13 Partsrepresentasjon

13.1 Gjeldende rett

Det finnes ingen generelle lovbestemmelser som regulerer om og i hvilken utstrekning Statens innkrevingssentral kan ivareta statens partsstilling (som stedfortreder) ved tvangsforretning for de alminnelige namsmyndigheter og annen rettslig behandling under innkreving og sikring av kravene som SI krever inn.

I samarbeidsavtalene mellom Statens innkrevingssentral og den enkelte oppdragsgiver, er SI gjennomgående gitt myndighet til å behandle saker om konkurs, tvangsavvikling, dødsbo og gjeldsforhandlinger etter konkursloven og gjeldsordningsloven. Hvilken myndighet SI har når den opptrer på den enkelte oppdragsgivers vegne, kan variere for de ulike kravene.

Etter de alminnelige reglene om partsstilling (utenom i namsmannsprosessen) er departementet rett saksøkt i saker om rettslig prøving av Statens innkrevingssentrals avgjørelser som beror på myndighetsutøvelse.

13.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse om at Statens innkrevingssentral ivaretar statens partsstilling (som stedfortreder) ved tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring, konkursbegjæring, tvangsakkord, gjeldsforhandling, gjeldsordning og behandling av dødsbo under innkreving og sikring av krav den har til innkreving. Departementet foreslo videre at SI skal utøve statens partstilling ved rettslig prøving av avgjørelser ellers etter SI-loven, men med mulighet for departementet til å gi instruks om utøvelsen av partsstillingen og å overta partstillingen i enkeltsaker eller i grupper av saker.

13.3 Høringsinstansenes merknader

Politidirektoratet uttaler:

”Sogn og Fordane politidistrikt påpeker at: ”Det er uklart om midlertidig sikring er ensbetydende med midlertidig forføyning etter tvisteloven kap 34. Bestemmelsen vil først og fremst være aktuell der staten er saksøker. Det vil jo være statlige krav som i utgangspunktet skulle ligge under eksempelvis Justisdepartementet, men en slik intern koordinering må være mulig å få gjennomført. Det ville imidlertid være ønskelig å få bedre avklart om bestemmelsen vil ha betydning for en privat part som krever midlertidig forføyning mot staten (som ikke reguleres av tvangsl § 1-2) jfr. tvisteloven § 2-5 (1) og domstoll. § 191.”

Ifølge utkastets § 9 tredje ledd kan departementet gi instruks om utøvelsen av statens partsstilling generelt og i enkeltsaker.

Namsfogden i Oslo uttaler til dette at det er ”noe uheldig om SIs råderett over kravet og fullmakter reguleres av særavtaler mellom kraveier og SI. Dette er forhold omverdenen ikke vil ha kunnskap om og som derfor gjør SIs posisjon uklar. Tatt i betraktning den store og uensartede kravgruppen SI behandler, gir den foreslåtte bestemmelsen bare en delvis klargjøring og opprydding i SIs stilling. Det er åpenbart behov for reservasjonene i § 9 siste ledd.”

Det er ikke angitt eller omtalt hvorvidt § 9 skal ha betydning for vernetinget. Det bør videre vurderes å innta en bestemmelse som regulerer SIs stilling når kreditor ikke er ”staten”.”

Statens innkrevingssentral mener det er positivt at den gis en lovfestet rett til å opptre som partsrepresentant på statens vegne i saker om tvangsfullbyrdelse mv. Den uttaler at dette vil skape klarhet for domstolene, prosessfullmektiger og parter.

Toll- og avgiftsdirektoratet uttaler at høringsnotatet legger opp til en betydelig utvidelse av SIs fullmakter til å opptre som statens partsrepresentant. Direktoratet antar at det vil oppstå en god del utfordringer dersom SI skal ha ansvaret for all rettslig tvangsinnfordring av de mange kravstyper den har ansvaret for å kreve inn. Geografiske utfordringer og utfordringer knyttet til behov for inngående fagkunnskap om kravene i saker der selve fastsettelsen av kravet er tema, trekkes særlig frem. Toll- og avgiftsdirektoratet viser til at SI ikke utøver partsstillingen, men bare opptrer som prosessfullmektig når den krever inn krav på direktoratets vegne. Denne høringsinstansen gir uttrykk for at den nye lovens bestemmelse om partsstilling må utformes på en slik måte at innkrevingen kan gjennomføres på den måten oppdragsgiver og innkrevingssentralen har avtalt. Direktoratet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen utformes som følger:

”Med mindre annet er avtalt utøver Statens innkrevingssentral statens partsstilling ved tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring, konkursbegjæring, tvangsakkord, gjeldsforhandling, gjeldsordning og behandling av dødsbo i forbindelse med innkreving og sikring av krav etter denne loven.”

Direktoratet viser videre til at det i lovutkastet er foreslått at Statens innkrevingssentral skal utøve partsstillingen i saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring. Dette innebefatter partsrettigheter utover de typetilfeller som er opplistet av høringsnotatet, og begrunnelse for slike partsrettigheter er således ikke angitt.

13.4 Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering bør det klargjøres i hvilken grad Statens innkrevingssentral skal kunne opptre som partsrepresentant for staten i saker for domstolene mv. under innkrevingen.

I samarbeidsavtalene med den enkelte oppdragsgiver kan det være fastsatt nærmere bestemmelser om hvilken adgang SI har til å opptre som partsrepresentant. Departementet går inn for å videreføre denne ordningen som legger til rette for at SI og oppdragsgiveren kan fordele myndigheten seg i mellom på den mest hensiktsmessige måten i hvert enkelt tilfelle. Det er imidlertid behov for bestemmelser om hvilken myndighet SI skal ha i de tilfellene der partsspørsmålet ikke er nærmere regulert i samarbeidsavtale.

Departementet foreslår derfor at med mindre det er avtalt noe annet, skal Statens innkrevingssentral ivareta statens partsstilling (stedfortreder). Enkelte høringsinstanser har tatt opp at det kan oppstå uklarhet om hvilke saker bestemmelsen er ment å omfatte, slik bestemmelsen var formulert i høringsnotatet. Etter en nærmere vurdering er departementet kommet til at det vil være mer hensiktsmessig at SI gis en generell adgang til å ivareta partsstillingen (stedfortreder) for de krav de har til innkreving. Departementet vil i instruks kunne gi mer detaljerte regler for hvilke saker og hvilke tilfeller bestemmelsen skal gjelde, jf. nedenfor.

Det vises til lovutkastet § 9 første ledd.

Statens innkrevingssentral vil treffe avgjørelser etter den nye SI-loven som kan prøves for domstolene. Etter de alminnelige reglene skal slike saker rettes mot staten og partsstillingen utøves av departementet. Selv om det på årsbasis ikke vil være tale om et stort antall saker, er det upraktisk at hovedregelen skal være at det er departementet som opptrer som part. Departementets forslag til lovutkastet § 9 første ledd innebærer derfor også at SI ivaretar partsstillingen (stedfortreder) ved rettslig prøving av avgjørelser etter den nye loven.

Det er ønskelig at departementet har mulighet til å gi instruks om utøvelse av statens partstilling generelt og i enkeltsaker, samt å ha mulighet til å kunne beslutte at SI ikke skal ha stedfortrederstillingen i enkeltsaker eller grupper av saker.

Det vises til lovutkastet § 9 annet ledd.

Denne reguleringen angår ikke sivile rettstvister rettet mot SI som kontraktspartner, arbeidsgiver, skadevolder mv. I slike rettssaker gjelder de alminnelige sivilprosessuelle regler om søksmål mot staten.