttaler at det at relevante opplysninger samles i et felles register som gjøres tilgjengelig for andre, trolig vil kunne bidra til en mer ensartet praktisering av regelverket og ikke nødvendigvis innebære en større trussel mot skyldnernes personvern enn dagens regime. Dette forutsetter imidlertid ifølge denne høringsinstansen at det ikke gis regler som åpner for at det kan innhentes taushetsbelagte personopplysninger i en videre utstrekning enn det som er nødvendig for at SI skal utføre oppgavene den er pålagt. Datatilsynet uttaler at et felles register krever strenge rutiner som sikrer at det gjøres en konkret vurdering av tilgjengelige opplysningers relevans fra sak til sak, og dessuten at det gis klare regler for tilgangskontroll. Fra høringsuttalelsen siteres:

”I høringsnotatet sies det lite om hvordan det skal sikres at ikke personopplysninger gjøres tilgjengelig for en videre krets av namsmenn og ansatte enn nødvendig. Sterke personvernhensyn tilsier at den enkelte alminnelige namsmann kun skal ha tilgang til opplysninger som knytter seg til de fordringer som namsmannkontoret skal inndrive, og den enkelte ansatte kan ikke ha tilgang til personopplysninger i større grad enn vedkommendes tjenstlige behov tilsier. Det er ikke foreslått bestemmelser som skal ivareta disse kravene. Dette må kunne sies å være en svakhet ved lovforslaget. Datatilsynet anmoder derfor om at det i lovs eller forskrifts form gis bestemmelser som nærmere presiserer kravene til tilgangsbegrensning.”

Fornyings- kirke og administrasjonsdepartementet har merknader til at det i høringsnotatet foreslås en betydelig utvidet mulighet for Statens innkrevingssentral til å innhente opplysninger i den forstand at det ikke lenger skal være et krav om at opplysninger bare kan hentes fra dem som besitter et dekningsobjekt. Denne høringsinstansen uttaler at det ikke framgår klart om dagens forbud mot masseinnhenting av opplysninger skal videreføres eller avvikles, men legger til grunn at SI også i framtiden må identifisere enkeltsaker som de etterspurte opplysningene kan knyttes til, og det må være en viss sannsynlighet for at tredjeperson faktisk besitter den informasjonen innkrevingssentralen etterspør.

Denne høringsinstansen viser også til at når Statens innkrevingssentral adgang til å innhente opplysninger blir utvidet, så utvides også andre namsmyndigheters tilgang til opplysninger ettersom disse kan hente opplysninger fra innkrevingssentralen. Det anføres at ikke bare staten som kreditor, men også private kreditorer, da får økt informasjonstilfang som er tilgjengelig for dem i inndrivingsprosessen. Fra høringsuttalelsen hitsettes:

”Finansdepartementet synes ikke å ha vurdert eventuelle personvernkonsekvenser av dette, men uttaler kun at personvernhensyn kan tale mot utvidelsen, for deretter å vise til at de ansatte i SI har taushetsplikt om opplysninger de får kjennskap til i sitt arbeid. FAD påpeker i denne forbindelse at spredning av opplysninger som ikke er offentlig kjent og offentlig tilgjengelig kan oppleves som et personverninngrep for den registrerte uavhengig av om mottaker av opplysningene har taushetsplikt. Inngrepet vil kunne forsterkes ved at det ikke bare er ansatte ved SI som vil kunne få tilgang til opplysningene, men også ansatte ved andre namsmyndigheter.”

Denne høringsinstansen anbefaler at det innføres en ordning hvor Statens innkrevingssentral sender gjenpart til den registrerte når SI innhenter opplysninger om inntekts- og formuesforhold. I høringsuttalelsen heter det:

”Gjenparten bør inneholde informasjon om hvilke opplysninger SI har innhentet, og hvem som er kilde. Gjenparten bør sendes umiddelbart etter at SI har mottatt opplysningene. På den måten gis den registrerte informasjon om hvem som besitter informasjon om ham/henne, noe som i mange sammenhenger er en forutsetning for å ivareta sine interesser i en sak. En slik gjenpartsplikt vil et stykke på vei samsvare med kravene i personopplysningsloven § 20.”

Hovedorganisasjonen Virke uttaler at Statens innkrevingssentral allerede i dag har vide fullmakter til å innhente taushetsbelagt informasjon, og at forslaget i høringsnotatet først og fremst innebærer en samling av dagens fragmenterte og spredte hjemmelsgrunnlag. Også denne høringsinstansen har merket seg at SI skal fungere som informasjonskilde for de alminnelige namsmyndighetene, og gir uttrykk for at en fordel ved et slikt system kan være mer ensartet praktisering av regelverket. Hovedorganisasjonen Virke er likevel opptatt av at:

”(...) det ikke gis regler som åpner for at det kan innhentes taushetsbelagte personopplysninger i en videre utstrekning enn nødvendig, slik at den enkelte namsmann kun bør ha tilgang til opplysninger som knytter seg til de fordringene hans namskontor skal inndrive. Tilgangen til opplysninger bør altså korrespondere med det tjenestemessige behovet til den enkelte ansatte.”

Denne høringsinstansen uttaler at den savner en nærmere redegjørelse for hvordan det skal sikres at personopplysninger ikke gjøres tilgjengelig for en videre krets av personer enn strengt nødvendig. Den ber om at det tas inn forslag til rutiner som sikrer at det gjøres en konkret vurdering av tilgjengelige opplysningers relevans fra sak til sak, og at det gis klare regler for tilgangskontroll.

Justis- og beredskapsdepartementet er enig i at Statens innkrevingssentral bør ha en vid adgang til å innhente opplysninger til bruk i innkrevingen og ved sin egen og andre namsmyndigheters tvangsfullbyrdelse. Departementet mener imidlertid at det er nødvendig med en mer detaljert gjennomgang av hvilken opplysningsplikt tredjeparter skal ha overfor SI, og i hvilken grad den skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte opplysninger.

Denne høringsinstansen mener at bestemmelsen om videreformidling av opplysninger til de alminnelige namsmyndigheter bør plasseres i tvangsfullbyrdelsesloven.

Norske Inkassobyråers Forening mener Statens innkrevingssentrals innfordringsvirksomhet bør skilles som egen enhet som er uavhengig av de administrative funksjonene ved innkrevingssentralen, herunder driften av saksbehandlingssystemet SIAN. Denne høringsinstansen uttaler at alle som driver med innfordring er avhengig av at man har et velfungerende namsmyndighetsapparat og system for tvangsfullbyrdelse, noe man oppnår best ved at de som skal drive systemutviklingen har dette som hovedoppgave. Fra høringsuttalelsen hitsettes:

”Rent personvernmessig vil man også få en gevinst fordi man ved dette vil kunne begrense innfordringsenheten ved SIs innsyn i mer enn det de egentlig trenger. All informasjon skal selvfølgelig gjøres tilgjengelig for den alminnelige namsmann, men det er NIFs syn at SI bør ha et begrenset innsyn likt det de øvrige inkassobyråene har. Det vil si at personopplysningslovens regler skal gjelde for SIs innsyn i likhet med de øvrige inkassobyråene. Videre at de vilkår som gjelder for anvendelse av kredittopplysninger, vilkår gitt i kredittopplysningskonsesjoner fra Datatilsynet, også bør gjelde for SI.”

Statens innkrevingssentral uttaler at den foreslåtte bestemmelsen om innhenting av taushetsbelagt informasjon etablerer et klart hjemmelsgrunnlag for å hente inn opplysninger som ikke er allment tilgjengelige. SI oppfatter forslaget slik at det også gir hjemmel til å innhente informasjon til bruk ved vurdering av om det skal iverksettes tvangsinnfordring, noe som vil gi en smidigere behandling av misligholdte krav.

Statens innkrevingssentral støtter forslaget om å videreføre bestemmelsen om innhenting og videreformidling av opplysninger til andre namsmyndigheter.

11.5 Departementets vurderinger

11.5.1 Innhenting av opplysninger til bruk under Statens innkrevingssentrals innkreving

Som det fremgår av avsnitt 10.3 er bestemmelsene om adgang for Statens innkrevingssentral til å innhente taushetsbelagt informasjon fra tredjeparter i dag spredt på en rekke steder i særlovgivningen, forskriftsverket og i dispensasjonsvedtak. Departementet foreslo i høringsnotatet en generell bestemmelse om at SI kan innhente taushetsbelagte opplysninger fra offentlige og private aktører. Bestemmelsen inneholdt etter sin ordlyd ingen skranker i adgangen til å kreve opplysningene utlevert, utover at de må være til bruk ved SIs tvangsfullbyrdelse.

Hensynet til en effektiv innkreving tilsier at Statens innkrevingssentral bør ha vid adgang til å innhente informasjon om skyldnerens inntekts- og formuesforhold. Samtidig taler personvernhensyn for at SI ikke gis en videre adgang til å innhente informasjon enn det er et begrunnet behov for. Departementet er derfor enig med Justis- og beredskapsdepartementet som i sin høringsuttalelse gir uttrykk for at det bør foretas en nærmere gjennomgang av hvilke opplysninger SI skal kunne innhente.

For det første bør det etter departementets mening vurderes om SI på noen punkter skal gis videre adgang til å gjøre bruk av taushetsbelagte opplysninger som den allerede i dag innhenter.

Namsmyndighetenes adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 forutsetter etter lovens oppbygning at det foreligger en begjæring om utlegg fra en saksøker. Det vil ikke foreligge noen slik begjæring når Statens innkrevingssentral som særnamsmyndighet selv tar utlegg i skyldnerens formuesgoder. Det kan derfor reises spørsmål ved om SI kan innhente informasjon i medhold av denne bestemmelsen når den undersøker om skyldneren har aktiva som gir grunnlag for å tvangsinnfordre et uoppgjort krav. Reelt sett befinner SI seg likevel på dette tidspunktet i innkrevingsprosessen på samme stadiet som de alminnelige namsmyndighetene når de undersøker hvilke formuesgoder skyldneren har. Etter departementets vurdering bør SI da ha tilsvarende adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger på de vilkår som gjelder etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 til bruk ved vurderingen av om det skal iverksettes tvangsinnfordring av uoppgjort krav. Departementet foreslår derfor en bestemmelse som klargjør dette i den nye loven. Bestemmelsen vil ikke gi SI adgang til å innhente flere taushetsbelagte opplysninger enn det den kan i dag, men regulerer hvilket tidspunkt opplysningene kan hentes inn på.

Det vises til lovutkastet § 5 første ledd.

I medhold av ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav i kan Statens innkrevingssentral få opplysninger fra ligningsmyndighetene i saker om utlegg og arrest. Opplysninger som innhentes etter denne bestemmelsen kan på samme måte som etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 gi SI oversikt over formuesgoder skyldneren er eier av. Imidlertid kan det også her reises spørsmål ved om bestemmelsen gjelder på det stadiet i innkrevingsprosessen hvor kravet ikke er gjort opp ved forfall, men før SI har tatt stilling til om det skal iverksettes tvangsinnfordring.

I medhold av § 3-13 nr. 2 bokstav a kan SI innhente ligningsopplysninger i saker om innkreving av skatte- og avgiftskrav. Denne bestemmelsen gir SI adgang til å innhente opplysninger på alle stadier i innkrevingsprosessen, herunder også når den undersøker om skyldneren har formuesgoder som det kan tas utlegg i. Men det er altså lagt begrensinger på hvilket formål opplysningene kan brukes til.

Samlet sett kan de to bestemmelsene i ligningsloven medføre at det gjelder uhensiktsmessige begrensninger i på hvilken måte SI kan utnytte opplysninger på, i den forstand at den ene gir adgang til bruk av opplysninger ved innkreving av alle typer krav, men med tidsmessig skranke, mens den andre åpner for bruk av opplysninger på alle stadier i innkrevingen, men bare av bestemte kravstyper. Hensynet til en effektiv innkreving tilsier da etter departementets oppfatning at opplysningene SI allerede har eller kan innhente, skal kunne brukes ved innkrevingen av alle krav SI har i oppgave å kreve inn.

Departementet foreslår derfor at det fastsettes i den nye loven at SI kan innhente opplysninger etter ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav a, og at disse kan brukes ved vurderingen av om det skal iverksettes tvangsinnfordring av krav som skyldneren ikke har betalt ved forfall. Etter departementets vurdering vil hensynet til skyldnerens personvernshensyn ikke være til hinder for at det gis en slik bestemmelse. Som nevnt i avsnitt 10.2 benytter SI det samme saksbehandlingssystemet ved innkreving av alle kravene den har i oppgave å kreve inn.

Det vises til lovutkastet § 5 første ledd.

For det andre bør det etter departementets oppfatning vurderes om Statens innkrevingssentral skal gis adgang til å innhente flere opplysninger enn det den kan i dag.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 er det et vilkår for å pålegge tredjepersoner opplysningsplikt at de er i besittelse av formuesgoder som tilhører skyldneren. Det er ikke tilstrekkelig at tredjepersonene har registrert opplysninger om at skyldneren eier slike formuesgoder, eventuelt er i andres besittelse.

NAVs innkrevingssentral kan i medhold av bidragsinnkrevingsloven § 21 annet ledd kreve at forsikringsselskaper gir opplysninger om midler som tilhører den bidragspliktige. Etter departementets vurdering bør Statens innkrevingssentral få en tilsvarende adgang til å pålegge forsikringsselskaper å utlevere opplysninger om gjenstander som skyldneren har forsikret hos dem. Opplysningene skal SI blant annet kunne bruke ved vurdering av om det skal iverksettes tvangsinnfordring av krav som skyldneren ikke betaler frivillig ved forfall.

Det vises til lovutkastet § 5 annet ledd.

Departementet foreslår en bestemmelse om at Statens innkrevingssentral på tilsvarende måte skal kunne pålegge den som fører Småbåtregisteret, å utlevere opplysninger om båter som en skyldner har registrert der. Småbåtregisteret er i dag et frivillig register over båter som ikke er registreringspliktig i skipsregisteret. Registeret føres av Redningsselskapet etter avtale med Finansdepartementet.

Det vises til lovutkastet § 5 tredje ledd.

I høringsrunden er det reist spørsmål ved om det skal være et vilkår for utlevering av taushetsbelagt informasjon at SI må identifisere enkeltsaker som de etterspurte opplysningene kan knyttes til, og om det må være en viss sannsynlighet for at tredjeperson faktisk besitter den informasjonen som SI etterspør.

Departementet viser til at det som nevnt i avsnitt 11.2.1, vil bero på en tolkning av hver enkelt bestemmelse hvilke taushetsbelagte opplysninger som kan innhentes og hvilke vilkår som gjelder for informasjonsinnhentingen. Det fremgår av redegjørelsen at det gjelder et vilkår om identifikasjon av enkeltsaker og et krav om en viss sannsynlighet for at tredjeparten har relevant informasjon når opplysninger hentes inn i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12. Ved innhenting av opplysninger i medhold av andre bestemmelser gjelder det på den annen side ikke et tilsvarende krav, eksempelvis ved informasjon fra Skatteetaten i medhold av ligningsloven § 3-13 og folkeregisterloven § 14.

I loven om Statens innkrevingssentral foreslås det enkelte nye bestemmelser om innhenting av taushetsbelagt informasjon. Departementet legger til grunn at det skal gjelde et krav om identifikasjon av enkeltsaker, og det må foreligge en viss sannsynlighet for at tredjeparten har informasjon når SI henter inn opplysninger etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 til bruk ved vurderingen av om det skal iverksettes tvangsinnfordring. Når opplysninger innhentes fra ligningsmyndighetene, forsikringsselskaper og Småbåtregisteret, bør det etter departementets vurdering ikke gjelde tilsvarende vilkår. I disse tilfellene er det tale om innhenting av informasjon fra registre, ikke fra dem som opplysningene angår. Behovet for å begrense adgangen til innhenting foreligger da ikke på samme måte som for informasjon som innhentes etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12.

I høringen er det også tatt til orde for at Statens innkrevingssentral skal sende gjenpart til den registrerte når den innhenter informasjon om han eller henne fra tredjeparter.

Departementet foreslår i kapittel 10 at personopplysningsloven skal gjelde for Statens innkrevingssentral. Lovens § 20 har regler om plikt til å sende informasjon til den registrerte ved innsamling av personopplysninger. Etter departementets vurdering bør denne bestemmelsen regulere om og i hvilket omfang SI skal varsle skyldneren om informasjonsinnhentingen. Det følger av § 20 første ledd at den behandlingsansvarlige skal informere den registrerte om hvilke opplysninger som samles inn mv. så snart opplysningene er innhentet. I annet ledd er det fastsatt unntak fra gjenpartsplikten dersom innhentingen av opplysninger er utrykkelig fastsatt ved lov. Begrunnelsen for dette unntaket er at loven selv gir varsel om innhentingen og at den registrerte dermed kan be om informasjonen i medhold av personopplysningsloven.

Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at Statens innkrevingssentral ikke trenger å sende gjenpart til den registrerte når den innhenter taushetsbelagte opplysninger i medhold av de ulike lovbestemmelser om dette.

11.5.2 Innhenting og videreformidling av opplysninger fra Statens innkrevingssentral til andre namsmyndigheter

Statens innkrevingssentral kan i medhold av straffeprosessloven § 456 sjette ledd første punktum innhente og videreformidle opplysninger til bruk ved andre namsmyndigheters tvangsfullbyrdelse. Bestemmelsen utgjør det rettslige grunnlaget for at SI skal fylle rollen som leverandør av informasjon til andre namsmyndigheter. Som det framgår av avsnitt 10.2.2 omfatter videreformidlingsadgangen både opplysninger som SI selv henter inn, og opplysninger som den sitter med fra før.

Som følge av at de øvrige reglene om Statens innkrevingssentral tas ut av straffeprosessloven, bør § 456 sjette ledd første punktum oppheves. Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet i at bestemmelsen bør videreføres i tvangsfullbyrdelsesloven.

Det vises til forslag til tvangsfullbyrdelsesloven ny § 2-16 og forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 456 sjette ledd første punktum.

Flere høringsinstanser er opptatt av at det i loven også bør reguleres når de alminnelige namsmyndigheter kan anmode om informasjon. Det samme gjelder regulering av behandlingen hos de alminnelige namsmenn av den informasjon som blir innhentet. Departementet viser til at adgangen til å innhente informasjon etter f. eks. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 ”er begrenset til identifiserte enkeltsaker”, jf. avsnitt 11.2.1.2. Denne begrensningen gjelder også for den alminnelige namsmann. De alminnelige namsmenn vil dermed ikke lovlig kunne anmode Statens innkrevingssentral om å innhente informasjon fra tredjemenn dersom dette vilkåret ikke er oppfylt. Dersom den informasjon som innhentes av SI og som videreformidles er underlagt regler om taushetsplikt, vil denne taushetsplikten også gjelde for den alminnelige namsmann, jf. uttalelse i Ot. prp. nr. 66 (2004-2005) s. 48 (sitert i avsnitt 11.2.2).